«Fanget midt imellom» - Det er mitt valg

106
Kapittel 2 – Leksjon 9 – Elevark til kopiering www.determittvalg.no
Sett dere to og to sammen
og besvar spørsmålene.
Spørsmål:
1. Hvordan virker Peters forhold til faren? Hvordan viser de følelsene sine for hverandre?
Svar:
2. Hvordan virker Peters forhold til moren? Gi eksempler.
Svar:
3. Hva er Peters hovedproblem i fortellingen?
Svar:
4. Hvordan reagerer han når han oppdager hva moren har bestemt seg for å gjøre?
Svar:
5. På hvilken måte prøver Peter å likne en soldat? Tror du at hans innstilling er en sunn
eller usunn måte å takle vanskelige følelser på? Begrunn svaret.
Svar:
6. Hvilke ulike følelser dukker opp hos Peter når den nye situasjonen virkelig går opp for
ham? Hvordan uttrykker han disse følelsene?
Svar:
7. Hvem er Ellen? Hva foreslår hun at Peters familie skal gjøre?
Svar:
8. Hva menes med det siste avsnittet i fortellingen?
Svar:
«Fanget midt imellom»
Spørsmål novellen
TIL TJENESTE – DIN LOKALE LIONSCLUB

Kapittel 2 – Leksjon 9 – Elevark til kopiering www.determittvalg.no
En novelle av Hans Resnik
Bilen kjørte opp foran huset. «Ha en hyggelig
uke,» sa Peters far. «Vi treffes neste week-end.»
«Takk for turen, pappa,» sa Peter mens han
åpnet bildøren og slengte ut bagen og tennisracketen.
«Peter! Jeg har akkurat gitt deg racketen! Kan
du ikke være litt forsiktig med den.»
«Ok,» sa Peter. «Men den skal jo tåle slag.» Han
var tolv år og vokste så fort at buksene hans alltid
var for korte. Aller helst gikk han kledd i gamle
militærklær og drømte om å fly helikopter eller
romskip som han hadde sett på tv. Guttene i
hæren behøvde ikke å være forsiktige med tennisracketer,
tenkte han for seg selv. Med helikopteret,
ja, men ikke med tennisracketer.
«Vi sees, pappa,» sa Peter. Han skulle akkurat
gå ut av bilen da han ble stanset av at faren tok
han i armen.
«Hva sier du til en klem,» spurte faren stille.
«OK, da», sa Peter. Deretter hoppet han ut av
bilen og gikk mot huset. «Ha det, pappa,» ropte
han uten å snu seg.
Huset var varmt, og Peter kunne kjenne lukten
av middagsmat. Han stanset innenfor døren og
snuste i luften. Han kunne nesten ikke tro det,
men han var sikker på at moren hans hadde laget
to av yndlingsrettene hans, kylling og pannekake.
Noe måtte ha hendt, tenkte Peter for seg selv. Han
forsøkte å ikke virke altfor glad da han gikk mot
kjøkkenet.
«Hei, gutten min!» sa moren straks hun fikk se
ham, og hun smilte varmt.
«Jeg tror du har vokst i løpet av denne uken. Å,
så fint det er å se deg.» Peter klemte henne. Plutselig
forstod han hvor mye han hadde savnet
henne. Denne gangen hadde han vært hos faren
sin en hel uke. Hun rufset rundt i det brune håret
hans.
«Du blir bare kjekkere og kjekkere,» sa hun.
«Ikke når jeg ser ut som en gorilla fordi du rufser
TIL TJENESTE – DIN LOKALE LIONSCLUB
«Fanget midt imellom»
i håret mitt,» sa han. De lo begge to, og så klemte
hun ham igjen.
«Jeg har savnet deg,» sa moren. «Det var så rart
å ha deg borte en hel uke. Hvordan har du hatt
det?»
«Bra. Hvordan har du hatt det?»
«Var alt bra?»
«Javisst!» Hun pleide da aldri å si ting to ganger.
