Uavhengigheten 1765–1800

Uavhengigheten 1765–1800 

Den amerikanske uavhengighetskrigen begynte som en tautrekking mellom 

den britiske kongens undersåtter om hvem som skulle betale regningen for 

sjuårskrigen. Den endte som en begivenhet av verdenshistoriske dimensjoner. 

Sjuårskrigen (1756–1763) var en triumf for britiske våpen og britisk diplomati. 

Den banet veien for Storbritannias herredømme over India og førte til 

at Frankrike ble fordrevet fra Amerika. Men krigen var dyr. Det krevde store 

subsidier å holde «Englands fastlandskårde», kong Frederik den store av 

Preussen, i felten. Da krigen var over, var den britiske statsgjelden steget fra 

75 millioner pund til 147 millioner pund. Den skulle nedbetales. Og selv 

om «den franske trusselen» var blitt fjernet fra de amerikanske kolonienes 

vestgrense, var ikke sikkerhetsproblemet deres løst. Ville Canadas franske og 

franskvennlige indianerbefolkning avfinne seg med den nye ordningen? Dessuten 

hadde man fremdeles Spania i sør. For å sikre imperiet anslo den britiske 

regjeringen at den måtte bruke 372 774 pund i året til å opprettholde britiske 

garnisoner i koloniene, de fleste i Amerika. Men økonomien befant seg i en 

etterkrigskrise. Motstanden mot nye skatter var stor, og i parlamentet henviste 

man til at amerikanerne, som ikke ble beskattet på langt nær så hardt 

som britene, kunne være med på å betale for sitt eget forsvar. 

William Pitt, en statsmann med store, ærgjerrige og kostbare visjoner 

for imperiet, som hadde sikret Storbritannia seieren i krigen, ble i 1762 

avskjediget av kong Georg 3. Han hadde to år tidligere, 22 år gammel, 

etterfulgt farfaren sin på tronen. Da freden var i hus, ble finansminister 

George Grenville, en samvittighetsfull bokholder, den ledende kraften i 

Underhuset, og han anså det som sin hovedoppgave å få brakt finansene i 

74 | uavhengigheten 1765–1800

orden. Det innebar at også amerikanerne skulle bære sin del av byrdene. 

Spesielt kystkoloniene i New England og New York hadde under krigen 

handlet livlig med fienden, og smugling var en av de mest utbredte næringsveiene 

i denne delen av Amerika. Dette ville Grenville nå sette en stopper 

for. I 1764 fikk han parlamentet til å vedta en skattelov som strammet 

kontrollen med kolonienes utenrikshandel, og året etter en stempellov som 

innførte de samme stempelavgifter i Amerika som man allerede hadde i 

Storbritannia. Begge deler vakte misnøye. Amerikanerne var allerede misfornøyde 

med en skjerping av fedrelandets innflytelse på rettsvesenet. Men 

først og fremst var de sinte fordi de nye avgiftene og den administrative 

innstramningen ble vedtatt over hodet på kolonienes lovgivende forsamlinger. 

Det ble oppfattet som en krenkelse av ervervede rettigheter og 

av kolonistenes frihet. «Et parlament i Storbritannia kan ikke ha mer rett 

til å beskatte koloniene enn et parlament i Paris,» erklærte Boston advokaten 

John Adams, som ble den amerikanske revolusjonens ledende statsrettslige 

tenker. En tilsvarende protest kom fra Virginias landsting, The House of 

Burgesses. Massachusetts tok initiativet til en felles kongress i New York. 

Den munnet ut i et krav om tilbakekalling av stempelloven, understreket 

av en hardhendt kampanje, særlig i Massachusetts og New York, mot de 

embetsmennene som skulle administrere loven. Bander som kalte seg Sons 

av Liberty moret seg med å smøre tollere inn i tjære og rulle dem i fjær. De 

fant villige rekrutter i Bostons havnekvarter. Samtidig begynte amerikanerne 

å boikotte engelske varer og stanse avdragene på lånene sine i 

Storbritannia. 

Overfor denne motstanden ga kong Georg 3. etter og utnevnte den mer 

forsonlige whigpolitikeren Lord Rockingham til statsminister. Sekretæren 

hans, Edmund Burke, ble senere en av de mest talentfulle talsmennene for 

amerikanernes sak i London. Rockingham fjernet stempelloven, som hadde 

vist seg umulig å administrere. Men for ikke å tape ansikt fikk han sam tidig 

parlamentet til å erklære sin rett til å gi lover også for koloniene. Dermed 

holdt han konflikten med amerikanerne i live. De hadde ikke mye respekt 

for et parlament som ikke engang var en rimelig representasjon for Storbritannias 

egen befolkning, og der mange av medlemmene var kjøpt og 

betalt av kongen. 

Men det britiske riket manglet fremdeles penger. I 1767 fant finansminister 

Charles Townshend på en ny utvei til å tappe amerikanerne: en 


tollforhøyelse på en rekke forbruksvarer, blant annet te. Han fikk samtidig 

styrket det administrative maskineriet til innkreving av avgiftene og beslaglegging 

av smuglergods. Townshend var finansminister i en regjering ledet 

av amerikanernes helt fra sjuårskrigen, William Pitt d.e. Men like etter at 

Pitt i 1766 var blitt adlet som Lord Chatham, mistet han forstanden. Han 

fortsatte likevel som regjeringssjef i over to år. Townshend kom til å spille 

førstefiolin, men døde før lovene hans trådte i kraft høsten 1767. Han ble 

etterfulgt av kongens gode venn, Lord Frederick North. 

Townshendlovene utløste en ny proteststorm på den andre siden av 

Atlanterhavet. En ny boikott av engelske varer fikk forretningsfolk i Storbritannia 

til å legge press på parlamentet. North, som etterfulgte Pitt som 

statsminister, opphevet derfor lovene i 1770 – unntatt avgiften på tre pence 

per pund te. Men det var for sent. I de 20 årene den amerikanske uavhengighetsprosessen 

varte, fra 1763 til 1783, var de britiske politikerne hele 

tiden for sent ute. 

Høsten 1768 hadde de britiske myndighetene plassert tropper i Boston 

for å beskytte tollfunksjonærene på grunn av uroligheter etter at et smuglerskip 

som tilhørte byens mest velstående kjøpmann, John Hancock, var blitt 

beslaglagt. Etter dette var det blitt en folkesport å drive gjøn med de britiske 

«hummerryggene». Våren 1770 gikk det galt. Vaktene ved Bostons tollbygning 

åpnet ild mot en gruppe «frihetssønner» – ledet av mulatten Crispus 

Attucks – som ble for nærgående. Fem ble drept. Det ble vann på de 

antibritiske nasjonalistenes mølle. Den hugenottiske sølvsmeden Paul 

Revere i Boston laget et tendensiøst stikk av «den blodige massakren», og 

det gikk snart landet rundt. Alle amerikanske skolebarn kjenner navnet 

hans fra Longfellows dikt om hans senere berømte ritt gjennom revolusjonens 

historie. 

Teselskapet i Boston 

Boston var i det hele tatt det viktigste arnestedet for den revolusjonære 

agitasjonen. Her virket den opprørske advokaten James Otis og den drevne 

agitatoren Samuel Adams. De visste å piske opp stemningen ved til dels 

perfid propaganda, fengende slagord og enkle symboler. Samuel Adams 

– som ikke må forveksles med fetteren John Adams – fikk fra 1772 organisert 


evolusjonære «korrespondansekomiteer» over hele landet, en slags parallelle 

maktstrukturer som er blitt sammenlignet med sovjetene under den russiske 

revolusjonen. Slik sett kan den første «kontinentale kongressen», som ble 

avholdt i Philadelphia i 1774, sammenlignes med det allrussiske sovjetet i 

Petrograd høsten 1917. 

Som under de fleste andre senere revolusjoner tilhørte studentene også 

her fortroppen. Harvard, Yale og Princeton hadde ord på seg for å være 

antibritiske opprørsreir. 

Men Boston ledet an i den revolusjonære bevegelsen. Det var denne 

handels og sjøfartsbyen som var mest berørt av britenes forsøk på å få 

kolonistenes storstilte smughandel under kontroll. Dessuten hadde 

Massachusetts en lang tradisjon, som gikk tilbake til puritanerne, med å 

være skeptiske til regjeringen i London. Revolusjonens andre fortropp 

fantes merkelig nok i det aristokratiske Virginia, der den anglikanske kirken 

hadde sin høyborg og tobakksgodseierne gjorde sitt beste for å etterligne 

den engelske landadelen. Det ble alliansen mellom Massachusetts og Virginia 

som brakte revolusjonen til seier. Godseierkasten i Virginia følte seg 

kanskje ikke truffet av Townshendlovene. Men de hadde andre høner å 

plukke med London. Man finner noen av dem i George Washingtons karriere. 

Akkurat som noen av den franske revolusjonens mest talentfulle kadre 

var borgerlige offiserer som var blitt forbigått til fordel for adelige under 

eneveldet, ble Washingtons militære ungdom forbitret av at amerikanske 

offiserer ikke var likestilt med britiske. Han og mange andre i Virginia 

hadde dessuten et horn i siden til den britiske regjeringen på grunn av 

grensen den hadde satt for koloniseringen mot vest, ved proklamasjonen 

av 1763. Den britiske regjeringen hadde trukket denne grensen i et velment 

forsøk på å sikre indianerne mot de amerikanske jordspekulantene og 

nybyggere, for å sørge for fred langs vestgrensen. Men veien til det lovende 

landet i Kentucky og Ohiodalen gikk gjennom Virginia, og Virginia hevdet 

å ha fått rett til disse territoriene allerede på kong James 1.s tid. Washington 

var ikke den eneste godseieren som spekulerte i jord vest for proklamasjonslinjen. 

Også i nabokolonien Pennsylvania, som også grenset opp til 

Ohiodalen, var det konsortier som satset på jord i indianernes land. 

Benjamin Franklin var med i det største av dem. Det var ikke bare spekulantene 

som var misfornøyd med proklamasjonslinjen, men også mange 

mindre velbeslåtte nybyggere som så sin fremtid i vest. Ikke minst de mange 


innvandrerne fra det protestantiske NordIrland kom til å levere mye av 

fotfolket i uavhengighetskrigen. Man regner med at halvparten av befolkning 

i Ulster, som amerikanerne kaller ScotchIrish (også ScotsIrish), utvandret 

til Amerika mellom 1720 og 1776. En rekke amerikanske presidenter 

stammet fra dem, blant andre Andrew Jackson, James Knox Polk, Ulysses 

Simpson Grant, Grover Cleveland, William McKinley og Woodrow Wilson. 

Franklin hadde siden 1757 oppholdt seg i London som representant for 

Pennsylvania, for å ordne en spesiell sak som denne kolonien hadde med 

engelskmennene. Han trivdes utmerket i London. Men den britiske 

regjeringens politikk under Georg 3. overbeviste ham etter hvert om at 

koloniene måtte løsrive seg og danne en selvstendig stat. 

Men den unge Lord North hadde andre bekymringer enn de urolige 

nordamerikanske kolonistene. I India gikk det ikke så bra som man hadde 

håpet etter å ha fordrevet franskmennene. Det britiske østindiske kompaniet 

hadde alvorlige pengeproblemer. Derfor besluttet parlamentet å oppheve 

teskatten i Storbritannia og tillate kompaniet å selge varene sine direkte til 

de amerikanske koloniene. På den tiden var amerikanerne ennå ikke blitt 

kaffedrikkere. I årene 1768–1772 ble det lovlig innført 1 866 615 pund te 

i Amerika, i tillegg til store mengder smuglervarer. Under den nye loven 

ville Det østindiske kompaniet kunne utkonkurrere selv smuglerne. Kompaniets 

«monopol» ble av frihetens sønner fremstilt som en alvorlig trussel 

mot amerikanernes frihet. Da teskipene i desember 1773 nådde frem til 

Amerika, var de ikke velkomne. I New York og Philadelphia «overtalte» 

man kapteinene til å snu. Men i Boston ga havnemyndighetene to skip lov 

til å legge til kai. Samuel Adams mobiliserte korrespondansekomiteene 

sine, og 16. desember gikk en gruppe frihetssønner, forkledd som mohawkindianere, 

om bord på skipene og kastet 342 kasser te i sjøen. 

Da kong Georg 3. hørte om teselskapet i Boson, syntes han det var for 

galt. Han fikk parlamentet til å vedta en rekke lover som de amerikanske 

patriotene kalte de utålelige tvangslovene. Den første gikk ut på å blokkere 

Bostons havn frem til det var blitt betalt erstatning for teen. Den neste 

inneholdt en rekke drastiske begrensninger av selvstyret i Massachusetts. 

London tilegnet seg retten til å utpeke koloniens regjering, dommere og 

politiembetsmenn. Videre fikk militæret rett til å innkvartere soldater i 

privatboliger, og fire regimenter ble sendt til Boston. Dessuten vedtok 

parlamentet en lov om Canada. Den hadde først og fremst til formål å 


pasifisere franskkanadierne ved å sikre dem religionsfrihet, men samtidig 

flyttet den Canadas grense sørover til Ohioelven, slik at den ville sperre for 

de amerikanske spekulantene og nybyggerne. I London ville man helst at 

de skulle bevege seg mot nord inn i Nova Scotia og mot sør ned mot 

Florida. Dels var de mer tilbøyelige til å kjøpe engelske varer når de ble ved 

kysten. Dels skapte det færre problemer med indianerne, og til slutt ville 

man på denne måten få bygget ut en barriere mot spanjolene i sør. 

Men i Amerika fikk denne overreaksjonen det til å koke over. 

Væpnet opprør 

Akkurat som i kampen mot stempelloven bestemte kolonistene seg for å 

stikke hodene sammen for å organisere motstanden mot den engelske 

lovgivningen. I september 1774 møttes 56 delegater fra tolv kolonier i 

Philadelphia til den første interkoloniale eller kontinentale kongressen. 

Den var knapt kommet sammen før den revolusjonære Bostonsølvsmeden 

Paul Revere etter et rekordritt nådde frem med et ytterst opprørsk dokument 

i salvesken, de såkalte Suffolkbeslutningene. De var vedtatt på et 

borgermøte i Boston, som ligger i Suffolkdistriktet, og de anbefalte en 

ulydighetskampanje mot tvangslovene. De ble erklært forfatningsstridige. 

Man foreslo å opprette undergrunnskemnere som skulle kreve inn skatter, 

men beholde pengene frem til tvangslovene var blitt opphevet, og gikk inn 

for å danne en borgermilits samt gå til økonomiske sanksjoner mot Storbritannia. 

Kongressen i Philadelphia fulgte Suffolkbeslutningene et godt stykke 

på vei. Den fordømte tvangslovene, fastslo koloniforsamlingenes rett til å 

skrive ut skatter, krevde at de britiske troppene trakk seg tilbake fra byene 

og innførte boikott av engelske varer og embargo på eksport til Storbritannia. 

I Massachusetts var man imidlertid allerede i full gang med å gå til 

væpnet motstand. Under ledelse av storsmugleren John Hancock ble det 

organisert kampgrupper av såkalte minutemen. De skulle kunne rykke ut 

på ett minutts varsel. I desember 1774 fikk Paul Revere nyss om at britene 

ville sende tropper også til Portsmouth i New Hampshire. Han advarte 

militsfolkene. De okkuperte byens arsenal og fjernet våpen og ammunisjon, 

som fant veien til undergrunnshærens depot i Concord, Massachusetts. 


Det skjedde uten blodsutgytelse. Men den engelske kommandanten 

bestemte seg for å beslaglegge dette lageret. Igjen steg den kjappe sølv smeden 

til hest for å varsle minuttmennene. 19. april 1775 støtte de sammen med 

de britiske rødjakkene i Lexington på veien til Concord. Slik begynte den 

amerikanske uavhengighetskrigen, som kom til å vare i over sju år. 

