Norsk Rheumabulletin - Mediahuset i Göteborg AB

Norsk Rheumabulletin 

Norsk Medlemsblad revmatologisk forening for Norsk Revmatologisk Forening • Nummer 1 • 2011 

Strategiplanen – styrets kompass 

Norsk Revmatologisk Forenings høstmøte 

Spondylartritt – en vanskelig diagnostikk litt enklere? 

”Å miste diagnosen” og rettssikkerheten

Norsk Revmatologisk revmatologisk Foreningforening 

Norsk Rheumabulletin 

Medlemsblad for Norsk Revmatologisk Forening 

Utgivelser 2011: 25 mars 

17 juni 

26 september 

18 november 

Ansvarlig utgiver Erik Rødevand 

Revmatologisk avdeling 

St. Olavs Hospital 

Postboks 3250 Sluppen 

7006 Trondheim 

Telefon: 06800 

Erik.Rodevand@stolav.no 

Redaktør Erik Rødevand 

Revmatologisk avdeling 

St. Olavs Hospital 

Postboks 3250 Sluppen 

7006 Trondheim 

Telefon: 06800 

Erik.Rodevand@stolav.no 

Produksjon Mediahuset i Göteborg AB 

Marieholmsgatan 10C 

415 02 Göteborg 

Sverige 

www.mediahuset.se 

Tel +46 (0)31-707 19 30 

Annonser Dan Johansson 

dan@mediahuset.se 

Olle Lundblad 

olle@mediahuset.se 

Design Peo Göthesson 

peo@mediahuset.se 

Trykk Åkessons Tryckeri AB 

Box 148 

361 22 Emmaboda 

Sverige 

www.akessonstryck.se 

Distribusjon Distribueres som posttidning 

Innhold 1/2011 

2 Slik Leder ser det 

3 Strategiplanen – styrets kompass 

Revmatiske sykdommer på EU-agendaen 

4 Norsk Revmatologisk Forenings høstmøte 

9 Spondylartritt – en vanskelig diagnostikk litt enklere? 

10 Professor Tore Kvien 

– æresmedlemmet på Diakonhjemmets sjukhus 

12 Strategiplanen – dette mener styrets medlemmer 

14 Medlemsstatus Norsk Revmatologisk Förening 2011 

15 Symposium om psoriasisartritt 

– synspunkter fra svenske revmatologer 

18 ”Å miste diagnosen” og rettssikkerheten 

19 Strategiplan for Norsk Revmatologisk Forening 

2011 – 2015 

22 Ode til Norsk revmatologisk forenings medlemmer 

og til revmafaget 2010 

23 Revmakalender 2011 

Omslagsbild: Diakonhjemmet Sykehus i Oslo (Foto: Per Lundblad) 

www.legeforeningen.no/id/6162 

Norsk Rheumabulletin Nummer 1 • 2011 1

SLik LEDER SER DET 

Norsk Rheumabulletin en realitet 

Årsmøtet gav sin tilslutning til at foreningen skal 

ha et medlemsblad. Det er i tråd med styrets anbefaling. 

Styret har derfor inngått en 4-års kontrakt 

med Mediahuset i Gøteborg om fire årlige utgivelser. 

Svensk revmatologisk forening har hatt et medlemsblad 

i flere år, og skal nå øke til fem årlige utgivelser, 

noe vi tolker som at selv i en digital verden er det 

behov for et medlemsblad i papirutgave. Målet er 

å presentere revmatologien for medlemmene, men 

samarbeidspartnere som myndigheter, pasientforeninger 

og legemiddelfirmaer bør informeres om hva 

vi arbeider med, så de vil også etter hvert komme på 

mottakerlisten. Noen har fått et prøvenummer. 

kvalitet og pasientsikkerhet er av myndighetene 

blitt et hovedsatsingsområde i helsetjenesten, og 

begrepene er allerede både på fagfolk, politikere, 

ledere og direktørers lepper. I styringsdokumentene 

til de regionale helseforetak for 2011 står det – ”en likeverdig 

vektlegging av kvalitet og pasientsikkerheten 

og styring av ressursbruken, er en forutsetning 

for riktige faglige prioriteringer og høy kvalitet på 

pasientbehandlingen”. 

Legeforeningen har lenge argumentert for at ikke 

bare antall behandlinger og økonomi skal stå i fokus, 

men også hva tiltakene målbart fører til. Styret 

har sammen med Norsk Revmatikerforbund allerede 

tenkt slike tanker og har med støtte av Helse– 

og omsorgdepartementet laget retningslinjer for 

hvordan en skal gå frem når diagnoser må endres. 

Sammen vil vi øke pasienters rettssikkerhet. Det kan 

dere lese mer om, både i dette nummeret av Norsk 

Rheumabulletin samt i Revmatikeren og Revmarapporten 

som Norsk Revmatikerforbund gir ut. 

Diagnostikk kan være både enkelt og vanskelig. Hva 

sykdommen/diagnosen skal benevnes kan skape 

”engasjerte diskusjoner”, men også etterlate seg forvirring. 

Ny kunnskap kan føre til nye perspektiver. 

For å hjelpe styret i vanskelige faglige spørsmål, vedtok 

årsmøtet i 2009 å opprette et fagråd. 

Fagrådet har i 2010 gitt vesentlige bidrag til å 

klargjøre noen faglige spørsmål som vårt fagmiljø 

blir konfrontert med, blant annet av pasientforeningene. 

Hva mener fagmiljøet om aktuelle spørsmål? 

Hva gjør fagmiljøet og hvor raskt implementeres 

2 Norsk Rheumabulletin Nummer 1 • 2011 

nyvinninger innen diagnostikk, klassifisering og behandling? 

Diskuterer dere bare problemstillinger 

uten å konkludere? Styret er av Norsk Revmatikerforbund 

utfordret til å ta standpunkt til moderne 

diagnostikk av spondylartritt og lage retningslinjer 

for det som oppleves som tilfeldig framgangsmåte i 

forhold til diagnoseendringer. Derfor ønsket styret 

en avklaring på hvordan fagmiljøet skal forholde seg 

til nyvinningene innen diagnostikk og klassifisering 

av spondylartritt. 

I dette arbeidet har Fagrådet vært til god nytte 

og har gitt anbefalinger om hvordan vi skal stille diagnosen 

spondylartritt. Fagrådets anbefalinger og 

synspunkter vedrørende dette kan dere lese om i 

dette nummeret. 

kunnskap, både fra forskning og empiri, er etter 

min mening det viktigste grunnlaget for god pasientbehandling. 

Derfor har spesialistkomiteen en 

viktig rolle med å tilpasse og modernisere spesialistutdanningen. 

I 2011 vil derfor det obligatoriske 

revmakirurgi kurset bli erstattet av et nytt kurs 

– inflammatoriske leddsykdommer hos voksne. 

Kurset vil innholde tema om diagnostikk og behandling 

av artrittsykdommene. Kirurgi vil i det nye kurset 

få mindre plass, i tråd med fallende behov for 

kirurgisk behandling av inflammatoriske leddsykdommer. 

Utdanningsplanen og sjekklisten blir også 

fornyet i 2011, og fra 1. september vil ikke Legeforeningen 

lenger ha fullmakt til å foreta den endelige 

godkjenningen av spesialister. Faste stillinger for 

LIS blir også et tema i 2011 med innvirkning på spesialistutdannelsen. 

Tiden etter bortfall av industristøtte til internasjonale 

kongresser i 2012, bør også bli et diskusjonstema 

i 2011. 

Ny strategiplan for perioden 2011-15 sendes ut til 

høring i vår. Den kan dere lese mer om på hjemmesiden. 

Styret ønsker innspill og tar sikte på å få den 

diskutert i forbindelse med vårmøtet i Skien i april. 

Ha en god lesestund med Norsk Rheumabulletin! 

ERik RøDEvAND 

Leder Norsk Revmatolokisk Forening

Strategiplanen – styrets kompass 

vår gamle strategiplan utløp i 2010. Allerede 

i 2009 begynte styret å innhente informasjon 

fra ulike deler av fagmiljøet for 

å utarbeide en ny. 

Dersom en leter etter løste saker i gamle 

planer, ser en raskt at de fleste saker i 

sin natur er kontinuerlige, slik som spørsmålene 

knyttet til spesialist- og videre 

utdanningen, forskning og fagutvikling, 

implementering av nye faglige rutiner, 

samarbeid med myndighetene som blant 

annet i utviklingen av DRG - systemet, LIS 

– anbudet, Norsk Revmatikerforbund og 

arbeidet med å øke antallet revmatologer 

i Norge, for å nevne noen saker. 

Forslaget til ny strategiplan kan fremstå 

som en liste med mange gode ønsker og 

manglende prioriteringer. Det er mange 

saker som er viktige og som styret må 

ha en mening om, men kanskje ikke jobber 

like aktivt med. Derfor må noen saker 

prioriteres. I dette nummer (sid. 20 – 21) 

av medlemsbladet, kan du lese hva de enkelte 

medlemmene av styret mener er viktig, 

og som har vært grunnlag for styrets 

diskusjoner i utarbeidelsen av planforslaget. 

Det er opp til medlemmene å komme 

med innspill for å justere kursen i forhold 

til styrets forslag. Dere kan henvende dere 

direkte via e-post, starte en diskusjon på 

Min side eller komme på neste medlemsmøte 

i forbindelse med Vårmøtet på Betanien 

den 28. april. 

Du kan lese planen i sin helhet på siden 

31 – 33 eller på hjemmesiden: 

www. Legeforeningen.no/spesialiteter 

Revmatiske sykdommer på EU-agendaen 

– men mangler på den nasjonale agendaen 

i motsetning til hva vi ofte liker å tro, ligger 

ikke Norge alltid i første linje. Revmatiske 

sykdommer blir knapt nevnt i 

norske plandokumenter. ved lesing av 

dokumentene kan vi i beste fall plassere 

oss under de kroniske sykdommene 

eller muskel skjelett sykdommer. i Europa 

er oppmerksomheten større og dette 

gir resultater. 

Brukerorganisasjoner, helsepersonell, 

revmatologer, forskningsmiljøer, EU organer 

og andre oppnådde høsten 2010 konsensus 

om en rekke politiske anbefalinger 

for å arbeide med forebygging av- samt 

bedre levekårene for dem som lever med 

revmatiske sykdommer, muskel- og skjelettsykdommer. 

Anbefalingene og forslag til implementering 

var hovedbudskapet fra en EU Presidentskapskonferanse 

om revmatiske 

sykdommer, muskel- og skjelettsykdommer 

organisert i samarbeid med EULAR 

(European League Against Rheumatism). 

Konferansen ba EU om en egen strategi 

for muskel- og skjelettsykdommer og nasjonale 

planer for implementering. 

Norsk Revmatikerforbund, Norsk Revmatologisk 

Forening og NIOR (Norwegian 

Interdisciplinary Organisation In 

Rheumatology) stiller seg bak anbefalingene 

fra konferansen og oppfordrer norske 

myndigheter til å sette inn nødvendige 

tiltak i tråd med anbefalingene. 

Dette er anbefalingene fra konferansen: 

1. EU og medlemslandene skal anerkjenne 

de sosioøkonomiske konsekvensene 

revmatiske-, og muskel- og skjelettsykdommer 

innebærer for samfunnet og 

akseptere rekkevidden dette har for 

alle aldersgrupper samt å gi dem nødvendig 

prioritet. 

2. Det er behov for å prioritere grunnforskning 

og klinisk forskning når det 

gjelder årsaker og innvirkning disse 

kroniske sykdommene har på mennesker. 

3. EU og medlemslandene skal sørge 

for at mennesker med funksjonsnedsettelse 

relatert til revmatiske-, muskel- 

og skjelettsykdommer har rett 

til full inkludering i samfunnet. Dette 

innebærer optimalisering av miljø- 

og livsstilsfaktorer, tilgjengelighet til 

mestringsprogrammer og respekt for 

retten til et fleksibelt utdannings- og 

arbeidsmiljø. 

4. Mennesker med revmatiske-, muskel- 

og skjelettsykdommer bør få raskest 

mulig tilgang til behandling av høy kvalitet, 

ideelt sett i spesialiserte sykehus/ 

institusjoner, som kan sikre god livskvalitet 

livet ut. 

5. Behandling av revmatiske-, muskel- og 

skjelettsykdommer skal stå i forhold til 

forskningsbaserte anbefalinger i alle 

EUs medlemsland. 

6. Mennesker med revmatiske-, muskel- 

og skjelettsykdommer er eksperter i å 

leve med egen sykdom og bør involveres 

i behandlingsforløp og evaluering 

av dette. 


i november 2010 holdt NRF sitt høstmøte. 

Temaet for møtet var Revmatologiske 

aktualiteter ved inngangen til 

et nytt 10-år. 

Møtet fant sted på Diakonhjemmet 

Sykehus i Oslo, der drøyt 50 deltagere 

hadde kommet for å være 

med begge dagene. 

Artrose i eldrebølgens tid var den første 

underrubrikken for en serie forelesninger. 

– Vi har et nytt 10-år framfor oss, og det 

kommer til å bli 10 spennende år, sa Mari 

Sveen Kvam da hun ønsket alle deltagerne 

velkommen. 

Centre of Excellence 

Deretter presenterte hun Tore Kvein som 

var møtets første taler og møteleder. Han 

ga en historikk angående utviklingen på 

Diakonhjemmet. 

– Mange av dere var ikke født når jeg 

begynte, påpekte han. 

