Hva er ei ku? Norsk Rødt Fe som teknovitenskap og ... - Lars Risan

Hva er ei ku?
Norsk Rødt Fe som teknovitenskap og
naturkultur
Lars Christian Risan
Levert som avhandling for dr. art. graden
Universitetet i Oslo
Januar 2003

Innhold
Figurer og illustrasjoner 7
Forord 9
Opptakt 13
1 Introduksjon 15
1.1 Løsdriftfjøset . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 21
1.2 Urent og livlig . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 25
1.3 Samproduksjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 29
2 Aktører i fjøset 33
2.1 Makt og samproduksjon: En morgen i fjøset . . . . . . . . . . . . 33
2.2 Den første dagen i et løsdriftfjøs . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 42
2.3 Interpellasjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 47
2.4 Teknovitenskap . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 50
2.5 Irreduksjoner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 57
2.6 Fjøskulturer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 59
3 Løsdriftfjøsets doxa og natur 65
3.1 Husdyretologien og dens behaviorisme . . . . . . . . . . . . . . . 68
3.2 Bonden som snudde rutinen på hodet . . . . . . . . . . . . . . . . 72
3.3 Fjøskultur som metakommunikasjon . . . . . . . . . . . . . . . . 77
3.4 Mennesket mot resten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 81
4 Teknologier, aktanter og subjektposisjoner 85
4.1 Kua som stakk var kua som løp . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 88
4.2 Distribusjon av subjektivitet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 91
4.3 Kontroll i sentrert og desentrert form . . . . . . . . . . . . . . . . 92
4.4 Roboter og kyborger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 103
3

4
4.5 Fjøsdatamaskinen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 104
4.6 Domestikering og konfigurering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 107
5 Mellomspill: Matrisen 115
6 Fra feavlsstrid til populasjonsgenetikk 121
6.1 Feavlsstriden 1 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 123
6.2 Feavlsstriden 2 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 124
6.3 Feavlsstriden 3 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 127
6.4 1800-tallets ku . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 130
6.5 Tekstpolitikk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 133
6.6 Kulturrelativisme, Whig-historie og ironi . . . . . . . . . . . . . . 138
6.7 Mendelismen: “en selvfølge og en prinsippsak” . . . . . . . . . . 144
6.8 Jakten på de statistisk signifikante forskjellene . . . . . . . . . . . 150
6.9 En performativ ku og et performativt etos . . . . . . . . . . . . . 158
7 Veldig vitenskapelig og temmelig norsk 165
7.1 Aberdeen-Angus . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 167
7.2 Pasteuriseringen av Frankrike . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 172
8 Makt, medbestemmelse, disiplin og solidaritet 177
8.1 Den nødvendige disiplineringen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 181
8.2 Den folkelige elitismens retorikk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 187
8.3 Nettverk og plasma . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 192
8.4 Inseminøren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 197
8.5 Avl på buskapsnivå . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 200
8.6 Avl i buskapen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 201
8.7 Kontrollassistenten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 206
8.8 Oppsummering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 220
9 Kristendom, realisme og kyrs velferd 223
9.1 Et diskursivt mønster . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 227
9.2 Forvalteransvaret på Line . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 238
9.3 Oppsummering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 251
10 Bonden, familien og naturen 253
10.1 Bondekvinner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 255
10.2 Kompetent omsorg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 261
10.3 Jordene og mennene – i slekta . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 264

10.4 Jordene og mennene – i praksis . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 267
10.5 Aberdeen-Angus og mennene
– i slekta og i praksis . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 270
10.6 Melkekyrne og kvinnene – i praksis . . . . . . . . . . . . . . . . . 275
10.7 NRF fylte et “kulturelt” tomrom . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 279
10.8 Manglende artikuleringer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 280
10.9 Samvirke og solidaritet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 283
10.10Grundig vitenskapelighet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 284
10.11Kvinnelig omsorg og mannlig system? . . . . . . . . . . . . . . . . 288
Så hva er ei ku? 293
Litteraturliste 300
5

Figurer og illustrasjoner
2.1 Melkestaller . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 37
3.1 Løsdriftfjøsets grunnorganisering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 67
3.2 Løsdriften på Line . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 67
4.1 Fôrplan . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 105
4.2 Konfigurering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 109
5.1 Matrisen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 117
6.1 Islandsk fe . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 132
6.2 Avlsmål . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 157
8.1 Fra skjønn til viten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 182
8.2 GENOs organisasjonskart . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 192
8.3 Oksekatalogen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 205
8.4 Satellitt i vindjakke . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 207
9.1 Låven på Line . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 241
9.2 Spenebøtta . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 241
9.3 Kalvene på Line 1 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 244
7

Forord
Arbeidet med denne avhandlingen har tidvis vært ensomt. Timesvis foran
PCen, dag ut og dag inn. Det er likevel mange som har vært med meg. Fra tid
til annen har arbeidet vært veldig sosialt, og det er mange jeg skylder en stor
takk.
Først en veldig stor takk til alle på Jæren, til bøndene og landbrukseksper-
tene jeg besøkte, fulgte i deres arbeid, snakket med og intervjuet. Det var aldri
noe problem å bli invitert med på diverse aktiviteter, aldri en avvisning, aldri
noen som var gjerrige på tiden sin. Det gjaldt de 25 bøndene jeg var med i fjøset,
de 25 andre bøndene jeg var hos på kortere eller lengre besøk. Det gjalt de jeg be-
søkte og var med på jobb: personer fra TINEs produsenttjeneste, inseminøren,
Alfa Lavals ingeniører og selgere, Øksnavad Landbruksskoles ansatte, Jæren da-
talag og Jæren forsøksring, inklusive den intensive forsøksringen. Når jeg var
med på et kveldsstell på en gård var det overveiende sannsynlig at jeg også ble
invitert inn til middag eller kaffe.
Men først og fremst takk til Oddmund, Anne Grete og datteren Olaug, som
lot meg bo på gården Line, som i stor grad lot meg være en del av det daglige
familielivet, og som involverte meg i arbeidet på gården. Takk også til resten
av familien, spesielt til Jon, Heidi, Olaf, Anny, og Madga, som var den delen av
familien jeg traff ofte, og som alltid gledet og inspirerte meg med sitt nærvær.
Tusen takk til dere alle!
Min første introduksjon til feavl og fehold begynte på Norges Landbruks-
høgskole. Takk til alle foreleserne ved HET 200, våren 1998, og spesielt takk til
Knut Bøe ved Institutt for tekniske fag, som introduserte meg for fjøsteknologi-
enes problemstillinger, og som ga meg de første kontaktene til feltet.
Avhandlingen ble påbegynt på TMV-senteret og avsluttet på TIK-senteret.
Det faglige miljøet på disse sentrene har vært avgjørende for utformingen av
denne avhandlingen. Takk til lederne, Francis Sejersted, Tian Sørhaug og Helge
Hveem, og takk til alle andre som har bidratt til å skape et godt faglig fellesskap.
Spesielt inspirerende har det vært å arbeide sammen med Ingunn Moser, Brita
9

10
Brenna, Kristin Asdal og etter hvert John Law. Det er en av forordets klisjeer at
“jeg tar det fulle ansvar for dette arbeidets mangler,” og det gjør jeg, men dere
har likevel litt av “skylda” for at avhandlingen er blitt slik den er blitt!
Tore Tennøe skal ha takk for et godt samarbeid om NRFs historie, og Hen-
rik Treimo for mange og lange samtaler om forskjeller og likheter mellom Norsk
Rødt Fe og Aberdeen-Angus. Prosjektet begynte med Per Hetland som veileder
og sluttet med Thomas Hylland Eriksen. Begge har vært gode støttespillere på
veien. Den siste måneden har Trond Haug gjort en formidabel jobb med korrek-
turlesningen. Jeg er like takknemlig som imponert. Denne gangen er det ikke en
klisje, Trond, jeg tar ansvaret for alle skriveleifene i teksten! De er definitivt mine
egne, stort sett produsert når jeg har rettet de korrigeringene du har foreslått.
Takk til alle som har lest og kommentert deler av denne avhandlingen. For-
uten personer som allerede er nevnt inkluderer dette også Arve Monsen, Maria
Guzmán, Esben Leifsen, Hendrik Spilker, Kristin Hestflått og Bergljot Børresen.
Takk også til alle de hackerne rundt i verden som jobber på dugnad med å
lage L Y X, en alternativ tekstbehandler til MS Word ¢¡ og lignende. L Y X er spesi-
allaget for å skrive og typesette akademiske avhandlinger og artikler. Når LYX
(som krever en del egeninnsats og kanskje aldri blir helt ferdigutviklet) ikke har
gjort typesettingen for meg, har det alltid vært snarlig hjelp å få på epost-lista
lyx-users@lists.lyx.org, spesielt fra de utrettelige Herbert Voss i Tyskland og De-
kel Tsur i Israel.
Jeg skylder norske melkekyr en takk, ikke bare for at dere ved deres blotte
eksistens har vært et middel for meg, i realiseringen av en akademisk karriere.
Jeg skylder dere også en takk for den tryggheten og fortroligheten dere lot meg
erverve i nærheten av så store dyr, når jeg gikk sammen med 20 stykker av dere
og dere alle behandlet meg med respekt.
Takk til min egen familie, for å stille opp når det trengs, og til min sviger-
familie på Skarsøya, som driver gård og som har bidratt med viktige inspill til
avhandlingen. Til slutt en veldig stor takk og en like stor klem til min livspartner
og mest konstruktivt nådeløse konsulent, Kari-Anne Ulfsnes. Og så til Theodor,
mitt alltid like store smil, som nå er drøye to og et halvt år, og som her om dagen
sa til naboen, når hun var på vei ut klokka 7 om kvelden: “Og du skal på jobb!”
Slik har nok livet artet seg i det siste, Theodor. Takk for at dere har tatt det så
fint!
*
I tråd med antropologisk tradisjon er de fleste bønder og landbrukseksperter fra
feltarbeidet på Jæren anonymisert. Deres reelle navn og identiteter er irrelevant

for avhandlingen. Dette gjelder ikke for Oddmund, Anne Grete og gården Line.
Oddmund og Anne Grete lot det være opp til min profesjonelle vurdeiring om
jeg ville anonymisere dem eller ikke. Jeg har valgt å ikke anonymisere dem. Si-
den dette er uvanlig skal jeg grunngi det: 1) De som kjenner Oddmund og Anne
Grete og som leser denne avhandlingen, vil kjenne igjen gården Line, selv om
jeg bytter ut navnene. Line var en uvanlig gård på Jæren. 2) Bruk av psedony-
mer kan bety en potensiell mistenkeliggjøring av de som anonymiseres. Er det
noe i måten de lever livene sine og driver gården sin på som ikke tåler dagens
lys? Da de som kjenner dem likevel vil gjenkjenne dem, vil denne potensielle
mistenkeliggjøringen bli rettet mot Oddmund og Anne Grete som identifiser-
bare personer. Et argument for anonymisering er at uansett hvor forsiktig man
er i måten man omtaler folk, så kan man ikke kontrollere hvordan en tekst le-
ses. Noen kan bruke det jeg skriver på en måte som rammer personer, hvis de er
identifisert. Lesernes fortolkning av denne teksten vil helt klart avvike fra min
egen, men jeg har jobbet for å skildre Oddmund og Anne Grete med verdighet,
og jeg tror sannsynligheten er liten for at lesernes tolkningener kan bli så radi-
kalt forskjellige fra min egen at dette kan “ramme” Oddmund og Anne Grete.
Jeg tror det er mer sannsynlig at noen som kjenner Oddmund og Anne Grete,
og som leser om dem i anonymisert utgave, vil synes denne anonymiseringen er
litt “rar,” og muligens lure på om dette “rare” har noe med Oddmund og Anne
Grete å gjøre.
11

Opptakt
Før unge kyr – kviger – begynner å produsere melk er det vanlig at de går ute
på et beite døgnet rundt, i alle fall i sommerhalvåret. Fordi de ikke produserer
melk og ikke får kraftfôr, behøver de ikke å være med i morgen- og kveldsstel-
lene. Ute på beitet går de helt, eller nesten helt, uten oppsyn. Sånn var det også
på Line, gården der jeg bodde under feltarbeidet for dette prosjektet. Nå hadde
Oddmund, bonden, flyttet en kvige fra kvigeflokken på kulturbeitet til flokken
av melkekyr. Han mistenkte at hun hadde hatt sin første løpetid, det vil si sin
første eggløsning. Nå trengte han å ha daglig oppsyn med kviga, slik at han
kunne se når hun fikk løpetid neste gang, for så å ringe inseminøren og få henne
påsatt. Hun skulle inn i produktivt arbeid. I et løsdriftfjøs som det på Line, går
kyrne løst og utgjør en flokk, og flokken har sine sosiale mønstre, inklusive sine
hierarkier. Det å være nytt medlem i en slik flokk kan være ganske tøft. Den nye
kviga i flokken starter nederst på rangstigen og blir bøllet med av de mer erfarne
kyrne.
Dette er et kjent fenomen blant bønder med løsdriftfjøs. En annen bonde jeg
besøkte hadde funnet en metode for å gjøre livet litt lettere for de nye kvigene.
Når en ny kvige skulle inn i kuflokken, tok han med 4-5 andre kviger i tillegg.
De ble dermed en gruppe nye dyr, som kjente hverandre og som kunne dele på
å ta støyten fra de bøllete kyrne. Etter en ukes tid, når situasjonen hadde roet
seg, gjette han ekstrakvigene tilbake til kvigeflokken igjen. Kviga som var i ferd
med å bli ku hadde fått en myk sosial overgang.
Kviga i denne historien fra Line likte dårlig å bli flyttet fra kvigeflokken til
kuflokken. Dette var i begynnelsen av oktober, beitet utenfor fjøset var fortsatt
grønt og fint, og været var godt, så fjøsdøra sto på vidt gap, slik at kyrne kunne
gå ut og inn som de ville (bortsett fra under melkingen, da måtte kyrne være
innendørs). Det betydde i praksis at alle kyrne var ute på beitet når Oddmund
og jeg kom for å melke dem om morgenen. Vi måtte ut på beitet for å gjete dem
inn, og de visste hva de skulle, så gjetinga var aldri noe problem. Men når vi
hadde gjett kyrne bort til fjøset, stoppet den nye kviga opp. Hun ville ikke inn.
13

14
Det var nok ikke videre hyggelig for henne å befinne seg i trengselen foran mel-
kestallen. Dette hadde gjentatt seg hver morgen de siste 4-5 dagene, siden hun
ble flyttet over til kyrne. Oddmund hadde ikke stresset saken. Han lot henne stå
igjen utenfor, lukket døren og begynte melkingen. Han ville likevel se når hun
løp, og melk produserte hun jo ikke ennå.
Vi var ferdige med melkinga denne morgenen, Oddmund hadde gått til fro-
kost, og kyrne hadde tatt plass langs fôrbrettet, hvor et stort lass med silofôr
(syrnet gress) ventet dem etter melkinga. Da hørte jeg et raut, og så kviga, som
strakk hals og så inn i fjøset gjennom et av de åpne vinduene. Hun led ikke noen
nød der ute, hun hadde et helt beite å ta av, men denne morgenen var det tyde-
lig at hun hadde lyst på silofôr. Jeg gikk bort og åpnet døren. Likevel var hun
skeptisk og trakk seg unna en 10-15 meter. Jeg sto litt i døråpningen, med då-
ren på vidt gap, og sa “kom da” noen ganger. Hun så på meg og sto stille. Etter
et halvt minutts tid begynte jeg sakte å lukke døren, og så var det som om hun
tenkte, “nei, nå må jeg visst benytte sjansen,” for plutselig kom hun løpende og
smatt forbi meg inn i fjøset. De nederste to plassene ved fôrbrettet var ledige,
og hun gikk rett dit, til sitt første måltid silofôr. Ved den nest nederste plassen,
litt over mot den tredje-nederste plassen, lå det en stor haug silo. Ved den helt
nederste plassen lå det ikke noe fôr, og ikke var det mulig å nå fôret fra denne
plassen. Så hun tok plass ved den nest nederste plassen. Kua ved siden av henne
gjorde ikke noe vesen av det, men en annen ku, som hadde stått litt lenger ned
i rekken, kom ganske umiddelbart bort til henne og begynte å stange henne i
siden. Men hun ga ikke fra seg plassen. Hun gjorde noe annet: Hun la hodet
på bortsiden av den store fôrhaugen foran seg, og så skjøv hun omtrent halve
haugen over til den ytterste, høyre plassen. Kyr som spiser gress eller silo ved
et fôrbrett roter ofte litt i maten, på en tilsynelatende tilfeldig måte. Dette var
ingen slik “tilfeldig” roting. Jeg sto bare en meter unna, og det var helt tydelig
hva hun gjorde. Hun skjøv målrettet en stor haug silo – kanskje 3 kilo – fra en
posisjon hvor bare hun (og kua til venstre for henne) hadde tilgang til maten,
til en posisjon hvor maten kunne nås fra den ytterste plassen ved hennes høyre
side. Kua som stanget henne aksepterte dette tilbudet. Hun lot kviga være, stilte
seg opp på den ytterste plassen og spiste av silofôret som kviga hadde lagt der.
Den smarte kviga fortsatte å spise i fred.

Kapittel 1
Introduksjon
Framavlingen av den norske kombinasjonskua – avlet for å produsere både melk
og kjøtt – kjent som Norsk Rødt Fe (NRF), er en av etterkrigs-Norges og Arbei-
derpartistatens suksesshistorier. Denne kua ble skapt i den samme ånd av viten-
skapstro og teknologi- og framskrittsoptimisme som avfødte atomkraft, DDT,
overdreven bruk av kunstgjødsel og fabrikktrålere som til slutt klarte å ta knek-
ken på New Foundlands enorme torskestamme. 1 Men ulikt disse etter hvert
problematiske prosjektene har ikke Norsk Rødt Fe blitt noen økologisk kata-
strofe. Den norske kombinasjonskua innfridde ikke bare Arbeiderpartistatens
distriktspolitiske og strukturrasjonalistiske forventninger. Den har blitt en rela-
tivt velfungerende, harmonisk og frisk ku. Historien om Norsk Rødt Fes fram-
vekst – organisasjonens såvel som ferasens – er et lite stykke Norgeshistorie,
drevet fram av nasjonale strateger som historikere har skrevet lite om – mye,
tror jeg, fordi disse strategene var naturvitere og ikke politikere eller pedago-
ger. 2
I tillegg til denne avlssuksess, har det skjedd viktige nyvinninger innen fjøs-
teknologien de siste 20 årene. Jeg tenker spesielt på utviklingen av såkalte løs-
driftfjøs og teknologier forbundet med disse. Dette er fjøs hvor kyrne ikke står
bundet på bås, men beveger seg fritt omkring. Det første løsdriftfjøset i Norge
ble bygd i 1968. I 1999 var omtrent 11% av norske fjøs løsdriftfjøs, og i den nye
dyrevernmeldingen ved landbruksminister Lars Sponheim ligger det inne for-
1 Kurlansky 1997, om torsken.
2 Se De nasjonale strateger (Slagstad 1998), og De strategiske pedagoger (Dale 1999). Det er litt tilfeldig
at jeg trekker fram pedagoger her og ikke eksempelvis historikere eller økonomer. Men
det er ikke helt tilfeldig. Dannelse, og dermed utdannelse, er et viktig tema for humanister. Feavlens
betydning for dannelsen er understudert, i motsetning til pedagogenes betydning.
For historiske verk som tar naturvitenskapen alvorlig, se for eksempel Hviid Nielsen et al.
2000 om norsk biologi, Friedman 1989 om norsk meteorologi, og Asdal 2003 om veterinærer.
15

16 Kapittel 1. Introduksjon
slag om at alle nye fjøs skal være løsdriftfjøs. 3 Løsdriftfjøset har ikke bare re-
sultert i effektiviseringsgevinster, men også i klare velferdsfordeler, for dyrene
såvel som menneskene.
Denne avhandlingen er både et studie av den “store” norske feavlen etter
krigen og det “lille” livet i moderne løsdriftfjøs. Løsdriftfjøset først, og feavlen
litt senere, fanget min interesse fordi det å produsere både melk og melkekyr så
ut til å utfordre en del grenser vi ofte navigerer etter, både normativt og onto-
logisk. Det blikket jeg har opparbeidet meg etter å ha jobbet en stund innenfor
de tverrfaglige studiene av vitenskap og teknologi – STS-tradisjonen (“Science
and Technology Studies”) – var nok avgjørende for hvordan jeg så Norsk Rødt
Fe, helt fra begynnelsen. Spesielt viktig har vitenskapssosiologen Bruno Latour
– og det som er blitt kjent som aktør-nettverkteori (“ANT”) – vært for den fo-
religgende avhandlingen. STS-forskere generelt og ANT-forskere spesielt har
jobbet mye med ulike forhold mellom mennesker og “ting” i vid forstand: med
forholdene mellom natur, kultur, teknologi og vitenskap, og spesielt med hvor-
dan grensene mellom disse “feltene,” “stedene” eller “begrepene” både vedli-
keholdes og brytes. 4 I henhold til en tradisjonelt “moderne” inndeling av ver-
den kunne vi kanskje sagt at Norsk Rødt Fe – organisasjonen så vel som storfe-
populasjonen 5 – er en blanding av 4 like deler, én del vitenskap, én del tekno-
logi, én del kultur og én del natur. Jeg kunne nok ha studert hvordan og i hvor
stor grad de som avler og holder NRF-fe bruker slike skiller, i praksis såvel som
ideologisk. Det er imidlertid ikke denne avhandlingens viktigste prosjekt, selv
om jeg til en viss grad gjør dette i kapittel 9. Det viktigste prosjektet i avhand-
lingen består i å vise hvordan disse skillene ikke er viktige, i hvert fall ikke i den
praktiske produksjonen av og omsorgen for NRF-dyr.
Inspirert av STS-tradisjonen bestemte jeg meg altså for å undesøke Norsk
Rødt Fe som en uren blanding av teknologi, vitenskap, kultur og natur, som et
prosjekt som i Latours ord “aldri har vært moderne.” 6 Jeg fikk i stor grad be-
kreftet at NRF var en “teknovitenskapelig naturkultur.” Dette betyr ikke at alt
er likt, at alle forskjeller er irrelevante, for eksempel mellom natur og kultur, el-
ler mellom et relativt “naturlig” fenomen som en populasjon kyr og et relativt
“kulturlig” fenomen som en gruppe mennesker. Det betyr, som vi skal se, at for-
3Landbruksdepartementet 2002.
4Latour 1993.
5Fra 1935 til 25/8-1999 bar avlsorganisasjonen og storfepopulasjonen samme navn. Nå heter
organisasjonen GENO, men feet heter fortsatt NRF.
6Latour 1993.

skjellene er mer mangfoldige og lager mer snirklete avgrensninger enn de som
angis av store ord som natur og kultur.
Med et slikt fokus på de mange måtene natur og kultur møtes på ønsker
jeg å bidra til en bedre forståelse av hvordan vi både kan og bør leve sammen
med ulike naturer, så som storfe. Avhandlingen henvender seg både til en mil-
jøvernsdiskurs, en dyrevernsdiskurs og en landbrukspolitisk diskurs. Den gjør
dette med det skrå blikket fra det tverrfaglige STS-feltet, og er således ikke spe-
sielt trofast mot disse diskursenes tradisjonelle portvoktere.
Min viktigste disiplinære bakgrunner sosialantropologien. Inspirasjonen fra
denne disiplinen er bred, og overlappende med STS-tradisjonen. 7 I dette pro-
sjektet har kanskje den viktigste inspirasjonen fra sosialantropologien vært vek-
ten på praksis, på levd liv, på samhandlingsdata. Studiens ambisjon og mål er
å beskrive og forstå hvordan NFR produseres i og gjennom praksis. Jeg skal for-
søke å vise hvordan denne produksjonen skjer gjennom relasjoner som både er
“sosiale,” “tekniske” og “naturlige,” og jeg skal forsøke å vise hvordan produk-
sjonen er en samproduksjon, det vil si en produksjon som iscenesetter både dy-
rene og de menneskene, teknologiene og institusjonene som fôrer, melker, avler
og sørger for disse dyrenes velferd. Vi skal altså se hvordan det kollektivet av
mennesker, dyr og maskiner som heter Norsk Rødt Fe produserer seg selv – be-
stående både av en storfepopulasjon, en sentral avlsorganisasjon, denne organi-
sasjonens tekniske og menneskelige utsendinger, og et stort nettverk av bønder
som holder NRF-kyr i sine fjøs.
Samhandlingsdataene er samlet inn ved hjelp av deltagende observasjon og
intervjuer i løpet av et 4 måneders feltarbeid på Jæren, høsten 1998. Jeg bodde
på gården Line, spiste de fleste av mine måltider sammen med familien – Odd-
mund, Anne Grete og deres yngste datter – og var med Oddmund på morgen-
stellet i fjøset, to timer hver morgen før frokost. 8 Morgenstellet bestod hoved-
sakelig i å melke kyr og mate alle dyrene, samt å rydde i fjøset. Anne Grete og
datterens frokost var kort, de hadde jobb og skole å gå til utenfor gården. Odd-
mund og jeg kunne drøye frokosten en time eller to, og hadde ofte lange samta-
ler under disse måltidene. En del ettermiddager benyttet jeg til å besøke andre
gårder på Jæren, ofte i forbindelse med kveldsstellet. Ofte bestod frokostsamta-
len mellom Oddmund og meg i at vi diskuterte observasjoner jeg hadde gjort på
en annen gård kvelden i forveien. Utfluktene mine fra Line inkluderte også det
7 Blant annet ved at STS-feltet inkluderer antropologiske studier av vitenskap, så som
“laboratorie-studiene” Laboratory Life (Latour og Woolgar 1979) og Beamtimes and Lifetimes (Traweek
1988). Hovedfagsprosjektet mitt var en slik “lab-studie” (Risan 1997a).
8 De tre eldste barna hadde flyttet hjemmefra.
17

18 Kapittel 1. Introduksjon
å være med en kontrollassistent og en inseminør en dag på arbeid, i et dagskurs i
bruk av en fjøsdatamaskin (arrangert av Alfa Laval) og to besøk til TINE/NRFs
produksjonstjeneste. Jeg var dessuten med på diverse landbruksorienterte møter,
og jeg fulgte dyrene fra Line til slakteriet. Jeg besøkte totalt 51 melkeprodusen-
ter og var med på kveldsstellet på 25 gårder; noen gårder besøkte jeg flere gan-
ger. I løpet av disse kveldsstellene observerte jeg ulike prakiser, snakket med
folk, og prøvde å gjøre meg kjent med storfeet. Før eller etter disse kveldstel-
lene ble jeg ofte invitert inn på middag eller kaffe. Siste uken på Line var en slags
svenneprøve som “avløser.” Jeg gjorde morgenstellet alene.
Det “store” studiet av den norske feavlen etter krigen – og av NRF som na-
sjonal storfepopulasjon og organisasjon – benytter seg i stor grad av skriftlige
kilder, oftest historiske data, og spesielt viktig er de tidligere NRF-ledernes his-
toriebøker. 9 Det “lille” studiet av livet i løsdriftfjøs er basert på feltarbeidet på
Jæren. Vi skal imidlertid se at i fjøsets teknologier, i den lokale buskapen så
vel som gjennom de mange landbruksprofesjonenes mennesker som besøker
et fjøs, møtes “mikro” og “makro” på en måte som gjør at begge disse “nivå-
ene” er tilstede i de samme lokale interaksjonene. Jeg forholder meg dermed til
“mikro” og “makro” ved, etter beste evne, å overse dem som en relevant dis-
tinksjon. I dette forsøket er jeg igjen inspirert av STS-tradisjonen, og spesielt av
Bruno Latour. Noe av det Latour terper på er at det “store” er dønn lokalt, men
det er forbundet. Hvis noe er allment, så er det fordi det distribueres og over-
settes gjennom materielle og semiotiske forbindelser, forbindelser som hele ti-
den arbeider for å reprodusere det spesifikke som det samme på mange steder.
Det lokale, på sin side, eksisterer et konkret sted fordi det produseres i forbin-
delse med noe annet. Men det lokales kontekst, “makrofenomenene,” eksisterer i
akkurat de samme forbindelsene. “Konteksten” er aldri rundt eller utenfor det
som “rammes inn.” “Contexts too,” for å sitere Latour, “flow locally through
networks.” 10
I denne avhandlingen beskriver jeg hvordan livet i norske løsdriftfjøs leves,
både av folk og dyr. Jeg ønsker å vise at mange av de teknologiene, praksi-
sene og kunnskapene som iscenesetter dette lokale livet er sentrale forbindelser
i det mangfoldige nettverket som utgjør Norsk Rødt Fe som “makrofenomen.”
Norsk Rødt Fe er en mektig og, i internasjonal avlssammenheng, veldig “sent-
ralstyrt” organisasjon og ferase (kapittel 6). Men jeg skal også argumentere for
at det er gjennom de mange lokale – og mangeartede – relasjonene mellom men-
9 Bækkedal 1980, Nyhus 1990.
10 Latour 1999: 18.

nesker, dyr og teknologier at denne “sentralmakten” utøver sin makt (spesielt
kapittel 8). I disse lokale relasjonene er et mangfold av aktører i sving, på en
måte som gjør det problematisk å si at det er Norsk Rødt Fe sentralt som “har”
makten.
Av Latour og hans kolleger er jeg også inspirert til å jobbe med det Michel
Callon kaller en “radikal ubestemthet med hensyn til hva som er aktør.” 11 Det er
ikke gitt før man begynner et studie hva som er aktør, hva som har handlekraft
eller subjektivitet. Materielle og semiotiske arrangementer, nettverk og proses-
ser produserer subjektiviteter og aktører bestemte steder, og det er ikke gitt at
disse stedene bare er individuelle menneskekropper.
I denne avhandlingen bruker jeg ganske mye krefter på å vise at både in-
dividuelle kyr, teknologier og hele populasjoner av storfe er steder som “har”
handlekraft eller “er” aktører. De er og blir aktører gjennom de samtidige re-
lasjonene de inngår i, såvel som gjennom den historien de kondenserer. De er
ikke nødvendigvis like, og ikke like mennesker, selv om de alle er aktører. De
er heller ikke likeverdige. Hvordan de er forskjellige vil bli tematisert utover i
avhandlingen.
Aktør-nettverkteorien på 1980-tallet introduserte aktanten, 12 ettersom huma-
nistiske vitenskaper har en lang tradisjon med å tilskrive diverse karakterer til
aktøren, så som å være maksimerende, bevisst, eller intensjonal. Dette er karak-
teristikker som det ikke var noe poeng å insistere på at naturer og teknologier
var i besittelse av. Aktanten skiller seg altså fra aktøren ved at sistnevnte – i Ak-
rich og Latours ord – “er en aktant utstyrt med karakter (vanligvis antropomorf).” 13
Aktanten (og nettverket) gjorde noe med verden “der ute.” Det var ikke mu-
lig, på sosialkonstruktivistisk vis, å påstå at mennesker kunne “projisere” sine
kulturelle forståelser på en passiv natur, fordi naturen gjorde motstand og ikke
nødvendigvis aksepterte projeksjonen. Det var heller ikke mulig, på realistisk
vis, å forstå naturen som i seg selv gitt og uforanderlig, fordi alt – inkludert na-
turen – er effekter av noe annet, også av kultur.
Med fokus på den karakterløse aktanten var det imidlertid ikke mye rom for
det eksistensielle eller subjektive. Det var lite plass til følelser og det personlige,
til glede og smerte, styrke eller svakhet. Det Latour kaller den “andre bølgen av
vitenskapsstudier” 14 har tatt fatt i subjektet, i verden “her inne,” ikke bare i ak-
tanten. Man studerer blant annet hvordan medisinske praksiser og medisinske
11 Callon 1999: 182.
12 Latour 1987.
13 Akrich og Latour 1992.
14 Latour 1999: 23.
19

20 Kapittel 1. Introduksjon
teknologier inngår i iscenesettelsen av kropper som bestemte typer subjekter,
for eksempel som mobile, artikulerte eller autonome individer. 15 Autonom indi-
vidualitet, for å ta det som eksempel, er ikke noe som i seg selv finnes i kropper.
Det er noe som skapes ved at man gjennom spesifikke sosiale, tekniske og ma-
terielle relasjoner iscenesetter en kropp som et individ. Fenomener som subjek-
tivitet og individualitet, inklusive opplevelsen av individualitet, er ikke en es-
sensiell egenskap ved kropper, og ikke nødvendigvis avgrenset av huden. Den
“andre bølgen” av vitenskapsstudier gjør altså subjektivitet til noe litt mindre
“indre,” uten at den reduserer det subjektive til karakterløs handlekraft. “Sub-
jectivity, corporeality, is no more a property of humans, of individuals, of intentional
subjects, than being an outside reality is a property of nature.” 16
Inspirert av begge disse “bølgene” med vitenskapsstudier skal jeg utover i
denne avhandlingen presentere og problematisere forskjellige typer “aktanter”
og “subjekter,” menneskelige så vel som ikke-menneskelige, dyriske så vel som
mekaniske. Aller først skal jeg stoppe opp litt ved kua, eller mer generelt ved
dyret, som aktant eller subjekt.
Det er ganske klart for de fleste at dyr er en type “aktanter.” Dyr gjør noe,
blant annet med oss, og vi kan ikke gjøre hva vi vil med dem. Det er imidlertid
også god grunn til å tro at dyr er en type subjekter eller aktører. Altså at de ikke
bare gjør noe, men også er noe. At de har en form for karakter. Jeg kjenner ikke
så mange vitenskapsstudier som har beskrevet produksjonene av dyrs “handle-
kraft,” eventuelt deres “subjektivitet.” 17 Dette er imidlertid et stort tema innen
biologien og psykologien. Behaviorismen innen etologien og psykologien var
en vitenskapelig metode for å studere dyrs (inklusive menneskers) adferd – de-
res evne til å gjøre noe, uavhengig av deres eventuelle essensielle karakterer (så
som bevissthet). 18 Andre retninger innen biologien nøyer seg ikke med å stu-
dere dyrs adferd, de studerer også dyrs “subjektivitet,” deres “tanker” (spesielt
den kognitive etologien og primatforskningen, studiet av de store apene).
I boken Den ensomme apen diskuterer veterinæren Bergljot Børresen mennes-
kers forhold til dyr, inkludert hvordan biologer bør gå fram for å studere dem. 19
Hun forteller noen ganske fantastiske historier som viser hvordan ulike dyre-
15Se for eksempel Callon og Rabeharisoa 1998, Moser og Law 1999.
16Latour 1999: 23.
17Selv om både Latour og Haraway diskuterer “dyresubjektivitet,” så har de ikke studert det
empirisk (Latour 2000, Haraway 1995).
18Man kan kanskje si at den behavioristiske adferdsforskningen var en form for “aktantforskning,”
bortsett fra at aktanter er funksjoner av kollektive organiseringer, av det de er forbundet
med, mens den behavioristiske adferdsmaskinen ofte drives av en indre essens som man kaller
instinkter (Tinbergen 1951).
19Børresen 1996.

1.1. Løsdriftfjøset 21
arter har godt utviklede kognitive, sosiale og moralske ferdigheter. Det meto-
diske apparatet som er brukt for å kunne fortelle disse historiene inkluderer
en etter hvert omfattende mengde kvalitative etologiske studier. Dette er stu-
dier som ligner på de fleste humanistiske og samfunnsfaglige metoder ved at de
ikke bare studerer mekaniske “adferder” (som enten er mekanisk preget gjen-
nom belønning og straff, eller er instinktive), men også handlinger. Å anta at noe
er handlinger betyr å inkludere subjektive perspektiver i forklaringene. For ek-
sempel: Orangutangen Chantek putter et viskelær i munnen, åpner munnen og
viser mennesket at den er tom, og sier med døvespråk SPISE-MAT. Mennesket
antar at hun har svelget viskelæret og lar saken falle. Senere finner imidlertid
mennesket viskelæret gjemt i et hjørne på rommet til orangutangen. 20 Orangu-
tangen løy. Når man bruker ordet “lyve” i forklaringen av hendelsen, antar man
at orangutangen har et perspektiv på tilværelsen, og videre at dette er et per-
spektiv hvor orangutangen er i stand til å tenke seg den andres perspektiv, for
så bevisst prøve å manipulere dette perspektivet. Det å forsøke å unngå ordet
“lyve” i forklaringen ender i like absurde mekanistiske forklaringer som de man
får hvis man prøver å forklare menneskers virke uten å anta at de handler. 21
De første, og kanskje fortsatt de fleste, kvalitative studier av dyrs handlinger
er gjort på primater. Biologer har antatt at disse er “likest oss.” Dette er imidler-
tid i ferd med å forandre seg. Primatforskeren Thelma Rowell er bare et eksem-
pel. Hun anvendte sine primatstudiemetoder på sauer, og fant dermed sauer
som handlet like intelligent (om ikke nødvendigvis likt) som sjimpanser. “I tried
to give my sheep the opportunity to behave like chimps, not that I believe that they would
be like chimps, but because I am sure that if you take sheep for boring sheep by opposition
to intelligent chimps they would not have a chance.” 22 Deler av denne avhandlingen
er basert på at jeg, inspirert av både Børresen, Latour og Rowell, har anvendt en
kvalitativ, antropologisk metode på både kyr og mennesker.
1.1 Løsdriftfjøset
I konvensjonelle norske fjøs har bonden kontroll over dyrene ved at de står bun-
det i hver sin bås. Ofte står det en elektrisk høyspentlist over ryggen på hver ku,
slik at når hun skal tisse eller skite, og dermed krummer ryggen, så vil hun få
støt hvis hun ikke går et skritt bakover (det ene skrittet hun kan gå). Hun læ-
20 Børresen 1996: 135.
21 Se Holy og Stuchlik 1983 for en diskusjon av dette.
22 Rowell sitert i Latour 2000. Se også Rowell 2000.

22 Kapittel 1. Introduksjon
rer fort å gå et skritt bakover når hun skal gjøre fra seg. Dermed skiter hun i
møkkarenna, og effekten av høyspentlisten er oppnådd. Dette er til det beste
for bonden som får en enklere jobb med å holde rent, og muligens til det beste
for kua også; hun slipper å legge seg ned i sin egen møkk.
I et løsdriftfjøs vandrer kyrne omkring i et fjøs som er funksjonelt inndelt. Ett
sted spiser de kraftfôr, et annet sted høy, et tredje sted sover de og et fjerde sted
melker de. I områdene mellom disse seksjonene skiter de. Gulvet har spalter,
slik at dyrene tråkker møkka ned i møkkakjelleren. Bonden har kontroll over
kyrne ved at hvert dyr har en “databrikke” – en transponder – rundt halsen.
Melkemaskinen og kraftfôrautomaten har sensorer som registrerer hvilken ku
som melkes og mates. En sentral datamaskin sørger for at kraftfôrautomaten
doserer kraftfôr i henhold til registert melkemengde.
Løsdriftfjøset interesserte meg fordi det har en moral som ikke så lett følger
tradisjonelle moralske skillelinjer. På den ene siden syntes jeg det hørtes bedre
ut å være ku i løsdriftfjøs enn i et båsfjøs. Det finnes nok velstelte kyr i bås-
fjøs som har det bedre enn vanstelte kyr i løsdriftfjøs, men hvis alt ellers er likt,
tenkte jeg, så er det vel ganske opplagt at kyr har det bedre i løsdriftfjøs enn i
båsfjøs.
På den andre siden åpner løsdriftfjøset med dets høyteknologi for effektivi-
sering, rasjonalisering og ytterligere industrialisering. I et stort løsdriftfjøs kan
en bonde melke 60 kyr på samme tid som en bonde melker 10 kyr i et båsfjøs.
I norske løsdriftfjøs er dette effektiviseringspotensialet i liten grad blitt ut-
nyttet, da mange har lagt om til løsdrift uten å kunne øke besetningen på 10-15
melkende kyr i året. 23 Uten å kunne øke besetningen går lønnsomheten gjerne
litt ned, fordi kyrne brukeren del av kraftfôr-energientil å bevege seg, heller enn
å produsere melk. Når mange likevel har bygget løsdriftfjøs er det like mye på
grunn av den økte velferden, både for dyrene og menneskene. Den menneske-
lige velferdsfaktoren består først og fremst i at man står omtrent 1 meter lavere
enn kyrne når man melker dem. Man har dermed jurene i god arbeidshøyde, og
sparer noe av det som ofte blir mest slitt i et båsfjøs: ryggen og knærne til den
som må bøye seg ned til jurene.
Løsdriftfjøset problematiserer en tradisjonell kritisk fremmedgjøringstrope.
Børresen introduserte meg tidlig i dette prosjektet for denne tropen, i en artikkel
i Samtiden:
Dyr som ikke er blitt hilst på, vil derimot aldri forsøke å kommuni-
23 Dette skyldes det synkende melkekonsumet, og de derav følgende kvoteordninger for pro-
duksjon av melk.

1.1. Løsdriftfjøset 23
sere med røktere som driver fôring, stell og pass ved hjelp av maskiner,
data og videovervåking. Intet i røkterens atferd får dyret til
å oppleve ham som mer personlig enn Bergenstoget som dundrer
forbi en gang i døgnet. 24
I Børresens generelle bilde forsvinner muligheten for at et høyteknologisk fjøs
kan være et dyreetisk framskritt, selv om hun ikke er kategorisk. Poenget er ikke
å påstå at Børresen er motstander av løsdriftfjøs, poenget er at hun i teksten over
benytter seg av en retorisk trope som krasjer med løsdriftfjøset.
Litt senere hadde jeg en samtale med en Steinerskolelærer, en tilhenger av
alternativt, bio-dynamisk jordbruk. Jeg fortalte ham om løsdriftfjøset, men han
var kategorisk. Det var ikke mulig for meg (og vi hadde en ganske lang sam-
tale) å få ham med på at et semi-automatisk fjøs hvor datamaskiner kommer “i
mellom” menneskene og kyrne kunne være godt, både for mennesker og dyr.
Før jeg reiste på feltarbeid presenterte en samfunnsvitenskapelig landbruks-
ekspert en hypotese for meg som spiller på den samme tropen; han mente at i
løsdriftfjøs ble kyrne ville, altså, ikke gale, men det motsatte av tamme. Rasjona-
let bak hypotesen var at når mennesker ikke lenger har den nærheten til dyrene
som de har i et båsfjøs, blant annet ved at de mater dem, så vil fortroligheten til
et tamt dyr ikke kunne etableres. Maskinene skaper altså distanse, villskap og
fremmedgjøring. Jeg reiste på feltarbeid til Jæren, sommeren 1998, blant annet
med denne landbruksekspertens hypotese i bakhodet. Her er noen jærbønders
reaksjoner på mine første spørsmål:
En bonde med et stort fjøs og 40 melkekyr forteller at før, når han hadde bås-
fjøs, kjente han kyrne blant annet på deres plassering i fjøset. Kua Dagros (også
benevnt 417) var nummer 4 til venstre, 322 sto ved siden av, altså nummer 5 til
venstre, og så videre. Noen av dyrene kjente han best ved deres plassering. Når
han så åpnet det nye løsdriftfjøset og slapp inn kyrne, oppdaget han at det var
noen dyr han ikke klarte å plassere. Han hadde vært så vant til å identifisere
dem etter deres plassering. Nå drev de fritt omkring i fjøset. Hvilken ku var det
der igjen? Hvor sto hun?
Bonden måtte bli kjent med dyrene på en helt annen måte, og det ble han.
Han begynte å kjenne dyrene fra hverandre på hvordan de oppførte seg i ste-
det for hvor de var plassert. Dyrene, fortalte bonden meg, fikk ikke bare en helt
annen personlighet enn de hadde hatt. I stor grad oppsto personlighet som feno-
men. Løsdriftfjøset ga dyrene et rom hvor de kunne begynne å oppføre seg på en
helt annen måte enn det de kunne før.
24 Børresen 1997: 51.

24 Kapittel 1. Introduksjon
Nå skal det sies at bønder som har hatt mindre båsfjøs har fortalt meg gode
historier om kyrs ulike oppførsel, innenfor de rammene for oppførsel som det å
være bundet gir. Disse bøndene har kjent alle dyrene godt. Denne bonden hadde
imidlertid hatt et stort fjøs med mange kyr, 40 kyr på bås, 26 flere enn landsgjen-
nomsnittet i 1998. I båsfjøset hadde han ikke behøvd å kjenne dyrene på deres
oppførsel. I det nye løsdriftfjøset fant han oppførsel fordi han var nødt til å se
etter det. Og han fant det i rikt monn.
Den oppførselen som bonden fant, var i stor grad en sosial oppførsel. Han
var ikke alene om å finne dette. Flere bønder legger vekt på hvordan det sosiale
livet i fjøset utviklet seg etter at de fikk løsdriftfjøs. Dyrene etablerer rangord-
ninger seg i mellom, noen kyr blir gode venner, andre blir mobbeoffere.
I min innledende spørrerunde 25 la også mange vekt på at dyrene ble roligere
når de flyttet inn i løsdriftfjøs. En bonde forklarte meg hvorfor, etter at jeg spurte
om kyrne ble “ville” når de ble flyttet inn i løsdriftfjøs. “Ville nei, de blir fortro-
lige! I båsfjøset sto de bundet, de kunne ikke flytte seg når noe virket truende. Nå kan
de bare gå unna. Det gjør dem trygge, mer selvsikre.” Bonden tenkte nok her mer på
“vill” i betydningen “gal” heller enn “ikke-tam,” men det spiller egentlig ingen
rolle: Trygghet og fortrolighet er en forutsetning for å kunne temme et dyr, og
“vill” har sin doble betydning i “gal” og “ikke-tam,” fordi disse ofte er syno-
nyme. Man temmer det ville.
Utover i avhandlingen skal jeg presentere gode eksempler på hvor tamme og
trygge kyr i løsdriftfjøs kan bli, men vi skal også se at besetningers lynne kan
variere med svært mange faktorer, så som hvorvidt de mates av en eller flere
mennesker. Noen besetninger er relativt “ville,” i hvert fall i møte med frem-
mede mennesker, selv om de kan være trygge og tamme i den daglige tralten,
sammen med kuflokken og en bonde de kjenner.
*
Hvilke dyrearter som blir gjenstand for vår omsorg varierer. Dyrevernere job-
ber aktivt mot å tillate pelsdyr i bur. Det er imidlertid et åpent spørsmål om kyr
på bås generelt har det så veldig mye bedre enn mink i bur. Denne høsten (vi
skriver 2002) la Bondevik II-regjeringen (med Lars Sponheim som landbruks-
minister) fram en ny stortingsmelding om dyrevern. 26 Pelsdyr i bur får fortsette,
25 Sommeren 1998 reiste jeg på Jæren en drøy uke og besøkte en rekke gårder, i den hensikt å
få en første følelse med hva løsdriftfjøs var, og, viktigere, for å finne en gård hvor jeg kunne bo
og arbeide på det kommende feltarbeidet.
26 Landbruksdepartementet 2002.

1.2. Urent og livlig 25
med visse justeringer. Det vil bli påbudt med løsdrift i storfe-fjøs. Båsfjøs vil bli
avviklet etter hvert som de slites ut, men senest innen 2020.
Det er sikkert flere grunner til at regjeringen viser kyrne større omtanke enn
minken. En av dem er nok at løsdriftfjøset ikke bare er dyrevennlig. Det er også
i tråd med den pågående strukturrasjonaliseringen i landbruket som Sponheim
har vært talsmann for. Kyrne har kanskje litt flaks. 27
1.2 Urent og livlig
“I dag forbinder vi ikke lenger miljøvern med en marginal, anorakkledt protestgruppe
fastlenket i anleggsmaskiner på vidda,” skriver Anker og Rønnow i en nylig publi-
sert bok. Og de fortsetter: “Miljøvern er blitt en integrert del av det etablerte makt-
systemet. Det som før var et opprør mot kapitalmakt og fremmedgjøring, er i dag selv
blitt en maktfaktor med en overnasjonal politisk agenda. [...] På TV lærer barna å bli
flinke miljødetektiver, og ved landets høgskoler og universiteter uteksamineres om lag
500 nye profesjonelle miljøforvaltere hvert år.” 28
På 1970-tallet var akademikere blant dem som lenket seg fast til anleggs-
maskinene. De siste årene har en ny type intelektuell miljøvernkritikk sett da-
gens lys, i form av en kritikk av det nå etablerte miljøvernet. 29 Antropologen
Arne Kalland og religionshistorikeren Tarjei Rønnow har for eksempel redigert
en antologi som tar opp konflikter mellom, på den ene siden, miljøvernere og
miljøvernsmyndigheter som taler på vegne av naturen som “vår felles arv,” og
som dermed kan hevde å ikke tale på vegne av lokale “særinteresser,” og, på
den andre siden, de som bor i og lever av disse naturene, og som dermed pr.
definisjon utgjør en særinteresse. Boken viser at “vår felles arv” egentlig ikke
eksisterer fordi noen (og ikke alle) alltid er nødt til å tale på vegne av denne all-
menne naturen. “Vår felles arv” er “noens felles arv.” 30
Denne avhandlingen kan ses som en del av miljøvernkritikken, selv om den,
bortsett fra i denne introduksjonen, ikke er eksplisitt tematisert som en slik
kritikk. Det er spesielt kritikken av den radikalt “rene naturen” jeg deler med
27 I entusiasmenfor løsdriftfjøset bør det kanskje legges til at de ikke representerer noen teknologisk
garanti for god velferd. Løsdriftfjøset må stelles og vedlikeholdes. Glattslitte og møkkete
betonggulv kan for eksempel føre til store skader på klover og ben. Det kan nok bli en konflikt
mellom lønnsomhet og velferd hvis man presser lønnsomhet ved å sluntre med vedlikeholdet,
men det er grenser for hvor langt man kan ta dette. En ku med betennelse i en fot må ha penicilin.
Veterinæren koster penger, og kua må ut av produktiv virksomhet så lenge hun har antibiotika
i melken.
28 Anker og Rønnow 2002: 11-12.
29 Anker og Rønnow 2002, Fossen 2000, Kalland og Rønnow 2001.
30 Kalland og Rønnow 2001.

26 Kapittel 1. Introduksjon
de nye miljøvernkritikerne. Som jeg har argumentert for ovenfor, vil jeg ikke
være med på at (høy-) teknologi nødvendigvis er fremmedgjørende. Teknolo-
gien kommer ikke nødvendigvis mellom det rene mennesket og den rene natu-
ren. Her er et litt annet eksempel på hvordan “ren natur” kan være en proble-
matisk kategori: I sin bok Antinatur kritiserer Erling Fossen blant annet frykten
for kunstgjødsel. 31 Etter å ha diskutert temaet med flere bønder kan jeg, delvis
i tråd med Fossens kritikk, ikke lenger forstå hvorfor totalforbud mot kunst-
gjødsel er “økologisk,” slik det er i følge den norske DEBIO-klassifiseringen. Så
vidt jeg kan se er det heller følgende som er tilfelle: Mye kunstgjødsel – og mye
hønsemøkk – brenner jorda og skaper avrenningsproblemer. Litt av begge deler
går bra. Problemet er ikke om gjødselen er “kunstig” eller “naturlig.” Proble-
met er mengden, og løsningen er mindre og mer presis dosering, noe bønder
har blitt mye flinkere til de siste 20 årene. Dessuten er det forskjell på om over-
skuddsnæring renner ut i et allerede mettet hav på østsiden av Danmark eller
om det renner ut i et magert hav utenfor et spredt bebodd og ekstensivt utnyttet
Nord-Møre. 32 En bonde som bygde nytt, moderne hønsehus på Jæren fortalte
meg at han så at økologiske verpehøner helt sikkert hadde det bedre enn både
burhøns og frittgående høner. Det han opplevde som DEBIOs dogmatiske krav
til om næringsstoffene var “naturlige” eller “kunstige” gjorde imidlertid økolo-
gisk eggproduksjon til en umulighet.
Jeg mener imidlertid også at miljøvernbevegelsen har vært veldig viktig.
Den har bidratt til nødvendige forandringer, så som at bønder nå faktisk har
blitt veldig mye flinkere til å dosere kunstgjødsel enn de var for 20 år siden. Det
ser imidlertid ut som om deler av den nye miljøvernkritikken reproduserer den
“rene naturen” heller enn å utfordre den. Den gjør dette ved at den beholder
skillet mellom denne naturen og det dermed like rene mennesket. Kritikerne vil
bare ikke verne denne rene naturen. Dette er ikke minst synlig i den antologien
jeg åpnet denne seksjonen med, Anker og Rønnows Miljø og menneske – en bok
som samler mange av dem som i de siste årene har kritisert miljøvernet. 33 Et
eksempel på hvordan naturen forblir “ren” er filosofen Jens Saugstads bidrag
i boken. Han forsvarer en konservativ forståelse av Kants kategoriske impera-
tiv. Dette imperativet hevder at bare mennesker er et mål i seg selv – i tillegg til
å kunne være et middel for noe annet. Alt annet er bare midler (mer om dette
31 Fossen 2000: 53.
32 “Ekstensivt” i motsetning til “intensivt.” Store områder utnyttes, for eksempel ved at kviger
og kyr går ute i utmarken om sommeren, men utnyttingsgraden av disse områdene, målt i
kroner og øre, er liten.
33 Anker og Rønnow 2002.

1.2. Urent og livlig 27
imperativet i kapittel 9). 34 Miljø- og dyrevernere som vil droppe ordene “bare,”
slik at imperativet også kan gjelde for dyr og natur, beveger seg i følge Saugs-
tad i farlig vann fordi de da risikerer å utvanne imperativets gyldighet for men-
nesker. Saugstad er opptatt av at vi skal behandle dyr godt, men han hevder
at den eneste legitime grunnen til å gjøre dette, er at for eksempel vold mot dyr
kan anstøte mennesker, inklusive det mennesket som utfører volden. Det er kun
menneskelig verdighet som trenger beskyttelse mot “dyremishandling.”
I en kronikk i Dagbladet forsvarer landbruksminister Sponheim den nye dy-
revernmeldingen nettopp ved å løse opp det kategoriske i Kants imperativ, og
dermed anvende det også på dyr. (Se side 235 for en gjennomgang og analyse av
denne kronikken.) Dette vil i følge Saugstad ha “forferdelige konsekvenser” 35
for menneskeverdet. Kants imperativ bare må forbli kategorisk humansentrert.
Saugstad forklarer ikke hvorfor det å gjøre som Sponheim nå gjør er så “forfer-
delig,” og jeg er ikke i stand til å skjønne det. Jeg tror hans problem er at han
tenker i så absolutte kategorier av “rene mennesker” versus “ren natur,” og at
det å begynne å gi “rettigheter” til naturen betyr at man likestiller alt, for ek-
sempel et menneske og en stafilokokk-bakterie.
Den mest problematiske måten Miljø og menneske reproduserer den “rene
naturen” på er imidlertid ved at den gjentar to velbrukte og ikke spesielt nye,
men egentlig gjensidig utelukkende epistemologiske posisjoner: realismen og
sosialkonstruktivismen. Jeg skal først prøve å beskrive det problematiske i dem
begge, særlig når de brukes i sammen. Nedenfor skal jeg så skissere en annen
“epistemologi,” som like mye er en annen ontologi, og som denne avhandlin-
gen utforsker. Men først sosialkonstruktivismen i Miljø og menneske.
Boken begynner med følgende sitat: “Naturen er et speil som reflekterer den
versjonen av virkeligheten betrakteren ønsker å se i den.” 36 Med dette som utgangs-
punkt kan boken vise at bekymringen for hvalen eller granskogen spesielt, og
miljøet generelt, er “kulturelle” fenomener som har fint lite å gjøre med miljø-
ets “egentlige” beskaffenhet. Ved å redusere miljøproblemer til “politisk ideo-
logi,” 37 “symbolsaker” 38 eller “religion” 39 kan bokens andre ambisjon nås, nem-
34Saugstads bidrag i Miljø og Menneske, “Gir humanismen dyrene og miljøet moralsk beskyttelse?”
(Anker og Rønnow 2002).
35Saugstads bidrag i Anker og Rønnow 2002: 49.
36Anker og Rønnow 2002: 11. De har sitert Mary Douglas og Aaron Wildavski.
Sitatet åpner boken.
37Fossens bidrag i Anker og Rønnow 2002: “Natur som ideologi.”
38Kallands bidrag i Anker og Rønnow 2002: “Hvalfangst – En miljøsak?”
39Rønnows bidrag i Anker og Rønnow 2002: “Den økologiske vekkelsen:
Skyld og soning i vår tid.”

28 Kapittel 1. Introduksjon
lig å gi en realistisk beskrivelse av “Verdens sanne tilstand.” 40 Ideologikritikken
avslører at verden egentlig ikke er på vei mot en økologisk katastrofe.
Det kan godt hende at Bjørn Lomborg har rett i at vi ikke er på vei mot
økologisk ragnarokk, og det stemmer sikkert, slik Rønnow viser, at det finnes
sterke elementer av nypietisme i miljøbevegelsen. 41 Boken har sikkert delvis rett
i mye av det den hevder. Vekslingen mellom sosialkonstruktivisme og realisme
er imidlertid problematisk. På den ene siden er verden satt sammen av subjek-
tive oppfatninger og forestillinger – det vil si ideer som finnes i “kulturen” eller
i “hodene på folk.” Disse kan forme den ytre verden i den grad at naturen (for
noen) bare er et passivt “speil” som reflekterer denne kulturen. På den andre
siden finnes det en objektiv verden, som er så uavhengig av kultur at hvis vi
dekonstruerer kulturen, så ser vi denne verdenen klart. Denne klare avgrens-
ningen mellom det subjektivt kulturelle og det objektivt naturlige gjør det mulig
for Rønnow og Anker å hevde at miljøbevegelsen “egentlig er en moralsk beve-
gelse [av nypietistisk art]” 42 og altså at den dermed egentlig ikke har noen sak-
lig grunn til å være “pietistisk.” De kan redusere miljøbevegelsen til et “kultu-
relt fenomen,” fordi kulturer er noe som kan finnes uavhengig av den materielle
verden. Lomborg på sin side kan snakke om “verdens sanne tilstand,” fordi han
presenterer kulturløse fakta.
Boken støter dermed på et åpenbart refleksivt problem: Har vi noen
grunn til å tro at for eksempel Arne Kallands dekonstruksjon av hvalfangst-
motstanderne er noe annet enn en “refleksjon” av Kallands sosialisering inn i
den fagkulturen vi kaller “sosialantropologi”? Er det ikke like gjerne sånn at
Lomborgs dekonstruksjon av miljøbevegelsen, for å sitere Rønnow og Anker
i en litt annen kontekst, “egentlig er en moralsk bevegelse [av nyliberalistisk
art]”?
Skillet mellom rene kulturanalyser og rene faktapresentasjoner gjør det mu-
lig å redusere ens forskningssubjekter (eventuelt ens politiske motstandere), til
for eksempel nypietister. Jeg er gjerne med på at mange miljøvernere er pietis-
ter, men jeg hadde gjerne også sett en analyse som knyttet denne pietismen til
de materielle, opplevelsesmessige og saklig sett gode grunnene en norsk miljø-
verner har for å være pietist. Dette gjør ikke pietismen mindre pietistisk, men
det gjør analysen av den mindre ironisk. Hvis vi altså antar at naturen og ma-
terien er noe annet enn et passivt medium for våre kulturelle projeksjoner og
samtidig noe annet enn realistiske objekter, så kan vi, eksempelvis og som en
40 Lomborgs bidrag i Anker og Rønnow 2002: “Verdens sanne tilstand.”
41 Rønnows bidrag i Anker og Rønnow 2002.
42 Anker og Rønnows introduksjon til Anker og Rønnow 2002: 14, min kursiv.

1.3. Samproduksjon 29
forsøksvis begynnelse, spørre følgende: Hvordan iscenesetter et kirkerom det
guddommelige på en måte som kaller fram ydmykhet i mennesker? Altså, hvor-
dan er det guddommelige virkelig til stede i kirkerommet, samtidig som det er til
stede for noen? Og parallelt: Hvordan bidrar den norske fjellheimen, ved det den
faktisk er, til å iscenesette storslagenhet på en måte som kaller en norsk miljøver-
ner til pietistisk ydmykhet? Når man spør på denne måten gjør man kulturen
litt mindre “(inter) subjektiv,” litt mindre ren idé, samtidig som naturen blir litt
mindre “objektiv,” litt mindre åndløs realitet.
1.3 Samproduksjon
I spørsmålene over vil noen kjenne igjen antropologen Tim Ingolds “taskscape”
– landskapet som er som et “oppgaverom,” og som kaller mennesker til ulike
handlinger, følelser og oppgaver. 43 Andre vil kjenne igjen psykologen James
Gibsons “affordances,” 44 som har inspirert Ingold. Man kan trekke linjer videre
tilbake til Merleau-Ponty og Heideggers fenomenologi. Denne avhandlingen
trekker tidvis på denne fenomenologiske tradisjonen, men kanskje viktigere er
noen tradisjoner som utforsker hvordan man kan leve og arbeide uten å søke
etter en “fast grunn” eller et “fundament.” Sosialkonstruktivistiske tradisjoner
har søkt fast grunn i menneskets grunnleggende rolle. 45 Realistiske tradisjoner
har søkt fast grunn i den ytre og gitte virkeligheten. Det å hverken søke etter
virkelighetens faste grunn i objektene/naturen, eller å søke etter normene og
verdienes faste grunn i subjektene/samfunnet er en måte å utfordre disse “fun-
damentalismene” på.
Hvis jeg et øyeblikk kan tillate meg å snakke med veldig store bokstaver, så
kan vi si at jeg med denne avhandlingen prøver å redde konstruktivismen fra
sosialkonstruktivismen og virkeligheten fra realismen. En sentral ingrediens i
dette forsøket er ordet “samproduksjon,” et ord som brukes flittig innen studi-
ene av vitenskap og teknologi, og som jeg først ble kjent med gjennom buddhis-
tisk filosofi. Ambisjonen er altså å ta med ikke-mennesker – natur, dyr, maskiner
– som aktører eller aktanter i produksjonen av sannhet, av natur og kultur, men
samtidig å holde fast ved et konstruktivistisk perspektiv. Samproduksjon er et
begrep i en konstruktivisme som ikke søker etter en konstruktør ett sted og en
konstruksjon et annet sted, som om det – i sosialkonstruktivistisk ånd – fantes et
43 Ingold 2000.
44 Gibson 1979.
45 For eksempel i det vitenskapssosiologene Collins og Yearley forsvarer som “man’s pivotal
role.” (Collins og Yearley 1992: 322).

30 Kapittel 1. Introduksjon
Samfunn av Subjekter ett sted, som konstruerte en Natur av Objekter et annet
sted. 46 En konstruktivisme som søker etter samproduksjoner er heller ikke en
konstruktivisme på jakt etter en fast grunn, et fundament som bærer oss, som
egentlig skaper oss og vår verden, og som andre fenomener dermed kan redu-
seres til.
Buddhister har et ord for samproduksjon, sanskritordet pratityasamutpada. 47
Det betyr noe sånt som “avhengighet (pratitya) av tilstander som er ulikt opp-
stått (samutpada).” Det har blitt oversatt til codependent arising 48 eller betinget
samoppståen. 49 Buddhistiske praksiser for å leve i en verden som er betinget sa-
moppstått, er praksiser for å leve i en verden uten fast grunn. Mennesker søker
fast grunn forskjellige steder – i sitt Ego, i sin Tradisjon, sin Etniske Tilhørighet, i
Boken, i Naturen eller i de Vitenskapelige Sannheter. Buddhistisk praksis dreier
seg blant annet om å øve seg i å “gi slipp” på disse, i den grad de ikke bare er en
del av tilværelsen, men hegnes om som fundamenter i tilværelsen. Det dreier
seg om å gi slipp på lusksusen såvel som askesen – slik Buddha gjorde – heller
enn å klamre seg fast. Å gi slipp er veldig forskjellig fra nihilisme og ansvars-
fraskrivelse. Man gir slipp for å se verden klart, som den er, men ikke bare som
objekt, men som et sted for lidelse og glede. Å gi slipp dreier seg om å møte den
andre med en innlevelse som kan følge – eller kanskje sterkere, som vil følge –
av å se verden klart.
Det å forsøke å være vàr for samproduksjon og betinget samoppståen er, som
denne mini-introduksjonen til buddhistisk filosofi antyder, både et filosofisk (el-
ler “teoretisk”) prosjekt, et moralsk prosjekt og ikke minst et metodisk prosjekt.
Denne avhandlingen handler om samproduksjonen av mennesker, teknologi og
melkekyr i norsk landbruk. Jeg ønsker å beskrive det jeg ser – deskriptivt – ikke
bare for saklighetens skyld, men også som en øvelse i å se lidelse og glede på
nye måter. Bruno Latour har definert "science and technology" som en måte å
ta politiske snarveier på. 50 Vitenskap og teknologi er politikk med andre mid-
ler. Dette er slik jeg forstår det – og slik Latour forstår det – ikke en reduksjon
av natur og sannhet til politikk. Det er ikke en slik reduksjon fordi vitenskap
og teknologi er en måte å ta avgjørelser på hvor det er mer enn bare mennes-
ker som er med på å ta avgjørelsene. Også ikke-mennesker, så som produktive
melkekyr, er aktører, aktanter eller subjekter i prosessene. Videre er vitenskap
46Eller som om det i sosiobiologisk ånd fantes en Natur ett sted som produserte et Samfunn
et annet sted.
47Det blir litt mer lesbart hvis man deler det opp: prati - tya - samut - pada.
48 Varela et al. 1991.
49 Bruun et al. 1982.
50 Latour 1987.

1.3. Samproduksjon 31
og teknologi en måte å ta avgjørelser på som angår mer enn bare mennesker,
for eksempel produktive husdyr. Ved å politisere vitenskapen, både min egen
og den jeg skal beskrive, ønsker jeg ikke å redusere den til menneskers interes-
sekamp. Ved å politisere vitenskapen, politiserer jeg naturen. Jeg ønsker å for-
telle historier som gir de som var stumme i Polis en stemme; ikke en likeverdig
stemme som i et demokrati – melkekyr med “stemmerett” i en liberal rettsstat
er selvfølgelig en vits – men kanskje en forskjelligverdig stemme i et kollektiv
hvor ikke alle subjekter er mennesker, hvor noen spiser andre, og hvor man kan
se lidelse og glede, både hos mennesker og dyr.
Den kybernetiske organismen, “kyborgen,” er en trope som vitenskapshis-
torikeren og feministen Donna Haraway har introdusert for å snakke om noe av
det som hverken er ren natur eller ren kultur. ”Kyborgen kjenner ingen Edens
hage," skriver hun. 51 Kyborgen er ikke et rent menneske eller et rent dyr, den
er en blanding av det organiske og det maskinelle. Den utfordrer en (kristen)
humanisme hvor mennesket er unikt som subjekt, hvor subjektet er rent men-
neskelig. Kyborgen er et urent subjekt. Den er en blandingsform, halvt subjekt,
halvt objekt, halvt organisme, halvt maskin.
Det rene mennesket – det rent menneskelige mennesket – muliggjør en ren
natur, en natur ubesudlet av menneskelig intensjon, ubesudlet av teknologi og
kultur. Det rene mennesket muliggjør Edens hage. En ku i et fjøs er også en
"blandingsform," en mix av natur, kultur og teknologi. Melkekua, som kybor-
gen, kjenner ingen Edens hage, ingen ren natur. Melkekua er ingen ren natur.
Den kjenner ingen uskyld. Det vil si: Kua er ingen passiv natur, for eksempel i et
kapitalistisk produksjonssystem; den er medansvarlig, eller i hvert fall medpro-
dusent av den teknologi-naturen den er en del av. Det betyr ikke at den ikke kan
være et utbyttet offer, for eksempel i et kapitalistisk produksjonssystem. Mel-
keua er som vi snart skal se medprodusent av sammenhenger hvor det er radi-
kale maktforskjeller.
51 “Unlike the hopes of Frankenstein’s monster, the cyborg does not expect its father to save
it through a restoration of the garden; that is, through the fabrication of a heterosexual mate,
through its completion in a finished whole, a city and cosmos. The cyborg does not dream of
community on the model of the organic family, this time without the oedipal project. The cyborg
would not recognize the Garden of Eden.” (Haraway 1991: 151).

32 Kapittel 1. Introduksjon

Kapittel 2
Aktører i fjøset
2.1 Makt og samproduksjon: En morgen i fjøset
Maktforskjellen mellom en bonde og en melkeku er ganske åpenbar. Jeg skal
derfor begynne med å se på dette maktforholdet. Teorien er enkel. Jeg hen-
ter noen enkle begreper fra klassisk politisk teori og marxisme, først og fremst
makt, samtykke, vold og tvang, men jeg skal også diskutere det noe mer uvan-
lige begrepet “interpellasjon.” Det kanskje uventede består i at jeg anvender
disse politiske begrepene på forholdet mellom mennesker og kyr. 1
Makten skiller seg fra tvangen ved at den forutsetter de avmektiges sam-
tykke. Marxistene la vekt på samtykkets betydning for makten fordi en under-
klasses kollektive oppgjør med sitt eget samtykke var en forutsetning for revo-
lusjon. Jeg er opptatt av å se etter kyrnes samtykke fordi dette er en måte å se
dyrene som handlende og ansvarlige subjekter på, selv om de lever i et sosialt
og teknisk system preget av radikale maktforskjeller.
I samfunn uten et politi- eller militærvesen i en eller annen form, er samtyk-
ket makt de mektiges eneste middel for å sikre sine interesser. Melanesias “Big
Men” er et klassisk eksempel på ledere som har styrt kun på basis av samtykket
makt. 2 Der samtykket makt ikke er tilstrekkelig for å drive gjennom den mek-
tiges interesser, er tvangen og volden en mulighet. Men skillet mellom makt og
tvang er ikke skarpt og klart. Tvangen og volden brukes som oftest i maktens
tjeneste: de truer fram et samtykke. Man kan si at forskjellen på makt/samtykke
og tvang/vold er at makten og samtykket spilles ut i kommunikative relasjoner,
1 Slik også Barbra Noske gjør (Noske 1997).
2 En melanesisk “BigMan” var mektig (men ikke nødvendigvis rik) fordi han var i stand til
å gi videre gaver han selv hadde mottatt. Men han var avhengig av sine undersåtters godvilje
for i det hele tatt å ha noen gaver å gi videre (Sahlins 1963).
33

34 Kapittel 2. Aktører i fjøset
mens tvangen og volden spilles ut i fysikkens kausale verden. Hvis det ikke nyt-
ter å be noen om å flytte seg, kan man (brutalt) dytte dem til siden. Men altså, en
av tvangens og voldens viktigste funksjoner er å fungere symbolsk i kommuni-
kative relasjoner, som en trussel for å produsere samtykket makt.
Tvangen og volden – når de brukes direkte, ikke når de brukes som trussel
– er de avmektiges redskap. Følgende japanske zen-historie illustrerer dette:
Shogun-soldaten som er i ferd med å okkupere et kloster sier til munken som
står i hans vei:
– Flytt deg, vet ikke du at jeg kan hugge hodet av deg uten å blunke?
– Vet ikke du at jeg kan la deg hugge hodet av meg uten å blunke? svarer
munken.
Munken samtykker ikke og soldaten er maktesløs. I maktesløshet kan solda-
ten snu med uforrettet sak, eller – i voldelig maktesløshet – han kan kappe hodet
av munken og ri over lik.
Med denne lille introduksjonen til politisk teori skal jeg flytte meg til en helt
konkret setting, til mitt feltarbeid blant bønder og kyr på Jæren, for å se på hvor-
dan makt, samtykke, tvang og vold spilles ut i et fjøs, i mellomartlige relasjoner
som er både kommunikative og fysisk kausale, både semiotiske og materielle.
Høsten 1998 er jeg altså på antropologisk feltarbeid på Line, et gardsbruk
rett syd for Bryne på Jæren. Brukets hovedinntekt stammer fra produksjon av
kumelk og storfekjøtt. Jeg er blitt enig med de som driver gården, Oddmund og
Anne Grete om at feltarbeidet mitt skal inkludere det å være med Oddmund på
morgenstellet, hver morgen, unntagen annenhver helg, som er frihelg. Dette er
en vanlig arbeidsrytme i norsk landbruk. De første dagene er totalt kaotiske for
meg, oppvokst som jeg er i Oslo, men etter tre og en halv måned er jeg i stand
til å ta morgenstellet alene. De følgende historiene er ikke nødvendigvis repre-
sentative eller gjennomsnittlige, de er heller ikke nødvendigvis uvanlige eller
marginale. Hovedsaken med det kvalitative feltarbeidet er ikke nødvendigvis
å beskrive hverken det representative eller det marginale, men det mulige, hva
enten det er representativt eller marginalt. Det følgende er en mulig måte for
hvordan en morgen i et fjøs kan arte seg.
Jeg står opp kvart på seks og er først i fjøset, Oddmund kommer et kvarter
senere. Jeg har vært på gården en måned nå, og etter som jeg begynner å mestre
stellet, trekker Oddmund seg litt tilbake og lar meg styre alene. I fjøset er det
stille. De fleste oksene ligger, de fleste kyrne er ute på beite. Noen hoster. Jeg
skvatt til og snudde meg første gang jeg hørte det; er det noen her? Ja det var
det, men ikke et menneske. Unge kviger og okser låter akkurat som mennesker

2.1. Makt og samproduksjon: En morgen i fjøset 35
når de hoster. Ellers er det fredelig. Jeg tar meg god tid, tar det rolig, for å kjenne
litt på stemningen. (Etter tre måneder, når morgenstellet begynner å bli rutine,
er det sjeldnere jeg har denne roen. Jeg er mer opptatt av å få jobben gjort.) Min
ro ble tydelig i morges, da den ble brutt. Kraftfôrautomaten hadde vært ute av
drift i går kveld, og først en ku, og så en annen var veldig opptatt med å spise.
Jeg skulle ha dem over på den andre siden av fjøset før melking. Kua i auto-
maten ville ikke ut, og kua utenfor, som ventet på tur, ville ikke rikke seg. Når
jeg ga den et forsiktig dytt for å signalisere at den skulle gå over på den andre
siden, snøftet den og dyttet tilbake med hodet. Når den første var ferdig med
å spise, gikk den andre resolutt inn. Jeg visste ikke på den tiden at fôringsma-
skinen hadde vært ute av drift dagen i forveien, så jeg ble litt utålmodig, dette
hadde ikke skjedd før. Det måtte jeg kanskje bli, tenkte jeg da, ellers hadde de
fortsatt å spise alt for lenge, og jeg hadde mistet den kontrollen og respekten jeg
og Oddmund mente jeg måtte ha, som en av lederne av flokken. Jeg dyttet og
dro i kua som var i kraftfôrautomaten, jeg tok tak i halen og vridde, jeg halte og
dro, men uten nytte. Den plutselige staheten overrasket meg. Vanligvis er meget
små signaler nok for å få kyrne til å gå til melking. Det ble for første gang klart
for meg at når en ku absolutt ikke vil gå, er menneskelig muskelkraft ganske
utilstrekkelig. Når en ku vil, er imidlertid små signaler nok.
Med unntak av de kraftfôrhungrige stabeisene var alle kyrne ute på beitet,
som de har vært det de siste morgenene. Det har vært varmt, tåkete og nesten
helt mørkt denne siste tiden. Når den andre kua har spist fra seg tusler jeg ut
på beitet. Disen ligger på de lavere teigene. Rekkene av létrær som skiller tei-
gene står som svarte konturer mot og gjennom disen. De gir rommet dybde, som
blåner i og bak hverandre. Kyrne finner jeg vanligvis i samlet flokk. De ligger
spredd ut over et område på noe sånt som 50 X 50 meter, innenfor sikt av hver-
andre. Når det er varmt, som nå for tiden, ligger de ned, alle sammen. Jeg går
forbi dem, bort til den som ligger lengst vekk. Den reiser seg, på kyrs vis, først
opp på bakbeina, så på forbeina. Den strekker seg og – også som den pleier –
skyter rygg og skiter. Jeg lar den stå og gjøre fra seg. Så begynner vi å tusle. Og
vi tusler virkelig. Kyr har saktere gange enn mennesker, de lever i en langsom-
mere tid enn mennesker, akkurat som fluene lever i en raskere tid. 3 Jeg går bort
3 Bergljot Børresen diskuterer hvordan ulike dyrearter lever i forskjellige tempi. Det ser for
meg ut til ofte å være slik at store dyr lever langsommere, og ofte kommuniserer med lavere
lydfrekvenser, mens små dyr lever raskere, og kommuniserer med diskant. (Børresen 1996: 152-
161). Spurvekvitter viser seg å være et omfattendesettkoder når man spiller av lydene i langsom
hastighet (Børresen 1996: 158-161). Storfe kan raute på frekvenser som er lavere enn det det
menneskelige øre kan oppfatte. Av en biolog lærte jeg en alternativ måte å drepe fluer på. Heller
enn å prøve å være raskere enn dem, kan man være veldig mye langsommere. En flue oppfatter

36 Kapittel 2. Aktører i fjøset
til de som ligger lengst vekk i den andre retningen. De reiser seg når jeg kommer
bort til dem, men de som ligger nærmere fjøset trenger ingen nærmere beskjed.
De lå når jeg gikk forbi dem utover, men nå er de på vei mot fjøset. Vi tusler
langsomt sammen gjennom morgendisen. Denne høsten er det jeg som tusler
bakerst i flokken, for å få med nølerne, vanligvis er det Oddmund.
I fjøset har jeg åpnet portene til melkestallen, mens porten over til matavde-
lingen er lukket. Veien til maten går gjennom melkestallen. Tanken er at dette
lokker kyrne til å la seg melke. Men noen kyr har melkespreng og er veldig klare
for melking, uansett om det er mat på den andre siden eller ikke. (De samme to
kyrne har vært først de siste dagene. Det er ofte de samme dyrene som er først
og de samme som er sist, midt i mellom ser det ut til å være temmelig tilfeldig.)
Melkestallen fylles opp av de mest villige dyrene. Jeg må lokke litt på de siste
dyrene som nøler med å tråkke ut i den gjørmete korridoren mellom beitet og
fjøsdøra. Det blir litt trengsel når de siste dyra skal gjennom fjøsdøra (en van-
lig dør). Det er alltid en helt svart kvige som er siste ku inn. Hun venter ute på
beitet, unngår gjørma i det lengste. Kanskje prøver hun også å unngå trengselen
foran melkestallen. Jeg lukker døra etter dem, skyller møkka av støvlene, og går
ned i melkegraven.
“Melkegrav” kan høres litt makabert ut. Det har ingenting med en kirke-
gårdsgrav å gjøre. Det ligner på den type graver man har i gamle bilverksteder,
hvor man går ned i et avlangt rom som bilen kjøres over, slik at man kan re-
parere bilen fra undersiden. Gulvet i melkegraven er en snau meter lavere enn i
resten av fjøset. Det betyr at man får kyrnes jur i god arbeidshøyde, omtrent rett
ut for albuen. Mange menneskerygger og knær er blitt spart de siste årene ved
at røkteren slipper å bøye seg ned, under kua, for å melke. Melkestallen på Line
er av “fiskeben” typen, med plass til fire kyr på hver side av graven. Det vil si at
stålrørskonstruksjonen som omgir melkegraven tvinger kyrne på hver side av
graven til å stå tett inntil hverandre, på skrå, med bakkroppen vendt mot gra-
ven (se figur 2.1, side 37). Røkteren kan altså se hele kroppen på den første kua,
mens det bare er bakkroppen, og spesielt juret, som synes på de etterfølgende
dyrene.
Jeg begynner å vaske og melke de første kyrne. Før jeg gikk ut startet jeg et
vaskeprogram for melkemaskinen. Oddmund kommer og starter maskineriet,
og så er vi i gang. Melkemaskinen brummer og pulserer, neonrørene gir godt
ikke en hånd som sakte senkes ned mot den som bevegelse i det hele tatt. På samme måte som
et menneske ikke kan se solens bevegelse som bevegelse (kun som endring over tid), er den
langsomme håndens bevegelse, sett fra fluens perspektiv, en ikke-hendelse. Alt er det samme,
ingen ting truer, helt til hånden omslutter fluen.

2.1. Makt og samproduksjon: En morgen i fjøset 37
Figur 2.1: Melkestaller. De to vanligste melkestallene i norske løsdriftfjøs er fiskebensstallen
(til venstre) og tandemstallen. I tandemstallen geleides kyr inn og ut
av individuelle melkebåser ved hjelp av automatiske dører og elektroniske følere.
I fiskebensstallen er det i større grad kyrne som geleider hverandre, ved at
erfarne kyr dytter de uerfarne på plass, og ved at en uerfaren eller urolig ku kan
roes av å stå tett mellom to andre kyr. (Tegningen er litt misvisende fordi det er
tegnet plass mellom kyrne. Poenget med stallen er nettopp at kyrne står tett.)
Fordelene med fiskebensstallene sies ofte å være at de er litt billigere, litt mindre
plasskrevende, samt at nye kyr fortere finner seg til rette i dem, nettopp fordi
kyrne sosialiseres inn i stallens virkemåte av sine ku-kolleger. Fordelene med
tandemstallen sies ofte å være at kyr som er raske til å melke ikke behøver å vente
på senere kyr – siden de slippes inn og ut enkeltvis, samt at bonden får bedre
kontakt med den enkelte kua. Han ser hele henne, ikke bare bakparten, og kan
ha øyekontakt med henne.
Jeg skal ikke uttale meg om hvilken løsning som er best. Den forskjellen jeg merket
meg var at tandemstallen gir et mye mer imponerende teknologisk inntrykk,
med alle de hydrauliske dørene som åpnes og lukkes ettersom kyrne går inn og
ut av melkebåsene. Det var også ganske klart (fra de tre tandemstallene jeg besøkte)
at bøndene som hadde slike staller var mer enn gjennomsnittlig opptatt
av ny teknologi. Det var kanskje ikke bare jeg som var litt fortryllet av teknologien.

38 Kapittel 2. Aktører i fjøset
lys, melkegraven god arbeidshøyde. Dyrene klemmer seg sammen, 4 på hver
side i fiskebensstallen. Noen ganger må de hjelpes på plass med et lite dytt bak
på leggen, andre ganger må vi til og med opp og dytte dem på plass. Men også
et kraftig dytt er først og fremst kommunikativt. Man er bestemt, viser at man
mener alvor. Men det er kua selv som velger om hun vil flytte på sine 650 kilo.
Tempoet er merkbart høyere i melkestallen enn ute på beitet. Maskinen pul-
serer og suger, vi tørker møkk og sagflis av spener (selv om det har vært lite av
begge deler den siste uka – med det fine, tørre været og med alle kyrne ute på
beitet døgnet rundt.) Vi melker av en skvett melk for hånd, venter litt, og set-
ter på apparatet. Å vente litt er viktig. Da rekker kua å “gje ned,” det vil si å
sette i gang å “pumpe” melk ut til spenene – noe den gjør etter at vi har stimu-
lert spenene. På mange kyr går operasjonen helt greit, på noen har jeg fremfeles
problemer med å håndmelke – jeg må fortsatt jobbe med grepet om spenene.
Men noen kyr sparker. Noen bare litt. Oddmund lykkes ofte i å sette på melke-
organet der jeg feiler. Han sier det hjelper å være bestemt, å ikke fomle. Jeg kan
vise meg bestemt ved å klemme armen mot forsiden av kuas legg (men for all
del uten å prøve å holde fast benet, da kan kua bli redd, da sparker hun til med
en kraft som kan brekke en menneskearm). Det er ingen tvil om at bestemthe-
ten virker i forhold til de kyrne som bare er litt småsure eller litt småkilne, men
det stopper ikke en ku som virkelig vil sparke. For de som absolutt ikke vil bli
melket, må det kraftigere lut til.
I dag var de ekstra hissige, spesielt de som vanligvis er litt vanskelige. Og
når de absolutt ikke vil, da nytter det ikke å “vise seg bestemt.” Da er det ikke
bare jeg som har problemer med å melke dem, da er det problematisk også for
Oddmund. Da kan de sparke som gale, og da må de, så og si, bindes og bastes;
da må det tvang til. Det å vise seg bestemt overfor dyr (inklusive mennesket) er
når det lykkes en type makt som er samprodusert. Den er samtykket makt. Når
lydigheten ikke er på plass, må det tvang til, hvis man ikke vil gi seg overfor
den ulydige.
Fysisk, strukturell tvang omgir kyrne i hele deres liv, i alt fra deres genetiske
indre, ved at de er avlet til å produsere mye melk, til det elektriske gjerdet som
omgir enga de går på. Denne tvangen er ikke nødvendigvis ond, smertefull el-
ler voldelig. For eksempel: For kyr som ikke gir seg med sparkingen når de skal
melkes har bonden et tvangsmiddel til rådighet – den såkalte jernbøylen. Dette
er en solid, bøyd jernstang, omtrent som en oval som ikke går helt rundt, men
som stopper etter at den har rundet begge spissene. Man setter den ene haken
under lyskehuden på kua og den andre over ryggsøylen hennes. Lengden til-

2.1. Makt og samproduksjon: En morgen i fjøset 39
passes den enkelte kua. Det er sjelden kyrne viser misbehag med denne bøylen.
Det synes ikke å gjøre spesielt vondt, i hvert fall ikke for de kyrne som aksepte-
rer bøylens tvang som absolutt. Bøylen trekker huden mellom benet og kroppen
opp og gjør det fysisk umulig for kua å spenne benet. Det er som om du, med
venstre tommel, klemmer ned “svømmehuden” mellom høyre hånds tommel
og pekefinger. Hvis du klemmer godt ned er det plent umulig å få tommel og
pekefinger fra hverandre. Så lenge du aksepterer denne begrensningen går det
greit og er helt smertefritt. De fleste kyr jeg har sett bli melket aksepterer bøylens
tvang. Man kan altså gi sitt samtykke til tvangen, slik at også det å bruke fysisk
tvang blir en type samprodusert makt/avmakt-situasjon. Men en ku kan også
gjøre alt hun kan for å motsette seg tvangen. Jernbøyla er som en tvangstrøye
som det i teorien er fysiologisk umulig å komme ut av. Jeg har likevel opplevd
at en illsint ku har klart å vri og spenne seg på en sånn måte at bøyla spratt av
henne og føyk i gulvet med et kraftig smell.
I en melkestall er det mange måter fysisk, strukturell tvang og kyrnes aktive
innsats samvirker på. Følgende historie er et radikalt eksempel på hvordan det
å bruke jernbøyla for å få kua til å slutte å sparke, involverer kuas samtykke i
form av hennes aktive innsats.
På en av de 25 gårdene hvor jeg var med på kveldsstellet, brukte en ku og
en bonde jeg kaller “Siri” (og som vi skal trefffe igjen flere ganger i avhand-
lingen) jernbøyla på en spesiell måte. Når kua sparket gikk bonden og hentet
bøyla, men i stedet for å sette den på kua hang hun den på en av de horisontale
jernstengene som utgjorde rekkverket mellom kua og melkegraven. Jernstan-
gen som bøyla hang på gikk litt lavere enn lysken på kua. Når kua kjente at bøy-
len hang der, sank hun litt ned, slik at hun klemte bøylen fast mellom jernstanga
og seg selv. Den horisontale jernstangen dekket da også lyskehuden. Dermed
var det dobbelt umulig for Siri å få bøyla på plass under lyskehuden. Bøyla satt
fast mellom rekkverket og kua, og lyskehuden var utilgjengelig. Kua likte tyde-
ligvis ikke å få bøylen festet til seg, og hadde funnet en måte å unngå det på.
Men når kua sto slik hun gjorde, en smule nedsenket mot melkegraven, hadde
hun vekta på det bakbenet som hun måtte brukt hvis hun skulle sparke. Så da
sparket hun heller ikke, og Siri kunne sette på melkeapparatet og melke kua.
Dette var daglig rutine i Siris måte å melke akkurat denne kua på.
En mer daglig hendelse hvor kyrne var aktivt med i produksjonen av tvangs-
situasjonenes makt, var i måten fiskebenstallene ble fylt av kyr på. De ivrigste
kyrne går som sagt inn frivillig, mens de minst ivrige kanskje trenger et klask
på baken av bonden for å gå inn i melkestallen. Ekstra gjenstridige dyr må man

40 Kapittel 2. Aktører i fjøset
kjefte og dytte på, eventuelt vri halen på, før de gir etter. Men den beste hjelpen
man kan få, er fra andre kyr. Hvis en ku står halvveis inne på den ene siden av
stallen, og ikke vil gå helt inn for å stille seg tett inntil kua foran, som hun skal,
på skrått med rumpa ut mot graven og med hodet vendt bort, så hender det ofte
at kua bakenfor tar litt fart og gyver på skrått inn (med bakparten mot graven) i
den trege kua, noen ganger så den første, nølende kua formelig spretter på plass.
En av fordelene med fiskebensløsningen, hvor kyrne har tett fysisk kontakt
(i motsetning til løsninger der kyrne går inn i individuelle melkebåser) sies ofte
å være det at kvigene som nettopp har begynt å melke har mye lettere for å gå
inn i melkestallen. De trekkes med av flokken (sosialt sett), og de dyttes på plass
(fysisk sett). Og når kviga står tett mellom to voksne, erfarne melkekyr, så står
hun lettere rolig.
Men den tette kontakten mellom kyrne i en fiskebensstall kan også være pro-
blematisk, når en eller flere kyr ikke roer seg. Da kan deres uro spre seg, og stem-
ningen kan bli lettere kaotisk. Dette tar oss tilbake til det morgenstellet på Line
som jeg begynte å fortelle om ovenfor. Denne morgenen var som sagt kyrne eks-
tra hissige. Det er mange kyr som sparker, og som ikke en gang gir seg når de
får på bøylen, noen ganger også med det resultatet at bøylen spretter av med et
kraftig smell. De kyrne som ikke sparker bidrar til kaoset ved å bli nervøse og
skite.
Utover høsten fortsetter melkingen på Line å være ganske strabasiøs. Ved
frokostbordet diskuterer vi hva det kan være, og Oddmund blir ikke mindre be-
visst problemet når jeg kan fortelle at det går mye roligere for seg ved de andre
gårdene jeg besøker under kveldsstellet. Vi diskuterer mulige årsaker. Kan det
være feil (under)trykk i vakuumet som suger melk? Kan det være overslag fra
det elektriske gjerdet til melkeanlegget, slik at kyrne får elektriske støt gjennom
melken og inn i jurene? (Det har faktisk skjedd før, strømgjerdegeneratoren står i
melkerommet.) Eller er det en stemning som har etablert seg, fordi det er mange
kviger i flokken i høst, og fordi et par av dem er veldig hissige, og trekker opp
de andre? Vi ble enige om at det nok var det siste, vi er i hvert fall ikke i stand til
å finne noen tekniske feil, og en morgen jager vi de hissigste kyrne inn i slakte-
bilen. Deres korte tid som melkekyr er over, og situasjonen roer seg betraktelig,
om enn gradvis, ned.
Når alle samarbeider kan et kvelds- eller morgenstell gå raskt og flytende
unna. Jeg noterte meg en uoffisiell rekord på en av Jærens mer velstående og
driftige gårdsbruk. I en fiskebensstall med plass til 6 kyr på hver side, melket
odelssønnen 60 kyr på litt over en time (mens mor og far gjorde annet arbeid

2.1. Makt og samproduksjon: En morgen i fjøset 41
i fjøset). Da visste odelssønnen i melkestallen akkurat hva han skulle gjøre for
å spare ett sekund her, et annet der. Eksempel 1: Når han så at en ku var fer-
dig med å melke, lot han ikke automatikken ta melkeorganet av juret. Automa-
tikken venter nemlig 90 sekunder fra melkestrømmen kommer under et visst
minimumsnivå til den antar at denne kua med sikkerhet har gitt det hun har i
denne omgang. Bonden, i motsetning til melkemaskinen, kan se på juret at kua
er ferdig. Eksempel 2: Når den seneste kua, i de tilfellene hun befant seg litt bak
i rekken, nesten var ferdig med å melke, lukket bonden opp porten for første
kua i rekken, og kyrne begynte å gå ut til fôringsavdelingen av fjøset. I samme
sekund som siste kua begynte å gå, koblet bonden ut vakuumet på melkeorga-
net og trakk det av juret samtidig med at kua tok sitt første skritt. I tillegg åpnet
han opp inngangsporten for en ny ladning melkeklare kyr før siste ferdigmel-
kede ku hadde gått ut på andre siden. Dette er ofte et effektivt triks for å lokke
kyrne inn i melkestallen – kyrne som skal melkes følger etter kua som nettop har
melket. Jeg erfarte selv at ganske mange kyr hadde motstand mot å stå først i
rekka i fiskebensstallen. Hvis det er en ku foran en i rekken, så er det lettere å gå
inn selv (selv om denne kua er på vei ut). Man må ha rutine for å bruke denne
lokketeknikken, og lukke utgangsporten i rette øyeblikk, slik at man med sik-
kerhet unngår at den umelkede kua fortsetter rett gjennom melkestallen og ut
til fôrbrettet. 4
Alle melkebøndene jeg besøkte kunne flere slike triks. Denne bonden brukte
dem til fulle for å oppnå maksimal effektivitet. Den dagen jeg var på besøk var
det heller ingen kyr som protesterte. Kyrne formelig strømmet inn i melkestal-
len når han lukket opp portene på begge sider, og det tok sjelden mer enn to
minutter å fylle de 12 plassene. Samarbeidsviljen var upåklagelig. At en slik ef-
fektivitet krever stor grad av koordinering, rutine og samtykke, både av men-
nesker, kyr og teknologi blir spesielt klart når man opplever mangelen på rutine.
Alle bønder som har lagt om fra båsfjøs til løsdriftfjøs vet det. De første dagene
og ukene er kaotiske. For å oppleve en slik innkjøring var jeg med første gan-
gen besetningen og røktere ved landbruksskolen på Jæren, Øksnavad videregå-
ende skole, skulle ta sitt nye løsdriftfjøs i bruk. Her er historien, slik jeg opplevde
den, etter snaue to måneders erfaring fra gårdsdrift.
4 Det er vanskelig å flytte én (og bare en) ku fra den ene siden av et løsdriftfjøs til den andre,
spesielt hvis hun er i den avdelingen hun har lyst til å være (se figur 3.1, side 67).

42 Kapittel 2. Aktører i fjøset
2.2 Den første dagen i et løsdriftfjøs
Jeg ankommer det nye fjøset til Øksnavad videregående skole klokka tolv. Det er
høyt under det trekledde skråtaket, takvinkelen er spiss, kanskje 30 grader, det
er luftig og rent. Kalvene er allerede på plass i gardene sine. (En gard er en stor
bås, en binge for kyr og stuter.) Gardene står på rekke langsmed venstre side av
fôrbrettet som går i lengderetningen av fjøset. I den ene enden er det en gard
med 10-12 kalver. De får melk fra en datastyrt automat. I den andre enden av
rekken er det to okser i en gard. I resten av fjøset, i det som heter løsdriften, lig-
ger spalteplankene og skinner i grå, matt betong. Møkkakjelleren under dem,
hevden, er tom. Det er ennå ikke falt en lort til jorden innenfor løsdriftens fire
vegger.
Denne morgenen i oktober har kyrne for siste gang blitt melket og matet i
det gamle båsfjøset. Kyrne har stått på bås de siste par ukene, men i dag har
de sluppet ut på beitet, slik at de har “løpt av seg” før de skal inn i det nye fjø-
set. Litt over klokka 12 slippes kyrne inn fra beitet. Mens de ennå sto bundet på
bås fikk de på seg databrikkene til bruk i det nye fjøset. Det er en stor dag for
skolen. Skolens rektor og driftslederen for fjøset er til stede. De er begge menn i
50-årene, driftslederen er kledd i kjeledress. Et par av skolens øvrige lærere og
en gruppe studenter er med på gjetingen. En rekke landbruksmaskiner er plas-
sert slik at de danner en vei som leder mot fjøsets dør. Kyrne skal ikke springe
til alle kanter. De kan få panikk. De kan bråsnu og løpe ut på beitet igjen. Solide
forholdsregler må tas.
Det går glatt, kanskje på grunn av forhåndsreglene. Flokken går rolig mot
døren, nøler en stund foran åpningen, men så tar en liten ku initiativet og går
inn. De andre følger raskt etter, og i løpet av et par minutter er hele bølingen
inne. Det rommet de kommer inn i er avlangt, anslagsvis 12 meter bredt og 40
meter langt. Det er dette som kalles løsdriften. Utenfor 3 av løsdriftens kanter
er det en korridor for mennesker, skilt av med et gjerde som er omtrent 1,20
m høyt. Fôrbrettet avgrenser løsdriften på den fjerde kanten. I midten og langs
høyre langside er det rader av liggebåser.
Kyrne rauter mye, uvanlig kraftig og dypt. Det gir en mektig klang i et så
stort og rent rom som dette nye fjøset. Bassen vibrerer i magen, som en tåkelur.
Kyrne driver rundt i flokker som hele tiden dannes og oppløses, men som hele
tiden består, som skyer. Det er en kollektiv bevegelse. Kyrne er virkelig en “bø-
ling.” Men enkeltdyr tar avstikkere, og noen finner kraftfôrautomaten. Først én.
Det lukter kanskje mat, eller hun er bare nysgjerrig og går inn. Når hun stikker

2.2. Den første dagen i et løsdriftfjøs 43
nesa mot matfatet nærmer databrikken hennes seg en føler, og en dose kraftfôr
utløses. Det rasler og kua skvetter til, sikkert en halv meter tilbake. Men nå luk-
ter det ennå mer mat (antar jeg), og hun går fram igjen, bare for å skvette tilbake
når det plutselig rasler rett foran nesa hennes. Etter hvert avtar forskrekkelsen,
tilliten og/eller sulten øker, og til slutt spiser hun. Nå er det mye mat tilgjen-
gelig, ettersom hun har en hel dagsrasjon til gode, 5 så hun blir stående en god
stund. Utenfor hennes lille kraftfôrboks rautes og knuffes det. Kyrne driver fort-
satt rundt på spalteplankgulvet, i ring rundt de midtre liggebåsene, få av dem
har funnet på å gå inn på en av liggebåsene, og av de få som har gått inn på en
bås er det ingen som har lagt seg. Dette er deres første erfaring med en liggebås.
Stemningen er oppspilt. Det er ikke tiden for å legge seg å tygge drøv.
I korridoren rundt løsdriften går elever og lærere ved skolen. Noen fotogra-
ferer. Et par teknikere fra Fjøstekno klargjør de siste detaljene i melkestallen, og
noen ingeniører fra Felleskjøpet sliter med å få “bagasjebåndet” som skal frakte
grovfôr ut til fôrbrettet til å virke. (Båndet er laget av samme firma som leverte
bagasjebånd til Gardermoen. Det er første gang et slikt bånd brukes til å kjøre
ut fôr.) Problemet er blant annet at båndet ikke slipper maten ned på midten av
fôrbrettet, men godt over på løsdriftsiden. Stutene, som står på andre siden av
fôrbrettet, når ikke fram til gresset. Feilen er strukturell, bakt inn i fjøsets arki-
tektur ettersom bærende konstruksjoner hindrer ingeniørene i å flytte båndet,
og løsningen må bli ad hoc. En vannskål er også galt plassert. Ungdyrene som
skal drikke av den når ikke bort til den. Nå har de stått siden i går ettermid-
dag og er tørste. Konstruksjonsfeil som oppdages når fjøset er tatt i bruk krever
øyeblikkelige løsninger. Her må det reageres, ikke grubles. Dyrene må ha mat
og drikke. Kyrne må melkes. Det finnes ingen angreknapp og ingen “pause.”
Ungdyrene får vann ved at en grind mellom to garder fjernes, slik at de kan nå
en annen vannskål. (Disse vannskålene fylles automatisk, i takt med at de tøm-
mes.) Rektoren haster forbi og sier til meg “noen innkjøringsproblemer, men det er
et fint fjøs,” men han ser ikke helt overbevist ut (selv om han hadde rett). Tekni-
kerne fra Felleskjøpet er høyt og lavt for å få fôrbåndet til å svive. Noe fôr legger
seg skjevt på båndet, båndet presses til siden og den ytterste kanten av båndet
flerres av mot noe av metall. Et langt svart “gummibånd” faller ned.
En av teknikerne ruller gummibåndet sammen til en sprettball, når vi etterpå
står og drøser omkring fjøsets arkitektoniske og praktiske løsninger. Teknike-
ren mener at arkitekten har lagt alt for mye vekt på det estetiske. Det har blitt et
5 Eventuelt en fraksjon av en dagsrasjon, hvis automaten er programmert til for eksempel å
dele opp dagsrasjonen i tre porsjoner, som gis i løpet av tre 8-timers tidsrom.