Etter Lexington beordret den lovgivende forsamlingen i Massachusetts 

mobilisering av 13 600 mann og ba de andre koloniene om hjelp. Ved et 

dristig kupp mot villmarksfortet Ticonderoga kom opprørerne i besittelse 

av rikelige våpenforsyninger, deriblant 80 kanoner. Dermed begynte de å 

beleire Boston. De oppførte en sterk stilling i nærheten av et høydedrag 

utenfor byen. Den het Bunker Hill. 17. juni 1775 forsøkte den britiske 

øverstkommanderende, general sir William Howe, å erobre den. For første 

gang ble de uerfarne amerikanske heimevernsfolkene konfrontert med 

tidens europeiske krigskunst. 3500 profesjonelle soldater marsjerte i lukket 

formasjon mot dem, med bajonetter. Amerikanerne hadde ikke bajonetter. 

De hadde bare sine lange rifler, som det tok tid å lade. Til gjengjeld var de 

vant til å bruke dem i jakt og fra indianerkamper. Mange av dem var fremragende 

skyttere. 

«Skyt først når dere ser det hvite i øynene deres og sikt mot beltene, God 

damn ‘em!» brølte en veteran fra sjuårskrigen, Israel Putnam, som akkurat 

hadde ankommet med forsterkninger fra Connecticut, og som ble en av 

den amerikanske revolusjonens mest uregjerlige helter. 

Det ble et blodbad som sir William aldri glemte. Det var ikke krig, men 

nedslakting. Han klarte riktignok å jage amerikanerne ved å sende rødjakkene 

sine mot dem gang etter gang. Men han mistet en tredjedel av 

soldatene. Noen historikere mener at denne opplevelsen ligger bak den 

merkverdige passiviteten han siden viste gang på gang i situasjoner der han 

kunne ha gitt amerikanerne nådestøtet. Man har imidlertid også pekt på 

at Howe flere ganger hadde ytret sympati for opprørerne. Det var han ikke 

alene om. Noen av de mest fremtredende politikerne i Storbritannia, med 

Lord Chatham i spissen, søkte forlik. Selv Lord North tilbød, like før 

Lexington, å overlate det til amerikanerne selv å skrive ut skatter til dekning 

av utgiftene til forsvar, forvaltning og rettsvesen. Men samtidig besvarte 

parlamentet amerikanernes økonomiske sanksjoner med et forbud mot 

handel med andre land enn Storbritannia og et forbud mot fiske, noe som 

rammet folk i New England hardt. 


Amerikanerne svarte med samme mynt. I mai 1775 kom den andre 

kontinentale kongressen sammen i Independence Hall i Philadelphia. Den 

valgte Hancock til president og mobiliserte koloniene til å forsvare seg. 

Kongressen bestemte videre å opprette en virkelig, om enn beskjeden, 

hær, og to dager før det blodige slaget ved Bunker Hill utpekte den etter 

forslag fra John Adams fra Massachusetts George Washington til øverstkommanderende. 

George Washington 

Ikke bare fysiske raget den nesten 1,90 høye George Washington et hode 

over de andre Founding Fathers. Man kan forestille seg amerikanernes 

seier i Uavhengighetskrigen uten hver og en av de andre, men ikke uten 

Washington. 

Han var naturligvis ikke det plettfrie dydsmønsteret generasjoner av 

amerikanske skolebarn har lært om. Han var jordspekulant, men etter 

omstendighetene i beskjeden grad. Hele overklassen i Virginia spekulerte 

i handel med jord i vest. Han kunne ikke få seg selv til å ta klar stilling mot 

slaveriet. Men det kunne heller ikke den venstreradikale Thomas Jefferson. 

Han var sårbar for kritikk. Han var ikke redd for å bestikke velgerne i 

Virginia for å vinne stemmer. Han var, uansett hva man har lært i tusenvis 

av små, røde skolebygninger i USA, utmerket i stand til å lyve, i det minste 

når det tjente hans militære planer. Seieren i Yorktown ble forberedt av en 

dyktig gjennomført villedning av den store engelske garnisonen i New 

York. Han var ganske uamerikansk i den forstand at han avskydde nærgående 

jovialitet. Likevel var han ikke den ubønnhørlig strenge alvorsmannen man 

møter på samtidens portretter av ham – og på éndollarsedlene. Han hadde 

problemer med å smile fordi han brukte gebiss. Men han elsket å slå seg 

løs i muntert selskap med en frisk svingom, selv om han ikke var en 

damevenn som Franklin. Han giftet seg ganske utilslørt for pengenes skyld, 

mens han til sine dagers ende opprettholdt en platonsk forbindelse med 

den gifte kvinnen han hadde tapt hjertet sitt til. Men det var helt i tidens 

ånd. 

Såret forfengelighet i ungdommen var utvilsomt en av drivkreftene i 

Washingtons karriere som nasjonalhelt. I det hele tatt virker ikke den unge 


Washington så sympatisk som den modne mannen. Han hadde et hissig 

temperament som han med alderen lærte å temme med en jernvilje, noe 

som nok er den innerste hemmeligheten hans. Han kunne som hærfører 

få anfall av sinne som fikk alle til å ønske seg et hull å krype inn i. En slik 

eksplosjon reddet hæren hans fra en katastrofe i slaget ved Monmouth i 

1778, som ble noe av et vendepunkt. Men for det meste klarte han å 

beherske seg, selv når han sto overfor de mest ondsinnede intriger, og når 

han vinteren 1777–1778 (i Valley Forge) og året etter (under enda verre 

forhold i Morristown) måtte oppleve å se hæren sin gå i oppløsning på 

grunn av Kongressens kortsigtighet og gjerrighet. 

Washington var en høvdingskikkelse med en myndighet så selvfølgelig 

at ingen våget å trosse den når de sto ansikt til ansikt med ham. Men det 

hindret ham ikke i å lytte til noen rådgivere. Kongresspolitikernes kortsyn 

rokket ikke ved overbevisningen hans om at militæret skulle være underordnet 

de sivile myndighetene. Selv under oppløsningsprosessen etter 

krigen avviste han enhver tanke om å gripe makten. Hovedæren for at 

avkoloniseringsprosessen i NordAmerika ikke endte i de caudilloregimene 

som kom til å plage LatinAmerika, må tilskrives Washington. Men han 

må også tilskrives hovedæren for at de nordamerikanske koloniene ble 

samlet i én stat og ikke ble en fillerye av avmektige småstater – igjen som 

LatinAmerika. Så hårfin ble balansen mellom statenes særinteresser at bare 

Washington og Franklin, ikke Alexander Hamiltons penn eller John Jays 

gode navn, reddet NordAmerika fra balkanisering. 

Men selv om Washingtons egen innflytelse bygget på hans ry som feltherre, 

var det ikke hans strategiske evner, men karakterstyrken som sikret 

seieren – hans sta utholdenhet når det så som mørkest ut, hans sans for 

hvordan man holdt kampånden i live. Da han i 1775 ble valgt til hærfører, 

var det 17 år siden han hadde vært i felten. Men i de fem årene han hadde 

kjempet sammen med britene mot franskmenn og indianere, hadde han 

lært noe som kom ham til nytte. Han hadde mistet respekten for de britiske 

offiserene og konstaterte at deres europeiske krigskunst var helt uegnet til 

amerikanske forhold. I Kongressen var det heller ingen tvil om at Washington 

var den riktige mannen. For det første var han den eneste der med en viss 

militær erfaring, og den eneste som møtte opp i uniform. For det annet 

var han relativt rik og klar til å betale for å få stilt en hær på beina. 


Krigens gang 

Forskjellen mellom europeisk og amerikansk krigskunst rommer en ikke 

uvesentlig del av forklaringen på at krigen ble så langvarig. De to partene 

hadde problemer med å få bukt med hverandre. Engelskmennene holdt 

seg helst til kystbyene, der de var i ly av den britiske flåtens kanoner, som 

kunne sikre forsyninger fra hjemlandet. New York var derfor deres ideelle 

base, der de også holdt til det meste av krigen. Når de bega ut seg i den 

endeløse amerikanske villmarken, gikk det gjerne galt. Forsøkene på å bruke 

indianerne til å terrorisere den amerikanske sivilbefolkningen styrket bare 

kampviljen deres. Til gjengjeld hadde amerikanerne problemer med å overbevise 

engelskmennene om at de var slått hvis det ikke foregikk etter den 

europeiske krigskunstens regler. Det var det som skjedde i Yorktown. Der 

det måtte franske elitetropper til for å bringe seieren i hus. 

Forskjellen mellom de to hærenes styrker og svakheter var ikke innlysende 

fra starten. Riktignok mislyktes amerikanernes forsøk på å erobre 

Québec, nyttårsaften 1775, og det gikk ni måneder før de fikk jaget engelskmennene 

fra Boston. Men det gikk til slutt. Da Henry Knox, en bokhandler 

fra Boston som ble en kompetent artillerigeneral og en av de få offiserene 

Washington aldri kranglet med, våren 1776 omsider hadde fått slept 

kanonene sine gjennom urskogen og brakt dem i stilling utenfor Boston, 

foretrakk William Howe å skipe ut soldatene sine og seile dem til Halifax 

i Nova Scotia. Etter å ha mottatt forsterkninger stevnet han deretter i juni 

1776 sørover og satte i land 32 000 mann, hvorav 9000 var tyske leiesoldater 

fra Hessen, på Staten Island overfor Brooklyn. I slutten av august satte 

Howe over til Long Island, og 27. august tilførte han Washington et 

knusende nederlag i Brooklyn. Her ble det avslørt hvor uegnet den amerikanske 

hæren var til å utkjempe et regulært slag. Men også Washingtons 

egen begrensning som feltherre kom for dagen. Han hadde før krigen aldri 

hatt kommandoen over mer enn 1500 mann og mistet helt overblikket. 

Han fikk riktignok trukket restene av hæren sin over på Manhattan, der 

han forskanset seg på høydedraget Harlem. Men han ble drevet ut her også, 

og i løpet av høsten led han det ene nederlaget etter det andre under et 

kontinuerlig tilbaketog sørover gjennom New Jersey. Det endte først da 

han hadde brakt restene av sin slagne hær i sikkerhet vest for Delawareelven. 

Alt tydet på at han hadde vært en fiasko. Han hadde hatt 18 000 mann før 

slaget på Long Island. Nå var de skrumpet inn til ca. 5000. Men Washingtons 


format viste seg særlig når det så som svartest ut. Natten mellom første og 

annen juledag satte han 2400 mann over Delawareelven. De kom fullstendig 

overraskende på den overveiende hessiske garnisonen i Trenton, som fortsatt 

ikke hadde sovet ut julerusen. Seieren var total, og Washington fulgte 

omgående opp ved å tilføre britene et nytt sviende nederlag ved Princeton. 

Samtidig vant amerikanske styrker rundt omkring i New England en rekke 

småseirer. 

Uten hensyn til amerikansk geografi klekket de britiske generalene derfor 

ut en plan om å drive en kile inn mellom Washington i New Jersey og 

styrkene i New England ved å rykke inn fra Canada og sørover til 

Hudsondalen. Denne strategien endte 7. oktober 1777 med et alvorlig 

britisk nederlag ved Saratoga i den nordlige Hudsondalen. At britene tapte, 

var så innlysende at det omsider overbeviste den franske regjeringen om at 

den også offisielt kunne satse på amerikanerne. Hvem som vant slaget, er 

et mer innviklet spørsmål som amerikanske historikere har kranglet om 

siden. Noen har holdt på Benedict Arnold, den mest talentfulle amerikanske 

hærføreren i New England. Men da han senere, under påvirkning av 

sin nye, unge kvekerkone fra Philadelphia, gikk over til engelskmennene 

og dermed, sett fra amerikansk synspunkt, ble den store skurken i uavhengighetskrigen 

– har andre gitt ham en mindre rolle. Under alle omstendigheter 

ble det hans øverstkommanderende, general Horatio Gates, som 

tok æren og deretter, med Saratoga i ryggen, prøvde å få skjøvet Washington 

til side. 

Det hadde heller ikke gått særlig bra for Washington etter seirene hans 

vinteren før. Howe hadde slått ham i et regulært slag ved Brandywine i 

Pennsylvania, der Washington ikke viste større evner som feltherre, og 

deretter erobret selve «revolusjonens hovedstad» Philadelphia, i en feilaktig 

tro på at krigen dermed ville være overstått. Han hadde tilført amerikanerne 

ytterligere nederlag, og begge hærer lå deretter i vinterkvarter, de sørgelige 

restene av Washingtons styrker i en landsby som het Valley Forge, i fjellene 

vest for Philadelphia. De manglet alt, og av de 10 000 soldatene deserterte 

nesten 3000 neste vår mens nesten 4000 ikke var kampdyktige på grunn 

av mangel på fottøy og uniformer. Til gjengjeld hadde resten omsider fått 

en utdanning som brakte dem på høyde med fiendens elitetropper. Det 

kunne Washington takke en prøyssisk baron for, Friedrich Wilhelm von 

Steuben. Han ble sendt til Amerika som militærrådgiver av den franske 


dramatikeren Pierre de Beaumarchais, som organiserte forsyninger av 

militær og finansiell bistand til opprørerne. Washington hadde allerede den 

unge franske greven MarieJoseph Paul Yves Roch Gilbert du Motier de 

Lafayette i staben sin. Han brant for amerikanernes sak etter at faren hans 

ble drept av engelskmennene under sjuårskrigen. Kombinasjonen av fransk 

fyrighet og prøyssisk militærkunnskap gjorde underverker. Enda større 

betydning fikk det imidlertid at Frankrike i februar 1778 inngikk en regulær 

allianse med amerikanerne. Det fikk engelskmennene til å rømme 

Philadelphia uten et sverdslag, av frykt for en fransk marineblokade. Men 

på tilbaketoget mot New York møtte de Washingtons nye hær ved Monmouth 

i New Jersey i juni 1778. Det ble Washingtons kanskje største 

øyeblikk som hærfører. Slaget begynte dårlig for amerikanerne fordi den 

øverstkommanderende for den amerikanske fortroppen mistet hodet. 

Soldatene hans fikk panikk. Men Washington fikk samlet dem igjen ved 

sin kaldblodighet og ureddhet, kombinert med et velplassert raserianfall. 

Det hjalp også at han hadde von Steuben ved sin side. For første gang 

kjempet amerikanske soldater som veteraner, og for første gang ble ikke 

Washington beseiret i et regulært slag, selv om han heller ikke vant. Han 

forsto ikke hva kavaleri kunne brukes til i et slag, og det var heller ikke 

prøyssernes sterke side. Engelskmennene kunne derfor fortsette marsjen 

tilbake mot New York, mens Washington la hovedkvarteret sitt til West 

Point ved Hudsonelven nord for New York og ga seg til å vente på forsterkninger 

fra Frankrike, som erklærte krig mot Storbritannia 19. juli 1778. 

Amerikas forente stater 

Mens krigslykken svingte frem og tilbake, skjedde det store politiske 

begivenheter mellom 1775 og 1778. Etter å ha utpekt Washington til 

øverstkommanderende for en amerikansk hær sendte Kongressen et «olivengrenskrift» 

til kong Georg 3., der den foreslo forhandling og for soning. 

Kongen svarte med å erklære at koloniene var i åpent opprør og i desember 

1775 med å proklamere full blokade. Litt etter litt beveget man seg mot 

løsrivelse. Et viktig skritt på veien ble et stykke av Tom Paine, en radikal 

engelsk kveker, som Franklin hadde fått til å reise til Amerika. Hans Common 

Sense, som ble publisert i Philadelphia i februar 1776 og etter hvert 


Den amerikanske revolusjonen 

Lake Michigan 

Wabashelven 

Wabashelven 

Vincennes 

Ohioelven 

Ohioelven 

1. Krigen begynner - 1775 

Lake Ontario 

Saratoga 

N.Y. 

Lake Erie 

N.H. 


MASS. Boston 

PA. 

Philadelphia 

Baltimore 

Newport 

CONN. 

R.I. 

2. Krigen i de midtre koloniene - 

1776–1778 

DEL. Delawarebukten 

N.J. 

Lake Ontario 

Saratoga 

N.Y. 

Lake Erie 

N.H. 


MASS. Boston 

PA. 

