Last ned pdf av magasinet her

2 3

INNHOLD
6. MADEBY
8. FARLIGE FØLELSER
13. NORSK FEST(IVAL)
14. TWITTERTYPER
16. TOR MILDE: DOMMEREN
19. UNDERSKUDD I BLINDE
20. RARE FESTIVALER
21. GRØNNE GREIER
22. SELVREALISERING -
INDIVIDUALISME ELLER
EGOISME?
25. SMÅGODT
28. MOTESERIE: LIVING FAIR
36. POP-PRINSESSEN
38. RETT PÅ SAK
42. KVINNEKONGER
46. FILDVELING
Ansvarlig redaktør: Silje Schei Tveitdal
4
5

Dette bladet er gitt ut av SV, men verken bidragsytere
eller intervjuobjekter tar noe partipolitisk
standpunkt med mindre annet er oppgitt. Meningene
som ytres i bladet er ikke representativt for SV
med mindre annet er oppgitt.
Magasinet er trykket hos Møklegaard i Fredrikstad
og distribueres på festivaler og kulturarrangement
i hele Norge. Magasinet finnes også i PDF-fil på
www.sv.no
Layout og design: Plastelina Design ///
plastelinadesign@gmail.com ///
Berit Bakkerud og Martine R. Holmsen
6
7

Med tilnavnet norsk rocks redningsmann
knyttes det store forventninger
rundt debutalbumet til John Olav
Nilsen & Gjengen. Frontmannen selv
føler ikke behov for å redde noe som
helst, utenom følelsene i musikken
han lager.
John Olav Nilsen kjøper en kebab til 35 kroner.
– Dette e byens billigste. Det e derfor den smaker
så godt.
Luften i Bergen er varmere enn på lenge og det
lukter våt asfalt. Det er endelig blitt vår, man
kan kjenne det på stemningen. Vi rusler ned til
teaterparken og deler noen pils. Dette har vi gjort
mange ganger før. Jeg kan med en gang si at jeg
kjenner John Olav godt, og er kanskje inhabil når
det kommer til å intervjue ham. Jeg har kjent ham
siden jeg var 15 år og vi møttes på en hjemmealenefest
ute av kontroll. Ryktet hadde spredd
seg til flere nabolag i Bergen, og John Olav var
midt i gjengen fra Loddefjord. Det var blitt folksomt
i eneboligen. Nelly med Country Grammar
var på stereoanlegget. Hele oppkjørselen utenfor
kjøkkenet var fylt med et førtitalls ungdommer
som ikke fikk komme inn og stemningen
begynte å bli høylydt. Den ble virkelig bråkete
da John Olav begynte å gestikulere med en svær
kjøkenkniv i vinduet. Allerede da kunne han glede
og provosere et publikum. Bråkete har det vært til
tider opp igjennom årene også. Det er ikke alt vi
to snakker like høyt om sammen. Men i dag har
John Olav adskillig lystigere nyheter å fortelle.
Etter å ha gjort en stor del av bergenspublikummet
til sine egne med utallige minneverdige kon-
FARLIGE
Tekst: Lars Vaular /// Foto: Fransisco Munoz
serter de siste to årene, fikk John Olav Nilsen &
Gjengen platekontrakt med VME, og Mikal Telle
fra Made Music ble deres manager. Det er
en liten omveltning fra virkeligheten til det badet
jeg hørte på de første øvingene deres i de nå
nedbrente Skuteviksbodene.
– Eg samlet en del av tjommiene mine og viste
fram ideer og sanger. Vi startet med å ikke vite
annet enn at eg hadde et knippe gode tekster og
noen melodier vi kunne spille. Den første sangen
eg skrev, “En gang til”, var alt vi bygde konsertene
rundt i begynnelsen. Det er på en måte sangen
som i utgangspunktet gjorde at det i hele tatt var
folk som ville spille i band med meg. Den gav oss
troen på at dette kunne være mer enn bare en
ting man snakker om, men ikke gjør noe med. Det
startet med at eg satt hjemme i leiligheten min og
spilte gitar og lagde tekster, og versjonen av ”En
gang til” som er b-siden på sjutommeren vår er jo
også det første opptaket av sangen som jeg tok
opp hjemme i leiligheten min, sammen med Nam
fra Fjorden Baby!. Vi startet med noen tekster og
melodier, og oss selv. Gjengen.
p3-hits i ”Diamanter og Kirsebær” og ”10
ganger 1000”, en tredje plass i Urørt finalen med
påfølgende nachspiel, og tilnavnet norsk rocks
redningsmann i anledning By:larm har skapt buzz
rundt gjengen. Og med oppmerksomheten følger
forventinger. De lærde strides ennå om Gjengen
er det neste store eller bare en hype med personlighet
og stilige klær.
– Eg bestemte meg tidlig for at det andre mener
om oss kan ikkje veie så tungt. Eg gjør det kanskje
for å skåne meg selv og oss, for å holde fokus på
det vi må gjøre. Vi har spilt sammen i to år, og vi
8 9

gjør det beste vi kan hver kveld.
Eg skjønner at når vi spiller på profilerte steder,
og får såpass mye oppmerksomhet så forventer
folk mye av oss som musikere, men det viktigste
for oss er følelsen vi prøver å skape. Det er en
grunn til at vi heter John Olav Nilsen & Gjengen,
og ikke John Olav Nilsen & Bandet. Vi skal bli bedre,
men uansett kor flinke og samspilte vi blir så
skal ennå den følelsen være den samme. Vi skal
aldri bli så teknisk dyktige at følelsen vi prøver å
skape forsvinner.
Det er tydelig at han er spent på hvordan overgangen
fra det asbestbefengte øvingslokalet
deres til den profesjonelle atmosfæren i Duper
Studio vil påvirke måten bandet høres ut. Sårbarheten
må ikke poleres bort sier han. Bandet
hadde aldri vært i studio før, men har i vår gjort
ferdig debutalbumet sitt med produsenthjelp fra
erfarne Yngve Sæthre som bl.a har produsert
album for veteraner som DumDumBoys og Anne
Grethe Preus, samt kompisene Fjorden Baby!. Albumet
med den foreløpige tittelen ” , gå med meg
” ventes å komme i butikkene i høst hvis alt går
etter planen, og John Olav forteller om en slitsom
prosess, mens han trekker på en Paramount.
– Det er forferdelig og fint. Ting har gått så fort, vi
gikk fra å spille i okkuperte bygninger til å spille på
store scener som Rockefeller. Og vi har aldri vært i
studio, så prosessen med Yngve er veldig lærerrik.
De første dagene var et helvete, det tar litt tid å
få hele kommunikasjonen på plass. Det var ikke
alle musikkuttrykkene vi helt skjønte og sånn. Og
musikk er jo ikke målbart, eller noe du kan ta og se
på fysisk, så alle musikkfolk har sine litt egne spesielle
måter å forklare på, og bruker egne uttrykk.
Men nå er kommunikasjonen mye bedre, og vi
forstår også mere av hva vi driver med. Mange av
sangene er bygget på skjeletter av tekst og melodi
jeg har spilt på gitaren min, 10 ganger 1000 er jo
egentlig en kassegitarlåt som bandet bare har
blåst til himmels og gitt en ny dimensjon i studio.
Flere i bandet kommer med ideer til melodier, og
alle er med på å utvikle sangene fra vi spiller dem
i øvingslokalet, til scenen og så til studio. Alle
bidrar, men eg går aldri med på å spille noe eg
ikkje liker. Vi blir et bedre band av å være i studio
og jobbe låtene ferdig, mens vi prøver å ikke
miste den stemningen sangen hadde fra starten.
Eg vil ha ut det eg følte når eg satt aleine og spilte
på gitaren. Eg synger jo ikke bare for å synge, då
hadde jo eg bare vært en sanger.
Jeg spør han hva han er, hvis han ikke er en
sanger. Han myser med øynene som for å understreke
hvor viktig det han sier er akkurat i det han
sier det.
– En forteller.
– Hva tenker du om muligheten til at dere med
debutplaten kan være i ferd med å gå fra å
være outsidere til å bli omfavnet av et bredere
publikum?
– Det er jo ironisk. Plutselig er tekstene eg skriver
noe den vanlige mannen i gaten kjenner seg igjen
i, eller i hvert fall liker å høre på. Eg skriver jo for
å lette mitt sinn først. Om liv de skulle ønske de
levde, eller et liv de levde men skulle ønske de
ikkje levde.
Telefonen hans ringer. Det er manageren.
– Det e vel ikkje sånn singback shit?
De diskuterer litt og John Olav ler i det han legger
på.
– Vi spiller på Slottsfjell, Øya og et par andre
festivaler i sommer. Telefonsamtalen handlet
om å spille på sånn VG Liste show. Det er jo
promo, men jeg vet ikke helt. Det er jo viktig at
folk får vite om at albumet er på vei. Publikum er
jo tusenvis av folk med 7-8 åringer sittende på
skuldrene. Jeg er ikke sikker på om 7-8 åringene
strengt tatt trenger å vite det.
På scenen er han kanskje litt mye for 7-8 åringene
å fordøye. Med et utseende og en klesstil
som knuser pikehjerter, og tekster og autoritet
som får dømte voldsmenn i publikum til å synge
med på de skjøreste tekstene hans. John Olav
Nilsen har ofte en ekstrem egenrådighet over seg,
og gjør som oftest som han vil, på godt og vondt.
Jeg har sett han være en idiot på fylla mange
ganger, til det punktet at jeg ikke kan forklare hva
som er gale med han. Noen ting har jeg bare ikke
ord for. Men det har han. Han er en person som
slavisk følger følelsene sine, og handler ofte på
sterke impulser, enten de er gode, vonde, geniale
eller latterlige. Denne umiddelbare egenrådigheten
kommer fram i sangene også. Han tar
egne valg, men sier som oftest selv at det bare blir
sånn. Bandet lager vakre melodier, tekstene hans
er dønn ærlige, og til tider klynker John Olav fram
toner mer enn han synger.
Jeg er kanskje ikke objektiv, men det er ikke de
som liker musikken til John Olav Nilsen og gjengen
heller, ikke en gang anmelderene. De legger
ikke vekt på at John Olav synger en sur tone her
og der, eller om gjengen ikke er skolerte musikere.
Kritikere påpeker at bandet er såpass skranglete
at det av og til kan føles som om hele sanger skal
falle sammen på konsertene. Fansen elsker det, og
sier det føles som om hele verden skal falle sammen.
John Olav Nilsen sier han prøver å formidle
følelser. Og følelser er irrasjonelle. Kjærligheten er
ikke objektiv.
10 11

