Communication 2 2008_146 - ISCO Group

Kjære leser
Oslo, november 2008
General Norman Schwarzkopf Jr. uttalte for et tiår tilbake at lederskap på sitt beste
fordret en kombinasjon av strategi og karakter. Han sa også, til manges undring, at om
valget stod mellom de to, måtte man først gi avkall på strategien.
Godt lederskap er en ettertraktet ”vare”. Ikke minst i urolige tider og i markeder i fall. I
1809 gjorde svenske offiserer opprør mot kong Gustav IV Adolf etter det katastrofale
nederlaget mot Russland. Tronfølgen ble sikret, men arveprinsen døde samme året og
Riket stod igjen uten en samlende leder.
Gode råd var også den gang dyre. En ny toppsjef måtte på plass. Raskt og diskret, uten
opphold, spekulasjon og uro. På alle måter et drømmeoppdrag for en erfaren
searchkonsulent. Jean-Baptiste Bernadotte ble generalen, som med gode grep viste seg å
treffe kravspesifikasjonen godt, og som senere tok navnet Carl Johan, konge av Sverige
og Norge.
Ledere høyt og lavt vil også i 2009 stå for fall, og nye ”koster” vil slippe til. Det er ikke
gitt alle å mestre omstillingens krav, mens vaktskifter andre ganger nok handler mest
om symboler.
Historien om det spektakulære søksoppdraget der en general med list og lempe blir
kallet til sin nye utpost lengst mot nord, er ført i pennen av forfatter og journalist i
Aftenposten, Erik Bjørnskau.
Vi håper du finner artikkelen spennende, men også at den vekker til munter ettertanke i
en tid preget av uro og tristesse.
Vi ser fram til ny dyst og gode samspill, også i det nye året 2009.
Med vennlig hilsen
ISCO Group AS
Jens Petter heyerdahl
adm. direktør

ISCO Group Communication
Nr. 2/2008
20. årgang
DA CARL JOHAN BLE TOPPSJEF I SVERIGE OG NORGE
– en spektakulær lederrekruttering
av
Erik Bjørnskau
journalist og forfatter
ISCO Group
IIC Partners
Executive Search Worldwide

DA CARL JOHAN BLE TOPPSJEF I SVERIGE OG NORGE
– en spektakulær lederrekruttering
Den 21. august 1810 ble den franske generalen
Jean-Baptiste Bernadotte, en av keiser
Napoleon den 1s marsjaller, med adelstittelen
prins av Pontecorvo, og dessuten svoger av
keiserens eldre bror, valgt til kronprins, og
dermed tronfølger i kongeriket Sverige. Han
ble valgt av den svenske Riksdagen, en
stenderforsamling av adelsfolk, geistlige,
borgere og bønder samlet i den beskjedne
midtsvenske byen Ørebro, etter nær halvannet
år med sammenhengende nasjonal krise. Jean-
Baptiste Bernadotte tok senere navnet Carl XIV
Johan da han ble kronet til konge i 1818.
Selv om historien også tidligere kan fremvise
eksempler på planlagte ledervalg og
forutgående rekrutteringer av store nasjonale
ledere, også statsledere - som under det
romerske keiserdømmet, ble dette mer eller
mindre systematiske ”søket i markedet” etter
en svært tiltrengt ny leder og strateg for den
tidlige stormakten Sverige ved inngangen til
det 19. århundre, utført av selvutnevnte
”hodejegere” og ”king-makers” som i større
grad var naive idealister enn beregnende
realpolitikere. Dette ble likevel kanskje det
første egentlige eksempel på en ”executive
search” og på lederrekruttering i vår del av
verden i førmoderne tid.
Denne historien i den store Historien fremstår
som en både omfattende og en tidvis
komplisert prosess, med mange aktører,
mange misforståelser og mange tilslørte
hensikter. Den fant dessuten sted i en kritisk
periode i Europas historie da hele
verdensdelen nærmest befant seg i en
kontinuerlig krigstilstand. Jeg skal ikke her
komme inn på alle detaljene i denne både
spektakulære og dramatisk-teatralske
historien, men begrense meg til å skildre selve
”hodejakten” og prosessen som førte frem til
riksdagsvalget i 1810.
Hele prosessen, aktørene og detaljene, og
bakteppet med motiver og ambisjoner, er nøye
beskrevet i min bok om denne historiens
hovedperson, Bernadotte / Carl Johan, en
biografi titulert ”Carl XIV Johan – En
franskmann på Nordens trone”, utgitt på
Cappelens forlag i 1999.