Philadelphia 

Baltimore 

Newport 

CONN. 

R.I. 


1776–1778 

Annapolis 

DEL. Delawarebukten 

N.J. 

Potomacelven 

Potomacelven 

5. Krigen i vesten 

VA. 

Richmond 

Yorktown 

M.D. 

Chesapeakebukten 

Guilford Court House 

Kings Mtn. N.C. 

7. Krigen slutter - 1781 

Cowpens 

Moores Creek Bridge 

Tennessee-elven 

Tennessee-elven 

AA PP PP AA LL AA CC HH EE NN E E 

6. Krigen i sør - 

1780-1781 

GA. 

4. Erobret av briterne - 

1778 1778 

Concord 

Reveres rute 

Dawes rute 

Britisk 

Lexington 

Lake Huron 

Cambridge 

Brookline 

Camden 

S.C. 

Charleston 

Savannah 

Medford 

BUNKER 

HILL 

Boston 

Montreal 

St. St. Lawrence-elven 

Lawrence-elven 

en en 

ee dd DD laware-flo 

laware-flo 

PENSYLVANIA 

Valley Forge 

Brandywine 

Quebec 

10 km 100 km 

Oriskany 

100 km 

86 | uavhengigheten 1765–1800 

Hudsonelven 

Hudsonelven 

3. Krigens vendepunkt - 1777 

Til MASS. Halifax 

Amerikansk seier 

Britisk seier 

Ikke avgjort 


1776–1778 

Washington 

1776-77 

1777 

New York 

Long 

1778 

Island 

Princeton 

500 km 

Trenton Monmouth 

Germantown 

Philadelphia 

3. Krigens vendepunkt - 1777 

Montréal 

Arnold 

St. Leger 

Burgoyne 

NEW YORK 

Crown Point 

Ft. Ticonderoga 

Ft. Stanwix 

St. Lawrenceelven 

Mohawk- elven 

Hudson Hudson 

Saratoga 

Albany 

Champlasjøen 

Bennington

spredt i det for tiden fantastiske opplaget på 100 000, overbeviste blant 

annet Washington om at den eneste mulige løsningen på konflikten mellom 

Storbritannia og koloniene var uavhengighet. 

I april 1776 gikk North Carolina, som den første av de 13 opprørske 

koloniene, over Rubicon og ga sine medlemmer av Kongressen i Philadelphia 

instruks om å gå inn for uavhengighet. Virginia fulgte etter, og 11. juni 

1776 nedsatte Kongressen en komité på fem medlemmer, blant ansdre 

Benjamin Franklin, John Adams og Thomas Jefferson, som skulle utarbeide 

et utkast til en uavhengighetserklæring. John Adams foreslo at Jefferson 

skulle formulere utkastet, siden han hadde den mest elegante pennen. Med 

noen få endringer av Adams og Franklin kunne utkastet hans legges frem 

et par uker etter. 4. juli 1776 ble Uavhengighetserklæringen vedtatt av 

Kongressen. Den innledes med formuleringen av noen generelle politiske 

prinsipper, som er blitt en av verdenshistoriens mest berømte tekster: 

Vi anser disse sannhetene for å være selvinnlysende, at alle mennesker 

er skapt like, av skaperen utstyrt med visse umistelige rettigheter, 

blant disse retten til liv, frihet og å søke lykken. At regjeringer, hvis 

rett til makt hviler på de regjertes samtykke, er opprettet blant 

menneskene for å sikre disse rettighetene. At det når som helst er 

folkets rett å endre eller fjerne enhver form for regjering som motarbeider 

dette formålet, og å opprette en ny regjering som bygger på 

disse prinsippene og organiserer makten sin på en slik måte som etter 

folkets oppfatning med størst sannsynlighet vil gagne dets trygghet 

og lykke. 

Etter en inngående oppregning av de klagene koloniene hadde mot den 

britiske regjeringen, sluttet teksten med å erklære «disse forenede kolonier» 

for «frie og uavhengige stater». Stater og ikke stat. Men likevel forente. 

Forente i hva? I et forslag som ble lagt frem ti dager senere, snakker man 

om en «konføderasjon», altså et statsforbund. Men det tok lang tid før man 

nådde frem til enighet om hvordan det skulle se ut. Først høsten 1777 

nådde man i mål med å utforme en grunnlov, og først våren 1781 ble den 

ratifisert av den siste staten, Maryland. I mellomtiden improviserte man 

seg frem. Kongressen overtok de fullmaktene som var nødvendige til å føre 

krig og utenrikspolitikk. Men skattene var det opp til de enkelte statene å 


fremskaffe. Fra sommeren 1777 hadde man imidlertid et felles flagg med 

13 stjerner og 13 røde og hvite striper. Ørnen som nasjonalsymbol kom 

til i 1782, inspirert av det gamle Roma. Først senere ble det den majestetiske 

amerikanske havørnen, som amerikanerne kaller the bald eagle. Men the 

founding fathers svermet for antikken og kunne sine greske og latinske 

klassikere på fingrene. De var også fortrolige med de europeiske tenkerne 

fra John Locke til Charles Montesquieu. Menneskerettighetserklæringen 

sprang ikke ut av Thomas Jeffersons hode som Pallas Athene av Zevs’ panne. 

Kunnskapen om statsvitenskapen ble også brukt til å utarbeide lokale 

grunnlover i de enkelte statene. Disse var ofte ganske ulike. I Massachusetts 

fikk John Adams i 1780 mulighet til å utforme en grunnlov etter sitt eget 

hode. Staten fikk et tokammersystem med et underhus basert på bred 

stemmerett og et senat valgt av de velstående. En sterk guvernør som 

kunne nedlegge veto mot uønsket lovgivning, ble direkte valgt og kunne 

gjenvelges, samt uavhengige domstoler. Med denne gjennomførte tredelingen 

av makten skapte Adams en modell for det som senere ble USAs 

grunnlov. Den andre ytterligheten leverte Pennsylvania, med et ettkammersystem 

der alle skatteytere og deres voksne sønner fikk stemmerett. Ingen 

kunne imidlertid være medlem av kammeret i mer enn fire av sju år. Den 

utøvende makten ble ikke lagt i hendene på en guvernør, men på et 

eksekutiv råd valgt av den lovgivende forsamlingen. Også her gjaldt rotasjonsprinsippet. 

Formannen for eksekutivrådet ble valgt for bare ett år av 

gangen. 

Bare i sju av de 13 statene fikk alle mannlige skatteytere stemmerett, og 

bare i New Jersey fikk kvinner stemmerett under forutsetning av at de 

oppfylte de samme kriteriene om formue som menn. 

Fra nederlag til seier 

George Washington trengte ikke vente lenge på sine franske allierte. Mindre 

enn tre uker etter Frankrikes krigserklæring ankom en fransk flåte i Newport, 

Rhode Island. En måned etter kom den også i kamp med den britiske 

flåten utenfor kysten. Men før slaget var kommet riktig i gang, satte en 

voldsom storm inn, og begge parter fikk nok å gjøre med å kjempe mot 

elementene og deretter bruke måneder på reparasjoner. Imens tilbrakte det 


franske ekspedisjonskorpset, under grev de Rochambeau, måneder i fullstendig 

ørkesløshet. 

Engelskmennene bestemte seg etter nederlaget i nord for å legge om 

strategien til å satse på de kongetro i sørstatene. I løpet av vinteren 1778– 

1779 inntok de først Savannah, deretter Augusta i Georgia. Et amerikansk 

forsøk på å gjenerobre Savannah i september 1779 mislyktes, og Washington 

måtte enda en gang gå i vinterhi, denne gangen i Morrison i New Jersey. 

Den vinteren ble enda verre enn vinteren i Valley Forge. Situasjonen var, 

skrev Washington, «den mest fortvilede vi har opplevd». Hæren skrumpet 

igjen inn og ble rammet av mytteri. De lånene Kongressen skaffet, forsvant 

for en stor del i krigsprofitørenes lommer. Imidlertid transporterte den 

britiske flåten ytterligere forsterkninger fra New York og sørover for å erobre 

den viktigste byen i sør, Charleston i South Carolina. Den falt 12. mai 

1780. En amerikansk garnison på 5400 mann ble tatt til fange, den største 

katastrofen så langt. 

De eneste lyspunktene i denne mørke tiden var de budskapene som 

kom om bedriftene til den amerikanske Tordenskjold, fribytteren John 

Paul Jones, ved de engelske kystene. Sommeren 1780 kom med nye 

katastrofer, særlig nederlaget ved Camden, der den amerikanske øverstkommanderende, 

general Gates, som hadde levd høyt og intrigert flittig på sitt 

rykte fra Saratoga, stakk av midt under slaget. En annen av heltene fra 

Saratoga, Benedict Arnold, gikk over til britene og klarte nesten å gi britene 

West Point. Da han var blitt avslørt, førte han som britisk general for alvor 

borgerkrigen til sørstatene. 

Men Washington plasserte nå sin dyktigste general, Nathanael Greene, 

i spissen for troppene sine i sør, og han satte i gang et seigt og oppfinnsomt 

motspill. Våren 1781 kom den britiske øverstkommanderende, general 

Cornwallis, til at han kunne knekke den amerikanske motstanden hvis han 

erobret Virginia, som gradvis tok føringen i kampen for uavhengigheten. 

Han flyttet flere forsterkninger fra New York via sjøveien til Virginia, der 

han samlet styrkene sine i Yorktown ved innløpet til Chesapeakebukten. 

Washington bestemte seg for å gå mot New York. Men 14. august 1781 

fikk han melding om at den franske Vestindiaflåten var på vei nordover 

mot Chesapeakebukten. Han endret omgående planene sine og marsjerte 

sørover med hovedstyrken sin. I begynnelsen av september støtte den 

franske flåten sammen med den britiske utenfor Yorktown, og franskmen 


nene seiret. Cornwallis var sperret inne med britenes hovedstyrke i Amerika. 

I slutten av september hadde Washington samlet en hær på ca. 17 000 

mann – nesten 8000 franske og nesten 9000 amerikanske soldater – foran 

Yorktown, der Cornwallis satt med sine 8000 engelskmenn, skotter og 

hessiske soldater og ventet på forsterkninger fra New York. Etter vedvarende 

angrep fra Washingtons styrker bestemte han seg, 19. oktober 1781, for å 

overgi seg. Da troppene marsjerte ut, skjedde det til tonene av «The World 

Turned Upside Down». Da amerikanerne hadde mottatt de britiske fanene 

og våpnene, istemte de den sangen de hadde prøvd å holde motet oppe 

med i sine mørkeste timer. Refrenget lød: 

Yankee Doodle, keep it up, 

Yankee Doodle, Dandy, 

Mind the music and the step, 

And with the girls be handy. 

Yorktown ble det siste store slaget. Men engelskmennene ville ikke 

innrømme at de var slått. Først i februar 1782 vedtok parlamentet å stanse 

krigen. Lord North måtte gå av. Han ble etterfulgt av Lord Rockingham. 

Men kongen vegret seg fremdeles for å anerkjenne De forente staters 

uavhengighet. Først nesten to år etter Yorktown, 3. september 1783, ble 

en fredstraktat signert i Paris, og først i november 1783 forlot de siste 

britiske troppene Manhattan. Mange av de hessiske leiesoldatene fikk 

imidlertid lov til å bli i Amerika, der de etter sigende innførte tradisjonen 

med juletre. 

Lille julaften 1783 leverte George Washington tilbake sin utnevnelse 

som øverstkommanderende, i Annapolis, Maryland, og han red hjem til 

Mount Vernon, som han ikke hadde sett på sju år, for å feire jul. 

Fra kaos til samling 

Til tross for de store geografiske avstandene fra nord til sør, forskjeller i 

samfunnsstrukturer, befolkningssammensetning og politiske systemer 

klarte de 13 koloniene å holde sammen så lenge de sto overfor en felles 

fiende. Da krigen var forbi, begynte samholdet å slå sprekker. Da regningen 


for oppgjøret skulle betales, var hver stat seg selv nærmest. Amerikas forente 

stater virket mer og mer som Amerikas splittede stater. 

Amerika hadde gode økonomiske forutsetninger for å stå på egne bein. 

Allerede før krigen var det flere smelteovner i den amerikanske jernindustrien 

enn i den engelske. Storbritannia hadde forsøkt å bremse produksjonen 

av ferdigprodukter fra råjern. Men handelskrigene etter 1763 hadde 

satt fart i den lokale industrien i Amerika. Etter krigen kom noen stater 

imidlertid langt raskere på beina enn andre. De sørstatene som hadde 

konkurransedyktige eksportvarer, som tobakk i Virginia og naval stores i 

North Carolina, nådde allerede i 1786 opp på førkrigstidens eksportnivå, 

mens Massachusetts var kommet opp på bare en fjerdedel. Fiskeriet og 

hvalfangsten ble satt langt tilbake under krigen, og handelen med Vestindia 

ble ødelagt av britisk importforbud. 

En utvikling av det amerikanske pengevesenet var blitt systematisk 

bremset av engelskmennene i kolonitiden. Først i 1781 ble den første 

banken opprettet i Amerika. Krigen var blitt holdt i gang med franske lån 

og subsidier. Men statene hadde latt seddelpressene gå med galopperende 

inflasjon som resultat. Det var ingen felles mynt for de 13 nye statene, og 

hele det amerikanske pengevesenet var et salig kaos. Kongressen hadde 

riktignok pekt ut en felles finansminister, men kunne skrive ut skatter bare 

når samtlige stater var enige. På samme måte hadde man en felles utenriksminister 

uten myndighet til å få de enkelte statene til å respektere de 

avtalene han inngikk. Det skapte problemer i forhold til Storbritannia, 

siden alle stater bortsett fra Pennsylvania nektet å overholde løftene i fredstraktaten 

om erstatning for tapt eiendom til britiske undersåtter og amerikanere 

som utvandret for å fortsette å være under britisk styre. 

Statene bekjempet hverandre innbyrdes med sin handels og avgiftspolitikk. 

Maryland, Delaware og Virginia lå i tottene på hverandre om 

sjøfarts og fiskerirettigheter i Chesapeakebukten. New York, Connecticut 

og New Jersey hindret hverandres skipsfart. 

Fra krigens tid hadde George Washington bitter erfaring med hvilke 

problemer mangelen på en virkelig sentralmakt skapte. Han hadde visstnok, 

i 1783, bare ett ønske, å vende tilbake til sin praktfulle herregård ved 

Potomacelven. Som så mange andre godseiere i Virginia var han en driftig 

bonde som var svært opptatt av driftsforbedringer og nye avlinger. Men 

politikken ville ikke slippe ham. Våren 1785 inviterte han representanter 


for Maryland og Virginia til Mount Vernon for å få avgjort konfliktene om 

Chesapeakebukten og Potomacelven og drøfte en mer omfattende plan om 

et vanntransportsystem som skulle binde sammen statene. Man gikk videre 

til å skissere en felles handels og myntpolitikk for de to statene. Senere 

fikk man med Delaware og Pennsylvania. I januar 1786 inviterte Virginia 

alle de andre statene til en handelskonferanse. 

Den Kongressen som ble samlet sommeren 1786, klarte i det minste å 

legge grunnen for et felles pengevesen. Etter et forslag fra Thomas Jefferson 

forlot man det kompliserte engelske myntvesenet og innførte et titallssystem 

basert på den spanske dollaren, egentlig daler. Men til handelskonferansen, 

som ble avholdt i Annapolis i Maryland i september, møtte 

bare seks stater opp: Virginia, Maryland, New York, New Jersey, Pennsylvania 

og Delaware. De skulle egentlig drøfte avvikling av handelshindringer, men 

endte med å foreslå innkalling av et grunnlovskonvent året etter, til styrking 

av fellesskapet. 

Kongressen sluttet opp bak Annapolisforslaget, og i mai 1787 møtte 

delegater fra samtlige stater unntatt Rhode Island opp til et konvent i Philadelphia. 

Det kom i løpet av sommeren frem til en helt ny grunnlov. Den 

forvandlet det løse statsforbundet til en forbundsstat med en president i spissen. 