Playlist:
Norsk
Fest(ival)
SV har bidratt til at ungdom mellom 16 og 20 år
1. John Olav Nilsen&Gjengen
i Rogaland og Buskerud får tilbud om kulturkort.
- Hull i himmelen
Med Kulturkortet koster kino, fotballkamper,
2. Pony the pirate - Psychopedia
konserter og andre kulturarrangement bare 50
3. Jaa9 & Onkl P - Glir Forbi
kroner. SV vil gi ungdom og studenter i
4. Donkeyboy - Ambitions
hele landet tilbud om kulturkort der de bor,
5. Montée - Isle of now
for kultur skal være for alle.
6. Lars Vaular - Schærligheten
7. Norma Sass - June
8. Ulver - Solitude
9. Marit Larsen - If a song could get...
10. Fjorden Baby - Anorektisk Utopi
12 11. Joddski - I krig og kjærlighet
13

– Twitter er den største
mikrobloggetjenesten på nettet.
– På twitter deler man informasjon på
maks 140 tegn.
– I følge tvitre.no er rundt 25 000
nordmenn på twitter.
Den konkrete
Journalisten
Journalisten er, sammen med trendsetteren, den
som får mest oppmerksomhet på twitter (med
unntak av de store kjendisene, da). For journalisten
gjelder det å være først ute med nyheter,spre
nyheter og bloggposter, og dessuten å få mest
mulig tips om aktualiteter fra ”vanlige” kvitrere.
Journalisten behøver ikke å være faktisk journalist
– i denne kategorien faller også bloggere som
deltar i debatter på andre nettsteder enn sitt eget.
Sjekk stilen hos:
@janomdahl
@martineaurdal
@oyvindholen
Den konkrete kvitreren svarer simpelthen på det
twitter tross alt spør om: ”What are you doing?”.
Og de er mange: Mora til kompisen din som
oppdaget twitter i forrige uke etter en dyptpløyende
reportasje i Dagbladet. Hun dama i klassen
din,hvis mest spennende samtaleemner handler
om TV-programmer. Han fyren på lesesalen som
aldri er med på en øl fordi han skal hjem å vaske
klær. Å jada. De har oppdaget sosiale medier
Trendsetter 2.0
de også. På tross av det mange vil oppleve som
Trendsetteren jobber gjerne i PR/kommunikas-
manglende sosial kompetanse. Artig nok deler
jons-bransjen, har stilige briller og er særdeles
de livet sitt med et vakuum da de som oftest ikke
opptatt av hvordan man bruker sosiale medier.
Mikrobloggen er den nye bloggen.
har noen som følger dem. Litt som bloggen de
Disse tar føringen i debatten om debatten.
Men hvem er folka med et ønske om
har, altså. Dette kvitres:
Hvilken politiker behersker twitter best? Hvilken
å uttrykke seg på 140 tegn? Vi gir deg
”Finner ikke brillene sine, og det er jammen van-
blogg bør vi følge med på? Hvilken artikkel skal
twittertypene.
skelig å lete etter dem. Har du sett dem?”, ”Får
vi lese? Hvilken kjendis gjør alt feil? Og det evige
ikke sett ungkaren uten briller”, ”Fant brillene!
spørsmålet: Hva kan vi lære av Obama? Typisk
Weeeeee”, ”Gleder seg til å koke te og lese bok,
er det også å finne diskusjoner av debatten om
MED BRILLER!”. Og: ”Urtete og Drageløperen –
debatten mellom trendsetteren og andre trend-
dette er livet”, ”Snart Grosvold :)))))))”, ”Syns
settere på twitter, og slik spre meningene deres
Tekst: Christine Dancke
synd på han svensken med brannsår på Grosvold.
til følgerne på begge sider. Trendsetteren er på
WITTER-
Kan vi ikke hjelpe ham?”, ”Er det ikke med hjartet
på rette staden i dag?”, ”Syns det er trist at NRK
sender friidrett, og kryper i loppekassa”.
alle seminarer som handler om sosiale media (og
det begynner å bli en del), bruker twitterkontoen
sin til å rapportere all seminar-aktivitet og bruker
hashtagger (det der #-tegnet) over en lav sko.
Sjekk stilen hos:
@ndrelid
@meriksen
@skipet
YPER
14
115

