Kula Kula har vært i Danmark Portrettet: Anh Nga Longva

Kula Kula
Antropologisk tidsskrift April 2009
Kula Kula har vært i Danmark Portrettet: Anh Nga Longva

Påskefeiring på Salomonøyene. Foto: Ane Straume
Da har Kula Kula fått summet seg etter forrige relanseringsutgave og vi er klare for
utgave nummer to. Siden forrige gang har vi fått to nye redaksjonsmedlemmer. Vi har
fått innspill fra lesere av forrige utgave og ikke minst har vi fått ny programvare for å
lage avisen. Det ligger derfor an til å bli et bra nummer av Kula Kula.
De siste årene har det vært en dramatisk nedgang i antallet bachelorstudenter som
velger å dra på utveksling. Grunnene til dette kan være mange, men det å reise og
oppleve nye steder og andre kulturer er en av grunnpilarene i antropologi. I den forbindelse
har vi valgt å fokusere på utveksling i håp om å inspirere bachelorstudenter til å
slenge sekken på ryggen.
Framtidsutsikter og arbeidsveier etter endt antropologiutdannelse kan for mange virke
noe vage. Etter forrige utgaves artikkel om antropologer i arbeidslivet fikk vi flere tilbakemeldinger
på at dette ville leserne høre mer om. Vi tok dere på ordet og har intervjuet
to ferdig utdannede antropologer for å høre om arbeidslivets utfordringer.
Ellers har vi tatt opp dagsaktuelle temaer, bokanmeldelser, Anh Nga Longva har stilt
opp til portrettintervju og masterstudenter forteller om feltarbeidserfaringene sine.
Med andre ord, et bredt spekter av saker for antropologisk interesserte. Velbekomme!
Redaksjonen
Ane Straume Hildur Thorarensen Aase J. Hjelde Pål Hægland Mari-Louise U.Stephan
2

Småttnytt Kula Kula april 2009
Lem ut mot islam og innvandring
Steinar Lem Thomas Hylland-Eriksen Hadia Tajik
“Oslo får snart et flertall med ikke-vestlig
bakgrunn, med stø kurs vil det samme
kunne skje med hele landet i løpet av
dette århundret. De fleste ikke-vestlige vil
ha muslimsk bakgrunn. Konsekvensene vil
bli dramatiske”.
Tallene Lem baserer seg på er tatt fra
Human Rights Service og anslår at dette
vil skje i 2029. Steinar Lems innlegg på
nettsidene til Human Rights Service om at
norsk kultur trues av muslimer, har vakt
sterke reaksjoner de siste to ukene.
- Hvis innvandrere skulle bli i flertall er det
dramatisk. Da vil vi få et religiøst samfunn
som bygger på hellige skrifter fra 600-tallet.
Det er en tragedie, sa Lem til Dagbladet.
“Det er en tragedie.
Steinar Lem
Han fortalte videre at han frykter tilstrømningen
av “folk fra landsbygda, uten
utdannelse, fra Punjab og andre steder,
samt utdannede mennesker som likevel er
sterkt preget av Koranen”.
Tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB)
anslår imidlertid at muslimer vil utgjøre
mellom 4 og 11 prosent av den norske
befolkningen i 2060. Thomas Hylland-
Eriksen er en av dem som har kommet
med et krast motsvar til Lem. Han mener i
motsetning til Lem at norsk kultur styrkes
i møtet med andre kulturer.
- I løpet av femten år har antallet
innvandrere blitt doblet nesten uten at
noen har lagt merke til det. Dette tyder på
at innvandringen til Norge har gått forbausende
smertefritt, sa Hylland Eriksen.
I sine uttalelser stilte Lem seg også undrende
til den kjente sosialantropologens
definisjon av hva det vil si å være norsk.
Selv har Lem en klar definisjon av
«norskhet»: Likestilling mellom kjønn,
sympati for distriktene, egalitært samfunn
og opprørske tendenser.
“Den norske kulturen er like verneverdig
som den tibetanske kulturen. Derfor må
taket på ikke-vestlige innvandrere begrenses
sterkt”, skriver Lem, som mener
den norske kulturen skal være normgivende
i Norge.
- Jeg bruker Tibet som eksempel fordi alle
er enige om at det er en stor og flott kultur
som har krav på beskyttelse. Det må
være lov å mene det samme om Norge.
Hadia Tajik, stortingskandidat for Ap
og med foreldre fra Pakistan, synes Lems
sammenlikning mellom trusselen den norske
kulturen står overfor og Tibet er søkt.
- Det som er farligst med Lems utspill er
parallellen til situasjonen i Tibet, som er
truet av okkupasjon. Det er ikke Norge.
Jeg ville vært forsiktig med generaliseringene,
uttaler Tajik.
Kilde: Dagbladet,Aftenposten,HRS.
3

Fire i felt
Sanne Kasin
Hvor har du vært på feltarbeid og hva
har du gjort?
Jeg har vært på feltarbeid i en
jordvarmeenergibedrift i det rurale Nicaragua.
Informantene mine var hovedsakelig
ingeniører, men også ufaglærte. Jeg har
spesielt fokusert på hvordan informantene
forbinder produksjon og ressursforvaltning
med framtidsaspirasjoner for seg selv og
for Nicaragua som nasjon.
Hva var den største utfordringen på
feltarbeidet ditt?
Den største utfordringen var hvordan jeg
skulle posisjonere meg på en naturlig
måte på en arbeidsplass som jeg ikke
hadde mye kjennskap til i utgangspunktet.
Tidsaspektet var også utfordrende.
Jeg synes feltarbeidet har blitt for kort.
Det kan være vanskelig å balansere tid
opp mot mulige gode innfallsvinkler.
Hva savner du mest fra feltarbeidet
ditt?
Jeg savner å ha tilgang til informantene
mine. Nå føler jeg at krana til informasjon
er stengt. Samværet og kommunikasjonen
med informantene er også noe jeg
savner. Å skrive master kan mange ganger
være en ensom jobb.
Har du lure ideer eller tips til de som
skal ut i felten?
Det er en stor fordel å kunne et tredje
språk før man reiser ut. Det blir veldig
knapt med tid til å lære seg språk på feltarbeidet.
I tillegg bør man tro på rådet
om å notere handling og observasjon og
ikke støtte seg for mye til det verbale.
Hvor har du vært på feltarbeid og hva
har du gjort?
Jeg har vært på feltarbeid i Bergen og
sett på alderdom og aldring blant etnisk
norske og innvandrere. Jeg møtte dem
på ulike senioraktiviteter. I tillegg ble jeg
kjent med privatpersoner gjennom yngre
mennesker.
Hva var den største utfordringen på
feltarbeidet ditt?
Den største utfordringen var å få tilgang
til de eldre informantene. Jeg måtte bruke
mye tid på å komme i kontakt med dem. I
tillegg er det en utfordring at feltarbeidet
er så kort. Det er vanskelig å bli skikkelig
kjent med folk på så kort tid.
“ Maria
Maria Holme
Ting tar lengre tid enn
du tror. Utnytt tiden så
godt du kan!
Holme
Hva savner du mest fra feltetarbeidet
ditt?
Det er litt vanskelig å si siden jeg ikke
forlater feltet. Det kan være veldig
stressende å bo i samme by som informantene
mine, spesielt på Galleriet på
lørdager. Da er det mange informanter ute
og går.
Har du lure ideer eller tips til de som
skal ut i felten?
Ting tar lengre tid enn du tror. Forbered
deg litt ekstra på det. Du må være
pågående når du driver med feltarbeid.
Utnytt tiden så godt du kan!
4

