Ressurshefte FØR og NÅ

Bokmålsversjon
Ressurshefte Vår 2013
NOR1049 Norsk som andrespråk for språklige minoriteter
Overgangsordning VG3
Elever/Privatister
FØR og NÅ
Foto: www.verdalsbilder.no
Foto: Trond Solberg, VG

Han er en helt ved spisebordet,
og hans mage tåler alt.
Stor ståhei for ingenting, 1598–99
Den mannen som sluker alt, blir kvalt av mat.
De grådige som spiser altfor tett,
er like syke som en sulten stakkar.
Richard 2, 1595
William Shakespeare (1564-1616), Kjøpmannen i Venedig,
1596–97
Mat før og nå (utdrag)
Håvamål (utdrag)
Grådig mann,
om han mangler vett,
går det på livet løs;
ofte gjør magen
en mann til latter,
er han blant kloke karer.
Edda-dikt, 1975
Oversatt til bokmål av Ludvig Holm-Olsen (1914–90)
I løpet av de siste hundre årene har det skjedd store forandringer i samfunnet.
Det har betydd mye for hva vi spiser, hvor mye vi spiser og hvordan vi lager maten.
Tidligere hadde mange her i Norge lite og ensformig mat. Det arbeiderjenta Margit forteller
om kostholdet på Kristianias østkant omkring 1900, er et godt eksempel på dette.
«Kostholdet vårt var sparsomt. Gammelt brød, sirup og skumma melk var vanlig
sammen med havrevelling og havregrøt. Småpoteter og skumma melk fikk vi til kvelds. Potetene
pleide vi å dyppe i salt. På søndagene fikk vi geitost. Til middag på søndagene, som far pleide å koke (han var
flink til å lage mat), fikk vi gjerne lapskaus eller ertesuppe. Til jul hadde vi steik, pølse og kål stuing. Julaften var
eneste dagen i året vi virkelig kunne spise oss mette på god mat. Julemorgen fikk vi også julekake og
kaffe. Til påske fikk vi et halvt egg hver. På hverdagene fikk vi unger middag på skolen. Mandag var
det havregrøt, tirsdag lapskaus og søtsuppe, onsdag risengrynsgrøt, torsdag erter og kjøttboller,
fredag havregrøt igjen (vi likte dårligst dette) og lørdag kjøttboller og velling. Bortsett fra havregrøten
likte jeg maten. Havregrøt fikk vi mer enn nok av hjemme.» (Pryser 1984, s.153f)
Senere har bedret økonomi ført til en annen livsstil og til andre matvaner. I dag er det
ofte et problem at vi spiser for mye mat, eller at vi har usunne matvaner.
Side 2 av 16
NOR1049-V2013
Illustrasjoner: colourbox.com
Statens Ernæringsråd, Fra boller til burritos, 1998

Shopper kosmetikk for milliarder (utdrag)
Vi bruker milliarder av kroner på å se bra ut hvert år.
– Det gjelder å være presentabel, sier ekspert.
Bare på tre måneder har vi brukt hele 1,3 milliarder kroner på hud-, hår- og kroppspleie. Og trenden viser at menn
har blitt mer forfengelige de siste årene.
Det er osloborgere som «flotter» seg mest. De brukte over 2 millioner kroner på å pleie egen skjønnhet
i forsommermånedene fra april til og med juni. På andre plass kommer Akershus fylke, med 1,4 millioner, fulgt
av Hordaland og Rogaland, med henholdsvis 1,3 og 1,2 millioner kroner, viser tall fra Statistisk sentralbyrå.
Seniorkonsulent ved analyseselskapet Synovate, Bente Dahlum, sier det er helt klart at vi bruker mer penger
på å dufte godt og se bra ut i dag, enn hva vi gjorde i 2006.
– Det gjelder å være presentabel i dagens samfunn. Jeg tror det legges en del vekt på det, sier Dahlum til
Aftenposten.no
Menn bruker mer penger på å se bra ut på håret. Nærmere en halv million menn over 15 år bruker hårprodukt
daglig i Norge. Spesielt blant yngre menn har det vært en signifikant økning i bruk av hårvoks, sier Dahlum.
I motsetning har etterbarberingsvann hatt en relativt stor nedgang, fra 21 til 16 prosent, de siste fem årene.
– I overkant én prosent av landets menn handler øyekosmetikk til seg selv. Man ser likevel en nedadgående
trend her, sier Dahlum.
I motsetning bruker nesten 23 prosent av kvinner i samme aldersgruppe penger på øye- kosmetikk.
I Målgruppeindeksen 2011 ble et representativt utvalg av personer spurt hvor mye penger de brukte
på skjønnhetsprodukter i løpet av et år. Gjennomsnittet ble 1743 kroner.
– På landsbasis må man tenke på at noen nesten ikke bruker penger på dette,
så summen er nok høyere hos veldig mange, sier Dahlum.
http://www.aftenposten.no/okonomi/Shoppe-kosmetikk-for-milliarder-6664698.html
Nedlastet 28.09.2012
Side 3 av 16
NOR1049-V2013
Foto: http://www.norwegianfashion.no
Foto: http://no.hairdresser-models.eu/

