Økologisk dyrking av jordbær - Agropub

2 

2.1.1 

Jordbær 

Innledning 

Mange ulike skadegjørere finnes innenfor økologisk 

jordbærproduksjon, og selv om sjukdommer og skadedyr 

nevnes hyppig, er heller ikke ugrasproblematikk 

ukjent for de som prøver seg på denne produksjonen. 

Det er ikke noe sjeldent syn å se økologiske jordbærfelt 

som er nesten nedgrodd av ugras. Årsakene til at 

ugraset ofte blir problematisk i jordbær er flere, (a) 

jordbærplanta konkurrerer dårlig med ugraset, (b) det 

er vanskelig å sette inn effektive tiltak etter at kulturen 

er etablert, og (c) jordbær er en flerårig kultur og man 

ser ofte at ugrasproblemet bygger seg opp over år. 

En svært viktig del av ugraskampen i jordbær må derfor 

utføres før etablering av feltet. Et fornuftig vekstskifte, 

mekanisk brakking, «falskt plantebed», samt 

optimal planting av friske planter, er viktige deler av 

den forebyggende ugraskampen. Dekking med plast, 

halm, bark, eller flis vil forenkle ugraskampen i økologisk 

jordbær. Som regel er det også lettere å holde 

det ugrasfritt i sandjord enn i tyngre og/eller mer 

humusrik jord. I dansk veiledning sier man at man ikke 

bør høste jordbær mer enn i 2 år, fordi en sånn praksis 

hindrer sterk oppformering av skadegjørere, bl.a. 

ugras. 

Tabell 2.1 Vanskelige ugras i flerårige kulturer. 

Flerårige ugras Frøugras 

(Hvit)kløver Mjølke 

Kveke Åkersvineblom 

Løvetann Tungras 

Åkerdylle Tunrapp 

Åkertistel Meldestokk 

Åkersvinerot Vassarve 

Vegkarse Hønsegras 

Krypsoleie Rosettkarse 

Plantevern og plantehelse i økologisk frukt og bær / Bioforsk FOKUS 3 (7) 

2.1 

Ugras og ugraskontroll i jordbær 

2.1.2 Forkultur/Forbehandling 

Vekstskifte 

God ugraskontroll før planting er svært viktig for å lykkes 

med jordbærproduksjonen. Praktiske erfaringer tilsier 

at man har mye igjen for et år eller to med rotvekster 

eller poteter før planting av jordbæra. Dette kan 

være gunstig for ugraskampen, men bedrer også jordstrukturen. 

Figur 2.1 I økologisk jordbær er det viktig å ha god kontroll på ugraset 

ved nyplanting (foran i bildet), for å lette ugrasarbeidet senere 

(bakerst i bildet). Den avbildete åkeren er ikke økologisk drevet. 

Foto: Dag Ragnar Blystad. 

Planting av jordbær i pløyd grasvoll kan være aktuelt, 

og selv om dette kan være gunstig mht. enkelte 

ugrasarter, vil imidlertid dette kunne gi problemer med 

andre arter som for eksempel kveke. Mekanisk brakking 

en periode før planting kan være løsningen på 

dette problemet. 

Tabell 2.2 Flerårige ugras som ofte står igjen etter eng. 

Stedbundne ugras = 

«Engugras» 

Høymole Kveke 

Vandrende ugras = 

«Rotugras» 

Løvetann Krypsoleie 

Kulturgrasarter (Hvit)kløver 1 

1 Ikke alle kløverarter er vandrende, for eksempel rødkløver er 

stedbunden 

123 

Jordbær

124 


Figur 2.2 Flerårig ugras er svært vanskelig å bekjempe etter at jordbærfeltet er etablert. a) Åkersnelle i jordbær. b) Kveke som har vokst tvers i 

gjennom plasten. Foto: a) Dag Ragnar Blystad, b) Jan Netland.

Mekanisk brakking og grønngjødsling 

Fordi jordbær er en flerårig kultur er det, ikke minst 

ved økologisk produksjon, svært viktig at jorden i 

størst mulig grad er fri for ugras. Hvordan en mekanisk 

brakking, eventuelt kombinert med etablering av 

en grønngjødslingsvekst, bør utformes, blir i prinsippet 

det samme som for andre frukt- og bærvekster. I 

spørsmålet om hvordan en brakkingsperiode skal 

gjennomføres er det viktig å ha god kunnskap om biologien 

til ugrasene. Noen viktige biologiske egenskaper: 

Sammenhengen mellom ugrasets utviklingsstadium 

og variasjon i næringsinnhold i røtter og andre 

under jordiske plantedeler. 

Når er de ulike ugras i aktiv vekst og når har de 

eventuelt knoppkvile (dormans). 

Hvor dypt ugrasets rotsystem er og i hvilke jordskikt 

formeringsrøttene ligger. 

Effekten av gjentatt oppdeling av ugrasets vegetative 

formeringsorgan og nedgraving av disse. 

Du vil finne mer om hvordan man med biologisk kunnskap 

om ugraset kan effektivisere bekjempelsen i 

avsnittene om jordarbeiding og grønngjødslingsvekster 

i Bind I (Kapittel 3, henholdsvis avsnitt 3.2 og 

3.3). 

Selv om det er ganske mange biologiske faktorer å ta 

hensyn til kan vi sette opp en del generelle kriterier for 

hvordan denne kunnskapen kan effektivisere bekjempelsen 

i praksis: 

Finnes det mye flerårig ugras der hvor jordbærfeltet 

skal anlegges kan det være nødvendig å ha en 

relativt lang brakkingsperiode, for eksempel fra 

våren og frem mot midtsommer. 

Gjennomfør gjentatte jordarbeidinger slik at ugraset 

«sultes ut». Alle ugrasarter vil den første tiden, 

dvs. frem mot «kompensasjonspunktet» (for 

eksempel frem til 3-4 bladstadiet for kveka), forbruke 

mer energi enn de selv produserer. Ikke la 

ugraset komme så langt at det kommer over dette 

kompensasjonspunktet før du jordarbeider på nytt. 

Jordarbeiding hver 2. til 3. uke kan være et passe 

intervall. 

Bruk redskapstyper som i størst mulig grad kapper 

opp røtter, jordstengler etc. 

Generelt vil mekanisk brakking ha best effekt på 

våren og forsommeren. 

Avslutt brakkingsperioden med en dyp og god 

pløying. 

De ugrasene som har overlevd denne behandlin- 


gen, slik at det kommer opp nye lysskudd etter endt 

brakkingsperiode, vil da være svake og svært sårbare 

for konkurranse. En aktuell metode er derfor å 

så inn en kraftigvoksende grønngjødslingsvekst/ 

blanding rett etter endt brakkingsperiode. I «Bind I» 

(avsnitt 3.2) vil du finne informasjon om hvilke 

grønngjødslingsvekster som kan være aktuelle. 

Hovedhensikten med mekanisk brakking vil være å 

bekjempe flerårig ugras, men dette tiltaket vil også 

redusere frøbanken en del. Ulemper ved bruk av brakking 

er selvfølgelig at denne metoden kan medføre 

utvasking av næringsstoff og erosjon, samt gi ugunstige 

effekter på jordstrukturen. Tenk derfor nøye igjennom 

disse aspektene i forbindelse med hvordan tiltakene 

gjennomføres. 

Utsatt plantetid/«Falskt plantebed» 

Utsatt plantetid og «Falskt plantebed» er to metoder 

som er nært beslektet. Utsatt plantetid vil si at man 

ikke sår, eller planter, til hva som ellers ville vært normalt 

tidspunkt, men i stedet holder man jorda åpen 

ved gjentatt harving (utsatt plantetid kan man gjerne 

også kalle vårbrakk). På denne måten vil man stimulere 

ugrasfrøet til å spire for så å drepe de nyspirte 

ugrasplantene ved neste gangs harving. Vi vet dessuten 

også at ugrasene har en naturlig spiringstopp om 

våren (se Bind 1, Kapittel 2 om ugras) og at færre frø 

spirer senere på våren/forsommeren. Begge disse 

faktorene vil gjøre at utsatt planting av jordbær medfører 

færre konkurrerende ugrasplanter. 

«Falskt plantebed», bygger på de samme prinsippene 

som utsatt plantetid, men her lager man til plantebedet 

i god tid før planting. Dette kan for eksempel gjøres 

om våren for planting på forsommeren eller senere, 

eller det gjøres på ettersommeren/høsten for planting 

neste vår. I mellomtiden utfører en enda mer målrettet 

strategi for å redusere frøbanken i de øverste 

centimeterne av jorda: 

Lager til ferdige plantebed i god tid før planting. 

 

Harver flere ganger fordi dette stimulerer ugrasfrø- 

 

et til å spire og da vil neste gangs harving drepe 

oppkomne ugrasplanter. Tidsintervall på mellom 1 

og 2 uker kan være passe mellom hver harving, 

men avhenger av været. 

Avslutt aller helst med en flammebehandling, hvis 

 

du har tilgang til utstyr for dette, fordi denne 

behandlingen ikke vil stimulere nytt ugrasfrø til å 

spire. Hvis du ikke har utstyr for flamming så må 

siste gangs ugrasharving gjøres så grunt som 

125 

Jordbær

126 

 

 


mulig for å hindre at ugrasfrø lenger nede i jorda 

harves opp og spirer. 

Et alternativ til gjentatt harving er å gjennomføre flere 

ganger flamming, men da får man altså ikke redusert 

frøbanken på samme måte som ved harving. 

Etabler jordbærplantene så raskt som mulig etter 

flamming (eventuelt siste gangs harving). Du vil 

finne mer informasjon om hvordan en slik flamming 

skal gjennomføres i Bind 1 og Bind 2. 

Hvis man ikke skal benytte plast i planteraden, er bruk 

av falskt plantebed eller utsatt plantetid et effektivt tiltak 

for å redusere frøbanken i jorda og da etter hvert 

også mengde ugrasplanter i planteraden. 

2.1.3 

ting 

Plantemateriale og plan- 

Det er viktig med reint plantemateriale (jordbærmidd, 

spinnmidd, bladnematoder etc.) også mht. ugraskampen, 

dette fordi jordbærplanter med god plantehelse 

konkurrerer bedre med ugraset. Det er derfor best å 

bruke statskontrollerte planter. 

En god planting er dessuten også viktig mht. jordbærplantenes 

konkurranseevne. Spesielt gjelder dette 

barrotsplanter. Barrotsplanter planta om våren gir ofte 

et godt resultat dersom plantinga utføres på en god 

måte. Det er viktig at rota står rett ned fordi ei bretta 

eller krøllet rot medfører dårligere etablering. Se også 

til at plantedybden er riktig, det er best med jord opp 

til skillet mellom bladstilker og rot. 

5Jordbær kan plantes hele sommerhalvåret, men det 

er viktig at plantene er godt utvikla. Planting i mai, 

med fjorårsplanter, eller i august-september, med årets 

planter, er allikevel det mest vanlige. Planting om 

våren gjør at man andre året er i full produksjon. 

2.1.4 Behandlinger mellom og i 

raden 

De mest vanlige dyrkingsmetodene i Norge er mattekultur 

eller plastdekt drill. Heldekke med plast, dvs. 

plast også i gangene, er dessuten også aktuelt i økologisk 

dyrking. 

Åpen jord/mattekultur 

Ved planting uten plast vil radene gro mer eller mindre 

sammen, såkalt mattekultur. Tett plantedekke gir bedre 

ugraskontroll men kan gi økte problem med sykdommer 

pga saktere opptørking. 

Hvis man ikke bruker plast kan det være aktuelt å 

bruke langtindeharv i jordbæråkeren. Det er imidlertid 

viktig at plantene sitter godt fast («godt rota») før man 

ugrasharver, 2-3 uker etter planting kan være aktuelt 

tidspunkt for første harving. Gjenta harvingen med 

intervaller på 1-2 ukers mellomrom. Hvis ugrasharvingen 

skal gi god effekt må ikke frøugraset ha fått kommet 

for langt i utvikling, frøplanter med varige blad er 

ofte vanskelige å drepe med harving. Noen praktiserer 

også ugrasharving senere, enten om våren før blomstring, 

eller etter avslutta jordbærhøsting. Forsøk har 

vist at det er forskjell på jordbærsortene når det gjelder 

det å tolerere ugrasharving. ’Korona’ synes å være et 

eksempel på en sort hvor man bør harve forsiktig. 

Ulike former for radrensing kan også være aktuelt i 

jordbær. 

Dekking med plast 

Dekking med plast er et enkelt og relativt rimelig tiltak 

mot ugras i økologisk dyrking. Mange typer farget plast 

vil ha effekt mot ugraset, for eksempel svart, brun, blå 

eller hvit, men svart plast er det mest vanlige. I tillegg til 

ugraseffekten vil plasten også gi raskere vekst det første 

året. Dekking med hvit plast vil forsinke vekst og 

modning. En ulempe ved bruk av plast er imidlertid at 

dette tiltaket kan gi sterkere angrep av rotsnutebille, 

særlig på lett jord. Plastdekte driller er den mest vanlige 

formen for bruk av plast i jordbær. Heldekke med plast 

kan være en god løsning i økologisk dyrking, særlig der 

en ikke har behov for kjøring i feltet. Dekking med plast 

vil gi reinere bær og dermed også redusert risiko for 

enkelte soppsjukdommer som f. eks. lærråte. 

Dyrking på drill 

Dyrking på drill hever jordtemperaturen og gir tidligere 

modning, men kan også medføre at plantene blir mer 

utsatt for frost om vinteren. Dyrking på drill letter dessuten 

ugraslukingen. 

Aktuelle behandlinger i gangene 

Dekking med plast letter ugrasrenholdet betydelig. 

Ved den mest vanlige «plastmetoden», plastdekte driller, 

kan ulike metoder i gangene være aktuelt, men tilsåing 

med svaktvoksende grasarter er kanskje vanligst. 

Graset må da slåes med plenklipper. Dekking av 

gangene med halm er vanlig, eventuelt bruk av andre 

materialer som bark. Dekking med halm, bark eller liknende 

vil også gi reinere bær.


Figur 2.3 a) Ugrasflora før harving. Her er bare frøugras, men enkelte er for store for å få en tilfredsstillende bekjemping av ugrasharvingen. På 

nyplanting må en ofte harve med 1-2 vekers mellomrom for at ugraset ikke skal bli for stort mellom hver harving. Ugrasharving er svært lite tidkrevende, 

avhengig av bredde dekker harva flere rader og en kan kjøre relativt fort. b)Langtindeharv brukt i jordbær. Harva kan brukes når jordbærplantene 

har festa seg skikkelig, det betyr gjerne 2-3 uker etter planting. Her er harva brukt på lav drill, for å få full effekt mellom radene 

burde nok tindene vært innstilt etter drillene. c) Harvetindene sett på nært hald. Det kan se brutalt ut, men når jordbærplantene er etablerte, 

tåler de harvinga ganske bra d) Her har harvinga hatt god virkning mot det meste av frøugras, men tunrapp står igjen. Foto: Aksel Døving. 

127 

Jordbær

128 

2.1.5 

Oppsummering 

Den forebyggende ugrasbekjempelsen står svært sentralt 

i økologisk jordbærproduksjon: 

Flerårig ugras 

Allsidig vekstskifte 

Mekanisk brakkingsperiode, gjerne i kombinasjon 

med grønngjødsling 

Frøugras 

Utsatt plantetid/«Falskt plantebed» 

Strategien videre er svært avhengig av om man 

benytter ulike former for jorddekke eller ikke: 

Åpen jord, ikke dekke i planteraden (spesielt viktig 

med «Falskt plantebed» her). 

Ugrasharving flere ganger utover sommeren 


a b 

c d 

Figur2.4 a & b) Dekking med halm er vanlig også i den konvensjonelle jordbærdyrkningen. c) Dekking med plast letter ugrasrenholdet betydelig 

men ugrasplanter i plantehullet kan være problematisk. d) Dekking med treflis. Foto: a) og b) Dag Ragnar Blystad, c) Jan Netland og d) Aksel 

Døving. 

 

 

Luking 

Svaktvoksende gras i gangene, eller eventuelt 

pålegging av halm om høsten 

Svart plast i raden 

Så små plantehull som praktisk mulig (reduserer 

lukebehovet) 

Svaktvoksende gras i gangene, eller eventuelt 

pålegging av halm om høsten 

Eventuelt plast også i gangene (rasjonaliserer 

ugraskampen betydelig) 

Aktuelt å dekke med halm eller bark mellom 

radene 

Heldekke med svart plast

2.2 

2.2.1 Innledning 

Generelt om sjukdommer i jordbær 


Sjukdommer hos jordbær og kontroll av disse 

Både plantene og bæra hos jordbær er utsatt for 

skade av flere sjukdommer, og noen av disse kan 

gjøre jorda uegnet for bærproduksjon i flere år. Alle er 

ikke like alvorlige, men flere kan gi meget stor skade 

og betydelig redusert utbytte og kvalitet. Det er som 

oftest mer sjukdommer i eldre felt. I jordbær er det 

bl.a. flere alvorlige sjukdommer som ligger til grunn for 

at det er totalforbud for import av jordbærplanter. 

De mest alvorlige sjukdommene hos jordbær angriper 

plantene eller røttene, men er enda lite utbredt hos 

oss. Disse sjukdommene er så alvorlige at de utgjør 

en trussel mot dyrking av jordbær over store områder. 

Disse er: 

Rød marg som skyldes en eggsporesopp 

(Phytophthora fragariae var. fragariae) som lever i 

jorda og angriper røttene hos bl.a. jordbærplanter. 

Rotstokkråte eller lærråte som også skyldes en 

jordboende eggsporsopp (Phytophthora cactorum) 

som kan være årsak til skade både på planter og 

bær. 