Jeg skal her nøye meg med å referere til
hovedpunktene i denne
lederrekrutteringsprosessen. Den har flere
moderne paralleller, og det selv om verken
profesjonelle konsulentfirmaer eller andre
spesialister på lederutvelgelse på noe
tidspunkt var hyret inn i løpet av den relativt
korte tiden – to måneder – det tok å finne en
egnet kandidat og få det avgjørende ”styret” –
Sveriges Riksdag med kongen på toppen - til å
godta kandidaten som til syvende og sist ble
det uunngåelige valget.
Når vi her forlater den moderne terminologien,
er det likevel verdt å minne om at det var
snakk om å finne en fremtidig ny leder for en
hel nasjon, og det for den tidligere stormakten
Sverige som ennå ønsket å spille en
avgjørende rolle på det europeiske
sjakkbrettet. Man kan derfor uten tvil anta at
det var svært viktig, ja maktpåliggende, å finne
frem til riktig mann, en med de absolutt
nødvendige personlige og faglige
egenskapene. Det var snakk om å velge en
kronprins, en tronfølger etter en nyinnsatt og
lite karismatisk monark, Karl den 13. En
monark som både var gammel, barnløs og
som ikke mange svensker trodde kunne få
landet på fote igjen etter flere tiår med
diplomatisk forvirring, økonomisk tilbakegang
og stadig minsket innflytelse i et Europa der de
ISCO Group Communication 2/08 Side 1

store lederne for hver dag som gikk forandret
allianser og spilleregler.
Sverige var en nasjon i krise, både politisk og
økonomisk. En ung konge, Gustaf 4 Adolf, var
styrtet året før, vesentlig fordi landets ledende
statsmenn, politikere, embetsmenn og ikke
minst de militære, var frustrert over en rekke
nederlag, både diplomatisk og i de
konfrontasjonene som gjorde at Sverige mistet
provinsen Finland til Russland, og som følge
av et mislykket krigstokt mot Danmark Norge i
grensetraktene i 1808. Ikke minst hadde den
unge og asketiske kongen helt ødelagt
forholdet til Napoleons Frankrike gjennom sitt
personlige hat til arvtageren etter
Revolusjonen. Da Russland derfor allierte seg
med Frankrike i 1807 – en allianse som
riktignok ikke skulle bli langvarig, og siden
Storbritannia samtidig ikke var særlig
interessert i å støtte en svak svensk alliert,
mistet Gustav all troverdighet i alle leirer, både
hjemme og ute.
Samtidig eksisterte det en sterk pro-fransk
stemning i det svenske establishment – man
snakket fransk og var sterkt påvirket av fransk
kultur, tenkning og levesett – noe som fortsatt
er gjeldende i dagens Sverige i større grad enn
i nabolandene.
Det var dessuten i hovedsak pro-franske
svenske militære som hadde foretatt
statskuppet i mars 1809, hadde arrestert den
unge kongen og etter hvert fått ham sperret
inn og sendt i eksil. Og det var disse som først
måtte godta, fordi det ikke fantes andre
alternativer, at kongens onkel, hertugen av
Södermanland som nå ble Karl den 13, steg
opp på ”silvertronen”.
Men en kronprins, en veritabel leder, en
administrerende generaldirektør for Sverige
var maktpåliggende, det både forsto og ønsket
de militære, som kuppmakerne Adlersparre og
Adlercreutz, og også de toneangivende
politikere og hoffmenn som justis- og
utenriksminister von Engestrøm, hoffsjefen
Wetterstedt og finansmannen Hans Järta.
En første ”executive search” og lederutvelgelse
skjedde da også nokså umiddelbart i 1809, da
Riksdagen, med de fire stenderne som nå
hadde fått både en ny Grunnlov og en ny
”riksanordning” å forholde seg til, umiddelbart
etter statskuppet, gikk inn for å velge den
danske prinsen Christian August som svensk
tronfølger. Dette kunne virke problematisk
etter krigshandlingene mellom de to
skandinaviske naboene året før, men samtidig
var det en naturlig løsning innenfor den profranske
stemningsbølgen: Norge/Danmark var
alliert med Napoleon, faktisk den eneste
nasjon som av egen interesse stilte seg på
fransk side i Nord-Europa. Christian August,
kjent stattholder i provinsen Norge og sjef for
den norske regjeringskommisjonen i
Christiania fra 1807, var en kjent kriger og en
sterk personlighet, om ikke, visstnok, noen
sjarmerende mann. At den i Sverige så
upopulære danskekongen, Fredrik den 6.