44 Kapittel 2. Aktører i fjøset
fint fjøs å se til, men alt for upraktisk, hevder han. Ledningen fra lasterampen
til kraftfôr-beholderen ble hele 42 meter lang fordi arkitekten nektet å legge den
på utsiden av veggen. (Fjøset er del av en gryende arkitektonisk vending på Jæ-
ren, bort fra rene funksjonelle betongkolosser og i retning av å tenke kulturland-
skap og estetikk. Det er en litt større kopi av fjøset til Oddmund og Anne Grete,
se seksjon 9.2.) Arkitekten får skylda for det meste. Under den første melkin-
gen litt senere på dagen kommenterer en av teknikerne fra “Fjøstekno” at dør-
ene vender ut fra melkestallen. De er montert slik at en ku lett kan komme borti
dørhåndtaket, og så åpne døren som vender ut fra melkestallen. For neste ku er
det da fritt fram til å gå ut av melkestallen. “Jeg er glad det ikke er jeg som har teg-
net det,” sier teknikeren. I neste øyeblikk skjer nettopp dét. En ku kommer borti
dørhåndtaket, den neste er på vei inn i et av vaskerommene. Teknikeren løper
til og får styrt kua ut igjen i siste øyeblikk.
På en dag som denne er det mye snakk om problemer. Dette er ikke fordi
“alt går galt.” Fjøset er ikke en fiasko. Poenget er at det som ennå ikke virker
må komme i orden, og det fort. Nå sviver det i fjøset. Dyrene krever sitt. Folk er
opptatt med feilene. Alt det som virker – det vil si det meste – er man bare glad
for å slippe å tenke på. Det som virker blir dermed usynlig. (Dette er nettopp
poenget med en maskin som virker, at man ikke behøver å tenke på den.) Mye
har altså gått greit. Kyrne har oppført seg fint, mange kyr har allerede skjønt
kraftfôrautomaten og vært og forsynt seg. Det kan man se på datautskrifter på
kontoret. Men det som feiler må altså repareres, og det fort!
Etter noen timer har kyrne roet seg. De går ikke lenger rundt i flokk, de er
mer spredt rundt i fjøset. Flere har funnet veien inn i liggebåsene, men ingen
har ennå lagt seg. Det er det nok fortsatt for mye ståhei til. Så nærmer den første
melkingen seg. Melkestallen har hittil vært stengt for kyrne. Det skal ikke gå like
greit å få dem inn her som det gikk å få dem inn i fjøset.
Melkestallen er synlig som en vel to meter høy stålkonstruksjon, fire meter
bred og seks meter lang. En ramme av turkise stålrør holder pneumatikk, elekt-
ronikk, vann- og melkerør på plass. Pneumatikken – vakuumet – brukes både
til å melke kyrne og til å åpne og lukke inn- og utgangsportene. Ved den kor-
tenden av stallen som vender mot løsdriften er det to porter for kyrne. De er
rammet inn av hvert sitt brede, blå plastteppe. Teppene er fylt med magnetiske
følere som leser kyrnes identitetsbrikke, slik at den sentrale datamaskinen vet
hvilke kyr som til enhver tid blir melket. En liten elektronisk vekt registrerer
fortløpende hvor mye hver ku melker, og på et display kan man lese av denne
melkemengden.

2.2. Den første dagen i et løsdriftfjøs 45
Så begynner melkingen. Fra et kontrollpanel nede i melkegraven åpner et
menneske de pneumatiske portene. Men ingen ku går frivillig inn i melkestal-
len, ikke første dagen, og ikke andre dagen heller. Det vet menneskene, så de har
møtt mannsterke opp. Driftslederen og 4 lærere ved skolen står klare til dyst. Og
en kraftanstrengelse blir det. Hver eneste av de 40 melkekyrne må hales, dras,
dyttes og klaskes på plass. Noen kyr er mer velvillige; det er nok at to mennes-
ker gir dem et kraftig dytt. Men mange stritter imot med alle krefter og med 600
kilo på baken. En ku står med forbeina godt plantet foran den lave betongters-
kelen inn til melkestallen. To kraftige menn står på hver sin side av kua med et
godt tak i hverandres armer bak rumpa hennes. En tredje person drar forover i
halen (dette er ingen kraft å snakke om, når det gjelder å flytte 600 kilo, men det
er vondt, og pleier å være et effektivt grep for å overtale en motstridende ku).
En fjerde drar i halsbåndet. De dytter og drar. Kua står bom stille, og som de to
menneskene på hver sin side skyver henne forover spenner hun ryggen, som
en katt. Hun skiter ned over armene på menneskene, nervøse kyr skiter gjerne.
Menneskene tar ekstra tak. Kua letter bak, klovene er 20 cm i været, forbeina
står som påler mot betongterskelen.
Så må hun gi seg og tar sitt første skritt inn i en melkestall. Når hun så er
på plass, står hun rolig. Dét gjør de fleste, bortsett fra et par som også prøver å
rømme ut av stallen, når menneskene ønsker at de skal stå rolig og la seg melke.
En ku, den første i raden av fem kyr, klarer å få forbeina over utgangsporten som
holder henne på plass. Det er litt av en operasjon, for porten når henne godt opp
på skuldrene, og hun står trangt i fiskebensstallen. Menneskene kan bare stå og
se på hvordan hun sliter med å manøvrere forbeina over porten. De har ikke
den fysiske kraften som skal til for å hindre henne. Menneskenes tvangsmid-
ler er teknologien; stålrørene og betongveggen som holder henne på plass. Nå
bekjemper hun disse tvangsmidlene med alle krefter.
Når først forbeina er over, varer det ikke lenge før hele kroppen er over. Mel-
keapparatet som hun hadde på seg klasker i bakken, resten av melken renner
ut, som en melkevei i et univers av møkk, der den blander seg med en stor, bløt
kuruke. Men bakbeina til kua henger igjen i porten, og hun ender opp med å
gå på trynet så det synger. Med 650 kilo på baken smeller hennes solide skalle
mot hvite keramikk-fliser. Det ser dødelig vondt ut, men hun kommer seg lett
opp igjen, og skynder seg ut i fôringsavdelingen, pesende, men tilsynelatende
uskadd. Kyr har solide skaller.
Nede i melkestallen, når 10 kyr omsider er på plass og melkingen kan be-
gynne, er det ikke mindre dramatisk. Når en ku er stresset skiter eller pisser

46 Kapittel 2. Aktører i fjøset
hun som sagt ofte, og når hun har spist mye ferskt raygress skiter hun bløtt.
(I dag har kyrne vært på beite og spist raygress. Dette graset vokser fort, man
kan slå det tre ganger i løpet av en sesong, og gir mye energi i form av sukker,
men det har desto lavere fiberinnhold, og fordøyes hurtig.) Nå skiter de, på det
hvite, flislagte gulvet, en meter høyere enn det menneskene står på, på blankt
og nylakkert stål, på gummislanger og blinkende elektronikk, på kjeledresser
og i menneskehår. Det setter definitivt farge på opplevelsen.
Lærerne er drevne røktere, de er vant til å melke, men ikke fra en melkestall
som attpåtil er utstyrt med den nyeste (og dermed temmelig fremmede) tekno-
logien som er tilgjengelig. De er på det meste 6 stykker der nede, de fem fra sko-
len samt en av Fjøsteknos teknikere. Teknikeren tegner og forklarer. De andre
prøver å få med seg hvordan kontrollpanelene virker. De ser ut som spørsmåls-
tegn, de fomler og roter. Jeg må innrømme at det er litt godt å se det. Jeg kjenner
meg igjen, det er ikke bare jeg som har vært fullstendig forvirret den første gan-
gen i en melkestall. Også erfarne røktere sliter med den nye melkestallen. Det
er mye nytt i dag, både for folk og kyr.
Når melkestrømmen fra en ku kommer under et visst nivå, trekkes melke-
organet automatisk av, men ved første runde á 10 kyr viser det seg at tråden
som trekker ikke er bundet skikkelig på. Organene trekkes av, men så klasker
de i bakken. Det er et lite problem, bare en gal knute. Fjøstekno-teknikeren, med
hjelp fra de andre, sørger raskt for at hvert organ får en skikkelig knute. En
stund etter er de neste 10 dyra på plass. Melkeorganene er satt på jurene, og
menneskene står i ring og prøver å finne ut av noe. Plutselig får en av mennene
seg et klask i ryggen. Han skvetter til og snur seg. Det er bare en ku som er ferdig
med å melke og et melkeorgan som er blitt trukket av. Nå henger det og slenger.
Sekundet etter er det en annen som får samme behandling. Hun snur seg brått,
overrasket, sint og forarget: "Hva f...!" Avtrekkspneumatikken viser seg å være
veldig rask, og melkeorganet får fart. Det sveiver ut i rommet. Menneskene ler
hjertelig. Litt etter løsner vannslangen som henger ned fra taket. Det er en alt
for tynn filleledning av plast. Vannet fosser. Noen får seg en skikkelig dusj.
– Skru av vannet!, roper teknikeren.
– Hvor da?
– Der!
– ....?
– Der!!
Etter at 20 dyr er igjennom stallen er menneskene svette og møkkete til skin-
net. Men det er ikke en sur mine å se. Det er slitsomt, men det er fandenivoldsk,

2.3. Interpellasjon 47
pulserende og gøy. Gøy fordi det tross alt spetakkelet går bra, det er en felles ut-
fordring og en felles mestring. Ingen har brukket beinet, hverken av folk eller fe.
Alfa Laval-teknikeren forteller at han har vært med på betydelig verre innkjø-
ringer av nye melkestaller. Det ser flott ut. Jeg har ikke lyst til å stå på sidelinjen
og tilbyr meg å hoppe i kjeledressen. Driftslederen sier at han tror det går bra.
Han har vel kanskje ikke lyst til at en urutinert oslogutt skal tråkke i salaten, el-
ler å ha ansvaret for at en ku knuser tåa mi. Uansett var det sikkert best at jeg
beholder observatørens avstand.
Nederst i fjøset er det plutselig et rabalder. To kyr har begynt å slåss. De klas-
ker til hverandre, pannebrask mot pannebrask. En av lærerne løper til. Jeg også,
i gangen på utsiden av løsdriften. Han får skilt dyrene fra hverandre og jager
den ene nedover fjøset. Den som blir igjen ser sitt snitt. Hun vrir seg løs fra læ-
rerens grep, tar fart nedover fjøset og kjører pannebrasken inn i skinka på kua
foran. Den første skvetter nedover. Det er visst ikke bare menneskene som blir
oppspilt av stemningen.
De siste kyrne er de verste å få på plass, det er de som har strittet imot i det
lengste. Det er et strev bare å fange dem. Når de så er fanget binder en av lærerne
et tau rundt nesa og hodet på dyret. Det er en kjent teknikk, lærer jeg siden. Så
lenge man passer på å trekke hodet hennes til siden forhindrer man henne i å få
for stor fart forover. Kua hales og dyttes på plass. Ørene ligger bakover, øynene
står som epler. Det er tydelig at hun ikke liker dette, men på plass skal hun. Inn
for å demonstrere sin “produksjonskapasitet,” inn for å melke og bli melket.
Om en måneds tid skulle man ikke tro hun hadde gjort annet.
2.3 Interpellasjon
... my real home is in the ferociously material and imaginary zones
of technoscience, into which I and hundreds of millions of people
on this planet have been interpellated, whether we like it or not. 6
Å “interpellere” kan bety noe sånt som innstendig å avbryte en person. I Stor-
tinget er en interpellasjon et spørsmål fra en stortingsrepresentant til en stats-
råd, som statsråden må svare på. Den franske filosofen Lois Althusser, skriver
Donna Haraway, inkluderte ordet i en teori om hvordan ideologier så og si trek-
ker konkrete personer inn i bestemte subjektposisjoner. Haraway skriver
According to Althusser [...], interpellation occurs when a subject,
constituted in the very act, recognize or misrecognize itself in the ad-
6 Haraway 1997: 49, min utheving.

48 Kapittel 2. Aktører i fjøset
dress of a discourse. Althusser used the example of a policeman calling
out “Hey, you!” If I turned my head, I am subject in that discourse
of law and order; and so I am subject to a powerful formation. 7
Det er vanskelig å oversette dette sitatet til norsk, fordi ordet “subjekt” ikke har
den samme doble betydning på norsk som på engelsk. Det første subjektet i si-
tatet over er greit; når jeg viser at jeg aksepterer en henvendelse som en henven-
delse – jeg snur meg – så blir jeg, i og med aksepteringen, et subjekt i en diskurs, i
en stor samtale. (En stein på stien, som ikke snur seg, forblir et objekt.) Det andre
subjektet er mer problematisk å oversette til norsk. “I am subject to a powerful for-
mation” blir noe sånt som “jeg er underkastet en mektig formasjon.” På norsk
kan man være “subjekt i en rettsstat.” På engelsk kan man også være “subject
of the British Empire.” Dette betyr at subjektet, det vil si personen, tilhører det
britiske imperiet. Også en indier som ikke hadde stemmerett som subjekt i det
britiske imperiets begrensede rettsstat, var “subjekt av” dette imperiet. Hun ble
subjekt av dette imperiet når hun snudde seg etter den engelske soldatens rop:
“Hey, you!” 1800- og 1900-tallets kamp for borgerrettigheter og frigjøring var
en kamp for gruppers rett til å oppgraderes fra, på engelsk, “subjects” til “ci-
tizens.” Fra (underkastede) subjekter av andres rettsstat til å å bli (likeverdige)
subjekter i en rettsstat. 8
Bondens rop, gester, dytt og kommandoer til kyrne, såvel som kyrnes dytt til
hverandre, og kanskje i ennå større grad den teknologiske tvangen, er “interpel-
lasjoner,” eller rettere sagt, de blir interpellasjoner i og med dyrenes samtykke.
Samtykket gjør interpellasjonen til en samproduksjon, og det som samproduse-
res er blant annet dyrenes subjektivitet. 9 Dette gjør dyrene til noe annet enn rent
kjøtt, noe annet enn ren, åndløs natur. Det gjør dem, som vi skal se siden, kultur-
lige. Det gjør dem likere oss mennesker enn det en stein på veien er. Dobbelthe-
ten i interpellasjonen er at det som produseres også er dyrenes underkastelse.
Og det de underkaster seg er i sannhet en “mektig formasjon.” Denne forma-
sjonen – og jeg snakker om det norske korporative landbruket, med TINE og
GENO i spissen for storfeproduksjonen – har antakelig mer omfattende makt
over storfeet enn det britiske imperiet noen gang hadde over sine subjekter.
Makten inkluderer blant annet makt over kyrnes egen natur, deres lynne og til-
bøyeligheter, gjennom en ekstremt effektiv og sentralisert avl.
7 Haraway 1997: 50.
8 Vincenzi 1998: kap. 11.
9 Det er også menneskenes subjektivitet, men hvordan dette skjer kommer jeg til senere; se
spesielt kapittel 10.

2.3. Interpellasjon 49
Denne makten produseres gjennom noe som ikke bare er “diskursivt,” slik
Althusser (i Haraways sitat ovenfor) beskriver interpellasjoner. Makten over
dyrene produseres i relasjoner mellom dyrene og en lang rekke teknologier. Løs-
driftfjøset som helhet (med alle dets maskiner og innretninger) er et eksempel
på en slik teknologi, og det er en teknologi som nettopp utnytter den dobbel-
heten som Haraway snakker om. Fjøsteknologien er med å kontrollere dyrene,
men den “objektiviserer” dem ikke. Snarere motsatt: den subjektiviserer dem.
Den er (i forhold til gammeldagse båsfjøs) et framskritt for dyrevernet, fordi
den gir dyrene litt av deres subjektivitet og handlekraft tilbake. Samtidig bru-
ker denne teknologien dyrenes subjektive, aktive medvirkning til (potensielt)
å øke produksjonen. Bonden som melket 60 kyr på mindre enn en drøy time
kunne gjøre dette fordi kyrne var ekstremt samarbeidsvillige, og fordi teknolo-
gien kanaliserte kyrnes handlekraft i melkeproduktiv retning.
Vi kan altså se løsdriftfjøset som en teknologi som kaller kyr som subjek-
ter inn i et produktivt regime. Men hvis løsdriftfjøset som teknologi gjør dette,
så snakker vi ikke om teknologi i betydningen “gjenstander.” Vi snakker om
en teknologi som er i bruk. Denne bruken er ikke tilfeldig, den følger mønstre,
kulturelle mønstre. Samtidig kan den variere fra fjøs til fjøs. Vi skal se at disse
mønstrene og disse variasjonene kan betegnes som ulike fjøskulturer. Vi skal se
at kyrne, som interpellerte subjekter, er aktive medprodusenter av disse kultur-
ene.
Vi skal også se hvordan vitenskap er involvert i produksjonen av disse fjøs-
kulturene og teknologiene. Vi skal altså se hvordan ulike lødriftfjøs i drift er, for
å låne tittelen til en nylig utkommet bok, teknovitenskapelige kulturer, 10 for ikke å
si teknovitenskapelige fjøskulturer.
Store deler av de teknovitenskapelige kulturene som utspiller seg i norske
løsdriftfjøs involverer aktører, prosesser, kulturer som er utenfor fjøset. 11 Dette
inkluderer så forskjellige fenomener som bønders familieliv og Norsk Rødt Fes
sentralt styrte avl i populasjonen av NRF-dyr. Frasen “teknovitenskapelige kul-
turer” fører sammen fenomener som ofte forstås som adskilt. I denne avhand-
lingen skal vi se mange eksempler på hvordan teknologi, vitenskap og kultur
henger sammen, hvordan de ofte er uadskillelige aspekter av det samme. Her
er et eksempel, som jeg skal gå grundigere inn på i kapittel 6 og 8.
For 70 år siden, da NRF var en liten og ung avlsorganisasjon, ønsket de å be-
gynne med populasjonsgenetisk avl i Norge. Populasjonsgenetikken (som slo
10 Asdal et al. 2001.
11 Disse er derfor ikke nøvendigvis spesielle for løsdriftfjøsene, selv om de er relevante også
for driften av løsdriftfjøs.

50 Kapittel 2. Aktører i fjøset
igjennom i biologien på 1930-tallet) studerte evolusjon i populasjoner. Popula-
sjonsgenetikerne jobbet enten med store populasjoner av bakterier eller banan-
fluer, slik at de kunne produsere statistisk signifikante forskjeller, eller de jobbet
med teoretiske modeller av “uendelig store” populasjoner. NRF jobbet med kyr.
De trengte en populasjon på flere tusen kyr, helst flere hundre tusen kyr, for å
kunne bruke de statistiske metodene. For å mate, pleie, avle og melke hundre-
tusenvis av kyr, trengte NRF tusenvis av bønders lojale, helst også entusiastiske
oppslutning. De måtte bygge opp et organisasjonsapparat for å ivareta disse al-
liansene, de måtte distribuere en kultur som sikret lojaliteten, og de måtte bygge
opp et teknologisk apparat for å distribuere fortynnet oksesæd til tusenvis av
norske gårder. De måtte, selvfølgelig, ha tusenvis av kyr og okser som lot seg
interpellere. Hele dette sosiale, kulturelle, teknologiske og naturlige apparatet
måtte til for at NRF skulle kunne kopiere de metodene som en bananflue-biolog
kunne få plass til inne i et laboratorium. Hele nettverket av NRF-bønder og -kyr
var altså (og er fortsatt – NRF lyktes) ett laboratorium. NRF-bøndenes lojalitet,
såvel som transporten av frossen oksesæd til nordnorske øysamfunn, var og er
en like integrert og sentral del av NRFs populasjonsgenetiske vitenskap, som
en petri-disk er en del av en biologisk lab. Samfunnet og den anvendte teknolo-
gien er altså ikke, som jeg skal argumentere for senere, en “kontekst” som omgir
NRFs vitenskap. Samfunnet og teknologien er en del av vitenskapen, like mye
som vitenskapen er en del av samfunnet og teknologien.
“Teknovitenskapelige kulturer” er altså ment å gripe noen slike sammen-
henger. De sammenhengene vi kommer til å møte flere av i denne avhandlin-
gen er mangfoldige og vinner ingen ting på å bli presset inn i én stor sosiologisk
teori om “teknovitenskapelige kulturer,” hvis en slik teori i det hele tatt finnes.
Men om frasen ikke er en del av en helhetlig teori, så har den likevel en his-
torie innenfor den akademiske verden. Den følgende seksjonen forteller litt av
denne historien, ganske kort, slik jeg kjenner den, og utvalgt for å passe denne
avhandlingens rammer og tematikk.
2.4 Teknovitenskap
Denne avhandlingen om fehold og feavl trekker på den STS-tradisjonen jeg kort
introduserte innledningsvis. Man kan begynne historien om denne tradisjonen
mange steder. Donna Haraway har gjort et poeng av ikke å begynne der mange
har begynt, nemlig med Thomas Kuhns Structure of Scientific Revolutions, fra

2.4. Teknovitenskap 51
1962. 12 “Tenk på vitenskapskritikken som lå i [den feministiske] pamflett-litteraturen
på 60- og 70-tallet!” 13 Boken Teknovitenskapelige kulturer er inspirert av Haraway,
og begynner “STS-historien” i 1968:
I kjølvannet av 1968 førte radikaliseringen blant studenter og ansatte
ved universitetene i den vestlige verden til en rekke nye vitenskapsog
teknologikritikker. I stikkordsform kan vi si at bakgrunnen for de
nye kritikkene var sjokket over og reaksjonen mot at napalm, som
var blitt utviklet ved amerikanske universiteter, ble brukt mot befolkningen
i Vietnam. Men viktig var også oppdagelsen av DDT og
andre plantevernmidler i næringskjedene, mislykkede overføringer
av industrialisert jordbruk, “den grønne revolusjonen,” til den såkalt
tredje verden, og sosiobiologiske teorier om patriarkatets nødvendighet
og den hvite rases intellektuelle overlegenhet. 14
Vitenskapskritikken tok form av blant annet feministisk aktivisme, miljøakti-
visme, “Radical Science,” og vitenskapssosiologi. Kritikken ble reist både mot
vitenskapens ontologiske påstander, for eksempel om patriarkatets sosiobiolo-
giske nødvendighet, og mot vitenskapens rådende epistemologi, scientismen,
troen på at vitenskapere produserte en nøytral og privilegert kunnskapsform. 15
Mens både miljøvernere, feminister og “radikale vitenskapere” forsøkte å for-
mulere alternative kunnskaper, var vitenskapssosiologene opptatt av å dekon-
struere naturvitenskapens privilegerte kunnskap. Denne avhandlingen er mye
nærmere vitenskapssosiologien enn de andre vitenskapskritiske tradisjonene,
så det er denne tradisjonen jeg kort skal presentere i det følgende. 16
På 1930-tallet tok antropologer kulturrelativismen i bruk som et politisk pro-
gressivt verktøy, i en kamp mot tidens utbredte rasisme. Prosjektet bestod i å gi
ofre for vestlig rasisme sin verdighet tilbake, ved å forstå “dem” som like rasjo-
nelle (og like irrasjonelle) som “oss.” (Dette var også et vitenskapelig, realistisk
prosjekt, men mer om denne realismen i seksjon 6.6.) I USA var antropologen
Franz Boas og hans elev Margareth Mead sentrale størrelser. Blant annet viste
Mead i sin mastergrad at italienske innvandrere i New York ikke var mindre “in-
telligente” enn innfødte amerikanere, slik IQ-testene viste. De hadde bare ikke
den språklige og spesifikt nordamerikanske kompetansen som IQ-skjemaene
forutsatte. 17
12Asdal et al. 1998.
13Haraway i et intervju med Kristin Asdal og Brita Brenna (Asdal et al. 1998: 33).
14Asdal et al. 2001: 12-13.
15Asdal et al. 2001: 13.
16Det finnes også spor av “radikal vitenskap” og feminisme i denne avhandlingen, i inspirasjonen
fra Gregory Bateson og Donna Haraway.
17Kevles 1986: 135.

52 Kapittel 2. Aktører i fjøset
På 60- og 70-tallet ble kulturrelativismen satt til sin andre progressive opp-
gave. Denne gangen var ambisjonen å “studere oppover” heller enn “nedover,”
ved å gjøre de privilegertes kunnskap like verdslig, menneskelig, rasjonell og ir-
rasjonell som alle andres kunnskap. Den nye kulturrelativismen var ikke funk-
sjonalistisk som 30-tallets, den var sosialkonstruktivistisk. Men den metodiske
hovedingrediensen var ganske lik. Poenget var å studere kunnskap – hva enten
den ble forstått som særskilt “primitiv” eller særskilt “objektiv” – ved å henvise
til menneskelige praksiser og mellommenneskelige relasjoner. Disse praksisene
og relasjonene var universelle i den forstand at de var like verdslige og mennes-
kelige som alle andre praksiser. De var altså universelle ved at de var basert på
en universell humanisme. Denne humanismen var metodisk, i det at den dreide
seg om å studere alt fra “natur” til “guddommer” ved å studere allmennmen-
neskelige kvaliteter, og den var etisk/politisk ved at den gjorde disse fellesmen-
neskelige egenskapene til likeverdige for alle mennesker. Disse fellesmenneske-
lige trekkene, relasjonene og praksisene var imidlertid også partikulære, i den
forstand at de alltid var geografisk, historisk og materielt situerte. De fant sted
på konkrete steder, så som i laboratorier, på eksotiske øyer, eller i nasjonalstater.
Den tradisjonen som har fått æren av å starte vitenskapssosiologien ble kalt
“The Strong Program,” og er også kjent som “SSK.” 18 Asdal, Brenna og Moser
skriver:
Programmet foreskrev at man ikke bare skulle studere vitenskapelige
suksesser, men gjøre like mye rede for de hypotesene og teoriene
som ble valgt bort og forsvant ut av historien. Og en skulle bruke
samme metode, begrepsapparat og analyse for å forklare både suksesser
og fiaskoer. Symmetri var det avgjørende begrepet. 19
Den tidligere vitenskapshistorien og -sosiologien – i hvert fall den som det sterke
programmet distanserte seg fra – var vinnernes historie og vinnernes rasjonali-
tet. Sosiologer forklarte vitenskapens særskilte rasjonalitet, historikere forklarte
vitenskapens særskilte framskritt. Skulle man gjøre noe med disse asymmet-
riske helteeposene måtte man gjøre noe med “taperne.” Og det man gjorde var å
likestille vinnernes og tapernes “privilegier” – det vil si, man likestilte rasjonali-
teten til disse to gruppene, og man likestilte deres forhold til naturen. Dette førte
til et merkelig paradoks i mye av det sterke programmet, et paradoks som er
knyttet til naturens posisjon innenfor de naturvitenskapene som ble studert. På
den ene siden var det så vidt jeg vet ingen av disse sosiologene og historikerne
18 Sociology of Scientific Knowledge.
19 Asdal et al. 2001: 14.

2.4. Teknovitenskap 53
som benektet at naturen (hva den nå enn er) på en eller annen måte spiller en
rolle i faktaproduksjonen. På den andre siden skulle vinnere og tapere, sannhe-
ter og usannheter, behandles likt. Og da mente man at naturen ikke kunne være
med i forklaringen. Vitenskapens “Whighistorikere” hadde jo nettopp forklart
framskrittet ved å forklare hvordan vitenskapens helter oppdaget naturen. Det
var naturen, sammen med individuelt geni, som produserte sannhet. 20 Skulle
man ta heltene ned fra pidestallene måtte derfor naturen ut av ligningen, mente
man. Barry Barnes og David Bloor forklarer den radikale symmetrien mellom
de som “fikk rett” og de som “hadde feil” på følgende måte: “Det er ikke det at alle
oppfatninger er like sanne eller falske, men at deres troverdighet, uavhengig av sannhet
eller falskhet, er å betrakte som like problematisk.” 21 Det sterke programmet skulle
altså forklare troverdighet uten å referere til sannhet (som var en sannhet i for-
hold til naturen). Dette betydde i praksis at disse sosiologene utviklet en reduk-
sjonisme hvor vitenskapelig kunnskap ble forklart med henvisning kun til men-
neskelige praksiser (noe som kunne inkludere teknologi) og mellommenneske-
lige forhold. SSK-sosiologene på 1970-tallet forklarte naturvitenskapernes natur
slik antropologer i lang tid hadde forklart de “primitives” guder – ved henvis-
ning kun til samfunnet, det sosiale, det menneskelige. I humanistisk ånd var det
å redusere guder så vel som natur – religiøse så vel som vitenskapelige sannhe-
ter – til noe rent menneskelig og sosialt et middel for å dekonstruere makt og
skape mellommenneskelig likhet og likeverd.
Den aktør-nettverkteorien jeg introduserte innledningsvis – akronymisk rei-
fisert som ANT – kolliderte med SSK-tradisjonen. Aktør-nettverkteoretikere
som Bruno Latour, Michel Callon og John Law ga handlekraft til ting og na-
tur, og det var spesielt SSK-sosiologene som steilet. Aktør-nettverkteori, mente
SKK-erne, er et skritt tilbake til de gamle autoritære heltehistoriene, fordi man
åpner opp for at vinnerne har Naturen på sin side. Jeg skal ikke gjengi denne
debatten. Hovedsaken her, er at i min historie vant “ANT-erne” debatten, 22 og
at jeg synes SSK-tradisjonen er problematisk på samme måte som den miljø-
20 “...natur pluss geni autoriserer vitenskapen ...” (Traweek 2001: 214). Traweek snakker ikke
om “Whigish” vitenskapshistorie, men om partikkelfysikeres fortåelse av sin egen vitenskap.
Vitenskapsjournalisterskriver fortsatt god vitenskapshistorie etter denne oppskriften; se for eksempel
Nigel Calder om nettopp partikkelfysikken (Calder 1983).
21 Sitatet, i oversatt utgave, er hentet fra (Asdal et al. 2001: 15).
22 For et innblikk i de intellektuelle krumspringene SSK-sosiologene måtte foreta, for både å
beholde sosialreduksjonismen og unngå det åpenbart absurde i den, kan debatten som har blitt
kjent som “Den epistemologiske sisten” anbefales. (Collins og Yearley 1992, Callon og Latour
1992).
Det finnes sikkert andre historier, historier hvor ANT fortsatt er et sært, fransk krumspring
som helst bør glemmes.

54 Kapittel 2. Aktører i fjøset
vernkritikken jeg refererte til innledningsvis er problematisk. Tradisjonen veks-
let litt schizofrent mellom realisme og sosialkonstruktivisme: Det finnes en vir-
kelig verden “der ute,” en som naturvitere studerer, mens vi sosiologer forklarer
deres kunnskap som rene sosiale konstruksjoner.
Aktør-nettverkteoretikere utvidet det sterke programmets symmetriprin-
sipp ved å hevde at ikke bare skulle det være symmetri mellom vitenskape-
lige suksesser og fiaskoer, det skulle også være symmetri mellom mennesker
og ikke-mennesker (så som “natur”). På denne måten ville de åpne opp for
muligheten til å spørre: Hvordan er en gitt vitenskapelig suksess både resultat
av noe menneskelig (som for eksempel “politisk korrekthet”), og av noe ikke-
menneskelig (som for eksempel et DNAs evne til å la seg reprogrammere av
cytoplasma, eller en kus ønske om å la seg melke)? Naturen er tilbake som ak-
tør, men det er ikke gitt at man får en gammeldags heltehistorie, fordi sukses-
ser kan være resultat av mye mer enn naturvitenskapelige fakta, selv om fakta
også spiller en rolle. ANT-eres tilbøyelighet til å “følge nettverkene dit de tar
oss, uansett hvilke grenser de krysser” 23 har bidratt til å vise at vitenskap er et
stort kollektivt arbeide, hvor heltene først blir helter gjennom heltefortellinge-
nes usynliggjøring av de mange, ulike aktørene og aktantenes medvirkning.
I introduksjonen presenterte jeg de sidene ved ANT som er av størst betyd-
ning for denne avhandlingen. Vi kan sette dem opp som tre punkter:
1) Mangelen på respekt for skillet mellom mikro- og makro-fenomener.
2) Multipliseringen av hva som kan være aktør, aktant, eller subjekt, mul-
tipliseringen av måtene forskjellige “ting” kan være det på, og mangfoldet av
relasjoner og konfigureringer som iscenesetter aktanter av ulikt slag.
Disse to punktene er tett forbundet. Det er fordi “aktør” ikke står i motset-
ning til “nettverk” som “individ” (på mikro-nivå) står i motsetning til “sosial
struktur”(på makro-nivå). “Actor and network”, skriver Latour,
designates two faces of the same phenomenon, like waves and particles,
the slow realization that the social is a certain type of circulation
that can travel endlessly without ever encountering either the
micro-level—there is never an interaction that is not framed—or the
macro-level—there are only local summing up which produce either
local totalities [...] or total localities (agencies). 24
Det tredje punktet er imidlertid det viktigste:
23 Fritt etter Bruno Latours 5. metoderegel, fra (Latour 1987: kapittel 4).
24 Latour 1999: 18-19.

2.4. Teknovitenskap 55
3) Aktør-nettverkteorien var ment som et forsøk på å jobbe anti-
essensialistisk 25 eller enda mer radikalt, anti-fundamentalistisk, grunnløst, i
betydningen uten fast grunn under føttene. Dette betyr, paradoksalt nok, at
aktør-nettverkteori ikke på noen fundamental måte handlet om “aktører” eller
“nettverk,” og enda viktigere, at den ikke var en teori om aktører og nettverk.
Det å snakke om hvordan menneskelige og ikke-menneskelige aktører ska-
pes i nettverk var en nyttig metafor, gitt en bestemt tid og sted hvor den kunne
virke. Det er ikke sikkert de gjør noen god jobb lenger. Latours kritikk av nett-
verksmetaforen er verdt å gjengi:
Now that the World Wide Web exists, everyone believes they understand
what a network is. While twenty years ago there was still some
freshness in the term as a critical tool against notions as diverse as institution,
society, nation-state and, more generally, any flat surface, it
has lost any cutting edge and is now the pet notion of all those who
want to modernize modernization. (...)
At the time, the word network clearly meant a series of transformations
– translations, transductions – which could not be captured by
any of the traditional terms of social theory. With the new popularization
of the word network, it now means transport without deformation,
an instantaneous, unmediated access to every piece of information.
That is exactly the opposite of what we meant. What I would
like to call ‘double click information´ has killed the last bit of the critical
cutting edge of the notion of network. I don’t think we should
use it anymore at least not to mean the type of transformations and
translations that we want now to explore. 26
Noen ganger synes jeg det er nyttig å snakke om både nettverk og aktører (eller
aktanter, subjekter og subjektposisjoner), så jeg følger ikke Latours anbefaling
strengt. Men jeg anvender nok ikke metaforene helt i tråd med de tidlige aktør-
nettverkteoretiske arbeidene heller. Jeg bruker et mangfoldig sett av metaforer,
ord og tradisjoner i denne avhandlingen, inklusive de tradisjonelle sosiologiske
ordene som Latour og hans kolleger ville kvitte seg med, så som kultur, ideologi
og makt. Og jeg snakker gjerne om naturen, uten distanserende hermetegn. Jeg
tillater meg en slik pragmatisk bruk av ulike metaforer og ord fordi jeg (også i
tråd med Latour) ikke tror på samfunnsvitenskapelige teorier. 27
Teorien har større pretensjoner enn for eksempel metaforen. Teorien er “vik-
tig.” Vitenskapelige teorier, har ofte autoritet fordi de bærer på en positivistisk
25 Latour 1999: 20.
26 Latour, i Law og Hassard 1999: 15-16.
27 Jeg tror ikke på naturvitenskapelige teorier heller, og jeg tror det følgende argumentet også
er gyldig for disse.

56 Kapittel 2. Aktører i fjøset
arv som ofte ikke gjøres eksplisitt, og som jeg tror sjeldent vil forsvares av de
som likevel kan bemektige seg med å snakke “teori.” Når man bruker “teori”
heller enn – for eksempel – “metafor,” er det som om denne språklige konstruk-
sjonen er bygget opp av en privilegert logikk, bestående av premisser, deduk-
sjoner, og et “bokstavelig” språk renset for det metaforiske. Utsagnet “jeg driver
med aktør-nettverkmetaforikk” har liksom ikke den samme tyngden som “jeg
driver med aktør-nettverkteori.”
Teoriens pretensjoner i forhold til den mer beskjedne metaforen, ligger altså
i å være en språklig konstruksjon som hever seg over det verdslige og situerte
språket ved å ha universell gyldighet. En viktig måte å skape slik universialisme
på er ved å tildele noen få ord tekniske definisjoner, gjerne i et innledende teo-
rikapittel, får så å bruke disse ordene på en stabil måte, i tråd med de tekniske
definisjonene. Man lager en “immutable mobile,” 28 en semiotisk konstruksjon
(så som noen skrevne ord), som reiser gjennom en tekst, tilsynelatende uten å
mutere. Når man bruker matematiske tegn kan man i større grad stabilisere en
presis bruk av dem i ulike kontekster. Når man bruker vanlige norske ord som
“nettverk,” “aktør,” eller “kultur” kan man bare glemme enhver stabil bruk. Le-
serens konnotasjoner, denotasjoner og assosiasjoner er umulig å kontrollere, og
det å prøve å “bruke” et ord (et “teoretisk begrep”) stabilt gjennom en hel tekst
er et forsøk på å produsere en privilegert universalisme, et teoretisk fundament
som ikke kan lykkes.
Jeg tror det finnes universelle sannheter, men jeg tror det finnes flere av dem,
og jeg tror ikke vitenskapens sannheter er uttrykt i et privilegert språk, så som
i en teori. Her er tre sannheter:
O £ produseres i fotosyntesen.
Ja visst gör det ont när knoppar brister. / Varför skulle annars våren
tveka? 29
Lyset har både en bølgenatur og en partikkelnatur.
To av dem er vitenskapelige, to av dem er metaforiske, alle tre er verdslige og
universelle, men universene er ikke de samme.
Noen av de tidlige aktør-nettverkteoretiske arbeidene var nok av en sånn art
at kanskje både skribentene og leserne opphøyde metaforene, og dermed etab-
lerte “ANT” som en teori. 30 Andre ANT-arbeider prøvde imidlertid å oppheve
28 Latour 1987: 227.
29 Boye 1935.
30 For eksempel Callon 1986, Latour 1987, og Law 1987.

2.5. Irreduksjoner 57
det privilegerte ståstedet, fundamentet, man taler fra når man mener å ha en be-
stemt type fast grunn under føttene; en fast grunn i form av et særegent språk
– teoriene, eller skriftene; eller en fast grunn i form av en særegen tilgang til en
virkelighet som ikke bare er virkelig, men som er virkeligere enn andres virke-
lighet, all den stund man hevder å ikke “bare” bruke verdslige metaforer. Et in-
spirerende arbeid i denne tradisjonen er Bruno Latours bok Irreductions. 31
2.5 Irreduksjoner
Den filosofien som Latour nærmest hamrer løs på leseren med i Irreductions er
en slags oversettelse av den zen-buddhistiske filosofien jeg innledet med. Ver-
den er samprodusert. Pratityasamutpada: Ethvert punkt i tid og rom er avhengig
av tilstander som er ulikt oppstått. Det finnes derfor ikke noe fast punkt, ikke
noe utgangspunkt, ingen logisk nødvendige premisser, ingen privilegert logikk.
La meg først gjøre disse abstrakte spekulasjonene abstrakte på en annen måte.
Første paragraf i Irreductions går som følger:
Nothing is, by itself, either reducible or irreducible to anything else.
I will call this the “principle of irreducibility,” but it is a prince that
does not govern since that would be a self-contradiction. 32
Ingen ting er reduserbart til noe annet. Ingen ting er “egentlig” noe annet. Det
finnes ingen primær dypstruktur, ingen Kultur som forklarer naturen, ingen
Natur som forklarer kulturen. Ingen essens, men heller ingen relasjon kommer
først.
Ting er imidlertid heller ikke reduserbare til seg selv. Ingen ting er seg selv godt
nok. Ting er alltid en funksjon, en effekt, en oversettelse, en diffraksjon, av noe
annet. Derfor er heller ingen ting ureduserbart til noe annet. Alt er forbundet.
Denne motstanden mot reduksjonisme er ingen omfavnelse av holisme. Ho-
listiske teorier er like reduksjonistiske som reduksjonismene selv. Helheter inn-
ordner delene i et skjema som er like reduksjonistisk som forklaringen av hel-
heten. James Lovelocks Gaia-hypotese er en av de mest omfattende holistiske
teoriene, i det den omfatter hele jordkloden. Lovelocks tese er at selve jordklo-
den, med alle dens bergarter, biologiske arter og atmosfæriske sammensetning
er et kybernetisk, selvregulerende system, et system som opprettholder sin egen
balanse gjennom positiv og negativ feedback. Logikken er slående enkel: Hvis
31 Latour 1988. Publisert som et appendiks til The Pasteurization of France.
32 Latour 1988: 158

58 Kapittel 2. Aktører i fjøset
solaktiviteten avtar slik at temperaturen på jorden synker til under det som er
ideell voksetemperatur for planter (ca 20 ¤ C), så vil mørke planter få en fordel
fordi mørke flater absorberer mer varme. Dermed vil den lokale temperaturen
rundt planten øke, og denne planten vil vokse fortere enn lyse planter. I løpet
av et par tusen år vil mørke planter spre seg over jorden, og den lokale tempe-
raturøkningen vil bli global. Den første temperaturreduksjonen er kompensert
for.
Meg bekjent er imidlertid ingen slik feedbackmekanisme ennå empirisk be-
skrevet. Plante-temperaturforsøket eksisterer kun som en computersimulering.
En bitte liten, trivielt enkel datasimulering som Lovelock kaller “Daisyworld”
er hans beste argument for Gaias eksistens. Jordkloden er redusert til en diffe-
rensialligning. 33 Om det skulle finnes noen slike feedbackmekanismer, er det
fortsatt uklart om alle jordens organismer, alle jordklodens mange sammenhen-
ger, er relevante for Gaias selvregulering. Vi, eller mange av oss, kan fortsatt
være totalt irrelevante for Gaia, fordi de sammenhengene vi inngår i, ikke angår
de sammenhengene som muligens utgjør hennes kybernetiske feedbackmeka-
nismer. Før det er beskrevet empirisk hvordan alle jordens sammenhenger er en
del av Gaia, så er det ingen a priori holistisk grunn til å tro at de er det.
Så selv om alt er forbundet, så går ikke alt opp i helheter. Og selv om alt
er forbundet, så er heller ikke relasjonen hellig. Relasjoner definerer ikke nød-
vendigvis det som relateres. Relasjonene kommer ikke først, slik Martin Buber
en gang foreslo. 34 Er maskulinitet og femininitet essenser (for eksempel biolo-
giske eller religiøse essenser) ved menn og kvinners kropper, eller produseres
disse -hetene i ulike (sosiale eller verdslige) relasjoner? Hverken-eller og både-
og. Kjønn er mer enn kropper, men kan ikke reduseres til sosiale relasjoner. Es-
senser kan produsere relasjoner og relasjoner kan produsere essenser, og hvor-
dan disse produksjonene foregår er alltid et empirisk spørsmål. Igjen – ikke noe
som kan fastslås a priori.
Det er mange filosofier og religioner som har utforsket hvordan man kan
leve grunnløst og forpliktende, uten fast grunn under føttene, men med en
åpenhet for verden som ikke er nihilistisk. Jeg er vel omtrent like inspirert av
Buddhistisk filosofi som jeg er av fransk vitenskapssosiologi i denne sammen-
heng. Buddhistisk filosofi gjør det ofte litt mer poetisk enn det sosiologene har
for vane:
33 Lovelock 1988.
34 Buber 1992.

2.6. Fjøskulturer 59
KEICHU’S WHEEL
Gertsusan said to his students: “Keichu, the first wheel-maker of
China, made two wheels of fifty spokes each. Now, suppose you
removed the nave uniting the spokes. What would become of the
wheel? And had Keichu done this, could he be called the master
wheel-maker?”
Mumon’s coment: If anyone can answer this question instantly, his
eyes will be like a comet and his mind like a flash of lightning.
2.6 Fjøskulturer
When the hubless wheel turns,
Master or no master can stop it.
It turns above heaven and below earth,
South, north, east, and west. 35
Når jeg var med på kveldsstell på ulike gårder på Jæren ble jeg slått av hvordan
forskjellen i kyrs lynne varierte fra gård til gård. Jeg merket disse forskjellene
spesielt på hvordan kyr reagerte på mitt nærvær under melkinga. Det var for-
skjeller på individnivå – noen kyr var nysgjerrige, andre sky – og det var for-
skjeller på besetningsnivå, av og til store forskjeller. Noen besetninger var mer
nysgjerrige, kjælne og nære, andre var mer sky og distanserte. Slike besetnings-
forskjeller kan sikkert følge av systematiske forskjeller i avl, og vil nok av og til
gjøre det, siden “lynne” er en ganske arvbar egenskap. I det følgende skal jeg
imidlertid argumentere for at disse besetningsforskjellene også kan følge av or-
ganiseringen av gårdsarbeidet. Eller, strengt tatt, ikke bare følger disse forskjel-
lene i lynne av ulike organiseringer; jeg skal argumentere for at en besetnings
lynne er en del av organiseringen av et fjøs. Jeg kaller denne organiseringen for
fjøskultur. Det er en organisering som inkluderer mennesker, kyr og maskiner,
og de følgende eksemplene illustrerer hva jeg snakker om.
Gården der jeg bodde – Line – var et av de stedene jeg besøkte hvor kyrne var
mest sky og skeptiske til fremmede. Ved en anledning kom Stavanger Aftenblad
på besøk for å intervjue “bygutt-antropologen” som var på feltarbeid på bonde-
gård. Fotografen ble med ned i melkegraven, mens journalisten sto igjen oppe
35 Ekai 1994: 176-177.

60 Kapittel 2. Aktører i fjøset
på kanten av graven, der hvor kyrne gikk når de forlot melkestallen. Kyrne ble
så urolige av dette, spesielt av at det sto et menneske ved utgangen, at journa-
listen måtte gå ut så fotografen kunne ta sine bilder. I løpet av mine tre og en
halv måneder på Line var det bare et par kyr som ble fortrolige nok med meg
til at jeg kunne klø dem på halsen.
Forskjellen til andre gårder var tydelig, og spesielt slående i forhold til går-
den Edland, gården til Siri, som vi møtte i seksjon 2.1. Første gang jeg gikk inn
i løsdriften på Edland, ble jeg nærmest overfalt av lekne, nysgjerrige kyr, som
snuste og smådyttet og skulle ha oppmerksomhet. Dette gjentok seg ved senere
besøk. Når jeg var med på melkingen og sto i melkegraven, var det ikke én ku
som reagerte negativt.
Forklaringen på denne forskjellen er ganske enkel, og den er ikke bare et ek-
sempel på hva fjøskulturer er. Den er også en problematisering av den roman-
tiske tropen om at nærhet mellom mennesker og dyr er et absolutt gode. Ting
er mer komplisert.
På Line var driften lagt opp slik at dyrene fra de var kalver gikk så mye
som mulig ute. Kalvingen foregikk i hovedsak på forsommeren. Da sto det flere
utendørs innhegninger klare til dem. I disse innhegningene var det noen små
halmfylte hus hvor kalvene kunne søke ly om natten og varme fra hverandre.
Maten fikk de i hovedsak fra spenebøtter, hvorfra de forsynte seg med syrnet
melk når de var sultne og tørste. (Se figurene 9.2 og 9.3, side 241 og 244 .) Odd-
mund fylte bøttene et par ganger om dagen. I innhegningene kunne kalvene
løpe rundt og leke med hverandre. På Line i 1998 var de fire barna halv- og
helvoksne og hadde annet å gjøre enn å leke rundt på gården. Anne Grete job-
bet som lærer. Det var bare Oddmund som drev gården til daglig, og som var
i daglig kontakt med storfeet. I forhold til kalvenes liv var Oddmunds tilstede-
værelse spesiell. Sett fra kalvenes synspunkt fikk de ikke mat av ham, de fikk
mat av en spenebøtte. Det at Oddmund fylte disse bøttene to ganger om dagen
gjorde ham, for kalvene, ikke til den intimt nære “matmoren.” Oddmund var
heller ikke av den typen som stoppet opp for å kose med kalvene, noe jeg har et
inntrykk av at de færreste bønder som har vært lenge i bransjen er. Hans eneste
nære kontakt med kalvene var når de skulle medisineres (blant annet gjennom
standard vaksinasjonsprogrammer), og når de skulle merkes med en plastlapp,
festet gjennom det ene øret. Oddmund, og andre bønder, kalte slik behandling
håndtering, og det var ofte litt strabasiøst (jeg var med på det flere ganger). Kal-
vene som skulle merkes eller medisineres måtte gjetes og lures inn i et av beitets
små hus, for der å klemmes opp i et hjørne, holdes og så medisineres eller stiftes

2.6. Fjøskulturer 61
i øret. Denne håndteringen er antakelig ikke noen verre behandling enn den en
syk, men illsint baby utsettes for, når han eller hun må holdes for å få øredråper
eller hostesaft. Men når denne håndteringen var den eneste kroppskontakten en
kalv fikk med mennesker, i et liv forøvrig uten sult eller annen smerte, sammen
med sine kalvevenner på en grønn sommereng, så kan det nok ha hatt en god
del å si for kyrnes senere skepsis til mennesker. 36
Det at kalvene gikk ute hele sommeren var forøvrig en del av Oddmunds og
Anne Gretes bevisste omsorg for dyrene, og hadde en politisk og moralsk for-
ankring i det jeg i seksjon 9.2 beskriver som Oddmunds og Anne Gretes, men
spesielt Oddmunds, “økologiske omsorg.” (Anne Gretes omsorg for naturen
var ikke mindre, men mer “relasjonell.”) Nærheten til mennesker var ikke det
viktigste ved denne økologiske omsorgen. Hovedsaken var at dyrene skulle ha
det så godt som mulig på dyrenes egne premisser.
På gården Edland var mye forskjellig fra Line. For det første sto kalvene én
og én i tradisjonelle, små kalvebokser. Et par ganger om dagen fikk de mat. Da
kom det et menneske til dem med en tåteflaske og matet dem. Mennesket kunne
være bonden, Siri, som også tok seg tid til å kjæle litt med kalvene og som viste
dem stor omsorg, eller det kunne være en av hennes barn (som var 10 og 12 år
gamle), som var med i fjøset hver dag, og som syntes det var veldig gøy både å
mate og kjæle med kalvene. Eller det kunne være kameraten til den ene sønnen,
som også var med nesten daglig. I tillegg hadde bonden med seg sin ektemann
(som hadde jobb utenfor gården på dagtid) og sin far (som var pensjonert, og
som syntes det var godt å ha noe nyttig å gjøre). I en liten finérboks på ca 1 X 1
meter opplevde utvilsomt kalvene på Edland menneskene som dagens høyde-
punkt. Av mennesket fikk de mat, og nesten den eneste fysiske nærheten med
noe annet levende (de kunne også snuse på nabokalvens nese, gjennom hullet
på forsiden av boksene). Dessuten ble altså kyrne på Edland, fra de var små,
vant til å ha mange mennesker rundt seg. Det var ofte 5-6 mennesker til stede
under et kveldsstell. Bonden på Edland, Siri, var som Oddmund en bonde med
stor omsorg for dyrene. Men hennes omsorg var annerledes enn Oddmunds.
Den var mer relasjonell, heller enn økologisk. Den var nær og personlig. Hun
snakket med dyrene, klødde kalvene når hun matet dem med tåteflasken, og
virket vár deres ulike personligheter. (Denne varheten slutter jeg spesielt fra his-
36 Hvis dette høres romantiserende ut, så skulle leseren sett hvordan kalvene hoppet og spratt,
og lekte med hverandre, spesielt når solen tittet fram etter flere dager med regn, og kalvene var
yre etter å ha tilbrakt mye av dagene liggende på høyet inne i sine små hus. (Se bilder på side
244.)

62 Kapittel 2. Aktører i fjøset
torien med sparkebøyla, men også fra måten hun snakket med og om dyra un-
der melkingen.)
Så hva er en “fjøskultur”? Vi begynner med å legge merke til at fjøskulturer
ikke er rent mellommenneskelige, og det av flere grunner.
Før det første er teknologien en del av denne kulturen. Med Oddmunds spe-
nebøtte hengt opp på gjerdet av et beite er det nesten umulig å gjøre mennesket
til “matmor” for kalvene, mens med Edlands kalvebokser og tåteflasker er det
ganske vanskelig for menneskene ikke å bli kalvenes matmor. For det andre ser
vi at disse ulike måtene å mate kalver på også har en sosial komponent, gitt av
at Oddmund hadde halv- og helvoksne barn og jobbet alene i fjøset, mens fa-
milien Edland hadde små barn og en bestefar som likte å være med å ta et tak i
fjøset. Faktorer som organiseringen av gårdsbrukets arbeid, og hvor brukets fa-
milie befinner seg i reproduksjonssyklusen – “husholdssammensetningen” som
antropologene kaller det – er altså like viktig som teknologien. Er det små barn
med interesse for dyr på gården? Tar “bestefar” et tak i fjøsstellet? En hel be-
setnings lynne kan avhenge av om hvorvidt det er et barn på gården som bare
elsker å mate kalver, og som er med på stellet hver dag. I skrivende stund (2002),
har Oddmund og Anne Grete overdratt gården til sønnen og hans kone. Disse
har nettopp blitt foreldre. Så om få år kan Lines kyr og kalver komme til å bli
preget av unger som leker med kalvene, og spenebøttenes “fremmedgjørende”
effekt vil kunne bli kompensert for.
For det tredje er kyrne med å produsere denne kulturen. Jeg sto midt i løsdrif-
ten på Edland og snakket med et av menneskene, første gang jeg var i fjøset. En
ku nærmer seg bakfra og dytter mulen inn mellom overarmen og kroppen min.
Plutselig har jeg en ku “under armen.” Mennesket ler litt og unnskylder kua:
“hun er bare kosete.” Så jeg klør henne litt på hodet. Når man ikke er redd kyr,
så er en slik invitasjon til nærhet nesten umulig å avslå.
Kyrne er altså med og etablerer og vedlikeholder de relasjonene som er en
del av en fjøskultur.
Generelt kan vi da si at en fjøskultur er en bestemt form for samhandling
mellom mennesker, kyr og teknologi. Den kan reproduseres gjennom genera-
sjoner av kyr (noe jeg nedenfor skal vise med et eksempel), muligens også gjen-
nom generasjoner av mennesker, og den kan endres fundamentalt gjennom så
enkle forandringer som en ny kalvematingsmekanisme. En fjøskultur reprodu-
serer seg selv gjennom den samhandlingen den er, såvel som gjennom den ma-
terielle organiseringen av fjøset og gården (som den også er).
En fjøskultur inkluderer et sett subjektposisjoner som er samproduserte.

2.6. Fjøskulturer 63
Kua som stakk mulen inn under armen min var med sin imøtekommenhet –
med sin subjektposisjon – med å produsere meg som en bestemt type “men-
neske i et fjøs.” Det vil si, kua produserte meg i en annen type subjektposisjon
enn den posisjonen den selv okkuperte. Og jeg bekreftet kuas subjektposisjon
som en “koseku” når jeg besvarte hennes henvendelse med å klø henne. Kua
trakk meg inn i iscenesettelsen av en bestemt fjøskultur, en kultur av subjektpo-
sisjoner som er samproduserte, og som er likeså ulike som den til en melkeku
som blir melket og den til en bonde som melker.
I eksemplene ovenfor framstår fjøskultur som en kultivering av praksis, hel-
ler enn som en kultivering av representasjoner, koder eller annen typisk men-
neskelig symbolbruk. Og man kan tenke seg at slik må det kanskje være, all den
stund kyr, uansett hvor smarte de måtte være, ikke har menneskers evne til å
skjønne komplekse symbolssystemer, så som språket norsk. 37 Det er imidlertid
ganske klart at fjøskulturer i det minste er effekter av (menneskelige) språklige
forståelser. Et eksempel på en slik effekt av representasjoner er den betydnin-
gen husdyretologenes tradisjonelle teoretiske forståelse av dyr har for hvordan
løsdriftfjøs innredes og brukes.
I neste kapittel, såvel som i seksjon 10.8 skal jeg argumentere for at fjøskul-
turers mangfold av aktører (inklusive kyr og teknologi) også kan være med å
produsere menneskers eksplisitte og språklige forståelser. I seksjon 10.8 (som en
del av argumentasjonen i kapittel 10) skal vi se hvordan kyrne til Oddmund var
med på å produsere Oddmunds økologiske forståelse av sitt forvalteransvar,
hans “økologiske omsorg,” ved at de var medprodusenter i den subjektposisjo-
nen som Oddmund handlet fra når han praktiserte sin økologiske omsorg.
I neste kapittel skal vi se hvordan kyr kan være medprodusenter av men-
neskers språklig formulerte forståelser ved at kyrs evne til å sosialiseres inn i
fjøskulturer kan bekrefte det en tradisjonelt behavioristisk anlagt etolog ville si
var uttrykk for kyrnes natur.
Neste kapittel handler også om fjøskultur ved at det går mer spesifikt inn i
løsdriftfjøsenes materielle og tverrartlige sosiale organisering.
37 I seksjonene 3.1 til 3.4 går jeg nærmere inn på forskjellene mellom mennesker og kyr.

64 Kapittel 2. Aktører i fjøset

Kapittel 3
Løsdriftfjøsets doxa og natur
De fleste løsdriftfjøs deler en grunnleggende teknisk organisering, som følges
av en like grunnleggende rutine. 1 I sin elementære form blir rutinen tatt for gitt
av de aller fleste bønder og landbruksfolk jeg har møtt. Av alle faktisk, bortsett
fra én. Rutinen var altså et doxa. 2 Jeg skal i det følgende ta for meg den grunn-
leggende tekniske organiseringen av løsdriftfjøs, Jeg skal presentere doxaet og
dets idéhistorie. Jeg skal også presentere en bonde som snudde rutinen på ho-
det. Det skrå blikket denne bonden gir oss, gjør det lettere å se hvordan doxaet er
doxisk, hvordan det ikke er rent menneskelig, samt hvordan kyr kan iscenesette
sin egen natur. Det første vi trenger er en generell gjennomgang av løsdriftfjø-
sets teknologi og generelle virkemåte.
Figur 3.1 (side 67) er en skjematisk skisse som viser den grunnleggende or-
ganiseringen av alle løsdriftfjøs. (Se også bilde på side 67.) Hele området kalles
løsdriften. Kyrne kan vanligvis bevege seg hvor de vil, bortsett fra inn i melke-
stallen, som bare åpnes under melking. Gangen i det som heter et stell (morgen-
stell eller kveldsstell) er som følger. Porten c er åpen, mens alle portene inn og ut
av melkestallen er lukket. Kyrne kan altså være overalt i løsdriften, bortsett fra
i melkestallen. Stellet begynner med at kyrne samler seg i seksjon A, normalt
ved at bonden gjeter og/eller lokker kyrne over. Når alle er vel på plass, luk-
ker bonden port c (som i noen fjøs befinner seg i posisjon d). Så sprer han friskt
grønt gress (om sommeren) eller syrnet silogress (om vinteren) ut på fôrbrettet
og går ned i melkegraven. Bonden lukker opp inngangsportene til melkestal-
len, og kyrne tar plass på hver sin side av melkegraven. Etter melkingen luk-
ker bonden opp melkestallens utgangsdører, og kyrne kan gå ut til gresset som
1 Dette kapittelet er en omarbeidet utgave av Risan 2001.
2 Doxa av gresk, “tillitsfull tro.” Brukt av Pierre Bourdieu for å snakke om de aspekter ved et
samfunn man ikke stiller spørsmål ved.
65

66 Kapittel 3. Løsdriftfjøsets doxa og natur
venter på fôrbrettet. Tanken bak dette designet er som følger: For de mest melke-
sprengte kyrne er det å bli melket belønning nok i seg selv. De er mer enn villige
til å la seg melke og står gjerne og venter ved melkestallens inngang når det nær-
mer seg melking. Men for de som ikke er så ivrige til å la seg melke (fordi det
er en stund siden de fødte og melkeproduksjonen derfor har begynt å synke)
vil løsdriftfjøsets organisering og stellets gang være en motivasjon til å la seg
melke: Fôret legges ut før melking, men etter at kyrne er skilt fra fôringsdelen
av fjøset. Lukten av fôret stimulerer dermed appetitten, men eneste veien til ma-
ten er gjennom melkestallen.
Løsdriftfjøs har alltid blitt forklart for meg ved henvisning til sekvensen
ovenfor; av etologene ved Landbrukshøgskolens forsøksfjøs, av teknikerne som
selger, demonstrerer og installerer slike fjøs, samt av bøndene jeg besøkte på Jæ-
ren.
De bøndene jeg har truffet beskriver stellet med sekvensen ovenfor (i tillegg
til at de har mye annet å fortelle om stellets gang), og viktigere, de praktiserer
den. Det vil si, alle unntatt én. Denne bonden la ut fôret før han skilte kyrne fra
fôrbrettet. På signal fra bonden gikk kyrne fra matfatet for å la seg melke, for
så å fortsette spisingen etterpå. Andre bønder ble meget overrasket når jeg for-
talte dette, og det var i stor grad denne overraskelsen som gjorde at jeg ble klar
over hvor doxisk, hvor tatt for gitt, den konvensjonelle grunnsekvensen i stel-
lets gang var.
Det er nærliggende å kalle dette et behavioristisk doxa, og det av to grunner.
For det første er doxaets sekvens identisk med grunnsekvensen i klassisk beha-
viorisme: stimuliet, responsen og belønningen. For det andre har løsdriftfjøs-
teknologier, såvel som deres tenkte bruksmåter, i stor grad blitt utformet på
landbruksuniversiteter, og blir ofte solgt, montert og demonstrert av folk med
utdannelse fra slike institusjoner. Innenfor landbruksuniversitetenes husdyre-
tologi har behaviorismen vært en rådende vitenskapelig retning. Det er den
fortsatt, i hvert fall på Ås, og, som vi skal se, i hvert fall som en praktisk me-
tode. 3 Behaviorismen synes ganske åpenbart å ha hatt en finger med i spillet i
utformingen av løsdriftfjøs.
Jeg skal i det følgende gi en kort introduksjon til en vitenskap – husdyreto-
logien 4 – samt til den posisjonen behaviorismen har innenfor dette faget. Hen-
3 Jeg gjør oppmerksom på at det er jeg som kaller doxaet behavioristisk. Jeg hørte ingen bønder
eller andre landbrukseksperter bruke denne betegnelse. De som praktiserte denne doxiske
sekvensen hverken kalte den for “behavioristisk” eller forholdt seg generelt til sine kyr i henhold
behaviorismens læresetninger.
4 Etologi er læren om dyrs adferd.

Figur 3.1: Løsdriftfjøsets grunnorganisering. Område E er melkestallen, hvor
det mørkere området utgjør melkegraven. Herfra melker bonden kyrne. Liggebåsene
er markert med F, kraftfôrautomaten med G og fôrbrettet, hvor kyrne
får grovfôr, med H. Området markert med A og B er et bettonggulv med spalter.
Her både går og skiter dyrene. Dermed tråkker de møkka ned i møkkakjelleren,
som ligger under hele fjøset.
*
Figur 3.2: Løsdriften på Line. Bildet tilsvarer omtrent seksjon B i forrige figur,
sett fra et vindu over melkestallen. Liggebåser til venstre og fôrbrett til høyre.
Kraftfôrautomaten er midt i bildet. På den andre siden av fôrbrettet skimter vi
oksene, i sine garder.
67

68 Kapittel 3. Løsdriftfjøsets doxa og natur
sikten er dobbel. For det første vil jeg presentere en vitenskap som har hatt en
god del å si for hvorfor løsdriftfjøs er organisert som de er. For det andre er min
fortåelse av “fjøskultur” i kritisk dialog med husdyretologien. Jeg skal i det føl-
gende gjøre denne kritiske dialogen eksplisitt, og vil begynne med en kort his-
torisk gjennomgang av behaviorismen og etologien.
3.1 Husdyretologien og dens behaviorisme
P. Pavlovs studier på slutten av 1800-tallet av hvordan dyr produserer bestemte
responser, gitt bestemte stimuli, blir ofte trukket fram som starten på behavi-
orismen. Pavlov forestilte seg at disse refleksene kunne forklares mekanistisk,
gjennom årsaksrekkefølgen stimulus ¥ reseptor ¥ afferent nerve ¥ forbindel-
sesnerve ¥ efferent nerve ¥ effektor ¥ respons. 5 Et halv århundre senere ra-
dikaliserte F. B. Skinner retningen ved utelukkende å konsentrere seg om det
han mente kunne observeres objektivt: det eksterne stimuliet og organismens
respons på dette stimuliet (den såkalte “SR-buen”). Ettervert utfylte Skinner
SR-buen med den såkalte “RS-buen,” hvor responsen kom før stimuliet. I RS-
buen er stimuliet målet for responsen. 6 Forsøksdyret rykker på knott “A” fordi
det er vant til at det produserer en matbit. Dermed mente Skinner å kunne for-
klare intensjonal adferd. Skinners vitenskapsideal var den logiske positivismen,
en vitenskapsteori som i sin elementære form 7 gikk ut på at teoretiske begre-
per bare var gyldige hvis de kunne deduseres logisk fra objektivt observerbare
fakta. Innen psykologien betydde dette at mentale begreper som “bevissthet,”
“sult” og “glede” (begreper som krevde forskerens subjektive innlevelse, og
som ikke kunne observeres i et laboratorium) ikke kunne forklare noe som helst.
De kunne bare forklares, og da med henvisning til objektive fakta: fysisk adferd
og – etter hvert som hjerneforskningen utviklet seg – fysiologiske mekanismer.
På 1930-tallet utformet østerrikeren Konrad Lorentz sammen med hollen-
deren Niko Tinbergen, etologien som en moderne darwinistisk vitenskap. I et-
tertid kan vi si at de ble grunnleggere av etologiens to hovedretninger. Lorentz
(sammen med Jakob von Uexküll) startet det vi kan kalle den fenomenologiske
retningen innen etologien. Lorentz var holistisk orientert, inspirert av gestalt-
psykologi, og intenst venner med de dyrene han studerte, som han helst fors-
ket på i deres naturlige habitater. 8 Dette har vært den marginale retningen innen
5 Kirkebøen 1993: 37.
6 Kirkebøen 1993: 39.
7 Slik den var utformet av filosofen Rudolf Carnap. Se Allen 1998.
8 Han var også nazist og stokk konservativ. Han mente at mennesket måtte finne tilbake til sin

3.1. Husdyretologien og dens behaviorisme 69
etologien, og det ser ut til at den i mange år trivdes best i utkanten av den en-
gelskspråklige verden (f.eks. med chilenerne Humerto Maturana og Francisco
Varela, dansken Jesper Hoffmeyer, for ikke å glemme antropologen Gregory Ba-
teson – som riktignok var engelskspråklig, men likevel på mange måter i utkan-
ten av det meste som var etablert 9 ). Tinbergen utformet det som skulle bli den
hegemoniske retningen innen etologien. Han reiste til England, og med basis i
den logiske positivismens vitenskapsideal utviklet han en behaviorisme som fo-
kuserte spesielt på instinkter – nedarvet adferd – som var evolusjonært adaptive.
(Instinktene forstod Tinbergen som fysiologiske mekanismer, mekanismer som
han – ulikt Skinner – anså som helt legitime deler av en forklaring.) Tinbergen
hevdet at man ikke kunne snakke om objektive, kausale virkninger fra subjek-
tive tilstander til fysisk adferd, selv om subjektive tilstander finnes, i mennesker
og antakelig i dyrene også. 10 Materien, kroppen, kan og bør studeres objektivt
som en serie kausale virkninger av stimuli og responser, og subjektet har ikke
noen makt over disse årsaksseriene. Konsekvensen av en slik materialisme er
altså at bevissthet, følelser og tanker er effekter av materien, men at de ikke har
noen innflytelse på materien. Bevissthet var for Tinbergen et epifenomen. Ån-
den hadde ingen makt over materien. Materien hadde all makt over ånden.
*
Husdyretologien er en subdisiplin av etologien. Her følger en kort presentasjon
av hvordan jeg har lært den å kjenne gjennom forskningen og undervisningen
ved Landbrukshøgskolen på Ås. Først et par observasjoner fra grunnkurset i
husdyretologi (HET 200), som jeg fulgte våren 1998. Fra læreboken Farm Ani-
mal Behaviour and Welfare, som er hovedverket i innføringskurset, fikk jeg en
første introduksjon til Tinbergens metodiske hovedregler. Fokuser på instinkter,
og studer deres mekanismer og deres evolusjonære opprinnelse:
There are two kinds of questions which can be asked when trying to
understand a particular kind of behaviour. The first of these is “How
does it work?” The answers to this question refer to the mechanisms
underlying the behavior which cause it to occur at the time of observation
and with the form which is seen. What changes are occurring
within the body...
naturlige adferd, finne sin naturlige plass i hierarkiene, og at det meste av det vi forbinder med
moderne livsførsel, fra konsum til sosialisme, ledet menneskeheten mot den sikre undergang.
Berminge 1998.
9 Godt skildret av datteren i Bateson 1984.
10 Tinbergen 1951: 4-5.

70 Kapittel 3. Løsdriftfjøsets doxa og natur
The second kind of question about behavior is: “Why does it happen?”
The answer to this question refer to the way in which this behavior
has arisen in the species under observation. 11
På kurset ble imidlertid ingen slike metodiske overveielser presentert. Hverken
Tinbergen eller andre historisk viktige personer ble nevnt. Han er heller ikke re-
ferert til i tekstboken. Fagets egen vitenskapshistorie var ikke en del av kurset,
ikke en gang i form av anekdotiske referanser til hvordan faget har oppstått.
Det var to ting som slo meg med kurset, og som jeg finner igjen i litteraturen.
For det første: Metoden var gjennom hele kurset implisitt, hele tiden tatt for gitt
som praksis, og aldri diskutert, aldri begrunnet eller legitimert, for ikke å si dis-
kutert. For det andre: Jeg ble fra første dag slått av i hvor stor grad foreleserne
beskrev det dyrene gjorde ved hjelp av adferds-substantiver. Disse substanti-
vene inkluderte ord som, jeg siterer fra mine forelesningsnotater: “eteadferd,”
“drikkeadferd,” “sølevelting,” og “adferdene slikking, biting og kløing.” Fore-
leserne snakket konsekvent om “eteadferd,” heller enn om “sult.” Grunnen til
dette er klar: Man kan observere at en ku eter, man kan til og med observere at
hun venter på mat, men man kan vanskeligere observere at hun er sulten, i alle
fall ikke uten den “subjektive innlevelsen” i at en ku som venter på mat opplever
sult.
Etter et lite studie av husdyretologiske publikasjoner er det ganske klart
hvor disse substantivene “kommer fra.” Studiet er basert på en gjennomgang
av alle spesifikt husdyretologiske artikler som er publisert i Landbrukshøgsko-
lens publikasjonsserie “Husdyrforsøksmøtet,” samt en hovedoppgave i husdy-
retologi. 12 Det disse arbeidene har felles er en metodisk forpliktelse: Et legitimt
vitenskapelig resultat er et som kan telles, og enda viktigere, som kan sammen-
lignes med andre mengder for dermed å produsere statistisk signifikante for-
skjeller. Når et sett handlinger eller hendelser kan telles som så mange tilfeller
av det samme, så klassifiseres de. Dermed kan de benevnes med et substantiv, så
som “eteadferd,” “sølevelting” eller “golvligging.” Av denne (selvpålagte) me-
todiske begrensningen følger altså fokuset på substantiverte adferder.
I min gjennomgang av husdyrforsøksmøtenes artikler har jeg ikke funnet
noen påstander (med referanser til for eksempel Skinner, eller andre behavioris-
tiske filosofer) som antyder at fokuset på tellbare adferder skyldes en ontologisk
11 Fraser og Broom 1974: 5.
12 “Husdyrforsøksmøtet” har blitt publisert omtrent annet hvert år siden 1964. Jeg har bladd
gjennom de fleste av dem. Det er først på 1990-tallet at det begynner å dukke opp etologiske artikler.
Se Husdyrforsøksmøtet1990, Husdyrforsøksmøtet 1992, Husdyrforsøksmøtet 1994, Husdyrforsøksmøtet
1996, Husdyrforsøksmøtet 1998, og Kaurstad 2000. Hovedoppgaven fikk jeg
anbefalt av en professor på Ås som en god oppgave. Se Auberg 1997.

3.1. Husdyretologien og dens behaviorisme 71
eller filosofisk tilslutning til at dyr “egentlig” er en samling “adferder.” Husdy-
rene ser ut til å bli metodisk (og ikke ontologisk) redusert til en samling behavi-
oristiske adferder. Husdyretologene på Ås ser ut til å være metodisk forpliktet
til å telle adferder, ikke ontologisk forpliktet til radikal behaviorisme.
En annen trend forsterker dette bildet: I publikasjonene fra 1998 og 2000 er
ord som skildrer indre, mentale tilstander blitt vanlig. For eksempel: “Dyr vi-
ser negative emosjonelle responser på ubehagelige og uforutsigbare hendelser i miljøet.
Frykt er en uønsket emosjonell tilstand som reduserer velferd, tilvekst og reproduksjon
hos husdyr.” 13 Det ser ut til å være følelsesmessige tilstander som er i fokus, spesi-
elt de uønskede, så som aggresjon og frykt. Her er den radikale behaviorismens
ontologi, den som ikke ville snakke om “indre tilstander,” forlatt.
Denne avskjeden til behaviorismens ontologi er i tråd med en generell trend
som jeg nevnte i introduksjonen. De siste 10-15 årene har for eksempel biolo-
ger, filosofer og kunstig-intelligensforskere funnet sammen i en kognisjonsvi-
tenskap som jobber for å forstå dyrs tenkning. 14 Kognitiv etologi er blitt en ny
subdisiplin, og innenfor primatologien har etologer lenge søkt å forstå de store
apenes tenkning, ikke bare deres handlinger. 15
Behaviorismen innen etologien generelt og husdyretologien spesielt, ser
altså ut til å være forlatt som en ontologisk teori, selv om den fortsatt gjenfinnes
som en praktisk metode, en metode som gjør at husdyretologer fortsatt fokuse-
rer på tellbare adferder, og som gjør at de finner universelle adferder for en gitt
dyreart. Alle griser, generelt, deler disponeringen for “sølevelting.”
*
Jeg har ikke historisk belegg for å si at løsdriftfjøsene, med sin form for behavi-
orisme, er et direkte resultat av den behavioristiske etologien (Og løsdriftfjøsets
behaviorisme er altså sekvensen i stellets gang: separasjon fra matfatet, stimu-
liet (matens lukt), responsen (gå gjennom melkestallen) og belønningen (ma-
ten)). Jeg vet dessverre ikke hvem som lagde det første løsdriftfjøset, og om kon-
struksjonen opprinnelig var inspirert av behaviorismen som akademisk teori,
eller om det var et resultat av en praktisk orientert “hverdagsbehaviorisme.”
Det at stimuli og belønninger virker – når det gjelder å få et dyr til å gjøre en be-
stemt ting – er selvfølgelig ikke noe behavioristene har monopol på å mene. Det
fantes det helt sikkert mennesker som både mente og erfarte lenge før “behavi-
orismen” så dagens lys. Men det jeg vet er at landbruksuniversitetene likevel
13 Andersen et al. 2000: 333.
14 Risan 1997a.
15 Børresen 1996.

72 Kapittel 3. Løsdriftfjøsets doxa og natur
har vært sentrale institusjoner, både i den videre utviklingen av løsdriftfjøs, og
i utdanningen av de som lager og selger disse fjøsene. Behaviorismen i løsdrift-
fjøsene har i det minste blitt bekreftet og reprodusert ved disse institusjonene,
om den ikke opprinnelig stammer derfra.
Løsdriftteknologien har reist til mesteparten av den kumelkproduserende
delen av verden. Sekvensen i stellets gang har, ser det ut til, reist relativt ufor-
styrret med denne teknologien. En grunn til at sekvensen har reist såpass ufor-
styrret som det – fra mitt materiale fra Jæren – ser ut til at den har, og blitt til en
tatt-for-gitthet, er at sekvensen er en bruksanvisning, en “oppskrift,” som har
reist sammen med en teknologi. Teknologien inkorporerer til en viss grad denne
bruksanvisningen.
En annen grunn til at sekvensen reproduseres, og til at den er blitt doxisk, er
at den virker. Dette tror jeg er den viktigste grunnen til dens utbredelse. Kyrne
gjør det de skal. De stiller seg opp foran melkestallens inngang, går gjennom
den (og blir melket på veien), for så å gå ut til maten etterpå. Det at kyrne til-
synelatende bekrefter doxaets relevans, betyr imidlertid ikke at kyrne nødven-
digvis “er” behavioristiske maskiner, at doxaet uttrykker en naturgitt sannhet.
Den spesielle sekvensen av stimuli, respons og belønning som gjentas to ganger
hver dag, i tusenvis av løsdriftfjøs, er nemlig ikke nødvendig for at et løsdriftfjøs
skal virke. Den er bare en mulig måte å gjøre det på. Jeg skal begrunne denne
påstanden med å presentere bonden som snudde sekvensen på hodet.
3.2 Bonden som snudde rutinen på hodet
Jan drev en middels stor jærgård, med ca. 17 melkekyr og ganske brukbar mel-
kekvote. Overraskelsen var stor da jeg var med på kveldsstellet og så ham i ak-
sjon. Etter at han hadde gitt oksene og kalvene mat, serverte han melkekyrne,
som alle var inne i løsdriften. Friskt grønt gress ble kjørt ut til fôrbrettet, og
kyrne stilte seg opp langs brettet og begynte å spise. Så gikk Jan ned i melkegra-
ven og forberedte melkingen. Han startet vaskeprogrammet på melkemaskinen
og gjorde klar vaskekluter og melkespann (melkespannet til en ku som gikk på
penicillin). Det tok et kvarters tid. Så åpnet han inngangsportene til melkestal-
len.
Bare lyden av at disse portene ble åpnet var nok til at de første kyrne for-
lot matfatet og begynte å gå mot melkestallen. Så gikk Jan, i det jeg etter hvert
lærte som hans sedvanlige, langsomme tempo, over mot fôrbrettet, hvor kyrne
sto og spiste. Han slo borti et jernrør på veien, og flere kyr begynte å tusle over

3.2. Bonden som snudde rutinen på hodet 73
til seksjon A. Før Jan nådde fôrbrettet hadde de siste kyrne begynt å bevege seg,
bortsett fra de som ikke skulle melkes (og både Jan og kyrne selv visste hvilke
kyr dette var snakk om). Før ett minutt var gått, var alle dyrene på plass bak
port c, og Jan lukket den, uten å mase, presse eller stresse noen ku.
Tilbake på Line fortalte jeg om Jans fjøsrutine. Oddmund syntes historien
var utrolig. Ikke hadde han hørt om noen som lot kyrne få tilgang til fôret før
de skulle melkes, og ikke hadde jeg sett eller hørt om noe lignende. Derfor be-
søkte jeg Jan to ganger til, for virkelig å bli sikker på hva han gjorde. Samta-
lene Oddmund og jeg hadde om Jan var også lærerike, og spesielt Oddmunds
første, store overraskelse over hva jeg fortalte. Og vi fortsatte å snakke om Jan.
Ved en anledning spurte han meg hva jeg trodde det var som fikk kyrne gjen-
nom melkestallen, hvis det ikke var belønningen. Jeg sa “Kanskje det er vanen.”
Han svarte “Mm, så kanskje det ikke er belønningen i mitt fjøs heller, kanskje
det bare er vanen.” Jeg svarte at det trodde jeg kanskje det var. Det er denne
vanen jeg etterpå har forsøkt å forstå som “fjøskultur.”
En liten hendelse ved et av besøkene slo meg. Jan hadde åpnet dørene til
melkestallen, og gått over til fôrbrettet. De fleste kyrne som skulle melkes hadde
gått over til den andre siden. Men to kyr sto igjen. Én ku sto inne i kraftfôrau-
tomaten og spiste, og en annen sto utenfor og ventet. Jan gikk bort til dem og
sto rolig ved siden av dem. Den ene kua spiste ferdig og forlot automaten, og
den andre tok plass. Jan gjorde ikke noe for å hindre dem, eller for å skynde på
dem. Han bare sto der (men han ble stående, han gikk ikke), og ga dem et venn-
lig klaps på baken når de gikk til melking.
Hendelsen gjorde inntrykk fordi jeg, som jeg fortalte om i seksjon 2.1, hadde
opplevd akkurat det samme selv. Jeg taklet da situasjonen med å bli utålmodig.
Jeg hadde, i mitt forsøk på å være en bestemt og myndig “leder av flokken,”
gjort mitt beste for å tvinge de kraftfôrhungrige kyrne ut av fôringsautomaten.
Det eneste jeg oppnådde var å plage kyrne, blant annet ved å vri halene deres.
Jeg hadde altså vært redd for å miste kontrollen. Jeg skulle vise meg som sjef.
Det å være bestemt og tydelig hadde jeg erfart at var viktig i det daglige morgen-
stellet, blant annet ved å vise gjenstridige kyr at jeg mente alvor når jag skulle
melke dem (se også seksjon 2.1). På kurset i husdyretologi på Landbrukshøg-
skolen hadde jeg lært at kyrs sosiale organisasjon er hierarkisk, og at alle flok-
ker derfor har en leder. Fra utallige dyreprogrammer på TV hadde jeg dessuten
en inngrodd forståelse av at pattedyrs sosialitet er hierarkisk. 16 Når jeg obser-
16 Det var imidlertid på grunnkurset i husdyretologi (HET 200) jeg først lærte at kyrs “hierarkiske”
organisering kan være ganske kronglete: Jeg lærte at ku A kan være dominant i forhold til

74 Kapittel 3. Løsdriftfjøsets doxa og natur
verte Jan så jeg hvor uproblematisk det kunne være å gi kyrne litt rom og litt
tid, når de trengte det. Jeg så at det å gi dem rom ikke betydde at de “tok over
kontrollen,” i alle fall ikke i den sammenhengen som Jan og kyrne hans skapte.
Så hvorfor virket løsdriftfjøset til Jan? Hvorfor gjorde kyrne det de skulle?
Det første vi kan merke oss er at sekvensen av stimuli, responser og eventuelle
belønninger ikke er avgjørende, ikke i Jans fjøs, og dermed ikke i andre fjøs hel-
ler. Derimot tror jeg vi kan se en avgjørende forskjell i måten Jan og jeg hånd-
terte de kraftfôrsultne kyrne på. Det var en annen kontekst, en annen stemning,
rundt kommunikasjonen i Jans fjøs enn det var mellom meg og kyrne. Den va-
riasjonen i fjøskulturer jeg har observert på Jæren er på to nivåer: Jeg har obser-
vert forskjellige, idiosynkratiske sekvenser av stimuli og responser i forholdet
mellom mennesker og kyr, og jeg har opplevd ganske forskjellige stemninger i
ulike fjøs, jamfør forskjellen mellom fjøskulturene på Line og Edland.
Så hva var det som kjennetegnet forholdet mellom Jan og kyrne, hvis det
ikke var behavioristiske sykluser av belønning og straff? Jeg tror det var noe
sånt som gjensidig respekt. Ikke enveis respekt for en autoritet, men kjærlig re-
spekt som ble gjengjeldt. Jan ga kyrne rom til å være kyr på sine egne premis-
ser, blant annet ved at han var tilpasset deres langsomme tempo. Kyrne ble ikke
tvunget på plass i et system som Jan “kontrollerte.” Men Jan var ikke en fiasko
som bonde. Han ga kyrne rom til sine kyrske særheter, slik som når han lot de
to kyrne spise seg mett på kraftfôr, samtidig som han med sin passive tilstede-
værelse ved siden av kraftfôrautomaten fortalte dem at det var en annen jobb
som ventet dem alle. Og ved at de ble gitt et slikt rom ga de tilbake, helt uten
tvang – de ytte bistand heller enn motstand – slik at Jan kunne drive en ganske
stor melkeproduksjon. 17
Jans uvanlige melkerutine gjorde noe veldig tydelig for meg, nemlig at et
løsdriftfjøs’ rutiner er basert på noe sånt som en god porsjon gjensidig tillit, re-
spekt og forståelse mellom mennesker og kyr. Det uvanlige ved Jans melkeru-
tine bestod i denne rutinens sekvens, ikke i at den var basert på gjensidig tillit og
forståelse. Når, for bare å ta et eksempel som ikke er uvanlig, Oddmund hentet
kyrne ute på beitet inn til melking, og tuslet inn til fjøset i kyrnes sedvanlige,
litt langsomme tempo, så var den samme gjensidigheten virksom. Oddmund
respekterte kyrne ved å la dem tusle i sitt eget tempo, mens kyrne (også de som
ku B, som igjen kan være dominant i forhold til ku C, som i sin tur kan være dominant i forhold
til ku A.
17 Ganske stor i norsk sammenheng, i 1998. Jan hadde en melkekvote på ca. 140 000 kg melk
pr år. I 2001 var den gjennomsnittlige melkekvoten i Norge på 79444 kg pr år, I Rogaland var
den 99004 kg pr år. (Se Statens Landbruksforvaltnings nettside, www.slf.dep.no, “Salg av kumelkkvoter
2001.”)

3.2. Bonden som snudde rutinen på hodet 75
ikke hadde melkespreng) respekterte Oddmunds ønske om at det var tid for
melking, og gikk til fjøset, om enn i sitt eget tempo, heller enn å stikke av i mot-
satt retning.
Noe av det som gjorde Jans fjøs forskjellig fra alle andre fjøs jeg har besøkt,
har en del med Jan å gjøre. Jeg opplevde at han i enkelte sammenhenger hadde
en tendens til å la ting skje med seg. Han var godmodig og langsom, med et lunt
humør. Han var sjenert og ganske beskjeden. Ved en anledning avtalte jeg med
hans kone å møte ham, enda han var tilstede. Hun sa “Jeg skal sørge for at han er til
stede.” Dette lot ikke til å gjøre ham noe. Han virket ikke kuet, og hun kuet ham
ikke. Det var selvfølgelig for dem at hun og jeg bokstavelig talt gjorde en avtale
over hodet på ham. Men det var litt plagsomt for meg, for jeg ville jo gjerne (på
anstendig norsk vis) iscenesette ham som et selvstendig individ. Under et inter-
vju med båndopptageren på spør jeg ham om han har noen generelle tanker om
NRFs politikk. “Nei”, svarer han, “eg er god til å føya meg til andre!” Han ler og
fortsetter, “me kan seia det sånn!”
Under det tapede intervjuet spurte jeg også: “er du opptatt av dyras trivsel?”
Han svarte “Ja, det trodde eg alle bøndene var. Hvis dei ikkje trives så vekser dei ikkje,
og så verte det ikkje noko ut av det. Så, jau, det er eg for, at dei ikkje skal lia vondt, då
li eg vondt sjøl au da. E’ det ei sjuk ku, så verte det ikkje mykje soving om nettene.”
At Jan faktisk var omsorgsfull med dyra merket jeg på flere måter. Jeg merket
det på hans usikkerhet, de to første gangene jeg besøkte ham. Han spurte flere
ganger om jeg var der for å “avsløre” ham. En gang sa han at jeg ikke måtte
gjøre som selinspektøren Lindberg (uten at han spesifiserte nærmere hva Lind-
berg hadde gjort). Han ville ganske klart vise meg at han ikke var brutal eller
lignende, og han gjorde det ved at han overspilte litt når han klappet kyrne. For
Jan var “kosing” en måte å vise seg som en god bonde overfor meg. (Det var det
på ingen måte for mange andre bønder. Noen overkommuniserte sin effektivi-
tet og tekniske kompetanse, noen prøvde å trekke meg med inn i kjente former
for gjensidig tøff og mandig kameratslighet.) At kosing faktisk var en del av li-
vet i Jans fjøs, også når jeg ikke var der, demonstrerte kua han kalte “kosekua”
på en overbevisende måte. Under melkingen strakk hun alltid hodet langt inn
i melkegraven, helt opplagt for å bli klødd på halsen. Der og da var det jeg som
klødde henne på halsen, jeg sto jo der og hadde begge hendene fri, og hun nøt
det. Men hun hadde ikke stukket inn hodet hvis hun ikke visste at hun pleide å
bli klødd. Og Jan pleide å være alene med dyrene.
Jeg spør meg selv hva det uvanlige i Jans melkerutine skyldtes, og jeg kan gi
to svar. For det første kan vi si det hadde noe med Jan “som person,” med hans

76 Kapittel 3. Løsdriftfjøsets doxa og natur
egenart, hans “essens” å gjøre. Noe med at han var flink til å lytte til kyrne, at
han var omsorgsfull og langsom å gjøre. Det er noe her, men det er ikke alt. Det
har også med følgende å gjøre.
Jan sosialiserte seg lite med andre løsdrift-bønder. Han var en av de få bøn-
dene jeg møtte (hvis ikke den eneste) som ikke hadde gjort sitt yrke som bonde
til en ganske total livsstil. Han hadde hobbyer og viktige nettverk utenfor land-
bruket (i treskjæring og langrenn), og var lite engasjert i landbruksnettverk som
for eksempel forsøksringen eller NRFs avl. Det siste slutter jeg ikke minst av noe
som også overrasket meg med Jan, nemlig at han ikke var klar over hvor uvanlig
rutinen hans var. Jan var i liten grad sosialisert inn i den på Jæren både domi-
nerende og praktiserte forståelsen av hvordan man drev et løsdriftfjøs.
Jan fortalte at han en gang var blitt fortalt hvordan et “stell skulle gjøres” –
og han refererte implisitt til den doxiske måten. Han hadde gjort det sånn i be-
gynnelsen, fortalte han, men på ettermiddagen hadde han begynt å legge fram
maten før han melket kyrne, bare for å bli fortere ferdig med kveldsstellet. Om
morgenen hadde han beholdt rutinen med å gi kyrne mat etter at de hadde mel-
ket. Morgenstellets sekvens var som følger: Jan melket kyrne, kyrne gikk og la
seg i liggebåsene, og så begynte han å kjøre ut silo eller gress til dem.
Jeg tror de fleste bøndene jeg besøkte på Jæren (eller i hvert fall mange av
dem) hadde de personlige egenskapene som skulle til for å gjennomføre en mel-
king etter Jans mønster. Men likevel vil få, om noen, være i stand til å legge om til
hans mønster. En slik omlegging ville i det minste være like komplisert og stra-
basiøs som det kaoset jeg skildret i seksjonen “Den første dagen i et løsdriftfjøs”
(seksjon 2.2).
Det er altså mulig å si at Jans spesielle melkerutine skyldtes to typer sosiali-
sering; den for Jan manglende sosialiseringen inn en dominerende, doxisk, måte
å gjøre et morgen- eller kveldsstell på (som var utbredt ellers på Jæren), og den
faktiske sosialiseringen av Jan inn i hans egen melkerutines kultur. Denne so-
siale eller “relasjonelle” forklaringen er ikke i motsetning til den “essensielle”
forklaringen ovenfor. For det første var det sannsynligvis noe ved Jan, noe ved
hans personlighet. For det andre går det an å argumentere for at Jans personlig-
het ikke var uavhengig av fjøskulturen i hans fjøs. Den Jan var når han melket og
matet sine kyr, den ble han kanskje til dels ved at han matet og stelte dem på den
måten han gjorde. Og den “personen” ble han kanskje med kyrnes hjelp. Vi kan
kanskje si at subjektposisjonen “Jan i fjøset” ble iscenesatt i den sammenhengen
som ble produsert av både Jan og kyrne.
I kapittel 10 skal jeg diskutere mer inngående hvordan ikke-menneskelige

3.3. Fjøskultur som metakommunikasjon 77
“ting” – inklusive kyr – er med og former menneskelige subjektposisjoner og
identiteter. I resten av dette kapitlet skal jeg se mer på hvordan dyr er aktive
deltagere i kulturer. Jeg skal gjøre dette ved først å gå til antropologen, etologen
og psykiatrikeren Gregory Batesons forståelse av det han kalte “metakommu-
nikasjon.”
3.3 Fjøskultur som metakommunikasjon
Et av eksperimentene Bateson utførte som delfinetolog på 1960-tallet er kan-
skje det beste eksempelet på hva metakommunikasjon kan være. Eksperimen-
tet, som ble utført i et svømmebasseng, viste hvordan en delfin og dens trener
ved å kommunisere, både reproduserte og skapte kommunikative “kontekster.”
Det vil si at de begge kommuniserte bestemte signaler som andre signaler ble
forstått innenfor og i forhold til. De kommuniserte om sin kommunikasjon. I
eksperimentet lærte delfinen ikke bare en bestemt behavioristisk rekkefølge av
stimuli, respons og belønning, den lærte også å forstå den kommunikative kon-
teksten for denne sekvensen.
Målet med dette eksperimentet var å få en delfin, som var vant til å gjøre
“sirkustriks” og bli belønnet for det, til å gjøre et nytt triks hver gang treneren
hennes blåste i fløyta. Kun når trikset var forskjellig fra forrige triks fikk delfi-
nen belønning i form av mat. Treningen foregikk i perioder av 10-20 minutters
varighet. Bateson oppsummerer resultatet slik:
... each of the fourteen first sessions was characterized by many futile
repetitions of whatever behavior had been reinforced in the immediately
previous session. Seemingly only by “accident” did the animal
provide a piece of different behavior. In time-out between the
fourteenth and fifteenth session, the porpoise appeared to be much
excited, and when she came on stage for the fifteenth session she put
on an elaborate performance including eight conspicuous pieces of
behavior of which four were entirely new – never before observed in
this species of animal. 18
I de første fjorten sesjonene, skriver Bateson, var delfinen så frustrert over den
kaotiske feedbacken hun fikk at treneren hennes så seg nødt til å gi henne noen
ekstra, “ufortjente” fiskebiter, for å klare å opprettholde et godt forhold mellom
dem. Så, mellom den fjortende og femtende sesjonen hadde delfinen noe sånt
som en aha-opplevelse. Denne opplevelsen er et eksempel på det Bateson kalte
18 Bateson 1972: 277.