Dei tre bukkane Bruse som
skulle på setra og gjere seg feite
Det var ein gong tre bukkar som skulle gå til setra og
gjere seg feite. På vegen var det ei bru over ein foss, som
dei skulle over, og under den brua budde eit stort, fælt
troll, med auge så store som tinntallerkenar, og nase så
lang som eit riveskaft.
Først så kom den yngste bukken Bruse og skulle over
brua. Tripp, trapp, tripp, trapp, sa det i brua.
«Kven er det som trippar på mi bru?» skreik trollet.
«Å, det er den minste bukken Bruse, eg skal på setra
«Nå kjem eg og tar deg!» sa trollet.
«Å nei, ta ikkje meg, for eg er så liten, eg, vent berre
litt, så kjem den mellomste bukken Bruse, han er mykje
større.»
«Ja vel da», sa trollet.
Om ei lita stund kom den mellomste bukken Bruse og
skulle over brua. Tripp, trapp, tripp, trapp, tripp, trapp, sa
det i brua.
«Kven er det som trippar på mi bru?» sa trollet.
«Å, det er den mellomste bukken Bruse som skal på
«Nå kjem eg og tar deg!» sa trollet.
Side 4 av 16
NOR1049-V2013
«Å nei, ta ikkje meg, men vent litt, så kjem den store
bukken Bruse, han er mykje, mykje større.»
«Ja vel da», sa trollet.
Rett som det var, så kom den store bukken Bruse.
Tripp, trapp, tripp, trapp, tripp, trapp, tripp, trapp, sa det
i brua, bukken var så tung at brua både knaka og braka
under han.
«Kven er det som trampar på mi bru?» skreik trollet.
«Det er den store bukken Bruse», sa bukken, han var
fælt grov i målet..
«Nå kjem eg og tar deg!› skreik trollet.
«Ja, kom du! Eg har to spjut, med dei skal eg stange
dine auge ut! Eg har to store kampestein, med dei skal
eg knuse både merg og bein!» sa bukken, og dermed så
rauk han på trollet og stakk ut auga på det, knasa både
merg og bein, og stanga det ut i fossen, og så gjekk han
til setra.
Der blei bukkane så feite, så feite at dei nesten ikkje
orka å gå heim igjen, og er ikkje feittet gått av dei, så er
dei der ennå. Og snipp, snapp, snute, her er eventyret
ute.
P. Chr. Asbjørnsen (1812-85) og J. Moe (1813-82)
Norsk folkedikting, Eventyr II ved K.Liestøl, 1961
Illustrasjon: Møkleby - mokleby.blogspot.com

De tre frøknene Frue
Det var en gang de tre frøknene Frue skulle til livs og gjøre
seg lykkelige. For lykkelig må man være, særlig hvis man
er kvinne, ellers er man ikke noen kvinne å snakke om.
Nå var det slik at for å komme ut i livet, måtte de over
en gammel tro; og dypt nedenunder den bodde et troll.
Først kom den største frøknene Frue. Hun var nesten
en meter og åtti, og stort hode hadde hun også, som var
fullt av embedseksamen og selvstendige meninger og
det som verre var.
– Hvem er det som tramper på min tro? skreik trollet.
– Du spør som du har vett til, svarte den største
frøknene Frue, som sant var.
– HU! hvor det lukter ukvinnelig blod, skreik trollet,
og så stanget han til henne så hun datt utfor brua og
ned i elva og dreiv like lukt til havs, og der klarte hun seg
utmerket. Men det er en annen historie, og dessuten
visste jo ikke trollet noe om det.
NÅ
Nå er nå
når du leser dette,
før du glemmer det igjen.
Nå
går et stykke av evigheten,
titusendedelen av et sekund
gjennom hendene dine, gjennom øyet
som et snefnugg, trillende perle,
pil i luften,
før den rammer.
Spydodden av alt som var
og aldri er hendt før.
Så var det den mellomste frøknene Frue som skulle
over. Hun var middels høy og middels klok og middels
det meste, så henne syntes ikke trollet det var noen fare
med. Han bare dukket henne litt, sånn av gammel vane,
men det var ikke vondt ment, må vite.
Til sist var det den minste frøknene Frue som skulle
i vei. Tripp, trapp, sa det i de moteriktige skoene hennes,
og trollet spurte ikke hvem det var som trampet engang.
For hun var så pen, med langt lyst hår og store blå øyne
og så bitte, bitte liten og hjelpeløs at trollet kjente seg
sterk og snill. Så ble hun gift med trollet, og de levde
lykkelige under den gamle troen til sine dagers ende.
Og snikk, snakk, snute, så er eventyret ute.
Nå
er du alt blitt eldre
siden første linje. Nå
er en fallende foss,
et klaprende hjerte. Nå
kom en sky foran solen. Nå
fløy fuglene bort. Og nå
har du alt glemt det.
Blad om da,
eller flytt på deg.
Rolf Jacobsen (1907-94), Tenk på noe annet,
1979
Side 5 av 16
NOR1049-V2013
Else Michelet (f. 1942)
Sin egen herre: eventyr og annet ugress, 1979
Illustrasjon: colourbox.com
Illustrasjon: colourbox.com