Jordbærsvartflekk, forårsaka av soppen 

Colletotrichum acutatum, er en sjukdom som først 

har blitt påvist hos oss i det siste. Også denne 

soppen kan gjøre skade både på planter og bær. 

Mens de nevnte sjukdommene kan utelukkes ved 

hjelp av testing og nøye kontroll med import av mor- 

a b 

materialet og formeringen, er det flere viktige sjukdommer 

som i ulik grad alltid angriper planter og bær i 

produksjonen. De viktigste av disse er: 

Gråskimmel, den mest vanlige sjukdommen som 

også gir størst avlingsreduksjon. 

Gråskimmelsoppen (Botryotinia fuckeliana, konidiestadium 

Botrytis cinerea.) kan gjøre skade både 

på blad- og blomsterstilker, men at sjukdommen 

forårsaker råtning av bær betyr mest og gir størst 

skade. 

Jordbærøyeflekk, forårsaka av soppen 

Mycosphaerella fragariae, har de siste åra også 

blitt en betydelig sjukdom som først og fremst 

vises på bladverket, men den finnes også på bladstilker 

og på bær. 

Jordbærmjøldogg, forårsaka av soppen 

Sphaerotheca macularis, har blitt en betydelig 

sjukdom på planter og bær hos jordbær de siste 

åra. 

Planter kan også vise skadesymptomer som ikke skyldes 

angrep av sopper eller andre skadegjørere. De 

kan skyldes fysiogene skader. Det er symptom på 

skade som kan komme av uheldige vekstvilkår, mangel 

eller overskudd på ett eller flere næringsstoffer, 

uheldig jordreaksjon (pH) eller klimatiske forhold. 

På grunn av vårt kjølige klima, har vi færre problemer 

med noen sjukdommer enn i land lenger sør. Det er 

imidlertid alltid fare for at nye, alvorlige sjukdommer 

kommer hit ved import av planter. For å beskytte oss 

best mulig mot dette, har vi matloven med forskrift 

Figur 2.5 Rød marg. a) Jordbærfelt med angrep av rød marg. b) Hos angrepne planter mister røttene de fleste sugerøttene og bare hovedrøttene 

blir igjen. Foto: Arne Stensvand. 

129 

Jordbær

130 

som regulerer importen av levende planter og plantedeler. 

Det er ikke alltid det er lønnsomt å sette inn tiltak 

mot skadegjørerne. Betydningen og omfanget av 

skaden må alltid vurderes mot det økonomiske tapet 

skaden kan forårsake og kostnaden tiltaket medfører. 

Generelt om forebyggende tiltak 

Bare friske planter kan gi god avling og kvalitet. Sjuke 

og svake planter danner færre blomster og blomstene 

har ofte dårlig kvalitet. Det vil redusere både avling og 

bærkvalitet. Flere sjukdommer som lever i jorda er 

særlig alvorlige og kan gjøre jorda uegnet for jordbær i 

mange år. Det er som oftest både enklere og billigere 

å forebygge enn å reparere skade. Det viktigste tiltaket 

mot sjukdommer er et romslig og allsidig vekstskifte 

og å etablere plantingene ved bruk av friske planter. 

Jordbærplantene er utsatt for angrep av flere sjukdommer 

gjennom omløpet, men vi kan forhindre eller 

redusere slik skade ved bruk av forskjellige tiltak. 

Noen viktige tiltak er: 

Friskt plantemateriale 

Rett sortsvalg 

Korte omløp 

Fjerning av smittekilder 

Åpne og luftige plantebestand 

Bruk av smale enkeltrader 

Dyrking på drill 

Moderat og riktig gjødsling 

Dyrking under tak 

Dryppvanning 

Generelt om direkte tiltak 

Det er få direkte tiltak mot sjukdommer i jordbær som 

er aktuelle i økologisk produksjon. Bruk av friske planter 

og riktig plantekultur er de viktigste. Plantene kan 

også beskyttes direkte mot enkelte sjukdommer ved 

bruk av forskjellige midler. Svovel og svovelpreparater 

kan bl.a. benyttes med god virkning mot noen sjukdommer. 

Det foregår i dag en betydelig forskning for å 

utvikle, sikre og forbedre de biologiske bekjempelsesmetodene 

mot de viktigste skadegjørerne. Ved 

hjelp av bedre kunnskaper om soppenes biologi, kan 

muligvis forskjellige nytteorganismer utnyttes som 

direkte tiltak mot sjukdommer. I dag finnes det ingen 

slike tiltak som er godkjent i Norge eller som er så 

effektive at de kan tilrås. Nøye overvåking av felta kan 

bidra til at angrep kan oppdages på et tidlig stadium 

og øke sjansen for effektiv bekjemping. Også fjerning 

av angrepne bær eller planter kan noen ganger være 

effektivt for å hindre videre utbredelse og større 

skade. 


2.2.2 De viktigste sjukdommene 

i jordbær 

Rød marg 

Skadegjører 

Eggsporesoppen Phytophthora fragariae var. fragariae. 

Symptom 

Hos sterkt angrepne planter får unge blad en blågrønn 

farge, mens eldre blad kan bli gule eller røde. 

Slike planter visner eller dør etter hvert. Svakt angrepne 

planter viser ingen spesielle bladsymptomer, men 

stagnerer i vekst, gir liten avling og få utløpere. Slike 

symptomer vises oftest ikke før året etter planting. 

Hos angrepne planter råtner røttene fra spissen. 

Røttene mister de fleste sugerøttene. Bare hovedrøttene 

blir igjen (såkalt «rottehale»-symptom). Dersom 

man fjerner den ytterste barken innenfor de råtne rotspissene 

(der vevet ennå er tilsynelatende friskt), vil 

man kunne se at margen er rødbrun. Symptomene er 

tydligst vår og høst. Planter som er infisert av rød 

marg, vil dø etter kort tid når de vokser på fuktig og 

dårlig drenert jord, mens de kan klare seg bra på godt 

drenert jord og ved gode vekstforhold. 

Skadepotensial 

For å unngå å få denne soppen hit til landet ble det i 

1986 innført totalforbud mot import av jordbærplanter. 

Sjukdommen er utbredt i de fleste land med jordbærdyrking. 

Hos oss er den siden funnet hos noen få dyrkere (i 

Hedmark, Agder-fylkene og på begge sider av grensa 

mellom Rogaland og Hordaland). Dersom den skulle bli 

mer vanlig, kan angrep skape store problemer. 

Biologi 

Soppen lever i jorda og angriper røttene hos jordbærplanter. 

Den danner to slags sporer, oosporer 

(eggsporer) og zoosporer (svermesporer). Zoosporene 

er viktigst for spredning og infeksjon. Oosporene er 

tjukkvegga og kan overleve mange år i jorda uten vertplanter. 

Soppen overvintrer som mycel og oosporer i 

infiserte røtter. Det dannes sporangier med zoosporer 

som infiserer nye planter. Soppen spres med infiserte 

planter og med jord på fottøy og redskaper. I åkeren 

spres den med zoosporer i rennende vann og ved 

regn og vannsprut. Zoosporene infiserer røttene. 

Soppen trives best i fuktig jord. Den gjør derfor størst 

skade i våte områder og i dårlig drenert jord. Soppen 

liker forholdsvis kjølig klima, og oosporene kan overleve 

i mange år (10 – 15 år), uten vertplanter. Kalde vintre 

har ingen virkning på overlevelsesevnen. Soppen

er ganske spesialisert på jordbær, men kan også 

angripe arter innen nærtstående slekter. 

Tiltak 

Infiserte småplanter er den sikreste smittekilden. 

Streng kontroll med import og produksjon av plantematerialet, 

allsidig vekstskifte og dyrking på godt drenert 

jord er de viktigste og beste forebyggende tiltakene. 

Det finnes ingen aktuelle, direkte tiltak mot soppen 

i økologisk dyrking. P. fragariae var. fragariae er omfatta 

av Matlova, og det er meldeplikt ved mistanke om 

funn av soppen. Bruk som får inn smitte av soppen, 

blir pålagt restriksjoner i bærdyrkingen, og det er forbud 

mot salg av planter fra bruket og maskinsamarbeid 

med andre bruk. 

Rotstokkråte eller lærråte 

Skadegjører 

Eggsporesoppen Phytophthora cactorum. 

Symptom 

Det finnes to ulike raser av soppen som skader jordbær. 

Begge rasene kan gi lærråte på bæra, men bare 

den ene kan gi rotstokkråte. Mens rotstokkråte først 

ble påvist her i landet i 1992, har lærråte vært kjent 

lenge. Rotstokkråte viser seg ved at de yngste bladene 

hos infiserte planter blir slappe og får en blågrønn 

farge. Plantene visner ganske fort, spesielt i tørt, 


a b 

varmt vær. Plantene ryker lett av i rothalsen hvis vi 

forsøker å dra dem opp. Når rotstokken deles på 

langs, vil den være delvis råtten med en rødbrun, gjerne 

skarpt avgrenset råte mot friskt vev. Røttene på 

nylig visna planter er som oftest helt friske. Lærråte 

kan angripe kart og bær fra blomstring til modning. 

Karten får store, brunlige partier, mens på modnende 

bær er de råtne partiene gråbleike, matt fiolette eller 

mørkt røde. Råtne bær er ofte så lite misfarget at de 

er vanskelige å oppdage. Det er uskarp overgang mellom 

råttent og friskt vev, både utvendig og innvendig. 

Råten er fast og noe seig, men den er på langt nær 

læraktig. 

Råtne bær har en ubehagelig og gjennomtrengende, 

besk smak, og også en spesiell lukt. Lærråte kan forveksles 

med gråskimmelråte, men sistnevnte gir en 

mye bløtere råte og danner oftest et loddent gråbrunt 

mycel på bæra. 


Rotstokkråte. Infiserte planter vil ofte visne og dø 

kort tid etter utplanting, og det er meget viktig å unngå 

sjukdommen ved formering og produksjon av 

småplanter. Det er store forskjeller på hvor mottakelige 

sortene er for Phytophthora cactorum, og for enkelte 

sorter vil plantene dø relativt raskt selv under gode 

vekstbetingelser, mens andre vil klare seg mye bedre. 

Eksempel på sorter som er svært sterke mot sjuk- 

Figur 2.6 Rotstokkråte. a) Planter med angrep av rotstokkråte visner ganske fort. b) Deler en rotstokken på langs vil en finne en rødbrun, gjerne 

skarpt avgrenset råte. Foto: Arne Stensvand. 

131 

Jordbær

132 

dommen, er ’Senga Sengana’, ’Bounty’ og ’Glima’. 

Derimot er ’Inga’, ’Polka’ og ’Jonsok’ svært mottakelige 

for rotstokkråte, men også ’Korona’ og ’Elsanta’ er 

ganske mottakelige. ’Honeoye’ er mindre mottakelig 

enn ’Korona’. Rotstokkråte er utbredt over hele landet. 

Størst skadene får man når plantematerialet er smitta 

under oppal. 

Lærråte. Lærråte er vanligvis ikke en viktig sjukdom i 

Norge. Men i enkelte felt og år kan den gi sterk skade. 

’Polka’ ser it til å være en spesielt mottakelig sort. 

Biologi 

Biologen til P. cactorum er svært lik som for P. fragariae 

var. fragariae. Den viktigste forskjellen er at P. cactorum 

har høyere optimaltemperatur for vekst og utvikling 

enn P. fragariae var. fragariae. Angrep av lærråte 

er typisk etter kraftig regnvær om sommeren, med 

mye jordsprut som overfører smitte til bæra. Infeksjon 

kan skje på alle stadier av bærutviklingen og kan ta 

mindre enn en time under gunstige forhold. P. cactorum 

er funnet på et meget stort antall arter innen 

mange plantefamilier over det meste av verden. 

Lærråte er langt mer utbredt enn rotstokkråte. 

Tiltak 

De viktigste tiltakene er også her forebyggende, med 

bruk av sjukdomsfrie småplanter, valg av motstandsdyktige 

sorter og dyrking på godt drenert jord. Godt 

dekke av halm eller andre materialer som kan bidra til 

redusert jordsprut, er effektive tiltak mot spredning av 

soppen. 

Jordbærsvartflekk 

Skadegjører 

Sekksporesoppen Glomerella acutata, med konidiestadiet 

Colletotrichum acutatum. Det er bare konidiestadiet 

som så langt er funnet i naturen. 

Symptom 

Angrep vises først og fremst på bæra, men også blad, 

bladstilker, utløpere, rotstokk og røtter kan angripes. 

Det dannes fra lyst brune til svarte, runde, nedsunkne 

flekker på bæra. Flekkene kan etter hvert omfatte mer 

eller mindre hele bæret som blir misdannet og tørker 

inn. I flekkene danner soppen store mengder sporer, 

og ved høg fuktighet dannes et oransje, fuktig sporebelegg. 

I rotstokken kan det bli en rødbrun, fast råte. 

Slik råte begynner som oftest nær en bladstilk og brer 

seg utover derifra. Symptomene på blad og bladstilker 

er mindre karakteristiske og kan forveksles med andre 


skader. Soppen kan være latent i plantene lenge før 

symptomene blir synlige og kan da bare påvises ved 

laboratorieundersøkelser. 

Figur 2.7 Jordbærsvartflekk viser seg som brune til svarte nedsunkne 

råteflekker. Foto: Arne Stensvand. 


Jordbærsvartflekk er en sjukdom som først har blitt 

påvist på jordbær hos oss de siste årene (første gang 

i 1999), og den er påvist både hos planteprodusenter 

og bærdyrkere. Siden dette er en såkalt karanteneskadegjører, 

er det iverksatt flere tiltak for å forhindre 

videre spredning. Angrep i planteproduksjonen er 

mest alvorlig pga. rask spredning til nye felt. 

Sjukdommen er bare noen få ganger funnet i bærfelt 

her i landet. Den har gitt alvorlige skader i mange 

land, og fra England og Danmark er det registrert 

avlingstap på 80 til 100 prosent. Det er enda ikke klarlagt 

om soppen trives optimalt hos oss og dermed 

representerer et like stort skadepotensial. 

Biologi 

Soppen overvintrer i infisert plantemateriale og planterester. 

Den overlever best under tørre, kjølige forhold 

og kan overleve i døde planterester og jord mer 

enn et år. Ved regn og vanning kan soppens sporer 

(konidier) lett spres med vannsprut. Insekter kan 

også bidra til spredning til naboplanter. Infeksjon kan 

skje allerede etter 2-3 timer i varmt (20 – 25 °C) og 

fuktig vær. Det er ikke alltid at infiserte bær har synlige 

symptom ved høsting, og det er relativt vanlig at 

sjukdommen utvikles etter høsting. Soppens sporer 

er klebrige og setter seg lett fast på hender, klær, fottøy, 

maskiner og redskaper, og den kan på denne 

måten spres relativt raskt til nye felt. Over lengre 

avstander spres soppen først og fremst med plantemateriale. 

Smitten kan ligge latent over lang tid i 

plantene, uten at symptomer på sjukdommen utvikles. 

C. acutatum har svært mange vertplanter innen

mange plantefamilier. I Norge er C. acutatum funnet 

på alle vanlig dyrka frukt- og bærarter, på ulike prydplanter 

og på ugras, sjå også omtalen av bitterråte 

på søtkirsebær (side 74). 

Tiltak 

De viktigste tiltakene er forebyggende med bruk av 

sjukdomsfrie småplanter og overholdelse av importforbudet. 

Sterk nitrogengjødsling bør unngås. Bruk av 

a 


d e 

halm og dryppvanning reduserer faren for spredning 

med vannsprut. Smitta bær må fjernes straks de oppdages. 

Ved smitte bør det ikke dyrkes vertplanter på 

samme jorda på minst tre år. C. acutatum er omfatta 

av Matlova, og det er meldeplikt ved mistanke om 

funn av soppen. Det er særlig ved funn i planteproduksjonen 

at det blir pålagt restriksjoner. 

Figur 2.8 Gråskimmel i jordbær. a) Angrep av gråskimmel på blomsterstilker. b) Råten kan starte på kart som gråbrune flekker med fast råte. c) og 

d) På modne bær dannes en bløt og brunfarga råte der det etter hvert utvikles et grått belegg. e) Sklerotier av gråskimmel på overvintra bladrester. 

Foto: a) og e) Arne Stensvand, b), c) og d) Rolf Langnes. 

b 

c 

133 

Jordbær

134 

Gråskimmel 

Skadegjører 

Sekksporesoppen Botryotina fuckeliana, med konidiestadiet 

Botrytis cinerea. Det er bare konidiestadiet 

som betyr noe. 

Symptom 

Fra før blomstring kan den angripe blad- og blomsterstilker 

som får gråbrune, avlange flekker, og de kan 

visne etter hvert. Bær-råte kan utvikle seg allerede på 

grønn kart som gråbrune flekker med fast råte, som 

oftest fra begeret. Men råten er mest vanlig på modnende 

og modne bær som blir bløte og med brunfarga 

råte. Siden utvikles et grått, støvende belegg av mycel 

og konidiesporer, se figur 2.8. 


Gråskimmel er den mest vanlige og mest skadelige 

soppen i jordbær. Sjukdommen kan gi store tap - i 

enkelte tilfeller nesten total avlingssvikt. 