78 Kapittel 3. Løsdriftfjøsets doxa og natur
“deutero-læring,” i opposisjon til “primærlæring.” De klassiske behavioristiske
eksperimentene er eksempler på primærlæring. “Når stimuliet S følges av res-
ponsen R kommer belønningen B” kan læres som en sekvens uten at forsøks-
dyret behøver å ha noe bevisst forhold til at denne sekvensen gjentas. Forsøks-
dyret behøver altså ikke å klassifisere de enkelte sekvensene som gjentakelser
av det samme. Dyret behøver bare produsere responsen R, uten nødvendigvis å
vite at det samme har skjedd før. Deutero-læring forutsetter evnen til å gjøre slik
klassifisering, fordi det dreier seg om å lære slike klassifiseringer. Delfinen som
ble utsatt for den tilsynelatende kaotiske feedbacken klarte til slutt å sette sam-
men denne rekken av enkeltstående signaler, delfinen klassifiserte dem, den så
det metakommunikative som lå i se signalene i forhold til hverandre. Det vil si,
den skjønte konteksten for de enkelte responsene treneren forventet; “gjør noe
nytt hver gang,” og den viste at den hadde de kognitive evnene til å klassifisere.
Og mens aha-opplevelsen bestod i å oppdage en ny kontekst, så bestod
“trøstefisken” i at en kontekst ble reprodusert. Denne konteksten var selve eks-
perimentet, inklusive tilliten og tålmodigheten i relasjonen mellom treneren og
delfinen.
Det kan – som jeg tok opp i introduksjonen – være misvisende å snakke om at
metakommunikasjon er en “kontekst,” hvis man med dette trekker på en rom-
lig metafor, en metafor hvor “kon-teksten” er rundt eller utenfor “teksten,” som
dermed befinner seg “innenfor.” Metakommunikasjonen er like dønn tilstede
i den konkrete interaksjonen som den primære kommunikasjonen. De samme
konkrete handlingene kan være både metakommunikative og primærkommu-
nikative. Hvis “konteksten” er større enn “teksten,” så er den det i tid heller enn
i rom. Tidligere hendelser er en del av den aktuelle hendelsens kontekst. Kon-
teksten er en relasjon som har tidsdybde, og metakommunikasjonen er etable-
ringen av en slik relasjon.
Har kyr, som delfiner, evnen til deutero-læring? Har de den kognitive evnen
til å klassifisere en serie hendelser, eller er de alltid fanget i det umiddelbare, i
de primære stimuliene og responsene?
Flere av de historiene jeg har fortalt mer enn antyder at de har evnen til
deutero-læring. Her er et par mulige eksempler på metakommunikasjon: Jeg
fortalte om kua i fjøset på Edland, hun som dyttet mulen inn under armen min
for å bli kost (se seksjon 2.6), og jeg påstod at det hun da gjorde – og som jeg
også gjorde når jeg besvarte henvendelsen med å klø henne – var å etablere og
reprodusere en relasjon. Det er i så fall en relasjon som har en viss varighet, som
eksisterer som noe sånt som en etablert og gjensidig tillit. Den langsomme bon-

3.3. Fjøskultur som metakommunikasjon 79
den Jan gjorde noe av det samme når han ble stående ved siden av kyrne som
skulle gå til melking, men som ville ha litt kraftfôr først. Tålmodigheten og lang-
somheten til Jan tror jeg var viktige kontekstmarkører. Jan viste at han forstod
og respekterte kyrnes behov, som til gjengjeld viste at de forstod Jans behov. De
viste dette blant annet ved at også de kyrne som ikke hadde melkespreng, og
som koste seg med gresset, tok en pause i spisingen og gikk til melkestallen for
å la seg melke, før de igjen gikk tilbake til spisingen.
Disse to eksemplene er nok ikke like entydige som Batesons delfineksperi-
ment. Man kan fortolke dem annerledes enn jeg har gjort her, for eksempel ved
å se den kontaktsøkende kuas adferd som en ren reflekshandling med det me-
kaniske formål å få belønning, nemlig å bli klødd. I min samling kuhistorier er
det imidlertid et case som gjør en slik fortolkning litt problematisk, og det er his-
torien jeg innledet avhandlingen med, historien om den “smarte kviga.” Kviga
hadde vært en uke eller to sammen med melkekyrne, hadde lært seg at dette var
et tøft sted og ville ikke inn i fjøset. Likevel ble lukten av silofôret så fristende at
hun tok sjansen og smatt inn døren. Når hun så tok plass ved fôrbrettet og en ku
begynte å stange henne i siden gjorde hun noe hun aldri hadde gjort før: Hun
vek ikke unna, men skjøv i stedet en god porsjon av den rikelige haugen med si-
lofôr som lå foran henne over til den ledige, ytterste plassen langs fôrbrettet, slik
at kua som stanget henne kunne forsyne seg. I dette tilfellet løste hun altså det
tilbakevendende problemet – det at hun ble mobbet – med å gi kua som mob-
bet mat. Jeg er ganske sikker på at jeg observerte den første gangen hun gjorde
dette, og ganske sikker på at hun ikke hadde sett andre kyr gjøre det før henne,
ettersom dette var første gang hun turde gå inn i fjøset når silofôret ble servert.
Jeg er også temmelig sikker på at hun var blitt mobbet en god del av de eldre
kyrne, ettesom hun ikke våget å gå inn i fjøset.
Det første vi kan legge merke til er at kvigas løsning på problemet med den
plagsomme kua deler en grunnleggende egenskap med aha-opplevelsen til del-
finen. Løsningen var en kreativ akt, et brudd med fortiden, en punktuasjon av
en ellers kontinuerlig prosess. Løsningen kom ikke gradvis, som en serie små
skritt i en evolusjon eller som i etableringen av en Pavlovsk betinging, den kom
brått, selv om spenningen eller frustrasjonen forut for den hadde bygget seg opp
gradvis. Delfinens aha-opplevelse og kvigas løsning på mobbinga var ikke pri-
mære “adferder” av den typen som husdyretologene gjør til substantiver (jam-
før grisers “sølevelting” eller kyrs “eteadferd”). Kviga utførte ikke “skyve-høy-

80 Kapittel 3. Løsdriftfjøsets doxa og natur
til-høyre-adferden.” Det var ingen adferd av denne typen. Det var, tror jeg, en
handling. 19
Det andre vi kan legge merke til er at kviga, i den kreative akten, ser ut til å
ha vært i stand til å ha en eller annen form for empatisk identifikasjon med kua
som stanget. På sitt ikke-verbale ku-vis ser det ut til at kviga har tenkt noe sånt
som: “Kua stanger meg fordi den vil ha mat, så da gir jeg den mat, og får fred”,
eller muligens “Kua mobber meg, så hvis jeg gir den mat, så vil den kanskje bli
vennligere innstilt, og la meg være i fred.” På en eller annen måte inngår en for-
ståelse av den andre kuas posisjon – som sulten eller som en det går an å inngå
en “fredsavtale” med – i kvigas vurdering.
Siste ord er nok ikke sagt omkring hvordan kyr tenker, men det jeg finner ri-
melig å anta er at kyr, delfiner og mennesker deler en del kognitive evner; i det
minste evnen til gjennom metakommunikasjon å lære og reprodusere kommu-
nikative kontekster, samt evnen til å klassifisere sanseinntrykk og opplevelser.
Med denne diskusjonen av kyrs kognitive evner kan vi gå tilbake til løsdrift-
fjøset, dets organisering og den utbredte rutinen i stellet. Hvorfor var sekvensen
i stellets gang så doxisk? Hvorfor var andre bønder så overrasket når jeg fortalte
om Jans måte å melke kyrne på? Hvorfor stusset Oddmund over at “kanskje det
ikke er belønningen i mitt fjøs heller”? Ikke fordi bøndene ydmykt bøyer seg for
de Lavals selgere og gjør akkurat som de blir bedt om; ikke fordi de har lest Skin-
ner og er behaviorister; ikke fordi “behavioristiske forestillinger” har spredd
seg til Jæren – slik at disse utelukkende kan studeres som rent menneskelige
fenomener. I tillegg til at teknologien “reiser” sammen med en teknologi som
materialiserer den (selv om løsdriftfjøset kan leses annerledes, noe Jan nettopp
er et eksempel på) tror jeg hovedgrunnen til at sekvensen reproduseres upro-
blematisk er at kyrne bekrefter at den virker, hver dag, i tusenvis av løsdriftfjøs.
Kyrne reagerer jo tilsynelatende på et “stimuli” med en adekvat “respons,” og
får sin “belønning.”
Jeg tror imidlertid ikke dette er fordi behaviorismens natursyn stemmer. Jeg
tror det er fordi kyrne og bonden sammen produserer en kommunikativ kon-
tekst, en fjøskultur, hvor denne sekvensen kun er en mulig måte å gjøre det man
gjør på. Jan er som sagt ikke den eneste som omgås sine kyr med gjensidig re-
spekt, det ble bare veldig tydelig hos ham. Også andre bønder gjør dette, selv
om de ikke har tenkt på at de ikke behøver å følge det sikre rådet (fra alle som le-
verer løsdriftfjøs) om å gi mat som belønning for melkinga. Den viktige grunnen
19 Eller, hvis det var en adferd, så var det i tråd med Batesons logikk, en “meta-adferd,” og
hvis den skulle klassifiseres med et substantiv, så måttte det bli noe sånt som en “kreativitetsadferd.”

3.4. Mennesket mot resten 81
til at den konvensjonelle sekvensen virker, er at den skjer i sosiale relasjoner som
produseres gjennom metakommunikative signaler, og som er preget av en viss
langsiktighet og gjensidig tillit. Den dagen disse metakommunikative signalene
slutter å reprodusere tillit, så er ikke den behavioristiske sekvensen verdt noe
som helst.
3.4 Mennesket mot resten
Dette kapitlet kan, så langt, leses som en kritikk av en husdyretologi som, så-
vidt jeg kan se, nesten utelukkende fokuserer på dyrs “primære” adferder. Jeg
har som sagt ingen grunn til å tro at dette er fordi husdyretologene generelt for-
svarer en behavioristisk ontologi – hvor dyr antas å ikke være noe annet enn en
samling “adferder,” altså en samling Tinbergenske instinkter eller Skinnerske
refleksbuer. Det jeg imidlertid har ganske god dekning for å si, er som vi har
sett over (seksjon 3.1), nemlig at husdyretologene ser ut til å være institusjonelt
forpliktet til å følge en metode hvor de eneste legitime empiriske resultatene
er de som kan telles, oftest også sammenstilles for å produsere statistisk signifi-
kante forskjeller. Dette produserer en god forståelse for substantiverte “adfer-
der.” Vi ser altså at det innen husdyretologien eksisterer en institusjonalisert
praksis som hindrer faget i å se hvordan husdyr kan være unikt handlende,
kreative subjekter, selv om de har en godt utviklet metode for å undersøke den
delen av dyrs subjektivitet som uttrykkes gjennom (for den aktuelle arten) all-
menne adferder. I kapittel 9 skal vi se hvordan disse to typene dyresubjektivitet
er ganske strengt adskilt i mye landbruksdiskurs, også utenfor Landbrukshøg-
skolen.
Det at den behavioristiske etologien tradisjonelt har drevet subjektiviteten
ut av naturen, og at husdyretologien fortsatt har begrenset plass til den, kan
ses som del av en større akademisk arbeidsdeling. Dette er en arbeidsdeling
hvor, hvis vi ser litt stort på det, naturvitenskapene har studert “naturens objek-
ter,” mens samfunnsvitenskapene og humaniora har studert “samfunnets sub-
jekter.” I det følgende skal jeg se litt på hvordan samfunnsvitere har vært tro-
faste mot denne arbeidsdelingen ved at de har argumentert strengt for at bare
mennesker er subjekter. Bare mennesker handler. Vi skal gå enda en runde med
sosialkonstruktivisme og annen antroposentrisme.
En variant av denne sosialreduksjonismen, denne tradisjonelle humanis-
tiske tendensen til, på sitt verste, å se mennesket som universets eneste agent,
består i å gjøre dyrene til menneskets signifikante andre. Det skjer ved produk-

82 Kapittel 3. Løsdriftfjøsets doxa og natur
sjonen av en bestemt type a priori dikotomier. Her er et eksempel: Antropolo-
gen Tim Ingold, som har jobbet mye med mennesker og dyrs relasjoner til hver-
andre, og som gjerne ser likheter mellom mennesker og dyrs subjektivitet, er
også opptatt av forskjellen mellom mennesker og dyr. I boken What is an Ani-
mal bruker han forskjellen mellom tegn og symbol for å forstå denne forskjellen.
Et tegn, slik Ingold definerer det, har mening i kraft av en direkte referent, og
trigger en direkte respons. Ingold hevder at bienes dans er et slikt tegnspråk.
Åttetallsdansen til en bie som har funnet honning har én referent: honningens
posisjon i forhold til sola. Responsen er direkte; de andre biene flyr til honnin-
gen. 20 Symboler, derimot, har mening primært i kraft av sine relasjoner til andre
symboler. Denne meningen er derfor konseptuell. Språk, slik Ingold definerer
det, er konseptuelt. Bienes “tegnspråk” er derfor ikke egentlig et “språk,” mens
norsk og engelsk er det.
Så postulerer Ingold det han kaller et “fundamentalt faktum,” nemlig at “no
non-human species has even a primitive form og language.” 21 Han har dermed kon-
struert en sylskarp dikotomi: Dyr kommuniserer med tegn (selv om de godt
kan være bevisste og ha et følelsesliv 22 ); bare mennesker kommuniserer med
symboler. Bare mennesker kan dermed tenke, slik Ingold definerer ordet. Det
vil si, bare mennesker kan foreta en intern, kreativ organisering av symboler,
en mulighet som er gitt ved at disse symbolene kan frikobles de eksterne refe-
ransene. 23
Men hvor har Ingold det fra at “no non-human species has even a primi-
tive form of language”? Han har det, skriver han, fra Talcott Parsons, som rett
og slett kalte dette et “fundamentalt faktum.” 24 Jeg har sett mange slike dikoto-
miske definisjoner, ofte framsatt av samfunnsvitere og filosofer som vet mye om
mennesket, dets språk, tenkning og sosialitet. Det de sier om mennesket er der-
for ofte godt empirisk belagt. Det rare er at jeg aldri har sett noe empirisk belegg
for det de med disse dikotomiene også hevder om dyrene. Dikotomiene ser ut
til å være laget først og fremst for å definere det menneskelige, og så får dyrene
rollen som det menneskeliges kontrast, uten at dyrene selv (gjennom empiriske
undersøkelser) har fått være med å definere den rollen.
Det skal imidlertid ikke veldig lange empiriske studier til før Ingolds diko-
20 Ingold 1994: 93.
21 Ingold 1994: 94.
22 Ingold 1994: 96
23 Ingolds “tegn” er altså lik behavioristenes “stimuli,” ved at de direkte forårsaker en handling,
en “respons.” Ingold anno 1988 er altså klassisk behaviorist i sin forståelse av dyr, men ikke
i sin forståelse av mennesker.
24 Ingold 1994: 94.

3.4. Mennesket mot resten 83
tomi begynner å rakne. Vi kan for eksempel utsette hans forståelser av tegn, sym-
bol og tankevirksomhet for den “smarte kvigas” handlinger. Her er et forsøk på
det:
Den smarte kviga ble altså utsatt for en del sensoriske inntrykk, så som kua
som stanget, den ledige plassen ved siden av henne og den store haugen med
mat. Disse sensoriske inntrykkene tilsvarer omtrent Ingolds “tegn.” Det kua så
gjorde var å sette sammen disse “tegnene” på en måte som produserte en ny
løsning på mobbeproblemet. Kua formet altså en konseptuell forståelse av teg-
nene. Det vil si, tegnene var ikke meningsfulle ved sin direkte referent. De ble
meningsfulle når kua satt dem sammen til et konsept: “Løs dette konkrete mob-
beproblemet ved å gi mobberen mat.” Sanseinntrykkene var altså egentlig ikke
“tegn” i Ingolds terminologi, men snarere “symboler,” i den forstand at de fikk
mening i kraft av sine forhold til hverandre. Kua tenkte altså, slik Ingold define-
rer dette ordet. Også delfinen som Bateson prøvde å lære et nytt triks, tenkte når
hun hadde noe i nærheten av en aha-opplevelse. Hun var først frustrert fordi
hun ikke klarte å finne meningen i de tilsynelatende tilfeldige “tegnene” til tre-
neren. Aha-opplevelsen hennes bestod så i at hun satte disse sanseinntrykkene
sammen til en større konseptuell mening; “finn på noe nytt hver gang.” Delfiner
ser det ut som, er like smarte som kyr.

84 Kapittel 3. Løsdriftfjøsets doxa og natur

Kapittel 4
Teknologier, aktanter og
subjektposisjoner
Løsdriftfjøsets grunnleggende organisering, den jeg presenterte i forrige kapit-
tel, er laget i den hensikt å kalle kyr, men også mennesker, til produktivt arbeide.
Dette kapitlet presenterer flere av de teknologiene som produserer både kua og
bonden som produktive. De teknologiene vi skal møte er, i tillegg til løsdriftfjø-
sets generelle organisering, spesielt fjøsdatamaskinen, maskinen som holder or-
den på kyrs melkeproduksjon og kraftfôrdiett.
Det å være “produktiv” innebærer imidlertid å inneha en posisjon, en “sub-
jektposisjon,” eventuelt en “aktant-posisjon,” hvor man ikke bare er produktiv,
men hvor man innehar en spesifikk posisjon, som subjekt eller som aktant. En
produktiv ku er noe annet enn et produktivt menneske. Som en første tilnær-
ming kan vi si at dette kapitlet er empirisk fokusert rundt hvordan subjektposi-
sjoner og aktantposisjoner er distribuert i løsdriftfjøs, samt hvordan løsdriftfjø-
sets teknologier er med på å produsere denne distribusjonen. Dette fokuset er
imidlertid også et teoretisk fokus, kanskje først og fremst et teoretisk fokus. Jeg
vil utforske forskjellen på en aktant og et subjekt, og finne ut hvordan teknolo-
gier både er deltagere i, og medprodusenter av, distribueringer av handlekraft
og subjektivitet. Her følger en presisering av dette fokuset.
Jeg har tidligere i avhandlingen presentert aktanten, aktøren uten karakter,
aktøren som bare er et senter av handlekraft, et senter i et sett relasjoner som ska-
per dette senteret, som også er de relasjonene det handles i. Ved sin mangel på
karakter, på indre kvaliteter, er det ingen grenser for hva som kan være aktant:
laboratorier, tall, trafikkskilt, kamskjell, atlanterhavsvinder – alt som kan inngå
i flyt av materie og mening. I sin radikale utforskning av aktanten har aktør-
nettverkteoretikere noen ganger gått ganske langt i å benekte relevansen av i
85

86 Kapittel 4. Teknologier, aktanter og subjektposisjoner
det hele tatt å snakke om at det finnes subjekter med en egen karakter eller kva-
litet. Finnes det en kvalitativ, essensiell forskjell på subjektet og aktanten? De
fleste aktør-nettverkteoretikere ville nok svare ja, men deres akademiske pro-
sjekt har ofte bestått i å finne ut hvor langt man kan komme uten å gjøre denne
distinksjonen relevant. 1
I dette kapitlet skal jeg vise at det er en viktig forskjell på aktanten og subjek-
tet; at man må forstå kyr og mennesker som subjekter, mens man ikke kan forstå
datamaskiner som det. Vi skal imidlertid også se at de subjektposisjonene som
kyr og mennesker befinner seg i ikke er rent organiske, i hvert fall ikke alltid.
Subjektposisjonene følger ikke organiske avgrensninger – følger ikke grenser
skapt av hud og hår. De vil ofte, og særlig i en så teknologisk setting som i et
fjøs, inkludere maskiner. Subjektposisjonene er kyborger.
Før vi gyver løs på løsdriftfjøsets aktanter og subjektposisjoner skal jeg ta en
metodisk diskusjon om hvordan de kan studeres. Jeg skal gjøre dette ved først
å presentere et radikalt forsvar for den karakterløse aktanten.
I artikkelen “Configuring the user” fra 1991 diskuterer Steve Woolgar net-
topp hvor langt man kan ta aktør-nettverkteoretikernes likestilling av ting og
mennesker (eller i hans terminologi, av “animate” og “non-animate entities”).
Artikkelen handler om hvordan IT-ingeniører forholder seg til brukere gjennom
de maskinene som ingeniørene lager og som brukerne bruker. Han beskriver
dette forholdet blant annet ved å snakke om hvordan maskiner konfigurerer
sine brukere. Med konfigurering mener informatikere normalt en teknisk tilpas-
ning av en maskin til en bestemt type bruk eller brukere. Datamaskiner inne-
holder en rekke konfigurasjonsfiler, filer som gir dataprogrammer en bestemt
form, funksjon og estetikk. Woolgar har snudd på flisa for å vise at det ikke bare
er datamaskinene som tilpasses brukerne, men også at brukerne må tilpasses
maskinene. (Mer om konfigurering i seksjon 4.6.)
Så, i avslutningen av artikkelen skriver han:
Wait a minute. All this is very specist. The major part of the “analysis”
focuses almost exclusively on animate agents as the originators
of actions. For all the fine talk in the start about how we need to
dissolve boundaries and deconstruct divisions between animate and
inanimate entities, our detailed empirical example hand sovereignty
straight back to the animates [...]
Looking at the tape again, I am struck by the dignity of the machine
in the face of the stumblings and mutterings of the human actants.
1 Se Latour 1996 og Woolgar 1991 for radikale forsøk i så måte. Sistnevnte kommenterer jeg
utfyllende nedenfor.

For example, the machine sits there throughout the whole “wrong
socket” episode, uncomplainingly. It must have known that the socket
was not going to fit. [...] 2
Woolgar reiser så en rekke motforestillinger mot dette argumentet, her er en av
dem:
The third objection is that such efforts at anthropomorphism amount
to no more than metaphor. Surely the author cannot mean that the
machine really knows the plug would not fit. It is just a figure of
speech, a joke. This objection highlights the extent to which conventional
attitudes about intentionality are entrenched in the prevailing
moral order of representation [...]. It contrasts descriptions of human
actions with descriptions of machine action and dismiss as merely
“metaphorical” those descriptions which seems to imbue machine
action with intentionality. But, surely, the interesting question
is what entitles us to attribute intentionality to non-machines in the
first place? What makes our description of human intentionality
other than metaphorical? 3
Altså, for å oversette Woolgars argument: For at vi skal kunne føre mennesket
og maskinen sammen gjennom en metafor, må mennesket og maskinen først ha
blitt semiotisk adskilt, siden metaforer nettopp virker ved at de semiotisk fører
sammen det som fra før er semiotisk adskilt. “Maskinen må ha visst at pluggen
ikke passet” er kun en antropomorfisme innenfor en “kultur” – for eksempel i
“vesten” – hvor det allerede eksisterer et semiotisk skille mellom mennesker og
maskiner (med dyr på en av sidene).
Jeg er ikke sikker på om Woolgar er helt alvorlig i sin utbrodering av ma-
skinens synspunkt, eller om han driver ap med sine ANT-kolleger. På den ene
siden har han logisk sett rett i sitt semiotiske argument: Semiotiske sammenføy-
ninger forutsetter semiotiske skiller, og beskrivelser av menneskelig intensjona-
litet er like metaforiske som beskrivelser av maskiniske intensjonaliteter. Ingen
ting er dønn bokstavelig.
Et helt konkret eksempel på dette er det faktum at mesteparten av de hand-
linger mennesker foretar, er det handlende mennesket selv ubevisst eksisten-
sen av. Vi produserer for eksempel sosiale lukter, og reagerer på disse, uten at vi
aner at det skjer (vi kjenner muligens bare en uartikulert tiltrekning eller frastøt-
ning). 4 Der vi er bevisste, er vi det ofte i ettertid (uff, nå har jeg sittet galt i flere
2 Woolgar 1991: 90.
3 Woolgar 1991: 91.
4 Fyrand 2002.
87

88 Kapittel 4. Teknologier, aktanter og subjektposisjoner
timer, og blitt stiv i ryggen igjen). Mange av våre “handlinger” er like mekanisk-
kausale som, for eksempel, det australske gummitreets produksjon av den oljen
det bruker til å brenne seg selv. Likevel ordnes menneskelige årsak-virkning-
sekvenser inn i en moralsk orden hvor de er moralske og juridiske handlinger.
Hvis man som sjåfør kjører på en annen bil bakfra, har man ansvaret, juridisk
og moralsk, uansett om man var bevisst denne handlingen eller ikke. Det au-
stralske gummitreet er avhengig av brann for å reprodusere seg, og produse-
rer altså sitt eget bål, blant annet ved hjelp av brennbar olje, innsatt i barken
som henger i laser ned fra grenene. Når Dagsrevyen rapporterer om ennå en stor-
brann i Australia, har de i det siste ofte gjort det med kommentaren om at “po-
litiet antar at brannen var påsatt.” Det stemmer sikkert at noen mennesker har
vært uansvarlige, men det går an å se situasjonen slik at disse menneskene opp-
fyller trærnes ønske om å få seg en brann, slik at sistnevnte kan reprodusere
seg. 5 Dagsrevyens fokus på det menneskelige ansvaret for brannene i Austra-
lia reflekterer nettopp det Woolgar ovenfor kaller “the prevailing moral order
of representation.”
På den andre siden tror jeg et eventuelt forsøk på semiotisk å likestille men-
nesker, dyr og maskiner fort støter på noen grenser som ikke er rent semiotiske,
ikke rent “kulturelle.” Forsøket støter på noen grenser som, i tillegg til å være
semiotiske, også er materielle, og som har en mye lenger historie enn de feno-
menene vi vanligvis kaller “kulturhistoriske.” Skillene er også naturhistoriske,
og de har en treghet i seg som gjør det vanskelig å rokke ved dem. I neste seksjon
skal jeg prøve å vise hvordan.
4.1 Kua som stakk var kua som løp
Slik jeg ser det er det å “likestille” mennesker og tings mulighet til å være hand-
lende subjekt en metodisk agnostisisme, ikke en filosofisk insitsering på at alt
er likt – til alle tider og over alt. Som antropolog kan jeg, før jeg reiser på feltar-
beid, være agnostisk – dvs. systematisk tvilende – med hensyn til hvilke og hva
slags “ting” som i en eller annen form er “subjekter,” og hvilke som er objekter.
I stedet for å ta som utgangspunkt at noen ting er subjekter (for eksempel men-
nesker) mens andre ikke er det, så kan jeg ha et åpent spørsmål: Hva i verden
er subjekter, hvor går disse subjektenes grenser? Men selv om jeg intellektuelt
5 De første menneskene som kom til Australia for omtrent 40 000 år siden begynte systematisk
å brenne skogen. Mange arter bukket under i denne økologiske forandringen, mens andre
tilpasset seg de jevnlige brannene, noen i den grad at de nå er helt avhengig av branner for å
reprodusere seg. (Forelesning av den australske sosiologen Adrian Franklin, høsten 2001.)

4.1. Kua som stakk var kua som løp 89
sett kan forsvare en slik metodisk agnostisisme, så møter jeg – som forsker og
som menneske – verden med mye mer enn en “metode.” Jeg møter verden som
kropp. Her er et eksempel på et slikt møte, fra fjøset på Line.
Morgenstellet var ferdig, og jeg og Oddmund sto i melkestallen. Oddmund
hadde lagt merke til at ku 445 6 hadde løpetid, og ringte inseminøren. Han ba
meg om å holde igjen 445 på fôrbrettsiden av løsdriften (seksjon B, figur 3.1,
side 67), for så å jage resten av bølingen over på den motsatte siden, og ut på bei-
tet (døren mellom beitet og løsdriften var i seksjon A, og sto åpen). Oddmund
pekte mot en samling av 5-6 dyr som sto helt nederst i fjøset, og jeg skjønte at
445 var en av dem. Jeg begynte å gå ganske fort og målrettet mot flokken, uten
ennå å vite hvilken som var 445. Før jeg visste ordet av det heiv en ku seg rundt
– 445 viste det seg – og løp. Eneste veien til den åpne døren var forbi meg, så
hun løp inn i en liggebås. Med en katts mykhet gjorde hun det umulige; hun
skviset seg ned på gulvet og smøg seg under jernstangen som skiller de mot-
stående liggebåsene. Fra liggebåsen på den andre siden løp hun til døren og ut
på beitet. Der ute var hun de neste timene umulig å få tak i. Overraskelsen min
var stor. Jeg hadde ennå ikke sett meg ut den konkrete kua. Men hun skjønte at
noe var i gjære.
Blikket og holdningen min gjorde åpenbart noe med henne, og hun gjorde
noe med meg. Etologer såvel som bønder har fortalt meg at mennesker ofte bør
være forsiktige med å se rett på kyr hvis de vil unngå å skremme dem. Det er
fordi mennesket, i likhet med ugler, ørn, kattedyr og hunder, har et stereosko-
pisk blikk; to øyne som ser rett framover, og som gir godt dybdesyn. Dette er
jegerblikket, blikket til dyret som følger sitt ene bytte med all sin oppmerksom-
het. (Potensielle byttedyr derimot, har typisk øynene på siden av hodet. Det gir
“overblikk” – byttedyrene ser bak seg – heller enn et fokusert, 3-dimensjonalt
blikk.) Potensielle byttedyr har lært å frykte jegerblikket.
Jeg tror det må ha vært det fokuserte jegerblikket mitt som skremte kua. Men
det var ikke bare denne instinktive frykten som gjorde at hun stakk av, for kua
som stakk var kua som løp. De andre ble stående helt rolige. Kua som stakk må
ha koblet sammen tre “informasjoner”: vissheten om hennes egen løpetid, erfa-
ringen av at når hun har løpetid, så gjør mennesker noe ubehagelig med henne, 7
og frykten som min målrettethet skapte i henne. Denne koblingen av informa-
6Vel, jeg skrev aldri ned nummeret hennes i feltnotatene mine, men jeg gir henne et nummer
her, bare for å kunne benevne henne.
7En del kyr liker ikke å bli inseminert. Inseminøren stikker hele venstre arm inn i endetarmen
på kua, for gjennom tarmveggen å kjenne at sprøytespissen når livmorsåpningen. Når armen
først er inne i endetarmen kan imidlertid bevegelsen rundt livmorsåpningen være seksuelt stimulerende.

90 Kapittel 4. Teknologier, aktanter og subjektposisjoner
sjon var altså en subjektiv fortolkning. Jeg tror forøvrig at dette var en bevisst for-
tolkning – det er denne type sammenkoblinger av informasjon som bevissthe-
ten er god til å gjøre. 8
Det som skjedde var altså noe sånt som at hennes forståelse av min målret-
tethet, kombinert med hennes bevissthet om sin egen løpetid og bevisstheten
om hva mennesker gjør med henne når hun har løpetid, avstedkom noe à la føl-
gende “ku-tanke” (på kuers ikke-verbale vis): “Han er på vei til å gjøre noe med
en av oss, det ser jeg på ham. Det er sikkert meg, siden jeg har løpetid. Og det
han da skal gjøre er ikke spesielt godt, så jeg stikker.”
Møtet vårt var altså intersubjektivt, gjensidig formet av at vi møtte hver-
andre som kropper. Dette møtet inkluderte en lokal fortolkning av et møte mel-
lom en jeger (et jegerblikk) og et byttedyrs flukt, og var dermed delvis et resultat
av flere millioner års naturhistorie.
Mitt forsøk på å skildre kuas indre liv er sikkert ikke helt riktig. Det er imid-
lertid mye bedre empirisk begrunnet enn Woolgars beskrivelse av datamaski-
nens indre liv. Og forskjellen mellom beskrivelsen av kuas og datamaskinens
indre liv er ikke en forskjell jeg kunne opphevet hvis jeg, med mitt intellekt,
hadde opphevet det semiotiske (og presumptivt “vestlige” eller “moderne”)
skillet mellom subjekt og objekt. Hyllemetre med aktør-nettverkteori kunne
ikke forandret blikket mitt og flukten hennes. Jeg kunne ikke praktisere en ag-
nostisk tilnærming til hvilke “ting” som var subjekter. Kroppen min ville sveket
meg.
I et møte som det mellom meg og “den andre,” er det ikke bare jeg som men-
neske (eller som antropolog) som former den andres subjektivitet gjennom mine
fordommer og gjennom min arts naturhistorie. “Den andre” – hva enten den er
en maskin, en ku eller et menneske – former også min subjektivitet, og det gjør
“den” på en måte som gjør det mer eller mindre mulig for meg å møte “den”
som subjekt. Det vil si at hvis jeg går inn et sted med det for øyet at alt kan være
subjektposisjoner, så vil en kviges nysgjerrige blikk – eller en kus observante
blikk – gjøre det lettere for meg å se den som subjekt, enn det en fjøsdatamaskin
(en støvete plastboks i hjørnet av et fjøskontor) gjør. Kuas blikk former meg på
en annen måte enn det en datamaskin gjør, former meg som subjekt. Samtidig
har mitt blikk en helt annen effekt på kua enn på fjøsdatamaskinen. Møtet er
gjensidig. Som kropp er jeg ikke bare ute av stand til å være agnostisk til hvor-
vidt noe er subjekt eller objekt, av den grunn at jeg ikke kan gå inn i møtet som
en tabula rasa. Jeg er heller ikke i stand til å være agnostiker fordi det jeg møter
8 Nørretranders 1991 og Allen 1998.

4.2. Distribusjon av subjektivitet 91
former meg, som jeg former det. Og det finnes ingen første beveger, ingen fast
grunn.
Woolgars argument for å likestille menesker og maskiner er i god (om enn
muligens overdreven) ANT-ånd anti-essensialistisk. Maskinens og menneskets
eventuelle essenser er uviktige. Relasjonene de inngår i er, på aktanters vis, alt.
Men anti-essensialismen er ikke nødvendigvis anti-fundamentalistisk hvis man
reduserer verden til relasjoner – og subjekter til aktanter. Det finnes essenser –
for eksempel naturhistoriske essenser som gjør mennesker og kyr forskjellige
fra datamaskiner – selv om disse essensene også iscenesettes relasjonelt, så som
i møtet mellom meg og kua, og selv om disse essensene ikke er noen første be-
veger. Essensene er jo resultater av naturhistoriske relasjoner og substanser, av
naturhistoriske subjekter og aktanter.
Barn kan med stor innlevelse forholde seg til sin teddybjørn som om den er
levende. Men teddybjørnen er ikke med i produksjonen av sin egen subjektivi-
tet på samme måte som en ku kan være det. Når man ser en ku inn i øynene
er det “noen hjemme.” Det er ikke tilfellet med en teddybjørn. Den forskjellen
er noen ganger viktig. Den har en metodisk betydning som også er en etisk og
politisk betydning. Når jeg argumenterer for at det er forskjell på en kus og en
datamaskins “indre liv” – fordi en datamaskin mangler dette indre livet – så re-
produserer jeg ganske riktig en “rådende moralsk orden” (i Woolgars termino-
logi). 9 Det litt paradoksale er at når jeg, med aktør-nettverkteoretikernes meto-
diske agnostisisme, er intellektuelt åpen til hva som kan være subjekt i verden,
så ender jeg, kua og datamaskinen opp med å reprodusere en versjon av denne
moralske ordenen, fordi vi med våre kropper og våre plastikkbokser sampro-
duserer subjektivitet noen steder (i kua og mennesket) og ikke andre steder (i
datamaskinen).
4.2 Distribusjon av subjektivitet
Selv om det finnes essensielle forskjeller, for eksempel mellom kyr og datama-
skiner, og selv om disse forskjellene også er moralske forskjeller, og bør fortsette
å være det, så betyr ikke dette at alt som kan sies er sagt, om distribusjonen av
subjektivitet, om hvor former for handlekraft befinner seg. Selv om maskiner
9 Woolgar 1991: 91. Dette er en litt forenklet argumentasjon. “Den rådende moralske ordenen”
er mangeartet. Det finnes sammenhenger hvor kua og datamaskinen er like i forhold til
mennesket: som en ressurs for mennesket. Og så finnes det sammenhenger der kua og mennesket
begge er begunstiget for en omtanke som ikke kommer datamaskinen til del, mens det helt
sikkert finnes andre sammenhenger der datamaskiner “nyter” større omtanke enn kyr.

92 Kapittel 4. Teknologier, aktanter og subjektposisjoner
ikke har et indre liv, så gjør de noe, enten alene eller sammen med mennesker
eller dyr.
Når man prøver å gi slipp på noen av de intellektuelle a priori-definisjonene
av subjektivitet, åpner man potensielt for muligheten ikke bare til å spørre hva
subjektivitet er, men også hvor det er. I det følgende skal vi således se at 1) sub-
jektivitet er plassert flere steder enn i det individuelle mennesket eller den in-
dividuelle kua, og 2) vi kan studere slik distribusjon av subjektivitet uten å for-
kaste det ovenstående forsvaret for kyr og menneskers essensielle subjektivitet.
Altså, i et nettverk av mennesker, dyr og ting – hva er det som iscenesettes
som subjekt, og hva slags subjekt er det som iscenesettes? Hvordan bidrar et kol-
lektiv av mennesker, dyr og ting til nettopp å iscenesette noen av dette kollek-
tivets elementer som subjekter av bestemte typer? Hvordan har et subjekts lo-
kalisering betydning for hva det er? 10
Jeg har reist disse spørsmålene til løsdriftfjøset, og jeg har – i tillegg til his-
torien ovenfor, om kua som løp, og en rekke andre historier i denne avhand-
lingen – endt opp med et knippe historier som jeg har samlet i det følgende.
Den første historien handler om kontroll, om mennesker som ønsker å ha kon-
troll med dyrene, om teknologier som har kontroll, og om at det kanskje ikke er
nødvendig å “ha kontroll.”
4.3 Kontroll i sentrert og desentrert form
Av bønder såvel som landbrukseksperter, har jeg ved flere anledninger hørt noe
sånt som at “det er viktig å ha kontroll over dyrene.” Det er ganske åpenbart vik-
tig: Det er ikke mulig å ha husdyr – og i hvert fall ikke gjøre dem til sitt levebrød
– uten å ha kontroll over dem. På norsk er “kontroll” knyttet til det å ha “kon-
troll over.” Uansett hvor innlysende viktig det er å ha kontroll over dyrene, så er
det ikke like innlysende hva det innebærer ved enhver anledning å ha “kontroll
over” noe.
Jeg skal begynne denne diskusjonen med nok en gang å ta for meg hendel-
sen med de to kyrne som ikke ville forlate fôrautomaten, og hvor jeg prøvde å
tvinge dem ut av maskinen, med en gryende panisk følelse av at jeg var i ferd
med å miste kontrollen (se seksjon 2.1). Denne følelsen var grunnet i min egen
tro på at det var viktig at jeg viste meg som sjefen, og den ble siden forsterket
når Oddmund kommenterte hendelsen nettopp med at “du er i ferd med å miste
kontrollen.” Jeg tolket ganske sikkert hendelsen på bakgrunn av min opplæring
10 Se for eksempel Moser og Law 1998, og Callon og Rabeharisoa 1998.

4.3. Kontroll i sentrert og desentrert form 93
i melkerutinen, hvor Oddmund instruerte meg i å kommunisere sikkerhet og
bestemthet overfor dyrene, blant annet, hvis kua som skulle melkes var urolig,
ved å holde underarmen bestemt mot kuas bakben når jeg stimulerte kua til å
gje ned, slik at jeg viste kua at jeg var bestemt på at dette var noe vi skulle gjøre.
Å ha kontroll, å være sjefen, vise meg bestemt, det var noe av det jeg som uerfa-
ren bygutt slet med i fjøset. Jeg tror dette var noe jeg slet med fordi jeg, av flere
bønder og ved flere anledninger, hadde lært at kyr organiserer seg i sosiale hier-
arkier, med noen på topp og andre på bunn, og at det derfor var viktig å etablere
seg selv i dette hierarkiets topposisjon.
Det er fristende å karakterisere den kontrollposisjonen jeg slet med å etablere
som “typisk vestlig.” Det er fristende å si at dette “vestlige kontrollregimet” er
kjennetegnet av en lineær og hierarkisk tankegang. “Kontroll,” “makt,” “infor-
masjon” eller lignende flyter i en retning, fra senter til periferi, fra topp til bunn.
Jeg nøler med å være bombastisk her, fordi det er ganske klart, for det første, at
det “vestlige kontrollregimet” er en stor abstraksjon som overser mange lokale
variasjoner, og for det andre, fordi det, der dette regimet finnes, er en ideologi
som muligens aldri praktiseres.
Likevel er det steder hvor det “vestlige kontrollregime” – som ideologi – ek-
sisterer i temmelig rendyrket form. Det beste eksempelet jeg kjenner på en slik
ideologi, er det sentrale dogmet i molekylærbiologien. I følge dette dogmet be-
stemmer DNA-molekylene hvordan proteiner bygges opp. Det er vanlig å si at
– via diverse mekanismer, inklusive “budbringermolekylene” RNA – er DNA-
molekylene koder for proteinene. “Informasjon” flyter fra DNA til proteiner. Det
motsatte er i følge dogmet ikke tilfellet; proteiner (eller andre molekyler) koder
ikke for DNA. DNA-kodene forandres bare ved mutasjoner og ved at de gjen-
nom seksuell reproduksjon kombineres med andre DNA-koder, ikke ved at de
påvirkes av sitt proteinmiljø. Som det amerikanske Life Magazine skrev i 1980:
“DNA makes RNA, RNA makes protein, and protein makes us.” 11 Det sentrale dog-
met har blitt retorisk og ideologisk brukt for å legitimere bruken av genetisk
modifiserte organismer. 12 Det følger av det sentrale dogmet at det å kartlegge
hele det menneskelige genom, også er å kartlegge hele det menneskelige arve-
11 Commoner 2002.
12 I en høring i det amerikanske Sentatet legitimerte den tidligere sjefen for DuPonts “life
science,” Ralph W.F. Hardy, bioteknologien på følgende måte: “DNA (top managment molecules)
directs RNA formation (middle management molecules) directs protein formation (worker
molecules).” (Commoner 2002: 45)
Det at DuPont-sjefen bruker det sentrale dogmet retorisk i Senatet, betyr imidlertid ikke at
DuPonts biologer nødvendigvis er trofaste mot det, i sitt daglige arbeide i DuPonts laboratorier.
Som forskere og ingeniører flest bruker de helt sikkert et stort antall pragmatiske triks, triks
som ikke nødvendigvis er i tråd med det sentrale dogmet. Hovedsaken er at det de gjør virker,

94 Kapittel 4. Teknologier, aktanter og subjektposisjoner
materialet. Og det følger av det samme dogmet at dette er en ganske god idé,
medisinsk sett: Hvis man kjenner vårt arvemateriale, så kjenner man, i prinsip-
pet, årsaken til arvelige sykdommer.
Det finnes en lang rekke solide biologiske studier og funn som med stor em-
pirisk tydelighet viser at den enkle lineariteten i det sentrale dogmet, for å gjøre
en lang historie kort, ikke holder. 13 I tilbakevisningen av det sentrale dogmet er
det selvfølgelig de empiriske studiene (se fotnoten) som er viktige. Men den mer
generelle lærdommen av disse tilbakevisningene har betydning for hvordan vi
kan, og tror vi kan, kontrollere andre skapninger, som for eksempel melkekyr.
En slik mulig lærdom er i tråd med den filosofien jeg allerede har presentert,
nemlig læren, filosofien, dogmet om alle tings “samvirkende oppståen,” om “ir-
reduksjoner.” Ingen ting er reduserbart; proteiner er ikke determinert av DNA.
Ingen ting er ureduserbart; proteiner er en effekt av noe, ofte DNA.
For min egen del var dette en lærdom som begynte med Gregory Bate-
sons økologi og kybernetisk-inspirerte systemteori. Bateson polemiserte net-
topp mot “lineær” maktforståelse. 14 Et slags grunnelement, ett av flere, i det
meste av det han drev med etter 1945, var “feedbackloopen.” Kontroll, i bio-
logiske, psykologiske eller sosiale systemer forutsetter feedbacklooper. Kontroll
og sjefen har helt sikkert ikke total oversikt over all den pragmatikken som har vært brukt, for
eksempel i konstruksjonen av et nytt levedyktig soyafrø.
13 Her er en litt lenger versjon av historien: Det, så vidt jeg vet, første studiet som kunne rokket
ved det sentrale dogmet, fant sted allerede på 1940-tallet, før formuleringen av det sentrale dogmet.
Maisgenetikeren Barbara McClintocks oppdaget at gener på systematisk vis kunne flytte
seg på kromosomene, og at dette ble kontrollert av andre gener. Ved første øyekast ser ikke dette
ut til å rokke nevneverdig ved det sentrale dogmet. Det er jo tross alt gener som kontrollerer
andre gener. Men når vi – i løpet av 1950-tallet – lærte at gener virker ved at de produserer proteiner,
så kunne en første mistanke danne seg: Det ser jo ut som proteinene virker tilbake på
genene. Se Evelyn Fox Keller for mer om denne historien (Keller 1983).
I 1978 ble for første gang et annet problematisk fenomen, kjent som “genspleising,” først beskrevet.
Genspleising er en prosess hvor bestemte proteiner – “spleisosomer” – virker inn på
og “omprogrammerer” RNA molekylene, når disse er på vei fra DNAet og til proteinsyntesen.
Dette betyr at det proteinet som blir syntetisert ikke bare er determinert av DNAet, men også
av andre proteiner. Det betyr at et gen kan kode for flere enn ett protein, og at det er noe annet –
andre proteiner – som har et ord med i laget. Man har på det meste funnet at et gen (hos bananfluen)
“koder for” 38 016 proteinvarianter. I det tilfellet har genet relativt lite å si for utfallet.
Et tredje problematisk fenomen er prionene, smittestoffet for kugalskap. Dette er biologiske
strukturer som reproduserer seg (og som altså er bærere av arvelige egenskaper), men som ikke
inneholder DNA-molekyler i det hele tatt (selv om det er diskusjon omkring hvorvidt de bruker
vertsorganismens DNA til sin forplantning).
Den foreløpig siste spikeren i kista på det sentrale dogmet er antakelig resultatene fra HUGOprosjektet.
Dette resultatet antyder at menneskets genom bare består av ca 30 000 gener. Mennesket
består av 70 000 forskjellige proteiner (Commoner 2002).
14 Bateson 1972: part V.

4.3. Kontroll i sentrert og desentrert form 95
kan derfor ikke være lineær. Vi finner rekursive, sirkulære feedbacklooper hvor
enn vi leter i biologiske systemer. 15
Det er veldig mye mer jeg kunne sagt om Batesons vitenskap. Her skal jeg
nøye meg med å ta opp én mulig kritikk, som jeg ofte har hørt i muntlig form,
nemlig den at maktperspektivet forsvant ut av Batesons forståelser. Makt. Hvor
blir det av den, når den presumptivt “umektiges” feedback blir like viktig som
den presumptivt “mektiges” utspill? Det er noe her, i formuleringer som “[Go-
ebbels was] in the position of being responsive to what [the public was] saying” 16
kan makt se ut til å forsvinne.
Makt finnes. Men det gjør også den umektiges samtykke, og dermed dennes
medvirkning til sin egen umektighet. Det var for å snakke om makten og med-
virkningen i samme åndedrag at jeg i seksjon 2.3 introduserte Donna Haraway
og Althussers “interpellasjon.” 17 Interpellasjonen gjør den umektige til subjekt,
den “objektiverer” ikke, og dette subjektet både blir subjekt i verden, der og da,
og bekrefter den mektiges makt ved sin feedback.
Så vi har makt, vi har kontroll, og vi har samproduksjon og feedback. I det
følgende skal jeg presentere noen mulige måter som makt og feedback – den
mektige såvel som umektige subjektposisjoner – distribueres på i løsdriftfjøs.
Jeg skal begynne med å fortelle historien om bonden Svein, som i mitt materiale
er et ekstremt ytterpunkt hva effektivitet angår, om hvordan han praktiserte og
tenkte om makt og kontroll.
Svein var en av Norges største melkeprodusenter, med 50 melkekyr i fjøset
(det er ikke så stort i internasjonal sammenheng, men i 1998 var snittet i Norge
13 kyr pr melkeprodusent), samt en del griser i tillegg. Sammen med okser og
ungdyr var det sikkert 300 dyr i fjøset. Han stelte dyrene alene, så det måtte gå
unna, og det gjorde det. Kveldsstellet begynte med at han matet dyrene (bortsett
fra melkekyrne, som han måtte melke først). Jeg prøvde å følge ham gjennom
fjøset der han fordelte forskjellige fôrtyper til de ulike dyrene. Stutene skulle
ha en type kraftfôr, grisene en annen. Kalvene skulle ha kalvemelkserstatning
15For en systemteoretisk, rekursiv modell av genomet, se Stuart Kauffman The Origin of Order
(Kauffman 1993).
16Bateson 1972: 438.
17Det er noe snedig med det norske språket i forbindelse med denne problematikken. For å
benevne den som er “under” har vi ord som “den avmektige”, “den underkastede” eller “den
underordnede.” Siste frase beskriver en posisjon i en formell beslutningsstruktur– og kan i noen
sammenhenger faktisk være den mektige. “Den underkastede” er kanskje OK, men det er tungt.
“Den avmektige” er for totalt. Er man avmektig, så nærmer man seg apatien – eller revolusjonen.
Det er et ord som gir lite rom for at “den underkastede” kan ha litt å si. Man kan ikke være
“litt avmektig”. Med det uvanlige “umektig” mener jeg å snakke om en underkastet som ikke
nødvendigvis er avmektig. Man kan ha litt umektighet, på samme måte som man kan ha litt
makt.

96 Kapittel 4. Teknologier, aktanter og subjektposisjoner
(levert av TINE i 25 kilos sekker og rørt ut i vann) Han var helt ekstremt rask.
Jeg måtte småløpe for å følge ham gjennom fjøsets ulike seksjoner. Så bar det i
rask gange ut på beitet for å hente melkekyrne. På veien utover, til den borteste
kua, forteller han meg om de første gangene han slapp kyrne ut på beite, etter
at han la om til løsdrift for omtrent 15 år siden. Han forteller at når han hadde
samlet kyrne foran inngangen til fjøset hendte det at et par kyr så sitt snitt til
å løpe ut på beitet igjen, ved at de først løp ut til siden for der han sto. “Det er
vanskelig å holde følge med en løpende ku,” forteller han meg, “så jeg hoppet
opp i traktoren og satte etter dem. Det lærte dem en lekse, de gjorde det aldri
igjen.” Nå somler ikke kyrne med å finne veien tilbake til fjøset. 18
Tempoet er betydelig høyere enn når jeg og Oddmund henter Lines kyr inn
til morgenstellet. Vel inne i fjøset samler Svein kyrne i seksjon A (se figur 3.1,
side 67). Svein har en port både i posisjon c og d. Nå er port c lukket, og Svein
setter i gang å drive kyrne foran seg inn bak port d. Han forteller meg at han
en gang besøkte et fjøs på kontinentet som hadde et elektrisk høyspent-teppe
som hang ned fra taket, like bredt som hele seksjon A, og som beveget seg fra
den enden som er lengst fra melkestallen, og nedover mot melkestallen. Kyrne
ble dermed drevet inn i melkestallen. (Fraser og Brooms grunnbok i husdyreto-
logi omtaler dette som en “electric dog,” og er ikke udelt begeistret for løsnin-
gen, noe jeg skal komme tilbake til. 19 ) Men, forteller Svein meg, han har ikke
stor nok gård til å forsvare en slik investering. Svein har imidlertid laget en lig-
nende løsning. Port d er plassert nær melkestallen, slik at når porten er lukket,
så står kyrne som sild i tønne. Jeg har tatt plass nede i melkegraven når Svein
lukker porten, som er en 3-4 meter lang jernstang, og som derfor gjør Svein mek-
tig etter formelen KRAFT_2 = KRAFT_1 X ARM. Mellom meg og kyrne er det et
jernrekkverk. Kua nærmest rekkverket klemmes mot jernstengene. En liten be-
tongterskel stikker ut nedenfor rekkverket. Jeg kan se at hun strever fordi hun
prøver å stå imot presset fra de andre kyrne ved å spenne bena mot betongkan-
ten. Det ser ikke akkurat ut som hun pines, men hun har det definitivt ikke kom-
fortabelt. Det at det er ukomfortabelt er vel nettopp Sveins poeng (selv om han
ikke sier det eksplisitt): Mangelen på komfort er ennå en faktor for å få kyrne
raskt gjennom melkestallen. Svein har 50 kyr å melke, han lever fort og effek-
tivt, han har ikke tid til kyr som nøler.
18 Jeg tenkte ikke på det da, men det har slått meg siden: Det er 15 år siden Svein satte etter
kyrne med traktor, og alle kyrne som opplevde det er for lengst døde. Men Svein snakket som
om det var buskapen som helhet som hadde lært en lekse. Som om lærdommen hadde satt seg
i buskapen, og ble reprodusert gjennom generasjoner av kyr, som en fjøskultur.
19 Fraser og Broom 1974: 281.

4.3. Kontroll i sentrert og desentrert form 97
Så, hva slags makt er det Svein iscenesetter?
Det første vi kan merke oss er at Svein i ganske stor grad baserte sin makt på
ulike former for tvang. Vi har den rent fysiske tvangen, den som ligger i det å
bruke en lang, hengslet jernstang for å tvinge kyrne på plass, en tvang som i li-
ten grad trenger å være samprodusert, i den grad det er irrelevant om kyrne gir
sitt samtykke eller ikke. (Eller for å være litt mer presis: Kyrne gir sitt samtykke
til å la seg stue sammen, men de tvinges til å gi dette samtykket.) Den andre ty-
pen “tvang” er i større grad en samprodusert makt. Det er den som ligger i det
potensielle ubehaget, såvel som i den potensielle volden, i ekstreme tilfeller til
og med terroren. Når kyrne sluttet å stikke av etter at de var blitt traktorjaget, er
det rimelig å anta at disse kyrnes videre samtykke til Sveins makt i stor grad var
et resultat av trusselen om en potensiell vold. Det bevegelige elektriske teppet
som Svein ønsket seg, den “elektriske hunden,” er mektig, som det alminne-
lige elektriske gjerdet er det, fordi det får sitt samtykke ved å være en voldelig
trussel. Det elektriske teppet er imidlertid en mye mer stressende trussel enn
det ganske ufarlige elektriske gjerdet, all den stund det beveger seg, og nåde-
løst lukker hele rommet kyrne befinner seg i. Av Fraser og Brooms lærebok i
husdyretologi skjønner vi at vi her muligens nærmer oss grensen for hva slags
voldelig trussel kyr er villige til å bemektige ved sitt samtykke:
[The “electric dog”] has a large adverse effect on some cows so that
their milk let-down may be prevented and they may become extremely
unwilling to move towards the [milking] parlor. 20
Det finnes faktisk opposisjonell motstand – motstand av den typen marxismen
diskuterer – blant melkekyr, selv om denne motstanden er apatisk heller en re-
volusjonær. Noen saboterer den elektriske hunden. Husdyretologibokas påstand
om at man skal basere fysiske tvangsmidler på “adferdsreportoaret til dyrene” 21
er nettopp basert på innsikten om at når man handler med dyrenes preferanser
så blir ikke tvangen voldelig fordi den ikke møter motstand. For eksempel opp-
daget etologen Temple Grandin at storfe i store flokker har en tilbøyelighet til å
gå i store sirkler. Hvis man derfor lager korridorene som skal lede feet (for ek-
sempel til slakt) kurvet, så følger feet lettere korridoren, heller enn å utfordre
den. 22
20 Fraser og Broom 1974: 281.
21 Fraser og Broom 1974: 280.
22 Se Fraser og Broom 1974: 280, og spesielt Oliver Sacks En antropolog på Mars (Sacks 1996).
Grandin har arbeidet profesjonelt med to temaer: husdyretologi og autisme. Hun er autist og
beskriver seg selv som ute av stand til å forstå de følesesmessige sidene ved menneskelig kommunikasjon.
Språket hennes er så og si “rent rasjonelt.” Hun har imidlertid stor sensitivitet for

98 Kapittel 4. Teknologier, aktanter og subjektposisjoner
Det andre vi kan merke oss, er at Svein i liten grad tok seg tid til å lytte til
kyrne. Det å lytte er noe som tar (lang) tid. Det gjelder mennesker, og det gjelder
i ennå større grad for kyr. Kyr lever som sagt i en langsommere tid enn mennes-
ker (se side 35). Svein hadde ikke tid til å lytte, han hadde en stor gård å drive.
Sveins relativt store bruk av tvang henger selvfølgelig sammen med at han la
relativt liten vekt på å lytte. I mangel av lydhørhet, eller i mangel av ønsket om å
være lydhør, tvinger man gjennom sin vilje. Det er lett å se dette som et uttrykk
for det jeg kalte det “vestlige kontrollregimet.” Det som søkes ser i liten grad ut
til å være den gjensidig produserte enigheten, men snarere den lineære makten,
kontrollen som går en vei, om den så må tvinges gjennom, fra den mektige til
de underkastede.
Jeg er imidlertid ikke sikker på om det “vestlige kontrollregimet” er en dek-
kende karakteristikk av den makten Svein både søker og realiserer. Det er mulig
at han søkte en type “lineær makt,” altså at han hadde hva vi kunne karakteri-
sere som en “lineær” maktforståelse (selv om jeg ikke har empirisk materiale
for å fastslå at dette er tilfellet for Svein). Men han praktiserte ikke en “lineær”
makt. Det stemmer bedre i dette tilfellet hvis vi gjør som Ingunn Moser og John
Law, og snakker om sentrert versus desentrert makt. 23 Altså, la oss si om den mek-
tige subjektposisjonen som Svein realiserte, at det var en posisjon hvor makten
var sentrert. Sentrert i Svein. Han gjorde denne sentreringen ved hjelp av fysiske
teknologier som tvang, eller som bar løfter om potensielt ubehag. Teknologi-
ene sentrerte makten ved å skape en tydelig maktposisjon. Den var ikke tydelig
og sentrert fordi den er “lineær,” men fordi, i dette tilfellet, feedbacken ofte var
et tvunget samtykke. Kyrne kunne prøve å si “nei” til Sveins tempo. Da kunne
Svein bare legge litt mer kraft på den hengslede jernstangen, så ville de sagt “ja”
likevel. Sveins makt var sentrert fordi han tvang sin vilje gjennom.
Denne makten – den tydelige, sentrerte makten – som i Sveins fjøs var sent-
rert i Svein, er også en makt som er egnet til å sentreres i maskiner. Den elekt-
riske hunden er et eksempel på en slik sentrert makt (som er mektig kun i den
grad kyrne ikke gjør opprør mot den). Denne maskinen er selv et maktsenter.
I den grad bonden innrullerer denne maskinen for å styrke sin egen makt, så
innrullerer han en autonom, sentrert aktant. Sentrert makt er altså en makt som
ikke bare sentreres i mennesker ved hjelp av maskiner, men som er godt egnet
til å distribueres til autonome maskiner, til automater.
Det mest gjennomførte eksempelet på hvordan sentrert makt – av den ty-
dyrs kommunikasjon, er en skarp ingeniør, og har derfor konstruert mange tekniske innretninger
som håndterer dyr (spesielt storfe) på måter som dyrene aksepterer.
23 Moser og Law 1998.

4.3. Kontroll i sentrert og desentrert form 99
pen som virker gjennom tvang og/eller potensielt ubehag – sentreres i maski-
ner, er de fjøsene hvor melkegraven er erstattet med en melkerobot. Roboten fin-
ner selv juret, vasker det og setter på melkemaskinen. Enveisporter sørger for at
kyrne må gå én vei i en sirkel: Hvis kua står i matavdelingen, men vil legge seg,
så fristes hun over i liggeavdelingen (hvor det er liggebåser med gummimat-
ter). Hvis hun så vil spise (men egentlig ikke har noe behov for å bli melket), så
må hun gå gjennom melkeroboten, som melker henne hvis det har gått et visst
antall timer siden forrige gang hun ble melket. Dette virker. Gjennom en me-
kanisk generert sekvens av belønninger og potensielt ubehag (som sult) trikses
de kyrne som ikke har melkespreng – og som godt kunne tenke seg å slutte å
produsere melk – til å fortsette og melke.
I mitt materiale fra Jæren har Svein sin radikale motsetning i bonden Jan,
som jeg presenterte i seksjon 3.2. Det slående ved Jans måte å melke kyrne på
var nettopp hans tilsynelatende totale mangel på bruk av tvang. Ikke en gang
den milde tvangen som ligger i at kyrne må gå gjennom melkestallen for å nå
maten benyttet han seg av. Han la ut maten først, kyrne tuslet over til den andre
siden for å la seg melke, for så å gå tilbake til maten igjen. Jan var langsom og
lydhør, og forholdet mellom han og dyrene var preget av gjensidig forståelse og
respekt.
Så, hvem hadde makten i Jans fjøs? Hvordan var makt distribuert? På et
overordnet plan er det klart at Jan hadde total makt over dyrene. Han bestemte
når en ku skulle insemineres, når en kvige skulle flyttes inn i kuflokken, og når
en ku, som ikke lenger var produktiv, skulle sendes til slakt. (Og heller ikke i
Jans fjøs var det rom for noen pensjonisttilværelse for kyrne. En uproduktiv ku
var en død ku.) Men i det daglige livet i fjøset var makten mye mindre sentrert.
Jan var ingen autoritær leder. Jan ble i liten grad iscenesatt – av kyrne såvel som
av seg selv – som den som står på toppen av et hierarki.
Siden kyr etablerer relasjoner av dominans og underkastelse er det nærlig-
gende å tenke seg at et system av slike relasjoner må bli et hierarki, men dette
er ikke tilfellet. Ku A kan, som sagt tidligere, 24 være dominant i forhold til ku B
som kan være dominant i forhold til ku C, som igjen kan være dominant i for-
hold til ku A. Systemet kan altså være sirkulært. I en besetning på 20 kyr vil jeg
tro at dominans-underkastelsesrelasjoner lager et ganske rotete (og variabelt)
nettverk som er dels sirkulært og dels hierarkisk. Det er, så vidt jeg har erfart, in-
gen grunn til å tro at kyr alltid inngår i dominans-underkastelsesrelasjoner (med
andre kyr eller med mennesker), selv om de noen ganger gjør det. Det finnes for
24 Se note 16, side 74.

100 Kapittel 4. Teknologier, aktanter og subjektposisjoner
eksempel vennskap mellom kyr, som når to kyr liker å ligge kinn mot kinn når
de sover. Det er ganske opplagt at man, som menneske, kan utvikle vennskaps-
relasjoner med kyr. Vennskapet innebærer en gjensidighet som ikke ekskluderer
dominans-underkastelse. Men i mange vennskap vil det kunne variere hvem
som ved ulike anledninger er dominant. Graden av denne variable dominan-
sen vil også kunne være uklar. Hvem var den dominante part i historien med
Jan og kyrne i kraftfôrautomaten – Jan eller kyrne – når Jan lot kyrne spise fer-
dig, eller, sagt med andre ord, når kyrne lot Jan vente?
På den den ene siden kan vi si at Jan, i den daglige tralten i fjøset, hadde en
fantastisk kontroll over dyrene. Han hadde usedvanlig “veldresserte” kyr. På
den andre siden var det, i denne daglige tralten, ofte ingen klar dominans noe
sted, ingen klar dominans i et sentrert menneskelig eller mekanisk subjekt. Den
kontrollen Jan hadde, hadde han ikke “over” kyrne. Han hadde den sammen med
kyrne. Kontrollen var desentrert.
For å forstå hvordan kontroll kan distribueres i ulike sammensetninger av
mennesker, dyr og maskiner er Jans fjøsdrift interessant: Hvordan skulle man
delegert dette fjøsets desentrerte kontroll til automater? Jan har kontroll, sam-
men med kyrne, gjennom en metakommunikasjon som involverer Jan og kyr-
nes kropper: Øyekontakt, ganglag og kroppslig tempo er avgjørende faktorer.
Skulle man delegert Jans kontroll til en maskin måtte man muligens bygget noe
sånt som en menneskelig robot, en robot som både var i stand til å mime hele
Jans kroppslige bevegelsesreportoar, og som samtidig var i stand til å være sen-
sitiv til hva kyrne kommuniserer med sitt kroppsspråk. Jeg tror ikke slike robo-
ter kommer til å lages noen gang, selv om det finnes flere store forskningspro-
sjekter som prøver å bygge humanoider. 25
Det finnes tilsynelatende en enklere måte å simulere Jans melkerutine på enn
ved å bygge en humanoid. Etologer, skriver Fraser og Broom, har funnet at det
er lett å dressere kyr til å gå til melkestallen ved et lyd- eller lyssignal. 26 Man
kunne dressert kyr til å forlate maten og gå til melking når en lampe begynner
å blinke. Men det vi da må ta med i beregningen er det faktum at da måtte kyrne
først dresseres. Dressøren måtte vært et menneske – det er det dressører er – og
25 Hovedgrunnen til at vi ikke kommer til å oppleve slike humanoider tror jeg er at kommunikasjonen
mellom Jan og hans kyr er et kroppsspråk som er utviklet gjennom disse kroppenes
flere millioner år lange koevolusjon. Dette er en kommunikasjon som involverer “gamle” kropper.
Det er godt mulig at en maskin som skal simulere et pattedyrs kroppsspråk må være identisk
med dette pattedyret, sånn som humanoidene i filmen Bladerunner, som spilles av mennesker.
Og det er tvilsomt om noen hverken kan eller vil lage så menneskelike humanoider. Se Risan
1997a.
26 Fraser og Broom 1974: 289.

4.3. Kontroll i sentrert og desentrert form 101
dette mennesket måtte, som alle dressører, både respektert dyrene og hatt deres
respekt.
I forbindelse med dressur, og som et eksempel på hvordan man kan forstå
makt ganske systematisk som sentrert makt, er Fraser og Brooms diskusjon av
kontroll interessant. 27 I kapittel 30, Human control of livestock, diskuterer de for-
skjellige teknikker for å holde styr på husdyr. De fleste teknikkene de beskriver
er tekniske, bortsett fra underkapittelet om “Training”. Her har de ansatser til
en forståelse av fjøskultur. De skriver: “... one can easily impose upon an untrai-
ned animal the training which a group of others have aquired by inducing it for a short
time within the group, and then permitting it to share the experiences of the group as a
whole.” 28 Men så antar Fraser og Broom at for at en gruppe kyr i “utgangspunk-
tet” skulle lære, for eksempel, å gå til melking når en lampe blinker, så må de
ha blitt “trenet,” det vil si dressert. Denne treningen beskriver de som syklu-
ser av belønning og straff. Det er klassisk behaviorisme som presenteres: med
fokus på primærkommunikasjonen og uten syn for den relasjonsbyggende me-
takommunikasjonen. Det interessante med disse behavioristiske sekvensene, er
at de er nok en teknikk for å sentrere makt. Behaviorismen sentrerer makt i dres-
søren ved at denne subjektposisjonen har en rasjonell, behavioristisk plan som
gir ham en oversikt som de dresserte ikke har. Fraser og Broom er altså gjen-
nomgående fokusert på sentrert makt.
Jan, derimot, dresserte ikke sine kyr, like lite som menneskebarn dresseres til
å snakke. Når en kvige ble flyttet inn i kuflokken ble hun sosialisert inn i en fjøs-
kultur, og hun ble like mye sosialisert av de andre kyrne som av Jan. Jan hadde,
som vi så tidligere, ikke eksplisitt planlagt sitt fjøs’ kultur, ved for eksempel å
kjøre besetningen gjennom en planlagt dressur. Som de fleste kulturer var denne
kulturen et resultat av en desentrert evolusjon, en evolusjon som noen aktører
noen ganger vil være seg bevisst (om enn vanligvis i ettertid), men som de fleste
aktørene som oftest er seg ubevisst.
Et av Gregory Batesons store prosjekter var å kritisere den forståelsen av
makt som ikke så alle partenes medvirkning, som ikke så gjensidigheten, co-
evolusjonen. Dette er en kritikk man med rette kan rette mot ideologiske kon-
27 Fraser og Broom 1974: 280-294.
28 Fraser og Broom 1974: 289. Forøvrig kan vi legge merke til at utsagnet “to share the experiences
of the group as a whole” trekker på den klassiske kulturantropologiske forståelsen av kultur
som et “system av delte meninger.” Det er ikke slik jeg ønsker å forstå fjøskultur. Når en kvige
flyttes over i flokken av melkekyr, så erfarer hun ikke hvordan det er å være (bøllete) sjefsku,
eller å være melkebonde. Hun erfarer hvordan det er å være ung kvige blant erfarne melkekyr.
Både bonden, sjefskua og kviga, samt interaksjonen mellom dem, er deler av en fjøskultur, men
ingen av dem, eller noen andre, har “erfaringene til gruppen som helhet.” Erfaringene er, som
Fredrik Barth har terpet på, ulikt distribuert.

102 Kapittel 4. Teknologier, aktanter og subjektposisjoner
struksjoner som det sentrale dogmet innen molekylærbiologien (slik jeg gjorde
ovenfor). Kombinert med en forståelse av hvordan mennesker og dyr etable-
rer relasjoner gjennom metakommunikasjon, er dette også en kritikk som kan
rettes mot behaviorismen (slik jeg gjorde i kapittel 3). Den klassiske behavioris-
men ser de dressertes stimulus-respons buer, og det derav tilhørende rasjonelle,
sentrerte subjektet som dresserer, men feiler å se den nødvendigvis gjensidige
metakommunikasjonen som etablerer relasjonen mellom dressøren og de dres-
serte.
Men denne Batesonske kritikken er ikke like relevant hvis man ser behavi-
orismen som en sentreringsteknikk heller enn som ideologi. Som en slik tek-
nikk, oftest brukt sammen med diverse tekniske innretninger, virker behavioris-
men. Den produserer sentrert makt. Som teknikk er den ikke “gal,” på samme
måte som det sentrale dogmet er galt.
Med utgangspunkt i en teknologi som den elektriske hunden, eller i en
bonde som den hypereffektive Svein, kan det imidlertid være fristende å hevde
at behaviorismen som sentreringsteknikk er uetisk, selv om den virker, eller
kanskje nettopp fordi den virker. Også dette er en problematisk generalisering,
selv om det er lett å bli forarget over maskiner som den elektriske hunden. Løs-
driftfjøsene baserer sin organisasjon på sekvenser av stimuli og responser, og
sentrerer ofte makt i bonden ved hjelp av disse teknikkene, men er likevel klare
dyreetiske framskritt i forhold til et gjennomsnittlig norsk båsfjøs. Den klassiske
behaviorismen forstått som sentreringsteknikk er nødvendigvis hverken gal el-
ler umoralsk.
Men likevel, bonden Jan, hans kyr og deres uvanlige melkerutine viser at
den sentrerte makten, og de teknikkene og teknologiene man anvender for å
produsere denne makten, ikke er den eneste måten man kan få et fjøs til å virke
på. Makt og kontroll kan være desentrert. Gjensidig tillit og respekt, heller enn
sentrert autoritet, kan være det viktigste limet i et mangfoldig kollektiv av men-
nesker, dyr og ting. Orden trenger ikke tydelige autoriteter, trenger ikke en sent-
rert plan. Orden kan være et resultat av en desentrert (fjøs)kulturell evolusjon,
og som jeg diskuterte i kapittel 3, en slik desentrert kulturell kontroll organise-
rer de fleste norske fjøs. Dette var en egenskap som bare var ekstra tydelig i Jans
fjøskultur.

4.4. Roboter og kyborger 103
4.4 Roboter og kyborger
Jeg skal i det følgende bruke to figurer, roboten og kyborgen, som modeller for å
si noe om hvordan løsdriftfjøsets datamaskin, fjøsdatamaskinen, er forbundet
med omverdenen, og spesielt med bonden. Men først en liten introduksjon til
disse to figurene, roboten og kyborgen.
Det er en type maskiner vi vanligvis gir mer handlekraft og aktørstatus enn
andre. Vi kaller dem automater eller roboter. Det automatiske blir på norsk ofte
satt i opposisjon til det subjektive. Det er lite fri vilje i det automatiske. Mekanis-
tiske og materialistiske filosofer ser imidlertid ofte likheter mellom mennesker
og maskiner. Her er et par utsagn om automater, fra Websters:
Automat:
Any thing or being regarded as having the power of spontaneous motion
¦
or action. – Huxley.
So great and admirable an automaton as the world. – Boyle.
¦
These living automata, human bodies. – Boyle.
¦
Automat; A self-moving machine, or one which has its motive power wit-
¦
hin itself; – applied chiefly to machines which appear to imitate spontaneously
the motions of living beings, such as men, birds, etc.
Det automatiske er altså også autonomt, selvstendig, akkurat som subjekter ofte
skal være det, på norsk.
Våre forståelser av roboter bærer noe av den samme dobbeltheten som “au-
tomatene”; de er både “ufrie” og “selvstendige.” Ordet “robot” har en etymo-
logi som eksemplifiserer denne motsetningen. 29 Det stammer fra det tsjekkiske
robota, “slavearbeid,” som igjen kan føres tilbake til det kirkeslaviske rabu, og
videre til det gammelslaviske orbu. Orbu, igjen, betyr “foreldreløs” og er opp-
rinnelsen til det engelske orphan. Roboten er altså både “foreldreløs” og “slave.”
Autonomien er ensom og ufri. Jeg blir ikke helt klok på ordene automat og ro-
bot. De gir assosiasjoner både til noe veldig ufritt, som slavearbeid, og noe vel-
dig autonomt og selvstendig.
Etter andre verdenskrig er automater blitt kybernetiske. De er selvregule-
rende informasjonsmaskiner, roboter, noen ganger med svært vitale egenska-
per, som når kybernetikeren James Lovelock simulerer Jorden som en kyberne-
tisk superorganisme, og kaller henne for Gaia, Moder Jord. 30 Det er også mye
29 se , på ordet “robot.”
30 Selve den kybernetiske datasimulatoren kaller han Daisyworld. Det er en fin retorikk for
også å gi denne differensialligningen en blomstrende vitalitet. Se The Ages of Gaia, Lovelock 1988.

104 Kapittel 4. Teknologier, aktanter og subjektposisjoner
vitalitet i “Cog,” roboten ved kunstig intelligens-avdelingen til Massachusetts
Institute of Technology. 31 De fleste løsdriftfjøs er utstyrt med en automat, en fjøs-
datamaskin. Den er nok både mindre vital og mindre teknofantastisk enn de
maskinene som pirrer fantasien ved begynnelsen av det Digitale Millennium.
Like fullt er disse maskinene et eksempel på hvordan hverdagen faktisk digi-
taliseres, på et konkret sted i store teknovitenskapelige nettverk, men ganske
langt fra de fantastiske robotene ved MITs kunstig intelligens-laboratorium.
Kyborgen er i motstning til roboten og automaten ikke “ensom.” Den er sam-
mensmeltningen av menneske og maskin, den kybernetiske organismen. Det
var, skriver Haraway, en psykiater og en ingeniør som i forbindelse med rom-
fart først tenkte seg kyborgen som et “self-regulating man-machine system.” 32
Kyborgen deres var en romfarer, tett koblet sammen med en maskin.
Hvorvidt en maskin er en kyborg eller en automat er ikke bare et teknisk
spørsmål. Det er ikke en gang i hovedsak et teknisk spørsmål. Det er i stor grad
et semiotisk spørsmål, fordi det dreier seg om hvor man trekker grenser, og fordi
denne grensesettingen kan variere med ulike kontekster, uten at det skjer noen
tekniske forandringer i disse overgangene. I det følgende skal jeg presentere
fjøsdatamaskinen. Jeg skal gjøre det gjennom en historie hvor dens status som
robot eller kyborg er kontroversiell, selv om partene i kontroversen ikke brukte
begrepene “robot” og “kyborg.”
4.5 Fjøsdatamaskinen
Jeg er på “videregående” kurs i bruk av fjøsdatamaskinen Alpro, som lages av en
stor internasjonal produsent av fjøsteknologi, Alfa Laval. Vi er ikke mange, en in-
struktør fra firmaet som holder kurset, to bønder, en av firmaets lokale montører
og jeg. Kurset varer fra 10:00 til 16:00. Jeg skal her fortelle om noe som skjedde
på slutten av dagen, klokka var vel litt over tre.
Vi ble undervist i en av maskinens mest kompliserte funksjoner, den auto-
matiske reguleringen av det kraftfôret en ku får, i forhold til hvor mye den mel-
ker. Kraftfôrmengden til hver ku reguleres på basis av en såkalt fôrplan (se figur
side 105), og på basis av hvor mye den enkelte kua melker. Maskinen kan admi-
nistrere flere fôrplaner, og bonden må selv lage disse fôrplanene ved å taste inn
noen forholdstall mellom melkemengde og kraftfôrmengde. Når det er gjort,
31 I motsetning til de fleste roboter skal den ikke være “foreldreløs.” Ambisjonen er
at den i stor grad skal lære sine ferdigheter ved at den sosialiseres av mennesker. Se
32 Haraway 1997: 51.

4.5. Fjøsdatamaskinen 105
Figur 4.1: Fôrplan. En fôrplan er et enkelt forhold mellom melkemengde og
kraftfôr. Ulike fôrplaner kan settes opp, for eksempel til ulike feraser. Jerseykua,
som det er en del av på Jæren, har litt flatere kurve enn den typiske NRFkua.
Det vil si: Hun produserer litt mer melk pr. enhet kraftfôr (men også litt
mindre kjøtt). Dessuten kan man tilpasse fôrplaner til de individuelle kyrne.
må bonden bestemme hvilken fôrplan den enkelte ku skal fôres i henhold til.
Bonden må også starte opptrappingsrutinen for kraftfôr etter en fødsel, og ned-
trappingsrutinen en tid før neste fødsel.
Dette lærer vi altså på slutten av kurset. Det er vanskelig, og det er flere av
oss som begynner å bli slitne. En kursdeltager, Ingvald, er spesielt frustrert. For
det første mestrer han ikke situasjonen. Det å dele inn buskapen i forskjellige
grupper som samsvarer med forskjellige “fôrplaner,” er for eksempel noe In-
gvald aldri har gjort. For det andre blir han veldig skuffet. Han forteller at han
av selgeren hadde forstått det sånn at maskinen kunne regulere kraftfôrmeng-
dene helt automatisk, bare basert på melkemengde og tid siden siste kalving.
Han føler seg lurt av selgeren. Det er mye som må gjøres manuelt. Ingvald er
sur, for å si det sånn.
Jeg skjønner Ingvald. Jeg har vært og besøkt ham på gården hans flere gan-
ger, og jeg vet at han er temmelig fascinert av ny teknologi. Den automatikken
han var blitt forespeilet – eller hadde forespeilet seg – tenner ingeniøren i ham.
Ingvald har ingeniørutdannelse, er meget engasjert i husdyrenes ve og vel, og
jobbet ganske bevisst med dyrenes trivsel, blant annet ved å bygge om til løs-

106 Kapittel 4. Teknologier, aktanter og subjektposisjoner
driftfjøs, og ved å ha kyrne ute på beite så lenge det lar seg gjøre på Jæren, det
vil si omtrent halve året. 33
Kurslederen prøver å roe ned Ingvald. Han sier: “Vi har vurdert en slik auto-
matikk, men vi tør ikke installere det. Det har hendt at bønder som stoler for mye på
automatikken ikke fører tilstrekkelig tilsyn. Når noe så feiler, og dyrene dør, så sender de
en advokat på oss. Vi har laget automatikken, og vi får skylda når noe feiler, selv om feilen
skyldes manglende vedlikehold fra bondens side. Vi er i ferd med å få amerikanske tilstan-
der her, så vi vil ha ryggen litt fri.” Litt senere sier han “.... og det er tross alt levende
vesener vi snakker om her.” Enda litt senere, når det bare er de to fra Alfa Laval
og meg igjen – de pakker ned utstyret – utdyper kurslederen det med “advoka-
ten”: En bonde hadde installert en ny kalvefôringsautomat; automaten virket
ikke som den skulle, med det resultat at det var flere kalver som ble sultefôret
over lang tid. Flere kalver døde eller måtte avlives. Bonden opplevde det sånn
at det var kalvefôringsautomaten som sultefôret kalvene, med det resultat at han
truet med å sende advokater på Alfa Laval, som hadde laget automaten. Kurs-
lederen, derimot, så det heller sånn at det var bonden som hadde sultefôret dy-
rene, ved hjelp av en automat. “Noen tror de kan dra på ferie mens maskinen mater
dyrene, men sånn er det ikke og sånn bør det ikke være” sier han. Og han gjentar at
det “tross alt er levende vesener vi snakker om her.” Kurslederens poeng er at bon-
den burde ha sett til, og passet på kalvene sine, slik at han ville oppdaget om de
ble sultefôret, lenge før kalvene sultet i hjel.
Ovenfor snakker jeg om to konflikter, den jeg opplevde på kurset, og den
historiske trusselen om søksmål som kurslederen refererte til. Begge handler
om maskiner og subjektivitet. Alfa Laval og bonden, i den historiske konflikten,
gikk altså inn i en tvist om ansvarlighet, og inngikk en eller annen form for for-
lik. 34 Når bonden, i instruktørens historie, lot kalvefôringsautomaten mate kal-
vene uten at han passet så veldig nøye på dem, så delegerte han sitt ansvar som
bonde til maskinen. Han gjorde altså maskinen til relativt autonom “robot.” Når
han truet med advokat derimot, så var det Alfa Laval, ikke automaten som fikk
klagen. Juridiske tvister – i dagens Norge – gjør noe med automater. En automat
er ikke et juridisk subjekt i Norge, uansett hvor “autonom” den er. Når maski-
ner har skylda for noe og det er snakk om mulige erstatninger, så må mennesker
33 Med løsdriftfjøs er det vanligere å la melkekyrne gå ute, fordi man bare behøver å lukke
opp døra, så kan de komme å gå som de vil. I båsfjøs må man løsne reima på hver enkelt ku når
de skal ut, og binde dem fast igjen når de kommer inn.
I Ingvalds fjøs gikk likevel dette ganske greit. Kyrne ventet ved porten til beitet når det var
tid for melking, og fant veien til sine respektive båser fort og uten protester.
34 Ved henvendelse til Alfa Laval sentralt får jeg vite at konflikten aldri gikk til rettsvesenet,
men ble løst ved et privat forlik. Hva dette forliket består i kjenner jeg derfor ikke.

4.6. Domestikering og konfigurering 107
saksøkes. Når bonden truet med å sende advokatene på Alfa Laval, så hevdet
han (implisitt) at maskinen, juridisk og moralsk, måtte betraktes som en forlen-
gelse av produsentens juridiske subjektivitet, og at det derfor var produsenten
som var ansvarlig. Alfa Laval på sin side – eller i hvert fall kurslederen på kurset
– hevdet at maskinen burde betraktes som en forlengelse av bondens subjektivi-
tet. Det var bonden, den som skal vise dyrene omsorg, som burde være den som
handlet gjennom maskinen. Det er derfor han forteller oss historien.
Ingvald, i den konflikten jeg var vitne til, hadde åpenbart forstått det sånn at
maskinen var et (temmelig) “autonomt subjekt,” en automat eller en robot, selv
om han ikke brukte disse ordene. Han tenkte ikke juridisk, men praktisk. Ma-
skinen skulle ordne opp og i praksis ta hverdagsavgjørelser i fjøset. Den skulle
gjøre en jobb. Alle de oppgavene som Ingvald håpet maskinen kunne gjøre var
for få år siden oppgaver som krevde et menneske. De var oppgaver for “sub-
jekter.” Kurslederen svar på ønsket om å ha en autonom automat var, i effekt
og uten at han brukte disse ordene, “nei, nei, du er subjektet. Det er slik vi vil ha
det.”
*
Disse ulike måtene å tenke omkring fjøsdatamaskinens subjektivitet på kan for-
stås som uenigheter om hvem sin og hva slags kunnskap maskinene skal for-
valte. Kurslederen forteller oss at det nemlig er ved å lage fjøsdatamaskinen slik
at den også forvalter bondens kunnskap (ikke bare programmererens), at Alfa
Laval søker å ansvarliggjøre bonden, juridisk sett, såvel som i praksis. Jeg skal i
detalj gå inn på hvordan Alfa Laval gjør dette, rent teknisk. Dermed vil vi også
få en introduksjon til hvordan det er et stort teknovitenskapelig nettverk som
produserer produktive melkekyr.
4.6 Domestikering og konfigurering
Antropologen og arkeologen Paul F. Wilkinson har en definisjon av domesti-
kering – det å temme dyr – som ligger tett opptil begrepene samproduksjon og
koevolusjon. Domestikering, sier han, er en prosess hvor mennesker aktivt tvin-
ger fram en gjensidig tilpasning av menneskers og den aktuelle dyreartens livs-
og produksjonssykluser. 35 Husdyrhold er en form for tvungen symbiose – hvor
mennesker er de som tvinger, men hvor både mennesker og dyr tvinges (om
35 Noske 1997: 73.

108 Kapittel 4. Teknologier, aktanter og subjektposisjoner
enn i ulik grad). Melkebonden har blant annet måttet tilpasse sitt produksjons-
mønster til to viktige tidsintervaller i en kus liv: eggløsningen, som skjer hver 3.
uke, og graviditeten, som tar 9 måneder. Kua tilpasses igjen dette produksjons-
mønsteret.
Vi kan også snakke om denne tilpasningen som en form for konfigurering
av den typen som Woolgar beskrev i begynnelsen av dette kapitlet, altså ikke
en konfigurering av teknologi, men av mennesker, og i dette tilfellet spesielt av
kyr. 36 Fjøsdatamaskinens fremste oppgave, sammen med resten av fjøsteknolo-
gien, er å konfigurere kuas reproduksjon slik at kua blir en – for menneskene
– produktiv natur. En kus (re)produksjonssyklus kan se ut som følger. (Se også
figur 4.2.)
Når en ku kalver begynner hun å produsere melk. For at hennes produk-
sjonspotensial skal utnyttes optimalt fôres hun ekstra, og hun begynner å få
kraftfôr. Kalven får som oftest råmelken, og hos noen bønder også litt av den
etterfølgende melken. Kuas produksjonspotensial øker i et par-tre måneder et-
ter fødselen, og synker deretter gradvis. (Produksjonen synker fordi kalver kan
spise gress fra de er et par måneder gamle, og derfor trenger mindre melk.) Kuas
melkeproduksjon kan forlenges ved at hun melkes og fôres med kraftfôr, men
etter 8-9 måneder begynner det uansett å bli lite melk. Kua insemineres derfor
like etter at hun har født, ofte ved andre eggløsning, 6 uker etter fødselen, slik at
hun er klar med en ny kalv 10 §
måned etter forrige fødsel. For at hun skal være
£
klar for ny melkeproduksjon til den tid, slutter man å melke henne omtrent 6
uker før fødselen. 37
Den (re)produksjonssyklusen jeg har beskrevet her, kalles “kukalenderen.”
På veggen i fjøskontoret har melkebønder ofte en stor årskalender hvor de kan
plotte inn sentrale datoer for hver ku. Det vi lærte om på slutten av dagen, på det
kurset jeg refererte til ovenfor, var hvordan vi kunne bruke Alpro-prosessoren
36 “Konfigurering” brukt på denne måten ligner på “interpellasjon,” som jeg introduserte tidligere.
Når man interpelleres av en maskin – dvs. at man lar seg interpellere, muligens fordi man
ikke har noe annet reellt valg enn å la seg interpellere – så blir man også konfigurert av maskinen.
Man kunne si at når “noe” interpelleres, så konfigureres dette noe til å delta i en bestemt
kroppslig og materielt situert diskurs.
37 Det finnes alternative sykluser: Noen bønder lar for eksempel alle kyrne kalve hver høst,
og gå 3 måneder uten å melke på fjellbeite om sommeren. Da inseminerer man litt senere etter
fødselen, og har altså en (re)produksjonssyklus på 12 måneder. I Tyskland er det vanlig å inseminere
allerede ved første eggløsning, 3 uker etter fødselen. Jeg vet dette fordi siste modell av
en tyskprodusert fjøsdatamaskin, under melkinga og tre uker etter at en ku har kalvet, gir følgende
beskjed: “Sjekk denne kua. Hun har eggløsning på denne tiden her.” Bonden som hadde
denne maskinen brydde seg ikke om signalet. “Jeg inseminerer etter 6 uker. Dessuten trenger
jeg ikke datamaskinen til å fortelle meg når en ku løper. Det ser jeg.”

4.6. Domestikering og konfigurering 109
Figur 4.2: Konfigurering. Kukalenderens reproduksjonssyklus for en enkelt ku.
Dette er en kukalenders syklus.
til å styre fôringen gjennom (re)produksjonssyklusen. Prosessoren er blant an-
net en elektronisk ku-kalender.
Jo mer melk en gitt ku har potensial til å produsere, jo mer kraftfôr bør den
altså gis, slik at potensialet omsettes til produktiv virkelighet. Dette bør skje
uten at kua skal bli helt avmagret, noe den vil bli hvis den bruker mer enn all
den energien den spiser til å produsere melk. (Kua produserer jo også mye melk
som et resultat av genetisk avl. Kroppen vil produsere melk i den grad at kua blir
mager hvis den ikke får rikelig med kraftfôr.) Alpro-prosessoren regner ut hvor
mye kraftfôr en ku skal få på grunnlag av gjennomsnittet av den siste ukes fett
og proteinkorrigert melkeproduksjon for den aktuelle kua. Det vil si: I melkestal-
ler med Alpro-systemer (og lignende systemer fra andre leverandører) er det
en vekt som måler hvor mye melk hver ku melker, morgen og kveld. Gjennom-
snittet av siste ukes produksjon gir en pekepinn på hva som for tiden er kuas
produksjonskapasitet. Men så er det sånn at noen kyr produserer melk som er
rik på fett og protein, andre produserer magrere melk. Å produsere fet og pro-
teinrik melk krever mer energi enn å produsere mager melk. Denne energien
tilføres i form av ekstra kraftfôr. Så ved at gjennomsnittlig melkemengde kjø-
res gjennom en formel for fett og proteinkorrigering, får man tilført dette ekstra
kraftfôret.

110 Kapittel 4. Teknologier, aktanter og subjektposisjoner
Fett og proteinprosenten for kyrnes individuelle melk måles annenhver må-
ned. Det skjer ved at bonden under den vanlig melkinga tapper prøver av hver
kus melk på små plastglass og sender disse til Meieriet. Plastglassene er identifi-
sert med små lapper som bonden har fått av Meieriet, hvor kuas nummer er på-
trykt, i form av vanlige tall og i form av en strekkode for maskinell behandling.
Meieriet analyserer melken i sitt laboratorium, og sender resultatene til bon-
den, samt til kukontrollens sentrale database (hvor dataene blant annet brukes i
NRFs avl av fremtidens melkekyr). De bøndene som bruker Alpro-prosessoren
(slik Alfa Laval tenker seg at den kan/bør brukes) taster så inn disse verdiene.
Det jobbes, selvfølgelig, med å lage datasystemer hvor kommunikasjonen mel-
lom kukontrollens sentrale datamaskin og fjøsdatamaskinene gjøres helt elekt-
ronisk, uten å gå veien om brevpost, som må skrives ut av en datamaskin og
tastes inn i en annen.
Så, hva slags kunnskap er det fjøsdatamaskinen forvalter? Og hvis vi betrak-
ter fjøsdatamaskinen som en kyborg heller enn autonom robot, det vil si som en
“forlengelse,” et “verktøy” eller en “delegat” for noen (som muligens kan gjøres
juridisk ansvarlig): Hvem er denne noen? Hvem sin kunnskap forvalter den?
For det første: Maskinen ser ut til å forvalte det vi litt grovt kan kalle “tekno-
vitenskapelig kunnskap.” Dette er kunnskap som er produsert av laboratoriers
og laboranters analyser, data som er produsert av måleinstrumenter, kvantiteter
som oversettes fra et sted til et annet ved hjelp av matematikk. Det er kunnskap
som er et resultat av et stort, industrielt forsyningsapparat, både i privat og of-
fentlig regi.
For det andre: Alpro-prosessoren forvalter en annen type kunnskap, nemlig
fôrplanene som vi lærte om på kurset jeg fortalte om ovenfor, og som bonden
Ingvald hadde problemer med å forstå (se figur 4.1 på side 105). Prosessorens
fôrplaner lages på følgende måte: La oss si at bonden har noen små kyr som
melker mye (av for eksempel Jersey-avstamning). Av erfaring vet bonden at en
Jersey-ku som melker 15 liter i døgnet trenger, la oss si, 3 kg kraftfôr. En som
melker 20 liter får 6 kg, og en som melker 30 liter får 10 kg kraftfôr. Bonden taster
inn disse parvise verdiene, og på basis av disse produserer maskinen en generell
formel, slik at hvis en Jersey-ku for eksempel melker 25 liter, så regner maskinen
ut at den skal ha 8 kg kraftfôr. NRF-kyrne i besetningen krever kanskje litt mer
kraftfôr for samme melkemengde, og bør fôres i henhold til en annen fôrplan,
som lages på samme måte som Jersey-fôrplanen: Bonden taster inn noen ver-
dier i henhold til egen erfaring, og maskinen oversetter dem til en kontinuerlig
kurve.

4.6. Domestikering og konfigurering 111
En av årsakene til at Ingvald var frustrert på kurset var nok det at fôrplan-
systemet konfigurerte ham som bruker på en bestemt måte. Maskinen og kurs-
lederen prøvde å interpellere Ingvald inn i en “fôrplandiskurs,” men han ytte
motstand. Maskinen forutsatte lokal kunnskap i en form som han ikke kjente
seg igjen i. Ingvald hadde aldri operert med forskjellige “fôrplaner.” Han hadde
helt sikkert lang erfaring med hvordan ulike dyr trenger forskjellige kraftfôr-
mengder (uten at jeg tenkte på å spørre ham om det), men han hadde, som de
færreste jærbøndene jeg snakket med, organisert disse forskjellene i klasser av
ulike “fôrplaner.”
Ingvald hadde altså kjøpt en fjøsdatamaskin hvor han av selgeren hadde fått
inntrykk av at maskinen hadde full kontroll med utdelingen av kraftfôr gjen-
nom hele melkeperioden. Maskinen ville på basis av en generell kukalender
trappe opp kraftfôrmengden etter at kua begynte å melke, den ville på basis
av melkemengden justere fôret til den individuelle kua, og den ville trappe ned
kraftfôrmengden når det var tid for å avgjelde kua. 38 Slik Ingvald hadde forstått
det, eller kanskje slik han ønsket å forstå det, var altså den teknovitenskapelige
kunnskapen en slik maskin oversatte til en lokal kontekst tilstrekkelig for å for-
valte en buskaps produksjonskapasitet og velferd. Dette betyr ikke at Ingvald
trodde han kunne reise på ferie mens maskinen matet dyrene. Han var som sagt
en meget ansvarsfull bonde når det gjaldt dyras velferd: “kyrne skal ha det like
godt som oss,” fortalte han meg når jeg besøkte ham, og det var ingen tvil om
at han gikk langt for å praktisere en slik lære. Og han trodde at datamaskinen
kunne ha god og fullstendig kontroll med kraftfôrtildelingen.
Det kan godt tenkes at Ingvald har rett; at datamaskinen kan ha fullgod kon-
troll med kraftfôrtildelingen, når den står i et fjøs som drives av en ansvarsbe-
visst bonde som ham selv. Kurslederen sa jo “vi har vurdert en slik automatikk, men
vi tør ikke.” Hans argument var ikke teknisk, og heller ikke økonomisk, selv om
teknovitenskapelig optimalisering av kuas produksjonskapasitet er et sentralt ele-
ment i de nettverkene jeg her beskriver. Argumentet til kurslederen var for det
første juridisk. Hvis bonden misbruker en automat risikerer leverandøren (mu-
ligens) en rettssak, “Vi begynner å få amerikanske tilstander her.” Og argumentasjo-
nen hans var dyreetisk, “Det er tross alt levende vesener vi snakker om her.” Meto-
den som kurslederen (og Alfa Laval) brukte for å skape en slik juridisk og etisk
ansvarlighet, var å skape forbindelser mellom bonden og maskinen. Alfa Laval
gjorde altså maskinen til en “kyborg” heller enn til en “robot,” og de gjorde det
ved å passe på at maskinen også forvaltet bondens kunnskap.
38 Å avgjelde eller avsine ku betyr å stoppe melkinga, omtrent 6 uker før neste fødsel.

112 Kapittel 4. Teknologier, aktanter og subjektposisjoner
Ved at Alfa Laval på denne måten produserte forbindelser mellom maskinen
og bonden, så produserte de også forbindelser mellom bonden og kua. Som en
første tilnærming kan vi si at Alpro-prosessoren både konfigurerer bonden som
ansvarlig, og kua som produktiv. Eller mer presist: Det er snakk om et trekant-
forhold hvor prosessoren muliggjør et forhold mellom bonde og ku, et forhold
hvor disse to iscenesetter hverandre i to subjektposisjoner, som ansvarlig bonde
og produktiv ku. 39
*
I dette kapitlet har jeg fortalt flere historier, i form av forskjellige hendelser fra
feltarbeidet på Jæren, som på ulike måter handler om forhold mellom maski-
ner og subjekter (eventuelt subjektposisjoner, aktanter eller handlekraft). Vi har
sett hvordan kombinasjoner av essensielle og relasjonelle egenskaper ved men-
nesker, kyr og maskiner (eller mer generelt “døde ting”) gjør det umulig å være
metodisk agnostiker med hensyn til hva som er subjekter i verden. Kua kaller
meg som kroppslig subjekt, som jeg kaller den på samme måte, blant annet gjen-
nom vår felles naturhistorie som pattedyr. En maskin og jeg er ikke i stand til å
iscenesette maskinen som et slikt subjekt.
Vi har imidlertid sett hvordan teknologier og teknikker er viktige i isceneset-
telsen av bestemte subjektposisjoner. Vi har sett hvordan teknologier og teknik-
ker i fjøset ofte er laget for å sentrere makt, enten i bonden, eller i en automat, så
som i den elektriske hunden. Dette er også en måte å produsere bestemte sub-
jektposisjoner på; sentrerte subjektposisjoner som har “kontroll over” situasjo-
nen. Men jeg har også forsøkt å vise at kontrollen i de fleste løsdriftfjøs i stor
grad er desentrert, den er en orden som er oppstått gjennom (fjøs)kulturell evo-
lusjon.
Til slutt har jeg presentert fjøsets (re)produksjonssyklus, med spesielt fokus
på fjøsdatamaskinen. Vi har sett hvordan en spesifikk “automat” – en “self-
moving machine” i Websters ordbok – ikke er så mye “automat,” ikke så mye
autonom, ensom aktør i fjøset som det teknisk sett hadde vært mulig å lage
den. Produsenten av automaten vil i dette tilfellet ikke automatisere for mye. De
vil skape ansvarliggjørende forbindelser heller enn autonomi, vil lage kyborger
heller enn “foreldreløse” roboter.
Dette kapitlet har, i likhet med de foregående kapitlene, gitt et innblikk i et
ganske omfattende system, en “helhet,” et teknovitenskapelig nettverk for pro-
duksjon av melk, kjøtt og melkekyr. Selv om det å avgrense “helheter” ikke er
39 I dette trekantforholdet ligger da også muligheten for at bonden har rom til å være “uansvarlig”
(eller mindre kompetent), og at kua blir mindre produktiv, eventuelt underernært.

4.6. Domestikering og konfigurering 113
viktig i denne avhandlingen, så er jeg likevel blitt slått av hvor fantastisk godt
integrert den helheten som produserer Norsk Rødt Fe er. For å tydeliggjøre det
ganske fantastiske i denne teknovitenskapelige integreringen skal jeg tegne om-
risset av en helhet ved å fortelle en Science Fiction-inspirert historie om den. Jeg
skal fortelle om Matrisen, med kua i sentrum. Det at jeg plasserer kua i sentrum
betyr imidlertid ikke at historien er fortalt fra kuas perspektiv, da det følgende
systemet i stor grad er usynlig fra kuas ståsted.