Foto: colourbox.com
Etterlyser folkeskikk (utdrag)
Voksne nordmenn mener de selv var mye mer høflige
og respektfulle som unge enn dagens oppvekstgenerasjon.
Det kommer frem i VGs store meningsmåling om
grensesetting.
Forfatter av boken «Skikk og bruk i en ny tid»,
Toppen Bech (71), er en som ber om mer høflighet
av den oppvoksende slekt.
– Jeg synes virkelig det er mange uhøflige ungdommer.
Mye av respekten for de eldre og forbildene er
blitt borte, sier Toppen Bech til VG. Hun mener hensynsfullhet,
omtanke og høflighet er nedvurdert av
veldig mange barn og unge nå, i forhold til for 20, 30
og 40 år siden.
Lederen av en egen norsk Facebook-gruppe for
høflighet, Tine Berge, mener Ola og Kari Nordmann er
blitt mer opptatt av seg selv på bekostning av andre.
– Det er en økende generell egosentrisitet i samfunnet.
Man tenker mer og mer på seg selv, sin egen
lykke og mindre på andre. En slik holdning har en
tendens til å innebære at man legger mindre vekt på
respekt for andre mennesker, hvor mindre høflighet er
en naturlig konsekvens, sier Berge til VG.
Svært dårlig
Ganske dårlig
Hverken dårlig eller god
Ganske god
Svært god
Vet ikke
Ord om ungdom
«Ungdommane «Un
våre elskar ingenting anna enn luksus og dovenskap. Unge menn
og kvinner oppfører seg dårlegare enn nokon gong tidlegare. Dei foraktar alle
autoritetar aut og viser ingen respekt for alder. Barna av vår tid har blitt tyrannane våre.
Dei reiser seg ikkje eingong om ein eldre person kjem inn i eit rom, dei er uforskam-
ma mot foreldra sine og andre, dei forstyrrar alle danna samtalar mellom fornuftige
menneske, me dei har dårlege matvanar og er blitt alle lærarar sin skrekk.»
Side 6 av 16
NOR1049-V2013
Sokrates, ca. 400 år før Kristus.
Både Toppen Bech og Tine Berge vil imidlertid
få frem at mange barn og unge er både høflige og
respektfulle i måten de oppfører seg på.
– I barnehager jeg kjenner, er det respekt, ro og
høflige barn som takker for maten. De bruker innestemme
og hjelper hverandre så det er den rene idyll.
Men det kan synes som det skjer noe når barn begynner
på skolen. Da kan det virke som om det er teit å
være høflig for mange, sier Toppen Bech.
Tine Berge er redd for å bli oppfattet som ensidig
negativ til barn og unges folkeskikk.
– Jeg opplever også høflige barn og unge i dag. Det
er muligens blitt større forskjeller i hvor høflige barn og
unge er i dag i forhold til før i tiden. Dette kan ha med
at den kollektive interessen for høflighet i samfunnet
er blitt mindre, og barn blir oppdratt ulikt, sier Tine
Berge.
http://www.vg.no/nyheter/utskriftsvennlig/?artid=10008916
Nedlastet 03.09.2012
Foto: colourbox.com

– Vi måtte finne på absolutt alt sjølve
Karl Martello Erichsen (79) trur barn av i dag set mindre pris på ting fordi dei får alt
dei peiker på.
– Vi måtte finne på alt sjølve. Da vi skulle sparke fotball, måtte vi teikne opp banen sjølve. I dag hjelper foreldra
barna med å få på seg fotballstøvlane, seier Karl.
Han voks opp på Nymark i Bergen. Barndommen blei prega av krigen. Han trur erfaringane frå krigen gjer
at han set større pris på livet enn barn som veks opp i dag gjer. Han trur unge i dag også set mindre pris på
materielle ting.
– Tinga kjem så lett til dei at dei kan miste sansen for verdien av det dei har. Noko er blitt betre og noko
verre, seier han om det å vekse opp i dag. Det er verre fordi det er så mange farlege alternativ til eit normalt liv,
for eksempel narkotika. Det finst så mange freistingar, held han fram. Samtidig har barna i dag større mogelegheiter
framfor seg. Verda er blitt mindre. Barna i dag får ein vidare horisont, og eg trur dei er klokare i dag.
Mange barn eg snakkar med, imponerer. Dei er godt informerte, avsluttar han.
Viktig å sjå ut
som alle andre
Tina Andersen Vågenes (17) ) trur
ikkje det var like høgt press på
å ha dei hippaste kleda og hår-
extensions da mor hennar var ung.
– Å sjå ut som alle andre er viktig for å passe inn,
særleg i ungdomsåra. På ungdomsskolen min var det
til tider eit ganske ròte miljø, men på vidaregåande er
det mykje betre, seier Tina.
Ho er eit barn av 90-talet. Online og alltid eit
tastetrykk unna. Statusoppdateringar fortel siste nytt,
rosabloggarane fortel kva som er «hot» og kva som er
«not». Tempoet er høgt, og du skal prestere.
– Du skal vere flink på skolen, ha mange venner,
pengar og kule klede. Det er ikkje rart at foreldregenerasjonen
trur det var betre før. Det var nok ikkje like
mykje press på karakterar og utsjånad da mamma var
ung, seier ho.
– Dersom du kunne velje, ville du heller vore ung
i ei anna tid?
– Kanskje. Eller eigentleg ikkje. Berre tenk på dei
mogelegheitene vi har i dag i forhold til før. Eg kan
studere i utlandet, utdanne meg til kva eg vil, og det
er mykje lettare å få kontaktar over heile verda. Min
største draum er å jobbe i FN, fortel ho.
Ragnhild Stenvaagnes og Hanne Louise Åkernes,
Bergens Tidende, 15. juni 2012
Teksten er sett om til nynorsk for dette oppgåvesettet.
Ragnhild Stenvaagnes og Hanne Louise Åkernes, Bergens Tidende, 15. juni 2012
Teksten er sett om til nynorsk for dette oppgåvesettet.
Side 7 av 16
NOR1049-V2013
Derfor
Hun var seks år
og fikk klokke
fikk tran hver morgen
kyss og klem
og fikk sove mellom mor og far
hun ble seksten år
begynte å beregne tiden
med sigaretter
og g sinnstilstander
da låste de hennes dør
og hhun
hun un ggrå
gråt råt al alen alene ene
Brit Bi Bri BrittL t Lossius LLoss
ossius ius (f ( (f. .1 . 1956), 1956
956), ),
Objektet Obj Objekt ek ekt kt ktet et tal taler,
er, 1974 19 74
Foto: colourbox.com