Revmatologisk avdeling på Diakonhjemmets 

Sykehus åpnet 1. november 

1980, og hadde derfor ved tidspunktet for 

møtet akkurat fylt 30 år. 


NORSk REvMATOLOGiSk 

FORENiNGS HøSTMøTE 

– De første ansatte legene her var Eimer 

Munthe, Oddvar Andrup, Tore Ottosen og 

Berit Karstensen, fortalte Tore. 

I 1986 satte man opp et nybygg som hovedsakelig 

var beregnet for revmatologien. 

– Etter nybygget hadde vi seks overleger, 

enn assisterende lege og en til to revmatologiske 

kirurger. Vi disponerte over 

45 senger – hvorav 30 senger var for revmatologi, 

og 15 senger var for revmatologikirurgi, 

fortsatte Tore. 

Antallet senger har siden da blitt redusert. 

I 1996 ble antall sengeplasser redusert 

fra 45 til 36 og i 2000 ble det redusert 

til 29. I og med at revmatologikirurgien 

ble overført fra Rikshospitalet til Diakonhjemmets 

Sykehus i 2003, økte man antall 

sengeplasser igjen til 33. 

I dag, 2010, har den Revmatologiske avdelingen 

ca. 22 000 pasientbesøk og 800 

utskrivninger årlig. Man gir mer enn 1 200 

infusjonsbehandlinger og har en omfattende 

forskningsvirksomhet. Tore ga en 

oversikt over ulike milestolper angående 

dette. 

I 2008 ble de utpekt til EULAR Centre 

of Excellence. 

”Disse pasienter behøver oss” 

Barbara S. Christensen fortalte deretter 

om håndtartrose (HOA) og sin studie om 

hvordan denne sykdommen påvirker vår 

livskvalitet. 

De kliniske symptomene er smerte, 

stølhet og forverring av funksjon eller 

funksjonshemning når det gjelder finmotorikk. 

– Pasientene har vanskeligheter med å 

skrive og å vri opp vått tøy, bare for å ta 

to eksempler. De har også redusert gripestyrke 

og mister ofte ting. Og de har mye 

smerter, sa Barbara. 

Hun fortsatte med å beskrive de kliniske 

kriteriene for diagnosen HOA, og viste 

bildeeksempler tatt med vanlig røntgen 

og MRI. 

Barbara redegjorde for den gruppe pasienter 

hun hadde da hun gjennomførte 

sin studie. Det viste seg at pasienter med 

HOA også hadde dårligere mental helse. 

Hennes konklusjon var at den belastningen 

som HOA utgjør for pasientene 

i Oslo-kohorten er betydelig, og ligner 

belastningen for pasienter med RA. 

Dette bekreftes av andre livskvalitetsun-

dersøkelser som er utført på pasienter 

med HOA. 

– Disse pasienter trenger oss, de har 

kraftige smerter! Dessverre har vi ikke fått 

noen ny, tilgjengelig medisin til dem, oppsummerte 

Barbara. 

verdensledende på å forebygge idrettsskader 

Nyheter i kirurgisk behandling av bruskskader 

etter sportslig aktivitet og trening, 

var rubrikken på Lars Engebretsens foredrag. 

Han innledet med å vise fire forskjellige 

videofilmer som illustrerte ulike 

leddskader hos en håndballspiller, vektløfter 

og en fotballspiller. 

– Idrettsaktivitet på høy nivå øker risikoen 

for leddgikt, konstaterte han. 

– Nå sitter dere og tenker at toppidrett 

er farlig, men toppidrettsutøvere lever 

lenger og reduserer risikoen for å havne 

på sykehus, fortsatte Lars. 

– Generelt sett er det altså bra å holde 

på med toppidrett, bortsett fra at muskelskader 

kan oppstå. 

Siden 1980 har Lars arbeidet som klinisk 

forsker på Oslo Sports Trauma Research 

Center. Der kom han i kontakt 

håndballspilleren Sussann Goksør Bjerkrheim, 

som totalt har spilt 296 landskamper 

og scoret hele 844 mål for Norge. 

– Hun måtte slutte på grunn av slitasjegikt 

i kneet. Men hun kom til å bety mye 

for meg i min forskning, fortsatte Lars. 

På Trauma Research Center har Lars 

forsket på forebygging av leddskader. Han 

fortalte om et treningsprogram som i studier 

har vist seg å gi en 17 ganger risikoreduksjon 

på kneskader. Et annet program 

for å forebygge skader i fotball har et resultat 

på 30 – 50 % risikoreduksjon. 

– Norge er verdensledende på å forebygge 

idrettsskader, sa han stolt. 

Håp for framtiden 

Trening reduserer risikoen for slitasjegikt, 

og gir også reduserte smerter om man har 

det, fastslo Lars. 

Han fortalte også om brusktransplantasjon. 

– Resultatene så langt virker veldig bra. 

Mesenchymale stamceller for å repparere 

brusk er et annet spennende område. 

– Vi er en av fire grupper i verden som 

er engasjert i denne forskningen. Vi vet at 

det fungerer på kaniner. Våre data er så 

langt basert på dyreforsøk. 

Han avsluttet med å uttrykke et håp 

om at man om fem år klarer å forebygge 

og håndtere slitasjegikt grunnet idrett og 

trening ved å regenerere brusk med hjelp 

av trening, medisin og kirurgi. 

MRi undersøker hele organet 

Ulike metoder for bildediagnostikk, med 

fokus på håndartrose, var emnet for Ida K. 

Haugens forelesning. 

– Det er en fordel for røntgen at det er 

enkelt og billig. Men det gir bare todimensjonale 

bilder, sa Ida. 

Et tredimensjonalt bilde får man derimot 

både med ultralyd og magnetrøntgen 

(MRI). MRI betyr også at hele leddet blir 

undersøkt. 

– Håndartrose er en sykdom som omfatter 

hele leddet, inkludert brusk, leddbånd 

og bein, fortsatte hun. 

Ida beskrev også teknikken med kon- 

trastforsterket magnetkameraundersøkning 

– dGEMRIC (delayed gadoliniumenhanced 

MRI of certilage) 

– Med konvensjonell radiografi kan 

man undersøke brusk og bein. Men sammenhengen 

mellom radiografiske funn 

og symptomer er svake. Med ultralyd kan 

man undersøke betennelser, men sammenhengen 

mellom synovitt og smerte 

har man heller ikke belegg for. 

– Med MRI kan man undersøke hele 

organet. BML (Bone Marrow Lesions) og 

synovitt er forbundet med smerte når det 

gjelder slitasjegikt i kneet. MRI blir også 

brukt for å utvikle et scoresystem, for slitesjegikt 

i hånden, oppsummerte Ida. 

Røyking gir citrullinering 

Genetikk og immunologi var neste underrubrikk. 

Guro Løvik Goll var møteleder. 

Hun innledet med et foredrag om samspillet 

mellom genetikk og miljøfaktorer 

for sykdomsutviklingen ved RA. 

– Autoimmunitet oppstår på grunn av 

”bad genes and bad luck”. Det er ikke bare 

en ting som skal til, det er flere trinn som 

følger hverandre i en slik prosess, sa Guro. 

Hun beskrev deretter utviklingen fram 

til sykdom. Man kjenner til flere faktorer 

som øker risikoen for å bli syk. Disse 

er blant annet røyking, alkohol og mineraloljer. 

– Men når det gjelder alkohol finnes det 

studier som viser at et moderat inntak kan 

virke beskyttende mot leddgikt. Men dette 

er veldig kontroversielt, fortsatte Guro 

og konsentrerte seg deretter om røyking. 

Røykingen innebærer en betydelig høyere 

citrullinering, en prosess som forandrer 

aminosyren arginin til citrullin. Man 

visste allerede på 80-tallet at røyking økte 

risikoen for RA, men nå vet vi at risikoøkningen 

er for ACPA-positiv RA. 

Det er fortsatt mange ubesvarte spørsmål 

rundt prosessen angående hvordan 

citrullinering fungerer. Et spørsmål som 

Guro selv stilte var om citrullinering kan- 

Barbara S. Christensen 

Lars Engebrektsen 

Ida K. Haugens 


skje i seg selv er vanlig, mens RA pasientens 

immunsvar er uvanlig? 

Arvelighet overvurdert? 

Benedicte Lie beskrev genetikken til RA. 

Hun startet med å referere til studier på 

tvillinger. At eneggede tvillinger ikke rammes 

100 % tyder på at det ikke bare er genene 

som avgjør om pasienten blir syk. 

Det tyder også på at miljøfaktorer spiller 

en rolle, fastslo Benedicte. 

I 2007 kom gjennombruddet. Før det 

hadde man, i tillegg til HLA, kun identifisert 

to gener. Deretter har man funnet ytterligere 

et 30-talls gener som man vet har 

innvirkning på utviklingen av RA. 

– Jakten på sykdomsgener er som å lete 

etter en nål i en høystakk, konstaterte hun. 

Den teknologiske utviklingen har gjort 

store framskritt. Det var også i 2007 det 

menneskelige genomet ble fullstendig 

kartlagt. 

Benedicte forklarte begrepet polymorfisme. 

– Det er de områder hvor genomet varierer 

mellom to individer. Området hvor 

det er byttet ut kalles for en SNP. For ti år 

siden tok det lang tid å genotype en SNP. 

I dag kan vi genotype en million SNP’er 

samtidig! 

Denne utviklingen har i sin tur ført til 

Genome-Wide Association Study (GWAS), 

som betyr at man kan finne sykdomsgener. 

Men det er likevel slik at det er flere friske, 

sammenlignet med syke personer som 

har de sykdomsdisponerende variantene. 

– Bare en liten del av heritabiliteten – 

mindre enn 30 % – kan forklares så langt. 

Det kan avhenge av flere ting – arveligheten 

kan være overvurdert eller så har man 

ikke funnet alle geneffekter ennå. 

Hva avgjør svaret på terapi? 

Hva har vi da lært av genetikken i RA? 

– At genetiske faktorer står for 60 % når 

det gjelder utvikling av sykdom. Resten – 

40 % er miljøfaktorer, sa Marthe Maehlen. 

– I tillegg til røyking, tror man også det 

er en bakterie som er involvert i peridontit. 

Ulike pasienter utvikler RA på forskjellige 

måter. Flere av risikogenene er 

dessuten felles for andre autoimmune 

sykdommer, og dette kan delvis forklare 

hvorfor RA pasienter er mer motagelige 

selv for disse sykdommene. 

ACPA + og ACPA – gir ulike kliniske 

sykdomsbilder ved RA, og de er også genetisk 

forskjellige. Spørsmålet er om man 

kan, gjennom genene predikere sykdomsforløpet. 

– Problemet er at dette forløpet varierer 

individuelt, svarte Marthe. 


Kan man predikere leddskader ved hjelp 

av genotyping? Marthe henviste til sine 

egne studier angående dette. Hun hadde 

oppdaget at to SNP (AFF3 og CD226) 

hadde en betydelig assosiasjon til svaret 

på anti-TNF behandling. 

– Men disse to SNP forklarer bare 1,3 % 

av variasjonen av svarene på behandlingen. 

Derfor er den kliniske nytteverdien av 

studiet liten – men den bidrar til vår forståelse 

av sykdommen, sier Marthe. 

Vi trenger flere studier. Et viktig spørsmål 

er om terapisvaret blir bestemt av 

mange gener som hver for seg har liten 

innvirkning – eller om det finnes enkelte 

gener som har stor innvirkning? 

– Det er de pasienter som har den dårligste 

prognosen som skal ha den aggressive 

behandlingen. Det er dyre legemiddel 

vi bruker, derfor er det viktig at vi bruker 

dem riktig, avsluttet Marthe. 

Steroider øker risikoen for hjertesykdommer 

Den første dagens siste tema var Kardiovaskulære 

aspekter. Sella Provan var møteleder. 

– Pasienter med leddgikt lever mellom 

tre og 18 år kortere enn forventet. Hovedårsaken 

til en tidligere død er først og fremst 

hjertesykdommer, konstaterte Sella. 

Ifølge EULAR skal man multiplisere de 

individuelle risikofaktorer man kommer 

fram til ved en ordinær score med 1,5 hos 

pasienter med RA. Flere studier har vist 

en sammenheng mellom sykdomsaktivitet 

og økt risiko kardiovaskulære hendelser. 

Guro Goll og Benedicte Lie 

Sella gjorde rede for en slik studie hun selv 

hadde vært med på å gjennomføre. 

– Selv den studien viste at det er viktig 

å behandle sykdomsaktiviteten tidlig, 

sa hun. 

Kristin Angel fortalte om en skotsk studie 

som viste at de pasienter som doseres 

med mer enn 7,5 mg glukosteroider har en 

betydelig økt risiko for kardiovaskulære 

hendelser. 

– Det er sammenlignet med normalbefolkningen. 

Men det samme forholdet kan 

også påvises innen gruppen pasienter med 

RA, fortsatte Kristin. 

Methotrexate og anti-TNF gir derimot 

en redusert risiko ifølge en amerikansk 

studie. En egen studie som Kristin har 

gjennomført tyder også på at anti-TNF har 

en god forebyggende effekt av kardiovaskulære 

hendelser. 

Blodtrykk, kolesterol og anamnese 

Anne Grete Semb fortalte om kardiovaskulær 

risikodeling ved RA. Hun ga først en 

bakgrunn for tradisjonelle risikofaktorer, 

og gjentok multiplikasjonsfaktoren 1,5. 