114 Kapittel 4. Teknologier, aktanter og subjektposisjoner

Kapittel 5
Mellomspill: Matrisen
Livet til en norsk melkeku er ikke helt ulikt livet til menneskene i den ameri-
kanske Science Fiction-filmen The Matrix, fra 1998. Her er et kort resymé av fil-
men.
I The Matrix finner filmens helter ut at den verden de lever i – dvs. det daglige
livet i New York i 1998, med helt vanlige mennesker, hus, asfalt, biler og neonlys
– egentlig er en datasimulering. I år 2030 vant intelligente datamaskiner en ver-
denskrig mot menneskene. Resultatet av denne krigen er at verden etter 2030
ser ut som etter en atomkrig, og at datamaskinene har fått det som de vil med
menneskene. Dette innebærer at menneskene dyrkes i farmer og står i hvert sitt
“reagensrør.” Der produserer de en slags “bioenergi” som datamaskinene tren-
ger. For at menneskene skal akseptere en tilværelse i reagensrør, fôres hjernene
deres (via en plugg i nakken) med en datasimulering, og det som simuleres er
New York anno 1998. “Innbyggerne” i New York lever sine liv i lykkelig uvi-
tenhet om at de egentlig står i hver sin glasstønne, som burhøns i en moderne
broilerfabrikk. Matrisen er det nettverket av tall og beregninger som produserer
det livet, den verdenen som innbyggerne lever i, men som de alle er lykkelig el-
ler ulykkelig uvitende om eksistensen av. 1
Hvis det er noen skapninger her i verden som lever innenfor et slikt planlagt,
teknologisk univers, som de er lykkelig eller ulykkelig uvitende om, så er det
antakelig norske melkekyr av typen Norsk Rødt Fe.
Når kua ligger ute på beitet og tygger drøv så er hun kanskje i sin frieste og
minst overvåkede tilstand. Men også da er det en teknologi som setter viktige
rammer: Det elektriske gjerdet, satt opp med enkle plastpinner og en strømfø-
rende ledning, som bonden lett setter opp og forandrer i løpet av en halv times
tid om morgenen, slik at kyrne skal gå til den rette delen av beitet og bare spise
1 Bortsett fra heltene, selvfølgelig, som avslører matrisen.
115

116 Kapittel 5. Mellomspill: Matrisen
av det gresset som bonden ser at kan og bør spises. Inne i fjøset er livet hennes
temmelig detaljregulert av fjøsteknologien; liggebåser som sørger for at hun lig-
ger slik at hun skiter ned i hevden (møkkakjelleren) og ikke inn på båsen, mel-
kemaskiner og fôringsmaskiner som sørger for at hun spiser og melker i tråd
med bondens og næringens ønsker og mål.
Utenfor fjøset står en rekke institusjoner klare for å måle, registrere, insemi-
nere og kalibrere kua. Alle “offentlige” instanser (inklusive samvirkene) samar-
beider om å skape en optimal flyt av melk, sæd og data som er avgjørende for
kuas liv, produksjon og reproduksjon. Det følgende er en kort presentasjon av
de partene, de målingene og de registreringene som er viktige i produksjonen
av kyr av typen Norsk Rødt Fe, hennes muskler og hennes melk. (Se også figur
på side 117.)
Melkeprøver: To ganger i uka kommer melkebilen og henter melka. Sjåføren
lukter i melketanken for å kjenne etter om det er åpenbart sur melk. Hvis det
kjennes OK ut, tapper han den på tankbilen, og registrerer mengden. Tilbake
på meieriet tas det laboratorieprøver av denne melka, som så analyseres i labo-
ratoriet, før den blandes med resten av melken i meieriet.
11 ganger i året registrerer bonden hvor mye hver enkelt ku melker, mor-
gen og kveld, og fører dataene inn i fjøsboka. Annenhver måned sjekkes melka
grundigere. Da tar bonden melkeprøver av hver enkelt ku og sender dem med
tankbilen til meieriet. Her sjekkes celletall, 2 fett og proteinprosent for hver en-
kelt ku. Bonden får resultatene, justerer kraftfôrmengden på basis av fett og pro-
teinprosenten, og foretar tiltak, for eksempel hvis celletallet i en kus melk indi-
kerer en begynnende jurbetennelse.
I fjøsboka – til de som er medlem av kukontrollen, dvs. 92 % av melkebøndene –
registrerer bonden, i tillegg til melkemengden, data om hver enkelt kus kraftfôr-
kvoter, kalvinger (data, kjønn, kalvingsvansker, hornanlegg), utmeldinger (dvs.
slakt og salg) og innmeldinger (av kviger og eventuelt kjøp av dyr). I helseper-
men registrerer bonden, og ikke minst veterinæren, sykdommer og behandlinger
av kyr og okser. Det er spesielt kyr som registreres, med særlig vekt på data om-
kring jurbetennelse.
Slakteriet registrerer slaktevekt og kjøttfylde, og inseminøren registrerer
hvilke okser og kyr som parres.
Med jevne mellomrom kommer kontrollassistenten fra produksjonstjenesten
på besøk. Han (eller hun) ser til at alt går bra for seg, og kommer gjerne med
gode råd til driften. Kontrollassistenten har to viktige kontroll- og registrerings-
2 “Celletall” er antall celler (i hovedsak bakterier) pr. mengde melk.

Figur 5.1: Matrisen.
117

118 Kapittel 5. Mellomspill: Matrisen
funksjoner: Han registrerer dataene i fjøsboka og helsepermen, og foretar kvige-
målinger. Dette er en kvalitativ og funksjonell sjekk av kyrnes anatomi. 20 egen-
skaper sjekkes, 12 av dem relatert til juret, som avstand spenespiss - bås og jurfeste,
bak. (Nylig er det innført en forsøksordning med registrering av grovfôropptak,
noe bonden må sjekke, og så rapportere til kontrollassistenten. 3 ) I seksjon 8.7 gir
jeg et bredere bilde av kontrollassistenten.
Alle instanser som er i kontakt med kyrne eller melken sender de registrerte
dataene inn til den såkalte storfedatabasen i Oslo, som eies og drives av TINE (og
kukontrollen, som etter 1973 er en del av TINE) og NRF i fellesskap. Kontrol-
lassistenten, inseminøren, veterinæren, meieriet, slakteriet, for ikke å glemme
bonden selv – alle som har med kyrne å gjøre rapporterer flittig til storfedata-
basen om hva de har foretatt seg med dem.
Dataene i storfedatabasen brukes på to måter.
1) De sendes tilbake til bonden, i form av månedlige utskrifter fra kukontrol-
len og i form av annenhvermånedlige helseutskrifter. Her får bonden diverse
statistiske opplysninger om kyrnes produksjon og helse. Jeg nevner bare noen
få: fett, protein og celletall for hver ku, årsavdrått for hver ku, og statistisk be-
regnet helsestatus for buskapen, i sammenligning med landsgjennomsnittet.
2) Dataene brukes av NRF i deres avlsprogram for NRF-populasjonen. Ved
hjelp av storfedatabasen plukkes egnede okser i Norges land ut for å parres med
egnede kyr.
Dermed har alle disse personenes og institusjonenes handlinger en dobbelt
funksjon i forhold til kua: Ikke bare i form av den direkte handlingen, for ek-
sempel ved at veterinæren gir henne en antibiotikakur mot jurbetennelse, eller
ved at bonden justerer kraftfôrmengden på basis av hvor mye protein det er i
melka hennes, men ved at disse handlingene de siste 30-40 årene har vært med
på å kontrollere hennes arveanlegg, gjennom NRFs sentrale avlsprogram. Når
en ku produserer omtrent 20 kg melk om dagen, og fortsatt har kjøttfylde til å bli
middels god biff, så er det fordi hun er systematisk avlet til å bli en middels god
kombinasjonsku, til allsidig bruk på et vestlandsk eller nordlandsk småbruk, i
tråd med norsk bosettings- og distriktspolitikk etter krigen.
NRF har hatt monopol på feavl i Norge, fra 1968 til 1998. 1. januar 1999 gjorde
EU, gjennom EØS-avtalen, et framstøt for å åpne opp for flere aktører på det
norske storfesædmarkedet. NRF – nå som GENO – forbereder seg på å møte
konkurransen, også ved at de satser på å eksportere oksesæd. 4 I denne anled-
3 Se “Hvorfor kvigemåling?” i Buskap, nr 6, 2000.
4 Det er flere grunner til at NRF er blitt til GENO. En årsak er at skillet mellom organisasjo-

ning er storfedatabasen en av deres viktigste resurser. Det er spesielt helsekortet
og samarbeidet med veterinærene som er verdifullt. (Veterinærene er ikke orga-
nisert i et landbrukssamvirke, og de var de siste som ble med i samarbeidet om
storfedatabasen.) I Buskap nr 3-2001 gir GENO et innblikk i hva databasen er, og
hvilken verdi den kan ha i møte med framtidig internasjonal konkurranse:
Norge var det første landet i verden som etablerte et eget helsekort
på storfe i 1975. Hver ku har sitt helsekort som følger dyret hele livet,
også hvis det blir flyttet fra en besetning til en annen. Informasjonen
har vært lagret i et dataregister siden 1978, og databasen utgjør
nå registreringer på i underkant av 2 millioner dyr med fullstendige
slektskapsforhold mellom individene. I 1978 inneholdt helsekortet
registreringer på 48 helse- og fruktbarhetsegenskaper, men dette ble
utvidet til 64 egenskaper i 1989. I samme periode har det vært en systematisk
lagring av frossen oksesæd fra de viktigste avlsdyrene, noe
som gir lett tilgang til DNA og muligheter for molekylærgenetiske
studier. Ved siden av Norge er det bare Danmark, Sverige og Finland
som har klart å organisere et liknende system. Man kan derfor trygt
si at systemet er unikt i verdenssammenheng. 5
GENO har så vidt jeg kan skjønne ganske god dekning for sitt skryt. Ikke i noe
land i verden har så mange av landbrukets aktører samarbeidet så godt om å
lage en strengt vitenskapelig avlet ku-populasjon. Ikke i noen andre land – unn-
tatt Island – har alle aktørene blitt enige om å samle seg om én populasjon, én
rase. Ikke bare var Norge først ut med helsekort. Norge var blant de første til å
bruke datateknologi i feavl (1953); noe av det første norske datamaskiner gjorde
var å kjøre feavlsstatistikk.
119
Dette lille kapitlet om “matrisen” har gitt en første introduksjon til det “sys-
temet,” den konteksten, som livet i fjøset slik jeg hittil har presentert det er en
del av. Resten av avhandlingen tar oss ut av fjøset og inn i denne konteksten. Jeg
skal imidlertid ikke (systematisk) beskrive denne konteksten som et “system,”
enda mindre som en “matrise.” Matrisen var bare en liten metafor på veien. Det
er ikke meningen å reifisere denne i en holistisk fortelling om et “system” eller
et “nettverk.” Jeg er som sagt inspirert av Haraways kyborg, som er “skeptisk
til holisme, men søker forbindelser.” 6 Dette er noe jeg skal utdype i kapittel 7.
Her skal jeg hoppe rett ut i en samling historier som til sammen utgjør det vi
kan kalle NRFs historie.
nen GENO og produktet NRF skaper en tydeligere merkevareidentitet. I lanseringen av navnet
“GENO” ser jeg for første gang “NRF” omtalt som en merkevare. (“GENO er i gang” i Buskap,
nr. 4, 1999. )
5 “Helsekortdata i genetiske studier” Buskap (nr 3-2001).
6 “[Cyborgs] ... are wary of holism, but needy for connection” (Haraway 1991: 151).

120 Kapittel 5. Mellomspill: Matrisen

Kapittel 6
Fra feavlsstrid til
populasjonsgenetikk
Norsk Rødt Fe er som sagt en av norsk landbruks store suksess-historier. I 1945
var det 8 avlsorganisasjoner i Norge. De var ansvarlig for avlen av hver sin fe-
rase. NRF var lilleputten av disse 8. Mens de andre 7 forvaltet rundt 300 avls-
okser hver, hadde NRF 29 avlsokser. 1
I løpet av 50- og 60-tallet gikk NRF inn i forhandlinger om sammenslåelse
med hver og en av de andre avlsforeningene. NRF hadde en ferase og en avls-
politikk som var i tråd med den statlige landbrukspolitikken etter krigen (struk-
turrasjonaliseringen), så man kunne tenke seg at staten løftet dem fram. Men
selv om det nok var støtte å hente i dette sammenfallet, så skjedde hver av de 7
sammenslåingene som skulle finne sted fra 1959 til 1968 som et resultat av bila-
terale forhandlinger mellom organisasjonene, uten direkte statlig innblanding.
I 1968 tok NRF opp i seg det siste av de 7 andre avlslagene, Avlslaget for Sør
og Vestlandsfe, og ble i praksis monopolist på levering av avlsmateriale til norske
storfeavlere. Fra 1948 til 1997 steg melkemengden pr. ku pr. år fra 2764 kg til 6222
kg. I samme tidsrom bygde NRF, i tett samarbeid med Fellesmeieriet/TINE og
Landbrukshøgskolen, opp det nettverket for distribusjon av sæd og innsamling
av data som jeg illustrerte i forrige seksjon. Dette nettverket har gitt organisa-
sjonen en unik database for framtidig feavl.
Dette kapitlet handler om NRFs historie. Historien til den ubestridte seier-
herren i norsk feavl. Seierherrer – eller en assosiert medlem av flokken – har ofte
skrevet sin egen historie, og like ofte har de skrevet historien på en sånn måte at
seieren var et resultat av en moralsk høyverdig kvalitet ved seierherren. De vant
fordi de hadde sannheten, det skjønne, det gode eller det fornuftige på sin side.
1 Nyhus 1990: 38.
121

122 Kapittel 6. Fra feavlsstrid til populasjonsgenetikk
Historikerne kaller det “whig-historie,” og den har vært kritisert siden begrepet
ble introdusert i 1931. 2
Det er lite populært å skrive whig-historisk om vitenskapen (såvel som om
de fleste andre emner). Dette er vel, for å gjøre en lang historie kort, knyttet til
det at den allmenne troen på framskrittet er blitt problematisk, i hvert fall blant
akademikere. Det har noe med Thomas Kuhn og hans paradigmer å gjøre; noe
å gjøre med vitensskapssosiologien og dens insistering på at suksesser og fias-
koer bør forklares med henvisning til de samme samfunnsmessige forholdene
(se seksjon 2.4).
For meg ser det ut til at den vanligste historiske metoden som anvendes for å
unngå internalistisk 3 whig-historie, er å bedrive en metodisk kulturrelativisme
på historisk materiale. Det vil si, historikeren gjør det samme med en historisk
epoke som antropologene de siste 80 årene har gjort med geografiske steder:
Man skriver om innbyggerne på en måte som gjør det de sier og det de gjør for-
nuftig i forhold til andre ting de sier og gjør – heller enn å vurdere det folk sier og
gjør i forhold til et stort anlagt skjema om evolusjonens eller historiens retning.
Når 1800-tallets biologer trodde på Lamarcks teorier, 4 så er det i følge denne kul-
turrelativismen ikke interessant at biologer i dag har motbevist denne teorien.
Det interessante er hvordan Lamarcks teorier var fornuftige, ja til og med em-
pirisk verifiserbare, for de som trodde på denne teorien.
I tråd med denne avhandlingens kritikk av SSK-tradisjonen (se seksjon 2.4),
vil ikke dette kapitlet være tro mot kulturrelativistisk historieskrivning. Gene-
relt kan denne kritikken gjengis slagordmessig: Naturen spiller en rolle, også
historisk. Sannhet er derfor ikke irrelevant. Viktigere enn disse generelle be-
traktningene er kanskje de mer spesifikke grunnene jeg har for å skrive historien
om NRF slik jeg gjør, men disse er det best å ta ettersom historien fortelles. Jeg
skal begynne med å fortelle forhistorien til NRF, og jeg skal gjøre det på en måte
som også utforsker tre sjangre: ironien, kulturrelativismen, og whig-historien.
2 Butterfield 1931.
3 Vitenskapssosiologiensvending bort fra “sannhet” som kriterium for vitenskapelig suksess
ble av vitenskapssosiologene beskrevet som en vending bort fra internalistiske forklaringer (såsom
vitenskapens egne kriterier for sannhet), til en vekt på eksterne faktorer. “Ekstern” ble da
forstått som samfunnsmessige forhold, som altså ble antatt å være “utenfor” vitenskapen.
4 Lamarck mente at (deler av) det en organisme har lært eller tilpassetseg i løpet av sitt liv kan
overføres til avkommet gjennom arveanleggene, altså at “miljø” kan bli til “arv” på individnivå.
Det “mor” og “far” har lært, kan “barnet” arve gjennom den seksuelle forplantningen.

6.1. Feavlsstriden 1 123
6.1 Feavlsstriden 1
I 1885 beskriver Jon Sæland et dyrskue ved Time Kirke på Jæren slik: “[Det var]
mangearta som ein blomeseng å skoda. Det var kvitt og svart, raudt og grått, brandut
og skautut, salut og botut, stort og smått.” 5
I løpet av siste halvdel av 1800-tallet, og spesielt i løpet av 1890-årene og
fram til første verdenskrig, ble imidlertid de lokale norske kurasene – så som
Sidet Trønderfe og Dølafe – konstruert. Disse rene raseinndelingene var et for-
søk på å fjerne lokalt mangfold til fordel for ren lokal egenart. Denne raseren-
singen skjedde parallelt med at et statsapparat for storfeavl ble bygget ut, først
med 3 statsagronomer i 1854, importert fra Sverige, siden med Landbruksdi-
rektoratet fra 1877. Agronomene fra 1854 argumenterte for en krysningslinje. De
ønsket å krysse utenlandsk fe inn i de norske besetningene, og i likhet med ut-
viklingen i Sverige og Finland var det spesielt skotsk Ayrshire som ble forsøkt
importert. 6 Dette møtte betydelig motstand, og utviklet seg etter hvert til den
såkalte feavlsstriden. I 1877 vedtok det nye venstreregimet, med Johan Sverdrup
i spissen, et importforbud på Ayrshire-dyr fra Skottland. (Og det var spesielt fra
Skottland de krysningsvennlige ønsket å importere fra.) NRFs mangeårige le-
der, Helge Bækkedal, ser ut til å ha gravd ganske grundig i Stortingsdokumen-
ter fra den tiden, og har trukket fram Sverdrups argumenter. Det går fram at
Sverdrup var redd for “farlige sykdommer” 7 fra de “fremmede dyr,” 8 og at han
anså at “sakkyndigheten i så og si hele verden” anbefalte “renavl” og “innavl.” 9
Det rene var altså hjemlig – og det var renraset – mens sykdom kom utenfra.
Det var Sverdrup og de mange andre tilhengerne av rene raser som vant fram,
og på 1890-tallet var den såkalte stedegenhetslæren enerådende i statsapparatet.
Læren var utviklet av en dansk veterinær på midten av 1800-tallet, og sa, i kort-
het, at krysninger er dårlig for feavlen, rene raser er sunt, og at de rene rasene
er tilpasset en lokal natur og et lokalt stell, en lokal “naturkultur” om man vil.
På 1890-tallet reiste derfor statskonsulentene rundt og snakket med folk for å
finne ut hvordan den rene lokale rasen hadde sett ut i tidligere tider, før den
presumptivt var blitt blandet ut med importerte dyr. For at et feavlslag skulle
få statsstøtte til innkjøp av avlsokse ble det nå slik at oksen måtte være god-
kjent av Landbruksdirektoratet som lokal rase. Ved dyreskuene (som var statlig
5 Bækkedal 1980: 34.
6 Bækkedal 1980.
7 Bækkedal 1980: 66-67.
8 Bækkedal 1980: 68.
9 Bækkedal 1980: 68.

124 Kapittel 6. Fra feavlsstrid til populasjonsgenetikk
organisert) kunne ikke bonden fritt ta med seg gromkua. Staten definerte hvil-
ken rene, lokale rase som skulle tillates å stilles til skue, og veterinærene reiste
rundt på gardsbrukene og plukket ut de offisielt anerkjente renrasede dyrene. 10
Ingen andre skandinaviske land hadde noen feavlsstrid, og det var bare i Norge
at stedegenhetslæren slo igjennom i avlen. I Finland og Sverige fortsatte man
med import av skotsk Ayrshire gjennom hele siste halvdel av det 19. århundre,
det som Sverdrup mente var bærer av “farlige sykdommer.” Norsk import av
finsk og svensk Ayrshire skulle senere danne grunnlaget for Norsk Rødt Fe.
I Norge på 1800-tallet ble frie, selveiende bønder og storslagen natur sent-
rale elementer i en nasjonalisme som, i Nina Witoszeks ord, manglet en “urban
myte.” 11 På samme måte, og samtidig med, at de lokale bunadene ble konstru-
ert av en kulturell elite, var framdyrkingen av de påstått rene og lokale kurasene
i Norge en toppstyrt del av det Witoszek kaller et ideologisk fremme av “byg-
denorge som «kvintessensen av det norske» ...” 12
Med stedegenhetslæren ble det altså, i følge en av NRFs grunnleggere, ag-
ronomen Christian Wriedt, “et nasjonalt evangelium å drive med det stedegne
fe.” 13
6.2 Feavlsstriden 2
Jeg skal gi en litt tykkere beskrivelse av feavlsstriden og stedegenhetsteorien.
Denne historien er nylig skrevet av historikerne Hviid Nielsen, Monsen og Ten-
nøe, i boken Livets tre og kodenes kode. Jeg kan ikke gå dypere inn i arkivene til
norsk 1800-talls genetikk enn det de har gjort, så jeg skal ikke forsøke å konkur-
rere med dem om det. Men historien er sentral for å forstå NRFs bakgrunn, og
jeg trenger å gjenfortelle den. Deres historie er også interessant som et ekesem-
pel på den historiske kulturrelativismen, så jeg tillater meg å sitere et par sider
av deres bok (inklusive deres fotnotehenvisninger):
Darwin viste gjerne til det velutviklede engelske landbruket, hvor
Robert Blakewell (1725-1795) hadde ledet utviklingen av mer produktive
storfe- og sauetyper. Ved hjelp av innavl av utvalgte avlsdyr
hadde man klart å påvirke de nedarvede egenskapene hos dyrearten.
Selv om enkelte velstående menn hadde forsøkt å innføre
engelske avlsprinsipper til Norge, var norsk husdyravl tradisjonelt
10 Bækkedal 1980: 73-74.
11 Witoszek 1998: 60.
12 Witoszek 1998: 60.
13 Wriedt u. å., sitert i Hviid Nielsen et al. 2000: 44.

6.2. Feavlsstriden 2 125
lite planmessig drevet. 14 Dyrehold ble på begynnelsen av 1800-tallet
lavt estimert i forhold til selvberging ved hjelp av korn. Selskapet for
Norges Vel sendte i 1810 ut kaptein Lars A. Heramb for å ta rede på
forhold som var “Hornqueget betreffende.” Han utarbeidet en rapport
basert på en spørreundersøkelse blant “kyndige Mænd” rundt
omkring i landet. 15 Her gikk det frem at feavlen ikke ble forsøkt kontrollert.
Kyr, kviger, okser og kalver ble sluppet ut på sommerbeite
sammen, med kalving påfølgende vår. Det manglet både kunnskap
og ikke minst ressurser til systematisk avl. I noen bygdelag med små
bruk skiftet man på å holde okse. Hver okse ble derfor bare benyttet
ett til to år, og fikk dermed liten innvirkning på avlen. Alternativt
kunne husmenn og naboer ta med kyr til bedekning på nærmeste
storgård mot at en tok med litt høy. Det var dessuten ikke vanlig å
maksimere avdråtten til hver enkel ku ved hjelp av foring og avl. I
stedet var det vanlig å holde flest mulig kyr på minst mulig ressurser
ved hjelp av sultefôring og fôrsanking i eng og utmark. 16 Konsekvensen
av sultefôringen var at kyrne ble små og nøysomme –
mindre i 1800 enn 400 år tidligere. Det norske storfeet var “Produktet
af mange Hundrede Aars Sult,” som en observatør treffende uttrykte
det. 17 Samtidig ble det drevet en utstrakt import av storfe i kystdistriktene.
Dette, sammen med driftetrafikken fra beitemarkene i vest
til markedene på østlandet, medførte at det norske storfeet var svært
uensartet. 18
Omkring 1850 endret de politiske vilkårene for husdyravlen seg.
Den nye generasjonen embetsmenn, anført av Anton Martin Schweigaard
og Fredrik Stang, argumenterte for rasjonell og vitenskapsbasert
samfunnsstyring gjennom en aktivt intervenerende statsmakt. 19
Dette ga seg blant annet utslag i beslutningen om å opprette Den høiere
Landbrugsskolen i Ås. I proposisjonen het det at skolen skulle
danne en norm – “et fuldkomment Mønster på et rationelt Landbrug.”
20 Samtidig baserte det nye embetsmannsregimet seg på liberalistiske
prinsipper om frihandel. Tanken om at Norge skulle være
selvberget med korn ble nedprioritert, og korntollen satt ned til det
halve i 1851. 21 I stedet ble husdyrbruket satt i høgsetet. I den internasjonale
arbeidsdelingen skulle Norge bidra med store beitevidder
og godt gras til storfeet og sauen.
14 Hasund 1932: 45. Bare hist og her var det snakk om planmessig ledet avl, “og disse tiltak
druknet i massen,” som en landbrukshistoriker har uttrykt det.
15 Syrstad 1999.
16 Dette gjorde buskapene svært utsatte i uår. I 1807 mistet bøndene nordetter kysten “helt
eller for størstedelen” sine besetninger. Hasund 1932: 139f, Bækkedal 1980: 23 og 34f.
17 Bemerkningen ble ytret av kapteinløytnant Kielland under landbruksmøtet i Stavanger i
1882. Adelsteinsson 1993: 11.
18 Gjeldstad 1993: 53.
19 Slagstad 1998: 11-26.
20 Slagstad 1998: 67.
21 Tveite 1959: 215.

126 Kapittel 6. Fra feavlsstrid til populasjonsgenetikk
Som et ledd i moderniseringsbestrebelsene vedtok Stortinget i 1854
å tilsette tre statsagronomer. En av disse var den svenske agronomen
og veterinæren Johan Lindeqvist (1823-1898). 22 Av Indredepartementet
fikk Lindeqvist i oppdrag å komme med en overordnet
plan til “husdyravlens fremme”, hvor storfeavlen utvilsomt var aller
viktigst. 23 Lindeqvists plan for feavlen bygget på import og krysning
under statlig overvåkning. Han foreslo at man skulle legge hovedarbeidet
i å utvikle to feraser. I det meste av landet skulle feet fra øvre
Telemark, som de fleste var enige om utgjorde en egen rase, utbres
ved systematisk avl, mens det kraftigere skotske Ayrshirefeet skulle
benyttes som foredlingsrase i de mest jordbruksintensive distriktene
rundt Oslofjorden og Trondheimsfjorden.
En av hovedmanglene ved den norsk kvegavlen var i følge Lindeqvist
“at man i Almindelighet holder daarlige Tyre, som Eierne
tillade Hvemsomhelst uden Godtgjørelse at benytte.” 24 For å bøte
på dette skulle det opprettes statlige stamhjorder, det vil si besetninger
av utvalgte dyr som med offentlig tilsyn og økonomisk støtte
skulle krysses inne i den norske storfebestanden. Fra et arvelighetssynspunkt
betydde Lindeqvists vekt på krysning et brudd med konstanslæren,
som hadde fått et gjennombrudd i 1840-årene. I følge
denne teorien var det naturen som hadde utviklet rasene og gitt dem
nærmest uforanderlige egenskaper. Lindeqvists program var derimot
basert på muligheten for å lage nye mellomformer ved innblanding
av andre raser. 25
Lindeqvist reiste til Skottland og kjøpte Ayrshirefe til den første statlige stam-
hjorden. I 1860 ble det imidlertid påvist tuberkulose i denne besetningen. Lin-
deqvist møtte økende politisk og faglig motbør for sitt import- og krysnings-
prosjekt. Statsagronomen sa opp jobben og reiste tilbake til Sverige. 26
Lindeqvists modell med innkrysning av importert fe møtte imidlertid
sterk kritikk fra flere hold. I bunnen lå uenighet om hvordan nye
egenskaper oppstod og hvordan de festet seg til rasen, med andre
ord om forholdet mellom arv og miljø.
Mest innflytelsesrik ble den såkalte stedegenhetslæren, som la vekt
på levevilkårene på stedet der rasen hadde vokst frem, enten det var
fysiske omgivelser eller pleie. Stedegenhetslærens fremste autoritet
var professor Victor Prosch ved Landbrukshøjskolen i København.
Prosch representerte den generaliserende biologien som vi har sett
vokste frem i kjølvannet av evolusjonsteorien. Som vitenskapsmann
22For en kort orientering om Lindeqvists liv og levnet, se Baardseth 1966.
23Lindeqvist 1859, Tveite 1959: 233.
24Lindeqvist 1859: 13.
25Hviid Nielsen et al. 2000: 39-41.
26Hviid Nielsen et al. 2000: 41.

6.3. Feavlsstriden 3 127
så Prosch det som sin oppgave å finne de allmenne lovene som styrte
husdyrlivet. Og disse var i følge Prosch “ganske de samme, som de,
der gjælde for Livet i alle sine forhold. Husdyrenes hele Udviklingsgang
maa derfor sees i lyset av den almindelige Physiologi, eller som
den hedder paa Dansk: Læren om livet.” 27 Naturen var ett, og ved å få
innsikt i naturens “Sandhed, Orden og Plan,” i den moderne biologi,
kunne man bestemme menneskets muligheter til å påvirke dyrenes
egenskaper.
Prosch var godt orientert i den vitenskapelige litteraturen, og henviste
i sine bøker til en rekke tyske, franske og engelske studier.
Darwins utviklingslære kastet i følge Prosch et overraskende lys
over “flere av naturens gaader”. 28 Hovedinnvendingen mot Darwins
evolusjonslære var at tilfeldige nydannelser ikke kunne danne
grunnlaget for varige forandringer av rasen. Dette stred mot erfaringen,
fremholdt Prosch, med henvisning til blant annet “den hvidfødte
Tilstand” (albinisme), som aldri hadde vist seg i stand til å
danne faste arter. Tvert i mot var dyrenes tilpasning til omgivelsene
kun en følge av “den physiologiske Lov, at Brugen eller virksomheden
udvikler og styrker sit Redskap.” Prosch understreket derfor
at dyrenes livsvilkår, inkludert både naturforholdene på hjemstedet
og den røkt og pleie de ble underlagt, var den skapende og omdannende
kraft i Husdyravlen. Arven ble tillagt en bevarende funksjon,
den “hævder det ældre, det bestaaende, medens Pleien Trin for Trin
tvinger omdannelsen igjennem.” 29 Det lå med andre ord i kulturens
makt å forme den levende naturen. Fastheten i nedarvingen av
rasetrekkene ville øke med rasens elde og renhet. Prosch argumenterte
derfor for innavl mellom gode dyr, skjønnsomt utplukket, og
advarte mot krysning mellom fjerntstående raser. Dermed innebar
Prosch’ kritikk av Darwin også en avvisning av Lindeqvists reformprogram.
Raser var for Prosch naturlige og harmoniske enheter som
over tid hadde tilpasset seg lokale forhold. Forsøk på å krysse inn
egenskaper fra importerte dyr ville bryte med en nøye avpasset lokal
tilpasning. 30
6.3 Feavlsstriden 3
I sin historiebok NRF og norsk feavl vier Helge Bækkedal god plass – de første 100
av totalt 400 sider – til 1800-tallet, feavlsstriden og stedegenhetslæren. Grunnen
27 Prosch 1872: VI.
28 Prosch 1872: 112.
29 Prosch 1872: 152.
30 Hviid Nielsen et al. 2000: 42-43.

128 Kapittel 6. Fra feavlsstrid til populasjonsgenetikk
til denne prioriteringen er enkel: NRFs forgjenger, Norsk Avlsforening for Hornet
Slettefe, oppstod på 1920-tallet som en reaksjon på den hegemoniske renavlen og
stedegenhetslæren. Norsk Avlsforening for Hornet Slettefe ønsket seg tilbake til
en “krysningslinje.” Bækkedals empiri har jeg allerede benyttet flittig (i “Feavls-
striden 1”), og vi kommer tilbake til den. Her skal jeg derfor konsentrere meg
om bokens overordnede politiske og ideologiske vinkling. Først noen utvalgte
utsnitt fra bokens innledning:
Avl danner intet unntak fra regelen om at en må tenke før en handler.
Men tanken må ha et grunnlag i viten som er i samsvar med virkeligheten,
om ikke tanke og handling skal føres på villspor.
Avlens historie viser en ørkenvandring i søking etter brukbart kunnskapsgrunnlag.
Gang på gang mente en å ha funnet det, for senere å
oppdage at det ikke var samsvar mellom kart og terreng.
Den langvarige famling etter noe å bygge på hadde sin grunn i at
den spekulative forskning som den gang sto til rådighet, ikke strakk
til som metode for brukbar kunnskapstilegnelse på området. Slik erkjennelse
kunne bare skaffes til veie gjennom en mer eksakt forskning,
som blant annet brukte eksperimentet som metode for kunnskapstilegnelse.
31
Noen sider senere gir Bækkedal eksplisitt uttrykk for en moralsk vitenskapsop-
timisme, en moral som forøvrig utgjør den implisitte organiseringen av hele
boken:
Når slektsledd etter slektsledd lever nær grensen for eksistens, går
en nødig andre stier enn de andre har gått før med livet i behold.
Bare vitenskapen kunne bringe menneskene ut av denne vankunningstilstand.
Vitenskapen er et nødvendig oppkomme for progressive
tanker, bestrebelser og tendenser, og dens grunnleggende erkjennelser
har en egen evne til bli allemannseie. [...]
Men vitenskapens kart har ikke alltid svart til terrenget. Gjennom
hele middelalderen hadde en bare den gamle spekulative oltidsvitenskap
å bygge på. Den ga for dårlig samsvar med virkeligheten,
og virket derfor ikke forløsende, men ofte villedende. 32
Slike generelle betraktninger hører til begynnelsen av boken. Boken er også,
og hovedsakelig, en grundig empirisk gjennomgang av NRFs historie, selv om
også denne empirien er grunnleggende ideologisk/politisk vinklet. Her fra fe-
avlsstriden:
31 Bækkedal 1980: 13.
32 Bækkedal 1980: 25.

6.3. Feavlsstriden 3 129
I sin første del var feavlsstriden i det vesentligste en diskusjonsstrid.
Krysningsretningen hadde lenge overtaket i denne ved at dens
forkjempere, de fremskrittsvennlige praktikere, kunne dokumentere
sine utsagn ved egne erfaringer. Motparten var represenert ved en
gruppe som i det vesentligste doserte teori.
Etterhvert forskjøv forholdet seg, og forskyvningen var ensidig til
fordel for sistnevnte part. 33
Til slutt i denne seksjonen skal jeg sitere litt av Bækkedals empiri. Jeg har lyst til
å gi en fyldigere beskrivelse av stedegenhetsavlens måte å selektere gode dyr
på, men først en liten historisk introduksjon til sitatet.
Året 1877 var, som vi har sett i forbindelse med Sverdrupregjeringens for-
bud mot import, sentralt i krysningslinjens fall i offentlig, statsstøttet feavl. I
følge Bækkedal betegnet Sverdrup seg som “usakkyndig” i feavl. 34 (Men, legger
Bækkedal til, Sverdrups nevø var Jonas Smitt. Han ble landbruksdirektør i 1877
– utnevnt av Sverdrup – og var en varm tilhenger av stedegenhetslæren, selv om
han kun ønsket seg én “stedegen” rase i Norge, nemlig Telemarkskua. 35 )
På 1890-tallet begynte det statlige utvalget av godkjente stedegne dyr å ta
praktisk form:
Det vanlige var at distriktvise feavlsledere fant fram og bestemte
hvordan distriktets opprinnelige rase hadde vært, men slikt arbeid
kunne også bli gitt som oppdrag. Senere statskonsulent Borchgrevink
reiste både i Vestfold og Gudbrandsdalen i slikt oppdrag i 1890årene.
Ved siden av det han selv så, spurte han også folk hvordan feet
hadde sett ut i gammel tid.
En la under disse undersøkelser størst vekt på det fe en fant i utkanter
og avstengte bygder, da en gikk ut fra at dette var minst oppblandet.
[...]
Dosent Landmark (Ås) har en harmfylt artikkel om dette i NL i 1895
i samband med det første dyrskue som ble holdt i Ås etter omslaget
i avlen.
Han skriver at stedegent fe er blandinger av forskjellige slag av ukjent art.
Å se på disse dyr som stedegne, som rase, er en besynderlig framgangsmåte.
I Høyland på Jæren, skrev han, var det vanlig med ayrshirebladinger som
folk var fornøyd med. Til okseholdslaget til denne bygd, kjøpte de en okse
av Arne Omsted. Oksen fikk 1. premie på utstillingen i Kristiania 1892.
Statsbilaget til kjøp av denne oksen ble nektet med den begrunnelse at oksen
ikke var ren. Det ble derimot gitt bidrag til vestlandsokse til krysning
33 Bækkedal 1980: 71.
34 Bækkedal 1980: 67.
35 Bækkedal 1980: 56-57 og 67.

130 Kapittel 6. Fra feavlsstrid til populasjonsgenetikk
med ayrshirestammene i sognet. Skal husdyravlen ledes etter slike prinsipper,
kan staten spare sine penger til støtte for feavlen. Å krysse mjølkerike
ayrshirestammer med okser av små mjølkefattige vestlandsraser, er å rive
ned. Skal vår husdyravl gå fram, må den fremmes i samsvar med vitenskapen
på avlens område, og ikke etter mote og personlige liebhaberier.
Ved dyrskuet her i Ås var det mest dyr som minnet om smålensrase. De stod
langt tilbake for dyra på forrige skue, som mest bestod av ayrshireblandinger.
Besetningene har i det hele vesentlig bestått av slike blandinger, men
disse ble nå holdt borte fra utstillingen. Landmark hadde spurt om årsaken,
og den ene og den andre sa: “Dyrlegen sa jeg ikke skulle sende den hornete
ku på utstilling.” Dyrlegen hadde reist rundt og valgt ut kollete kyr slik at
det baketter kunne hete at også i Ås er den røde kollete Østlandstypen den
mest framtredende rase – den som ga utstillingen sitt preg. [...] 36
Johs. Iversen skriver om Momarken at skuet der bare var for smålandsrase
fra 1892. En dyrlege reiste rundt på forhånd og tok ut dyr. 37
Priviligeringen av bestemte dyregrupper gjennom utstillingsordning
og godkjennning til feavlslag, måtte i regelen praktiseres med
lempe i den første tiden for å unngå for sterke protester. Ved skuet i
Ullensaker i 1895 møtte ifølge Kr. Haave fremdeles 15 dyr av andre
raser enn rødkoller, men bare 8 av disse 15 fikk premie og bare
tredje. Men utfrysningen gikk fort, for på senere skuer møtte bare
rødkoller. 38
6.4 1800-tallets ku
De historiene jeg så langt har fortalt, handler om framveksten av en statlig, “ra-
sistisk” storfepolitikk hvor målet var å avle rene raser. Det er åpenbart at denne
avlspolitikken hadde en sterk ideologisk komponent. Men likevel, var det bare
ideologi? Hvordan så kyrne faktisk ut, hvor stedegne var de egentlig, i siste
halvdel av 1800-tallet, rundt omkring i Norges land? Fantes det noe som kunne
kalles raser?
Disse spørsmålene kan utdypes på følgende måte. For det første: Hadde det
gjennom århundrene foregått en lokal seleksjon av dyr, slik at de var tilpasset
lokale naturkulturer? For det andre: Var denne eventuelle lokale tilpasningen,
slik stedegenhetslæren hevdet, synlig i form av fargemønstre i pelsen på dyret
og i andre ytre trekk (såsom hornet/kollet)?
36 Bækkedal siterer her Landmark 1895: 325-328. Han markerer siteringer med kursiv.
37 Bækkedal siterer Iversen 1930.
38 Bækkedal 1980: 73-74.

6.4. 1800-tallets ku 131
Når det gjelder den faktiske tilpasningen, er det én “stedegen” tilpasning
som er tydelig, selv om denne gjelder for Norge som helhet, og det er at dy-
rene, som sagt, var små, “mindre i 1800 enn 400 år før.” 39 Dette var en stedegen
tilpasning, en tilpasning til lokal naturkultur som først og fremst skyldtes sulte-
fôringa. Det allment aksepterte regimet gikk ut på at man hadde så mange dyr
som mulig, slik at man fikk gjødsel til å dyrke korn, og at man (dermed) lot dem
klare seg med så lite fôr som mulig gjennom vinteren. Store dyr trengte mer mat
gjennom vinteren, og hadde derfor vanskeligere for å overleve regimet, og der-
med for å reprodusere seg. Gradvis ble de selektert vekk.
Men var det også en stedegen tilpasning på et mer lokalt nivå, slik at feet
på Jæren var tilpasset Jærsk naturkultur mens feet i Hallingdalen var tilpasset
naturkulturen der? Dette vet jeg ikke så mye om. Bækkedal gjør så godt han
kan for å vise at det ikke var noen slike stabile lokale tilpasninger, og han gjør
dette ved å vise til at det var en god del import av fe til Norge. Blant annet ble
det i perioden 1850-1920 importert så mye som §
million dyr fra Sverige. Men
£
mesteparten av dette gikk til slakt, og det er uvisst hvor mange av disse som ble
satt inn i avl. Og selv om det av og til skulle komme en ny avlsokse til en bygd
eller til et seterfellesskap, så kan likevel lokale populasjoner ha utviklet lokale
tilpasninger, for eksempel en fordøyelse som var tilpasset lokal fauna.
Det som imidlertid er mer tvilsomt er om denne lokale tilpasningen var syn-
lig i form av lokale fargemønstre i pelsen. Dette er både genetisk og naturhisto-
risk tvilsomt. Genetisk er det tvilsomt at det arvematerialet som eventuelt var
lokalt selektert også skulle være selektert for bestemte fargemønstre i pelsen. Det
er ingen grunn til at denne seleksjonen skulle være både funksjonell og estetisk.
Naturhistorisk er det tvilsomt at de lokale rasene faktisk var estetisk “rene” av
følgende grunner:
C.H. Jensenius, en av de 3 første statsagronomene som ble ansatt i 1854, skri-
ver at han etter å ha reist i en del fylker ikke hadde “...funnet noen rase. Vanskelig-
heten var at det ikke fantes synderligen konstans.” 40 Til og med Telemarksfeet var for
lite konstant, skriver han. Og for å gjenta Jon Sælands beskrivelse av dyrskuet
ved Time kirke i 1885: Flokken var “mangearta som ei blomeseng å skoda. Det var
kvitt og svart, rautt og grått, brandut og skautut, salut og botut, stort og smått.” 41 Så
det var blant annet “brandete” – stripete – fe på Jæren, som Dølafeet, ikke ens-
farget rødt som Vestlandsk Raukolle, som ifølge Norsk Landbruksmuseum er
39 Hviid Nielsen et al. 2000: 40.
40 Bækkedal 1980: 42.
41 Bækkedal 1980: 34.

132 Kapittel 6. Fra feavlsstrid til populasjonsgenetikk
Figur 6.1: Islandsk fe utviser en mangfoldighet av fargemønstre. Bildet er sakset
fra Gjeldstad 1993: 52. Foto: Bjarne Gjeldstad.
det feet som “hører hjemme” på sør-vestlandet. 42 I 1893 ble dyr med krysnings-
preg for første gang nektet til et dyreskue på Nordmøre. Ingen okse ble premi-
ert. Alle fremmøtte var krysningsdyr. 43 Variasjonen var åpenbart der, men det
ser ikke ut som de lokale særpreg – det som gjorde et distrikts dyr til en “rase”
– var til stede.
Island er interessant: Storfeet ble brakt til landet fra Norge i landnåmstiden
(874-930), og har siden vært omtrent fri for innkryssing. 44 Bjarne Gjeldstad me-
ner derfor at islandsk storfe ligner på storfeet i “visse deler av Norge for 1000 år
siden.” 45 Det islandske fe finnes i omtrent alle de fargetypene og mønstrene vi
også finner i summen av de i dag stedegne norske rasene. Den islandske storfe-
besetningen demonstrerer altså hvordan den estetiske variasjonen i summen av
de stedegne rasene ikke behøver å ha vært fordelt i raser. Det kan godt ha vært
– det var sannsynligvis – en estetisk variasjon innenfor én populasjon.
Så selv om det var stor genetisk variasjon, en “broget Mangfoldighet af Former”
som Prosch skrev, 46 så var altså denne variasjonen – i hvert fall den estetiske
variasjonen – neppe fordelt i klare og geografisk avgrensede raser, og jeg har pr. i
dag ikke klart å finne noen dokumentasjon for at de rene, lokale rasene som man
så smått begynte å konstruere etter 1877 noen gang hadde eksistert før dette.
Norsk Landbruksmuseums forvaltning av det som er igjen av de stedegne
42Se
43Bækkedal 1980: 37.
44Gjeldstad 1993.
45Gjeldstad 1993: 37.
46Sitert i Hviid Nielsen et al. 2000: 44.

6.5. Tekstpolitikk 133
kyrne er i så måte interessant. I beskrivelsen av de forskjellige rasene går hist-
orien nesten aldri lenger tilbake enn 1890-tallet. Eneste unntaket er denne kom-
mentaren til telemarksfeet:
Telemarksfeet er vår eldste storferase. Den ble definert og utstilt som
en egen rase allerede i 1856, og den første offisielle utstillingen for
telemarksfe var i Kviteseid samme høst. 47
I museets begrunnelse for å ta vare på de gamle rasene, ved å holde små beset-
ninger i live, heter det:
De gamle husdyra er en viktig del av vår kulturhistorie. Kjennskap
til de gamle husdyra er viktig for å forstå tidligere tiders produksjonsgrunnlag
og levekårene til folket i forskjellige deler av landet.
Husdyra er dessuten en viktig del av gammelt kulturlandskap. Alle
de lokale rasene som fantes av enkelte husdyrslag rundt århundreskiftet,
var svært karakteristiske trekk i landskapet. For storfe var
variasjonen så stor at en nærmest på kyrne som beitet langs veien,
kunne se hvor en var i landet. 48
Det Norsk Landbruksmuseum ikke nevner her, er at den kulturhistorien de lo-
kaliserer til rundt århundreskiftet ble skapt som kultur- og naturhistorie rett før
dette århundreskiftet, og neppe hadde eksistert før dette. “Tidligere tiders produk-
sjonsgrunnlag” blir i Landbruksmuseets utlegning til et tidløst, evig og uforan-
derlig Før, slik det Førmoderne ofte konstrueres, slik at det Moderne kan fram-
stå eksklusivt som Forandringens Tid.
Det er en viktig innsikt som forsvinner i denne historiekonstruksjonen, ikke
bare i feets tidligere form og farge, men også i norske bønders forståelse av hva
en god ku var. Det at det norske feet rundt omkring i Norges land antakelig så ut
som det islandske, i hvert fall når det gjelder mangfoldighet i farger og mønstre,
tyder på at det ikke fantes noen utbredt forståelse av at kyr var inndelt i raser, all
den stund stedegenhetslæren, såvel som alle andre europeiske raselærer, knyt-
tet rase til ytre, estetisk konformitet. Det betyr at den statlige raselæren som be-
gynte å få praktisk betydning fra 1890-tallet av, ikke eksisterte “der ute” blant
bønder og budeier før den ble etablert gjennom raseavlen.
6.5 Tekstpolitikk
Man sier gjerne om STS-forskere – sosiologer, antropologer og historikere som
studerer vitenskap og teknologi – at de studerer “oppover.” De studerer steder
47
48

134 Kapittel 6. Fra feavlsstrid til populasjonsgenetikk
som er mektige, steder som forvalter sannhet og framskritt. Et av feltets sentrale
oppgaver har derfor vært å dekonsturere autoritet. Et av vitenskapssosiologi-
ens gode bidrag i dette proskjektet er historikerne Shapin og Schaffers studie
av Robert Boyles institusjonsbygging. Gjennom etableringen av The Royal Soci-
ety of London (i 1661) jobbet Boyle og hans kolleger for å bygge en autonom in-
stitusjonalisert vitenskapelig autoritet. 49 Noe av det Shapin og Schaffer viser, er
hvordan Boyle, sammen med det som skulle bli hans kolleger i Royal Society,
utarbeidet prosedyrer for hvordan man skulle sette opp eksperimenter, hvor-
dan man skulle observere dem, og hvordan man skulle skrive for å vise at man
hadde observert korrekt. 50 For eksempel argumentrete Boyle (i Pröemial Essay) 51
for at lange, tungleste setninger, med innskutte bisetninger – gjerne nestet inn i
hverandre – som i denne setningen, er en måte å skrive på som vitner om sann-
ferdighet. Slike setninger er altså ikke et naturlig (om enn uheldig) resultat av
at (distré) professorer tenker kompliserte tanker og er dårlige forfattere. Det er
en nøye innstudert sjanger.
Donna Haraway har fortsatt Shapin og Schaffers argumentasjon, med ut-
gangspunkt i følgende sitat:
A man whose narratives could be credited as mirrors of reality was
a modest man; his reports ought to make that modsety visible. 52
Boyle og hans kommende kolleger i Royal Society ville lage rutiner for å sikre
seg at virkelighten ble sannferdig gjengitt. Shapin og Schaffer viser på hvilken
måte dette var rutiner for hvordan man satte opp eksperimenter, hvordan man
observerte dem, og hvordan man gjenga observasjonen i skriftlig format. Hara-
way fokuserer spesielt på hvordledes dette også innebar at den som observerte
og som nedtegnet hva vedkommende hadde vært vitne til, måtte ha visse kvali-
teter som gjorde vedkommende troverdig. Vedkommende måtte være en “mo-
dest man,” en beskjeden mann, skriver Shapin og Schaffer. Beskjedenheten ville
sikre at hans vitneutsagn speilet virkeligheten, heller enn å speile en brautende
49 Shapin og Schaffer 1985.
50 Det viktigste Shapin og Schaffer viser er hvordan etableringen av Royal Society var ment å
være en Politisk viktig handling (som en del av Politikken-med-stor-P), i den hensikt å oppnå
stabilitet i et England herjet av borgerkriger. De viser også hvordan Thomas Hobbes arbeidet
for å hindre denne autoriteten, også han fordi han ville skape politisk stabilitet – ved hjelp av
én sterk leder, en Leviathan – men også fordi han var engasjert i den samme naturfilosofien som
Boyle, og uenig i hans syn på tomrommets natur. (Finnes det vakuum, eller er alle tilsynelatende
tomrom fyllt med eter?) Hobbes ville gi sin Leviathan autoritet til å definere og utlede både
samfunnet og naturens lover. Leviathan skulle dedusere vakuumet eller eterens eksistens, mens
Boyle ville at Royal Society skulle vise det gjennom eksperimenter.
51 Shapin og Schaffer 1985: 63.
52 Shapin og Schaffer 1985: 65, sitert i Haraway 1997: 23.

6.5. Tekstpolitikk 135
person med markeringsbehov. 53 Haraway viser hvordan dette dreide seg om å
konstruere en ny subjektposisjon, og at dette var ganske problematisk. Det be-
skjedne vitnet, som Haraway kaller denne posisjonen, måtte være mann; bare
menn kunne observere og vitne. Kvinner og barn kunne bare være tilskuere.
Men beskjedenhet var en feminin dyd, og i Boyles samtid ble det publisert skrif-
ter som fordømte noe som også da fantes, menn i kvinneklær og kvinner i man-
neklær. Man kalte det haec vir, den feminine mann, og hic mulier den maskuline
dame. 54 “Boyle could not risk his modest witness’s being a haec vir,” skriver Hara-
way. “God forbid the experimental way of life have queer foundations.” 55 Kjønn var
altså noe av det som sto på spill når Boyle formulerte prosedyrer for god viten-
skap; dét var det fordi den nye institusjonen – vitenskapen – måtte befolkes. Den
trengte en ny type mennesker, en ny måte å være mennesker på, og dermed nye
måter å iscenesette sider ved det å være menneske på, som kjønn, klasse, alder
og rase.
Tekstpolitikk, slik jeg tenker meg det, er et omfattende begrep. Det inklude-
rer tekstlig sjanger og litterære triks, men også de mer omfattende metodiske
“triksene” man anvender for å representere studieobjektet. Gjennom disse trik-
sene iscenesetter man nødvendigvis og i samme bevegelse både studieobjektet
og studenten, forskeren. Presentasjonen av en klassisk realistisk natur – etter
etableringen av the Royal Society – iscenesetter også det beskjedne vitnet. Man
kan ikke iscenesette den ene uten også å iscenesette den andre. Man iscenesetter
nødvendigvis det beskjedne vitnet og den realistiske naturen i samme bevegelse.
STS-forskere skriver også vitenskapelige tekster, så det måtte vel kanskje
komme en refleksiv vending innen feltet, i form av en kritikk av egne skrivesti-
ler og autoritative triks. Innen STS-studiene kom denne vendingen på begyn-
nelsen av 1990-tallet, og har vært inspirerende for hvordan jeg prøver å skrive. 56
I korthet er det det følgende jeg prøver å få til:
Å ta virkeligheten på alvor ved å skrive vitenskapelig og sannferdig, og
¦
å gjøre dette, der det er nødvendig, ved at jeg er til stede i teksten. Dette
er i tråd med Latours første paragraf av “Irreductions” (se seksjon 2.5).
I denne sammenheng kan paragrafen formuleres slik: Hverken den som
skriver eller det som beskrives – er, i seg selv, reduserbart eller ureduserbart
til noe annet.
53Ordet “vitneutsagn” er ikke tilfeldig valgt. Boyle brukte de juridiske kriteriene for hva som
skulle til for å være et legitimt vitne i en rettssak til å spesifisere hva som skulle til for å være
vitne til et vitenskapelig eksperiment. Shapin og Schaffer 1985: 55-60.
54Se også
55Haraway 1997: 30.
56Se Haraway 1997, Latour 1996, Moser og Law 1999, Mol 1998.

136 Kapittel 6. Fra feavlsstrid til populasjonsgenetikk
– Eksempel: Ironien i seksjon “feavlsstriden 1” er et resultat av møtet
mellom meg og stedegenhetslæren. Den sier noe om meg, om stedegenhetslæren
og om møtet mellom oss.
Å ikke sky all autoritet, men heller ikke bruke all tilgjengelig autoritet. I et
¦
forsøk på å følge Donna Haraways oppfordring – “Queer the Modest Witness”
– er målet å dekonstruere illegitim autoritet, og å dyrke fram legitim
autoritet.
– Dette betyr blant annet at jeg heller søker autoritet i den klare tanken
i det gode empiriske eksempelet, heller enn å refere til akademiske
kolleger. 57
Jeg skal prøve å gjøre dette litt klarere med et eksempel fra den tidlige
vitenskapssosiologien. Denne sosiologien dekonstruerte gjerne naturviternes
autoritet, men beholdt sin egen. Heller enn å beskrive denne sosiologien gene-
relt, skal jeg gjennom et konkret stykke tekst vise en måte man kan beholde en
autoritet og dekonstruere en annen. Eksempelet er hentet fra en introduksjons-
artikkel til laboratoriestudier, skrevet av Karin Knorr-Cetina.
The real-time processes through which scientists, one of the most
powerful and esoteric tribes in the modern world, arrive at the goods
that continously change and enhance our “scientific” and “technological”
society are still hardly understood. In fact, these processes had
not been systematically investigated by social analysts until the mid-
1970s, when the first students of laboratories began their investigations.
58
I den innskutte bisetningen – “one of the most powerful and esoteric tribes in the mo-
dern world” – ser vi konstruktivismens radikale misjon: De mektige tas ned fra
pidestallen og gjøres, som alle oss andre, til en “moderne stamme.” Naturviten-
skapen avmytifiseres med enkel ironi.
Så sier Knorr-Cetina at denne stammens hverdagslige praksiser (noe hun gir
et distinkt vitenskapelig preg ved å kalle “real-time processes”) er “still hardly
understood.” Vi skjønner at Knorr-Cetina her henvender seg til samfunnsvitere.
Det må være de som “knapt nok forstår,” og det er to grunner til at det må være
57 Leseren får avgjøre hvor godt jeg lykkes.
Bruno Latour gjennomfører denne autoriseringen i monografien om Aramis, det mislykkede
franske “biltoget” (Latour 1996), en bok nesten uten referanser i teksten og helt uten referanseliste.
Jeg har imidlertid ikke noe ønske om å forlate referansene helt. Jeg skylder mange mye, og det
bør komme til syne. Noen steder gjør jeg dette ved lange sitater, for eksempel av Hviid Nielsen
et al. 2000, heller enn ved å gjøre det litt mer “mitt” ved skrive det om og referere til det.
58 Knorr-Cetina 1995: 141.

6.5. Tekstpolitikk 137
vitenskapssosiologer 59 hun henvender seg til. For det første: En av innsiktene
til den vitenskapssosiologien hun har vært med å skape er at forskere (naturvi-
tere som samfunnsvitere) forstår sine egne hverdagslige praksiser svært godt.
De bruker imidlertid denne kunnskapen selektivt; de bruker den blant annet til
å dekonstruere og devaluere sine kollegers synspunkter, når dette er kolleger
som de mener tar feil, for eksempel fordi de bruker gale metoder eller fordi de
fortolker data inn i gale teorier. 60 For det andre skjønner vi at det er vitenskaps-
sosiologer hun henvender seg til, fordi det er disse som skal bedrive, som hun
skriver, “systematiske undersøkelser” av vitenskapelig praksis.
I denne teksten problematiserer imidlertid ikke Knorr-Cetina selv hvem det
er som “knapt nok forstår,” og hvem som vil komme til å forstå, når vi bare
får gjennomført de systematiske undersøkelsene. Så selv om vi kan utlede av
teksten hvem det er som (knapt nok) forstår, så situerer ikke Knorr-Cetina kunn-
skapen hun snakker om.
Forskerne hun studerer, verdsliggjør og situerer hun, mens hun med
vitenskapssosiologiens kunnskap gjør det motsatte; hun iscenesetter en kunn-
skap – egentlig hennes egen – som ikke er noens, som altså ikke befinner seg
noe sted. En kunnskap som ikke befinner seg noe sted kan heller ikke ha noen
vinkling, ikke være formet av noens interesser. Den er universell og realistisk.
Den speiler verden som den er.
Den realismen jeg leser ut av sitatet ovenfor er ikke tilfeldig, ikke bare en
egenskap ved dette ene sitatet. Den er en del av den tidlige vitenskapsosiologi-
ens insistering på at “sosiale konflikter,” “aktører” og “samfunn” er virkelige,
mens den “naturen” disse aktørene oppdager kun er et resultat av sosiale for-
handlinger, ikke en årsak til at forskere blir enige (se seksjon 2.4). Som realist i
sitt studie av samfunn er hun derfor selv usynlig.
Knorr-Cetina iscenesetter altså et beskjedent vitne som henter sin autoritet
fra det at det tilsynelatende taler ingenstedsfra, og dermed søker å framstå som
interesseløst og apolitisk, som om det taler fra en “kulturløs kultur.” 61 Men det
det snarere gjør er å maskere sine interesser, sine lyster, sitt begjær, sin politikk.
Vi må finne på noe bedre, ikke bare fordi Knorr-Cetinas beskjedne vitne er
en bløff, men også fordi mange av oss ikke lenger tror på bløffen.
I 1979 beskrev psykologen James Gibson (som jeg nevnte i introduksjonen til
denne avhandlingen) møtet mellom en observatør og dennes omgivelser som et
59 Herunder inkludert vitenskapshistorikere, vitenskapsantropologer og andre vitenskaps-
studenter.
60 Se for eksempel Latour 1987.
61 Traweek 1988.

138 Kapittel 6. Fra feavlsstrid til populasjonsgenetikk
møte hvor omgivelsene “tilbyr” observatøren noe. 62 En blyant for eksempel, har
en viss verdi for et menneske. Denne verdien, altså det i vid forstand normative
ved blyanten, oppstår i møtet med mennesket, men er ikke noe som “projise-
res” på blyanten. Verdien er en egenskap ved selve blyanten, like mye som dens
tradisjonelt “objektive” egenskaper. Litt lenger fram i dette kapitlet skal jeg for-
søke å vise empirisk hvordan normene er i tingene. Vi skal nærmere bestemt se
hvordan NRF-populasjonens verdi (for NRF-avlerne) er en egenskap ved selve
populasjonen. Det kan høres litt motsetningsfullt ut: Verdien er nødvendigvis
både en verdi for noen og en egenskap ved selve tingen – like motsetningsfullt
som at ingen ting i seg selv er reduserbart eller ureduserbart til noe annet – men
mer om dette nedenfor.
Tekstpolitisk sett betyr det å følge Gibsons fenomenologi at man kan skrive
normativt og saklig, subjektivt og empirisk på en gang. At man må gjøre begge
deler på en gang. Dette er ikke ment som et argument for at man som forfatter
generelt bør være eksplisitt normativ eller moraliserende. Det er et argument for
at man samtidig kan være både saklig og til stede i teksten som noe annet enn
et klassisk beskjedent vitne. Det finnes mange måter å være til stede i teksten
på uten å miste sakligheten, uten å bli uvitenskapelig, men da tenker jeg nok
litt videre omkring saklighet og vitenskapelighet enn det som er konvensjonelt.
Seksjonene feavlsstriden 1, -2 og -3 er eksempler på ulike former for saklighet.
I det følgende skal jeg se litt på hvordan de er saklige.
6.6 Kulturrelativisme, Whig-historie og ironi
Jeg har ikke fortalt om feavlsstriden på forskjellige måter for å sette en “bad
guy” opp mot en “good guy”, men heller for å vise noen sterke og svake sider
ved både whig-historien til Bækkedal og den metodiske kulturrelativismen til
Hviid Nielsen et al. Først litt om det jeg synes er kulturrelativismens sterkeste
side, og da snakker jeg om kulturrelativismen som metode. Jeg er her spesielt in-
spirert av vitenskapsfilosofen Isabelle Stengers (som igjen er inspirert av Bruno
Latour). For å diskutere kulturrelativismens styrke skal jeg gå til en av antropo-
logiens klassikere, men jeg tror det følgende også er relevant for mye av histo-
riefaget.
I 1915 “strandet” Bronislaw Malinowski på Trobrianderøyene, nord for Au-
stralia, og skrev en fantastisk bok om de som bodde der, Trobrianderne. 63 Heller
62 Gibson 1979.
63 Malinowski 1922.

6.6. Kulturrelativisme, Whig-historie og ironi 139
enn å henfalle til en av sin samtids mange og dominerende rasistiske teorier,
skrev Malinowski om Trobrianderne på en måte som viste det verdige i Trob-
riandernes liv. Den enorme frustrasjonen og moraliseringen enhver polakk, en-
hver engelskmann – enhver norsking for den saks skyld – ville slitt med ved å
bo flere år på et så fremmedartet sted, sparte han til sin private dagbok. Til den
boka han publiserte (Agronauts of the Western Pacific) reserverte han de beskri-
velsene som i stor grad gjorde Trobriandernes liv forståelig på dette livets egne
premisser.
Gjennom 80 år med skiftende sosialantropologiske teorier (så som funk-
sjonalismer, strukturalismer og prosessanalyser) har Malinowskis kulturrelati-
visme beholdt sin posisjon som den dominerende sjanger og metode innen so-
sialantropologien som fag. I innledningen til en bok om norsk slektskap, utgitt
i 2001, gir således Olav Smedal oss en versjon av kulturrelativismen som antro-
pologiens metodiske doxa: “Ifølge en uskreven antropologisk kodeks er det ikke vår
oppgave å overprøve informantutsagn – vår oppgave er å forsøke å forstå dem og se dem
i sammenheng, både med hva de ellers måtte si, og med hva de måtte gjøre.” 64 Vi som
driver med antropologi skal forstå, ikke moralisere. Kulturrelativismen er det
viktigste metodiske og tekstpolitiske instrument for å oppnå dette.
I lys av at vi alle er blitt postmodernister – frivillig eller ufrivillig – og at flere
små historier har blitt bedre enn én stor, er det kanskje nødvendig med en pre-
sisering. Kulturrelativismen er i liten grad en relativistisk teori, på samme måte
som postmodernismen er det. Navnet bedrar. Kulturrelativismen som metode
er en type realisme. Poenget er ikke bare å avstå fra moralske vurderinger og fak-
tiske overprøvinger av informantenes utsagn. Poenget er også å gi informan-
tene mulighet til å tale gjennom våre tekster. Poenget er, slik Isabelle Stengers
kunne formulert det, å iscenesette informantene slik at de blir pålitelige vitner
for sin kultur. 65
Stengers har plukket opp ideen om “vitnet.” I likhet med Boyle, og i mot-
setning til vitenskapssosiologien, bruker hun begrepet normativt, i den hensikt
å formulere kriterier for god vitenskap. Inspirert av oversettelsens sosiologi og
Bruno Latour ser hun, slik jeg forstår henne, vitnet som en oversetter. Og, også
i tråd med Latours skriverier og antakelig ganske forskjellig fra Boyles bruk av
“vitnet,” er det ikke bare mennesker som oversetter og som vitner. Ting kan
være vitner, for eksempel de tingene man kan oppdage i et eksperiment. Hvis
man skal drive god vitenskap, så bør man tilstrebe at de konkrete og spesifikke
64 Smedal 2001: 31.
65 Stengers 1997.

140 Kapittel 6. Fra feavlsstrid til populasjonsgenetikk
“tingene” man studerer (hva enten man her studerer mennesker eller elektro-
ner) er pålitelige vitnesbyrd for den naturen eller kulturen man vil si noe om. 66
Måten hvorved man kan vite at studieobjektet er et pålitelig vitne er ved å være
klar over at det nettopp er et vitne, tenke etter hvordan det kan være et vitne, og
så tilpasse metoden slik at vitnesbyrdet får anledning til å artikuleres.
For eksempel: Hvis man er fysiker og ønsker å finne ut om det finnes gra-
vitasjonsbølger og gravitoner i universet, 67 så kan man gjøre følgende: Lag en 4
kilometer lang sylinder, send laserlys gjennom den og registrer om lengden på
armen varierer, slik den muligens vil variere hvis gravitasjonsbølger fra fjerne,
eksploderende planeter “strekker” og “krymper” tid-rommet. Siden man lett
kan komme til å registrere andre små vibrasjoner som simulerer eller ligner end-
ringer i tid-rommet, såsom mikro-jordskjelv, et passerende tog eller lignende, så
må man gjøre en vri, nemlig å bygge to slike måleinstrumenter og plassere dem
veldig langt fra hverandre (som på hver sin side av det amerikanske kontinent).
En datamaskin kan så registrere svigningene i begge instrumentene, sammen-
ligne dem og finne ut hvilke svigninger som skyldes de antatte gravitonene. Jor-
diske svigninger av den minimale størrelsen vi her snakker om, vil bare nå ett av
instrumentene. Gravitasjonsbølger som skyldes en eksploderende stjerne et an-
net sted i galaksen, vil nå begge instrumentene. 68 Observerer man dét, vet man
at det er gravitoners vitnesbyrd man nedtegner. Vitnesbyrd om at det generelt fin-
nes gravitoner/gravitasjonsbølger i universet.
Her er et annet eksempel på hvordan Stengers kriterier kan veilede god
forskning, såvel som kritisere dårlig forskning. La oss si at man skal finne ut om
rotter kan “tenke,” om de har en subjektivitet som på en eller annen måte lig-
ner menneskers subjektivitet. Vi kan si, for å gjøre en lang historie veldig kort,
at noe av det sentrale ved menneskelig subjektivitet er en form for kreativ auto-
nomi: Både mennesker og maskiner kan spille sjakk, men mennesket kan med et
sveip med hånden redefinere hele spillet og feie brikkene av brettet. Mennesker
kan dekonstruere sine egne vaner, sin egen kultur, selv om de fleste av oss bare
gjør dette av og til, og som jeg har sagt tidligere, oftest i etterpåklokskapens lys.
Noe av det vi da kan søke etter i “rottesinnet” er en eller annen form for krea-
66 Det kan hende at det man ønsker å si noe om er generelt, og altså at tingen bærer vitnesbyrd
om dette generelle fenomenet. Det kan også være at man vil si noe partikulært, og at tingen ikke
behøver å oversette – være et vitnesbyrd om – annet enn seg selv.
67 Altså at gravitasjonskraften, som den elektriske kraften, bæres av partikkelbølger,
gravitoner. Hvis disse bølgene finnes, så er de veldig svake variasjoner. Se
68 Denne presentasjonen var veldig kort, og tilsvarende unøyaktig. For mer, se .

6.6. Kulturrelativisme, Whig-historie og ironi 141
tivitet og autonomi. Hvis vi da gjør som de klassiske behavioristene og setter
opp et eksperiment med en rotte og en labyrint – hvor rotta kan velge mellom
å gå til høyre eller til venstre, og hvor det ikke finnes noen måter å unnslippe
på – så setter vi rottene inn i en sammenheng hvor rotta ikke kan gjøre annet
enn å bekrefte at de er stimulus-respons-maskiner. Behavioristen fjernet enhver
mulighet for at rotta kunne overraske oss. Den fjernet muligheten for at rotta
kunne tale til oss med sitt vitnesbyrd om rotte-subjektivitet. Behaviorismen –
i sin tidlige form – er tilsynelatende samfunnsvitenskapens mest “naturviten-
skapelige” disiplin, med sine reproduserbare eksperimenter og med mulighe-
ten for å produsere statistisk signifikante forskjeller. Men den skjønte aldri vi-
tenskapens singulære styrke; evnen til å få sine forskningssubjekter i tale. Den
var en kvasi-vitenskap som mimet naturvitenskapen uten å skjønne hvordan
dens styrke kunne oversettes til studiet av psyker. 69
Av og til snakker antropologer og andre om at antropologien er en “myk”
vitenskap, og, innforstått, at den dermed både er mindre vitenskapelig og står
lenger fra naturvitenskapene enn de “hardere” samfunnsvitenskapene. Jeg tror
dette er feil. Et godt naturvitenskapelig eksperiment er, i tråd med Stengers kri-
terier, et eksperiment som får naturen i tale, og som taler til observatøren på
en måte som gjør at observatøren ikke kan annet enn å lytte. Observatøren vil
alltid oversette budskapet, men det er, når eksperimentet virker, alltid noe som
oversettes, noe natur som gjør en forskjell. Men samfunnsvitenskapene på sitt
”hardeste” er noen ganger flinkere til å mime naturvitenskapen enn de er til
å få forskningssubjektene i tale. 70 Kulturrelativismen og eksperimentet, begge
på sitt beste, deler egenskapen å få sine forskningssubjekter i tale. De er veldig
ulike, de mimer ikke hverandre, fordi deres forskningssubjekter er veldig for-
skjellige, fordi det er noe ganske annet å få gravitoner i tale enn å få mennesker
i tale.
Hviid Nilsen, Monsen og Tennøe (i sitatet på side 127) viser oss hvordan Pro-
sch ikke bare “doserte teori,” slik Bækkedal vil ha det til, men kunne under-
bygge sine teorier både ved henvisning til andre biologer, og ved henvisning
til empiriske case. Prosh er et vitne fra sin egen samtid, og dermed kan vi forstå
ham som en del av denne samtiden. 71 I Bækkedals bok blir han en av NRFs gode
69 Se Stengers 1997 og Latour 2000.
70 Dette gjelder for den klassiske behaviorismen, og, frykter jeg, også for deler av økonomien
– som er flinkere til å lage matematiske modeller enn til å studere faktisk økonomisk adferd empirisk.
At behaviorismen og økonomien mimer naturvitenskap er også Isabelle Stengers poeng.
se Stengers 2000 og Risan 1997b.
71 Tre seksjoner i Livets tre og kodenes kode (Hviid Nielsen et al. 2000) er debatterende, teoretiserende
og spekulerende, og er helt klart ikke kulturrelativistiske. Disse seksjonene er imidlertid

142 Kapittel 6. Fra feavlsstrid til populasjonsgenetikk
fiender. En fiende som med sine, i følge Bækkedal, luftige teorier viser hvordan
NRF vant feavlen i Norge som en følge av at organisasjonen var rasjonell og
jordnær.
Det finnes imidlertid problemer med realismen i Hviid Nielsens kulturrela-
tivisme, og det er gode ting å si om Bækkedals bok.
For det første: Bækkedal ønsker utvilsomt å være objektiv på vegne av na-
turen, og forteller dermed en seiershistorie, en historie om de som hadde sann-
heten og naturen på sin side. Han er imidlertid så tydelig og skamløst whig-
historiker at han – antakelig ufrivillig, og spesielt for de mange som er blitt litt
reservert med hensyn til Vitenskapens Framskritt – blir veldig synlig, veldig til
stede i teksten, paradoksalt nok veldig “subjektiv”. Bækkedal er intet beskje-
dent vitne. Han er en Framskrittets og Sannhetens ridder. Han har en agenda,
han tror på noe, i den grad at han vet, og han skjuler det dårlig. En effekt ved
Bækkedals bok er derfor at han åpner opp for en kritisk lesning; vi ser hans
åpenbare vinkling.
Vi blir fort mistenksomme til Bækkedal. For eksempel: Hvordan klipper og
krysser han tekster for å fremme sitt eget poeng? Dosent Landmark, som Bæk-
kedal tar til inntekt for sitt eget synspunkt på feavlsstriden (og som jeg gjenga
på side 130) viser seg ved nærmere ettersyn ikke å være entydig for import og
krysning, slik man kan få inntrykk av ved å lese Bækkedal. Landmark er tilhen-
ger av både renavl og innavl, men ikke av den formen for renavl som ble søkt
praktisert i den norske stedegenhetsavlen. 72
Men selv om Bækkedal har en slik tydelig vinkling, så er han likevel empi-
risk grundig. Han presenterer lange, detaljerte historier fra norsk feavl. Dette er
historier som klart er vinklet av Bækkedal, men som likevel er så detaljert gjen-
gitt at de noen gang sviker Bækkedal, fordi de forteller om et annet NRF under
Bækkedals ledelse enn det NRF han ønsker å framstille. (Noe vi skal se i hist-
orien om Frieserimporten nedenfor, side 183.)
Problemet med Hviid Nielsen, Monsen og Tennøes metodiske kulturrelati-
visme er i denne sammenheng at forfatterne framstår som mindre vinklet enn
Bækkedal, men at de ikke nødvendigvis er det. Nedenfor skal vi se hvordan de
systematisk gjør Harald Skjervold synlig og Helge Bækkedal usynlig. Dette er
en vinkling som er i tråd med en i boken uuttalt vektlegging av de som produse-
typografisk adskilt fra resten, med grå ramme og satt i to spalter. Den klare utskillelsen av de
normative seksjonene understreker det realistiske i de rent deskriptive og kulturrelativistiske
historiefortellingene.
72 Landmark 1895.

6.6. Kulturrelativisme, Whig-historie og ironi 143
rer teorier i vitenskapen, på bekostning av vitenskap som praktisk organisering.
(Mer om dette i seksjon 8.1.)
Så man kan altså være “saklig usynlig” i teksten, som et fjernt dannet vitne,
og derfor være “usaklig.” Eller man kan, som en Framskrittets Ridder, være
“usaklig synlig” i en tekst, og derfor – muligens ufrivillig – være “saklig.”
Å skrive og lese er en i vid forstand erotisk geskjeft. Man rives med, pirres,
vemmes eller kjedes både når man leser og skriver. Man kan la noen av disse
stemningene komme til uttrykk i teksten, og man kan gjøre det uten å gi kom-
promisser til sakligheten, etterretteligheten og vitenskapeligheten. Det var for å
vise en slik stemning at jeg skrev “Feavlsstriden 1” som en ironisk historie. Ironi
er ikke noe jeg generelt anbefaler, men jeg var ironisk her av følgende grunn:
Både første og andre gang jeg leste Bækkedal ble jeg – selv om jeg ikke delte
Bækkedals naive framskrittsoptimisme – revet med av hans glimrende bok. Det
er mye derfor denne avhandlingen er blitt såpass historisk orientert. Historiene
fanget meg blant annet fordi jeg rett og slett syntes den statlige stedegenhetsav-
len var så helt utrolig teit.
Det er kanskje når man opplever noe som “teit” at det å bestrebe seg på å
skape kulturrelativistisk forståelse har sin misjon. Men ikke alltid. Det som fort-
satt hisser meg opp er det at det virker som stedegenhetsavlen – som praksis,
ikke som teoretisk vitenskap – var et overgrep. Det er ingen ting som tyder på at
norske småbønder i forrige århundre bedret sine kår gjennom stedegenhetsav-
len. Snarere tvert i mot. Et avlslag som ønsket seg en okse de mente var god risi-
kerte å få underkjent støtten til kjøp hvis statskonsulenten mente den hadde feil
farge. Stedegenhetsavlen tjente ikke bøndene, den tjente en nasjonalistisk elites
ideologiske prosjekt. Og det mest provoserende er at denne ideologien skjøv det
lokale, den lokale naturkulturen, foran seg. Kulturrelativismen som metode har
alltid også vært et politisk prosjekt, helt siden Malinowskis skildring av Trob-
rianderne som verdige i seg selv, heller enn som ufullstendige versjoner av oss.
I tilfellet stedegenhetsavlen var jeg ikke så opptatt av å iscenesette statskonsu-
lentenes verdighet, som å sikre meg at jeg avslørte den lokalismen de brukte for
å fremme en elites nasjonalisme, heller enn å fremme lokalsamfunnenes ve og
vel.

144 Kapittel 6. Fra feavlsstrid til populasjonsgenetikk
6.7 Mendelismen: “en selvfølge og en prinsippsak”
Ovenfor har jeg, i tråd med James Gibsons fenomenologi, argumentert for at
normer og ting ikke er adskilt som noe indre subjektivt og noe ytre objektivt. 73
Normene er i tingene, slik tingene er for oss. Derfor er det heller ikke noen nød-
vendig motsetning mellom å skrive “subjektivt” og “objektivt.” Denne tanke-
gangen har sin parallell i STS-tradisjonens forståelse av forholdet mellom vi-
tenskap og samfunn. Det er ikke sånn at vitenskapen er et (objektivt) “elfen-
benstårn,” at politikken er dette elfenbenstårnets (normative) “kontekst,” og at
denne konteksten “virker inn på” elfenbenstårnet. Politikken er i vitenskapen,
som normene er i tingene. Heller ikke “økonomien” er noe som “omgir” viten-
skapen. Forbindelsen er tettere. I historiene jeg skal fortelle om NRFs tilblivelse
vil vi se en del slike tette forbindelser. Mot slutten av dette kapitlet skal jeg vise
hvordan NRF-populasjonens økonomiske såvel som estetiske verdi er i selve
populasjonen, ikke en verdi som projiseres på en for mennesker ellers verdiløs
populasjon. 74 Men først skal jeg presentere en helt enkel sammenheng mellom
politikk og vitenskap, fra etableringen i 1923 av NRFs forgjenger, Norsk Avlsfor-
ening for Hornet Slettefe. To av grunnleggerne var politikeren Gunnar Knudsen
og forskeren Christian Wriedt. De sto hverandre ganske nært.
Gunnar Knudsen var statsminister i Norge i periodene 1908-1909 og 1913-
1920 og ville modernisere og effektivisere storfeet, på samme måte som han
jobbet for å modernisere og effektivisere Norge generelt. Tre handlinger kan i
denne sammenheng trekkes fram: 1) Knudsen sørger i 1915 for at agronomen
Christian Wriedt får stipend for å studere genetikk i USA. 2) I 1917 er han på-
driver for at det “skreddersys” en stilling til Wriedt, som statskonsulent i arve-
lære, en stilling Wriedt får og beholder til sin død i 1929. 3) I 1923, etter at han har
gått av som statsminister, er Knudsen med å starte Norsk Avlsforening for Hornet
Slettefe. Han blir foreningens første formann. 75
Denne avlsforeningen opererte utenfor den statlig organiserte avlen, 76 og
dermed utenfor de økonomiske støtteordningene. Den ble startet av bønder fra
73 Tittelsitatet “en selvfølge og en prinsippsak”, er Bækkedals (Bækkedal 1980: 297).
74 Her blir jeg igjen fanget av språket. Det jeg mener med at “verdien er i populasjonen” er –
som jeg har sagt før, men jeg tror det tåler å gjentas – at verdien er i tingen slik tingen er for oss.
Dette gjelder ikke bare tingens “normative verdi,” det gjelder også tingens “objektive egenskaper.”
Ingen ting ved tingen er bare en egenskap ved tingens essens eller bare en egenskap ved
tingens relasjoner. Se igjen Irreduksjoner (side 57).
75 Bækkedal 1980: 113-123 og Hviid Nielsen et al. 2000: 129-132.
76 Hviid Nielsen et al. 2000: 132.

6.7. Mendelismen: “en selvfølge og en prinsippsak” 145
det sentrale østlandet, sannsynligvis fra gårder med relativt god økonomi. De
åpnet for registrering av dyr som ikke var stedegne i henhold til de offentlige
reguleringene. Målsetningen til organisasjonen var nettopp ikke å lage noe som
var stedegent. Målsetningen var rent funksjonell – å avle for å kombinere egen-
skapene høy melkeytelse med kjøttfulle kropper. 77 Og man mente at den beste
måten å oppnå dette på var å krysse inn produktive dyr heller enn å avle på rene
raser.
Gunnar Knudsen var ikke bare stortingsmann, minister og skipsreder, han
var også bonde. Det vil si, han eide gården Borgestad på Gjerpen. Knudsens per-
sonlige konsulent i feavl på Borgestad het Christian Wriedt. Wriedt ble også den
nye avlsforeningens “ideolog, konsulent og stambokfører.” 78 Det var Wriedt, ikke
Knudsen, som sørget for at den effektiviseringen Knudsen søkte tok form av en
krysningslinje i feavlen. Wriedt skrev 217 akademiske arbeider på 17 år og fikk
sin bok Arvelæren og den økonomiske husdyravl oversatt til flere språk. 79 Han er en
av norsk landbruksvitenskaps Store Menn, en av de få som har vært internasjo-
nalt kjent, og han er hedret med en byste på Norges Landbrukshøgskole.
Jeg vil trekke fram tre prinsipper som ble viktige for den nye avlsforeningen:
Å innføre Mendels arveteorier i feavlen.
¦
Å vurdere et avlsdyr på grunnlag av dets avkom heller enn på grunnlag
¦
av ytre egenskaper og forfedre.
Å ikke slutte fra et dyrs ytre kvalitative egenskaper til dets kvantitative
¦
effektivitet.
Wriedt var en aktiv talsperson for disse tre prinsippene. Resten av dette kapitlet
dreier seg i stor grad om hvordan NRF fra 1935 til 1968 bygget opp en organi-
sasjon som samvittighetsfullt gjennnomførte disse prinsippene.
Jeg skal begynne med å presentere det siste av disse prinsippene, læren om
at man ikke kan slutte fra et dyrs ytre kvalitative egenskaper til dets kvantita-
tive effektivitet. Vi skal se hvordan Wriedt formulerte det, samt hvordan det var
sentralt i etableringen av Norsk Rødt Fe på 1930-tallet.
Hviid Nielsen, Monsen og Tennøe siterer Wriedts problematisering av for-
holdet mellom et dyrs ytre og dets kvantitative effektivitet, dvs. dets funksjo-
nelle egenskaper:
“Vi står [...] for storfeets vedkommende praktisk talt uten noget hjelpemiddel
til ved ytre bedømmelse å slutte oss til dyrenes yde-evne
77 Bækkedal 1980: 132.
78 Nyhus 1990: 28.
79 Hviid Nielsen et al. 2000: 131.

146 Kapittel 6. Fra feavlsstrid til populasjonsgenetikk
med hensyn til melkeproduksjon. Det eneste grunnlag blir, hvad dyrene
virkelig har ydet”, skrev [Wriedt] i boken Arvelæren og den økonomiske
husdyravl fra 1926. 80
[... Wriedt] gjennomførte undersøkelser over forhold mellom avdråtten
og de tradisjonelle melkemerkene på jurene, og konkluderte med
at også dette ytre kjennetegnet var nærmest verdiløst. 81
Det var mange som la vekt på kyrs ytre egenskaper, ikke bare statskonsulentene
i deres jakt på lokale raser, og i 1930, etter 40 år med statlig renavl, synes det som
om ideen om rene raser var betydelig mer utbredt enn 40 år tidligere. Gunnar
Nyhus, som var en ledende person innen NRF fra begynnelsen av 1940-tallet til
1989, og som også har skrevet en historiebok, skildrer det nye i Wriedts tanke-
gang med denne historien:
Det fortelles at Wriedt i 1924 hadde fått i oppdrag av Knudsen å reise
til Sverige for å kjøpe okse til Borgestad.
Kyrne på Borgestad var enlett raue på den tida, og statsministeren
ville gjerne ha den fargen. 128 Igelsta-Hero eller Bamse, H.S.stb.nr.
15, som den innkjøpte oksen ble hetende, var 40% kvit. Knudsen
likte bare sånn passe at Wriedt hadde kommet tilbake med en kvitflekket
okse, og ga uttrykk for det.
Forut for dette hadde statsrådets medlemmer måttet opptre i uniform,
men uniformen var på dette tidspunktet avskaffet etter initiativ
fra Gunnar Knudsen. Da Knudsen uttrykte sin misnøye med den
kvitflekkete oksen, bemerket Wriedt at det måtte være på tide for
statsministeren å avskaffe uniformene i fjøset på Borgestad, når han
hadde gjort det for regjeringens medlemmer i statsråd.
Jeg besøkte sjøl Borgestad knapt 20 år seinere og kunne konstatere
at det var mange flekkete kyr i besetningen. 82
“Det fortelles” skriver Nyhus over, og det er vel mulig for alt jeg vet at hist-
orien er en vandrehistorie. Men selv om den ikke skulle være sann, så er den
sannsynligvis gammel. Antakelig har den oppstått før Nyhus kom til Borgestad
en gang tidlig på 40-tallet, siden Nyhus på 1940-tallet hadde opplevelsen av å
kunne “konstatere at det var mange flekkete dyr i besetningen.” Det at historien
ble fortalt, sier noe om hva slags skillelinjer de involverte forstod som viktige.
80 Wriedt 1926: 104.
81 Hviid Nielsen et al. 2000: 131.
82 Nyhus 1990: 28-29. Etter 60-70 år med statsstyrtstedegen avl møtte dessuten NRF betydelig
motstand på 50- og 60-tallet. Jeg har hørt flere historier, og lest noen i Bækkedals og Nyhus’
bøker, om hvordan mange, spesielt eldre bønder, ville beholde det lokale feet – altså det feet
som for 70 år siden ble konstruert som “lokalt” og som nå hadde blitt lokalt.

6.7. Mendelismen: “en selvfølge og en prinsippsak” 147
Og den betydningsfulle forskjellen som ble kommunisert her er som følger: På
den ene siden hadde vi avl på utseende og ytre egenskaper. Denne avlen var es-
tetisk, men den var ikke rent estetisk, da den var funksjonelt legitimert. Poenget
var 1) at de stedegne dyrene var funksjonelt – “økologisk” ville vi kanskje sagt i
dag – tilpasset en lokal naturkultur, og 2) at denne tilpasningen syntes på dyrets
ytre. Johan Hircsh (Landbrukshøgskolens direktør, 1895-1905) uttrykker denne
tankegangen: “Naturen bemaler dyret med bilder fra dets utviklingshistorie.” 83
Det estetisk ytre – så som fargen – reflekterte det funksjonelt indre og ikke di-
rekte observerbare, så som potensiell evne til å produsere melk.
På den andre siden hadde vi NRFs avvisning av enhver slik sammenheng.
Funksjonaliteten kunne ikke observeres estetisk, den måtte observeres kvanti-
tativt. Wriedt hadde bevist dette vitenskapelig, i hvert fall med hensyn til mel-
kemengde.
Tilhengerne av den norske stedegenhetsavlen hverken var – eller er – alene
om å se funksjonen reflektert i estetikken. Den skotske kjøttferasen Aberdeen-
Angus, som jeg i noen av de følgende kapitlene skal sammenligne med NRF, har
blitt markedsført som en rase med gode funksjonelle og økonomiske egenska-
per. 84 Den klarer seg på beitet, uten dyrt kraftfôr, den blir til fremragende kjøtt,
og den er godlynt; den kan håndteres med “ease of management” som det he-
ter i reklamefoldere og promotion videoer. Samtidig har rasen, fra den ble avlet
fram på 1850-tallet til i dag, blitt avlet på estetiske kriterier. Dyrene skal være
helt svarte og kollete, og show and sales (“fesjåene”) er fortsatt den viktigste are-
naen for kjøp og salg av avlsokser. Før auksjonene blir dyrene vasket, gredd og
til og med sminket. Kjøperne vet at selgerne sminker dyrene, på samme måte
som bruktbilkjøpere vet at bilselgere vasker og polerer bruktbiler før salg. Li-
kevel er det funksjonelle og økonomisk lønnsomme okser som selges. En god
Aberdeen-Angus er funksjonell, økonomisk, lager god biff, og den er svart, kol-
let, og glinsende vakker. En god okse er maskulin og en god ku er feminin. Den
ytre skjønnheten reflekterer den indre funksjonaliteten.
Vi kan si det sånn at Christian Wriedts beviser har hatt veldig lite å si for
avlen av Aberdeen-Angus.
Men tilbake til NRF. I 1935 stiftes Avlsforeningen for Hedmarksfe. Foreningen
fulgte Wriedts teorier, og baserte seg på å krysse Svensk Rød Boskap og Rød
Trønder inn i den eksisterende populasjonen (som bestod av en god del Dølafe,
det offisielle stedegne feet, men også av en god del Ayrshire, ofte fra tidligere
83 Hviid Nielsen et al. 2000: 44.
84 Det følgende om Aberdeen-Angus er fra Treimo 2001.

148 Kapittel 6. Fra feavlsstrid til populasjonsgenetikk
svenskeimport). Helge Bækkedal var en av deltagerne på stiftelsesmøtet, var
en ivrig tilhenger av krysning heller enn renavl, og han ble ansatt som foren-
ingens sekretær og kåringsmann. 85 Foreningen var en av de første til å etablere
stambok, med egen kåringsmann som var ansvarlig for utfyllingen av boken.
Dette voldte myndighetene besvær, da stambøker hadde vært deres ansvar si-
den etableringen av stedegenhetsavlen. 86 Stambøker har vært et av raseavlens
viktigste redskaper siden man begynte med slikt, omkring 1850. I stamboken fø-
res slektskap og kåringer. En “ren rase” trenger en slik bok for å kunne stabilise-
res som “ren.” Parallelt med at Avlsforeningen for Hedmarksfe startet sin stam-
bokføring, etablerte derfor husdyragronomen i Hedmark en egen stambok, og
fram til 1939 ble det ført to bøker parallelt, samtidig som det ble forhandlet om
hvilken av dem som skulle være den offisielle.
I 1939 går Avlsforeningen for Hedmarksfe sammen med Norsk Avlsforening
for Hornet Slettefe for å danne en ny avlsforening. Helge Bækkedal innledet stif-
telsesmøtet med en kort orientering om foreningens formål og avlsprogram. 87
Det er tydelig av Bækkedals historiebok at han hadde lest sin Wriedt. Her skulle
det krysses. Den nye foreningen arver striden om stamboken fra Avlsforenin-
gen for Hedmarksfe, og starter en ny kamp med myndighetene, nemlig om hva
foreningen skal hete. Navnevalget var også viktig politikk. Selv ønsket de å
kalle seg Norsk Avlsforening for Rødt og Hvitt fe (NRF). Landbruksdepartementet
hadde imidlertid sterke meninger om hva foreningen burde hete. Avlsforenin-
ger på 1930-tallet hadde i tråd med stedegenhetslæren navn som knyttet feet til
et sted, og ofte også til et ytre trekk. Avlslag hadde navn som “Avlslaget for rødt
trønderfe”, “Målselvfeet” og “Avlslaget for Rødkoller” (underforstått østland-
ske rødkoller, siden rødkoller hørte hjemme på Østlandet). Landbruksdeparte-
mentet foreslo i forskjellige forhandlingsrunder derfor navnene “Opplansk flat-
bygdfe” og “Trøndersk og Østlandsk Flatbygdfe,” med derav tilhørende sted-
egen geografisk utbredelse. Den nye avlsforeningen motsatte seg dette: “...det
85 Bækkedal 1980: 138f.
86 “Myndighetene” er her representert først ved husdyragronom Sund i Hedmark, siden ved
statskonsulent Lalims i Landbruksdepartementet (Bækkedal 1980: s 144 - 145). Også det lille
avlslaget Norsk Ayrshireforening, som eksisterte fra 1902 til 1922 og Norsk Avlsforening for Hornet
Slettefe fra 1923 førte egne stambøker, uten at offentlige myndigheter protesterte. Jeg tror
grunnen til denne forskjellsbehandlingen ligger i at de to første avlsforeningene med egne stambøker
var marginale foreninger for velstående bønder uten statsstøtte. Avlsforeningen for Hedmarksfe
hadde klart ambisjoner om å bli en bred avlsorganisasjon, for hele Hedmark. Foreningen
truet åpenbart myndighetenes kontroll med den stedegne renavlen.
87 Bækkedal 1980: 149.

6.7. Mendelismen: “en selvfølge og en prinsippsak” 149
gjaldt å unngå navn som ga direktiver for avlsarbeidet eller bestemte rasens geografiske
utbredelse,” skriver Bækkedal. 88
Dette var en sentral strategisk vurdering. For det første var ikke krysnings-
retningen kompatibel med slike avgrensninger. Poenget som Bækkedal ivret for
var nettopp å unngå at storfebestanden skulle være lokalt avgrenset. For det
andre var dette en strategisk viktig vurdering fordi samtidens nye populasjons-
genetikk var (som vi skal se i neste seksjon) en statistisk vitenskap. Store popula-
sjoner var en fordel da de ga grobunn for både større genetisk variasjon, og sta-
tistisk solid avkomsgranskning. Det lå altså en “imperialisme” implisitt i arve-
læren. Større var bedre. Populasjonsgenetikken var en etablert vitenskap i 1939,
men her er jeg imidlertid litt usikker på når NRF ble seg bevisst den statistiske
og metodiske betydningen av store populasjoner. Det er klart at NRF var klar
over de store populasjonenes betydning fra slutten av 1940-tallet og utover, 89
men historiker-Bækkedal i 1980 er ikke helt klar på hvorvidt avler-Bækkedal
visste dette i 1939.
Uansett, den nye foreningen fikk det som de ville både med hensyn til nav-
net og kontrollen over stamboken, og populasjonsgenetikken skulle komme til
å bli et sentralt organiserende element for det kommende Norske Røde Fe. 90
88Bækkedal 1980: 152. Bækkedal refererer her til en uttalelse fra (det kommende) NRF, antakelig
skrevet av ham selv, men han er litt sleivete med akademiske konvensjoner, så det er
mulig at historiker-Bækkedal (i 1980) har endret litt på grammatikken og setningsbygningen til
avler-Bækkedal (i 1939) uten at disse endringene er gjort synlige.
89Dette går fram av omtrent alt NRF foretar seg fra slutten av 1940-tallet og utover, men se
spesielt Bækkedal 1980: 277f.
90Det kan synes litt paradoksalt at Bækkedal mener de unngikk geografisk og estetisk avgrensning,
all den stund det nye feet ble både “norskt” og “rødt og hvitt.” Hverken han eller
andre kilder jeg har sett kommenterer dette paradokset. Når det gjelder norskheten til NRF har
dette såvidt jeg kan se veldig lite å gjøre med det vi kunne tenke oss var en ideologisk forankring
i det “norske” (på samme måte som “Dølafeet” var ideologisk forankret i Gudbrandsdalen).
Feet ble “norskt” av pragmatiske grunner; det norske var simpelthen den største geografiske
enheten som den kommende organisasjonen hadde politisk og praktisk mulighet til å jobbe innenfor.
Når det gjelder “rødt og hvitt” tror jeg også dette var et pragmatisk valg, muligens for å tilfredstille
Landbruksdepartementets sterke behov for estetiske rase-klassifiseringer. “Rødt og
hvitt” var dessuten en ganske vid betegnelse, og kunne inkludere de fleste raser på østlandet,
også Rødt Trønderfe (som NRF tidlig hadde gode forbindelser til).
Med kontroll over stamboken kunne NRF uansett velge å inkludere svarte dyr i bestanden,
noe de også har gjort. I dag er ca. 30% av NRF-kyrne sorte eller sorte og hvite.
Farven er imidlertid ikke alltid uviktig; se Friesersaken på side 183 og de mange ønskene en
inseminør på Jæren i 1998 kan møte, seksjon 8.4.

150 Kapittel 6. Fra feavlsstrid til populasjonsgenetikk
6.8 Jakten på de statistisk signifikante forskjellene
Ovenfor trakk jeg fram tre prinsipper som var viktige for NRFs forgjenger, Norsk
Avlsforening for Hornet Slettefe, og som ble enda viktigere for NRF. Jeg har presen-
tert det første prinsippet: det å ikke slutte fra ytre, estetiske trekk ved et dyr til
“indre,” ikke umiddelbart observerbare, kvantitative trekk. I det følgende skal
jeg presentere de to andre punktene, interessen for Mendels arveteorier, og vek-
ten på å vurdere dyr på grunnlag av deres avkom, deres døtre og sønners effek-
tivitet.
I Mendels lære slik den ble gjenoppdaget og reformulert av W. Bateson rundt
år 1900, er begreper som hetrozygot, homozygot, dominant og reccesiv helt sentrale.
For ikke-biologer følger en liten oppfriskning: Enhver organisme (som repro-
duseres seksuelt) har to sett arveanlegg. Hvis de to arveanleggene i en konkret
organisme viser seg å være like, så er organismen homozygot for dette arvean-
legget. Hvis de to arveanleggene viser seg å være forskjellige, er organismen he-
trozygot. Hvis den hetrozygote blandingen av arveanleggene “A” og “a” alltid
fører til at det er arveanlegget “A” som uttrykkes i den utvokste organismen, så
sier vi at “A” er dominant, mens “a” er reccesiv. For at det reccesive anlegget skal
komme til uttrykk, må derfor organismen være homozygot reccesiv, (“aa”). Det
er mer med Mendelismen, men dette holder i første omgang. Bækkedal trekker
fram en viktig implikasjon av Mendels lære, sett i forhold til stedegenhetslærens
renavl:
De to gener i genparet kan ha samme virkning (homozygoti), eller
ha ulik virkning (hetrozygoti). I første tilfelle får en “ren” nedarving,
noe som ble antatt å være en virkning av renavl, og i andre tilfelle får
en “uren” nedarving (spaltning), hvilket ble tillagt å være resultatet
av krysning.
Da antallet av genpar er stort og kombinasjonsmuligheten for genene
overordentlig stort, vil en hos kryssbefruktere som husdyr alltid
få betydelig heterozygotisk fordeling av genene. Ved enhver forplantning
får en i virkeligheten en krysning og aldri renavl. 91
For eksempel: Et sentralt trekk ved mange renrasede og stedegne fe var hvorvidt
de var hornet eller kollet (hornløse). Telemarksfeet skulle ha horn, Østlandsk
rødkolle skulle være kollet. Denne egenskapen er et enkelt kvalitativt trekk som
styres av ett enkelt genpar. Kollet er dominant, hornet er reccesivt. Det vil si
at dyr med horn mangler arveanlegg for kollethet, de er homozygot reccesive,
91 Bækkedal 1980: 110.

