TRO, HÅP OG KJÆRLIGHET - NTNU

TRO, HÅP OG KJÆRLIGHET
En liten dødsdans av Ödön von Horvath
Oversatt av Erik Stubø
1

Personer:
Elisabeth
En betjent i ordenspolitiet (Alfons Klostermeyer)
Overpreparanten
Preparanten
Visepreparanten
Baronen med sørgeflor
Irene Prantl
Fru byrettsdommeren
Han selv, byrettsdommeren
En invalid
En arbeiderkone
En bokholder
Maria
En kriminalbetjent
Overinspektøren
En annen betjent, kameraten
En tredje betjent
Joachim, den dumdristige livredderen
Stud.med. Eltz
2

FØRSTE BILDE:
1 Scene
Skueplass:
Foran Det Anatomiske Institutt med melkehvite vinduer. Elisabeth vil gå inn og ser seg enda en
gang spørrende omkring, men det er ikke en sjel å se noen steder. I det fjerne stemmer et orkester
i Chopins populære sørgemarsj, og nå kommer en ung betjent i ordenspolitiet (Alfons
Klostermeyer) langsomt gående. Han passerer Elisabeth og legger tilsynelatende knapt nok merke
til henne. Det er vår.
2 Scene
ELISABETH
(Henvender seg plutselig til betjenten. Sørgemarsjen klinger ut i det fjerne.)
Unnskyld… jeg leter bare etter anatomien.
BETJENTEN
Det anatomiske institutt?
ELISABETH
Der hvor man sager i stykket likene.
BETJENTEN
Det er her, der inne.
ELISABETH
Da er alt i orden.
Stillhet.
BETJENTEN
(Smiler) Vær endelig forsiktig, frøken – der inne står hodene på rekke og rad.
ELISABETH
Jeg er ikke redd for døde.
3

BETJENTEN
Ikke jeg heller.
ELISABETH
Det er lenge siden jeg var redd for noe som helst.
BETJENTEN
Nå, sånn å forstå – (Han hilser lett og forsvinner)
3 Scene
Elisabeth ser hånlig etter betjenten – så tar hun mot til seg og ringer på dørklokken til Det
Anatomiske Institutt. Vi hører det ringe der inne, og snart dukker preparanten opp i hvit frakk.
Han står i døråpningen og stirrer på den tilsynelatende ubesluttsomme Elisabeth.
4 Scene
PREPARANTEN
De ønsker?
ELISABETH
Jeg vil gjerne snakke med den som har ansvaret her.
PREPARANTEN
I hvilket anliggende?
ELISABETH
I et særdeles viktig anliggende.
PREPARANTEN
Har De en avdød pårørende her hos oss?
ELISABETH
Det dreier seg ikke om en avdød pårørende, det dreier seg om meg selv personlig.
PREPARANTEN
Hva i all verden er det De mener?
4

ELISABETH
Har De en ansvarlig posisjon her?
PREPARANTEN
Jeg er instituttets preparant. De kan trygt betro Dem til meg.
Stillhet.
ELISABETH
Man har nemlig uttrykkelig gjort meg oppmerksom på at man kan selge kroppen sin her – det vil
si: når jeg engang er død, så kan herrene der inne gjøre hva de vil med meg, med liket mitt, i
vitenskapens tjeneste. Men honoraret, det skulle jeg gjerne ha nå. Nå med en gang.
PREPARANTEN
Dette er helt nytt for meg.
ELISABETH
Men man gjorde meg uttrykkelig oppmerksom på denne muligheten.
PREPARANTEN
Hvem da?
ELISABETH
En kollega.
PREPARANTEN
Hvor er det De arbeider?
ELISABETH
For tiden arbeider jeg egentlig ingen steder. Og verre skal det bli, sies det jo. Men jeg henger ikke
med hodet av den grunn.
Stillhet.
PREPARANTEN
Selge sitt eget lik – hvor tar folk det fra!
5

ELISABETH
Man tager det man haver.
PREPARANTEN
En alvorlig misforståelse.
(Han tar et kremmerhus med fuglefor opp av lommen og mater duene som flyr ned fra taket på
Det Anatomiske Institutt – duene kjenner preparanten godt, setter seg på skulderen hans og spiser
fra hånden hans)
5 Scene
Overpreparanten geleider en baron med sørgeflor ut fra Det Anatomiske Instituttet.
OVERPREPARANTEN
Det skal straks bli gjort herr Baron, og enda en gang; min dypeste medfølelse.
BARONEN
Takk, herr overpreparant. Jeg retter de heftigste bebreidelser mot meg selv.
OVERPREPARANTEN
Men statsadvokatens undersøkelser har jo vist, en gang for alle, at det overhodet ikke var noe hold
i disse beskyldningene som ble rettet mot herr baronen! Vi er alle i Guds hånd.
BARONEN
Likevel! Jeg gjorde min plikt i Verdun og i slaget ved Somme, men det er ingenting som har
rystet meg så sterkt som denne katastrofen i går. Vi hadde jo bare vært gift i tre måneder, og det
var jeg som kjørteulykkesbilen – inn i ulykkeskurven. Mellom Lechbruck og Steingaden. Det er
enda godt at liket ble frigitt.
OVERPREPARANTEN
(Får i mellomtiden øye på preparanten)
Bare et øyeblikk!
(Han går helt bort til preparanten og skriker ham rett opp i ansiktet):
Mater De duer nå igjen? Hva innbiller De Dem egentlig? Det ser ut som en svinesti der inne Det
ligger fingre og struper og flyter overalt. Rydd opp etter Dem! Begge hjertene og den halverte
milten skal øyeblikkelig ned i sine respektive skuffer! Gud seg forbarme! Slurv, slurv og atter
slurv!
6

PREPARANTEN
Jammen den unge damen der borte ville jo selge sitt eget lik, herr overpreparant…
OVERPREPARANTEN
Sitt eget lik? Nå igjen?
Stillhet.
BARONEN
Det er jo uhørt.
OVERPREPARANTEN
Dette har vi jo allerede dementert, Gud vet hvor mange ganger. Vi kjøper ikke levende døde! Men
folk tror åpenbart ikke på offentlige kunngjøringer lenger. De innbiller seg at staten skulle være
interessert i å betale for disse kroppene deres – så interessante synes de selv at de er! Staten, alltid
er det staten de roper på! Staten!
BARONEN
En tvers igjennom uhørt oppfatning av statens forpliktelser.
OVERPREPARANTEN
Det kommer andre tider etter dette, herr baron. Vær De trygg!
BARONEN
La oss håpe det.
6 Scene
VISEPREPARANTEN
(Viser seg plutselig i døren til Det Anatomiske Institutt med overpreparantens hatt i hånden)
Telefon, herr overpreparant!
OVERPREPARANT
Hvem? Jeg?
VISEPREPARANT
7

Det dreier seg visst om en sakkyndig uttalelse i Leopoldine Hackinger – saken, den damen fra
Brühn. Jeg skulle be herr overpreparanten om å melde seg for professoren på klinikken så fort
som mulig – (han rekker ham hatten)
OVERPREPARANTEN
Straks! (han vrenger av seg den hvite frakken, gir den til visepreparanten, som forsvinner inn i
Det Anatomiske Institutt; til baronen) Pardon baron! En kvinne fra Sudetenland. Det ser ut til at
kapasitetene ikke er i stand til å finne ut hva hun døde av. Plikten kaller…
BARON
Selvfølgelig!
OVERPREPARANTEN
…og enda en gang, min dypeste medfølelse!
BARONEN
Mange takk!
OVERPREPARANTEN
Det var meg en ære, herr baron! (Forsvinner raskt ut til høyre)
BARONEN
På gjensyn… (Langsomt ut til venstre, og igjen høres i det fjerne noen takter av Chopins
sørgemarsj. Langsomt begynner det å mørkne, det er allerede sent på ettermiddagen).
7 Scene
PREPARANTEN
(ser etter overpreparanten) Et dårlig menneske. De stakkars duene. Tro meg, frøken: det beste
ville være om De gikk hjem og kastet Dem ut av vinduet.
ELISABETH
De er virkelig en vennlig mann, herr preparant.
PREPARANTEN
Jeg mener det godt. Hvem vil kjøpe et lik? I våre dager!
8

ELISABETH
I morgen er det atter en dag.
PREPARANTEN
Ingenting forandrer seg.
ELISABETH
Det tror jeg ikke noe på.
PREPARANTEN
Og hva tror De så på?
Stillhet
ELISABETH
(Smiler) Nei… det lar jeg Dem ikke ta fra meg, en dag skal jeg nok finne lykken. Hvis jeg bare
kunne få solgt liket mitt for hundreogfemti mark…
PREPARANTEN
(avbryter henne)… hundreogfemti mark?
ELISABETH
Ja.
Stillhet.
PREPARANTEN
(smiler) Arme barn…
ELISABETH
Hva behager?
PREPARANTEN
Hva slags stilling har Deres far?
ELISABETH
Han er inspektør.
9

PREPARANTEN
Inspektør? Det må jeg si!
ELISABETH
Man han kan heller ikke hjelpe meg. Han har nylig hatt store utgifter i forbindelse med mammas
bortgang.
PREPARANTEN
Hva er vel en simpel overpreparant mot en inspektør? Det må jeg si, frøken!
ELISABETH
De skjønner, hvis jeg nå hadde hundreogfemti mark, så kunne jeg få mitt handelsbrev, også ville
verden igjen ligge åpen for meg. Med et handelsbrev kunne jeg allerede i morgen skaffe meg en
så å si selvstendig stilling i min egentlige bransje, en bransje jeg er blitt drevet ut av. Det er
vanskelige tider.
Stillhet.
PREPARANTEN
Hva var det så for en bransje?
ELISABETH
Hofteholdere, korsetter. Engros. Brystholdere og den slags.
PREPARANTEN
Interessant.
Stillhet.
ELISABETH
Min lysende fremtid, hvor blir du av?
Stillhet.
PREPARANTEN
(leter i lommeboken og trekker frem et fotografi)
Her skal De se…
10

ELISABETH
(betrakter fotografiet) En fin hund.
PREPARANTEN
Min lille Pinscher.
ELISABETH
Den ser oppvakt ut.
PREPARANTEN
Og intelligent! Dessverre har han gått bort og krepert for meg.
ELISABETH
Det var synd.
PREPARANTEN
(plystrer)
Slik pleide jeg å plystre på ham, og så kom han løpende mot meg, hver eneste gang. (Han snakker
med fotografiet) Burschi, Burschi, nå er du borte… ”skal vi gå en tur i parken – skal vi gå en liten
tur i parken” aldri mer… (han stikker fotografiet tilbake i lommeboken; til Elisabeth) Det gleder
meg at De har slik sympati for stakkars Burschi. Hva heter De til fornavn?
ELISABETH
Elisabeth.
Stillhet.
PREPARANTEN
Keiserinne Elisabeth av Østerrike, det var også en tapper liten kvinne – men likevel gikk hun hen
og ble offer for et skjendig attentat. I Geneve. I det hele tatt er ikke Folkeforbundet annet enn en
skjendighet, en nederdrektighet. Jeg har fremdeles min sommerfuglsamling og kanarifuglen, og i
går kom det en katt rekende – er De interessert i akvarier?
ELISABETH
Hva behager?
PREPARANTEN
Jeg har også et terrarium.
11