Annicken Lundgård
Hvor er du på feltarbeid og hva gjør
du?
Jeg er på feltarbeid i en palestinsk flyktningleir
i Libanon. Mitt prosjekt har fokus
på hvordan en palestinsk identitet har
utviklet seg i eksil, og hvorvidt denne
identiteten fortsatt vokser seg sterk blant
palestinske flyktninger i Libanon.
Hva er den største utfordringen på
feltarbeidet ditt?
Ettersom jeg reiste ned som en del av et
prosjekt ved Palestinakomiteen i Norge,
jobber jeg som frivillig i tillegg til å drive
med egen forskning. Jeg har møtt litt
problemer i forhold til dette, i form av rolleuklarhet
og tidsdistribusjon. En annen
utfordring er språket. Siden jeg ikke kan
arabisk har jeg problemer med å kommunisere
med alle og som kvinne er det visse
sfærer jeg ikke får ta del i.
Hva tror du at du kommer til å savne
mest fra felten?
Jeg kommer til å savne gjestfriheten og all
den gode maten. Og gleden de viser over
alle de små tingene. Selv om de ikke har
mye, deler de alltid på alt. Det jeg ikke vil
savne er nervøsiteten. Jeg reiste ned på
et ganske ugunstig tidspunkt på grunn av
krigføringen på Gaza.
Har du lure ideer eller tips til de som
skal på feltarbeid?
Det er viktig å lære språket før man drar,
og knytte kontakter på forhånd. Ta sjanser,
bli med på alt dere kommer over som
kanskje ikke virker relevant der og da. Les
mye, ikke bare om feltproblematikken,
men om landet generelt.
Tove Lise Inderberg
Kula Kula april 2009
Hvor er du på feltarbeid og hva gjør
du?
Jeg bor i Townsville, Australia. Her leker
jeg med barn.
Hva er den største utfordringen på
feltarbeidet ditt?
To av de største utfordringene jeg har
kommer av at forskningen min handler
om barn. For det første har jeg brukt mye
tid og krefter på å dele ut, informere om
og samle inn skjemaer hvor barnas foreldre
har gitt samtykke til deres deltakelse
i prosjektet mitt. For det andre har frykt
for pedofili vært utfordrende. At jeg på et
tidspunkt skulle bli fortalt at min samhandling
med barna kunne virke uanstendig
var en ubehagelig overraskelse.
Hva tror du at du kommer til å savne
mest fra felten?
Jeg kommer selvfølgelig til å savne alle
de nye vennene mine. Noen dager starter
med et gledesfullt “There you are!” når jeg
rusler inn døra. Ellers er selve feltarbeidstilværelsen
noe jeg sikkert også kommer
til å savne etter hvert, med den tidvis
velsignede og tidvis forbannede selvstendigheten.
Noen ganger tenker jeg at det
er lettere å lese gjennom en pensumliste,
men for det meste er den første flyveturen
fra det akademiske redet ganske flott.
Har du lure ideer eller tips til de som
skal på feltarbeid?
Forbered deg. Oppsøk råd, hør på råd,
men lær deg å stole på deg selv også.
5

Marie Rørnes og Mads Solberg trives godt på antropologi
- Kan bringe folk nærmere hverandre
Det sies at en okse lett kan
glemme han en gang var
kalv, og i dette ordtaket ligger
det mye sannhet. Det
er vel ikke fritt for at en
og annen vitenskapelig ansatt
ved instituttet lett kan
glemme sine røtter som ung
og fersk sosialantropologistudent.
Kula Kula har møtt to av
UiBs håpefulle som er i gang
med sine bachelorgrader i
sosialantropologi.
- Nær sagt hva som helst
kan være et fenomen, sier
Mads Solberg (24) om hva
som er det beste med sosialantropologi.
Han er glad i
muligheten for å kunne studere
nær sagt hva det skal
være i verden. Medstudent
Marie Rørnes (22) legger til
at det psykologiske aspektet
ved faget er noe som
gjør det bra, noe Mads også
er helt enig i.
- Spennende
Kula Kula møter de to studentene
i Store auditorium
der de gjør seg klar til første
forelesning om sørøst-Asia.
Det er ennå noen minutter
til Olaf Smedal entrer
scenen i fakultetets dyp, så
da er tiden inne for å slå til
og få svar på hva studentene
på lavere grad egentlig
synes om faget, og hva de
har fått med seg i sitt studieløp.
Solberg, som opprinnelig
begynte med religionsvitenskap,
men som etter hvert
byttet beite og gikk over i
antropologenes rekker forteller
at det var antropologiens
unike metode som tiltrakk
ham å gi blod, svette
og studiepoeng til faget.
Han mener antropologi gir
en muligheten til å gjøre et
ordentlig feltarbeid.
- Det er i sosialantropologi
man kan ta opp de mest
spennende problemstillingene,
mener han, og legger
til at psykologisk antropologi
er noe av det han synes
er mest spennende.
“Det skulle vært
mer konkrete
ting, som for
eksempel statistikker
Marie Rørnes
Studiekollega Rørnes
er også fascinert av det
psykologiske aspektet ved
faget, og forteller at muligheten
for å se på egen
kultur er noe av det som tiltrakk
henne til faget.
6