ERNA SOLBERG
Høyre
Erna er fra Bergen, så hun stiller unektelig med et
aldri så lite handikap der. Bergensere er, som alle
vet, veldig selvhevdende og utrolig lite ydmyke.
Pussig nok virker Erna av og til litt ydmyk, men,
pytt, det er sikkert en illusjon.
Skulle hun bli sammenlignet med en kjent reklamefigur,
ville hun vært Vingle-Petter fra Fjordland-reklamen,
og ikke han Lotto-millionæren fra
Verdal. Erna er blid og omgjengelig – stort sett
– men vet aldri egentlig hva hun eller partiet skal
mene. Enn si mener.
Hvorfor hun blir kalt ”Jern-Erna” er et lite mysterium.Det
er ingenting som kan minne om den
originale ”Iron Lady”, Margaret Thatcher, i Erna.
Snarere tvert i mot. Ernas uvilje til å ta et standpunkt
og holde det, minner mer om en gummimann.
Erna har store kjoler, men små vyer…
Terningkast: 2
TOR MILDE
Tekst: Tor Milde /// Illustrasjon: Plastelina Design
FELLER SIN DOM OVER NORSKE
PARTILEDERE
JENS STOLTENBERG
Ap
Ikke alle politikere tåler å bli sammenlignet med
en berømt og omskrevet romanfigur, men Jens er
en av dem. Og neida, vi snakker ikke om løytnant
Glahn. Hamsun skal få hvile i fred. Romanfiguren
Jens ligner på er H G Wells’ ”den usynlige
mannen” fra 1897. Jens er Norges statsminister,
og det vet vi fordi vi er blitt fortalt det. Ellers ville
vi neppe ha oppdaget det. Jens er usynlig som
Norges ledende politiker og leder for Norges
største parti. Han er rett og slett borte. Som i
”ikke tilstede”. Som i boken til H G Wells, er det
hovedpersonen selv om har gjort seg usynlig. Og
som i boken vet neppe Jens helt hvordan han skal
bli synlig igjen. Men én fordel har han i forhold til
Griffin: Han er ikke mentalt ustabil…
Terningkast: 2
DAGFINN HØYBRÅTEN
KrF
Det er ikke så lett å oppdage Dagfinns talenter,
for de er godt skjulte. Hvis de i det hele tatt
finnes. Dagfinn er kanskje den av partilederene
som virker mest striglet, mest profesjonell. Som
en født politiker. Så er han da også sønn av en
tidligere varaordfører i Oslo.
Dagfinn er mannen som konstruerte røykeloven, i
alle fall får han som oftest æren for at den ble til.
En gang var den utskjelt og hatet, nå er den stort
sett elsket. Spesielt innad i Dagfinns eget parti.
Jeg lurer på om det i det hele tatt er noen i KrF
som røyker? Dagfinn er alltid pent kledd. I dress.
Og slips. KrF-slips. Han er gift med Jorunn. Godt
han ikke er Høyre-mann. Da ville kona hett Bibbi.
Eller Tulla. Eller Nusse. Dagfinn ser snill ut. Men
det er utenpå. Inni er vi veldig ulike…
Terningkast: 3
LIV SIGNE NAVARSETE
Sp
Liv Signe er 50, samferdselsminister og fra Sogndal.
Ja, hva venter du på? Tror du jeg har så mye
annet å si om henne? Tja… siden hun er fra Sogndal
så kjenner hun kanskje Tone Damli Aaberge?
Er du på jakt etter en partileder som er som partiet,
litt bakstreversk, litt småborgerlig, litt i utakt
med store deler av folket, så har du funnet henne
i Liv Signe. Liv Signe forsøker å være bestemt,
men lykkes dårlig. Hun har fine briller, DET skal
hun få! Det var ikke Liv Signe som var arkitekten
bak Senterpartiets store bragd: Å danne regjering
sammen med Ap og SV. Men hun har måttet
følge opp suksessen. For all del, Liv Signe har ikke
snublet så ofte som forgjengeren, men hun gjør
så godt hun kan for å få det til…
Terningkast: 1
LARS SPONHEIM
Venstre
Jeg lurer på om Lars er litt flau over å komme
fra Halden? I alle fall snakker han et utspekulert
vestlandsmål for liksom å dekke over
tilhørigheten til harry-fylket Østfold. Halden
er tross alt svenskehandelens norgesmekka. I
Halden snakker mer enn seksti prosent forholdsvis
flytende svensk. Eller i det minste svorsk. Lars
snakker hardangersk. Eller noe som ligner.
Vi trenger sauebønder som politiske veivisere.
Venstre gjør det definitivt, for Venstre er et parti
for folk med hang til å ”klippe, klippe” – som
kjerringa mot strømmen. Og Lars er en mann for
å gå mot folkemeningen. Og gjerne folkevettet i
samme slengen.
Lars er en tøysekopp og en vittigper. Men noen
politiker er han ikke. Det er kanskje like greit…
Terningkast: 4
KRISTIN HALVORSEN
SV
Jeg er litt usikker på om ”dronninga” er en
hedersbetegnelse i SV. Dronning? Som i Sonja?
Nei, Kristin er Leder med stor L. Udiskutabel og
populær. Og ikke minst dyktig.
Kristin er Oslojente fra Horten. En fin kombinasjon.
Og hun er gift med en komiker. Så behøver
altså ikke Kristin være den som står for morsomhetene
i familien. Men jeg skulle gjerne vært flue
på veggen under en middag hvor Charlo forteller
en vits, og være vitne til smilet og den smittende
latteren til Kristin.
Det finnes ikke en ryddigere politiker enn Kristin.
Ei heller en ærligere. Så får alle, hver for seg,
diskutere seg fram til om hun er den rette.
For meg er hun det…
Terningkast: 6
SIV JENSEN
FrP
Endelig har Siv blitt leder, hun også. Hun kledde
betegnelsen ”formann” bedre, for er det noe Siv
faller gjennom som, så er det som leder. Jeg vet
ikke hvor mange tunger Siv har. Lege er jeg ikke.
Men at hun har minst to, er det neppe noen tvil
om. Og hun taler med de begge.
Siv er ”stolt av” sin oldemor, kvinnesaksforkjemperen,
men jeg tror neppe Betzy Kjelsberg ville
vært synlig stolt av sitt oldebarn. Siv er ikke så
opptatt av kvinnesak. Hun er – når jeg tenker
etter – ikke så opptatt av noen saker som helst.
Annet enn å bli statsminister. Og å feste med
Celina Midelfart.
Privat er Siv en ”go’jente”, politisk er hun den
skumleste og mest kyniske politikeren Norge har
hatt på denne siden av Haakon Lie. Hun bør snarest
få en orkan oppkalt etter seg…
Terningkast: 1
16 17

KOMMENTAR
UNDERSKUDD I BLINDE Tekst: Andreas Øverland
Så var vi igang igjen. Nytt år – nye muligheter. For å få dekket underskuddet av din bortgjemte,
bortbookede festival av en naiv kommune et eller annet sted.
I fjor gikk jeg høyt ut og spådde Hove-festivalens død. På sett og vis fikk jeg rett. Dessverre. Men det
lå jo så tydelig i kortene. Det eneste uforutsette ved høstens konkurs-såpeopera var egentlig Arendal
kommunes manglende vilje til å dekke hele underskuddet og mer til. For vi har sett det før.
Rockefest Haugesund klarte for to år siden å dra på seg et underskudd på 600.000 – et synlig bevis på
at festivalen ikke greide å holde seg flytende slik den ble drevet.. Heldigvis for Rockfest hadde Haugesund
en ettergivende kultursjef i Gunnar Johan Løvvik.
– Jeg slår fast at Rockfest er veldig viktig for Haugesund, og at det blir jobb nummer én å berge festivalen
for framtiden, sa kultursjefen til Haugesunds Avis den gang, før han dekket underskuddet og smilte pent.
Jaggu ble det ikke Rockfest i år også, etter at festivalen siden november hadde mast om penger fra
samme Løvvik. Som vel strengt tatt ikke alene om å smile pent og bla med sjekkheftet i kulturens navn.
Som journalist har man erfart mer enn et par ganger at overivrige festivalsjefer har fullstendig urealistiske
ambisjoner med festivalene de er satt, eller har satt seg selv, til å administrere. Hell Music Festival
booka Snoop Dogg for så å gå på en skikkelig 3-millioners-smell økonomisk. Et underskudd de umulig
kan ha gått inn i uten å skjønne hva som traff dem.Hove-festivalen tapte vanvittige 6,3 millioner i forfjor
etter å ha gitt fra seg enda mer vanvittige 15 millioner i artisthonorarer. Hvem ender med å låne bort
3 millioner for å bøte på de sprutrøde tallene? Kommunen. Før Hove booker Jay-Z for rundt ti mill, og
igjen går med åpne armer inn i konkursen. Lille julaften ble det klart at festivalen ikke kunne reddes fra
konkurs. Bostyrer Pål Christensen uttalte til Agderposten at «listen over kreditorer er begredelig lesning».
Besynderlig.
De 600.000 Haugesund kommune valgte å dekke er mye penger. Ikke like mye som de 3 millionene
Hell Music Festival booka bort, eller de 15 millionene Hove ikke helt hvor er etter to års drift, men fortsatt
veldig mye penger. Særlig sett i lys av hvor lite penger kulturtilbud faktisk tilgodeses med generelt i
de fleste norske kommuner. Jeg tviler på at Haugesund kommune sitter på 600.000 kulturkroner klare
til å kastes inn i ethvert festivalsluk som åpner seg hvert år. Mer sannsynlig er det at pengene hentes
fra et kulturbudsjett. Og hvem rammes av et 600.000 kroners kutt i budsjettene? Den er lett å svare
på! For gir man til kultur, tar man også fra kultur. Musikere uten øvingslokale kan se langt etter et sted å
være, mulige kulturstipender utsettes, fritidsklubber får færre tilbud, andre, mindre festivaler får ingenting,
kulturtilbud på skoler kuttes. Og så videre. Og så videre. Og så videre. Alt i breddekulturens navn.
Det er harde tider der ute i økonomien om dagen, og mer enn en kommune bør våkne opp å lukte
kaffen. Ja. Kultur er viktig. Nei. Enda en festival som booker Katzenjammer er ikke viktig. Og to eller tre
dager med en rekke av Norges nest beste, overprisede band, og Sveriges femte-sjette beste artister
er ikke grunn god nok til å kutte i lokale kulturbudsjetter. Eller andre budsjetter for den saks skyld. Det
hjelper ikke at bookinga er folkelig og breddefokusert, så lenge resultatet er et kutt i kulturen lokalt.
At festivalene selv ønsker å overleve er neppe noen overraskelse. Folk vil beholde jobbene sine og
festivlageneraler har stolthet og omdømme å kjempe for. Men er nå engang en De Lillos ’85 eller en
DumDum Boys-konsert egentlig å regne som noe stort tilskudd til lokalkulturen? Er det strengt tatt
nødvendig å ha tre kommersielle festivaler, med tilnærmet lik profil innenfor ti kilometers radius? Jeg
har mine tvil. Det er ikke å forglemme at det her altså er snakk om kommersielle festivaler. Ved et
eventuelt overskudd vil ledelsen kunne hente penger ut av festivalen. Og dermed ender festivalene som
den muligens sikreste måten å drive butikk på i landet - hvis du taper penger dekker kommunen det.
Hvis du tjener penger havner de i egen lomme. Festival er viktig. Ingen tvil om det. Men ikke viktig nok
til at en haug med andre kulturtilbud skal lide, for at ingen skal se Valkyrien Allstars i regn i Sogn. Og
iallfall ikke viktig nok til at det skal skje år etter år, og dermed tappe en haug med andre kulturtibud.
18 19