ELISABETH
Da foretrekker jeg terrarier.
PREPARANTEN
Ja, men da må De endelig komme og besøke meg en dag, frøken inspektør.
ELISABETH
Kanskje.
8 Scene
I det samme gjør overpreparanten, på vei tilbake fra klinikken, en temmelig overraskende entre –
han har en tykk bandasje rundt pekefingeren. Han får øye på preparanten, stopper forarget og
stirrer på ham. Preparanten forsøker å komme seg unna, mens Elisabeth trekker seg tilbake.
9 Scene
OVERPREPARANTEN
(nærmer seg langsomt preparanten og stanser rett foran ham: Nå igjen? Mater De duer nå igjen?
(eksploderer plutselig) Vil De se til å forsvinne! (til Elisabeth) Forstått?
ELISABETH
Ja. (Ut)
10 Scene
OVERPREPARANTEN
(ser etter Elisabeth) Ja, De er meg en fin en. I stedet for å komme i gang med de svulstene jeg
gjentatte ganger har bedt Dem om å katalogisere, så står De her og forlyster Dem med det svake
kjønn!
PREPARANTEN
De misforstår, herr overpreparant! Den unge damen er datter av en ruinert tollinspektør.
OVERPREPARANTEN
Tollinspektør?
PREPARANTEN
12

Ja visst. Og hvis denne tollinspektørdatteren hadde hatt hundreogfemti mark, så kunne hun fått sitt
handlesbrev, også ville verden igjen ligge åpen for henne – herr overpreparant, jeg vet at De
regner meg for å være udugelig, fordi jeg har et akvarium og fordi jeg mater duene og fordi jeg
har et godt hjerte –
OVERPREPARANTEN
Kom til saken!
PREPARANTEN
Saken er, at jeg har bestemt meg for å ta denne tollinspektørdatteren under mine vinger. Det er
min urokkelige beslutning. Hundreogfemti mark.
OVERPREPARANTEN
Hundreogfemti?
PREPARANTEN
Den unge damen kommer til å betale tilbake pengene. Det er jeg overbevist om.
OVERPREPARANTEN
Og jeg er overbevist om at De stadig går rundt og tror på mirakler, din lettsindige patron. De
skulle ha vært min kone, så hadde jeg slått Dem i hjel -(Han truer preparanten spøkefullt med sin
tykt bandasjerte pekefinger. )
PREPARANTEN
Men hva har De gjort med fingeren Deres? Er De såret?
OVERPREPARANTEN
Infisert.
PREPARANTEN
Det er vel ikke fra et lik?
OVERPREPARANTEN
Naturligvis. Nå nettoppDette kompliserte tilfellet fra Brünn.
PREPARANTEN
Vær endelig forsiktig, herr overpreparant !
Stillhet.
13

OVERPREPARANTEN
( betrakter sin tykt bandasjerte pekefinger) Det gjør ikke vondt, det er mistenkelig ...
PREPARANTEN
Når jeg betrakter min sommerfuglsamling, for eksempel, så tenker jeg alltid: Ingenting er
tilfeldig, alt er del av en høyere orden.
OVERPREPARANTEN
Til saken: Kom igjen, plikten kaller!
( Han går sammen med preparanten. De forsvinner inn i Det Anatomiske Institutt. )
Mørke.
14

ANDRE BILDE:
1 Scene.
En avsidesliggende landevei. En sportsbil, kabriolet ,tilhørende en viss stud. med. Eltz står parkert
midt på veien. Elisabeth sitter i passasjersetet. Hun har med seg en koffert med vareprøver.
Panseret er åpnet, og stud.med. Eltz står bøyd over motoren. Han fikler og romsterer. Det er i
begynnelsen av juni. Det er i ferd med å bli kveld. Det er varmt.
2 Scene.
ELISABETH:
Er det noe alvorlig?
ELTZ:
Jeg tror det er noe galt med bensintilførselen.
ELISABETH:
Kan jeg hjelpe?
ELTZ:
Ikke foreløbig.
ELISABETH:
Forhåpentligvis kommer den snart til å fungere igjen. Noe annet ville væreutrolig pinlig. Det er
simpelten avgjørende at jeg kommer frem til Kaufbeuren i kveld.
ELTZ:
Simpelten avgjørende.
ELISABETH
Det er ellers svært vennlig av Dem å ta meg med i bilen ueres. De kjenner meg jo overhodet ikke.
Med jernbanen hadde jeg måttet ta en gigantisk omvei -byttet tog tre ganger.
ELTZ
Vi kommer ikke lenger.
ELISABETH
Hva?
ELTZ
Kanskje kommer det noen forbi som kan ta oss på slep.
15

ELISABETH
På slep?
ELTZ
Ja, hvis vi er heldige. Denne veien ligger litt avsides. Men det er den korteste veien til
Kaufbeuren. I direkte luftlinje.
ELISABETH
Ja men det går jo ikke! Da rakner jo alt! Hele reiseplanen min!
ELTZ
De høyere makter.
Stillhet.
( Elisabeth tar av seg hatten, finner frem en kam og grer håret sitt med lidenskapelige bevegelser.)
ELTZ
Hva er det egentlig De reiser rundt med?
ELISABETH:
Irene Prantl.
ELTZ
Hva er det?
ELISABETH
Hofteholdere, korsetter. Engros. Brystholdere og denslags.
Stillhet.
ELTZ
Går De også med brystholder?
ELISABETH
Nå skal ikke De bli frekk!
ELTZ
Det var jo bare et spørsmål.
16

Stillhet.
ELISABETH
Nei. Jeg går uten.
ELTZ
Dårlig propaganda.
ELISABETH
Hva behager?
ELTZ
For firmaet Deres naturligvis.
ELISABETH
Det trekker opp til uvær. Torden.
ELTZ
( betrakter skyene.) Det kommer ikke hit.
ELISABETH
Det blir helt svart. ( Hun reiser seg helt opp og går ut av bilen.)
Stillhet
ELISABETH:
Hvilket firma er det De representerer?
ELTZ
Jeg representerer meg selv. Jeg studerer medisin. ( Det tordner i det fjerne.)
ELISABETH
Nå tordnet det!
Stillhet.
ELISABETH
17

Som det summer over markene.Og likevel er alt stille. Helt stille. Ikke et hus. Ikke et eneste
menneske.
ELTZ
Enhver er seg selv nærmest.
ELISABETH
Det er sant. De skulle bare visst hva jeg har vært igjennom for å få mitt handelsbrev.
ELTZ
Hos indianerne i Syd-Amerika maler mannen kvinnen zinnoberrød, før han slår ut fortennene
hennes med en stor sten.
ELISABETH
Jeg liker Dem.
( Eltz omfavner Elisabeth med en overraskende bevegelse. Hun forsøker å vri seg unna, men gir
etter. Langt kyss. Det tordner, denne gangen atskillig nærmere. Solen forsvinner.)
ELISABETH
Nei! Slipp meg!
ELTZ
Det regner.
ELISABETH:
Slipp meg! Ellers får jeg ikke solgt noe i morgen heller.
ELTZ
(tar besluttsomt tak rundt midjen til Elisabeth.)
Kom, det regner
(Han leder henne tilbake til bilen, trekker henne med seg inn, lukker kalesjen.)
3 Scene,
Skybrudd, lyn, torden, storm og natt. Orkesteret spiller Fröhlingsrauschen. Uværet trekker raskt
forbi. Månen stiger opp. Det samme gjør stjernene. Eltz stiger ut av bilen, tenner seg en sigarett
og retter på buksepressen. Deretter drar han biltaket tilbake, og i måneskinnet sitter Elisabeth og
grer håret sitt med mekaniske bevegelser.
18

4 Scene.
ELTZ
Se, månen
( Elisabeth betrakter månen.)
Stillhet.
ELISABETH
Jeg er dødstrett.
ELTZ
Det spiller ingen rolle. Nå kjører vi i full fart til Kaufbeuren, og så stuper du rett i seng.
ELISABETH
Uten bensintilførsel?
ELTZ
Ta det med ro. ( Han smiler sjarmerende.) Vi har nemlig ikke hatt motorstopp. Jeg bare lot som.
Og du visste det.
ELISABETH
(smiler tilbake) Din svindler! Gi meg et kyss! ( Han gir henne et kort kyss.)
ELTZ
La oss komme oss avgårde! ( Han setter seg inn i bilen og forsøker å starte den. Uten å lykkes.
Sportsbilen rikker seg ikke av flekken.) Satan i helvete! Møkkaludder! Nå vil den ikke! (Han
styrter ut av bilen.)
ELISABETH
( ler høyt.)
ELTZ
Hold for faen opp med den idiotiske latteren din! Ser du ikke at jeg er irritert! ( Han flår opp
panseret, lyser ned i motorrommet med en lommelykt, fikler og romsterer. Han brummer og
grynter. Elisabeth blir plutselig taus.)
19

ELISABETH
Hva var det De sa? ( Han fortsetter å rote i motoren, svarer henne ikke.) Jeg spurte, hva var det De
sa?
ELTZ
Jeg sa, at du skulle holde kjeften din. ( Elisabeth reiser seg, han lyser henne i ansiktet.) Og hvor
har du tenkt deg? (Elisabeth tar med seg kofferten og går ut av bilen.)Til Kaufbeuren?
ELISABETH
Så langt jeg kommer.
ELTZ
Ikke vær dum!
ELISABETH
Slipp meg!
ELTZ
Hysteriske tøs!
ELISABETH
Jeg er ikke hysterisk! Jeg er ingen tøs.
( Ut.)
5 Scene.
Eltz kryper inn under bilen med lommelykten i hånden. Orkesteret spiller
"Frulingsrauschen" .
20

TREDJE BILDE:
1 Scene.
Skueplass: Kontoret i forretningen til Irene Prantl. Irene Prantl er en meget
pratsom person, spesielt når det dreier seg om forretninger. For øyeblikket sitter hun bak
skrivebordet, opptatt med regnskapet, og gjør hva hun kan for å se viktig ut. Over for henne sitter
konen til en byrettsdommer; fru byrettsdommeren. I bakgrunnen står utstillingsdukker ikledd
korsetter, hofteholdere, brystholdere og liknende - på rekke og rad, omtrent som hodene på Det
Anatomiske Institutt.
PRANTL
Jeg finner ikke ord for min beundring, fru byrettsdommer! Syv hofteholdere, seks korsetter,
elleve par strømpebånd, og det på knappe tre dager --gratulerer, gratulerer! Ja, dette er tydeligvis
noe De har anlegg for! Bedre enn mange av de profesjonelle selgerne! De er et talent!
FRU BYRETTSDOMMEREN:
Å Gud hvor De overdriver! De vet utmerket godt, at i vår bekjentskapskrets er det ingen som ville
finne på å avvise en byrettsdommers kone.
PRANTL
De er alt for beskjeden, alt for beskjeden! Det er ingen spøk å være selger nå for tiden. Det er
stive smil og stengte dører overalt.
FRU BYRETTSDOMMEREN:
Ja,ja, men glem nå ikke hva vi ble enige om: hvis noen spør, så svarer De at det selvfølgelig er for
sin fornøyelses skyld at fru byrettsdommeren opptrer som handelsreisende, utelukkende for sin
fornøyelses skyld ...
PRANTL
Det er da soleklart, som sagt: Alt blir mellom oss!
FRU BYRETTSDOMMEREN
Det er vanskelige tider når man må forsørge sin mann, selv om han fremdeles tjener hele seks
hundre mark. Det er nedskjæringer over alt, ikke annet enn nedskjæringer. Men
landsrettsdommeren og embedsmennene i ministeriene ...
( Telefonen ringer, hun avbryter seg selv. )
PRANTL
( i telefonen) Ja. La henne bare komme inn! -Bare et sekund, fru byrettsdommer,dette skal være
fort gjort.
21

