Kirkebladet nr 2 2010 - Kirken i Gran - Den norske kirke

viktig for oss
3 godt voksne damer med felles hjertesak
Tekst og foto ©: Knut Sørensen
– i menigheten gjelder ingen pensjonsalder,
og meningsfylte oppgaver
er det mer enn nok av for både gammel
og ung.
Karen Johanne Flatø, liv Synnøve
gravdal og olga Schiager har i alle
år vært aktive i menigheten. de bor
alle i brandbu, og jeg får lyst til å slå
av en prat med disse solstrålene og
deres utrettelige iver. Jeg blir møtt
med åpenhet og stor varme.
– Kan dere fortelle litt om bakgrunnen
deres?
oppveksten har vært ulik. Men deres
gode og trygge barndom har vært en god
hjelp for dem alle gjennom hele livet.
– Har dere ett barneminne dere vil dele med
kirkebladets lesere?
Olga er eldst og kommer opprinnelig fra Biri
olga velger en barnebønn hun lærte
som barn: Kjæreste gud, se ned til meg lille.
Hjelp at jeg alltid det gode må ville, og at
intet i verden fra Jesus meg skille.
Karen Johanne husker godt hun som
barn mistet ei fin salmebok hun hadde fått
av bestefaren sin. Den som fant den og fikk
levert den tilbake var lars Flatø. Mange
år seinere «fant de hverandre igjen» og
giftet seg.
når dette skrives er det akkurat 70 år
siden krigen brøt ut i norge. liv glemmer
ikke akkurat den 9.april 1940. da gråt læreren
og sendte barna hjem. Hun hadde gått
6 km for å komme seg til skolen og måtte
traske 6 km hjem!
6 KIRKEBLADET – NR. 2 2010
Olga Schiager Karen Johanne Flatø Liv Synnøve Gravdal
– Men hvorfor går dere fortsatt i kirken? Har
dere ikke hørt de samme ordene fra presten
og Bibelen tusen ganger før?
Samstemt kommer svaret. det mangler
noe i disse menneskene hvis de en søndag
ikke får komme seg til kirka. de trenger
ordet, salmene, bønnene og velsignelsen.
dette gir kraft og næring på veien. gudstjenesten
er en matstasjon.
– Har dere noen gang sett Jesus?
ingen av dem har sett Jesus. Men de
har kjent hans nærvær på en god og trygg
måte. de ber for sine og det de er opptatt
av. alle småting i det daglige. bønnesvar
har de opplevd flere ganger. Og alt legger
de i armene til Jesus. det er trygt og godt.
Jesus har aldri sviktet
dem.
– Hvilket menighetsarbeid
har dere vært
engasjert i?
barnearbeid i yngre
år. Misjon har alltid
stått deres hjerte nær.
det norske Misjonsselskap
i mange land har
de støttet og arbeidet
for i atskillige år. nå arrangerer
de eldretreff,
turer, foreningsmøter,
middag og nabotreff. Her er ingen krav
til tro.
– Hva er det viktigste for dere i den kristne
tro?
Karen Johanne «møtte» sin mann da hun var
barn, i Kristiansund.
Karen Johanne fremhever påsken. den
betyr veldig mye for henne. allerede dagen
før sin konfirmasjon og Kristiansund kirke
brant, ante hun hva Jesus hadde gjort for
henne.
det er en misforståelse å tro at kirka er
bare for gamle folk.
liv understreker at troen kommer når
vi hører guds ord. derfor er det viktig at
mange kommer til gudstjeneste. I konfirmasjonstida
er det obligatorisk med åtte
gudstjenester, men vi skulle gjerne sett at
de fortsatte å komme til gudstjenester også
etter at konfirmasjonstida er over.
– Leser du, Olga, i Bibelen hver dag?
Ja, hun leser i bibelen og ber hver dag.
Hun forstår ikke alt,
men det bekymrer henne
ikke. Hun ser mer på
det hun skjønner og tar
til seg det. Hun ber for
seg og sine, menighet
og prest. Syke og gamle
blir heller ikke glemt.
og så vet hun at hun
blir bønnhørt.
liv ber også konkret
for misjonsarbeidet og
for barn og barnebarn.
– blir dere aldri slitne
og leie av dette?
alle tre vil så gjerne ha med sine nærmeste
og kjæreste på veien til himmelen.
dette blir de aldri slitne og leie av å be
for.