ønsket å fortsette krigshandlingene mot sin
nabo i øst i 1809, ble heldigvis for Christian
Augusts vedkommende avverget av klokere
politikere og hoffolk i København – det ville jo
helt ha slått bena under dette dristige
kronprinsvalget. Christian August ble derfor
valgt av den svenske Riksdagen som satt
sammen i Stockholm, og han tiltrådte med det
forsvenskede navn Karl August i januar 1810.
Uheldigvis døde den nye kronprinsen av et
hjerteattakk under en troppeparade i Skåne
bare fem måneder senere. Dermed var Sverige,
folk og konge, king-makers og ”styret”, på nytt
i en utfordrende for ikke å si svært vanskelig
situasjon.
Rett etter, i juni 1810, inntreffer det så en svært
uvanlig og nokså uoversiktlig tildragelse, i
Sverige og i Paris omtrent samtidig, hendelser
som er denne beretningens hovedanliggende.
For uten forutgående eller systematisk
planlegging, kanskje bare utløst av enkelte
uformelle rådslagninger i hemmelige kulisser,
ordvekslinger som for alltid er gått i
glemmeboken – dette med at ”noen hadde
Side 2 2/08 ISCO Group Communication

snakket sammen”, uten heltidsansatte
konsulenter eller lobbyfirmaer, uten offisielle
oppdrag og uten klart definerte strategier,
settes det i gang en forbløffende, men også,
skal det vise seg, vellykket lederutvelgelse, og
det rettet mot en person bare en håndfull i
maktapparatet i Sverige noen gang hadde hørt
om. Ikke hadde de sentrale politikere i
Stockholm foretatt noen kartlegging eller
analyse av såkalte ”aktuelle søksmiljøer”. Når
den etter hvert aktuelle kandidatens navn kom
opp, foretok ingen grundige sjekk av bakgrunn,
kandidatens egentlige motivasjon ble aldri
avklart, og den aktuelle kandidaten ble aldri
innkalt til noen ”innledende samtaler” - igjen
for å holde oss til dagens fagterminologi.
Sverige – eller en del av Sverige – kunne svært
gjerne tenke seg en franskmann, av den enkle
grunn at Napoleons stjerne sto høyt på
himmelen, selv i det fiendtlige Sverige. De
franske krigsmeritter var beundret av de
svenske militære, ja langt inn i det svenske
politiske establishment. Hvis man nå kunne få
tak i en franskmann så ville man kunne gå inn
på Napoleons side. Og siden man mistrodde
den fransk-russiske alliansen, ville sjansene for
å vinne tilbake Finland fra tsaren være gode.
Mange tenkte slik, men ingen hadde politisk
mot, vilje eller vidsyn til å gjøre noe med dette
da sommeren kom til Sverige i 1810.
Unntatt faktisk en mann. Carl Otto Mørner var
en lavtstående offiser, riktignok baron, men
bare med løytnants grad. Men han var en
idealist som ønsket å hjelpe sitt fedreland. Den
offisielle historien forteller at han på egen
hånd fikk ordnet seg til et kureroppdrag til
Paris – som budbringer av et offisielt skriv fra
gamlekongen Karl 13 til Napoleon om at
kronprinsutvelgelsen i Stockholm var i gang,
og at man sannsynligvis gikk for en dansk
prins. Men egentlig hadde den 29-år gamle
Mørner helt andre hensikter med sin Parisreise.
Hva var det så som var på gang i Stockholm?
Etter Karl Augusts plutselige bortfall, hadde
politikere og regjeringsmedlemmer stilltiende
og resignert måttet samle seg om den avdøde
tronfølgerens bror, en prins ved navn Fredrik
Christian, en enda kjedeligere og et enda
mindre egnet kongsemne, som ikke minst
totalt manglet militær erfaring. Et dårlig
alternativ mente de fleste, men det fantes
svært få andre gode kandidater. En tysk-russisk
prins, svoger av tsaren, danskekongen selv i en
stor-union (svært lite aktuelt i Stockholm) og
et par mulige outsidere som den senere
”17.mai kongen” i Christiania, Christian
Fredrik. Ingen av disse skapte noen
entusiasme.