Tekst: Kristian Fjellanger
Har du enda ikke bestemt deg for
hva du skal bruke dine sårt tiltrengte
ferieuker til, så kan du kanskje bruke
dem til å oppleve noe du aldri før har
opplevd. Vi har sett på noen av de
festivalene vi mener er de rareste og
særeste i sommer.
Festivalferie i utlandet
www.utlandet.no
Og om du skulle være fristet til å legge festivalferien
til utlandet i år, finnes det virkelig noe
sære godbiter du kan delta på. Under ”Kanamara
Matsuri”, som betyr ”festivalen for stålfallosen”,
kan du oppleve et vanvittig mangfold av peniser
i alle mulige farger, fasonger og størrelser.
Penisformede grønnsaker, godterier, malerier,
statuer og annen dekorasjon finnes over alt i
byen Kawasaki i Japan hver vår. Delta på UFOfestivalen
i Roswell, USA i begynnelsen av juli og
hør historier fra personer som sier at de har vært
bortført av flyvende tallerkener, skeptikere og
delta i den populære kostymekonkurransen. Passende
nok vil bandet «Jefferson Starship» opptre
på festivalen i år.
Valgcamp 2009
www.frp.no
Sommeren skumleste eventyr. Uten tvil. I sommer
samler Fremskrittspartiet rundt 3000 av
sine medlemmer til valgcamp. Her er det blant
annet blueskveld, grilling, datakurs, håndballturnering
og politisk skolering. Trolig er det Christian
Ingebrigtsen som er det kulturelle bidraget og
skal synge den nye FRP sangen noen hundre
ganger – og det kan du bare bli vant til først som
sist. Om FRP skulle komme i regjering, er vel
dette trolig en av veldig få artister som kommer
til å eksistere. Om du er i mot at alle mennesker
skal ha like rettigheter, om du ikke har et minimum
av anstendighet og om du har litt småbrune
meninger er nok dette stedet for deg.
Gamalostfestivalen
www.gamalostfestivalen.no
Dette er festivalen for deg som er lei av fancy
mat fra kontinentet og vil tilbake til de rotnorske
smakene og luktene. Gamalostfestivalen finner
sted i Vik som er en bygd i Sogn og Fjordane. I
det rikholdige programmet kan man se et vel av
ulike måter å sette fokus på gammelost. Gammelostkanapeer
blir gitt bort gratis til deltakerne
på festivalen. I baren kan man kjøpe den noe
eksotiske drikken, gammelostdram. Det er også
en stor parade, der man oppfordrer deltakerne
til å kle seg ut – trolig som ulike oster. Ta fri – kle
deg ut som en brie.
Svartisenfestivalen
www.svartisenfestivalen.no
Svartisenfestivalen er en musikkfestival som
arrangeres midt i hjertet av Svartiskongens rike i
juni hvert år. Røvassdalen Skole er vertssted for
festivalen som reklamerer med at de er Nord-
Norges største countryfestival. På hjemmesiden
ser man årets største attraksjoner: festivalen
melder at de jobber på spreng for at deltakerne
skal få mulighet til å ta en tatovering under
festivalen. I tilegg kommer Toyota med to av
sine biler og viser frem under festivalen – med
helt spesielle tilbud på din egen countrybil. Det
er også mulighet til å kjøpe hatter, klær og annet
utstyr. Her er det jammen ikke spart på noe.
Folkekulturfestivalen
www.folkekulturfestivalen.no
Vil du lære hedemarksmasurka eller rosemaling?
Finne ut om du er en habil trekkspillspiller eller
lage en bjørnemosekost? Da er Folkekulturfestivalen
plassen for deg å være i sommer. Her er
det folkelig kultur opp og fram, med folkeviseleik,
snurr seg rundt og hardingfele så langt øret
orker. Trolig er dette en festival for den litt eldre
befolkningen. Likevel har man grunn til å tro at
Rybak- effekten vil kunne gi denne festivalen en
liten opptur, da det er kurs i både halling og felerier.
Med andre ord, om man lider seg gjennom
noen dager her, kan man vinne alle fester frem til
Eurovisjonen i Oslo i 2010.
Miljøvennlig vaskeball
fra GRANIT kr 299,-
Resirkulert kortholder
hos thejimi.com kr 90,-
Resirkulert ipod-etui
hos thejimi.com
kr 100,-
Handleposen Mybag
hos gadgets.co.uk
kr 60,-
Sammenleggbare
høytalere hos
Fashionationstyle.com
kr 155,-
20 21
iCharge lader.
Sjekk google.com
for tilgjengelighet.

Tekst: Thomas Karlsen ///
Foto: Tarjei Ekenes Krogh og Paul Bernhard
INDIVIDUALISME ELLER EGOISME?
Da jeg var liten var det aller viktigste å
bli voksen. Voksen, sånn at du slapp å
få ei ukes husarrest hver gang du kom
litt for seint hjem. Så mye mer enn det
drømte jeg faktisk ikke om, så vidt
jeg kan huske. Jeg skulle bli voksen,
bestemme selv når jeg skulle legge
meg, og det var egentlig det. Så jeg
venta tålmodig. Når dagen kom, skulle
jeg være klar.
Og det må jeg si. Jeg har vært voksen i mer
enn ti år nå, og det har ikke akkurat levd opp til
forventningene. Faktisk har det vært et gedigent
nedsig. Plutselig sto en der, med alle muligheter.
Trodde jeg. Helt til en altså innså at alle andre
hadde nøyaktig de samme mulighetene, og at
de var mye mer villige til å klatre på ryggen til de
litt mer tafatte av oss mens de begjærlig grafsa
til seg alt de kunne få henda på. Før kalte man
dem strebere, og smilte hånlig. I dag bedriver de
samme folka «selvrealisering», eventuelt
«oppfyller sitt potensial», og holdes fram som
store inspiratorer.
Nå er jo ikke det selvrealisere seg noen ny greie,
akkurat. Folk har til alle tider ønsket å bli noe.
Men si «selvrealisering» høyt til deg selv, å se
om du ikke av en eller annen grunn umiddelbart
begynner å tenke på talentkonkurranser på TV,
interiørdesign og backpacking i Asia. Men det er
kanskje bare meg.
– Det er vel strengt tatt noe litt 90-talls over hele
det der selvrealiseringsprosjektet, sier Snorre
Valen, SVs 24 år gamle førstekandidat i
Sør-Trøndelag.
– Den tida da alle skulle reise til India og komme
hjem og jobbe med et eller annet kreativt, helst
i et reklamebyrå. Alle trodde de var veldig
individualistiske, men egentlig var det noe
veldig kollektivt over det. Alle hadde de samme
drømmene.
– Og sånn er det ikke lenger?
– Jeg merker i alle fall på vennene mine at de
virker å være mer opptatt av tradisjonelt
samlende verdier enn jeg ville trodd. Mange av
dem har startet familie og får barn i ung alder og
virker fornøyde med å ha en koselig jobb.
– Som jeg ser det er dette med selvrealisering
ofte veldig kulturelt betinga, sier Chirag Patel i
Karpe Diem, norskifisert latin for noe så i utganspunktet
ekstremt selvrealiserende som «Grip
dagen».
– Ting er ikke bestandig som i Norge. For eksempel;
Jeg har ei søster som bor i England og som
er gift med en annen inder, og de har fem barn,
tre jenter og to gutter. Og de har ikke råd til å gi
alle av dem høyere utdanning, så de kommer til
å sende den yngste gutten av sted for å studere
medisin. Jeg ser på det som et godt bevis på
kollektiv tenkning, på at man tar de valg som
man tror gagner hele familien på best måte, mer
enn som et uttrykk for å realisere egne drømmer.
Uten at jeg av den grunn syns det er så veldig
positivt at foreldrene tar slike avgjørelser for
deg, sier Chirag, som tror han kanskje har hatt
med meg litt mer forventningspress fra familien i
bagasjen, i forhold til utdanning og yrke, enn hva
tilfellet er med Magdi, Karpes andre halvdel.
– Det betyr likevel ikke at han er mindre individualist
enn meg.
– Men som utøvende musiker: Tror du at jaget
etter å drive med noe ofte kunstnerisk eller
medierelatert kan være uheldig for måten vi
kommuniserer og oppfører oss mot hverandre?
Hvor sunt er det egentlig at alle vil bli Karpe
Diem?
– Jeg ser jo den. Det er veldig mange som nå skal
drive med sånne... dessertyrker, som liksom bare
skal spise kirsebæret på kaka. Men jeg tror jo at
det alltid kommer til å være nok folk som vil bli
byggingeniører til at samfunnet ikke vil gå tomme
for dem.
– Når blir drivet etter å selvrealisere seg uheldig
for fellesskapet?
– Problemet slår inn når folk mister selvinnsikten,
og ikke vil høre på andre. Jeg kunne jo for eksempel
plutselig få det for meg at jeg hadde det
i meg til å bli en stor maler, og nekte å høre på
Magdi som sa jeg ikke kunne tegne en rett strek
og heller burde finne på noe annet. Og det ville
ikke vært bra, verken for meg, for Magdi, eller for
folk rundt meg.
22 Kirsebæret på kaka: Karpe Diems Chirag Patel merker seg at veldig mange har lyst på det han kaller “dessertyrker” nå for 23tiden.