– Så hva skal en revmatolog gjøre? Man 

skal spørre om pasienten her en hjertekarsykdom, 

eller om det forekommer i familien, 

sjekke kolesterolverdier og blodtrykk, 

samt om pasienten har diabetes. 

Hun understreket at pasienter med SLE 

og RA foreløpig ikke får en fullgod behandling 

for kardiovaskulær forebygging. 

– Det er den ”key message” jeg vil formidle 

til dere i dag, sa Anne Grete. 

Terje Pedersen fortalte om koronarsyk-

Marthe Maehlen Kerstina Angel Terje Pedersen 

doms epidemiologi og forebygging. 

– Dødelighet på grunn av hjerteinfarkt 

har økt kraftig etter den andre verdenskrig 

og nådde en topp på slutten av 60-tallet og 

begynnelsen på 70-tallet. Vi har i dag mye 

lavere tall. Aller best har det gått i Finland 

der man har hatt en reduksjon på 80 %, 

sa Terje. 

Strategi på to nivåer 

Men forekomsten av hjerteinfarkt har ikke 

gått ned på samme måte. 

– Risikofaktorene for hjerteinfarkt har 

vært kjent i lang tid, fortsatte han – og beviste 

sin påstand med å ta fram slike som 

Dr. Samuel Black, Irland, publisert allerede 

i 1819 (!). 

Den inkluderte blant annet fedme, psykologisk 

stress og mangel på mosjon. 

Røykere får ifølge studier hjerteinfarkt i 

gjennomsnitt 15 – 20 år tidligere enn ikkerøykere. 

Terje presenterte to strategier – en befolkningsstrategi 

og en individstrategi – 

for å minske antall hjerteinfarkter. 

Befolkningen: Forhindre den første sigaretten 

og overtale røykere til å slutte. 

Kutte ned på melkefett og animalsk fett. 

Redusere sukkerforbruket og trene tre 

ganger i uken! 

– Individet: Skreddersy opplegget og 

begynn med det som gir størst risikoreduksjon. 

Oppnå en varig livsstilsendring og gi 

medisiner til høyrisikoindivider – statiner, 

blodtrykkssenkende middel og aspirin 

som sekundær forebygging, var hans råd. 

Biomarkører 

Individualisert behandling var også underrubrikken 

for det første temaet under 

møtets andre dag. Møteleder var Hilde 

Berner Hammer. 

Silje Watterdal Syversen fortalte om 

biomarkører prognostisk verktøy for RA. 

– Det er store variasjoner blant pasientene, 

og det er vanskelig å forutsi hvordan 

sykdommen vil utvikle seg – om den er reversibel 

eller ikke, og om den vil føre til 

leddskader, sa hun. 

Hun beskrev de biologiske prosessene 

for RA, samt blant annet bein- og bruskmarkører 

som prognostisk verktøy. 

– Brusknedbrytingsproduktet CTX-II 

og beinnedbrytningsproduktet CTX-I er 

de mest lovende prediktorene, sa Silje. 

Men hun la til at assosiasjonene er 

ganske svake, og at de gir lite tilleggsinformasjon 

til de etablerte prognostiske 

markørene. 

– Anti-CCP er den sterkeste prognostiske 

biomarkøren. Brusk- og beinmarkører 

samt leddspesifikke synovitt markører kan 

også gi prognostisk informasjon. Det er 

mulig vi kommer til å bruke dette i framtiden. 

Imidlertid har ingen biomarkør gode 

nok egenskaper til sikkert å identifisere 

hvem som kommer til å utvikle leddskader. 

– De kan brukes i kombinasjon med kliniske 

data og bildediagnostikk for å skreddersy 

behandlingen på individnivå for 

pasienter med RA, summerte Silje. 

NOR-vEAC 

Tidlig artritt – kan sykdomsutviklingen 

predikeres veldig tidlig i utviklingen, var 

tittelen på Maria Dahl Mjaavettens innlegg. 

– Det er vanskelig å spå, spesielt om 

framtiden, sa hun og la til: 

– Men det er akkurat det vi skal gjøre 

når vi sitter på poliklinikken. 

Hun fortalte om EAC – Early Arthritis 

Clinics. Det er spesialistklinikker for tid- 

lig vurdering og intervensjon av pasienter 

med inflammatorisk artritt. De dukket opp 

i flere land på slutten av 80-tallet. 

– I en idealsituasjon skal en EAC møte 

pasienten innen 14 dager etter en henvisning, 

sa Maja. 

En EAC må også arbeide sammen med 

andre omsorgspersoner. 

– Dette for å rette oppmerksomheten 

på at pasienten får komme til EAC med 

en gang! 

I Norge startet arbeidet med EAC – 

kalt NOR-VEAC – i 2004. I dag er det seks 

revmatologienheter som til sammen har 

1,7 millioner personer i sitt opptaksområde. 

Fra et hovent ledd blir konstatert 

til at pasienten får komme til en EAC er 

i gjennomsnitt 30 dager. Ofte går det mye 

fortere. 

– Det er få som kan skryte av at man 

fanger opp pasientene så tidlig, fortsatte 

Maja. 

Virksomheten ved disse klinikkene ble 

beskrevet mer detaljert av Maja. De arbeider 

med kveldskurs for fastleger som 

fokuserer på å fange opp hovne ledd, og 

betydningen av at de raskt henviser pasienten 

til en revmatologisk avdeling. 

– Vi har en omfattende database med 

biobank og bilder. 

Pasienten som kommer behandles med 

en Treat-to-Target strategi. Så kan utviklingen 

av sykdom predikeres i en tidlig fase? 

– Vi i NOR-VEAC har sett at ACPA og 

småleddsartritt er de viktigste prediktorene. 

Det virker som om de nye ACR/EU- 

LAR kriteriene kan brukes for å predikere 

utvikling av RA, avsluttet Maja. 

Magnetrøntgen og ultralyd 

Hilde Bermer Hammer stilte spørsmålet 

angående ultralyd eller MR – hva er viktigst? 


Hun forklarte forskjellene på de to teknikkene: 

Ultralyd er en klinisk metode mens MR 

er en radiologisk metode. Ultralyd kan med 

stor sensivitet påvise vaskulær synovitt 

og man bruker power Doppler – MR gir 

best resultat i det henseende om man gir 

kontrast ved undersøkelsen. Ultralyd har 

ingen kjente bivirkninger eller kontraindikasjoner 

– men det har MR-kontrast. 

Men det finnes også likheter – begge er 

avhengig av at undersøkeren er tilstrekkelig 

utdannet for å kunne utføre en undersøkelse 

med bra kvalitet var en liket som 

Hilde nevnte. Man må også spørre seg om 

en ultralydundersøkelse er praktisk gjennomførbar? 

Tar den flere timer å utføre, er 

den ikke det, påpekte hun. 

Hilde fortalte at det hadde vært en eksplosjon 

av studier innen dette feltet. 

Sammenfattningsvis viser dette at ultralyd 

har en god validitet og reliabilitet ved 

revmatiske sykdommer. 

– Ultralyd gir klinikeren et verktøy for 

å påvise patologi, som i mer eller mindre 

usikker grad kan brukes på en klinisk diagnose. 

Poenget er at hvis ultralyd ikke løser 

problemstillingen, kan man gå videre 

med MR, sa hun. 

Ultralyd og MR er derfor like viktig, 

men bør brukes på forskjellige indikasjoner, 

var hennes konklusjon. 

Espen Haavardsholm kompletterte 

med synspunkter på MR. Teknikken har 

fått en økt betydning for å diagnostisere 

tidlig, udifferensiert artritt, sa han. 

– MR kan avbilde både skjelett og bløtdeler, 

og er den eneste modaliteten som 

kan vise benmargsødem, sa Espen. 

Nettopp benmargsødem er en viktig 

prognostisk faktor i tidlig RA. 

– Dessuten er MR et verktøy som virker 

lovende når det gjelder å monitorere terapisvar 

for både RA og AS, la han til. 

Farmakologisk og ikke-farmakologisk 

behandling 

Møtets internasjonale gjest var professor 

Désirée van der Heijde fra Holland. Hun 

ga en oppdatering av kriterier og behandling 

av ankyloserende spondylitt (AS). 

Det er en potensielt alvorlig sykdom, 

med ulike manifestasjoner, som vanligvis 

krever en multidisiplinær behandling som 

skal koordineres av en revmatolog, fastslo 

hun. 

– Det primære målet med behandlingen 

er å maksimere pasientens langsiktige 

livskvalitet ved å kontrollere symptomer 

og betennelser, forhindre strukturelle 

skader og sørge for at pasienten fungerer 

både fysisk og sosialt, fortsatte Désirée. 


Désirée van der Heijde 

En optimal behandling innebærer en 

kombinasjon av både farmakologisk og 

ikke-farmakologisk. 

– Hjørnesteinen i den ikke-farmakologiske 

behandlingen er regelmessig mosjon, 

samt opplæring av pasienten. Her 

kan pasientorganisasjoner og støttegrupper 

være til stor nytte! 

ingen forskjell mellom TNF-blokkere 

Ekstraartikulære manifestasjoner av AS er 

for eksempel uveitt, psoriasis og IBD. Disse 

skal behandles i samarbeid med spesialist 

innen respektive område. 

– Revmatologen må være oppmerksom 

på at pasienter med AS har økt risiko for 

hjertesykdommer og osteoporose, sa hun. 

Anti-TNF behandling skal gis til pasienter 

med høy sykdomsaktivitet, mente 

Désirée. 

Det finnes ingen bevis for at det skulle 

være noen forskjell mellom de ulike TNFblokkerne 

– men hvis pasienten dessuten 

har IBD bør man ta hensyn til den gastrointestinale 

effektiviteten. Å bytte til en 

anen TNF-blokker kan være fordelaktig – 

om pasienten slutter å svare på den første. 

Tverrfaglig mottagelse på NRRE 

Turid Dager var møteleder for neste område. 

Rehabilitering og mestringsaspekter. 

Nasjonal revmatologisk rehabiliteringsenhet 

(NRRE) pasientpopulasjon 

ble presentert av Sigrid Ødegård. NRRE 

ble startet i 2010, og den første pasienten 

kom i oktober. 

De disponerer over fem sengeplasser, 

og hovedmålgruppen er pasienter med inflammatoriske 

sykdommer som har behov 

av en bred tverrfaglig behandling og som 

ikke kan få sine rehabiliteringsbehov dekket 

på et lokalt eller regionalt nivå. 

– Det er pasienter med et komplekst sykdomsbilde 

og som står ovenfor store utfordringer 

– innen alle livets områder, sa hun. 

Derfor har man tilgang til et veldig 

brett, multidisiplinert team: Ergoterapeut, 

fysioterapeut og sosionom – som er veldig 

viktig, ifølge Sigrid – sykepleier, psykolog 

og revmatolog. Dessuten har man også tilgang 

til blant annet revmakirurg, psykiater 

og prest. 

– Majoriteten av våre pasienter har 

spondylartritt, og halvparten av dem er 

under 50 år, fortsatte Sigrid. 

– Kun 3 % av dem er i arbeid. De vanligste 

problemstillingene behandlingsteamet 

står ovenfor er – ikke uventet 

– smerte, tretthet og depresjon. 

Sigrid fortsatte med beskrivelse av et 

pasienttilfelle, og forklarte hvordan man 

søker til NRRE. 

– Vi håper det vil være et vendepunkt 

for pasientene å komme til oss, avsluttet 

hun. 

Blir møtt med respekt og interesse 

Turid selv rapporterte om en studie hvordan 

pasienten opplever å få komme på rehabilitering. 

Studien er basert på en rekke 

intervjuer. 

– Alle pasientene beskrev at de hadde 

hatt utbytte av rehabiliteringen, konstaterte 

Turid innledningsvis. 

Det var en sjelden anledning til å fokusere 

på utfordringene ved å leve med en 

kronisk, revmatisk sykdom. 

– De opplever at de blir møtt med respekt 

og interesse, og det bidrar til at de 

selv får en større innsikt i sin sykdom og 

sine symptomer. Gjennom denne innsikten, 

fritas pasienten fra ansvaret for sine 

symptommanifestasjoner, fortsatte hun og 

ga et konkret eksempel på et intervjusvar 

for å illustrere dette: 

”Istedenfor å skamme meg fordi jeg er 

sliten, ser jeg nå at det er klart jeg er sliten 

som har det slik” (kvinne, 39 år). 

Det finnes et behov for mer forskning 

på individuelle faktorer som påvirker hvilket 

utbytte pasienten får av rehabiliteringen. 

– Altså: Hvem behøver hva, forklarte 

Turid. 

Dessuten etterlyste hun studier på pasienter 

som på en bra måte klarer å leve med 

revmatiske sykdommer. 

– Vi behøver også å forske på hvordan 

man under en lang periode skal opprettholde 

alt det positive pasienten har igjen 

for rehabilitering, avsluttet hun. 

PER LUNDBLAD

Spondylartritt 

– en vanskelig diagnostikk litt enklere? 

i et innlegg i British Medical Journal nylig 

ble det hevdet at mange leger stoler 

mer på ”magefølelsen” enn på kriterier 

når de stiller diagnoser. Dersom legene 

hadde benyttet anerkjente kriterier, 

ville den diagnostiske treffesikkerheten 

øke med 15 %. 

I 

løpet av de siste 2 årene er klassifikasjonskriteriene 

for både spondylartritt 

og leddgikt revidert og modernisert. 

Diagnostikk av spondylartritt og ankyloserende 

spondylitt (Bekterews sykdom) 

har ikke vært lett. Bildediagnostiske metoder 

som vanlige røntgenbilder er upresise, 

og ofte til mer forvirring enn nytte. 