Mørner ankommer Paris i slutten av juni. Den
25. juni får han via offiserskontakter i storbyen
audiens for den berømte marsjall Bernadotte,
sakførersønnen fra Pau som selv hadde gått
alle gradene i de franske styrker, fra det gamle
regimes tid, gjennom den opprivende
revolusjonen som gjorde ham til general og så
som en av Napoleon Bonapartes nærmeste
våpendragere over slagfeltene i Europa.
Mannen som hadde ført divisjoner gjennom
hele Tyskland, fra Nord-Italia til Austerlitz og
Jena, via beleiring av Lübeck til ny krigføring i
Polen, guvernøroppdrag i Hamburg og så
tilbake til slagmarken ved Wagram, og sist, i
august 1809, som leder av et vellykket forsvar
mot et engelsk ekspedisjonskorps på øyene
utenfor Flandern.
Bernadotte var verdenskjent i militære kretser,
må man trygt kunne anta. Likevel ble det
spekulert om, ikke uten grunn, et stadig
dårligere forhold til Napoleon, broren til hans
kones svoger – og for den pikante historiens
skyld – hustruen Desirées gamle forlovede fra
revolusjonsårene på 1790-tallet.
Bernadotte kjenner jo ikke Mørner, men lytter
oppmerksomt til den unge svenske offiseren
og hans smigrende forslag. Den unge baronen
henstiller den da 47-år gamle men
ungdommelig utseende marsjallen og prinsen
– en adelstittel han hadde fått av Napoleon –
om å bli Sveriges kronprins.
ISCO Group Communication 2/08 Side 3

Bernadotte nikker stumt, må vi tro, men han
kan selvsagt ikke akseptere uten videre. Han
gjør det klart at Napoleon uansett må
forespørres om noe slikt.
Ikke at Bernadotte egentlig bryr seg om
keiserens mening, men en aksept er helt
nødvendig. Han har lært seg å nære en solid
porsjon skepsis til hva Napoleon kan stå bak.
Bernadotte opplyser at han skal ta opp
spørsmålet ved nærmeste anledning, som er
en audiens hos keiseren noen dager etter.
Bernadotte er som sagt på vakt, kanskje har
Napoleon en finger med i spillet?
Den mistanken skal vise seg grunnløs. For
samtidig har den franske keiseren mottatt
brevet fra gamle Karl 13 hvor den svenske
kongen ærbødigst meddeler Frankrikes og
verdens hersker at man i Sverige, etter den
første nyvalgte kronprinsens død,
sannsynligvis vil velge hans bror til samme
stilling.
Napoleon følger egentlig dårlig med i
interskandinaviske monark-intriger, men er i
prinsippet fornøyd med dansk innflytelse i
Stockholm. Danskekongen, og en union,
hadde vært best, men han har sant å si mye
annet å tenke på.
Samtidig, utenfor St. Cloud-slottet vest for
Paris treffer Mørner, som nå i brevs form har
gjentatt det formelle forslaget til marsjall
Bernadotte om Sveriges trone – utferdiget helt
på egen hånd må det minnes om – en annen
og mer innflytelsesrik svenske i Paris,
generalen Fabian Wrede. Han har tidligere på
våren kommet til byen, også han i kurerærend,
med lykkønskninger fra Sverige i
anledning Napoleons nyeste
ekteskapsinngåelse med den østerrikske
prinsessen Marie-Louise.
Wrede er nok forbauset over sin unge
landsmanns initiativ, og regner med at noe
stikker under. At andre kan stå bak Mørners
forslag – for eksempel baronens eldre
slektning og mye mer sentralt plasserte
general, Gustaf Mørner.
General Mørner kjente faktisk til Bernadotte,
og hadde ganske sikkert lenge snakket varmt
om den korrekte, sjarmerende og ridderlige
franske feltherren, som hadde beleiret Lübeck i
november 1806, da Mørner med et svensk
korps befant seg på prøyssisk side og etter
hvert ble fanget av franskmennene.
Bernadotte, som kommanderende general,
hadde behandlet Mørner som en likemann, og
etterlatt seg et sterkt inntrykk.
Selv om det var over tre år siden, var nok
Bernadotte et navn på svenske offiserers
lepper, må vi helt sikkert tro.
Men var den unge baron Mørners initiativ av
den grunn planlagt? Dette er høyst usikkert. Et
annet element som kan tale for dette, er
imidlertid at den unge Mørners søster var gift
med den kjente hoffmannen Wetterstedt, også
han en mann med innflytelse.