– Hva er det mest selvrealiserende du har gjort?
– Å gi ut to skiver er iallefall noe av det. Karpe
har jo ikke klart å leve av dette før nå, kan du si,
begge har tatt utdanning samtidig og avslutta
bachelorgrad i fjor.
En av de som vet mest om å utnytte sitt fulle
potensiale, mannen som på få år nøysomt har
vevet et semi-mytisk bilde av seg selv som en
slags nåtidig Espen Askeladd, straight outta Otta,
en ung mann som ga faen i den norske kodeksen
– «Janteloven» om du vil – dro til L.A. og plutselig
festet med halve Hollywood, før han returnerte til
Norge for å skrive boka «Oppskriften», full av tips
om hvordan man kan skjære igjennom den grå
massen av middelmådighet og bli noen: Festfikser
og redaktør av det fargesterke, glossy magasinet
Massiv, Magnus Rønningen.
– Jeg tenker jo at det ikke skader noen om en prøver
å utnytte seg selv på best mulig måte. At hvis du er
en potet, så prøver du å bli en stekt potetbåt med
skall og alle vitaminene fortsatt intakt.
– Er du en individualist, eller egentlig bare en
stor egoist?
– Ingen vil vel si at de er egoist. Jeg ser jo på meg
som individualist. Som at hvis jeg har det bra med
meg selv, så har jeg mer overskudd og energi til å
være en bra fyr med mer å gi til familie og venner.
– Blir du ofte kalt egoist?
– Jeg tror vel vi trygt kan si at jeg er av dem som
scorer høyt på den skalen, hehe.
– Og hvordan reagerer du da?
– Da føler jeg meg vel gjerne litt misforstått. Jeg
kan bli litt grinete også. Men jeg er som sagt av
den oppfatningen at hvis jeg er bevisst på å ta
vare på meg selv, er jeg bedre skikka til å være
gem mot andre. Det er ikke alltid folk er med på
den tankerekka, kan du si.
– Hvor går grensa mellom individualisme og
egoisme, sånn som du ser det?
– Jeg kan fortelle deg om en sak jeg skreiv en
gang. Den handla om en mann som hadde satt
opp ei liste over 116 ting han skulle gjøre før han
døde. I begynnelsen var jo det selvsagt drøyt
fascinerende, men etter hvert innså jeg jo at
han fyren hadde blitt lista si. Og at alt han sa og
gjorde handla om den, og hvordan han skulle nå
Surfer i himmelen: Agnes Ravatn (26)
realiserer seg selv når hun får andre til å le
målet sitt. Og det blir for mye igjen. Da har man
bikka over i det egoistiske og selvsentrerte.
– Det høres ut som den lettere utslitte anekdoten
om folk som ligger på dødsleiet og angrer på alt
de ikke har gjort?
– Noe som er helt bortkasta, er det ikke? Jeg er jo
ekstrem-realist, og tenker at man skal utnytte tida
si best mulig - også på dødsleiet. Når den tid kommer
bør en jo heller glede seg over det en faktisk
fikk oppleve. Så hvor står vi da? Kanskje er det
best å bare ta den mer bokstavelige tilnærmingen
– den som sier at selvrealisering ikke handler om
hva man er, men om å komme til ny innsikt og
innrømme hvem man er. Slik Agnes Ravatn, en av
Norges skråeste og mest poengterte essayister,
som i vår ga ut boka «Stillstand – sivilisasjonskritikk
på lågt nivå», har gjort.
– Når jeg har selvrealisert meg mest? Det helt
opplagte svaret nå ville jo være: Å skrive. Men
sannheten er, jeg er på mitt aller mest selvrealiserende
når jeg får andre mennesker til å le. Da jeg
var åtte år så jeg et intervju med Kjersti Holmen
på TV, og hun sa noe som umiddelbart brant seg
fast i minnet. Hun sa at å få folk til å le var som å
surfe i himmelen. Jeg tenkte at aldri har noen sagt
noe mer treffende. Ei kort tid etterpå spilte jeg det
pikante brettspillet «Jentesnakk» sammen med
noen eldre venninner, og fikk spørsmålet «Hvilken
kjendis identifiserer du deg deg med?» Jeg svarte
Aud Schøneman. Da jeg nylig spilte «Jentesnakk»
om igjen – jeg kjøpte det på loppemarked – fikk jeg
det samme spørsmålet, og svarte
Georg Johannesen. Men det var løgn, for det egentlige
svaret var fremdeles Aud Schøneman.
– Kan egoisme ha noe positivt ved seg?
– Definitivt. Uten egoisme ville vi verken hatt
bøker, musikk, filmer eller noe som helst annet
innenfor kunstfeltet, sier hun.
– Og det hadde jo vært litt trist?
SMÅGODT
SUPERSVENSKER
Veronica Maggio og Robyn tar Norden og verden med
storm. Hvor blir det av de norske popdronningene?
ECO-MUSIC
Er det ikke rart at Michael Jackson lager sanger som
“Heal the world” og “Earth Song” når han sannsynligvis
er det mennekset i verden med mest plastikk i kroppen?
STILLE STATEMENT
- Jeg er helt enig. Enklere på norsk, skriver SVs Heikki
Holmås. Finn flere stille statements på www.heikki.no
ØKO-QUIZ
1. Hvilket drivstoff gir høyest klimagassutslipp
per liter?
a. Bensin b. Diesel
2. Hvilket land forsvinner først under vann
dersom havet fortsetter å stige i samme tempo
som nå?
a. Sverige b. Bangladesh c. Nederland
3. Hvem slipper ut flest klimagasser?
a. Gammeldagse fabrikker i fattige, sørlige land.
b. De vestlige landene.
4. Hvem har verden flest av?
a. Klimaflytninger.
b. Folk som flykter fra krig og konflikt.
5. Hvor mange personer må sitte på med bussen
for at turen kan regnes som miljøvennlig?
a. 5 b. 10 c. 20
6. Hvor mye av maten vi kjøper havner i spøla?
a. 40 % b. 15 % c. 25 %
7. Hvor stor del av de menneskeskapte klimagassutslippene
kommer fra produksjon av kjøtt, egg
og melk?
a. 5 % b. 18 % c. 10 %
8. Hvor mye kan du spare årlig på å ha sparedusj
dersom du dusjer 10 minutter om dagen?
a. 5 000 kroner b. 1 000 kroner c. 700 kroner
9. Hva slags kjøtt bør man spise for å ha renest
mulig klima-samvittighet?
a. Sau b. Storfe c. Kylling
FASIT
1b, 2b, 3b, 4a, 5b, 6c, 7b, 8b, 9c.
24 25

26 27

NÅ TRENGER DU IKKE LENGER Å TA PÅ DEG Å HA EN MENING OM MILJØ. DU KAN KLE DEN PÅ DEG.
IVING Foto:
Sigurd Fandango /// Styling: Hanne Danielsen
Modeller: Maja Casablancas /// Thomas Aslaksen
Sko fra loppemarked 15kr
Takk til for lån av møbler.
28 29

Maja i kjole av organisk bambus fra det norske,
rettferdige merket FIN.
Se finoslo.com for mer informasjon.
Thomas i t-skjorte, 600 kr., og jeans, 1200 kr.
begge i organisk bomull fra Filippa K.
30 31

Prikkete t-skjorte i organisk bomull fra
Filippa K, 600 kr.Shorts fra Fretex, 149 kr.
Rosa topp i organisk bomull fra H&M, 198 kr.
Skjørt fra FIN, 1290 kr
Sko fra loppemarked 15kr.
32 33

