Erkjennelsens grensesteder” * - Antroposofisk Selskap i Norge

More documents

Recommendations

Info

filosofi” en bemerkelsesverdig tolkning: ”Måten som mennesket blir vist det motsattes mulighet på i fortellingen i G.T., muligheten for også ikke å være hva det er, men så til gjengjeld være det med sin vilje – måten, mener jeg, som Gud viser mennesket denne muligheten på, består som kjent i at Gud forbyr det å ete frukten av kunnskapens tre til godt og ondt. Men nettopp gjennom dette budet, gjennom loven, blir det motsattes mulighet åpenbart for det, slik den dypsindigste av apostlene sier: Jeg ville ikke visst noe om lysten der hvor ikke loven hadde sagt: La deg ikke forlyste – synden hadde sin årsak i budet –, og uten loven var synden død (slik muligheten var død, dvs. var, men som om den ikke fantes) – men da budet kom, ble synden levende.” 4 Schelling henleder oppmerksomheten på at først ved å opprette en grense oppstår det en bevissthet om noe som ligger hinsides denne grensen. Allerede denne erkjennelsen bevirker – bortsett fra overtredelsen av budet – et frafall fra den opprinnelige tilstand av enhet. Idet den erkjennende aktivitet oppstår, er paradiset allerede ødelagt. Feiltagelsens slit og møye har begynt. Slangens løfte er stort: Du vil bli som Gud! Setter man slangens løfte i forbindelse med de ord av ”Terskelens vokter” som ble sitert ovenfor, så blir dimensjonen i kravet om ”selv å styre din egen skjebne” og ”det fulle ansvar for alle dine handlinger og all din tenkning” tydelig. Ved overtredelsen av budet oppstod to verdener: den jordiske og den himmelske verden. Siden da erkjenner mennesket seg selv gjennom virkningen av sine handlinger i verden, erfaringen av å støte an mot grensen fører til selverkjennelse. Samtidig er det mulig å ane og ha en følelse av rommet som ligger bak grensen. Slik våkner bevisstheten for et område som er nærværende, om enn foreløpig ikke tilgjengelig. Idag er dette aspektet sentralt, da man på grunn av det preg vår sivilisasjon har, ofte er orientert mot og fiksert på kun en verden, den fysisk-materielle verden, og har en tendens til å bli trollbundet av denne dimensjonen. Unnvikelse av ”erkjennelsens <strong>grensesteder”</strong> i vitenskapen Også i vitenskapen er spørsmålet om selverkjennelsen tilstede allerede fra begynnelsen av, i Grekenland. Man vil løse livets gåter, erkjenne jordens opprinnelse, utgrunne menneskets vesen, begripe hvordan kosmos er ordnet. Men da materialismen oppstod på 1800-tallet, ble horisonten for hva det var aktuelt å spørre om sterkt innsnevret. Siden da kan man forenklet sagt fastslå to markante holdninger innenfor vitenskapen med hensyn til erkjennelsesgrenser eller grensespørsmål. På den ene side har det siden Descartes bestått en søken etter et ”sikkert” erkjennelsesgrunnlag, befridd fra 4 F. J. W. Schelling, Philosophie det Mythologie, 7. forelesning.
alle metafysiske tradisjoner, spekulasjoner, illusjoner, feiltagelser og fordommer. Man forsøkte å etablere en entydig grensedragning mellom de områdene som er tilgjengelig for den menneskelige erkjennelsesevne, og andre områder som bare kan oppsøkes ved hjelp av troen. Det som ennå på Kants tid knyttet seg til teologiske og metafysiske spørsmål, og som f.eks. førte til premissen om at ”das Ding an sich” (Gud, frihet og udødelighet) ikke kunne erkjennes, ble på slutten av 1800-tallet, gjennom Du Bois Reymonds konsekvente anvendelse av Kants teser, fokusert mot spørsmålet om det er mulig å erkjenne materiens vesen. Du Bois Reymond kom dengang til den slutning at materiens vesen ikke er erkjennbar, og at det følgelig også her foreligger en uovervinnelig erkjennelsesgrense. Denne grensen som Du Bois Reymond formulerte, ble overvunnet av den moderne fysikk, men bare ved hjelp av materialismen, som utgår fra premissen om at det ikke finnes andre virkelighetsområder. Forskningen i det fysikalske beveger seg derfor i et område av forfinet materie, innenfor stadig mindre mikroverdener, som samtidig blir tilveiebragt gjennom stadig høyere energier. Men den grense som man ennå ved begynnelsen av det 20. århundre støtte an mot eller ble støtt tilbake av, finnes ikke lenger, da alt er materie og alt utspiller seg i et rom, på et sted ”på jorden”. Et neste fenomen ved denne fornektelsen av andre virkelighetsområder som har spesiell aktualitet idag, ble diskutert allerede den gang: Menneskets tenkning er ikke en åndelig akt, men beror ifølge materialismen kun på kjemiske prosesser i hjernen; den er ren hjernevirksomhet. Til denne dag er det altså ennå ikke avklart om tenkningen er en følge av kjemisk-fysikalske prosesser i hjernen, eller om hjernen er et verktøy eller en skueplass hvor det skjer en åndelig aktivitet. Hvilken av disse to tolkningene man bestemmer seg for, har allikevel vidtrekkende konsekvenser for hele menneskebildet. Betrakter man menneskets tenkning som en virkning av kjemiskfysikalske prosesser, så kan man for eksempel ikke stille spørsmålet om frihet. Også ansvaret for egne handlinger blir til en ren farse dersom mennesket bare blir tenkt som et produkt av de stoffer som utfolder sine virkninger i det. Videretenker man konsekvensene av dette synet, så blir det tydelig hvilken etisk-moralsk katastrofe som denne måten å forstå mennesket på fører til. Bevissthetshistorisk sett fører materialismen til en total fornektelse av muligheten for å anerkjenne og oppleve en guddommelig-åndelig virksomhet eller inspirasjon. Alt som skjer i mennesket og i naturen er uttrykk for virkningen av naturprosesser. Tenkningen blir følgelig kun forstått med utgangspunkt i den materielle erkjennelsens nivå, og ikke lenger som en åndelig prosess. Det grunnleggende dogmet ”Alt er materie” forhindrer at man overhodet tar i betraktning muligheten for å kunne iaktta andre områ-
Page 1 and 2: * ”Erkjennelsens grensesteder”
Page 3: ufullkommenheter og skjebnelaster s
Page 7 and 8: i likhet med en åpenbaring utenfra

Erkjennelsens grensesteder” * - Antroposofisk Selskap i Norge

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?