Rent formelt får likevel Carl-Otto Mørner
forskrekkede reaksjoner når han er tilbake i
Stockholm og stolt forteller hva han har gjort.
Utenriksminister von Engestrøm er, i hvert fall
offisielt, skremt og langt fra fornøyd. Den unge
Mørner får nærmest taleforbud og sendes ut til
kaserner i den svenske provinsen.
Samtidig i Paris er det nå general Wrede som
besøker Bernadotte. De to har truffet
hverandre før. Wrede utspør forsiktig
marsjallen om Mørners forslag, benekter
ingenting, antyder at forslaget kan tenkes å få
støtte i Stockholm (selv er han nok usikker)
men minner om en del forutsetninger.
Bernadotte feier bort ryktene om et anstrengt
forhold til keiseren. Betingelser? Jo, Bernadotte
kan akseptere å konvertere til den lutherske
lære. Og lære seg svensk.
Bernadotte har tydeligvis begynt å tenke
alvorlig gjennom forslaget.
I de påfølgende dagene lufter han derfor
forslagene og mulighetene for Napoleon.
Keiseren er forvirret: var ikke svenskene blitt
enige om en dansk prins som tronfølger? Litt
irritert, av gammel vane, var han nok også på
den inngiftede slektningen som han i flere år
Side 4 2/08 ISCO Group Communication

mistrodde og voktet på. Men når Napoleon til
syvende og sist både aksepterer og ikke
avkrever noen troskapsed av en ”svensk”
Bernadotte har det antagelig sammenheng
med at han slett ikke trodde på marsjallens
sjanser til å bli valgt av det svenske folk. Det
kunne derfor bare bli et nytt moralsk nederlag
for den brysomme slektningen, noe som
passet keiseren bra og bekreftet det han alltid
hadde ment om den brysomme
”gascogneren”. Bernadotte selv mente helt til
sin død, at Napoleon så lenge det var mulig
håpet og ønsket at Bernadotte ikke skulle få
jobben, men bare aksepterte da han forsto at
ingen andre franske generaler var villige.
For Napoleon innså raskt fordelen ved å få
plassert en franskmann i Stockholm, nå som
skyene tårnet seg opp igjen rundt den fransk-
russiske alliansen. Med et lydig Sverige kunne
keiseren få orden på fastlandsblokaden mot
Storbritannia. I 1910 var Sverige en
smuglerhavn for varer til kontinentet, og en
plage for Napoleon. Den franske keiseren
undersøkte derfor diskret om ikke andre – og i
hans øyne bedre – franske marsjaller eller
prinser kunne være aktuelle. Men de navnene
som kom opp var enten uaktuelle pga religion,
eller hadde andre oppgaver som til syvende og
sist var viktigere – for keiseren.
I Paris trodde altså ikke Napoleon på
Bernadottes muligheter, men han ga ham med
viten og vilje – og full av baktanker, en slags
foreløpig støtte. Likevel kunne han ikke formelt
støte eller uroe den russiske tsar ved å utfordre
ham på en slik måte. Napoleons første og
formelle beskjed til Stockholm og resten av
verden var derfor likevel at han godtok
Sveriges valg av en dansk prins som kronprins.
Det er bemerkelsesverdig at den
lederrekrutteringsprosessen som nå utvikler
seg utover sommeren, helt foregår uten at
kandidaten selv er spesielt engasjert – han
sitter nærmest bare parat og venter på en
formell bekreftelse.
Det er andre aktører som melder seg, individer
som, på samme måte som Mørner, har ulike
og vikarierende motiver og egeninteresser for å
bidra til dette originale kronprinsvalget.
En av disse er en fransk handelsmann med
erfaring fra Sverige, Jean-Antoine Fournier.
Han hører om forslaget av den svenske konsul
i Paris, Elof Signeul, og tilbyr seg overraskende
å tale kandidatens sak i Sverige. Både Fournier
og Signeul ser at de kan tjene på dette.
Fournier snakker svensk etter tidligere
forretningsopphold i Gøteborg, og han ser nå
for seg en ny konsulstilling på den svenske
Västkusten. Han har likevel tenkt seg nordover
i disse dager for å gjenoppta sine
handelsvirksomheter, så han oppsøker
Bernadotte i Paris, minner om at de faktisk har
truffet hverandre tidligere, da marsjallen var
fransk guvernør i Hamburg i 1808, og han
tilbyr seg nå derfor å være Bernadottes
talsmann i Sverige.