2 Scene.
Elisabeth kommer inn.
PRANTL
God dag, kom inn og la meg se - har De ordreboken med Dem?
ELISABETH
Her ... ( Hun overlater ordreboken til Prantl )
PRANTL:
( blar i boken) Hva? To par strømpebånd, en hofteholder og ett korsett, det er jo overhodet
ingenting!
ELISABETH
Det er ingen spøk å være selger nå for tiden, det er stive smil og stengte dører overalt.
PRANTL
Spar meg for slike talemåter! Som selgerske er det Deres plikt å utvikle kundenes estetiske sans!
Nå som hele folket gjør gymnastikk, og man ser nakne kvinner overalt; det finnes jo ikke bedre
reklame for vår bransje! De skulle holde Dem inne med mannekjønnet, jeg har ennå til gode å
møte en mannsperson som ikke har sans for hofteholdere! Hvordan gikk det så i Kaufbeuren?
ELISABETH
I Kaufbeuren gikk det ikke i det hele tatt.
PRANTL
Gikk ikke i det hele tatt? I Kaufbeuren har det jo alltid gått helt fenomenalt!
ELISABETH
Men jeg har ikke vært i Kaufbeuren.
PRANTL
Og hvorfor ikke?
ELISABETH
Jeg ville nemlig spare tid, og derfor kjørte jeg i bil, i direkte luftlinje, - men så sviktet plutselig
22

ensintilførselen, og jeg måtte overnatte på en låve i skogen.
PRANTL
(oppfarende) I skogen?! Mener De at jeg skal betale Dem for slikt? Jeg har gitt Dem hundreofemti
mark i forskudd til anskaffelse av handelsbrev. Hvis De har tenkt å fortsette å spare tid ved hjelp
av disse direkte luftlinjene Deres, så kan vi jo vente til dommedag uten at De klarer å tjene inn
pengene!
ELISABETH
Men det var jo et rent uhell, hvis noen har skyld i dette, så må det være de høyere makter.
PRANTL
Hvis nå også de ansatte begynner med de høyere makter, da gir jeg opp! Da setter jeg meg en kule
for pannen! Blodforgiftning eller benbrudd fordi man har ramlet av trikken, det kan jeg gå med
på, men noe så luksuriøst som de høyere makter, det har jeg, Irene Prantl, aldri kunnet tillate meg!
ELISABETH:
Jeg kan i alle fall ikke noe for det.
PRANTL:
Se nå ikke så lidende ut, lille frøken høyere makter! Se bare på fru byrettsdommeren! Fru
byrettsdommeren arbeider utelukkende for sin egen fornøyelses skyld, og likevel har hun solgt
fire ganger så mye som Dem!
3 Scene.
Prepararanten kommer styrtende inn og går straks løs på Elisabeth. Han er helt ute av seg.
PREPARANTEN:
Der er De jo, din bedragerske! Din svindlerske! Deres far er jo slett ikke tollinspektør, han er
forsikringsinspektør! Tror De jeg hadde anstrengt meg for å skaffe Dem et levebrød, hvis jeg
hadde visst at Deres far ikke er tollinspektør som De påstår, men en simpel forsikringsinspektør !
Tror De det?
ELISABETH:
Men jeg har da aldri påstått ...
PREPARANTEN
Jo, det har De! Det har De påstått!
23

ELISABETH
Nei! Aldri
PREPARANTEN
(slår med spaserstokken mot fru Prantls skrivebord så forretningspapirene flagrer omkring og
brøler) Tollinspektør! Tollinspektør!! Tollinspektør!!!
PRANTL
(redder papirene sine og skriker) Hold opp! Hold opp!
Stillhet.
PREPARANTEN
(bukker chevaleresk for Prantl og fru byrettsdommeren) Tilgi, mine damer, at jeg kommer
brasende inn på denne måten, men i forhold til en forsikringsinspektør er jo til og med en skarve
overpreparant en kapasitet, og denne farlige personen har lokket og lurt meg til å gi fra meg mine
dyrt oppsparte kontanter.
ELISABETH
( avbryter ham) Det er slett ikke sant!
PRANTL
Stille!
PREPARATEN
Stille!
PRANTL
(truer med pekefingeren) Frøken, frøken - den som roper høyest har alltid urett!
PREPARANTEN:
( roper høyest av alle) Urett! Ja, nettopp! !
Stillhet.
ELISABETH
Nå sier jeg ikke ett ord til.
PREPARANTEN
(hatefullt) Nei, det gjør De vel ikke ...
24

PRANTL
(til preparanten) Vær så god å ta plass!
PREPARANTEN
Takk (han setter seg) Jeg er ellers et hjertegodt menneske, men jeg tåler ikke, holder rett og slett
ikke ut, at man lyver for meg.
ELISABETH
Jeg har ikke løyet.
PRANTL
Nå holder De munn, frøken -
PREPARANTEN
Ja, takk - jeg vil ha meg frabedt flere avbrytelser!
PRANTL
(tilbyr preparanten en sigarett) Vær så god -
PREPARANTEN
Takk, hvis jeg må være så fri -( Han tenner en sigarett, lener seg makelig tilbake i stolen og puster
ut sigarettrøyken med den største nytelse) Hvor var vi, mine damer ... jo, denne personen kommer
altså hjem til min leilighet, og spiller hyklerisk på mine faderlige instinkter. Jeg viser henne mitt
akvarium, låner henne en bok om Tibet og som om ikke det skulle være nok, så kjøper jeg et
handelsbrev til henne - og så viser det seg at hennes far slett ikke er tollinspektør! Jeg har nemlig
gjort visse undersøkelser, for min egen sikkerhets skyld, ettersom mine omgivelser alltid synes å
more seg over mitt bløte hjerte.
PRANTL:
Handelsbrev? Hva for et handelsbrev? Det har hun jo fått av meg.
PREPARANTEN:
Hva? Av Dem også?!
PRANTL
Det er fast prosedyre i vår bedrift. Firmaet gir de ansatte forskudd til handelsbrev, slik at de får
mulighet til å arbeide. Forskuddet forplikter de seg til å betale tilbake gjennom det de selger.
Hundreogfemti mark.
25

PREPARANTEN:
(ute av seg) Hundreogfemti mark?!
Stillhet.
PRANTL:
Dette er bedrageri.
ELISABETH:
(farer plutselig opp) Jeg er ingen bedrager!
FRU BYRETTSDOMMEREN:
Det er ikke det kommer an på, frøken. Er de faktiske omstendigheter i saken av en slik karakter at
de etter loven kan defineres som bedrageri? Det er det det kommer an på. Ellers ville jo hele vårt
juridiske system gå til grunne.
PRANTL
Riktig.
FRU BYRETTSDOMMEREN:
Dette angår jo ikke meg, og personlig har jeg gudskjelov aldri hatt noe med rettsvesenet å gjøre,
bortsett fra at jeg er gift med en dommer. Men De har jo ikke kjøpt dette handelsbrevet for de
pengene som denne herren ga Dem, altså - ja, jeg kan allerede høre min mann August: " De har
mottatt penger under falske forutsetninger. Det er bedrageri i lovens forstand."
PREPARANTEN:
(er sunket fortvilet sammen; klynkende) Jeg er jo bare en stakkars preparant som har gjort en god
gjerning ...
ELISABETH
Herr preparant! De skal nok få pengene Deres tilbake.
PREPARANTEN
Nei.
ELISABETH
Jo, hvert eneste øre.
26

PREPARANTEN
Når?
ELISABETH
Jeg skal nok arbeide inn pengene.
PRANTL
Hvordan skulle det gå til? ( Hun leser fra Elisabeths ordrebok) To par strømpebånd, en
hofteholder og ett korsett. Og de høyere makter ...
PREPARANTEN
(eksploderer) " Høyere makter" ! Gi meg øyeblikkelig tilbake pengene mine! Nå på stedet!
ELISABETH
Jeg har ingen penger akkurat nå.
PRANTL
Men De har jo fått handelsbrev av meg!
ELISABETH
Ja, det stemmer.
PREPARANTEN
Nå, og så?
ELISABETH
Men den herrens penger har jeg brukt til noe enda mer presserende.
PRANTL
Dette blir mer og mer interessant.
ELISABETH
Jeg har brukt pengene til å betale en bot.
PREPARANTEN
(igjen ute av seg) Hva? ! De har allerede hatt noe med rettsvesenet å gjøre? ! De er altså tidligere
straffet? ! Jeg skal nok få Dem sendt tilbake til tukthuset, det garanterer jeg Dem! Jeg har vært
Deres siste offer! ( Han styrter rasende ut. )
27

4 Scene.
PRANTL
Storartet! Helt storartet!
FRU BYRETTSDOMMEREN:
Hvis nå den herren avlegger ed på det med tollinspektøren og forsikringsinspektøren, ja, da blir
De dømt.
PRANTL:
Tukthus.
FRU BYRETTSDOMMEREN:
Langt i fra. Fengsel, ikke noe annet! Cirka fjorten dager.
ELISABETH
Nå kommer alle til å tenke på meg som en notorisk forbryter.
PRANTL
Tanker er tollfri, særlig når man fortier at man er tidligere straffet.
ELISABETH
Jeg er ikke forpliktet til å informere Dem om noe som helst.
PRANTL:
Ta ikke den tonen til meg, takk! Dette er en skandale! En skammelig skandale! De er naturligvis
oppsagt med øyeblikkelig virkning - men De blir her til politiet kommer! ( Går.)
5 Scene.
BYRETTSDOMMEREN:
Ja, det angår jo egentlig ikke meg, men å være tidligere straffet, det er aldri bra.
ELISABETH:
( ramser opp som en skolepike) Jeg er tidligere straffet fordi jeg har arbeidet uten handelsbrev -av
den grunn ble jeg ilagt en bot på hundreogfemti mark, som jeg skulle betale i rater. Men til slutt
forfalt hele beløpet, og jeg hadde havnet i fengsel, hele min fremtid ville gått i vasken hvis det
28

ikke var for herr preparantens penger.
FRU BYRETTSDOMMEREN:
Nå skal De ikke begynne å nekte, og De må fremfor alt ikke prøve og late som De er klokere enn
dommeren. Min mann er et godt menneske, men De må for all del ikke la prosessen trekke i
langdrag med et unødvendig forsvar. Når jeg sitter hjemme og venter forgjeves med
middagsmaten, og han ikke kommer seg avgårde fordi saken trekker ut, ja da er det slutt på hans
tålmodighet og forståelse, -og ærlig talt, de anklagede burde jo kunne forstå, at til syvende og sist
er ikke en dommer mer enn et menneske.
Mørke.
29