6.8. Jakten på de statistisk signifikante forskjellene 151
(“aa”). To hornede dyr kan derfor ikke få et kollet avkom. To kollede foreldre,
derimot, kan få et hornet avkom, hvis begge er bærere av det reccesive arvean-
legget. (Altså, “Aa” + “Aa” kan gi “aa”.) Forskjellen mellom to anlegg innen et
enkelt dyr kan altså være like stor som forskjellen mellom to “rene” raser. Ja,
forskjellen innen et enkelt dyr kan på et vis være større enn en av stedegenhets-
lærens raseforskjeller, siden det enkelte dyret alltid er bærer av mange hetro-
zygote genpar. Med Mendels biologi ble altså ikke “rene raser” bare en tvilsom
politisk ideologi, det ble til det reneste sludder, biologisk sett. Enhver parring er
en “krysning.” Denne læren passet som hånd i hanske til NRFs krysningslinje.
Den var en del av rasjonalet bak krysningslinjen.
NRF var som sagt opptatt av å avle på to egenskaper, avdrått (melke-
mengde) og (etter hvert) kjøttfylde. I begynnelsen var avdråtten det mest
sentrale. Disse egenskapene adskilte seg fra stedegenhetsavlen på en viktig
måte: De var kvantitative, ikke kvalitative. Det stedegne feet var enten hornet
eller kollet, enten svart eller rødt, enten brandet eller sidet. Avdrått var ikke et
enten-eller. Det var en mengde. Og i følge Wriedts forskning var det lite som
tydet på at ytre kvalitative trekk reflekterte denne mengden. NRFs avlsmål
kunne således ikke stilles ut på et fesjå. De måtte måles.
De kvalitative, ytre egenskapene ved kyr (som ved andre dyr) er ofte avhen-
gig av ett eller to loki på kromosomene. De følger logikken til enkle kombinasjo-
ner av dominante og reccesive gener. Det var disse egenskapene den mendelske
biologien hadde utviklet metoder for å studere. Man utledet på grunnlag av den
mendelske logikken hvilke mulige avkom man kunne ha etter to foreldre, så tes-
tet man arveanleggene til foreldrene ved å sjekke hva slags avkom disse to or-
ganismene produserte. Et helt enkelt eksempel: Hvis minst ett av avkommene
til en kollet okse og en kollet ku har horn, så vet man at begge foreldrene er he-
trozygote. Man vet at de har skjulte (reccesive) arveanlegg for horn, og man vet
at begge må ha det. Man kan altså studere avkommene til dyr og planter, og si
noe kvalitativt sikkert om foreldrene.
Wriedt hadde ønsket å drive mendelianske avkomsundersøkelser. Men på
slutten av 1940-tallet var det klart for NRF at Mendels metode ikke dugde når
det gjaldt kvantitative egenskaper som melkemengde. Man hadde begynt å få
forståelse for at slike kvantitative egenskaper er avhengig av vekselvirkningen
mellom mange gener. Da slutter Mendels logikk å bli formallogisk. 92 Man får en
kombinatorisk eksplosjon når mange genpar virker sammen. Hvis hvert genpar
92 Populasjonsgenetikere forsto dette på 1930-tallet, kanskje tidligere. Men jeg er altså usikker
på om dette var viktig for NRF (og Bækkedal) i 1939.

152 Kapittel 6. Fra feavlsstrid til populasjonsgenetikk
kan ha 3 verdier 93 og man har 20 genpar som kan kombineres, så finnes det ca 3,5
milliarder kombinasjonsmuligheter, som alle følger hver sin mendelske logikk.
Ikke bare er det et stort tall, men disse 3,5 milliarder genotyper gir seg ikke ut-
slag i 3,5 milliarder kvalitativt forskjellige fenotyper, som kan klassifiseres like
greit som kollet versus hornet fe. De gir seg utslag i form av en kontinuerlig va-
riasjon, for eksempel i avdrått, fra det ekstremt lille til det ekstremt store.
Dette betydde ikke at mendelismen som verdensanskuelse var gal. Men-
delismens virkelighetsbilde, dens ontologi, holdt i hovedsak stand. Man antok
fortsatt at arvelige trekk i prinsippet fulgte den mendelske logikken. Men Men-
dels metodikk produserte ikke resultater, den fikk ikke naturen i tale, når spørs-
målet dreide seg om arveligheten av kvantitative egenskaper som avdrått og
kjøttfylde.
Så, gitt at NRF ønsket å avle på kvantitative trekk, hvordan skulle de få na-
turen i tale? Hvordan kunne de vite hva en god avlsku eller avlsokse var når
melkeevnen til avkommene alltid ville variere, all den stund arven ikke produ-
serte entydig kvalitative trekk? Løsningen bestod i å måle den gjennomsnittlige
veksten i avdråtten. Man selekterte på individnivå – valgte ut enkeltdyr til avlen
– men man målte resultatet av denne seleksjonen på populasjonsnivå.
Det var den populasjonsgenetikken som ble utviklet på 30-tallet som leverte
de statistiske metodene til denne avlen. Populasjonsgenetikken var en kombi-
nasjon av en biologi som gikk under navnet biometri og mendelismen. 94 Bio-
metrien var en statistisk vitenskap, utviklet fra 1890-tallet av, og var opprinnelig
i opposisjon til mendelismen. Mendelismen leverte ontologien, og biometrien
leverte de statistiske metodene. Populasjonsgenetikken kom i en matematisk og
en økologisk variant. 95 Den økologiske populasjonsgenetikken eksperimenterte
med faktiske populasjoner, gjerne med bananfluen, mens den matematiske var
en rent teoretisk vitenskap. Innenfor sistnevnte subdisiplin utviklet man blant
annet teoretiske modeller for hvordan gener kunne spre seg og var distribuert i
populasjoner. Den russiske genetikeren Chetverikov, som eksperimenterte med
babanfluepopulasjoner, studerte blant annet hvordan et gen kan ha flere feno-
typiske virkninger, og hvordan gener virker sammen, slik at et gens “fitness va-
lue” er avhengig av dets genetiske kontekst.
Vitenskapelighet kan brukes retorisk, og vi har sett eksempler på Bække-
dals vitenskapsretorikk. Men i tilfellet NRF var denne retoriske effekten under-
93 Verdiene “AA,” “Aa,” og “aa”. “Aa” og “aA” er like.
94 Hviid Nielsen et al. 2000: 135.
95 Mayr 1982: 553-559. Den økologiske ble først karakterisert som “økologisk” i 1964
(Mayr 1982: 553).

6.8. Jakten på de statistisk signifikante forskjellene 153
ordnet vitenskapens realitet. Organisasjonen tok populasjonsgenetikken dønn
alvorlig. Den var for dem, som mendelismen var det, en “selvfølge og en prin-
sippsak.” 96 Den matematiske populasjonskgenetikkens midler var papir, bly-
ant og matematiske modeller av populasjoner med uendelig antall individer. 97
Den økologiske populasjonsgenetikken dyrket bananfluer og cellekulturer, og
kunne dermed – i løpet av uker, eller til og med dager – produsere flere gene-
rasjonsledd av store populasjoner. I laboratoriene kunne de derfor produserere
statistisk signifikante forskjeller mellom disse populasjonene. NRF hadde kyr å
forholde seg til. Å utvikle populasjonsgenetikken som metode for feavl krevde
en ganske omfattende organisering; kyr lot seg ikke dyrke på petri-disker. Dette
var en organisering NRF tok til med på slutten av 1940-tallet. 98
For å organisere en populasjonsgenetisk avl av kyr var det flere problemer
som måtte overkommes, og kanskje spesielt var det to utfordringer. For det
første: Melkemengde, som kvantitative egenskaper flest, er i stor grad miljø-
betinget. Godt fôr og stell hjelper veldig på melkemengden, men har ingen
ting å si for kollethet. Man måtte derfor utvikle målemetoder og statistikk for å
kunne skille arv og miljø. For det andre var tid og organisering kritisk. Skal man
avkomsgranske en okse, så må han, eller sæden hans, distribueres til ganske
mange kyr; kyrne må gjennom en graviditet (9 måneder) for så å kalve, og
disse kalvene må så vokse opp og selv kalve før deres melkeevne kan måles.
Å avkomsundersøke en okse krever altså ikke bare at oksen må bli “morfar” –
den må bli morfar til en populasjon som er stor nok til at statistiske forskjeller
ikke forsvinner i store feilmarginer. Oksene ble altså gamle før deres produk-
tivitet kunne fastslås, og man visste ikke hvilke okser som skulle vise seg pro-
duktive, så man risikerte å fylle opp oksestasjonene med uvisse okser før man
fikk vurdert dem. Teknologi, organisasjon og nye vitenskapelige metoder måtte
på plass. Ut fra oksestasjonene måtte sæden flyte, og inn fra de mange fjøsene
måtte dataene strømme, og det måtte skje så fort som mulig.
Kunstig sædoverføring var første skritt for å øke antallet avkom etter en
okse. Nå var ikke populasjonsgenetikken den “første beveger” bak kunstig
sædoverføring. På slutten av 1930-tallet, og under andre verdenskrig, var det
dyrt og vanskelig å importere gode avlsokser. Flere lokale avlslag og enkelte
bønder og veterinærer tittet derfor på den utenlandske utviklingen av kuns-
tig sædoverføring, og begynte selv å eksperimentere med teknikken. På denne
96 Bækkedal 1980: 297.
97 Uendelig store populasjoner gjorde det lettere å regne. “Uendelig” er ikke noe praktisk problem
i matematikken, det er bare et symbol.
98 Bækkedal 1980: 278.

154 Kapittel 6. Fra feavlsstrid til populasjonsgenetikk
måten kunne samme alvsokse bedekke langt flere kyr enn tidligere. En vete-
rinær på Hedmarken var førstemann ut våren 1940, NRF fulgte opp to år se-
nere, og i løpet av de neste 15 årene startet 5 andre avlslag og to meierier med
kunstig sædoverføring. 99 NRF startet imidlertid med avkomsundersøkelser – i
tråd med Mendel, Wriedt og populasjonsgenetikken – året før de startet med
kunstig sædoverføring, og de var fullt klar over denne teknologiens betydning
for sikrere og bedre avkomsundersøkelser. 100 Utover 1940-tallet eksperimente-
rer NRF med teknikken for kunstig inseminasjon, både med hensyn til hvordan
man skulle tappe oksen for sæd (oksen pulte en treku, mens en ekte, rautende ku
ble brukt som såkalt brølerku, for å skape den rette stemningen), og med hensyn
til hvordan sæden ble fortynnet og transportert – for å sikre at sæden overlevde
transport over lange avstander.
For avkomsgranskningen var flyten som gikk den andre veien – av data fra
de mange fjøsene og tilbake til NRF – like viktig som flyten av sæd fra okse-
stasjonene. De første årene var avkomsgranskningen ganske fragmentarisk og
minimalt organisert. Men i 1948 begynner det så smått å ta av. Da legger Jordbru-
kets Produksjons- og Rasjonaliseringkomité fram en innstilling for effektivisering
av husdyrkontrollen. 10% av buskapene er på denne tid medlem av en av de
mange lokale husdyrkontrollene. Nå blir de lagt inn under meierienes sentrale
administrasjon. Målet er 60% medlemskap i løpet av 5 år (det skulle ta 25 år å
nå 60%, i dag er 98% av buskapene medlem.) 101 I 1949 legger den regjeringsopp-
nevnte Jordbrukets produksjons- og rasjonaliseringskomité fram en innstilling hvor
de tar for seg fjøskontrollen (navnene fjøskontroll og husdyrkontroll har gått om
hverandre). Fjøskontrollen skulle legge vekt på de økonomisk relevante egen-
skapene ved kyrne, altså melkeproduksjonen. De skulle ta i bruk bedre metoder
for å sikre et pålitelig tallmateriale for melkeproduksjonen, spesielt for å kunne
kartlegge arveligheten av kyrs evne til å produsere melk. 102 NRFs avlsprogram
og den statlige fokuseringen av fjøskontrollen var som laget for hverandre, og
fra 1956 bidrar NRF med finansieringen av fjøskontrollen. 103
Ganske snart blir det klart at fjøskontrollen og NRF har et logistikkproblem.
Det tar lang tid å samle inn og regne ut det ønskede tallmaterialet. (I begynnel-
sen dreide det seg om å regne ut gjennomsnittlig årlig avdrått for døtrene til så
mange som mulig av avlsoksene. Dette gjennomsnittet skulle også korrigeres for
99 Bækkedal 1980: 175-180.
100 Bækkedal 1980: 278.
101 Bruflot 1999: 37-38.
102 Hviid Nielsen et al. 2000: 134.
103 Bækkedal 1980: 283.

6.8. Jakten på de statistisk signifikante forskjellene 155
miljøet, slik at det spesifikt anga arveligheten for melkeproduksjon. Man gjorde
dette blant annet ved å sammenligne en gitt kus avdrått med gjennomsnittet for
besetningen hun var en del av. 104
I 1951 begynner Fjøskontrollen – på oppfordring fra NRF – å overføre fjøs-
kontrolldataene til hullkort, for slik å regne ut gjennomsnittlig avdrått for dat-
tergrupper på de første enkle datamaskinene i Norge. I 1952 kommer Norges
Landbrukshøgskolen (NLH) aktivt med i NRF-avlen, først ved at Harald Skjer-
vold ved NLH utvikler en såkalt indeks som bedre uttrykte den reelle avlsver-
dien for en avlsokse. Denne beregningen inneholdt flere og bedre korrigeringer,
slik at avlsverdien ble et bedre uttrykk for den genetiske komponenten i NRF-
kyrnes avdrått. I 1959 foreslår Fjøskontrollen at også denne indeksen skal be-
regnes maskinelt, av den nye store datamaskinen Emma i Bergen. Det er ikke
nei i NRFs munn. Utover 50-tallet utvikler Harald Skjervold og Ola Syrstad
(også ved NLH) – i samarbeid med NRF og Fjøskontrollen 105 – stadig flere og
bedre metoder for avkomsundersøkelser. Man begynner med utvidede registre-
ringer av høyeste dagsavdrått, utvidede kvigeprøver og mål av kjøttproduk-
sjonen. Man oppretter også registre for elitekyr og eliteokser. De populasjonsge-
netiske beregningene ble stadig sikrere og raskere. Fjøskontrollen utvikler ru-
tinene og infrastrukturen for informasjonsinndrivingen, med kontrollassisten-
ter og overassistenter. Det siste innen datateknologi tas til enhver tid i bruk. (På
denne tiden er NRF en av de største brukerne av de få datamaskinene som fin-
nes i Norge.)
NRF, på sin side, bygger ut oksestasjonene og distribusjonsformene for sæd.
Den neste, store revolusjonen i distribusjonen av oksesæd er dypfrysingen av
sæd. Teknologien utvikles i USA, Canada og England på 1950-tallet, eksperi-
menteres med i Norge på begynnelsen av 1960-tallet, og tas i full bruk av NRF
fra 1965. Sæden tilføres glyserol og fryses ned i flytende hydrogen til ¨ 196 ¤ C.
Nå kunne NRFs populasjon økes betraktelig. NRF-sæd kunne lagres i årevis og
spres til den fjerneste øy i Norge.
Samtidig med at denne teknovitenskapelige utviklingen foregikk, gikk NRF
inn i bilaterale forhandlinger med de andre avlsorganisasjonene. Man forhand-
let om utveksling av avlsokser, og, i siste instans, om sammenslåing. Disse for-
handlingene foregikk parallelt med kanaliseringspolitikken innen norsk land-
brukspolitikk. Flatbygdene på Østlandet ble stimulert til kornproduksjon og
husdyrholdet ble kanalisert til Vestlandet og Nord-Norge. Flatbygdene på Øst-
104 Bækkedal 1980: 278.
105 Men også andre organisasjoner var involvert, såsom Hedmarken Melkeleverandørforening
og Selskapet for Norges Vel (Bækkedal 1980: 281).

156 Kapittel 6. Fra feavlsstrid til populasjonsgenetikk
landet hadde vært NRFs kjerneområder. Nå ble de gradvis tømt for kyr. NRF
trengte derfor nye jaktmarker, slik at storfepopulasjonen kunne holdes konstant
og helst øke. (Og øke burde den absolutt. Fortsatt var NRF en liten avlsorganisa-
sjon, og populasjonen knapt nok stor nok til å produsere statistisk signifikante
data.)
De første diskusjonene om sammenslåing av NRF og Rødt Trønderfe (R.T.)
startet allerede i 1939. Rødt Trønderfe var et stedegent fe som stort sett stam-
met fra Ayrshire-importen på 1860-tallet. De lignet således på NRF-dyrene, og
likere ble de ettersom R.T. leide avlsokser av NRF utover 1950-tallet. I 1952 ble
det gjort et forsøk på sammenslåing. Forhandlingsdelegasjonene kom til enig-
het om å bli til Norsk Ayrshire, men årsmøtet i NRF avviste denne avtalen med
henvisning til at de ikke ville gi slipp på navnet Norsk Rødt og Hvitt Fe (NRF). 106
I 1960 møttes NRF og R.T. til nye forhandlinger, og denne gangen fikk NRF det
nesten helt som de ville. Den nye foreningen ble hetende Norsk Raudt og Kvitt Fe
(NRF), og ble enstemmig vedtatt på årsmøtene til R.T. (28/3-60) og NRF (22/6-
60). NRFs styreformann fortsatte som styreformann, og Helge Bækkedal forts-
atte som leder.
Parallelt med at NRF forhandlet sammenslåing med R.T. hadde foreningen
også forhandlet med Avlslaget for Telemarksfe i Oppland (AfT) om sammenslåing.
Denne sammenslåingen ble vedtatt på samme NRF-årsmøte, og på AfT et par
måneder tidligere. 107
Nå var NRF i ferd med å bli storebror i norsk feavl, og de senere sammenslå-
ingene kom utelukkende til å dreie seg om andre avlslags opptak i NRF. Avlsla-
get for Rødkoller ble tatt opp i NRF i august 1961, Avlslaget for Dølafe i april 1963, 108
Møre og Romsdal Mjølkesentral i januar 1964, Nordnorges melkesentral våren 1965,
Målselvfeet i juni 1965, og til slutt Avlslaget for Sør og Vestlandsfe i 1968.
Fra 1968 til og med 1998 har NRF i praksis hatt monopol på distribusjon av
oksesæd i Norge. Monopolet ble brutt ved at EU gjennom EØS tvang fram en
liberalisering pr. 1/1-1999, men foreløpig er det lite som tyder på at NRF med
det første kommer til å miste sin suverene posisjon som følge av denne libera-
liseringen.
I løpet av disse 30 årene med monopol har den teknovitenskapelige utvik-
lingen og integreringen fortsatt. I 1968 var omtrent 55% av buskapene med i ku-
106 Bækkedal 1980: 328.
107 NRF hadde forøvrig samarbeidet med krysningsvillige Telemarksfeavlere i Valdres fra slutten
av 1940-tallet – også da med aktiv støtte fra Harald Skjervold, som på den tiden var fylkesagronom
i Oppland; se seksjon 8.2 for mer om dette.
108 Nå ble navnet igjen endret, tilbake til bokmål og til Norsk Rødt Fe (NRF).

6.8. Jakten på de statistisk signifikante forskjellene 157
Figur 6.2: Avlsmål.
kontrollen, og leverte data til NRFs avl. I 1995 var tallet steget til 90%. Mål- og
beregningsteknologiene har vært under konstant utvikling, og avlsmålene har
endret seg. Pr. 1999 registrerer NRF 41 egenskaper, og avler på 12 av dem. 109
Figur 6.2 illustrerer utviklingen av avlsmålene, noe forenklet slik at en del av
egenskapene er slått sammen i større kategorier (det registreres for eksempel
flere detaljer ved jur- og benform, noe som i figuren bare vises som jur og kropp).
Siste store skudd på stammen i den teknovitenskapelige integreringen av NRF-
populasjonen er dataprogrammet Avl i Buskapen, som ble lansert i 1994. Jeg skal
komme tilbake til hvordan dette programmet virker – teknisk og sosialt – i ka-
pitlet om “Makt, medbestemmelse, disiplin og solidaritet,” da programmet er
en god illustrasjon på hvordan beslutninger om NRFs avl tas, samt på den le-
gitimiteten disse beslutningene har. Hovedsaken her er at programmet har økt
den tekniske integreringen ganske radikalt. I 2001 er situasjonen den at NRFs
avl er nesten helt automatisert. For godt over 90% av alle NRF-kyr (og tallet
er økende) er situasjonen nå den at hvilken avlsokse hun skal parres med av-
gjøres av en datamaskin. Denne datamaskinen kan være en lokal datamaskin, i
bondens fjøskontor eller i produksjonsveilederens lokaler i det lokale meieriet.
Bonden eller produksjonsveilederen kan påvirke datamaskinenes beslutninger,
men som oftest påvirkes datamaskinens beslutninger aller mest av de dataene
den via telelinjer mottar fra storfedatabasen i Oslo.
For et par år siden skrev jeg: “Internett og andre dataverktøy tas nå i bruk for
109 Noen av disse 12 egenskapene er satt sammen av flere andre egenskaper. Jeg vet ikke akkurat
hvilke som ble avlet på i 1999 (NRF 1999). I 2001 ble det avlet på 11 “store” egenskaper, som
igjen var satt sammen av 21 mindre egenskaper (se , Avl -> Avlsmål).

158 Kapittel 6. Fra feavlsstrid til populasjonsgenetikk
å administrere populasjonen av Norsk Rødt Fe. Gjennom denne organiseringen er den
norske storfebestanden i ferd med å bli et kybernetisk system. Det vil si, et til dels auto-
nomt, selvutviklende system av dyr og teknologi. På populasjonsnivå er “rasen” Norsk
Rødt Fe i ferd med å bli en kyborg, en blanding av organismer og maskiner.” 110 Jeg skrev
dette i fascinasjon over den enorme integreringen av et system som er både so-
sialt, teknisk og biologisk, og jeg har forsøkt å skildre litt av denne fascinasjonen
i den historien jeg kalte “Matrisen.”
Jeg kunne imidlertid uttrykt meg sterkere: NRF-populasjonen er ikke i ferd
med å bli en kyborg, den er en kyborg. 1990-tallets teknologi, internett og Avl i
Buskapen gir denne kyborg-tropen et fortryllende – noen vil kanskje si skrem-
mende – preg av “high tech.” Men egentlig var denne kyborgen allerede på
plass på slutten av 1950-tallet, med etableringen av registre for elitekyr og elite-
okser. I og med disse registrene var det NRF sentralt som plukket ut eliteokser
til elitekyr, og kjøpte nye ungokser fra disse parringene. Ungoksene ble til elite-
okser hvis deres avkomsgranskning ga gode resultater, og evolusjonen av po-
pulasjonen fortsatte på grunnlag av disse eliteparringene. Så fra slutten av 1950-
tallet var populasjonen av Norsk Rødt Fe en kyborg, integrert gjennom tekno-
vitenskap. 2000-tallets kyborg er bare enda mer overveldende i sin kyborghet,
fordi integrasjonen er så omfattende og automatiseringen av avlen er kommet
så langt.
*
I kapittel 8 skal jeg se på (noen sider av) hvilken rolle bøndene spilte i denne av-
len, hva slags rolle de nå spiller, samt hva slags rolle de ble forespeilet å spille,
spesielt av lederne Bækkedal og Nyhus. Vi kommer til å treffe noen av NRFs
utsendte medarbeidere, spesielt kukontrolløren, inseminøren og dataprogram-
met Avl i Buskapen. Vi skal se på (noen av) bøndenes forhold til disse aktørene.
Men før vi kommer så langt skal vi til en seksjon hvor vi skal se på forholdet
mellom det vi kan si er NRF på sitt mest stereotypisk “naturlige,” NRF som en
populasjon storfe, og det vi kan si er NRF på sitt mest stereotypisk “kulturlige,”
NRF som en verdiorientering – en verdiorientering jeg kaller NRFs etos.
6.9 En performativ ku og et performativt etos
Det følgende er ikke en historisk beretning, men jeg tror likevel det sier noe
viktig om NRFs historie. For det første sier det noe om NRFs historie fordi det
110 Risan 1999 .

6.9. En performativ ku og et performativt etos 159
handler om et etos, en grunnleggende estetisk og normativ væremåte, som var
like sentral på 1950-tallet som den er i dag, og som har formet organisasjonen
såvel som feet. 111 For det andre sier det noe om NRFs historie fordi det handler
om storfepopulasjonens betydning for historien. I denne seksjonen skal vi også
se hvordan etoset og storfepopulasjonen er to sider av samme sak.
NRF opererer med noe de kaller avlsmessig framgang. Første gang jeg ble kon-
frontert med dette begrepet, var når jeg en dag fulgte en kontrollassistent i sitt
arbeid (mer om denne dagen i seksjon 8.7). En gang i løpet av dagen hadde hun
brukt frasen “framgangen i avlsarbeidet.” Jeg merket meg det, fordi jeg stus-
set over den selvfølgelige måten hun brukte det på. Når vi (etter å ha besøkt
6 gårdsbruk) var tilbake på kontoret hennes spurte jeg henne om hun trodde
på framgangen i avlen. Hun svarte noe sånt som “Selvfølgelig!” For meg var det
ikke selvfølgelig, og forskjellen mellom oss er i denne sammenheng litt interes-
sant.
I det universitetsmiljøet jeg har tilbrakt mesteparten av tiden min de siste 15
årene – blant studenter og etter hvert ansatte innen samfunnsvitenskap og hu-
maniora – er “framskrittet” dypt problematisk. Det er sjelden vi bruker et slikt
ord uten å legge til litt, for ikke å si betydelig, ironisk distanse. I boken L skild-
rer Erlend Loe denne ironien på en måte som jeg kjenner meg godt igjen i. Han
beskriver oss som “vi som ikke bygde landet.” 112 Det store framskrittet er over.
De store oppdagelsesreisene er allerede utført av folk som Thor Heyerdal. (Det
store framskrittet ledet dessuten til atomvåpen og DDT, så man kan hevde at
det er gode grunner til å være skeptisk.)
Kontrollassistenten snakket ikke om det Store Framskrittet generelt, bare om
framgangen i avlen. Likevel reagerte jeg med undring. Jeg tok desverre ikke te-
maet videre, og skrev ingen detaljerte feltnotater om akkurat hva vi sa, antakelig
fordi jeg ikke hadde planlagt å skrive så mye om avlen av NRF når jeg var på
Jæren, muligens også fordi jeg trodde dette mer var et uttrykk for en personlig
forskjell mellom meg og henne, og dermed av liten allmenn interesse.
Når jeg kom tilbake til Oslo og begynte å lese NRF-litteratur, skjønte jeg
imidlertid hvor kontrollassistenten hadde begrepet sitt fra. Jeg skjønte at hun
111 Det er mye ved NRF som kan kalles “en grunnleggende estetiske og normativ væremåte.”
Noen av disse normene vil stå i konflikt med hverandre, som forholdet mellom distriktshensyn
og effektivisering. Det jeg her mener med “NRFs etos” beskriver kun én side ved organisasjonen
og feet, og burde kanskje mer presist refereres til som “et av NRFs etos.” NRF hviler altså
på et bredere verdigrunnlag enn det jeg presenterer her. I presentasjonen av NRFs samvirkeorganisering
(kapittel 8) vil jeg diskutere andre verdigrunnlag.
Når dette er sagt bør det legges til at jeg likevel tror dette kapittelet presenterer et av organisasjonens
viktigste etos.
112 Loe 2000.

160 Kapittel 6. Fra feavlsstrid til populasjonsgenetikk
ikke nødvendigvis hadde det fra en generell, moderne framskrittsoptimisme.
Med sitt hovedfag fra husdyrlinja på Landbrukshøgskolen visste hun at den
avlsmessige framgang er et spesifikt populasjonsgenetisk begrep, en mengde. For-
melen for å regne ut den avlsmessige framgangen ble utviklet av den ameri-
kanske populasjonsgenetikeren Jay L. Lush en gang på 40- eller 50-tallet (eller
muligens ennå tidligere), og innført av Harald Skjervold i NRF-avlen på samme
tid. Jeg har sett formelen i litt forskjellige varianter; Skjervold gir en forenklet og
pedagogisk innføring i den i Buskap og Avdrått nr 2, 1956. 113 GENOs nettsider
anno 2002 gir en omfattende forklaring av dens forskjellige variabler og omreg-
ningstabeller, 114 og Bækkedal presenterer den i sin historiebok. For bare å gi et
inntrykk av den matematikken jeg snakker om er Bækkedals versjon fin:
G©
, der
G© = Avlsmessig framgang,
h £ = Sikkerhet (arvbarhet),
S = Seleksjonsdifferansen, og
L = Tiden mellom generasjoner (Generasjonsintervallet). 115
For den som virkelig vil skjønne formelen henviser jeg til GENOs nettsider.
Selvfølgeligheten som omgir måten den avlsmessige framgang (G© ) har blitt
presentert på – de stedene jeg har møtt begrepet 116 – antyder at måten det her
blir forstått på er en hegemonisk forståelse. Dette betyr ikke at det ikke kan
finnes mange og motsetningsfulle måter som begrepet, blant bønder og av-
lere, blir forstått på. Det kan, for eksempel, godt finnes bønder som bruker be-
grepet med en Erlend Loesk ironi. 117 Det jeg mener med at den uproblemati-
serte, selvfølgelig-sanne forståelsen av G© er en hegemonisk forståelse er, for
det første, at denne forståelsen ligger til grunn for de presentasjonene som gjø-
res av begrepet på autorative steder, for eksempel GENOs nettsider, og for det
andre, at de som eventuelt ikke tror på den avlsmessige framgang vil måtte ar-
gumentere for sitt syn, mens de som tror på det kan ta gyldigheten av sin tro for
gitt.
Første gang jeg så formelen for G© møtte jeg den med den samme skepsis
som når jeg snakket med kontrollassistenten om den avlsmessige framgang:
113Skjervold 1960.
114 . Klikk på “Avl” og så “Avlsmessig framgang”.
115Bækkedal 1980: 299. Både formelen og beskrivelsene er Bækkedals. Han henviser igjen til
Lush.
116Disse stedene er alle nevnt ovenfor; samtalen med kontrollassistenten, nettsidene, Bækkedals
bok og Skjervolds artikkel.
117Dette vet jeg ikke, jeg har ikke undersøkt det.

6.9. En performativ ku og et performativt etos 161
Kan et så relativt begrep som framgang måles? Er ikke dagens framgang mor-
gendagens problem? Er ikke “framgang” så normativt og subjektivt at det umu-
lig kan måles?
Det er noe i disse innvendingene: Framgang i tilvekst kan også føre til fram-
gang i kalvevansker; framgangen i avdrått kan føre til framgang i jurbetennelse.
Men dette er innvendinger som NRF er meget godt klar over; det er avlsproble-
matikk som de møter offensivt, og som de studerer med vitenskapelig grundig-
het. Viktigere enn disse innvendingene er det, i hvert fall i første omgang, å er-
kjenne at min skepsis var en smule malplassert. Det er nødvendig å ta inn over
seg at troen på den avlsmessige framgang ikke bare er en tro, det er en velbe-
grunnet tro. Man kan faktisk måle avlsmessig framgang. Skjervolds artikkel fra
1956 viser hvor trivielt sant det er at avlsmessig framgang kan måles.
G© er noe man måler for bestemte egenskaper. Skjervold bruker melkefett
som eksempel (og dermed indirekte også avdrått; mye, fet melk ble prioritert i
avlen 118 ). Han skriver:
Den avlsmessige framgang som vi kan vente fra år til år innenfor en
rase eller besetning, avhenger av:
1) Hvor mye avlsdyrene arvemessig sett i gjennomsnitt ligger over
rasemiddelet (eller besetningsmiddelet).
2) Den gjennomsnittlige avstand mellom generasjonene eller generasjonsintervallet,
dvs. den gjennomsnittlige alder til foreldrene når
avkommet fødes.
Antar vi således at foreldrene arvemessig ligger 10 kg mjølkefett
over rasemidlet, og generasjonsintervallet er 5 år, vil den avlsmessige
framgang pr. år bli 2 kg mjølkefett. Denne framgangen blir imidlertid
bare halvdelen så stor om generasjonsintervallet er 10 år. 119
Det at avlsmessig framgang er et faktisk (eventuelt “fysisk” eller “naturlig”) fe-
nomen betyr ikke at det ikke også er et normativt (eventuelt “subjektivt” eller
“kulturlig”) fenomen.
La oss rekapitulere litt av den NRF-historien jeg har fortalt. Vi har sett at
metodene til den klassiske mendelismen ikke produserte resultater (som en na-
turviter typisk ville si), selv om mendelismens ontologi holdt stand. Kombina-
sjonen av den mendelske ontologi og biometrikernes statistiske metoder, dvs.
118 Det er altså klart, for NRF såvel som for andre, at målene for framgangen i avlen endrer seg.
Melkefettet, som var et gode i 1956, er et problem for mange i dag. I så fall er det kanskje en trøst
for oss i dag at fettprosenthar vist seg nærmest umulig å avle på. Fra 1948 til 1995 økte avdråtten
til kyr i kukontrollen fra 2764 kg pr. år til 6328 kg pr. år (opp 129%), mens fettprosenten har ligget
temmelig stabilt rundt 4 % (Bruflot 1999: 30).
119 Skjervold 1960: 85.

162 Kapittel 6. Fra feavlsstrid til populasjonsgenetikk
populasjonsgenetikken, den kombinasjonen “produserte resultater”, i hvert fall
når man studerte cellekulturer eller bananfluer. Harald Skjervolds og andres
teoretiske tilpasning av disse metodene til feavl, utviklingen av teknologier
som kunstig inseminasjon, elektronisk databehandling og dypfrysning av sæd,
NRFs tidlige, pågående og gjennomførte bruk av disse teknologiene, fjøskon-
trollens effektive informasjonsinndriving, NRFs gjennomførte satsing på å øke
populasjonen og dermed muligheten for å produsere statistisk signifikante for-
skjeller – ved aktivt å søke sammenslåinger med andre avlsforeninger – hele
dette heterogene nettverket av bønder, vitenskap, ingeniørkunst og politikk,
dette nettverket produserte resultater.
Disse resultatene var på et vis “objektive,” hvis man absolutt vil bruke det
ordet. Eller man kunne si det med Isabelle Stengers: Dette heterogene nettver-
ket fikk natur i tale på en bestemt måte (“natur” denne gang i form av en po-
pulasjon kveg). Det var en måte å spørre på som gjorde det mulig for statistisk
relevante forskjeller å gjøre en forskjell i menneskers forståelse av og omgang
med denne naturen. Når spørsmålet ble stilt på den rette måten (og “rette må-
ten” var som vi har sett avhengig av en stor organisatorisk utvikling), så hjalp
det ikke hva den som spurte mente, trodde eller ønsket. Da var tallenes tale klar
og tydelig. Og poenget til de som produserte spørsmålet var nettopp å få tal-
lene til å tale, slik at deres egne “fordommer” skulle gjøres irrelevante. Og vi-
dere: Tallenes tale var ikke bare tallenes (egen) tale. Poenget med for eksempel
å øke bestanden av NRF-kyr, var å produsere tall som var troverdige vitneprov.
De vitnet om noe annet enn seg selv, de oversatte noe annet, noe annet som talte
gjennom dem. Dette “noe” var storfebestanden.
Det at de lyktes i å få naturen i tale på denne måten illustreres ved at beset-
ningen av NRF kyr har doblet sin melkeproduksjon siden 1950. Når tallene viste
at okse Gran 493 var blant de beste oksene på 50-tallet, så stemte det faktisk. Å
satse på denne oksens arvemateriale betalte seg; kyrne melket faktisk mer.
I denne måten å snakke om “objektivitet” på, er det minst to “aktører.” For
det første er det den som stiller et spørsmål, i dette tilfellet et stort heterogent
nettverk av mennesker og maskiner. Å stille spørsmålet godt, var ikke et spørs-
mål om å være “fordomsfri,” det var, på konstruktivistisk vis, et spørsmål om å
utvikle et teknisk og menneskelig nettverk av relevante ferdigheter og kunnska-
per.
Når så spørsmålet ble stilt på en relevant måte, så ble også storfebestanden
aktør. Bestanden ble aktør fordi den besvarte spørsmålet, og den gjorde det på
en sånn måte at den som ikke ville lytte enten måtte lukke øynene eller lyve (for

6.9. En performativ ku og et performativt etos 163
seg selv). Spørsmålet fikk, på realistisk vis, naturen i tale. (Og i dette tilfellet er
det ikke den enkelte kua eller oksen som er aktører. Det er hele populasjonen;
det er populasjonen som produserer signifikante statistiske forskjeller.)
Men det er mer involvert i historien om NRFs avkomsgranskning enn bare
faktisitet. Måten spørsmålet ble stilt på gjorde noe annet med både de som stilte
spørsmålet (NRFs nettverk av mennesker og maskiner) og de som svarte på
spørsmålet (NRFs kyr), noe som vi normalt ikke tilskriver det faktiske. Vi skal
se hvordan dette “noe” er normativt.
Når man sier om en okse at dens døtre produserer signifikant mer melk enn
døtrene til en annen okse, så ligger det også en slags implisitt økonomisk verdi
i dyrene. Den faktiske målingen som produserer den statistisk signifikante for-
skjellen ble gjort i en enhet som i seg selv var økonomisk viktig (såsom melk- og
kjøttmengde). Siden de første målingene av G© for melk har NRF utvidet avls-
målene og måler nå G© for 41 egenskaper ved melkekyr. Alle disse egenskapene
er på ulikt vis økonomisk nyttige egenskaper. Det er egenskaper som effekti-
viserer eller forbedrer. Denne fokuseringen på effektivitet er noe vi kan kalle
performativitet. Jeg har en bestemt forståelse av “performativitet” i tankene, en
forståelse jeg har fra Jean-Francois Lyotards diskusjon av moderne vitenskap.
Denne vitenskapen, hevder Lyotard, legitimeres ved at den er pragmatisk, og
den gjøres pragmatisk gjennom teknologi. Teknologi beskriver Lyotard som et
“språkspill”:
Technology is [...] a game pertaining not to the true, the just, or the
beautiful, etc, but to efficiency: a technical “move” is “good” when
it does better and/or expends less energy than another. 120
Lyotard, slik jeg leser ham, reduserer moderne vitenskap til et teknologisk spill
om effektivitet. Det skjønne, det sanne og det rettferdige blir underordnet det
effektive. Eller vi kunne si det ennå sterkere: Performativitet betyr at et “trekk”
er sant, rettferdig eller skjønt når det virker. Det stemmer ganske bra å si at dette
prinsippet – “The principle of optimal performance” 121 – var (og fortsatt er) et
av NRFs sentrale etos. NRFs kyr var både “sanne” og “skjønne” når de “virket,”
når de produserte mer melk. Lyotard fanger hovedpoenget i NRFs avl: nemlig
å produsere en ku som ved samme “input” av energi (i form av fôr og stell) pro-
duserte mer “output” (i form av melk, og etter hvert kjøtt). Man kan innvende
mot denne reduksjonen at NRF-avlen også hadde andre mål. Det lå distriktspo-
litiske hensyn bak avlen av en kombinasjonsku, og det var fortsatt spørsmålet
120 Lyotard 1979: 44.
121 Lyotard 1979: 44.

164 Kapittel 6. Fra feavlsstrid til populasjonsgenetikk
om hvorvidt en svart ku var like god som en rød, noe jeg kommer inn på se-
nere. Likevel holder Lyotards reduksjon i det store og hele. Den holder, selv om
den forenkler og reduserer, fordi også NRF prøvde å forenkle og redusere av-
len. De forenklet og reduserte avl til statistisk signifikante forskjeller i melk- og
kjøttmengde.
NRFs performativitet var imidlertid mer enn en egenskap ved et bestemt
“språkspill,” slik Lyoterd definerer performativiteten. Sannheten – i form av økt
effektivitet – var synlig som statistisk signifikante forskjeller i tallenes tale. Den
biologiske evolusjonen som faktisk foregikk i storfepopulasjonen var i tråd med
populasjonsgenetikken, en evolusjon som forutsatte populasjonen som statis-
tisk størrelse. Evolusjonen ble målt, det vil si observert, på populasjonsnivå, og
den ble observert i en måleenhet som var en performativ størrlse, så som end-
ringen i melkemengde pr. ku pr. år (G© for avdrått). “[The] spirit of performati-
vity,” 122 den grunnleggende verdiorienteringen som vi kan kalle NRFs perfor-
mative etos, var altså mer enn bare diskursiv. Det var en egenskap ved de statis-
tisk signifikante forskjellene, fordi dette var signifikante forskjeller i en perfor-
mativ verdi. Performativiteten var altså en egenskap ved selve storfebestanden.
Når jeg ovenfor forsvarte at NRF – gjennom etableringen av sitt nasjonalt
utbredte teknovitenskapelige nettverk – var i stand til å få naturen i tale på rea-
listisk vis, så var det ikke en “objektiv,” verdifri natur de fikk i tale. Tallenes
tale (G© for avdrått) var også direkte performative, i den forstand at de ikke be-
høvde å oversettes før de ble performative. NRFs performative etos var altså
både “kulturlig,” i den forstand at NRFs folk trodde på den avlsmessige fram-
gang, og den var “naturlig,” i den forstand at det var en egenskap ved storfe-
bestanden slik denne eksisterte som statistisk signifikante forskjeller. Eller man
kunne si at NRFs performative etos var kulturnaturlig, skapt i møtet mellom
mennesker, teknologi og storfe.
Igjen er det viktig å tenke essens og relasjon samtidig: Det performative etos
var en egenskap både ved selve storfebestanden og ved bestanden slik denne ble
skapt som populasjonsgenetisk fenomen – gjennom et stort teknovitenskapelig
apparat, og av folk som trodde på den avlsmessige framgangen.
122 Lyotard 1979: 45.

Kapittel 7
Veldig vitenskapelig og temmelig
norsk
I forrige kapittel så vi hvordan NRF vokste til å bli Norges eneste avlsforening
for storfe. De gjorde det ved å bygge et omfattende nettverk for å drive effektiv
populasjonsgenetisk avl. Dette nettverket var både vitenskapelig, teknologisk,
sosialt og naturlig. Midlene som ble brukt for å bygge det var 1) populasjons-
genetisk vitenskap, 2) teknologi for å distribuere sæd og samle inn data, 3) for-
handlinger om sammenslåelse med andre avlsorganisasjoner – innenfor ram-
mene av landbrukspolitisk strukturrasjonalisering og kanaliseringspolitikk, og
4) en storfepopulasjons evne til biologisk evolusjon. Jeg avsluttet forrige kapit-
tel med å vise hvordan en viktig egenskap ved dette sammensatte nettverket
var både et performativt etos – i form av troen på den avlsmessige framgang –
og en performativ storfepopulasjon – en storfepopulasjon hvis biologiske evo-
lusjon (på populasjonsnivå) eksisterte som signifikante forskjeller i avlsmessig
framgang.
Jeg argumenterte videre for at Lyotards definisjon av moderne teknologi
også definerte Norsk Rødt Fe. Utviklingen av NRF kan sees som et “spill” hvor
et hovedpoeng var å optimalisere energiforholdet mellom input og output. Mer
melk og kjøtt pr. fôrenhet og arbeidstime i fjøset var målet. Lyotards defini-
sjon av “moderne teknologi” er imidlertid en veldig stor generalisering, og
hvis man ikke sier mer om moderne teknologi enn at det dreier seg om energi-
effektivisering, så risikerer man å tilsløre mer enn man avdekker. De teknolo-
gistudiene som har kommet etter Lyotards The Postmodern Condition, hvor be-
skrivelsen av performativitet er hentet fra, har da også gjort mer for å fortelle
mange små historier om moderne teknologi og vitenskap enn for å beholde de
store generaliseringene. “Moderne teknologi og vitenskap” er blitt til et flertalls-
165

166 Kapittel 7. Veldig vitenskapelig og temmelig norsk
fenomen, blitt til “teknovitenskaper,” og forfattere som Bruno Latour og Donna
Haraway har gjort mye for å vise at det moderne er så fundamentalt umoderne
at vi egentlig aldri har vært moderne. 1 Denne fragmenteringen er helt i tråd med
Lyotards påstand om at vi har blitt postmoderne, og at vi ikke lenger tror på de
store historiene – heller ikke Lyotards.
Nå har jeg forsåvidt vist at Lyotards generalisering holder ganske godt for
Norsk Rødt Fe, så jeg skal ikke lete etter eksempler på at den ikke holder. Mitt
poeng er ikke at NRF ikke er “moderne.” Det performative etoset var moderne;
moderne, om man vil, i sin essens. I tillegg til at NRF var veldig orientert mot en
vestlig, opplyst og universell vitenskap og teknologi, så var de nødvendigvis
også noe mer, noe partikulært, noe “lokalt,” noe “norskt.”
Det at NRF nødvendigvis også er noe partikulært er i tråd med en irreduksjo-
nenes og oversettelsens filosofi. “Ingen ting er, i seg selv, likt eller forskjellig fra noe
annet.” 2 NRFs gjennomførte vitenskapelighet er ikke bare essensiell “vestlig vi-
tenskap,” ikke i seg selv lik vestlig vitenskap. Den er en oversettelse av vestlig
vitenskap. Når noe – noe som alltid er lokalt, såsom en konkret institusjon eller
organisasjon – er blitt veldig vitenskapelig så kan vi ikke søke etter grunnene til
denne vitenskapelighetens fotfeste bare i den generelle vitenskapen. Vi må også
søke i det lokale. Når noe er “veldig vitenskapelig,” så er det fordi noe lokalt,
noe partikulært muliggjør denne vitenskapeligheten.
Det er som jeg har vært inne på tidligere problematisk å snakke om det lo-
kale som den generelle vitenskapens kontekst, hvis man med det mener at det
lokale “omgir” den generelle vitenskapen, og dermed at den allmenne viten-
skapen eksisterte i seg selv – som et “elfenbenstårn” – omgitt av “samfunnet.”
Ingen ting er i seg selv likt noe annet, heller ikke vitenskapen. Når noe parti-
kulært muliggjør en velutviklet vitenskap så er det heller sånn at den generelle
vitenskapen er lokal, er partikulær.
Følgende eksempel på dette tåler å gjentas: NRFs populasjonsgenetiske avl
var – og er – et vitenskapelig eksperiment. De fleste av NRFs vitenskapelige kol-
leger innenfor populasjonsgenetikken jobbet som vi så i forrige kapittel med po-
pulasjoner som fikk plass innenfor veggene av et laboratorium (som populasjo-
ner av bananfluer og bakterier). NRF jobbet med kyr, og de trengte altså hund-
retusenvis av dem for å generere statistisk signifikante forskjeller uten for stor
feilmargin. Dermed behøvde de også tusenvis av bønders lojale, helst også en-
tusiastiske oppslutning. NRF fikk denne lojaliteten, og har i det store og hele be-
1 Latour 1993, Haraway 1997.
2 Latour 1988: 162. Se også seksjon 2.5 ovenfor.

7.1. Aberdeen-Angus 167
holdt den. NRF-bøndene – og deres lojalitet – er således en integrert del av NRFs
vitenskap. NRFs laboratorium befinner seg ikke innenfor hovedkontorets fire
vegger, som i et “elfenbenstårn.” Bøndene er ikke “utenfor” dette laboratoriet.
Bøndene er medspillere i eksperimentet. NRFs laboratorium er et nettverk som
inkluderer omtrent 300 000 kyr og okser, 20 000 melkebønder, en rekke kommu-
nikasjonsteknologier (telelinjer, veier, togbaner ...), samt et stort antall inseminø-
rer, kontrollassistenter og veterinærer som hjelper til med å distribuere oksesæd
og samle inn data, for ikke å glemme store deler av TINE Meieriers produksjons-
apparat (som illustrert i figur 5.1, side 117).
Altså, det norske (eller det spesifikke) ved NRFs vestlige, moderne viten-
skap og teknologi er strengt tatt ikke denne teknovitenskapens “kontekst,” med
mindre man er seg bevisst at “kon-teksten” er i “teksten.” NRFs velutviklede
moderne, vestlige teknovitenskap er – i tillegg til å være vestlig teknovitenskap
– norsk og spesifikk, i hele sitt vesen.
*
Et av antropologiens sentrale metodiske grep er komparasjonen. Det er spesielt
nyttig ved studiet av det kjente. Ved å flytte blikket til noe som er fremmed kan
vi bli bevisst hvordan det som er familiært, doxisk og tatt for gitt hos oss selv, det
vi derfor ikke en gang så at var der, egentlig er ganske unikt, ganske historisk
spesifikt, ganske uvanlig. Like uvanlig som det eksotiske. Noe som hjalp meg å
se det partikulære, det historisk og kulturelt spesifikke ved Norsk Rødt Fe var
et studie av det skotske feet Aberdeen-Angus. Som et pedagogisk grep skal jeg i
det følgende la leseren ta del i en komparasjon som var svært nyttig for meg. Vi
skal møte Aberdeen-Angus flere steder utover i teksten. Jeg skal begynne med
en introduksjon til ferasens historie og til den rollen vitenskapen spiller innen
avlen av rasen. Det følgende er i sin helhet hentet fra et studie gjort av Henrik
Treimo. 3
7.1 Aberdeen-Angus
Treimos beskrivelse av buskapen på det skotske godset Ballindalloch gir et fint
inntrykk av hvordan man på sitt beste avler Aberdeen-Angus. Ballindalloch-
buskapen er i følge eieren “uten tvil den eldste [Aberdeen-Angus] buskapen i ver-
den.” 4 Sentralt på godset Ballindalloch ligger slottet, som, igjen i følge eieren,
3 Treimo 2001.
4 Treimo 2001: 98. Oversatt fra engelsk av meg, her og i det følgende.

168 Kapittel 7. Veldig vitenskapelig og temmelig norsk
er “en av svært få slott som fortsatt er permanent bosatt av dets opprinnelige familie.”
Slottet bebos og drives av Mrs. Russell som også har det overordnede ansvaret
for buskapen. Dette innebærer blant annet at hun velger ut hvilke kalver som
skal settes inn i avlsprogrammet for Ballindalloch-buskapen. Mrs. Russell er di-
rekte etterfølger av Sir George Macpherson-Grant, kjent som en av Aberdeen-
Angus-feets tre grunnleggere. På 1850- og 1860-tallet fortsatte han å avle fram
en stamme svarte, kollede dyr. Han baserte sin avl på buskapen til leilendin-
gen McCombie of Tillyfour (forøvrig den første leilendingen i Storbritannia til
å bli parlamentsmedlem), som igjen hadde basert sin avl på buskapen til bon-
den Hugh Watson of Keillor, som også var leilending. Watson of Keillor var den
første til systematisk å avle på svarte kollede dyr, og hans buskap inkluderte
oksen Jock og kua Old Grannie, de offisielt to første Aberdeen-Angus dyrene. I
annalene til The Aberdeen-Angus Society heter det således at disse tre oppdret-
terne avlet fram det første Aberdeen-Angus-feet. Den første Aberdeen-Angus
på Ballindalloch var Erica 843. Hun feires fortsatt som en ku som er “ikke stor,
men full av kvalitet, og med nydelig hode, hals og skuldre, og med velformede ribben.” 5
I dag finnes det fortsatt fe som tilhører Ericafamilien på Ballindalloch. Fordi det
konsekvent har blitt ført stambøker kan man spore deres aner tilbake til Erica
843, og videre derfra tilbake til Jock og Old Grannie.
I dagens Skottland finnes det store Aberdeen-Angus som er importert til-
bake fra Canada, etter at det ble eksportert dit i tidligere tider. De står ikke høyt
i kurs på Ballindalloch. I følge den daglige forvalteren på Ballindalloch, fore-
trekker de på godset helst “så tradisjonelle dyr som mulig.” 6 Dette betyr “mindre,
kortere ben, fetere og bedre.” Disse dyrene “trenger ikke så mye tilleggsfôr, de legger
lettere på seg og har bedre melke- og morsegenskaper. Vi tror dette er hva folk vil ha mer
av.” De kanadiske dyrene, fortsetter han, “har større problemer med å legge på seg.”
“De rent skotske er mer naturlige. Når vi kjøper eller bruker okser [i avl], så tar vi dem
fra skotske buskaper for å holde våre ættelinjer så skotske som mulig.”
Aberdeen-Angus er forøvrig beskyttet av den britiske Dronningmoren, som
også er medeier i en av oksene i Ballindalloch-buskapen.
Ballindalloch-godset tilhører britisk overklasse, og det er det ikke alle
Aberdeen-Angus-avlere som gjør. Men Ballindalloch – godset såvel som bu-
skapen – tilhører på et vis de aller fleste Aberdeen-Angus-avlere. Det gjør det
ved at de verdiene og historiene som det materialiserer i stor grad er delt av
de fleste avlerne, selv om det finnes variasjoner, for eksempel i synet på det
5 Treimo 2001: 62.
6 Treimo 2001: 98.

7.1. Aberdeen-Angus 169
kanadiske feet. Ballindalloch materialiserer således Aberdeen-Angus-rasens
autentisitet. Det som gjør en Aberdeen-Angus verdifull, er blant annet den his-
toriske kontinuiteten den inngår i. Den historiske kontinuiteten garanterer for
funksjonaliteten, ikke, som en kanskje skulle tro, tradisjonen i seg selv – tradi-
sjonen som tradisjon. Den historiske kontinuiteten garanterer Aberdeen-Angus
feets påståtte overlegne ytelse som kjøttfe.
Kontinuiteten synliggjøres gjennom to ættelinjer: menneskenes såvel som
feets. Ættelinjene gjøres synlige på flere måter, for eksempel i navnet på dy-
rene. Av navnet til premieoksen Mushroom Friar Fergus kan de som kjenner ko-
dene se at den er i slekt med grunnkua Fanny of Kinnaird. 7 (Dette antydes av
f-en i “Fergus”.) Fanny ble født i 1854, ved Kinnaird-slottet. Og som hun ti-
tuleres “of Kinnaird”, tituleres også slottets Lorder og Ladier “of Kinnaird.” 8
“Mushroom” forteller det informerte publikum at oksen kommer fra Mushroom
Cottage-buskapen, og at han dermed er avlet av de som bor på Mushroom Cot-
tage. Når Mushroom Friar Fergus er på fesjå, oppgis hans slektsledd to genera-
sjoner bakover. Av dette kan man se at hans mor og mormor kommer fra den be-
rømte Netherton-buskapen, noe som får stor betydning for hans salgsverdi. Sam-
tidig kaster Mushroom Friar Fergus’ premier også glans over Nethertonbuska-
pen og dens eiere. 9
Den historiske kontinuiteten er verdifull på to måter. For det første fordi den
er identitetsskapende for avlerne. Ferasens historie er også menneskenes his-
torie, og mange feavlere identifiserer seg dypt med denne historien. Mange er
stolte av denne historien fordi det er deres historie. For det andre er historien
verdifull fordi den er en del av markedsføringen av feet. Aberdeen-Angus er et
varemerke, og det at feet så og si har vokst ut av frodig skotsk natur og gammel,
velutviklet kultur, er en viktig del av dette varemerkets meningsfylde.
Aberdeen-Angus feets utseende er også en viktig del av varemerket. En
Aberdeen-Angus skal, blant mange andre fenotypiske trekk, være helt sort og
kollet (uten horn). Dette betyr at Aberdeen-Angus avles som en “pure breed,”
en ren rase.
Sett i lys av den norske feavlens historie, kan det her se ut som Aberdeen-
Angus er veldig “gammeldags.” NRFs populasjonsgenetiske avl var jo et viten-
7 Aberdeen-Angus-populasjonen er inndelt i matrilineære slektskapslinjer som er definert
ved å stamme fra hver sin “Foundation cow”.
8 Se f.eks.
9 Netherton-buskapen markedsføres (og drives) med større vekt på “effektivitet” enn på “tradisjon,”
selv om den ikke på noen måte bryter med tradisjonen, noe den for eksempel ville gjort
hvis dens eiere (på aldeles uhørt vis) hadde brutt de rene blodslinjene og krysset inn andre kjøttferaser.

170 Kapittel 7. Veldig vitenskapelig og temmelig norsk
skapelig fundert oppgjør med den renrasede avlen av det norske stedegne feet.
Læren om rene raser var basert på 1800-tallets rasistiske genetikk, en genetikk
som som sagt ble vitenskapelig tilbakevist på 1930-tallet (se seksjon 6.7). Man
kunne jo trodd at det samme “vitenskapelige framskrittet” måtte hadde nådd et
moderne, vesteuropeisk land som Skottland. En slik lineær framskrittshistorie
får imidlertid det problemet at de fleste feraser (i tillegg til de fleste hunderaser,
og en mengde andre dyreraser) “fortsatt” avles som rene raser. Denne renheten
er synlig på dyrets utseende, og opprettholdes gjennom at slektskap loggføres
i offisielle stambøker, som administreres av offisielle avlsforeninger. Man kan
altså ikke si om Aberdeen-Angus avlerne at de “henger etter.” De er snarere helt
“normale,” mens det er NRFs populasjonsgenetiske avl som er unntaket. 10
Ved Aberdeen-Angus-fesjåene (Show and Sales), som, ulikt salget av NRF,
fortsatt er den viktigste markedsplassen for dette feet, stelles dyrene omhygge-
lig før salg. 11 Dyrene vaskes, pusses, børstes og gres, og får noen ganger til og
med en liten spray med svart farge, eller litt svart skokrem på klovene. 12 Men
selv om utseende er et salgstriks i et fesjå, i den grad at det nesten er juks, så stik-
ker også vektleggingen av dyrenes ytre dypere. 13 Aberdeen-Angus avlere vet at
de ved å se på et dyrs ytre kan si noe vesentlig om dets indre, såsom dets kjøtt-
kvalitet. De vet det fordi de har erfart det, og fordi de bærer sin erfaring med en
10 Department of Animal Science ved Oklahoma State University har laget en stor oversikt over
verdens husdyrraser. Her presenteres renavlen av Aberdeen Angus som den normale avlsformen,
mens det er NRFs populasjonsgenetiske miks som kommenteres: “Norwegian Red cannot
be considered a breed. It is an amalgamation to develop superior strain of dual-purpose cattle.”
Det kan også nevnes at blant verdens hunderaser er det så vidt jeg vet bare Huskyene som
er en “rase” (og altså ikke en “bastard”) uten å være en “ren rase”. En Husky er en Husky så
lenge den kan trekke en slede sammen med 10 andre Huskyer, og sove ute i 20 kuldegrader.
“Husky” betyr visstnok trekkhund på inuittisk, og er altså en funksjonell rase, på samme måte
som Norsk Rødt Fe er det. Det spiller ingen rolle hvordan den ser ut, så lenge den gjør jobben
sin, og Husky-avlere har ikke noe imot å krysse inn “fremmede” dyr, så lenge de er gode polare
trekkhunder. Jeg har sett Huskyer – som er fullverdige Huskyer i eierens øyne – og som har klare
trekk av Golden Retriever, som også er en polar hund. Husky-populasjonen er derfor en “rase”
i den statistiske, populasjonsgenetiske betydningen av ordet; den eksisterer som rase kun på
populasjonsnivå. (Grønnlandshundene er derimot en type polar trekkhund som avles som en
ren rase, med vekt på bestemte estetiske trekk. En Grønnlandshund er altså en “jålete” Husky.)
11 Ved disse fesjåene selger avlerne avlsdyr til såkalte kjøttfeavlere som bruker avlsdyrene til å
avle opp dyr som skal slaktes. Kjøttfeavlerne selger slaktedyrene videre til ferdiggjørere, som så
forer dyrene opp til slaktevekt.
Når NRF-bønder kjøper og selger livdyr skjer dette også på auksjoner. Her selges og kjøpes det
stort sett kviger. NRF-avlsokser selges ikke på auksjoner – de får aldri sin statistiske avlsverdi
omgjort til økonomisk verdi på et marked.
12 Treimo 2001: 144-195.
13 Dette er bare “nesten juks” fordi kjøperne vet at dyrne blir staset opp før salg, på samme
måte som kjøpere av brukbil vet at selgerne ofte gjør ganske mye for å få en sliten bli til å se
lekker ut.

7.1. Aberdeen-Angus 171
viss stolthet. Vitenskapelige beviser for at et storfes ytre trekk ikke sier noe om
de indre kvaliteter, av den typen Christian Wriedt framsatte (se side 144) – og
som er en bevisførsel som ligger til grunn for hele NRFs populasjonsgenetiske
avlsstrategi – er det svært få som tar til etterretning blant avlerne av Aberdeen-
Angus (selv om de kjenner til den). Den posisjonen vitenskapen spiller innen
avlen av Aberdeen-Angus illustrerer dette.
Tidlig på 1990-tallet utviklet avlsorganisasjonen for Aberdeen-Angus en me-
tode for å beregne den kvantitative “avlsverdien” for et dyr (den såkalte Esti-
mated Breeding Value, eller EBV). Metoden ligner den Norsk Rødt Fe har utvik-
let siden 1950-tallet, men er betydelig mindre omfattende. 9 egenskaper inngår
i avlsverdien til Aberdeen-Angus, mot NRFs 41 egenskaper. Aberdeen-Angus
mangler blant annet de helsedataene som NRF i samarbeid med veterinærene
har samlet inn siden 1978.
Under fesjåene oppgis avlsverdiene (EBV-verdiene) for dyrene som er til
salgs, men få av de av avlerne som Treimo har diskutert disse tallene med, har
særlig respekt for dem. Avlsverdiene ble beskrevet som rubbish og nonsense. En
avler sier om en ku at den var “the worst cow I ever sold. It was terrible! But it had a
high EBV-number. I got 2000 for it, which was ridiculous!” 14 Disse avlerne mente at
det de kalte the skilled eye 15 er avgjørende for avlen. En rutinert avler baserer sitt
utvalg av avlsdyr på vurderingen av en komplisert helhet, en helhet de mente
dataprogrammene ikke fanget opp. Skepsisen til EBV-verdien har vokst de siste
årene, og deles også av folk i den offisielle avlsorganisasjonen. 16 Når avlerne li-
kevel bruker EBV-verdien er det, i følge dem selv, rett og slett fordi det selger.
Oppkjøperne vil ha disse tallene, så da får de dem. Den vitenskapelige avlen
spiller altså først og fremst en retorisk funksjon i videresalget av avlsdyr, heller
enn en styrende rolle i seleksjonen av kommende avlsdyr. Bildet er ikke er en-
tydig; det finnes avlere som også bruker EBV-verdien i sin avl, men for mange
avlere spiller den omtrent samme rolle som de hvite laboratoriefrakkene som
avlerne kler seg i når de leier sine nypussede dyr ut i salgsringen; de skaper et
skinn av vitenskapelighet, en vitenskapelighet som dermed legges til den be-
tydningen en Aberdeen-Angus har som bærer av skotsk natur og tradisjon.
Til slutt bør det legges til at når de Aberdeen-Angusavlere Treimo har snak-
ket med avviser den vitenskapelige og kvantitative avlen, så er det hverken av
uvitenhet om populasjonsgentikkens ontologi, eller av prinsippiell motstand
mot at vitenskapelig avl kan virke. Disse avlerne er godt biologisk skolerte, og
14 Treimo 2001: 126.
15 Treimo 2001: 126.
16 Treimo 2001: 127.

172 Kapittel 7. Veldig vitenskapelig og temmelig norsk
kjenner de argumentene som ligger til grunn for NRFs avl, blant annet argu-
mentet om at kjøttkvalitet er styrt av mange gener, mens ytre trekk som farge
og kollethet er styrt av enkle genpar, og at man derfor må studere distribusjo-
nen av “kjøttgenene” på andre måter enn ved observasjon av ytre trekk. Når
de avviser relevansen av EBV-verdien for Aberdeen-Angus er det fordi denne
spesifikke utregningsmetoden er for dårlig, ikke fordi alle slike avlsverdier er
for dårlig.
Det virkelig interessante her er derfor forskjellen mellom hvordan NRF og
Aberdeen Angus-avlere forholdt og forholder seg til en skrantende vitenskape-
lig avl. NRFs “avlsverdi” på 1950- og 60-tallet var, såvidt jeg kan skjønne, bety-
delig dårligere enn dagens EBV-verdi for Aberdeen-Angus. NRFs strategi var
da å sette alle kluter inn på å gjøre denne avlen bedre. Aberdeen-Angus avlerne
– inklusive the Aberdeen-Angus Cattle Society – ser ut til heller å sette hele det
vitenskapelige prosjektet i parentes. Det kan de gjøre, selv om de kjenner vi-
tenskapen og kanskje vet at den i prinsippet kan produsere resultater, fordi de
har en tradisjon, en tradisjon som de vet også produserer resultater. Den har jo
produsert det storfeet som produserer verdens beste biff. Det er derfor ikke noen
grunn til å gi slipp på denne tradisjonen. Tradisjonen er dessuten kroppsliggjort
i avlernes eget skilled eye, slik at det å gi slipp på tradisjonen også er å gi slipp
på en viktig del av ens faglige selv.
I tilfellet NRF bestod “tradisjonen” av den statlig forvaltede stedegenhetslæ-
ren, en lære som i hvert fall en betydelig del av NRFs tidlige avlere hadde langt
opp i halsen. 17
7.2 Pasteuriseringen av Frankrike
Man kunne si at mesteparten av denne avhandlingen handler om forskjellen
mellom Aberdeen-Angus og NRF. Eller mer presist, at den i stor grad handler
om noen av de faktorene som gjør og har gjort NRF til ett konkret uttrykk, én
av mange partikulære materialiseringer, av feavl og moderne teknovitenskap.
I denne seksjonen skal jeg diskutere hvordan man kan skrive teoretisk om slike
partikulære materialiseringer. Jeg skal begynne med en kort presentasjon av et
klassisk ANT-studie av teknovitenskap som partikulært, nemlig Bruno Latours
studie av “pasteuriseringen av Frankrike.” 18 Det er noe paradoksalt og proble-
17 Jeg vet strengt tatt ikke om en betydelig del av antallet NRF-avlere hadde stedegenhetsavlen
opp i halsen. Det jeg mener med at motstanden var “betydelig” er at betydelige avlere, såsom
Bækkedal, Nyhus og Skjervold jobbet mot stedgenhetsavlen.
18 Latour 1988.

7.2. Pasteuriseringen av Frankrike 173
matisk med teorien i denne boken. Ikke med selve teorien som sådan, men når
det gjelder hvordan boken er teoretisk.
The Pasteurization of France er en klassisk aktør-nettverkstudie av det vi i dag
sier er “Louis Pasteurs” oppdagelse av miltbrannbakterien, samt av hvordan
“han” utviklet en vaksine mot sykdommen. Det vil altså si at den er en studie
av det nettverket som iscenesatte “Louis Pasteur” som en stor vitenskapsmann.
Veldig kort kan historien fortelles slik, i Latours eget vokabular: Før Louis Pa-
steurs oppdagelse var det allerede etablert en stor hygienisk bevegelse i Europa,
en bevegelse som ville gjøre noe med de mange helseproblemene som herjet,
spesielt i de store, industrialiserte byene. Problemene syntes å være mangear-
tede, og midlene måtte derfor bli mangfoldige. Kampen om hygienen var altså
en krig som ble ført på mange fronter. Det var derfor en krig som var vanskelig å
vinne fordi hygienikerne måtte spre sine styrker. Problemet – dårlig hygiene, syk-
dom – var over alt. De måtte handle over alt, og endte derfor opp med å ikke
handle noen steder. 19
For Louis Pasteur betydde kampen mot hygienen at det fantes en stor
gruppe mennesker som kunne interesseres. “Interessere” stammer fra det la-
tinske “inter-esse”, være i mellom, og er et ord oversettelsessosiologer bruker
analytisk. 20 Hvis Pasteur kunne plassere seg selv og sitt laboratorium mellom
hygienikerne og hygienens løsning, så ville han kunne interessere mange. Pa-
steur klarte å interessere hygienikerne, han innrullerte dem som allierte, ved at
han reiste til en bondegård, satte opp et laboratorium på denne gården og fant
det han trodde var mikrosopisk liv. Ved å mate dette livet med en sukkeropp-
løsning, altså ved også å interessere dette livet tilstrekkelig, kunne det vokse seg
stort, stort nok til at det ble synlig for mennesker (som flekker på små glasstal-
lerkner), og dermed kunne innrulleres i menneskers spill. Pasteur kalte dem
antraxbakterier, og gjorde dem til en viktig alliert i hans krig mot dårlig hygiene.
Etter at han på denne måten fant og iscenesatte “antraxbakterier” på en
fransk bondegård, flyttet han “bondegården” inn til sitt laboratorium i Paris:
Han gjenskapte forholdene under kontrollerte former. Der var han i stand til
å redusere det tilsynelatende kaotiske mangfoldet som forvirret hygienikerne.
Han fant ut at hvis et dyr først ble smittet av en ufarlig variant av antraxbak-
terien, så ville det samme dyret ikke senere bli smittet av de farlige variantene.
Hvis man derfor passet på å smitte dyr med ufarlige bakterier, så ville de ikke bli
syke senere. Pasteur hadde funnet opp vaksinen. Men for at vaksinens virkning
19 Latour 1988: 20-21.
20 Callon 1986.

174 Kapittel 7. Veldig vitenskapelig og temmelig norsk
skulle sikres, måtte man være sikker på at dyrene ikke fikk i seg farlige bakterier
først. Derfor måtte den samme rensligheten og kontrollen som Pasteur hadde
innført i sitt laboratorium nå eksporteres til de mange bondegårdene. Gårdene
måtte altså bli laboratorier. Ved å demonstrere vaksinens virkninger under kon-
trollerte former, var Pasteur i stand til å vinne så stort gehør at denne pasteu-
riseringen av fransk landbruk ble foretatt i stor stil, og miltbrannen kom under
kontroll.
Latour vil vise hvordan en tilsynelatende universell teori som Pasteurs for-
ståelse av hygiene, smitte og vaksine, kun eksisterer i partikulære nettverk. Han
illustrerer dette blant annet med følgende:
It often seemed [...] that the antianthrax vaccine refused to pass the
Franco-Italian border. However much it tried to be “universal,” it remained
local. 21
I en fotnote til denne passasjen nevner Latour at vaksinen veldig raskt ble tatt i
bruk i Ungarn.
Her støter The Pasteurization of France på et refleksivt problem. Hvis boken
har en “teori” så er det krigsmetaforen. Den er bare en metafor, noe Latour er
fullt klar over, men denne metaforen blir brukt så gjennomført at den stabili-
seres gjennom teksten, og dermed blir veldig teoriaktig, på samme måte som
for eksempel biologistiske funksjonalismer. Problemet til en slik teori er at den,
fordi den er så gjennomført, så entydig, skaper et tydelig inntrykk av å være uni-
versell, og derfor å være i stand til å krysse grensen mellom Frankrike og Italia,
og være like anvendelig der. Men det spørs det om den er.
Den gjennomførte logiske konsistensen i 1980-tallets ANT har nok litt av
skylda for at metaforene som ble lansert har blitt til reifiserte, universelle teo-
rier, for eksempel innenfor innovasjonsstudiene – hvor disse teoriene brukes til
å “modernisere moderniseringen.” 22
Den andre delen av The Pasteurization of France, Irreductions, er et oppgjør
med alle reifiserte metaforer, som i den universelle vitenskapens navn gjøres til
privilegerte ord. Implisitt forteller Irreductions oss at hverken kriger, nettverk,
krefter eller andre metaforer er annet enn lokale metaforer som skal gjøre en be-
grenset jobb. For eksempel:
Whatever resists trials is real.
21 Latour 1988: 93.
22 Frasen er fra Latour 1998, selv om Latour ikke bruker den spesifikt om ANT i
innovasjonsstudiene.

7.2. Pasteuriseringen av Frankrike 175
The verb “resist” is not a privileged word. I use it to represent
the whole collection of verbs and adjectives, tools and instruments,
which together define the ways of being real. We could equally well
say “curdle,” “fold,” “obscure,” “sharpen,” “slide.” There are dozens
of alternatives. 23
Det er Irreduksjonenes grunnløshet heller enn Pasteuriseringen av Frankrikes krigs-
og nettverk-metafor som har inspirert 1990-tallets aktør-nettverkteori. ANT-
erne har som sagt hverken vært tro mot “nettverket,” “aktøren” eller “teorien,”
men har heller tatt i bruk et stort spekter av metaforer, ord og vendinger, for
dermed å jobbe ikke-essensialistisk, uten fast grunn under føttene. 24
*
Så tilbake til denne avhandlingen, og til hvordan jeg skal studere NRF-
vitenskapens partikularitet, dens “norskhet.”
Det partikulære ved NRFs avl, ved deres vitenskapelighet, kan vi beskrive
som et spesifikt punkt i universets tid og rom. I dette punktet løper en lang
rekke historiske og kulturelle linjer sammen. Det er ingen prinsipiell grense for
hvor mange slike linjer jeg kunne trukket, hvor mange mulighetsbetingelser jeg
kunne lett etter og funnet. Ikke bare kunne jeg funnet et uendelig antall linjer
som løper sammen i “NRF” sett som ett punkt. Jeg kunnet brutt opp NRF og sett
hvordan NRF er forskjellig på for eksempel Nordmøre og Jæren, samt hvordan
NRFs historie er forskjellig på disse stedene.
Jeg har intet ønske om rydde opp i og redusere dette mangfoldet ved en gjen-
nomført bruk av én teori, slik Latour gjør i Pasteuriseringen av Frankrike, det vil
si ved gjennomført bruk av ett, ganske konsistent sett metaforer. Jeg vil heller
ikke rydde opp i det potensielle mangfoldet ved å redusere det til en “helhet,”
med derav tilhørende “holistisk” teori.
Det er likevel klart at jeg har måttet velge noe til fordel for noe annet. Må-
ten jeg har gjort dette utvalget på kan kanskje, litt ubeskjedent, beskrives som
Askeladdmetoden. Jeg har så og si vimset av gårde på skogens stier, snudd litt
på noen stener for å se om det kunne være noe interessant å finne, lyttet litt til
en gammel krok her og en snåling der, og plukket med det som kan være av
interesse. Noen store og potensielt interessante stener har jeg latt ligge igjen på
23 Latour 1988: 158-159.
24 Jeg klarer ikke å bestemme meg for hvilke arbeider jeg skal trekke fram som eksempler på
dette. Internettsidene til John Law og Bruno Latour er gode steder for å lete:
John Law:
Bruno Latour:

176 Kapittel 7. Veldig vitenskapelig og temmelig norsk
stien. En av dem er norsk etterkrigspolitikk. Jeg kunne helt sikkert trukket flere
forbindelser mellom Arbeiderpartistatens teknokratiske distriktsvennlighet og
framveksten av NRF, fra 1950 til 1970. Men jeg er redd det kunne blitt en litt
kjedelig gjentagelse av en historie som historikere allerede har studert inngå-
ende. Nina Witoszeks beskrivelse av norsk naturforståelse som “økohumanis-
tisk” er et annet tema jeg begynte å snuse på, men lot ligge. 25 I økohumanismen
ser Witoszek en kobling mellom en realistisk (naturvitenskapelig) holdning til
naturen kombinert med et protestantisk forvalteransvar som også er humanis-
tisk, en kobling jeg også fant spor av på Jæren. Men jeg klarte ikke å lage koblin-
ger mellom Witoszeks litteraturstudier og mitt feltarbeid uten å bli spekulativ,
så jeg lot temaet ligge.
De neste tre kapitlene er imidlertid et resultat av stener jeg har snudd. Det
første handler om samvirkeorganisering, om likhetsidealer og om makt.
25 Witoszek 1998: spesielt kapittel 3.

Kapittel 8
Makt, medbestemmelse, disiplin og
solidaritet
Jeg gjorde historien om sammenslutningene av NRF og de andre avlsorganisa-
sjonene kort (se slutten av seksjon 6.8), og skal ikke gjøre den veldig mye lenger
her. Som en introduksjon til hvordan makt er fordelt og hvordan beslutninger
fattes i driften av NRF skal jeg imidlertid skissere tre mulige strategier til hvor-
dan jeg kunne utdypet historien.
1) Jeg kunne fortalt en historie om statlig kanaliseringspolitikk, strukturra-
sjonaliseringer, om veksten i samvirkeorganisasjonene under Gerhardsens re-
gjeringstid, og om Aps storhetstid som distriktsvennlige og teknokratiske. Jeg
kunne fortalt om hvordan et sentralt, styringsvillig Ap lot samvirkeorganisasjo-
nene bli monopoler, for dermed å bruke dem som meget legitime, sosialdemo-
kratiske styrings- og fordelingsverktøy. Jeg kunne fortalt om en matvarepoli-
tikk som var et teknokratisk middel i distriktspolitikkens og folkehelsens navn.
Denne makropolitikken har helt sikkert vært avgjørende. Utover å ta opp noen
viktige effekter av forslagene til Jordbrukets produksjons- og rasjonaliseringskomite
av 1946, skal jeg, som sagt over, ikke gå inn i denne landbruks- og distriktspoli-
tiske historien.
2) Jeg kunne flyttet meg ett nivå ned, og fulgt Bækkedal mer detaljert inn i
de bilaterale forhandlingene. Til tross for at det fantes makropolitiske føringer,
så var det ingen statskonsulenter, direktorater eller departementer som tvang
sammenslåingene gjennom. Det var de bondeeide organisasjonene selv som for-
handlet, og i begynnelsen foregikk forhandlingene mellom likeverdige partnere
(før NRF ble dominerende).
3) Jeg kunne gått mer lokalt til verks og fortalt historien om hvordan, for ek-
sempel, et avlslag i en vestlandsk bygd diskuterte hvorvidt de skulle fortsette
177

178 Kapittel 8. Makt, medbestemmelse, disiplin og solidaritet
med den lokale stedegne oksen, eller om de skulle kjøpe inn NRF-kyr og be-
gynne med kunstig inseminering. Avlsengasjementet var stort i mange bygder
på 1960-tallet. Det var ikke apati overfor en sentral stat- eller organisasjonsmakt
som preget diskusjonene. Mange var sterke motstandere av NRF-kyrne. De hist-
oriene jeg har blitt fortalt om overgangen til NRF på Vestlandet handler om ge-
nerasjonskonflikter. De gamle ville beholde det stedegne feet, og NRF kom til
gards først når sønnen overtok etter faren. Men mange av de første NRF-kyrne
på Vestlandet kom dit fordi enkelte bønder, sammen med sine naboer, investerte
i noen få kyr, fikk dem fraktet over fjellet, eller med båt rundt, og lot veterinæren
inseminere dem med NRF-sæd, heller enn å sette den lokale oksen på dem.
Jeg kunne fortalt alle tre historiene, og ingen av dem ville ha vært direkte
gale. NRFs framvekst var både et statlig, sentraldirigert prosjekt såvel som fol-
kelig og lokalt. Så det snedige med NRFs historie er at vi står overfor en blan-
ding av sentral og lokal makt, eller kanskje en blanding av sentral stats- og or-
ganisasjonsmakt på den ene siden og lokalt engasjement, samtykke og legitimi-
tet på den andre. Denne kombinasjonen av stor sentral makt og like stort lokalt
engasjement og legitimitet er et eksempel på det en del antropologer som stu-
derer norsk kultur har kalt likhetens paradokser, og som blir presentert i en bok
ved samme navn. 1 NRF er, som vi skal se i dette kapitlet, full av “likhetens pa-
radokser.” En generell presentasjon av den norske likheten og dens paradokser
er derfor på sin plass.
Store deler av den norske befolkningen er oppvokst med en rekke historier
som forteller om et Norge preget av likeverd og en spesiell demokratisk tradi-
sjon. Sist 17. mai frisket en 12-åring opp noen av historiene for meg, under en
tale hun holdt ved et minnesmerke for falne i 2. verdenskrig, og til morgenens
lokale 17. maitog. I vår første nasjonalforsamling, fortalte hun oss, var bøndene
representert med 1/3 av delegatene. Grunnloven de skapte var derfor tidenes
mest demokratiske. En grunnlov laget av folket og for folket. Den inneholdt rik-
tignok en jødeparagraf, men nasjonalhelten Wergeland ordnet opp. Moralen i
historien om striden rundt jødeparagrafen er klar – og identisk i hennes historie
som i mitt eget minne om den fra barndommens norskundervisning: Etter at jø-
deparagrafen forsvant har det universelle likeverdet heller enn rasismen regjert
i Norge. Quisling var riktignok nazist, men det er ikke noe problem for historien
om det likeverdige Norge; han var jo landssvviker, og ville derfor ikke det beste
for landet. Han var ikke egentlig en del av “oss”, slik de som falt kampen mot
ham var det.
1 Lien et al. 2001

179
Boken Likhetens paradokser dekonstruerer de norske likhetsidealene. Antolo-
gien viser empirisk hvordan ideer om likhet og likeverd ofte ledsages av praksi-
ser som både skaper og forutsetter faktiske forskjeller. Dette er mer enn et sprik
mellom liv og lære. Det er nemlig sånn, viser boken, at den ideologiske vekten
på at nordmenn er like er med på å produsere faktiske ulikheter, ulikheter i ver-
dighet, makt og privilegier. “Likhet” som ideal og kode inngår i produksjon av
ulikhet på flere måter. Marianne Gullestads bidrag viser hvordan “likhet” vir-
ker dypt ekskluderende i et Norge som for alvor har blitt flerkulturelt. Det eks-
kluderer mye på grunn av det Gullestad tidligere har beskrevet som den norske
sammenblandingen – i ordet “likhet” – av makenhet og likeverd. 2 Halvard Vikes
artikkel viser hvordan underbetalte og overarbeidende kvinner i offentlige om-
sorgsyrker systematisk utnyttes. Han viser hvordan dette systematisk forverres,
og hvordan ideologiske kjønnsforskjeller brukes og skapes i denne prosessen
(“kvinners væremåte” inngår som instrument i utnyttingen av deres arbeids-
kraft). Disse prosessene foregår i skyggen av en offentlig debatt hvor “likestil-
lingsarbeidet” antas å gå lineært “framover,” og hvor Norge, tross alt, framstil-
les som “verdens mest likestilte land.”
Likhetens paradokser er altså i stor grad en kritisk dekonstruksjon av den
norske likheten. Der likhetsidealet beskrives som produktivt, er det maktrela-
sjoner og diskriminering som produseres, heller enn faktisk likeverd.
I bokens innledende kapittel beskrives imidlertid også noen tilfeller hvor
norsk likhetstankegang faktisk har produsert (eller i det minste vært korrelert
med) en type faktisk sosialt likeverd. Disse eksemplene er alle historiske. “... det
norske samfunnet er sterkt preget av erfaringer i relativt vellykkede forsøk på mobili-
sering av motmakt.” 3 Venstrebevegelsen på 1800-tallet og Arbeiderbevegelsen
nevnes som eksempler. Likhetens paradokser gir dermed inntrykk av at det so-
siale likeverdet som tilsynelatende eksisterte på 1900-tallet nå bare finnes som
en diskriminerende og undertrykkende ideologi. Det er litt uklart for meg om
forfatterne har ment å skape et slikt generelt inntrykk, eller om det bare er en litt
tilfeldig effekt av den empirien de jobber med. 4 Uavhengig av hva forfatterne av
Likhetens paradokser måtte mene, kan man likevel spørre hvor det er blitt av det
som presumptivt fantes av arbeiderpartistatens faktiske sosiale likhet. Er det nå
sånn – slik Likhetens paradokser antyder – at “likhet dreier seg langt mer om enig-
2 Se for eksempel Gullestad 1989.
3 Lien et al. 2001: 22
4 Antologien består av 7 relativt uavhengige artikler. Tematikkene er gitt av 7 forskeres individuelle
interesser, ikke av en felles forskningsstrategi – en strategi man kunne tenkt seg hadde
som ambisjon å dekke en representativ bredde av norske måter å håndtere “likhet” på.

180 Kapittel 8. Makt, medbestemmelse, disiplin og solidaritet
het om rettferdige spilleregler i ulike former for markedskonkurranse”? 5 Og er
det slik at denne ny-liberalismen nå gjennomsyrer norsk sosial praksis? Eller
finnes det ennå (rester av) faktisk likhet, en likhet vi kjenner fra gamle honnør-
ord som solidaritet, lokaldemokrati og selvråderett? Jeg skal i det følgende stille
dette spørsmålet til mitt NRF-materiale.
Det er grunn til å være skeptisk til likhetsidealene i norske samvirkeorga-
nisasjoner. Organisasjonen NRF, i tråd med samvirkenes organisering “eies og
drives av norske storfebønder i samvirke.” 6 I varierende kontekster har jeg hørt bøn-
der bli omtalt som NRFs kunder, dens medlemmer, eller dens eiere. Bonden er
som medlem underlagt samvirket, samtidig som han som eier er organisasjo-
nens overordnede. Som kunde vil han, som vi skal se inseminøren uttrykker det,
kunne “få det han ber om”, som medlem vil han kunne disiplineres – slik Bæk-
kedal i det følgende viser hvordan han gjør nettopp det – og som eier kan han
ha en god del medinnflytelse, forutsatt at han er aktiv på årsmøter, i råd og ut-
valg. Når medlemmer og kunder også omtales som eiere, er en mulig effekt at folk
synes å bli like for hverandre, heller enn at de framstår som relativt mektige og
underkastede for hverandre.
I den første delen av dette kapitlet skal jeg dekonstruere en samvirkereto-
rikk som dekker over viktige maktforskjeller. Vi skal se på denne retorikken i
forhold til et populasjonsgenetisk avlsprogram som trengte en sterk og sentra-
lisert ledelse for å fungere. Dette retorikkstudiet er begrenset til NRF-lederne
Bækkedals og Nyhus’ historiebøker. 7
Når dette er sagt om likhetsretorikk og sentralmakt skal det tilføyes at jeg
har materiale som gjør bildet mye mer sammensatt. Det er ikke sånn at alt snakk
om likhet, likeverd og lokal deltagelse for NRFs del bare er en falsk ideologi som
dekker over reelle maktforskjeller. I den andre halvdelen av dette kapitlet skal
vi se hvordan makt er distribuert i organisasjonen NRF, hvordan det har vært
og er rom for et mangfold av lokale beslutninger og lokalt initiativ. Vi skal se
hvordan NRF de siste 7 årene radikalt har økt den sentrale makten. Men vi skal
også se hvordan de samtidig har sørget for å ta vare på muligheten for å beholde
en type lokal autonomi hos den enkelte bonden.
Likhetens paradokser i NRF er ennå mer paradoksale enn i boken ved
5 Lien et al. 2001: 25-26.
6 Se “Om GENO” på
7 Dette er en tidens og plassens begrensning. Det kunne helt sikkert vært fruktbart å gå mye
tettere inn på dagens ledelse, samt å følge retorikken i publikasjoner som Buskap og Avdrått (nå
Buskap). Et bredere bilde kunne blitt tegnet.
Men begrensningen skyldes også det faktum at det er mulig å tegne et interessant bilde bare
på basis av disse to bøkene (Bækkedal 1980, Nyhus 1990). Så studiet må ikke være større.

8.1. Den nødvendige disiplineringen 181
samme navn. Ikke bare eksisterer idealer om likhet og demokratisk deltagelse
side om side med en organisasjonsform som gjør at NRFs ledelse har en, i avls-
sammenheng, helt overveldende kontroll med sin dyrepopulasjon (blant annet
ved å ha kontroll over sine bønder). Likhetsidealene eksisterer også side om
side med en organisasjonsform som faktisk realiserer en del likhetsidealer, som
solidaritet og lokal autonomi.
8.1 Den nødvendige disiplineringen
Ideologier er snedige. 1800-tallets stedegenhetsteori, den teorien som Bækkedal
og Nyhus er opptatt av å distansere seg fra, er gjennom den nasjonalistiske loka-
lismen ett av mange uttrykk for norsk likhetsideologi (se kapittel 6). Hver lokal
naturkultur skulle ha sitt stedegne fe, på samme måte som de skulle ha sin egen
bunad. For Bækkedal og Nyhus var imidlertid stedegenthetslæren uttrykk for
det motsatte av lokalisme; den var en statsdirigert ideologi, en ideologi som ga
egenrådige statskonsulenter makt over den lokale feavler. Det retoriske grepet
som organiserer hele Bækkedals bok (og som jeg presenterte i seksjon 6.3), er
en kamp mellom to parter. På den ene siden finner vi de “fremskrittsvennlige
praktikere” og “lokale oppdrettere” som skulle bli til NRF. På den andre siden
finner vi stedegenhetslærens representanter, bestående av paternalistiske stats-
konsulenter som “doserte teori”. Tegneren som har illustrert Bækkedals bok har
fanget denne sentrale distinksjonen i en tegning (se figur 8.1).
“Fra skjønn til viten ved bedømmelsen” kan vi lese. I øverste figur ser vi 3 stats-
konsulenter, paternalistiske og autoritære, i trenchcoat og bremmet hatt – 1950-
tallets symboler på mandig autoritet – som foretar en skjønnsmessig vurdering
av en stedegen kus totale utseende. Vi ser hele kua, som estetisk helhet, og vi
ser en duknakket stakkar av en bonde som er offer for statskonsulentenes vil-
kårlige skjønn. I den nederste figuren har bonden tatt kontrollen. Han smiler
lurt og er kledd i hvit laboratoriefrakk, igjen dettte vanlige symbolet på viten-
skapelighet. I denne delen av figuren er grafene, som viser veksten i statistisk
signifikante forskjeller, mer framtredende enn dyrene. Det er kjøtt- og melke-
vekt som teller. Dyrene som individer er ingen ting; oksen – det store dyret som
i mange sammenhenger er Mandigheten selv – er mindre enn måleinstrumen-
tet (vekten) han står på. Av kua ser vi bare bakparten, juret. Den smarte bonden
har den, i Bækkedals ord, progressive populasjonsgenetiske vitenskapen på sin
side i kampen mot statens ideologiske forsvarere av det stedegne. 8
8 Bækkedal 1980: 25.

182 Kapittel 8. Makt, medbestemmelse, disiplin og solidaritet
Figur 8.1: Fra skjønn til viten. Tegning av Rudolf Vie; i Bækkedal 1980: 276.

8.1. Den nødvendige disiplineringen 183
Med dette retoriske grepet som gjennomgående tema får imidlertid Bække-
dal et problem – et problem han antakelig er ganske klar over. Som vi har sett
forholder det seg slik at hvis man skal drive populasjonsgenetisk avl, så er man
nødt til å jobbe med store populasjoner. I tilfellet kyr må man altså gjøre om-
trent som følger: Man må drive inn så store datamengder som mulig til en sent-
ral database, gjøre statistiske beregninger på populasjonsnivå, finne gode okser
og helst også gode kyr, og så parre de gode oksene med de gode kyrne. Da må
valgene, beslutningene, fattes sentralt. Det er bare på sentralt hold at de signi-
fikante statistiske forskjellene, de man avler på grunnlag av, finnes. Den “lure
bonden” i Bækkedal/Vies tegning, på lag med vitenskapen og med sin prak-
tiske avlserfaring, har ingen ting annet å gjøre i NRFs avl enn å avgi all sin avls-
autonomi til en sentralt plassert avlsledelse. Det går ikke an å drive populasjons-
genetisk avl på én bondes besetning, det vil si på 13-14 kyr. De statistiske me-
todene krever mange dyr, og de egenskapene man ville avle på måtte som sagt
studeres statistisk.
Dette betyr at hvis en NRF-bonde skulle finne på å fatte selvstendige beslut-
ninger om sin avl, i tråd med NRFs “krysningslinje” og Bækkedals hyldest til
den lokale avlerens praktiske erfaring, så ville denne bonden være et problem
for NRF. Og autonome avlere ble et problem for NRF. Men det er først i sin om-
tale av den såkalte Friesersaken, mot slutten av Bækkedals bok, at dette proble-
met blir tatt opp.
Friesersaken startet i 1957 med at noen NRF-medlemmer på østlandet og
etter vært i Rogaland, ønsket å krysse hollandsk Frieser-fe inn i buskapen sin.
Dette var tilsynelatende i tråd med NRFs krysningslinje. NRF sentralt satt imid-
lertid inn alle kluter for å få denne importen stoppet, og de lyktes. Det problema-
tiske med denne importen, avlsmessig sett, og sett fra Bækkedals sjefsposisjon i
NRF, var nemlig at den godt kunne ligge an til å bli en oppbygging av en ny ra-
seenhet, “Norsk Frieser” eller noe i den duren. En slik rase ville kunne oppstå,
skriver Bækkedal, fordi en “del medlemmer” fortsatte å tenke i raser. 9 Den stor-
fepopulasjonen som NRF jobbet hardt for å samle ville da kunne splittes opp
igjen. De kunne ikke ta sjansen på at det skulle skje. Dette betydde ikke at NRF
sentralt var imot import, men det var ikke raser som skulle importeres, slik de
som var tilhengere av Frieser spesielt ville. Det var enkeltindivider, eller sæd av
enkeltindivider, som skulle importeres. 10 Og importen skulle skje fra sentralt
hold, slik at importdyrene kunne inngå i den sentrale avlen.
9 Bækkedal 1980: 365.
10 “Ved import av sæd fra toppokser, er det ikke den riktige rasen som skal finnes, men de
riktige individer, og rasene blir gendepoter.” (Bækkedal 1980: 363).

184 Kapittel 8. Makt, medbestemmelse, disiplin og solidaritet
Før Bækkedal begynner å fortelle om Friesersaken foretar han noen ideolo-
giske klargjøringer. Han skriver:
I avlsformen seminavl var enkeltoppdretteren medlem av et utstrakt
samvirke. Han hadde byttet sin individualitet med lojalitet til dette.
Det var nødvendig at denne følelse var av en slik styrke at samvirkets
medlemmer forsto at det bare var det som gagnet alle som gagnet
en selv. 11
Noen måtte handle på vegne av fellesskapet, og til fellesskapets beste, og Bæk-
kedal tviler ikke på at han gjorde nettopp dét. “Foreningens ledelse” var i Frieser-
saken “sikker på å handle i samsvar med det som gagnet den norske oppdretter.” 12 Og
skulle ledelsen handle til beste for fellesskapet var disiplinen viktig: “Å gjøre
overgangen til seminavl mulig og vellykket var [...] en oppgave av så dominerende be-
tydning at den forpliktet alle å bidra til at en ikke kom ut av sporet.” 13
Samvirkeorganisasjonenes demokrati er representativt. Det fungerer ved at
noen representerer andre, og dermed ved at noen taler på vegne av andre. Det
betyr igjen at de som det tales på vegne av må disiplineres. Michel Callon skri-
ver om dette: “To speak for others is to first silence those in whose name we speak.” 14
Det er dette som blir veldig tydelig i Friesersaken. Skulle en splittelse av avls-
materialet i ulike raser unngås, skriver Bækkedal, “måtte initiativ og ledelse i Fri-
esersaken over på lagets hender.” Det måtte bli ro i rekkene – som medlemmer måtte
bøndene disiplineres – slik at lagets hender, det vil si ledelsen, talte entydig og på
vegne av alle. Det lureste den “lure bonden” i Bækkedals retorikk kunne gjøre,
for å være på lag med den progressive vitenskapen, var altså å overlate all sin
avlsautonomi til Bækkedal selv og hans administrasjon.
Friesersaken løses ved at NRF i 1963 vedtar at de sentrale avlsmyndighetene
skal kjøpe inn og teste en del Frieserokser. NRF sentralt kjøper også de 9 ok-
sene som har blitt importert av enkeltbønder. Disse bøndene skulle som kom-
pensasjon få en større prosent av sæden fra Frieseroksene enn andre bønder. 15
Sånn litt apropos: I vedtaket fra 1963 heter det, skriver Bækkedal, at “under ellers
like forhold mente utvalget en burde foretrekke røde frieserokser.” 16 Bækkedal gir in-
gen forklaring på dette “tilbakefallet” til avl på estetiske kvaliteter. Noen syntes
Dette er helt i tråd med populasjonsgenetisk avl: Man ser på resultatene av avlen på populasjonsnivå,
mens man selekterer på individnivå.
11 Bækkedal 1980: 362-363.
12 Bækkedal 1980: 365.
13 Bækkedal 1980: 365.
14 Callon 1986: 216.
15 Bækkedal 1980: 367 - 369.
16 Bækkedal 1980: 368.