Sort silkekjole fra Bllack Noir hos Sungifu, 2499 kr.
34 35

PRINSESSEN
Tekst: Christine Dancke /// Foto: Ida Bjorvik
Det er mulig du valgte å la Margaret
Bergers Pretty Scary Silver Fairy
ligge urørt i hylla på butikken. Det er
mulig du kjøpte skiva og ikke likte
den. Uansett er det Margaret Berger
(23) som bestemmer hva du hører på
radioen.
– Det blir så mye lyd at jeg trenger stillhet når jeg
kommer hjem, sier Margaret.
Trondheimsjenta har fått alle musikkelskeres
drømmejobb; hun er en av fire som bestemmer
hvilke låter som skal spilles på NRK P3. Selv syns
hun ikke skillet mellom artist- og produsentkarrienen
er særlig stor.
– Når jeg er artist lager jeg, og når jeg jobber i
radio hører jeg på det andre har laget. Og jeg er
heldigvis veldig interessert i det andre musikere
driver med.
Hun forteller om de beryktede mandagsmøtene,
hvor musikken som skal spilles avgjøres.
Margaret har en egen evne til å høre hva som
er god poplåt, men vinner ikke alltid slagene om
hvilke låter som skal på hvilken liste.
– Vi er veldig uenige av og til, men man velger
sine kamper.
Og en av Margarets favorittoppgaver er å plukke
ut sanger til ungdomskanalen MP3.
– I MP3 er det mest elektronisk musikk, og jeg er
veldig glad i dance, sier hun entusiastisk.
– Så ukorrekt?
Margaret ler.
– Jeg er veldig lite opptatt av hva som er «riktig
og kult» å høre på.
Høsten 2006 var det Margaret Berger selv
som var kul og riktig å høre på. Med mye
medie- oppmerksomhet, gode anmeldelser og
tilnavn som ”pop-prinsesse”, stjal hun oppmerksomheten
fra andre norske artister som beveget
seg i samme musikalske landskap. Dessverre fikk
hun ikke like mange spillejobber.
– Det virket som folk var veldig skeptiske til
hvordan elektronisk musikk kom til å høres ut
live, og kanskje særlig fra meg, sier hun.
Det blir stille. Helt til hun fortetter med å fortelle
hva som må på plass med neste albumrelease.
– Jeg trenger en tydeligere liveprofil.
De siste årene har gitt Margaret tid til å tenke.
Hun skulle ønske det var mer tid til å jobbe med
musikken og til å skaffe seg denne liveprofilen
hun snakker om. På den andre siden har hun brukt
tiden flittig – til å følge med på og lære av andre.
– Jeg ønsker meg nok en karriere som ligner på
Robyn sin. Hun gjør ting hun brenner for og har
så sterk identitet rundt alt hun gjør. Jeg må lære
meg å gi litt mer f...
For det er ikke bare enkelt å være i rampelyset.
Som artist er man avhengig av pressen, men ikke
alle artister har lyst til å stille opp i reportasjer
som ikke handler om musikken deres. Men ingen
vil være den kjipe artisten som alltid skal være
vanskelig, heller.
– Noen ganger har jeg hatt lyst til å stikke fra
fotoshooter hvor stylister og fotografer har prøvd
å presse gjennom sine egne idéer.
– Hvilke ideer?
− De vil jo gjerne at jenter skal se søte og pene
ut, og helst på deres stylist red. Anm. helt egne,
kreative måte. Og det var ikke alltid jeg hadde så
lyst til det. I tillegg er det er ikke alltid like lett å si
nei, og særlig ikke for jenter.
– Hvorfor ikke?
− Hvis en mann sier nei oppleves han som autoritær
og sterk, mens en jente som nekter å stille
opp slik journalisten eller fotografen ønsker oppleves
lettere som sytete eller en skikkelig bitch..
Det er bare det at...
Hun tar en pause.
– At media og artisteri er et samarbeid.
– Betyr ikke det at de også må samarbeide med
artisten?
– Egentlig.. Men det finnes alltid en annen kjendis.
36 37

Tekst: Silje L. Borgan /// Foto: Sigurd Fandango
Gjem skjellet du hadde satt fram
og avbestill fotografen. Inga Marte
Thorkildsen er ikke interessert i å
være en Venus.
– Det er viktig for meg å ikke få for mye fokus på
kjoler og fjas, sier Inga Marte alvorlig, på en benk
i sola utenfor Stortinget.
Som politiker og profilert kvinne i et lite land får
du kjendisstatus med en gang du stikker hodet
frem, og da kan det være vanskelig å holde fokus
på sin sak. Det får Inga Marte erfare hver gang
hun plutselig er på trykk i forbindelse med… det
hun har på seg. Jan Thomas elsker henne, og gir
henne stadig toppkarakterer for antrekkene. Det
er ikke noe Inga Marte higer etter, sånn egentlig.
– Jeg er ikke i underholdningsbransjen. Politikk
er alvorlig. Det er ikke slik at det ikke skal være
moro også, jeg vil bare ikke at kjendiseriet skal ta
for mye fokus. For eksempel unngår jeg bevisst
de festene hvor jeg vet det lages kjendis-oppslag,
forteller hun.
Å være pen og samtidig flink jente, skal tydeligvis
ikke gå upåaktet hen her til lands. Det kan brukes
mot deg, og det kan gi deg medgang. Det kan
ødelegge for deg, og det kan hevde deg. Men
balansen av begge deler er sjelden å se.
– Det er litt slitsomt at ”ung og pen” fortsatt er
meg. Nå er jeg 33 og har vært med i 8 år, men
”Ung, frisk og lovende” er fortsatt beskrivelsen.
Jeg er veldig takknemlig for at jeg er frisk, men
det er Kristin Halvorsen også. Media bør snart
innse at jeg er gammel i en elevs øyne. Det har
like mye med alderen min som kjønn å gjøre at
jeg fikk så mye oppmerksomhet i begynnelsen.
For det skortet ikke på oppmerksomhet, da hun
og Høyres Ine Marie Eriksen, begge i tjueårene,
toget inn med sine friske meninger og selvfølgelig
– sjarmerende vesener.
– Dagbladet fremstilte det som om vi kom for
å gjøre et oppgjør med mennene. Vi hadde jo
masse positivt å si om hvordan vi ble mottatt,
men det var det ingen som var interesserte i å
skrive om. Istedet vred de på utsagn og saker,
også endte det med at vi ble kåret til årest best
kledde. Skjønner du, eller? Helt latterlig, sier hun
og slår ut med hendene.
Å få fokus på skjørt og leppestift når man taler
en viktig sak ellers, er irriterende. Selvfølgelig er
det det. Og det er mange som har misforstått hva
Inga Marte står for. De som ville ha henne naken i
et skjell, for eksempel.
– Ja, så er det damebladene, da som vil intervjue
oss, kle oss opp i klær som de blir sponset med,
og som de sikkert får penger for at vi poserer i.
Det er provoserende. Sånt takker jeg alltid nei til.
Jeg er jo en politiker! En gang ble jeg bedt om å
posere naken oppi et skjell, som en slags ny Venus.
Det var helt hårreisende! Jeg burde nesten
gjort en sak ut av det, men jeg var så sjokkert at
jeg ikke fikk summet meg til det, forteller Inga
Marte.
– Brukes det mot deg at du er kvinne og får
terningkast på kjoler og sånt, i debatter og
diskusjoner?
– I debatter som handler om silikon, utseende
og kirurgi, pleier motparten å utnytte at jeg er en
pen jente. Kosmetiske kirurger som vil forsvare
seg, bruker gjerne ”dette forstår ikke du, jenta mi,
du er altfor pen” som argument, og slipper unna
med det. Det er helt latterlig, fastslår hun.
– Misnøye er ikke noe objektivt, det er ikke opp
til kirurger å avgjøre hva som er stygt og pent.
Idealet i dag er som regel uoppnåelig for folk
flest, og kostmetikkbransjen tjener godt på det.
Så lenge vi er misfornøyde med oss selv, så
selger de produkter. For dem er det helt perfekt,
legger hun til.
Det er ikke bare de som spekulerer i andres
utseende Inga Marte Thorkildsen vil komme til
livs. Noen ganger kommer den samme undervurderingen
av kvinners synspunkter til syns, om
enn kanskje mindre bevisst.
– Jeg så på Redaksjon 21 her om dagen, og nok
en gang har Viggo Johansen invitert en dame og
38 39