Veien til verdens ende (utdrag)
Anders er en liten gutt på 4–5 år. En dag mens far og mor er borte, går han inn på kontoret
til faren. Der står et stort skrivebord. Anders ønsker å overraske faren og vil lage
et fint mønster på bordkanten.
Anders ville skjære ut en list langs kanten av skrivebordet
med kniven. Anders var svært flink til slikt. Han
hadde skåret ut en rand langs den ene spekefjølen
med kniven sin, og fått ros for det; og for ikke mange
dagene siden hadde han tegnet en fin, lang bord med
rødkritt på grunnmuren utenfor kontoret. Og da hadde
far klappet ham på håret og sagt: Det var pent, det
der. Gjør flere slike ting, men ikke her på huset.
På veien opp mot huset så Anders klart for seg
hvordan utskjæringen skulle være. Den skulle ligne
hardangersøm, og han skulle risse den inn med spissen
av kniven langs kanten på bordet. Og far ville
rope ham inn på kontoret og stryke ham over håret og
si - . Han visste ikke riktig hva far ville si, men kjente
seg het og glad. Han la på sprang mot huset. Det var
liten tid, de var ventendes hjem igjen nå snart.
Det gikk så lett, det var ingen sak. Knivspissen
skar striper i poleringen og trengte seg inn i eiketreet.
Det ble fine, grå linjer i den svarte bordkanten. Og
mønsteret ble enda finere enn han hadde tenkt seg
på forhånd.
Hva ville far si når han kom hjem og fikk se denne
utskjæringen? Han ville si: Ser vi det, ser vi det! Slik
som han pleide å si når det var noe han ble glad for.
Og så ville han rope: Anders! Og Anders ville komme
inn fra forstuen. Og far ville se på Anders og si:
– Er det du som har gjort dette, Anders? –Ja, ville
Anders si. Og far ville se blidt på Anders til Anders fikk
vann i øynene, og så ville han si - - -.
Anders drømte.
Men kniven gikk sin gang, og utskjæringen ble
større og større og finere og finere. Og så var den
ferdig. Anders blåste vekk noe trestøv fra stripene.
Mønsteret sto der, fint som spindelvev, men tydelig.
Og nå hørte han karjolhjulene ute på tunet. Han smøg
seg ut i forstuen.
Far var i godlag, han klappet Anders på
hodet da han gikk forbi ham. Anders kjente
en klump i halsen.
Far gikk inn på kontoret. Anders ble stående
igjen ute i forstuen. Hjertet banket.
Han måtte sette seg litt på trappen opp til
annen etasje.
Det gikk lang tid, Anders hadde telt til
tyve mange ganger.
Så kom det.
Det begynte å tordne inne på
Foto: colourbox.com
Side 8 av 16
NOR1049-V2013
kontoret, – nokså lavt, men Anders kjente godt lyden.
Det kom så uventet, det var som gulvet ble borte, han
sank og sank…
Han skjønte med ett hva han hadde gjort.
Alt sammen kom av…
– Anders!
Det var far som sto i døren.
– Kom inn her, Anders!
Mor var også der inne.
Far så på ham og var rød i ansiktet.
– Er det du som har gjort dette, Anders?
– Nei! sa Anders.
Far slo i bordet så blekkhuset hoppet.
– Jeg spør enda en gang: Er det du?
– Nei.
Han kjente ikke stemmen sin.
Mor sa ingenting.
– Gå ut i forstuen og tenk deg om! sa far.
Han gikk ut i forstuen. Han satte seg på det nederste
trappetrinnet. Han prøvde å tenke på noe, men
kunne ikke.
Det gikk en stund. Så kom mor ut. Ikke fra kontoret,
men fra kjøkkenet. Hun gikk og satte seg hos
ham.
– Er det du som har gjort det, Anders? Fortell det
til meg.
Han brast i gråt.
– Ja.
– Men hvorfor har du gjort det?

Det kunne ikke nytte, kunne ikke nytte å forklare.
– Jeg vet ikke –
Hun satt en stund; men han hadde ikke annet å si.
Hun reiste seg og gikk inn på kontoret.
En liten stund – så sto far i døren.
– Kom inn her, Anders!
Mor sto der.
Far stirret svært kvast.
– Nå. Det er altså du som har gjort det. Hvorfor har
du gjort det? Svar!
Hun hadde gått rett inn og fortalt det.
– Hvorfor har du gjort det, sier jeg! Svar!
– Men – sa mor.
Far veivet henne vekk.
– Gå din vei du. Dette skal Anders og jeg klare.
– Men –
Far trampet i gulvet. Mor sto ennå litt – så gikk
hun. Ved døren snudde hun seg, det var som hun ville
si noe; men så gikk hun, døren lukket seg bak henne.
Han sto igjen alene med far.
– Hvorfor gjorde du det, Anders?
Han så opp på ansiktet til far høyt der oppe.
Det kunne ikke nytte.
– Nå. Du vil ikke svare?
Han gikk og hentet riset bak speilet. Stilte seg opp
og så på Anders.
– Du vet, Anders, at du ofte har gjort ting som jeg
har sagt du ikke skulle gjøre. Men jeg har
ikke sett noe virkelig vondt i det. I dag er det første
gang jeg ser deg gjøre stygge ting av ondskap. Av ren
og skjær ondskap!
Han sto og snakket seg opp. Sto og pustet seg
opp.
– Du har skjemt ut skrivebordet mitt av ren ondskap.
Men jeg skal lære deg! Jeg spør deg for siste
gang: Hvorfor har du gjort det?
Anders så på ham. Far var blitt så stor, han nådde
nesten opp til taket.
– Fordi du er en drittsekk! sa han.
Det ga et søkk i far. Men ellers så det nesten ut
som han likte det. Han sluttet med å puste seg opp.
– Nå. Knapp ned buksene!
Anders telte til sju.
– Vil du be om forlatelse?
Anders så på ham og sa ingenting. Langsomt ble
far rød i ansiktet igjen.
– Nå. Det var ikke nok!
Han slo hardere nå. Anders skrek ikke og gråt ikke.
– Vil du be om forlatelse?
Han så på den store, fremmede mannen.
– Nei.
Det gjorde meget vondere for hver gang. Han frøs,
og gloende flammer slo ham over kroppen. Han måtte
skrike, men han kunne ikke gråte, det var som han var
blitt tørr og sprukken innvendig.
Femte gangen ba han om forlatelse. Ansiktet til
far var så stort. Det var underlig at han kunne ha så
veldig ansikt når han var så langt borte.
Da han kom ut i forstuen, sto hun der. Hun tok et
skritt frem mot ham.
– Anders –
Han så en rett strek fra der han sto og frem til
døren, den fulgte han, og kom forbi henne.
Hun hadde gått rett inn og fortalt det.
Det var så underlig – han var så langt borte.
Han gikk nedover mot skålen.
Det luktet støv og kvae og sagflis inne i skålen.
Solen laget lysvegger innover fra veggsprekkene.
Han ble stående og se i veggen.
Sigurd Hoel (1890-1960)
Veien til verdens ende, 1933
Teksten er tilrettelagt for dette oppgavesettet.
Ordforklaring
en karjol: en vogn som blir trukket av en hest
en skåle: et vedskjul
§Lov om barn og foreldre
(barneloven) § 30 (utdrag)
Side 9 av 16
NOR1049-V2013
Barnet må ikke utsettes for vold eller på
annen måte bli behandlet slik at den fysiske
eller psykiske helsen blir utsatt for skade
eller fare. Dette gjelder også når volden blir
brukt som ledd i oppdragelsen av barnet.
Bruk av vold og skremmende eller plagsom
adferd eller annen hensynsløs adferd overfor
barnet er forbudt.
Lovdata.no
Nedlastet 18.11.2012
Teksten er oversatt til bokmål for dette oppgavesettet.