Han kom til å tenke på at noe kanskje var galt. «Du
har laget kylling, det beste jeg vet,» sa han. «Og
så har du laget pannekaker også. Hvorfor det? Er
det noe vi skal feire?»
Peters mor pustet dypt. «Det behøver ikke å
være noe man skal feire,» sa hun. «Jeg er bare så
glad over å være hjemme igjen og se deg. Jeg har
aldri vært borte fra deg en hel uke som nå.»
«Hadde du det hyggelig hos Arthur?» Arthur var
morens nye venn og bodde i nabobyen. Arthur var
faktisk ingen dum fyr. Men Peter håpet at hun ville
si at hun hadde hatt det forferdelig da hun besøkte
ham. Hun hadde truffet ham i løpet av sommeren
da han var på besøk i byen deres.
«Det var herlig,» sa hun med det strålende
smilet igjen.
«Hva er det som er galt da?»
«Sa jeg at noe var galt?»
«Nei, men hva er det som er galt?»
Plutselig fikk moren det derre «la oss få det
overstått»-uttrykket i ansiktet. «Kom,» sa hun.
«Sett deg.» Hun la armen om skulderen hans og
førte ham bort til kjøkkenbordet. Der satt de en
stund som om de ventet på å se hvem som skulle
starte først.
«Peter, Arthur og jeg skal gifte oss.»
Peter var forberedt på det verste, og han viste
ingen reaksjon i det hele tatt. «Gratulerer,» sa han.
«Takk.» Moren hans så på bordet et øyeblikk,
deretter så hun på ham igjen. «Jeg er så lykkelig,
og jeg håper at du også skal bli det. Jeg er så glad
i Arthur.»
107

108
Kapittel 2 – Leksjon 9 – Elevark til kopiering www.determittvalg.no
«Jeg er glad for din skyld,» sa Peter uten å vise
følelser. «Veldig.» Han la merke til at hendene
hans hadde begynt å skjelve lett, og det sved i
øynene som om han skulle gråte.
Dermed var moren sitt vanlige jeg igjen. «Kom
igjen! På tide med middag.»
Ved middagsbordet snakket de bare om hvordan
han hadde hatt det hos faren – om stesøstrene
hans og hva de hadde gjort sammen. Til slutt,
mens de spiste pannekaker, bestemte Peter seg
for at han måtte si noe. Han kunne ikke bare late
som ingenting. «Når skal du og Arthur gifte dere?»
spurte han.
«I juli. Jeg vil vente til skolen er slutt.»
«Hvorfor det?» Plutselig fikk Peter en forferdelig
følelse i magen. Det var nesten som om han ikke
hadde spist den gode kyllingen. Han følte seg
sulten eller noe lignende. Han visste ikke riktig
hva det var han kjente.
«Jo…» Moren hans så ned i bordet en lang stund
uten å si noe. «Arthur kan ikke forlate jobben sin.
Han kan ikke flytte hit. Så til sommeren skal jeg
flytte til ham.» Til slutt så hun ham rett i øynene.
«Jeg skal selge dette huset og flytte.»
Peter forsøkte å late som ingenting. Når man er
i hæren, og fienden angriper, tenkte han, så må
man være iskald, ellers er man død. Jeg må være
iskald. Likevel kunne han ikke hjelpe for at han
skalv litt i hele kroppen. «Og jeg da?» spurte han.
«Kjære deg, Arthur vil jo at du skal bo hos oss.
Du har ikke møtt barna hans, men du kommer til å
like dem… To gutter og en jente…»
«Jeg vet det. To gutter og en jente, på 18, 17 og
15 år, og guttene er gode i tennis og basketball.
Du har fortalt det.» Da moren hans hadde fortalt
om de to guttene som var så gode i tennis og
basketball, så hadde hun sannsynligvis ment det
godt. Alt han nå klarte å tenke på, var at han
måtte bli en toppidrettsmann, han også. Det ville
bli en slags konkurranse om hvem som var best.
«Jeg vet at du kommer til å like dem, Peter. Og
de kommer til å like deg. Arthur synes du er en slik
kjekk gutt.»