- Man kan drive mye sammenligning,
og dette tror jeg
kan hjelpe til med å bringe
folk nærmere hverandre.
Selv om de begge virker å
være veldig fornøyde med
sine fagvalg er det ikke fritt
for at visse aspekter ved
faget kanskje ikke er like
tiltrekkende.
Marie Rørnes trekker frem
det abstrakte i faget; det at
en del ting i mange tilfeller
blir veldig lite konkret.
- Det skulle vært mer
konkrete ting, som for eksempel
statistikker, sier hun.
Mads Solberg virker enig
med sin kollega, men har
et meget konkret svar i
forhold til hva han misliker
mest med faget:
-Relativismen, kommer det
kontant.
Fremdeles ikke sikker
Sosialantropologiens unike
metodikk er noe som blir
trukket frem som veldig
positiv av begge studentene,
og Solberg er veldig
glad for det at nær sagt hva
som helst kan være et eget
fenomen innenfor antropologien,
og synes det er fint
at man i prinsippet kan studere
omtrent hva det skal
være.
Rørnes, som ikke er altfor
glad i det lite konkrete,
trekker likevel frem teorien
som noe av det beste med
hele faget.
Sosialantropologiens kanskje
mest unike trekk er
uten tvil feltarbeidet; et
gode ’reservert’ masterstudentene
i faget, og noe alle
studenter stifter bekjen-
tskap med så å si med en
gang de setter seg ned på
sin aller første forelesning.
Feltarbeidet er så inkorporert
i alle sosialantropologers
sinn, og alle har en mening
om akkurat dette.
“Jeg liker veldig
godt Amerika,
både nord og sør.
Marie Rørnes
Mange bachelorstudenter
har også en klar formening
om hva, hvor og hvordan de
skal utføre sitt feltarbeid, så
spørsmålet er jo om Solberg
og Rørnes har gjort seg opp
tanker om hva de vil se på
dersom de får sjansen til å
dra ut i felt.
- Jeg har lyst til å se nærmere
på politisk vold, sier
Solberg, men legger til at
han ennå ikke har bestemt
seg for hvilken region som
virker mest interessant.
Han har heller ikke reflektert
over hvordan drømmefeltarbeidet
eventuelt
ser ut.
- Jeg vet faktisk ikke. Det
kommer nesten helt an på
problemstillingen.
Rørnes har heller ikke staket
seg ut en fullstendig
kurs, men problemstillingen
virker likevel å være klar
når hun blir spurt om hva
som ville vært mest interessant:
- Gaveritualer! Ja, og så det
økonomiske. Økonomi er jo
ledende, og det er jo ganske
attraktivt å kunne noe
om økonomi, sier hun. Men
region har heller ikke hun
bestemt seg for.
Kula Kula april 2009
- Nei, det er vanskelig å si,
for det kommer helt an på
hva en vil se på. Overalt er
egentlig interessant, sier
hun, men klarer etter hvert
å komme på hvilken region
som kanskje tiltrekker mer
enn andre:
- Jeg liker veldig godt Amerika,
både nord og sør. Det er
jo veldig store forskjeller
mellom disse regionene, og
det er nok lett å gå seg vill,
sier hun.
God trivsel
Det snakkes en del om
endringer i strukturen på
fagene fremover, og dette
er en endring begge de to
studentene ønsker velkommen.
Rørnes mener at pensum
i de regionale fagene
kan bli veldig mye i forhold
til antallet studiepoeng.
- Det er ganske store krav
til hva en må kunne på kort
tid, sier hun mens hun nesten
oppgitt blar i kompendiet,
nok vel vitende om at alt
må sitte frem til eksamensdagen.
Men alt i alt er begge to veldig
fornøyde med å ha valgt
sosialantropologi, og virker
ikke motløse ved tanken på
at eksamen nå nærmer seg
med stormskritt.
- Jeg trives veldig godt,
sier Solberg, og forteller at
han planlegger å søke om
opptak til master for neste
semester.
Rørnes er helt enig med
sidemannen, og legger til:
- Vi har hatt veldig gode
seminarledere.
Tekst: Pål Hægland
Foto: Mari-Louise U. Stephan
7

Antropologer i arbeidslivet.
Jakten på drømmejobben
FORSKNINGSASSISTENTEN. Fiona Kirkwood Brown
Våren har kommet, og for
mange studenter nærmer
seg slutten av studietiden.
Nå må de begynne å tenke
på livet utenfor lesesalen.
Det er nok mange antropologistudenter
som spør seg;
hvor skal man jobbe? Hvordan
finner man en jobb?
Hva er viktig når man søker
jobb? Og er det i det hele
tatt mulig å få seg en jobb i
disse finanskrisetider?
Kula Kula tok kontakt med
to tidligere antropologistudenter
fra UiB, for å høre
om deres erfaringer med å
komme seg ut i arbeidslivet.
I august 2008 ble Fiona
Kirkwood Brown, et par
uker over normert tid,
ferdig med sin masteroppgave
i sosialantropologi
ved UiB. Hun hadde vært
på feltarbeid på et etterbehandlingssenter
for rusmisbrukere
i San Francisco.
Etter en vel overstått mas-
teroppgave tok Brown seg
en avslapningsmåned før
hun tok fatt på jobbsøkerprosessen.
- Tenkte du på å søke jobb
før du var ferdig å skrive
oppgaven?
- Nei, det var ikke aktuelt
for meg. Jeg hadde mer
enn nok å tenke på med å
få oppgaven ferdig, men
det er jo selvfølgelig individuelt.
Mange er avhengige
av en inntekt så snart man
er ferdig, så da må man
søke jobb mens man er i
skriveprosessen, forteller
Brown.
Et alternativ er å få seg
en midlertidig jobb mens
man er i jobbsøkerprosessen.
Brown valgte denne
metoden og jobbet i barnehage
mens søknad etter
søknad ble sendt inn.
- Det gikk helt fint, forklarer
Brown. Det var veldig
fint å gjøre noe helt annet
og noe aktivt etter å ha
sittet og lest og skrevet i
måned etter måned,sier
hun.
- Selve jobbsøkerprosessen
kan være krevende og det
krever mye tålmodighet,
forklarer Brown.
- Mange av de jeg sendte
søknader til ga ingen tilbakemelding,
hverken
positiv eller negativ. Jeg
hørte rett og slett ikke noe
fra dem. Det kan være
frustrerende, forklarer
Brown.
“
Søk på alt du
kommer over.
Fiona K. Brown
På senhøsten søkte Brown
på en stilling hos UNIFOB
Helse ved Grieg Akademiets
senter for Musikkterapiforskning
(GAMUT).
Der fikk hun napp og jobber
nå som
forskningsassistent med
både administrative og
forskningsrettede oppgaver.
- Jeg trives veldig godt og
jeg får brukt utdanningen
min, sier Brown.
- Hva tror du gjorde at du
fikk jobben?
- Vel, de søkte jo blant annet
etter sosialantropologer
til dette prosjektet, så det
hadde jo litt å si. Det at jeg
fikk forklart at jeg hadde
veldig lyst å fortsette med
forskning spilte nok også
inn.
8