Washington ble valgt til formann for konventet med akklamasjon. På 

Virginias vegne la Edmund Randolph frem et forslag om et tokammersystem 

der statene fikk mandat i forhold til folketall. Underhuset skulle 

velges direkte, overhuset av de enkelte statenes parlament. Dette lovgivende 

organet skulle peke ut regjeringen. De små statene var ikke begeistret for 

tanken på mandatfordeling i forhold til folketallet. Man endte derfor, i 

september, med et kompromiss foreslått av Roger Sherman fra Connecticut. 

Det gikk ut på at mandatfordelingen i det direkte valgte underhuset, 

Representantenes hus, skulle skje etter folketall, mens hver stat fikk to 

representanter i overhuset, Senatet, utpekt av delstatstingene. Senatet fikk 

særlige fullmakter i utenrikspolitikken, idet traktater skulle godkjennes 

med to tredjedelers flertall. Hvert annet år skulle hele Representantenes 

hus og en tredjedel av Senatet velges på ny. Den utøvende makten ble skilt 

fra lovgivningsmakten ved at presidenten skulle velges hvert fjerde år på 

grunnlag av en valgmannsordning. Han fikk vetorett overfor Kongressens 

lovgivning, men ingen mulighet til å oppløse den. Den kunne til gjengjeld 

heller ikke avsette ham. 


Det avgjørende var at den nye forbundslovgivningen ble direkte bindende 

for borgerne i de enkelte statene. Det ble også opprettet et forbundsrettsvesen 

med en høyesterett på toppen. Den fikk fra 1796 rett til å avgjøre 

om Kongressens og delstatenes lovgivning var i overensstemmelse med 

grunnloven. 

Den nye grunnloven skulle trå i kraft når ni av de tretten statene hadde 

ratifisert den. Noen stater, blant annet Massachusetts og New York, var 

imidlertid misfornøyd med at den ikke inneholdt tilstrekkelige garantier 

for borgerrettighetene. Det førte etter hvert til en rekke amendments, tillegg. 

Det første, som så mye annet i grunnloven var Madisons verk, sikrer ytrings 

og religionsfrihet, den andre sikrer borgerens rett til å bære våpen. Det 

brukes i vår egen tid flittig av den amerikanske våpenlobbyen til å motarbeide 

kontroll med våpensalg, selv om moderne forskning har vist at bare 

hver tiende amerikaner hadde skytevåpen da tillegget ble skrevet. Det var 

heimevernsmennene. Det fjerde forbyr vilkårlige husundersøkelser, mens 

det femte utelukker straff uten lov og dom og fastslår at ingen kan tvinges 

til å vitne mot seg selv. 

Både grunnloven og tilleggene bærer preg av erfaringene fra årene før 

den ble skrevet, men kom ikke desto mindre til å vise seg så levedyktige at 

USA den dag i dag styres etter dem. 

Også presidentens sterke stilling kan sees på bakgrunn av situasjonen. 

Alle gikk ut fra at Washington ville bli den første presidenten. Da man var 

kommet gjennom de nødvendige ratifiseringsprosedyrene og endelig kunne 

avholde valg, kunne han 30. april 1789 tas i ed som statsoverhode og 

regjeringssjef. Det skjedde i New York. Den gamle Kongressen i 1784 hadde 

vedtatt å opprette et hovedstadsdistrikt. Men først i 1790 ble det bestemt 

at dette District of Columbia skulle ligge ved Potomacelven mellom Virginia 

og Maryland. Det var et sumpet, usunt sted, i nærheten av Washingtons 

Mount Vernon. Men det var Virginias pris for å gå med på å la Unionen 

overta delstatenes gjeld. I motsetning til de fleste andre statene hadde 

Virginia allerede tilbakebetalt gjelden sin fra krigsårene. 

Washington var som president svært opptatt av utformingen av hovedstaden. 

Til byplanlegger valgte han en ung fransk ingeniøroffiser, Pierre 

Charles l’Enfant, som hadde stått ved hans side den dystre vinteren i 

Valley Forge. L’Enfant utarbeidet, med teknisk bistand fra matematikeren 

Benjamin Bannaker, den første berømte afroamerikaneren i USAs historie, 


en plan for en by på størrelse med datidens Paris. Forbildet hans var Ludvig 

14.s berømte byplanlegger, Andre Le Nôtre. Presidentens bolig ble imidlertid 

ikke noe nytt Versailles, men det mer beskjedne Hvite hus, som l’Enfant 

med Washingtons godkjenning plasserte et godt stykke fra The Capitol, 

kongressbygningen, slik at lovgiverne ikke skulle løpe ned dørene hos 

presidenten. Arkitektkonkurransen om bygningen ble vunnet av irlenderen 

James Hoban, som hadde brukt et irsk herresete som modell. Washington 

la ned grunnsteinen i 1792, men kom aldri til å bo i Det hvite hus selv, 

siden det sto ferdig først åtte år senere. Man begynte imidlertid først å kalle 

det Det hvite hus etter krigen mot Storbritannia i 1812. Myten vil ha det 

til at navnet stammer fra den hvite kalken som ble brukt for å repare skadene 

etter at det delvis ble ødelagt av brann i 1814 forårsaket av engelskmennene. 

Konservatisme og radikalisme 

Washingtons første regjering var nærmest det vi i dag ville kalle en nasjonal 

samlingsregjering. Den rommet to motstandere: Thomas Jefferson ble utenriksminister 

og den (trolig) 34årige Alexander Hamilton finansminister. 

Det hersker en viss usikkerhet om Hamiltons alder på grunn av hans egne 

skiftende opplysninger. Første gang han opptrer i kildene er i arkivene til 

skifteretten i Christianssted på St. Croix ved sin mors død i 1768. Hans 

mors danskjødiske mann klarte å få frakjent ham enhver arveandel fordi 

han ble født utenfor ekteskap. Faren var en skotte ved navn Hamilton. 

Likevel gikk gutten på en jødisk skole. Han var så begavet at gode borgere 

i Christianssted i 1772 spleiset på å gi ham en høyere utdanning på fastlandet. 

Da krigen brøt ut, meldte han seg som frivillig til de amerikanske 

styrkene og deltok som artillerioffiser i slaget om New York i 1776. Året 

etter tok Washington ham opp i staben sin og utnevnte ham til oberstløytnant, 

blant annet fordi han var god i fransk. Hamilton ble den første av 

the whiz kids, kvikke unge intellektuelle, som opptrer i de amerikanske 

presidentenes nærmeste omgivelser opp gjennom historien. Han ble 

sekretær for Washington, fulgte ham gjennom tykt og tynt, og så i ham 

den farsskikkelsen han selv ikke hadde hatt. Washington, som var reservert 

av natur, gjengjeldte kanskje ikke helt følelsene hans, og de skiltes i uvenn 


skap en tid mot slutten av krigen. Men under grunnlovskampen gjorde 

Hamilton seg sterkt bemerket med sine strålende debattinnlegg til fordel 

for en sterk regjering. Han var hovedmannen bak The Federalist, den mest 

berømte politiske publikasjonen fra denne tiden. Sammen med John Jay, 

en innflytelsesrik New Yorkadvokat av hugenottavstamming, har han fått 

æren for at den nye grunnloven, på hengende håret, ble godkjent av nøkkelstaten 

New York. 

Fra Hamilton overtok det nyopprettede finansdepartementet i september 

1789 anså han det for sin hovedoppgave å få skapt et stabilt pengevesen. 

Etter et totalt sammenbrudd under krigen klarte statsforbundets «finansminister» 

Robert Morris å legge et solid grunnlag, ved hjelp av et fransk 

gullån fra 1781. Men krigen hadde etterlatt seg et gjeldsproblem. 

Hamilton foreslo å innløse den nasjonale gjelden med statsobligasjoner 

til pålydende og å la unionsregjeringen overta det meste av delstatsgjelden. 

Begge deler vakte motstand. Spekulanter som hadde kjøpt opp Kongressens 

gjeldsbevis til lav kurs fra småsparere i pengenød, ville få en kjempefortjeneste, 

og mens New Englandstatenes gjeldsproblemer fremdeles var 

uløst, hadde sørstatene stort sett gjort opp for seg. Men Hamilton så en 

fordel for landets industrialisering i å skape en rik kapitalistklasse og ventet 

en styrking av forbundsregjeringen hvis man overtok delstatsgjelden. Med 

støtte fra James Madison fra Virginia klarte han til sist å få med sørstatene. 

Hamilton foreslo at man skulle opprette en sentralbank som kunne stå 

for gjeldskonverteringen. Jefferson mente at grunnloven ikke ga regjeringen 

fullmakter til et slikt skritt. Washington selv var i tvil, men valgte å støtte 

den statsråden som hadde dette som sitt ansvarsområde. I 1791 ble Bank 

of the United States opprettet i Philadelphia, som hadde måttet gi opp 

utsikten til å bli hovedstad. Jeffersons tilhengere svarte ved å gå i gang med 

å organisere de kreftene som var motstandere av en sterk sentralmakt, i 

Amerikas første politiske parti, som ble kalt Republikanerne. Som mottrekk 

fikk Hamilton opprettet et føderalistisk parti. Etter hvert som flere og flere 

problemer ble trukket inn i kampen mellom de to partiene, antok den 

karakteren av et oppgjør mellom radikalisme og konservatisme. 

Den internasjonale utviklingen fremmet denne tendensen. Da Storbritannia 

i begynnelsen av 1793 kom i krig med det revolusjonære Frankrike, 

erklærte Washington USA nøytralt. Men mens Jefferson, som hadde vært 

ambassadør i Frankrike i årene 1784–1789 og opplevd stormen på Bastillen, 


sympatiserte med Frankrike, tok Hamilton parti for Storbritannia. Det 

endte med at Jefferson ved utgangen av 1793 forlot regjeringen for å arbeide 

med det republikanske opposisjonspartiet. Selv om også Hamilton året 

etter gikk ut av regjeringen, ble den litt etter litt rent føderalistisk, og da 

John Adams, som siden 1789 hadde vært Washingtons visepresident, i 1797 

ble USAs andre president, beholdt han den samme regjeringen. Jefferson 

ble imidlertid valgt til visepresident. 

Kampen mellom de engelskvennlige føderalistene og de franskvennlige 

republikanerne kom i disse årene for en stor del til å dreie seg om en 

handelsavtale mellom Storbritannia og USA, som i amerikansk historie 

kalles Jay’s Treaty. Den ble inngått av John Jay i slutten av 1794, men ble 

først kjent i Amerika et halvt år etter. Mot å betale det britiske undersåtter 

hadde til gode i Amerika fra før revolusjonen, oppnådde Jay at engelskmennene 

gjenåpnet Vestindia for amerikansk handel og forlot de siste fortene 

på amerikansk territorium. Dermed ble porten åpnet til Vesten, særlig siden 

avtalen året etter ble fulgt opp av den såkalte Greenvilletraktaten, som 

gjorde ende på nesten 20 år med indianerkriger. Derimot fikk Jay ingen 

garanti mot den britiske flåtens tvangsmønstring av amerikanske sjøfolk. 

Republikanerne mente at det var en dårlig traktat sett fra et amerikansk 

synspunkt, og franskmennene fant den så partisk at de opphevet eksisterende 

franskamerikanske avtaler. Forholdet mellom Frankrike og USA 

utviklet seg deretter litt etter litt til en uerklært krig på havet. Dermed ble 

motsetningsforholdet mellom republikanere og føderalister tilspisset i 

Amerika. Adams fikk bevilgninger til en styrking av forsvaret, særlig til sjøs. 

Det ble i 1798 opprettet et marinekorps. Det stammet fra de «lærhalsene», 

som sjøfolkene kalte dem, de amerikanske skipene under Uavhengighetskrigen 

hadde hatt om bord for å skyte motpartens skyttere i nærkamp. 

Samme år vedtok Kongressen en serie lover som skulle styrke landets 

indre sikkerhet mot revolusjonære aktiviteter, de såkalte Alien and Sedition 

Acts. De var rettet både mot utlendinger og undergravende virksomhet. 

Den siste av dem innførte til og med så harde sensurbestemmelser rettet 

mot «regjeringsfiendtlig virksomhet» at Franklins barnebarn, Benjamin 

Franklin Bache, og en rekke andre kritiske skribenter, havnet i fengsel. 

Jefferson mente at denne lovgivningen var grunnlovsstridig fordi Kongressen 

hadde grepet inn på et område som delstatene skulle styre selv. I den såkalte 

Kentuckyresolusjonen erklærte han at delstatene hadde rett til å oppheve 


kongresslovgivning som de anså for å være i strid med grunnloven. Han 

satte seg i spissen for en kampanje mot sikkerhetslovene, og den ga republikanerne 

vind i seilene. «Friheten vår er avhengig av pressefriheten, og den 

kan ikke begrenses uten å gå tapt,» skrev Jefferson. Det hjalp nok også 

Republikanerne at det var stigende misnøye med de skattene Adams skrev 

ut for å finansier forsvaret. 

Adams selv arbeidet samtidig med hell, ad diplomatisk vei, for å unngå 

åpen krig med Frankrike, noe Hamilton og de mest probritiske føderalistene 

i økende grad gikk inn for. Denne splittelsen svekket føderalistene så 

mye at Adams, som ikke hadde Washingtons karisma, ikke ble gjenvalgt i 

1800. I spissen lå de to republikanske kandidatene, Jefferson og Aaron 

Burr, som i sin tid hadde vært sjef for Washingtons etterretningstjeneste 

og hadde skapt seg en karriere som advokat og politiker i New York, i kamp 

mot Hamiltons føderalister. Avgjørelsen ble lagt til Kongressen fordi det 

var like mange valgmannsstemmer på hver side, og Hamilton fikk dermed 

mulighet til å gripe inn. Av to onder foretrakk han det minste, Jefferson. 

Da Hamilton i 1804 – med Jeffersons stilltiende støtte – nektet Burr 

guvernørposten i New York, ble han så rasende at han utfordret Hamilton 

til duell. Hamilton, som nå drømte om å bli en amerikansk Bonaparte, 

tok utfordringen og ble skutt. Burr viklet seg inn i mer og mer fantastiske 

planer, slik at Jefferson i 1806 fikk ham anklaget for høyforræderi. Den 

føderalistiske høyesterettspresidenten John Marshall fikk ham imidlertid 

frikjent, og han flyktet til Europa. 

Marshall, som i 34 år ledet høyesterett, skapte historie da han med en 

kjennelse i 1803 fastslo den øverste domstolens rett til å oppheve lovgivning 

som den anså for å være grunnlovsstridig. Han ga dermed amerikansk 

høyesterett den enestående myndigheten den har fått i USAs politiske 

system.

Veien mot vest 1800–1850 

Da Thomas Jefferson i 1801 flyttet inn i Det hvite hus, besto De forente 

stater av de 13 opprinnelige koloniene pluss et område som strakte seg mot 

vest til Mississippi, bortsett fra kystlandet ut til Mexicogolfen, som ble kalt 

West Florida, og den nåværende staten Florida, som begge var under spansk 

herredømme. Da president James Knox Polk gikk av som president i 1849, 

var hele det nordamerikanske kontinentet mellom Mississippi og Stillehavet, 

den 49. breddegraden i nord, Mexicogolfen og Rio Grande i sør, 

innlemmet i USA. I det store og hele skjedde denne veldige ekspansjonen 

under disse to ytterst forskjellige presidentene. En ting hadde de imidlertid 

til felles. De stammet begge fra områder hvor en nybyggerbefolkning krevde 

ny jord. De tilhørte også det samme politiske partiet, selv om det under 

Jefferson ble kalt det republikanske, under Polk det demokratiske. Men 

mens Jefferson brukte bare diplomati for å oppnå sine store territorieutvidelser, 

gikk Polk også til krig. 

Mellom Jefferson og Polk flyttet det politiske tyngdepunktet seg mot 

vest. Mellom 1800 og 1830 ble sju vestlige stater tatt opp i unionen – Ohio, 

Louisiana, Indiana, Mississippi, Illinois, Alabama og Missouri. I 1830 

bodde nesten en tredjedel av den samlede amerikanske befolkningen i 

frontierområdet, og det var politiskstrategisk så godt plassert at fem av 

åtte seirende presidentkandidater fra Jackson til Lincoln kom fra vest. 