TREDJE BILDE:
1 Scene.
Skueplass: Foran sosialkontoret med sin minimale hage. En gruppe av sosialkontorets
klienter er i gang med en diskusjon; en arbeiderkone, en eldre bokholder og en pike ved navn
Maria. Elisabeth er også der. Hun lener seg mot hagegjerdet og soler seg i lyset fra den svake
ettermiddagssolen. En invalid kommer humpende ut fra sosialkontoret.
2 Scene.
DEN INVALIDE:
Hurra! Hurra! Nå vil ikke engang sosialkontoret ha noe med meg å gjøre! "De sorterer ikke under
sosialkontorets ansvarsområde. De må være vennlig å henvende Dem et annet sted." -" Et annet
sted?!!” Hvor mange" andre steder" fins det egentlig?!
ARBEIDERKONEN:
De må se å komme Dem over til invalideforsikringen, på trygdekassen.
DEN INVALIDE:
Trygdekassen sier at saken ikke kommer inn under invalideforsikringen, at jeg må gå til
fagforeningen. Fagforeningen sier at føttene mine var ødelagte allerede før ulykken, fordi jeg
hadde åreknuter og var plattfot den oppnevnt sakkyndige hevder derimot -han sa meg det rett opp
i ansiktet - at hvis jeg bare hadde giddet å anstrenge meg, så hadde jeg kunnet gå lange turer for
lenge siden!
BOKHOLDEREN:
Har De forsøkt å anke saken inn for sosialutvalgets klagenemnd?
DEN INVALIDE:
Der har de selvfølgelig godkjent fagforeningens begrunnelse for å senke min pensjon fra seksti til
førti prosent - og ikke nok med det -sosialutvalgets klagenemnd er dessuten av den oppfatning at
klageren, som altså er meg, åpenbart mangler en hver form for initiativ, fordi han ikke engang
som yrkesaktiv hadde særlig høy inntekt!
3 Scene.
Med ett blir det helt stille; ingen rører seg eller sier et ord. En betjent i ordenspolitiet (Alfons
Klostermeyer) går langsomt forbi, tilsynelatende uten å legge merke til noen av dem. Langsomt
begynner mørket å falle på.
30

4 Scene.
ARBEIDERKONEN
(ser etter betjenten) God aften, herr general
BOKHOLDEREN
Gi oss i dag vårt daglige brød.
MARIA
Mitt tilfelle er enda verre enn Deres.
DEN INVALIDE
Hvordan da?
MARIA
Fordi vi er en familie på syv, og den åttende er underveis - men ettersom min far tjener hele førti
mark i uken, så har de bestemt seg for å fjerne min arbeidsledighetstrygd.
DEN INVALIDE
Det er svindel alt sammen!
ELISABETH
Meg vil de heller ikke gi noe, fordi min far fremdeles tjener penger.
BOKHOLDEREN
Hva er det han gjør, Deres far?
ELISABETH
Han er forsikringsinspektør. Unnskyld meg, men nå må jeg le - ( Hun ler. )
ARBEIDERKONEN
Hva er det du ler av, din åndssvake tøs?
(Elisabeth holder brått opp med å le.)
31

Se til og kom deg hjem!
ELISABETH
Nei!
ARBEIDERKONEN
Du har jo bare deg selv å takke! Med en inspektør til far
ELISABETH
(avbryter henne) Forsikringsinspektør!
ARBEIDERKONEN
Det er jo ett fett!
ELISABETH
(ler høyt) Ahå !
BOKHOLDEREN
Dumhet og stolthet går side om side.
ARBEIDERKONEN
Tenk å ha et hjem og ikke benytte seg av det!
ELISABETH:
I mitt tilfelle har det en helt bestemt årsak.
ARBEIDERKONEN
Har du gjort noe galt?
ELISABETH
(smiler usikkert) Kan man se det på meg?
(Stillhet.)
BOKHOLDEREN
(smiler hånlig) Det er ikke gull alt som glimrer
(Han går)
32

5 Scene.
MARIA
( til Elisabeth) Det er snart ikke grenser for hva man skal måtte finne seg i.
ELISABETH
Jeg vil helst ikke snakke om det.
6 Scene.
DEN INVALIDE
(ramser opp for seg selv) Sosialkontoret. Arbeidskontoret. Fagforeningen. Trygdekassen.
Invalideforsikringen. Sosialutvalgets klagenemnd - på gjensyn i massegraven! ( Ut. )
7 Scene
ARBEIDERKONEN
(for seg selv) Massegraven – så lenge må man altså vente før man finner stedet man sorterer
under. (Ut)
8 Scene
MARIA
Hva er det De har gjort?
ELISABETH
Ingenting
MARIA
Men De har sittet i fengsel, ikke sant?
(Elisabeth tier)
Ta det med ro, De kan fortelle det til meg – jeg vet hva det dreier seg om. Noen idiotiske små
paragrafer som du plutselig blir hengende fast i. Plutselig en dag blir du arrestert, uten forvarsel,
uten at du forstår hva det er du egentlig har gjort galt. Ta min far, for eksempel, han ble sperret
inne i ti dager, bare fordi han hadde stjålet et par plankebiter fra byggeplassen - de lå jo bare der
og fløt, og taket i brakken der vi bor var så dårlig at det regnet inn på soverommet, ned i sengene.
33

Hvis du først skal gjøre noe galt, så bør du passe på at det er så alvorlig at du får noe igjen for det.
( Elisabeth tier fremdeles. I mellomtiden er det blitt natt, og de to pikene sitter nå alene i lyset fra
vinduene på sosialkontoret. )
MARIA
Har De vært gift?
ELISABETH
Nei.
Stillhet.
ELISABETH
De skjønner, min far og jeg, vi har ingenting til felles. Da jeg kom til verden, var han rasende
fordi jeg bare var en pike. Det har han aldri kunnet tilgi meg. Likevel går han rundt og innbiller
seg at han er noe stort, en verdensmann. Hvis min mor hadde vært i live kunne hun ha fylt en hel
roman med sørgelige historier om min far. Menn er noen egoistiske svin, hele bunten.
MARIA
De har bare ikke møtt den rette ennå.
ELISABETH
Kanskje.
MARIA
Han dukker alltid opp når man aller minst venter det.
Stillhet.
ELISABETH
Jeg måtte treffe ti tusen menn for å møte en som var noe å samle på.
MARIA
Ja, men likevel.
ELISABETH
Jeg har alltid ønsket å være selvstendig – min egen herre så og si.
34

MARIA
Det går ikke.
Stillhet.
MARIA:
Jeg ville ikke hatt noe i mot det, hvis det var en som ville gifte seg med meg. Så lenge han ikke
var voldelig - Hva driver De med for tiden?
ELISABETH
Ingenting.
Stillhet.
MARIA
Egentlig kunne vi godt si du til hverandre.
ELISABETH
Javisst.
Stillhet.
MARIA
(reiser seg plutselig) Kom igjen ! La oss se hva vi kan finne på - der har vi en som sikkert vil
spandere en matbit på oss!
ELISABETH
Nei. Hva som helst, men ikke det!
Stillhet.
MARIA
Hvorfor ikke?
ELISABETH
35

Nei. Det et prinsipp jeg har. Et selvoppholdelsesprinsipp.
Stillhet.
MARIA
Her må fagmannen bli forbløffet, og legmannen bli forundret –
9 Scene
Nå kommer baronen med sørgeflor til syne - han ser en smule ramponert ut, trett og forbitret.
Maria får øye på ham og betrakter ham fascinert.
10 Scene
BARONEN
(hilser chevaleresk) Mitt kompliment, madonna! Jeg var redd for at du kanskje ikke ville komme.
MARIA
(flatt) En æressak.
Stillhet.
BARONEN
(drar kjensel på Elisabeth) Ah! (Han løfter på hatten og smiler ondskapsfullt)
MARIA
Hvordan? Du kjenner min nye venninne?
BARONEN
"Nye venninne?” (til Elisabeth) Det var De som ville selge det dyrebare liket Deres, ikke sant?
MARIA
Liket?
BARONEN
(glatter det nokså krøllete sørgefloret)
Ja, det var tider. Den gang hadde jeg ennå mitt generalagentur
ELISABETH
36

(ler hånlig) Korsetter kanskje?
BARONEN:
Nei, likør. Nå er jeg bankerott.
MARIA
(holder opp et lommespeil og betrakter seg selv i lyset som faller ut fra sosialkontoret)
Hugo! Har du ikke lagt merke til noe nytt ved meg?
BARONEN
Ikke noe jeg kan sette fingeren på, ikke sånn umiddelbart.
MARIA
Se her -(hun flekker tenner) Jeg fikk to nye tenner i forgårs -husker du ikke, begge fortennene
mine var jo sprukne og svarte -nervene var døde.
BARONEN
(smiler listig) Du har forandret deg til din fordel.
MARIA
Ja, jeg er i alle fall fornøyd.
11 Scene
Nå kommer en kriminalbetjent til syne, rett bak Maria som fremdeles betrakter tennene sine i
lommespeilet. Baronen trekker seg litt tilbake, og kriminalbetjenten venter til Maria snur seg.
Med ett får hun øye på ham og rykker til.
12 Scene.
KRIMINALBETJENTEN:
De følger med meg. De vet utmerket godt hvorfor.
MARIA:
(lavmælt) Jeg vet ingenting.
KRIMINALBETJENTEN
Å, jasså - så De vet ingenting –
37

BARONEN
Hva med mansjettknappene mine?
Stillhet.
MARIA
(nesten lydløst) Jesus Maria.
BARONEN
Hvem har ellers stjålet dem?
KRIMINALBETJENTEN
Kriminalpolitiet. De kommer med meg.
MARIA
(stirrer på baronen) Du har angitt meg?
KRIMINALBETJENTEN
Ikke et ord! Jeg advarer Dem!
MARIA
Deg, deg som jeg har lånt tre mark? Tre mark?!
KRIMINALBETJENTEN
Hold kjeft!
BARONEN
(hilser nok en gang chevaleresk) Mitt kompliment, madonna! ( Ut. )
MARIA
Ditt svin, ditt nederdrektige svin!
KRIMINALBETJENTEN
(legger henne raskt i håndjern) Nå holder De Dem i ro! Kom igjen! ( Han drar henne med seg ut. )
MARIA
Au!!
38

13 Scene.
Betjenten i ordenspolitiet ( Alfons Klostermeyer), som åpenbart har hørt Maria skrike, kommer
styrtende til. Han får øye på Elisabeth. Hun får øye på ham.
14 Scene
BETJENTEN
Hva er det som har foregått her?
ELISABETH
(smiler) Ingenting. Det var bare en pike som ble arrestert. For ingenting.
BETJENTEN
Er De sikker på det? Det er ingen som blir arrestert uten grunn!
ELISABETH
Ikke det?
Stillhet.
ELISABETH
Hvorfor stirrer De sånn på meg?
BETJENTEN
(smiler) Er det kanskje forbudt? (Stillhet.)
De minner meg om noen. Hele Deres vesen. De minner meg om en kjær avdød.
ELISABETH:
Det hørtes mystisk ut.
Stillhet.
BETJENTEN
Hvilken vei skal De?
39