8.1. Den nødvendige disiplineringen 185
åpenbart at kyrnes farge var viktigere enn det den offisielle avlspolitikken fore-
skrev. 17 I seksjon 8.4 skal vi se at det fortsatt finnes de som mener at NRF-kyr
skal være røde.
I sine utlegninger om Friesersaken røper Bækkedal en ganske autoritær stil,
og at han til tider var ganske autoritær og egenrådig har jeg fått bekreftet fra folk
som kjente ham. NRF hadde en imperialistisk utvikling fra slutten av 1940-tallet
til 1969, imperier trenger Store Menn, og Bækkedal var en av dem.
Her er en liten digresjon om “Store Menn” på sin plass. Den som tradisjo-
nelt har fått æren av, som det heter i historieboken, å “danne grunnlaget for NRFs
videre avlsprogram,” 18 er professor Harald Skjervold ved Landbrukshøgskolen,
og ikke Helge Bækkedal. Han er hedret med statue på Landbrukshøgskolen og
med eget festskrift. 19 Skjervolds bidrag var i hovedsak på den teoretiske, po-
pulasjonsgenetiske siden (se seksjon 6.8), mens Bækkedals bidrag lå mer i den
imperialistiske organiseringen. Bækkedals var sjef for NRF gjennom hele eks-
pansjonsfasen. Det at det er Skjervold heller enn Bækkedal som i ettertid er blitt
den store Helten, er således helt i tråd med en tradisjonell dyrking av vitenska-
pen som en intellektuell, abstrakt og maskulin virksomhet, heller enn som en
verdslig, materiell og organisatorisk virksomhet. Det er drøyt å si om Livets tre
og kodenes kode 20 at den “dyrker” vitenskapen som en intellektuell, abstrakt og
maskulin virksomhet. Men boken er likevel med på, systematisk, å reprodusere
heltedyrkelsen av Skjervold og usynliggjøringen av Bækkedal. Skjervold gis ri-
kelig med rom og mektig subjektivitet i bokens brødtekst, mens Bækkedal kun
finnes som referanse i sluttnotene, da hans historiebok er brukt som kilde – blant
annet for å bygge Skjervold som stor. 21
Det er vitenskapshistorien fortalt som en prosesjon av store, abstrakte ten-
17Frieserfe, som dagens NRF, fantes i to estetiske varianter; svart/hvite og rød/hvite. Oklahoma
State University skriver at produktiviteten til disse dyrene sank på 1950-tallet på grunn av
at “overdreven vekt ble lagt på korrekte fargemønstre” i avlen. Det tidlige 1960-tallet ser ut til
å ha vært et uheldig tidspunkt å kjøpe Frieserfe til avl (se Dutch Friserian på Oklahoma State
University sin Breeds of Livestock, ).
NRFs avkomsgranskning av sitt Frieserfe, som ble foretatt utover på 1960-tallet, viste ikke
noen signifikant forskjell mellom NRF og Frieser. “Forskjellem mellom dem lå klart innen tilfeldighetsgrensen”
(A.K. Ødegård i Bækkedal 1980: 371).
18Hviid Nielsen et al. 2000: 137.
19Overskott 1987.
20Hviid Nielsen et al. 2000.
21I forhold til den metodiske diskusjonen av whig-historien til Bækkedal versus den kulturrelativistiske
realismen til Hviid-Nielsen et al. (seksjon 6.6), ser vi her hvordan sistnevnte kan
være like “subjektiv” som førstnevnte. Men fordi subjektposisjonen deres er det usynlige vitnet
skal det en ganske detaljert finlesning til for å se denne vinklingen.
Til forvar for Livets tre og kodenes kode kan man kanskje anføre at bokens hovedtema er utviklingen
av den teoretiske vitenskapen, og ikke så mye denne vitenskapens praktiske anvendelse.
Av denne tematiske avgrensningen følger Skjervolds sentrale plass.

186 Kapittel 8. Makt, medbestemmelse, disiplin og solidaritet
kere som vitenskapssosiologene gjerne ville fortelle annerledes. En av de alter-
native måtene å fortelle historier om Store Tenkere på, er å gjøre disses storhet til
en effekt av “nettverk,” av arbeid, relasjoner og oversettelser. Nettverkene etab-
leres av et mangfold av aktører og aktanter, samtidig som disse aktørene og ak-
tantene etableres i disse nettverkene. Det er dettte Bruno Latour gjør med Louis
Pasteur. 22 Etter å ha lest den historien, er Pasteur fortsatt en Stor Mann, men på
en annen måte enn før. Han er en edderkopp, og blir stor fordi han bygger et
nettverk, som igjen bygger Pasteur som stor. Hvis man skulle kopiert Latour,
og skrevet om “Skjervoldifiseringen av Norge,” så ville en god del av storheten
forflyttet seg fra Skjervold til Bækkedal, og hvis Rune Slagstad hadde tenkt på
naturvitenskap som politikk, så ville de begge vært nasjonale strateger i arbei-
derpartistaten. 23
Nå kan man si at det er nettopp dét jeg gjør i denne avhandlingen. Jeg føl-
ger Latour og skriver om “Skjervoldifiseringen av Norge,” og jeg flytter en god
del av Skjervolds storhet over på Bækkedal. Det er imidlertid ikke mitt poeng
hverken å gjøre Bækkedal til den store helten eller, forsåvidt, til den store skur-
ken, i sentrum av NRFs ekspansjon. Bildet er mer komplisert, for det første fordi
det er flere aktører på banen (slik Latour viste i forhold til Pasteur), og for det
andre fordi aktørene og maktrelasjonene som forbinder dem eksisterer innen-
for en spesifikk norsk virkelighet. Denne norskheten gjør noe med både hvor-
dan makt etableres og hvordan makt presenteres (og den diskuteres blant annet
i Likhetens paradokser). Noe av denne maktens virkemåte får vi et innblikk i ved
å lese Gunnar Nyhus’ bok Norge rundt med NRF. 24
NRFs organisasjonssjef etter Bækkedals avgang, Gunnar Nyhus, underkom-
muniserer maktaspektet i NRFs avl ennå bedre enn Bækkedal. Men viktigere,
han forteller (implisitt) om NRFs makt på en annen måte enn Bækkedal. Der
Bækkedal, gjennom Friesersaken, har gitt oss innsikt i hvordan NRF disiplinerte
sine medlemmer, viser Nyhus oss (igjen implisitt) en av måtene NRFs makt le-
gitimeres på. Han gjør dette ved å fortelle oss om NRF-maktens folkelige legi-
timitet, og om ledelsens egen folkelighet.
22 Latour 1988.
23 Slagstad 1998.
24 Nyhus 1990.

8.2. Den folkelige elitismens retorikk 187
8.2 Den folkelige elitismens retorikk
Gunnar Nyhus var en sentral person i NRF fra 1940-tallet til han gikk av som
organisasjonssjef i 1987. Han hadde sitt første engasjement for NRF i 1943, og
var fast ansatt fra 1950. Hans historiebok er en detaljert redegjørelse for alle de
lokale forhandlingene og diskusjonene som foregikk i forkant av NRFs utbre-
delse. Anders K. Ødegård, en annen av NRFs veteraner, har skrevet forord til
boka. Det begynner slik:
I boken “NRF og norsk feavl” har tidligere direktør Helge Bækkedal
beskrevet utviklingen av norsk storfeavl og NRF sett fra den daglige
lederens ståsted.
For å gjøre bildet komplett ønsket NRFs styre å få saken belyst også
fra et annet synspunkt, – nemlig hvordan den fortonte seg for den
enkelte husdyrbruker og i det enkelte distrikt. Hva var årsaken til at
ting skjedde der og da? 25
Boken Norge rundt med NRF tar systematisk for seg Norges fylker, og til dels også
de enkelte dalfører, og presenterer et imponerende persongalleri: De første bøn-
dene som på eget initiativ begynner å krysse NRF inn i buskapen sin presen-
teres, sammen med avlslag, veterinærer og kommunale eller fylkeskommunale
funksjonærer (som enten ytte bistand til eller motstand mot bønder som ville
kjøpe NRF-sæd eller NRF-kyr). Jeg vil tippe at et sted mellom 300 og 600 men-
nesker presenteres og navngis, foruten et par hundre kyr. Her er et tilfeldig valgt
eksempel på en enkeltbondes bidrag til utbredelsen av NRF, samt den lokale
motstanden han møtte. Eksempelet er fra NRFs siste geografiske ekspansjon,
inn i Sogn og Fjordane:
I 1966 var det 7 fylkessjå i Sogn og Fjordane. [...] I katalogen fra
Brekke i Gulen går det fram at 138 Eli fra Ludvig Bruåsdal hadde
mjølket nesten 9000 kg. Bruåsdal, som seinere bl.a. ble styremedlem
i NRF, forteller at han hadde kjøpt kua for 2800 kroner høsten 1962,
etter at den var blitt stående igjen usolgt på Salslaget i Bergen.
Det skapte røre i Gulen, da den etter hvert vartet opp med store mjølkemengder.
Enkelte mente dette måtte være dyreplageri, andre syntes
det var meningsløst å kjøpe dyr og sende pengene østover. 26
Motstanden som bonden Bruåsdal møter – “Det skapte røre ...” – er lokal og fol-
kelig. I 1966 var NRF den dominerende avlsorganisasjonen i Norge. Eneste al-
ternativet var Avlslaget for Sør- og Vestlandsfe, som hadde fotfeste på strekningen
25 Ødegård i Nyhus 1990: 6.
26 Nyhus 1990: 182.

188 Kapittel 8. Makt, medbestemmelse, disiplin og solidaritet
fra Jæren til Sogn og Fjordane. Nå motarbeidet ikke statskonsulentene i storfe-
avl lenger NRF, slik de hadde gjort 20 år tidligere.
20 år tidligere kom altså motstanden mot NRF i mye større grad fra statlig
og offisielt hold. Jeg skal gjengi Nyhus’ historie om hvordan kunstig sædoverfø-
ring, krysningslinjen og etter hvert NRF fikk innpass i Valdres. Denne historien
er spesiell i Nyhus’ bok ved at den i sitt rollegalleri inkluderer de som skulle bli 4
av de store gutta innen norsk feavl etter krigen, nemlig Harald Skjervold, Helge
Bækkedal, Per Fjørkenstad (som ledet sentraliseringen av husdyrkontrollen på
1950-tallet) og Nyhus selv. Her er historien, i ganske stor grad slik Nyhus selv
har beskrevet den.
I Valdres på slutten av 1940-tallet,
[var både] bondelaga og bonde- og småbrukerlaga [...] opptatt av
kunstig sædoverføring, og det var gjennom disse det hele ble rullet
igang. Det ble holdt konstituerende møte i det som ble kalt Oksestasjonen
på Fagernes den 7. november 1949. Som styremedlemmer ble
valgt representanter for begge bondeorganisasjonene. Harald Lome
ble formann. 27
På den tiden var Harald Skjervold fylkesagronom i Valdres. Skjervold anbefalte
at oksestasjonen burde drives av et avlslag, og at dette avslaget burde satse på
å krysse inn Finsk Ayrshire i den lokale bestanden. Avlsforeningen ble stiftet og
fikk navnet Oppland Avlslag for Telemarksfe.
Resultatet ble [...] at den 22. april 1951 vedtok Oppland Avlslag for
Telemarksfe enstemmig å gå inn for krysning med Finsk Ayrshire,
samtidig som styret ble pålagt å søke om lisens for innførsel av 3 okser
og valuta for 2000 kroner. Finlands Ayrshireforening skulle feire
50-års jubileum med utstilling og okseauksjon i Helsingfors 3.-5. august
1951, og det var tanken at innkjøpet skulle kombineres med en
tur dit.
Søknad om lisens (og valuta) ble sendt uten at det kom noe svar. Det
er ikke overraskende at både den ene og den andre ble utolmodig.
Enden ble at Lome som formann reiste til Oslo for å prøve og ordne
opp.
Men så enkelt var det ikke. Riktignok fikk han fortrede for statskonsulenten
i storfeavl, som var Andris Lalim. Lome sier han ble møtt
med anklagende og nedlatende spørsmål om hvem som hadde narret
dem (valdresene) til dette. Han svarte at ingen hadde narret dem,
men Skjervold og Fjørkenstad hadde overbevist dem.
27 Nyhus 1990: 75.

8.2. Den folkelige elitismens retorikk 189
Hjemreisen foregikk uten lisens, og en uttalelse skulle komme når
det passet statskonsulenten. Det ble ellers opplyst at søknaden var
sendt til landslaget for telemarksfe v/formann Neri Valen, som forøvrig
var en respektert stortingsmann. 28
Saken gikk fram og tilbake mellom avlslaget og staten hele sommeren, men in-
gen tillatelse til å kjøpe okse i Finland kom. NRF, derimot, hadde statlig lisens
for å kjøpe okser fra Finland, og en lokal bonde, Ole S. Tingelstad, innvilget et
privat lån til den nye avlsforeningen. Sammen med representanter fra NRF dro
derfor Skjervold, Lome og Tingelstad til Finland. De kjøpte en okse til Oppland
Avlslag for Telemarksfe, men på NRFs lisens og i NRFs navn, og ble enige med
NRF om å leie to andre Ayrshire okser av dem. Nyhus fortsetter:
Snart kom det statskonsulenten for øre at valdresene hadde kjøpt
okse i Finland, og Lome kan sjøl fortelle hva som fulgte. (Harald
Lome: Fra ei brytningstid i norsk husdyravl. Særprent av Årbok for
Valdres 1984):
“Men trengslenes tid var ikke forbi. Det var tvert i mot nå det begynte
for alvor. Vi mottok innkalling til møte med den offentlige
avlsledelse for å stå til rette for våre synder. Møtet ble holdt i Stortingets
møtesaler, og tilstede var Neri Valen som formann i landslaget
for telemarksfe, veterinærdirektør Slagvold, fylkesagronomene i
Buskerud, Aust- og Vest-Agder, Telemark og Vestfold, og med statskonsulent
Lalim som anklager.
På anklagebenken satt vi to fra Valdres, herredsagronom Sverre Nordås
og underskrevne. På samme benk satt NRFs ansvarlige, sekretær
Helge Bækkedal og Gunnar Nyhus. Harald Skjervold var i USA med
Marchallstipend, og Fjørkenstad hadde vært innkalt til Landbruksdepartementet
for reprimande for sin befatning med krysningsplanene
i vårt lag. Som statskonsulent i fjøskontroll ble han av statskonsulent
Lalim nektet å uttale seg om avlsspørsmål. Lalim åpnet med
en kritikk av NRF for den bistand de hadde gitt oss, og utbad seg en
redegjørelse.
Bækkedal svarte ganske kort således: ‘At vallersa itte drakk opp
penga, men kjøpte en okse i stella, det er kanskje itte så mye å klandre
dom for. Vi har overtatt oksen, og vi har lisensen, så det er vel heller
itte så mye å tala om mer.’
Lalim gikk så over til å stille spørsmål til oss om hvilke planer vi
hadde med innkryssingen. Er det blodoppfriskning, eller er det gjennomført
kryssing? Jeg forstod ham slik at de kunne godta blodoppfriskning,
men det ville ikke være tilfredsstillende for oss. Jeg gav
28 Nyhus 1990: 77.

190 Kapittel 8. Makt, medbestemmelse, disiplin og solidaritet
derfor følgende svar: ‘Vi har ikke lagt så håndfaste planer som statskonsulenten
etterlyser. Vi er ikke tilfreds med dyrematerialet vi har i
Telemarksrasen, og tror vi kan forbedre den ved å krysse med Ayrshire.
Går det bra, så går vi videre, og går det galt, slik som dere tror, så
kan vi vel slakte dem. Vi har fått nok av bastante planer uten forankring
i realiteten. La oss utsette valget til vi har noe å velge mellom.
Men for meg er valget lett etter det jeg så i Finland. Jeg skal gjennomkrysse.’
” 29
Og Nyhus kommenterer Lomes beskrivelse:
Det er nok riktig som Lome skriver at det var Lalim som var anklageren,
flere av de andre som er nevnt, var nok innkalt som vitner,
eventuelt for å bli bakket opp.
Det var uten tvil naturlig for Lalim å gå i forsvar for Telemarkskua,
ikke minst i Valdres, der han sjøl var fra. Men kanskje enda viktigere
for ham var det å sementere fundamentet for statskonsulenten som
avlsleder.
Svaret som Lome legger i munnen på Bækkedal er typisk Bækkedalsk,
vil de si som kjente ham. Når Bækkedal tok anklagen så flegmatisk
som Lomes beskrivelse tyder på, og som sikkert er rett, var
det nok fordi han på denne tiden følte at denne saken nærmet seg
en avgjørelse. Det var vel egentlig krampetrekningene i striden om
hvem som skulle lede storfeavlen i Norge vi hadde vært vitne til. 30
Hvis vi ser ideologikritisk på utsnittene ovenfor, som altså er publisert i 1990 av
en av NRFs ledere, så er det lett å se hvordan den er et eksempel på likhetens re-
torikk. Enda mer presist: Den er et eksempel på det antropologene Henningsen
og Vike kaller folkelig elitisme. 31 Henningsen og Vike ser den folkelige elitismen
som et sentralt trekk ved maktrelasjoner i norsk offentlighet. Den kjennetegnes
for det første ved at norske ledere forventes å ha en folkelig stil. For det andre
kjennetegnes den ved denne stilens effekter. Disse effektene består blant annet i
en stor tillit til lederne – som jo er “som oss.” 32 På den ene siden gir dette lederne
mye makt – de gis et relativt stort rom til maktutøvelse. På den andre siden gir
den iscenesatte likheten folket stor moralsk kontroll over elitene. 33 “Folkelighe-
ten” gir makten rom, men den forplikter også eliten til å unngå eksessene.
I Nyhus’ bok gjøres lederne for norsk feavl etter krigen folkelige, helt i tråd
med oppskriften til den folkelige elitismen, blant annet ved at denne historien
29 Nyhus 1990: 79.
30 Nyhus 1990: 80.
31 Henningsen og Vike 1999.
32 Henningsen og Vike 1999: 152.
33 Lien et al. 2001: 23.

8.2. Den folkelige elitismens retorikk 191
bare er en av mange likeverdige, folkelige historier. Spesielt interessant er det
at Nyhus har funnet et sitat av Bækkedal hvor han siteres i dialekt: “At vallersa
itte drakk opp penga, men kjøpte en okse i stella, det er kanskje itte så mye å klandre
dom for. Vi har overtatt oksen, og vi har lisensen, så det er vel heller itte så mye å tala
om mer.” Her er det tydelig hvordan Bækkedal gjøres folkelig, en distriktenes
mann heller enn en snobb fra byen.
Henningsen og Vike ser et paradoks i den folkelige elitismen, mellom fol-
kelig mobilisering på den ene siden, og tillit til elitene på den andre. 34 Den re-
toriske effekten av Nyhus’ måte å skrive om de kommende lederne av NRF (en
effekt som ikke nødvendigvis var eksplisitt intendert fra Nyhus’ side), er å opp-
løse dette paradokset. Han får dette til ved å gjøre lederen folkelig. Bækkedal
og Skjervold er to av gutta, og det er derfor ikke paradoksalt å både ha folkelig
mobilisering og tillit til elitene. Elitene er jo folket.
I måten Nyhus skriver om NRFs ledere bagatelliserer han reelle maktfor-
skjeller, for eksempel mellom senter og periferi. “Problemet” for oss som ana-
lyserer denne retorikken – det som gjør analysen komplisert – er at vi ikke uten
videre kan avskrive Nyhus’ retorikk som “falsk.” Valdreshistoriens folkelighet
er nemlig ikke akkurat usann. Historien er fra 1948. På det tidspunkt er som sagt
NRF en bitte liten avlsorganisasjon, med 29 avlsokser (mot fra 236 til 379 i de
7 andre norske avlsorganisasjonene). 35 Ingen visste at NRF skulle bli monopo-
list 20 år senere. Harald Skjervold var fylkesagronom i Valdres. Han hadde kan-
skje ambisjoner, men ingen visste at han skulle bli Landbrukshøgskolens store
mann. Så vi snakker faktisk om ganske små forhold her. Bækkedal var en tem-
melig lokal avlsleder, Skjervold en like lokal byråkrat. Ingen av dem er barn av
embetsmannsfamilier eller annen overklasse. Skjervold var sønn av en arbei-
der som under 1. verdenskrig kjøpte en gård på Inderøya, Bækkedal var sønn
av en bonde fra Akershus, 36 så det var ikke “naturlig” at de skulle bli en del av
den norske landbrukseliten. Det er dette som gir Nyhus’ folkelige elitisme le-
gitimitet – nemlig at de lederne han omtaler faktisk var temmelig folkelige; de
var “menn av folket.”
Samtidig som NRFs ledere framstilles som folkelige, og kan sies å faktisk ha
vært folkelige, så framstilles NRFs “folk”, det vil si organisasjonens medlem-
mer, som ledere. På GENOs nettsider heter det ikke bare at organisasjonen “eies
34 Henningsen og Vike 1999: 152.
35 Nyhus 1990: 38.
36 Disse biografiske opplysningene er hentet fra søk på nettstedet Søking i folketellingene for
årene 1865, 1875 og 1900, , i Skjervolds tilfelle koblet
med personopplysninger fra festskriftet til hans 70-årsdag (Overskott 1987).

192 Kapittel 8. Makt, medbestemmelse, disiplin og solidaritet
Figur 8.2: GENOs organisasjonskart. Fra , Om Geno ->
Medlemsorg.
og drives av norske storfebønder i samvirke,” det heter også at “En av organisasjonens
styrker er den korte avstanden mellom forskning og bonde som gjør at ny kunnskap in-
nen forskningen raskt kan formidles og settes ut i livet.” 37 På nettstedet www.geno.no
er dessuten organisasjonskartet snudd på hodet. Medlemmene tituleres fortsatt
som “medlemmer,” men de står på toppen av kartet, som sjefer, som de som
“eier og driver” organisasjonen. Derfor iscenesetter organisasjonskartet på re-
torisk vis en paradoksal dobbeltrolle hvor de på bunnen samtidig er på toppen.
(Se figur 8.2.)
8.3 Nettverk og plasma
I seksjon 8.1presenterte jeg en sterk sentralmakt som iscenesatte seg selv som de
lokale avlernes stemme overfor egenrådige avlsbyråkrater, samtidig som denne
sentralmakten hadde et sterkt behov for å disiplinere de lokale avlerne. I sek-
sjonen over har vi sett eksempel på en forståelse av NRFs ledere som folkelige,
samtidig som NRFs “folk” gjøres til ledere. Jeg skulle gjerne hatt data som viste
hvordan denne retorikken ble anvendt i konkret sosial samhandling, og hvor-
dan den virket i disse sammenhengene. Er denne retorikken sosialt produktiv,
og hva er det i så fall den produserer? Produserer den faktisk en mektig sent-
37 Fra , Om Geno.

8.3. Nettverk og plasma 193
ralmakt, og/eller produserer den NRF-medlemmenes moralske kontroll med
organisasjonens ledere?
Dette er spørsmål jeg ikke kan gi noe fullgodt empirisk forankret svar på.
Det er rimelig å anta at retorikken er med å produsere noen av de sidene ved
NRFs organisering som jeg både har presentert og skal presentere. De ville an-
takelig kreve et feltarbeid jeg ikke har gjort, et feltarbeid i NRFs organisasjon;
blant ledelsen, på årsmøter, blant lokallag, i utvalg og lignende steder.
Selv om jeg ikke har data som viser retorikkens bruk i sosialt liv, er det likevel
en sammenheng mellom retorikk og sosial virkelighet jeg både kan og bør si noe
om. Jeg tenker på forholdet mellom likhetsretorikken, disiplineringen og den
store graden av lokal lojalitet til det sentrale avlsprosjektet. Det kan ved første
øyekast se ut som om NRFs disiplineringsprosjekt nærmet seg en “indoktrine-
rende” ensretting, og det kan se ut som de lyktes. Det jeg skal argumentere for,
ved å trekke på empiriske data, er at selv om disiplineringen var viktig og virk-
som, så lyktes NRF med sin sentralisering like mye fordi de ikke indoktrinerte
og ensrettet. Grunnen til dette er, for å gi en første kryptisk antydning, at NRF
er både struktur og kaos, både nettverk og plasma. La meg først presentere en
viktig måte som NRF, i tråd med “klassisk” aktør-nettverkteori, er nettverk på.
En som vil bygge store nettverk, ved å “innrullere” mange aktører i dette
nettverket, må for det første “interessere” disse aktørene. Dette kan man gjøre
ved å “oversette” disse aktørenes interesser til nettverkbyggerens, slik at disse
interessene framstår som sammenfallende, som like. Interessene behøver ikke
virkelig å være like. Hovedsaken er at de framstår som like. (Men det er selv-
følgelig ikke noe problem om de virkelig er like, det vil si, interesselikheter kan
godt være internaliserte.) Den eller de som prøver å plassere seg i sentrum av
et nettverk gjør derfor lurt i å sørge for at en hegemonisk interesse råder, hva
enten denne interessen kun er retorisk eller faktisk internalisert. Nettverksbyg-
geren bør altså passe på at de som representeres gjøres stumme. Igjen: “To speak
for others is to first silence those in whose name we speak.” 38
Vi så hvordan NRF gjorde nettopp dette i Friesersaken (seksjon 8.1). NRF sent-
ralt innrullerte den lokale avler ved å oversette dennes interesser til seminavl, altså
populasjonsgenetisk avl. Og Bækkedal gjør det klart at lagets hender, dvs. han
selv, talte godt på vegne av medlemmene, som derfor burde tie.
Den tredje av NRFs sentrale personer som har benyttet pensjonisttilværel-
sen til å skrive bok, Andres K. Ødegård, gir også et godt eksempel på hvordan
NRF har bygget nettverk ved å oversette mangfoldige interesser til én interesse.
38 Callon 1986: 216.

194 Kapittel 8. Makt, medbestemmelse, disiplin og solidaritet
I 1978 tok NRF et sentralt initiativ for å bistå/regulere den avlen som – i til-
legg til den populasjonsgenetiske avlen – foregikk i den enkelte buskap. (Mer
om dette initativet i seksjon 8.5, side 200.) Ødegård skriver om dette initiativet,
som ble kalt Avl på buskapsnivå:
Utnytting av informasjonene om de avkomsgranska oksene til avlsplanlegging
i egen buskap var i og for seg ingen ny tanke. Mange
oppdrettere [d.v.s. vanlige bønder] hadde på eget initiativ utarbeidet
planer for buskapen sin. Men det var inntil da ikke gjort noe
systematisk fra avlsorganisasjonens side for å stimulere et slikt tiltak.
Vi hadde så langt konsentrert oss om tiltak som var nødvendige
for å få samvirkeavlen til å fungere på en best mulig måte. Vi var
kanskje også litt redde for at for sterk fokusering på avl i buskapen
kunne føre til avsporing og dermed skade det generelle avlsarbeidet
som fellesskapet sto for. Vi må her være klar over at iallefall først på
70-tallet, var samvirkeavlen enda relativt ung. Dens krav og behov
hadde ikke festnet seg skikkelig i alle deler av medlemsmassen. 39
Det Ødegård her implisitt sier er at så lenge medlemsmassen kunne ha oppfatnin-
ger om avl som avvek fra ledelsens, så måtte denne massens autonomi begren-
ses. Den måtte, så og si, “knebles.” Først når den hegemoniske oppfatningen
om avl var tilstrekkelig internalisert i medlemmene kunne disse tillates en mer
autonom posisjon. Ødegårds bok heter Avl for alle. På sidene 14-15 er det to gra-
fiske landsoversikter, den ene med de 9 ferasene som fantes ved NRFs oppstart i
1935, den andre med NRF-oksenes geografiske spredning på 70-, 80- og 90-tallet
(det vil si hele landet). Teksten som kommenterer de to bildene er som følger:
Vittige tunger sa en gang at en måtte ha fiskerett i Mjøsa for å få levert
okser til NRF. Den tid er forbi. Nå er det avl for alle. 40
NRF framstilles altså som å ha gått fra å være en elitistisk ekskluderende klubb
til å være et inkluderende fellesskap. I Ødegårds diskusjon av initiativet Avl på
buskapsnivå, slik jeg har sitert det ovenfor, er det tydelig at dette ikke er et mang-
foldig fellesskap. Ledelsen hadde et sterkt disiplineringsprosjekt: Mulige avspo-
ringer fra den ene linjen måtte unngås, og lokal autonomi måtte ikke anerkjen-
nes før populasjonsgenetikkens “krav og behov hadde [...] festnet seg.” Det vil si –
sånn ser det i hvert fall ut – at lokal autonomi ikke måtte anerkjennes før med-
lemsmassen var tilstrekkelig indoktrinert. Det var Avl for alle, så lenge alle var
dønn enige.
39 Ødegård 2000: 100.
40 Ødegård 2000: 14.

8.3. Nettverk og plasma 195
I NRF-nettverket tror jeg like interesser i stor grad har blitt produsert på to
måter. For det første har felles interesser blitt skapt ved hjelp av den likhetsreto-
rikken som visker ut reelle maktforskjeller. Denne likhetsretorikken oversetter
et mangfold av interesser til én hegemonisk interesse uten at det ser ut som no-
ens interesser er bedre ivaretatt enn andres. Likhetstretorikken får det til å se ut
som det var de lokale avlernes interesser som ble ivaretatt når det var ledelsens
interesser som ble gjennomført.
Det er her verdt å merke seg at det ikke er universelt nødvendig å bruke lik-
hetsretorikk for å skape like interesser. Likhetsretorikken er noe som fungerer
godt i mange norske sammenhenger. I andre sammenhenger kan forskjellsreto-
rikk være bedre egnet til å skape like interesser. Med henvisning til en kosmisk
orden hvor noen fødes til høye posisjoner mens andre fødes til lave posisjoner
kan man innrullere ydmyke troende – både rike og fattige – i felles interesse for
et system som reproduserer rikdom og fattigdom. (Noen steder i verden kalles
slike systemer “Hinduisme,” andre steder kalles de “frie markeder.”)
Den andre måten å produsere felles interesser på, er ved at NRFs sentrale
avlsstrategi i stor grad faktisk har festnet seg – blitt internalisert i den enkelte
bonde. Vi skal se hvordan utbredelsen av dataprogrammet Avl i buskapen er en
god indikasjon på at en slik utbredt internalisering faktisk har funnet sted.
På den ene siden mener jeg at jeg her tegner et ganske riktig bilde av NRFs
nettverksbygging. NRF-ledelsen var (og er) i stor grad systembyggere som inn-
rullerte en rekke bønder ved å interessere dem, det vil si ved oversette de-
res mangfoldige interesser til én hegemonisk interesse. Likevel er det noe ved
denne 1980-tallets ANT-forståelse av NRF som ikke holder. Det er, som vi også
skal se, klart at det bildet jeg hittil har tegnet i denne seksjonen ikke yter NRF-
bøndene full rettferdighet. Selv om bøndene som ville importere Hollands Fri-
eser lot seg “kneble” av ledelsen, og selv om, som vi skal se, den populasjons-
genetiske avlen i stor grad har blitt internalisert (det vil si at NRF-bøndene har
blitt “indoktrinert”) så er det også noe grunnleggende galt med dette bildet.
For det første: Det er dypt urettferdig og usant å beskrive NRF-bøndene som
“kneblede” og “indoktrinerte.”
For det andre: NRFs innrulleringsstrategi ville ikke virket hvis de hadde har-
monisert alle interesser til én. Innrulleringen fortutsetter mer enn harmonisering
av interesser.
Mange har kritisert 1980-tallets aktør-nettverkteori for dens enkle krigslo-
gikk, hvor verden bestod av enten absolutt lojale venner eller like opposisjonelle
fiender, og hvor det å la seg innrullere innebar en total overgivelse av sin subjek-

196 Kapittel 8. Makt, medbestemmelse, disiplin og solidaritet
tivietet til fordel for systembyggerens super-subjektivitet. 41 Det er få, hvis noen,
som forsvarer denne modellen i dag. Poenget mitt er derfor ikke å polemisere
mot en død katt. Poenget er at både den klassiske aktør-nettverktilnærmingens
evne til å beskrive store tekniske systemer, og denne tilnærmingens begrensnin-
ger gjenspeiles i en dobbelthet i min empiri om NRFs organisering. Tilnærmin-
gen både sier noe viktig, og går glipp av noe viktig. Den empiriske dobbeltheten
er som følger.
1) NETTVERK. Vi har sett hvordan framveksten av NRF, fra feavlsstrid til po-
pulsajonsgenetikk (kapittel 6), dreide seg om å innrullere et vidt spekter av akt-
ører i et omfattende nettverk. Vi har sett at NRFs ledere har produsert en likhets-
retorikk som antakeligvis har vært produktiv (i det minste) ved at den har over-
satt et mangfold av interesser til én stor interesse, den populasjonsgenetiske avl,
seminavlen eller samvirkeavlen.
2) PLASMA. I kjemien refererer “plasma” til en tilstand hvor veldig få regel-
messige forbindelser holder stoffets elementer sammen. Det sosiale plasmaet
jeg skal beskrive er ikke nødvendigvis totalt uordnet, hovedsaken er at det er
ordnet i forhold til andre ordener enn et gitt nettverk. Plasmaet er altså plasma
kun i forhold til et nettverk hvor alle interesser er harmoniserte, hvor alle sub-
jektiviteter forener sin innsats for å bygge systembyggeren stor. 42 I resten av
dette kapitlet skal jeg presentere et knippe mangfoldige samhandlingssituasjo-
ner som er relativt uorganiserte, relativt “plasma-aktige,” i forhold til den ene
store interessen. Disse samhandlingssituasjonene tror jeg er helt avgjørende for
at NRF-nettverket skal henge sammen. Samtidig er dette situasjoner hvor sent-
ralmaktens representanter er mye mer enn bare “innrullerende” og hvor bøn-
dene er mye mer enn “innrullerte.” Dette er situasjoner hvor makt, autonomi og
subjektivitet er distribuert på mange ulike måter, og hvor interessene er mang-
foldige og peker i mange retninger. Det er situasjoner hvor bonden er mye mer
enn bare et offer for en sentral systembyggers likhetsretorikk og innrullerings-
strategier, selv om dette er relasjoner som er nødvendige for nettverkets eksi-
stens, og selv om bonden også er en innrullert aktør i en systembyggers nettverk.
I det følgende skal vi treffe tre av NRF-avlens sentrale utsendinger, insemi-
nøren, dataprogrammet Avl i buskapen, og kontrollassistenten. Vi skal se på noen
av de mange relasjonene disse utsendingene kan ha med norske melkebønder,
og vi skal se hvordan disse relasjonene både bygger nettverk og er plasma.
41 For eksempel Haraway 1996, Star 1991.
42 Plasma-metaforen har jeg fra et doktorgradskurs med Bruno Latour, hvor han ba oss finne
eksempler på plasmaets betydning for nettverkene. Vi skjønte ikke så mye da, i hvert fall ikke
jeg, men muligens er dette kapittelet et svar på oppgaven han ga oss.

8.4. Inseminøren 197
8.4 Inseminøren
Seminavlen, samvirkeavlen eller den populasjonsgenetiske evolusjonen innbefat-
ter noen parringer som den sentrale avlsledelsen må ha kontroll over. For det
første må de skaffe til veie nye avlsokser. Det skjer ved eliteparringer, det vil si
ved at et visst antall eliteokser blir parret med et visst antall elitekyr. Antallet
behøver ikke være veldig høyt. I 1960 kjøpte NRF inn omtrent 40 ungokser fra
slike parringer, i 2000 kjøpte de inn omlag 400 ungokser. 43 Antall eliteparringer
bør strengt tatt bare være i betryggende overkant av det dobbelte av dette antallet
ungokser, altså noen få tusen parringer. 44
Deretter skal ungoksene produsere sæd og avkomsgranskes. Det skjer ved
at de parres med et tilfeldig og bredt utvalg av kyr (slik at man produserer sta-
tistisk solide data), og ved at egenskapene til kalvene man dermed produserer
registreres. Disse parringene må også avlsledelsen sørge for at gjennomføres. I
1960 skjedde 12% av all inseminering med ungokser, på 1990-tallet har målset-
ningen vært 40%, og det reelle tallet rett i underkant av 40%. Det vil si at 40% av
omtrent 360 000 årlige insemineringer (vellykkede og mislykkede) 45 – rundt 144
000 insemineringer – skjer med ungoksesæd, etter en fordeling som skal sørge
for gode data til den videre avlen.
Resten av insemineringene derimot, rundt 60%, eller 215 000 insemineringer,
har ingen direkte konsekvens for avlen. De gjøres i direkte produktivt øymed:
for å produsere melk og kjøtt, ikke avlsokser. For denne restkategorien har ikke
NRF noen sentral strategi eller initiativ for å bestemme hvilken gitt okse som
burde parres med en gitt ku, så lenge kua og oksen er NRF-dyr (og det er de),
og så lenge denne produktiviteten blir målt (og det blir den).
43 Ødegård 2000: 69.
44 Rundt halvparten av parringene vil gi kukalver heller enn oksekalver. Kukalvene er potensielle
elitekyr, og således like viktige som oksekalvene. Men kukalvene kjøpes ikke inn av NRF
sentralt. De fôres opp av den enkelte bonde. Det er nok at NRF vet hvor de er.
Over tid vil det fødes like mange kukalver som oksekalver, men noen år vil det fødes en god
del flere kukalver enn oksekalver. For å ta høyde for denne variasjonen, må antallet eliteparringer
være i betryggende overkant av det dobbelte av antall ungokser som NRF skal teste hvert
år. (Antall ungokser som skal testes må være noenlunde konstant, siden det personalet og den
teknologien som skal gjøre testene ikke kan varieres i størrelse med den statistiske variasjonen
i fordelingen av kukalver/oksekalver.)
45 I 1995 var den aktive avlsmassen – det vil si kyr som var tilsluttet seminavlen – på 253 900
kyr (Ødegård 2000: 81-82). Hver ku insemineres omtrent én gang årlig, men bare 70% av insemineringene
er vellykkede. Omtrent 30% må gjentas før kua blir befruktet. Derav totalt 360 000
insemineringer.
Antallet inkluderer ikke insemineringer av kyr som ikke er med i NRF-avlen, så som kyr av
andre raser, og NRF kyr til bønder som ikke er med i kukontrollen, og som NRF derfor ikke har
data på. I 1991/92 utførte NRF totalt 435 378 insemineringer (Filseth 1993: 127). Tallene har nok
sunket noe siden den tid, ettersom stofebestanden har minsket.

198 Kapittel 8. Makt, medbestemmelse, disiplin og solidaritet
Disse rent produktive parringene er imidlertid viktige for bonden. De pro-
duserer dyr han både skal leve med og av, og som bør være både greie og pro-
duktive. Og når det gjelder disse insemineringene så har det vært og er det fort-
satt rikelig med rom til lokalt initiativ, selv om dette rommet, som vi skal se, har
endret seg kraftig de siste årene. Å parre en NRF-okse med en NRF-ku betyr at
inseminøren (eventuelt veterinæren) kommer til gards. I dette lokale møtet mel-
lom senter og periferi, mellom sentrale sæd-deponier og lokale kyr, har ikke kua
noe hun skulle sagt for utvalget av okse. Bonden derimot, kan ha et ord med i
laget. Jeg skal vise noen konkrete eksempler på hvordan beslutninger, subjek-
tivitet, og dermed makt kan distribueres – fordeles – i slike møter. Eksemplene
er fra Jæren 1998, hvor jeg var med NRF-inseminøren en dag på arbeid.
Vi inseminerte 15 kyr, på like mange gårder, i løpet av dagen. 6 av de 15 bøn-
dene hadde egne ønsker når det gjaldt valg av okse. 4 av disse 6 hadde sett seg ut
en spesifikk okse til den aktuelle kua. Én av disse fire hadde bare skrevet “4581”
på en gul lapp som var klistret på NRF-permen i fjøskontoret. Bonden så vi ikke
noe til. 46 Inseminøren fortalte meg at dette er årets beste okse. Han tittet i bon-
dens papirer, så at kua var en OK ku, at bonden ikke hadde flere enn sine rett-
messige insemineringer med en toppokse, og så sa han “Ok, han kan få gromoksen
til den kua.” En annen av de 4 sa at han hadde vært i oksekatalogen og funnet
en rød okse denne gangen. Jeg spurte ham hvorfor han ville ha en rød okse, og
han svarte at det hadde blitt så mange svarte kyr i det siste, og det gjorde det så
mørkt i fjøset.
De to gjenværende av de 6 som hadde egne ønsker, hadde ingen andre øns-
ker enn å få en rød okse. Den ene av dem fortalte oss at hun hadde mistet en rød
kalv nylig, og hun la vekt på at den var rød. Så hun ville ha en rød denne gangen
også. Den andre hadde bare klistret en gul lapp på NRF-permen hvor det stod
“Rød.” Begge fikk det som de ville. Inseminøren tittet ned i fryseren sin og fant
et sædstrå til det han visste var en rød okse. I bilen etterpå forteller inseminøren
meg at fargen er et stort tema for enkelte. På NRFs halvårsmøte den høsten var
det en bonde som holdt et flammende innlegg mot svart NRF (i dag er omtrent
30% av NRF-bestanden svart eller svart/hvit). NRF skal være rødt! Jeg spør in-
seminøren hva han gjør med henvendelser angående farge. Han svarer at noen
driver med kyr som om det var en hobby, som om de var kaniner og høner i
gårdsrommet, men det er helt greit for ham, og hvis de vil ha en rød okse, så
46 Dette var vanlig. Hvis bonden hadde tjoret kua som skulle insemineres og lagt fram aktuelle
papirer, så klarte inseminøren jobben alene.

8.4. Inseminøren 199
strekker han seg langt for å gi dem det. Han sier at bøndene er hans kunder, og
han gir dem det produktet de vil ha.
To av de 15 bøndene vi var hos hadde ingen ønsker i det hele tatt. Da tok
inseminøren en liten titt på kukontrollens ytelsestall for kua (bonden får jevnlig
utskrifter fra storfedatabasen og setter disse inn i en perm som står i fjøskonto-
ret). Han forteller meg at han vurderer om det er en god ku, som kanskje bør få
sæd fra en toppokse – for å produsere det som muligens kan bli en eliteku, el-
ler om hun kanskje har noen spesielle arvelige egenskaper som en bestemt okse
kan kompensere for. Han ser også på hvor mange ungokser og eliteokser gårds-
bruket har brukt det siste året – altså om han bør bruke en ungokse eller en okse
som allerede er avkomsgransket, og så plukker han fra utvalget han har i fryse-
boksen det han syntes er en passende okse.
6 av 15 bønder hadde altså egne ønsker om avlen, mens 2 av 15 overlot val-
get til inseminøren. I disse 8 tilfellene ble således hverdagslige avgjørelser av
betydning for den lokale avlen i buskapen fattet (eller gjennomført, mange har
bestemt seg før inseminøren kommer) i møtet mellom bonden og inseminøren.
De resterende 7 bøndene brukte dataprogrammet Avl i buskapen, men før 1994
var alle insemineringer et resultat av lsike lokale avgjørelser, fattet i møtet mel-
lom inseminør og bonde. Det vil si at de 215 000 årlige insemineringene som er
irrelevante for den sentrale avlen er et resultat av 215 000 små møter mellom
bonde og inseminør. Mangfoldet i hvordan disse avgjørelsene fattes er helt sik-
kert større enn det jeg har klart å fange med noen få eksempler, og vil variere
med ulike bønder og inseminørers personligheter og faglige interesser. Mange
steder vil inseminøren og bonden i større grad enn i Jærens relativt urbane or-
ganisering være naboer i den samme bydga. De vil kjenne hverandre på flere
måter enn bare som ineseminør og bonde. Variasjonen i disse relasjonene kunne
blitt en avhandling i seg selv.
Denne variasjonen er plasma, ikke nettverk. Den er interesser som hverken
er i motsetning til eller harmonisert med den sentrale systembyggerens avlsin-
teresser. Gjennom den lokale autonomien de muliggjør får bonden en kontroll
over avlen i sin egen buskap som gjør sentralmakten betydelig mindre overvel-
dende, betydelig mindre “indoktrinerende.” Jeg er overbevist om at dette har
vært avgjørende for NRFs legitimitet.
7 av de 15 bøndene inseminøren og jeg besøkte brukte altså dataprogram-
met Avl i buskapen. 47 I de tilfellene avgjorde hverken bonden eller inseminøren
47 Høsten 1998 fikk jeg opplyst at 50% av bøndene nå brukte Avl i buskapen, så fordelingen fra
min ene dag med inseminøren er tilfeldigvis ganske representativ.

200 Kapittel 8. Makt, medbestemmelse, disiplin og solidaritet
noe som helst, i hvert fall ikke der og da. Da fulgte inseminøren utskriften fra
dataprogrammet (som finnes i en perm i fjøskontoret) og inseminerte med den
oksen som utskriften anga. I det følgende skal vi ad kort historisk vei se hvordan
dette dataprogrammet virker, og hva det gjør.
8.5 Avl på buskapsnivå
Det jeg har vist ovenfor er at i tillegg til den sentrale NRF-avlen, fantes det en
rekke lokale “avlsprogram.” En bonde som systematisk avlet på røde okser (og
solgte eller slaktet alle svarte kyr før de ble kjønnsmodne) kunne, hvis han ville,
avle fram en nesten helt rød besetning. 48 En annen bonde kunne avle fram spe-
sielt godlynte kyr, en tredje kyr med spesielt høyt jurfeste. Slik lokal avl har fo-
regått, og er altså “avl på buskapsnivå.” I 1979 tok NRF et initiativ, Avl på bu-
skapsnivå, for å bistå (eventuelt regulere) denne lokale avlen.
Initiativet bestod først og fremst i at skjemaet Inseminasjonsplan for buskapen 49
ble laget. Meningen var at bonden, gjerne i samarbeid med kontrollassistenten,
skulle sette seg ned med oksekatalogene og fylle ut hvilke okser han ønsket til
sine kyr. Tanken var at hvis bonden for eksempel hadde en ku med litt skjevt
jur, så kunne han titte i oksekatalogen og finne en okse med egenskapen “god
jurbalanse,” og så få kompensert for denne egenskapen.
Avl på buskapsnivå ble aldri noen suksess. 50 Svært få bønder begynte å fylle
ut disse skjemaene. Jeg mistenker at en viktig årsak var at dette var en unød-
vendig byråkratisering av en praksis som likevel hadde foregått helt uformelt,
som fungerte godt uformelt, og som har fortsatt å fungere uformelt, helt fram
til i dag, i møtet mellom bonden og inseminøren, slik eksemplene mine ovenfor
illustrerer.
Men om ikke Avl på buskapsnivå ble noen suksess, så har avløseren, Avl i
buskapen, blitt en kjempesuksess.
48 Jeg kjenner til ett tilfelle der en bonde slaktet unna alle svarte kviger, heller enn å sette på
dem. Besetningen hans ble allikevel aldri helt rød. Svarte kalver dukket opp igjen, ettersom bonden
var forpliktet til å bruke et visst antall ungokser, og ungoksenes farge er det sjelden at inseminøren
eller bonden kjenner. Ungoksene skal være anonyme og ikke kunne velges av bonde
eller inseminør, da slike valg ville kunne føre til systematiske skjevheter i den statistiske avkomsgranskningen.
49 Ødegård 2000: 102.
50 Nåværende avlssjef i NRF, Torstein Steine. Personlig kommunikasjon.

8.6. Avl i buskapen 201
8.6 Avl i buskapen
I 1994 byttet NRF ut systemet Avl på buskapsnivå med dataprogrammet Avl i bu-
skapen. Dette er et Windows-program som kjøres lokalt, på bondens eller kon-
trollassistentens PC. Men det lokale er i forbindelser. Programmet er avhengig
av et modem for å kunne ha telefonisk kontakt med storfedatabasen i Oslo. Avl
i buskapen er viktig og virker på følgende måte.
Når bonden skal sette opp en avlsplan for sin buskap, noe han gjør omtrent
en gang i året, gir han som oftest beskjed til den lokale kontrollassistenten som
starter programmet på sin PC. (Noen få bønder har installert programmet på
sin egen PC og kjører det selv. Alle bønder som vil gjøre dette kan pr. januar
2000 fritt laste ned programmet fra internett.) Programmet kobler seg opp til
storfedatabasen og henter ned data om bondens kyr. Det har dessuten tilgang
til alle oksekataloger siden 1978 (det vil si relevante data om alle NRF-okser si-
den 1978, både deres ytelse for de egenskapene NRF registrerer, samt oksenes
genealogier). Hvis bonden/kontrollassistenten ikke har spesielle ønsker for av-
len, så søker programmet automatisk gjennom alle oksekatalogene og finner en
egnet okse til hver ku. En egnet okse vil da si en okse som et egnet i henhold
til NRFs sentrale avlsmål. Hvis NRF endrer sine sentrale avlsmål, ved for ek-
sempel å legge større vekt på fruktbarhet, så endrer NRF utregningen av oksenes
avlsverdi i storfedatabasen slik at “fruktbare” okser – altså okser med fruktbare
døtre – får høyere avlsverdi. Dermed vil det lokale programmet prioritere ok-
sene annerledes, uten at NRF sentralt behøver å endre de lokale programmene.
Ovenfor så vi at omtrent 60% av alle NRF-parringer – de rent produktive
parringene – skjedde uten den sentrale avlsledelsens innblanding. “Rent pro-
duktive” var de nødvendigvis ikke, som vi også så; de kunne inkludere avl på
estetiske kriterier som farge. Det Avl i buskapen gjør, i de besetningene det bru-
kes, er å sørge for at også de produktive parringene skjer i henhold de 41 kri-
teriene som inngår i den sentrale avlen. I 2001, 7 år etter oppstart, hadde 95% av
bøndene gått over til Avl i buskapen, og prosentandelen er økende. 95% av alle
insemineringer skjer altså på grunnlag av NRFs sentrale data. Dette har stor be-
tydning for den sentrale avlen. Før Avl i buskapen så dagens lys måtte den sent-
rale avlsledelsen gjøre et utvalg; de måtte velge blant mange potensielle (og mu-
ligens like gode) elitekyr det som skulle bli faktiske elitekyr, for så å inseminere
disse med sæd fra eliteokser. Etter Avl i buskapen kan mange flere (om ikke samt-
lige) potensielle elitekyr insemineres med eliteokser. Allerede i 1998, på et tids-

202 Kapittel 8. Makt, medbestemmelse, disiplin og solidaritet
punkt da omtrent 50% av bøndene hadde tatt i bruk Avl i buskapen, konkluderte
avlskonsulent i NRF, Ketil Nordseth:
Programmet har vært i bruk i fire sesonger og vi har stort sett bare
gode erfaringer. Det er et svært nyttig redskap for å skape gode kombinasjoner,
samtidig som det også er et viktig hjelpemiddel for rettferdig
fordeling av sæden. Hovedårsaken til at vi nå kan “fråtse” i
særdeles gode ku- og okseemner er uten tvil bruken av “Avl i buskapen.”
51
Avl i buskapen er altså et sentraliseringsinstrument, ganske sikkert ett av NRFs
mest effektive sentraliseringsinstrumenter noen gang. “Avl i populasjonen”
kunne vært et dekkende navn for programmet. Aldri før har den sentraldiri-
gerte populasjonsavlen omfattet så mange parringer. Aldri før er de lokale avls-
beslutningene blitt bedre regulert av de sentrale avlsmyndighetene. I løpet av
7 år er de mange små beslutningene som ble fattet i møtet mellom bonde og
inseminør nesten totalt utradert, og det som før var plasma ser ut til å ha blitt
nettverk.
Historien er likevel ikke fullt så enkel. Avl i buskapen muliggjør nemlig også
en helt ny type lokal avl. Den enkelte bonden er ikke satt på sidelinjen.
Avl i buskapen, i egenskap av å være et lokalt dataprogram som kjører på en
lokal PC, har nemlig et brukergrensesnitt, et skjermbilde, som gjør det mulig
for bonden å ha et ord med i laget. Bonden, eventuelt kontrollassistenten, har
to tekniske muligheter til innflytelse. For det første kan bonden be om at hele
buskapen skal avles i en bestemt retning, for eksempel mot økt fruktbarhet. Da-
taprogrammet vil da vekte okser med god indeks på fruktbarhet noe høyere,
slik at flere okser med god fruktbarhet vil bli valgt ut til bondens buskap. For
det andre kan bonden gjøre det samme på hver enkelt ku. Hvis en ku har litt
lavt jur, så kan bonden kompensere for dette ved å be om en okse som har god
avlsindeks for Avstand spenespiss-bås. Til denne kua vil da programmet finne en
passende okse som – utover å passe til andre prioriterte avlsmål – også er god
på denne egenskapen.
Det bonden ikke kan gjøre, er å velge ut konkrete okser. Det vil si at bonden
for eksempel ikke kan se etter en rød okse i oksekatalogen, og så be om denne
spesifikke oksen. Bonden kan bare velge blant NRFs 41 registrerte egenskaper,
og så la programmet finne okser som er gode på disse egenskapene. “Rød” er
ikke blant disse 41 egenskapene (se figur 8.3, side 205). At det ikke skulle være
51 Nordseth 1998: 50.

8.6. Avl i buskapen 203
lov til å be om konkrete okser ble bestemt av “bøndene selv,” på demokratisk
vis gjennom NRF-samvirkets representative demokrati.
Dette betyr at ikke bare avlsledelsen, men også den enkelte bonden har et
veldig kraftig verktøy i Avl i buskapen. Dataprogrammet har oversikt over alle
okser i samtlige oksekataloger fra 1978 til i dag, og systematiserer alle relevante
faktorer på en måte som er umulig å få til hvis man sprer 25 oksekataloger ut-
over kjøkkenbordet for å finne en god okse til “445 Dagros.” Man kan altså ar-
gumentere for at den norske melkebonden aldri har kunnet ta bedre informerte
valg om avlen i sin egen buskap enn i dag. Det finnes fortsatt plasma, fortsatt
mulighet for lokalt avlsinitiativ som hverken er “med” eller “mot” den sentrale
avlens interesser, så lenge det skjer på noen av de 41 egenskapene som registre-
res. Men plasmaet er litt mindre plasma-aktig, fordi det i større grad er harmo-
nisert med den sentrale avlen, i større grad er nettverk.
Avl i buskapen er et ganske imponerende stykke sosial ingeniørkunst. Pro-
grammet ser ut til å forene fellesskapets og individets interesser på en ganske
suveren måte. 52 Men når en slik ingeniørkunst er mulig, så er det rimelig å anta
at vi i utgangspunktet snakker om en bestemt type fellesskap, og en bestemt
type individer. Noe var gitt før dette dataprogrammet så dagens lys. Følgende
faktum er i denne sammenheng relevant: 95% av bøndene – og antallet er altså
økende – har frivillig, enkeltvis og nesten uten å blunke valgt å bruke Avl i bu-
skapen. Når 95% av en gruppe nesten umiddelbart har valgt samme løsning,
så skyldes ikke dette bare at løsningen er “genial”, eventuelt at den er i tråd
med “sannheten.” Da har noe skjedd på forhånd. Noe har gjort gruppen klar
for dette valget. Noe har gjort gruppemedlemene like på forhånd – i hvert fall
like med hensyn til dette valget. 53 Så hva slags utbredte føringer ligger bak disse
uniforme valgene?
Det første som synes klart er at NRF sentralt har brukt overtalelsesmidler,
men svært få tvangsmidler. I oksekatalogene fra 1998 og utover har det vært en
halvsides notis kalt “Avlsplan” på side 2. Her heter det blant annet:
Avlsarbeidet blir mest effektivt hvis det blir satt opp en god avlsplan.
Den beste måten det kan gjøres på er å bruke dataprogrammet “Avl i
buskapen.” [...] Det er klart det er mulig å sette opp en avlsplan manuelt.
Det vil imidlertid være mye mer arbeidssomt, og reint avlsmessig
er det nesten umulig å sette opp en avlsplan manuelt som er
52 “Sosial ingeniørkunst” er ment helt bokstavelig: Man forener interesser ved hjelp av en maskin.
53Latour diskuterer dette i forbindelse med at Louis Pasteur umiddelbart fikk aksept for sine
ideer blant samtidige hygienikere i Frankrike (Latour 1988: 26ff).

204 Kapittel 8. Makt, medbestemmelse, disiplin og solidaritet
like god som en som er satt opp av dataprogrammet. (Oksekatalog
1999-2000, Norsk Rødt Fe, side 2)
Det viktigste ved oksekatalogen er imidlertid ikke denne lille notisen om data-
programmets fortreffelighet, men at den i 2001 fortsatt sendes årlig til samtlige
NRF-bønder, og at den kommer i 4 fargers trykk, med bilde av hver avlsokse i
klassisk positur. Dermed gjør NRF sentralt det fullt mulig, for alle som vil det,
å ikke bruke Avl i buskapen. Likevel velger de aller fleste dataprogrammet.
To viktige årsaker til dataprogrammets raske utbredelse er utvilsomt mel-
kekvotene og kontrollassistenten. Kvoteordningen for melk har ført til at mange
bønder ikke produserer all den melken de har kapasitet til å produsere. Mange
bønder (i hvert fall mange av de jeg snakket med på Jæren, men dette er nok et
utbredt fenomen) driver dermed kyrne sine litt mindre intensivt, og er tilsva-
rende mindre engasjert i å avle fram kyr som melker mer. I noen tilfeller vet jeg
at dette har vært en medvirkende årsak til at de har latt kontrollassistenten overta
ansvaret for avlen, og kontrollassistenten, som vi skal møte nedenfor og som
jobber for NRF og TINE Meierier, har fulgt NRFs policy om å ta dataprogram-
met i bruk. I disse tilfellene har altså det å benytte Avl i buskapen vært et ganske
passivt ikke-valg. Det har vært “greit nok for meg,” som en bonde uttrykte det.
Men det mange av mine intervjuer med melkebønder på Jæren peker mot,
er at de ofte har latt kontrollassistenten bruke Avl i buskapen fordi de har hatt
stor tillit til NRFs sentrale avlsprogram, og dermed ikke har hatt noe ønske om
å gjøre noe annet enn det NRF anbefaler.
De fleste beslutningene om å ta i bruk dataprogrammet har skjedd i møtet
mellom bonden og kontrollassistenten. I disse mange små, lokale møtene isce-
nesettes maktforholdet mellom “sentralmakten” (representert ved kontrollassi-
stenten) og “lokalmakten” (representert ved bonden). For å gjøre verden enkel
kan vi si at enten har bonden sagt “jeg vil bruke Avl i buskapen,” eller så har kon-
trollassisteneten sagt “jeg har tatt i bruk Avl i buskapen for deg.” I praksis – og
for å gjøre verden litt mer komplisert – har makten til å fatte denne beslutningen
variert med de mange mulige relasjonene mellom bønder og kontrollassisten-
ter.
I neste seksjon skal vi møte kontrollassistenten. Vi skal møte ham histo-
risk, og vi skal følge henne en dag på arbeid, på Jæren i 1998. Vi skal se på
framveksten av fjøskontrollens makt, og vi vil, forhåpentligvis, få en mer utfyl-
lende forståelse av hvordan subjektivitet og handlekraft distribueres innenfor
NRF-samvirket. Derav følger en mer utfyllende forståelse av hvordan “plasma-
aktige”, relativt uorganiserte, mangfoldige relasjoner er med å holde NRF-

8.6. Avl i buskapen 205
Figur 8.3: Oksekatalogen. (NRF 1999: 18)

206 Kapittel 8. Makt, medbestemmelse, disiplin og solidaritet
samvirket sammen. Det som blant annet vil bli klart er at den store graden av
integrasjon i NRF-avlen (som blant annet kommer til uttrykk ved Avl i buskapens
enorme popularitet) ikke bare skyldes noe sånt som en sentralmakts overgrep –
kledd i likhtens retorikk, men like mye er et resultat av at makten bygges nede-
nifra, gjennom å møte det vi kan kalle “legitimt samtykke”. Med legitimt sam-
tykke mener jeg et samtykke som skyldes at bønder har rasjonelle interesser i å
støtte makten. Samtykket kan da vanskelig avskrives som noe sånt som “falsk
bevissthet,” selv om – som vi har sett, og paradoksalt nok – NRFs ledelse har
produsert en massiv likhetsretorikk for å dekke over faktiske maktforskjeller.
8.7 Kontrollassistenten
Storfedatabasens viktigste informasjonsinndriver, de sentrale avlsmyndighete-
nes “satellitt,” har vært og er stadig kontrolløren, kontrollassistenten, vandrelære-
ren eller produksjonsveilederen. Navnet har variert gjennom tidene. Eiliv Skogstad
Aamo har skrevet en novelle om kontrollassistenten, som jeg stadig ble henvist
til når jeg snakket med kontrollassistenter om kontrollassistenter. Her er begyn-
nelsen av Satellitt i vindjakke:
Lenge før sputnikkene tok til å plystre sine rundetider rundt planeten
Tellus hadde vi våre tilsvarende satelitter i jordbruket. Som Jerusalems
skomaker Ahasverus, flakket de hvileløst fra gård til gård.
Det var mannen med ryggsekken, vekta og Heies lommealmanakk.
Han prøvde vel iblant å snu litt på flisa, folk skulle helst ikke regne
ut når han kom. Men fåfengt. Bygderadaren fulgte ham hele tida, og
jungeltrommene hvisket om hans ferd fra grend til grend. I går på
Flaten, i dag på Trøen, tru om’n kjem hit te lørdan?
Det var en tanke som vakte glede og forventning. Kona på garden
hev over gorojernet, mannen telte over korta i kortstokken og budeia
skiftet undertøy. Alle ville være beredt.
Ut på ettermiddagen dukket vardøgret opp. Den hemmelighetsfulle
brune kisten ble fraktet til gards med fjording og remslede. Den luktet
svakt av sur mjølk, svovelsyre og kaustisk soda. Alle visste den
gjemte en Gerbers sentrifuge til å bestemme fettinnholdet i mjølka
med. Men like spennende var det hver gang den ble åpnet, og det
blanke maskineriet og alle flaskene kom til syne. Nå var det bare
snakk om minutter før det skrapte i et par ski, eller en sykkel dunket
mot veggen, og en kar i vindjakke og beksøm steg inn i stua. –
Kontrollassistenten, regnskapsføreren var i huset. 54
54 Skogstad Aamo 1982.

8.7. Kontrollassistenten 207
Figur 8.4: Satellitt i vindjakke. Opprinnelig fra Skogstad Aamo 1982, men også
i fri sirkulasjon blant kontrollassistenter.
Novellen fortsetter i samme “flåklypa”-stil, en stil som også går igjen i illustra-
sjonen (se figur 8.4). Handlingen er lagt til et ikke tidfestet “før,” før vi ble “or-
dentlig moderne,” så og si. Men kontrollassistentens glansperiode er fra 1948
og utover, og selv om Norge fikk sin første kontrollassistent i 1898, tilhører han
først og fremst Arbeiderpartistatens modernisering, ikke dens “før-moderne,”
romantisk-primitive fortid. Også den kontrollassistenten som Aamo presente-
rer tilhører etterkrigstiden. Jeg intervjuet en kontrollassistent som hadde vært
i yrket i over 30 år, og han kjente seg godt igjen i deler av Aamos novelle. Han
hadde selv brukt de instrumentene som Aamo refererer til (i garasjen hadde han
en hel stabel av dem), og han bekrefter at han kom uanmeldt, slik at bøndene
ikke skulle jukse med melkeprøvene. Høyt fettinnhold i melka var bra, og bon-
den kunne tenkes å trikse med dette, for eksempel ved å sørge for at melka som

208 Kapittel 8. Makt, medbestemmelse, disiplin og solidaritet
kontrolløren testet hadde større innhold enn normalt av den fete melka som
kommer mot slutten av hver melking, eller ved at melkingen før kontrolløren
skulle komme var gjort ekstra tidlig, slik at melkemengden økte når kontrollø-
ren var tilstede.
Med denne lille introduksjonen til kontrollassistenten har vi sett en side av
hans paradoksale virke: nemlig hvordan hans kontrollfunksjon var av en sånn
art at det var nødvendig å komme uanmeldt. Kontrollassistenter blir ansatt av
bondeeide kontrollag. (Før var det flere hundre av dem, nå er det ett lag, produ-
senttjenesten, men mer om dette lenger ned.) I disse lagene er spenningen mel-
lom individ og samfunn tydelig. På den ene siden skulle lagene tjene den en-
kelte bonden. På den annen side var de kollektive størrelser som krevde noe
av den enkelte. Kontrollassistenten var – og er – en inkarnering av begge disse
prinsippene.
På den ene siden har han blitt kalt vandrelærer (tidlig i det 20. århundre) 55 el-
ler produksjonsrådgiver (nå). Han var en konsulent i den enkelte bondens tjeneste.
På den andre siden har han blitt kalt kontrollør og kontrollassistent (eller overkon-
trollør). I denne funksjonen tjener han fellesskapet i større grad enn det enkelte
medlem. Han er fellesskapets instrument for å disiplinere den enkelte bonden.
Dette er en posisjon hvor kontrolløren er potensielt mektig, en posisjon hvor
han ikke bare representerer kollektivet og kollektivets solidaritet (selv om han
også gjør dette), men hvor han representerer kollektivets senter, dets maktsen-
ter. Kontrolløren er, blant mye annet, maktens satellitt. I en organisasjonsform
som dyrker det egalitære er dette, som ventet, problematisk. I det følgende skal
jeg presentere kontrollassistentens dobbelte rolle som kontrollør og veileder, og
se på spenningen mellom disse to funksjonene. Vi skal begynne med å se på
hans historiske kontrollfunksjon, for deretter å presentere hans historiske vei-
lederfunksjon.
*
Jeg spurte den eldre kontrollassistenten hvorfor det var nødvendig å komme
uanmeldt, hvorfor noen bønder kunne tenke seg å jukse med tallene. Han for-
talte meg at det ikke var noen økonomisk grunn til dette, all den stund meie-
riet tok egne målinger av melkemengde og fettprosent, og la disse målingene til
grunn for betalingen. Eneste grunnen til å jukse var at noen bønder brukte gode
tall til å skryte overfor sine nabobønder. Av en annen kontrollassistent fikk jeg
55 Bruflot 1999.

8.7. Kontrollassistenten 209
forklart at det også var en økonomisk grunn til å jukse med melka. Kontrollø-
rens tall ble nemlig brukt for vurdering av prisen på livdyr, det vil si levende
kviger og alvsoksekalver. For noen (spesielt før 2. verdenskrig) var dette liv-
dyrsalget en viktig inntektskilde. En gang på 1960-tallet begynte imidlertid NRF
å kryssjekke kukontrollens tall med meierienes tall. 56 Dermed forsvant de øko-
nomiske grunnene til å komme uanmeldt. Imidlertid ser det ikke ut til at ord-
ningen med å komme uanmeldt noen gang er formelt avviklet. 57 Den har bare
gradvis blitt irrelevant, etter at jobben med å veie melka etter hvert ble overført
til bøndene selv (etter reformer i 1963 og 1968 58 ), og etter at meieriene begynte
å måle fettprosenten i de enkelte kyrs melk. 59 Jeg er heller ikke sikker på når
kontrolløren faktisk sluttet å komme uanmeldt. Antakeligvis på slutten av 1960-
tallet, eller begynnelsen av 1970-tallet. Men dette har nok variert fra distrikt til
distrikt, ettersom det aldri ble vedtatt sentralt at ordningen skulle opphøre. Det
har alltid vært stor lokal variasjon i hvor hemmelig de ulike kontrollørene har
vært opptatt av å gjøre sine besøk. Og det har selvfølgelig variert hvor hemme-
lig hans ankomst faktisk var og kunne være.
Men tilbake til dette med “skrytet.” Selv om det fantes økonomiske grunner
til å snyte på melkemålingene, så er likevel den eldre kontrollørens teori om at
folk kunne skryte på seg litt ekstra fet melk interessant. Kontrolløren forteller
at det ikke var uvanlig at bøndene spurte ham om hvordan de andre bøndene
gjorde det. I første del av det 20. århundre var denne formen for granskning for-
malisert i mange kontrollag. Kontrollassistenten hadde en såkalt sladrebok hvor
han skrev ned målingene han gjorde for hvert medlem. 60 Når han kom til gards
tok han fram boka og diskuterte nabogårdenes resultater med folket på gården.
Dermed kunne gode tips til fôring og stell spres blant kontrollagets medlemmer.
Dessuten kjente han folk godt. Han kom til gårds til kveldsstellet, sov over på
gården til neste dag, og var med på morgenstellet i fjøset. Kontrollassistenten
drev altså en bestemt type sosial kontroll i bygda. Kontrollagene har blitt kalt
“fjøskontroll” og “kukontroll.” Men kontrollørene kontrollerte ikke bare fjøs og
56 Man trengte imidlertid fortsatt begge tallene, da meieriet kun målte melkens mengde og
kvaliteter etter at all melken fra en gård var slått sammen i en tank. Kukontrollen målte det enkelte
dyrets produktivitet.
57 Rune Bruflot, personlig kommunikasjon. Bruflot er tidligere kontrollassistent og har skrevet
husdyrkontrollens historie. Denne historien er min fremste kilde i denne seksjonen (Bruflot
1999).
58 Bruflot 1999: 38 - 39.
59 Pr. i dag gjør meieriet dette annenhver måned. Bonden tapper da melkeprøver av hver enkelt
ku på små plastglass, og sender disse med melkebilen.
60 Bruflot 1999: 20-21.

210 Kapittel 8. Makt, medbestemmelse, disiplin og solidaritet
kyr. De kontrollerte også bønder, de var medier for en bestemt type bygdeslad-
der, medier for bøndenes kontroll av hverandre.
Samtidig som kontrolløren bedrev, eller var et medium for, sosial kontroll,
så var han, før 1948, ansatt av bøndene selv for å levere en bestemt, teknisk tje-
neste. Han hadde en veilederfunksjon. En kort historisk gjennomgang av kontrol-
lagenes historie illustrerer dette. Historien begynner i Danmark.
På Fyn stiftet 13 bønder det første kontrollaget, den 24. januar 1895. Tre år
senere var det 99 kontrollag i Danmark. I 1898 tar amtsagronom Hjalmar Tor-
kildsen initiativ til det første norske kontrollaget, etter inspirasjon fra danskene.
Fjære kontrollag, med 13 medlemmer og til sammen 67 kyr, ansetter Torjus Bjør-
nestrø som Norges første kontrollassistent, med en årsinntekt på 100 kroner
pluss fri kost og losji. Dette kontrollaget går i oppløsning etter ett års drift, men
i 1901 er det 60 kontrollag i Norge, mange av dem med Selskapet for Norges
Vel som fødselshjelper. 61 I 1901 tar staten, ved Landbruksdirektøren, et aktivt
grep i forhold til kontrollagene. Direktøren innfører tilskuddsordninger, og be-
gynner å produsere årsberetninger på nasjonalt nivå (i 1901 basert på data fra 9
kontrollag). 62
Kontrollassistentens oppgave var å bruke noe av datidens landbruksviten-
skap til å hjelpe medlemmene å effektivisere driften. Følgende tall fra Fjære kon-
trollags ene regnskapsår (i 1898) illustrerer hva slags type kunnskap kontrollas-
sistenten produserte:
Årsavdrått for de 40 kyrne som ble gransket gjennom hele regnskapsåret
¦
var på 2295 kg melk i gjennomsnitt. 63
Fettprosenten for de samme kyrne var på 3,5% i snitt.
¦
Høyestytende buskap hadde en årsavdrått på 2747 kg i snitt.
¦
Lavestytende buskap lå på 1629 kg i snitt.
¦
Produksjonsprisen pr. kg. smør lå på kr 1,77 i snitt.
¦
64 To “trivelige kyr av same storleik og i sin beste alder” hadde begge ¦ fått
omtrent 1650 fôrenheter65 i løpet av kontrollåret, men den ene hadde produsert
124 kg smør til en beregnet kostand på kr 1,32 pr. kg., og den andre
hadde produsert 63 kg smør til en beregnet kostand på kr 2,64 pr. kg.
(Disse tallene sier dermed noe om arvens betydning for smørproduksjonen.)
61 Bruflot 1999: 7-11.
62 Bruflot 1999: 21 og 24.
63 Årsavdrått er altså total melkemengde pr. ku pr. år.
64 Dette er Bruflots ord, se Bruflot 1999: 8.
65 En “fôrenhet” er en måte å omregne forskjellige fôrtyper på, slik at de blir kvantitativt sammenlignbare.
Man regnet altså på fôrenheter i 1898, og man gjør det fortsatt i dag.

8.7. Kontrollassistenten 211
Kontrollassistentens data var som vi ser grunnleggende økonomisk orientert.
Målsetningen var å bedre bondens økonomi. Dette skjedde på to måter. For
det første kunne bønder sammenligne forskjellige fôringsregimer, og dermed
se hvilke sammensetninger av kraftfôr, 66 tørt stråfôr, beite og annet som ga best
avkastning i form av melkemengde og fettprosent. For det andre kunne man
plukke ut gode okser og kyr til videre avl.
Dette betyr at fra 1901 fantes det på et vis to offentlig støttede avlsregimer. På
1890-tallet hadde som vi har sett den lokalrasistiske renavlen slått gjennom, slik
at kun renrasede dyr kunne stilles ut på fesjåer, og slik at kun renrasede avls-
okser fikk statsstøtte (se kapittel 6). Samtidig gikk altså staten fra 1901 inn og
støttet en kukontroll som var økonomisk, “performativt” orientert (seksjon 6.9).
De første 25 årene hadde imidlertid kukontrollen ingen ting å si for utvalget av
avlsokser. Dette skjedde på fesjåer og ut fra raseprinsipper. Men selv om okse-
utvalget skjedde etter stedegenhetslærens avlsprinsipper så var kontrollagenes
målinger viktig for utvalget av kyr. Bonden kunne se avlsfaktoren i en kus pro-
duktivitet (se siste punkt i listen ovenfor), slakte de dårlige avlskyrne (når han
likevel skulle slakte kyr, og det gjorde han jo med jamne mellomrom), og sette
oksen på de gode. Nå var likevel, og av grunner jeg ikke riktig kjenner, effek-
ten av kontrollassistentenes tall liten, ettersom det i sum ikke var noen merk-
bar bedring i avdråtten fra 1901 til midten av 1920-tallet (for de kyrne som ble
kontrollert). 67 Fra midten av 20-tallet og utover begynner imidlertid antall kon-
trollag, antall kyr som blir kontrollert, og avdrått å stige ganske jamt. I 1948 er
16,8% av kyrne med i et kontrollag. Årsavdråtten pr. ku er på 2764 kg 68 (mot
1800 kg i 1901 69 ). I 1948 er det hele 763 kontrollag i Norge. 70
1948 er imidlertid et vendepunkt for denne utviklingen. Det året legger Jord-
brukets produksjons- og rasjonaliseringskomité av 1946 fram en instilling hvor de fo-
reslår at Fjøskontrollen skal gjøres til et sentralt instrument i den nasjonale rasjo-
naliseringen av jordbruket. 71 Stortinget vedtar å gjøre fjøskontrollen til en sent-
ral aktør i rasjonaliseringen av jordbruket. Fra 1948 til 1954 implementerte sta-
66Det fantes kraftfôr i 1898 og tidligere, både som begrep og realitet. Bøndene blandet det som
oftest selv, og en av kontrollassistentens oppgaver var noen ganger å bistå bøndene å lage næringsrike
blandinger. Bygg var en sentral ingrediens.
67Dessuten var bare 3-5% av kyrne med i registreringen, et tall som svingte ettersom mange
kontrollags levetid var kort, så effekten på nasjonalt nivå var null (Bruflot 1999: 21).
68Landbruksdirektøren 1948: D 131-D 132.
69Bruflot 1999: 21.
70Landbruksdirektøren 1948: D 139.
71Innstilling III: Utbygging og omforming av fjøskontrollen 1948. Se Hviid Nielsen et al. 2000: 134.

212 Kapittel 8. Makt, medbestemmelse, disiplin og solidaritet
ten 72 dette forslaget ved å legge fjøskontrollen inn under meierienes drift (NRF
bidrar med finansieringen av kontrollen fra 1956, se seksjon 6.8). I takt med sent-
raliseringen av meieriene til Fellesmeieriet, fulgte også sentraliseringen av fjøs-
kontrollen. I 1973 blir ansvaret for husdyrkontrollen på landsplan i sin helhet
overført til meierisamvirket. 73 Husdyrkontrollen (som det i dag heter) er nå en
organisasjon.
Før 1948 kunne staten gjennom sine økonomiske støtteordninger legge fø-
ringer på kontrollagene. Men selv om staten la føringer på driften, var de etter
hvert mange hundre lagene likevel lokale foreninger. De ble startet av en gruppe
bønder, noen ganger etter initiativ fra en fylkesagronom e.l. (som vi så i Fjære).
De hadde lokale styrer, generalforsamlinger, vedtekter og budsjetter. Og deres
absolutt viktigste oppgave var å bedre medlemmenes økonomi. Kontrollagene
var altså stort sett laget av bønder og for bønder. Middelet i disse effektivise-
ringsprosjektene var måling, veiing og omregninger som gjorde sammenlignin-
ger og enkel statistikk mulig.
Gjennom etterkrigstidens sentraliseringsprosess er kontrollassistentens to
funksjoner både bevart og transformert. Veiledning- eller rådgivningssiden av
kontrollørens arbeid har vært gjennom en omfattende teknisk og vitenskapelig
utvikling. Flere spesialiserte tjenester har kommet til: en spesialisert effektivitets-
kontroll som er økonomisk orientert og en spesialisert hygienekontroll som sjek-
ker kvaliteten på melkemaskinen er opprettet. Man analyserer flere faktorer i
melken (såsom protein og vanninnhold), og man tar laboratorieundersøkelser
av gress og silo. For det første betyr dette at veiledningsrollen har beholdt sin
grunnleggende karakter, i det at det fortsatt dreier seg om å gi vitenskapelig og
teknisk assistanse, i den hensikt å bedre økonomien til bonden. Veiledningsdis-
kursens generelle karakter er fortsatt teknisk-naturvitenskapelig og har en per-
formativ målsetning. For det andre betyr dette at veiledningen er blitt vanske-
ligere å skille fra kontrollfunksjonen, fordi kontrollassistenten jobber for TINE
Meierier, og med sin tekniske veiledning sørger for at TINE har en viss kontroll
med det produktet de kjøper.
Mens veiledningsfunksjonen har beholdt sin grunnleggende teknovitenska-
pelige karakter, har kontrollfunksjonen blitt ganske grunnleggende forandret.
Det kollektivet kontrollassistenten representerer er ikke lenger bygda. Det er de
nasjonale samvirkene, det er TINE og GENO. I hvor stor grad kontrollassisten-
ten er en satellitt for bygdesladder vil vel kunne variere litt fra bygd til bygd,
72 “Staten” var her først og fremst statskonsulent Per Fjørkenstad (Bruflot 1999: 32).
73 Bruflot 1999: 33.

8.7. Kontrollassistenten 213
men han er det uansett i mye mindre grad enn før. Han eller hun kommer til
gården et par timer annenhver måned, midt på dagen når bonden som oftest er
alene på gården; noen ganger sjekker han til og med fjøs og fjøsbyråkrati uten
at bonden er tilstede.
På Jæren virket det ikke som kontrollassistenten var noen betydelig repre-
sentant for bygda. 74 Men han og hun var viktige representanter for det større
kollektivet, for de nasjonale samvirkene TINE og NRF. Som slike representan-
ter var de blant annet utøvere av solidaritet og problematisk makt. Problema-
tisk for en likhetsorientert samvirkeorganisasjon. I det følgende skal jeg nyan-
sere kontrollassistentens funksjon med noen historier fra Jæren. Fokuset er altså
å studere makt ved å følge distribusjonen av ulike former for subjektivitet.
Jeg skal skal først presentere noen argumenter i en debatt som gikk på Jæ-
ren, omkring Produsenttjenestens organisering i TINE Sør. 75 Vi skal først til en
av lederne i Produsenttjenesten på Jæren. Lederen, som jeg intervjuet, var vel-
dig opptatt av problemstillinger rundt forholdet mellom veiledning og kontroll.
Han var opptatt av hva som var og hva som burde være meieriets ansvarsom-
råde. Den, for ham, beklagelige tilstanden for tiden, var at TINE hadde utviklet
seg til å bli en organisasjon som alle dyttet ansvaret over på, og som faktisk tok
dette ansvaret. Rollen som et slags “totalansvarlig” forvaltningsorgan var noe
TINE hadde både i forhold til bøndene og til den offentlige administrasjon. Han
forteller meg at han har kjørt en sak hardt i det siste. Det dreier seg om å sjekke
vannkvaliteten i de brønnene hvor bønder i Rogaland henter vann til kyrne. I
møter med fylkeskommunale instanser har TINE blitt bedt om å administrere
denne kontrollen. Flere bønder synes også dette er en god idé. Da kan de bare
sende vannprøvene med melkebilen. Men TINE-lederen har protestert, og fått
gjennomslag: Det er ikke et meieris oppgave å sjekke vannkvalitet, og det blir Ro-
galands næringsmiddeltilsyn som må ta jobben, til manges misbilligelse. Hele
74 Her er to poenger viktige: På den ene siden er dette en antakelse fordi jeg ikke baserer den på
et bredt empirisk materiale, da jeg kun har fulgt arbeidet til to kontrollassistenter. På den andre
siden er det noe med Jærens geografi som støtter min antakelse: Jæren er ikke én bygd. Sletta
er en samling tidligere bygder som moderne biler og veier (ytterligere) har integrert fysisk. Slik
kan det å være “jærbonde” innebære den samme anonymiteten i forhold til andre jærbønder
som det å være “Osloborger” i forhold til andre Osloborgere. En kontrollassistent i 1998 kunne
godt betjene bønder som ikke kjente hverandre.
75 Her er ennå et eksempel på likhetens retorikk. Det offisielle navnet på ku- eller fjøskontrollen
er nå produsenttjenesten. Kontrollassistenten er offisielt produksjonsveileder. “Kontrolløren” –
utøveren av problematisk makt og disiplinering – er fjernet fra navnet. På Jæren i 1998, i de tilfeller
jeg observerte, var det imidlertid “kontrollassistenten” eller bare “kontrolløren” som ble
brukt i daglig tale, både av bønder og av kontrollassistentene selv. (Jeg opplevde at kontrollassistentene
omtalte seg som “kontrollassistenter” når selve benevningen ikke var et tema.) Jeg
fortsetter derfor å bruke “kontrollassistenten.”

214 Kapittel 8. Makt, medbestemmelse, disiplin og solidaritet
den offentlige administrasjon har, ifølge denne lederen, vært vant til å tenke at
“TINE ordner det.” Det vil han ha en slutt på.
Lederen er like opptatt av å avgrense ansvarsforholdet mellom meieriet og
melkeprodusentene (bøndene). Han ser for seg at produsentene både bør være,
og forstås som, driftsledere. Meieriets produsentveiledere bør bli ressursperso-
ner som denne driftslederen innkaller når vedkommende finner det nødven-
dig. Han vil ansvarliggjøre bonden. Mange bønder, hevder denne lederen, har i
alt for stor grad sett på Meieriet som en totalansvarlig, allestedsnærværende og
til og med ufeilbarlig institusjon (et “supersubjekt” kaller jeg det i feltnotatene
mine). “Meieriet ordner opp” har vært, og er, en alt for utbredt holdning. Dette
kommer til syne ved at det er vanlig at produsentrådgiveren – altså kontrollas-
sistenten – rydder opp og holder orden i bondens papirer (som befinner seg i et
lite kontor i fjøset).
Lederen har stor sans for et forslag til reform av produsenttjenesten, som
er utarbeidet av en arbeidsgruppe bestående av tre bønder, nedsatt av et av
TINE/GENOs produsentlag. 76 Forslaget går ut på at de faste besøkene fra pro-
dusentveilederne skal reduseres fra 6 til 2 årlige besøk. De bøndene som vil ha
mer hjelp eller veiledning må selv bestille og betale ekstra for dette.
De tre bøndene i utvalget er aktive bønder. Jeg har møtt et par av dem, og
det er lett å skjønne deres motiver: De er aktive innen den intensive forsøksringen.
Dette er en slags “kollokviegrupper” hvor medlemmene betaler en agronom for
å gå gjennom det siste innen landbruksforskningen, og presentere resultatene
for dem. De inviterer forskere fra utenlandske landbruksuniversiteter til å holde
foredrag om det siste innen melkeproduksjon i Finland eller i Australia. De er
på et vis “bioingeniører” som sørger for sin egen kontinuerlige etterutdannelse
i agronomi. (Se seksjon 10.10, side 284 for en fyldigere beskrivelse av den inten-
sive forsøksringen.) Disse bøndene er ofte bedre oppdateret på landbruksforsk-
ningen enn produsentveilederne, til dels mye bedre oppdatert, i hvert fall i de
tilfeller hvor produsentrådgiveren er en eldre kukontrollør, som fikk sin land-
bruksutdannelse for kanskje 30 år siden, og som siden ikke har vært alt for iv-
rig med å oppdatere seg faglig. Dette var tilfellet for en av bøndene i utvalget.
Jeg besøkte ham når han også hadde besøk av kontrollassistenten. Kontrollø-
ren bekrefter at i mer enn halvparten av besøkene består jobben hans i å rydde i
papirene i fjøs-kontoret. Det finnes mange permer i et fjøskontor, og antallet har
76 Demokratiet i samvirkeorganisasjonene NRF og TINE er hierarkisk organisert. Et produsentlag
ligger på nivået over (eller “under”) medlemmene (se figur 8.2, side 192). “Under” produsentlagene
ligger de 5 regionale distriktene. Jæren tilhører TINE Sør. GENO og TINE Meierier
har felles organisasjon på lokalplan, slik at et produsentlag både er GENOs og TINEs

8.7. Kontrollassistenten 215
vært jevnt økende. Permene heter Fjøsboken, TINE kvalitet, Kukontrollen, NRF, og
Helsekort for ku. Her dokumenteres fôring, avl, sykdomsbehandlinger, og mel-
keproduksjon, og her må papirene på plass. Det er papirer som i noen tilfeller
fylles ut av bonden selv, i andre tilfeller kommer som datautskrifter fra storfe-
databasen og TINE. Bonden jeg er hos synes det er galskap at fellesskapet skal
betale for å rydde kontoret til de som ikke klarer å rydde det selv. Det får være
måte på. Der og da lot han sin indignasjon gå ut over de bøndene som ikke ryd-
det i papirene sine selv. Men det var klart at indignasjonen implisitt også var
rettet mot kontrolløren, som faktisk godtok å rydde i bøndenes papirer.
Jeg har hørt bønder som har omtalt TINE/GENOs representative demokrati
som et pampevelde. Dette har vært bønder fra distrikter hvor det lokale meie-
riet har blitt nedlagt, og hvor melkeprodusenter selger unna melkekvotene sine.
Det finnes bønder som føler seg sviktet av TINE. Det finnes tidligere melkepro-
duserende kommuner som er i ferd med å tømmes for melkeprodusenter.
Arbeidsutvalget som ville kutte i den obligatoriske produsenttjenesten for
TINE Sør bestod av relativt sterke, selvsikre og engasjerte bønder – bønder som
hverken trengte eller ville ha et faderlig “supersubjekt” som ordnet opp for
dem. De bor og arbeider på Jæren: De vet at de hører til et av de siste stedene
man kommer til å slutte å produsere melk i Norge. TINE/GENOs samvirke-
demokrati var i stor grad deres organisasjon. De brukte denne organisasjonen
aktivt heller enn å la seg overkjøre av dens eventuelle “pamper.”
*
Det finnes imidlertid flere mulige relasjoner mellom en bonde og en kontrollør
enn den mellom en litt utdatert kontrollør og en veldig oppdatert bonde. Jeg
fortalte lederen jeg intervjuet at jeg kunne tenke meg å bli med en kontrollør en
dag på jobben. Han svarte at da burde jeg bli med “Kristin.” Hun er en ganske
nyutdannet agronom fra Ås, fortalte han, og veldig dyktig. Kristin syntes det
var helt greit. Og dyktig var hun, kanskje litt ekstra dyktig, som rimelig er når
hun hadde med seg en observatør.
Vi besøkte 6 bønder på Jæren. Her skal jeg fortelle om 3 av besøkene.
Besøk 1: Aktiv kontroll. Dette var en ung bonde i midten av 20-årene. Han
hadde nettopp overtatt gården etter faren. Kristin kjenner ham ikke. Besøket be-
gynner med det vanlige drøset, småsnakket. De titter litt i papirene og snakker
litt løst rundt tall og buskap. Så spør hun om de ikke skal ta en tur inn i fjøset
(dette er eneste bonden hun spør om dette). Det er greit for ham. Der inne fort-
setter de å småprate om driften, om det å overta gården og lignende. Han er helt

216 Kapittel 8. Makt, medbestemmelse, disiplin og solidaritet
med, men har ingen spørsmål. Det er i hovedsak hun som holder konversajonen
gående. Han lurer ikke på noe, det virker som alt er helt greit, og det virker som
han har kontroll og oversikt over gårdsdriften. Når vi kommer tilbake til konto-
ret senere på dagen, klager de andre kontrollørene på at bøndene er så drøsete
på denne tiden av året. Det er begynnelsen av desember, så bøndene har lite å
gjøre, mens kontrollørene har mye å gjøre. Mange rapporter skal være ferdig
før nyttår. Jeg stusser litt. Med Kristin var det oftest motsatt; hun holdt drøset i
gang. Da skjønte jeg hva hun hadde drevet med: Hun ville bli kjent med ham,
ville få en viss oversikt, se hva som kunne komme til å behøves, hvilke proble-
mer som kunne oppstå. Kanskje se hva slags vare meieriet kjøpte av denne bon-
den, kontrollere om han var en råvareleverandør hun kunne stole på. (Og det
lot han til å være.)
Besøk 2: Informasjonsinndriveren. Denne bonden var en ganske aktiv og
driftig bonde. Han drev med både melk- og pelsproduksjon, og møtte Kristin
med engasjement. Etter litt innledende drøs ser hun i fjøsboka og finner at en
ku som i følge utskriften fra storfedatabasen er avgjeldet 77 faktisk melker. Det
viser seg at kua hadde vært på penicilin ved forrige sjekk av melka. Bonden
hadde derfor ikke sendt inn melkeprøve for henne, og databasen hadde tolket
det som om hun hadde sluttet å melke. Nå melker hun igjen, men databasen er
ikke oppdatert. Hun noterer det, og oppdaterer databasen når hun kommer til-
bake til kontoret. Så oppdager både hun og bonden – fordi jeg spør etter den – at
avlsplanen er utdatert. (Avlsplanen er den utskriften som Avl i buskapen produ-
serer.) Han visste det, men hadde altså ikke sagt fra. Det virket heller ikke som
han hadde hatt til hensikt å si fra. Det er hun som entusiastisk sier “Men da må vi
lage en ny en!”, men når initiativet er tatt, så er han helt med på at det skal gjøres.
Utstyrt med en liste over kyrne går vi nedover båsrekken, på baksiden av
kyrne. De står linjert opp, så det er lett å vurdere dem. Kristin og bonden vur-
derer hver ku. Skal denne kua få en eliteokse, eller holder det med en ungokse?
Han har sterke meninger om hvordan han vil avle. Det skal være ekstra vekt på
fruktbarhet på alle dyrene, og så vil han sette eliteokser på de små kyrne. Hun
stusser litt ved dette, flere ganger. “Men hvorfor ikke eliteokse på denne?” Han er
imidlertid ganske bestemt på hva han vil ha, og hun respekterer ham. Tilbake
på kontoret kjører hun Avl i buskapen, og gir programmet beskjed om å finne ok-
ser som stemmer med hans ønsker, i den grad det er forenlig med de sentrale
avlsstrategiene.
Kristin er altså en aktiv, engasjert og ganske bestemt kontrollør. Hun sørger
77 Det vil si som har sluttet å melke, ca 6 uker før neste fødsel.

8.7. Kontrollassistenten 217
for å trekke bøndene med slik at de er, blir og forblir integrert i samvirkesyste-
mets drift. I siste eksempel ser vi hvor viktig kontrollassistenten kan være når
det gjelder å utbre bruken av dataprogrammet Avl i buskapen. Hadde hun ikke
sørget for å få oppdatert avlsplanen, så ville det neppe ha vært noen avlsplan
der når inseminøren kom neste gang, og han måtte valgt en okse på eget skjønn,
hvis ikke bonden hadde ytret et spesielt ønske. Men når hun først har sørget for
at avlsplanen blir oppdatert, og kyrne innrullert i dataprogrammets avlsstra-
tegi, så er hun lydhør for hans ønsker. Det at mer enn 95% av bøndene frivillig
har valgt å ta i bruk Avl i buskapen har sjelden skjedd i isolasjon. Og kontrolløren
er nok ofte en viktig person, viktigere enn inseminøren. 78
I eksemplet ovenfor ser vi hvordan Kristin er en viktig “satellitt” for de sent-
rale avlsmyndighetene. Gjennom sin bestemthet, sitt engasjement, og sin fag-
lige tyngde målfører og iverksetter hun den sentrale avlens interesser og strate-
gier. Og gjennom sin årvåkenhet i forhold til hvor godt oppdatert storfedataba-
sen er i forhold til virkeligheten, så er hun denne databasens effektive kontrol-
lør. Oppdateringer av storfedatabasen av den typen vi så eksempel på ovenfor
gjorde hun hos 3 av de 6 bøndene vi besøkte. Hennes virke den dagen jeg fulgte
henne antyder at “satelitten i vindjakka” har gått fra å være medium for bygdas
sosiale kontroll til i stor grad å bli storfedatabasens informasjonsinndriver.
Hennes møte med bøndene er også et godt eksempel på hvordan den sent-
rale makten ofte utøves i små, konkrete sosiale relasjoner, i møtet mellom en-
keltmennesker.
Kontrolløren, i dette tilfelle i Kristins skikkelse, er imidlertid ikke bare en for-
midler av sentral makt, hun kan også være formidler av en type disiplinering
som dessuten er en form for kollektiv solidaritet. Følgende historie illustrerer
dette.
Besøk 3: Faderlig omsorg. Vedkommende bonde var ikke typisk på noen
måte. Han var kanskje den minst aktive, engasjerte og flinke bonden jeg møtte
på Jæren. Og han var, for å si det rett ut, veldig møkkete og ustelt. Han hadde
neppe noen kone. Fjøset, som var et gammelt båsfjøs, var også gromøkkete.
78 Inseminørens arbeidsdag er blitt betraktelig mindre interessant etter at de datagenererte
avlsplanene har bredd om seg. I seksjon 8.4 viste jeg hvordan inseminøren både kunne ta i bruk
sin egen kunnskap om avlsoksene, og være en servicevennlig selger for bønder som hadde spesielle
ønsker. Det ansvaret, den autonomien, den personlige servicen han kunne gi, og var stolt
av å gi, for derved å bli noe viktig i andres øyne, alt dette er nå avløst av en datautskrift. Inseminøren
blir altså satt på siden, som fagperson, av dataprogrammet, mens kontrolløren som
kjører dataprogrammet har fått en viktigere rolle i avlsarbeidet.

218 Kapittel 8. Makt, medbestemmelse, disiplin og solidaritet
Kuskiten lå i halvmeterhøye hauger bak hver ku. Det var mørkt, dystert og så
gjengrodd av spindelvev som bare et fjøs som ikke er vasket på mange år blir. 79
Han forteller at han har fått redusert betaling for melka siste uke. Meieriet
har satt 3. klasse-stempel på melken hans. De påstår at det er for mye bakterier i
melka hans, men han kan ikke skjønne det. Han skjønner ikke hva det kan være,
og lurer på om meieriet kan ha tatt feil.
Vi står i rommet til melketanken, som også fungerer som bondens kontor.
Kristin snuser litt rundt og titter i fjøsbøkene. Hun spør om han har sjekket si-
loen i det siste? Han svarer tja... Bør han ikke ta en siloanalyse? fortsetter hun.
Tjo... Han trekker på det. Ring til produsenttjenesten neste uke og bestill en da!
Ja, så du tror jeg trenger det? Ja, det synes jeg du skal gjøre. Ring i neste uke. Og
hvordan er det med kraftfôret ditt? Hun ser i bøkene hans. Det ser ut som du
gir litt lite fôr? Hva slags fôr er det? Det er Formel 97, sier han. Hm, svarer hun,
burde du ikke bytte til Formel 105 nå som det går mot vinteren [og det er slutt
på det ferske graset]? Jo, men jeg glemte det når jeg fylte kraftfôrtanken forrige
uke. Men neste gang du skal fylle tanken så husk å bestille Formel 105, da! Ja,
det skal jeg gjøre. 80
Etter denne runden har hun ennå ikke nærmet seg årsaken til at melken
eventuelt er sur. Kontrolløren ser på noen nye rør i melkemaskinen. Hun spør
litt om hvordan de er montert. Så lukker hun opp lokket på melketanken. Det
er en svak, men uomtvistelig sur lukt der. Jeg stikker hodet nedi og kan bekrefte
det. Bonden kjenner det ikke. Hun og jeg smaker på melken. Den kjennes OK
ut på smak, både for henne og meg, men lukten i tanken forsvinner ikke. Bon-
den står litt tafatt, som han har stått hele tiden, og sier “tja...” og “å, ja...” Hun
foreslår at han bestiller en hygienetekniker som kan komme og se på melkean-
legget med de nye rørene. Det kan være noe der. Han sier “jaha...” Hun retter
på sitt forrige forslag og sier hun skal bestille en hygienetekniker for ham når
hun kommer tilbake til kontoret. Han sier ja.
I forbindelse med “besøk 1,” som jeg skildret ovenfor, spekulerte jeg i hvor-
vidt Kristin representerte en oppkjøper som sjekket kvaliteten på en underle-
79 All møkka, som i årenes løp har gjort veggene svartbrune halvveis opp til taket, gir grobunn
for enorme mengder fluer, som igjen blir mat til en stor mengde edderkopper. Edderkoppnettene
gror spesielt til rundt rør og stålstenger, samt i hjørner, oppunder taket – og i så mange lag
at de nesten blir ugjennomsiktige. Spindelvevet tar med andre ord over like ovenfor der møkka
slutter, halvveis opp på veggen.
80 Jeg hadde ikke med båndopptager, så denne dialogen er ikke en helt nøyaktig gjengivelse
av hva som ble sagt. (Hadde jeg hatt en båndopptager spillende, er det vel tvilsomt at den hadde
tatt den karakteren den tok.) Den sto imidlertid umiddelbart fram som veldig viktig for meg. I
bilen etterpå – på vei til neste bonde – jobbet jeg hardt for å memorere den, og senere på kvelden
skrev jeg den ned.