Mellom 1830 og 1860 vokste unionen ytterligere med Arkansas, Michigan, 

Florida, Texas, Iowa, Wisconsin, California, Minnesota og Oregon. 

Ekspansjonen mot vest var begynt allerede før århundreskiftet med 

overtakelsen av områdene øst for Mississippi og mellom Ohioelven og De 

store sjøene. Grunnlaget for den videre unionsbygningen ble lagt da Vir 

98 | veien mot vest 1800–1850

ginia overlot sine gamle krav på landet mot vest til statsforbundet. I den 

for bindelse utformet statsforbundskongressen, etter forslag fra Jefferson i 

1784, en territorieforordning om at det området Forbundet overtok, skulle 

deles inn i ti rektangler med hver sin territorieregjering når man hadde 

nådd 20 000 innbyggere. Når innbyggertallet ble like stort som i den 

minste av de opprinnelige 13 statene, skulle territoriet anerkjennes som 

stat. Den senere oppbygningen av De forente stater kom i hovedsak til å 

følge disse prinsippene, med det resultatet at geometriske grenser er blitt 

dominerende. Med Northwest Ordinance fra 1787 kom et viktig tillegg: 

Det ble vedtatt at det ikke skulle innføres slaveri i territoriene nord for 

Ohioelven og øst for Mississippielven, der de fem statene Ohio, Indiana, 

Illinois, Wisconsin og Michigan etter hvert oppsto. I første omgang ble 

unionen imidlertid utvidet med de to slavestatene Tennessee og Kentucky. 

USAs vekst fram til 1853 

WASH. 

Afstået af 

Storbritannien 

Traktat med 


Traktat med 


MONT. ND. 

ORE. 

IDAHO 

WYO. 

SD. 

MINN. 

WIS. 

NEV. 

UTAH 

CALIF. 

ARIZ. 

IOWA 

NEB. 

COLO. 

KAN. 

TENN. 

OKLA. 

NM. 

ARK. 

MISS. 

ALA. 

LA. 

TEX. 

1813 

MICH. 

WASH. 

Oregon-området MONT. ND. 

ME. 

1846 

ORE. 

IDAHO 

WYO. 

SD. 

MINN. 

WIS. 

VT. 

NH. 

MASS. 

NEV. 

UTAH 

Den mexikanske 

CALIF. avståelsen 

1848 

ARIZ. 

Gadsdenkjøpet 

1853 

NEB. 

OHIO 

ILL. IND. 

W.VA. 

COLO. 

KAN. MO. KY. 

De Forente Stater 

TENN. i 1783 

OKLA. 

NM. 

ARK. 

Texas' Louisiana- 

MISS. 

innlemming kjøpet ALA. 

1845 1803 LA. 

TEX. 1810 

Florida 

1819 

RI. 

CONN. 

NY. 

NJ. 

PA. 

DEL. 

MD. 

VA. 

NC. 

SC. 

GA. 

MICH. 

Avstått fra 

Storbritannia 

Etter traktat med 

Storbritannia 

Traktat med 

Storbritannia 

Oregon-området 

ME. 

1846 

VT. 

Den mexikanske 

avståelsen 

1848 

Gadsdenkjøpet 

1853 

IOWA 

OHIO 

ILL. IND. 

W.VA. 

MO. KY. 

De Forente Stater 

i 1783 

Texas' Louisiana- 

innlemming kjøpet 

1845 1803 

1810 1813 

Florida 

Vest 1819 

Florida 

500 km 

99 | veien mot vest 1800–1850 

De opprinnelige 13 statene

Den radikale aristokraten 

Det er ikke akkurat Det ville vesten man tenker på når man besøker Thomas 

Jeffersons vakre hjem Monticello i åslandskapet omkring Charlottesville 

ved Blue Ridgefjellene i det vestlige Virginia. Snarere en galloromansk 

villa fra Pax Romanas beste dager, med smakfulle islett av gresk arkitektur. 

Som så mange av sine samtidige svermet Jefferson for antikken, og blant 

mye annet var han også en av sin tids mest talentfulle arkitekter. Som den 

radikale aristokraten han var, virker han mer hjemme blant opplysningstidens 

franske intellektuelle, encyclopedistene, enn i det rå amerikanske 

nybyggermiljøet på grensen til villmarken. Men han hadde røttene sine 

her. Faren hans startet fra bunnen som rydningsmann da han i 1735 overtok 

det godset på 1000 acres, der sønnen senere oppførte Monticello. Og 

amerikansk er den sansen for praktiske husholdningsdingser man også 

møter i Monticello, fra iskjelleren til vinheisen og ukeklokken i gangen. 

Thomas Jefferson var ikke bare en encyklopedist i fransk stil, men også en 

altmuligmann i amerikansk stil, praktisk som intellektuelt. Interessene hans 

strakte seg fra de antikke klassikerne til de samtidige indianerspråkene. 

Som andre godseiere i Virginia tok han seg av godsdriften selv, selv om han 

trivdes bedre i studerkammeret sitt. Som guvernør i Virginia i de vanskelige 

krigsårene 1779–1781 var han ingen suksess, og han kom aldri til å utmerke 

seg på slagmarkene i uavhengighetskrigen. Men som Washingtons utenriksminister 

i årene 1790–1793 var han med på å legge grunnlaget for den 

nye statens selvstendige utenrikspolitikk. 

I sine åtte år som president klarte han, tross sine franske sympatier, å 

holde USA utenfor Napoleonskrigene, men også å utnytte dem til å overta 

det kjempemessige territoriet mellom Mississippi og Rocky Mountains. 

Den gangen ble det kalt Louisiana, men det kom senere til å omfatte ikke 

mindre enn tolv amerikanske stater. Han kjøpte det av Napoleon i 1803 

for en bagatell: 11 250 000 dollar. Det at keiseren var villig til å selge den 

franske delen av Amerika, hang sammen med to forhold. Dels regnet han 

ikke med å kunne forsvare det under en ny runde i sitt langvarige oppgjør 

med Storbritannia. Dels hadde han fått nok av den nye verden etter et 

forgjeves forsøk på å nedkjempe en slaveoppstand på sukkerøya Santo 

Domingo. 

Men Jefferson så enda lenger enn til The Rockies. Allerede før Louisianahandelen 

var i havn, hadde han tatt initiativ til en ekspedisjon som skulle 


prøve å finne en vei over land til Stillehavet ved å seile oppover Missouri, 

så langt det var mulig. Ekspedisjonen forlot St. Louis våren 1804 under 

ledelse av to offiserer, Meriwether Lewis og William Clark, og nådde frem 

til utløpet av Columbiaelven høsten 1805. 

Jefferson var ikke like heldig med sin annen presidentperiode. Kampen 

mellom Frankrike og Storbritannia gikk inn i en ny, mer hensynsløs fase 

da Napoleon forsøkte å kvele Storbritannia med fastlandsblokaden. Engelskmennene 

slo tilbake med en blokade som skulle stanse de forsyningene 

som kom sjøveien til Frankrike. Det rammet amerikansk handel og skipsfart, 

som hadde tjent godt på krigene i Europa. Mange britiske sjøfolk 

deserterte til Amerika når de så sitt snitt til det, og britene tok mindre og 

mindre hensyn til amerikansk suverenitet når det gjaldt å få fatt i dem igjen. 

Siden Jefferson mente USA stort sett kunne nøye seg med et kystforsvar 

av kanonbåter, var det temmelig forsvarsløst overfor den britiske flåten. 

Jefferson mente at man i stedet kunne forsvare seg med økonomiske sanksjoner. 

I 1807 fikk han Kongressen til å vedta en embargolov som forbød 

all amerikansk handel med utlandet, og beordret boikott av en rekke britiske 

varer. Det ble en bumerang. New England og New York ble hardt rammet, 

selv om en smart tyskamerikaner i New York ved navn John Jacob Astor 

benyttet et hull i lovgivningen til å legge grunnen for den første amerikanske 

kjempeformuen. 

Virginiadynastiet 

Selv om Jefferson dermed kom til å avslutte sin tid i Det hvite hus med et 

utenrikspolitisk selvmål, klarte hans egen kandidat, James Madison, å vinne 

det påfølgende presidentvalget. Selv om Madison fomlet USA inn i en krig 

med Storbritannia, som blant annet førte til at britene i 1814 gikk i land 

i Washington og sved av Det hvite hus, seiret kandidaten hans, James 

Monroe, likevel ved valget i 1816. I hele perioden fra 1801 til 1825 ble 

USA dermed regjert av tre presidenter som er blitt kalt Virginiadynastiet. 

Alle tre spilte en fremtredende rolle ved nasjonens fødsel: Jefferson som 

forfatter av Uavhengighetserklæringen, Madison under utformingen av 

forfatningen, Monroe først som soldat – han var veteran fra Valley Forge 

– senere som diplomat. De sto hverandre svært nær. Men suksessen til det 


epublikanske partiet deres kan neppe forklares bare ved deres personlige 

lederegenskaper. Madison var riktignok en dyktig partiorganisator. Han er 

også blitt kalt det viktigste teoretiske hodet blant The Founding Fathers. 

Men samtidig er han blitt betegnet som den dårligste presidenten. Ingen 

av dem var folketribuner. Likevel hadde de bred tilslutning, enkelt sagt 

fordi de ble oppfattet som den jevne manns representanter overfor den 

pengemakten som hadde oppstått på grunn av Hamiltons politikk. Ifølge 

Jeffersons oppfatning kunne et sant demokrati trives bare i et landbrukssamfunn 

bestående av gårdeiere. I byene ville det bli truet av både storkapitalister 

og pøbelvelde. Nybyggerstrømmen mot vest styrket nettopp 

dette samfunnet. Bare tre prosent av amerikanerne bodde i byer med over 

8000 innbyggere. I de vestlige nybyggersamfunnene var det dyp bitterhet 

mot føderalistene. Mange følte seg lurt fordi de hadde solgt statsobligasjoner 

til spottpris til spekulanter som senere fikk dem innløst til pålydende. For 

mange hadde Hamiltons stramme pengepolitikk gjort gjeldsbyrden mer 

tyngende. Noen områder var i åpent opprør fordi han hadde lagt avgifter 

på whisky. 

Samtidig hadde politikken hans skapt en investeringskapital som ble 

brukt til å utnytte de mulighetene som lå i et ekspanderende samfunn. 

Jefferson var ikke noe finansgeni selv. Men han sikret fortsettelsen av en 

stabil pengepolitikk ved å velge sveitseren Albert Gallatin til finansminister. 

Det var en post han kom til å beholde i 14 år. «Vi er alle republikanere, og 

vi er alle føderalister,» erklærte Jefferson ved innsettelsen og erklærte dermed 

at han ville følge en sentrumskurs. 

Det gjaldt ikke bare i den økonomiske politikken, men også i det store 

statsrettslige spørsmålet som gang på gang satte sinnene i kok: Maktfordelingen 

mellom forbundsregjeringen i Washington og delstatene. 

Teoretisk sett sto republikanerne for en desentralisering av makten, siden 

Hamiltons politikk hadde knyttet kapitalinteressene nært opp til sentralmakten. 

Men som president styrket Jefferson unionsregjeringen ytterligere 

ved sitt kjøp av Louisiana. Han gikk inn for bruk av unionsmidler også til 

det som ble kalt internal improvement, dvs. bygging av veier og kanaler, 

samt andre anleggsarbeider som kunne forbedre nybyggerområdenes 

forbindelser med omverdenen. 

Disse områdene var i vekst. Ohio ble erklært som stat i 1803. Etter at 

irokeserne var blitt fordrevet, strømmet folk til fra New England for å fylle 


tomrommet i upstate New York. Denne staten vokste raskere enn noen 

annen, mens Virginia, som hadde ledet an i frihetskampen, etter hvert gikk 

i stå på grunn av utvandring mot vest. 

Alt i alt begunstiget befolkningsbevegelsene republikanerne, slik at de 

bevarte et solid velgergrunnlag tross de utenrikspolitiske fadesene. Madisons 

alvorligste feiltagelse var at han lot seg lokke inn i Napoleons blokadesystem 

ved å la seg føre bak lyset av keiseren. Han fikk dermed manøvrert USA 

inn i en krig med Storbritannia som man ikke hadde forberedt seg på. Ved 

å late som han ville oppheve forholdsreglene sine mot nøytral skipsfart 

under forutsetning av at Storbritannia ville gjøre det samme, fikk Napoleon 

Madison til å forby handel med Storbritannia i 1811. Det rammet britene 

på det verst tenkelige tidspunktet, og av forskjellige grunner rakk Lord 

Castlereagh først i juni 1812 å suspendere de britiske kontrolltiltakene med 

nøytrale skip. To dager etter erklærte Kongressen, etter anmodning fra 

Madison, krig mot Storbritannia, uten å vite om de britiske innrømmelsene. 

Det var fortsatt ingen telegrafisk forbindelse over Atlanterhavet. 

Offisielt gikk USA i krig på grunn av britiske krenkelser av amerikansk 

handel og skipsfart. Omkring 6000 sjøfolk på amerikanske handelsskip ble 

etter hvert tvunget til å gjøre tjeneste i den britiske flåten. Bare hver tiende 

av dem viste seg å være britiske desertører. Likevel var handels og sjøfartsbyene 

i New England og New York mot krig, mens flere av «krigshaukene», 

som de ble kalt, med den fremtredende Kentuckypolitikeren Henry Clay 

i spissen, kom fra bygdene inne i landet. Her hadde man kastet blikket på 

den fruktbare kanadiske halvøya mellom Lake Erie og Lake Huron, der 

mange amerikanske nybyggere hadde slått seg ned. Dessuten trodde man 

– til dels uriktig – at britene sto bak den indianske enhetsbevegelsen som 

Tecumseh holdt på å bygge opp. En indianerhøvding som var avholds mann, 

virket spesielt farlig for nybyggere og jordspekulanter. 

Man har forklart nybyggernes umettelige begjær etter ny jord i et nesten 

folketomt kontinent med nettopp knapphet på arbeidskraft. Den gjorde 

det ulønnsomt med intensiv drift. Etter noen år med rovdrift måtte nybyggerne 

derfor dra videre mot vest (Boorstin, 1986). 


1812krigen 

I virkeligheten sto det første slaget i det som ble 1812krigen, allerede 7. 

november 1811, da William H. Harrison beseiret en av Tecumsehs styrker 

ved Tippecanoe, mens han selv var fraværende. Amerikanerne konstaterte 

etter slaget at indianerne var godt utstyrt med nye, britiske våpen. Det ble 

vann på haukenes mølle i Kongressen. 

Etter Napoleons forvisning til Elba kunne britene konsentrere seg om 

krigen mot amerikanerne. I august 1814 ble 14 000 krigsvante britiske 

soldater satt i land og inntok så Washington. De satte fyr på blant annet 

Det hvite hus, og president James Madison måtte flykte hals over hode. 

I det store og hele gikk krigen dårlig for amerikanerne. Kanadierne lot 

seg ikke knekke, og til sjøs kunne den amerikanske flåten, som var blitt 

forsømt under republikanerne, tross enkelte seirer ikke hamle opp med 

den britiske. Blant de skipene som gjorde livet surt for amerikanerne, var 

«Little Belt», som engelskmennene hadde tatt i København i 1807. Britene 

kunne gå i land igjen og igjen og herje de amerikanske kystbyene. I Baltimore 

bet Fort McHenry imidlertid i september 1814 så kraftig fra seg at 

britene måtte trekke seg tilbake. Det inspirerte den poetiske advokaten 

Francis Scott Key, som observerte kampen, til «The StarSpangled Banner», 

som senere ble USAs nasjonalsang. Da stjernebanneret ved daggry fremdeles 

vaiet over Fort McHenry, sang Scott Key på melodien til den engelske 

drikkevisen «To Anacreon in Heaven»: 

O! Say, can you see, by the dawn’s early light, 

What so proudly we hail’d at the twilight’s last gleaming? 