- Har du noen gode tips til
de som nå skal kaste seg
ut i arbeidslivet?
- Søk på alt man kommer
over. Få frem personlige
kvaliteter som kan få deg
til å skille deg ut litt fra
mengden, og vis til mer
enn bare temaet for masteroppgaven
din. Få frem
alle de gode kvalitetene
ved antropologi, som det at
vi gjør vårt eget forskningsarbeid
og har gode evner
til kritisk tenkning. Så er
det bare å smøre seg med
tålmodighet å vente på
svar, smiler Brown.
Den uteksaminerte
antropologen Silje Fjelberg
Opsvik er også ute i
jobb. Hun ble ferdig høsten
2008. Etter fem måneder
fikk hun jobb som fylkesleder
for TV-aksjonen i
Hordaland.
- Hva tror du gjorde at du
ble valgt til denne jobben?
- Det var nok det at jeg
hadde en mastergrad i
sosialantropologi, men
også det at jeg hadde hatt
mange verv i tillegg til studiene,
for eksempel i SAIH.
Det er viktig å få fram slike
ting i en jobbsøkerprosess,
mener Opsvik.
- Hvordan gikk du frem for
å få deg jobb?
- Jeg var fast bestemt på
å bli ferdig med oppgaven
på normert tid, så i tiden
før innlevering jobbet jeg
med oppgaven døgnet
rundt. Jeg sendte inn et
par jobbsøknader i denne
FYLKESLEDEREN. Silje Fjelberg Opsvik
perioden, men det ble veldig
halvveis siden jeg var
så opptatt med oppgaven.
Den ordentlige jobbsøkerprosessen
begynte ikke før
etter oppgaven var ferdig,
sier Opsvik.
Hun mener NAV er et bra
sted å søke jobb, men i
tillegg valgte hun å personlig
oppsøke arbeidsplasser
hvor hun kunne tenkte seg
å jobbe.
- Det er viktig å vise initiativ,
mener Opsvik.
- Dette ble sett på som
positivt hos andre arbeidsgivere
da jeg fortalte om
jobbsøkerprosessen min og
det ga meg en ekstrajobb
som frilanser for FN-sambandet.
- Hadde ditt tema for feltarbeid
noe å si da du søkte
jobb?
- Ja, for denne jobben
gjorde det det. Jeg gjorde
Kula Kula april 2009
feltarbeid i Norge om
kjønnslikestillingens påvirkning
på integreringen
av minoritetsgrupper. Slik
fikk jeg et stort nettverk i
Bergen, og det ble det nok
lagt vekt på da de ansatte
meg til jobben i TV-aksjonen.
- Har du noen tips til antropologer
i jobbsøkerprosessen?
- Ja, vis initiativ, bank på
dører og vær aktiv. Delta
i ulike organisasjoner og
frivillig arbeid utenom
studiene, det tar seg bra
ut på CVen. Ta i bruk Karrieresenteret.
Intervjukurset
på Karrieresenteret fikk jeg
god bruk for, forklarer hun.
- Ellers er det bare å være
tålmodig, alle får jobb til
slutt, selv under finanskrisen,
oppmuntrer Opsvik.
Tekst: Ane Straume
Foto: Aase Hjelde og
Mari-Louise Uldbæk Stephan
9

En relativistisk pendler
Navn: Anh Nga Longva
Født: 1949
Stilling: Professor ved UiB
Sivilstatus: Gift
Når jeg spør om hun trives
i Bergen, sier Anh Nga
Longva at det gjør hun. Men
det er ikke stedet i seg selv
som er viktig - det er menneskene
der som er viktige,
sier Longva.
Og det er heldig, for antropologiprofessoren
oppholder
seg sjelden lenge på samme
sted. Helt siden hun var lita
jente i Vietnam har hun reist,
og hun reiser mye fortsatt.
Men det går fint, sier
Longva,
- Jeg jobber nemlig så godt
på flyplasser!
“For meg er det
mer enn et fag,
det er en måte å
leve på.
Over en kaffekopp (sort,
med litt sukker) velger hun
ordene sine med omhu.
Hun tenker før hun snakker,
Longva. Med all reisingen
et liv som antropolog innebærer,
og med en diplomatpappa
og senere en diplomatektemann,
begynner
jeg nesten å lure på om hun
er like mye over jorda som
hun står på den.
Hvor mange år har du
pendlet til Bergen egentlig?
- Ja, det begynner å bli
lenge, det kan jeg nesten
ikke huske! Det er så komplisert,
jeg er et forvirret
menneske, ler Longva.
- Først var det bare mellom
Bergen og Oslo. Min mann
fikk en stilling i Tyrkia,
så da pendlet jeg mellom
Oslo, Ankara og Bergen.
Fire år senere ble det mellom
Oslo, Damaskus og
Bergen, og samtidig dro jeg
til Libanon på feltarbeid,
forklarer Longva mens hun
rører ut sukkeret.
Longva tok magister- (det
het jo det den gangen) og
doktorgraden sin i Oslo,
hvor hun skrev om vietnamesiske
flyktninger i
Norge, og deretter om arbeidsmigrasjon
til Gulfen.
- Og akkurat da jeg var
ferdig med doktorgraden
ble det utlyst en stilling her
i Bergen knyttet til temaet
mitt, midt i blinken for
meg, så da ble det Bergen,
forteller Longva.
- Ja, og så hadde jeg jo
veldig respekt for Grønhaug,
det var jo veldig
spennende å få være på
samme institutt som ham,
ler hun.
Når Longva smiler, følger
hele ansiktet med i latteren.
Det er lett å la seg
narre av det ungdommelige
Kula Kula april 2009
utrykket i øynene hennes,
for Longva har faktisk
levd en stund. Hun har
ikke alltid vært antropolog
heller, hun utdannet seg
først til simultantolk for FN
i Genève.
- Jeg fant antropologien
veldig sent. Først studerte
jeg språk ved universitetet
i Genève. Det er en spesiell
skole der, for internasjonale
tolker rettet mot FN. Men
jeg syntes det var veldig
kjedelig å bare gjenta noe
noen har sagt, jeg ville jo
mye heller tolke kulturer
enn språk!
I Genève møtte Longva sin
mann, og hun flyttet med
ham til Norge i en alder av
22 år.
- Det var som å begynne
på nytt med alt. Og i starten
bodde jeg ikke så mye
i Norge heller, min mann
er jo diplomat så vi flyttet
mye rundt da også. I tillegg
fikk jeg to barn i denne
perioden, så da var det
ikke noe tid til overs til å
begynne med antropologi!
Longva bodde en periode
i Egypt med sin mann på
denne tiden, og det var her
hun ble interessert i islam.
Dette førte henne til å studere
religionshistorie i Oslo.
Men slik det ble undervist
den gang var det for mye
fokus på tekst og ikke nok
på praksis for FN-tolken.
- Jeg forstod at jeg var
11