Biologi 

Konidier (sporer) dannes i store mengder på de greina 

konidiebærerne. Soppen overvintrer på dødt eller 

levende plantemateriale enten som mycel eller sklerotier 

(som er små, svarte hvileknoller dannet av 

tjukkvegga, tettpakka mycel). Fra mycel eller sklerotier 

spirer soppen og danner konidier. Soppen infiserer 

åpne blomster eller blomsterrester (kronblad eller 

støvbærere). Den etablerer seg i begeret og kan ligge 

latent (uten å utvikle symptom) der en stund før den 

under gunstige forhold vokser ut på karten. Det er 

derfor typisk å se at de første infeksjonene alltid kommer 

fra begerenden og vokser ut på bæret derfra. Høg 

temperatur og høg luftfuktighet gir optimale forhold for 

utvikling av gråskimmel. Kontaktsmitte fra råtne til friske 

bær er også en vanlig spredningsmåte. Konidiene 

spres lett med luftstrømmer eller regn og vannsprut, 

men direkte infeksjon på kart eller bær fra konidiene 

ser ikke ut til å bety så mye. Temperaturen er avgjørende 

for hvor lenge det må være fuktig for å få infeksjon. 

Gråskimmel kan angripe allslags plantearter. 

Den er regnet for å være en svak parasitt (angriper 

skadet eller svekket plantevev), og den kan leve på 

dødt plantemateriale. 

Tiltak 

Ingen av de viktigste sortene som dyrkes har spesielt 

god motstandsevne mot soppen. Sorter som ’Bounty’ 

og ’Honeoye’ er likevel regnet som relativt sterke mot 

gråskimmel. Valg av motstandsdyktige sorter, moderat 


gjødsling med nitrogen, dyrking i enkeltrader og åpne 

plantinger som raskt tørker opp vil gi dårlige forhold 

for soppen og dermed forebygge angrep og skade. 

Dryppvanning vil bidra til tørre forhold i plantingene. 

Vanlige spredere bør ikke stå på unødig lenge, og slik 

vanning bør helst utføres om natten når det likevel er 

fuktig. Fjerning av gammelt bladverk om våren kan 

redusere smittepresset. Ved høsting er det viktig at 

alle modne bær plukkes og alle råtne bær fjernes fra 

åkeren. For lønnsom jordbærproduksjon, kreves det 

som oftest direkte tiltak mot soppen for å redusere 

skadene mest mulig. Det finnes arter av nyttesopp 

som er prøvd for biologisk bekjempelse av gråskimmel. 

Noen av disse nyttesoppene er markedsført til 

bekjempelse av gråskimmel (ikke i Norge). De har 

vært prøvd i mange forsøk i Norge, men har ikke gitt 

god nok virkning til at de kan anbefales her i landet. 

Men det arbeides stadig med å finne nye muligheter 

for å utnytte disse eller andre arter med tilsvarende 

egenskaper mot den skadelige gråskimmelsoppen. 

Forsøk med spredning av slike nyttesopper ved bruk 

av humler eller andre pollinerende insekter er bl. a. av 

stor interesse, men heller ikke her har forsøk gitt tilfredsstillende 

resultat. Det tiltaket som sannsynligvis 

vil være det mest effektive ved bekjempelse av gråskimmel 

i økologisk jordbærdyrking, er dyrking under 

tak eller i tunnel. 

Jordbærøyeflekk 

Skadegjører 

Sekksporesoppen Mycosphaerella fragariae, med 

konidiestadiet Ramularia grevilleana. 

Symptom 

Soppen kan angripe de fleste overjordiske plantedelene. 

Angrep på blad er det mest vanlige og mest synlige. 

De små flekkene på bladenes overside er i begynnelsen 

mørkt rødbrune og blir etter hvert grå til hvite i 

midten. Flekkene får etter hvert det typiske øyeaktige 

utseendet med en rødbrun ring rundt et hvitt sentrum. 

Ved sterke angrep flyter flekkene sammen, og bladene 

kan visne og dø. Ved angrep på bær dannes små, 

svarte, innsunkne flekker rundt nøttefruktene. 


Det er flere bladflekksopper som kan skade jordbærplantene. 

De fleste gjør liten skade, men jordbærøyeflekk 

kan noen ganger være årsak til betydelig skade. 

Kraftige bladangrep kan redusere vekst og avling hos 

jordbær betydelig.

a b 


Figur 2.9 Symptom av jordbærøyeflekk på a) bær og b) blad. Foto: Rolf Langnes. 

Biologi 

Konidiestadiet er det viktigste for spredningen av soppen. 

Konidiene dannes i bladflekker på begge sider av 

bladene, i flekker på blad- og blomsterstilker og på 

frukter. De spres for det meste med regn og vannsprut. 

Soppen overlever vinteren som mycel i bladflekker 

på grønne blad eller som sklerotier i døde blad. 

Den trives best i fuktig vær og på lune steder som tørker 

seint opp. Halvgamle eller unge blad angripes lettest. 

Soppen utvikler seg derfor raskest når det er 

kraftig bladvekst om våren og tidlig på høsten. 

Tiltak 

Sortene har forskjellig resistens mot soppen. ’Korona’ 

og ’Jonsok’ er svært svake mot jordbærøyeflekk, 

mens ’Senga Sengana’ og ’Glima’ er eksempler på 

sterke sorter. Friske småplanter og kulturtiltak som 

fremmer rask opptørking vil begrense soppen. Slike 

tiltak er dyrking på plast, på drill, god planteavstand, 

enkeltrader, godt ugrasrenhold og godt drenert jord. 

Etter sterke angrep kan smittepresset reduseres ved å 

fjerne bladverket og brenne det straks etter høsting, 

men dette vil kunne redusere avlingspotensialet neste 

år. Bruk av svovel eller rapsolje har hatt positiv virkning 

mot soppen. 

Jordbærmjøldogg 

Skadegjører 

Sekksporesoppen Sphaerotheca alchemillae f.sp. fragariae, 

med konidiestadiet Oidium sp. 

Symptom 

Soppen vokser utenpå blad, stilker, blomster og bær 

som et løst, tynt belegg av sopphyfer. Spesielle hyfer 

(haustorier) trenger inn i plantecellene og suger 

næring. Begynnende angrep ses ofte som rødfiolette 

flekker på bladoversiden. På undersiden vil man 

kunne se soppmycelet i disse flekkene i en god lupe. 

Bladene angripes særlig på undersiden og bøyer eller 

ruller seg etter hvert oppover langs bladkanten. Den 

oppbøyde bladundersiden blir farget mer eller mindre 

rød eller fiolett. Konidiedannelsen er ofte meget sparsom, 

og det er ikke alltid så lett å finne mjøldoggbelegget, 

særlig ved begynnende angrep. De brunfiolette 

flekkene på begge sider av blada kan forveksles med 

angrep av jordbærbrunflekksoppen (Diplocarpon earliana). 

Angrepne bær kan bli helt hvite av mjøldoggbelegget. 

Umodne bær med mjøldogg kan bli tørre og 

harde, og nøttefruktene blir spesielt tydelige, mens 

modne bær som angripes, forblir mjuke. Bær med 

mjøldogg har dårligere holbarhet (de tørker raskere 

inn) enn normale frukter. 


Soppen forårsaker skade både på bær og bladverk 

hos flere jordbærsorter. Planter som er kraftig angrepet 

av mjøldogg får redusert effektivt bladareal og 

vekstkraft. Angrepne bær er ikke salgbare. 

Biologi 

Mjøldogg trives best i varmt og tørt vær, gjerne med 

kjølige netter og nattedogg. Den gjør størst skade på 

135 

Jordbær

136 

a b 

tørr, varm jord. Konidiene spres med vinden over store 

avstander og infiserer lettest plantene ved høg luftfuktighet. 

De spirer og infiserer ikke i fritt vann. Soppen 

overvintrer som mycel på blad eller nede i kronene 

eller som sporehus med sekksporer (ascosporer). 

Tiltak 

Det er store sortsforskjeller i mottakelighet. ’Zephyr’ er 

meget mottakelig, men også ’Korona’ er utsatt. ’Glima’ 

har god resistens, mens ’Senga Sengana’ er ganske 

sterk, selv om den også kan få angrep på unge planter 

i god vekst. Vanning med spredere vil redusere 

angrepet under tørre forhold. Moderat nitrogengjødsling 

kan forebygge angrep på unge planter. Også for 

denne soppen foregår det utprøving av virkningen av 

alternative midler. Svovel, rapsolje og bakepulver har 

bl.a. vist god virkning mot mjøldogg. 

Andre sjukdommer i jordbær 

Jordbærbrunflekk, forårsaka av sekksporesoppen 

Diplocarpon earliana, med konidiestadiet Marssonina 

fragariae gir også bladflekker og kan forveksles med 

jordbærøyeflekk, men symptomene er likevel forskjellige. 

Mens jordbærøyeflekk gir runde, lyse flekker med 

en rødbrun sone omkring, er de mest typiske symptomet 

på angrep av jordbærbrunflekk mer jevnt, rødbrune 

blad. Alle aktuelle sorter er motstandsdyktige, og 

det kreves ikke spesielle tiltak. 

Kransskimmel skyldes to meget nærstående sopparter 

(Verticillum albo-atrum og V. dahliae) som kan forårsake 

visnesjuke på bl.a. jordbærplanter. Hos eldre 

planter viser symptomene seg ved begynnende høsting. 

De eldste bladene brunfarges fra kanten og mellom 

nervene. De blir senere ofte rødgule før de visner 


Figur 2.10 a) Plante med jordbærmjøldogg. b) Jordbærmjøldogg på bær. Foto: a) Arne Stensvand, b) Rolf Langnes. 

og dør. Symptomene viser seg oftest når det plutselig 

kommer varmt og tørt vær etter en fuktig periode. 

Bruk av friske planter og jord uten smitte er viktig. 

Enkelte sorter er mer mottakelige enn andre, men de 

viktigste sortene kan alle bli angrepet. Direkte tiltak er 

ikke aktuelt mot kransskimmel. Norge er på nordgrensa 

for utbredelse av kransskimmel (pga. lav jordtemperatur). 

Kransskimmel kan angripe andre plantearter, 

og det er særlig der man har hatt vekstskifte mellom 

potet og jordbær eller frilandsagurk og jordbær, eller 

mellom alle tre vekstene, at det har vært problem med 

kransskimmel her i landet. 

Kulemugg eller skjeggmugg forårsaka av soppene 

Mucor spp. og Rhizopus spp. De angriper for det 

meste overmodne bær. Råteskade på bær under 

omsetning er av størst betydning. Råten er ufarga og 

meget bløt. Råtne bær går lett i oppløsning ved trykk 

eller berøring. Soppbelegget som dannes er et skjeggaktig 

mycel som først er hvitt og seinere mørkere. Det 

sitter små, svarte og runde sporehus (synlige for øyet 

eller i en enkel lupe) i enden av hyfespissene som 

peker oppover. Forebyggende tiltak som for gråskimmel: 

Åpne plantinger som tørker raskt opp, regelmessig 

høsting så en unngår overmodne bær, unngå såring 

av bæra, fjerning av råtne bær fra åkeren og rask 

nedkjøling etter høsting.

Figur 2.11 Kulemugg på jordbær. Foto: Rolf Langnes. 

Honningsopp er forårsaket av stilksporesoppen 

Armillaria mellea. Soppen danner et hvitt mycel som 

sees lett ved gjennomskjæring av rotstokken på 

angrepne planter. Rotstokken blir brunfarget og plantene 

visner. Smitten kommer fra rester av gamle tre og 

busker i jorda og er problematisk i jordbær først og 

fremst på nyryddet jord. Se side 80 for mer omtale. 

Figur 2.12 Honningsopp på jordbær. Foto: Arne Stensvand. 

Virus og viruskontroll i jordbær 

Flere virus og viruslignende sjukdommer er kjent på 

jordbær. De kan grupperes etter spredningsmåte, med 

bladlus eller nematoder. Det er først og fremst de siste 

(Nepovirus) som har en viss betydning hos oss. 


Symptom 

Symptomene kan variere sterkt fra svak veksthemming 

til sterk mosaikk og vekstreduksjon. Det er ikke 

mulig å stille diagnose for virus på grunnlag av symptomer 

på plantene. Spesielle testmetoder er nødvendig: 

ELISA-testing for nepovirus og podetesting på 

spesielle kloner av forskjellige jordbærarter for de 

bladlusoverførte virus. 


Større skader med betydelig avlingsreduksjon forårsaket 

av virus er meget sjelden i jordbær hos oss. 

Tiltak 

Friske planter er den sikreste forebyggende tiltaket 

også her. Det finnes ikke metoder for å fjerne eller 

redusere virusangrep i en jordbærkultur. Tiltakene må 

gjennomføres på mormaterialet for å hindre spredning. 

137 

Jordbær

138 


Tekstboks 2.1 Kort oversikt over virus i jordbær 

Det er kjent mange virus- og viruslignende sjukdommer på jordbær. De kan grupperes etter hvordan de spres. 

Jordbær kan i Norge først og fremst skades av nematodeoverførte virus og til nå i mindre grad av bladlusoverførte 

virus. I andre land forårsaker også sikadeoverførte phytoplasma (tidligere kalt mykoplasmalignende organismer, 

MLO) skade i jordbær. 

Det er ikke mulig å stille diagnose for virus i jordbær på grunnlag av symptomer i originalverten – en må bruke 

testmetoder for å fastslå hvilke virus som er tilstede og forårsaker en skade. 

Nematodeoverførte virus 

Det er fire forholdsvis godt beskrevne virus det dreier seg om i Nord-Europa. Det er arabismosaikkvirus 

(Arabis mosaic virus, ArMV) og jordbærlatentringflekkvirus (Strawberry latent ringspot virus) som overføres av 

Xiphinema diversicaudatum og bringebærringflekkvirus (Raspberry ringspot virus) og tomatsvartringvirus 

(Tomato black ring virus) som overføres av Longidorus elongatus. 

Alle fire virus kan forekomme i jordbær. Symptomene på plantene kan variere sterkt fra latent infeksjon og 

svak veksthemming til sterk mosaikk og kraftig veksthemming. Hos følsomme sorter kan plantene dø ut etter 

ett til to år. 

Alle fire er påvist i forskjellige plantearter i Norge. Men til nå er det bare ArMV som har opptrått i nevneverdig 

grad i jordbær. I Norge er det kjent en naturlig utbredelse av ArMV på lette jordarter rundt Oslofjorden. På enkelte 

lokaliteter kan dette sammen med forekomsten av nematoder føre til nedsatt vitalitet og avling. 

Tomatringflekkvirus (Tomato ringspot virus) som er et nepovirus med naturlig utbredelse i USA, er ikke funnet 

her i landet, men står oppført på vår liste over farlige skadegjørere. Dette viruset kan potensielt gjøre stor skade i 

jordbær. 

Bladlusoverførte virus 

Det er flere virus som kommer inn under denne gruppen. Det gjelder jordbærnervebåndvirus (Strawberry vein 

banding virus) og «strawberry crinkle virus», «strawberry mottle virus», «strawberry latent C» og «strawberry 

mild yellow edge virus». 

Vi har i ett tilfelle påvist jordbærnervebåndvirus i importert jordbærmateriale. 

Disse virusartene spres med jordbærbladlus, Chaetosiphon fragaefoliae. Denne bladlusarten er ikke etablert i 

Norden. Nordgrensen er i Nord-Tyskland. Et viktig spørsmål blir om klimaendringen vi opplever kan føre til etablering 

av denne bladlusarten i Skandinavia. Det vil i så fall føre til en større fare for innsmitting av bladlusoverførte 

virus i jordbær. 

Jordbærnervebåndvirus spres ikke bare av jordbærbladlus, men også av bladlusarter som er vanlige her i landet. 

En har til nå ikke hatt problemer med bladlusoverførte virus i jordbær i Norge. Dette kan skyldes to forhold 1) 

Plantemateriale som mottas i mindre kvanta fra utlandet er ofte nøye testet for virus. 2) Jordbærbladlus forekommer 

ikke i Norge. 

Det viktigste tiltaket for å bekjempe virus i jordbær er å bruke kontrollert, virusfritt plantemateriale som stammer 

fra fremavlssystemet.

2.3.1 Innledning 

Generelt om skadedyr i jordbær 


2.3 

Skadedyr og skadedyrkontroll i jordbær 

Over 50 arter med skadedyr er kjent fra norsk jordbærdyrking. 

Den økologiske jordbærdyrkingen i Norge 

er foreløpig av et beskjedent omfang, og vi har ikke 

full oversikt over alle skadedyrproblemer som kan 

oppstå i denne driftsformen. Det er også begrenset 

med kunnskap om hva som er de mest effektive tiltakene 

mot skadedyr i økologisk dyrking. Flere tiltak, 

både forebyggende og direkte, må i de fleste tilfeller 

kombineres for å få et tilfredsstillende resultat. I konvensjonell 

dyrking regnes jordbærsnutebille, rotsnutebiller, 

teger, spinnmidd og jordbærmidd som de alvorligste 

skadedyrene. Diverse jordboende nematoder 

kan være problematiske der jordbær har vært dyrket 

lenge eller forkulturen har vært for nematodevennlig. I 

tillegg spiser snegl og fugl på bæra før og under innhøsting, 

og om vinteren kan smågnagere og rådyr 

ødelegge planter. I økologisk dyrking er jordbærsnutebille 

så langt regnet som det største skadedyrproblemet 

både i Norge og Sverige. 

De forskjellige skadedyrene angriper forskjellige deler 

av jordbærplanten. Plantespisere som nøyer seg med 

å gnage eller suge på bladene, vil kunne opptre i relativt 

stort antall før skaden blir betydelig, mens skadedyr 

som direkte ødelegger blomster eller bær (f.eks 

jordbærsnutebille og trost), har lavere skadeterskel. 

For å kunne sette inn riktige tiltak i tide er dyrkeren 

nødt til å ha god kunnskap om utseende og livssyklus 

til aktuelle skadedyr, og skadedyrsituasjonen i feltet 

må overvåkes nøye. Dette gjelder også nyplantede felt 

som virker frie for skadedyrproblemer. Det er svært 

viktig at småkryp mistenkt for å gjøre skade identifiseres 

til riktig art på et tidlig tidspunkt. Kanskje er det 

snakk om nyttedyr, eller insekter som angriper andre 

planter enn jordbær. Det finnes for eksempel kløversnutebiller 

som ved første øyekast ligner svært på 

jordbærsnutebille, men som kun angriper kløveren 

mellom radene. 

