Last ned som pdf!

sporet” skal følges. Norge har dessuten
arbeidet for å styrke FN i kampen for
menneskerettighetene, blant annet
gjennom å arbeide for en ”Erklæring om
menneskerettighetsforkjempere”, som ble
vedtatt av FNs generalforsamling i 1998, og
utnevnelsen av en Spesialrapportør for
menneskerettighetsforkjempere. En
menneskerettighetsforkjemper kan i
prinsippet være hvem som helst som
engasjerer seg for å fremme menneskerettighetene.
I stater der menneskerettighetene
undertrykkes, er denne
gruppen særlig utsatt. I mange land
blir menneskerettighetsforkjempere
fengslet, torturert eller drept. Det er derfor
FN - og Norge - ønsket å skaffe denne
gruppen med modige mennesker bedre
beskyttelse gjennom Erklæringen og
Spesialrapportøren.
Tsjetsjenia, en av republikkene i
Russland, er et av områdene i verden der
menneskerettighetsforkjempere har det
vanskeligst. Etter den russiske invasjonen
i 1999 har tsjetsjenske separatister ført en
geriljakrig som har krevd livene til mange
tusen russiske soldater, og gjennomført
terroraksjoner som har tatt livet av
hundrevis av sivile. Russiske styrker har
svart med brutale virkemidler som i stor
grad har rammet sivilbefolkningen. Daglig
likvideres, ”forsvinner”, kidnappes og
tortureres mennesker i Tsjetsjenia. I de
fl este tilfellene er det russiske soldater
eller deres lokale støttespillere som
står bak terroren. Forbryterne blir ikke
straffet, og ofrene tvinges til taushet. De
som engasjerer seg mot overgrepene,
risikerer livet.
I en rapport fra september i
fjor dokumenterer Den norske
Helsingforskomite hvordan menneskerettighetsforkjempere
systematisk
forfølges av russiske myndigheter.
Russiske myndigheter ønsker å
legge lokk på den menneskerettslige
katastrofen i Tsjetsjenia, derfor slår de
hardt ned på alle som forteller en annen
versjon enn den offi sielle historien om
at den russiske ”antiterror-operasjonen”
har brakt fred og stabilitet til
Tsjetsjenia. Et eksempel er vår russiske
partner-organisasjon, ”Det russisktsjetsjenske
vennskapsforbundet”,
som arbeider med å dokumentere
menneskerettighetsbrudd og hjelpe
fl yktninger. I løpet av de fi re årene
organisasjonen har eksistert, er fi re av
medarbeiderne drept. Den siste, Aslan
Davletukajev, ble bortført av russiske
soldater i januar 2004. Noen dager
sener fant naboene det maltrakterte
liket hans. Dessverre er det dette som
er realiteten i vårt største naboland.
Trass i farene er det likevel mennesker
som forsøker å få frem sannheten om
Tsjetsjenia. En av dem er Toita Asjgirijeva,
en kvinne i trevdeårene som arbeidet
ved en tv-stasjon i Groznyj. Etter at
krigen brøt ut arbeidet Toita for fl ere
menneskerettighetsorganisasjoner. Ved et
tilfelle i februar 2000 massakrerte russiske
soldater minst 45 mennesker i nabolaget
hennes. Toita fi lmet likene, åstedet og
vitnemålene til de overlevende. Så knuste
hun videokassetten, surret fi lmen rundt
kroppen, reiste gjennom de russiske
sperringene og overleverte materialet
til internasjonale journalister. Deler av
fi lmen hennes kan sees på www.vg.no.
Den inneholder sterke bilder.
Sommeren 2003 fi kk Toita advarsler om
at myndighetene var ute etter henne.
Sammen med mannen klarte hun å
fl ykte. De ankom Norge 9. september
2003 og søkte asyl dagen etter. 30.
september 2004 fi kk Toita avslag på
søknaden sin. UDI ønsket å sende dem
tilbake til Russland.
I Erklæringen om menneskerettighetsforkjempere
står det at ”statene må
ta alle nødvendige forholdsregler”
for å beskytte menneskerettighetsforkjempere.
Dette er en plikt, også for
Norge. Men da det kom til stykket,
ville ikke Norge gi beskyttelse til Toita
Asjgirijeva, på tross av at Norge etter
Utenriksdepartementets utsagn spilte
en pådriverrolle i forbindelse med
utarbeidingen og adopteringen av
Erklæringen.
Hva så med ”FN-sporet”? FNs Høykommissær
for fl yktninger sier at
tsjetsjenere som kommer fra Tsjetsjenia,
er å regne som internasjonale fl yktninger.
De risikerer forfølgelse over
hele Russland, og trenger internasjonal
beskyttelse. Men Norge
har likevel lagt seg på en praksis der
mange tsjetsjenere sendes tilbake
til Russland. Ifølge Flyktningekonvensjonen
er Norge pliktig til å
”samarbeide” med FNs Høykommissær
for fl yktninger. UDIs brudd med FNs
Høykommissær representerer dermed
et mulig brudd på internasjonal lov.
Dermed kan det virke som om Norges
uttalte satsing på menneskerettigheter
har sine begrensninger. Én ting er hva vi
ber andre stater om å gjøre, en annen
ting er hva vi gjør selv. For i praksis,
på hjemmebane, virker det som om
asylpolitiske vurderinger veier tyngre
enn menneskerettigheter. Erna Solbergs
ønske om å begrense innvandringen
er sterkere enn Bondeviks fokus på
menneskerettigheter.
Toitas sak ligger nå til vurdering i
Utlendingsnemnda. Forhåpentligvis
innser Nemnda alvoret i denne saken,
tar til fornuft og gir Toita Asjgirijeva
asyl i Norge.
Ropet fra Øst nr. 2 2005 15
Gjest Aage Borchgrevink