Med et refreng som i siste strofe ble: 

And the starspangled banner in triumph shall wave 

O’er the land of the free and the home of the brave. 

Tiden ga andre uttrykk for amerikansk patriotisme. Uttrykket Uncle Sam 

(for USA) kom i bruk, selv om figuren fikk sin klassiske utforming av 

Thomas Nast først på 1850tallet. Den opprinnelige onkel Sam, som ligger 

begravet i Troy, N.Y., var en Sam Wilson, som organiserte proviantforsyninger 

under 1812krigen. Sjøhelten Stephen Decatur, som ble opphavs 


mann til det supernasjonalistiske slagordet My country, right or wrong!, fikk 

sin ilddåp under krigen. 

Mange amerikanere var imidlertid i dyp tvil om landet hadde rett når 

det gjaldt denne krigen. Motstanden vokste, særlig i New England, og da 

nybyggerne i et slag høsten 1813 hadde fått drept Tecumseh og knust 

stammeforbundet hans, avtok krigslysten. På den annen side viste det seg, 

akkurat som under uavhengighetskrigen, at selv om engelskmennene kunne 

herje og okkupere kystbyene, var det umulig for dem å få kontroll med det 

indre av landet. Julaften 1814 ble det sluttet fred i Ghent, uten vesentlige 

innrømmelser fra noen av sidene. To uker senere vant general Andrew 

Jackson krigens største amerikanske seier ved å ta New Orleans fra engelskmennene. 

Det tok halvannen måned før nyheten om freden i Ghent nådde 

frem til Amerika. 

Den amerikanske historikeren Daniel Boorstin har skrevet: 

Det er den merkeligste konflikten i historien vår. Den begynte etter 

at årsakene hadde opphørt å eksistere. Den ble ikke utkjempet av de 

grunnene som ble anført. Den største seieren ble vunnet etter at 

fredstraktaten var blitt signert. Freden skaffet ikke amerikanerne noe 

av det de hadde kjempet for. Ikke desto mindre kom De forente 

stater ut av krigen som en stoltere og sterkere og mer samstemt nasjon. 

De var omsider klare til å vende ryggen til Europa og bygge et amerikansk 

frihetsimperium. (Boorstin og Kelly, 1999) 

Man kan si at denne krigen, tross sine absurde sider, kom til å spille en 

rolle som katalysator i den amerikanske nasjonsdannelsen. Men samtidig 

kom den nettopp ved sine absurde sider til å bane vei for nye konfliktløsningsmetoder 

i internasjonal politikk. De ble prøvekjørt i forholdet 

mellom Storbritannia og USA, som etter hvert utviklet et «special relationship». 

Monroedoktrinen 

Med Napoleons fall forsvant de opprinnelige årsakene til konflikten mellom 

USA og Storbritannia. Forholdet mellom de to landene ble under Lord 


Castlereaghs ledelse av britisk utenrikspolitikk så avspent at man i 1817 

kunne forhandle seg frem til verdens første nedrustningsavtale, den såkalte 

RushBagotavtalen om begrensning av antallet krigsskip på De store sjøene. 

De hadde under krigen vært skueplass for en rekke trefninger mellom 

britene og amerikanerne. Året etter ble man enige om å la grensen mellom 

Canada og USA følge den 49. breddegraden fra Lake of the Woods til 

vannskillet i The Stony Mountains, som var den tidens navn på Rocky 

Mountains. 

I Det hvite hus satt nå James Monroe, som hadde vært Madisons utenriksminister. 

Han hadde ikke mye til overs for engelskmennene. Men han 

hadde en del erfaring som diplomat. Han hadde vært med på å forhandle 

frem både kjøpet av Louisiana med Talleyrand og freden i Ghent med 

engelskmennene. Han var klar til å følge den avspenningspolitikken som 

Castlereagh slo inn på i London. Han klarte også, gjennom behendig 

diplomati, å snu en pinlig situasjon som den geskjeftige generalen Jackson 

hadde skapt ved en privat invasjon i Florida til USAs fordel og ta over 

denne siste spanske provinsen i NordAmerika for en billig penge. 

I forståelse med London fremsatte Monroe endelig den utenrikspolitiske 

doktrinen, dvs. den utenrikspolitiske prinsipperklæringen, som er knyttet 

til navnet hans. Den kom i den årlige talen til Kongressen i desember 1823, 

hvor det blant annet het: 

De amerikanske kontinentene kan, etter at de har oppnådd og 

opprettholder deres frihet og uavhengighet, ikke lenger betraktes 

som tilgjengelige for fremtidig kolonisering av noen europeisk makt. 

… [V]i vil anse ethvert forsøk på å utvide systemet deres til noen 

del av denne halvkulen som farlig for vår fred og sikkerhet. 

Samtidig ble det imidlertid uttrykkelig understreket at «[v]i aldri har eller 

har hatt til hensikt å delta i europeiske makters kriger om anliggender som 

angår dem selv». Det var en gjentakelse av den isolasjonistiske doktrinen 

som Washington fremsatte i sitt avskjedsbudskap: 

Hovedregelen for oss, med hensyn til fremmede nasjoner, er å utvide 

handelsforbindelsene våre, men å ha så lite politisk kontakt med dem 

som mulig. Europa har en rekke primære interesser som er oss uved 

106 | guds eget land

kommende. Derfor blir det [she] ofte trukket inn i konflikter der 

årsakene i hovedsak ikke angår oss. Derfor vil det være uklokt av oss, 

gjennom kunstige bånd, å involvere oss i en politikk i stadig endring, 

eller i Europas skiftende vennskapelige og fiendtlige forbindelser. 

Denne doktrinen ble gjentatt av John Adams, og hans sønn John Quincy 

Adams, som var Monroes utenriksminister, hadde lagt vekt på å få den 

med. I det hele tatt var Monroedoktrinen først og fremst Quincy Adams’ 

verk. Som ambassadør i London, og deretter utenriksminister, spilte han 

en viktig rolle i utformingen av den britiskamerikanske avspenningspolitikken, 

og initiativet til Monroedoktrinen kom fra London, hvor Canning 

hadde overtatt statsministerposten etter Castlereaghs død. Han delte ikke 

sin forgjengers vennskapelige følelser overfor USA, men kunne bruke amerikanerne 

som støtte for politikken sin. 

Missourikompromisset 

Quincy Adams ble i 1824 valgt til president etter Monroe. Intellektuelt 

sett var han trolig den største begavelsen som noensinne har sittet i Det 

hvite hus. Men selv om han hadde gjort en strålende innsats som diplomat 

og senere kom til å spille en fremtredende rolle i kampen mot 

slaveriet, ble han ingen suksess som president. Han ble en overgangsfigur 

mellom den temmelig aristokratiske makteliten som hadde regjert siden 

starten, og de folkelige kreftene som rykket inn i Washington med general 

Andrew Jacksons seier ved valget i 1828. Allerede i 1824 var Jackson, 

den store folkehelten i vest, en rival for den kjølige, lærde og fullstendig 

ufolkelige puritanske statsmannen fra New England. I et presidentvalg 

hvor det var ikke færre enn fem kandidater, vant Jackson 99 valgmannsstemmer, 

mens Adams bare fikk 84, hentet i New York og New England. 

En økonomisk krise som var blitt utløst i 1819, da den amerikanske 

sentralbanken måtte stramme inn kreditten for å betale europeiske lån 

til Louisianakjøpet, hadde skapt misnøye i nybyggersamfunnene. 

Østlige banker hadde satt seg på store arealer i de vestlige statene, og 

Bank of the United States i Philadelphia var for nybyggerne kommet til 

å stå som The Monster, det store uhyret, og Jackson som den Sankt 

107 | guds eget land

Georg som kunne nedlegge det. Det ble ikke bedre av at kontrollen med 

banken i disse årene var kommet i hendene på en gruppe usedvanlig 

frekke svindlere. 

Når Jackson tross forspranget sitt ble slått i 1824, skyldtes det at Adams 

fikk en håndsrekning fra Kentuckypolitikeren Henry Clay. Han betraktet 

Jackson, som var fra nabostaten Tennessee, som sin hovedmotstander i 

et kommende presidentvalg. Adams belønnet Clay med utenriksministerposten, 

og det utløste en storm av beskyldninger om korrupsjon. 

Men ellers nektet han som president å foreta andre politiske utnevninger 

til embetsposter og innlate seg på hestehandler som kunne styrke maktgrunnlaget 

hans eller lefling med en presse som ble mer og mer innflytelsesrik. 

Quincy Adams hadde fremsynte planer om å bruke føderale midler til 

å styrke flåten, opprette et marineakademi, bygge ut vei og kanalnettet, 

styrke den vitenskapelige forskningen og høyere utdanning og gjøre 

Missourikompromisset, 1820 

Oregon-området 

500 km 

“Fristater” 

Slavestater 

Spansk 

Vestlige territorier 

Status som 

slavestat 1821 

108 | veien mot vest 1800–1850 

Michigan- 

LOUISIANA 

territoriet 

OHIO 

INDIANA 

ILLINOIS 

Status som 

fristat 1820 

NEW HAMPSHIRE 

VERMONT 

NEW 

YORK 

PENNSYL- 

VANIA 

VIRGINIA 

MISSOURI KENTUCKY 

TENNESSEE 

NORTH 

CAROLINA 

Arkansas-territoriet 

SOUTH 

CAROLINA 

MISSIS- GEORGIA 

SIPPI ALABAMA 

Florida-territoriet 

MAINE 

MASSA- 

CHUSETTS 

RHODE 

ISLAND 

CONNECTICUT 

NEW JERSEY 

DELAWARE 

MARYLAND 

Fordelingen av frie stater og slavestater omkring 1820. I dette året fikk Maine 

status som fristat, mens Missouri året etter ble tatt opp som slavestat.

Washington til nasjonens kultursenter. Men han talte for døve ører i Kongressen. 

Her så man bare en fare for en styrking av sentralregjeringen, som 

en dag kunne brukes mot slaveriet i sør. 

Slavespørsmålet var blitt et brennende nasjonalpolitisk anliggende da 

Missouri i 1819 søkte opptak i unionen, den første vest for Mississippi. 

Helt siden den franske tiden hadde det vært slaver i Missouri. Men nå 

foreslo James Talmadge fra New York i Representantenes hus et forbud 

mot innføring av flere slaver i Missouri og en bestemmelse om at barn av 

slaver skulle være frie når de fylte 25. Det ble vedtatt av Huset, men forkastet 

av Senatet. Det var på det tidspunktet like mange «fristater» og 

slavestater. Missouri ville bryte likevekten til den ene eller andre siden. Et 

forlik ble oppnådd i 1820, da også Maine søkte om status som stat, men 

som fristat. Dette såkalte Missourikompromisset inneholdt også en 

bestemmelse om at fremtidige vestlige delstater nord for 36° 30’, Missouris 

sør grense, skulle være frie. Men striden hadde satt sinnene i kok i sør. Det 

var den første politiske trefningen i den konflikten som skulle ende med 

det blodige oppgjøret mellom nord og sør. 

Jackson kommer til Washington 

Presidentvalget i 1828 ble «den andre revolusjonen» i USAs historie. Riktignok 

var det blitt innført folkestyre ved den første. Men det innebar ikke 

at folket hadde fått styre. Med Jackson rykket folket, nybyggerfolket, 

helt inn i Det hvite hus. Han ble fulgt av en skare begeistrede tilhengere 

med vaskebjørnsluer på hodet og skråtobakk i munnen. Man regner med 

at 10 000 mennesker kom til Washington for å feire innsettelsen hans. 

Mange trampet frimodig inn i presidentboligen, spyttet på gulvet, sølte 

punch på teppene, trampet på knust glass og kravlet opp på damaskstolene 

med skitne støvler. Jackson selv måtte til slutt flykte fra sine overstadig 

begeistrede tilhengere gjennom et vindu. 

I oppgjøret mellom Adams og Jackson tok de to partiene form. De kom 

til å dominere amerikansk politikk helt fram til borgerkrigen. Det begynte 

med en splittelse av Jeffersons republikanere i en konservativ og en radikal 

fløy. Tilhengere av Adams, som tiltrakk seg restene av Hamiltons Føderalister, 

kalte seg først Nasjonalrepublikanere for å understreke at de ville 


styrke den nasjonale regjeringen. Senere skiftet de navn til whigger. Jacksons 

parti kalte seg først demokratiske republikanere, så rett og slett Demokratene. 

Valgkampen var den mest ufine man hadde opplevd så langt. 

Demo kratene fikk gjennomgå. Man prøvde å latterliggjøre dem ved å 

fremstille partiet deres som et muldyr, bondens beste venn i sørvest. De 

tok imidlertid brodden av spøken ved selv å gjøre eselet til partiets maskot. 

Man rotet i Jacksons privatliv og skyteglade Wild Westfortid. Det hindret 

ham ikke i å ta en suveren seier. For han var ikke bare helten fra krigene 

mot indianerne og engelskmennene. Han var også talsmann for interessene 

til de brede lag. Adams forsøkte å skjerpe kontrollen med de store områdene 

unionen rådde over i vest, og hadde planer om å bruke inntektene fra salg 

av disse til finansiering av forskning og vitenskapelige ekspedisjoner. Nybyggerne 

hadde bare én interesse, å skaffe seg jord så billig som mulig, helst 

helt gratis. Og selv New York hadde fått sin nybyggerbefolkning i det gamle 

irokeserlandet. Den kunne mobiliseres av den demokratiske partimaskinen 

som Martin Van Buren organiserte i Albany. Jackson virket i det hele tatt 

som en magnet på alle de befolkningslagene som følte seg tråkket på av 

den gamle overklassen. Dessuten kunne han i sørstatene samle de gruppene 

som var motstandere av forbundsregjeringens voksende makt. 

Jackson hadde ikke noe særlig gjennomtenkt program ut over å ta makten 

og skaffe tilhengerne sine noen mer eller mindre fete offentlige stillinger. 

I motsetning til Adams hadde han ingen skrupler ved å skifte ut folk i en 

rekke stillinger etter politisk tilhørighet. Han innførte det såkalte spoilssystemet 

på føderalt nivå. Det var allerede blitt praktisert i New York, 

Pennsylvania og andre stater i nord. Det var senatoren fra New York, 

William L. Marcy, som lanserte begrepet da han i 1832 erklærte: «Nothing 

wrong in the rule that to the victors belong the spoils of the enemy.» 

Jackson gjorde Van Buren, som var en utspekulert og jovial politiker 

uten internasjonal erfaring, til utenriksminister. Han ble den første av en 

rekke amerikanere som stammet fra de nederlandske kolonistene, og som 

kom til å spille en fremtredende politisk rolle. Den nederlandske kolonien 

i New Netherland hadde vært tallrik og solid nok til å sette sitt preg på 

New York i generasjoner, også etter at byen hadde kommet under britisk 

styre. 

* 


Ut over Van Buren var det ingen fremtredende politikere i Jacksons regjering. 

Men han innførte en annen institusjon som fikk en lang fremtid i amerikansk 

politikk, det såkalte kjøkkenkabinettet av fortrolige rådgivere. Som så 

mange senere presidenter hentet Jackson flere av dem blant venner i pressen. 

De nye villmarksstatene Tennessee og Kentucky hadde brutt de gamle 

grunnleggerstatene Virginias og Massachusetts monopol på makten i 

Washington. 

Union og stat 

Med grunnloven av 1787 hadde De forente stater fått en sterk, felles politisk 

overbygning. Ved fjerning av de indre handelshindringene utviklet de 

et felles marked. Men interessemotsetningene mellom de ulike regionene 

og statene forsvant ikke. Tvert imot ble de flere ganger så skarpe at unionen 

holdt på å falle fra hverandre fordi noen stater truet med løsrivelse. De 

første som begynte å snakke om secession, var de nye vestlige statene. De 

hadde interesser som ikke ble delt av de østlige kyststatene: å få bort indianerne, 

å få tak i billig jord, å få bygget ut vei og kanalforbindelsene til 

omverdenen og å sikre seg fri seiling langs Mississippi. Da synspunktene 

deres, med Jeffersonrepublikanernes seier, ble bedre representert i Washington, 

oppsto det en løsrivelsesbevegelse i nord, hvor man la planer om 

et statsforbund som skulle bestå av New England og New York. Hamiltons 

siste politiske innsats, som kom til å koste ham livet, ble å bekjempe disse 

tendensene. De ble så grovt kompromittert av Aaron Burr at de ikke gjenoppsto 

i samme form. Men motsetningen mellom nordlige interesser innen 

handel, sjøfart, finans og industri på den ene side og landbruksinteressene 

i sør og vest på den andre fortsatte å sette sitt preg på amerikansk politikk. 