fem menn. Jeg finner meg rett og slett ikke i det!
Vi er jo halve befolkningen! I Inga Marte hever
stemmen.
– Der pengene ligger, sitter det menn. Der det
er lite penger og mye arbeid, finner du kvinnene.
Vi er ikke likestilte i Norge selv om vi er kommet
langt på vei!.
– Møter du den problematikken selv hver dag?
Går du rundt og er bevisst på..
– Jeg går jo ikke rundt og tenker på at jeg er
kvinne hver eneste dag, hvis det er det du mener…
For eksempel skiller jeg meg ut på fagfeltet
mitt, som er miljøproblematikken. Også der er
det mannsdominert. Men samtidig skiller jeg meg
ut fordi jeg har en direkte stil og ikke pakker inn
ting i så masse ull at man ikke ser at det var en
sau der i utgangspunktet, forklarer hun. Hun ler.
– Eller noe i den dur, iallfall..
– Du blir vel invitert i mange sammenhenger
hvor kvinnesak står på plakaten?
– Ja, og jeg sier nei til mye. Debatter som handler
om ting jeg ikke ser på som mine ansvarsområder,
for eksempel. Jeg er engasjert, men ikke alt
som handler om kvinner, angår meg. De debattene
jeg takker nei til, er det ofte mange kvinnelige
deltakere fra før av og der er det jo egentlig menn
som burde utfordres. Kvinnesaker er ikke forbeholdt
kvinner, understreker politikeren.
– Men jeg vil inviteres til miljødebatter også! De
er det altfor få av! Og hvis det først er en, sitter
jeg hjemme og tenker – jøss, han der kunne jeg
erstattet. Og etterpå klager de på at det er få
kvinner å ta av, sukker hun oppgitt.
– Også er det de streite økonomijournalistene
som bare prater fag. Stort sett menn, som nesten
kun forholder seg til menn. Da blir det ikke så lett
for meg å slå meg ned ved siden av dem i lunsjen.
På en måte føles som et fellesskap man ikke så
lett kommer inn i, og det gjør at kvinner kan føle
seg ekskludert, forklarer hun.
– Hvis du ser fremover, ser du for deg en tid
da kvinner og menn står helt likestilt på alle
områder i samfunnet? Er det mulig?
– Jeg tror full likestilling er mulig. Forskjellene
blant jenter og gutter vil jo alltid være der, rent
biologisk. Men jeg tror det meste handler om
sosialisering og hvordan omgivelsene forholder
seg ulikt til kjønnene. Jeg håper vi kommer til et
punkt hvor det er like naturlig for en mann å bli
hjelpepleier som å bli politi. Jentene har jo faktisk
et større spekter av valg i arbeidslivet i dag, fordi
jentenes kjønnsroller har utviklet seg mer enn
mannens. Gutter oppfattes ofte som lite mandige
hvis de velger kvinnedominerte yrker, men jenter
får sjelden høre noe tilsvarende.
– Dessuten håper jeg familielivet snart kan
kombineres med jobb for alle parter. Menn må ta
et oppgjør med kulturen på sine arbeidsplasser.
Fødselspermisjonen må deles på, så ikke menn
må frykte å miste jobben hvis de tar ut pappaperm.
I det private næringsliv blir nok menn fort
sett ned på hvis de velger pappaperm, sier Inga
Marte oppgitt.
– Har du sett Mad Men?
– Nei…
Politikeren Inga Marte, er plutselig bare Inga
Marte igjen. Eller?
– Ok, da MÅ du se det.
– Fordi det er bra?
– Ja! Også skjønner du litt hva jeg mener med det
mannlige fellesskapet!
40 41

KVINNE-
KONGER
– “En kvinnekonge er omtrent de
samme som en kjempeskrulle.
Material girl? Uten tvil. Guccifeminist?
Bare tilsynelatende”.
Den semianonyme forfatteren av
bloggen kvinnekonge.wordpress.
com gir oss seks av tidenes tøffeste
damer.
Amitra Devi og Verdana Shiva
I følge en gammel indisk legende stoppet en
liten indisk jente ved navn Amitra Devi den
lokale Maharajah’ens trekuttere ved å omfavne
trærne. Maharajahen trengte materialer til sitt
nye palass. En alternativ versjon vil ha det til
at Amitra Devi ledet 300 landsbybeboere ut i
skogen. De klynget seg til trærne for å stoppe
trehuggerne, men alle ble drept. Historien forteller
om en gammel og fremtredende bevissthet
om trærnes avgjørende rolle for kvinnenes og
familienes overlevelse i denne regionen.
I 1970 gjentar historien seg. Denne gangen ble
den dokumentert. I Chamoli ledet en gammel
kvinne 27 landsbykvinner ut i skogen hvor de
konfronterte trehuggere som hadde kontrakt fra
føderale myndigheter om felling av 3000 trær.
Skogen var allerede i ubalanse. Kvinnene ble truet
på livet, men trehuggerne dro til slutt. Metodene
til Chipkokvinnene spredde seg og bevegelsen
ble en global suksess for ikke å snakke om at
bevegelsen fostret verdens fremste økofeminist,
Verdana Shiva. Verdana Shiva og Amitra Devi er
eventyrlig dokumenterte kvinnekonger.
Simone de Beauvoir
Simone: “Jeg hadde aldri følt meg mindreverdig,
ingen hadde noen gang sagt til meg: “De tenker
slik fordi de er en kvinne”; min kvinnelighet hadde
aldri plaget meg på noen måte. ” For meg,” sa jeg
til Satre, “har det rett og slett aldri hatt noen stor
betydning.”
Satre: “Men likevel er De ikke blitt oppdratt
på samme måte som en gutt: De burde kikke
nærmere på saken”
Simone: “Jeg kikket, og det var en åpenbaring:
denne verden var en maskulin verden, min barndom
var full av myter skapt av menn, og jeg
hadde slett ikke reagert på samme måte som en
gutt ville gjort. Jeg ble så interessert at jeg ga opp
prosjektet mitt om å skrive en personlig bekjennelse
for heller å arbeide med kvinnens stilling i sin
allminnelighet. Jeg gikk og leste på Nasjonalbiblioteket
og studerte mytene om
kvinneligheten.”
(Simonede de Beauvoir i La Force des choses i En
intellektuell kvinne blir til av Toril Moi. 1995)
De fleste av oss opererer langs linjene som
strekes opp av kjønnssystemene i våre samfunn.
Kjønnssystemene er snarveier hvor vi kjapt kommuniserer
hvem vi er og hvor vi mest sannsynlig
er tilbøyelige til å bidra i samfunnsproduksjonen
og ikke minst hvordan vi spiller ut sosiale relasjonelle
dramaturgier. På denne måten stakes
opp effektive og strømlinjeformede skjebnelinjer.
Dette er en god livsdesign og du har all grunn
til å være fornøyd dersom du befinner deg i en
slik. Det er ikke alltid hensiktsmessig å finne opp
dynamitten på nytt. Simone valgte å finne opp
dynamitten på nytt. Hun er tidenes kvinnekonge.
Finn flere kvinnekonger på
kvinnekonge.wordpress.com
42 43
Eva Joly
Det er ikke lett å se igjennom dette yndige lille
vesenet, er det vel? Er hun virkelig en råtass av en
jurist? Den milde stemmen og de lite bombastiske
uttalelsene stemmer ikke helt overens med
den pondusen en ser for seg må til for å presse
bort korrupsjonselskende businessmenn. Men
det er hun. En råtass altså. Som første norske
statsborger kan hun bli valgt inn i Europapalamentet
i sommer. Hun stod på annenplass på
den franske miljøalliansen Europe Écologies liste
i Paris-regionen Île-de-France, og ble nylig valgt
inn i Europarlamentet. En råtass full av murrende
underdrivelser. Som proklamerer til NRK
i forbindelse med lanseringen av sitt nye parti i
Frankriket: ” Jeg tror ingen vil mistenke meg for
noen andre motiver enn at jeg ønsker litt mer
rettferdighet.”
Bestemt: Eva Joly (65) er aktiv i politikken simpelthen fordi
hun ønsker seg litt mer rettferdighet i verden
Eli Hagen
En trenger ikke være rik, pk, eller kul for å være
en kvinnekonge. Det er en fordel, men ingen
betingelse. Absolutt ikke. Det å gi beng i ett
eller annet kan veie opp for et tonn med topp
karakterer. Denne kvinnekongen er ikke progressiv,
men hun får alle til å smile med sin nese
for snarveier. Selve årsaken til kvinnekongekandidaturet:
Etter å ha gitt Carl Ivar et avskjedskyss
på Slottsplassen tok Eli Hagen snarveien
ned slottstrappa i familiens VW Passat. Ja,
slottstrappa, en novemberkveld i 2001. _pampam-pam-pam-pam_
Hun landet i et gnistregn
og tok raskeste veien hjem til Bestum.

Bernadette Devlin
Det er et temmelig oppsiktsvekkende intermesso
når en vestlig gift katolsk trebarnsmor
blir arrestert, fingeravtrykket og deportert fordi
hennes person representerer en alvorlig trussel
for en nasjons sikkerhet.21. februar, 2003 ble
Bernadette Devlin (56) deportert av US Immigration
and Naturalization Service (INS) officials på
Chicagos O’Hare airport.
I Devlins kropp ligger fortsatt en av kulene fra
hennes attentatmenn. En liten for-glem-meg-ei
fra tre britiske paramilitære som brøt seg inn i
huset hennes 16. januar, 1981. Devlins hus var på
den tiden under tung overvåkning. Likevel klarte
tre personer fra Ulster Freedom Fighters å bryte
seg inn og plassere en kule i brystet hennes, en i
armen og en i låret.
Kampkvinne: Kulene fra britiske paramilitære
ligger fortsatt i den levende kroppen til
Bernadette Delvin (62).
Devlin er kjent som den nordirske jenta i kort
rosa miniskjørt som tok balletak på britiske parlamentsmedlemmer.
22 år gammel ble hun valgt
inn som Member of Parliament på ordtaket “I will
take my seat and fight for your rights”. Dermed
brøt hun med den nasjonalistiske irske tradisjonen
kallt abstentionism: det å ikke annerkjenne
det britiske parlamentets tilstedeværelse i Nord-
Irland ved å ikke innta posisjoner i parlamentet.
Se for deg denne kvinnekongen reise seg mot
nasjonalistisk irsk kampstrategi! Devlin lot seg ikke
bremse og lot seg ikke heller intimidere av parlamentets
statutter og passifiserende ritualer. Hør
her: Alle nye MPs holder en såkalt ‘Maiden speech’.
Til denne jomfrutalen knytter det seg mange
uskrevne regler, som for eksempel at den skal være
generell, vidløftig, hyllende til ditt setes forgjenger
og aldri særlig spydig eller sakspesifikk. La oss bare
si at det kunne ikke Devlin gitt mer beng i.
“
SV vil utrede muligheten for å
gjøre ikke-kommersiell fildeling
av musikk utført av privatpersoner
lovlig i kombinasjon
med en lisens-avgiftsløsning
for betaling til rettighetshaverne.
På sikt bør også andre
medietyper utredes. Slik
fildeling må likevel ikke skje i
strid med åndsverklovens
bestemmelser.
”
44 45