Konsul Signeul, som nå er informert om denne
underlige historien av Mørner selv, er på sin
side nervøs for at dette er en prosess som er
styrt av innflytelsesrike folk, og han vil ikke
risikere å havne på gal side ved ikke å
assistere. Signeul sørger derfor for at Fournier
får et offisielt reisepass utstedt av den franske
utenriksministeren Champagny personlig.
Siden Signeul som svensk konsul insisterer,
får det franske UD dermed en sterk følelse av
at det kanskje ligger noe håndfast og reelt i
dette initiativet. Skulle Stockholm,
svenskekongen, likevel, mene at en fransk
marsjall bør være kandidat?
Det går mange sommeruker før Fournier
ankommer Sverige. Det er i seneste laget.
Riksdagen er allerede samlet i den lille byen
Ørebro, tronfølgersesjonen åpnes formelt den
6. august. Det hersker en viss resignasjon,
medlemmene er uten entusiasme i ferd med å
akseptere at man neppe kan unngå den
danske prins Frederik Christian som
tronfølger.
ISCO Group Communication 2/08 Side 5

Navnet Bernadotte er riktignok fremmet, som
et benkeforslag, en fjerde kandidat lansert av
noen militære og riksdagsmedlemmer som har
hørt visse rykter.
Riksdagskomiteen, det såkalt ”hemliga
utskottet” må først enes, så kan Riksdagen
debattere, det skal voteres og regjeringen får
avgjørelsen før den legges frem for kongen.
Riktignok har både Gustav Mørner og Wrede
snakket entusiastisk om den franske
muligheten i salongene i byen, men Riksdagen
har ikke noe konkret å holde seg til.
Men Fournier, den foretaksomme lobbyisten
og Sverige-eksperten fra Grenoble, ankommer
nå Ørebro og drar rett til utenriksminister von
Engestrøm og viser frem pass og
introduksjonsskriv fra den franske
utenriksministeren og anbefalingsbrevet fra
Signeul.
I seg selv kan dette virke utilstrekkelig. Men
Fournier klarer å overbevise den aldrende von
Engestrøm til å tro at Bernadotte aldri ville ha
sagt seg villig hvis ikke det var dette Napoleon
ønsket. For en mulighet for Sverige!
Dessuten understreker Fournier at det er store
materielle fordeler knyttet til det franske
kandidaturet. Bernadotte er rik, og er innstilt
på å la sine rikdommer som sine forbindelser
komme sitt nye land til gode. Fournier nevner
en sum på hele 8 millioner francs som den
franske marsjallen kan utstyres med, i tillegg til
at Sverige vil kunne få tilbake franskerobret
gods i Pommern som kompensasjon for
marsjallens eiendommer i Frankrike og i
Polen.
Så begynner Fournier å treffe
riksdagsrepresentanter i Ørebro.
I tillegg til sine offisielle papirer og
anbefalingsbrev får han raskt produsert
flyveblader og propagandaskriv om den nye
kandidaten. Dessuten har han et lite underlig
trumfkort. Han har tatt med noe så kuriøst
som et lite tannpirkeretui i elfenben med
portretter av marsjallens kone, Desirée, og,
ikke minst, av deres sønn. Arvingen. Den nye
kronprinsen kan altså starte et nytt dynasti –
bildet av den ca. 10 år gamle Oscar unnlater
ikke å gjøre et visst inntrykk på så vel
riksdagsmedlemmer som på den tross alt
innflytelsesrike ministeren von Engestrøm.
Så kan man spørre seg; virket virkelig disse
tross alt nokså sammenraskede PRfremstøtene,
samtalene, forsikringene om en
strålende svensk-fransk fremtid?
Visste de enkelte riksdagsmedlemmer hvem
Bernadotte var? Svaret er helt sikkert usikkert,
og for manges vedkommende nei.
Likevel må denne sterke franskstyrte og på
overtid gjennomførte kampanjen ha hatt stor
virkning.
Aller viktigst: Det offisielle Sverige mente å
forstå at Frankrike selv, med Napoleon i
spissen, nødvendigvis sto bak kandidaturet til
den høyreiste og vakre hærføreren og prinsen
fra Syd-Frankrike.
Ironisk nok: i Paris trodde Napoleon hele tiden
at Sverige hadde bestemt seg for en dansk
prins.
I Ørebro støttet nå folk som Wetterstedt og
Gustaf Mørner åpent prinsen av Pontecorvo.