ELISABETH
Vil De følge meg hjem?
BETJENTEN
Jeg har fri for i dag.
ELISABETH
Jeg foretrekker å gå alene.
BETJENTEN
(uten baktanker) Liker De ikke politiet?
ELISABETH
(skvetter litt) Hvorfor sier De det?
BETJENTEN
Fordi De ikke vil la meg følge Dem hjem. Noen må jo også være politibetjenter, frøken. Det bor
en forbryter i oss alle.
ELISABETH
Ikke i meg.
BETJENTEN
Er De sikker på det?
ELISABETH
(etteraper ham) "Er De sikker på det?"
BETJENTEN
(smiler) De oppfører Dem jo som en dødsdømt, som om De allerede var henrettet.
ELISABETH
Om så var? Ingen hadde savnet meg.
BETJENTEN
Man må aldri miste håpet.
40

ELISABETH
Det er bare noe man sier.
Stillhet.
BETJENTEN
Uten tro, håp og kjærlighet ville det ikke være mulig å leve. Livet ville opphøre. Det er logisk.
Det ene følger av det andre.
ELISABETH
Det er lett for Dem å si, som har fast stilling i staten.
BETJENTEN
Alle skal vi dø engang.
ELISABETH
Spar meg for dette pjattet om kjærlighet!
Stillhet.
BETJENTEN
Frøken. Hør nå på meg - jeg har gått her og sett på Dem i dagevis - her foran sosialkontoret - fordi
De minner meg om noen - en kjær avdød. Jeg tror jeg nevnte det for Dem.
ELISABETH
Hvem er så denne avdøde personen? Hvem er det jeg minner Dem om?
BETJENTEN
Min brud. (Stillhet.) Vi var nemlig ett hjerte og en sjel. Men hun fikk noe på leveren, og nå er hun
borte for meg. Hva er det som er så morsomt?
ELISABETH
Ingenting.
Stillhet.
BETJENTEN
De er tydeligvis svært bitter.
41

ELISABETH
Jeg må gå. Jeg har det travelt.
BETJENTEN
De må gjerne ha det travelt. Jeg liker å ha det travelt.
(Et skudd faller i det fjerne - etter en stund høres et til, og så enda et; til slutt er det noen som
skriker høyt; så blir det helt stille.)
BETJENTEN
(lytter) Hva var det for noe? Det høres ut som de er begynt å skyte på hverandre igjen. Jeg blir gal
av denne borgerkrigen, skal det aldri ta slutt? - jeg skal gå og se hva som foregår. Vent her, jeg er
straks tilbake.
ELISABETH
Fint.
( Ut til høyre. )
15 Scene.
Fru byrettsdommeren og han selv, byrettsdommeren kommer inn fra venstre.
FRU BYRETTSDOMMEREN:
Kom igjen, August! Nå går du inn på sosialkontoret, og så sier du til rådmannen at du dessverre
ikke kan stå til disposisjon i aften, at du er nødt til å til å ta deg av din bedre halvdel.
BYRETTSDOMMEREN:
Jeg kan ikke fordra å gå på kino. To timer uten sigarer.
FRU BYRETTSDOMMEREN:
Å, det har du bare godt av. Tenk på tarmen din!
BYRETTSDOMMEREN:
Jeg tenker på den hele tiden. Doktoren advarte meg så sent som i går.
FRU BYRETTSDOMMEREN:
Ja, meg har han også advart; " Med Deres kjertler", sa han, " skulle De holde Dem unna alle disse
42

lange trappene"
BYRETTSDOMMEREN:
(avbryter henne) Og likevel skal du løpe rundt og selge korsetter?! Det er jo det glade vannvidd!
FRU BYRETTSDOMMEREN:
Jeg orker ikke å komme krypende til deg hver gang jeg trenger penger!
BYRETTSDOMMEREN:
Ta deg sammen, kvinne! Hva vet vel du om fattigdom og nød? Hvordan tror du det er, dag ut og
dag inn, å måtte dømme disse arme menneskene?! Mennesker som stort sett ikke har gjort seg
skyld i noen større forbrytelse enn at de mangler tak over hodet!
FRU BYRETTSDOMMEREN:
Ja, da ville jeg aldri ha dømt dem.
BYRETTSDOMMEREN:
Hermine!
Stillhet.
BYRETTSDOMMEREN:
Jaha. Da går jeg inn og forteller herr rådmannen at det ikke blir noe kortspill i kveld, fordi jeg må
ta meg av min bedre halvdel - men nåde deg hvis filmen er like dårlig som sist, du Mickey Mouse
(Han går inn på sosialkontoret.)
16 Scene.
Nå får fru byrettsdommeren øye på Elisabeth. De stirrer på hverandre, men Elisabeth, som ikke
vil ha noe med fortiden å gjøre, later som ingenting. Fru byrettsdommeren gir seg imidlertid ikke.
17 Scene.
FRU BYRETTSDOMMEREN:
Pussig. Vi kjenner da hverandre
ELISABETH:
(ser seg engstelig omkring) Vær så snill og ikke kjenn meg, fru byrettsdommer-
43

FRU BYRETTSDOMMEREN:
Det er ingenting å være redd for, lille frøken! Ja, det angår jo egentlig ikke meg, men hvor mye
fikk De?
ELISABETH:
Fjorten dager.
FRU BYRETTSDOMMEREN:
Ser De, var det ikke det jeg sa?
ELISABETH:
Ubetinget.
FRU BYRETTSDOMMEREN
Ubetinget?
ELISABETH
Ja. Fordi jeg hadde den boten fra før av - (Hun ler høyt) Hvis jeg bare visste hva det er jeg
egentlig har gjort galt
FRU BYRETTSDOMMEREN:
Å, jeg vet nok hvordan det foregår! Det behøver De ikke fortelle meg! Ren og skjær urettferdighet
- og noen ny stilling har De naturligvis heller ikke fått?
ELISABETH:
Nei. Men jeg har nettopp møtt en mann som har fortalt meg om sin døde forlovede -(Hun ler)
FRU BYRETTSDOMMEREN:
Uten tvil det beste De kunne foreta Dem: ekteskap.
ELISABETH:
(tonløst) Jeg sier ikke nei.
FRU BYRETTSDOMMEREN
Jeg må få lov å gratulere Dem.
ELISABETH:
Vi møtte hverandre ved en ren tilfeldighet.
44

FRU BYRETTSDOMMEREN:
Det er sånn det er. Alltid. Stol på meg, frøken. Stol på meg!
ELISABETH:
Kanskje er det mitt livs store sjanse.
FRU BYRETTSDOMMEREN
Hva gjør han så, Deres tilkommende?
ELISABETH:
Han er statsansatt.
FRU BYRETTSDOMMEREN
Statsansatt? Vet han noe om de fjorten dagene Deres?
ELISABETH:
Nei.
FRU BYRETTSDOMMEREN:
Hm. Ja, det bør De fortelle ham om med det samme, ellers kan det komme til å skape problemer
for hans karriere.
ELISABETH:
Tror De virkelig det?
FRU BYRETTSDOMMEREN:
Absolutt.
ELISABETH:
Der kommer han tilbake.
FRU BYRETTSDOMMEREN
Hvor? - Hva? En politimann? - Ja, det angår jo ikke meg, men - Lykke til, frøken! ( Hun trekker
seg tilbake. )
18 Scene.
BETJENTEN
45

( kommer inn igjen; til Elisabeth) Så, nå har jeg fri for i dag. Det var en tilfeldig forbipasserende
som ble skutt. Hva er egentlig det vi har gjort, siden vi må leve i en tid som denne, det spør jeg
meg selv ofte om ... (Han peker plutselig på fru byrettsdommeren) Den damen der borte, hva er
det med henne?
ELISABETH
( lyver) Jeg kjenner henne ikke.
BETJENTEN
Hvorfor stirrer hun sånn på oss?
ELISABETH
Kanskje hun forveksler oss med noen andre. Det kan fort skje, at man forveksler mennesker.
BETJENTEN
Det er sant. Men hvis jeg, som representant for statsmakten, skulle komme til å forveksle to
mennesker – ja, da ville det gå utover min karriere.
ELISABETH
Er det virkelig så strengt?
BETJENTEN
Ja, så strengt er det, og mange ganger helt uten grunn. Fryser De, er det derfor De hakker tenner?
ELISABETH
Ja.
BETJENTEN
Veldig?
ELISABETH
Temmelig.
BETJENTEN
Jeg skulle gjerne ha gitt Dem frakken min, jeg trenger den ikke, men det er strengt forbudt.
ELISABETH
(smiler) Frakken er vel fremdeles i tjenesten.
46

BETJENTEN
Plikt er plikt.
ELISABETH
Kom, her trekker det så fælt -(går langsomt ut sammen med betjenten.)
19 Scene.
Herr byrettsdommeren kommer ut fra sosialkontoret.
FRU BYRETTSDOMMEREN:
( plutselig sladderaktig) Du August - der borte går den frøkenen fra Prantl's, hun som ble anklaget
for bedrageri - dette tilfellet med forsikringsinspektøren og tollinspektøren ...
BYRETTSDOMMEREN:
Jeg aner ikke hva du snakker om!
FRU BYRETTSDOMMEREN:
Men det var jo du selv som dømte henne
BYRETTSDOMMEREN:
Det er mulig.
Stillhet.
FRU BYRETTSDOMMEREN:
Du ga henne ubetinget fengsel. Det var urettferdig av deg
BYRETTSDOMMEREN:
(rasende) Du burde heller passe på dine egne urettferdigheter, Hermine!
Mørke.
47

FJERDE BILDE:
1 Scene.
Skueplass: Elisabeths møblerte værelse. Betjenten ( Alfons Klostermeyer ) ligger i under buksene
på sengen og døser. Elisabeth koker kaffe og betrakter nå og da en bukett hvite høstasters, som
står i en vase ved siden av primusen. Utenfor skinner oktobersolen, men gardinene er halveis
nedrullet, og det milde lyset kaster en fredfull glans over bildet av de to elskende.
2 Scene.
ELISABETH:
(lukter på buketten med hvite høstasters)
Tenk at de holder seg ennå. Snart fem dager. Jeg hadde aldri drømt om at du skulle kjøpe hvite
høstasters til meg.
BETJENTEN:
En indre stemme befalte meg å gjøre det.
ELISABETH:
Men likevel.
BETJENTEN:
Hva er det egentlig du har gått omkring og trodd om meg? At jeg var en sånn lettsindig kjekkas
som bare var ute etter penger? Tvert i mot! Jeg vil ha en kvinne som jeg kan forsørge, ikke
omvendt. Får jeg et lite kyss til?
ELISABETH:
Ja.
BETJENTEN
Er kaffen ferdig snart?
ELISABETH
Straks.
BETJENTEN
48