FIL
Tekst: Andreas Øverland /// Foto: Stig Weston
Diskusjonen rundt
fildelingsproblematikken og Pirate
Bay-saken har vært preget av skyttergravskrig,
stempling og uholdbare
argumenter. Hvorfor tenkte man ikke
på kassetten før?
– Er det nå jeg skal si noe stygt om Trond Giske?
– Hvis du ønsker det, så!
– Hendrik Spilker, førsteamanuensis i mediesosiologi
ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap
NTNU, stopper opp litt. I 2004 skrev han
sin doktoravhandling om kommersialiseringen
av internett og internetts overgang fra å være et
verktøy for spesielt interesserte til å bli et kommunikasjonsverktøy
for massene.
– Åndsverksloven som kom i 2005 var et av de
største feiltrinnene man kunne ha gjort, dersom
man ønsket å løse hele fildelingsproblemet.
– Loven er rett og slett ikke basert på en god nok
analyse av situasjonen.
Er den drevet gjennom av platebransjen?
– Jeg tror vel Giske har brukt litt tid med folka i
bransjen, ja og han har uten tvil fremstått som
en bransjens mann i denne saken, fortsetter
forskeren.
I 1995 og 1996 åpnet et helt nytt marked seg for
enhver som hadde noe å selge eller tilby. Den
teknologiske utviklingen sørget nemlig for at vanlige
PC-eiere kunne logge seg på Internett. Der det
er folk er det som kjent penger å tjene, og det vet
de driftige å benytte seg av. På dette tidspunktet
var platebransjen og filmbransjen positive til inter-
nett som markedsføringsverktøy og som mulig
basis for sine egne forretninger. Det startet en
form for kamp om hvordan internett skulle utvikle
seg, og hvilken retning ting skulle ta, før det brått
sa stopp. Iallfall hva salg av musikk via nett angår.
– Når MP3-filene kom, så forandret platebransjen
syn på internett såpass raskt at man kan
se et markant skille rundt 1997. Industrien som
stykkprissolgte musikk, så seg plutselig truet.
De kommersielle aktørene trodde nok de skulle
møte mindre motstand, og hadde nok ikke ventet
at den akademiske og brukerstyrte kulturen som
gjennomsyrer nettet skulle stikke kjepper i hjulene
for dem, forklarer Spilker. Og fortsetter:
– Jeg tror de så for seg at internett kom til å bli et
langt mer tradisjonelt massemedie, og en lettere
distribusjonsarena enn det skulle vise seg å bli.
Et kassettproblem: Kunnskapsminister Bård Vegar
Solhjell mener den eneste riktige løsningen på utfordringen
er sosialistisk.
Med Mp3-filer, og teknologien til å spille av og
brenne ut filene kom programmer som Kazaa og
Napster. Og deretter kom platebransjens harme,
og de påfølgende steile frontene. Og diskusjonene.
Og ikke minst slagordene. «Piracy Kills
Music». «You wouldn’t steal a car». «Platebransjen
går baklengs inn i fremtida». «Dinosaurer».
And so on.
Kontoret til Bård Vegar Solhjell er ryddig og passe
sosialdemokratisk innredet, passende nok for en
SV-statsråd. Ingen CD-plater som slenger rundt,
som en kan kanskje kunne vente fra en politiker
som blogger om alt fra DuranDuran til J-Dilla. Like
ryddig anser han dog ikke sinne politiske kollegaer
sin behandling av fildelingssaken for å være.
– Det er i saker som dette man ser den manglende
forståelsen hos en del politikere. Det er jo
på mange måter litt pinlig. Dette handler i stor
grad om hvordan kultur og kunnskap spres, og
man var jo fryktelig sent på denne ballen. Hadde
vi vært tidligere ute..
Hadde de vært tidligere ute kunne man forhindret
at saken mer eller mindre har stått i stampe de
siste tolv årene. Frontene har ikke nærmet seg
hverandre siden bransjeorganisasjonen GRAMO
gikk i spissen for å kriminalisere de som lastet
ned opphavsrettighetsbeskyttet musikk, og etter
mye om og men fikk ønsket sitt oppfylt i den nye
åndsverksloven i 2005.
Men når burde politikerne reagert? Og hvordan?
– Når kassetten kom var det jo samme styret,
forteller Solhjell. Piratkopiering av kassetter ble jo
også ansett som en trussel mot musikkbransjen.
Men der tok ikke lang tid før vi hadde på plass et
kassettavgitsfond, som sikret artister betalt for
musikken sin, uansett om de ble teipet eller ikke.
Et slikt system burde vært på plass mye tidligere.
Er det bare politkernes kunnskap som sørget for
at det ikke ble en offentlig debatt tidlig nok?
– Det skal vel sies at mange fildelere trivdes
utmerket godt med situasjonen fram til 2005 og
platebransjen valgte å forfølge nedlastere, og at
de sannsynligvis ikke var særlig interesserte i å
finne en løsning. Men vi er nok en del år for sent
ute, ja.
– 12 år for sent, mener Spilker fra sitt kontor på
NTNU.
– I mellomtiden har bransjeorganisasjoner som
GRAMO og IFPI talt svært samlet og fått lov til å
styre premissene for diskusjonen, som altså har-
46 47

handlet om hvorvidt fildeling skal være ulovlig,
eller ikke. Men ikke har handlet om hvordan løse
problematikken i særlig grad.
Men er det mulig å forstå strategien deres? Er
det rimelig å kalle fildeling tyveri?
– Klart at reaksjonen er lett å forstå. De taper jo
penger.
– Men vil du si at de for eksempel i Piracy Kills
Music-kampanjen gjemmer seg bak artistene?
– Det kan man godt si. Mange artister er jo mer
splittet i synet på dette enn det organisasjonene
er men jeg tror nok strategiene har skadet bransjens
sak.
– Nå skal det sies at for eksempel Sony BMG
under by:larm uttalte at de ikke lenger er et
plateseksap, men en bransjeaktør, og sånn sett
tar de jo innover seg problematikken, men uten å
løse den. De finner derimot alternative strategier
til å forfølge brukerne.
Også Solhjell er enig i at bransjen ikke har spilt
kortene sine godt nok.
– Platebransjen har ikke vært opptatt av å utvikle
kommersielle løsninger. I stedet har nok den
harde linjen mot fildelerne ført til aktiv motstand
mot tettere overvåkning. Og det tror jeg ikke har
vært særlig smart. Mange artister og kunstnere
har selv et langt mer konstukrivt forhold enn
platebransjen til dette.
Den diskursive kampen nådde et slags point of no
return i 2005 da den allerede nevnte åndsverksloven
kom på plass. I praksis gjorde loven det slik
at hvis en vet at noe er ulovlig lagt ut på Internett,
vil det ikke være adgang til å kopiere fra denne
kilden, uten å riskiere strafferettslig forfølgelse.
Platebransjen fikk dermed grunnlag i loven for å
kalle piratkopiering kriminelt, og «vant» slik sett
kampen om hva nedlasting var – nemig ulovlig.
Noe som ikke bare åpnet for straffeforfølgelse
og overvåkning, men også delvis lukket mulighetene
for å få på plass et funksjonelt system
hvor problematikken kunne løses.
– Juridisk tror jeg at loven må reverseres, for at
man kan løse problemet, forteller Spilker.
– For det finnes en løsning?
– Ja, det gjør det. Slik jeg ser det er den eneste
måten å løse dette på via politikken, og ikke det
frie markedet.
– Og hva sier politikeren?
– Vi i SV går inn for å gjøre noe med at musikere
ikke får betalt. Vi må sikre at det går an å leve
av musikk, og den beste måten å gjøre det på er
via et vederlagssystem som sikrer at artister får
betalt.
– Som kassettavigftsfondet?
– Det er en mulig løsning ja. En slik type avgift
kan være den mulige løsningen på problemet.
– Tror du bransjen går med på noe slikt?
– Hehe. Det kan bli vanskelig, ja. Men vi må jo få
løst dette en gang, må vi ikke?
Eventuelt får vi til takke med tolv nye år med
drittslenging, tyveribeskyldninger, teite kampanjer,
ennå teitere nettstedsnavn og en haug med
blakke musikere. Alt i den teknologiske diskusjonens
navn.
Kristins hils-
en
48 49

50 51