Oslo B - Helge Hiram Jensen

Noen tanker om
Bjørvika, arkitektur
og byplanlegging
Av Christopher Rådlund // Stiller ut på Galleri BOA 15 - 24 aug.
Planleggingen og oppføringen av det nye
Bjørvika er valgt som utgangspunkt for dette
essay. Teksten vil ikke gå inn på spesifikke detaljer
vedrørende beslutningsprosesser, økonomiske
forhold eller PBEs og arkitektkontorenes
arbeidsprosesser. Formålet er å sammenfatte en
kritisk vurdering av det bymiljø som nå tar form
i Bjørvika og å belyse de historisk-ideologiske og
estetisk-moralske tolkingsmodeller som styrer
frem mot slik forming av arkitektur og byrom. Et
hovedanliggende er at påvise alternativer til den
utvikling som manifesterer seg i Bjørvika.
Bjørvika – Grønland
Barcode, slik det tar form i Bjørvika, består av en rekke høyblokker,
lang- smale i nord – sørlig retning, for å beholde lys fra
og utsikt mot fjorden. Formasjonen er inspirert av og har tatt
navnet fra den vareidentifiserende strek- koden. Hver bygning
er «individuelt» formet, behandlet som et «objekt», for å gi inntrykk
av morfologisk diversitet. Området skal så å si gi «moderniteten»
gestalt og forhåpentligvis sette Oslo på kartet over interessante
arkitekturbyer i verden.
Det byplanmessige grepet har nørt opp under mye følelser
og debatt, for og mot. Utbyggingen har engasjert et mangfold
av Oslo- borgere, legmenn som fagmenn. Det har vært arkitekter
mot «vanlig folk», utnyttere mot vernere. Politikere har forekommet
i begge leire, men mange har av strategiske årsaker
holdt seg utenfor debatten.
Barcode – for noen: fantasieggende og grensesprengende bygninger
– for andre: Absurde og groteske bygningsformer. Og
stadig høyere.
Av prosjektets tilhengere fremheves barcode arrangementet
som progressiv og fremtidsrettet byutforming. Det skal ikke
mye vurdering til for at se at det i grunn baserer seg på en for
lengst vedtatt modernistisk estetikk. Noen små komposisjonelle
grep skiller Barcode fra tjueårenes avantgardistiske teorier
eller de kontorbygg som har vokst opp rundt om i Oslo og
resten av verden siden femtiårene. Et så veldokumentert fenomen
kan vanskelig betraktes som særlig nyskapende.
Det nærliggende området rundt Jernbanen, OsloCity og langs
Schweigaardsgate kjennetegnes ved gigantiske byggingskomplekser
og et uoversiktlig trafikkapparat. Titusener av mennesker
tvinges daglig til å passere bygninger, passasjer, bruer og
tunneler. Den negative termen «tvinges» må brukes, ettersom
den absolutte majoriteten av Osloboere, dagpendlere og tilreisende
oppfatter miljøet som ubehaglig stressende, estetisk
ustimulerende og brutalt proporsjonert.
På andre siden av jernbaneområdet fra Bjørvika, mellom Schweigaards
gate og Grønland, vokser det nå opp et nytt boligområde.
Hvitpussede murhus i ny-funsjonalistisk stil på åtte till ti etasjer,
er tilknyttet det småskalerte Grønland. Den multikulturelle
bydelen, med sitt livlige og myldrende gateliv har plutselig fått
et tilskudd av drabantbylignede bebyggelse; høyreiste og langstrakte
boligkomplekser som bevisst uharmonisk bryter med de
bymessige kvalitetene som preger Grønland. De nye bygningene
kjennetegnes av formidealer som snarere knytter dem til det
vestre nærområdet Galleri Oslo (bussterminalen), Posthuset og
Jernbaneområdet samtidig som det på den smale landstripen
mellom Schweigaards gate og sporområdet reises flere kontorbygginger
i samme formspråk som dominerer Barcode-rekken.
s . 11
KO N T U R
N r. 1 4