(setter på seg et par hodtelefoner som ligger på nattbordet) Stramt! Stilig! ( han nynner med på
Radetzkymarsjen, som spilles av et militærorkester på radioen.)
ELISABETH
Du Alfons -i går kveld var det en vidunderlig overføring fra operaen. Aida.
BETJENTEN
(legger fra seg hodetelefonene på nattbordet) Du savnet meg altså ikke?
ELISABETH
Men Alfons!
BETJENTEN
Hva med et lite kyss til?
ELISABETH
Her har du kaffen (hun gir ham en kopp) og her har du ditt lille kyss – (hun gir ham et lite kyss og
setter seg på sengekanten)
BETJENTEN
(nyter kaffen)
Jeg er bare så glad for at dagen er over. Vi har hatt høyeste beredskap i hele dag, bare gått og
ventet på en ny alarm - enda godt at det idiotiske valget er over! Så sent som i forgårs natt var det
en av mine kamerater som ble skutt.
ELISABETH
Det er alltid uskyldige som får lide.
BETJENTEN
Det er ikke til å unngå, selv i en rettsstat.
ELISABETH
Jeg innser jo at det alltid vil finnes urettferdighet, fordi menneskene ikke er mer enn mennesker -
men det kunne godt ha vært litt mindre av det. Urettferdighet – altså.
BETJENTEN
Nei, det får være nok filosofi for i dag. Hva er det du liker best ved meg?
49

ELISABETH
Alt.
BETJENTEN
Men hvis du måtte si det med ett ord - hva ville du si da?
ELISABETH
Det vet jeg ikke.
BETJENTEN
Kom igjen, det må du da vite!
ELISABETH
Du har forandret deg, Alfons. Du var liksom tristere før.
BETJENTEN
Hvordan da?
ELISABETH
Mer melankolsk.
BETJENTEN
Å, men det er jeg da fremdeles. Ikke få meg til å le!
ELISABETH
Unnskyld meg - (hun reiser seg)
BETJENTEN
Hvor skal du hen? Jeg forstår. Du behøver ikke gå rundt med korsett, vet du - du må si hva du
føler.
ELISABETH
(skvetter til, skarpt) Korsett? Hvorfor sier du det?
BETJENTEN:
(overrasket) Hvorfor spør du om det?
50

Stillhet.
ELISABETH
(smiler) Unnskyld meg, jeg er bare litt nervøs i dag. ( Hun går ut. )
3 Scene,
BETJENTEN
(alene) -melankolsk? Mer melankolsk? ~ Hvordan mer melankolsk?
4 Scene.
ELISABETH
(kommer inn igjen) Så lenge du ble.
ELISABETH
Lenge?
BETJENTEN
Det er ikke noe i veien?
ELISABETH
Jeg forstår ikke helt. Hva er det du mener?
BETJENTEN
Jeg har alltid forsøkt å være påpasselig.
ELISABETH
Sånn å forstå.
5 Scene.
Med ett banker det på døren. De to elskende lytter – men det banker en gang til, denne gangen
mer bestemt.
BETJENTEN
Pst! Ingen hjemme.
51

ELISABETH
Hvem kan det være?
6 Scene
EN STEMME
Kriminalpolitiet
ELISABETH
Jesus Maria!
BETJENTEN
Politiet? Og her ligger jeg. Du store kineser! (Han rasker sammen klærne sine og gjemmer seg i
garderobeskapet).
7 Scene
Det banker på døren denne gangen enda mer bestemt. Elisabeth går og åpner, og en mann trer inn
i hennes møblerte værelse. Mannen er overinspektør i kriminalpolitiets sedelighetsavdeling.
OVERINSPEKTØREN
Allting kommer til den som venter. ( Han ser seg omkring og peker på den uoppredde sengen) Lå
De og sov? Vekket jeg Dem?
ELISABETH
Hva mener De?
OVERINSPEKTØREN
De vet godt hva jeg mener.
ELISABETH
Jeg er ikke helt i form i dag.
OVERINSPEKTØREN
Nei, når man arbeider om natten, har man jo gjerne behov for å hvile om dagen.
ELISABETH
Hva mener De med det?
52

OVERINSPEKTØREN
(holder opp betjentens strømpeholder som han har funnet på en stol) Den unge damen har kanskje
for vane å gå rundt i herrestrømper?
Stillhet.
ELISABETH
Hva er det De vil meg?
OVERINSPEKTØREN
De har mottatt et rekommandert brev fra politiet. I dette brevet står det at De er forpliktet til å se
Dem om etter et anstendig levebrød innen tre uker. De er, såvidt vi kan se, fremdeles uten arbeid.
Det finnes heller ingen indikasjon på at De overhode har forsøkt å skaffe Dem et anstendig
levebrød.
ELISABETH
De burde heller bekymre Dem for folk som ikke har noe å leve av!
OVERINSPEKTØREN
De har hjertelag, - det er i og for seg prisverdig, men De skjønner; politiet beskjeftiger seg ikke
med folk som ikke har noe å leve av, politiet beskjeftiger seg bare med folk som fordi de ikke har
noe å leve av, er en fare for andres menneskers liv og helse.
ELISABETH
Jeg representerer da ingen fare for andre menneskers liv og helse!
OVERINSPEKTØREN
Det er nettopp det som er så vanskelig å avgjøre, så lenge De ikke kan gjøre rede for hvor De får
Deres inntekter fra,
ELISABETH
Jeg blir forsørget.
OVERINSPEKTØREN
Det vet vi, men vi vil gjerne vite litt mer om hvem det er som forsørger Dem.
ELISABETH
53

Men det har jeg jo allerede gjort rede for. Jeg får tyve mark i uken av min forlovede. De pengene
lever jeg av.
OVERINSPEKTØREN
Hva heter han, denne forloveden Deres? (Stillhet.) De vil altså ikke si hva han heter?
ELISABETH
Nei.
OVERINSPEKTØREN
Og hvorfor ikke det?
ELISABETH
Fordi det kunne skape problemer for ham, på grunn av hans stilling.
OVERINSPEKTØREN
Praktfullt, helt praktfullt - det skulle ikke tilfeldigvis være flere forloveder – som er sammen om å
forsørge Dem?
ELISABETH
Det er det frekkeste -
OVERINSPEKTØREN
(avbryter henne) Ta det bare med ro, frøken! De må unnskylde hvis jeg er en smule indiskret
(han åpner plutselig garderobeskapet, og er tydeligvis ikke overrasket over å finne en mann der
inne. At denne mannen viser seg å være en politibetjent i ordenspolitiet kun iført underbukser,
hatt og frakk, ser imidlertid ut til å gjøre overinspektøren en tanke ille berørt. )
8 Scene
BETJENTEN
(står i stram givakt inne i garderobeskapet)
OVERINSPEKTØREN
De her?
BETJENTEN
Hun snakker sant, herr overinspektør. Det er sant alt sammen.
54

Stillhet.
OVERINSPEKTØREN
(til Elisabeth) Vær vennlig og la oss være alene et øyeblikk
ELISABETH
(nøler)
BETJENTEN
Gjør som han sier.
ELISABETH
Greit -(Ut)
9 Scene.
OVERINSPEKTØREN
Det er altså her De tilbringer fritiden.
BETJENTEN
(er kommet ut av garderobeskapet, kler på seg i en fart) Hvis jeg kan få komme med en
forklaring, herr overinspektør - her må det utvilsomt foreligge en misforståelse.
OVERINSPEKTØREN
Misforståelse? Menneske, hvordan kan De finne på å oppsøke denne kvinnen?! Vi har henne jo
under oppsikt, hun tilhører en bestemt kategori damer.
BETJENTEN
Kategori damer?
OVERINSPEKTØREN
Sannsynligvis.
Stillhet.
BETJENTEN
(smiler) Nei, der tar De feil, herr overinspektør-
55

OVERINSPEKTØR
Hva vet De egentlig om henne? Kjenner De henne?
BETJENTEN
Ja, jeg kjenner henne.
OVERINSPEKTØREN
Og vil gifte Dem med henne.
BETJENTEN
Det hadde jeg tenkt, herr overinspektør.
OVERINSPEKTØR
Hvor gammel er De?
BETJENTEN:
Fireogtyve, herr overinspektør.
OVERINSPEKTØR
Den historien har jeg hørt før.
BETJENTEN
(er nå fullt påkledd) Men det det med de tyve markene, det stemmer, herr overinspektør.
OVERINSPEKTØR
Åtti mark i måneden! De er jo ikke akkurat fyrstelig betalt!
BETJENTEN
Jeg får hjelp av foreldrene mine.
OVERINSPEKTØR
Hva gjør Deres far?
BETJENTEN
Han er byggmester.
OVERINSPEKTØR
Da skulle De heller ha blitt snekker.
56

BETJENTEN
Hvordan skal det forstås, herr overinspektør?
Stillhet.
OVERINSPEKTØREN
Jeg beklager, men det virker ikke som De aner hvem det er De vil føre til alters - Deres forlovede
har nettopp sittet fjorten dager i fengsel, for bedrageri.
BETJENTEN
Fengsel?
OVERINSPEKTØREN
Bedrageri. Hun har også vært bøtelagt for ulovligheter. Jeg forstår at det kan være kjærkomment
for den sortens damer å ha visse forbindelser innad i politiet, men om det er særlig heldig for
Deres karriere –
BETJENTEN
Jeg hadde ingen anelse
OVERINSPEKTØREN
Nå altså! (han åpner døren og roper ut)
Kom inn!
10 Scene.
Elisabeth kommer inn igjen. Hun har allerede forstått hva som har skjedd.
Stillhet.
BETJENTEN
Bedrageri? Stemmer det?
ELISABETH
Jeg vet det, det er forbi.
57

BETJENTEN
Fengsel?
ELISABETH
Ja
Stillhet.
BETJENTEN
Du, Elisabeth. Hvorfor har du ikke sagt noe om dette til meg?
ELISABETH
Ikke spør så dumt!
Stillhet.
BETJENTEN
(står i givakt) Mange takk, herr overinspektør
OVERINSPEKTØREN
For all del!
BETJENTEN
(slår hælene sammen og skal til å gå )
ELISABETH
Ikke gå!
Stillhet.
BETJENTEN
Du har løyet for meg, og det er det avgjørende for meg.
ELISABETH
Nei, karrieren, det er det avgjørende for deg.
BETJENTEN
58

Nei! Men plikten går foran alt. Absolutt alt.
Stillhet.
ELISABETH
Vet du, Alfons - da du sto der inne i skapet, da forsøkte jeg å beskytte deg.
BETJENTEN
Meg?
ELISABETH
Oss.
BETJENTEN
Deg selv! På min bekostning! Jeg vet nok hva det dreier seg om, frøken!
Stillhet.
ELISABETH:
(smiler) Jeg var så redd for å miste deg, kjære Alfons
BETJENTEN:
( slår enda en gang hælene sammen) Herr overinspektør! (raskt ut)
59

11 Scene.
OVERINSPEKTØREN:
Hvordan kunne De finne på gjøre noe sånt? Var det virkelig nødvendig -å sette mannens karriere
på spill på den måten?
ELISABETH:
Nødvendig? Hva med min karriere?
OVERINSPEKTØREN:
De vil vel ikke påstå at De er uskyldig?
ELISABETH
Å nei, det har jeg vent meg av med for lenge siden. Unnskyld meg, men nå må jeg le –
(Hun setter seg på sengekanten og ler lydløst)
OVERINSPEKTØREN:
Ja, De må gjerne le. ( Ut. )
(Mørke.)
60