Generelt om forebyggende tiltak 

Mer spesifikke tiltak og opplysninger kommer under de 

ulike skadedyra. Det er et definisjonsspørsmål hva 

som regnes som forebyggende og indirekte tiltak – her 

er alt som settes inn av betydelige ressurser mot 

enkeltskadegjørere ført opp under direkte tiltak 

Minst mulig smittepress 

De viktigste forebyggende tiltakene vil være å starte 

med planter frie for skadelige midd, insekter og nematoder, 

og å plante i størst mulig avstand fra annen 

beplantning der jordbærskadedyr kan finnes, i første 

rekke andre jordbærfelt samt vill eller dyrket bringebær. 

På Vest- og Sørlandet er rotsnutebiller et særlig 

problem, og disse har en svært lang matseddel, se 

mer om dette under side 143. Generelt bør økologiske 

felt anlegges så langt fra andre jordbærfelt som mulig. 

Praksisen med å plante et nytt felt ved siden av det 

gamle er med andre ord ikke å anbefale, verken for 

økologiske eller konvensjonelle dyrkere. Det bør også 

tas prøver av jorda for å undersøke bestand av skadelige 

nematoder som rotsårnematoder. 

Ved egen oppformering av planter er det spesielt viktig 

å tenke smittepress, både når det gjelder morplantenes 

helsetilstand, og hvor småplantene plasseres 

mens de venter på utplanting. Man kan f.eks få storangrep 

av skumsikade påfølgende år dersom småplantene 

har stått udekket ved fuktig engvegetasjon om 

høsten, når skumsikadene legger egg. Rotsnutebiller 

kan spres på tilsvarende måte. For at plantene skal bli 

sterkest mulig, bør de plantes ut relativt tidlig i sesongen. 

En undersøkelse av rådyrskade i jordbær viste 

for eksempel at skaden ble aller størst der plantene 

var plantet høsten før – rådyrets graving var mest 

ødeleggende for planter med svakt utviklet rotsystem. 

Naturlig forekommende nytteorganismer 

Selv om plantene man starter med er helt frie for skadedyr, 

vil plantespisende insekter og midd invadere 

etter hvert. Da gjelder det å ha en kombinasjon av nytteorganismer 

og livskraftige planter, slik at plantespiserne 

ikke får for stort spillerom. Det er vanlig med 

flere naturlig forekommende nytteorganismer i jordbærfelt, 

for eksempel spinnmiddgallmygg, snylteveps, 

gulløyer, edderkopper, samt patogen sopp som kan 

angripe midd og insekter. Les mer om dette temaet 

under skadedyr og skadedyrkontroll i frukt. 

Bestøvende insekter er en gruppe nytteorganismer 

som ikke direkte har med plantevern å gjøre (med 

mindre de brukes til å spre nyttesoppen Trichoderma). 

Vi skal her nøye oss med å minne om at det ved dyrking 

av bær under tak i utvidet sesong er særlig viktig 

å ha en plan for hvordan god bestøvning skal sikres. 

Generelt om sortsvalg 

Sortsvalg kan også være viktig, men kunnskapen om 

139 

Jordbær

140 

hvilke jordbærsorter som tar mest skade av ulike skadedyr 

er mye mer begrenset enn for plantesykdommer. 

Det er vanskelig å teste sorter på en almengyldig 

måte, fordi hvor godt sorten trives på forsøksstedet 

også spiller inn. Generelt er det slik at puslete eller 

vinterskadete planter har dårlig motstandskraft mot 

skadedyr, og særlig vil spinnmidd og jordbærmidd lett 

få overtaket i slike beplantninger. Velg en sort som er 

godt tilpasset det lokale klima, unngå tørkestress, og 

start med sykdomsfrie planter. Da får ikke skadedyr så 

gode forhold for oppformering. 

Sunne kraftige planter vil også ha flere kroner (blomsterstander). 

I en undersøkelse gjort i 3 konvensjonelle 

førsteårs felt med mye jordbærsnutebille på 

Østlandet, forklarte antall blomsterstander 73 % av 

variasjonen i avlingen, og en ekstra blomsterstand pr. 

plante økte avlingen mer enn det å sprøyte med et 

insektmiddel. Her skal tilføyes at insektmidlene virket 

dårlig mot jordbærsnutebille i dette distriktet. 

Næringssituasjon og vanning 

Nitrogeninnholdet i plantene har betydelig effekt på 

fruktbarheten for så forskjellige dyr som rotsnutebiller 

og spinnmidd. For eksempel viste en undersøkelse 

ved Bioforsk Ullensvang at en økning av N-tallet i jordbærblad 

fra 1,2 til 2,3 % førte til rundt 60 % økning i 

antallet egg fra rotsnutebillene som hadde spist bladene 

(figur 3.33 i bind 1). 

Vær oppmerksom på at tørkestressede planter får økt 

næringsverdi for mange skadedyr. Ved vannmangel 

konsentreres plantesaften, og muligens vil også plantens 

naturlige motstandskraft svekkes. Samtidig vil 

gnag og sug på plantene øke vanntapet, og plantene 

kommer dermed inn i en ond sirkel. 

Etter høsting blir ofte felt som ikke skal brukes mer 

stående og tørke ut. De døende vertsplantene tvinger 

skadedyra (f.eks spinnmidd) til å søke ut av jordbærfeltet, 

på jakt etter bedre oppholdssteder (f.eks det 

nyplantede jordbærfeltet ved siden av). Midd kan 

spres med vinden selv om de mangler vinger! 

Bruk av plast og duk 

Bruk av svart plast, fiberduk og plasttunneler har 

effekt på skadedyra. Svart plast øker temperaturen i 

jorda, og endrer også mikroklimaet under og rundt 

plantene. Den mest kjente effekten av dette er bedre 

forhold for rotsnutebillelarver. Svart plast blir frarådet i 

områder med lett jord og rotsnutebille-problemer. 

Plasten gir også skjulested og overvintringsplass for 


både skade- og nyttedyr, og nettoeffekten av dette vil 

variere fra år til år og sted til sted. 

Å dekke til plantene, det være seg med fiberduk eller i 

form av regntak eller tunneler, beskytter småkryp som 

allerede er i feltet mot lave tempaturer, vind og regn. 

Som resultat kan skadedyr som ellers ikke har særlig 

betydning, særlig spinnmidd, bladlus og mellus, blomstre 

opp. Andre skadedyr kan til dels bli sperret ute, 

og forsøk med dekking mot jordbærsnutebille og teger 

er gjort i Sverige. 

I tunneler er det anledning til å sette ut nytteorganismer, 

fordi tunneler i denne sammenheng grupperes 

som veksthus. Sammen med mindre forekomst av viktige 

soppsykdommer gjør muligheten for biologisk 

kontroll at tunneler burde være en svært interessant 

dyrkingsform for økologiske jordbær, spesielt i distrikter 

der jordbærsnutebille ikke regnes som et viktig 

skadedyr. 

Effekten av andre planter i feltet 

Blomstrende ugrasplanter vil være en viktig næringskilde 

for både nytte- og skadedyr utenom jordbærets 

blomstringsperiode. Hva som blir totaleffekten av 

ugras i feltet er vanskelig å si. Kløver mellom radene 

kan ha betydning for nematodesituasjonen (se side 

154), og er også mistenkt å være årsak til rotsnutebilleproblemer 

i utlandet. 

Generelt om direkte tiltak 

I økologisk dyrking har man tilgang til færre gjennomprøvde 

direkte tiltak (les: sprøytemidler) enn i konvensjonell 

dyrking, men noen finnes og flere er under 

utprøving. 

Utsetting av kommersielt tilgjengelige nytteorganismer 

Foreløpig er dette kun tillatt i veksthus og tunneler 

(med unntak av nematoder mot rotsnutebiller). 

Tabellen gir en oversikt over de mest aktuelle artene å 

bruke i tunneljordbær. Den nyttigste arten er tripsrovmidd 

Amblyseius cucumeris, som spiser jordbærmidd, 

spinnmidd og trips. Denne bør settes ut forebyggende 

så snart faren for frost er over. Vær oppmerksom på 

at bruk av svovel mot soppsjukdommer, spesielt i form 

av røyking, vil skade rovmidden. Mot jordbærsnutebille 

og teger finnes ikke kommersielt tilgjengelige nytteorganismer. 

Ved angrep av mellus (kvitfly) er det viktig å 

fastslå arten. Mot jordbærmellus (Aleyrodes lonicerae) 

virker erfaringsvis ingen av snyltevepsene (Encarsia,


Tabell 2.3 De mest aktuelle nyttedyr ved produksjon av jordbær i t. Kontakt nyttedyr-importør eller veiledningsapparat for flere detaljer. Vær obs 

på flere dagers leveringstid. 

Skadedyr Nytteorganisme Kommentarer 

Bladlus – div. arter Gallmygg (Aphidoletes aphidimyza) og 

snylteveps (Aphidius colemani og A. ervi). 

Hver av de to snyltevepsene går på 

bestemte bladlusarter. Gallmyggen er mer 

altetende. 

Veksthus spinnmidd Middrovmidd (Phytoseiulus persimilis), 

tripsrovmidd (Amblyseius cucumeris) og 

rovgallmyggen Feltiella acarisuga 

Jordbæ r midd 

(og trips) 

Rotsnute biller (veksthus snutebille) Vanning med en av nyttenematodene 

Heterorhabditis megidis og Steinernema 

kraussei. Også tillatt på friland 

Eretmocerus) som er beregnet på veksthusmellus. Det 

tar flere uker før man får full effekt av utsatte nyttedyr, 

og de må derfor settes ut før skaden blir betydelig. 

Bruk av mekaniske sperrer 

Gjerder og fuglenett brukes for å hindre at henholdsvis 

rådyr og fugl får tilgang til bærfelt. Å gjøre det 

samme med bittesmå insekter og midd som i tillegg 

kan spres med vinden, kan virke mer håpløst. For 

større insekter som ikke allerede er etablert i feltet, er 

imidlertid utestengning ved hjelp av duk eller gjerde 

en mulighet. For noen insekter med dårlig spredningsevne 

kan en bred stripe med uegnet vegetasjon, vann 

eller jorddekke også virke som en mekanisk sperre, f. 

eks for rotsnutebiller, som ikke er flygedyktige. 

Fjerning av smittet materiale 

For en liten kjøkkenhage er håndplukking av larver og 

plantemateriale med diverse skadedyr (f.eks avbitte 

knopper med snutebilleavkom) overkommerlig. I større 

felt er man avhengig av maskinell hjelp. Behandling av 

gammelt bladverk med flamming og børsting, blant 

annet for å senke smittepresset fra soppsjukdommer, 

forstyrrer skadedyra i feltet og kan trolig gjøre forholdene 

for dem vanskeligere. I flere land er det utviklet 

traktordrevne «insektsugere/-blåsere», blant annet 

mot koloradobille i potet. Metoden er i Finland prøvd 

ut i jordbær før blomstring mot jordbærsnutebille og 

smalteger. Resultatene mot jordbærsnutebille var tilfredsstillende, 

men ikke mot bladteger. Metoden er 

Temperaturen bør være over 16 °C i 

skumringen for at nyttedyra skal klare å 

formere seg. Vær obs på maur som «gjeter» 

bladlusene. Maurene jager bort nyttedyr. 

Spinnmidd-problemer må forventes under 

tak. Tripsrovmidd settes ut forebyggende 

(se jordbærmidd). Middrovmidd settes ut 

så snart det observeres skadesymptom. 

Rovgallmygg er aktuelt ved større angrep, 

men det kan ta 5-6 uker før kontroll oppnås. 

Tripsrovmidd (Amblyseius cucumeris) Sett ut poser med tripsrovmidd forebyggende 

så snart faren for frost er over. 

Dersom man vet at jordbærmidd er til 

stede, bør man spandere et utsett til etter 

noen uker (strø fra flaske) 

Se etter larver på røttene til planter som 

blir slappe uten grunn, og etter halvmåneformete 

«klipp» i bladkantene fra voksne 

biller hele sesongen. 

energikrevende, og flere behandlinger er nødvendig. 

Fjerning av angrepne planter for hånd er aktuelt også 

i store felt dersom den oppmerksomme dyrker oppdager 

flekkvise tidlige angrep av alvorlige skadegjørere. 

Det kan f.eks dreie seg om å spa opp enkeltplanter 

med rotsnutebiller, jordbærmidd eller bladnematoder. 

Bruk av lukter og feller 

I framtiden blir forhåpentligvis flere av skadedyra i 

jordbær bekjempet ved hjelp av luktsignaler som 

endrer atferden deres i uskadelig retning eller lurer 

dem inn i en felle. Luktstoffene kan deles i to grupper, 

etter hvem som utskiller dem: Feromoner (=artspesifikke 

kommunikasjonsstoffer som insektene selv skiller 

ut, f.eks for å bli funnet av en make) og plantestoffer 

(=stoffer i plantene som insektene utnytter, f.eks for å 

finne passende eggleggingssted). Det foregår forskning 

på begge typer stoffer for jordbærsnutebille og 

for feromoner til engteger. For en del arter av sommerfugl 

(f.eks stengelfly) finnes feromoner kommersielt tilgjengelig, 

men de er ikke godkjent for vanlig bruk i 

Norge, og vi vet lite om hvordan de kan brukes effektivt 

på friland. 

Feller (f. eks. limfeller) uten luktstoffer er sjelden effektive 

nok til å brukes i bekjempelse alene, selv om fargen 

i fellene ofte virker tiltrekkende. Limfeller er imidlertid 

godt egnet til overvåkning av skadedyrsituasjonen, 

og bør alltid brukes i tunneler og veksthus. 

141 

Jordbær

142 

Tekstboks 2.2 Tillaging av olje/såpeblanding 

for kvelning og og bortskylling av 

små skadedyr i jordbær jordbær 

Konsentrasjoner som er brukt i jordbær er 0,3-1,0 

liter liter vegetabilsk olje (rapsolje, soyaolje, etc.) + 

1,5-2,0 dl grønnsåpe til til 100 liter vann. Grønnsåpe 

virker virker som emulgator og has i til det er på grensen 

til skumming (og oljen er jevnt fordelt). Det nøyaktige 

blandingsforhold mellom olje og såpe vil vil dermed dermed 

avhenge av såpetype og vannets hardhet. Det kan 

lønne seg å blande ut olje olje og såpe i et mindre 

volum volum (50 liter) lunkent vann først, og så etterfylle 

vann til beregnet væskeforbruk. Noen Noen bruker også 

grønnsåpeblanding uten olje. Ved valg av konsentrasjon 

bør værforholdene sprøytedagen og dagen 

etter tas med i i betraktning – jo mer sol, jo mer fare 

for for sviskader. Konsentrert Konsentrert ren ren grønnsåpe er mest mest 

økonomisk økonomisk i bruk. Dersom oljen ikke fordeles skikkelig 

i vannet, vannet, vil virkningen bli flekkvis flekkvis og og dårlig, og og 

man man risikerer sviskader sviskader der det kommer mye olje. 

Vær oppmerksom på på at Debio Debio krever at den den vegetabilske 

oljen skal være garantert fri for genmodifisert 

materiale (GMO). Norskprodusert rapsolje vil vil 

oppfylle dette dette kravet. 

Sprøyting 

Hjemmelagde blandinger med vegetabilske oljer og 

grønnsåpe kan brukes fram til høsting i følge Debioreglene. 

Bladlus, spinnmidd (inkl dvalehunner) og evt. 

trips er de mest aktuelle bruksområdene i jordbær. 

Mot spinnmidd i jordbær er det gjort et norsk forsøk 

som tyder på at dødeligheten på kort sikt er like stor 

som for et kjemisk plantevernmiddel, men behandlingen 

må gjentas fordi det ikke er noen langtidsvirkning. 

Man bør imidlertid være forsiktig med bruk etter blomstringsstart. 

Vi vet ikke hvordan blandingen virker på 

pollen og bestøvere, og ved bruk på kart bør man 

prøve seg fram for å unngå skjolder og bismak. Olje-/ 

såpeblandinger virker ved å legge seg rundt pusteåpningene 

på insekter og midd. De minste av dem vil 

skylles bort og/eller kveles. Kun dyr som dekkes godt 

med væsken vil krepere – stor væskemengde og god 

sprøyteteknikk er avgjørende. Se egen boks for hvordan 

sprøytevæsken tillages. 

Etterhvert kan ekstrakt fra det tropiske neem-treet 

komme på det norske markedet. Om det da også vil 

være tillatt brukt i økologisk produksjon er ikke klarlagt 

ennå. Neem har virkning mot flere skadedyrgrupper 


aktuelle i jordbær. Les mer om neem og andre plantekstrakter 

under direkte tiltak mot skadedyr i frukt 

(side 89). 

Varmebehandling av småplanter 

Varmtvannsbad ble tidligere brukt i framavl av jordbær, 

og varmebehandling av urotede og rotede stiklinger/ 

småplanter er fremdeles en høyst aktuell metode for å 

få rene planter. Effekten av varme på jordbærmidd og 

bladnematoder er dokumentert (se nærmere under 

hver skadegjører). Metoden vil også ta knekken på en 

del andre skadedyr og sykdomsorganismer. 

Utfordringen er å drepe skadegjørerne uten samtidig å 

drepe eller svekke jordbærplantene. Det er røttene 

som lettest blir skadet, derfor vil urotede stiklinger tåle 

slik behandling bedre enn barrotsplanter og andre 

plantetyper med røtter. 