Dette har også Norsk revmatikerforbund 

utfordret oss på, da mange pasienter får 

motstridende informasjon om de har sykdommen 

eller ikke. 

Leder i Norsk Revmatikerforbund, 

Svein Dåvøy, er på vegne av frustrerte 

medlemmer fortvilet over at det har tatt 

mange år få en sikker diagnose, og at mange 

opplever ”å miste diagnosen” igjen. 

Styret i foreningen har derfor bedt 

Fagrådet om en oppklaring og forslag 

til hvordan miljøet skal stille diagnosen 

spondylartritt og ankyloserende spondylitt 

i Norge. 

De anbefaler at for diagnosen spondylartritt, 

forkortet til SpA, legges ASAS kriteriene 

til grunn i Norge. Først når New 

York-kriteriene er oppfylt anbefales det 

at betegnelsen ankyloserende spondylitt 

anvendes. De påpeker også at diagnosen 

Bekterews sykdom bør erstattes av diagnosen 

ankyloserende spondylitt. 

Foreningen har tidligere lagt 3E anbefalingene 

til grunn for foreningens offisielle 

standpunkt i forhold til diagnostikk og 

behandling av tilstanden (se foreningens 

hjemmesider under nyheter), men disse 

trenger revisjon og derfor skal ASAS kriteriene 

benyttes. 

Gunnstein Bakland 

” Med de nye kriteriene uten at 

MR-funn legges til grunn, vil fire 

ganger så mange pasienter få en 

inflammatorisk diagnose. ” 

Overlege og stipendiat Gunnstein Bakland 

ved Revmatologisk avdeling ved UNN redegjorde 

for de nye kriteriene under årets 

Revma Review møte på Gardermoen. 

”Da det er inflammasjon vi vil diagnostisere, 

må vi bruke MR som bildediagnostisk 

undersøkelse og ikke vanlige 

røntgenbilder for å stille diagnosen” argumenterte 

Gunnstein. ”Vanlige røntgenbilder 

har begrenset plass i tidlig diagnostikk 

av sykdommen og bør benyttes mindre, 

men anbefales dersom noen har hatt langvarig 

sykdom og stor sannsynlighet for 

varige forandringer foreligger. For oppfølging 

av pasientene med ankyloserende 

spondylitt kan røntgenbilder ha en plass, 

men ikke oftere enn hvert 3 – 5 år.” 

”ASAS-klassifikasjonkriteriene innholder 

de viktigste elementene som foreligger 

ved sykdommen, men kan ikke 

ukritisk brukes til diagnostikk av sykdommen, 

den må bygge på bildediagnostikk”, 

slår han fast. ”Det kan fortsatt bli usikre 

diagnoser dersom det kun legges en kombinasjonen 

av ryggsmerter, HLA-B27 positivitet 

og forhøyet CRP til grunn, slik 

kriteriene gir muligheter for. I praksis bør 

en nok bruke minimum 3 tilleggskriterier” 

”Med de nye kriteriene uten at MR- 

funn legges til grunn, vil fire ganger så 

mange pasienter få en inflammatorisk diagnose” 

viser Gunnstein sin forskning. 

”Når vi stiller diagnoser kan vi ikke 

tenke på trygdemessige forhold. Vi skal 

sammenfatte symptomer og funn til en 

diagnose eller syndromer, og vi må selvsagt 

stå for dette i fremtiden. Har en person 

fått diagnosen SpA med riktig bruk av 

kriterier, kan tilstanden hos noen bli verre 

slik at de utvikler ankyloserende spondylitt” 

mener Gunnstein 

”Det er også viktig at de nye kriterierne 

og bildemodalitetene benyttes på en 

gjennomtenkt måte, slik at gamle fallgruver 

kan unngås, som det å stille diagnoser 

på usikkert grunnlag med fare for at de senere 

må endres. Ideelt bør diagnosen sikkert 

fastsettes i starten av sykdommen og 

senere ikke endres” kommenterer leder i 

foreningen Erik Rødevand. ”Vi har definitivt 

fått bedre verktøy i våre hender. Det 

gjelder bare å bruke dem riktig og klokt” 


Leder Norsk Revmatolokisk Forening 



Professor Tore kvien 

– æresmedlemmet på Diakonhjemmets sjukhus 

Diakonhjemmets sykehus ble 

grunnlagt i 1893. Det er et privat, 

ikke-kommersielt sykehus, som 

har ansvaret for allmenn sykehusservice 

for ca. 124 000 innbyggere i en sektor i den 

vestlige delen av Oslo. 

Sykehuset har dessuten et spesielt ansvar 

for behandlingen av hofteleddsfrakturer 

hos eldre pasienter fra andre deler av 

byen – totalt 330 000 innbyggere. 

Sykehuset har også spesialisert seg på 

revmatologi og revmakirurgi, og er et spesialsykehus 

innen dette området for hele 

Oslo, samt regionsykehus før sydøst Norge. 

Her arbeider professor Tore K. Kvien. 

At Tore skulle lese medisin hadde han bestemt 

seg for allerede i tidlig ungdomsalder. 

I begynnelsen ville han imidlertid bli 

allmennlege, fortalte han til Norsk Revmabulletin. 

– Året var 1968 – å da skulle man frelse 

verden, husker han. 

Etter sin medisinutdannelse søkte Tore 

seg til Sørlandets revmatikersykehus, hvor 

han ønsket å få erfaring som ville være 

flott å ha som allmennpraktiserende. Han 

ble ansatt i 1976. Han forklarte at han at 

han på det tidspunktet var generelt interessert 

i alt innen indremedisin. 

– Det eneste jeg egentlig visste jeg ikke 

ville bli, var kirurg, sa Tore. 

Dokumentert fra begynnelsen 

Tore skjønte snart at akkurat revmatologi 

passet bra for han, og at han virkelig trivdes 

– både med pasientene og spesialfaget 

som sådan. Han ble værende på sykehuset 

i to år. 

Når disse to årene var over, flyttet han 

tilbake til Oslo – hvor han opperennelig er 

ifra – for å bli ferdig med sin spesialutdannelse. 

I hovedstaden arbeidet han på det 

som på den tiden ble kalt Oslo Sanitetsforenings 

Revmatisme Sykehus. I 1985 var 

han ferdig utdannet revmatolog. 

Men før det, hadde Tore allerede deltatt 

i et forskningsprosjekt. 

– Jeg har alltid vært interessert i å dokumentere 

det jeg gjør – det begynte jeg med 

allerede på Sørlandets Sykehus. Det har siden 

da preget hele mitt syn på forskning, 

forklarte han. 

I Oslo arbeidet Tore med et prosjekt der 

man skulle dokumentere effekten av legemiddelsbehandling 

hos barn med leddgikt. 

Det ble Tores doktoravhandling, og han 

disputerte i 1986. 

Etter det ble jeg tilbudt en stiling som 

overlege på Diakonhjemmets sykehus. 

Jeg aksepterte tilbudet – og er fortsatt her 

i dag! 

Tre milepæler 

Den revmatologiske avdelingen på Diakonhjemmets 

sykehus startet opp i liten 

skala allerede i 1980. I 1986 utvidet de til 

45 sengeplasser og syv leger. 

– I dag har vi 20 heltidsansatte på årsbasis 

i den kliniske virksomheten. Vi har 

færre sengeplasser – men sammenlignet 

med den gang har vi en mye større poliklinikk, 

sa Tore. 

Han forklarte at han allerede fra begynnelsen 

innså at den revmatologiske 

avdelingen skulle ha et stort framtidig potensial. 

Det viste seg å være en riktig vurdering. 

– Årsaken til dette potensialet var at vi 

hadde et definert ansvarsområde. 

I tillegg har vi også hatt en sykehusledelse 

som aktivt har støttet tanken på å 

bygge opp en spesialistfunksjon innenfor 

et relativt lite sykehus. 

I dag er revmatologi og revmakirurgi en 

meget viktig del av virksomheten på Diakonhjemmets 

sykehus. I løpet av årene har 

man avansert sin posisjon og blitt mer synlig 

og tydelig – i dag er man Oslos største 

og viktigste revmatologiske avdeling. 

– Vi fikk vår regionfunksjon i 1994. Tre 

år senere ble vi tilsluttet universitetet, og 

i 1999 ble avdelingen utvidet med det nyetablerte 

Nasjonale Revmatologiske Rehabiliterings- 

og Kompetansesenter. Det var 

tre milepæler som på 90-tallet la grunnlaget 

for videre vekst og utvikling, konstaterte 

Tore. 

Biobank fra begynnelsen 

Den røde tråden – å dokumentere det man 

gjorde – var hele tiden viktig for Tore. Da 

han startet sin karriere, hadde han lagt 

merke til at det ofte ikke var noen bevis 

for de avgjørelser man tok som kliniker. 

– Det første vi gjorde når jeg kom til Diakonhjemmets 

sykehus var å samle inn og

ta vare på nydiagnostiserte reaktive artritter. 

Det var i årene 88 – 90. Vi fortsatte 

med å bygge opp kohorter av pasienter og 

register som gjorde det mulig å samle inn 

data for å studere følgende: 

Forekomst, sykdomsforløp og markører 

for prognose (predikative markører). 

Etter 1990 fortsatte man med andre 

sykdommer – RA, sekundær Sjøgrens syndrom, 

osteoporose m.fl. 

– Vi inkluderte også spondylartritt, 

hånd slitasjegikt, CVD knyttet til revmatiske 

sykdommer, HrQL, bildediagnostikk 

og rehabilitering. Alle prosjekt hadde 

samme mål som det første prosjektet med 

reaktive artritter. 

Allerede fra starten frøs man også ned 

biologisk material, og kunne derfor knytte 

dette til kliniske, godt beskrevet kohorter. 

– I dag her vi mange biobanker som benyttes 

i samarbeidsprosjekt med andre 

enheter som driver både med grunnforskning 

og translasjonsforskning, fortsatte 

Tore. 

Behandlingsmål 


sykehus leder prosjekter 

der mange andre revmatologiske avdelinger 

i Norge deltar. 

Et slikt prosjekt er NOR-DMARD – som 

studerer effekten av ulike DMARD. 11 000 

resepter er inkludert. Et annet er NOR- 

VEAC (Norwegian Very Early Arthritis 

Clinics). Det handler om å behandle pasienter 

med hevelse i ledd senest 16 uker 

etter diagnosen. 

– Det er en unik kohort, og nå er over 

100 pasienter inkludert, sier Tore. (Les 

mer om dette i rapporten fra NRFs høstmøte, 

red.anm.) 

Det er en del av et regionalt forskningsnettverk 

– Sør-Øst. 

Vi arbeider også med bedre strategier 

for biologiske legemiddel. Det inkluderer 

tidlig diagnostikk, å starte med legemiddel 

tidlig og å sette behandlingsmål. Vi har et 

system for å følge pasienten – og om nødvendig 

endre behandlingen, alternativt intensivere 

den, om målet ikke er oppnådd. 

Metoden som Tore beskriver, kalles 

Treat To Target, og har ifølge Tore hatt en 

enorm betydning. 

konkurranse – på en positiv måte 

- Det vi har vist ved hjelp av leddgiktsregisteret 

i Oslo er at pasientene nå er utrolig 

mye friskere enn de var for 20 år siden. 

På gruppenivå ser det likt ut også for 2011. 

Pasienter i 2009 har en bedre livskvalitet 

enn pasienter fra 2004. Dette gjelder spesielt 

for pasienter med RA, konstaterte Tore. 

Han tror at en av faktorene bak denne 

utviklingen er at det har vært et positivt 

samspill mellom de forskningsledere som 

har jobbet på ulike felter. 

– De har vist en fantastisk kollegialitet 

og vennskap. De konkurrerer – men på 

en positiv måte. Det er en viktig faktor for 

suksess! 

Revmatologienheten på Diakonhjemmets 

sykehus har også et omfattende samarbeid 

med internasjonale institusjoner. 

Tore setter pris på at en tredjedel av samarbeidet 

skjer internasjonalt. 

– Flere av våre stipendiater har co-veiledere 

som er aktive på utenlandske universiteter. 

Redaktør 

Et søk på PubMed viser at Tore i dag har 

i underkant av 320 publikasjoner i deres 

base. Det er et meget imponerende antall, 

og det er derfor ikke overraskende at han 

ble president for EULAR i årene 2005 – 

2007. 

– Vi hadde en økende forsikringsaktivitet, 

og det har også tiltrukket oppmerksomhet 

internasjonalt. Jeg ble først 

medlem i vitenskapskomiteen i EULAR, 

og hvor jeg så ble spurt om jeg var interessert 

i å stille som kandidat til President, 

fortalte han. 

Han sitter fortsatt i organisasjonens 

programkomité, og er også editor in chief 

for deres tidsskrift Annals of Rheumatic 

Diseases – EULARs vitenskaplige tidsskrift. 

– Den har den høyeste ”Impact Factor” 

av alle revmatologiske tidsskrift i verden, 

sa han stolt. 

Tidsskriften får innsendt ca. 1 700 artikler 

pr. år, og ca. 15 – 20 % av disse aksepteres. 

Jobben som redaktør ser Tore på som 

sin viktigste arbeidsoppgave – bortsett fra 

arbeidet på Diakonhjemmets sykehus, så 

klart. 

– Det gir meg mange verdifulle internasjonale 

kontakter. 

Centre of Excellence 

EULAR er en paraplyorganisasjon som – 

ifølge Tore – er preget av en stor vitenskap 

og et gedigent samarbeid. Den har utviklet 

seg mye siden starten i 2000, anser han. 