mest interessert i det levde
islam, ikke bare i tekstene.
Derfor gikk jeg over til
sosialantropologi, og da ble
jeg frelst!
Longva forteller med et
smil at antropologien alltid
har vært en del av henne,
uten at hun helt har visst
det selv.
- Jeg har bodd i så
mange land. Og i
min familie er det
fem barn, og alle er
gift med ”utlendinger”,
så det har alltid
vært mye kulturelle
greier. Alle måtte
prøve å forstå og
tilpasse seg hverandre
når vi møttes.
Så antropologien er
noe jeg alltid har
levd med. For meg
er det mer enn et
fag, det er en måte
å leve på.
Samtidig med at
Longva underviser
på universitetet,
holder hun på med
tre prosjekter om
Libanon.
“ Vi kommer ingen
steder hvis vi
insisterer på at
vår levemåte er
den eneste og
beste.
- Det er litt komplisert dette
også, ler hun, mens hun
forteller at hun i slutten av
juni reiser ut i felten igjen i
en måneds tid. Og feltstedet
er ekstra spesielt denne
gangen, det er nemlig blant
mennesker i Midtøsten som
Longva har møtt før.
- Jeg har faktisk funnet
mine gamle skolevenninner!
Ja, vi har ikke hatt
kontakt på hundre år, men
så møttes vi, og det var
veldig rørende. Nå er vi jo
middelaldrende kvinner alle
sammen, og de har blitt
mine informanter. Det har
hjulpet feltarbeidet mitt
veldig mye, men så er det
jo fantastisk lett å komme
i kontakt med folk i Libanon
da. Det føles litt som å
komme hjem!
Som diplomatbarn bodde
Longva i Tyrkia med sin
familie. Hun gikk på fransk
skole hele oppveksten i
Ankara, og senere på kostskole
i Beirut på 60-tallet.
Det må ha vært slik Longva
lærte seg alle de språkene
det går rykter om at hun
kan, men når jeg spør hvor
mange hun snakker flytende,
avfeier hun meg.
- Åh, jeg snakker ingen
flytende! Jeg snakker alle
språk veldig dårlig, jeg er
jo elendig i norsk, påstår
hun hardnakket.
“ Matpakke er veldig
rart. Og utedo,
uff det er det
verste!
Engelsk, fransk,
spansk og vietnamesisk
lærte
Longva på skolen.
I Norge lærte hun
seg norsk, og mens
Longva og mannen
hennes bodde
i Egypt, lærte hun
seg like gjerne arabisk
i tillegg.
- Da vi bodde i
Tyrkia nylig prøvde
jeg å lære meg
tyrkisk, men det
gikk ikke så bra.
Det er så morsomt,
man strever med
å lære disse høflighetsfrasene
som
takk og unnskyld
på tyrkisk bare for
å høre at ekte tyrkere sier
”merci” og ”sorry”!
Blir du ikke ofte språkforvirret?
- Litt. Men du kan vel si at
jeg knytter språk til forskjellige
områder i livet! For eksempel:
antropologi for meg
foregår mest på norsk og
engelsk, ikke på vietnamesisk.
Barnestell, det er norsk.
Matlaging, det er fransk og
norsk. Men mest norsk da,
jeg lagde ikke så mye mat
før jeg kom til Norge skratter
hun og drikker opp kaffen.
12

Longva trodde aldri at
hun skulle bli professor da
hun var lita jente. Ikke tolk
heller for den saks skyld,
Longva ville bli musiker.
Men det måtte være et
instrument man kunne
reise med selvfølgelig, så
hun vurderte en stund å bli
fiolinist.
- Jeg kjedet meg på skolen,
så det å bli lærer var det
siste jeg kunne tenke
meg å bli. Det var to ting
jeg kunne tenke meg da
jeg var yngre, og det ene
var å spille fiolin. Men jeg
var ikke musikalsk. Jeg
pleier å legge skylden på
mine foreldre, de var ikke
strenge nok mener jeg, de
skulle presset meg mer,
spøker hun.
- Ja, og arkitekt, jeg liker
arkitektur.
Hva gjør du når du ikke er
på jobb?
- Jeg leser. Jeg er et kjedelig
menneske. Og så
reiser jeg jo. Jeg elsker å
reise med bil. Vi kjørte på
kryss og tvers av Tyrkia nå
nylig, det var helt fantastisk.
Med bil kan du stoppe
hvor som helst og når som
helst, og så treffer du folk
du ellers ikke ville ha møtt.
Turer i skogen derimot blir
det ikke så mye av. Nordmenns
forhold til tur ja.
Longva forteller at det
beste og lengste “feltarbeidet”
hun har gjort noen
gang er nettopp her i
Norge. Litt småskuffet
forteller hun at det var
refleksjoner rundt nordmenn
som fikk norsk media
til å kaste seg over henne.
“ Jeg ville jo mye
heller tolke kulturer
enn språk!
- Ja, det er morsomt det
der. Jeg publiserer bøker og
artikler om Midtøsten, og
ingen er interessert. Men
så skriver jeg en liten artikkel
om Norge, og da…
Longva ler og gestikulerer.
Det ble en del skriverier i
etterkant av hennes artikkel
i Norsk Antropologisk
Tidsskrift, som handlet om
nordmenn og høflighet.
- Det var mye jeg syntes
var rart da jeg først kom
hit. Som å gå tur alene i
timevis uten å snakke med
noen for eksempel. Mitt
første besøk i Norge var om
vinteren og det var kaldt.
Min mann tok meg med til
Sognsvann, og vi gikk og
gikk. Masse folk var ute og
gikk. Men ingen sa noe,
det var helt stille! Så til
slutt måtte jeg spørre ham:
”hvor går vi? Hvor skal vi
til?” ”Ingensteds”, svarer
han, ”vi bare går”!
Jeg går jo tur jeg også, jeg
liker jo å gå med familie og
venner, og vi skravler mens
vi går, men det der å gå
som om det var et arbeid i
seg selv? Det er merkelig!
Og matpakke, matpakke er
veldig rart. Og utedo, uff
det er det verste!
Kula Kula april 2009
Hva er det viktigste antropologien
kan lære oss tror
du?
Longva tenker en liten
stund. Hun har sluppet
grepet om kaffekoppen og
sitter med hendene i fanget.
Hun ser liksom så ung
ut, og igjen tenker hun seg
godt om før hun svarer.
- At antropologi er et våpen
mot etnosentrisme. Man
trenger ikke være antropolog
for å være flink til å
se ting fra andres ståsted,
men ikke alle er så heldige!
Den kulturelle selvsikkerheten
som mange gir
inntrykk av at de har, den
er litt farlig synes jeg. Man
skal være villig til å høre på
andres meninger. Vi kommer
ingen steder hvis vi insisterer
på at vår levemåte
er den eneste og beste.
“ Jeg snakker alle
språk veldig
dårlig.
For Longva er nemlig relativist,
avslører hun.
- Jeg ville valgt relativisme
om jeg måtte altså, med
alle de svakhetene den innebærer.
Relativisme har
blitt utsatt for mye kritikk,
men jeg har flyttet så mye,
og lært at det er store
kulturforskjeller. Slik jeg
tenker, så er det så mange
i verden som ikke er relativister,
så da kan det ikke
skade at noen er det!
Tekst og foto: Aase J. Hjelde
13