Foto: www.fargespill.no
Side 10 av 16
NOR1049-V2013
Synger
fiendens
fredssang
– Jeg hørte sangen «Benina mahoro» for første gang
«feire». Det var folk fra Rwanda, Kongo og Somalia. Alle
fremførte sine ting. Tutsiene fra Rwanda sang alltid
«Benina mahoro» – en sang om fred. Jeg hatet dem,
fordi de drepte min far, men jeg klarte ikke å hate sangen,
forteller hun.
nes
egen. Men det var ikke den hun valgte å synge da
Bergen kommune delte ut priser og stipender til byens
kulturliv i går. Da vartet hun heller opp med en sang fra
fødelandet Kongo, samt Lillebjørn Nilsens «Danse, ikke
gråte nå».
en sterk historie. Hun vokste opp i Goma i Kongo og var
bare seks år da krigen brøt ut. Sammen med familien
fange av tutsier i Rwanda.
– Jeg var pappas jente. Han pleide alltid å holde det
han lovet. Den dagen sa han at jeg måtte gå sammen
med min mor, og lovet at han skulle komme etter. Men
det gjorde han aldri. Nå er jeg voksen, og det føles litt
dumt å sitte og vente på et dødt menneske, men det
gjør jeg altså.
henne å synge. Mange sanger, som hun har båret med
– Jeg har sunget hele tiden. Et år hadde vi et
å synge Kongos nasjonalsang. Jeg hadde ikke sunget
den på syv hele år. Men vet du hva, jeg reiste meg opp
og sang den helt uten feil. Jeg kunne ikke tro det. Jeg
ble helt sjokkert over meg selv.
-
i USA. De var imponerte og ønsket henne lykke til.
– Men en lærer fortalte at Norge lå i Skandinavia,
og viste meg det på kartet. Det lå helt oppe på toppen,
og jeg tenkte at det landet måtte ligge veldig nær
solen.
– Hvordan var det å komme hit?
– Jeg syntes det var helt fantastisk å kjøre over
så tørt. Jeg tenkte «jeg skal svømme hver dag», men
det har jeg altså ennå ikke gjort. Det er altfor kaldt.

Den første handleturen alene gjorde sterkt
inntrykk på henne.
– Jeg tok bussen til butikken. Alle var så stille
at jeg var sikker på at noen hadde dødd. Kanskje
en prest eller en politiker. Men jeg hadde ikke
ser
til et land der folk går nakne, skal du gå naken
sammen med dem. Så jeg ble sittende på bussen
og sørge sammen med de andre, og håpet at den
døde ikke hadde barn. Det var en trist tur.
etter beste evne.
– Dersom jeg så en etikett med bilde av et
jordbær, antok jeg at det var jordbær inne i pakken.
Enkelt og greit, helt til jeg så bokser med
Malawi var vi ofte sultne, men selv ikke der spiste
vi katter eller hunder.
Og verre skulle det bli for ungjenten som
hadde hørt skrøner om at hvite folk spiste svarte
mennesker.
et lite barn!
Den ellers så uskyldige innpakningen av Stab-
seg ut av butikken. Sjokkert, og bare med noen
bananer som fangst.
på Nygård skole. Etter hvert ble hun også invitert
med i Fargespill. Dette møtet ble heller ikke helt
uproblematisk. Det var tutsier fra Rwanda der.
– Det tenkte jeg ikke var mulig, så jeg spurte
dem når de skulle slutte, siden jeg hadde begynt.
Det hadde de ingen planer om, og i dag synger
sammen med dem.
Tonje Aursland
Bergens Tidende, 15. september 2012
Tekstkommentar
Fargespill er et prosjekt som startet i 2004.
Det er en multietnisk forestilling med barn og unge fra
ca 20 forskjellige nasjoner.
Foto: www.fargespill.no
Side 11 av 16
NOR1049-V2013
SOMMERFUGGEL
I VINTERLAND
Æ så dæ i går på gata
Da byen lå kald og stor
Æ så du va ny i livet
Og æ så du va ny i nord
Og mora di bar en koffert
Med alt det ho eide i
Og du gikk å bar på hennes drøm
Om en gang å få bli fri
Refr.:
Og du ga mæ et smil
Sommerfuggel i vinterland
Ingen får ta fra dæ
Fargan du viste mæ
Og må drømmen du bær bli sann
Sommerfuggel i vinterland
Og mora di bær på minna
Om alt det ho har forlatt
Ho vet ikke om ho ser igjen
Han som de tok ei natt
Nu hold ho dæ fast i handa
Så gjør ho dæ varm óg
Og ho håpe du e velkommen hit så såran en gang skal gro
Refr.:
Og du ga mæ et smil…osv.
Æ håpe vi tar imot dæ
Æ håpe du slæpp å frys
Æ vet du kan gi oss farge og latter og liv og lys
Æ så dæ i går på gata
Da byen lå kald og stor
Og æ så du va ny i livet
Og æ så du va ny i nord
Refr.:
Og du ga mæ et smil…osv.
Ordforklaring
Teksten er skrevet på bodødialekt.
æ: jeg
dæ: deg
bær: bærer
slæpp: slipper
Halvdan Sivertsen (f. 1950), Ny og naken, 1987
Foto: colourbox.com