– Man ser de framganger for revmatologien 

som har funnet sted det siste 

tiåret. Det gjør at man – sammen med pasientenes 

representanter – aldri glemmer 

hovedfokus: At fremdriften man oppnår 

skal resultere i en bedre behandling for pasientene! 

Tore påpeker at det er det samme motiv 

for forskningsvirksomheten på den Revmatologiske 

avdelingen på Diakonhjemmets 

sykehus. 

– Pasientrelatert, klinisk forskning – 

som skal lede til en bedre behandling av 

pasienten! 


sykehus kan i dag skryte 

av utmerkelsen EULAR Centre of Excellence. 

Samarbeid med kirurger 

Avdelingen fylte 30 år høsten 2010, og at 

NRF la sitt høstmøte dit var en markering 

av dette faktum. Det var Tore og hans 

kollegaer som – sammen med foreningen 

– var ansvarlige for programmet under 

møtet. 

– Vi ville sette fokus på temaer som var 

relevante for deltagerne, og der vi hadde 

spesiell kompetanse, forklarte han. 

Den største virksomheten innen revmakirurgi 

i Norge finnes på Diakonhjemmets 

sykehus. 

– De driver sin poliklinikk på den revmatologiske 

poliklinikken – dermed kan 

de se pasientene sammen. De har allikevel 

en egen organisasjon som hører hjemme 

i den kirurgiske avdelingen. 

Både slapper av og ”jobber” på hytta 

Som svar på et direkte spørsmål, setter 

Tore pris på at han bruker 25 % av sin arbeidstid 

på oppdraget som redaktør. Siden 

han dessuten reiser veldig mye, spurte vi 

om alle hans arbeidsoppgaver blir utført i 

løpet av normal arbeidstid? 

– Nei, jeg jobber mer enn 100 %, svarte 

han. 

– Men jeg har hatt flaks, da min kone 

også jobber med forskning og utvikling 

– på Oslo Universitetssykehus. Hun underviser 

også sykepleiere på Lovisenberg 

diakonale høgskole. 

Han forklarer at det har betydd at de to 

har vært i stand til å kombinere møter og 

litt arbeid. 

Hva er det Tore gjør når han trenger å 

hente nye krefter? 

– Jeg trives bra og slapper av på min 

hytte på fjellet, forklarte Tore. 

Der kan jeg fiske, gå turer og bare ta det 

med ro. 

Men han legger til at han nå har fått 

trådløst bredbånd som tillater han å holde 

kontakt med sine omfattende nasjonale og 

internasjonale nettverk selv derfra… 

PER LUNDBLAD 


Strategiplanen 

– dette mener styrets medlemmer 

Her er min ”brannfakkel” 

Det er mange oppgaver innen Norsk Revmatologisk 

Forening som er viktige. 

En sak jeg kunne tenke meg å bruke 

mer tid på i fremtiden er legeressursene 

innen norsk revmatologi. De siste årene 

har ventelistesituasjonen ved min arbeidsplass 

Betanien hospital i Skien blitt stadig 

Frode Fjellberg verre. Vi har nå kommet til et punkt hvor 

det ikke lenger er mulig med ”noen grep” 

å holde ventetiden på et anstendig nivå. Vi har innført og effektivisert 

sykepleiepoliklinikk, vi har hatt ”lørdagsdugnader”, vi har 

oppfordret til ”ekstra poliklinikk”, også organisert at overlege 

er tilstede sånn at LIS-leger kan arbeide ”ekstra poliklinikk” på 

fritiden, og blitt ”flinkere” med å returnere søknader, som f.eks 

spørsmål om fibromyalgi og søknader hvor vi er overbevist om 

at det ikke kan dreie seg om inflammatorisk revmatisk sykdom. 

På tross av at vi da klarte å øke antall polikliniske konsultasjoner 

pr. år med 1600, har ventelistene våre økt betraktelig det siste 

året. I fjor hadde vi 3000 på venteliste, nå har vi 4000, av disse er 

1000 nyhenviste og 3000 kontroller. I og med at vi ennå ikke har 

ventelistebrudd, betyr det at nyhenviste med garanti alltid blir 

sett på, og at de andre pasientene som venter på time blir skjøvet 

lenger og lenger bakover i køen. Helt nødvendige kontroller blir 

utsatt måned etter måned, og mange kommer ikke til lege før ett 

år etter at de skulle hatt time. 

Hele situasjonen er uverdig for et rikt land som Norge. Det burde 

finnes ressurser til gjøre noe med denne situasjonen. I Telemark/Vestfold 

som Betanien hospital server er det 2 leger innen 

revmatologien pr. 100 000 innbyggere. 

Mitt ønske er at Norsk Revmatologisk Forening begynner arbeidet 

med at det minst bør være 4 revmatologer pr. 100 000 innbyggere. 

I tillegg bør det ansettes LIS-leger som skal utdannes 

og etter hvert overta. 

Hvor er ledelsen i Helse Sør-Øst oppe i dette? Midt oppe i en 

vanskelig tid for disse pasientene, avvikler de et praksistilskudd 

i Tønsberg, og flytter det til en annen del av Helse Sør-Øst, som 

allerede har 4 leger pr. 100 000 innbyggere. I 2002 ble avtalen 

om at Betanien hospital skulle drive revmatologisk poliklinikk 

i Tønsberg borte, i og med at Staten overtok sykehusdriften. Siden 

da har pasienter fra området rundt Tønsberg måttet reise til 

Skien for konsultasjoner, fordi Helse Sør-Øst ennå ikke har organisert 

revma-tjenesten i Telemark/Vestfold, og nå har det gått 

9 år uten noe vedtak. 

Men, hvor begynner man egentlig for å få gjort noe med alt dette? 

Gode råd er velkomne. Saken vil bli tatt opp snarlig på styremøte 

i Norsk Revmatologisk Forening. For min del synes jeg at flere leger 

innen faget vårt burde bli en fanesak for foreningen. 


Bendikte Døskeland 

Her er noen temaer som er tatt opp eller 

som jeg tenker å ta opp i styret i Norsk 

Revmatologisk Forening, som berører direkte 

Leger i Spesialisering. Det er viktig 

at LiS-leger kommer med innspill/synspunkt 

slik at NRF kan videreformidle disse 

via ulike kanaler og ikke minst i høringssvar 

til legeforeningen! 

• Faste stillinger, og hvordan dette skal kunne kombineres med 

en effektiv utdanningsinstitusjon der det er nødvendig med 

rullering. 

• Endring av spesialistløpet er på trappene. Det ser ut til å gå 

mot utvisking av tydelig skille mellom gruppe I og gruppe II 

tjeneste. Fokus blir på hvilke ferdigheter man reelt sett får tilegnet 

seg på utdanningsinstitusjonen, og slike ferdigheter skal 

dokumenteres. 

• Tilgang til spesialiststillinger når man er ferdig spesialist. 

• Hvor mye en doktorgrad vektes i spesialiseringssammenheng 

og i forhold til ansiennitet ved søknad om ansettelse. 

Geirmund Myklebust 

Berit Grandaunet 

Det er viktig at styret bevisst arbeider for 

å opprettholde et kurstilbud i NRF sin regi 

(såkalte CME-kurs). Styret må sammen 

med CME-utvalg finne fram til smidige 

ordninger både med hensyn til pris og 

kurssted slik at flest mulige medlemmer 

vil ha mulighet til å delta. Det er også viktig 

at innholdet på kursene avspeiler den 

kunnskap og interesseomfang som finnes 

blant revmatologer i Norge. I samarbeid 

med CME-komitéene må det legges en 

langsiktig strategi for å sikre dette. 

Et sentralt punkt for styrets arbeid i 2011 

blir å få på plass anbefalinger for hvilke 

elementer som skal inngå som minstekrav 

i videreutdanning for godkjente spesialister 

i revmatologi. Dette for å sikre at 

arbeidsgiver blir bevisst sitt ansvar for å 

legge til rette for at også spesialister skal 

kunne vedlikeholde og videreutvikle sin 

spesialistkompetanse og dermed unngå 

at dette blir en salderingspost på sykehusbudsjettene.

Jeg synes støtter fokuset på forskning, 

kunnskap, definisjoner av sykdomstilstander 

og vil at NRF arbeider for mer 

samarbeid om revmatologisk forskning. 

Samarbeid over fylkesgrenser, mellom sykehus, 

både i samme og forskjellige helseforetak 

vil også alle profitere på – både 

pasienter og fagmiljøene. 

Ragnar Gunnarson Fokus på bildeundersøkelser og ultralyd 

er nødvendig, men også kompliserte 

multiorgan sykdommer som systemiske bindevevssykdommer og 

vaskulitter med alvorlige og i visse tilfeller livstruene sykdomstilstand. 

Mange av de pasientene kommer ikke til revmatologiske 

fagkompetanse i hele tatt. Hvordan skal vi opprettholde og 

utvikle kunnskap og erfaring vedrørende den sykdomsgruppen? 

Lokalisasjon, omgivelser og økte krav om kompetanse vil 

sannsynlig tvinge frem spesialisering innen for revmatologien. 

Det har både ulemper og fordeler for både pasienter og helsepersonell. 

Det vil ha og har allerede hatt utslag på spesialistutdanningen. 

Det bør etter mitt syn konkretiseres mer hvilke tema/fokus 

både spesialistutdanningen og etterutdanningen skal vektlegge. 

Etablering av kvalitetsregister, flere stillinger 

for revmatologer for å etablere likeverdige 

tjenester i helelandet og arbeidet 

med fagutvikling og kvalitet er de viktigste 

sakene for styret å arbeide med i den 

nye strategiplanen. Samarbeidet med pasientforeningen 

må styrkes og utvides og 

vi må tenke klokt og nyt i forhold til end- 

Erik Rødevand ringer i spesialist – og etterutdanningen av 

revmatologer. Samhandlingsreformen kan 

også skape utfordringer vi ikke ser for oss, derfor er det viktig å 

ha kontakt med myndighetene på flere områder enn i dag for å 

påvirke utviklingen så nye som mulig. 

Revmatologi er et fag som heldigvis har 

en god utvikling mhp forbedret diagnostisering 

og behandling av flere pasientkategorier. 

Særlig gjelder dette for pasienter 

med artrittsykdommer Norsk revmatologisk 

forening bør som en fagmedisinsk forening 

arbeide for at pasienter i hele Norge 

på en likeverdig måte får ta nytte av den- 

Anne Bendvold ne utviklingen. Strategiplanarbeidet er en 

viktig del av dette. 

Det er viktig at vi har en plan for hvordan vi ønsker at ressursene 

best bør benyttes slik at det ikke blir vilkårlig hvem som får 

og hvem som ikke får. Jeg er spesielt opptatt av de ”distriktspolitiske” 

forhold. Det er viktig at det sørges for at det utdannes revmatologer 

i hele Norge. Det er svært vanlig at en student/lege 

blir bosatt enten der de er født eller der de har tatt sin utdannels 

e(spesialistutdannelse). Jeg synes derfor at det er svært viktig at 

strategiplanen bør inneholde momenter som sikrer en desentralisert 

utdannelse og et likeverdig behandlingstilbud i hele landet. 

Noe av det viktigste vi arbeider for i foreningen 

er å få i gang det nasjonale registeret 

for pasienter som bruker biologisk 

behandling. Det er ønskelig etter hvert å 

utvide dette til også å omfatte leddgiktspasienter 

som bruker andre DMARDs. Ellers 

bør vi arbeide for å opprettholde viktige 

legefunksjoner, for eksempel slik at po- 

Bjørg Tilde Fevang liklinisk oppfølgning først og fremst skal 

gjøres av revmatologene selv i tett samarbeid 

med fastlegene. For å kunne gjøre dette er det nødvendig å 

opprette flere legestillinger innen revmatologien, slik at en kan ta 

hånd om pasientmassen og følge dem på forsvarlig måte. Det bør 

også arbeides for å opprettholde mulighetene for etterutdanning 

i form av deltakelse på nasjonale og internasjonale kongresser. 

Kom med innspill for å justere kursen i forhold til styrets forslag. 

Dere kan henvende dere direkte via e-post, starte en diskusjon på ”Min side” eller 

komme på neste medlemsmøte i forbindelse med Vårmøtet på Betanien den 28. april. 


Medlemsstatus Norsk Revmatologisk Forening 2011 

Fordeling: Medlemskategori/aldersgruppe: 


Godk spes. ikke spes. Pensj < 75 år Pensj 75 år + Ass medl. Student TOTAL 

< 30 år 2 2 

30–39 år 6 56 5 67 

40–49 år 46 17 4 67 

50–59 år 46 7 3 56 

60–66 år 28 1 3 1 33 

67–69 år 5 5 10 

70–74 år 1 13 1 1 16 

> = 75 år 4 4 

TOTAL 132 83 21 5 14 255 

Fordeling: Medlemskategori/kjønn: 

Godk spes. ikke spes. Pensj < 75 år Pensj 75 år + Ass medl. Student TOTAL 

Kvinner 70 69 2 8 149 

Menn 62 14 19 5 6 106 

TOTAL 132 83 21 5 14 255 

Fordeling: Aldersgruppe/kjønn: 

Man kvinne TOTAL 

< 30 år 2 2 

30–39 år 14 53 67 

40–49 år 15 52 67 

50–59 år 21 35 56 

60–66 år 28 5 33 

67–69 år 10 10 

70–74 år 14 2 16 

> = 75 år 4 4 

TOTAL 106 149 255

Fr v Mona Ståhle, Philip Helliwell, och Ulla Lindqvist. 