De gjorde seg gjeldende under 1812krigen og i en rekke tollspørsmål. 

Mens man i de nordlige kyststatene ønsket å tilgodese handelen ved et godt 

forhold til Storbritannia, skipsfarten ved fordeler og en sterk sjømakt, 

tekstil og jernindustrien ved vernetoll, var man i sør mer interessert i 

frihandel og i vest i å jage engelskmennene ut fra deres siste bastioner i 

Canada og blant indianerne. 


Med Jacksons seier var det en koalisjon mellom sør og vest som kom til 

makten. Som visepresident hadde han den ledende politikeren fra sør, John 

Calhoun fra South Carolina. Han hadde allerede vært visepresident for 

Quincy Adams. Men da han i 1826 ble plantasjeeier i South Carolina, etter 

å ha levd i Washington i mange år, ble holdningene hans mer og mer preget 

av sørstatsperspektivene. Han ble den ledende talsmannen for først delstatenes 

makt overfor unionen, deretter for bevaringen av slaveriet – som 

i løpet av 1830tallet kom mer og mer under press fra antislaveribevegelsen. 

På midten av 1830tallet var det dannet omkring 500 abolisjonistiske 

foreninger, dvs. antislaveriforeninger, i nordstatene. Samtidig ble forsvaret 

for slaveinstitusjonen forsterket i sørstatene etter to tilløp til slaveoppstander. 

Det første ble avslørt i tide – eller utide – i South Carolina i 1822. 

Calhoun gikk over til Jackson dels fordi han trodde generalen fra sørvest 

ville ta mer hensyn til delstatene enn Adams, dels fordi han med sin lange 

erfaring fra Washington lett kunne styre provinspolitikeren fra Tennessee. 

Calhoun hadde vært medlem av Kongressen siden 1810. Han tok feil på 

begge punkter. Det gikk med Jackson som det var gått med Jefferson. Da 

han først kom til Det hvite hus, skiftet perspektivet hans. Unionsinteressene 

ble viktigere enn delstatenes rettigheter. I et berømt replikkskifte ved 

en bankett til minne om Jefferson i 1830 tørnet presidenten og visepresidenten 

sammen. Jackson utbrakte en skål for «Our Federal Union – it 

must be preserved!», og Calhoun svarte trassig: «The Union – next to our 

liberty, the most dear!» 

Fra sørstatene hevdet man at grunnlovens frihetsrettigheter ikke bare 

gjaldt de enkelte borgerne, men også de enkelte delstatene. Det innebar 

ifølge Calhoun at en stat hadde rett til å oppheve, nullify, unionslovgivning 

som den anså for grunnlovsstridig. South Carolina tok dette skrittet høsten 

1832 ved å oppheve de siste tolllovene. Man forberedte seg til og med 

militært på at føderale myndigheter ville bruke tvang, og snakket åpent 

om løsrivelse fra unionen. Jackson lot seg ikke skremme. Han sendte forsterkninger 

til de føderale fortene i Charleston og ba Kongressen om 

myndig het til å håndheve tolllovene. 

Et åpent sammenstøt ble avverget av tidens store kompromisspolitiker, 

senator Henry Clay fra Kentucky. Han representerte i dobbel forstand en 

grensestat. Kentucky lå på the frontier, grenselandet til villmarken i vest, 

og ved den grensen mellom nord og sør som skilte slavestater fra frie stater. 


Vermont var gått i spissen med å avskaffe slaveriet allerede i 1777. De andre 

statene i New England og Pennsylvania var fulgt etter, og New York og 

New Jersey hadde endelig sluttet opp i 1799 og 1804. 

Når South Carolina nå avløste Virginia som leder for sørstatene, hang 

det dels sammen med Calhouns usedvanlige personlighet og formidable 

talegaver. Men det avspeilte også en forskyvning i samfunnsstrukturene 

etter Napoleonskrigene. Virginia var blitt svekket av utvandring og synkende 

tobakkspriser. South Carolina mistet indigomarkedet sitt til India. Men til 

gjengjeld var det stadig voksende etterspørsel etter bomull, som var enda 

mer avhengig av slaver enn tobakk. Dessuten var Charleston den eneste 

store byen i sør, det viktigste samlingsstedet for plantasjeeierne under the 

season fra januar til mars og i de varme sommermånedene. Riktignok ble 

den i løpet av 1820tallet overgått av New Orleans som bomullshavn. Men 

denne nyere, fjernere, halvkatolske og syndefulle byen ga ikke det samme 

grunnlaget for politisk innflytelse i Washington. 

En oppløsning av unionen ble unngått denne gangen, også fordi 

nabostaten Georgia ikke ville gjøre felles sak med South Carolina. Den var 

fortsatt takknemlig overfor Jackson fordi han hadde fordrevet indianerne. 

Men presidenten hentet sin nye visepresident, Martin Van Buren, fra New 

York. 

Folkestyre og pengemakt 

Andrew Jackson var det nærmeste USA har hatt i retning av en caudillo, 

en latinamerikansk militærdiktator – «mannen på hesteryggen». Faktisk 

ankom han Det hvite hus til hest. Han brukte presidentens makt så langt 

grunnloven tillot det. Den andre perioden hans, 1833–1837, ble dominert 

av kampen mot den amerikanske pengemaktens hovedbastion, Bank of 

the United States i Philadelphia. Nybyggernes Monster. 

Den første amerikanske sentralbanken, som Hamilton hadde fått 

opprettet for å få orden på pengevesenet etter uavhengighetskrigen, var 

blitt nedlagt i 1811, da konsesjonen gikk ut. To tredjedeler av aksjene var 

på britiske hender, og stemningen i Kongressen var ikke akkurat engelskvennlig. 

Men i løpet av 1812krigen kom man til å angre på at konsesjonen 

til banken ikke var blitt fornyet. Det gjorde ikke krigsfinansieringen enklere. 


Etter krigen bestemte Kongressen seg for å opprette den andre amerikanske 

sentralbanken, på ny med sete i Philadelphia. 

Man var ikke videre heldig med valget av de første lederne av banken. 

Men fra 1823 ble denne posten overtatt av Nicholas Biddle, en kompetent, 

men absolutt ikke populær bankmann som la vekt på en stabil dollar. Da 

Jackson kom til Washington, var Biddle den mest innflytelsesrike mannen 

i den amerikanske finansverdenen. 

Men bankens 20årige konsesjon utløp i 1836, og allerede i 1830 ga 

Jackson Biddle den det første skuddet for baugen. Den mektige finansmannen 

tok det ikke alvorlig. Han anså stillingen sin for uangripelig og 

motarbeidet regjeringen åpent. Men Jackson var ikke lett å ha med å gjøre. 

Da Kongressen i 1832 vedtok å forlenge bankens konsesjon, ble loven 

stanset av presidentens veto. Året etter begynte finansminister Roger Taney 

å flytte unionens depoter fra sentralbanken og plassere dem hos 24 andre 

banker som tilhørte delstatene. Bankens konsesjon ble ikke fornyet. I stedet 

fikk en eller flere banker i hver stat adgang til å forvalte unionens midler. 

Jackson styrket posisjonen sin ytterligere ved å utnevne finansminister 

Taney til høyeste rettspresident etter Marshalls død i 1835. Føderalistene 

mistet dermed sin siste skanse i det amerikanske systemet. 

Van Buren, som i 1837 etterfulgte Jackson som president, var ikke mer 

vennligsinnet overfor Biddle. Han representerte de samme folkelige kreftene 

som generalen, selv om han opptrådte noe mer belevent. Han representerte 

også staten New York, og i finanskretser i Wall Street hadde man ikke noe 

til overs for finanspaven i Philadelphia. Både staten og byen New York var 

kommet inn i den eksplosive vekstfasen som i løpet av noen tiår fikk dem 

til å ta luven fra alle andre stater og byer i USA. 

Men like etter at Van Buren våren 1837 hadde flyttet inn i Det hvite 

hus, ble USA rammet av den alvorligste økonomiske krisen siden 1819– 

1822. Biddle hadde nok en finger med i spillet, men krisen var langt mer 

kompleks. Den viste hvor sammenfiltret europeisk og amerikansk økonomi 

var blitt. For krisen begynte i Storbritannia allerede i 1836 og spredte seg 

til USA, rammet deretter Frankrike og slo igjen tilbake til Amerika, der 

bomullsproduksjonen gjorde landet svært følsomt for tilbakeslag i den 

europeiske tekstilindustrien. Det påvirket igjen spekulasjon i bomullsjord. 

For å bremse en spekulasjonsbølge som hadde begynt å løpe løpsk etter 

Jacksons desentralisering av bankvesenet, hadde unionsregjeringen dess 


uten, sommeren 1836, bestemt at offentlig jord skulle betales i gull eller 

sølv. Han hadde også fått gjennomført at et overskudd på unionsbudsjettet 

over fem millioner dollar skulle fordeles til delstatene. Begge deler hadde 

medført betydelige kostnader for bankene. Samtidig begynte London å 

trekke tilbake sine kortsiktige lån. En dårlig amerikansk avling og en 

halvering av bomullsprisene svekket tilliten til dollaren. I løpet av 1837 brøt 

først tre store Londonbanker sammen, deretter ikke mindre enn 618 banker 

i USA. Arbeidsløsheten bredte seg i storbyene samtidig som den dårlige 

avlingen både svekket bøndenes betalingsevne og fikk matvareprisene til å 

stige. Dermed ble Van Burens velgere rammet. Han hadde blant annet 

bygget innflytelsen sin på en begynnende arbeiderbevegelse i New York. 

Det var begrenset hva presidenten kunne gjøre for å lindre nøden. Han 

tok det banebrytende skrittet å innføre ti timers arbeidsdag for offentlig 

ansatte, og skipsverftene fulgte etter. Han forsøkte å styrke regjeringens 

styring av pengevesenet ved å foreslå opprettelse av en uavhengig institu sjon 

som skulle administrere unionens midler i stedet for delstatsbankene, der 

optimistisk lettsindighet hadde ført til spekulasjonsboblen. Men først i 

1840 fikk han forslaget sitt igjennom i Kongressen, og like etter tapte han 

presidentvalget med et brak. Amerikanske velgere har aldri satt pris på 

presidenter som regjerer i Det hvite hus under en økonomisk krise. 

«Tippecanoe and Tyler too!» 

Presidentvalgkampen i 1840 er blitt kalt «den mest idiotiske i USAs 

historie». I hvert fall overgikk den, i demagogi og hullabaloo, Jacksons 

kampanje mot Quincy Adams i 1828. Man har sagt at de konservative slo 

demokratene med deres egne våpen. De nøyde seg ikke med å baktale 

«Little Van» på det groveste. Han ble beskyldt for å spise pâté de foie gras 

av sølvtallerkenene og soupe à la Reine med gullskje – på grunn av de vanene 

han hadde tillagt seg som ambassadør i London. De fant også opp en rekke 

av de elementene som senere ble en fast bestanddel av amerikansk politikk: 

symboler, i dette tilfellet tømmerhytter, vaskebjørnsluer og eplesnaps tønner, 

som skulle vise at kandidaten deres var en ekte nybygger. Parader med 

bannere og plakater i et omfang man ikke hadde sett tidligere. Kjempekuler 

som skulle vise voksende tilslutning, ble rullet fra by til by. Man lanserte 


fengende kampsanger og slagord, hvorav det mest slagkraftige ble «Tippecanoe 

and Tyler too!». 

De konservative, som nå kalte seg whiggene, hadde nemlig stilt opp en 

presidentkandidat som de prøvde å bygge opp til å bli en ny Jackson. Han 

het William Henry Harrison og hadde som ansvarlig for indianske saker i 

nordvestterritoriet mellom 1795 og 1809 lurt indianerne til å gi fra seg 48 

millioner acres land, det meste av de fremtidige statene Indiana, Michigan 

og Illinois. Han var deretter blitt noe av en folkehelt blant nybyggerne i 

nordvest ved å beseire Tecumsehs krigere i Tippecanoe i Indiana i 1811. 

Han satte ikke sitt lys under en skjeppe, og allerede ved valget i 1836 fant 

whiggene ut at de kunne bruke ham, imidlertid under forutsetning av at 

han, som sentralbanksjef Nicholas Biddle skrev, tidde bom stille om hvilken 

politikk han ville føre – «Let him say nothing – promise nothing». Han 

ble presentert som den folkelige villmarkshelten som bodde i en enkel 

tømmerhytte og drakk nybyggernes hjemmebrygg, hard cider, ikke vin og 

champagne, som den dekadente Van Buren. Som troverdighetsvitne i 

kampanjen mot Van Buren hadde man brukt en annen nybyggerhelt, oberst 

«Davy» Crockett fra Tennessee, som var kommet på kant med Jackson etter 

først å ha støttet ham. Han ble berømt for villmarksutstyret sitt, hjorteskinnsklær 

med frynser og vaskebjørnslue, og sine tall tales. 

Harrison trakk overraskende mange stemmer i 1836 og seiret stort i 

1840. Men Harrisons image kom til å koste ham livet. Som barsk nybygger 

kunne han ikke ha på yttertøy da han ble innsatt som president. Han 

ble gjennomvåt av et iskaldt regn, fikk lungebetennelse og ble deretter drept 

av udugelige leger. For første gang døde en president i Det hvite hus. 

Visepresident John Tyler måtte trå til. 

Tyler var en elegant, annenrangs politiker fra Virginia. Han var ganske 

sikkert mer kvalifisert til presidentposten enn Harrison. Men whiggene 

hadde stilt ham opp bare for å skaffe Harrison stemmer i sørstatene. Men 

da han havnet i Det hvite hus, gikk han sine egne veier, og lovgivningsarbeidet 

stoppet nærmest, under tautrekkingene mellom presidenten og 

Kongressen. Man haltet videre med det systemet som var blitt opprettet 

av Van Buren, men uten å kunne få det konsekvent gjennomført. Imidlertid 

kom økonomien litt etter litt på fote igjen av seg selv, og oppmerksomheten 

ble etter hvert rettet mot andre spørsmål. Særlig kom en 

gjenopptagelse av marsjen mot vest på dagsorden. 


Alamo 

Nå var det Texas man kastet blikket mot, en meksikansk provins. Men 

siden 1820tallet hadde nordamerikanske nybyggere litt etter litt sildret 

inn i dette vidstrakte og lovende, men nokså folketomme landet. Det 

skjedde med godkjenning fra den meksikanske regjeringen. I 1834 var det 

20 000 nordamerikanske kolonister og 2000 slaver i provinsen mot vel 

5000 meksikanere. Slaveriet var strengt tatt forbudt etter en meksikansk 

lov fra 1831. Men meksikanerne tok det ikke så nøye før en ny diktator, 

general Santa Anna, i 1835 bestemte seg for å gjøre Mexico til en sentralstyrt 

enhetsstat og stramme inn kontrollen med de nordamerikanske 

nybyggerne. En skare kolonister under ledelse av Sam Houston, en av 

Jacksons gamle offiserer fra Tennessee, satte seg til motverge for å løsrive 

Texas fra Mexico. Santa Anna sendte en hær på 3000 mann over Rio 

Grande. Den marsjerte mot San Antonio, hvor et par hundre rebeller, de 

fleste av dem frivillige fra USA, hadde okkupert fortet Alamo. 6. mars 

1836 stormet meksikanerne fortet, drepte eller såret alle nordamerikanerne, 

deriblant Davy Crockett, og henrettet dem som var tatt til fange. Men 

opprøret var ikke slått ned. Houston klarte å lokke meksikanerne i en felle 

ved San Jacintoelven. Under ropet Remember the Alamo! gjøv kavaleriet 

løs på Santa Annas soldater, under ledelse av en offiser fra Georgia som 

het intet mindre enn Mirabeau Buonaparte Lamar. Slaget endte med at 

den meksikanske presidenten ble tatt til fange og senere anerkjente selvstendigheten 

til Texas. 

