Oslo B - Helge Hiram Jensen

Kunst, rom, offentlighet
og reformering av
fellesskapets verdier
Av Tone Hansen
Denne teksten skrives med en spesifikk situasjon i
bakhodet. Svært mange land omdefinerer sine offentlige
institusjoner, offentlige rom og fellesgoder
i lys av tre ulike reform- og reklamemodeller:
«Cool Britain», kulturindustri på nasjonalt
plan, New Public Management (NPM) som dreier
seg om reorganisering av statlige bedrifter og
tjenester etter bedriftsmodeller, og Guggenheimeffekten
som dreier seg om internasjonal profilering
av institusjoner eller nasjonalstater i seg
selv gjennom den positive effekten av kunst. [1]
Dette skaper nye kunstrom, men også nye konflikter for kunstnere
å forholde seg til, lokalt som internasjonalt.
Det er vel ingen overdrivelse å påstå at det er svært liten forskjell
på en sentrumvenstre-regjering og en sentrumhøyre-regjering
når det kommer til innføringen av NPM som styrings-
og organisasjonsmodell i kultursektoren. De dreier alle om på
den samme reformaksen med et tungrodd statsapparat i sentrum,
som ikke ser ut til å slutte å vokse. Store kulturinstitusjoner
skilles ut som private stiftelser, som igjen finansierer driften
gjennom øremerkede tilskudd, mens profiterbare deler av
statlige forvaltningsinstitusjoner skilles ut til egne selskaper.
I postkommunistiske land som Litauen får kulturen en ny rolle
i nasjonal reklame på samme måte som i Norge, Oslo drøm-
mer om et stormuseum. Den nye operaen i sjøkanten skal gi
fart til utviklingen av havneområdet rundt Oslo. Vilnius’ ordfører
Arturas Zuokas planlegger et Guggenheim-museum innen
2009, som en del av 1000-årsjubileet for Vilnius og som del av
søknaden om å bli europeisk kulturby. Alle drømmer om Bilbaoeffekten:
effektiv som byutvikling, dysfunksjonell som utstillingsrom
- fantastisk som publikumsmagnet, riktignok fullstendig
programmert fra USA, men finansiert lokalt.
New Public Management har vært virksomt som organiseringsgrep
i 20 år. Det har vært med på å endre språket vårt,
markedsføringen av kunstinstitusjonene, kommunene, offentlige
bedrifter og tjenester. Der hvor et mangfold ønskes, snekres
bedriftsstrategier og profiler sammen for å skape «helhetlige»
uttrykk - noe som får utdanningsinstitusjonene, museene,
statlige institusjoner og bedrifter til å se mer og mer ut som
det samme «helhetlige» produktet. De samme mekanismene
er i sving i fraflyttingstruede kommuner som i fristilte statlige
bedrifter. Derfor er det ingen vesensforskjell mellom logoen
Fra Hausmania // Foto: Anita Hillestad
og markedsføringen til Museums Quartier i Wien og logoen
til tettstedet Os utenfor Bergen, eller den statlig eide bedriften
Mesta. Alle tre skal være møtesteder for innovasjon, nytenkning,
utvikling. Det er de samme formene, fargene og begrepene
som skal gjøre et «museums-cluster» i Østerrike, en statseid
bedrift og en bygd på vestkysten av Norge til noe helt spesielt.
«Design is always total design», skriver den New Zealandske arkitekten
og rektoren for Columbia Universitys Graduate School
of Architecture, Mark Wigley, i teksten What Ever Happened to
Total Design? [2] Wigley skriver om arkitektur som design, gjennom
å bruke to begreper for totaldesign; implosjon og eksplosjon.
Begreper som kontrasterer hverandre, men som likevel er
knyttet til hverandre som inn- og utpust.
«Implosive design is usually understood as a form of resistance,
if not the last stand. Architecture gathers all its
resources in one sacred place where architects collaborate
with other artists to produce an image of such intensity that
it blocks out the increasingly industrialized world. In contrast,
those who explode architecture out into every corner
of the world embrace the new age of standardization.»
Konsekvensen av en allestedsnærværende design er at de som
besitter makt til å utforme våre institusjoner innholdsmessig
og visuelt, sitter med de samme fargepalettene og de samme
organisasjonsmodellene. Globaliseringen på dette punktet flater
ut forskjeller til fordel for reklamebyråenes enkle metodikk.
Favorittfargene varierer og skifter, men harmonerer med hverandre
i stor grad. De samme mekanismene som er beskrevet
her virker for byutvikling.
s . 49
KO N T U R
N r. 1 4