Symposium om psoriasisartritt 

– synspunkter fra svenske revmatologer 

Det vitenskapelige programmet for 

Revmatologi i den svenske nasjonalforsamling 

2010 ble innledet med et 

symposium om psoriasisartritt. 

Dosent Ulla Lindqvist, som er styreformann 

i Svensk Revmatologisk Forening 

(SRF) studiegruppe for psoriasisartritt, 

var moderator. 

I 

sin åpningstale fortalte Ulla at den første 

artikkel man finner i PubMed om 

sykdommen er datert 1948. 

– Så langt i år, finner man 461 artikler på 

PubMed, fortsatte hun. 

Ulla fortalte historien rundt forskningen 

på psoriasisartritt og om de store 

fremskrittene som er gjort de siste årene. 

Etterpå presenterte hun symposiets første 

innbudte taler – Mona Ståhle. 

Lett å følge sykdommen 

Mona er dermatolog og begynte med å forklare 

at hun følte seg beæret over at hun 

som representant for spesialiteten fikk 

æren av å åpne det symposiet. 

Hun konstaterte at det fortsatt ikke finnes 

noen laboratorietest tilgjengelig for å 

diagnostisere psoriasisartritt. 

Vi må stole på klinisk diagnostikk. Etiologien 

er dessuten fortsatt uklar, fortsatte 

Mona. 

Psoriasis er en kompleks sykdom med 

sterk genetisk bakgrunn. Miljømessige 

faktorer som påvirker, og immunsystemet 

spiller en viktig rolle i utviklingen av sykdommen. 

– I dag har vi stor tro på at det finnes 

ulike varianter med ulike patogene veier. 

Hvordan kan vi lære mer om psoriasis? 

Det kan vi gjøre ved å observere pasienter 

og hvordan de reagerer på behandlingen. 

– Vi kan også lære ved hjelp av eksperimentelle 

studier. Fordi det er huden som 

er utsatt, er det lett å følge sykdommen 

selv med biopsier. Pasientene reagerer forskjellig 

på behandling, og det gir oss innformasjon 

som gjør at vi bedre kan forstå 

sykdommen, sa Mona. 

TNF-blokkere effektive 

Hvis vi ble angrepet av en fiendtlig mikrobe, 

ville trolig en god måte å beskytte 

oss på være å utvikle nettopp psoriasis, sa 

Mona. 

– Det beskytter pasientens hud – og setter 

dessuten immunforsvaret i høyeste beredskap, 

forklarte hun. 

Sykdommen er vanligere i den nordlige 

delen av verden. 

– I Asia er prevalensen ca. 1 %, sammenlignet 

med 2 – 3 % i vår del av verden. Det 

er fordi vi har en annen genetisk bakgrunn. 

Utviklingen av medikamenter mot 

psoriasis har utviklet seg raskt siden 

begynnelsen på 80-tallet, og i løpet av 

2000-tallet har det vist seg at TNF-blok- 

kere synes å være effektive for disse pasientene. 

– Det er også flere lovende nye medikamenter 

på gang i fase to og fase tre studier. 

vektreduksjon 

Psoriasis er en kompleks systemisk sykdom, 

som betyr at pasienten kan utvikle 

blant annet psoriasisartritt, Crohns sykdom 

og kardiovaskulære sykdommer. 

– Alvorlig psoriasis har en generelt økt 

risiko for mortalitet med 50 %. Man kan si 

at jo flere komponenter av metabolsk syndrom 

pasienten har, jo høyere er risikoen. 

De underliggende mekanismer som 

gjør at psoriasis korrelerer med kardiovaskulære 

sykdommer og metaboliske 

syndrom er foreløpig ukjent. 

– Observasjoner av komorbiditet er så 

langt basert på epidemilogiske studier, 

forklarte Mona. 

Vektreduksjon kan bety at pasientens 

psoriasis blir forbedret, og også øke terapeutisk 

respons for en gitt medisins 

behandling. Gastric bypass (kirurgi for 

fedme) kan om nødvendig være en fordel, 

påpeker hun. 

En modifisert livsstil, der man sjekker 

vekten og prøver å overtale pasienten til å 

slutte å røyke er effektivt. 

– Framtiden er spennende: Det er stor 

dynamikk i forskningen og i utviklingen av 

nye medisiner, summerte Mona. 


Dødeligheten er høyere enn i befolkningen for øvrig, men det 

foreligger delvis ulike resultat i ulike studier. Den viktigste årsaken 

til økt dødelighet er kardiovaskulære sykdommer. 

kriterier for klassifisering 

Neste foreleser, Philip Helliwell fra University 

of Leeds i Storbritannia, var enig 

i at psoriasisartritt (PsA) er en heterogen 

sykdom. 

– De kliniske manifestasjonene er ikke 

identiske – som fører til vanskeligheter 

vedrørende epidemiologi, bedømming, 

behandling og genetikk. Vår utfordring er 

å klassifisere disse manifestasjoner, og fine 

frem til den beste behandlingen, konstaterte 

han. 

Kan de ulike kliniske fenotypene forklares 

med ulike underliggende genetiske 

faktorer? 

– Sannsynligvis er svaret på det spørsmålet 

ja. Men vi vet ikke hvilke faktorer, 

fortsatte Philip. 

Tidligere benyttet man Moll & Wrights 

kriterier for å diagnostisere PsA. 

– Siden kom CIASsification of Psoriatic 

Arthritis (CASPAR) studiegruppe med 

nye kriterier for klassifikasjon. Det var 

første gangen forskere innen PsA samarbeidet 

på et verdensomspennende nivå. 

CASPAR kriteriene har veldig høy spesifisitet 

og sensivitet, sa Philip. 

Kriteriene er utviklet for å klassifisere 

– ikke diagnostisere – PsA, men de er også 

ofte brukt for diagnostisering. 

– De fungerer bra selv for dette formål, 

fremfor alt innen primærhelsetjenesten. 

Screening og score 

Philip fortsatte med å beskrive forekomsten 

av PsA blant psoriasispasienter. I en 

egen studie var forekomsten like under 14 

%. Han fortalte også om screening av PsA, 

og viste ulike score man kan benytte seg av 

for oppgaven. Først beskrev han Toronto 

Psoriatic arthtitis screening (ToPAS) spøtteskjema. 

– Hos oss i Leeds har vi tatt i bruk en 

test vi kaller PEST (Psoriasis Epidemiology 

Screening Tool questionnarie). Det består 

av fem spørsmål, samt at man på en 


tegning skal markere hvilke ledd man har 

problemer med, fortalte han viste et bilde 

av testen. 

– ToPAS og PEST vil nå bli sammenlignet 

i en studie ved Univerity of Leeds. 

Måter å måle sykdomsaktivitet 

Remisjon er målet for pasientbehandlingen. 

– Remisjon betyr for pasienter med PsA 

et fravær av all sykdomsaktivitet i hud og 

negler, ledd, fingre, tær og muskelfester. 

Man må alltid ballansere risikoen med 

terapi mot risikoen for aktiv sykdom. En 

mild aktivitet innen ett eller noen få områder 

kan derfor være akseptabelt. 

En minimal sykdomsaktivitet er derfor 

et ideelt konsept. 

– Det er en tilstand som er et godt mål 

– både for den behandlende legen og for 

pasienten, basert på dagens terapis muligheter 

og begrensninger, anså Philip. 

Han avsluttet sin forelesning med å 

fortelle om forskjellige måter å måle sammensatt 

sykdomsaktivitet – Psoriatic arthtitis 

disease activity index (PASDAS) 

(et vurderingsverktøy på databasen av pasientenes 

opplevde sykdomsaktivitet og 

smerte samt legens bedømmelse av den 

totale sykdomsaktivitet), Composite Psoriatic 

Disease Activity index (CPDAI), 

Disease Activity for Psoriatic Arthritis 

(DAPSA) og DAS28. 

– Av disse viser PASDAS den høyeste 

ROC verdien, blant annet er det enkelt å 

beregne og krever ingen laboratorietester. 

Men alle fungerer bra, anså han. 

En progressiv sykdom 

Neste foredragsholder kom også fra Storbritannia. 

Det var professor Ian Bruce, fra 

universitetet i Manchester. Hans tema var 

behandlingen av PsA. 

Hodebunn, hud og negler er ofte involvert 

ved sykdom. 

– Det perianale området og hodebunnen 

er oftere rammet av PsA, sammen- 

lignet med psoriasis. 30 % av pasientene 

beskriver at tilbakefall i hud og ledd skjer 

samtidig, sa Ian. 

Et flertall av pasientene med PsA har 

hudplager som klassifiseres som milde eller 

moderate. Mellom 60 og 80 % får negleplager. 

– PsA er en progressiv sykdom. 20 % av 

pasientene utvikler klinisk missdannelse 

og skader som resulterer i funksjonshemning. 

Etter ti års oppfølging får 55 % av 

pasientene mer enn fem deformerte ledd, 

fortsatte han. 

Dødeligheten er høyere enn i befolkningen 

for øvrig, men det foreligger delvis 

ulike resultat i ulike studier. Den viktigste 

årsaken til økt dødelighet er kardiovaskulære 

sykdommer. 

vei pasienten 

Methotrexate har i lang tid vært den etablerte 

behandlingsterapien. Ian redegjorde 

for upubliserte data fra methotrexate 

studiene, Methotrexate in Psoriatic Arthtitis 

(MIPA). 

– Der kunne man ikke påvise noen vesentlige 

forskjeller mellom behandlede 

pasienter og de som fikk placebo. Men: 

Dosen i studien var begrenset til 15 mg. pr. 

uke – noe som er mindre enn det som normalt 

blir brukt klinisk. Man hadde heller 

ikke noen pareneteral distribusjon – som 

kan være nødvendig. Så jeg tro ikke siste 

ordet innen dette området er sagt ennå. 

En annen studie som Ian refererte til 

handlet om adalimumab for PsA, og hvor 

det var en betydelig forbeding sammenlignet 

med placebo. 

– Head-to-head studier av anti-TNF 

mangler. Derimot innså Ian – og han understreket 

at det var hans egen oppfatning 

– an noen spesifikk anti-TNF ikke var bedre 

enn noen annen når det gjelder perifer 

artritt. 

– Men for dactylitis og enthesitis er 

både infliximab og golimumab formelt be-

Fr v Ian Bruce, Gerd-Marie Alenius och Carl Turesson. 

kreftet som aktive. Det skal gis 5 mg. infliximab 

per kilo kroppsvekt – så husk å veie 

pasienten, oppfordret han. 

Framtiden ser lovende ut, avsluttet Ian. 

– Ustekinumab har vist seg bedre enn 

placebo, alefacept har vist seg å være effektivt 

mot psoriasis og når det gjelder 

abatacept finnes det i dag ingen studier – 

men derimot foreligger det flere kasustikker 

der man kan se betydelige resultater. 

Tre oppsatte retningslinjer 

Avslutningsvis talte Gerd-Marie Alenius 

om retningslinjer for behandling av psoriasisartritt 

som finnes i Sverige. Disse 

er nødvendige – både av hensyn til kostnader, 

men også for å sikre en jevnlik behandling, 

påpekte hun innledningsvis. 

– Det er faktisk tre forskjellige retningslinjer 

for behandling av PsA: Først SRFs 

egne, i tillegg har Legemiddelverket og sosialstyrelsen 

satt opp retningslinjer. 

Alle tre har noe til felles – de skal oppsummere 

prinsippene for behandling av 

revmatisk sykdom basert på vitenskaplige 

kunnskaper og bevis, konsensus og klinisk 

erfaring. 

kunnskapen eksploderer 

Gerd-Marie beskrev mer detaljert SRFs retningslinjer 

for behandling av PsA i Sverige. 

– Baseline for behandling er NSAID 

preparater. Selv om det er kun få og små 

studier – er de kliniske erfaringene gode. 

For intraartikulære injeksjoner av steroider 

finnes det ingen studier, men selv 

her finnes det gode kliniske erfaringer. 

– Systematisk steriodbehandling finnes 

det heller ingen studier på, og her er det 

ingen konsensus mellom svenske revmatologer. 

Men det blir brukt noen steder likevel. 

Behandling med DMARD: Methotrexate 

kan heller ikke påvise noen overbevisende 

resultat i noen studier – men selv 

her finnes gode kliniske erfaringer. 

- Sulfalazin har både betydelige resultater 

i studier og gode resultater i klinikk. 

Leflunomid har også vist seg å ha en betydelig 

effekt og det samme gjelder også 

for gullsalt – men med gull har man problem 

med bivirkninger. 

Samtlige anti-TNF har effekt på PsA, 

og man kan ikke se noen store forskjeller 

mellom dem. 

– Kunnskapen på dette området bokstavlig 

talt eksploderer akkurat nå. Jeg er 

sikker på at det kommer flere legemiddel 

i framtiden som vil hjelpe våre pasienter, 

avsluttet Gerd-Marie. 

PER LUNDBLAD 


Svein Dåvøy, som er leder i Norsk Revmatikerforbund, 

har startet en debatt i 

forhold til ”å miste diagnosen”. Han og 

Norsk Revmatikerforbund har utfordret 

styret til å fjerne den forvirring som oppleves 

av pasientene i forhold til at diagnoser 

endres og ”tas fra pasientene” 

ved revmatologiske avdelinger. Pasientene 

argumenterer med tilfeldig og 

uforståelige praksis og etterlyser at slik 

praksis blir kvalitetssikret i et rettssikkerhetsperspektiv. 