Den nye republikken valgte Houston til president og anmodet USA om 

anerkjennelse eller helst innlemmelse i De forente stater. Jackson nølte og 

anerkjente den nye republikken først den siste dagen han var i Det hvite 

hus. 

I februar 1845 fikk man overtalt Kongressen til å akseptere søknaden 

fra Texas uten kravet om to tredjedels flertall i Senatet, noe som grunnloven 

satte krav om. Men så populær var teksanernes sak blitt at to av USAs 

viktigste politikere, Henry Clay og Van Buren, ble vraket som presidenter 

fordi de nølte med å støtte den. 


Krigen mot Mexico 

Van Buren ble ikke engang kandidat. I stedet valgte demokratene, med 

støtte fra gamle Jackson, en av hans tidligere huskarer fra Tennessee, James 

K. Polk. Han gikk ikke bare inn for innlemmelse av Texas, men også for 

annektering av Oregon helt opp til 54° 40’, dvs. grensen til Alaska, noe 

som ville gjøre at Canada ble avskåret fra Stillehavet. Polk, som gikk til 

valg på slagordet Fifty-Four or Fight!, klarte nettopp å slå Clay. 

Demokratene fikk bruk for krigslysten sin. Ikke mot Storbritannia, men 

mot Mexico. For appetitten vokste mens man spiste. Texas ble endelig 

innlemmet i USA i desember 1845 som den 28. staten. Allerede et halvt 

år før hadde det ekspansjonistiske tidsskriftet The United States Magazine 

and Democratic Review lansert et nytt slagord som kom til å dominere de 

følgende årenes amerikanske utenrikspolitikk: Manifest Destiny. Det er, het 

det, «vårt innlysende kall å sikre det kontinentet som forsynet har tildelt 

oss, til fri utvikling for våre årlig voksende millioner». Målet ble nå å erobre 

også landet mellom Rocky Mountains og Stillehavet. Nord for den 42. 

breddegraden var det under felles britiskamerikansk styre, i sør tilhørte 

det Mexico. Polk satte seg fore å oppnå en avtale med britene om deling 

av Oregon og å provosere Mexico til krig. Begge deler lyktes. Det var en 

enorm kløft mellom demokratenes valgkampløfter om å flytte USAs grense 

helt opp til den 54. breddegraden og britenes motkrav om at grensen mellom 

Canada og USA skulle følge Columbiaelven. Men siden Polk tross alt 

helst ville unngå en tofrontskrig, aksepterte han sommeren 1846 et britisk 

kompromissforslag om å dele Oregon langs den 49. breddegraden. Samtidig 

klarte han å komme i krig med Mexico. 

Det var California som nå fristet. Den første Californiafeberen var blitt 

utløst i Washington i 1845. Polk prøvde først å kjøpe både California og 

New Mexico, som omfattet det andre området mellom Rocky Mountains 

og Stillehavet. Men da meksikanerne sa nei, fikk han lokket dem til krig 

ved å la en amerikansk styrke på 5000 mann under general Zachary Taylor 

okkupere grenselandet mellom Mexico og Texas, et område mellom Rio 

Nuerces og Rio Grande som hittil var blitt ansett for å være meksikansk. 


Texas og California på midten av 1800-tallet 

San Francisco 

Monterey 

500 km 

Los 

Angeles 

42. breddegrad 

Col Col oradoelven 

oradoelven 

Gilaelven Gilaelven 

Opptatt i USA 1845 

Avstått til USA 1848 

Kjøpt av USA 1853 

MEXICO 

Det var stor begeistring i de sørvestlige statene, mens nordstatene var 

ytterst forbeholdne. Et nyvalgt kongressmedlem fra Illinois ved navn 

Abraham Lincoln kritiserte Polk skarpt. I New England måtte den unge 

forfatteren Henry David Thoreau tilbringe en natt i arresten i Concord 

fordi han nektet å betale skatt for å finansiere krigen. Tanten hans kjøpte 

ham fri. Den verdensberømte avhandlingen Civil Disobedience ble resultatet. 

Men Taylor gikk fra seier til seier. Han gikk over Rio Grande og erobret 

den meksikanske byen Monterrey etter et slag mot en tre ganger så 

stor meksikansk hær. I begynnelsen av 1847 beseiret han igjen meksikanerne 

i nærheten av Monterrey. Men Polk var blitt urolig over popu 

119 | veien mot vest 1800–1850 

AA rkansaselv 

rkansaselv en en 

Santa Fe 

oo cc selven 

selven 

Pe Pe 

Rio Rio Grande Grande 

Monterrey 

Buena Vista 

Tampico 

Mexico City 

River 

River 

Red Red 

Brazoselven 

Brazoselven 

Austin 

San 

Antonio 

Houston 

Corpus Christi 

Veracruz 

Mississippi 

Mississippi

lariteten hans og hadde derfor utnevnt den politisk mer ufarlige generalen 

Winfield Scott. 

I Taylor og Scott hadde amerikanerne to svært kompetente generaler 

som kunne støtte seg til det nye offiserskorpset utdannet på West Pointakademiet. 

Men det skulle vise seg vanskelig å finne en meksikansk regjering 

som ville slutte fred. Det gikk et halvt år før man i februar 1848 kunne 

signere den såkalte Guadalupe–Hidalgotraktaten, som innebar at Mexico 

avsto California og New Mexico til USA samt anerkjente Rio Grande som 

grense mot Texas. 

I krigens kjølvann 

Polk hadde som den første presidenten i USAs historie erklært at han ikke 

ville søke gjenvalg. Da mandatet hans utløp, hadde han bokstavelig talt 

arbeidet seg i hjel. Han døde tre måneder etter at han hadde forlatt Det 

hvite hus. Washington var, med malariamygg, dysenteri og tyfus, en av 

verdens mest usunne hovedsteder og Polk en av de hardest arbeidende 

amerikanske presidentene. Han er blitt sammenlignet med Harry S. Truman 

(Schlesinger, 2000). Enda verre gikk det hans etterfølger, krigshelten general 

Taylor. Taylor døde allerede før midtveisvalget av magevirus som visstnok 

skyltes for mange agurker skylt ned med ismelk etter en het 4. juli. Taylor 

var også den siste sittende president som eide slaver. 

Igjen måtte visepresidenten trå til, denne gang Millard Fillmore, en 

newyorker fra Buffalo, som stilte opp for å skaffe sørstatsgeneralen Taylor 

stemmer i de mindre krigerske nordstatene. Han var utvilsomt mer kvalifisert 

til embetet enn generalen. I det minste klarte han å styre USA gjennom 

de første farlige strømvirvlene som oppsto i kjølvannet av den meksikanskamerikanske 

krigen. 

I den store erobringsrusen kunne man glemme den stigende uoverensstemmelsen 

mellom nord og sør når det gjaldt slaveriet. Utvidelsen medførte 

imidlertid snart nye spenninger. California bestemte seg, med stort 

flertall, for å avvise slaveriet. Det fikk sørstatene til å frykte et nytt, tiltrekkende 

tilfluktssted for slaver på flukt. De krevde en skjerpet 

flyktninglov for å forbli i unionen sammen med California, og under 

ledelse av den gamle krigshauken Calhoun ble det sammenkalt et sørstats 


konvent, hvor man begynte å snakke om løsrivelse og et selvstendig 

sørstatsforbund. 

Splittelse i unionen ble unngått eller utsatt ved et forlik som ble det siste 

verket til Kentuckywhiggen Henry Clay. Han ble hjulpet av den ansette 

New Englandsenatoren Daniel Webster, som var slaverimotstander, men 

likevel mer opptatt av å unngå splittelse av unionen. Dette såkalte 1850kompromisset 

gikk ut på at California skulle tas opp med sitt Wilmot Proviso 

som en fri stat, at det skulle opprettes territorieregjeringer i New Mexico 

(som omfattet dagens Arizona) og Utah uten at man tok stilling til slaverispørsmålet, 

at det skulle vedtas en ny og strengere lovgivning mot slaver 

på flukt, og at slavehandel, men ikke slaveri, skulle forbys i hovedstadsområdet 

District of Columbia. (Det såkalte Wilmot Provisio var et dristig 

forsøk fra slaverimotstanderne på å hindre innføringen av slaveri i områdene 

som ble erobret fra Mexico. Forslaget gikk ikke gjennom begge kamrene i 

Kongressen i 1848, men førte til en intens nasjonal debatt.) I 1861 ble 

Nevada skilt ut fra Utah, i 1863 ble Arizona skilt ut fra New Mexico. 

Kompromisset ble loset gjennom Kongressen og undertegnet av president 

Fillmore. Det sikret enda elleve år med fred. Den skjerpede flyktningloven 

(den fikk oppnavnet «Bloodhound Law») vekket sinne i nordstatene og ga 

antislaveribevegelsen enda mer vind i seilene. Knapt ett år etter at 1850kompromisset 

ble vedtatt, begynte det abolisjonistiske tidsskriftet The National 

Era i Washington å offentliggjøre en føljetong som het Uncle Toms Cabin, 

or Life among the Lowly. Føljetongen var skrevet av den 40årige Harriet 

Beecher Stowe og var direkte inspirert av den skjerpede flyktningloven. 

Hun var gift med en kalvinistisk teologiprofessor i Maine. Men paret hadde 

i mange år bodd i det slaverifiendtlige Cincinnati i Ohio, på grensen til 

slavestaten Kentucky, hvor fru Stowe hadde hatt mulighet til å få et innblikk 

i de forholdene slavene levde under. Da Onkel Toms hytte i 1852 ble publisert 

som bok, ble de første 10 000 eksemplarene revet vekk på en uke. I løpet 

av et år var den solgt i et opplag på 300 000. Den var blitt tidenes best selger 

i USA. Året før hadde Massachusetts valgt Charles Sumner, som var uttalt 

slaverimotstander, som senator til Washington. Han innledet sin lange og 

innflytelsesrike karriere i Senatet med å foreslå at flyktningloven skulle 

oppheves. 


Kampen om Kansas 

Før bølgene hadde lagt seg etter 1850kompromisset, spisset striden om 

slaveriet seg til i en ny konflikt som kom til å dominere den siste halvparten 

av 1850tallet: kampen om Kansas. I begynnelsen av 1854 foreslo senator 

Stephen Douglas fra Illinois at man skulle dele området vest for Missouri i 

to territorier, Nebraska og Kansas, underforstått at slaveriet ville bli tillatt i 

Kansas, men ikke i Nebraska. Det var klart i strid med det såkalte Missourikompromisset, 

som innebar at nye stater vest for Missouri, som lå nord for 

36° 30’, skulle være frie. Douglas var ikke tilhenger av slaveriet selv, men 

var svært opptatt av å få anlagt en transkontinental jernbane fra Chicago 

gjennom de nordlige områdene til Stillehavet. Han håpet på sørstatsstøtte 

ved å åpne Kansas for slaveriet hvis de hvite innbyggerne ønsket det. 

I regjeringen arbeidet sørstatspolitiker og krigsminister Jefferson Davis 

energisk for en jernbanelinje gjennom sørstatene, og han klarte i 1853 å få 

regjeringen med på å kjøpe et grenseområde av Mexico. Det ville muliggjøre 

en linje fra Texas til California gjennom New Mexico og Arizona. 

Franklin Pierce, som var blitt valgt i 1852, var en av de svakeste presidentene 

som noensinne har sittet i Det hvite hus. Han ble nominert av 

demokratene fordi han var nordstatsmann – fra New Hampshire – men 

likevel hadde gått inn for 1850kompromisset. 

Folk ble mer og mer opptatt av styrkeprøven om Kansas. Den utartet 

seg etter hvert til en miniborgerkrig. Demokraten og slaverimotstanderen 

Charles Sumner besvarte utfordringen fra Douglas med et forslag om 

bekreftelse av Missourikompromisset. Samtidig begynte grasrota å røre på 

seg. På en slaverimotstanderkongress i Wisconsin ble det i februar 1854 

vedtatt å opprette et nytt politisk parti, Det republikansk partiet, som satte 

avskaffelse av slaveriet øverst på programmet. I New England organiserte 

slaverimotstanderne utvandring av nybyggere til Kansas i tilfelle avgjørelsen 

ville komme til å ligge hos territoriets egne beboere, noe som var kongstanken 

til Douglas. 

Det var faktisk det som skjedde da Kongressen vedtok Kansas–Nebraskaloven. 

Fra nå av oppsto det en beinhard kappestrid mellom velgerne i 

Kansas om kontrollen med den grunnlovgivende forsamlingen i staten. 

Den kom til å anta trekk som kan betegnes som protofascistiske. Bander 

av slaveritilhengere trengte gang på gang inn i Kansas fra Missouri for å 

sikre slaveritilhengerne seieren. For å bekjempe disse border ruffians, som 


de ble kalt, strømmet abolisjonister til fra andre områder av Amerika. De 

mest håndfaste ble ledet av en av de nye innvandrerne fra New England, 

John Brown, og hans fem sønner. To dager etter at Sumner i mai 1856 var 

blitt slått halv fordervet av en sørstatspolitiker i Senatet, drepte John Browns 

folk fem av the ruffians i Kansas under et nattlig overfall. (Sumner kom 

ikke tilbake til Senatet før etter tre år på grunn av overfallet.) 

President Pierce førte en vaklende politikk overfor urolighetene. I en periode 

var det to lovgivende forsamlinger i Kansas, én for og én mot slaveri. Den 

ene etter den andre av guvernørene, som ble utnevnt av presidenten, ble skiftet 

ut. To grunnlover ble utformet, den ene med forbud mot slaveri, den andre 

med tillatelse. Sommeren 1856 vedtok Representantenes hus i Washington 

å godkjenne fristatsforfatningen, mens Senatet gikk imot. Umiddelbart etter 

ble fristatsforsamlingen i Topeka oppløst av forbundstropper, som deretter i 

et par måneder ble brukt til å holde border ruffians ute av Kansas. Først etter 

enda tre år med uro, mens den ene guvernøren avløste den andre, slaverimotstandere 

og slaveritilhengere slåss og rivaliserende forsamlinger utarbeidet 

ulike grunnlover, kom man omsider, høsten 1859, frem til en folkeavstemning 

og vedtok en antislaveriforfatning med 10 421 stemmer mot 5530. 

Allerede i 1856 var Kansas blitt et brennende spørsmål i presidentvalgkampen. 

Både Pierce og Douglas ble vraket av Det demokratiske partiet 

som kandidater fordi de hadde vært innblandet i saken. Man valgte James 

Buchanan, en demokratisk veteran fra Pennsylvania, som hadde vært Polks 

utenriksminister og skulle kunne sanke stemmer både nord og sør fordi 

han ble ansett for å være en kompromisspolitiker. Han seiret over det 

nystiftete, men fortsatt ganske umodne republikanske partiet, som nominerte 

John Frémont. 

Men Buchanans innrømmelser til sørstatene i den videre striden om 

Kansas og en høyesterettsdom som erklærte Missourikompromisset for 

grunnlovsstridig, ga republikanerne ny ammunisjon. I 1860 nominerte de 

Abraham Lincoln, som to år tidligere var blitt landskjent for valgkampen 

sin i Illinois mot senator Stephen Douglas, som hadde satt i gang hele striden 

om Kansas. I motsetning til forsøkene fra Douglas på å pasifisere slaveritilhengerne 

med innrømmelser ga Lincoln sine meninger til kjenne: «Jeg tror 

ikke regjeringen vår i lengden kan eksistere som halvt slave og halvt fri.» 

Ved presidentvalget i 1860 kom Lincoln igjen til å stå overfor Douglas. 

Denne gangen vant han.

Uavhengigheten 1765–1800

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?