Utstyr for varmebehandling i salg: 

Varmtvann: Det er utviklet en finsk varmtvannsbeholder 

som kan behandle 3500 stiklinger pr. time – 

behandlingen består av en forbehandling på 30 grader, 

så 45,5 grader i 8 minutter, før plantene avkjøles 

ved 25 grader. Utstyret forhandles av en norsk planteprodusent, 

Skogen gård v/Johan Vestbø. 

Figur 2.13 Det finske utstyret for varmtvannsbehandling av jordbærplanter. 

Foto: Nina Trandem.

2.3.2 De viktigste skadedyra i 

jordbær 

Insekter omtales først, deretter midd, nematoder og 

snegl. 

Jordbærsnutebille (Anthonomus rubi) 

Diagnose 

Utseende. Liten (2-4 mm) jevnt mørk bille med påfallende 

lang og tynn snute. Er særlig aktiv i varmt vær, 

og ses på blomsterstilker og knopper i mai og juni. Er 

ofte sky og slipper seg ned fra planten dersom den 

skremmes. Den trekker da snuten inn under kroppen. 

Kan fly, men tar ikke lett til vingene. 

Symptomer. Symmetrisk gnag inne på bladflatene til 

unge blad (kan også skyldes andre skadedyr). Helt 

eller delvis avbitte knopper. Knoppene har som regel 

et lite hull som egget er lagt i. Slike hull kan også 

lages før eggleggingen begynner, for at billene skal få 

tak i pollen. Dette fører til karakteristiske sirkelrunde 

hull i kronblad som synes etter at blomstene har åpnet 

seg. 

Overvåkingsmetode. Kikk etter biller og symptomer i 

godt vær mens det er lyst. Beste metode for en systematisk 

overvåking er å holde et hvitt plastfat under 

enkeltplanter som ristes/slås. Tell opp biller i fatet. For 

å få fatet godt under plantene, bør et «kakestykke» på 

ca en tredjedel av fatet (120º) skjæres vekk. Minst 30 

tilfeldige planter bør ristes hver gang. 


Billa biter av knopper som ikke har begynt å åpne seg. 

Friske jordbærplanter tåler noe tap av knopper uten at 

det går ut over avlingen, men i intensive jordbærdistrikter 

på Østlandet, Vestlandet og i Trøndelag fore- 


a b 

kommer ofte jordbærsnutebille i mengder langt over 

enhver skadeterskel. Hvor stor skaden kan bli i form 

av tapt avling avhenger av hvilke knopper som bites 

av (primærknopper vs. tertiærknopper og høyere 

orden), hvor lenge blomstringen varer og hvor riktblomstrende 

plantene er. Bestanden av jordbærsnutebille 

øker med alderen på feltet, men det gjør også 

antall knopper. I områder med mye jordbærsnutebille 

må man regne med over 50 % knopptap i eldre felt 

dersom det er varmt (over 18 °C) rett før primær- og 

sekundærknopper åpner seg. Det er dermed i de fleste 

år størst sannsynlighet for å unngå skade i tidlige 

felt. For at plantene skal få et forsprang på billene, er 

det viktig med færrest mulig biller i førsteårsfelt. Det er 

gjort forsøk med å sette opp gjerder av finmasket netting 

rundt førsteårsfelt om våren mot jordbærsnutebille, 

men metoden virket dårlig for større arealer.. 

Biologi 

Jordbærsnutebille har én generasjon pr. år. 

Overvintring skjer som voksen bille under plantemateriale 

på bakken, både utenfor og inne i jordbærfelt. I 

England er den også funnet overvintrende under planteavfall 

i greinkløfter i hekkbeplantning. Om våren vil 

billene komme fram fra overvintringsplassen når temperaturen 

der når 9-12 °C. Etter hvert vil de begynne 

næringsåt på blader og knopper. Ved temperaturer på 

18-20 °C blir det god fart i billene, med parring, egglegging 

i knoppene og påfølgende avbiting av knoppstilker. 

Hver hunn kan legge over 200 egg dersom 

passende knopper er tilgjengelig, men dette skjer over 

en lang periode. Hver dag legges normalt ikke mer 

enn 2-3 egg ved 20 °C. Jordbærsnutebille er dagaktiv 

og kan fly. Blir den skremt, er taktikken å trekke inn 

bein og snute, og la seg slippe ned på bakken heller 

enn å fly. Blir det kjølig vær (under 18 °C), ser det ut til 

Figur 2.14 a) Jordbærsnutebille har lang tynn snute som normalt peker på skrå framover som på bildet. Når den blir skremt, folder den sammen 

beina, og snuten bøyes innunder kroppen. Billen ramler dermed ned av planten og ser død ut. b) Blad med gnag av jordbærsnutebille. Foto: a) 

Nina Trandem. b) Florian Clerc. 

143 

Jordbær

144 

Inne i de avbitte 

knoppene utvikles 

avkommet 

Om våren 

kommer den 

fram og biter av 

knopper som den 

har lagt egg i 

Figur 2.15 Livssyklus hos jordbærsnutebille. Tegning: Hermod Karlsen. 

at eggleggingen går kraftig ned. Utviklingen fra egg til 

voksen bille foregår inni den avbitte knoppen, der larven 

lever av det umodne pollenet. Etter 4-6 uker kommer 

de nye billene ut fra knoppene. De har næringsåt 

på jordbærplanten (som om våren) og på pollen tilgjengelig 

i form av blomstrende ugras, før de finner 

overvintringssted. I Nord-Europa på friland vil årets 

nye biller ikke kunne produsere egg om høsten selv 

om de skulle få tilgang til knopper; de er sannsynligvis 

i det vi kaller reproduktiv diapause. 

Jordbærsnutebille kan formere seg i knopper fra en 

rekke planter av rosefamilien; de viktigste vertsslektene 

er Fragaria, Rubus og Rosa. Den er kjent for å 

kunne skade bringebær (også villbringebær), bjørnebær 

og roser i tillegg til jordbær, og disse plantene vil 

være smittekilder for nye jordbær- eller bringebærfelt. I 

bringebær, som blomstrer senere enn jordbær, vil billens 

fenologi være tilsvarende forskjøvet. Biller som 


Larve blir 

til puppe 

I juli kommer den 

nye generasjonen 

ut. De kan ikke 

legge egg før 

neste år 

Billen 

overvintrer 

på tørre 

steder i eller 

utenfor 

jordbærfeltet 

ble klekket fra bringebær året før, kan fly inn til jordbærfelt 

om våren, og tilbake igjen når jordbærblomstringen 

avtar. 

Tiltak 

Det viktigste forebyggende tiltaket er å plante nye jordbærfelt 

langt vekk fra mulige smittekilder (dvs. vertsplanter, 

se ovenfor). Hvor langt vekk som er nødvendig, 

vet vi ikke, men jo lengre jo bedre. 

Jordbærsnutebiller skal ifølge en litteraturkilde foretrekke 

å fly mot solen, dvs. i sørlig retning. I så fall er 

smittefaren størst sør for smittekilden. Et annet forebyggende 

tiltak som vil lønne seg i de fleste normale 

år, er å dyrke tidlige sorter. Siden billa gjør størst 

skade i varmt vær, vil tidlige sorter ha størst mulighet 

til å være i blomstring før varmen setter inn. 

Tunneldyrking vil ha samme effekt dersom billa hindres 

i å etablere seg inne i tunnelen (f. eks. ved å 

bruke insektnetting). Naturlige fiender kan gi økt

dødelighet på avkommet i knoppene etter hvert, men i 

områder med stort smittepress har vi dessverre til 

gode å se at dette har fått noen agronomisk betydning. 

Hver bille legger såpass godt med egg at fjerning/kontroll 

av avkommet (inne i knoppene), f.eks 

med oppsuging, er mindre effektivt enn å fjerne de 

voksne billene som har klart å overleve vinteren og 

som skal til å legge egg. I svenske forsøk førte dekking 

med fiberduk fra begynnelsen av mai til halvparten 

av blomstene hadde sprunget ut til halvering av 

skaden i førsteårsfelt. I påfølgende år førte imidlertid 

dekkingen til økte angrep – trolig fordi duken gir høyere 

temperatur og gode forhold for de billene som kommer 

inn i feltet etter at duken ble fjernet året før. I 

Østerrike har man undersøkt virkningen av noen alternative 

plantevernmidler på jordbærsnutebille (pyretrum, 

kvassia, Bt). Disse hadde liten effekt. 

En annen alternativ metode under utforsking er bruk av 

duftstoffer fra jordbær for å manipulere atferden til jordbærsnutebille. 

Dette krever detaljerte studier av hvilke 

stoffer billene kan lukte, og hvordan de reagerer på lukten. 

Se mer om det norske prosjektet på dette i tekstboks 

4.11 i bind 1. I utlandet finnes feromonfeller for 

arten, men disse kan kun brukes til overvåking av riktig 

sprøytetidspunkt i konvensjonelle felt; de vil ikke fange 

en så stor del av bestanden at det er tale om bekjempelse. 

Siden konvensjonelle dyrkere i flere land erfarer 

at vanlige plantevernmidler ikke virker godt mot jordbærsnutebille, 

vil det trolig bli en økt innsats for å finne 

en alternativ bekjempelsesstrategi. Denne vil sannsynligvis 

bestå av kombinasjoner av flere metoder, f.eks 

luktmanipulering og mekaniske tiltak i tillegg til sprøy- 


a b 

ting. I et pågående norsk prosjekt forskes det blant 

annet på kombinasjoner av planteduft og feromoner. 

Rotsnutebiller (Otiorhynchus spp.) 

Diagnose 

Utseende. Relativt store (5-10 mm lange), mørke og 

harde biller med sammenvokste dekkvinger og en kort 

bred snute. Lårene på forbena har en tann på innsiden. 

Minst 17 arter kan angripe jordbær i Norge. De 

fleste tilhører slekten Otiorhynchus. Larvene er fotløse, 

hvite eller lys brune, og ligger som en U (se figurene 

2.16, 2.17 og 2.18). 

Symptomer. «Klipp» i bladkantene. Ved mange slike 

får bladene tannhjul-lignende omriss, særlig ved bladbasis. 

Visnende planter med larver inni og/eller utenfor 

røttene eller inni nedre del av krone. Larvene kan 

ligge 0-15 cm djupt. Skade oppdages lettest i perioder 

med god vekst og lite vanntilførsel (men det er da for 

seint å redde angrepne planter). 

Overvåkingsmetode. Viktig i distrikter der rotsnutebiller 

er problematiske, dvs langs kysten fra Oslofjorden 

til Møre. Når plantene er i ferd med å klappe sammen, 

er det for sent å redde dem. Se etter de halvmåneformede 

kantgnagene. Spa opp tilfeldige planter om 

våren eller høsten og se nøye etter larver inni og 

utenfor røtter og krone. Husk at det ofte bare er 1-2 

larver pr. plante, men det kan også være opp til 20-30 

under hver plante. Selve billene er nattaktive og gjemmer 

seg om dagen. Legg ut planker eller plater med 

en liten klaring til bakken for å se etter dem om dagen 

(det kan være viktig å få dem artsbestemt – ikke alle 

artene har like stort skadepotensial). 

Figur 2.16 a) Voksen veksthussnutebille, den viktigste og mest skadelige arten av rotsnutebiller. b) Denne typen kantgnag på bladene tyder på at 

voksne rotsnutebiller er til stede. Dette er en viktig indikasjon på fare for alvorlig planteskade i form av larvegnag på røttene. Foto: a) Erling 

Fløistad, b) Nina Trandem. 

145 

Jordbær

146 


Voksne biller gjør ikke direkte skade. Hvor mange larver 

som skal til for å svekke/drepe en plante vil variere 

med plantestørrelse, jordsmonn og vanntilgang, men 

mellom 2 og 8 larver av veksthussnutebille (O. sulcatus) 

nevnes i litteraturen. Larvene av jordbærrotsnutebille 

(O. ovatus), er gjerne mindre, og plantene kan 

derfor tolerere flere larver. Larvene kan ødelegge et 

felt 100 %. 

Biologi 

Egg legges på jordoverflaten når temperaturen er over 

12 °C (gjelder arten veksthussnutebille, andre undersøkte 

arter har høyere temperaturkrav). Larvene graver 

seg ned til røttene og spiser på dem. De overvintrer 

i feltet og forpupper seg neste vår. Til sammen 

varer larvestadiet ca ett år. De voksne kommer fram 

fra juni og utover. Billene er partenogenetiske, dvs. at 

alle er hunner og formerer seg uten befruktning. I en 

alder av ca 3 uker starter de eggleggingen. Hver hunn 

kan legge mange hundre egg, spesielt om nitrogeninnholdet 

i plantene er høyt (se figur 3.33 i bind 1). 

Dersom en rotsnutebille ikke får lagt alle eggene sine 

før vinteren, vil den overvintre for å legge resten av 

eggene sine om våren. Etter en kjølig høst kan det 

derfor bli angrep (egglegging) så å si hele sesongen. 

Både voksne og larver kan leve av svært mange 

vertsplanter, ikke minst ugras og diverse trær og busker. 

Jordbær er en svært god vertsplante, sett fra billenes 

synspunkt. Åkerkanter med viltvoksende planter 

er vanlig smittekilde. 


a b 

Tiltak 

Billene kan verken fly eller svømme, de er nødt til å 

spasere for å flytte seg til et nytt felt. En annen spredningsmulighet 

er selvfølgelig egg eller larver på 

småplanter, f.eks dersom pluggplantene har stått et 

sted der det er eggleggende hunner. Anlegg ikke nye 

felt ved siden av et gammelt der det er rotsnutebilleproblemer 

– Kåre Hesjedal anbefalte minst 50 meter i 

avstand. Bruk ren eng, korn eller potet som buffer og 

vekstskifte. Vær klar over at kløver er god mat for billene. 

Svart plast må heller ikke brukes der det er problemer. 

Kjøpes nye planter med jord, så ta grundige 

stikkprøver før utplanting for å se etter larver. 

Løpebiller og kortvinger er to typer nattaktive rovbiller 

som kan ta rotsnutebiller – pass på at du vet hvordan 

disse ser ut. Ha grundig jordbearbeiding før nyplanting. 

Se etter kantgnag på bladene om høsten etter 

plantingen. Hold nitrogeninnhold i plantene innenfor 

det anbefalte – mer nitrogen vil kunne øke billenes 

fruktbarhet med 60 %. Fjern planter og jord med en 

gang fra små punktangrep av larver i åker. Resten av 

feltet rotvannes med nyttenematoder, se tekstboks. 

Disse er prøvd ut mot arten veksthussnutebille 

(Otiorhynchus sulcatus), som regnes som den mest 

skadelige arten. Hvor effektive nematodene er mot 

andre rotsnutebillearter, vet vi ikke så mye om. Man 

kan også til en viss grad redusere bestanden med 

mekanisk jordarbeiding. Puppene er svært svake for 

mekanisk påvirkning og tørke. Fresing eller harving før 

planting eller ved rydding av gamle felt kan dermed 

ødelegge en del pupper, men det er viktig at dette gjøres 

på riktig tidspunkt i sesongen. Dette vil være i 

siste halvdel av mai, da er de fleste larvene blitt til 

pupper, og puppene har ennå ikke blitt til hardhudete 

voksne. 

Figur 2.17 a) Larver og en puppe av rotsnutebille. b) Jordbærplanter slått ut av rotgnag fra rotsnutebiller. Foto: a) Nina Trandem, b) Aksel Døving.


Tekstboks 2.3 Rotvanning med nyttenematoder mot rotsnutebiller 

Rotvanning med nyttenematoder i felt 

Det finnes (2006) 2-3 produkter på markedet som inneholder nyttenematoden Heterorhabditis megidis eller 

Steinernema kraussei. Produkter med H. megidis brukes når jordtemperaturen er minst 12 grader. 

Produkter med S. kraussei kan brukes ved lavere temperatur. 

Behandlingstidspunkt 

Billene legger egg utover sommeren og høsten, og behandling så sent som mulig om høsten vil treffe flest 

mulig utklekte larver før de overvintrer. Samtidig må ikke jordtemperaturen være for lav for nematodene. 

«Nemasys H» anbefales brukt i månedsskiftet august-september, jordtemperaturen må være over 10 °C for 

denne arten. «Nemasys L» tåler lavere temperatur og kan brukes også når jordtemperaturen synker under 

10 °C. Foreløpig kan det se ut til at «Nemasys H» har best effekt. 

Behandling om våren er vanligvis ikke anbefalt fordi mye skade allerede er gjort, men hvis temperaturen er 

gunstig og plantene er i sandholdig jord kan nyttenematoder ha en effekt om angrepet ikke er alt for høyt. 

Generelt er det ikke anbefalt å behandle med nyttenematoder i sterkt angrepne felt fordi nyttenematodene 

ikke vil drepe nok larver til å unngå skade. For eksempel hvis det er over 10 larver pr. plante vil i beste fall 9 

bli drept av nematoder og de få overlevende larvene vil skade planten. 

Utvanning 

Bland pakken med 50 mill. «Nemasys H» eller «Nemasys L» i 200 liter vann, omrøring er svært viktig. 

Tilsett 100 ml pr. plante (25000 nematoder) samme dag/kveld. Det er viktig å tenke på at nematodene skal 

treffe snutebillelarvene som ligger i røttene på jordbærplanten, vanning direkte i plantehullet er helt nødvendig. 

Vanning av feltet etter behandling er også gunstig for å skylle ned nematodene. En pakke dekker 2000 

planter. For best virkning anbefales to behandlinger med en ukes mellomrom. 

Figur 2.18 Bilde av nematodeinfisert larve. I midten død larve parasittert med 

«Nemasys H». Til venstre levende larve og til høyre puppe av veksthussnutebille 

(Otiorhynchus sulcatus). Foto: Erling Fløistad. 