- Burde vært obligatorisk!
Therese Landås,
nåværende masterstudent
på Anthropology of Development
ved UiB, dro på
utveksling til Peru høstsemesteret
2007 og var
veldig fornøyd med sitt
opphold.
Hun valgte å leie rom hos
en peruviansk familie og
tok antropologifag ved Pontificia
Universidad Católica
del Peru i Lima.
- Det å dra på utveksling er
en utrolig spennende og inspirerende
opplevelse. Man
lærer veldig mye om seg
selv, utvikler nye vennskap,
og får nye perspektiver på
ting. Spesielt for antropologistudenter
er dette nyttig;
det er nesten slik at utveksling
burde vært obligato-
risk i løpet av graden!, sier
Landås.
“
Utveksling er en
utrolig spennende
og inspirerende
opplevelse.
Therese Landås
For tiden forbereder hun
seg på sitt første feltarbeid,
og hun skal tilbake til Lima.
- Allerede før jeg bestemte
meg for å dra på utveksling
var jeg veldig interessert
i Peru, og nå når jeg har
vært der og blitt bedre
kjent med landet, folk og
språket er det kanskje lettere
å komme i gang med
feltarbeidet. Dessuten fikk
jeg jo mange nye venner
som jeg gleder meg veldig
til å treffe igjen.
- Har du noen tips eller råd
til dem som vil dra på utveksling?
- Engasjer deg, både i og
utenfor skolen! Det er en
flott måte å bli kjent med
folk på. Plutselig løper du
1500 m på en nasjonal
konkurranse, spiller golf
3900moh., eller lærer barn
i barrioen å si 'halloen'.
Før man drar på utveksling
kan det være en fordel å
forberede seg litt, og 'bli
kjent med landet'. Det kan
være lurt å se på et kart
for å få litt oversikt byen.
Men samtidig er det viktig
å være forberedt på at ting
kanskje ikke alltid blir som
man hadde forestilt seg.
14

Mindre eventyrlystne
antropologistudenter?
Institutt for sosialantropologi
har de siste årene
merket sterk nedgang i antall
bachelorstudenter som
drar på utveksling.
-Antallet antropologistudenter
som drar ut hvert
år er synkende. I 2008 var
det kun 15 bachelorstudenter
som valgte å dra på
utveksling, mens det i 2007
var ca 30 og i 2006 over
40. Erasmus-avtalene er
nesten ikke brukt i det hele
tatt, sier studieveileder
på sosialantropologi Hilde
Marie Rognås til Kula Kula.
Hun mener det er synd at
det er så få som drar.
-Utveksling er en kjempemulighet
for våre bachelorstudenter
til å skaffe
seg uvurderlig kompetanse
innen fag og språk.
Det å dra på utveksling
kan være en fantastisk
anledning til å oppleve
nye ting, bli kjent med
nye mennesker og kanskje
lære et helt nytt språk. For
bachelorstudenter på sosialantropologi
er det mulig
å dra på utveksling fra og
med tredje semester, og
det finnes mange valgmuligheter.
En kan bruke utvekslingen
til å ta frie studiepoeng,
eller man kan benytte
anledningen til å ta en
del av spesialiseringen på
sosialantropologi. Hvis man
velger det siste anbefaler
institutt for sosialantropologi
at det studeres tematikker
eller regioner det ikke
undervises i ved UiB, men
dette er selvsagt opp til
hver enkelt student.
Mange synes kanskje det
er skremmende å skulle
reise vekk fra den trygge
studiehverdagen i Norge et
helt semester. Men det å
dra på utveksling er ikke så
skummelt som mange kanskje
tror, og man får god
informasjon og oppfølging
av UiB både før en drar
og underveis i oppholdet.
På UiB sine hjemmesider
finner du nyttig informasjon
om forskjellige universitetene
og landene du kan
reise til.
Språk kan selvsagt være
en utfordring når man drar
på utveksling, men man
kan velge om man vil dra
til et land med undervisning
på engelsk eller om en
vil lære seg et nytt språk.
Lånekassen tilbyr språkstipend
på rundt 16 000 kroner
til studenter som drar
til ikke-engelskspråklige
land, så fremt man tar 15
timer språkkurs uken i fire
uker før semesterstart.
Når det gjelder bosted har
man som utvekslingsstudent
mange muligheter.
Man kan velge å bo hos
vertsfamilie, leie leilighet
eller bo i kollektiv med
andre studenter, alt etter
hva som passer best for
en selv. Enkelte steder kan
man også bo på campus.
Det kan være lurt å tenke
litt over slikt før man drar,
eller man kan ha is i magen
og ordne det når man kommer
ned.
Universitetet har ofte kontaktinformasjon
i destinasjonslandet
og man kan
også få tips fra studenter
som har reist samme sted
tidligere. Uansett hva man
Kula Kula april 2009
velger har Universitetet i
Bergen mange gode utvekslingsavtaler
med universiteter
rundt i hele verden.
Hvis man ikke vil dra så
langt hjemmefra kan man
benytte seg av Erasmusavtaler
innenfor Europa,
eller en kan bruke de bilaterale
avtalene og dra
langt av gårde til andre
verdensdeler.
Fakta om utveksling på
sosialantropolgi
* For å kunne dra på utveksling
må du ha bestått
minst 60 studiepoeng og
være tatt opp på bachelorprogram
som er gyldig hele
utvekslingsperioden.
* Du kan enten ta frie
studiepoeng eller antropologifag
som kan inngå i
spesialiseringen din
* Erasmus-avtaler gjelder
land innenfor Europa, og
her tilbys egne Erasmusstipend.
* Bilaterale avtaler gjelder
land i og utenfor Europa,
og er avtaler inngått direkte
mellom UiB og et annet
universitet.
* De mest brukte avtalene
på sosialantropologi er for
tiden Kina, Australia, Peru,
Ecuador, Bolivia, Hawaii,
Uganda og Sør-Afrika.
* Drar du på utveksling kan
du søke om reisestøtte fra
Lånekassen. Drar du til et
ikke-engelskspråklig land
kan du i tillegg søke om
språkstipend.
* For mer informasjon se
UiB og Lånekassen sine
hjemmesider eller ta kontakt
med studieveiler
Tekst: Hildur Thorarensen
Foto: privat
15