På en eller annen måte hadde han visst hele
uken at dette skulle hende. Han hadde fryktet det.
Hele uken hadde han håpet at de kanskje skulle
gjøre det slutt eller noe i den stilen. Hvorfor måtte
dette hende, tenkte han for seg selv. Hvorfor
måtte det hende ham! Det var ikke rettferdig! Han
bet tennene sammen og forsøkte å skyve de slitsomme
følelsene til side. «Og pappa, da?»
«Jeg vet ikke, kjære,» sa hun. «Vi må finne på
en eller annen løsning. Sannsynligvis kan du bo
hos ham i feriene. Jeg er ikke sikker på hvordan vi
kan ordne det hele. Men vi skal nok finne på noe.
Det skal bli en bra løsning – det lover jeg. Du
kommer til å være hos oss begge nesten like mye
som før – det blir bare litt annerledes.»
Peter reiste seg. Han følte det som om han
veide tusen kilo. «Jeg går og legger meg en
stund,» sa han. «Jeg føler meg ikke riktig bra. Jeg
må ha spist for mye kylling eller noe slikt.»
Moren forsøkte ikke å stoppe han.
Noen dager senere satt Peter i et venterom og
leste et gammelt eksemplar av en reisebrosjyre.
Han hadde ikke noe lyst til å være der. Det var vel
derfor moren hadde hentet ham på skolen og kjørt
ham hit. Det var ingen mulighet til å komme unna.
Han måtte snakke med den psykologen.
Det var ikke første gang han var hos psykolog.
Hele familien hadde vært til terapi både før og
etter at foreldrene skilte seg. Moren hadde forklart
at denne damen i virkeligheten ikke var psykolog i
det hele tatt Hun het rett og slett Ellen, sa moren
– ikke «doktor» eller noe slikt. Hun var en person
som hjalp familier å løse vanskelige problemer. Og
så? tenkte Peter for seg selv. Hun var psykolog.
Det spilte ingen rolle hva de kalte henne. Og han
likte ikke tanken på at fremmede skulle spørre
ham om hans hemmelige tanker.
En dør ble åpnet på den andre siden av venterommet,
og en liten gråhåret dame dukket opp.
Hun hadde briller, og ansiktet hennes var fullt av
rynker, men smilet hennes var varmt og hyggelig.
«Peter?» spurte hun og så på han. Stemmen var
overraskende fast og sterk. Bare ved å se på henne
fikk han følelsen av at det ville bli vanskelig å
komme unna.
«Ja,» sa han og reiste seg. «Tid for hjernevask.»
«Kom med meg,» sa kvinnen. «Jeg heter Ellen.»
Hun ledet ham inn i et lyst rom med et tykt, blått
teppe på gulvet og mange myke stoler. Han satte
seg i en av dem.
«Hvorfor tror du at du skal hjernevaskes når du
kommer hit?» spurte Ellen og satte seg overfor
ham.
TIL TJENESTE – DIN LOKALE LIONSCLUB

Kapittel 2 – Leksjon 9 – Elevark til kopiering www.determittvalg.no
«Man treffer aldri psykologer uten at det er problemer,»
svarte Peter.
«Vet du hvorfor foreldrene dine ønsker at du
snakker med meg?»
«Det har noe med at mamma skal gifte seg igjen
å gjøre,» sa han.
Ellen bøyde seg frem mot ham. Hun var ikke
spesielt pen, tenkte Peter, men han likte henne
likevel på en måte. Hun virket som om hun var
interessert i å snakke med ham.
«Du og foreldrene dine må ta noen beslutninger,»
sa hun.
«Ja.»
«Moren din er lykkelig over å skulle gifte seg
med en hun er blitt glad i. Men på en eller annen
måte er dette også en ulykkelig tid for dere alle.»
«Gjett om det er!» Peter så seg om i rommet og
la merke til en stor, rød trekasse i et hjørne. «Er
den kassa full med leker?» spurte han.
«Hvorfor spør du?»
«Jeg lurte bare. Da jeg var liten, tok foreldrene
mine meg med til en psykolog fordi jeg hadde problemer
på skolen, og han hadde en stor kasse full
av leker som den der.»