Nematodene er lette å bruke, 

men merk følgende: 

- De må være i live for å kunne virke 

(bruk lupe). Lagres mellom 2-15 °C 

(holdbarhetsdato angitt på pakken). 

Åpen pakke kan ikke lagres. 

- De er dårlige svømmere og synker. 

Omrøring under utvanning er helt 

nødvendig. 

- De tåler ikke direkte sollys. 

Utvanning bør foregå i skyet vær på 

kvelden. 

- De tåler ikke tørke. Unngå at jorda 

tørker ut etter behandling. 

- De kan sette seg fast i sprøyteutstyret. 

Bruk dyser med diameter på 

minst 0,5 mm. Fjern alle filter i 

sprøyteutstyret. 

Se artikkel av Haukeland m.fl. i Norsk Frukt og Bær nr. 6 – 2005 for oppsummering av siste års feltforsøk 

med nyttenematoder i Norge. 

147 

Jordbær

148 

Bladteger (Heteroptera, familie 

Miridae) 

Diagnose 

Utseende. Slanke, raske og langbeinte insekter, grønne 

til brune. Munnen er en tydelig sugesnabel som ligger 

på undersiden mellom forbeina i hvile. De voksne 

skal ha en «tegetrekant» mellom vingenes basis, og 

er 3-6 mm lange. Nymfene er grønne, mindre og mangler 

utvokste vinger, men har samme bein, antenner 

og sugesnabel som de voksne. 

Nebbtegenymfer, som er nyttedyr, har samme form 

men annen farge (er rødlige og mørke). 

Symptomer. Tegene suger i blomst og på frøene til 

kart. Frøene (akenene) hos jordbær utskiller hormoner 

som gjør at bæra vokser normalt. Når noen av frøene 

blir ødelagt blir bæra misformete, såkalte knartbær. 


a b 

Knartbær kan imidlertid ha flere årsaker, f.eks. frost 

eller pollineringsproblemer. Tegene kan også suge på 

blad, som da blir misformede, med små brunkantede 

hull. 

Overvåkingsmetode. Som for jordbærsnutebille, men 

krever rask kikk i fatet. Voksne bladteger tar lett til vingene, 

og alle stadier er raske til bens. Det ser ut til at 

jordbærfelt som grenser til skog er spesielt utsatt for 

tegeskade. 

Biologi 

Det finnes flere bladtegearter som kan være skadegjørere 

i jordbær. De har alle én generasjon pr. år: 

Håret engtege (L ygus rugulipennis) er den vanligste 

tegen i jordbær nord for Dovre. Den overvintrer i kratt 

og bunnvegetasjon og flyr inn i jordbærfelt på varme 

Figur 2.19 a) Knartbær. I tillegg til insektskade, kan knartbær skyldes dårlig pollinering eller værskade. Foto: Nina Trandem. b) Hagetege. Dette er 

en av flere bladteger som lager knartbær i jordbær. Teging: Lise Hofsvang. 

Figur 2.20 a) Voksen trips, 1-2 mm lange. b) Jordbærkart skadet av trips blir bronsefarget, også under hamsen. Begge foto: Nina Trandem.

dager (over 15 °C) om våren. På Vestlandet er wagnertege 

(Lygus wagnerii) vanligere. Den ligner svært 

på håret engtege, men flyr allerede ved 14 °C. 

Jordbærtege (Plagiognathus arbustorum) er vanligst 

sør for Dovre. Den kan leve hele livet i jordbær: Den 

overvintrer som egg i feltet, nymfene gjør skade i 

blomst og på unge bær. Arten er også vanlig på nesle, 

mjødurt, tistel og reinfann, som dermed er smittekilder 

for jordbær. Jordbærtege kan også være rovdyr og 

dermed delvis nyttedyr. Hagetege (Lygocoris pabulinus) 

overvintrer som egg i busker og trær (bl.a. rips, 

solbær og kjernefrukt), men nymfene vandrer over på 

urteaktige planer som potet, stauder og jordbær sent i 

juni. 

Tiltak 

Det finnes så langt ingen utprøvde tiltak for økologiske 

dyrkere. Ved knartbærproblemer er det av interesse å 

finne ut hvilke arter av teger som finnes i feltet for evt. 

å kunne vurdere hvor smitten kommer fra. Alternative 

vertsplanter i umiddelbar nærhet vil øke smittepresset. 

Innflygende teger vil muligens kunne gjerdes ute (se 

boks om dette under jordbærsnutebille). Neemekstrakt 

har vist god effekt mot bladteger i eple, men 

svenske forsøk mot teger i jordbær tyder på liten effekt 

på andelen knartbær, samtidig som det ble observert 

planteskade av neem-preparatet som ble brukt. 

Trips (Thysanoptera) 

Diagnose 

Utseende. Voksne trips er smale, mørke eller gule 

insekter, 1-2 mm lange, med to par smale fjærformede 

vinger. De vingeløse larvene har samme form, og er 

vanligvis gule. Lever på blomster, kart og unge sammenfoldete 

blad. 

Symptomer. Kronblad og bær blir brune, også under 

hamsen. Kan forveksles med skade av jordbærmidd, 

men da vil hele planten vise symptomer. 

Overvåking. Rist blomsterklaser over et hvitt ark eller 

undersøk blomster under lupe. Se under hamsen på 

små kart. I Sverige er det foreslått en skadeterskel for 

konvensjonelle dyrkere på 5 trips pr. blomst. I Sveits er 

skadeterskel 3-6 individer pr. blomst i starten av blomstringen, 

noe som der tilsvarer at 20-35 av 50 tilfeldige 

undersøkte blomster har minst to trips. Dersom man 

oppdager mange voksne trips som er gule i et område 

med mye veksthus, kan det være fare for amerikansk 

blomstertrips. Dette er en importert art som bør 

begrenses så mye som mulig. 



Voksne trips er så å si alltid til stede i jordbærblomster. 

Som regel fører ikke dette til skade. I enkelte felt og år 

kan imidlertid trips føre til totalskade – dette gjelder 

også førsteårsfelt. Skaden kommer når tripsen ikke 

nøyer seg med å spise pollen i blomstene før de flyr 

videre, men velger å bli der for å formere seg, slik at 

larvene spiser på karten. Som for skademidd ser vi en 

tendens til at felt med særlig mye tripsskade også har 

svekkete planter på forhånd, f. eks. i form av vinterskade, 

rotsårnematoder eller næringsforstyrrelser. Det 

ser ut til å bli mest skade på bær som ligger eksponert, 

utenfor bladverket. 

Biologi 

Trips overvintrer som voksne i kantvegetasjon og flyr 

inn i hagen tidlig om våren. De søker hvite blomster 

av mange slag som de spiser pollen fra. I noen tilfeller 

legger trips egg i jordbær, og larvene kan da gjøre stor 

skade. Årsaken til at trips noen ganger formerer seg i 

jordbær kan skyldes stressede planter, men sammenhengene 

er langt fra klarlagt. Det kan også være at 

trips blir i jordbær dersom det ikke finnes andre passende 

planter å fly videre til. Trips på friland har som 

regel bare én generasjon pr. år. Det finnes flere arter 

som liker seg på jordbær, blant annet rosetrips. Det er 

trolig ingen forskjell på disse artene når det gjelder 

skadepotensial i jordbær (med mulig unntak av amerikansk 

blomstertrips, se ovenfor). 

Tiltak 

Friske planter med uskadet rotsystem. Unngå tørkestress. 

I tunnel kan det settes ut tripsrovmidd 

(Amblyseius cucumeris) forebyggende så snart faren 

for frost er over (det er alt for seint når skade er 

observert). Naturlig forekommende nebbteger og rovmidd 

vil spise trips. Sprøyting med rikelige mengder 

av en olje/såpeblanding rett etter blomstring er eneste 

direkte tiltak tilgjengelig mot trips i økologisk dyrking 

på friland. Se oppskrift under sprøyting på side 141. 

149 

Jordbær

150 

Tabell 2.4 Andre skadeinsekter som kan finnes på jordbær. 


Kort om andre typer skadeinsekter som kan forekomme på jordbær 

a 

b c 

Figur 2.21 Eksempler på skadedyr som regnes som mindre viktige i jordbær, men som lokalt kan gi betydelig skade i usprøytede felt. a) 

Jordbærmellusa (1 millimeter lang) – kan særlig være et problem i tunnel og veksthus. b) Gnag av bladveps. c) Inne i dette «gjøkespyttet» sitter 

flere nymfer av skumsikade og suger. Foto: a) Ingrid Helleland, b) og c) Nina Trandem. 

Gruppe av skadeinsekt Diagnose Kommentarer 

Bladlus 

(nymfer og voksne) 

Mellus 

(=Kvitfly) 

nymfer 

Skumsikader 

(nymfene) 

Breiteger 

(nymfer og voksne) 

Rolige sugende insekter med to rør stående ut 

fra bakkroppen. Med eller uten vinger. 

Produserer honningdugg og er ofte i kolonier 

passet på av maur. 

Hvite, små «fluer» i plantene (1-2 mm lange 

inkl vinger), vanligvis mørk rund skygge bakerst 

på hver vinge (arten jordbærmellus). Små halvgjennomsiktige 

til gule ovale «skjold» under 

bladene (=nymfer). Hvitt støvete belegg på 

voksne og der eggene legges. De hvite eggene 

er avlange og settes som bittesmå «bautasteiner» 

på bladundersiden. 

Skumklatter («spyttklyser») på stilker til blad 

og blomster. Grønngule vingeløse 5 mm lange 

nymfer sitter inni skummet og suger på 

stilkene. 

Store (voksne over 1 cm), skjoldformede teger, 

gir fra seg ubehagelig lukt (bærfis) når de forstyrres 

(se figur 1.78 a). 

Kommer ikke opp i skadelige mengder på friland. 

Mange naturlige fiender (NB: Maur jager 

bort disse). Arten løkbladlus kan føre til sterk 

bladkrølling/veksthemming, andre norske arter 

gjør ikke dette. 

Svært vanlig i mindre mengder. Kun skade når 

det er så mange at honningdugg eller hvitt støv 

forurenser bæra. Dette er mest aktuelt under 

tak. Mange vertsplanter. 

Liker det fuktig. Starter i kanten av feltet, gir 

misdannete bær der stilken er angrepet. Godt 

ugrasrenhold og luftig bestand med god opptørking 

gir dårligere forhold for sikadene. Legger 

egg om høsten – sett ikke brett med planter i 

fuktig vegetasjon da. 

Gir ikke knartbær selv om de suger på bæra, 

det er først og fremst luktforurensningen av 

bær under plukking som er uheldig. Kan også 

spise skadedyr.


Gruppe av skadeinsekt Diagnose Kommentarer 

Jordlopper 

(voksne) 

Bladbiller 

(larver, evt også voksne) 

Løpebiller 

(voksne) 

Bladveps 

(larver) 

Viklere 

(larver) 

Nattfly 

(larver) 

Stankelbein 

(larver) 

Mange små uregelmessige hull i bladverket om 

våren. Små (2 mm) svarte biller med røde hoppebein. 

Svarte larver (form som marihønelarver) med 3 

par bein spiser på overside av bladene eller på 

selve bæra om sommeren. 

Frøene (akenene) på bæra er spist opp, tomme 

skall under plantene. Eller det er spist på selve 

bæret, på siden som ligger ned mot bakken - 

minner om sneglskade, men ingen slimrester å 

se. Særlig i varmt vær etter regn. 

Grønne larver på bladene, små larver starter 

som regel spisingen som små hull undenifra på 

bladflaten, senere skjeletteres hele bladet. 

Slanke, livlige sommerfugllarver med munndeler 

pekende framover og et lite nakkeskjold 

rett bak hodekapsel. Spinner bladene sammen 

rundt seg. Unge larver spiser blader, eldre kan 

også gå løs på blomster og kart. 

Tykke, grønne til brune sommerfugllarver som 

gjerne finnes liggende som en U eller O under 

plantene, eller gnagende gjennom krone og/ 

eller blad. 

Brungrå store (opp til 45 mm lange) beinløse 

larver som gnager på røtter og rothals. 

Jordbærmidd (Phytonemus pallidus 

fragariae) 

Diagnose 

Utseende. Lupe er nødvendig. Jordbærmidd er oval, 

gjennomsiktig eller lys brun og opp til ¼ mm lang. 

Fjerde benpar hos hunnene er redusert til trådaktig 

vedheng. Ovale glassaktige egg og pupper. 

Figur 2.22 Hunner og egg av jordbærmidd. Tegning: Hermod Karlsen. 

Skade begrenser seg vanligvis til kanten av feltet. 

Flere arter. Vanligere i Finland og Sverige enn i 

Norge. 

Vanligvis er løpebiller nyttedyr. En slekt 

(Harpalus) spiser imidlertid frø. Enkelte andre 

arter kan noen ganger spise på selve jordbæra, 

særlig i tørre år. NB: Løpebiller er som regel 

nattaktive. 

Vanlig i deler av Sverige, har hittil bare sporadisk 

vært sett i Norge. Neem (foreløpig ikke 

godkjent i Norge) virker godt mot bladvepslarver 

i stikkelsbær, men kan gi sviskader i jordbær 

Er sjelden alvorlige skadegjørere i konvensjonell 

drift, men det gjenstår å se hva som kan 

skje i økologisk. 

Arten stengelfly har blekgrønne larver som 

angriper nederste del av krona. Særlig kjent 

fra Nord-Norge i jordbær. Tiltak er god ugraskontroll 

sommer og høst. Fjern høymole (en 

god vertsplante som oppformerer arten) også 

rundt feltet. 

Unngå å plante jordbær etter eng/korn. Unngå 

høy og konstant jordfuktighet. 

Symptomer. Forkrøplede små planter (sterke angrep), 

evt også inntørkede blomster og bær dersom stort 

angrep tidlig i sesongen. Unge blad som kommer opp 

av krona med brun til svart misfarging. Kan forveksles 

med bl.a nematodeskade, og sikker påvisning krever 

undersøkelse med lupe for å se midden. 

Figur 2.23 Jordbærplante med skadesymptomer. Tegning: Hermod 

Karlsen. 

151 

Jordbær

152 

Overvåking. Krever lupe med minst 10x forstørrelse. 

Se over åker etter høsting. Sjekk de sammenfoldete 

unge bladene på planter som viser misvekst, med 

lupe. Ofte er midden godt gjemt mellom hårene på det 

som skal bli bladenes underside. I tunnel bør man 

regelmessig ta ut sammenfoldete unge blad fra friske 

planter (forslag: 30 blad pr. tunnel; kun se på midtre 

delblad) og sjekke i lupe. Dette vil gi et godt grunnlag 

for å ta beslutninger om biologisk kontroll med tripsrovmidd 

(ikke lov på friland). 


Ved sterke angrep holder plantene seg små og tueformet, 

og fruktsettingen blir liten med små og inntørkete 

bær. Feltet bør da avsluttes. 

Figur 2.24 Langt fremskreden skade av jordbærmidd. Foto Nina 

Trandem. 

Biologi 

Jordbærmidd lever både på over- og undersiden av 

unge sammenfoldete blad i krone eller stiklinger, samt i 

knopper og blomster. De unge bladene vil ved sterke 

angrep bli helt svarte og dø uten å åpne seg. Ved 

svake angrep åpner bladene seg, men blir buklete og 

små. Bladkanten er brettet eller rullet mot undersiden. 

Voksne hun-midd overvintrer nede i krona og kommer 

fram om våren samtidig med at de nye bladene vokser 

opp. Det er mange generasjoner i vekstsesongen, og 

de fleste angrep oppdages etter høsting, når bestanden 

har vokst seg stor. Voksne midd kan vandre fra plante 

til plante, spres med insekter, plantemateriale, redskap, 

plukkere og trolig også vinden. Jordbærmidd kan overleve 

på en del ugrasplanter, men har problemer med å 

formere seg og overvintre på annet enn jordbær. 

Tiltak 

Start med småplanter uten jordbærmidd. Ved egenproduksjon 

av planter bør småplantene damp- eller 

varmtvannsbehandles for å drepe jordbærmidd. 

Urotede stiklinger tåler denne behandlingen realtivt 


godt, mens av rotede småplanter vil noen gå ut pga. 

at varmen skader røttene. Se tabell 2.5 for kombinasjoner 

av temperatur og behandlingstid som vil drepe 

jordbærmidd. 

Tabell 2.5 Beregnet tid som stiklinger må være i vannbad for å 

drepe all jordbærmidd ved ulike temperaturer. Etter Stenseth 1974. 

Tabellen gjelder behandling i perioden midten av mai til midten av 

september, i andre perioder er midden i en hviletilstand som gjør 

den vanskeligere å drepe. 

Temp. 

(ºC) 

Behandlingstid i minutter 

For å drepe alle 

egg og hunner 

For at utløperne 

skal nå temperaturen 

Total tid 

nødvendig 

42 20,0 4,0 24,0 

44 8,0 4,0 12,0 

46 4,5 4,0 8,5 

48 2,0 4,0 6,0 

50 0,8 4,0 4,8 

Forsøk med kjølelagrete småplanter i et norskprodusert 

dampkammer viste høy dødelighet på jordbærmidd 

ved 44-46 grader, men det var vanskelig å oppnå 

100% dødelighet i alle forsøk, og plantene ble svekket. 

Det ble ikke utført forsøk på urotede stiklinger. I 

finske dampforsøk med stiklinger ble alle jordbærmidd 

drept av 42 min på 43 ºC (i tillegg kom ca 30 min oppvarming 

og 2 timer avkjøling på 8 ºC). Stiklingene fikk 

ikke redusert plantekvalitet. Dersom barrotsplanter og 

kjølelagrete planter ble behandlet på denne måten, 

fikk plantene dårligere vekst (færre blomster og utløpere) 

enn ubehandlete planter. Ved varmebehandling 

av kjølelagrete planter risikerer man sannsynligvis 

også at all jordbærmidden ikke har kommet fram fra 

krona ennå. Urotede stiklinger er altså det absolutt 

mest egnete stadium for varmebehandling. Se om 

varmebehandling på side 142 for mer informasjon om 

utstyr til varmebehandling. 