Norsk revmatologisk forening og 

Norsk revmatikerforbund nedsatte 

i 2010 en arbeidsgruppe for å se 

på saken. Etter flere arbeidsmøter og utarbeidelse 

av forslag til retningslinjer, var det 

ønske om å vurdere de juridiske sidene vedrørende 

retningslinjer utarbeidet av fagmiljø 

og pasientorganisasjoner i fellesskap. 

Saken ble derfor oversendt Helse – og 

Omsorgsdepartementet. 

Det tok lang tid før vi fikk svar, men departementet 

viser til helsepersonellovens 

§ 4 om forsvarlig praksis i forhold til utredning, 

diagnostisering og oppfølging av 

pasientene. De viser til at diagnostisering 

bør om mulig foregå etter internasjonale 

retningslinjer. 

Departementet erkjenner at det kan 

være aktuelt å endre diagnoser, men legger 

til grunn at det etableres god kommunikasjon 

mellom pasient og helsepersonell 

og at pasienten har rett til informasjon og 

rett til å medvirke. 


”Å miste diagnosen” 

og rettssikkerheten 

De stiller seg positive til at det utarbeides 

retningslinjer og rutiner som bidrar til 

å bedre pasienters rettssikkerhet. 

– Vi hadde håpet at departementet hadde 

tatt initiativ til å utarbeide en nasjonal 

veileder, slik som for eksempel Helsedirektoratets 

veileder, ”Beslutningsprosesser 

for begrensning av livsforlengende 

behandling hos alvorlig syke og døende” 

sier styremedlem i Norsk revmatologisk 

forening, Frode Fjeldberg. 

Det fikk vi ikke til, men vi mener at resultatet 

av dette arbeidet skal være en 

veileder i beslutningsprosesser når spørsmålet 

om å skifte eller endre diagnose i 

forhold til inflammatorisk revmatisk sykdom, 

dukker opp. Veilederen skal styrke 

rettssikkerheten og gi grunnlag for en bedre 

dialog med pasienten. 

Frode Fjeldberg har vært NRF s representant 

i gruppen som har sett på hvordan 

forholdene kan bedres ved de revmatologiske 

avdelinger for å endre den praksisen 

som Norsk Revmatikerforbund anser som 

svært lite tilfredsstillende. 

Han er enig med pasientforeningen i at 

det er uholdbart og lite tillitsvekkende at 

det stadig stilles spørsmål ved om diagnosen 

er riktig, særlig når det gjøres av LIS- 

leger som har vært i faget i relativt kort tid. 

– Retningslinjenes budskap er en varsom 

fremgangsmåte og forståelse for at 

symptomene ikke forsvinner selv om diagnosen 

endres og at god informasjon og 

alternative tiltak må vurderes og tilbys, 

avslutter Frode. 

veilederen har 5 hovedbudskap. 

1. En bør generelt være tilbakeholden 

med å foreta diagnoseendringer hvis 

det ikke får betydelige konsekvenser 

for valg av behandling eller andre diagnoseavhengige 

tiltak. 

2. Diagnoser skal fastsettes eller endres 

på medisinsk grunnlag ved å anvende 

anerkjente nasjonale eller internasjonale 

kriterier uten at konsekvensene 

for pasientens rettigheter blir avgjørende 

i vurderingene. 

3. Kun leger som er spesialister i revmatologi 

skal kunne ta bort tidligere satt 

diagnose, men beslutningen bør først 

drøftes med en annen spesialist. Ved 

tvil eller uenighet bør spørsmålet drøftes 

i et møte med flere revmatologer. 

4. Pasienten har rett til henvisning til annen 

revmatologisk avdeling for second 

opinion dersom han/hun ønsker dette 

når det antydes at tidligere diagnose 

foreslås endret. 

5. Pasienten skal tilbys annen relevant behandling 

for sine plager selv om diagnosen 

endres. 

6. Diagnoseendringer/justeringer innen 

spekteret av inflammatoriske tilstander 

anses som mindre endringer som ikke 

nødvendigvis behøver drøfting i henhold 

til veilederen. 


Leder Norsk Revmatolokisk Forening

Strategiplan for Norsk revmatologisk 

forening 2011 – 2015 

Formål og generelle betraktninger 

Norsk revmatologisk forening skal som en fagmedisinsk forening 

fremme revmatologien som fag praktisk og vitenskapelig. For 

å ivareta denne oppgaven, er det behov for en strategiplan som 

skal være retningsgivende for styrets arbeid. 

Foreningen skal arbeide for: 

1. Et fortsatt desentralisert og likeverdig tilbud i hele landet. 

2. Nasjonalt faglig samarbeid mellom sykehus, regioner og forskningsgrupper. 

3. Kvalitet i behandling, forskning og utdanning på minst samme 

nivå som land det er naturlig å sammenlikne oss med. 

4. Deltagelse i utviklingen av revmatologien i Europa gjennom 

UEMS, EULAR, skandinavisk samarbeid o.lign. 

5. Gjennom aktuelle og strategiske saker promotere revmatologi 

som et interessant fag å utøve praktisk og akademisk. 

6. Forslå kandidater fra foreningen til verv og utvalg som vil 

fremme faget. 

7. Påvirkning gjennom å besvare høringer gjennom Legeforeningen, 

myndigheter og andre for fremme faget i forhold til 

økte ressurser, være pådriver for innføring av nye kunnskapsbaserte 

behandlings- og diagnostiske metoder og teknologi. 

8. Samarbeide aktivt med myndigheter, pasientorganisasjoner 

og andre for å nå foreningens mål. 

Revmatiske sykdommer epidemiologi 

Det skal arbeides for å: 

1. Avklare begreper som revmatisk sykdom, lidelser, plager osv. 

for å estimere forekomsten av revmatisk sykdom, derav andelen 

som har behov for behandling. 

2. Stimulere til at det drives epidemiologisk forskning i Norge, 

for å ha en god oversikt over epidemiologiske forhold. 

3. Bidra til at kunnskapsnivået i revmatologisk epidemiologi 

holder et høyt nivå bl.a. ved at temaet behandles på kurs o. 

lign. 

Diagnostikk av revmatisk sykdom 

Revmatiske sykdommer diagnostiseres med en kombinasjon av 

anamnestiske opplysninger, kliniske kjennetegn, klinisk-kjemiske- 

og immunologisk tester samt bildediagnostikk. For mange av 

sykdommene er det utviklet diagnose- eller klassifikasjonskriterier. 

Særlig innen bildediagnostikk har det vært store fremskritt i 

løpet av kort tid. Dette gjelder både ultralyd, CT- og MR- teknikker 

og etter hvert PET-CT. Omfanget av bildediagnostikk har økt 

og behovet vil trolig fortsette å øke. 

Det skal arbeides for: 

1. Revmatiske sykdommer skal diagnostiseres og følges opp i 

henhold til vitenskapelige eller beste erfaringsbaserte verifiserte 

metoder. 

a. Dette omfatter mest mulig enhetlig bruk av internasjonale 

eller nasjonale kriterier for diagnostikk/klassifikasjon av 

sykdommene. 

b. Når objektive tester er best egnet til å stille en mest mulig 

sikker diagnose eller gir best informasjon om prognose, 

bør disse anvendes. Dette gjelder bildediagnostikk, immunologiske- 

og evt. genetiske tester og fremtidige nye metoder 

f. eks. PET-CT eller andre. 

c. Pasienter med sammensatte og kompliserte sykdomsbilder 

får et helsetilbud koordinert av revmatolog og tilgang 

til andre relevante spesialiteter ig fagpersonell. 

2. Ny metoder bør implementeres så raskt de er tilgjenglige og 

anerkjent som ”best practice”. 

Legemiddelbehandling av revmatisk sykdom 


1. At pasientene får tilgang til de nyeste og mest effektive legemidlene 

som utvikles. 

2. Bidra til at disse anvendes på en mest mulig faglig riktig og 

samfunnsøkonomisk måte. 

3. Samarbeide med myndigheten i legemiddelspørsmål. 

kirurgisk behandling av revmatisk sykdom 


1. At revmatologer skal opprettholde kunnskap om revmakirurgi 

som behandlingsalternativ. 

2. Revmakirurgi skal utføres ved sykehus der det foreligger et 

godt og organisert samarbeid mellom revmatolog og revmakirurg/ortopedisk 

kirurg. 

3. For kompliserte inngrep og inngrep som utføres sjelden, anbefales 

at få, spesialiserte sentre utfører inngrepene. 

4. For inngrep som krever spesielle ferdigheter, bør organisering 

mot regional sentralisering av tilbudet støttes. 

5. Opplæring i revmakirurgi i spesialistutdanningen må tilpasses 

behovet for kunnskap om behandlingsformen. 

Rehabilitering 


1. At revmatologer har tilstrekkelig kunnskap om rehabilitering 

og rehabiliteringsmetoder. 

2. At rehabilitering blir tema ved foreningens kurs og at det finnes 

muligheter for deltakelse på etterutdanning med rehabilitering 

som tema. 

3. Støtte til forskning som først og fremst er av nasjonal karakter 

for å besvare viktige spørsmål innen rehabilitering. 

4. Klargjøring av grensesnittet mellom behandling og rehabilitering. 

5. Arbeide for å tydeliggjøre retningslinjer for hva rehabilitering 

skal være på de ulike nivåene, og hvilke pasienter som skal ha 

rehabiliteringstilbud på hvilket nivå. 

 


Utdanning innen revmatologi 

Spesialistutdanningen 


1. At målbeskrivelsen i utdanningen er oppdatert og fremtidsrettet 

i forhold til fagets utvikling. 

2. Å utvikle en kursstruktur som er tilpasset fagets utvikling, inkludert 

nødvendig kunnskap fra andre fag. 

3. Vektlegging av tjenestens innhold gjennom for eksempel 

sjekklister, mer enn tjenestetid. 

4. Oppfordre til at noen kurs og etterutdanning, kan gjøres via 

e-læring, der dette synes tjenlig. Både nasjonale og internasjonale 

kurs (spesielt kurs som tilbys gjennom EULAR). 

5. I større grad legge vekt på ervervelse av ulike tekniske ferdigheter 

som ultralyd og annen bildediagnostisk kompetanse. 

6. Sammen med den Norske Legeforening å jobbe for at legene 

i størst mulig grad beholder dagens innflytelse på spesialistutdanningen 

i en tid med varslede endringer. 

7. Delta aktivt i arbeidet gjennom UEMS. 

8. Videreutvikle sjekkliste slik at den blir mer fullstendig og bedre 

gir et bilde av oppnådd erfaring/kompetanse f. eks hospitering 

innen barnerevmatologi og bildediagnostikk, dokumentere erfaring 

med en visst antall kliniske problemstillinger. 

Etterutdanningen 

Det skal arbeides for å: 

1. Utvikle og vedlikeholde et etterutdanningsprogram som er 

tilpasset fagets utvikling og medlemmenes behov for å beholde 

og utvikle sin kunnskap. 

2. Arrangere kurs, minst en gang årlig. 

3. Oppfordre avdelingene til at både overleger og LIS-leger får 

delta på et internasjonalt kurs/kongress årlig. 

4. Støtte videreutdanningsopplegg for alle faggrupper som er 

aktører i revmatologiens tverrfaglige arbeidsmåter. 

5. Stimulere til at legeforeningens etterutdanningssystem LEIF 

(etterutdanning av legespesialister) benyttes. 

Dokumentasjon i revmatologisk praksis 

Løpende dokumentasjon av daglige møter med pasienter, er tradisjonelt 

dokumentert i en fortellende form. Utvikling av nye og 

vitenskapelig basert dokumentasjon for å kunne utnytte fordelen 

nytten av ulike skåringssystemer, spørreskjemaer, sykdomsmål 

o.lign vil i framtiden være nødvendig blant annet for at informasjonen 

blir lagret strukturert og kan gjenbrukes til ulike formål. 

Det skal jobbes for: 

1. At det benyttes elektroniske dokumentasjonssystemer som 

kan støtte flere formål, som dokumentasjon, kommunikasjon, 

og kvalitetssikring på en mest mulig brukervennlig måte. 

2. Systemene bør være bygget på vitenskapelig prinsipper og 

støtte en strukturert og oversiktelig måte å lagre, gjenfinne 

og gjenbruke data på. 

3. Systemene må på en effektiv måte gi tilbakemelding som understøtter 

aktiv beslutningstaking . 

4. Etablere et nasjonalt register for biologiske behandlingsregimer 

evt også med behandlingsregimer med de mest sentrale 

syntetiske sykdomsmodifiserende legemidlene. 

Bruk av ikT – teknologi 

Alt informasjonsarbeid er allerede, eller vil trolig i planperioden 

nesten utelukkende forgå elektronisk. Kravene til brukervennlighet, 

beslutningsstøtte og integrasjon må være høye og bli et reelt 

hjelpemiddel i møtet med pasienten. Systemene må i tillegg være 

komunikative med sømløs funksjonalitet. 


Det skal jobbes for: 

1. Støtte myndighetsinitiativ som gir bedre muligheter for informasjonsdeling 

med samtykke fra pasienten. Initiativene kan 

omfatte lovendringer, forskriftsendringer, etc. 

a. Viktig at legene selv inkluderes i vurderingen ved innføring 

av nye elektroniske journalsystemer, slik at disse er 

tilpasset og fungerer bra i legers hverdag. 

b. Elektroniske journalsystem skal dekke krav til dokumentasjon, 

men bør også være mest mulig brukervennlige og 

ikke medføre ekstraarbeid og ekstra tidsbruk for brukerne 

(dvs leger og annet helsepersonell). 