FEMTE BILDE:
1 Scene.
Politistasjonen. Etter midnatt. Betjenten (Alfons Klostermeyer) spiller et parti sjakk med en
kamerat. Det regner utenfor, og langt i det fjerne spiller et orkester Chopins populære sørgemarsj.
Musikken forsvinner før 3. scene.
2 Scene.
BETJENTEN
( lytter) Hvem er det som spiller?
KAMERATEN
Radioen.
BETJENTEN
Etter midnatt?
KAMERATEN
Amerika, kanskje. Der er det dag nå. Det er din tur.
BETJENTEN
Straks.
Pause.
BETJENTEN
(flytter et tårn)
KAMERATEN
( vurderer situasjonen) Hvis jeg går hit, går han dit. Hvis jeg går dit, går han hit. En dag midt på
natten, kom plutselig en tyv og røvet skatten -G syv -C tre. Sjakk!
BETJENTEN
Nå igjen?
Pause.
61

BETJENTEN
Hvem er det sin tur?
KAMERATEN
Alltid den som spør.
Pause.
BETJENTEN:
( reiser seg) Jeg gir opp. Matt.
KAMERATEN
Matt? I den posisjonen?
BETJENTEN
Det er ikke mer å hente.
KAMERATEN
Ikke mer å hente?! D fem D syv! H to G fire!
BETJENTEN
Det er mulig.
3 Scene
KAMERATEN
( fortsetter å betrakte sjakkbrettet) Det likner ikke deg å kaste inn håndkleet. Du har jo alltid
nektet å gi deg uansett hvor håpløst det har sett ut.
BETJENTEN
Jeg tror jeg er syk. Jeg har vært det lenge. Når jeg legger meg, våkner jeg, og når jeg står opp,
sovner jeg.
KAMERATEN
Det er bare nerver.
BETJENTEN
Du skjønner, jeg har vært utsatt for en mindre sinnsbevegelse.
62

KAMERATEN
I tjenesten?
BETJENTEN
Nei. Privat. En kvinne. Du stiller opp og gjør hva du kan for et sånt lite pikebarn, forsørger henne,
betror henne dine mest intime følelser, du bruker all din fritid og alle dine penger på henne -og
hva er resultatet? Du blir lurt opp i stry.
KAMERATEN
Utakk er verdens lønn.
BETJENTEN
Av og til begynner jeg å fundere.
KAMERATEN
Det må du ikke finne på! Det er helsefarlig å fundere, det er ren gift.
BETJENTEN
I alle fall i mitt tilfelle. Ta min første forlovede for eksempel, vi passet perfekt for hverandre. Men
hva skjer? Hun går bort og dør for meg. Den ene dør, og den andre lyver. Slik er det. Den ene
blodige skuffelsen etter den andre. Jeg har gitt opp å finne kjærligheten. Den er ikke noe for meg.
4 Scene.
Nå kommer en tredje betjent inn på politistasjonen. Han har med seg preparanten, som er kanon
full - og visepreparanten, som på grunn av et visst alkoholkonsum heller ikke er helt på høyde
med situasjonen.
TREDJE BETJENT
Så! Der var vi!
VISEPREPARANTEN
Men kjære herr vaktmester -
TREDJE BETJENT
(avbryter ham) Stille! (Til kameratene) Forstyrrelse av ro og orden og krenkelse av offentlig
tjenestemann.
63

VISEPREPARANTEN
Hvordan krenkelse av offentlig tjenestemann?
TREDJE BETJENT
Hvordan? Har han kanskje ikke ropt og skreket, brukt spaserstokken sin til å hamre løs på alt han
kunne finne av dører og husvegger? Har han kanskje ikke vekket opp hele nabolaget? Og har han
kanskje ikke kalt meg for en tosk og en lavpannet dåsemikkel?! Eller hva?!
Stillhet.
VISEPREPARANTEN
Jeg beklager. Det hele begynte med at vi i all tilbaketrukken beskjedenhet ville feire denne
herrens toogsekstiende fødselsdag, men mennesket spår
KAMERATEN
(ler oppgitt) - og Gud rår.
PREPARANTEN
(skingrende) Og hvem er det vi kan takke for det? Overpreparanten .
TREDJE BETJENT
Stille! ( Han peker på sjakkbrettet) Hvem var det som vant?
KAMERATEN
Jeg.
TREDJE BETJENT
Du? Over ham? Det er ikke mulig.
BETJENTEN
Jeg er ute av form.
PREPARANTEN
Mine herrer! Jeg har en eneste fiende, og hvem er det? 0verpreparanten, overpreparanten og ingen
annen enn overpreparanten .
64

TREDJE BETJENT
Hold opp med det vrøvlet!
KAMERATEN
Hva er det for en overpreparant han maser om hele tiden?
VISEPREPARANTEN
Det er nettopp det som er problemet - jeg er selv visepreparant, og den eneste overpreparanten jeg
kjenner, det er den herren der. Han ble forfremmet for over en måned siden, men det har han
glemt. Det skjer stadig vekk - hver gang han er full. Overpreparanten som denne overpreparanten
sikter til, har djevelen gudskjelov vært og hentet for lenge siden - han ble nemlig infisert, av et lik,
fra Brunn.
TREDJE BETJENT
Nå er der nok! Sitt ned! Protokollen!
5 Scene.
BOKHOLDEREN
(kommer styrtende inn) Hjelp, herr politikonstabel! Det ligger en ung dame borte ved kanalen!
KAMERATEN
Ved kanalen?
TREDJE BETJENT
Hva for en ung dame?
BOKHOLDEREN
Selvmord! Vi fikk dratt henne opp av vannet - det vil si, det var ikke jeg, men en dumdristig
livredder som gjorde det. Det kan virke som hun fremdeles er i live! Der er de!
6 Scene.
(den ene i smoking, kommer inn sammen med den dumdristige livredderen. De bærer den
bevisstløse unge damen mellom seg og legger henne ned på en benk.
Den unge damen viser seg å være Elisabeth. Den dumdristige livredderen heter Joachim og er helt
gjennomvåt og fryser så han hakker tenner - en av betjentene gir ham et ullteppe som han henger
rundt seg. Alle utenom preparanten beskjeftiger seg nå med Elisabeth. Også betjenten, Alfons
Klostermeyer, går bort til henne, kjenner henne igjen og stirrer på henne.)
65

BOKHOLDEREN
Det er fremdeles liv i henne
TREDJE BETJENT
Fort! Hvem kan gi kunstig åndedrett?
VISEPREPARANTEN
Det kan jeg. Kan jeg være til hjelp? Jeg studerte medisin i to semestre, men så slapp jeg opp for
penger –
KAMERATEN
Sett i gang!
PREPARANTEN
Hva med en snaps?
JOACHIM
Ja, takk. Jeg tar også en.
PREPARANTEN
( til Joachim) Ja, De er sannelig energisk. Å kaste seg i vannet i stupende mørke, midt på natten, i
november dumdristig, meget dumdristig!
JOACHIM
Jeg gjorde jo bare min plikt, som et normalt menneske –
( Han drikker av snapsflasken)
PREPARANTEN
For beskjeden, alt for beskjeden. ( Han tar fra ham snapsflasken og snur seg mot betjenten) Har
jeg ikke rett, herr general?
BETJENTEN
Jeg er ikke general.
PREPARANTEN
Altså, skål for den dumdristige livredderen! Skål!
66

JOACHIM
( til betjenten) Jeg gikk forbi og hørte et plask, og så fikk jeg øye på noe skinnende, sølvaktig som
lå og fløt ute i vannet - det var ansiktet hennes. Jeg hoppet uti så fort jeg kunne og grep tak i
henne. En æressak. Hvem som helst hadde gjort det samme. De også.
BETJENTEN
Naturligvis.
PREPARANTEN
Det kommer til å bli slått stort opp i avisene. Med bilde. Lenge leve den dumdristige livredderen!
Hurra! ( Han drikker)
TREDJE BETJENT
( borte hos Elisabeth) Hvor blir det av snapsen?
PREPARANTEN
Her!
JOACHIM
( til betjenten) Kan jeg få låne telefonen?
BETJENTEN
Der. Værsågod.
KAMERATEN
( går bort til betjenten) Hun har ingenting på seg. Bare et ugyldig handelsbrev –
PREPARANTEN
Handelsbrev?
KAMERATEN
Ja.
PREPARANTEN
(snur seg mot Elisabeth og betrakter henne oppmerksomt)
67

7 Scene.
Foruten betjenten, preparanten og de to mennene som begge har forlatt politistasjonen, er alle
opptatt med Elisabeth, (kunstig åndedrett og liknende). I mellomtiden telefonerer Joachim til sin
mor.
JOACHIM
Hallo! Mamma! Er det du mamma? - Nei, ta det bare med ro, alt i orden - Ja, jeg skjønner at du lå
og sov, men jeg har nettopp reddet livet til en pike som forsøkte å ta livet av seg -dumdristig, hva?
En æressak. Jeg kommer i avisen, med bilde, det er jo fantastisk reklame for firmaet, også helt
gratis til og med! - Hallo! Da får jeg vel den motorsykkelen, hva? - Hva? Du har jo lovet meg
den! Får vi se? Adjø! ( Han legger rasende på røret; for seg selv) Gamle dromedar!
8 Scene.
BETJENTEN
Er hun død?
KAMERATEN
Det virker som hun puster.
VISEPREPARANTEN
Vi får se, vi får se!
9 Scene.
PREPARANTEN:
( har gjenkjent Elisabeth ) Det er henne. Ingen tvil. Hun som -( Han snur seg skyldbevisst mot
betjenten. ) Herr statsadvokat
BETJENTEN
( avbryter ham) Kan De ikke la meg være i fred?
PREPARANTEN
Vær så snill og hør på meg - jeg har en tilståelse å komme med. Den unge damen der er blitt
myrdet.
BETJENTEN
( stusser) Myrdet?
68

PREPARANTEN
Jeg kjenner morderen.
BETJENTEN
Hva er det De snakker om?
Stillhet.
PREPARANTEN
Dette med tollinspektøren og forsikringsinspektøren - jeg tok feil, herr generalstatsadvokat! Øye
for øye, tann for tann! Så arrester meg da, og gjør kort prosess! Gjør meg en tjeneste, heng meg
opp i nærmeste tre!
VISEPREPARANTEN
( til betjenten) Nå er han i det moralske hjørne.
BETJENTEN
( til preparanten) Ditt svin!
PREPARANTEN
Å Gud! ( Han setter seg i et hjørne) Fattet stiger jeg opp på skafottet - gjør din plikt, bøddel! Og
be for meg, ærede forsamling, be om at dere ikke må ledes ut i fristelse, og tenk på meg før dere
gjør noe dere kan komme til å angre på –
(Han begraver ansiktet i hendene og blir sittende stille, sønderknust. )
10 Scene.
TREDJE BETJENT:
Nå kommer hun til seg selv!
11 Scene.
Elisabeth kommer til bevissthet, men hun er fremdeles omtåket - hun setter seg opp på benken og
ser seg omkring. Hun skjønner ennå ingenting. Gradvis, litt etter litt, får hun tilbake
hukommelsen.
69