Vekstskifte, korte omløp og nyplantinger et stykke fra 

eldre jordbærfelt er viktige forebyggende tiltak for å 

unngå smitte inn i feltet. Økologiske frilandsdyrkere 

har ikke noen direkte tiltak å sette inn når plantene 

først er i jorda. Flamming eller svovel ser ikke ut til å 

kunne bekjempe jordbærmidd. I tunnel anbefales forebyggende 

utsett av tripsrovmidd (Amblyseius cucumeris). 

Vi har foreløpig sett overraskende lite til alvorlig 

skade av jordbærmidd i økologiske jordbærfelt, noe 

som kan skyldes at naturlige fiender ikke sprøytes 

bort.


a b 

c d 

Figur 2.25 Veksthusspinnmidd a) Skade gjort av dvalehunner i april. Midden lever på undersiden av bladet. b) Skade senere på året (bildet viser 

bringebær, men ser likedan ut på jordbær). c) Egg (A), larve (B), nymfer (C og D) og voksen hunn (E) av veksthusspinnmidd; d) Bilde av spinnmiddkoloni. 

Foto: a) og b) Nina Trandem, d) Erling Fløistad. Tegning: c) Her fra Edland 2004. 

Veksthusspinnmidd (Tetranychus urticae) 

Diagnose 

Utseende. Veksthusspinnmidd er oval og gulgrønn, 

med en mørk flekk på hver kroppsside. Øynene er 

tydelige røde prikker. De voksne hunnene er i overkant 

av ½ mm lange. Til stede i en spinnmiddkoloni er også 

kuleformede klare egg, ekskrementer (mørke prikker), 

larver og nymfer (ser ut som miniutgaver av voksne 

hunner) og hanner (er spisse i stedet for runde bak). 

Som navnet sier lager midden spinn, og ved langt framskredne 

angrep dekker spinnet plantene. Hunner i 

dvale er oransje, men når de begynner næringsopptak 

og egglegging om våren blir de grønne. Utsultede 

spinnmidd på sterkt angrepne planter kan også være 

røde uten å være dvalehunner. 

Symptomer. Spinnmidden lever på undersiden av bladene. 

På oversiden synes dette som grå prikker. 

Dvalehunnenes næringsopptak om våren gir gulaktige 

flekker. Bæra blir små og tørre, og plantene svekkes. 

Overvåking. Se etter midden og sugeskaden på bladene. 

Følg med hele sesongen – se spesielt etter dvale- 

hunnene om våren. Ved dyrking i tunnel og veksthus er 

slik overvåking helt påkrevet. Dersom mer enn 25 % av 

delbladene har levende spinnmidd på seg før blomstring, 

anbefales sprøyting i konvensjonelle felt. 


Skadene blir størst i tørt, varmt vær, og på planter 

svekket av vinterskade, nematoder, sykdom eller 

tørke. I friske økologiske felt på friland er sannsynligheten 

for stor skade av spinnmidd begrenset. I tunnel 

er spinnmidd nesten alltid et problem, og rovmidd bør 

settes ut rutinemessig. 

Biologi 

Dvalehunnene overvintrer på dødt plantemateriale og 

andre passende steder i nærheten av plantene. 

Hunnene begynner næringsopptak og egglegging 

under overvintrede blader tidlig om våren. Angrepet 

begynner dermed nederst på plantene. T. urticae har 

hundrevis av vertsplanter, og den er utbredt over hele 

verden. Til tross for navnet er arten også vanlig på friland 

i Norge, men skadepotensialet er størst under 

tak. Korte dager (under 12-14 timer) kombinert med 

153 

Jordbær

154 

temperatur under 25 ºC utløser uvikling av dvalehunner. 

Hver hunn legger 100-200 egg. Utviklingen eggvoksen 

tar 2-4 uker om sommeren (14 dager ved 21 

ºC), og midden kan dermed ha en rask oppformering 

og mange generasjoner i året. Arten liker seg best der 

det er varmt og tørt (23-35 ºC, 55 % RH), og ved temperaturer 

under 12 ºC skjer utviklingen svært sakte. 

Tiltak 

Veksthusspinnmidd er en svært vanlig art og vil ofte 

følge med småplantene. Spinnmidd fremmes av lav 

luftfuktighet, sprøyting med bredtvirkende skadedyrmidler, 

tørkestressede planter og høyt nitrogeninnhold 

i plantene. Utover sommeren vil spinnmidd angripes 

av naturlig forekommende rovgallmygg, rovmidd, 

nebbteger og sopp. Dersom det er mye midd før blomstring, 

kan en eller flere olje-/såpe-sprøytinger være 

fornuftig (se tekstboks 2.1 over). Det samme gjelder 

dersom det er mye spinnmidd og lite nyttedyr rett etter 

høsting; det gjelder å hindre stor oppformering utover 

høsten og dermed mange overvintrende individer. I 

tunnel vil utsett av tripsrovmidd mot jordbærmidd også 

virke forebyggende mot spinnmidd, men som regel er 

det nødvendig å supplere med å sette ut middrovmidd 

(Phytoseiulus persimilis). Denne rovmidden lever bare 

av spinnmidd, og takler spinnet som spinnmidden 


lager som beskyttelse. I tunnel må spinnmiddsituasjonen 

overvåkes nøye for ikke komme på etterskudd. 

Bladnematoder 

Diagnose 

Utseende. I Norge har vi to viktige arter bladnematoder 

som skader jordbærplanter: Aphelenchoides fragariae 

og A. blastophthorus. Det er forholdsvis små 

nematoder som ikke kan sees med det blotte øye. 

Symptomer. Bladnematoder gir deformerte blad, fortykkete 

stengler, oppsvulmete vekstpunkt og dårlig tilvekst 

(se figur 2.26 b). Bladene blir ofte mørkt grønne 

og stive med lite behåring på stilkene. Noen ganger 

kan symptomene minne om frostskade. Sammen med 

en bakterie kan A. fragariae gi blomkålsyke, der plantene 

får såkalt blomkållignenede symptom. 

Nematodeskade sees ofte som større flekker i ellers 

sunne felt (figur 2.26 a). 

Overvåking. Det er lettest å se symptomer på plantene 

om forsommeren. Det er ikke utarbeidet skadeterskler 

for bladnematoder i jordbær. Ved mistanke om 

smitte kan prøver sendes til Bioforsk Plantehelse for 

diagnose. Det samme gjelder for vegetasjonsprøver 

av vertsplanter, som kan være flere ugrasarter. 

Figur 2.26 Bladnematoder a) Symptomer i felt, rad med dårlig vekst og planter som er smittet med A. blastophthorus b) Jordbærplante fra samme 

felt smittet med bladnematoder c) og d) Nærbilde av bladnematoden A. blastophthorus. Foto: Bonsak Hammeraas (felt) og Solveig Haukeland 

(nematoder).


Figur 2.27. a) Til høyre rot av jordbær angrepet av nålnematode. Frisk rot til venstre.b) Nålnematoden Longidorus elongatus er vår lengste planteskadelige 

nematode. Foto: Bonsak Hammeraas. 


A. fragariae kan redusere en avling med mellom 65 til 

82 % etter to år med smitte. Størrelse på avlingstap 

forårsaket av A. blastophthorus er lite undersøkt, men 

et feltforsøk i regi av en hovedoppgave viste en 

avlingsreduksjon fra 65 til 78 % for 6 forskjellige jordbærsorter. 

I dette forsøket ble det også vist at jordbærplanter 

smittet med A. blastophthorus hadde en 

redusert produksjon av blomsterstilker og utløpere på 

over 70 %, sammenlignet med friske planter. 

Biologi 

Bladnematodene lever i kronen på jordbærplanten og 

med munnbrodden suger de på unge blad under 

utvikling. Nematodene sprer seg via utløpere, men 

kan også spre seg fra plante til plante når det er høy 

fuktighet, og i år med mye regn kan bladnematoder bli 

et økende problem. A. blastophthorus er særlig godt 

utbredt på Vestlandet og i Nord-Norge. I andre jordbærproduserende 

land er denne nematoden foreløpig 

ikke rapportert som et problem, men den ble rapportert 

fra jordbærfelt i Finland for første gang på 

1990-tallet. A. fragariae kan trolig ikke overleve i jord 

uten vertplante (svart brakk) i mer enn ca. 4 måneder. 

Når det gjelder A. blastophthorus er det sannsynlig at 

den kan smitte jordbærplanter fra flerårig ugras i feltet, 

som for eksempel løvetann. Det er også sannsynlig at 

denne nematoden kan overleve på sopp i jord. I et 

feltforsøk ble det vist at A. blastophthorus etablerte 

seg relativt raskt fra jord til ugras i. Viktige vertsplanter 

for A. fragariae er, foruten jordbær, bregner og planter 

i Liljefamilien, Nøkleblomfamilien og Soleiefamilien. A. 

blastophthorus forekommer naturlig på en rekke 

ugrasarter, og er påvist på bl.a. løvetann, groblad, 

krypsoleie, føllblom, marikåpe, høymole, ryllik, markjordbær, 

stemorsblomst, engsyre, småsyre, ugrasklokke, 

blåknapp, gjetertaske, prestekrage og engsoleie. 

Tiltak 

Størst fare for smitte av begge arter er med smittede 

utløpere. Bladnematoder er et betydelig mindre problem 

ved bruk av sertifisert plantemateriale. Viktigste 

forebyggende tiltak er derfor bruk av rent plantemateriale. 

Småplanter kan også behandles mot bladnematoder 

med varmt vann (46.5 °C i 10 min). Det er viktig å 

holde felt og kanter rent for ugras, og det er en fordel 

med korte omløp. Hvis et felt er smittet kan sanering 

og brakking (> 1 år) være en løsning. Vekstskifte som 

tiltak er lite undersøkt for bladnem atoder, men i et feltforsøk 

med A. blastophthorus ble det vist at etter ett år 

med brakk, raigras eller forraps var første bærår fri for 

nematoder. Husk at mange ugrasarter er vertsplanter 

for A. blastophthorus, derfor er ugrasbekjempelse også 

viktig. Det blir anbefalt å ta vegetasjonsprøver før planting 

av jordbær særlig i bladnematodebefengte områder. 

Landsdeler med et fuktigere klima og mindre dyrkingsareal 

er mer utsatt for bladnematoder. 

Nålenematoder 

Diagnose 

Skadene av nålnematoder diagnostiseres sikrest på 

rotsymptom og gjennom påvisning av nematoder i 

jordprøver. Nematodeangrep gir dårlig vekst og plantedekning, 

redusert avling, og lite antall utløpere. 

Røttene til angrepne planter er mørke og avstumpet 

med oppsvulmet og ofte kølleformede rotspisser 

(figur 2.27 a). Skaden ses ofte flekkvis fordelt i feltet, 

hvor også ugras får gode vokseforhold. Skadene kan 

synes uforklarlige særlig i situasjoner med god 

næringsstatus og gode dyrkingsforhold. 


Skadeterskel for L. elongatus i jordbær er 3-5 nematoder 

pr. 250 gram jord. Det regnes med et avlingstap 

155 

Jordbær

156 

på 50 % ved en nematodetetthet på 100 nematoder, 

mens 600 gir totalskade. Erfaringsmessig kan man si 

at om smittenivået ved planting ligger på 7-12 nematoder 

pr. 250 gram jord, så er sannsynligheten meget 

stor for å få alvorlig skade - muligens totalskade - det 

tredje dyrkingsåret. L. elongatus er dessuten virusvektor 

og kan overføre tomatsvartringvirus og bringebærringflekkvirus 

til jordbær. 

Figur 2.28 Planting av jordbær på arealer som er infisert med nålnematoder 

gir katastrofalt dårlig vekst og avling. Bildet er fra 3.-års 

felt med Honeoye. Foto: Bonsak Hammeraas. 

Biologi 

Av to arter av nålnematoder som finnes i Norge er det 

Longidorus elongatus som er den mest utbredt skadegjøreren. 

Denne er også vår lengste planteskadelige 

nematode med kroppslengde på hele 4-7 millimeter. L. 

elongatus angriper planterøttene fra utsiden. Navnet 

nålnematode kommer av den lange, tynne og nål-lignende 

munnbrodden. Ved angrep stikker nematoden 

munnbrodden dypt inn i rotspissen til den når vekstpunktet. 

Her skapes tilvekstforandringer som fører til 

økt næringsinnhold og vevsmasse i rotspissen. L. 

elongatus har sannsynligvis 1 generasjon pr. år og kan 

leve i 3 - 4 år. Sandjord gir gode utviklingsmuligheter 

til nematoden. Nålenematoder kan påtreffes dypt nede 

i jordprofilen. Mer enn halvparten av populasjonen kan 

være under 30 cm dybde. 

Tiltak 

Riktig dyrkingsstrategi er den eneste måten for en 

jordbærdyrker å kunne leve med nålnematoden L. 

elongatus. Bruk av sertifisert plantemateriale er et 

svært viktig forebyggende tiltak mot at areal blir smittet 

av nålnematoder. Skader fra nålnematoder oppstår 

først og fremst ved ensidig jordbærdyrking. 

Vekstskiftet må utformes slik at systemet reduserer 

populasjonen av nematoder til under 2-3 individer pr. 

250 gram jord før planting av jordbær. 

Jordprøvetaking for nematoder bør alltid gjøres før 

nye felt etableres. 


En rekke planteslag kan angripes av L. elongatus, 

både ettårige og flerårige kulturvekster og ugras. 

Jordbær ser ut til å være blant de beste verstplantene 

av de allment dyrkete planteslagene. Vertsplanter for 

L. elongatus er listet opp i tabell 2.6. Dyrking av gode 

vertsplanter gir oppformering av nematodene. Planter 

som er klassifisert som middels, vedlikeholder nålnematodens 

populasjonsnivå, mens dårlige vertsplanter 

leder til reduksjon av nematodetettheten. Grensen 

mellom gode, middels og dårlige vertsplanter er flytende 

da plantenes status som vert er avhengig av sort, 

jordtype, klima, nematodepopulasjon, m.m. 

Planter som er gode vertsplanter må unngås i skifte 

med jordbær, for eksempel bør rødkløver unngås som 

forgrøde på smittede arealer. Før jordbær bør det 

være minst 3 år med kultur av ikke-vertsplanter. 

Bringebær reduserer smittenivået sterkt, men nålnematoden 

kan overføre virus til denne veksten. Havre, 

rug og erter er også ikke-vertsplanter til nålnematoden 

og er gode alternativ i et vekstskifte. Brakking i 3 år er 

tilrådd for jordbær i konvensjonell dyrking, men er lite 

aktuelt ved økologisk produksjon fordi det under brakkingen 

kreves kontroll med ugras på et nivå som er 

vanskelig å oppnå med bare mekanisk brakking. 

Tabell 2.6 Noen vertsplanter for nålnematoden Longidorus elongatus. 

Gruppe Gode Middels Dårlige 

Bær Jordbær* 

Markjordbær* 

Rips* 

Solbær* 

Gras, 

kløver, 

mm. 

Korn, 

oljevekster 

Grønsaker, 

potet 

Engsvingel 

Engrapp 

Raigras* 

Hundegras 

Tunrapp 

Rødkløver 

Hvete 

Bygg 

Rybs 

Kepaløk* 

Purre* 

Potet? 

Hagebønne 

Brunbønne 

Tomat 

Knollselleri* 

Blomkål 

Kålrot 

Rødbeter* 

Ugras Vassarve 

Meldestokk 

Gjætertaske 

* = planten skades. 

Timotei 

Bladfaks 

Kepaløk* 

Purre* 

Potet? 

Hagebønne 

Hvitkål 

Salat 

Åkersvine blom 

Pengeurt 

Tunbalder brå 

Bringebær 

Timotei 

Erter 

Gul lupin 

Rug 

Havre 

Hvitkål 

Gulrot* 

Potet? 

Rabarbra

Rotsårnematoder 

Rotsårnematoder Pratylenchus spp. kan skade jordbærplanter. 

Særlig er det arten P. penetrans som er 

koblet til misveksten, men man kan ikke utelukke at 

også andre arter av nematodene kan redusere planteveksten. 

Rotsårnematoder lever både fritt i jorda og 

inne i planterøttene. Røttene får rotsår. Generelt om 

rotsårnematoder vises til tekstboks 1.4 Nematoder på 

frukt (side 84). 

Figur 2.29 Med spesiell farging kan man se rotsårnematoder inne i 

røttene på jordbærplanter. Foto: Bonsak Hammeraas. 

Snegler 

Diagnose 

Utseende Flere arter snegl angriper jordbær, de fleste 

av dem er små og grå og er sannsynligvis åkersnegl 

eller arter innen såkalte skogsnegler. Den fryktede 

iberiaskogsneglen (Arion lusitanicus), eller brunsnegl 

som vi helst kaller den, er også glad i jordbær. Tabell 

2.5 gir en oversikt over en del sneglearter uten skall 

som finnes i Norge. 

Symptomer Generelt er sneglegnag på bladverk forholdsvis 

lett å gjenkjenne. Hullene i bladene er gjerne 

ujevne. Inne i gnaget står vanligvis bladnervene igjen 

som et fint nettverk. Et annet karakteristisk trekk ved 

sneglegnag er at raspetunga forårsaker skrådde sårkanter 

i gnaget, de ujevne, skrådde kantene etter raspetunga 

kan man se med en håndlupe. Insekter med 

bitende munndeler gnager oftest rette sårkanter. 