SUPRA-studenter i København
Man går seg lett vill i bøkene på NIAS-biblioteket
Utforsking av eit heilt bibliotek via til samfunnsvitskapleg
litteratur om Asia er det eit
opphald på Nordic Institute for Asian Studies
(NIAS) kan by på. I vår reiste tre av
masterstudentane ved sosialantropologisk
institutt ved UiB til København gjennom
NIAS SUPRA-programmet.
Våren er enno ikkje komen til København.
Den kalde vinden er bitande, men det hindrar
ikkje tusenvis av københavnarar i
å sykle kor enn dei skal. Sidan distansen
mellom NIAS og Nordisk Kollegium der vi
bur er ganske lang, vil vi også gjerne skaffe
oss sykkel. Dette viser seg å ikkje være så
lett på denne tida av året og vi endar med
å kjøpe oss klippekort til Metro og S-tog,
noko som er like greitt i den vinden.
Bøkene
Som ein del av opplegget på NIAS har vi
fått oss eit eige kontor. Etter ein liten tur
opp på biblioteket i etasjen over har vi fort
fylt opp pultane våre med stablar av bøker,
tidsskrift og doktorgradsavhandlingar. Informasjonsmengda
på biblioteket er overveldande.
35 000 bøker, 900 elektroniske
fulltekstdokument og 1461 tidsskrift er
meir enn nok til å halde oss i aktivitet i to
veker. Det er lett å gå seg vill og ende opp
med å bla i bøker om heilt andre tema enn
dei ein eigentleg er ute etter.
- Vi har flest bøker om Kina, India og
Japan, men vi prøvar å dekke alle dei
asiatiske landa med nye bøker kvart år,
så vi har faktisk bøker om og frå heile
Asia, seier SUPRA-studentassistent, Erik
Svanström.
Svanström fortel at det er faga statsvitenskap,
antropologi, sosiologi, historie, og
religionshistorie som er sterkast representert
i hyllene.
NIAS SUPRA
NIAS har hatt ulike former av stipend sidan
midten av 70-talet, men NIAS SUPRA
Nordic Scholarship starta i 1993.
- Dei fleste SUPRA-studentane kjem frå
NIAS sine finske og norske medlemsinstitusjonar,
fortel Svanström i det vi går forbi
masker, veggtepper og statuer frå forskarane
sine reiser til ulike asiatiske land.
Finske og norske studentar er likevel ikkje
dei einaste som brukar biblioteket denne
våren. Studentar frå Thailand og Indonesia
er her samtidig med oss for å leite
etter litteratur til sine avhandlingar.
16

Lunsjsamtalen
Ein viktig del av NIAS-opphaldet er lunsjsamtalen.
Den går ut på at studentane
gjev ein kort presentasjon av arbeidet
sitt på omlag fem til sju minutt, oftast på
engelsk. Deretter blir det spørsmål og diskusjon
med forskarane.
- Lunsjsamtalen er til både for oss på
NIAS og for studentane, seier Svanström.
- Vi får høyre kva dei arbeider med og
studentane får kommentarar og tilbakemelding
frå forskarane, legg han til.
Som ein del av opplegget tilbyr NIAS
overnatting på Nordisk kollegium. Nordisk
kollegium er eit gammalt bygg grunnlagt
i 1942. Det er høgt under taket og minner
veldig om ein folkehøgskule. Dei andre
som bur på Nordisk kollegium er danske
studentar som studerer ved ulike universitetsavdelingar
i København, og med
disse deler du frukost og middag i den
store matsalen. Etter to veker med intensiv
studering, gratis mat, overnatting og
god oppfølging frå NIAS kan eit opphald
her være gull verdt for ein Asia-interessert
antropologistudent.
Tekst og foto: Mari-Louise Uldbæk Stephan
og Aase Jeanette Hjelde
Nordisk Kollegium
NIAS
Kula Kula april 2009
* NIAS vart oppretta som eit uavhengig
Asiainstitutt i 1968. NIAS fokuserer spesielt
på politiske, økonomiske, sosiale og
kulturelle endringar i Asia i dag samt deira
historiske kontekst. NIAS jobbar tett med
partneruniversitet i Norden.
* For kort tid sidan gjekk Copenhagen
Business School, Københavns Universitet
og Universitetet i Lund saman om å ta
over ansvaret etter Nordisk Ministerråd
slik at NIAS kan halde fram med å vere eit
uavhengig forskingsinstitutt.
Nordisk ministerråd vil likevel halde fram
med å delfinansiere NIAS.
* NIAS SUPRA er eit program for nordiske
studentar som ynskjer å fordjupe seg i
samfunnsvitenskapleg litteratur og Asia.
NIAS dekkjer kost og losji på det to veker
lange opphaldet, samt reisa til og frå
17