2. Støtte utvikling av teknologi som gir muligheter til å oversende 

informasjons via EPJ til aktuelle nasjonale sentrale eller 

faglige kvalitetsregistre. 

3. Være positive til deltakelse i prøveprosjekter som vil teste ut 

fremtidige elektroniske løsninger. 

Organisering av det revmatologiske tilbudet 

Offentlig sektor 


1. At det er revmatologiske avdelinger eller revmatologisk service 

i alle helseforetak. 

2. Tilbudet bør være organisert med poliklinikk, dagbehandling 

og muligheter for heldøgnsopphold. Det bær være minimum 

en avdeling med egne senger i hver region. 

3. Rehabiliteringsdelen av tilbudet bør være organisert tverrfaglig 

med virkeliggjøring av ”tidlig artritt klinikker” og andre 

hensiktsmessige organisasjonsformer. 

4. Det bør arbeides for større pasientstyring av tilbudet f. eks i 

forhold til mer selvbestemt organisering av kontrollvirksomheten 

for de friskeste pasientene. 

5. Det bør arbeides for tilstrekkelig kapasitet i tilbudet, spesielt 

ved å få opprettet flere legestillinger og få en mer likeverdig 

geografisk fordeling. 

6. Innføring av såkalt målrettet behandling for tilstander der slike 

metoder er utviklet. 

Privat sektor 

Samarbeidet mellom private sykehus og de regionale helseforetak 

er grunnlagt på samarbeidsavtaler basert på levering av effektive 

og riktige tjenester av riktig kvalitet til riktig tid til de som 

trenger det. Det benyttes ofte målekort som inneholder sentrale 

indikatorer innenfor aktivitet, kvalitet og økonomi. 

Modellen representerer god samhandling mellom offentlige 

helseforetak og private ideelle sykehus. 

Fremtidig samarbeid bør videreføres etter lignende modeller 

med vekt på det faglige innholdet. 


1. At private sykehus kan være hovedtilbydere av revmatiske 

helsetjenester der de er etablert, og tilbys forutsigbare økonomiske 

rammer gjennom avtaler med helseforetakene. 

2. Opprettelse av flere hjemler for praktiserende spesialister, 

spesielt i områder som ikke har slike hjemler. 

3. Oppmuntre til å opprette gruppepraksis hvor hjemler opprettes 

og forholdene for øvrig ligger til rette for det. 

Samhandling med primærhelsetjenesten 

Samhandlingsreformen blir grunnlaget for samarbeidsformene 

i planperioden


1. Kompetanseoverføring slik at kunnskapen om debutsymptomer 

på revmatisk sykdom er godt kjent og fører til tidlig 

henvisning av de riktige pasientene for tidlig diagnostikk og 

behandling. 

2. En hensiktsmessig fordeling av oppgaver mellom nivåene. 

3. Hensiktsmessige kommunikasjonsformer mellom nivåene 

ikke minst via velfungerende IKT-systemer. 

4. At vi skal være en aktiv aktør i forhold til utvikling og innføring 

av samhandlingsreformen i samarbeid med Legeforeningen, 

pasientorganisasjonene og andre. 

Organisering av revmatologiske avdelinger/sykehus 

Oppgavene vil være knyttet til diagnostikk, legemiddelbehandling, 

oppfølgning, forskning og utdanning/undervisning som anført 

i spesialisthelsetjenesteloven. 

Pasienter som har behov for oppfølging bør få et bedre individuelt 

oppfølgingsopplegg med vekt på kontroller tilpasset pasientens 

behov og ikke tidsfaste kontroller. Moderne behandling 

har ført til at mange pasienter er i vedvarende remisjon og opplever 

faste kontroller som lite tilpasset sitt behov. Det etterspørres 

i større grad tilgang til spesialisthelsetjenester når behov oppstår 

og ikke planlagt av helsetjenesten selv. 


1. Bedre samsvar mellom behov og kapasitet ved revmatologiske 

avdelinger, spesielt flere stillinger for overleger/spesialister. 

2. Prioriteringen av nyhenviste bør minimum følge standarden 

i de nasjonale prioriteringsveilederne. 

3. Diagnostikk og behandling av nyoppståtte artrittsykdommer 

bør organiseres etter prinsippene for tidlig artrittklinikker og 

oppfølgingen etter prinsippene for målstyrt behandling (treat 

to target (T2T)). (har man et godt klyngende navn for det?). 

4. Dokumentasjon bør gjøres strukturert og muliggjøre at innsamlet 

klinisk informasjon kan analyseres på gruppenivå, 

både til kvalitets- og om mulig forskningsformål. 

5. Gjøre revmatologiske avdelinger attraktive slik at fremtidige 

leger vil velge revmatologi som arbeidsområde/fag. 

Pasient medvirkning og samarbeid med 

pasientorganisasjonene 

Norsk Revmatikerforbund anbefaler Norsk Revmatologisk Foreningen 

å arbeide med: 

– å få ned ventetiden til revmatologisk utredning 

– ivaretakelse av de som blir fratatt diagnose 

– å opprette god dialog med allmennlegene 

– opplæring av fastlegene slik at de får økt kunnskap om revmatiske 

lidelser og signaler som kan bety en revmatisk sykdom 

– at TAK-prosjektet blir en realitet i hele landet 

– å være pressgruppe overfor myndighetene slik at spesialiteten 

reumasykepleiere opprettholdes 

– at det forskes mer, både medisinsk og brukerrettet forskning 

– utvikle gode rutiner for ivaretakelse av pasient/bruker 

– å utvikle reell brukermedvirkning på systemnivå i alle revmatologiske 

enheter 

– utviklingen av faget revmatologi slik at mange ønsker denne 

utdanning 

– videreutdannelse (CME) for etablerte revmatologer 

– at revmatologi blir en viktig del av legestudiene 

– at kompetansemiljøet for revmatologer/det tverrfaglige opprettholdes 

og videreutvikles når utviklingen går mot mer poliklinisk 

behandling framfor sykehusinnleggelser 

– at det opprettes et kompetansemiljø som ivaretar hele landet 


1. Velutviklet samarbeid med pasientenes organisasjoner på 

områder av felles interesse. 

2. Å organisere og praktisere faget på en måte som ivaretar og 

styrker pasientperspektivet. 

3. At kapasiteten ved de revmatologiske poliklinikker er god nok 

til at ventelistene holdes korte, at tidsbruken per pasient er 

tilstrekkelig (mtp at det stort sett dreier seg om kronisk sykdom 

med innvirkning på pasientenes totale livssituasjon), og 

slik at det foreligger en fleksibilitet som muliggjør mer pasientstyrt 

kontrollopplegg. 

Forskning og akademisk revmatologi 


1. Støtte legeforeningens forslag om dobbeltløp i spes. utdanningen. 

2. Oppfordre til forskning og fagutvikling ved alle avdelinger. 

3. Støtte initiativ til flersenter studier i Norge og utvikling av 

forskningsnettverk. 

Barnerevmatologi 


1. At barn med revmatiske sykdommer sikres optimal behandling 

både lokalt, regionalt og nasjonalt. 

2. At kompetansemiljøet nasjonalt styrkes og i enda større grad 

utvikles til en nasjonal ressurs. 

internasjonalt samarbeid og utvikling 


1. Tydeligere deltakelse i internasjonalt samarbeid innen EU- 

LAR, UEMS, Scandinavian Society osv. og at denne deltakelsen 

også blir tydeligere nasjonalt. 

2. Oppfordre og legge til rette til deltakelse på internasjonale 

kurs ved å tilby økonomisk støtte som f. eks reisestipend. 

kvalitet i revmatologisk praksis 


1. Etablering av et nasjonalt register for biologisk legemiddelbehandling. 

2. At fagmiljøet som driver registrering/registre skal utvikle 

sine registre, invitere og samarbeide med andre avdelinger 

om prosjektene. 

3. Utarbeidelse av ulike retningslinjer samt at foreningen skal 

vurdere implementeringen og etterlevelsen av disse som et 

grunnlag for god praksis. 

4. Gjøre behandlingsresultater kjent også på tvers av regioner, 

sykehus eller evt. avdelinger. 

Rammebetingelser 


1. Myndighetene får øket forståelse for at kvalitet i behandlingspraksis, 

behandlingsresultater og organisering blir en integrert 

del revmatologisk praksis. 

2. Øket forståelse for at det må brukes ressurser til kvalitets-, 

forskning- og fagutviklingsarbeide arbeid ved avdelingene. 

3. Å støtte utviklingen av faglig kvalitet som en styringsparameter 

og evt. også bli grunnlag for finansiering av helsetjenester. 

4. At tilbudet må være tverrfaglig og ikke - legepersonell må tilbys 

utdanning får å oppnå både uformell og formell spesialkompetanse. 


Ode til Norsk revmatologisk forenings medlemmer 

og til revmafaget 2010 

Så gøy at revma er samlet nå 

…vi kjenner ikke helegjengen 

At det blir artig, det tror vi på! 

– bli bedre kjent i samme slengen 

men først så skal vi jammen gruble på, 

hvordan var revmafaget før og nå? 

Skarp sparekniv 

gir mer liv 

med to og to i sykesengen?! 

Konsultasjonstiden, den går ned, 

vi skal jo være effektive?! 

Hvis du er rask, ja, så får du fred, 

Da er du plutselig ” i drivet”. 

For HAQ og DAS og sånn, det er en fest 

Og saftig synovitt det er jo best! 

Heo hvor det går, 

Premien du får 

… er mye, mindre mindr å skrive?! 

Vi slår et slag, du for GTI, 

Ja,skulle du ha sett på maken, 

Der kan vi samle hver ”h-i-s-t-o-ry” 

På alt som legges på vårt laken 

Vi teller hovne ledd og måler VAS 

og vips, så faller alt i hop på plass 

probe og gel 

er siste sprell 

for ultralyd er ”krem på kaken” 


av Kristin Holstad 

Mel: ”Å tenk at Gråpus har fire små ”– melodi M. Munthe 

Ja, flere kvinner, det er vi jo, 

slikt mister gutta nesten pust av 

men ingen Nightingale – ”bare god” 

det blir man nesten bare dust av 

Nei, vi må dyrke frem vår koloritt, 

for samme er vi faktisk dynamitt 

jobbe i spann 

kvinne og mann 

…og doktorgrader blir det flust av 

Nei, spøk til side, man får vel si, 

at revma ei har ”gått på smellen” 

en progresjon, som er bra, syns vi 

fortjener futt for festpropellen, 

så la oss felles ta den ”lige du” 

for Ada, Per og Lill og Mads og Knud 

kose dere nå 

med sukker på 

og skål for resten utav kvelden 

SKÅL

REvMAkALENDER 

Revmakalender 2011 

våren 2011 

Revma Review, Gardermoen, 14.01.2011 

4. Eular/Eustar kurs i Sklerodermi, Beograd, 27.01.11-30.01.11 

31. Europeisk workshop for Revmatologisk forskning 

kurs i revmatiske sykdommer hos barn, Oslo, 16.03.11-18.03.11 

Forskningsmøte for beindestruksjon. Trondheim, 17.03.11 

Skulderdiagnostikk og behandling, Oslo, 23.03.11 

Seminar in Advanced Rheumatology, New York. 24.03.11-26.03.11 

Nakke, albue og hand: diagnostikk og behandling. Bergen, 08.04.11-09.04.11 

vårmøtet i norsk revmatologisk forening, Skien, 28.04-29.04.11 

immunology 2011, 98th annual meeting, San Fransisco, 13.05-17.05.11 

Eular 2011, London, 25.05.11-28.11.11. 

10th World Congress on inflammation, 25.06.11-29.06.11 

visste du… 

At pasienter med spørsmål om hypermobilitet og Ehler Danlos 

syndrom nå kan henvises til Fysikalsk medisinsk avdeling Oslo 

universitetssykehus, Ullevål eller på Vestlandet til Fysikalskmedisinsk 

avdeling Haukeland Universitetssykehus til vurdering. 

Les mer på hjemmesiden 

At når du trykker på bannerreklamene på hjemmesiden, så kan 

du oppdage mye nyttig informasjon. Du kan lese om Abbotts 

produkter, prinsipper for godt arbeidsmiljø og belønning for sitt 

samfunnsengasjement, på RA - portalen til Roche kan du se gode 

foredrag fra de populære Revma Review og Roche – dagen. MSD 

har en oversiktlig kurs- og kongresskalender og under Mediahuset, 

som vi samarbeider med for å utgi Norsk Rheumabulletin, 

finner du blant annet medlemsbladet til Svensk revmatologisk 

forening og andre svenske fagmedisinske foreninger. 

At på hjemmesiden under fanen forskning vil du etter hvert 

finne navn på kollegaer som har disputert og et sammendrag av 

forskningen. 

At foreningen har opprettet reisestipend for medlemmer som vil 

delta på kurs i regi av Eular og ACR. 

At du allerede nå kan nominere en kollega til Humanprisen på 

www. Humanprisen.no 

Scandinavian Society for Rheumatology er reorganisert. I steden 

for at ledervervet gikk på omgang blant ledere av de revmatologiske 

foreningene i de nordiske land, er det nå dannet et styre av 

personer med professorkompetanse som velges for 4 år. Norsk 

representant er Hans Nossent med Glenn Haugeberg som vara.

Norsk Rheumabulletin - Mediahuset i Göteborg AB

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?