«Ja, det er noen leker i den,» sa Ellen. «Men jeg
tror vi skal snakke om deg og dine foreldre
isteden. Dette er en vanskelig situasjon for dere
alle sammen.»
«Jeg vet det,» sa Peter. «De krangler hele tiden.
Av og til kommer pappa hjem til oss og krangler i
timevis. Akkurat som før i tiden.»
«Jeg forsøker å hjelpe dem med å arbeide seg
gjennom noen av problemene,» sa Ellen.
«Slik du gjør med meg.»
Det føltes som om det gikk en lang stund før
Ellen sa noe igjen.
«Hvordan vil du ha det… hva vil du skal skje?»
«Jeg skiter i alt sammen!» sa Peter med en
stemme som plutselig gikk opp i fistel. «Jeg skiter
i hva som skjer!»
Ellens stemme var lavmælt. «Det høres ikke ut
som om du ikke bryr deg om hva som hender.»
«Jeg er lut lei av dem begge to,» sa Peter. «De
burde aldri ha tatt ut skilsmisse. De skulle aldri ha
giftet seg!»
«Peter,» sa Ellen. «Jeg vet at du er opprørt over
dette, men problemet forsvinner ikke for det. Din
mor og far og jeg må få vite hvordan du føler og
hva du vil. Vi må vite hvor du vil være. Jeg forstår
TIL TJENESTE – DIN LOKALE LIONSCLUB
at det er veldig vanskelig og svært smertefullt for
deg. Jeg kommer aldri til å fortelle til noen hva du
sier her. Men jeg må vite hva du vil.»
«Dette er en felle,» sa Peter. «Du fikk meg inn
her for å få meg til å velge.» Han reiste seg og så
ned på henne. «Jeg vil ikke velge. Jeg kan ikke
velge. Du kan torturere meg, men jeg kan ikke
velge.» Han gråt nå, selv om han skrek til henne.
Tårene strømmet nedover kinnene. Han hadde
villet gråte lenge. Han følte seg sint og lei seg og
fortvilet på samme tid.
Ellens stemme var svært rolig. «Sett deg, Peter.
Ingen vil få deg til å velge mellom dine foreldre.
Jeg vil bare vite hvordan du føler det.»
Peter satte seg igjen og la hodet i hendene.
«Jeg kommer ikke til å si noe,» sa han. «Unnskyld
meg. Du virker som du er snill, men jeg kommer
ikke til å si noe. Jeg bryr meg ikke om hva du sier.
Jeg vil ikke snakke.»
Peter stod ved sitt ord. Ellen fortsatte å stille
spørsmål, men da timen var over, forlot han
rommet uten å ha svart på et eneste ett av dem.
Etter skoletid noen uker senere satt Peter
sammenkrøpet i en gammel skinnstol i stuen og
så på en serie på tv. Da ringte telefonen. Han tok
røret og hørte en skrikende, sirenelignende lyd.
Den var så høy at den nesten gjorde vondt.
Deretter ble det stille. En stemme sa: «Dette er
kaptein Johnson som snakker. Navigatøren har
akkurat siktet inn en ukjent planet. Det kan være
dødsstjernen, det kan også være en ny planet
hvor…»
Peter avbrøt med å si: «Tom! Slutt! Kan vi ikke
bare si hei!»
«Hei på deg,» sa stemmen i telefonen med en
mer normal stemme. «Dette var nok det nærmeste
jeg noen gang kommer til å være kaptein på et
romskip.»
«Æsj, slutt,» sa Peter. «Jeg får vondt i hodet av å
høre på deg.»
«Hva holder du på med?» sa Tom.
«Jeg er opptatt!» sa Peter. «I dag skal jeg til
hjernevaskeren sammen med mamma og pappa.»
«Jasså,» sa Tom. «Det var dumt. Jeg hadde tenkt
å spørre om vi skulle treffes i parken.»
«Nei, jeg kan ikke.»
«Dumt. Ok, da går jeg dit alene.»