Det hemliga utskottets første innstilling den
16. august ble derfor forkastet av regjeringen.
Komiteen måtte samles på nytt, og fremla
noen dager senere forslag på marsjall
Bernadotte, Prins av Pontecorvo, med ti mot
to stemmer. Den 21. august valgte de fire
stenderne med stort flertall denne kandidaten,
selv om forvirringen var stor. Da en del av
adelens representanter under diskusjonene
om komiteens forslag refererer til ”Prinsen av
Pontecovo”, lyder det protester fra bøndenes
benkerader og slagordet: Vi vil ha Bernadotte!
Den overraskende tronfølgerstriden var
kommet til ende.
Da valgkomiteens innstilling var klar, måtte
selvfølgelig den bekymrede gammelkongen
varsles for at han kunne akseptere denne nye
kandidaten. Carl XIII skal ha vært forvirret og
ikke lite urolig. For var ikke denne generalen og
Napoleons mann en tidligere revolusjonær og
Side 6 2/08 ISCO Group Communication

jakobiner? ”Smakte ikke dette av Revolusjon”,
tenkte og sa den forskremte monarken. Han
blir beroliget, både av generalen Adlercreutz –
kuppmakeren, og ikke minst av sin franske
adjutant, en mann fra det gamle regimet,
rojalisten Suremain.
Kongen blir overbevist. Den svenske adelen
slutter rekkene, Dette er også keiserens,
Napoleons klare ønske.
Så kongen lar seg overbevise. Og lar
Riksdagen få vite at han samtykker.
Håpet om ”den sterke mann” har feiet all tvil
til side.
Som et postskriptum skal det nevnes at
Napoleon derimot helt sikkert var misfornøyd,
og hadde den bestemte følelsen av å ha blitt
lurt. Han prøver, i det siste møtet med
Bernadotte i Paris, før dennes endelige avreise
mot nord i oktober, å få en slags garanti om at
det ”nye” Sverige på et vis fortsatt skal være
Napoleons vasallstat. Men akkurat det nekter
Bernadotte, høflig men svært bestemt.
Og Napoleon aksepterer.
Akkurat dette er særlig viktig for den senere
Carl Johans ettermæle, og noe han aldri unnlot
å hamre inn til alle som ville lytte. For i
Frankrike skal han i mange år fremstilles som
en forræder når han noen år etter
kronprinsvalget, og etter en lang diplomatisk
kamp og mange overveielser, bestemmer seg
for å gå inn med Sverige på de allierte side i
kampene, fra 1812 og fremover. Kronprinsen
stiller seg selv i spissen for en liten men viktig
svensk troppestyrke på den kombinerte
russisk/prøyssisk/østerrikske siden i felttoget
som ender med det store Nasjonenes slag ved
Leipzig i oktober 1813, der Napoleon for første
gang taper et avgjørende og viktig slag.
Men Bernadotte var aldri noen forræder.
Avtalen mellom ham og Napoleon på
sensommeren 1810 er udiskutabel og bygger
på flere vitneutsagn, samt på den senere
svenske kongens egne memoarer og
gjenfortellinger til biografer.
Bernadotte forsøkte i det lengste å få
Napoleon til å ta til fornuft i 1811-1812, men
uten å lykkes. Carl Johan hadde fra dag én
erklært sin lojalitet til sitt nye fedreland.
Fikk så ”konsernet” Sverige sin beste sjef, den
riktige generaldirektøren?
Ettertiden har vel i det store og det hele kunnet
gi et rungende positivt svar til dette
spørsmålet.
Mye ble annerledes, og mye av det Bernadotte
forsikret med sin gascognske selvsikkerhet og
”panache”, som franskmennene sier, var
direkte feil.
Han var ikke så rik – og Napoleon fjernet
nokså fort mye av de verdiene han hadde lovet
at den tidligere undersåtten kunne ta med seg
mot nord. Men han var fortsatt velstående, og
Sverige kunne likevel nyte godt av hans
sjenerøsitet i mange år: Carl Johan tok alltid ut
egne midler, fra egne private kasser, når det
var nødvendig.
Ikke lærte han seg svensk heller, i hvert fall
ikke mye. Det tok han seg ikke tid til – og litt
behagelig anlagt var han vel også. Dessuten
mestret jo hele overklassen fransk.
