Kureren 2/2003 - Kurland FK

MAFIABRØDRE
MAFIABRØDRE
– Post mortem
Kurland Fotballklubb var på
ingen måte en spesiell fotballklubb
da den stiftet en høstdag
i 1978. Sønnene til familiene Horgen,
Mangen og Gaarder hadde lyst å spille
fotball med ordentlige drakter. Dermed
stiftet foreldrene en fotballklubb på
Kurland. Denne fotballklubben skulle
likevel på mange måter utvikle seg til å
bli spesiell.
Et av særtrekkene var at mange av
trenerne og ildsjelene var svært unge
gutter som bodde svært lenge hjemme
hos mor og la ned svært mange timer
med gratisarbeid for KFK. Det er disses
liv og levned i KFK denne “nekrologen”
skal handle om.
Etter hvert fikk disse unge guttene
både mye innflytelse og makt. Mer enn
en del av de aktive foreldrene i klubben
til tider satt pris på. Ideene var mange
og radikale, ambisjonene var store og
overbevisningen var sterk.
Høsten 1998 fyller Kurland FK 20 år.
For undertegnede blir dette et litt spesielt
år. Ved at Petter Fagervik ikke er
engasjert som trener eller leder i klubben
neste sesong, er jeg den gjenværende
i den såkalte ungdomsmafiaen.
Når sant skal sies spørs det vel om jeg
fortsatt kvalifiserer til medlemskap i en
ungdomsbevegelse.
Selve gudfaren i ungdomsmafiaen
var Ole Mangen. Ole, med broren Lars
og senere Petter Fagervik som capoer,
var med å utvikle KFK fra å være en
klubb med tre lag som trente på
Hammer skoleidrettsplass til, i 90-årene
å bli en av de største og beste klubbene
i aldersbestemt fotball på Romerike.
Ole og Lars kom fra en av de mest
engasjerte fotballfamiliene på Kurland.
Sammen med søsteren Anne var de spillere,
ledere og trenere gjennom hele 80-
mafiab
kuréren nr.02-2003
30
tallet. Ole var organisator og klubbmann
ved siden av å være spiller og trener.
Ikke alltid den beste diplomat, men alltid
brennende engasjert.
Årene 1981-82 var dramatiske for
KFK. I 1980 hadde skoleidrettsplassen
blitt ferdigstilt. Det var mange barn på
Kurland og antallet fotballspillere økte
raskt. Naboene klaget over at det ble
arrangert organisert trening på en bane
som var lagt midt inne i et bomiljø.
Treningen medførte urinering i hagene,
høyrøstet banning og lysplager fra de to
lyskasterne som var satt opp. Saken fikk
oppmerksomhet både i presse og hos
lokalpolitikerne.
Ole forsøkte å avhjelpe problemet
med lyskasterne som blendet naboene
ved å gjøre hjemmebesøk hos de naboene
som klaget. Ole sine forslag til
hvordan stuene kunne ommøbleres falt
ikke i god jord, de førte snarere til
umiddelbar utkastelse. Saken førte til at
Kurland Vel foreslo at en skulle bygge
en bane der Kurlandsparken ligger i
dag. Dette forslaget og flytting av treningen
for de eldste lagene til andre
baner i kommunen stilnet stormen.
Kabelen til lyskasteren ble noe tid
senere likevel funnet gravd opp og hugget
av. Lars var i sin trenergjerning
blant pionerene i jentefotballen på
Romerike. Han var trener for de første
kretsmesterne i KFK. Høsten 1981 ble
den nystartete klassen for småjenter
vunnet av KFK. Som spiller måtte han
gi seg i 88 etter en nær døden opplevelse
etter en kamp mot Dalen med for
lite astmamedisin. Samme kamp skallet
Roar ned sin egen trener i en hodeduell.
Treneren kom aldri helt tilbake etter
denne hendelsen og vi gutta måtte ta
over treneransvaret.
Petter kom med som trener i 82 og
brukte tiden på guttefotball. I perioden
1982 til 1997 hadde han sammenhengende
verv som trener eller leder i KFK.
Kanskje med unntak av det året han
fikk sparken som småguttetrener. Da
som nå har forelderengasjementet en
tendens til å være proporsjonal med
ungenes prestasjoner. De som spilte på
3. laget til smågutta dette året presterte
ikke slik at foreldrene strømmet til
lagets kamper. Ved oppmøte til bortekampen
mot Hakadal var det bare seks
spillere og Petter som hadde møtt opp.
Men Petter viste råd. Halve laget ringte
foreldre om kjøring, mens andre halvparten
skaffet spillere. 15 minutter
senere var 11 spillere bak Prix, men
fortsatt bare en bil. Petter kunne selvsagt
ha valgt å gjøre som den førerkortløse
og mangeårige lagleder og klubbmann,
Kjell Vagstad, nemlig å bestille
taxi på foreldrenes regning. Men Petter
valgte den enkleste løsningen; alle elleve
inn i Taunusen. Hvordan kampen
gikk er jeg litt usikker på, jeg tror det
ble seier. Uansett, Petter fikk sparken og
foreldrene tok over laget. Selvsagt gikk
laget i oppløsning i løpet av kort tid.
Petter har nok dessverre hatt en tendens
til å komme i denne type situasjoner.
Han har levert resultatene, men
ikke alltid på en slik måte at omgivelsene
har gitt han honnør for innsatsen.
Det samme skjedde da han oppfordret
spillerne til drive egentrening på
garasjedørene, i mangel av ballvegg på
Kurlandsparken. Det kom sinte brev fra
de fleste borettslagsstyrene og fotballklubben
måtte skriftlig beklage oppfordringen.
Selv om Vålerengas Bjørn
Arild Levernes utviklet en følsom fot,
så kom det aldri noen storskyttere fra
disse kullene.
Samme situasjoner hadde en annen
www.kurlandfk.no