8.7. Kontrollassistenten 219
verandørs produkt. Det gjør hun nok, og det gjør antakelig andre kontrollører,
i hvert fall til en viss grad, og det gjorde hun til en viss grad også med denne ta-
fatte bonden. Men det er også noe annet på gang. Hvis Kristin hadde kommet
fra et privat firma, og han hadde vært underleverandør av en vare, en vare det
til og med er overproduksjon av, så hadde det eneste bedriftsøkonomisk fornuf-
tige vært å si “Sorry, vi vil ikke kjøpe varen din. Det er overproduksjon av melk,
og det finnes mange andre leverandører som leverer et bedre produkt.” Men det
sier hun ikke. I dette tilfelle blir det tydelig at hun er ansatt i et samvirke som
han er medeier av. Hun er på et vis ansatt av ham. Og måten hun skjøtter sin
jobb på er ved å ta et fast grep om produksjonen hans. Hun trekker ham med
videre, slik at han ikke faller av lasset. Innenfor et liberalistisk marked ville han
ha vært ferdig. Konkurrert ut av dette markedet ville det ha blitt statens eller en
annen velgjørers ansvar å sørge for at han fikk til livets opphold.
Det spesielle ved jordbrukssamvirkene er at de på mange måter har overtatt
Statens rolle som administrative enheter for det nasjonale jordbruket. De har et
forvalteransvar. Vi så det for eksempel i hvordan Meieriene (i 1973) overtok den
sentrale administrasjonen av ku- og fjøskontrollen fra Landbruksdepartemen-
tet. Det var (sider av) denne “supersubjekt”-rollen som lederen jeg fortalte om
ovenfor jobbet for å avskaffe. I forbindelse med den tafatte bonden ser vi hvor-
dan Meieriet ivaretar den ellers statlige eller frivillige rollen det er å sørge for
de svake, de som faller utenfor. Sett fra den svake bondens perspektiv, og gitt at
han ønsker å være bonde og har investert en del av sin identitet i bondeyrket, så
er denne omsorgen antakelig mye bedre enn trygden. Den svake bonden er fort-
satt med. Han kan fortsette sin bondetilværelse med en viss verdighet, en verdig-
het som det kan være vanskelig å beholde som klient i trygdesystemet. Og det
som var ganske imponerende i Kristins måte å takle den stakkarslige bonden
på, var at selv om hun tok en myndig, aktiv rolle overfor ham, så gjorde hun
ham aldri liten. Hun var ikke ironisk, ikke bitende, ikke paternaliserende. Bare
bestemt.
Det spørs imidlertid om den typen betingelsesløs solidaritet som den som
ble den stakkarslige bonden til del har lenge igjen. Staten gjør nå så godt den kan
for å hjelpe Q-meieriene å konkurrere med TINE. Samvirket må effektivisere for
å møte konkurransen. En omfattende strukturrasjonalisering er på gang i norsk
landbruk. I løpet av de 4 årene som har gått siden jeg gjorde feltarbeid på Jæren i
1998 har 25% av melkebøndene solgt melkekvotene sine. Bonden nevnt ovenfor
er godt mulig en av dem.
Det spørs også om denne betingelsesløse solidariteten medfører noen “kost-

220 Kapittel 8. Makt, medbestemmelse, disiplin og solidaritet
nader” som aldri har blitt bokført. I tilfellet ovenfor så det for meg ut som det
var kyrne som bar den største byrden, i et fjøs som var grusomt vanstelt.
8.8 Oppsummering
For det første: I seksjonene om inseminøren og kontrollassistenten har jeg skild-
ret noen samhandlingssituasjoner, noen av de mange mulige situasjonene som
bønder i sitt daglige virke møter NRFs utsendinger i. Vi har blant annet sett
en inseminør som var lydhør overfor bøndenes ønsker, vi har sett bønder som
har jobbet aktivt for å reformere kontrollassistentens ansvar, og vi har sett en
kontrollassistent som har sørget aktivt for mindre initiativrike bønders velferd.
Vi har ganske sikkert bare sett et lite utvalg av det mangfoldet av relasjoner
som eksisterer mellom bønder og NRFs satelitter. Jeg er overbevist om at dette
mangfoldet av relasjoner, dette mangfoldet av distribusjon av makt og ansvar, er
helt avgjørende for NRFs lokale legitimitet. Interessene som iscenesettes i disse
samhandlingene er ikke strømlinjeformet, ikke systematisk oversatt til en he-
gemonisk interesse. De peker i mange retninger, som partiklers bevegelser i et
plasma. Det gjør NRF til noe annet enn et fremmedgjørende monster, noe mer
enn bare en sentralmakt som krever absolutt lydighet. Det gjør likhetsretorikken
til noe annet enn bare en medprodusent av sterk sentralmakt, selv om retorikken
antakelig også har bidratt til å skape en slik makt.
For det andre: I de siste 4 seksjonene har vi også sett satelitter som har vært
og er helt sentrale i innrulleringen av norske melkebønder i NRFs nettverk. En
av de mest effektive av disse satelittene er dataprogrammet Avl i buskapen i godt
samarbeid med kontrollassistenten. Siden publiseringen i 1994 har bruken av
dette programmet ført til en radikal ekspansjon av NRFs nettverk inn i plas-
maet. Plasmarelasjoner og interesser er blitt ordnet og systematisert slik at de
ikke lenger bare muliggjør nettverket (ved å være plasma), men ved at de er nett-
verk. Det ganske geniale med dette dataprogrammet er imidlertid at det tillater
noen typer “plasma-aktige” interesser å fortsatt eksistere. Noen typer lokal au-
tonomi er ikke bare fortsatt mulig. De er bedre utviklet. Programmet gjør dette
ved et brukergrensesnitt som faktisk lar bonden drive “avl i buskapen,” samti-
dig som programmet innrullerer bondens lokale avl i den sentrale avlen.
Dataprogrammet, uansett hvor god “sosial ingeniørkunst” det er, hadde
imidlertid ikke spredd seg som ild i tørt gress hvis det ikke hadde vært for at
noe hadde beredt grunnen for dets ekspansjon. Vi har sett at kontrollassisten-
tens aktive innsats nok har vært en viktig faktor for dets utbredelse. Men det

8.8. Oppsummering 221
er også klart at veldig mange bønder har vært klare for programmet, har vært
klare for å drive avl på de 41 funksjonelle egenskapene som programmet tilla-
ter avl på. Mange bønder har, ser det ut som, ment noe sånt som at å avle på
estetiske kriterier enten er irrelevant, eller at det å gi avkall på estetisk avl har
vært verdt det å få tilgang på storfedatabasens informasjon for å drive avl i egen
buskap.
Det er ganske klart at den nå brede resonansen for NRFs teknovitenskape-
lige avl kan føres tilbake til et omfattende opplysningsprosjekt. Etableringen av
kontrollagene i begynnelsen av forrige århundre var en del av dette prosjektet.
Agronomiutdanningen på landbruksskoler såvel som på Landbrukshøgskolen
har vært avgjørende for opplysningens vide internalisering. NRF har bidratt til
det gjennom mer enn 50 årganger av Buskap (Buskap og Avdrått). Her har opplys-
ning (og implisitt troen på opplysning som frigjørende kraft) stått sentralt, fra
1950-tallets artikler av Fjørkenstad, Skjervold og Syrstad, til 1990-tallets følje-
tong om gener og kromosomer. NRFs årlige oksekataloger er kanskje den kanalen
som har spredt den mest spesifikke informasjonen for å berede grunnen til Avl
i buskapen. Gjennom denne har bøndene blitt kjent med avlsoksene, ikke bare
som estetisk helhet, men som et gitt sett avlbare egenskaper (se figur 8.3, side
205).
De neste to kapitlene vil blant annet gi noen svar på “hva det er med den
norske bonden,” som har gjort ham så disponert for å la et dataprogram og en
populasjonsgenetisk avl bli en rådende del av avlen i egen buskap.

222 Kapittel 8. Makt, medbestemmelse, disiplin og solidaritet

Kapittel 9
Kristendom, realisme og kyrs
velferd
I store deler av denne avhandlingen prøver jeg å gjøre noe med en samfunns-
vitenskap som studerer ideer, forestillinger, kultur, og samfunn som bare bes-
tår av mellommenneskelige relasjoner; en samfunsvitenskap som i ekstreme til-
feller ønsker å redusere det som ikke er “samfunn” – det som er “natur” – til
sosiale konstruksjoner (se seksjon 3.4 og 1.2). Jeg prøver også å gjøre noe med
en naturvitenskap som i jakten på en enhetlig, singulær og objektiv natur re-
duserer kyr til det ved dem som kan studeres kvantitativt (se seksjon 3.1, side
68). Dette institusjonelle skillet innen akademia, skillet mellom en samfunnsvi-
tenskap som studerer Samfunnets Subjekter og en naturvitenskap som studerer
Naturens Objekter, er virksomt, selv om det er mange med meg som prøver å
gå litt på tvers av det. Skillet er også et av mange uttrykk for det som er ganske
allment kjent som det “vestlige skillet” mellom natur og kultur, mellom objekt
og subjekt. Det er virksomt mange steder, og på mange ulike måter, også innen
norsk landbruk, men før jeg presenterer landbruksvarianten, skal jeg kort dis-
kutere dets “vestlighet.”
Å kritisere den “vestlige dualismen” er gammelt nytt, da den har vært gjen-
stand for massiv kritikk de siste 30 årene, spesielt fra folk innenfor miljøbevegel-
sen. Dualismens opprinnelse har vært søkt ulike steder. Her er et par eksempler:
I 1968 fant historikeren Lynn White det han kalte “røttene til vår økologiske
krise” i kristendommens fødsel, og i det han så som denne religionens ekstreme
antroposentrisme – hvor skaperverket kun var til for menneskenes bruk. 1 De
medisinske antropologene Nancy Scheper-Hughes og Margaret M. Lock kalte
det de så som biomedisinens manglende forståelse for kroppens “åndelighet”
1 White Jr. 1997.
223

224 Kapittel 9. Kristendom, realisme og kyrs velferd
(det at den var “mindful”) for “arven etter Descartes.” 2 Tian Sørhaug og Bruno
Latour, hver på sin måte, ser dualismen mellom natur og kultur i Kants katego-
riske imperativ (uten at noen av dem utelukker at det også kan ha noe å gjøre
med “Descartes’ dualisme” 3 eller “kristendommens antroposentrisme” 4 ).
Kants versjon av dualismen er interessant her fordi den så tydelig formulerer
det ontologiske skillet som et moralsk skille. (Det er forøvrig temmelig likt det
kristne skillet mellom menneske og skaperverk, slik White forstår dette.) Her
er Tian Sørhaugs introduksjon til hvordan vi (nordmenn eller vesterlendinger)
lever i henhold til Kants kategoriske imperativ.
Etter Kant har et strengt skille mellom person og ting vært retningsgivende
ikke bare for hva vi oppfatter som sant, men også for hva vi
oppfatter som moralsk. Både muligheten og retten til autonomi er
forbeholdt mennesket. Derfor gjelder fundamentalt forskjellige regler
for personer og ting. Forvekslinger er enten umoralske, et brudd
på det kategoriske imperativ fordi det innebærer å håndtere andre
som objekter eller midler, eller de er galskap; man hører stemmer. 5
Det kategoriske imperativ begynner som følger:
Alt i skaperverket som han [mennesket] ønsker seg og som han har
makt over kan bare brukes som et middel; bare mennesket, og med
det enhver fornuftig skapning, er et formål i seg selv. 6
Latour bruker denne definisjonen av mennesker og skaperverk til å framføre et
økologisk argument, nemlig at vi bør behandle alt, “elver, dyr, biotoper, skoger,
parker og insekter,” 7 slik Kant ber oss om å behandle mennesker. Ingen ting er
bare et middel; alt er også et mål i seg selv. Latour er altså en av de personene
Jens Saugstad argumenterer imot (se seksjon 1.2).
Latours poeng er ikke at vi moderne mennesker generelt lever i henhold til
Kants kategoriske imperativ, og at det nå er på tide å leve etter hans nye impe-
rativ. Poenget hans er heller at det å være “moderne” består i å bryte Kants ka-
tegoriske imperativ i praksis, samtidig som vi i teorien forsvarer dets normer. 8
Det han ber om er at vi anerkjenner at vi lever i en verden av “kvasi-subjekter”
og “kvasi-objekter.”
2 Scheper-Hughes og Lock 1987: 8.
3 Scheper-Hughes og Lock 1987: 6.
4 White Jr. 1997: 148-149.
5 Sørhaug 1996: 91.
6 Oversatt fra Latour 1998, min utheving. Latours artikkel finnes også i norsk oversettelse i
Asdal et al. 2001.
7 Latour 1998.
8 Latour 1993.

225
Vi som er moderne lever altså både med og mot et sett dualismer som orga-
niserer mennesker og ting, kultur og natur, subjekter og objekter. Det gjør vi på
et utall forskjellige måter. Kants, Descartes’ og kristendommens dualismer lever
et mangfoldig liv. De oversettes, og transformeres. Noen ganger og noen steder
stabiliseres de i tid og rom, men mangfoldigheten i deres uttrykk er likevel stor.
María Guzman skriver i en interessant artikkel om norske forbrukeres hold-
ninger til kjøtt at disse dikotomiene er strukturerende for folks ideer om og
holdninger til mat. 9 Samtidig viser hun hvordan de personene hun har inter-
vjuet ikke nødvendigvis klumper sammen mennesker, subjekter og kultur på en
side av en skillelinje, med dyr, objekter og natur på den andre siden. De norske
forbrukerne hun har intervjuet har ofte moralske betenkeligheter med å spise
kjøtt fordi dyrene – når de lever – objektiviseres. De får ikke mulighet til å leve ut
sin subjektivitet. Den subjektiviteten forbrukerne her snakker om, er imidlertid
ikke en menneskelig (eller kulturlig) subjektivitet. Det er en subjektivitet som er
i tråd med dyrenes naturlige behov. Griser bør ikke objektiviseres, sier forbru-
kerne, de bør få lov til å grave i jorda med snutene sine. Guzmans informanter
(en samling som inkluderer både vegetarianere og kjøttspisere) har en ganske
klar oppfatning av at dyr har det Guzman kaller en “naturlig subjektivitet,” 10
og at vi, selv om vi til slutt spiser dem, bør la dyrene leve i tråd med denne sub-
jektiviteten. Vi skal nedenfor se at kategorien “naturlig subjektivitet” (eventuelt
“naturlig sosialitet,” og i motsetning til det jeg kaller “kulturlig subjektivitet og
sosialitet”) også er veldig nyttig for å forstå hvordan dyr snakkes om i norske
landbruksdiskurser.
John Law diskuterer – på en måte som også er relevant for dette kapitlet –
en annen versjon av det “vestlige” skillet mellom objekt og subjekt, natur og
samfunn. Han prøver å avgrense noen utbredte antagelser som han kaller den
“euro-amerikanske realismen.” 11 Veldig kort gjengitt mener han å se at de fleste
av oss antar at verden “der ute” er der ute som et enhetlig sted, som ett sted.
Verden, “universet,” er det samme over alt. Det finnes mange “verdensbilder,”
mange “oppfatninger,” mange subjektive eller kulturelle “synspunkter.” Viten-
skapere kan være skjønt enige om at vi aldri kan forstå mer enn brokker og frag-
menter av verden, men dette rokker ikke ved oppfatningen om at det finnes én
verden. Og at denne ene virkeligheten kom før alle forståelser av den. Law kal-
ler oppfatningen om at verden er enhetlig – tross alle ulike oppfatninger om den
– for virkelighetens singularitet.
9 Guzmán Gallegos i trykken.
10 Guzmán Gallegos i trykken.
11 Law manuskript.

226 Kapittel 9. Kristendom, realisme og kyrs velferd
Denne realismen er, i det store og hele, delt av samfunnsvitenskapene og
naturvitenskapene. Naturviterne er pinlig klar over at de har feilbarlige, sub-
jektive og paradigmatiske oppfatninger av verden, og at framtidens naturvitere
vil korrigere disse. Men bak feilbarlighetene finnes den ene virkeligheten. Sam-
funnsvitere er like klar over at det de studerer er “kulturelle” eller “sosialt kon-
struerte” oppfatninger, og at selv om disse er mangfoldige så er verden én. Dess-
uten har samfunnsvitere utviklet et stort antall teorier om subjektet og samfun-
nets natur. Strukturalister, for bare å ta ett eksempel, ser alle ulike kulturer som
uttrykk for den samme, enhetlige og singulære menneskenaturen.
Noen vil kanskje si at det at verden er en, er singulær, er helt selvfølgelig
sant. Det finnes jo et univers der ute, det finnes ett univers der ute, uansett om vi
aldri vil forstå mer enn en brøkdel av det. Laws poeng er imidlertid at dette ikke
er “selvfølgelig.” Det finnes alternativer. Han viser hvordan australske Abori-
ginere ikke forstår verden der ute som enhetlig, som singulær, men heller som
en rekke forskjellige virkeligheter.
Hvis denne diskusjonen synes abstrakt, hvis generaliseringene synes store,
så er altså poenget mitt at den ikke er mer abstrakt enn at, som vi skal se, den
euro-amerikanske realismen er viktig for hvordan dyr, og spesielt dyrevelferd,
representeres i norske landbruksdiskurser.
*
Dette kapitlet handler altså om hvordan den “Cartesiske dualismen”, “Kants ka-
tegoriske imperativ” eller “den euro-amerikanske realismen” strukturerer sider
av norsk storfehold. Sagt med andre ord: Disse store abstraksjonene eksisterer
ikke som noe annet enn en mengde forskjellige lokale uttrykk. Dette kapitlet be-
skriver noen av disse lokale uttrykkene.
Den følgende diskusjonen henter empiri fra to steder, fra den landbruksori-
enterte avisen Nationen, og fra mitt feltarbeid blant bønder på Jæren. 12 Jeg skal
presentere et diskursivt mønster.
Dette mønsteret er helt parallelt på de to stedene. Det at Nationen ikke er spe-
sielt knyttet til Jæren som region antyder at dette mønsteret har en videre utbre-
delse enn til disse to stedene. Det kan hende at det følgende diskursive mønste-
ret er hegemonisk i det norske landbrukets politiske diskurser, noe jeg nedenfor
skal argumentere for.
12 Studiet av Nationen er basert på at jeg har abonnert på avisen i 3 år. Generaliseringene jeg
gjør støtter seg på erfaringen som (nesten) daglig leser, ikke på et systematisk kvantitativt studie.

9.1. Et diskursivt mønster 227
9.1 Et diskursivt mønster
På Jæren bodde jeg som sagt sammen med en familie. Når jeg ikke jobbet i fjø-
set eller besøkte landbruksinstitusjoner eller andre gårder, satt jeg som oftest
ved kjøkkenbordet, ofte i forbindelse med et måltid, sammen med en eller flere
av familiemedlemmene. Om kvelden – rundt dagsrevytid – trakk vi ofte inn i
stuesalongen. De samtalene vi førte rundt kjøkkenbordet kan deles inn i to te-
matiske sfærer, som jeg kaller “sosiale relasjoner” og “teknikk og natur.” Det
viktigste ved disse to sfærene var ikke deres avgrensning fra hverandre, men
begge disse sfærenes avgrensning mot en tredje sfære, som tematisk sett utgjør
en slags “mellomkategori,” et tematisk felt mellom de andre to sfærene. Denne
mellomkategorien handlet om uvanlige kognitive eller sosiale egenskaper ved
dyr, og kjennetegnes ved at dens tematikk mer tok form av en samling anekdo-
tiske historier, heller enn å være gjenstand for samtaler.
Før jeg presenterer denne “mellomkategorien” skal jeg gi en kort presenta-
sjon av de samtalene jeg har kalt “sosiale relasjoner” og “teknikk og natur.”
Sfære 1: Sosiale relasjoner. Denne tematikken handlet som navnet anty-
der om mellommenneskelige forhold. Den handlet om oppdragelse, om hygge-
lige og mindre hyggelige mennesker, om alskens menneskelige problemer, som
rusmidler, kriminalitet, samlivsbrudd og lignende, og den handlet om hånd-
teringene av disse. Man mimret om gamle dager, snakket om slekt og venner,
om odelsrettens betydning for norsk landbruk (i positiv såvel som negativ for-
stand), og man diskuterte landbrukets og distrikt-Norges framtid. Her er ett ek-
sempel på overskrift og ingress fra Nationen, tilfeldig valgt av mange mulige:
Formaljuss om jordbruksfradraget
Seksjonssjef Per-Ole Hegdahl i skatteavdelingen i Bondelaget mener
Finansdepartementet bedriver formaljuss om jordbruksfradraget. 13
Relasjonene som ble omtalt innenfor denne tematikken var i hovedsak subjekt-
subjekt relasjoner. Alle subjektene var mennesker.
Sfære 2: Teknikk og natur. Denne tematikken dreide seg rundt den prak-
tiske gårdsdriften; om å bygge fjøs, reparere traktoren, gjødsle jorda og fôre
dyra. Tematikken var teknisk og økonomisk.
Det ville passet fint med “Descartes’ dualisme” eller med “Kants katego-
riske imperativ” hvis de tematiserte relasjonene innenfor denne sfæren hadde
vært subjekt-objektrelasjoner eller objekt-objektrelasjoner, hvor mennesket var
13 Nationen 21/9-2000.

228 Kapittel 9. Kristendom, realisme og kyrs velferd
subjektet mens ting og natur av ymse slag var objekter. Selv om slike subjekt-
objektrelasjoner selvfølgelig var viktige og vanlig i disse samtalene, var de hver-
ken enerådende i praksis, eller normativt sett mer legitime. Det var nemlig ofte
tilfelle at disse diskusjonene handlet om dyras velferd. Her er et eksempel fra
en samtale Oddmund hadde med en bonde som var en tur innom Line. I Lines
nye fjøs er liggebåsene plassert i to rader midt i fjøset (som i figur 3.1, side 67).
Bonden som var innom mente det var bedre at liggebåsene var plassert inntil
veggen på den siden av fjøset hvor det ikke var fôrbrett. Slik vil denne veggen
forbli fri for kuskit, ettersom kyrne ikke klarer å gå baklengs inn i en liggebås, for
deretter å skite ved eller oppetter veggen. Oddmund argumenterte for å samle
båsene i to rader mot midten av fjøset, slik han hadde gjort. Dermed kunne kyr
som ønsket det ha god kontakt med hverandre, fordi de kunne ligge snute mot
snute. Her er et eksempel (overskrift og ingress) på denne tematikken fra Nat-
ionens spalter.
Prismas rammer dyra
-Forbrukerenmå være klar over at maset om billigere mat går ut over
dyra, sier seksjonssjef Hans Schwencke. Samtidig tar han sjølkritikk
på vegne av kjøttbransjen for at dyra dør på vei til slakteriet. 14
Denne reportasjen var en av mange dyrevelferdsreportasjer som Nationen kjørte
i forbindelse med en kritisk reportasje om norsk fjærfehold i TV2s “Rikets Til-
stand,” og illustrerer hvordan dyrevelferd som oftest var knyttet enten til øko-
nomi eller til teknologi (eller til begge deler), både på Jæren og i Nationens spal-
ter.
Dyrevelferdstematikken var knyttet til økonomi ved at bedre velferd for dy-
rene betyr mindre sykdom og dermed lavere veterinærutgifter for bonden.
Dette var spesielt viktig for melkebønder på slutten av 1990-tallet, med stadig
mindre forbruk av melk. Når bonden ikke kan øke lønnsomheten ved å produ-
sere mer melk, fordi det ikke finnes et marked for mer melk, så må han gjøre det
ved å redusere utgiftene.
Dyrevelferdstemaene var tekniske ved at de som oftest handlet om ulike tek-
niske løsninger på velferdsproblemer. Det kunne dreie seg, som vi så over, om
liggebåsers plassering, om selve liggeunderlaget (betong, gummi eller halm-
madrass), eller om hvor lange dyretransporter som var forsvarlig.
Med dette fokuset på økonomi og/eller teknikk forsøker jeg ikke å redusere
bøndenes opptatthet av dyrevelferd til økonomi og teknikk, som om velferden
14 Nationen 29/1-2000.

9.1. Et diskursivt mønster 229
bare var et middel innenfor en kynisk og maksimerende økonomisk rasjonalitet.
Jeg håper jeg allerede har vist ganske tydelig hvordan mange bønders omsorg
for kyr ofte var genuin, i den forstand at kyrne (slik Kant foreskriver for men-
neskene) ikke bare var et middel, men også et mål i seg selv. I presentasjonen
av gården der jeg bodde skal vi se et mer utfyllende eksempel på dette (seksjon
9.2). Det jeg forsøker å få fram, er at også i de tilfellene hvor det var dyrenes so-
sialitet (eller subjektivitet) som ble tematisert så var selve diskusjonen som oftest
knyttet til tekniske og/eller økonomiske spørsmål.
Rundt kjøkkenbordet på Line, og blant andre bønder, fantes det store og vik-
tige diskusjonstemaer som gikk på tvers av de to sfærene jeg har skissert oven-
for. Mange bønder er for eksempel opptatt av å drive gården på en slik måte at
odelssønnen eller odelsdatteren har lyst til å overta. Det “tekniske” og “sosiale”
er her uadskillelig. Det viktige med disse sfærene er altså ikke skillet – eller man-
gelen på skille – mellom dem. Det viktige er at begge to adskiller seg klart fra
en tredje sfære. Tematisk sett befinner denne sfæren seg mellom de to ovenstå-
ende sfærene. Strukturelt sett adskiller den seg fra de to andre sfærene ved at
dens tematikk ikke ble diskutert. Den bar preg av å være en ikke-diskusjon.
Sfære 3: Partikulær dyresosialitet. Spesifikke sosiale relasjoner dyr imellom,
og mellom dyr og mennesker. Når jeg kom på besøk til en gård og fortalte at
jeg studerte forholdet mellom mennesker og dyr, fikk jeg ofte fortalt en historie
om noe spesielt folk hadde opplevd i forhold til dyrene. Historiene kunne dreie
seg om sosiale relasjoner mellom dyrene, om dyr som hadde gjort noe spesielt
smart, eller om spesielle forhold mellom mennesker og dyr. Som eksempel skal
jeg gjenfortelle det jeg husker som den mest fantastiske av disse historiene. His-
torien ble fortalt av en bonde som besøkte Line, og som drev med svin i løsdrift.
(Grisene var altså frittgående, om enn innendørs, og ble administrert ved hjelp
av transpondere – databrikker – som de bar i en stropp rundt halsen. De fikk
kraftfôr av en fôringsautomat.)
Bonden fortalte at en dag var det en gris som manglet transponder. Han lette
gjennom fjøset, men fant den ikke, og bestilte derfor en ny til grisen. Den mang-
lende transponderen regnet han som tapt, uten at han visste helt hvor det kunne
ha blitt av den. Men så, etter en 14 dagers tid oppdaget han en annen gris som
gjorde noe rart. Grisen gikk inn i et hjørne av fjøset, rotet i litt halm og fant den
bortkomne transponderen. Hun tok med seg transponderen inn i fôringsauto-
maten, slapp transponderen og spiste. Etterpå plukket grisen opp transponde-
ren igjen, la den tilbake i det samme hjørnet hvor hun fant den, og dekket den
til med halm.

230 Kapittel 9. Kristendom, realisme og kyrs velferd
Grisen visste tydeligvis at det var transponderen som var nøkkelen til matra-
sjoner, hun skjønte at den var en knapp ressurs og hadde vett nok til å gjemme
den, muligens både for bonden og for de andre grisene. Bonden ville vise meg
at, som han sa, “griser er ganske smarte dyr.”
Hvis man antar at historien er sann (og jeg har ingen grunn til å tro noe an-
net), så har det store konsekvenser for vår forståelse av grisers tenkning. Det
betyr, så vidt jeg kan se, at også griser kan lyve. 15 Her skal jeg imidlertid ikke gå
inn i en debatt om grisers mentale utrustning. Hovedsaken i denne anledning er
at historier av denne typen alltid var anekdotiske og alltid henvendt direkte til
meg. Jeg opplevde aldri at noen faktisk diskuterte sosiale forhold mellom men-
nesker og dyr (eller mellom dyr og dyr) i den hensikt å løse et slikt sosialt pro-
blem. Jeg opplevde aldri noen uenighet, aldri at noe sto på spill, aldri en disku-
sjon som ikke var direkte henvendt til meg i form av en anekdotisk og morsom
historie. I disse historiene var enten dyrene veldig menneske-like subjekter for
hverandre, eller dyr og mennesker samhandler i subjekt-subjektrelasjoner. His-
toriene var morsomme, varme eller fantastiske, men ikke “faglige” eller “seri-
øse.”
Organiseringen av landbruksstoffet i Nationen er helt parallelt til dette møns-
teret. Sitatene ovenfor er fra avisens nyhetssider, og er presentert under vignet-
ten “Landbruk.” Når vi flytter fokuset fra økonomi og teknikk (inklusive dyrs
velferd, og disse problemenes tekniske og økonomiske karakter), over til dyrs
subjektivitet – spesielt deres unike subjektivitet – og disse subjektenes relasjo-
ner til andre subjekter (mennesker eller dyr), så må vi også flytte oss i avisens
spalter. Historier om det uvanlige og subjektive dyret har lenge vært et fast inn-
slag i Nationen, men de har vært henvist til underholdningssidene, sammen med
tegneseriene eller lørdagsutgavens familiebilder. Under vignetten Olga Meyers
dyrehistorier presenterer Nationen historier fra boken Dyrehistorier i Nitimen samt
dens oppfølgere. 16 Her er et eksempel:
Bestemorkyri
Dyr kan ana meir enn me menneske kan forstå. Olav O. Tveiten,
Valle i Setesdal, kan understreka det. Her fortel han kva som hende
heime på garden ein dag i 1946:
Bestemor mi hadde ei kyr som ho stulla og ordna med sjølv, me kalla
kyri for bestemorkyri. Det syntest vera slikt eit godt forhold dei imel-
15Se Bergljot Børresen om sjimpanser som kan lyve, i introduksjonen til denne avhandlingen
og i Børresen 1996: 135.
16Se Meyer 1996, og dens 4 oppfølgere Nye, Gode, Fine og Kjære dyrehistorier i Nitimen.

9.1. Et diskursivt mønster 231
lom. Bestemor tala og klappa med kyri si, og det såg ut til at kyri forstod
kva som ble sagt.
Då bestemor døydde i mai 1946, hende det noko merkeleg. Utan at
nokon kan forklara det kom kyri seg laus og ut av fjøset og ut på tunet.
Ho rauta og rauta, nett som ho ville ropa farvel til si matmor.
Kyri vart sett på båsen att, og bunden med det same tauet, men no
hadde ho ikkje meir behov for å gå ut på tunet. Bestemor var ikkje
meir til å treffa. Dette hende nett då bestemor døydde. 17
Her er et siste eksempel fra Nationen, og denne gangen er vi så langt inne i dyr-
menneske-sosiale problemstillinger som jeg har sett i avisens seriøse, politiske
landbrukssider:
Skeptisk til robot
Det blir ikke mer klapp og kos i fjøset når melkeroboter overtar melkinga.
Tvert om blir kontakten med dyra svekket, mener Svein Aage
Christoffersen, leder i Rådet for dyreetikk.
-Mindre fysisk kontakt svekker den følelsesmessige kontakten. Det
vil være leit og problematisk hvis innføring av melkeroboter fører til
fremmedgjøring mellom mennesker og dyr, sier han. 18
Dette oppslaget viser at det går an å gjøre intersubjektive relasjoner mellom
bonde og kyr til et politisk aktuelt tema, til noe man diskuterer. Men selv om
“klapp og kos” er i fokus, så faller oppslaget likevel godt på plass under “sfære
2,” all den stund det dreier seg om vurderingen av en ny teknologi. 19
17 Nationen, 23/12-1999.
18 Nationen, 5/9-2000.
19 I Christoffersens bekymring ser vi et eksempel på den fremmedgjøringstropen jeg nevnte i
introduksjonen. Maskiner kommer “mellom” mennsker og natur. Det er ikke mange robotfjøs
i Norge. Jeg har besøkt et samdriftfjøs, i Østfold. Besøket overbeviste meg i ganske stor grad
om at fremmedgjøringstropen heller ikke holder i et robotfjøs, i hvert fall ikke som en generell
regel. Det er to grunner til dette:
1) I et robotfjøs er ikke bonden så veldig mye mindre i fjøset, han er det bare til andre tider enn
ved de faste morgen- og kveldsstellene. Kyrne går jo til roboten og melker seg når de vil. Det
bonden må gjøre er å holde fjøset ganske rent. Det er begrenset hvor møkkete et jur kan være
for at roboten skal kunne vaske det, og for at dens laserfølere skal kunne se det. Når bonden går
sammen med kyrne og “makker møkk,” så blir han også kjent med dem. Og det trenger han å
bli, for det er fortsatt mye som skjer med kyrne, og som roboten ikke registrerer (så som mulige
sykdommer, brunst, drektighet, kalving). Bonden blir altså kjent med dyrene, noe bøndene i
Østfold insisterte på at de ble.
2) Ofte vil robotfjøs i Norge være samdriftfjøs. To bønder slår sine melkekvoter og buskaper
sammen og bygger et felles fjøs. Og så deler de på jobben. I Østfold gjorde de dette ved at de
vekslet med å jobbe 14 dager hver i fjøset, i tillegg til at de jobbet sammen i fjøset en dag i uken,
hver torsdag. En viktig effekt av denne arbeidsdelingen var at den bonden som hadde jobbet i
fjøset den siste uken var nødt til å oppdatere den andre om hva som hadde skjedd siden sist.
Derved måtte de snakke sammen om dyrene. Dette gjør noe med hvordan man blir kjent med dyr.

232 Kapittel 9. Kristendom, realisme og kyrs velferd
I resten av denne seksjonen skal jeg fokusere på de to typene dyresubjekti-
vitet. Hva er det som gjør at noen uttrykk for dyrs subjektivitet gjøres til sam-
tale og politikk, mens andre gjøres til underholdende, koselige, fantastiske eller
morsomme anekdoter?
For det første: Jeg har spurt meg selv om det er noen innholdsmessig eller
substansiell forskjell på de to typene dyressosialitet. Jeg har funnet en forskjell
som går igjen i det materialet jeg har, og det er som følger.
De tilfellene der dyressosialitet gjøres viktig, gjøres til et politisk omstridt
tema, er tilfeller hvor de dyrevelferdsmessige tiltakene er rettet mot universelle
egenskaper ved den aktuelle dyrearten. Når lederen i Rådet for dyreetikk for-
svarer kyrs behov for “kos og klapp” så snakker han om alle kyrs behov i så
henseende. Denne allmenne egenskapen har altså å gjøre med dyreartens na-
tur. Men samtidig som dette er naturlige behov, så er de også behov for å være
– eller gjøres til – noe annet enn objekt. Det er behov for å leve ut en for arten
allmenn subjektivitet. De tilfellene der dyressosialitet gjøres viktig blir altså dy-
rene iscenesatt som det María Guzman kaller naturlige subjekter. Det er dyrartens
singulære subjektivitet eller sosialitet som trekkes inn i politiske eller faglige de-
batter, rundt kjøkkenbordene såvel som i Nationens spalter.
I de tilfellene der dyresosialitet og dyresubjektivitet gjøres til noe fantastisk,
til kos eller underholdning, og presenteres som apolitiske anekdoter, er den ak-
tuelle subjektiviteten eller sosialiteten som oftest unik; unik for det individuelle
dyret eller for den partikulære relasjonen. Bestemorkyri gjør noe som er unikt, og
det er unikt i forhold til et unikt menneske, nemlig bestemor. Den smarte grisen
som gjemte transponderen gjorde ikke noe som var typisk for grisers naturlige
subjektivitet. Grisen var en individuell smarting, en smarting som utmerket seg
ved å lure de andre grisene såvel som bonden.
Ofte er det altså slik at disse unike handlingene – eller samhandlingene –
ikke bare er et resultat av dyrs naturlige handlingsmønstre, de er (også) et resul-
tat av en unik sosialisering. Bestemorkyri er spesiell fordi hun, gjennom et langt
liv med bestemor, har utviklet en unik relasjon til henne. Hennes subjektivitet er
ikke bare – ikke en gang spesielt – en “naturlig subjektivitet.” Den er det vi kan
kalle en “kulturlig” eller “sosial” subjektivitet. Noen ganger er denne kulturlige
subjektiviteten, som også ofte er en kulturlig sosialitet, følelsesmessig “nær,” noe
Problemer blir gjort verbalt eksplisitt. Ulike oppfatninger om en ku møtes og blir utfordret. Jeg
tror den mellommenneskelige samtalen om dyrene er viktig for forholdet mellom mennesker
og dyr. Den er en viktig måte å bli kjent med dyrene på, og den har i stor grad forsvunnet med
etableringen av bonden som jobber alene på gården.

9.1. Et diskursivt mønster 233
som vel følger av at det som her tematiseres er sosiale relasjoner mellom kon-
krete skapninger.
Det ser ikke ut til å være noe strengt krav til at de anekdotiske historiene må
handle om “sosial subjektivitet.” Jeg kjenner til historier som man godt kunne
fortalt inn i en større historie om universelle (om enn artsspesifikke) adferds-
mønstre, men som fortelleren hverken fortalte inn i en historie om sosial eller
om naturlig subjektivitet. 20 Som oftest var det imidlertid slik at de anekdotiske
historiene fortalte om en dyresubjektivitet som i hvert fall delvis var en sosia-
lisert subjektivitet. Og det viktige er ikke at rommet for anekdotiske historier
ikke inkluderer “naturlig subjektivitet.” Det viktige er at dette rommet inklu-
derte den spesifikke og unike subjektiviteten eller sosialiteten, og at det ikke var
noe (eller i hvert fall veldig lite) rom for disse mangfoldige historiene i de viktige
samtalene, i de samtalene hvor noe sto på spill.
*
I tillegg til det tematiske skillet mellom en politisert sfære (som inkluderer dyrs
“naturlige subjektivitet”) og en anekdotisk sfære (som iscenesetter historier om
dyrs “sosiale subjektivitet”), så skilles også sfærene på følgende måte: De to
første sfærene, de som er orientert rundt menneske-sosiale relasjoner og rundt
teknikk og natur, er ikke bare politisert, men involverer et stort knippe auto-
riteter. Den første forholder seg til lover, jurister, politikere og prester. Til fag-
foreninger og organisasjoner av ulikt slag, samt til religiøse helligdommer som
Jesu korsfestelse eller Bibelen. Den andre tematikken forholder seg til andre
autoriteter, så som vitenskapsmenn, oppdagelser, forskningsresultater, viten-
skapelige artikler, landbruksuniversiteter og Naturen. Tematikkene er som sagt
overlappende og noen autoriteter er involvert i dem begge, kanskje spesielt
landbruksorganisasjonene, som eksempelvis både er opptatt av distriktspoli-
tikk, odelsrettens framtid og rasjonell effektivisering av jordbruket.
Den anekdotiske sfæren kjennetegnes ved at historiene i den, i det materialet
20 For eksempel: Svigerfar på Line fortalte at for mange år siden – når han hjalp til i fjøset –
var det en ku som prøvde å drepe sin nyfødte kalv. Hun stanget kalven flere meter av gårde. De
andre kyrene på beitet prøvde å beskytte kalven, men situasjonen ble først avverget da Oddmund
kom med traktoren og skremte vekk den sinte moren.
Svigerfar var hverken opptatt av om dette var en “naturlig” eller en “sosial” adferd, men en
etolog kunne godt lagt til at det at noen kyr (brutalt) avviser sine kalver er en del av kyrs universelle
adferdsreportoar. Det at resten av kyrne forsvarte kalven kunne man som ny-darwinist
hevde at var adaptivt i “genenes kamp for å overleve,” fordi flokken består av genetiske slektninger,
og fordi det å hjelpe en slektning å overleve derfor er å hjelpe ens egne gener å overleve.

234 Kapittel 9. Kristendom, realisme og kyrs velferd
jeg har, aldri innrullerer eller refererer til noen autoritet. De fortelles ikke med
“tyngde.” 21
Forskjellen på den naturlig-universelle og den kulturlig-spesifikke dyreso-
sialitetens posisjon i norske landbruksdiskurser følger helt klart maktforskjel-
ler. Når fortellinger om dyrs naturlige subjektivitet fortelles med en tyngde som
historier om dyrs kulturlige subjektivitet mangler, så er det husdyretologene
og veterinærenes faglige tradisjon – samt disse plass i embetsverket – som ut-
gjør denne tyngden. Dette er en tradisjon jeg presenterte i seksjon 3.1, og det er
en tradisjon som nettopp fokuserer på objektive, artsspesifikke adferdsmønstre.
Jeg har møtt forskere på Ås som med stor omtanke for husdyrene prøver å ut-
vikle fjøsteknologier som skal bedre dyrenes kår. Og metoden som da brukes er
å tilpasse teknologier og driftsformer til de naturlige adferdsbehovene, til den
naturlige, objektive og for arten, singulære subjektiviteten.
Landbruksminister Lars Sponheim (og hans universitets- og høyskoleut-
dannede saksbehandlere) har i en Dagbladet-kronikk nylig gitt en veldig god
demonstrasjon av hvordan en vitenskapelig og byråkratisk autoritet både byg-
ger opp og baserer seg på en singularisert og naturalisert dyresubjektivitet og
-sosialitet. Kronikken er også et eksempel på hvordan denne autoritative for-
tellingen gjøres politisk relevant. I tillegg er den et eksempel på hvordan Kants
kategoriske imperativ gjøres gjeldende for dyr, så lenge det er den singulære
realismens naturlige subjekter (og ikke de kulturlig-spesifikke) som omfattes av
imperativet. Her er noen lengre sitater fra artikkelen, som forøvrig var et forsvar
for hvorfor Bondevik-regjeringen vurderte å forby bruk av elefanter på norske
sirkus. Sponheim skriver:
21 Her er det to ting som bør legges til.
1) Det finnes personer som forsøker å fortelle slike historier med tyngde, og det finnes miljøer
der de har tyngde. Jeg tenker på den delen av etologien som mest gjennomført har forlatt den
naive behaviorismen (så som primatstudiene), og jeg tenker på den tverrfaglige kognisjonsvitenskapen.
I Norge er vel Bergljot Børresen (Dr. med. vet.) den som med størst tyngde har hevdet
at dyrs unike subjektivitet – dyrs evne til å sosialisere seg inn i unike fellesskap, ofte på tvers av
artsgrenser – både kan studeres vitenskapelig, og at denne kunnskapen bør gis politisk tyngde
i dyreetisk sammenheng (Børresen 1996).
2) Det er fullt mulig å fortelle historier om dyrs unike og partikulære sosialitet som ivaretar
den vestlige realismens krav til singularitet. Dette er nettopp strategien til forskerne i punkt 1).
Man kan for eksempel anvende en universell samfunnsvitenskapelig eller psykologisk kulturteori
på denne sosialiteten. Gregory Batesons forståelse av “metakommunikasjon,” (se seksjon
2.6) og metakommunikasjonensplass idet som for Bateson var selve livets kybernetikk, er i nærheten
av å skape en slik singulær realisme. (Se spesielt Bateson 1979.)
Det finnes dyrevernsorganisasjoner som prøver å bruke denne forskningen til å bygge nye
autoriteter, så som bedre juridisk vern av dyr, og i Nationens debattsider gis de gjevnlig rom.
Det er allikevel ingen tvil om at organisasjoner som NOAH er relativt marginale, og at når dyrevernsorganisasjonene
får gjennomslag, så er det som talspersoner for dyrs rett til å leve naturlig
(jamfør argumentene om ulvers rett til å være en del av den norske naturen).

9.1. Et diskursivt mønster 235
Arter som regnes som intelligente i menneskelig målestokk, for eksempel
delfiner og menneskeaper, har generelt en høyere status enn
“dumme” dyr. De ytre trekk ved dyr som vi legger vekt på har ofte
liten sammenheng med dyrets naturlige adferdsbehov, ernæringsbehov
eller frykt- og smertefølelse. Det er slike velferdsparametre som
på en objektiv måte gjør det mulig å vurdere om et dyr har det bra
eller ikke, som setter oss i stand til å utarbeide lovhjemler og mer detaljerte
forskrifter. 22
Det saken står om er altså dyrs “naturlige adferdsbehov,” noe som kan måles
med objektive “velferdsparametre.” Denne argumentasjonen for objektive vel-
ferdsparametre er identisk med den jeg ble presentert for på Landbrukshøgsko-
lens innføringskurs i husdyretologi, HET200. Det er altså sannsynlig at byrå-
kraten som har informert Sponheim (og eventuelt skriver i hans navn) har sin
utdannelse derfra. Litt lenger ned kommer så landbruksministerens versjon av
Kants “Bare mennesket, og med det enhver fornuftig skapning, er et formål i seg selv,”
anvendt på naturlige subjekter:
Spørsmålet blir hvilken verdi vi skal tillegge dyr i dagens moderne
samfunn. Det er uten videre gitt at vi tillegger dyr en nytteverdi
ut fra at de produserer mat, råstoff til klær og en rekke andre goder.
Spørsmålet blir om de i tillegg har en egenverdi, en verdi i seg
selv. Basert på nyere kunnskap om dyrenes naturlige behov, smertefølelse,
fryktreaksjoner m.v. og sammenholdt med dagens verdisyn
når det gjelder dyr og natur for øvrig, mener jeg at dyrene har både
en nytteverdi og en egenverdi. Dette må prege det praktiske arbeidet
med å forbedre dyrevelferden her i landet. Denne tilnærmingen
er også utbredt i mange andre land.
Til slutt understreker landbruksministeren det moralsk høyverdige i at dyrevern
er forankret i objektiv, høyteknologisk forskning:
For å trekke grenser innen de ulike typer dyrehold, må vi støtte oss
på en del parametre som gir uttrykk for dyrenes velferd eller lidelse
– om dyrene har det bra og mestrer sin situasjon. Graden av mestring
måles gjennom adferd, fysiologi, helse m.m. Moderne teknologi og
ny forskning har gitt oss langt større muligheter til å få fram objektive
mål sammenlignet med tidligere. Dette vil ligge til grunn for de
grensedragninger vi gjør.
De valgene vi til slutt gjør vil framstå som en del av vår kultur, innvirke
på vår anseelse sett utenfra og på vår selvrespekt.
22 Dagbladet, onsdag 4. september 2002.

236 Kapittel 9. Kristendom, realisme og kyrs velferd
Sponheims kronikk er altså skrevet som et forsvar for hvorfor Landbruksdepar-
tementet vurderer å forby bruk av elefanter i norske sirkus. Jeg har med den
følgende kritiske argumentasjonen mot landbruksministeren lyst til å vise hvor-
dan hyllesten til den singulariserende vitenskapen, i dyrevelferdens navn, kan
komme til å få katastrofale følger, i hvert fall for noen, inklusive sirkuselefanter.
Sirkus Meranos elefant er dressert til å gjøre en rekke kunster. I kapittel 3
har jeg argumentert for at det er uholdbart å forstå dressur av dyr som en rent
mekanisk (behavioristisk) preging av stimulus-respons-buer. Dressur forutset-
ter etableringen og vedlikeholdet av en relasjon preget av gjensidig respekt og
tillit, ofte også en relasjon av gjensidig kjærlighet. Det finnes ingen vei utenom.
Det er kun i slike relasjoner at læring kan skje, blant annet ved hjelp av beløning
og straff.
Colonel Joe, Meranos elefant, demonstrerer tilliten og respektens betydning
når han holder sin dressør høyt hevet. Hun sitter mykt i en sammenkrøllet sna-
bel. Et av numrene består i at dressøren legger seg i manesjen mens Colonel
Joe sakte senker sine 7.8 tonn over henne. Hvis sirkuslivet hadde vært dyremis-
handling så hadde elefanten – som alle andre langvarig mishandlede pattedyr –
vært stresset, aggressiv og nervøs. Ville dressøren tort å legge seg ned under en
aggressiv elefant? Ville slike sirkustriks i det hele tatt vært mulig med en nervøs
elefant? Er det ikke selve tilliten mellom menneske og dyr som er det impone-
rende ved nummeret?
Det kan godt hende at elefanten synes 8 timer bak på en trailer er et slit. Det
kan godt hende det verker i kroppen, fordi den fra naturens side ikke er skapt
for å stå stille i et bur, og at det er veldig deilig å komme fram.
Jeg har selv en jobb hvor jeg sitter på en kontorstol hele dagen, noen dager
opp mot 10 timer. Det verker i ryggen når jeg går hjem. Det er opplagt at å sitte
stille i 10 timer ikke er en del av mitt “naturlige adferdsbehov.” Mennesket er
biologisk sett tilpasset et helt annet liv.
Likevel kan det hende at både elefanten og jeg, på hver vår måte, trives med
livet, totalt sett. At vi begge føler oss “hjemme”, at vi begge tilhører et fellesskap
hvor vi hører til, at vi begge vet at vi har “venner”. Elefanter er sosiale dyr, men
det er ingen ting som tyder på at det bare er i forhold til andre elefanter de kan
utvikle sin sosialitet. De kan godt utvikle sin sosialitet i forhold til mennesker.
Den ømme varsomheten elefanten behandler sin sårbare dressør med, og den
tilliten dressøren viser elefanten, mer enn antyder at sirkuslivet er et godt sosialt
fellesskap. Selv om livet av og til er slitsomt.
Elefantens velferd er avhengig av mer enn bare dens “naturlige adfersbe-

9.1. Et diskursivt mønster 237
hov.” Dens velferd er i like stor grad avhengig av en unik sosialisering – en so-
sialisering inn i et unikt fellesskap av den typen som jeg i seksjon 2.6 kalte “fjøs-
kultur.” Sirkuselefanten sosialiseres inn i en sirkuskultur – og er som aktør med
på å skape denne kulturen. Dyrevernet trenger å utvikle en sensitivitet for dyrs
evner til å sosialisere seg inn i unike fellesskap, fordi mange av de dyreartene
som trenger et dyrevern også inngår i slike sosiale fellesskap.
Det er ingen tvil om at det å ta hensyn til dyrs naturlige adferdsbehov er vik-
tig. I mange tilfeller vil det å sikre dyrs naturlige adferdsbehov også sikre deres
kulturlige adferdsbehov – fordi det gir dyrene det rommet de trenger for å dyrke
sin egen kulturlighet. I den følgende presentasjonen av gården Line skal vi se et
godt eksempel på dette.
Når jeg likevel her har skrevet et litt polemisk angrep på landbruksminister-
ens vekt på naturlige adferdsbehov, så er det for å få fram at den distinksjonen
i norsk landbruksdiskurs som jeg har beskrevet – mellom en politisert naturlig
dyreadferd og en anekdotisert kulturlig dyreadferd – ikke er universelt “nød-
vendig,” “naturlig” eller “logisk.” Den er historisk og kulturelt spesifikk. Det
kunne vært annerledes. Noen ganger kunne det med fordel vært annerledes.
*
Ovenfor har jeg argumentert for at den naturlige subjektivitetens tilstedeværelse
i det politiske rom (i stor grad) skyldes at det er denne subjektiviteten som mål-
bæres av autoritative størrelser: landbruksvitenskapen, veterinærene, disses til-
stedeværelse i byråkratiet. Jeg har også argumentert for at det diskursive skillet
mellom denne subjektiviteten og den sosiale/kulturelle subjektivieten ble isce-
nesatt rundt kjøkkenbordene på Jærgårder. Dette impliserer at bønder – i hvert
fall de bøndene jeg har snakket med – i stor grad har internalisert en distink-
sjon mellom, på den ene siden, en natuvitenskapelig “virkelig” og “viktig” (og
derfor politisk relevant) dyresubjketivitet, og på den andre siden, en diskursivt
marginalisert kulturlig dyresubjektivitet. Jeg tror dette er tilfellet. Jeg tror bøn-
dene i denne sammenhengen i stor grad har internalisert naturvitenskapen. Vi
har allerede sett eksempler på at naturvitenskapen spiller en viktig rolle i bøn-
ders virke, i fjøsdriftens praksis, i oppslutningen til NRFs populasjonsgenetiske
avlsprogram og i framveksten av kontrollagene. I neste kapittel skal jeg presen-
tere ennå et eksempel på denne vitenskapeligheten. Vi skal treffe bønder som
er “bioingeniører.”
Vi har sett hvordan det i norsk landbruksdiskurs er mulig å gjenfinne noe vi
kan kalle en “vestlig” antroposentrisk moral – Kants (kristne) kategoriske impe-
rativ – og en like vestlig virkelighetsforståelse – en realisme hvor verden er én,

238 Kapittel 9. Kristendom, realisme og kyrs velferd
hvor verden er singulær. Vi har også sett hvordan disse vestlige tankeformene
er transformert på en måte som deler opp dyrs subjektivitet og sosialitet i to dis-
kursive sfærer. Det er imidlertid klart at den partikulære transformeringen av
det “vestlige” ikke stopper opp ved “norske landbruksdiskurser” eller ved de
jærske “kjøkkenbordene.” Man kan bryte opp disse lokale generaliseringene til
noe som er enda mer partikulært, til noe som er lokalt tatt for gitt eller lokalt
forhandlet.
Jeg skal i det følgende fortelle noen historier om hvordan gården Line ble
drevet. Jeg har tre målsetninger med disse historiene. For det første vil jeg gi en
ganske detaljert beskrivelse av en ennå mer spesifikk iscenesettelse av de store,
abstrakte og “vestlige” ideene jeg har diskutert i dette kapitlet. For det andre
vil jeg vise hvordan kjønnsforskjeller kan være viktige i en slik konkret iscene-
settelse av disse ideene. Dette vil således være en første introduksjon til neste
kapittel, som går inn i en mer omfattende diskusjon av kjønnsrollers betydning
for norsk fehold og feavl. For det tredje er følgende seksjon også en presentasjon
av det stoffet jeg i forrige kapittel kalte “plasma,” det jordlaget av liv og mate-
rie som gjør at systemer og vitenskaper som norsk melkeproduksjon og norsk
feavl i det hele tatt har noe å gro i. Som en presentasjon av plasma er følgende
seksjon på ingen måter “utfyllende.” Man kan skildre plasma i det uendelige.
Følgende seksjon er selvfølgelig begrenset, begrenset av mitt ønske om å skildre
det jeg kaller “det kristne forvalteransvaret på Line”, og av mitt ønske om å vise
hvordan forvaltning av og omsorg for natur kan være kjønnede praksiser.
9.2 Forvalteransvaret på Line
I tråd med etterkrigstidens industrialisering og rasjonalisering av jordbruket
har mange norske gårder forandret ansikt. Mangfoldige aktiviteter og virksom-
heter har gitt plass for spesialisering. Der en melkeprodusent før kunne ha et
par griser, en liten flokk sauer, noen høner, en hest og en gulrotåker i tillegg til
kyrne, er det ofte bare storfeet igjen i dag. Denne spesialiseringen skjedde sam-
tidig med at estetikk var et ikke-tema når det gjaldt husbygging. Man støpte
driftsbygninger og store siloer i betong, og la tak av bølgeblikkplater, i stedet for
å bruke de “gammeldagse” taksteinene. På Jæren gjorde man det ofte med stor
investeringsiver og med liten tanke for et eventuelt kulturlandskap; de største
driftsbygningene fra 1970-tallet står som ruvende og grå betongkolosser i land-
skapet. Så, med fare for å romantisere fortiden, kan man si at der man på 1950-
tallet ble møtt av kaklende høner og hestemøkk når man ankom en gård, blir

9.2. Forvalteransvaret på Line 239
man nå møtt av en 5 til 8 meter bred og 10 meter høy betongsilo, med bølge-
blikk som tak.
Man kan sikkert argumentere for at de ruvende siloene, og de store 2 eller
3 etasjes driftsbygningene i grå betong er “estetiske,” og et studie blant de som
bygget dem vil kunne avdekke denne estetikken. Kanskje de fulgte en perfor-
mativ estetikk: Det som er lønnsomt er vakkert. Bølgeblikket og betongen var
kanskje vakkert fordi det bar løfte om framskritt og modernisering. For folket
på Line, som blant mange andre på Jæren, ble imidlertid betongkolossene be-
traktet som stygge sår i kulturlandskapet. De var ikke bare stygge i betydnin-
gen “dårlig estetikk,” de var hinsides “estetikk,” de var bygget uten tanke for
estetikk. De var bygget bare med tanke for økonomien.
Line var en av de gårdene der dette ikke var tilfelle. Her ble man mottatt av
høner på gårdsplassen, ikke av en betongsilo. Anne Grete og Oddmund, som
drev gården Line, jobbet aktivt for å integrere estetikk og trivsel med moderne
krav til lønnsomhet, og til det som i norsk offentlighet ofte omtales som “rasjo-
nelt jordbruk.” Det nye fjøset, som sto ferdig i 1994, er det tydeligste eksempelet
på dette. Denne bygningen ble oppført i samarbeid med fylkesmannens land-
bruksavdeling, som betalte for arkitektkostnadene. Den var delvis et eksperi-
ment i nettopp hvordan estetikk og byggeskikk kunne forenes med økonomi.
Hvordan kan man bygge et fjøs som er godt å se på, som ligger godt i land-
skapet, som kanskje låner elementer av tradisjonell jærsk byggeskikk, men som
samtidig er like rimelig å bygge og vedlikeholde som moderne bygg, og som
rommer et moderne, stort løsdriftsfjøs? Et av Anne Gretes og Oddmunds ut-
gangspunkter var at bølgeblikktak ikke bare er stygt, det er dårlig. Etter 20-30
år er de i dårlig forfatning. Taksten av tegl kan være like gode etter 100 år. Så
Oddmund satte i gang med å kjøpe opp taksten, “panner” som man sier på Jæ-
ren, fra kolleger som hadde byttet til bølgeblikktak. Han fikk pannene billig, av
og til gratis, og fikk stundom høre at det han drev med var en smule galskap.
“Skal du bruke de gamle pannene?”
I dag kler pannene et stort tak. 23 Driftsbygningen er 15 meter bred og 43
meter lang. Langveggene har bare en etasjes høyde, men det er 6 meter opp
til takbjelken. Så takvinkelen er spiss, 38 grader, og takflatene er store. Som på
gamle jærhus går de nesten helt ned til bakken. Siloen er bygget inn i bygget, og
hele bygningen ligger like under en bakketopp, slik at taket følger åskammen.
I denne enden av bygningen, som funksjonelt sett er låven, består veggene av
23 I dag ville nok ikke Oddmund og Anne Grete fått pannene billig. De har blitt populære
igjen, mange steder på Jæren.

240 Kapittel 9. Kristendom, realisme og kyrs velferd
glissent trepanel, slik at det blir gjennomtrekk og kaldt, noe som er godt for si-
loen. 24 Øverst i den store låvedøra har Oddmund og Anne Grete passet på å lage
en åpning, slik at selv om døren er lukket, kommer svalene (som dermed kan
bo i fjøset) inn og ut. Svalene bidrar med fuglekvitter, og hjelper til med å holde
fluene unna. I fjøsdelen av bygningen er veggene laget slik fjøs oftest lages, av
rimelige fabrikkstøpte betongelementer. I de betongelementene som jærbønder
har bygget fjøs av de siste årene er vinduene bare kvadratiske hull. I de elemen-
tene Oddmund har brukt er vinduene markert med enkle vinduskarmer. Det
gjør en ganske stor forskjell. Vinduet blir et vindu, formmessig sett, ikke bare
funksjonelt. De er ikke mye dyrere, og har bare vært utsatt for et minimum av
estetisk omtanke.
På grunn av samarbeidet med fylket er den nye driftsbygningen en temme-
lig offentlig bygning. Den figurerer i fylkets informasjonsmateriell om kultur-
landskap og industri. Hit kommer det jevnlig busslaster med politikere og bøn-
der på studietur. Den er en av Lines stoltheter. Når den nye driftsbygningen ble
tatt i bruk, rev Oddmund og Anne Grete siloen som Oddmunds far hadde byg-
get i forbindelse med den gamle driftsbygningen. Der bygger de nå et tilbygg
som skal gi vinterplass for sauene. Gamlefjøset er også i ferd med å bli nyinnre-
det. I de fleste løsdriftfjøs er løsdriften forbeholdt melkekyrne. Om sommeren
går kvigene ute, mens de om vinteren står i samme type binger som de som hu-
ser oksene (som aldri er utendørs), det vil si i binger på 4 X 4 meter, med 5-6 dyr
i hver binge. Nå bygger Oddmund og Anne Grete løsdriftfjøs for kviger. Det gir
ly når vinteren gjør livet surt, forblåst og kaldt for kvigene, og kulturbeitet blir
for bløtt til at de kan gå på det uten å ødelegge det. Men det gir likevel litt mer
rom for bevegelse enn det de små bingene tilbyr.
Jeg hjelper til med å bære spalteplank senere på høsten, 25 og kvigene rekker
så vidt å komme seg i hus, selv om Oddmund var bekymret siste uken de gikk
ute. Det var blitt slutten av november, det regnet og blåste, og de unge kvigene
var våte og kalde.
En annen av gårdens severdigheter er gravhaugene. Det finnes mange for-
tidsminner på Jæren. Det har bodd folk her lenge. På Line er de viktige. Arkeo-
logi og lokalhistorie er en av Oddmunds hobbyer, og til dels Anne Gretes profe-
sjon – hun er lærer. Den ene av Lines tre gravhauger topper åskammen rett ved
24 For den dønn urbane leser: Låven er den delen av en driftsbygning hvor man oppbevarer
høy, syrnet høy (dvs. silo) og gjerne traktoren og vognene som brukes til å frakte dette fôret. Det
er vanlig at låven ligger i etasjen over fjøset, og at man derfor trenger en låvebro for å kjøre inn
traktoren.
25 Spalteplank er betonggulvplanker med spalter i, slik at kyrne tråkker møkka ned i hevden,
møkkakjelleren.

9.2. Forvalteransvaret på Line 241
Figur 9.1: Låven på Line. (Det store taket til høyre på bildet.)
*
Figur 9.2: Spenebøtta. Den mye omtalte spenebøtta synes på stolpen, litt til venstre
på bildet. Bildet er tatt i 180 graders vinkel av øverste bildet.

242 Kapittel 9. Kristendom, realisme og kyrs velferd
siden av den nye driftsbygningen. En av de første søndagene jeg bor på Line er
denne gravhaugen utgangspunkt for en av de jevnlige kulturminnevandringene
som arrangeres på Jæren – åpent for publikum. Rundt 40 “kulturvandrere” har
funnet veien til Line denne søndagen. Det begynner med at Oddmund forteller
om denne gravhaugen spesielt, og om gravhauger generelt. Følget beveger seg
så bortover lokalveien. Først forbi en grøftekant hvor det fortsatt vokser humle
– fordi de drev med ølproduksjon her for omtrent hundre år siden – så forbi en
litt spesiell teig. Denne teigen hadde ikke vært dyrket i Oddmunds tid på Line,
men for omtrent 10 år siden bestemte han seg for å sette den inn i produktiv
virksomhet igjen. Nederst på jordstykket fant de en 2 meter tykk jordkant av
god matjord. Arkeologer ble kontaktet, og jordanalyser av alle lagene viste at
denne teigen hadde vært dyrket mark sammenhengende i 3750 år (med intet
avbrudd på mer enn 50 år). Det gjør jordstykket til en av Norges eldste teiger.
Og langt nedover i jordlagene fant man pollen av bygg, hvete og lin. På Line
har det altså vært dyrket lin i flere tusen år. Det gir historisk dybde til et navn.
(I seksjon 10.3 går jeg nærmere inn på forholdet mellom navn og jord.)
Kulturvandringen går så til Træet, en liten restaurert husmannsstue fra for-
rige århundre. Som på Lines nye driftsbygning går taket på stuen nesten helt
ned til bakken. Her leser Anne Grete et dikt av Jon Line, som bodde i denne
stuen. Jon Line var dikter og venn av Arne Garborg, men hans skriverier hav-
net litt i skyggen av den mer berømte vennens produksjon. Diktet handler om
en lørdagskveld på “linekrossen,” krysset hvor veien til Line og Hognestad mø-
ter hovedveien gjennom Jæren. I Lines dikt er krysset samlingspunkt for dans
og spill, og ungdommen flørter. Siste stopp for kulturvandringen er en middel-
alderruin, hvor Time kommunes kulturvernleder forteller om ruinene og om li-
vet som ble levd der.
Gravhaugen ved siden av driftsbygningen var del av et lite inngjerdet beite.
Her, samt på et par andre små teiger rundt gårdsbygningene, var det kalvene
levde i sommerhalvåret. Kalvene fikk selskap av sauene når disse ikke var på
fjellbeitet. Produksjonsrytmen på Line var slik at de fleste kalvene ble født på
forsommeren. Kalvene begynte derfor sin tilværelse på en grønn eng, hvor de
hoppet og spratt rundt med sine jevnaldrende venner. Når været ble dårlig
kunne de søke ly i små halmfylte hus. (Se figur 9.3, side 244) Dette satt Anne
Grete veldig stor pris på. Hun var en pådriver for at dyrene skulle gå ute så mye
som mulig, men Oddmund var på ingen måte motstander av det. Det var Odd-
munds far som startet denne praksisen på Line. (Oddmund overtok gården et-
ter faren sin for 25 år siden.) Faren til Oddmund hadde prøvd lykken som gård-

9.2. Forvalteransvaret på Line 243
bruker i Canada. Der lærte han at storfe ikke har det spor vondt av å gå ute, i
all slags vær, gjerne om vinteren (men helst etter at telen har satt seg, så bakken
ikke tråkkes i stykker). Da Oddmunds far (tilbake i Norge, etter å ha giftet seg til
Line) på begynnelsen av 1960-tallet lot dyrene gå ute om vinteren (på dagtid),
ble det en begivenhet i lokalsamfunnet. Naboene var overrasket, nysgjerrige, og
ikke minst, forarget. Dette var dyreplageri, var det mange som mente. Det endte
med at han ble anmeldt av et par naboer. Distriktsveterinæren måtte da komme
og ta forholdene i øyensyn.
Oddmund har nok hørt det flere ganger av faren sin hva veterinæren sa. Han
sa, da han kom: “Dette er en jobb jeg ikke liker å gjøre, men jeg må nesten få se
på hvordan du har dyrene dine.” Men da han fikk se hvordan de hadde det ut-
brøt han: “Dette er det beste jeg har sett, bare fortsett sånn!” Oddmund forteller
videre at dette ga faren hans en enorm selvtillit i saken, det at han først ble an-
meldt for senere å få full oppreisning.
Denne historien er ganske forskjellig fra den Oddmund forteller om første
gangen Anne Grete og han også slapp kalvene (ikke bare kyrne) ut på beite, i
stedet for å ha dem i kalvebinger eller små kalvebokser. På slutten av 1980-tallet
laget de en innhegning rundt en liten brakke de hadde ned mot veien. Brakka
fikk halmgulv, og så gjette de kalvene ned til innhegningen. Dette var en suksess
agronomisk såvel som sosialt. Kalvene trivdes, var lette å stelle, vokste godt og
var sunne og friske. På veien utenfor gjerdet stoppet folk opp og gledet seg over
synet av kalvene på enga. 25 år etter at Oddmunds far skapte brudulje med å
slippe ut kyrne var det ingen som var forarget over at Oddmund og Anne Grete
– som de første i distriktet – også slapp ut kalvene.
Både Anne Grete og Oddmund var på et vis “naturvernere,” men de var
det på litt forskjellige måter. Oddmund hellet mer i retning av miljøvern, mens
Anne Grete var mer opptatt av dyreomsorg.
Oddmund var interessert i å skape økologisk balanse og et rikt artsmang-
fold. Han var aktivt engasjert i beplantningen av lévern på Jærens tradisjonelt
åpne, flate og skogløse landskap. Lévern er rekker av trær og busker som plan-
tes mellom teigene. Man bruker opptil 40 forskjellige arter, fra eik og lønn til
nypebusker. Etter som de store trærne vokser til mens buskene forblir busker,
vil det være løvverk som bremser vinden i flere høyder. På lésiden av vernet
øker temperaturen ganske betydelig, noe som fremmer veksten. I lévernet kan
dessuten et rikt mangfold av insekter og dyr leve. Her finner rådyr og annet
vilt veier, så de tør bevege seg utover jærlandskapet. Her hekker fugler, og her
lever insekter – som for eksempel den nyttige marihøna. Hvis avlingen blir an-

244 Kapittel 9. Kristendom, realisme og kyrs velferd
*
Figur 9.3: Kalvene på Line. Øverste bildet: Gravhaugen hvor kalvene og sauene
gresser. Bildet er tatt i 180 graders vinkel av øverste bildet. Nederste bildet:
Nærbilde av kalvehusene som også synes på de forrige bildene.

9.2. Forvalteransvaret på Line 245
grepet av lus, blir det lusefest for marihøna. Den formerer seg fort og reduserer
dermed behovet for insektgift. Både utbredelsen og kunnskapen om lévern har
økt kraftig på Jæren de siste 10-20 årene. Oddmund har mange allierte, selv om
det også var motstand mot denne beplantningen. Den motstanden Oddmund
hadde møtt mot léplanting var ofte av estetisk art: “Jæren skal være et åpent
landskap.”
Det finnes lange tradisjoner for det argumentet på Jæren. Arne Garborg
er Jærens mest berømte forfatter. Og på Jæren vet folk selvfølgelig at han var
jærbu. Hans lille jærstue, Knudaheio, er et av Jærens viktigste kulturminner. En
eldre bonde leste følgende avsnitt fra Garborgs Fred for meg, i en diskusjon jeg
hadde med ham og hans sønn om jærlandskapet. Han argumenterte for at jær-
landskapet burde være åpent:
Upp frå den låge sandstrandi tøygjer seg eit armt, grått land med
lyngbrune bakkar og beike myrar, yvi-sått med kampestein, trelaust
og berrt; avstengt mot aust med en lang, låg fjellgard. Endelaust synes
den nakne hei. 26
Sønnen i huset, derimot, var på linje med Oddmund når det gjaldt lévern.
Oddmund argumenterte ikke mot det åpne landskapet, han argumenterte
for at lévern og beplantning ikke nødvendigvis lukker det. Man kan ha et åpent
landskap selv om man ikke har 360 graders utsikt, og han refererte til hvordan
engelske landskapsarkitekter hadde flere hundre års erfaring i å plante store
trær på måter som ikke lukket landskapet, men som snarere ga det dybde. Odd-
mund hadde en landskapsarkitektonisk tilnærming til jærnaturen. Han jobbet
for et livskraftig og vakkert kulturlandskap, ikke for å vende “tilbake” til en ren
natur. “Kultur er dyrken, først og fremst av jord,” siterte han bondesangen. Hans
interesse for kulturlandskap og økologi oppfattet jeg også som knyttet til det å
mestre noe. Han sa en gang at han kunne ha god lyst til å legge om til økologisk
jordbruk (av den typen som er DEBIO-godkjent) fordi, som han sa, “det ville vært
en utfordring å få det til.” Økologi var ikke (bare) livskraftig natur, det var men-
neskelig mestring. Det ville vært en utfordring i å tenke komplisert økologisk
samspill, i det å få åker og eng til å kaste av seg uten å ty til relativt lettvinte
løsninger som sprøytemidler og kunstgjødsel.
Oddmunds økologi og landskapsinteresse var både radikal og konservativ.
Han var en aktiv pådriver for mange forandringer. Samtidig var det han ville
forandre landskapet og politikken til, en form for konservatisme eller langsom-
het. Han plantet blant annet eiketrær, ikke for at de skulle hugges om 20 år, men
26 Garborg 1998: 1.

246 Kapittel 9. Kristendom, realisme og kyrs velferd
for at de skulle bli hundre eller to- eller firehundre år gamle. Å plante eiketrær
er, hvis deres størrelse og alder respekteres, en måte å plante langsom forand-
ring inn i et kulturlandskap på.
Anne Gretes “miljøvern” var i større grad fokusert på dyras velferd. Hun
matet hønene på gårdsplassen, eller i hønsehuset, og hun ville gjerne ha hun-
den Woy inne på kjøkkenet, selv om den var møkkete og ofte illeluktende. Når
Oddmund i november en gang sa at nå er det på tide å flytte kalvene inn i fjø-
set, ble Anne Grete stille. Kalvene, syntes hun åpenbart, skulle helst ligge i sine
halmfylte små hus. I fjøset ville 5-6 kalver dele en binge på rundt 3 X 3 meter.
Etter hvert som de vokste til ville oksekalvene flyttes nedover rekken av binger.
I den nederste bingen sto 5-6 store stuter, 18 måneder gamle, fortsatt lekne, men
700 kilo tunge og klare for slakt.
Anne Grete protesterte imidlertid (og selvfølgelig) ikke høylytt på Odd-
munds avgjørelse om å ta inn kalvene. Det tror jeg – uten at det ble sagt eksplisitt
– hadde å gjøre med følgende: Når dyrene skulle inn i fjøset, så var det for å bli
satt inn i det foringsregimet som skulle fø dem opp til godt og lønnsomt slakt (i
oksekalvenes tilfelle), eller gode melkeprodusenter (for kukalvenes del). Anne
Grete visste selvfølgelig dette godt. Det var en del av hennes – såvel som hele
gårdens – “bonderealisme.” Jeg har i dette avsnittet om Line kanskje gitt en bon-
deromantisk beskrivelse av gården. Men da er det viktig å huske på at det tek-
nologiske produksjonssystemet som er beskrevet i de første kapitlene av denne
avhandlingen også er en beskrivelse av Line. Anne Grete og Oddmund jobbet
for å skape en gård som var både “bonderomantisk” og “bonderealistisk,” som
var både trivelig og lønnsom, som var økologisk såvel som økonomisk bære-
kraftig, som var livskraftig på en måte som behandlet både den kommende eika,
kalvene og menneskene med verdighet. Og som gjorde dette innenfor de ram-
mene som landbrukspolitikk, melkekvoter og kjøttpriser til enhver tid satte.
Anne Grete bodde på en bondegård, og var “bonderealist” nok til å skjønne
at de trengte inntektene fra å avle opp dyr til slakt. Men det var likevel rom for
en liten sorg når kalvenes tilværelse ute på enga var over.
Men om Anne Grete hadde omsorg for dyrene, så var hun ikke fullt så
bekymret for økologien. Hun ryddet gjerne den gruslagte gårdsplassen med
ugressmiddel, og når Oddmund, den høsten jeg var der, foreslo at de ikke skulle
rydde gårdsplassen med ugressmiddel, men heller la den gro litt igjen, så pro-
testerte Anne Grete.
Når disse forskjellene er nevnt, må det også sies at Anne Grete og Oddmund
stort sett var enige i både at dyra skulle ha det godt, og at lévern og artsmangfold

9.2. Forvalteransvaret på Line 247
var viktig. Og selv om de kunne krangle litt om bruken av ugressmiddel, så var
det ingen tvil om at de respekterte og så opp til hverandres ulike omsorg for
naturen.
*
En av de første ukene jeg var på Line beskrev jeg forskningsprosjektet mitt som
en utforskning av det kristne dobbelte forvalteransvar, og jeg refererte til en ar-
tikkel av teologen Lars Østnor. 27 Kort fortalt argumenterer Østnor for at men-
neskers forhold til naturen, i følge Bibelen, har en dobbelthet som blir skissert
allerede i 1. Mosebok. På den ene siden tok Gud Herren “mennesket og satte
ham i Edens hage til å dyrke og vokte den.” 28 På den andre siden står det også
at “Alt det som lever og rører sig, skal I ha til føde.” 29 Dette gir mennesket et
spesielt ansvar i forhold til naturen, men også spesielle privilegier. Mennesket
skal dyrke og vokte noe som er intet mindre enn “Guds skaperverk,” men bare
mennesket er “skapt i Guds bilde.” 30 Oddmund og Anne Grete lyttet interessert.
Jeg skjønte at dette var tanker det var god resonans for. Jeg lærte etter hvert at
det dobbelte forvalteransvar var en forordning de i stor grad søkte å leve etter.
De var dessuten personlig og aktivt kristne begge to, og kjente Bibelens skrifter
godt. Følgende historier gir et innblikk i hvordan kanskje spesielt Oddmunds
naturvern kan forstås som en kristen økologi.
Det sto noen små trær i potter på Line, innkjøpt fra et gartneri. Jeg spurte hva
det var og hvor de skulle plantes. Oddmund svarte at det var epletrær av den
gamle typen, som vokste seg høye. Han skulle plante dem rundt omkring på
gården, ikke i en avgrenset frukthage. I grålysningen kunne rådyrene (som nå
kom til Line gjennom korridorene av lévernbeplantning) komme å forsyne seg
med nedfallsfrukt, om dagen kunne menneskene plukke seg noen epler. Går-
dens framtidige barn kunne kanskje nå frukten ved å ri inn under trærne. (Det
var en hest på Line.) Jeg utbryter. “Det høres jo ut som Edens Hage!”, “Ja, men vi
kan få det sånn!”, svarer Oddmund entusiastisk, “vi kan lage det til sånn!” Og Odd-
mund var hverken stormannsgal eller bonderomantiker når han ville gjøre går-
den til en “Edens Hage.” Han mente det helt (bonde)realistisk, når han svarte
“vi kan lage det til sånn!” Den “Edens Hage” Oddmund og jeg snakket om der og
da var ikke en fantasi eller en utopi, ikke en himmel, ikke et utopisk annet sted.
27 Østnor 1997.
28 1. Mosebok, kap 2.15
29 1. Mosebok, kap 9.3
30 1. Mosebok, kap 1.28

248 Kapittel 9. Kristendom, realisme og kyrs velferd
Det var et sted her på jorden, tilpasset en bondegårds daglige krav om lønnsom-
het og gjennomførbarhet.
Det “skaperverket” som Oddmund forvaltet var et sted preget av en bestemt
økologisk orden, en orden hvor jordens skapninger utfylte hverandre som de-
ler i en økologisk helhet. Jeg oppfattet det etter hvert slik, at for Oddmund var
dette en ganske streng økologisk orden, noe som jeg blant annet leste ut av den
uenigheten han og Anne Grete hadde omkring gårdshunden, Golden Retrieve-
ren Woy.
De hadde hatt flere hunder på Line. Woy var kommet til gårds et par år før
jeg ankom, og var overtatt fra en tidligere eier fra Sandnes. Måten man som of-
test hadde hund på på jærske bondegårder er ganske forskjellig fra måten man
har hund på i byen. På Jæren, erfarte jeg, bor hunden ofte i hundehus heller enn
inne hos menneskene. Den trimmen og luften den får, får den ved å surre rundt
på gården. Menneskelig selskap får den ved å bli med på menneskenes arbeide,
for eksempel ved å surre rundt i fjøset under stellet. Noen hunder er dresserte
gjeterhunder og er aktivt med å gjete både kyr og sau. Det er altså bare unntaks-
vis at bønder “lufter” hunden. De går ikke på tur med den, hverken hunden
eller mennesket trenger mosjon. Det er mosjon nok i selve gårdslivet.
Ofte er det også slik at hvis hunden er inne i menneskenes hus, så er den på
besøk, selv om dette besøket kan være daglig. Sitt eget hus har den ute. Hun-
der som er oppvokst med dette (og jeg traff mange av dem på Jæren) ser ut til å
trives utmerket. Woy, derimot, var oppvokst i byen. Han var vant til å bo sam-
men med menneskene, og han var vant til å gå tur sammen med et menneske.
Han kunne gjerne stikke av et par dager, hvis det var en tispe i nærheten som
hadde løpetid (og det lukter hunder på lang avstand), men den 3 X daglige luf-
teturen, den var det helt åpenbart at han ikke ville gå alene. Han var også en
Golden Retriever, og derfor veldig glad i å bade. Han la seg ned i den første
og beste sølepytt han fant, gjerne en som var rikelig blandet ut med kumøkk.
Golden Retrievere er polarhunder, så de har en tettvokst underpels. Når denne
ble våt tok det timesvis før den tørket. Dermed surnet den. Han luktet ofte ikke
spesielt godt.
Woys ønske om å gå tur kunne Anne Grete etterkomme, og hun etterkom
gjerne også hans meget sterke ønske om å bo inne hos menneskene. Men der
protesterte Oddmund. Han ville ikke ha hunden inne i huset, og han insisterte
ganske sterkt på at dens plass var i hundehuset. Woy ulte, Anne Grete forbar-
met seg over ham og tok han inn, mens Oddmund slepte ham ut igjen, når Anne
Grete var gått på jobb. Oddmund beundret Anne Grete for hennes omsorg, sam-

9.2. Forvalteransvaret på Line 249
tidig som han irriterte seg over Woy. Jeg tror irritasjonen dels kom av at Woy var
en usedvanlig møkkete hund som det ikke var lett å ha innendørs, og dels av at
Woy nektet å akseptere hva som var hans plass i gårdens orden. Oddmunds om-
sorg for Woy var ikke nær eller kosete, slik Woy ønsket å være nær mennesker.
Oddmunds omsorg for dyrene på Line var økologisk eller systematisk. Vi
har sett hvordan han sammen med Anne Grete var en foregangsmann når det
gjaldt å legge forholdene til rette for kalvene og kyrnes behov, såvel som for rå-
dyrenes. Men å legge til rette for disse dyrenes velferd gikk for Oddmund ut på
å sørge for at de fikk være dyr på sine egne premisser. Han var fullstendig klar
over at de hadde sosiale behov, men la til rette for at de kunne utfolde disse seg
i mellom, ikke i forhold til ham. Kalvene som lekte seg i mellom på enga var
lykkelig uvitende om at det var Oddmund (og Anne Grete, selvfølgelig) som
sørget for at de hadde en eng å leke på. De var, som vi så i seksjon 2.6, lykkelig
uvitende om at det var Oddmund som fylte spenebøttene med melk.
Oddmunds omsorg for naturen var systematisk i forhold til to “systemer.”
For det første var det i tråd med det jeg oppfattet at Oddmund så som et kris-
tent system, et system som i henhold til 1. Mosebok gjorde en klar forskjell på
mennesker og dyr, og hvor dyrene såvel som menneskene hadde sin ganske be-
stemte plass i skaperverket, og hvor disse skapningene hadde krav på en verdig
plass i skaperverket. For det andre var omsorgen i tråd med et naturvitenska-
pelig system, et system hvor dyrene hadde rom til å utfolde det jeg ovenfor be-
skrev som deres naturlige subjektivitet og sosialitet, og som i tråd med moderne
økologisk lærdom var i balanse og harmoni. Woy utfordret begge disse ordnene
ved at han ikke kunne tilpasse seg dem, og Anne Grete var ikke like opptatt av
å vedlikeholde dem som Oddmund. 31
*
Line var en fabelaktig gård på mange måter, og det var et privilegium å få lov
til å bo og jobbe der høsten 1998. De bildene jeg har illustrert denne seksjonen
med skjønnmaler ikke. For å holde meg til storfeholdet: Jeg har stor respekt for
den måten Oddmund og Anne Grete hadde lagt til rette for at kyrne, kvigene og
kalvene skulle kunne utfolde sin naturlige subjektivitet og sosialitet. Likevel vil
påstå at jeg tror det – i alle fall teoretisk sett – var rom for en viktig forbedring.
Jeg har vist hvordan kyrne på Line var påfallende mer sky og nervøse i forhold
til fremmede mennesker, enn det kyrne var på en del andre gårder (med gården
31 Så jeg løste en liten ekteskapelig konflikt når jeg tok med meg Woy tilbake til Oslo, slik at
den igjen kunne være det den helst av alt ville være, en byhund.

250 Kapittel 9. Kristendom, realisme og kyrs velferd
Edland som radikal motsetning til Line). Jeg er ganske overbevist om at kyrnes
skyhet og nervøsitet i forhold til mennesker ville minsket hvis Line i større grad
hadde vært organisert slik at mennesker og storfe (spesielt mennesker og kal-
ver) møttes oftere. Hvis grensen mellom natur og menneske hadde vært litt mer
flytende. 32
Jeg tror imidlertid at løsningen på denne utfordringen bare til en viss grad
kunne løses lokalt på Line. Ofte, på Line som på andre gårder, ville økt kontakt
mellom mennesker og storfe krevd flere menneskers tilstedeværelse i den dag-
lige driften av gården (slik vi så det på Edland). Problemet er derfor landbruks-
politisk: Er det en god idé å legge opp til en annen landbrukspolitikk enn den
som har ført til at bonden jobber alene på gården? Jeg tror det kan være det, selv
om dette ikke er noen enkel problemstilling, og desverre en problemstilling jeg
må la ligge her.
Man kan også tenke seg at utfordringen på Line, med de sky kyrne, kunne
hatt en lokal, teknisk løsning. Oddmund kunne byttet ut spenebøttene på kal-
vebeitet med et fast sted hvor et menneske (Oddmund eller noen andre på går-
den) hadde kommet til faste tidspunkter og matet kalvene med kalve-tåteflaske
(gjerne mens de klødde kalvene på halsen). Dette ville gjort et menneske – kan-
skje forskjellige mennesker – til matmor, og helt sikkert vært gunstig for beset-
ningens forhold til mennesker. Det ville muligens vært en god del mer arbeids-
krevende enn selvbetjeningen i spenebøttene. I praksis ville kanskje denne løs-
ningen derfor krevd flere menneskers tilstedeværelse på gården, og så er vi til-
bake i landbrukspolitikken. 33
32 Det er uvanlig at antropologer går inn i diskusjoner med sine informanter. I tråd med kulturrelativismens
moralske distanse gjør man sjeldent det (se seksjon 6.6). Grunnen til at jeg her går
inn i en slik debatt – grunnen til at jeg må gjøre det – er at jeg tidligere i dette kapittelet har argumentert
for den kulturlige, spesifikke, ofte mellom-artlige sosialitetens betydning, mens Oddmund
i sin drift av Line la vekt på å legge til rette for dyrenes naturlige subjektivitet og sosialitet.
Forskjellen mellom oss er uunngåelig der, fordi vi snakker det samme språk og er opptatt
av det samme temaet, og fordi den distansen som antropologer skaper ved å anonymisere og
eksotisere (og dermed objektivisere) sine forskningssubjekter mangler. Å ikke ta diskusjonen
eksplisitt ville vært unnvikende, ikke respektfullt.
33 Oddmund og Anne Grete har lest denne seksjonen om Line. Odmunds kommentar til det
forslaget jeg reiser ovenfor var, for det første at han hadde vurdert en slik løsning når de lagde
kalvebeitene, men syntes spenebøtta var mer attraktiv. For det andre var han ikke udelt begeistret
for veldig kosete kyr. Kyr som har fått mye menneskelig oppmerksomhet som kalver kan
bli veldig krevende som voksne. De krever oppmerksomhet, og når de gjør det med alle sine 550
kilo kan de bli farlige.

9.3. Oppsummering 251
9.3 Oppsummering
Innledningsvis i dette kapitlet presenterte jeg Lynn Whites argument om at kris-
tendommens antroposentrisme var roten til “økologisk katastrofe.” Jeg presen-
terte også Kants versjon av den kristne antroposentrismen, og jeg la fram en
vestlig realisme som skiller en enhetlig og objektiv natur fra et mangfoldig sam-
funn av subjektive oppfatninger. I seksjon 9.1 så vi hvordan disse “vestlige” tan-
kemønstrene både bekreftes og transformeres gjennom den diskursive segrege-
ringen av 1) en politisert menneskesosialitet, 2) en like politisert naturlig dyre-
sosialitet, og 3) en anekdotisert kulturlig og partikulær dyresosialitet – en dyre-
sosialitet som ofte også er formet i kulturelt samkvem med mennesker.
I presentasjonen av Line har vi sett at Oddmund i stor grad deler den gene-
relle landbruksdiskursens fokus på dyrs naturlige subjektivitet og sosialitet, til
fortrengelse for dyrs sosiale – eller “unaturlige” – og ofte menneskenære sosia-
litet. Men selv om vi dermed kan se noen typisk “vestlige” og “kristne” trekk
i Oddmunds virke som bonde, så er det veldig langt fra dette virket til Whites
kritikk av kristendommen.
I Anne Gretes nære omsorg for dyrene på Line er det imidlertid veldig lite
igjen av de generelle mønstrene jeg startet kapitlet med.
I forskjellem mellom Anne Grete og Oddmund er det imidlertid lett å se
et annet generelt og typisk “norsk” eller “vestlig” mønster. Forskjellen i må-
ten Oddmund og Anne Grete tok vare på naturen ser ut til ikke bare å være en
personlig forskjell. Det er en forskjell som følger klare og velkjente kjønnsfor-
skjeller; menn er mer “systemorienterte,” kvinner er mer “omsorgsorienterte.”
Dette er en klisje, og som sådan vil noen kanskje hevde at den er en sexistisk for-
dom. Klisjeer er imidlertid klisjeer fordi de ofte rommer en utbredt sannhet. Og
kjønnsforskjellen jeg snakker om her er i mange sammenhenger virkelig nok,
noe jeg skal presentere flere eksempler på siden.

252 Kapittel 9. Kristendom, realisme og kyrs velferd

Kapittel 10
Bonden, familien og naturen
Å være bonde i Norge i dag vil for det første si å ha et yrke og en politisk
posisjon, det vil si å inneha en posisjon som defineres innenfor yrkeslivet,
landbruks- og distriktpolitikkens relasjoner. Man blir altså “bonde” i forhold til
blant annet landbruksorganisasjoner, samvirker og markeder. For det andre vil
det å være bonde for de aller fleste si å ha en posisjon i en familie. Å være bonde
på en norsk familiegård er noe man er i forhold til slekta: foreldre, svigerfor-
eldre, ektefelle og barn. For de fleste mannlige norske bønder er hverdagen full
av sammenhenger hvor posisjonen som bonde, ektemann, far eller sønn er sam-
menfallende. Odelsloven fram til 1973, hvor det het at eldste sønn hadde førs-
terett til å bli gårdens framtidige bonde er ett eksempel på dette. (Den fortsatt
utbredte praksisen med å oppdra eldste sønn som den som skal overta gården,
heller enn hans eldre søster, er et annet eksempel.) Et sted mellom politikken
og familien er bonden bonde i forhold til bygda og naboene. Her er relasjonene
han inngår i både politiske og familiære. For det tredje vil det å være bonde si
å ha en bestemt posisjon i forhold til den kultiverte naturen, til kulturnaturen.
Bonden blir bonde ved at han dyrker og høster jorda. Jordas utfordringer, dens
muligheter og begrensninger, skaper ham eller henne som bonde.
Dette kapitlet handler om de to siste settene med relasjoner – bondens for-
hold til familien og kulturnaturen, og om noen tette sammenhenger mellom
disse settene med relasjoner. Disse sammenhengene har å gjøre med at arbeids-
delingen på en alminnelig norsk familiebondegård er kjønnet, og at det arbeidet
som “fordeles” blant annet er (og har vært) arbeidet med kulturnaturen. Sam-
menhengen mellom kulturnatur og familie er også formet av et slektskapssys-
tem som er det antropologer kaller “patrilineært” og “patrilokalt.” Det vil si (litt
forenklet framstilt her) at mannen tradisjonelt arver gården fra sin far, at gården
253

254 Kapittel 10. Bonden, familien og naturen
bærer farens etternavn, og at kvinnen flytter til mannens gård og tar hans etter-
navn.
Her er et helt enkelt eksempel på de sammenhengene jeg skal presentere i
dette kapitlet (og det er et sentralt eksempel, som jeg skal diskutere mer detaljert
nedenfor): Jordene har tradisjonelt falt inn under mannens klare myndighets-
område. (Etnologen Liv Emma Thorsen viser, som vi skal se, hvordan kvinner
var “med på” arbeidet på jordene, mens de “gjorde” husarbeid.) I arbeidet med
jordene, og i resultatet av arbeidet hentet – og henter – mannen en del av sin
verdighet, ikke bare som menneske, men også som mann. Disse jordene bærer
ofte også hans fars etternavn. Nedenfor skal jeg forsøke å vise at når mannlig-
het og kvinnelighet til dels defineres i forhold til ting som jorder og storfe, så
er disse “tingene” aktivt med og skaper disse kjønnsidentitetene. Når tingene
er “aktive,” sånn som menneskene er det, og når menneskene også aktivt ska-
per tingene, så kan vi, som jeg har diskutert tidligere, snakke om en “dans av
aktører” (se seksjon 3.4, side 81). Kjønnsidentitet skapes – iscenesettes, sampro-
duseres – i en dans av aktører hvor ikke alle aktørene er mennesker. Jorder og
buskap spiller kanskje ikke så veldig stor rolle i produksjonen av kjønnsidentitet,
og hadde det ikke vært for at kjønn ofte forstås som rent sosialt og rent kropps-
lig – rent menneskelig – så hadde det kanskje ikke vært så mye å skrive om. Det
menneskelige og mellom-menneskelige er viktig i produksjonen av kjønn. Det
er bare ikke hele historien. 1
Dette kapitlet handler om sammenhenger mellom kjønnsroller og norsk fe-
hold/feavl, både i et historisk og samtidig perspektiv. Jeg skal fortelle om hvor-
dan vitenskap er med på å produsere kjønn, og om hvordan kjønnsroller har be-
tydning for hvordan norsk fehold og feavl er vitenskapelig. Jeg skal altså fortelle
om hvordan kjønn og vitenskap er samprodusert i norsk feavl/fehold. Kapit-
let benytter seg i stor grad av en komparativ metode, ved at en rekke samtidige
og historiske “case” sammenlignes. Disse casene favner empirisk vidt, fra 1800-
tallets budeier og deres forhold til kyr, via Aberdeen-Angus-avlere,til samtidige
norske bønder og deres forhold til både jord og storfe. Casene er satt sammen
for å presentere to større empiriske tematikker. Disse er kort fortalt som følger:
Tema 1) Gjennom det historiske materialet skal vi se hvordan det å melke
og stelle kyr gikk fra å være et kvinnearbeid til å bli et mannsarbeid samtidig
med at NRF begynte sin ekspansjon, og at dette var viktig for denne ekspan-
sjonens suksess. Vi skal se at forskjellen mellom de “vitenskapelige” norske fe-
1 Jeg har, bare så det er sagt, ingen ambisjon om å fortelle “hele historien.” Jeg vil bare fortelle
en litt annen historie.

10.1. Bondekvinner 255
avlerne og de “tradisjonelle” Aberdeen-Angus-avlerne (som vi møtte i seksjon
7.1, side 167) ikke handler om å være mer eller mindre moderne, men om å være
moderne og tradisjonelle på ulike måter. I denne sammenheng er forskjellen på
Aberdeen-Angus og NRF, kort fortalt, som følger.
I den mannsdominerte Aberdeen-Angus-avlen og stellet spiller mennenes
ferdigheter en stor rolle. Disse ferdighetene er identitetsskapende, og de temati-
seres i historier som mennene selv forstår som tradisjon, historie og kultur. Denne
ferdigheten er lokal, den gjelder for lokal avl, for “avl i buskapen” så og si, og
er uforenlig med en sentralstyrt populasjonsgenetisk avl. I Norge var storfekul-
turen i stor grad en kvinnekultur, en seterkultur, siden det var kvinnene som
stelte kyrne. Når seterlivet ble faset ut, og når mennene og melkemaskinene
overtok stellet av storfeet, døde i stor grad denne kulturen ut. Den populasjons-
genetiske avlen hadde derfor ikke en (av aktørene selv forstått) kulturell og tra-
disjonell tematisering av lokale ferdigheter å konkurrere med. Feavlen lå åpen
for en annen type kultur enn den som vanligvis forstås som “tradisjon,” nemlig
en teknovitenskapelig kultur.
Tema 2) Det er en utbredt forestilling i Norge om at kvinner er “mer om-
sorgsfulle” enn menn, eller i det minste at det finnes en spesiell “kvinnelig om-
sorg,” noe som også hevdes av forskere. 2 Jeg skal diskutere denne kjønnsfor-
skjellen, spesielt i forhold til omsorg for dyr. Det empiriske materialet jeg har på
dette er ikke så fyldig som jeg kunne ønske meg, og gir kanskje ikke noe sub-
stansielt bidrag til den generelle problematikken. Men det synes for meg som
om kvinnelig og mannlig omsorg for dyr ikke så mye er en forskjell i praksis,
som det er en forskjell i verbal tematisering. Jeg lurer på om det vi litt grovt kan
kalle “menns problem med å snakke om følelser” både uttrykkes i den “natur-
lige dyresosialitetens” hegemoniske posisjon i landbruksdiskurser (se forrige
kapittel), og i usynligheten til omsorgsfulle menn. Eller altså, at artikuleringer
av mannlig omsorg for dyr er noe av det som underkommuniseres gjennom den
naturlige dyresosialitetens hegemoni. Foreløpig formulerer jeg dette litt hypo-
tetisk. Mot slutten av kapitlet skal jeg gi påstandene mer empirisk substans. Nå
er det tid for å fortelle historier.
10.1 Bondekvinner
Når man nevner ordet bonde, tror jeg de fleste ganske automatisk vil tenke på
en mann. Jeg tror kanskje at dette er ennå mer sant i dag enn det var “før” – for
2 Døving 2001, Fürst 1995.

256 Kapittel 10. Bonden, familien og naturen
eksempel før odelsloven av 1973 formelt likestilte eldste datter med eldste sønn.
Jeg tror det er fordi bondekona i stor grad er erstattet med en kvinne som har jobb
utenfor gården. 3 Men uansett, om bondekona er på vei ut, så har en ny person
oppstått – den kvinnelige bonden, eller som en av dem sa: bondekvinnen.
Selv om bondekvinnene er på vei inn i norsk landbruk er det opplagt at bon-
den i mange sammenhenger fortsatt identifiseres med mannen generelt, og ek-
temannen spesielt. I mitt materiale er det spesielt historiene til de fire kvinnelige
bøndene jeg besøkte som illustrerer dette. Historiene viser at det ikke er umulig
å være både kvinne og bonde, men familiens (og bygdas) tradisjonelle kjønns-
roller blir ofte søkt reprodusert med stor kraft, slik at det krever en god del eks-
traarbeid, og ofte, tror jeg, en god porsjon langsiktig stahet av de som vil prak-
tisere denne uvanlige kombinasjonen.
Bondekvinne 1. Vi skal tilbake til gården Edland, som jeg har fortalt om tid-
ligere, hvor fjøset var fullt av folk under stellene og hvor kyrne var veldig god-
lynte. Siri og Håvard hadde nettopp overtatt driften etter hans mor og far, og
etter at de begge har vært i jobb utenfor gården en ti års tid. Håvard hadde den
best betalte jobben av de to, og hun hadde lyst til å drive gården, så de bestemte
seg for at han skulle fortsette å jobbe utenfor gården, mens hun skulle ta over
det daglige arbeidet på gården. (Men han hjalp til både under morgenstellet,
før han gikk på jobb, og på kveldsstellet, etter jobb. Dessuten hjalp altså hennes
pensjonerte far til under kveldsstellet – mens hans foreldre hadde trukket seg
ut.)
Hun fortalte meg gjerne om hvor vanskelig det har vært å bli bonde. Folk i
nabolaget glante ubeskjemmet når hun kjørte traktor. I flere offentlige kontorer
ble hun ikke tatt alvorlig når hun henvendte seg til dem som den som var an-
svarlig for gården. Hun hadde lært at ofte var det eneste som nyttet å møte opp
personlig og dermed insistere på å bli tatt alvorlig. Hun var veldig irritert på
folk som sier hvor heldig hun er som kan være hjemme hele dagen med barna,
som om hun ikke hadde et fjøs å stelle og en buskap å melke, som om hun hadde
“fri” til å være sammen med barna.
Bondekvinne 2. Denne bonden, som har halvvoksne barn og er i 40-årene,
bekrefter hvor vanskelig det kan være å bli tatt alvorlig av et lokalt byråkrati.
Hun forteller at hun har hatt problemer med å få driftsstøtte til gården fordi
mannen har arbeid utenfor gården. Så da har han ikke krav på “dobbelt inntekt,”
hevder byråkraten. Logikken er at når bonden har jobb utenfor gården, har han
3 Det er fristende å si at bondekona er blitt yrkeskvinne, og mange norskinger ville nok bekrefte
en slik påstand. Den er imidlertid problematisk, fordi den underkjenner bondekonas yrkesstatus
og gjør bondekona til en familieposisjon heller enn en yrkesposisjon.