Avgrensa haldbarheit (utdrag)
Det var midt i fellesferien, og eg hugsar at sola skein
intenst over Bergen. Ho gjorde sjølvsagt ikkje det.
Vêret var akkurat slik det plar vere i juli på den kanten
av landet: svært variabelt. Ennå var det ei heil veke
til vi skulle dra på ferie. Ei heil æve. Alle kameratane
mine var allereie reist, og eg kjeda meg. Kjeda meg!
Kjeda meg! Eg var tolv år gammal, for gammal til å
leike, for ung til å drive med vaksenting. Så eg gjorde
ingen ting – bortsett frå å kjede meg.
Ho var tre år eldre enn eg. Og ho var jente, eller
riktigare: ung kvinne. Eit slikt vesen ein ser på med
ei blanding av nysgjerrigheit og vantru, tiltrekking og
avsky – dersom ein er tolv år gammal. Og gut. Eg
visste godt kven ho var, eg gjekk i parallellklasse med
veslebroren hennar. Men eg hadde aldri snakka med
henne. Aldri skjenka henne ein tanke.
Nå sat ho på plenen og la kabal.
– Kva er det du glanar på?
Stemma var ikkje uvennleg, heller ertande. Eg
skamma meg litt fordi eg var blitt avslørt i å stire på
henne. Den naturlege reaksjonen på spørsmålet var å
slenge tilbake «det skal du drite i», eller noko liknande,
men eg var så desperat, så sveltefôra på selskap, at
eg i staden valde å overhøyre kommentaren hennar.
– Er det kabal?
Ho nikka. Eg nærma meg forsiktig. Ho såg opp.
Vurderte meg med eit kritisk blikk. Så smilte ho.
– Lyst å spele kort?
Dermed var det gjort. Dei neste dagane gjekk det
i Mattis, Femslyng og Vri åttar. Dessutan lærte ho meg
å spele tomannskabal, som var heilt nytt for meg. Var
det sol, sat vi ute og spelte. Regna det, fann vi ein
trappeoppgang. Mellom kortøktene blei vi sakte kjente
med kvarandre. I tillegg til å vere djevelsk god å spele
Det barn du var
skal du aldri bli
det barn du var skal du aldri bli
ingen kan hente frem
de drømmene som formet deg
de bilder som fylte sommernatten
med grønn sol og gule slanger
det barn du var skal du aldri bli
ingen kan åpne dørene
til de rom du har forlatt
du har lagt noe bak deg
du har mistet noe du holdt av
rom som var varme
rom fulle av vann og blomstertapet
det barn du var skal du aldri blii
ingen kan ta deg med til dagene e
da klokken var et mysterium
da du visste alt om angst og kjærlighet ærlighet
ingen kan gi deg den kvelden
da lek og latter fulgte deg inn i søvnen søvneen
og ingenting var umulig
det barn du var skal du aldri bli
den du er skal du snart glemmee
kort, oppdaga eg at ho var både smart og morosam
å vere saman med. Dessutan var ho i same situasjon
som eg. Alle venninnene hennar var bortreiste, og
ho kjeda seg. Felles skjebne, felles trøyst. Vi hadde
lik musikksmak, begge digga vi David Bowie og endå
viktigare: begge hata «Tie a Yellow Ribbon», sommaren
si landeplage, intenst. Vi spøkte, lo, prata – og spelte
kort. Var det ymt av noko anna mellom oss? Vi snakka
aldri om det, men eg hadde bestemt inntrykk av at
forholdet mellom oss var veldig tydeleg definert. Det
nærmaste vi kom, var å utveksle komplimentar.
– Eg skulle ønske veslebroren min var like hyggeleg
som du, sa ho, ein av dei siste dagane vi var saman.
– Og eg skulle ønske storesøstrene mine var like
greie som du, sa eg. Så følgde eit pinleg, taust augeblikk
… Da skunda eg meg å vri til spar.
Ein annan ting vi heller aldri snakka om, var at vi
begge visste at vennskapen vår var tidsavgrensa.
Eg, som ein gut på tolv, kunne ikkje vere venn med
ei jente på femten. Og kva ville venninnene hennar
seie, dersom dei fekk vite ho hadde vore dagevis
saman med ein drittunge som eg?
Dagane flaug, snart var eg i Stockholm med
foreldra mine, snart var eg heime igjen saman med
kameratane mine. Hausten kom, skolen begynte, og
den intense sommarvennskapen var for lengst redusert
til eit falma minne. I åra som følgde hende det vi
trefte kvarandre, veksla blikk og nå og da kanskje eit
forsiktig smil.
Vi snakka aldri saman igjen.
Men eg kan framleis spele tomannskabal.
Lars Saabye Christensen n (f. 1953) 11953)
Hvor er det blitt av alle gutta, 1991 199 99 991
Side 12 av 16
NOR1049-V2012
eal@dagbladet.no
Magasinet Dagbladet, 8. september 2012
Teksten er sett om til nynorsk for dette oppgåvesettet.
Foto: colourbox.com