Snegler etterlater seg også et slimlag som tørker inn 

til et hvitt, glinsende belegg. 

Modne jordbær er utsatt for snegleskade, der sneglene 

kan hule ut bæra. Åkre med plast- eller halmdekke 

mellom radene er utsatt, da høy fuktighet under dekket 

gir gunstige oppholdssteder for snegler. Åkersnegl 

har hittil vært den vanligste arten som har gjort skade 


i jordbær, men i de senere år er det også registrert 

angrep av brunsnegl hos noen jordbærdyrkere. 

Overvåking Snegler er mest aktive når det er høy luftfuktighet. 

De kommer ofte frem om natten eller i 

skumringen og tidlig på morgenen. Dette er den 

beste tiden å observere for snegler i åkeren. Det er 

også mulig å legge ut feller i form av keramiske plater 

som legges ut med litt åte under, fuktet kli er vanlig 

brukt. Fellene undersøkes regelmessig i løpet av 

sesongen og kan gi et bilde av snegleaktiviteten. Det 

er viktig å starte tidlig med overvåkingen for å kunne 

sette i gang tiltak tidsnok. For de milde delene av landet 

som f.eks. på Jæren, er sneglene aktive fra mars/ 

april, kanskje før, avhengig av værforhold. 


Skaden er størst i fuktig vær og hvis det har vært gode 

forhold for oppformering av snegler året før. Sneglene 

angriper modne bær og gir en direkte skade, men de 

kan også spre soppsjukdommer i feltet. 

Biologi 

Snegler overvintrer enten som unge individer nede i 

jorda (brunsnegl), eller som egg (åkersnegl). Noen 

voksne individer av åkersnegl kan overvintre. Begge 

artene har ettårig livssyklus. For åkersnegl klekker de 

overvintrede eggene i løpet av våren og klekking tar 

ca. 30 dager ved 15 °C. En tørr vår vil redusere antall 

snegler som klekker fra eggene. Åkersnegl er mest 

aktiv i juli og utover mot høsten. Unge brunsnegl er 

aktive med en gang temperaturen kommer over 4-5 °C 

og de begynner å legge egg i august. Forskning pågår 

(2005-2008) om biologi og bekjempelse av brunsnegl. 

Snegler er tvekjønnet (hermafroditter) og de utvikler 

først det hannlige kjønnssystemet, deretter det hunnlige 

kjønnssystemet. De utveksler sædceller under en 

intrikat parring mellom to individer. Hver snegl kan så 

legge opptil flere hundre egg. Eggene legges i klaser, 

vanligvis 20-40 i hver klase. Brunsnegl-egg er melkehvite 

og ca. 3-5mm i diameter. Åkersnegl-egg er 

omtrent halvparten så store og gjennomsiktige. 

Tiltak 

Forebyggende tiltak er best, og det er viktig å huske at 

tørre forhold reduserer livsbetingelsene for snegler. 

Ugras og grasmark tett inn til veksthus eller plantefelt 

øker faren for angrep. I mindre felt kan det lønne seg 

å plukke vekk snegler når de er aktive, man må da 

starte tidlig i sesongen før de har lagt egg. 

157 

Jordbær

158 

Jordarbeiding sent om høsten og finsmuldring av det 

øverste jordlaget om våren er med på å redusere sneglebestanden 

betydelig. Dette er vanskelig i jordbærfelt, 

spesielt jordbær under plast, så her må andre tiltak 

til. Ferramol er et kjemiske åtemiddel som er godkjent 

for økologisk dyrking. Midlet kommer i form av 

små blå granuler som tiltrekker sneglene, og må spises 

for å virke. Midlet må brukes tidlig før bæra modnes, 

modne jordbær er mer tiltrekkende enn Ferramol. 

Ferramol består av 1 % jernfosfat. Følg anvisningen 

på pakken for riktig bruk. Det kan også brukes som 

sperrebelte eller barriere. Smartbayt er et annet middel 

hovedsakelig rettet mot hobbydyrkere, det har lignende 

effekt som Ferramol og inneholder jernfosfat 

som virkestoff. 

Judge er et kjemisk middel for konvensjonelle dyrkere, 

dette er også i granulatform og brukes på samme 

måte som Ferramol. Det aktive stoffet i Judge er tiodikarb. 

Dette midlet er på vei ut og vil ikke være i salg 

etter 2009. For en oppdatering på tilgjengelige midler 

mot snegler kan en gå inn på nettsiden www.plantevernguiden.no. 


a b 

c d 

Figur 2.30 a) Brunsnegl, voksen. b) Brunsnegl, ungt individ. c) Åkersnegl. d) Svart skogsnegl. Foto: a,b,d) Erling Fløistad, c) Heidi Heggen. 

Et annet og nyere middel er det biologiske preparatet 

Nemaslug. Dette middelet består av mikroskopiske 

parasitter (rundormer eller nematoder) som lever i 

jorda og kan angripe snegler. Det er for tidlig å si noe 

om effekten av dette midlet mot brunsnegl, men det 

pågår forskning og feltforsøk (2006-2008). Nemaslug 

må brukes tidlig for å treffe unge brunsnegl (ca. 1 cm), 

for vi vet at store brunsnegl ikke blir drept. Middelet er 

svært populært i England og virker bra mot åkersnegl. 

Middelet kommer i form av et pulver av tørkede nematoder 

som blandes ut i vann. Deretter vannes det ut 

langs bedene med bruk av ryggsprøyte eller slange. 

Nemalsug er ikke tillatt i økologisk produksjon.


Tabell 2.7 Snegler uten skall som kan være skadelige i åkeren eller i hagen. 

Sneglearter* 

Familie Art 

Agrio-limacidae 

Åkerkjøl-snegler 

Limacidae 

Kjølsnegler 

Boettgerillidae 

Ormesnegler 

Arionidae 

Skogsnegler 

Deroceras reticulatum 

D. agreste 

D. panormitanum 

Limax maximus 

Limax cinereoniger 

Norsk navn Skadeomfang ** Størrelse i cm. (voksen) 

Åkersnegl eller nettkjøl-snegl 

Åkersnegl eller åkerkjølsnegl 

Gartnerkjølsnegl 

Boasnegl, boakjølsnegl 

eller kjellersnegl 

Svart skogsnegl eller 

svart kjølsnegl 

Til tider et stort problem 

i bl.a. grønnsaker, 

korn, jordbær og 

poteter. 

Som for D.reticulatum 

men usikker på skadeomfang 

i Norge. 

Se opp for denne, den 

er under spredning. 

Hager, veksthus og 

grønnsaker. 

Hager 

Skogsart 

Boettgerilla pallens Ormesnegl Hager, Vestlandet, 

men også enkelte steder 

på Østlandet. 

Under spredning. 

Arion lusitanicus 

A. ater 

A. fuscus 

A. fasciatus 

A. distinctus 

Brunsnegl eller 

Iberia- skogsnegl 

Svart skogsnegl 

Gulbrun skogsnegl 

Gulflanket skogsnegl 

Gulsålet skogsnegl 

Hager, spredning til 

dyrket mark som grasmark, 

grønnsaksfelt og 

jordbærfelt. 

Hager, grasmark, dyrket 

mark, løvskog. 

Hager, alle typer skog, 

grasmark mm. Også i 

fjellet til 1500 m.o.h. 

Hager og dyrket mark. 

Hager og dyrket mark. 

3,5-6 

3,5-6 

2,5-3,5 

10-20 

10-20 

Kommentarer 

Den vanligste og viktigste 

arten. Den er 

lys beige til gråbrun 

med små mørke flekker. 

Denne arten kan også 

til tider være skadelig. 

Den er lysere, og 

uten flekker, men har 

ofte blitt forvekslet 

med D. reticulatum. 

Liten, aktiv og livlig 

art. Lysebrun til sjokoladebrun. 

Lys ring 

rundt pustehullet 

Stor art, lysegrå til 

brungrå med 2-3 mørkere 

lengdestriper bak 

på ryggen og mørke 

flekker på kappen, 

(boaslange mønster). 

Stor art, vanligvis 

svart. Såle med hvitt 

midtfelt. Ikke så vanlig 

som boasneglen. 

3-4 Forholdsvis liten, lys 

grågul. Svært smal, 

ligner en liten meitemark. 

7-15 

8-18 

5-7 

4-5 

3-4 

Stor art og viktig skadegjører 

i hager og til 

dels hos dyrkere. I 

Norge først rapportert 

i 1988. Varierer fra 

ensfarget brun, rødbrun 

til nesten svart 

(hybrider med svart 

skogsnegl). Unge individer 

har tydelige 

lengdebånd langs 

kroppen. Fargeløst 

kroppsslim. 

En vidt utbredt art, 

men med størst tetthet 

i gammel grasmark 

og hager. 

Ikke spesielt skadelig, 

kan forveksles med A. 

lusitanicus. Gult 

kroppslim. 

Ikke spesielt skadelig, 

kan forveksles med 

unge individer av A. 

lusitanicus. Fargeløst 

kroppslim. 

Mørkegrå med gult 

såleslim. Kan være 

skadedyr i hager. 

Rapportert som skadedyr 

fra utlandet. 

*Vanlig til sjeldne skogsarter (ca. 3-5 cm i størrelse) ikke i tabell: Arion silvaticus, A. intermedius og A. circumscriptus, de to førstnevnte av og til i 

hager og kulturmark. 

**Skadeomfang er ikke systematisk undersøkt for Norge, dette er eksempler på hvor det kan oppstå stor skade eller hvor sneglene holder mest til. 

159 

Jordbær

160 

For den som ønsker en håndbok med skade- og nyttedyr 

i bær, anbefales Alford (1984, 2007) eller 

Frankenhuyzen (1996). Begge har gode fotografier, og 

mye av innholdet er relevant for norske dyrkere. 

Oppdatert informasjon om ulike skadegjørere i bær 

finnes også i Plantevernleksikonet på nett: www.bioforsk.no/plantevernleksikonet. 

Alford, D.V. 1984. A colour atlas of fruit pests – their 

recognition, biology and control. Wolfe Publishing 

Ltd, London, England, 320 s. 

Alford, D.V. 2007. Pests of Fruit Crops. A Colour 

Handbook.. Manson Publishing Ltd, London, 

England, 461 s. 

Barker, G.M. (Ed.) 2002. Molluscs as Crop Pests. 

CABI Publishing, CAB International, Wallingford 

UK.: 468. 

Blackman, R.L. & V.F. Eastop 2000. Aphids on the 

world’s crops: an identification and information 

guide. 2 nd edition, Wiley & Son Ltd, 466 s. 

Blystad, D-R., & T. Munthe 1997. Plantevirus i Norge. 

Planteforsk Rapport 10/97, 150 s. 

Brekke, K. 2000. Bladnematoden Aphelenchoides 

blastophthorus i jordbær. Hovedoppgave ved 

Planteforsk Plantevernet, Ås NLH., 40 s. 

Daugaard, H. 1999. Økologisk produktion af jordbær. 

Grøn viden nr. 125, april 1999, 6 s. 

Døving, A. 2003. Jordbærdyrking i økologisk landbruk. 

Norsøk, småskrift 2/2003. Norsk senter for økologisk 

landbruk, 31 s. 

Edland, T. 2004. Sugande skade- og nyttedyr i frukthagar. 

Planteforsk Grønn Kunnskap 8(4), 176 s. 

van Frankenhuyzen, A. 1996. Schadelijke en nuttige 

insekten en mijten in aardbei en houtig kleinfruit. 

Nederlandse Fruittelers Organisatie, ’s-Gravenhage, 

316 s. 

Haslestad, J., N. Trandem & M. F. Graneng 2006. Bruk 

av insektnett for å redusere skader av jordbærsnutebille 

– forsøk i 2005. Norsk Frukt og Bær 9(3): 

4-5. 

Haukeland, S. & A. Andersen 2006. Start tidlig med 

sneglebekjempelsen. Norsk Hagetidend 4: 70-71. 

Haukeland, S., T. Solhøy & A. Andersen 2006. 

Bekjempelse av snegler. Bioforsk Fokus 1(3): 


2.4 

Referanser og annen nyttig lesning 

114-115. 

Haukeland, S., A. Solberg & J.K. Henriksen 2005. 

Bruk av nyttenematoder mot rotsnutebiller i jordbær. 

Norsk frukt og bær 8(6): 16-17. 

Hellqvist, S. & E. Engstrøm 1997. Neem i jordgubbar 

– har det någon effekt mot stinkflyskador? 

Växtskyddnotiser 62: 70-75. 

Hesjedal, K. 1981. Temperaturen sin verknad på 

populasjonar av rotsnutebiller i jordbærfelt. 

Forskning og forsøk i landbruket 32: 7-12. 

Hesjedal, K. 1982. Arter av rotsnutebiller i jordbærfelt 

og deira naturlege vertplanter. Forskning og forsøk 

i landbruket 33: 1-11. 

Hesjedal, K. 1984. Influence of the nitrogen content in 

strawberry leaves on the fecundity of the vine 

weevil, Otiorrhynchus sulcatus F. (Coleoptera, 

Curculionidae). Acta Agric. Scand. 34: 188-192. 

Hofsvang, T., H.E. Heggen & H.M. Ørpen 2003. 

Plantevern i frukt og bær. Landbruksforlaget, Oslo, 

130 s. 

Hofsvang, T. & S. Haukeland 2006. Snegler som skadedyr 

på planter. Bioforsk Tema 1(22): 1-10. 

Kerney, M.P. & R.A.D. Cameron 1979. Land snails of 

Britain & North West Europe. Collins Field Guide, 

Harper Collins Publishers London, UK, 288 s. 

Kobro, S, A. Folkedal & N.S. Johansen 2000. For mye 

amerikansk blomstertrips i norske veksthus. 

Gartneryrket nr 16/2000: 12-13. 

Magnusson, C. & B. Hammeraas 2005. Nålnematoder 

i jordbær. Grønn Kunnskap 9(2): 550-556. 

Nes, A. 1998. Bærdyrking. Landbruksforlaget, Oslo, 

224 s. 

Olsen, K. M. 2002. Landsnegler i Norge – en oppsummering 

og en presentasjon av tre nye arter. Fauna 

55: 66-77. 

Salinas, H.S. 1997. Bladnematoder i jordbær. 

Jordbærnytt 2/97: 6-8. 

Salinas H.S. 1997. Rask etablering av bladnematoder 

i felt. Jordbærnytt 3/97: 8-9. 

Salinas, H.S. 1997. Miljøvennlig tiltak mot bladnematoder 

i jordbær. Grønnforskning 2/97: 267-268. 

Salinas, S.H. & C. Magnusson 2000. Sluttrapport –


Utvikling av miljøvennlige tiltak mot bladnematoder 

i jordbær prosjektnr. 110544/111 Nfr. Planteforsk, 

Plantevernet. 

Salinas S.H. & K. Brekke 2000. Yield loss in strawberries 

caused by Aphelenchoides blastophothorus. 

Nematology 2: 759. 

Salinas, S.H. & O. Gonzales. 1998. Field studies on 

Aphelenchoides blastophtorus. In: Phillips M.S. & 

R. Cook (eds). Proceedings of the 24th 

International Nematology Symposium. Abstr. 

Nematologica 44. 578. 

Schøyen, T.H. & I. Jørstad 1956. Skadedyr og sykdommer 

i frukt- og bærhagen. Aschehoug & Co, 

196 s. 

Shapiro-Ilan, D.I., L.W. Duncan, L.A. Lacey & R. Han 

2005. Orchard applications. In: Nematodes as biocontrol 

agents. Grewal, P.S., Ehlers, R-U and 

Shapiro- Ilan D.I.(Eds). CABI Publishing, UK: 

215-229. 

Stenseth, C. 1979a. Effects of temperature on the 

development of Otiorrhynchus sulcatus 

(Coleoptera: Curculionidae). Ann. Appl. Biol. 91: 

179-185. 

Stenseth, C. 1979b. Observasjoner over livssyklus hos 

jordbærrotsnutebille (Otiorrhynchus ovatus L.) 

(Col., Curculionidae). Melding nr 95 fra Statens 

Plantevern, Zool. avd.: 197-202. 

Stenseth, C. 1979c. Rotsnutebiller på jordbær. 

Gartneryrket 69: 231-233. 

Stenseth, C. 1989. Midder og insekter som angriper 

jordbær, bringebær og solbær. Kompendium i plantevernfag. 

Planteforsk Plantevernet, 42 s. (kjøpes 

fra Landbruksbokhandelen, UMB) 

Stenseth, C. & J. Vik 1979. Veksthussnutebillens 

(Otiorrhynchus sulcatus Fabr.) utvikling på jordbær 

plantet på jord med eller uten svart plastfolie. 

Gartneryrket 69: 912-914. 

Svendsen, S. (red.) 1994. Plantevern i jordbær. 

Småskrift 5/94. NLH Fagtjenesten, 48 s. 

Sørum, O. & G. Taksdal 1970. Teger som årsak til 

knartbær i jordbær. Gartneryrket 60:223-229. 

Takle, T. m.fl. 2005. Plantevern i frukt og bær 2005. 

Fylkesmannen, landbruksavdelinga i Sogn og 

Fjordane, Møre og Romsdal, Hordaland, Rogaland 

& Agder, 32 s. 

Viken, T.H., J. Meland & J. Haslestad 2005. 

Plantevernplan for bær 2005. Landbrukets 

Fagsenter Østlandet, frukt og bærring, 

Forsøksringen Telemark & Forsøksringen bær – 

Oppland og Hedmark, 40 s. 

Waage, B.E. & K. Hesjedal 1985. Predatorar på rotsnutebiller 

i jordbærfelt. Gartneryrket 75: 112-114. 

161 

Jordbær

Økologisk dyrking av jordbær - Agropub

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?