Den aller viktigste forventningen, nærmest
forutsetningen for rekrutteringen, skulle heller
ikke vise seg å bli oppfylt. For Bernadotte fant
fort ut at å søke en ny gjenforening med den
tidligere finske provinsen var en dårlig ide. Å
holde seg inne med Russland, og etter hvert
også Storbritannia, var mye sikrere for Sverige.
Derfor snudde Carl Johan seg mot Norge – en
forening, en politisk union her var naturlig
geografisk, og langt å foretrekke for en militær
strateg vokst opp med Napoleons og det
gloriøse Frankrikes ideer om nasjoner som
burde høre sammen, samarbeide og stå
sammen.
Til tross for den hasardiøse og svært tilfeldige
rekrutteringen var tronfølgervalget i Sverige i
1810 et lykkelig valg. Den nye kronprinsen ble
som man håpet den sterke, egentlige sjefen
allerede fra han gikk i land i Helsingborg. Da
ISCO Group Communication 2/08 Side 7

han tok det korte steget opp på silvertronen i
1818, ved Karl 13s død, hadde han allerede i
mange år i realiteten vært Sveriges udiskutable
og beundrede leder. Carl Johan ble stifter av et
dynasti som fremdeles sitter på tronene i
Sverige og gjennom inngifte, også i Norge.
Til tross for at han var en oppfarende,
omskiftende og til tider vanskelig person, med
et drømmende sinn, og nokså uberegnelig og
sydeuropeisk annerledes, la han grunnlaget for
det moderne konstitusjonelle monarki i
Norden. Han styrte Sverige-Norge sikkert, og
med atskillig klokskap og mot, fremover
gjennom over 30 år mot mer demokrati og
folkestyre.
erik.bjornskau@aftenposten.no
Om forfatteren
Erik Bjørnskau er 59 år og bosatt i Oslo. Han
er kulturjournalist i Aftenposten, hvor han har
jobbet siden 1982, og er spesialist på fransk
kultur og kulturhistoriske emner. Biografien
om Jean-Baptiste Bernadotte, ”Carl XIV Johan:
En franskmann på Nordens trone” var hans
første bok, utgitt på Cappelens forlag i 1999.
Side 8 2/08 ISCO Group Communication

ISCO Group Communication
Publisert siste 10 år:
1998 Nr. 1/98 Organisasjonssosiolog Anne Grethe Solberg:
"Norsk næringsliv inn i 2000-årene"
Nr. 2/98 Professor Arne Jon Isachsen:
”Euroen kommer – hva gjør landene i Norden?”
Nr. 3/98 Partner Christian Blaauw:
”Styrt gjennomtrekk som strategi”
1999 Nr. 1/99 Sivilingeniør/siviløkonom Ketil A Wig:
”Etterkjøpsintegrasjon – om manglende synergier og dårlig håndverk”
Nr. 2/99 Adm. direktør Gunnar Bjørkavåg:
”Knowledge Management – vinnerne gjør noe med det”
2000 Nr. 1/00 Adm. direktør Morten Woldsdal:
”Et godt omdømme”
2001 Nr. 1/01 Professor Ivar Frønes:
”Fortellingenes tid”
2002 Nr. 1/02 Arbeidslivsfilosof Ivars Jegers
”Möss och människor?”
2003 Nr. 1/03 Dr. philos. Eli Moen:
”Vi alene vide”
Nr. 2/03 Dr. oecon. Ragnhild Kvålshaugen:
”Likevekt, Motvekt og Mangfold”
2004 Nr. 1/04 Dr. oecon. Knut Haanæs:
”Den norske utfordringen”
Nr. 2/04 Elin Veiteberg, Anne Stine Eger Mollestad, Anne Vardeberg:
”Valgets kval – Kloke grep når styret er på valg”
2005 Nr. 1/05 Professor Owe Wikström:
”Heathrow 11 p.m – On the risk of loosing oneself”
2006 Nr. 1/06 Førsteamanuensis Lars Fr. H. Svendsen:
”Arbeid – til velsignelse eller forbannelse?”
2007 Nr. 1/07 Tidligere redaktør Per Egil Hegge:
”Er det så nøye da? – språk og troverdighet”
Nr. 2/07 Siviløkonom Knut Isachsen
”Hva strategier er – og ikke er”
2008 Nr. 1/08 Statsviter, pianist og tennistalent Ingrid Røynesdal:
”Kunsten å møte talent – refleksjoner omkring talent og talentutvikling i
musikk, idrett og næringsliv”
For tidligere utgaver, ta kontakt med oss