Foto: colourbox.com
I begynnelsen var ordet – står det i Bibelen.
Jeg tror ikke det. Jeg tror: I begynnelsen var bildet.
Menneskene har ikke språk. De måtte bruke fakter og grimaser.
De måtte tegne for hverandre, rable på veggene. Språket kom
senere. Og med språket kom sivilisasjonen. Kunnskap kunne
konsentreres til en setning. Lett å bære med seg. Med språket kom
evnen til nyanser og presisjon. Til flere trinns tenkeoperasjoner.
Uten språket – ordet– og skriftspråket ville vi fremdeles stått og tegnet på hulevegger.
Det er ikke sant at ...
Det er ikke sant at vi får stadig nye ord i språket vårt. For hvert nytt ord forsvinner det ti.
Det er ikke sant at vi får stadig nye ord i språket vårt. For hvert nytt ord forsvinner det
Det er ikke sant at vi får stadig nye ord i språket vårt. For hvert nytt ord forsvinner
Det er ikke sant at vi får stadig nye ord i språket vårt. For hvert nytt ord
Det er ikke sant at vi får stadig nye ord i språket vårt. For hvert nytt
Det er ikke sant at vi får stadig nye ord i språket vårt. For hvert
Det er ikke sant at vi får stadig nye ord i språket vårt. For
Det er ikke sant at vi får stadig nye ord i språket vårt.
Det er ikke sant at vi får stadig nye ord i språket
Det er ikke sant at vi får stadig nye ord i
Det er ikke sant at vi får stadig nye ord
Det er ikke sant at vi får stadig nye
Det er ikke sant at vi får stadig
Det er ikke sant at vi får
Det er ikke sant at vi
Det er ikke sant at
Det er ikke sant
Det er ikke
Det er
Det
I begynnelsen var ordet
Crazy språk, assa (utdrag)
Skrevet av «hemmelig»
Fra Dagbladet– et av finalediktene i Skolekammeret,
forum for elevdikt, mai 2005
Tor Åge Bringsværd (f. 1939)
Pustehull, 1989
Jeg synes det er morsomt å tenke på hvordan språket har forandret seg de siste 50 årene. Jeg
forestiller meg at før så snakket man tydeligere. Alle bokstavene ble uttalt, eller i hvert fall alle
konsonantene.
Nå sier vi mer «æ’kke så farlig», «tro’kke det» osv. Vi har også tatt inn masse engelske ord,
for eksempel: Han var helt crazy, wow og lignende. Mange av våre ord har lenge vært påvirket av
det engelske språket, men det har utviklet seg til at vi bytter ut norske ord og erstatter dem med
engelske i nesten alle setninger vi bruker.
Vi ungdom sier også mye «liksom/leiks» og «assa». Dette er to ord nesten alle ungdommer,
spesielt jenter, bruker absolutt hele tiden. Hvis en 14 år gammel jente snakker til en 90 år gammel
dame på samme måte som hun gjør til en annen 14 år gammel jente, vil ikke den gamle damen
forstå noen ting av hva hun sier. Og omvendt. Man tilpasser seg etter hvem man prater med. Man
snakker annerledes til sine foreldre og eldre, enn til venner og jevnaldrende.
Språk forandrer seg hver dag. Det har det alltid gjort, og det vil det alltid gjøre.
Jente (14)
http://www.aftenposten.no/meninger/sid/Crazy-sprak_-assa-6792932.html Nedlastet 28.09.2012
Side 13 av 16
NOR1049-V2013
Foto: colourbox.com

Et halvt ark papir
Det siste flyttelasset hadde gått; leieboeren, en ung
mann med sørgebånd rundt hatten, gikk enda en gang
gjennom leiligheten for å se om han hadde glemt noe.
Nei, han hadde ikke glemt noe, absolutt ingen ting; og
så gikk han ut i entreen, fast bestemt på ikke å tenke
mer på det han hadde opplevd i denne leiligheten.
Men se, ute i entreen, like ved telefonen, var et halvt
ark papir festet med stifter; og det var tettskrevet med
forskjellige håndskrifter, noe tydelig med blekk, noe
rablet ned med vanlig blyant eller rød penn. Der stod
det, hele denne skjønne historien som var utspilt i den
korte tiden av to år; alt han ville glemme, stod der; et
stykke menneskeliv på et halvt ark papir.
Han tok ned arket; det var et slikt solgult kladdepapir
som skinner.
Han la det på kaminhyllen i spisestuen og stod
bøyd over denne og leste.
Først stod navnet hennes; Alice, det peneste navnet
han visste den gang, fordi det var hans forlovedes.
Og nummeret - 15 11. Det så ut som et salmenummer
i kirken. Så stod det: Banken. Det var hans arbeid,
det hellige arbeidet, som gav brød, hjem og ektemake,
eksistensgrunnlaget. Men det var overstrøket! For banken
hadde gått over ende, men han hadde reddet seg
over til en annen bank, likevel hadde det vært en kort
tid i sterk uro.
Så kom det. Blomsterbutikken og leiekusken. Det var
forlovelsen, da han hadde lommen full av penger.
Derpå: møbelhandleren, tapetsereren: han setter
bo. Transportbyrået: de flytter inn.
Operaens billettkontor: 50 50. De er nygifte og går
på Operaen om søndagen. Deres beste stunder, da
de selv sitter tause og møtes i skjønnhet og harmoni i
eventyrlandet på den andre siden av teppet. Her følger
et mannsnavn, som er overstrøket. Det var en venn
som hadde nådd en viss posisjon i samfunnet, men
som ikke kunne bære lykken, og falt, redningsløst,
og måtte reise langt bort. Så forgjengelig er det!
Her er det tydelig at noe nytt har kommet inn
Side 14 av 16
NOR1049-V2013
i ektefellenes liv. Det står, med kvinnehånd, og blyant:
«Fruen». Hvilken frue? – Jo, hun med den store kappen
og det vennlige deltagende ansiktet, som kommer så
stille, og aldri går gjennom spisestuen, men tar veien
gjennom gangen til soveværelset.
Under hennes navn står Doktor L. For første gang
dukker det nå opp et navn på en slektning. Det står
«Mamma». Det er svigermoren, som har holdt seg
diskré i bakgrunnen for ikke å forstyrre de nygifte, men
nå påkalles i nødens stund, og kommer med glede,
ettersom det er bruk for henne.
Her begynner en masse rabling med blått og rødt.
Arbeidsformidlingen: hushjelpen har flyttet, eller kanskje
en ny skal ansettes. Apoteket. Hm! Det mørkner!
Meieriet. Her rekvireres melk, tuberkelfri. Kolonialen,
slakteren etc. Huset begynner å styres pr. telefon; da
er husmoren ikke på sin plass. Nei. For hun ligger til
sengs.
Det som siden fulgte, kunne han ikke lese, for det
begynte å sortne for øynene, slik det må gjøre for den
druknende på havet når han skal se gjennom salt
vann. Men der stod det: Begravelsesbyrået. Det sier
jo nok! – En stor og en liten, underforstått kiste.
Siden stod det ikke mer: Kiste sluttet det med;
og det gjør det.
Men han tok solpapiret, kysset det og la det i brystlommen.
På to minutter hadde han gjennomlevd to år av sitt
liv.
Han var ikke bøyd da han gikk ut; han bar tvert
imot hodet høyt, som et lykkelig og stolt menneske for
han følte at han allikevel hadde eid det skjønneste.
Hvor mange arme mennesker som aldri har fått det!
August Strindberg (1849-1912) Sagor, 1903
Oversatt til bokmål av Gunnel Malmstrøm.
Ordforklaring
forgjengelig: som ikke varer
tuberkelfri: fri for tuberkelbasillen som framkaller den smittsomme
sykdommen tuberekulose
arme: fattige, stakkars
Foto: colourbox.com