12 Scene.
ELISABETH:
( til bokholderen) Hvem er du?
BOKHOLDEREN:
Hvem? Lille meg?
Stillhet.
TREDJE BETJENT:
(rekker henne snapsflasken) Her frøken
ELISABETH
( stirrer fremdeles på bokholderen) Hvem er du?
VISEPREPARANTEN :
( til bokholderen) Så si det da!
BOKHOLDEREN:
Jeg? Ingen.
ELISABETH
( smiler) Ingen -(Hun ser seg plutselig om) Er jeg fremdeles i live?
KAMERATEN
( smiler) Ja.
TREDJE BETJENT
(holder fremdeles snapsflasken frem til henne) Her frøken
ELISABETH
( mønstrer plutselig kameraten. Hun ser forferdet på ham. ) Hva er det du har på deg?
KAMERATEN
( noe forvirret) Hvordan det?
ELISABETH
70

Grønt, grått, sølv - Har dere fått fatt i meg nå igjen? Hva er det nå jeg har gjort galt?
TREDJE BETJENT
Ta det bare med ro, frøken - Vi er her for å hjelpe Dem. Det kan De stole på.
ELISABETH
( fraværende) Hvem var det som pustet på meg?
KAMERATEN
Så, kom nå til Dem selv igjen, frøken - man lever jo bare en gang, da burde man jo ikke gå og
kaste seg i kanalen!
ELISABETH
Var det dere som trakk meg opp av vannet igjen?
JOACHIM
Det var jeg.
Stillhet.
ELISABETH
Hvorfor kunne du ikke passe dine egne saker?
JOACHIM
Det er takken.
ELISABETH
Nå som jeg hadde klart å komme meg unna, og så begynner alt om igjen og ingen har ansvaret for
deg og det er ikke mening i noen ting
BOKHOLDEREN
( rører ved skulderen hennes) Man må bare ikke miste håpet - det er en mening med alle
menneskers liv, om de ikke ser det selv, så er det det for andre.
ELISABETH
Ikke mitt.
VISEPREPARANTEN
Jo!
71

ELISABETH
Nei!
VISEPREPARANTEN
Altså, jeg blir sprø, helt vill og gal, når folk sier meg i mot på den måten! Jeg har jo med døde
mennesker å gjøre hver eneste dag, og da blir det jo helt automatisk til at man begynner å fundere
over meningen med livet. Når jeg som visepreparant
ELISABETH
(avbryter ham) Visepreparant? -(skarpt) Hvordan har den kjære preparanten det? Mater han duer
fremdeles?
13 Scene.
PREPARANTEN
Absolutt! (Han reiser seg med stor verdighet, men er fremdeles noe ustø) Duene setter seg på min
skulder og spiser av hånden min, kanarifuglen synger, og min elskede slange har jeg dressert. Jeg
har et bur fullt av hvite mus, og de tre gullfiskene mine heter Anton, Josef, og Herbert. Jeg
forlanger at man omgående viser meg den respekt jeg har krav på! Man aner åpenbart ikke hvem
jeg er?! Jeg kan imidlertid opplyse forsamlingen om at jeg er overpreparanten. Og hvis jeg tar et
menneske av dage, så er det mitt eget problem. Alene med min Gud! Herr konstabel! Mine herrer!
God morgen! ( Ut. )
ALLE
( alle utenom Elisabeth slår uvilkårlig hælene sammen) God morgen, herr overpreparant!
14 Scene.
ELISABETH
(får øye på betjenten, farer opp og biter seg i hånden)
VISEPREPARANTEN
Såsåså!
Stillhet.
BOKHOLDEREN
Jeg tror hun ser syner.
72

JOACHIM
Det er ikke så rart. Det er ingen spøk å bade i det kalde vannet på denne tiden av året, midt på
natten.
ELISABETH
(Løfter hånden langsomt opp foran øynene, som om hun ble blendet av solen) Er det deg Alfons?
Stillhet
KAMERATEN:
Hva er det, Klostermeyer? Kjenner dere hverandre?
ELISABETH
Kjenner vi hverandre? (Stillhet.) Hva blir det til? Kjenner du meg?
BETJENTEN
Vi kjenner hverandre.
ELISABETH
(med et kjølig smil) Modig. Svært modig (Stillhet.) Hvordan går det med karrieren?
TREDJE BETJENT
(til Alfons Klostermeyer ) Hva skal dette bety?
BETJENTEN
Senere.
ELISABETH
Senere - hvorfor det?
Stillhet.
BETJENTEN
(tar på seg et par hvite hansker) Jeg er i tjenesten. Jeg må gå. Til parade.
ELISABETH
Parade?
73

BETJENTEN
Foran residenspalasset. Det er snart lyst ute.
ELISABETH
Det er midt på natten, Alfons.
BETJENTEN
Det er ikke noe uoppgjort mellom oss.
ELISABETH:
Mener du det?
BETJENTEN
Det er forbi.
Stillhet.
ELISABETH
Du får det til å høres så enkelt ut –
BETJENTEN
Ikke si mer, er du snill.
ELISABETH
(smiler ondskapsfullt) Hvorfor ikke?
Stillhet.
BETJENTEN
Jeg lar meg ikke provosere på den måten! Hva kan jeg for at du går og kaster deg i vannet?! Jeg
ga deg min hånd
ELISABETH
(avbryter ham) Du kan hugge den av deg, den dyrebare hånden din!
(Stillhet.)
74

Nå går jeg. - Hører du meg, Alfons?
TREDJE BETJENT
(sperrer døren for henne) Stopp!
ELISABETH
(ser på ham med store øyne) God natt.
TREDJE BETJENT
Nei.
Stillhet.
ELISABETH
La meg komme forbi –
TREDJE BETJENT
Og hvor hadde De så tenkt Dem?
ELISABETH
Det angår deg ikke.
TREDJE BETJENT
Det er vår plikt å holde Dem her, i Deres tilstand.
Stillhet.
ELISABETH
( smiler igjen ondskapsfullt) Dere har meg nå igjen, ikke sant?
KAMERATEN
Ikke i arrest. I varetekt.
ELISABETH
Varetekt?
TREDJE BETJENT
For Deres egen skyld.
75

ELISABETH
Merkelig. Her står dere en hel gjeng og vokter på meg, men et handelsbrev er dere ikke i stand til
å skaffe meg ( hun ler hånlig)
VISEPREPARANTEN
Nå er De barnslig
ELISABETH
Jeg snakker ikke om meg personlig - det er jeg ikke så opptatt av for øyeblikket -( Hun brøler
plutselig mot Alfons) Stå ikke der og glo på meg! Jeg vil ikke se deg mer, før river jeg ut øynene
på meg selv! Du må ikke innbille deg at det var for din skyld jeg kastet meg i kanalen, du med din
lysende fremtid! Jeg kastet meg i vannet fordi jeg ikke hadde noe å spise -tror du jeg hadde så
mye som spyttet på deg, hvis jeg hadde hatt noe å spise?! Ikke se på meg på den måten!! ( Hun
kaster snapsflasken etter ham. Hun sikter på øynene, men treffer ikke målet. ) Der!
KAMERATEN
( griper armen hennes) Stans!
ELISABETH
Slipp meg ut!
JOACHIM
Tvert i mot!
ELISABETH
Slipp meg ut! Slipp meg ut!
TREDJE BETJENT
Stille!
JOACHIM
Au! Hun biter!
VISEPREPARANTEN
Hva? Vil du bite - bite?!
ELISABETH
76

( trekker seg forskremt unna)
BOKHOLDEREN
Nå biter hun sin egen livredder
ELISABETH
( flekker tenner)
15 Scene.
Et hornorkester marsjerer forbi i det fjerne .. de spiller" Alte Kameraden ". Musikken toner ut.
Elisabeth sitter sammensunket i en stol.
16 Scene.
BETJENTEN
Paraden -( Han setter på seg hjelmen) Vi må avsted!
KAMERATEN
Det er fremdeles tid, Klostermeyer. Vent på oss (Han tar på seg et par hvite hansker)
TREDJE BETJENT
Vi må jo gå alle sammen.
VISEPREPARANTEN
Hva er det som rumler sånn?
BOKHOLDEREN
Det er frøkenens mage. ( til kameraten) Har du ikke et eller annet?
KAMERATEN
Jo -(Han tar et rundstykke opp av frakkelommen og gir det til Elisabeth)
ELISABETH
(Hun tar i mot rundstykket, og knasker apatisk på det. )
TREDJE BETJENT
(tar på seg hvite hansker) Nå, smaker det godt?
77

ELISABETH
(smiler apatisk -plutselig slipper hun rundstykket og synker sammen over bordet.)
VISEPREPARANTEN
Hoppsan!
TREDJE BETJENT
Frøken, våkn opp! ( forsøker sammen med vise preparanten å få Elisabeth til å komme til seg selv
igjen. )
KAMERATEN:
Det er nok bare et lite illebefinnende.
BOKHOLDEREN
Det er sikkert noe med magen -
VISEPREPARANTEN
Et svakt hjerte -
BOKHOLDEREN
Magen eller hjertet - det er hipp som happ!
JOACHIM
Det er heller ingen spøk å plaske rundt i det iskalde vannet en mørk novembernatt
VISEPREPARANTEN
( Til Elisabeth) De skulle bare ha blitt der nede. Ja De skulle pinadø blitt igjen der nede.
ELISABETH
( våkner igjen, smiler svakt) Jeg vil gjerne snakke med den som har ansvaret her –
TREDJE BETJENT
Ansvaret?
ELISABETH
( nikker) -i et svært viktig anliggende - og verre skal det bli, sies det jo. Men jeg henger ikke med
hodet av den grunn -(Hun fekter med armen i tomme luften, som om hun ville vifte vekk en flue)
78

Nå! Det er bare disse svarte ormene som flyr omkring (Hun dør stille)
17 Scene.
BOKHOLDEREN
(nærmer seg forsiktig den døde Elisabeth og banker på bordplaten; varsomt)
Kom inn, frøken, kom inn!
TREDJE BETJENT
Jeg frykter det verste.
BETJENTEN:
( tar av seg hjelmen)
VISEPREPARANTEN
(bøyer seg over Elisabeth) Hun er død. Sannsynligvis hjertet. Nå, det får vi jo vite i morgen –
JOACHIM
Forgjeves, alt sammen –
(Ut)
18 Scene.
BETJENTEN
Forgjeves -(Han går bort til sin døde Elisabeth og stryker henne over håret) Du stakkars pikebarn.
Jeg har ikke hellet med meg. Jeg har ikke hellet med meg.
BOKHOLDEREN
Jeg lever, jeg vet ei hvor lenge. Jeg dør, jeg vet ikke når, Jeg reiser, jeg vet ei hvorhen. Likevel er
jeg glad, her jeg går –
(Ut)
19 Scene.
VISEPREPARANTEN
En dikter.
TREDJE BETJENT
79

Det regner fremdeles.
KAMERATEN
Paraden kommer til å regne bort.
BETJENTEN
Sannsynligvis.
VISEPREPARANTEN:
Da sier jeg farvel –
(Ut)
20. scene.
Utenfor marsjerer et hornorkester forbi - igjen er det "Alte Kameraden" de spiller. De tre
politibetjentene setter på seg hjelmene og forlater politistasjonen, de skal som kjent på parade.
Bare Alfons Klostermeyer kaster et siste blikk på sin døde forlovede, Elisabeth
80