Bokomtalar
In Search of Respect:
Selling Crack in El Barrio er
den antropologiske boka som
har gjort sterkast inntrykk på
meg.
Boka handlar om maskulinitet
i krise, narkohandel, sosial
marginalisering, fattigdom og
vald blant puertorikanarar i
East Harlem i New York.
Store delar av boka er utdrag
frå samtalar mellom Philippe
Watching the English av
Kate Fox er en bok jeg leste
mens jeg ventet på å få reise
til Australia på utveksling.
Det er en bok som er perfekt
for de som vil lese faglitteratur,
men som ikke vil begi seg
ut på de mest kompliserte og
tungleste bøkene.
Kate Fox er en engelsk sosialantropolog
som har gjort
feltarbeid i sitt eget hjemland
- England. Hun presiserer at
Bourgois og informantane
hans. Lydar i bakgrunnen
(pistolskot, sirener) og
skildringar av kva som foregår
medan folk snakkar (drikking
og narkotikamisbruk) levandegjer
samtalane.
At Bourgois har behaldt slangspråket
gjev også ein nærleik
til situasjonen. Å lese boka er
ei berg-og-dalbane-aktig oppleving.
Nokre gonger får eg sterk
sympati med informantane,
som då eg las om Primo, Cesar
og dei andre mennene sitt
møte med lovlege jobbar.
Dei opplevde audmjuking og
usikkerheit i deira forsøk på
å bli ein del av den ukjende
kontorverda. Primo vart kalla
analfabet av den kvinnelege
sjefen sin og måtte slå opp i
ordboka for å finne ut kva ho
hadde kalla han.
hun vil vise at en ikke trenger
å reise til fjerne land for å
gjøre feltarbeid.
Fox vil kartlegge den
typiske engelske oppførsel
og til dels analyserer hun de
merkverdige og morsomme
situasjonene hun havner i.
Hvorfor, for eksempel, prater
engelskmenn så mye om
været? Hvilken rolle har humor
i det engelske samfunn
og hvordan skal man oppføre
seg på en pub?
Metoden Fox bruker er noe
av det som gjør boka til tider
hysterisk morsom.
For å kartlegge hvilke normer
og regler som foreligger i ulike
settinger, sier og gjør hun det
stikk motsatte av hva som er
forventet av henne for å observere
reaksjonene. Man kan
jo tenke seg hvor vanskelig
det er å gå imot normer, som
at man ikke skal snike i køen.
Dette er en bok jeg absolutt
Sjefen til Caesar sa at Caesar
såg ut som ei bølle ein dag
han meinte han hadde kledd
seg fint. Det som var kult på
gata, var tydeleg ikkje kult på
kontoret.
Andre gonger fekk eg avsky,
som då eg las om korleis
Bourgois sine informantar fortalte
om gjengvaldtekter som
dei hade delteke i.
Antropologen sine refleksjonar
rundt at han hadde blitt vennar
med valdtektsmenn og
analysen av korleis valdtektsmennene
rettferdiggjer handlingane
sine, gjorde sterkt
inntrykk og er noko av grunnen
til at lesinga av denne
boka festar seg til minnet
lenge etter at boka er ferdiglest.
Mari-Louise U. Stephan
vil anbefale. Måten Fox skriver
på gjør den lett og morsom å
lese samtidig som boka kan
gjøres relevant i forhold til
fag.
Det eneste negative med boka
er at den er på godt over 400
sider, så det tar en stund å
komme seg igjennom. Happy
reading!
“I don’t see why anthropologists
feel they have to travel
to remote corners of the world
and get dysentery in order
to study strange tribal cultures
with bizarre beliefs and
mysterious customs, when
the weirdest, most puzzling
tribe of all is right here on our
doorstep.” Kate Fox.
Solvor Sleveland
18

Tekst: Pål Hægland Foto: Aase J. Hjelde
Fire på Høyden
1. Hva vet du om sosialantropologi?
2. Hva tror du antropologer gjør?
3. Hva jobber antropologer med?
Irene Raunholm (21) antikke studier
1. Er vel sånne som reiser rundt i verden og forsker på
folk.
2. Reiser rundt til ulike typer kulturer.
3. Blir det ikke det samme, egentlig?
Reise rundt til kulturer?
Helene Thornes (25) sammenlignende politikk
1. Det virker som et interessant fag. Man har jo sånne
fordommer om at det er fargerike damer som drar til
Afrika på feltarbeid.
2. Det er jo interessant at antropologer nå studerer egen
kultur.
3. Er vel som resten av SV at en jobber i det offentlige
med ting som ikke er helt relevant til utdannelsen.
Kan vel også jobbe med integrering, internasjonale
organisasjoner og lignende.
Katrine Meitzner (?) rettsvitenskap
1. Ekstremt lite.
2. Har hørt om det, men jeg vet ikke så veldig mye om
det.
3. Mye forskjellig, sikkert. Har ikke peiling, faktisk.
Jon Hestetun (27) biologi
Kula Kula april 2009
1. Det er et SV-fag med en mer kvalitativ tilnærming enn
sosiologi. Og med en kultus rundt Barth?
2. Det er vel en grunn til at det heter sosialantropologi.
Den tradisjonelle formen er vel at man drar til f.eks.
Papua Ny-Guinea, men nå er det mer fokus på
personen.
3. De som ikke går til forskning eller undervisning jobber
vel en del med forvaltning. Antropologer jobber vel i
privat sektor og, men da ikke med noe som er helt 100
prosent relevant?
19

Atingting sier...
Hver dag kommer antropologene opp denne trappen. Av
og til kommer det mange, av og til bare et par stykker.
Før var det flere av dem. Flere av ungantropologene i
alle fall. Hva har hendt med dem? Jeg vet ikke, jeg kan
ikke annet enn å undre, men jeg synes det er urovekkende
stille.
Det som bekymrer meg mest er rommene i gangen
overfor meg. Der sitter det ingen mer. Før satt ungantropologene
der, bøyd over bøkene sine. Jeg moret meg
med å følge med på dem, for fra her jeg står kunne jeg
nemlig kikke rett inn på dem, men nå er de borte.
Og så er det trappene. Hva har hendt? For eksempel så
kommer ikke matpakkeantropologene opp her lengre.
De som kom da solen var høyest på himmelen med
sultne maver. De er borte nå. Trappen er så stille, og
morgenantropologene som bruker den er ofte litt innesluttet,
travle liksom. Men de lager artige fjes trappantropologene,
det gjør de.
Ettermiddagsantropologene tar oftest heis, men jeg liker
dem godt likevel. De fleste er mer muntre når de skal
ned, i heis eller trapp, da er de gladantropologer, og de
kommer alltid tilbake. Av og til ser jeg noen som venter
på heisen og ser veldig triste ut, misantropologene. Jeg
vet ikke hva som har hendt med dem, men de kommer
sjelden tilbake. Også er det nattantropologene da, de er
helt herlige, ja de får virkelig natten til å fly. Jeg ønsker
meg flere av dem, men det ser dårlig ut.
Det er så rart. Jeg trodde aldri det skulle begynne å gå
tomt for antropologer, men nå ser det mørkt ut. Kanskje
antropologene er for lite sosiale med hverandre? Får de
ikke venner her oppe? Sosialantropologer gir jo gladantropologer,
det vet jeg, jeg har da stått her en stund.
Dagene blir lengre, og nå begynner den veldig stille
tiden snart. Sommeren. Da forsvinner nesten alle antropologene
og blir sommerantropologer, men jeg er her
alene og venter. Og jeg kjenner jeg er litt nervøs.
Tenk om ingen kommer tilbake?
Tenk om jeg blir stående her uten noen antropologer til
slutt?
- Atingting