«Vi sees på skolen i morgen,» sa Peter.
109

110
Kapittel 2 – Leksjon 9 – Elevark til kopiering www.determittvalg.no
«Mmmm. Forresten så så jeg ikke noen ny
planet. Men romskipet er sant.»
«Kjempegøy!» Peter la på telefonrøret uten å si
noe mer. Men han visste at det var greit. En ting
med en bestevenn er at man kan legge på røret og
fremdeles har man en bestevenn. Men hvis han
måtte flytte sammen med mamma og Arthur, så
ville han sannsynligvis aldri treffe Tom mer. Men
hvis han bodde hos pappa, så ville han alltid savne
mamma.
En ny serie hadde akkurat begynt i tv da Peter
hørte mammas nøkkel bli satt i ytterdøren.
«Peter!» ropte hun. Like etter kom hun inn i
rommet. «Peter, er du klar til å dra nå? Vi må være
der om noen minutter.»
«Klar,» sa Peter.
«Du ser ikke klar ut. Det minste du kunne ha
gjort, var vel å gre håret. Skynd deg nå! Slå av tven.
Vi har det travelt. Og gre håret!» Han visste at
hele ettermiddagen ville bli fæl. Hun pleide ikke å
snakke til ham med den sinte stemmen.
I bilen sa ingen av dem noenting. Moren hans
mumlet litt om trafikken og klaget over alle timene
hun måtte være borte fra jobben på biblioteket
på grunn av dette møtet. Peter fant ut at det
beste han kunne gjøre, var å tie stille.
Faren hans hadde kommet før dem. Han satt i en
av sofaene i venterommet og stirret rett frem for
seg. Peter visste ikke hvem av foreldrene som så
verst ut. «Hei, pappa,» sa han.
Faren så raskt opp og smilte, nesten som om
han ikke var riktig sikker på hvem Peter var. «Hei,
gutten min,» sa han. «Hvordan har du det?»
«Ok,» sa Peter. Så satte han seg i sofaen.
De ventet i stillhet. Peter merket at han hadde
den samme syke og tomme følelsen i magen som
han hadde kjent flere ganger i den siste tiden. «Så
skal man inn og bli hjernevasket,» sa han ut i
luften. Han så på moren og deretter på faren.
Begge smilte litt, men ingen sa noe. Så dukket
Ellen opp i døråpningen.
«Hei,» sa hun vennlig. «Stig på.» De gikk inn i
Ellens rom uten å si noe og slo seg ned i de gode
stolene.
«Dere vet alle hvorfor dere er her,» begynte
Ellen. «Dere har bedt meg hjelpe dere med å
avgjøre hvor Peter skal bo etter sin mors bryllup.
Dette har vært en vanskelig og smertefull tid for
dere. Jeg har snakket med dere alle sammen – tja,
ikke så mye med Peter. Men Peter, jeg har snakket
med begge foreldrene dine mange, mange ganger.
Og jeg kan forsikre deg at begge to ønsker det
aller beste for deg. Alle ville ha vært roligere hvis
det ikke var noen beslutning å ta. Men nå er det en
gang slik. Nå skal jeg fortelle dere hva jeg vil foreslå.
Og deretter kan alle si hvordan de føler det. Er
det greit?»
En lang stund ble det ikke sagt et ord. I den
stillheten som oppstod, begynte Peters tanker å
vandre. Det var som om han ikke var til stede i
rommet i det hele tatt. Han kunne nesten føle
hvordan sjelen hans forlot kroppen. Kanskje,
tenkte han for seg selv, skulle han en dag klare å
finne opp en maskin som kunne få folk til å forsvinne.
Man kunne bare trykke på en knapp, og så
kunne folk fly rett opp i lufta slik at man kunne
forsvinne fra mennesker som man ikke ville
snakke med, eller fra steder der man ikke ville
være, eller fra følelser man ikke orker å ha. For en
herlig idé! ternkte han. Det eneste man behøver å
gjøre, er å trykke på den magiske knappen …
TIL TJENESTE – DIN LOKALE LIONSCLUB