Utvandring til Amerika (utdrag)
I perioden 1836-1915 utvandra over 750 000 nordmenn
til Amerika. Noreg var det nordiske landet som
hadde størst utvandring i forhold til folketalet.
Frå 1866 fekk vi det vi kallar dei store utvandringsbølgjene.
Til å begynne med var det stort sett gardbrukarar
som emigrerte, men etter kvart var det minst
like mange byfolk som sette kursen mot Amerika.
Dei første tiåra hadde vi det vi kallar familieemigrasjon.
Nokre gonger emigrerte familiane saman, men
oftast var det nok mennene som flytta først. Når
mannen hadde etablert seg, kom kona og barna etter.
At menn flytta først, har samanheng både med at det
Innvandring til Noreg (utdrag)
Noreg har «alltid» vore eit fleirkulturelt samfunn. Innvandring
er ikkje noko nytt, men talet på innvandrarar
har stige kraftig dei siste tretti åra.
På 1600- og 1700-talet kom det mange tyskarar,
hollendarar og danskar til Noreg. Noreg hadde stort
behov for ekspertise, og både sølvgruvene på Kongsberg
og koparverket på Røros hadde eit stort innslag
av utlendingar i dei leiande stillingane. Frå 1860-åra
var svenskane den største innvandrargruppa i Noreg.
I 1960- og 1970-åra var det stort behov for arbeidskraft,
og talet på innvandrarar steig. Dei aller
fleste av dei kom frå vestlege land. I 1970 var det
for eksempel 338 marokkanarar, 135 tyrkarar, 113
pakistanarar og 1647 britar i Noreg.
var eit mannsoverskot i dei periodane da utvandringa
var størst, men også fordi det gjerne var dei som tok
initiativ til å reise. Dei siste tiåra var det ofte enkeltpersonar,
også nå flest menn, som reiste over.
Fleire historikarar har peikt på moderniseringa
som ei årsak til flytting, men dei første bølgjene med
emigrantar reiste frå eit førindustrielt samfunn.
Inga Berntsen Rudi
http://www.kildenett.no/artikler/2009/1233490965.14?print=true
Lasta ned 18.10.2012
Teksten er sett om til nynorsk for dette oppgåvesettet.
I 1975 blei det innført innvandringsstopp. Det blei
stilt strengare krav for å få arbeidsløyve. Mellom 1960
og 1985 steig likevel talet på innvandrarar frå 25 000
til 100 000, mykje fordi innvandrarane framleis hadde
rett til å få familien sin hit. Frå rundt 1980 har Noreg
også tatt imot mange tusen flyktningar som har flykta
frå krig og udemokratiske land, og mange har fått innvilga
asyl i Noreg. I 1980 hadde fleirtalet av innvandrarane
vestleg bakgrunn, mens tre av fire i dag kjem frå
ikkje-vestlege land.
Side 15 av 16
NOR1049-V2013
http://radardigital.cappelendamm.no/c479653/artikkel/vis.html?tid=482837
Lasta ned 18.10.2012
Teksten er sett om til nynorsk for dette oppgåvesettet.
Foto:www.tastahistorielag.no

Om å vokse nedover
Jo større byene blir
jo mindre blir menneskene.
Jo høyere husene stikker mot skyene
jo lavere blir de som må bo der.
I New York er du bare 10 cm.
I London og Singapore kanskje en engelsk fot.
Og byene vokser og vokser
og livet ditt blir mindre og mindre verd.
Snart er vi høye som gresstuster bare,
og kan tas med en plenklipper
tidlig en søndag formiddag.
Eller hva tror du?
Rolf Jacobsen (1907-94), Tenk på noe annet, 1979
Ordforklaring
en engelsk fot: ca 30 cm
Foto: colourbox Design og trykk: 07 Gruppen AS