10.1. Bondekvinner 257
ikke krav på driftsstøtte. Hun får beskjed om at hun ikke har krav på driftsstøtte,
fordi hun jo er hjemme med barna. Det gjør henne til husmor, ikke bonde, i by-
råkratens øyne. Hun forteller at dette er et helt ukjent fenomen på gårder hvor
det er kvinnen som har jobb utenfor bruket.
I begge disse historiene er kvinnenes arbeid hjemme på gården diskvalifisert
som bondearbeid. Hun som er hjemme har “fri til å være sammen med barna,”
eller hun har ikke krav på driftsstøtte fordi “bonden” (dvs. mannen) ikke jobber
som bonde.
Bondekvinne 3. Oda Skrettingland, som var odelsjente, forteller meg at hun
aldri lot noen være i tvil om at hun ville overta gården, selv om foreldrene aldri
helt trodde henne. Hun fikk ofte høre at det nok var lurt at hun fikk seg en ut-
dannelse som lærer eller sykepleier, slik at hun kunne få seg jobb etter at hun
giftet seg med en mann som kunne drive gården. Nå driver hun ikke bare en
av Jærens mest velholdte gårder, hun er også lokalpolitiker og aktiv i diverse
foreninger, og spesielt i Odelsjentegruppa. Hun kan bekrefte alle mine historier
om hvor vanskelig det er å være kvinne og bonde. Hun forteller at hun alltid
har vært meget bestemt på hva hun ville, og lot ikke noen tvil slippe til, hver-
ken fra byråkratiet, foreldrene eller naboene. Hun insisterte på at det var bonde
hun skulle bli, og fikk etter hvert sin mors mer enn sin fars støtte for dette valget.
Nå synes hun Odelsjentegruppa er kjekk å ha, i et ellers mannsdominert miljø.
Her kan kvinner i lignende situasjoner utveksle erfaringer og backe hverandre
opp. Hun irriterer seg over at fylket/kommunen for noen år siden lagde kurs
for kvinnebønder. Hun sier noe sånt som: “Her har vi omsider blitt kvitt sykepleiers-
ken og lærerinnen, og så kommer de med ’kvinnebønder.´ Vi er bønder. Skal det være
noe får det være bondekvinner. Bonde først, kvinne etterpå.”
Nå har Skrettingland tre barn, alle jenter, og således er det kanskje en odel-
sjente som kommer til å overta gården. Når odelsjenta var to år gammel hadde
hun sett mor gjøre det meste på gården, som å kjøre traktor, gjete dyr, pløye
og så. Da så hun for første gang sin mor bruke en elektrisk drill, og utbrøt:
“Mamma, er du mann?” Skrettingland forteller meg dette for å vise hvor dypt
kjønnsrollene sitter, og hvor vanskelig det er å endre dem. Det har vært vans-
kelig av og til, og hun husker veldig godt, forteller hun, at “moren min også fikk
høre det der at «det er et kvinnfolk som overtok gården der på Skretting. Hvordan går
det med det der kvinnfolket?» ”
Men trass motstanden, så var likevel Skrettingland en vellykket kvinnelig
bonde. Hun var, slik jeg så henne (selv om hun ikke alltid følte seg sånn selv),
sterk, velartikulert, bestemt og selvbevisst. Og hun bygget og tok del i alterna-

258 Kapittel 10. Bonden, familien og naturen
tive sosiale nettverk hvor hun kunne artikulere og iscenesette seg selv – såvel
som å bli iscenesatt – som bonde.
Bondekvinne 4. Den siste kvinnelige bonden jeg skal fortelle om hadde ikke
i samme grad som de ovenstående bøndene klart å artikulere seg selv som
bonde.
Denne historien begynner før jeg dro til Jæren. Det var i forbindelse med
hvem sitt navn en gård var registrert på, at jeg først merket hvor mye lettere det
er (for alle) å iscenesette mannen heller enn kvinnen som bonde. For å finne går-
der med løsdriftfjøs på Jæren, ringte jeg til landbrukskontoret i de forskjellige
Jærkommunene. Fra byråkratenfikk jeg en liste med navn og adresser, vanligvis
lest opp over telefonen. Det var en liste mannsnavn. Ved to anledninger fikk jeg
følgende beskjed: “men jeg tror det er kona som driver gården der.” Byråkraten
hadde ikke navnet på kona. Hun forble “kona,” også i mine notater. Når jeg så
ringte til disse gårdene for å avtale et besøk, var det som oftest “kona” som tok
telefonen. Hun var inne, han var ute et eller annet sted på gården. I alminnelig
høflighet og litt som et eksperiment, henvendte jeg meg direkte til henne med
min forespørsel, heller enn å be om å få snakke med mannen. Men jeg ble all-
tid satt over til ham, selv om “kona” noen ganger sa noe sånt som “ja bare kom
du, men avtal med mannen min.” Jeg opplevde flere ganger at kvinner som, viste
det seg når jeg kom til gårds, tok aktivt del i gårdsdriften, allikevel hadde satt
meg over til mannen for å gjøre en avtale om besøk. Følgende eksempel var det
tydeligste i så måte.
Jeg hadde ringt og avtalt besøk på omtrent 20 gårder når jeg ringte denne
gården. Jeg begynte å bli lei av mitt kjønnseksperiment, og var litt rask. Så jeg
gjorde ikke noe (jeg antok mislykket) forsøk på å avtale et møte med henne. Jeg
presenterte meg, sa kort hva jeg drev med, og spurte om å få snakke med man-
nen hennes. Hun var med på notene og sa at dessverre, han er ute.
Jeg måtte ringe par ganger til før jeg nådde ham, og ble invitert til gårds.
Begge gangene var det hun som tok telefonen først, og ved begge anledningene
iscenesetter vi sammen han som “bonden på gården.” Hun hadde alltid besvart
telefonen med det for Jæren sedvanlige “hallo,” ikke med å si navnet sitt, så da
jeg ankom Jæren visste jeg ennå ikke hva hun het.
Jeg kom til gårds for å være med på ettermiddagens melking, kveldsstellet,
og jeg ble overrasket over å møte et ungt par som begge tok aktivt del i fjøs-
arbeidet. Jeg skammet meg litt og skjønte at dette var virkelig ett av de tilfel-
lene hvor jeg burde ha anstrengt meg for å gjøre en avtale med henne. Men ikke
for det, hun gjør ingen ting for å antyde at jeg burde skamme meg. De er begge

10.1. Bondekvinner 259
vennlige og imøtekommende, og setter i gang med melking og foring. Deres to
barn kjører trehjulssykkel i fôrgangen. Hun har den “tradisjonelle” kvinnejob-
ben i fjøset; hun melker kyrne, han fôrer dem, men selv om det er en kjønnet
arbeidsdeling, er det ingen ting som tyder på at han er “sjef” eller at hun gjør
“drittjobbene” eller lignende. Etter stellet inviterer de inn på kveldsmat. Jeg tak-
ker selvfølgelig ja, først og fremst fordi dette kan bli viktig feltarbeid, men også
fordi gården ikke ligger på Jæren, men i en av fjellbygdene i “dalstrøka innafor,”
som de sier i værmeldingen, og det er et par-tre timers biltur hjem til Line. Hun
dekker bord. Vi er 6 til bords; de to, deres to barn, hennes mor, og jeg. Når vi
har spist, leker han kjærlig med barna mens hun tar av bordet (hennes mor er
temmelig taus og passiv hele tiden). Så tar hun med barna opp og legger dem.
Han sier at han må ut og klippe sauer, men han blir sittende til hun har lagt un-
gene (så jeg slipper å sitte alene med den tause svigermoren, tenker jeg). Når
hun kommer ned igjen reiser han seg for å gå, men han inviterer meg til å bli sit-
tende. Hun gjentar invitasjonen. Han kjører svigermoren hjem og drar på jobb.
Så er vi alene, hun og jeg. Det er stille i huset, og det er først nå det blir tid og
rom til at jeg kan stille noen spørsmål. Hun rydder bort oppvasken. Jeg spør om
hun er fornøyd med å være husmor. Hun svarer med ettertrykk: “Nei, jeg er ikke
husmor! Jeg vil jobbe ute, og det gjør jeg!” Hun forteller at hun kjører traktor, at hun
tok med ungene i fjøset fra de var 2 måneder gamle, at hun spar møkk og pløyer
jorda. I de periodene han klipper sauer driver hun gården alene. Det er ikke én
oppgave på gården hun ikke mestrer til fulle. Hun er tydelig knyttet til bygda og
fjellene rundt den. Hun kjenner alle som bor der. Ikke så rart, da bygda har 60-70
innbyggere og ligger mellom fjellene. Hun er oppvokst der, og det hun beskri-
ver som sin “omflakkende periode i ungdommen” bestod i å besøke Sandnes,
og i å være avløser i Telemark et sted. Hun har aldri vært i Oslo. Dette er hen-
nes bygd. Hun er bygda. (Av de to er det han som er innflytter, men han kjøpte
en gård der, sånn at gården er registrert i hans navn. Hun er ikke odelsjente, og
hennes familiegård som broren har overtatt, ligger et par kilometer unna.) Hun
uttrykker kjærlighet til jorda hun graver i og er veldig stolt av naturen hun bor
i, det merker jeg når jeg skryter av den. Hun blir veldig smigret. Det er en flørt,
selv om vi ikke gjør annet enn å snakke om bygda, naturen rundt den, og jorda
som dyrkes. Når jeg skal gå gir hun meg en kraftig håndtrykk og ser meg rett i
øynene.
Noen uker senere besøker jeg gården igjen. Også da kommer jeg til kvelds-
stellet. Et barn er sykt, så hun er litt mer til og fra i fjøset. En ungdom fra bygda
hjelper til med melkingen. Etter stellet blir jeg igjen invitert inn. Han “har noe ar-

260 Kapittel 10. Bonden, familien og naturen
beid å gjøre ute i gamlefjøset” og forsvinner. Hun lager kaffe, legger det ene barnet
først og så det andre barnet. Hun har nevnt i forbifarten at hun “har mistet den
daglige kontakten med dyrene i det siste,” når hun må stelle det syke barnet. Det er
tydelig at hun ikke liker det, og at hun føler behov for å unnskylde det overfor
meg. Han kommer inn og setter seg. Hun koker egg og dekker bordet til kvelds.
Vi spiser, men samtalen er treg. Han svarer når jeg spør, selv om jeg anstrenger
meg for å spørre slik at begge kan svare (Jeg sier “dere,” jeg ser aldri rett på ham
når jeg spør). Det blir plutselig overtydelig. Jeg spør om de diskuterer driften av
gården? Han svarer at ja du, jeg tror ikke jeg er så veldig egenrådig. Hun er stille.
Jeg svarer: “Jeg mente om dere to for eksempel diskuterer dyrene. På gårder hvor kona
har jobb utenfor gården er det ikke alltid hun vet noe om dyrene.” Han svarer “ja da,
....” og fortsetter med å fortelle at han har meldt seg ut av bondelaget fordi de
fører en dustete sauepolitikk.
Hun hadde kanskje en dårlig dag, kanskje hadde hun en begynnende influ-
ensa for alt jeg vet, men jeg ble likevel slått av hvor stille hun var når han var
til stede, i forhold til den stolte bonden jeg møtte ved forrige besøk. Og jeg tror
egentlig ikke det var helsen som var årsaken til hennes stillhet. Hvis hennes still-
het hadde vært et unntak fra det normale, eller hvis den hadde vært forårsaket
av en triviell influensa, så ville det vært naturlig om en av dem hadde unnskyldt
denne stillheten. Det slående var hvor selvfølgelig det var for ham å snakke på
vegne av dem begge. Han snakket på vegne av dem begge som om hennes still-
het var uproblematisk. Når pinnestolene på kjøkkenet begynner å bli litt harde
spør hun om vi ikke skal sette oss i stuen. Jo da, vi reiser oss, han og jeg setter oss
i sofaen, mens hun blir igjen på kjøkkenet, rydder og koker mer kaffe. Han og jeg
snakker sauepolitikk. I løpet av kvelden gjør jeg flere forsøk på å starte temaer
som kan inkludere henne, men han tar ordet og vrir samtalen inn på sauehold.
Og siden hun ikke gjør noe for å stoppe det, så har jeg ikke annet valg enn å ta
del i samtalen om det som helt opplagt er hans hovedinteresse: sau, sauehold
og sauepolitikk. Diskusjonene vi har om sau er etterhvert lange og interessante.
De har ingen hast med å sende meg hjem, og det blir igjen nærmere midnatt før
jeg sier adjø. Denne gangen er håndtrykket hennes flatt. Hun ser ikke lykkelig
ut.
Jeg tror historien ovenfor handler om en bonde som nærmest var en “skap-
bonde” fordi hun ikke klarte å forene sin bonderolle med sin familiære kjønns-
rolle. I ektemannens nærvær – og med syke barn – ble hun den husmoren hun
ikke ville være. Gjennom lange diskusjoner ble jeg godt kjent med de mange re-
lasjonene som gjorde ham til en engasjert og artikulert sauebonde, samtidig som

10.2. Kompetent omsorg 261
vi alle, gjennom de samme diskusjonene, iscenesatte henne som “stille husmor”
heller enn som “bonde.”
10.2 Kompetent omsorg
Historiene om den kvinnelige “skapbonden” taler direkte til en etablert norsk
diskurs, til det vi litt løselig kan kalle “den feministiske diskursen,” som handler
om menns undertrykking av kvinner. Jeg skal derfor i det følgende diskutere på
hvilken måte denne kvinnen, og i varierende grad også de tre andre kvinnelige
bøndene jeg har fortalt om, er undertrykt. Hensikten med å gå inn i denne te-
matikken er ikke bare for tematikkens egen skyld. Vi skal senere se hvordan den
er viktig i forhold til fehold, fordi den er relevant for hvordan vi forstår omsorg
generelt og kvinnelig omsorg spesielt, både i forhold til mennesker og dyr.
Innenfor “den feministiske diskursen” har det lenge sirkulert en myte om
mannens totale makt, ikke bare i det offentlige rom, men også i privatlivet. My-
ten er kondensert i bildet av mannen som holder kjerringa bundet i en løpe-
streng mellom kjøkkenet og senga. Jeg kjenner myten godt fra dagliglivet, men
lignende varianter av den har også funnet veien inn i akademiske tekster. Ant-
ropologen Tian Sørhaug skriver, i det han kaller en overforenkling, men allike-
vel en brukbar fortelling, at i den “tradisjonelle” familien var “ekteskap primært
et forhold mellom grupper. Det dreier seg om overføring av kvinner, dvs. eiendom, ar-
beidskraft og rettigheter i seksualitet og barn, mellom sosiale grupper. Gruppene er som
regel styrt av menn.” 4 Der Sørhaug lokaliserer kvinnens maktesløse objektstatus
i det førmoderne, finner Thorsen den for bondekvinnens vedkommende i over-
gangen til det moderne: Det “store hamskiftet” i norsk jordbruk er blant annet
karakterisert av at mennene “overtok distribusjonen av det kvinnene produserte av
bytteverdi, og kvinnene mistet kontrollen over produktene. Hos [etnologen] Avdem er
dette et vesentlig punkt for å forstå eventuelle endringer i maktforholdet mellom hus-
bond og husmor i denne perioden.” 5 Ofte, kanskje oftest, er historien om mannens
totale makt over kvinnen, også i hjemmet, blitt fortalt i den hensikt å være en
progressiv, feministisk avdekking av makt og urettferdighet. Dette er Pax Leksi-
kons prosjekt, når de under oppslagsordet “Hjem,” skriver at “Hustrumishand-
ling, voldtekt i ekteskapet og barnemishandling er bitre realiteter som skjules bak privat-
4 Sørhaug 1996: 117f.
5 Thorsen 1993: 94. Det at Sørhaug plasserer kvinnenes maktesløshet i det førmoderne, mens
Thorsen plasserer fenomenet i det moderne, betyr ikke nødvendigvis at de motsier hverandre.
Begge har sikkert litt rett. Man må bare være nøye med hvilken tradisjon og hvilken modernitet
man snakker om.

262 Kapittel 10. Bonden, familien og naturen
livets fred. Uttrykket ‘my home is my castle’ kan henspille på menns makt i hjemmet.
Ute i samfunnet kan menn ha underlegen posisjon i forhold til andre menn, hjemme
er de i alle fall sikret makten.” 6 Pax Leksikon dekonstruerer ikke menn som mener
at “mitt hjem er min borg,” de tar det for gitt som en sannhet, og ønsker å be-
kjempe denne patriarkalske makten, blant annet med en oppfordring til å flytte
i kollektiv (også under oppslaget “hjem”).
I et bidrag til den pågående Makt- og demokratiutredningen gir antropolo-
gen Runar Døving et annet bilde av maktrelasjonene i hjemmet. 7 Det følgende er
en kort gjennomgang av noen av de hovedpunktene Døving har kommet fram
til, og som han argumenterer empirisk for, både med referanse til eget feltarbeid
og andre studier. For det første, så stemmer det at kvinnene gjør mesteparten
av husarbeidet. 8 Dette gjør imidlertid ikke kvinnen til mannens “slave.” Tvert i
mot, mener Døving, det gir henne makt, og han diskuterer to typer makt, den es-
tetiske makten i utformingen av huset, og den relasjonelle makten. Den relasjo-
nelle makten er i denne sammenheng den viktigste. Den er knyttet til følgende
arbeidsoppgaver, plukket fra Døvings artikkel, her presentert i listeform.
Kvinnen, eller husmoren:
lager, kjøper og planlegger innkjøp av mat;
¦
reparerer og kjøper tøy;
¦
bytter barnetøy med andre småbarnsmødre;
¦
skriver julekort og kjøper julegaver, både til hennes og mannens familie;
¦
sørger for bursdagsgaver, både til egne barn og til barnas venner;
¦
organiserer barnevakt og går på foreldremøter;
¦
er til stede når legen kommer på barnebesøk, eller tar barnet til legen;
¦
foredler, fryser og videreformidler mat skaffet til veie ved hjelp av ufor-
¦
mell matauk (så som elgkjøtt, fisk og bær). Flere antropologiske studier
av norske bygder viser at mye egenprodusert mat byttes uformelt. 9 Døving
har vist at “mellom 20 og 30 prosent av all fisk som når husholdene er
selvfangst og gaver.” 10 Det er i stor grad kvinnene som kontrollerer disse
byttene, selv om råvarene ofte er brakt i hus av mennene.
Det kvinnen her gjør, er ikke først og fremst “husarbeid,” i betydningen av å
vedlikeholde hjemmets materielle ressurser. Det hun gjør er å vedlikeholde et
stort sosialt nettverk. Relasjoner etableres og opprettholdes, til slektninger og
naboer, til foreldrene til barnas venner, til lærere, og til helsetjenestens ansatte.
6 Dahl 1978-1981.
7 Døving 2001.
8 Døving referer blant annet til Statistisk Sentralbyrås tidsbrukanalyser, SSB 1992.
9 Døving 1997, Lien 1987.
10 Døving 2001: 164.

10.2. Kompetent omsorg 263
Sentrale midler i dette relasjonsarbeidet er gaven og byttet. Det omfattende ant-
ropologiske materialet på gaven og byttet viser at disse to fenomenene ikke er så
veldig forskjellige. Uansett hvor spontant og altruistisk gaven er motivert, bæ-
rer den nesten alltid med seg en forventning om en gjenytelse, selv om denne
gjenytelsen alltid er utsatt. Det finnes mange forskjellige kulturelle gavelogik-
ker. Noen steder i verden skal for eksempel en gave gjengjeldes med den samme
– man gir en gris og får en annen gris tilbake dagen etter. 11 Andre steder skal den
gjengjeldes med noe annet. Men uansett “logikk,” så gjensår det faktum at det å
gi skaper forpliktelser, slik at det ligger en dyp sannhet i at “den som gir den får.” 12
Husmoren (også den som er blitt yrkeskvinne), er i stor grad familiens “edder-
kopp”; hun skriver julekort, bytter barneklær og gir bort hjemmelaget syltetøy
(og hvis hun ikke har egne bærbusker, så er hun flink til å konvertere innkjøpte
bær til gaver). Hun vever dermed familiens relasjoner med omverden.
Makt er ikke det samme som velstand, selv om det ene noen ganger kan kon-
verteres til det andre. Makt er sjeldent det å ha muligheten til slaraffenliv, ikke
muligheten til å kommandere andre til å gjøre noe, uten selv å gjøre noe. Makt
finnes i de posisjoner hvor man forvalter mange forbindelser. Det er i de aller
fleste tilfeller en arbeidsom oppgave. En lang serie aktør-nettverksstudier viser
nettopp hvordan det er gjennom det å arbeide for å skape forbindelser, at mek-
tige posisjoner både etableres og vedlikeholdes. 13 Etter at internett gjorde det å
etablere en relasjon i et nettverk til et spørsmål om et museklikk, har som sagt
Bruno Latour tatt til orde for at nettverksmetaforen ikke lenger er egnet til å be-
skrive relasjonsarbeid. 14
Dette betyr at det ikke er noen nødvendig motsetning mellom husmorens
makt og hennes slit, og det skriver jeg ikke for å legitimere slitet. Jeg skriver det
for å få fram det som også er Døvings poeng, nemlig at det å være omsorgsfull
og kjærlig, det å forvalte det vi ofte forstår som hjemmets varme verdier, ikke er
et resultat av hva kvinnen presumptivt “er” (såsom varm, moderlig og kjærlig).
Det er snarere et resultat av noe hun “har,” nemlig en velutviklet relasjonskom-
petanse. 15 Å se kvinnelig omsorg som kompetanse og kunnskap heller enn som
romantisk natur, åpner opp for å se muligheten av at denne kompetansen ikke
bare kan brukes kjærlig, men noen ganger også strategisk, til og med kynisk.
11 Anderson 1996.
12 Døving 2001: 167.
13 Callon 1986, Latour 1987, Law 1987.
14 Law og Hassard 1999, se også ovenfor, seksjon 2.4.
15 Se også Ericsson 1999, for en diskusjon av forskjellen på å “være” kvinne og å “ha” (mann-
lig) kompetanse.

264 Kapittel 10. Bonden, familien og naturen
*
Det er tre grunner til at jeg har gått såpass grundig inn i Døvings beskrivelse av
den mektige og kompetente husmoren:
1) som en forberedelse til den kommende diskusjonen av omsorg;
2) for å vise i hvor stor grad kjønnsroller, og spesielt familiens kjønnsroller,
blir produsert gjennom en ganske streng arbeidsdeling, og
3) at denne arbeidsdelingen ikke lar seg redusere til et makt-avmaktsforhold
mellom mannen og kvinnen.
Når alt dette er sagt om husmorens makt, så står jeg igjen med et paradoks.
Den ekteskapelige arbeidsdelingens strenghet – der den er streng – gjør nok at
en del husmødre (både potensielle og faktiske) vil kunne få en litt bitter smak
i munnen av å lese om sin egen makt. For noen er husmorrollen en posisjon
de ikke ønsker seg, uansett hvor mektig man forstår den å være. Ovenfor så
vi hvordan den kvinnelige “skapbonden” ble iscenesatt (av ektemannen, men
i samspill med henne selv og antropologen på besøk) som den husmoren hun
ikke ønsket å være. Og det ligger ikke i husmorens makt som husmor at hun
kan definere seg selv ut av denne posisjonen. Der husmoren iscenesettes er det
som oftest nettopp for å være husmor, gjerne mektig, men ikke revolusjonær. 16
10.3 Jordene og mennene – i slekta
Hjemmets arbeidsdeling er altså kjønnet, ikke bare ved at kjønnene definerer
denne arbeidsdelingen, men ved at arbeidsdelingen definerer kjønn. Man blir
mann og kone gjennom spesifikke arbeidsoppgaver. Når jeg spurte “skapbon-
den” (ovenfor) om hun var fornøyd med å være husmor, og hun svarte: “Nei Jeg
er ikke husmor. Jeg vil jobbe ute, og det gjør jeg,” så demonstrerte hun et poeng som
både Runar Døving og Liv Emma Thorsen påpeker, nemlig at arbeidsdelingen
i mange norske hjem i stor grad følger distinksjonen inne/ute. Kvinner jobber i
større grad inne, menn i større grad ute. Det må ganske åpenbart finnes mange
lokale og klassemessige variasjoner av hvordan distinksjonene mann/kvinne
og inne/ute kommer til uttrykk, og unntakene står sikkert i kø. Likevel er det
noe viktig her. Basert på intervjuer med 45 eldre bondekvinner (som er født mel-
lom 1910 og 1957) skriver Thorsen:
16 Her kunne jeg (hvis jeg hadde hatt tid og plass) fortsatt en teoretisk diskusjon om hva makt
er. Det ser ut til at husmorens makt, “vaffelhjertets makt” som Døving kaller det, er en makt
som tilhører posisjonen “husmor,” heller enn personene som besitter posisjonen.

10.3. Jordene og mennene – i slekta 265
Innearbeidet er blitt tilrettelagt og utført innenfor rammene av et
kvinnehierarki. Når kvinnene deltok i arbeidet utendørs, var de del
av et arbeidskollektiv med mannlig ledelse. Når de omtaler det arbeidet
de utfører ute, sier de at de “er med:“ De er med på steinplukking,
de er med å spre gjødsel, de er med på silolegging. Derimot
vasker de gulv, pusser vinduer, passer barn og lager mat. De er med
på utearbeidet, mens de gjør innearbeidet. Allerede uttrykksmåten
rommer en klar indikasjon på normeringen for hva som er menns og
kvinners arbeidsfelt og myndighetsområder. 17
Thorsens materiale er historisk, men konklusjonen holder i det store og hele fort-
satt godt. I dag er ikke kvinnene “med” og plukker stein, de har som oftest jobb
utenfor gården. Og mannens “myndighetsområde” såvel som arbeide er fort-
satt utendørs, selv om det nå også inkluderer arbeidet inne i fjøset.
På en bondegård – i forhold til et vanlig norsk hjem – får dette utendørs-
arbeidet en helt spesiell betydning. Bonden (og her snakker jeg i stort om den
mannlige bonden) steller ikke bare hjemmets utearealer: Han er på jobb. Han
befinner seg ikke bare – eller hovedsaklig – i det vi kaller den “private sfære,”
i hagen eller garasjen. Han er ikke bare “ute” i frisk luft, han er ute i det man
på norsk ofte kaller “offentligheten” eller “samfunnet.” I dette “samfunnet” har
menn dominert, og min (Døving-inspirerte) demonstrering av kvinnelig makt
i hjemmet er ikke noe forsøk på å tilbakevise dette.
I norske bygder blir mannens dominans i det offentlige blant annet produ-
sert ved hjelp av en bestemt form for mannlig formell synlighet, med tilhørende
kvinnelig formell usynlighet. Jeg tenker på det at mannen og gården – gården
med dens bygninger og åkerlapper, slik den er synlig fra landeveien – bærer
overlappende navn, og at gården arves patrilineært, det vil si fra “far til sønn.”
Dette overlappet er noen ganger en identitet. Mannen og gården bærer samme
navn. Andre ganger er den slektskapsmessige identifiseringen mellom mannen
og gården litt mer komplisert. Det er forskjell på gård og bruk, og også menn
flytter fra en gård til en annen. Her er en litt mer komplisert utlegning.
“I odelsretten ser det ut til at slektskap og ei forestilling om blodsbånd er viktig for re-
kruttering til gårdsbruk.” 18 Dette skriver antropologen Gunnlaug Daugstad i en
artikkel om “slektskap og jord på gårdsbruk i ei vestnorsk bygd.” En av hen-
nes informanter, bonden som lokalt er kjent som “Børge i Larsgarden,” driver
gården Larsgarden, og heter Bjerkem til etternavn. Bjerkem er navnet på den
17 Thorsen 1993: 132.
18 Daugstad 2001: 148.

266 Kapittel 10. Bonden, familien og naturen
gården som Larsgarden er en del av. 19 Dette er noe alle i bygda vet, og inndelin-
gen i gårder organiserer fortsatt en del kollektive aktiviteter i bygda. Daugstad
spurte Børge hvordan han ville reagert hvis barna ville selge bruket. Han svarte:
Var det no slik at for eksempel ho Ingrid [den ene datteren] kjende
nåkken der ho studere, som ho visste hadde lyst på ein gard, så
hadde det vel gått. Men det hadde no vore rart om dei hette Paulsen
eller Hansen, då. 20
Blant de 30 bøndene jeg besøkte på Jæren var det to “østlendinger” i navnet, en
Pettersen og en Bø. Det var en Bjoland (som også er et sted nord for Stavanger),
og en Lørup (som er et dansk navn, og ikke finnes som stedsnavn i Norge). De
resterende 26 hadde etternavn som også var stedsnavn på Jæren. 9 av disse 26
bodde på det stedet som også var deres etternavn. 21
Denne opptellingen antyder at Jærens gårder er bebodd av folk (i hvert fall
den mannlige delen av folket) som kommer fra Jæren, det vil si som har slekt-
skapsbånd tilbake til tidligere jærbønder. Og selv om de fleste ser ut til å ha flyt-
tet rundt på Jæren, slik at det ikke er et én til én forhold mellom etternavn og
stedsnavn, så gjør likevel koblingene mellom steder og personer det mulig for
folk – og spesielt for menn – å bruke landskapet som et kart til ens egen historie.
Dette var tilfellet for Oddmund. En av hans mange interesser var slektshis-
torie. Han hadde oversikt over sin egen slekt, helt ut til sine egne femlinger. En
bilreise på Jæren med Oddmund var som en reise i hans eget slektskart. Steder
vi kjørte forbi ga assosiasjoner til personer som enten bodde der eller som hadde
stedsnavnet som etternavn – noe som igjen ga assosiasjoner til nye steder og nye
personer. Jærlandskapets mange gårder og bruk fortalte Oddmund en historie
om hans egen slekt, samtidig som hans egen slektshistorie var en historie som
bandt sammen folk og land.
For Oddmund og Anne Grete (og i varierende grad for barna deres) var det
en historie som var spesielt viktig når det gjaldt å knytte sammen land og folk,
og det er historien om hvordan de fant at en av Lines teiger hadde vært dyrket
sammenhengende i 3750 år og hvor lin har vært en viktig avling (se side 242 for
hele historien).
19 En gård er den større enheten som omfavner flere bruk. Bortsett fra akkurat i disse avsnittene
her, er ikke dette en viktig distinksjon i denne avhandlingen. Jeg bruker vanligvis ordet
“gård,” uten at jeg har sjekket om alle gårdene jeg besøkte var “gårder” eller “bruk.” (Line var
bruk 1 på gården Line, og det var ingen andre bruk igjen på gården.)
20 Daugstad 2001: 152.
21 Dette studiet av navn og steder i Norge har jeg gjort ved hjelp av Statens Kartverks “Topografoske
hovedkartserie” (for Jæren, som dekkes av 4 slike kart), og ved hjelp av flere elektroniske
norgesatlas, som lar en søke etter stedsnavn. Disse elektroniske kartene er alle tilgjenglige
fra www.startsiden.no.

10.4. Jordene og mennene – i praksis 267
Jeg kunne gått ennå mer inn i detaljene omkring forholdene mellom manns-
navn, gårder og bruk, men jeg tror jeg har sagt nok til å vise hvordan disse for-
holdene i mye større grad knytter mannens slekt til jorda og landskapet enn
kvinnens. Når mannen i bondefamilien jobber “ute” – ute på jordene og ute i
offentligheten, så jobber han i et landskap preget av menns navn og patriline-
ære slektskapslinjer. Når han pløyer åkeren jobber han på et stykke jord som
ofte bærer hans fars og farfars navn. I ekstreme tilfeller kan han føre dette nav-
net flere tusen år tilbake i tid. Det vet ikke bare bonden som pløyer jorda, det vet
også de naboene som kjører forbi på kommuneveien, noe vi skal se betydningen
av i neste seksjon.
10.4 Jordene og mennene – i praksis
Historiene jeg har fortalt så langt om identifiseringen mellom menn og jord har
handlet om språklige praksiser, om verbale representasjoner, om hvordan folk
snakker om og benevner menn og jorder. Følgende historie knytter mannen og
jordene ennå nærere sammen. Denne nærheten følger av at mannen ikke bare
identifiseres ideologisk (altså slektskapsmessig) med jordene, men ved at jor-
dene og mannen også knyttes sammen i en felles praksis. De knyttes sammen
i det jeg tidligere har kalt en samproduksjon eller en “dance of agency,” 22 en
“dans av aktører.” I denne “dansen” figurerer ikke jordene bare som råmate-
riale til oppfatninger og navn i en ellers rent menneskelig diskurs. Åkerlappene
og den naturen de er en del av virker direkte på menneskene. Naturen bidrar da,
som vi skal se, til å forsterke slektskapsidentifiseringen mellom menn og jorder.
Jeg skal illustrere hva jeg mener med et ganske detaljert eksempel.
Det begynte å bli høst da Oddmund tresket de to siste teigene med korn. Hal-
men, som lå igjen på teigene, skulle bli til fôr og måtte derfor tørkes ute på jordet
før den ble tatt i hus. Med et redskap – en vender – bak på traktoren kjørte Odd-
mund over jordene og samlet halmen i lange rader. Så begynte det å regne, og
det bare fortsatte. Etter et par uker var Oddmund bekymret. Halmen nærmet
seg den grensen hvor det ville begynne å råtne, i verste fall med den følgen at
det nye gresset under halmen også ville råtne, slik at hele gressgjenlegget måtte
sås på nytt. Så kom det et par dager sol, og Oddmund kunne ha tatt inn halmen.
Det var litt fuktig, og ville derfor blitt til ganske dårlig, men likevel brukbart fôr.
Men Oddmund tok sjansen på at godværet ville holde. Så i stedet for å hente inn
halmen, spente han venderen bak traktoren og vendte radene, slik at den hal-
22 Pickering 2001.

268 Kapittel 10. Bonden, familien og naturen
men som hadde ligget underst nå lå øverst, og slik at bakken som hadde vært
dekket fikk tørke. Det gikk et par dager til med oppholdsvær og en lørdag etter-
middag var halmen tørr. Nå var det på tide å ta den inn. Den kvelden var Anne
Grete og Oddmund invitert i selskap. Oddmund skulte bort på halmen, og dro
i selskap. Under middagen satt jeg hjemme på Line og så hvordan den lunefulle
jærhøsten slo til med et lite regnvær.
Så ble det oppholdsvær igjen, og etter et par-tre dager var gresset halvtørt.
Igjen tok Oddmund sjansen på å få en perfekt silo, så han vendte halmen igjen,
heller enn å ta det i hus. Denne gangen gikk det bra; etter et par dager kunne
han ta knusktørr halm i hus.
Denne lille interaksjonen mellom Oddmund, jordet og Jærens varierende
vær var intenst meningsfull for Oddmund. Han fulgte spent med på været. Den
betydde noe for ham i økonomisk forstand: Hvis halmen råtnet ville det bety
merarbeid og merutgifter, i verste fall ville han bli nødt til å pløye hele jordet
på nytt. Det å mislykkes eller lykkes betydde også noe for humøret hans, og det
kunne være et lite stikk eller en liten bonus for selvfølelsen hans. Det vil altså
si at hvis vi tenker om denne historien som en “dans av aktører” – hvor noen
av handlingene var Oddmunds (som å snu halmen) mens andre var jærnatu-
rens (et lite regnvær på lørdagskvelden) – så var dette en serie handlinger hvor
Oddmund og jærnaturen på hver sin måte gjorde litt for å definere eller skape
den andre. Oddmund gjorde litt for å skape jordet, i denne anledningen ved at
han slo halmen og la det til tørk. (Oddmund gjorde selvfølgelig bare litt av job-
ben. Sol og vind og et mylder av mikroorganismer i bakken hjalp ham hele tiden
med å vedlikeholde alle Lines jorder som jorder.) Og jærnaturen gjorde litt for
å skape Oddmund, i denne anledning ved at den med sitt uforutsigelige høst-
lynne utfordret Oddmunds faglighet og ambisjoner.
Dette betyr at en bonde ikke bare skapes i et representasjonelt forhold til jor-
den, ved at han bærer samme navn som en gård eller et bruk, og ved at man
(mennesker seg i mellom) kan fortelle slektskapshistorier som binder sammen
stedsnavn og familienavn. Han skapes – eller samproduseres – i direkte interak-
sjon med selve jorden.
Dette er imidlertid ikke alt. Det hører en liten epilog med til historien om
gresset som var så vanskelig å få tørt. Et par uker etter at gresset kom i hus, var
jeg på en tilstelning med flere bønder (men uten Oddmund). En bonde, som vis-
ste hvor jeg bodde, kom bort til meg og sa, omtrent ordrett: “Ja, han fikk den hal-
men i hus til slutt, han Oddmund.” Ja, svarte jeg. “Ja, han drøyde den lenge” fortsatte

10.4. Jordene og mennene – i praksis 269
bonden. Ved frokostbordet dagen etter fortalte jeg Oddmund dette. Oddmund
så fort på meg, overrasket men med en litt fornøyd mine: “Sa han det, ja?!”
Den lille selvbekreftelsen som lå i det å til slutt få halmen i hus ble altså ikke
bare produsert i Oddmunds interaksjon med jærnaturen. Den ble også bekreftet
og forsterket sosialt, fordi jordene var en del av offentligheten. De er godt synlige
fra veien og en del av gården Lines “ansikt utad.” Alle Oddmunds kolleger i di-
striktet så hva han prøvde å gjøre og visste hva som sto på spill. De så både at
han hadde uflaks med været og at han hadde ambisjoner med det kommende
fôret. Gjennom 25 år som bonde har Oddmund mottatt en rekke slike selvbe-
kreftelser (såvel som en del skuffelser og nederlag, selvfølgelig). Disse har gjort
ham til den han er; en bonde som er relativt trygg på seg selv, trygg på sin iden-
titet som en dugende bonde.
Det er egentlig ganske trivielt: En bonde blir bonde delvis som et resultat
av at han dyrker jorda. Som bonden dyrker og høster jorda, og dermed skaper
jordene, så skaper jordene ham som bonde. Det viktige er at denne samproduk-
sjonen skjer på flere måter: Den skjer gjennom det direkte arbeidet med jorda;
den skjer fordi dette arbeidet er et synlig, offentlig arbeide og dermed blir sosi-
alt verdsatt; og den skjer fordi dette offentlige rommet representeres i en slekt-
skapsdiskurs hvor menn og jorders navn er overlappende og knyttes sammen
gjennom slektskapshistorier.
For å oppsummere så langt: Hjemmets ganske strenge arbeidsdeling på en
norsk gård er både et produkt og en produsent av ektemannen og kona som
kjønnede personer. Ektemannens arbeid er i stor grad utendørs. På en gård er
dette utendørsarbeidet også bondens arbeid i offentligheten, i arbeidslivet. Dette
arbeidet, det vil si arbeidet med jorda, representeres (det vil si tematiseres i
et symbolsk system) gjennom et patrilineært slektskapssystem. Situasjonen til
“skapbonden” ovenfor illustrerer hvordan dette systemet, i hennes tilfelle, kan
virke undertrykkende. Når jeg – under mitt første besøk – pratet med henne un-
der fire øyne fikk jeg en bonde i tale, en bonde som identifiserte seg inderlig med
den jorda hun jobbet med. I de mer offentlige sammenhengene jeg møtte henne,
det vil si ved min henvendelse til kommunens landbrukskontor, i de uperson-
lige telefonsamtalene jeg hadde med henne og i ektemannens nærvær, så var
hennes posisjon som bonde usynlig. Bonden i henne var stille. Det var person-
lige grunner til hennes stillhet som jeg ikke kjenner. Men uansett hvilke person-
lige grunner vi ikke kjenner, så ser vi at hun hadde et slektskapssystem som
hjalp til med å produsere hennes stillhet. Hennes personlige og følelsesmes-
sig intense knytning til naturen ble ikke tematisert i slektskapssystemet. Hadde

270 Kapittel 10. Bonden, familien og naturen
hun vært eldste sønn på sine foreldres gård, så hadde det vært en selvfølge at
hun skulle overta familiegården. “Han” hadde da kanskje måttet ta en like sosi-
alt vanskelig kamp (hovedsakelig med sine foreldre) for å bli anerkjent som noe
annet enn bonde, som den hun nå kanskje må ta, hvis hun vil bli offentlig aner-
kjent som bonde, det vil si hvis hun vil at hennes følelsesmessige tilknytning til
jorden hun arbeider med skal tematiseres og representeres i det offentlige.
10.5 Aberdeen-Angus og mennene
– i slekta og i praksis
I de to siste seksjonene har jeg snakket om bondens identifisering med jordene
heller enn hans identifisering med storfeet. Jeg har gjort dette fordi det norske
slektskapssystemet i større grad identifiserer mannen med jordene enn med bu-
skapen. Buskapen, for eksempel “Line-buskapen,” er ikke en viktig symbolsk
størrelse i norsk landbrukskultur, og er ikke en del av gårders “ansikt utad” på
samme måte som jordene er det. Jeg vet at på steder der man om sommeren sen-
der kyr på fellesbeiter kan buskaper ha egennavn (av typen “Line-buskapen”).
Her er slike kategorier praktisk nødvendig når røkterne snakker om de ulike bu-
skapene. Dessuten har enkelte bønder en spesiell interesse for avl, og har levert
mange avlsokser til NRF. På disse gårdene kan nok “buskapen,” som begrep
og som historisk kontinuitet, ha stor betydning. 23 Det finnes imidlertid ingen
eksplisitt “kultur” eller “tradisjon” (altså noe som av bønder selv forstås som
“kultur” og “tradisjon”) som tematiserer buskapene som størrelse. Ingen fortel-
linger som knytter sammen mennesker og buskaper i felles historier (historier
som kan ta form av, for eksempel, genealogier, skjebner eller opprinnelser). In-
gen historier som knytter sammen storfe og mennesker på samme måte som et
patrilokalt slektskapssystem knytter sammen menn og jorder i en patrilineær
historie.
Mangelen på eksplisitt identifisering mellom norske bønder og deres bu-
23 Jeg har ikke selv besøkt noen slike gårder (og jeg vet ikke hvor mange det dreier seg om),
men her er et eksempel fra bladet Buskap: Fra gården Adal i Østfold (som drives av ekteparet
Henriksen) stammer kua 184 Yla, en veldig god melkeku som på 1980-tallet leverte tre ungokser
til NRF. Fra hennes døtre har NRF siden kjøpt to ungokser til. På Adal har de latt Yla leve
inn i “pensjonisttilværelsen.” Det hadde de også gjort med noen av hennes døtre, slik at det i
1998 befant seg 6 generasjoner med kyr, fra 18 år gamle 184 Yla til 1 år gamle Mirna. På Adal er
åpenbart buskapen som kulturell og historisk størrelse viktig – selv om det i Buskap sin reportasje
ikke går fram hvordan ekteparet Henriksen tenker om buskapen som helhet. (Buskap nr. 4,
1998: 30-31)

10.5. Aberdeen-Angus og mennene
– i slekta og i praksis 271
skap er historisk viktig, og blir som historisk fenomen tydelig hvis vi sammen-
ligner det med hvordan Aberdeen-Angus-avlere identifiserer seg med sine dyr.
Der norske bønder inkluderer jorda i sitt slektskapssystem, inkluderer, som
vi så i seksjon 7.1, side 167, Aberdeen-Angus-avlere også dyrene i sitt. Vi så
hvordan en buskap av Aberdeen-Angus-avlsdyr ikke bare var summen av alle
nålevende dyr. “Nethertorn-buskapen” og “Ballindalloch-buskapen” er (som
norske familier) kollektiver med historisk dybde. Disse buskapsnavnene er
også navn på eiendommene. Gjennom stambokførte ættelinjer kan enhver avls-
okse føre sine matrilineære aner tilbake til en stamku, i noen tilfeller helt tilbake
til de første Aberdeen-Angus-dyrene, Jock og Old Grannie. Dyrene har dessuten
navn som fletter dem inn i menneskenes slektskapssystem. Kua “Fanny of Kin-
naird” og mannen “Lord Carnegie of Kinnaird” kommer begge fra Kinnaird-
slottet.
Her bør det legges til at selv om dette navnesystemet i stor grad er laget av
menn, og i stor grad har virket for menn, så er det i liten grad eksklusivt mann-
lig. Det kan lett tilpasses kvinner, fordi også kvinner knyttes til eiendomsnavn.
Mrs. Russell, som nå eier Ballindalloch-buskapen er Mrs. Russell of Ballindalloch.
Det er en side ved etableringen av Aberdeen-Angus som rase som er viktig
for å forstå identifiseringen mellom mennesker og dyr, og det er som følger.
1800-tallets industrialisering gjaldt for mange europeiske land også fehol-
det. Mange steder betydde dette at melkingen av dyrene gikk fra å være en jobb
for kvinner – som en del av husholdsarbeidet – til å bli en jobb for menn, som
en viktigere del av pengeøkonomien. Liv Emma Thorsen skisserer denne ut-
viklingen i Danmark, og hevder at den også foregikk i England. 24 Briten Ro-
bert Bakewell er kjent for å være den første som avlet systematisk på rent funk-
sjonelle egenskaper allerede på 1700-tallet. 25 Det skulle imidlertid nærme seg
1850 før Bakewells utilitarisme skulle få gjennomslag i Storbritannias feavl. I
England og Skottland ble i mellomtiden offentlig feavl i stor grad et overklasse-
fenomen i og med etableringen av “gentlemansklubben” The Smithfield Society i
1799 (The Smithfield Club fra 1802). 26 Klubben arrangerte storfeshow (“fesjåer”)
og var med å etablere disse showene som viktige offentlige tilstelninger. Det var
menn fra overklassen som stilte ut dyr, og det var deres egne dyr – dyr som var
deres ansvar – de stilte ut. Fe-moten i dette overklassemiljøet var kjent som fat
24 Thorsen 1993: 139. Thorsen viser til Vogt 1983, men Vogt refererer bare videre til en eldre
publikasjon, som jeg ikke lånte fra biblioteket, så jeg står egentlig der at dette er en påstand som
jeg ikke har sett empirisk belegg for.
25 Bækkedal 1980: 27, Treimo 2001: 45.
26 Treimo 2001: 41f.

272 Kapittel 10. Bonden, familien og naturen
cattle. Størrelsen var i noen grad et resultat av avl, i stor grad også ved overdre-
ven fôring. De ble feite, og som sådan var det viktige ved dem det at de var et
symbolsk uttrykk for avlerens storhet. De tilhørte en ostentativ, symbolsk øko-
nomi, ikke en økonomi basert på effektivitet og monetær avkastning. Det at de
var dyre å avle opp var derfor ikke et problem; det var et uttrykk for avlerens
velstand.
Blant avlere av lavere klasse ble disse dyrene etter hvert foraktet. Alt fettet
gjorde dyrene til dårlig biff, og den overdrevne fôringen var en oppskrift på dår-
lig økonomi. 27 Disse avlerne ville ha mer effektive dyr. To av dem var leilendin-
gene Hugh Watson of Keillor og McCombie of Tillyfour, kjent som to av Aberdeen-
Angus-rasens opphavsmenn (som vi så i seksjon 7.1). Rundt 1850 forlot også
overklassen det fete feet til fordel for den mer økonomisk orienterte feavlen.
Den tredje av Aberdeen-Angus’ anerkjente grunnleggere var adelig, Sir George
Macpherson-Grant of Ballindalloch. Sammen med blant annet McCombie of Tilly-
four etablerte han The Polled Cattle Society i 1878, senere omdøpt til The Aberdeen-
Angus Cattle Society.
Det som er viktig med denne historien er følgende punkter: 1) Avlerne var
menn som betraktet dyrene som “sine dyr,” som deres myndighetsområde, 2)
eliten av disse mennene utviklet et navnesystem hvor dyr og menns ættelinjer
var flettet inn i hverandre, og 3) fra Treimos beskrivelser, såvel som fra de kil-
dene han benytter, 28 ser det også ut til at det var avlerne selv som stelte dyrene,
muligens med unntak av de adelige dyreeierne, som i hvert fall i dag har pro-
fesjonelle avlere ansatt på godset. 29
Det er altså et historisk sammenfall (og neppe et historisk tilfeldig sammen-
fall) mellom de i Aberdeen-Angusavlen som steller dyrene (mennene) og de
som knyttes til dyrene gjennom et overlappende slektskapssystem (også men-
27Dessuten var mange av dem så store og feite at forplantningen ble vanskelig, og kalvene
døde ofte under fødselen.
28En sentral kilde er Alexander Keith, en tidligere sekretær i Aberdeen-Angus Cattle Society
som har skrevet Aberdeen-Angus’ historie (Keith 1958). Keith omtaler konsekvent Watson of
Keillors dyr som “his cattle,” og det er en sentral del av A-As opprinnelsesmyte at det var Watson
selv, såvel som de andre avlerne selv, som gjorde jobben. Det er en opprinnelsesmyte som
verdsetter den personlige ferdigheten, og selv om det er en myte, så er den interessant av to
grunner: For det første fordi den neppe er helt faktisk gal, og for det andre fordi den viser hvordan
mannens personlige ferdigheter er verdsatt. Myten viser også hvordan verdsettelsen av ferdighetene
er en etablert verdi, fordi selve myten er gammel. Keiths bok er en revisjon av en tidligere
bok, utgitt av J. Sinclair i 1910, som igjen bygger videre på McCombie of Tillyfours “Cattle
and Cattle Breeders” fra 1867.
29Det at det antakelig var mennene som stelte kjøttfeet er i hvert fall ikke svekket av Thorsens
påstand om at stell av melkekyr etter omtrent 1850 var mannsarbeid i England (Thorsen
1993: 139).

10.5. Aberdeen-Angus og mennene
– i slekta og i praksis 273
nene). Dette er fortsatt tilfellet i dag, noe følgende historie fra Treimos studie
viser.
Treimo analyserer et “Show and Sale” han har deltatt på. Analysen hans føl-
ger Michel Callons beskrivelser av hva slags arbeide som må til for å etablere
det som økonomene ideelt tenker om som et “marked” (og som ganske mange
ideologiske liberalister tror er en naturlov). 30 Callons poeng, helt kort, er at alle
varer nesten alltid er “viklet inn” (entangled) i et sett relasjoner som gjør dem
til potensielle “gaver.” Økonomenes ideelle markedsrelasjoner består kun i øye-
blikksoverføringer av varer mot penger. Intet mer. Gaver derimot, bærer som vi
har sett med seg langvarige forpliktelser. For at varen skal bli en vare må den
derfor renses for gaven. Da må man derfor bygge institusjoner som “vikler ut”
(disentangle) gavens relasjoner og fjerner dem. I et Aberdeen-Angus Show and
Sale er det auksjonsfirmaet som løser opp floken av de mangfoldige relasjoner
som gjør en Aberdeen-Angus-okse til en potensiell gave. 31
Treimo har fulgt avleren Tim gjennom forberedelsen til sin første auksjon. I
timene før salget har de siste forberedelsene bestått i å stelle, vaske og gre oksen,
slik at den tar seg godt ut til auksjonen. Tim fører selv oksen rundt i manesjen,
og budet ender på 4000 guineas. Auksjonarius sørger umiddelbart for kjøperens
underskrift, og Tim leier oksen ut igjen. I stelleområdet venter Tim på at kjøpe-
ren skal dukke opp. Han hadde nok drømt om å få bedre betalt siden dette var
en av hans beste okser noen gang, en okse han tydelig er stolt av, men kan hel-
ler ikke klage, da han har fått auksjonsdagens nest beste pris, og mange andre
avlere gratulerer ham med et godt salg. Etter en times tid er kjøperen ennå ikke
dukket opp, og Tim går litt utålmodig til salgskontoret der han møter den nye
eieren som er i ferd med å betale og forlate stedet (for så å hente oksen litt senere,
muligens etter at Tim har forlatt auksjonen). Ved at selger og kjøper ikke møt-
tes var kjøpet i ferd med å bli løst fra gaverelasjonens personlige floker. Men,
skriver Treimo,
Tim was not disentangled from the “commodity” and he would not
like to be disentangled either. He told me to keep an eye on the buyer,
and ran off for a “bottle of Scotch.” Minutes later he was back, with a
bottle of Famous Grouse. “I’ll let this go with him” he said. The buyer
got the bottle, and they sealed the deal with a handshake. As Callon
says; “If the thing remains entangled, the one who receives it is never
30 Treimo 2001: 176-194, Callon 1998.
31 Callons (så vidt meg bekjent) originale bidrag til en ellers fyldig antropologisk litteratur om
gaver, består i at han viser hvordan økonomers forestillinger om ideelle varer (en størrelse antropologer
med rette er tvilsomme til eksistensen av) søkes virkeliggjort ved at man bygger institusjoner
i tråd med økonomenes modeller (Callon 1998).

274 Kapittel 10. Bonden, familien og naturen
quit and cannot escape from the web of relations” (Callon 1998:19).
Afterwards Tim told me he might go and visit the bull some day, “he
was one of my best bulls. 32
Tim hadde lagt for mye av sitt kompetente selv i oksen til å selge den gjennom en
ren markedsrelasjon. Sannsynligvis var han også blitt glad i dyret, og jobbet for
å gjøre sitt personlige forhold til oksen til et personlig forhold til den nye eieren.
Vi kan kanskje si at Tim i sitt stell av oksen, ikke bare hadde skapt dette dyret i
en “dans av aktører” med dyret selv. Vi kan også si at oksen – i samarbeid med
Tim, i den samme dansen av handlinger – også hadde skapt Tim. Derfor innebar
det å gi slipp på oksen for Tim også å gi slipp på en del av seg selv.
Gjennom sitt kompetente og personlige forhold til avlsoksene, gjennom et
navnesystem som knytter sammen mennesker og dyr i ett overlappende slekt-
skapssystem, gjennom det at dyrene går ute og er synlige mesteparten av året,
og gjennom offentlige tilstelninger (“Show and Sales”) så kan altså en mannlig
Aberdeen-Angus-avler – for hundre år siden såvel som i dag – fortelle samme
slags historie som den en norsk bonde kan gjennom sin tilknytning til jord. 33
Det skjer altså også her en trippel kobling mellom avler og dyr: Den person-
lige mestringen i direkte interaksjon med dyrene, denne mestringens sosiale ak-
sept, og menneske-dyr relasjonens representasjon i et slektskapssystem. Jeg tror
denne triple koblingen er helt avgjørende for tradisjonens styrke og legitimitet.
Den personlige erfaringen og identifiseringen med dyrene, som er samprodu-
sert med dyrene selv, gjør slektskapsrepresentasjonen “sann,” fordi representa-
sjonene får et personlig opplevd innhold. Treimo indikerer hvordan tradisjonen
blir sann når Aberdeen-Angus-avlerne forklarer hvorfor de er så lunkne til da-
taavlen: De kjenner (som vi så i seksjon 7.1) populasjongenetikkens lære, men
hevder likevel at det de kaller deres eget skilled eye er viktig for å kunne å velge
ut en god avlsokse. 34 Begrepet “erfarne øye” beskriver dem selv som kompe-
tente personer, slik de er blitt som et resultat av deres praktiske interaksjon med
dyrene. Og dette erfarne øyet har de ikke fordi de har lest sin vitenskap (da det
nettopp gjør vitenskapen overflødig) – de har det fra tradisjonen. En innføring
av dataavl ville, hvis den erstattet det erfarne øyet, være en måte å “vikle ut”
(disentangle) forholdet mellom avleren og dyret.
Samtidig som den personlige erfaringen dermed bekrefter tradisjonen, så gir
32 Treimo 2001: 194.
33 Dette kan også en kvinnelig Aberdeen-Angusavler gjøre, og det gjør de. Systemet lar seg
tilpasse kvinnelige avlere. Men poenget mitt her er ikke i hvor stor grad slektskapssystemetekskluderer
kvinnelige avlere, men i hvor stor grad det knytter sammen menn og dyr.
34 Treimo 2001: 127-127.

10.6. Melkekyrne og kvinnene – i praksis 275
den representasjonelle tradisjonen et eksplisitt språk til den personlige interak-
sjonen med dyrene.
10.6 Melkekyrne og kvinnene – i praksis
I Norge ble det meg bekjent ikke gjort noen store eller vellykkede forsøk på å ut-
vikle et rent kjøttfe på 1800-tallet. Storfeet var alltid også melkeproduserende.
Denne melkeproduksjonen hadde foregått på små familiegårder, noe den fort-
satte med gjennom hele århundret (såvel som gjennom hele det neste århund-
ret). Ulikt land som England og Danmark, ble ikke denne melkeproduksjonen
profesjonalisert – i den betydning at den ble et yrke, og derav også et manns-
yrke. 35 Det vil si at feholdet på 1800-tallet i Norge fortsatte å være kvinnenes
ansvarsområde. De fora hvor dette feholdets praksis var en offentlig aktivitet,
var de fora der kvinnene møttes. Thorsen peker på seterfellesskapet som et slikt
sentralt fora: “I den norske folkekulturen peker setra seg ut som et av de få, men viktige
kvinnelige mentalitetsdannende sentra. Her har kvinner administrert arbeidet sitt uten
innblanding fra menn.” 36 Det fantes setre som lå avsidesliggende til, hvor arbei-
det kunne bli ensomt (når vi holder selskapet med dyrene utenfor), men mange
setre var samlet i setergrender, og mange var bemannet (eller bekvinnet) med
flere enn en kvinne. Kvinnene samarbeidet om arbeidet på de forskjellige se-
trene. Seterlivet var derfor et sosialt sted, en offentlighet, ofte organisert gjen-
nom systematiske former for arbeidsdeling og samarbeid. 37
I sin studie av “Seterbruk og bruk av setra” har Mildrid Melkild forsøkt å
skildre hvordan det artet seg, det arbeidet som kvinnene administrerte på se-
tra. 38 Hennes utgangspunkt for skildringen er blant annet at selv om seterar-
beidet var et “slit,” så var det også noe som fortjener å skildres med verdighet,
uten at man dermed romantiserer setra, all den stund arbeidet på setra var høyt
verdsatt, både av de som utførte det, og av deres omgivelser. Melkilds grep bes-
tår derfor i å se på “budeia som forvalter.” 39 Her er et lengre utsnitt av hennes
skildring:
La oss først sjå på det sentrale i forvaltninga på setra, nemlig forholdet
mellom budeia, dyra, utmarksbeitet, arbeidsprosessane og produkta.
Beite og forressursane var årsaken til seteropphaldet. For att
35 Thorsen 1993: 138-139.
36 Thorsen 1993: 135.
37 Melkild 1999: 56-77.
38 Melkild baserer den historiske delen av sitt studie fra Nordmøre på lokalhistorisk litteratur,
supplert med noen intervjuer (Melkild 1999: 15).
39 Melkild 1999: 65.

276 Kapittel 10. Bonden, familien og naturen
ressursane skulle forvaltes i best mogleg grad, og produksjonen bli
så stor som mogleg, måtte budeia gjere seg kjend med terrenget. Ho
måtte vita kvar beste maten fanst og føre dyra ut til bestemde område,
samtidig som slåttmark vart verna. Ved hjelp av henne (men
og gjetaren), vart bokstaveleg talt gras, løv og lyng til smør og ost.
For at seterlivet skulle fungere mest mogleg smertefritt, måtte det
vera eit gjensidig tillitsforhold mellom dyra og budeia, og det var budeia
sitt ansvar å opparbeide eit slikt forhold. Dyra gjekk fritt, og det
beste var at dei kom att av seg sjølv om kvelden, slik at ho slapp gå
etter dei. Det finnes mange tradisjoner for korleis folk skulle knytte
dyra til seg, utan at eg skal ta for meg dette no, men å gje salt har
vore ein viktig faktor (Solheim 1952: 184).
Men like viktig var omsorgen budeia viste dyra. Tillitshøve mellom
dyra og budeia var, etter mi meining, noko av det mest fundamentale
i tilværet på setra, fordi dette la grunnlaget for både mengd og
kvalitet på produktet. Samtidig var det avgjerande for ei kontinuitet
i arbeidsdagens rytme. Som vi såg i eit tidlegare sitat var arbeidet
med dyra ein viktig årsak til at budeia trivdes med seterarbeidet. På
setra vart forholdet mellom dyra og menneska forsterka fordi dyra
gjekk fritt. På den eine sida var det ei glede å sjå at dyra hadde det
bra, og på den andre sida måtte ein mobilisere ekstra for å knytte dei
til seg. “Nøkkelen” til fjellet som “territorium,” låg dermed i samarbeidet
med dyra, og omsorgen er sjølve kjernen i dette. Dyra var slik
bindeleddet mellom budeia og naturen.
Produkta var derimot det synlege beviset på ei budeies dyktighet.
Og det var ei sterk fokusering på kor mykje smør og ost som kom
att frå setra (Solheim 1955: 521). Dette er naturleg fordi det var produkta
ein skulle leve av til neste sommar. Men eg meiner samtidig at
ei overfokusering på produkta medførde at forvalterrolla vart nedtona.
Eg meiner det viktige i arbeidet på setra, ikkje kun var arbeidet
med produkta, men å setta kompleksiteten i dei nevnte forhold
i system. Dvs. budeia måtte forstå dyras adferd og styra dei inn i eit
mønster, der forholdet mellom både dyr, naturressursar og arbeidsdagens
rytme fungerte på sitt beste. Dette er ein form for “usynleg”
intuitiv kunnskap som i liten grad var artikulert.
Det var derimot gjennom produkta budeia kunne visa i kva grad
ho hadde makta forvalterrollen. Det vil m.a.o. seia at det arbeid og
den kunnskap som åpenlyst vart verdsatt og artikulert, var det som
var skapt innafor husets fire veggar. Det vart knytt stor prestisje i
dette, og det kunne gå på verdigheten løs for somme budeier, der
budeiene kappast seg i mellom om mest og best produkt (Solheim
1952: 251). Budeia sitt “virksomhetssted,” som i realiteten omfatta eit
større landskapsrom, vart dermed “krympa” og projisert i huset. No
tok jo nettopp dette arbeidet mesteparten av tia. Men da var ein avhengig
av at dei andre forhold fungerte i forhold til arbeidsrytmen

10.6. Melkekyrne og kvinnene – i praksis 277
på setra. Produkta står sjølvsagt i nært samband med naturen ikring,
og huset er eit svar på dei muligheter som finnes i denne. 40
Så det fantes altså lokale praksiser og ferdigheter i hvordan man forholdt seg til
storfe, og det fantes lokale kunnskaper om hvordan storfeet forholdt seg til se-
ternaturen. Det synes ganske tydelig at denne praksisen ikke bare skapte smør
og ost, og at den gjennom godt fôr ikke bare bygget opp buskapen, men at den
også produserte budeia. Den produserte hennes verdighet som budeie. Livet
som budeie var noe mange søkte seg til heller enn fra. Å være budeie var for
mange et fast yrke – “Dei kunne liksom ikkje vera borte frå sætra når sumaren kom,”
siterer Lars Reinton en trysilværing. 41 Vi har vært innom stoltheten som lå i å
presentere et godt resultat fra seterdriften. Denne stoltheten ble offisielt bekref-
tet ved at budeia fikk sitte i høgsetet den dagen hun kom fra setra. 42 Noen av
Melkilds informanter legger også vekt på at det å “hald på med krøter” 43 var en
viktig grunn til at de trivdes på setra. Setra var altså et sted for samproduksjon
av kyr og budeier, og hadde jeg hatt bedre empirisk materiale kunne jeg ganske
åpenbart vist hvordan denne samproduksjonen var en “dans av aktører” mel-
lom budeia og dyrene, samt hvordan denne interaksjonen ble sosialt verdsatt
og sosialt korrigert.
Selv om den kunnskapen og de ferdighetene som gjorde budeia til et ver-
dig subjekt kanskje i stor grad var lite artikulert, slik Melkild skriver, så er det
ganske opplagt at seterfellesskapet også produserte og vedlikeholdt artikulerte
kulturer, normer og kunnskaper om både hva som var godt storfehold og hva
som var en god ku. Etnologen Svale Solheim presenterer deler av disse diskur-
sene, i form av en slags diskursenes arkeologi, som et sett regler og ordtak for
hva man burde og ikke burde gjøre i krøtterstellet. 44 Disse fragmentene er re-
ster av det som en gang må ha vært en levende samtale. Her er et eksempel
på de reglene Solheim har samlet. Denne er fra Ytre Sunnmøre: “I Skodje skrapa
[man] sveitte av innsida på bjølleklaven som dei blanda saman med grøn. Dette gav dei
kyrne som ikkje ville kome heimatt om kvelden.” 45 Jeg har plukket en “regel” som jeg
skjønner at kan ha vært både nyttig og basert på praktisk erfaring: For kyrne på
setra var salt et ettertraktet gode, og hvis kua som ikke ble med hjem om kvelden
faktisk observerte at det salte fôret hun fikk både kom fra budeia og bjellekua,
40 Melkild 1999.
41 Reinton 1955: 290.
42 Melkild 1999: 67.
43 Melkild 1999: 64.
44 Solheim 1952: 152-229.
45 Solheim 1952: 162.

278 Kapittel 10. Bonden, familien og naturen
så ville hun ha en god grunn til å følge bjellekua om ettermiddagen. I uttalelser
som denne ser vi altså restene av en seter-storfediskurs, en diskurs som i stor
grad foregikk i seterfellesskapet, og som dermed har utgjort en offentlighet, selv
om den aldri ble “offentlig” anerkjent som nettopp “offentlig.”
Thorsen argumenterer som sagt for at Norge rundt 1850 var spesiell i
(nord)europeisk sammenheng fordi melking av kyr fortsatte å være en kvin-
negesjeft her, mens det ble en “profesjonalisert” manngesjeft i våre naboland.
Det var imidlertid en side ved feholdet som også ble en mannsprofesjon i Norge
på den tiden, nemlig feavlen. Det begynte, som vi så i kapittel 6, med de tre
første statsagronomene som ville krysse skotsk Ayrshire fe med det norske,
gikk over i “feavlsstriden,” og endte på 1890-tallet – og en stund framover –
med stedegenhetslærens dominans i den stalige feavlen.
I Bækkedals grundige gjennomgang av denne striden går det ikke bare
ganske klart fram at deltagerne i denne diskursen er menn. (Disse mennene in-
kluderer statskonsulenter i storfeavl, amtsagronomer, statsagronomer, direkt-
ører, og engasjerte bønder som skriver innlegg i Norsk Landmandsblad. 46 ) Det
som også synes klart, såvidt jeg kan se fra de kildene jeg har, er at i statskon-
sulentenes kartlegging av hva som var det autentiske stedegne feet, det som i
følge læren skulle være tilpasset en lokal natur og lokalt stell, en lokal naturkul-
tur, så var kvinnenes erfaringer, for eksempel med hvilke kyr som er godt tilpas-
set et bestemt fjellbeites naturkultur, helt irrelevant. Det ser ikke en gang ut til at
det var noen som hadde ambisjoner om å “representere” kvinnenes kunnskaper
og erfaringer. På stedegenhetslærens premisser var det dessuten gode saklige og
empiriske grunner til at man ikke behøvde å forholde seg til kvinnenes praktiske
erfaringer. Dyrenes tilpasning til de lokale naturkulturene var jo synlig i deres
ytre. For å finne ut hvilke dyr som var tilpasset stellet og naturen i en region el-
ler et dalføre, var det derfor ikke noe poeng å spørre de som faktisk visste hvilke
dyr som var godt tilpasset. Poenget var, først, å finne ut hvilke ytre trekk som
var de opprinnelige for de gitte distrikter, siden å avle på dette utseende. Denne
avlen kunne da gjøres av statskonsulenter som vurderte dyrets ytre, estetiske
egenskaper.
I avlen av de rene, og stedegne norske kurasene mener jeg altså at det er gode
grunner til å tro at kunnskapen til de som gjennom sitt daglige arbeid faktisk
kjente de lokale dyrene ble ekskludert.
46 Bækkedal 1980: 71-87.

10.7. NRF fylte et “kulturelt” tomrom 279
10.7 NRF fylte et “kulturelt” tomrom
Ved etableringen av Aberdeen-Angusfeet var det en ganske tett kobling mel-
lom de som stelte dyrene og de som representerte dem i en offentlig avlsdis-
kurs, fordi de som faktisk stelte dyrene – de mannlige bøndene – var legitime
deltagere i den offentlige avlsdiskursen, og fordi det var (eliten av) de som stelte
dyrene som etablerte avlsinstitusjonene: avlsorganisasjonen, stamboka og slekt-
skapssystemet. Ved etableringen av de stedegne raser i Norge var de som stelte
dyrene diskursivt adskilt fra de som presumptivt forstod seg på dyrenes lokale
tilpasninger.
De biologiske forståelsene som lå til grunn for Aberdeen-Angus og de
stedegne norske rasene er ganske like. Det dreide seg i begge tilfeller om å avle
fram såkalt “rene raser,” om å forstå disse rasene som autentiske for en spesiell
region, og om at de ved sine ytre trekk uttrykte tilpasningen til – eller resultatet
av – denne regionens unike naturkultur, dens unike stell, tradisjon og natur. I
begge tilfeller måtte man da konstruere en historie som knyttet dyrene både
til den lokale naturen og til de som forvaltet tradisjonen. I tilfellet Aberdeen-
Angus var det mennene som både konstruerte historien – slektskapshistorien
– og som skapte seg selv såvel som dyrene gjennom sitt erfarne stell av dyrene.
Dermed ble praksis og ideologi knyttet tett sammen.
I Norge var det mennene som konstruerte en stedegenhetshistorie, kvinnene
som stelte dyrene, og ingen som institusjonaliserte en historie som tematiserte
kvinnene og dyrenes samproduksjon. Det var et gap mellom de som praktiserte
og de som representerte som igjen understreker i hvor sterk grad stedegenhets-
teorien var en elites fremme av, som Witoszek skriver, “bygdenorge som kvint-
essensen av det norske.” 47 Dette gapet mellom liv og lære skulle komme godt
med i NRFs etablering av den teknovitenskapelige populasjonsavlen.
Setrenes storfe-offentligheter forsvant i de fleste deler av landet med seter-
driftens avvikling rundt århundreskiftet, men feholdet ble ikke flyttet inn i man-
nens offentlighet. Det fortsatte å være kvinnens jobb, som en del av hennes “pri-
vate” gårds- og omsorgsarbeid, heller enn som en del av mannens “offentlige”
representasjon.
På 1950-tallet og utover gjør mannen og melkemaskinen sitt inntog i norske
fjøs, samtidig med at NRF etablerer sitt avlssystem. Den buskapen – både som
samtidig og historisk størrelse – han da overtok ansvaret for var ikke tematisert
som “hans” gjennom noen form for eksplisitt “tradisjon” eller “kultur” (så som
47 Witoszek 1998: 60.

280 Kapittel 10. Bonden, familien og naturen
et slektskapssystem). Når NRF så etablerte et populasjonsgenetisk avlssystem
hvor buskapen som størrelse var avlsmessig irrelevant så truet ikke denne avlen
mannen på noen måte. 48 Hvis buskapen, for eksempel “Line-buskapen,” hadde
eksistert som tradisjon, knyttet til mannen og den patrilineære slekt eller patri-
lokale eiendom, så ville det å gjøre denne tradisjonen irrelevant vært det samme
som gjøre litt av mannens identitet irrelevant. Men den mannlige bondens of-
fentlige og symbolske representasjon knyttet ham til jorda heller enn til kyrne,
og ble ikke truet av NRFs populasjonsgenetikk.
10.8 Manglende artikuleringer
Man kan spørre seg selv “hvor viktig” den historien jeg her har fortalt er for
NRFs gjennomslag på 50- og 60-tallet. Var ikke den strukturrasjonaliseringspo-
litikken som må ha backet opp NRF, innført melkemaskinen, og som fikk kvin-
nen ut i jobb utenfor gården en “viktigere faktor”? Man kan muligens argumen-
tere slik, men man kan også hevde at i historiens løp er alle kausale årsaker like
viktige, og hadde NRF-bønder identifisert seg “tradisjonelt” til buskapen – på
samme måte som Aberdeen-Angus-avlere gjør det – så hadde ikke NRF lykkes
med sin populasjonsgenetikk.
Men uansett hvor “viktig” denne historien er, historisk sett, så har jeg ikke
fortalt den bare på grunn av dens historiske kausalitet. Jeg har, for det første,
også villet presentere et allment sosiologisk poeng. Det poenget tåler antakelig
å gjentas: Når det å være noe som menneske – det å “ha” en identitet, for ek-
sempel en kjønnsidentitet – involverer en bestemt type materie, for eksempel
det å arbeide med denne materien, så er den aktuelle materien medprodusent
av denne identiteten. Jeg har vist hvordan denne identitetsproduksjonen skjer
gjennom en trippel kobling av menneske og materie. Den skjer i det direkte ar-
beidet med materien, på en måte hvor materien skaper det arbeidende mennes-
ket like mye som det arbeidende mennesket skaper materien (Oddmunds inter-
aksjon med jordet og jærhøstens lunefulle vær). Det skjer i den sosiale verdset-
telsen av dette arbeidet (bonden som kommenterte Oddmunds lille seier), og
det skjer i et symbolsk system – en kultur og tradisjon som er anerkjent som net-
topp kultur og tradisjon, så som i slektskapssystemet som knytter de som heter
Line eller Hognestad til stedene og jordene ved samme navn.
48 I populasjonsavlen var buskapen et statistisk problem som det måtte korrigeres for, slik at
man kunne vite at en kus ytelse stammet fra hennes arv, og ikke fra den lokale buskapens stell
og fôring.

10.8. Manglende artikuleringer 281
Denne triple måten å produsere identitet på er ikke avgrenset til kjønnsiden-
titet. En norsking i gyngende gange over mose og stein på fjellet blir delvis skapt
av fjellet, på samme måte som hennes vekt og gange skaper fjellets vegetasjon
som, blant annet, gyngende. Når hun svett og sliten ankommer DNT-hytta får
hun sosial aksept for sin dagsmarsj, og i en stor mengde litteratur og billedkunst
kan hun fortelle sin opplevelse av fjellet inn i historier om det norske. (Det er
derfor jeg mener religionshistorikeren Rønnows forståelse av hennes eventuelle
miljøengasjement som et uttrykk for en rent kulturell tradisjon (“protestantisk
pietisme”) er en reduksjon som tilslører like mye som den forklarer. Se seksjon
1.2.)
Jeg har altså fortalt en historie om utviklingen av ulike former for kjøn-
net fehold, og jeg har presentert et allment sosiologisk poeng om den ikke-
menneskelige materiens betydning for noen former for identitetsproduksjoner.
Mitt tredje poeng er knyttet til dagens mannlige, norske bønder og deres
identifisering med sitt storfe. Hvis norske bønder er samprodusert med sine jor-
der, Aberdeen-Angus-avlere med sine avlsokser, og norske budeier for omtrent
100 år siden med sine melkekyr, så er det opplagt at også norske bønder i dag
er samprodusert med sitt storfe. Den samproduksjonen som skjer i direkte kon-
takt med dyrene har jeg presentert tidligere i avhandlingen, i de eksemplene
jeg har omtalt som “fjøskultur.” Dette er imidlertid eksempler hvor det er bøn-
ders relativt flytende “subjektposisjoner,” heller enn mer permanente, kulturelt
og tradisjonelt utbroderte “identiteter” som produseres. En rekapitulering av
noen eksempler vil forhåpentlig klargjøre denne forskjellen.
I seksjon 2.6, side 59, så vi den spesielle måten Siri og en av hennes kyr brukte
den jernbøyla som hindrer uvillige kyr å sparke når de melkes. Siri hang bøyla
på rekkverket mellom seg og kua, og kua låste bøyla fast i rekkverket ved å lene
seg inntil den. Dermed fikk ikke Siri satt bøyla fast på kua, men kua kunne hel-
ler ikke sparke, da hun hadde vekta på det benet som hun måtte ha brukt for
å sparke. I denne lille interaksjonen iscenesetter kua og Siri to subjektposisjo-
ner, kuas, og Siris. Når Siri så viste meg hvordan de gjorde det, noe hun gjerne
gjorde, og jeg ga mitt positive bifall, så fikk hun en liten sosial bekreftelse på at
det hun var når hun gjorde dette, var en verdig subjektposisjon. Men hva skal
vi kalle denne subjektposisjonen? 49 “Smart bonde” (og “smart ku”)? 50 Den spe-
sielle rutinen (og mitt og andres bifall) er nok med på å styrke Siris selvsikker-
het som bonde, men det finnes ikke noe etablert ord, ingen stabil, kulturelt te-
49 Og forsåvidt også kuas subjektposisjon.
50 Eller kanskje en ikke fullt så smart ku, men her er det Siris subjektposisjon jeg diskuterer.

282 Kapittel 10. Bonden, familien og naturen
matisert identitet, som kategoriserer Siris mer spesifikke subjektposisjon under
denne hendelsen. Hun var ikke bare bonde, hun var en unik bonde i en unik sam-
menheng.
Et eksempel til:
I seksjon 3.2, side 72, presenterte jeg bonden Jan og hans spesielle melkeru-
tine. Kyrne var, som vi så, usedvanlig samarbeidsvillige. De gikk fra det ferske
gresset og til melking helt uten at Jan brukte tvang. Jan på sin side, var lang-
som (som kyrne er langsomme), lydhør, ydmyk og hensynsfull i sin omgang
med dyrene. Forholdene mellom Jan og hans kyr var altså preget av gjensidig
respekt og samarbeidsvillighet, og var ganske sikkert samprodusert.
Jan var langsom og ydmyk, men ikke ureflektert. Jeg opplevde ham som en
som i stor grad visste at han var langsom og ydmyk, og som var ganske fornøyd
med å være det. Den subjektposisjonen han iscenesatte sammen med kyrne 51
var en relativt stabil subjektposisjon, og nærmet seg således en “identitet.” Den
var imidlertid ikke tematisert som en på en eller annen måte “tradisjonell” og
symbolsk eksplisitt identitet. Den var relativt uartikulert.
Nok et eksempel:
I tilfellet med Oddmunds sky kyr (også seksjon 2.6) så vi at deres relative
skyhet var et resultat av i hvert fall to viktige faktorer: For det første var gården
Line på det punktet i husholdssyklusen hvor Oddmund jobbet relativt alene på
gården. Barna hadde forlatt (eller var i ferd med å forlate) redet, ingen levde på
kår, og ingen sviger- eller bestefar tok et tak i fjøset. 52 For det andre levde kyrne
(som klaver) sitt første halve år i små åpne hus ute på en eng, matet av en spe-
nebøtte og uten nær kontakt med mennesker. I seksjon 9.2 så vi hvordan dette
arrangementet var en del av det jeg kalte Oddmunds “økologiske omsorg” – en
omsorg hvor det var sentralt at dyrene skulle ha det godt på egne premisser,
heller enn at de skulle inngå i nære forbindelser med mennesker. Og som Odd-
mund dermed produserte relativt sky dyr, så var kyrne også med på å reprodu-
sere den relative “distansen” i Oddmunds økologiske omsorg ved at de aldri ak-
tivt oppsøkte ham eller andre mennesker for å oppnå fysisk kontakt. Sammen
produserte altså Oddmund og kyrne hans en fjøskultur – eller kanskje “gård-
skultur” – i større grad preget av det vi kanskje kan kalle en “økologisk har-
moni” enn av veldig stor nærhet mellom mennesker og dyr. Subjektposisjonen
“distansert økologisk omsorg” ble altså samprodusert – produsert i en “dans av
51 Det var forøvrig en subjektposisjon han også iscenesatte sammen med meg og hans kone.
Han var langsom og ydmyk, også når han var sammen med oss i stuen eller i kjøkkenet.
52 Slik faren til Anne Grete tidvis hadde gjort når Oddmund og Anne Grete etablerte seg, og
slik faren til Siri var med på kveldsstellet på Edland.

10.9. Samvirke og solidaritet 283
aktører” – som inkluderte kyrne, men som også inkluderte hele gården Line, da
den også var et resultat av husholdets sammensetning på det tidspunktet jeg var
der.
Det er klart at ikke alle subjektposisjoner kan tematiseres som kulturelt eks-
plisitte identiteter. Da ville vi ikke gjøre annet enn å tenke over hvem vi til en-
hver tid var. Men det er også klart at noen subjektposisjoner er mer symbolsk
tematisert enn andre. Ovenfor har jeg vist at det å være mann for Aberdeen-
Angus-avlere (antakelig også skotsk, og i nyere tid også kvinne) i forhold til sitt
Aberdeen-Angus-feer en relativt rikt tematisert identitet. Det å være mann i for-
hold til sine melkekyr, i Norge rundt 1960, var imidlertid en relativt utematisert
eller uartikulert identitet. Det fantes få “tradisjoner,” lite “kultur,” som knyttet
mannen til storfeet.
*
Det spørsmålet som da kan stilles, er om det har blitt etablert noen nye historier
som knytter bønder i Norge til sitt storfe, og om disse historiene gir gjenklang
hos bøndene på en slik måte at de identifiserer seg med dem. Altså, slik at disse
historiene produserer “identiteter” som knytter bønder i Norge til sitt NRF-fe.
Dette spørsmålet er kanskje for stort, geografisk sett, til at jeg kan svare på
det med mitt materiale fra Jæren. Jeg tror likevel at de følgende to seksjonene er
eksempler på både mulige og utbredte historier og tematikker som NRF-bønder
forteller sitt storfehold inn i.
10.9 Samvirke og solidaritet
Veterinæren er på besøk på Line. Han ser på en syk kalv. Oddmund presenterer
meg, og vi skravler alle tre mens veterinæren gjør sine undersøkelser. Veteri-
næren priser det norske avlssystemet og storfeholdet. Han er, ikke minst, stolt
av veterinærenes bidrag i feavlen. Ingen andre steder i verden enn i Norge re-
gistrerer veterinærene alt de gjør med storfeet, for så å sende dataene til den
sentrale storfedatabasen. Få steder i verden har de derfor klart å avle fram så
sunne melkekyr som i Norge. Få steder er bruken av penicilin på melkekyr la-
vere. Veterinærene, forteller han, har dessuten bidratt til at NRF disponerer fan-
tastiske, og til dels uutnyttede data. (Se kapittel 5 for NRF-ledelsens nesten iden-
tiske versjon av dette argumentet.) Oddmund er enig med veterinæren, og leg-
ger til, henvendt til meg, at noe sånt hadde du ikke fått til i et liberalistisk sys-
tem (han refererer til en diskusjon vi hadde et par dager tidligere, om mulige

284 Kapittel 10. Bonden, familien og naturen
ny-liberaliseringer av det norske landbruket). Litt senere forsvarer Oddmund
samvirkeorganiseringen med følgende historie: Når hans farfar var bonde, på
begynnelsen av 1900-tallet, så hadde han reist til Sandnes med storfe for å selge
dem på et oppkjøpermarked. Oppkjøperne visste at bøndene nødig ville ta med
seg slaktedyra hjem igjen, og ventet med å kjøpe til bøndene begynte å fallby
hverandre for å bli kvitt dem. I samvirket derimot, står bøndene sammen, hel-
ler enn å bli spilt ut mot hverandre.
Den buskapen – buskapen på Line – som Oddmund (og veterinæren) her
er stolt av er ikke “Line-buskapen,” i betydningen av å være en genetisk eller
kulturell enhet (hvor dyrene eventuelt er beslektet både i tid og rom). Stolthe-
ten, eller det verdifulle, ligger i at buskepen er en del av NRF-populasjonen, at
denne populasjonen er et resultat av melkebøndenes samarbeid, og at resultatet
av dette samarbeidet, gjennom grundig vitenskapelig og kollektiv organisering,
har blitt en veldig god kombinasjonsrase.
Bønder i Norge har forskjellige erfaringer med samvirkene. Jeg vet om bøn-
der i mer perifere strøk enn Jæren som opplever at de blir sviktet av et “pampe-
styrt” TINE-velde – som legger ned det lokale meieriet. Av de bøndene jeg be-
søkte på Jæren, var det (i 1998) én som hadde begynt å levere melk til Q-meieriet,
heller enn til TINE. Han ville gjerne ha et liberalistisk marked, og var dessuten
ingen tilhenger av NRF-kyr. Så fort det ble mulig skulle han inseminere med
dansk Holstein, med sæd kjøpt direkte fra Danmark. (Han mente dessuten at
svarte melkekyr var bedre enn røde. Dansk Holstein er svart eller svart og hvit.)
Selv om tilliten og troen på samvirkene TINE og NRF/GENO er varierende,
så tror jeg heller at Oddmunds lojalitet er ganske representativ for et flertall, enn
at den er et unntak. Uansett, hovedsaken er at den historien Oddmund her for-
teller sin buskap inn i er en mulig historie, samt at den for Oddmund såvel som
for inseminøren ikke ble fortalt som om de hadde et uvanlig synspunkt. Og hist-
orien som fortelles gjør altså buskapen spesiell ved at den er en del av en samvir-
keorganisert og vitenskapelig grundig og forsvarlig avlet populasjon av storfe.
10.10 Grundig vitenskapelighet
At naturvitenskap er en viktig symbolsk og språklig ramme for norsk fehold –
at vitenskap er det Geertz kaller et offentlig tilgjengelig “system of meanings” i
dette feholdet, har vi allerede sett flere eksempler på. 53 Vi så det i framveksten av
kontrollagene, og, kanskje mest slående, i utbredelsen av dataprogrammet Avl i
53 Geertz 1993.

10.10. Grundig vitenskapelighet 285
buskapen, som nå nesten alle NRF-bønder har tatt i bruk (seksjon 8.6). Datapro-
grammet er en elektronisk implementering av en bestemt form for kunnskap.
Det er en måte å forstå en buskap på, en måte å representere den på i et bestemt
symbolsk system. På samme måte som i Oddmunds forståelse av sin buskap i
seksjonen over, så forstår også dataprogrammet den lokale buskapen som en del
av NRF-populasjonen som helhet. 54
Vi så også hvordan naturvitenskapelig kunnskap var hegemonisk i
landbrukspolitiske diskurser (seksjon 9.1). Vi så det spesielt tydelig i hånd-
teringen av dyrs sosialitet, hvor den unike sosialiteten som ikke blir fanget opp
av husdyretologenes universelle teorier ble henvist til diskursivt marginale
rom.
I det følgende skal jeg presentere nok et eksempel på hvordan naturviten-
skap kan være en del av norske bønders forståelse av sitt virke.
De såkalte forsøksringene er en institusjon som ligner på de gamle kontrol-
lagene, før disse fra 1948 og utover ble underlagt meieriene og sentralisert (se
seksjon 8.7). Forsøksringene drives lokalt og eies av bøndene. De organiserer en
del vitenskapelige tjenester for medlemmene, for eksempel laboratorieanalyser
av medlemmenes silofôr, slik at de kan se om de har laget en ernæringsmessig
riktig sammensatt føde til kyrne.
Jæren forsøksring organiserte en spesiell rådgivningstjeneste som de kalte
intensiven. Av forsøksringens rundt 1400 medlemmer, betaler ca. 50 stykker eks-
tra for å være med i intensiven. Disse 50 er igjen delt opp i mindre grupper, som
er bedre egnet for samtaler. Under et møte med intensiven treffes gruppedelta-
kerne hjemme hos en av dem. Møtelederen er en forsker som er ansatt i forsøks-
ringen. Forskeren redegjør for de siste resultatene innen norsk og internasjonal
landbruksforskning. Sammen med bøndene diskuterer han så hvordan disse re-
sultatene kan anvendes og nyttiggjøres i bøndenes praktiske hverdag. Den en-
kelte bonde må sette de teoretisk mulige driftsformerne som forskeren presen-
terer opp mot lokale forhold, det være seg økonomiske, tidsmessige eller natur-
gitte begrensninger og muligheter. Hvordan kan det siste i optimale fôrings- og
dyrkningsregimer, utprøvd på Ås, i Nord-Finland eller i New Zealand, tilpasses
en gitt gård på Jæren?
Jeg var på tre møter med intensiven, hjemme hos tre forskjellige bønder. Vi
var 6 til 8 menn pr. gang. Møtene fant sted rundt vertens salongbord. Vi satte oss
til i dype, komfortable salongstoler, typisk for norske hjem. På kjøkkenet hørte
54 Programmet har svært lite kunnskap om den lokale buskapen som buskap. For programmet
er det to viktige størrelser: det enkelte dyret, og populasjonen som helhet.

286 Kapittel 10. Bonden, familien og naturen
vi lyder. Bondens kone, datter eller begge to, forberedte kaffe med vafler, rund-
stykker eller kake. Bordet ble eller var dekket, og vi ble servert rikelige mengder
mat og kaffe. Her følger et kort referat fra ett av disse møtene.
Forskeren introduserer det første temaet: Årets silokvalitet, basert på tester
tatt på en del gårder på Jæren. Han orienterer om sukkerinnhold, struktur (fi-
ber i graset), forskjellen på ulike arter, hvordan den siste sommerens vær – lys,
regn og varme – har påvirket grasets vekst og sammensetning. I hovedsak kom-
mer de vitenskapelige faktaene fra forskeren, men bøndene er ikke passive mot-
tagere av disse dataene. De vurderer dem kritisk, og sammenligner dem med
sine egne, ofte avvikende erfaringer. Forskeren kommenterer disse avvikende
erfaringene med at de lokale variasjonene er viktige, men at de dessverre blir til
“støy i statistikken.” Han istemmer at det er behov for metoder som gjør denne
støyen til statistisk signifikante forskjeller.
Når debatten løper ut introduserer forskeren neste tema. Han viser til et
eksperiment fra en økologisk forsøksgård, gjort i samarbeid med Norges land-
brukshøgskole, hvor kyrne melker tilnærmet like mye som på vanlige gårder,
men uten bruk av kraftfôr. En bonde synes det er interessant, en annen synes
det høres utrolig ut. Forsøksgården får til dette med en avansert form for skift-
beite. Kyrne eter hele tiden veldig næringsrikt gress. De flyttes fra et beite til et
annet på akkurat riktig tidspunkt, slik at de akkurat rekker å spise det mest næ-
ringsrike gresset, uten å beite ned så mye at tilveksten i gresset hemmes. Om
ganske få uker kan derfor kyrne flyttes tilbake til dette beitet. “Hva med prote-
inprosenten [i melken]?”, spør en bonde. Den er på over 3,2% , svarer forskeren,
mye på grunn av bruken av timoteigras. 55 Men å få høy proteinprosent er ofte
vanskelig. Kosten må inneholde en riktig blanding av sukker og fiber. Sukke-
ret gir energi til proteinproduksjonen, fiberet sørger for at maten er tilstrekkelig
lenge i tarmen, slik at kua rekker å ta opp sukkeret, før det skites ut igjen. Men
blir det for mye fiber, bruker kua for mye tid og krefter på å fordøye dette, uten
at tilsvarende mengder sukker tas opp. Forskeren refererer til noe av den store
forskningen omkring kyrs fordøyelse.
Mange av de tilstedeværende er skeptiske til anvendeligheten av denne
forskningen. For at både gjenveksten på beitet og kyrnes fordøyelse skal være
optimal, må man være ekstremt påpasselig. Én dag for lenge på et beite, og gra-
set blir for nedspist, slik at når kyrne har vært gjennom skiftbeite-syklusen og
kommer tilbake til dette beitet, så er ennå ikke sukkerinnholdet på topp, og mel-
55 3,2% protein i melka er en viktig grense. Ved høyere innhold får bonden ekstra betalt pr.
liter melk. Proteinet blir nemlig til verdifull ost.

10.10. Grundig vitenskapelighet 287
keproduksjonen synker. På en gård hvor man alltid har en mengde oppgaver å
ivareta, blir et slikt foringsregime vanskelig å gjennomføre. Det er for idealisert.
Verten for dagens møte avslutter diskusjonen: “Den siste krona du tjener blir
veldig arbeidskrevende.” “Ja, istemmer en annen, og så får du ingen til å overta
[gården etter deg]!” Folk ler.
Ett nytt tema igjen, denne gang ikke om hvordan du kan unngå kraftfôr ved
hjelp av skiftebeite, men hvordan man kan og bør bruke det. Igjen er vomma
og tarmens energibruk og energiopptak i fokus. Energirikt fôr må kombineres
med rett mengde fiber, slik at fordøyelsen jobber optimalt. Rundt bordet dis-
kuteres det hvordan ulike kraftfôrtyper kan og bør kombineres med silofôr og
halm. Både forskeren og flere av bøndene er skeptiske til kraftfôrforskningen
ved Norges landbrukshøgskole. Mye av forskningen er sentrert rundt bruk av
mye høytytende kraftfôr, som det bare er de kyrne som melker mest (mer enn
40 kg melk pr. døgn) som kan omsette til melk. Denne forskningen er tilpas-
set kraftfôrprodusentene, som selger disse høytytende produktene, og ikke den
jamne bonden som gjerne har litt mindre høytytende dyr, og som gjerne bruker
litt mer egenprodusert gras i kyrnes kosthold. Flere hevder at årsaken til denne
dreiningen i forskningen er at Landbrukshøgskolen i større grad nå enn før må
finansiere sin forskning med støtte fra næringslivet, blant annet den kraftfôrin-
dustrien som profitterer på denne forskningen.
Møtenes siste tema er viet bøndenes personlige driftsmåter og økonomi
(dvs. driftsmåte og økonomi til de respektive gårdsbrukene). Forskeren har ana-
lysert driften til de ulike gårdene med hensyn til faktorer som silokvalitet, kraft-
fôrforbruk, sykdom, avdrått, fett og proteininnhold i melken. Han har med ut-
skrifter til hver enkelt bonde. Hvordan kan og bør den enkelte bonden dispo-
nere sine ressurser for å bedre produksjonen (for å få friskere dyr, bedre melke-
kvalitet, mer melk, enklere arbeidsrutiner, bedre resultat av avlinga)? De fram-
møtte bøndene har forskjellige styrker og svakheter i sin produksjon. Forskeren
diskuterer litt med hver enkelt om hva som kan gjøres bedre.
*
Over kaffen, vaflene og eplekaken ble altså naturvitenskapelige faktorer og va-
riabler i gårdsdriften diskutert. Over bordet fløy forskjeller i sukkerinnhold,
proteinprosenter, energiopptak i tarmen, betydningen av fiberinnhold og for-
døyelsestid, svakhetene ved de statistiske analysene av årets surfôrkvalitet og
uheldige konsekvenser av kraftfôrindustriens finansiering av forskningen på
Landbrukshøgskolen. Intensiven var en arena hvor medlemmene – som fedre

288 Kapittel 10. Bonden, familien og naturen
og ektemenn til de som lagde maten – iscenesatte sitt forhold til sin buskap (så-
vel som til sine jorder) som en slags “bioingeniører.”
Møtene i intensiven var en institusjonalisert og profesjonell form for de
samtalene jeg i seksjon 9.1 kalte “kjøkkenbordssamtaler.” Disse kjøkkenbords-
samtalene var ikke alltid like gjennomført vitenskapelige, og de fleste av
forsøksringenes medlemmer er nok ikke like ivrige som medlemmene i in-
tensiven. Men det vokabularet som fløy over kaffebordet er kjent for langt flere
enn intensivens medlemmer, og er en del av det språket, den “kulturen,” som
tematiserer mange bønders forhold til naturkulturen, inkludert storfeet.
10.11 Kvinnelig omsorg og mannlig system?
Det er en utbredt forståelse, i Norge såvel som andre steder, av at menn er mer
“systemorientert” eller “tekniske,” mens kvinner er mer “omsorgsorienterte.”
Man snakker av og til om en “omsorgsrasjonalitet” versus en “teknisk rasjona-
litet,” og knytter disse respektivt til kvinner og menn. I det følgende skal jeg
oppsummere hvordan denne distinksjonen er til stede i mitt materiale. Videre
skal jeg se den i forhold til den ovenstående diskusjonen av hvordan mennesker
samproduseres med naturkulturer.
Jeg beskrev denne samproduksjonen ved hjelp av en tredeling: Samproduk-
sjonen gjennom det praktiske arbeidet med naturkulturen, dette arbeidets so-
siale verdsettelse, og tematiseringen av forholdet menneske-naturkultur gjen-
nom symbolske, diskursive kulturer (så som slektskapssystemer). Omsorg er
knyttet til denne tredelingen ved at det praktiske arbeidet med naturkulturen
veldig ofte er et omsorgsarbeid. Både samproduksjonen av subjektposisjoner
og omsorgsarbeidet skjer gjennom nært, daglig arbeid med “objektet.” Objek-
tet kan godt være jorder. Oddmund viste både jordene og halmen (og indirekte
kyrne) stor omsorg når han vendte halmen for både å lage godt fôr og for å redde
det nye graset under halmen.
Det er imidlertid ikke nødvendigvis sånn at dette arbeidet – som altså både
er et omsorgs- og et identitetsarbeid – eksplisitt tematiseres som omsorgsarbeid.
Her er noen variasjoner, som viser hvordan denne tematiseringen er kjønnet:
Den i stor grad kvinnelige relasjonskompetansen i forhold til hjemmets so-
siale relasjoner, som jeg beskrev i seksjon 10.2, blir i like stor grad tematisert som
omsorg. Døving kaller den kvinnenes “kjærlighetsprivilegium.” 56 Denne kjær-
ligheten er ofte naturalisert som noe generelt “kvinnelig.” Den er, som jeg var
56 Døving 2001: 168.

10.11. Kvinnelig omsorg og mannlig system? 289
inne på, ofte tematisert som noe kvinner “er” heller enn som noe kvinner “har,”
og den blir ofte forstått som gjeldende også for kvinners forhold til dyr og kul-
turnatur. Jeg møtte slike forståelser på Jæren, og jeg har møtt dem i litteratu-
ren. 57
Menns forhold til kulturnatur er i mye mindre grad tematisert som omsorg.
For eksempel: I seksjon 9.1 så vi hvordan en hegemonisk landbruksdiskurs til-
lot snakk om det jeg kalte dyrs “naturlige sosialitet og subjektivitet,” noe som
er i tråd med den rådende praksisen innen husdyretologien (seksjon 3.1). Vi så
også hvordan den unike, “kulturlige dyresosialiteten” ble marginalisert, hen-
vist til ufarlige, avpolitiserte sammenhenger. Aktørene i den hegemoniske dis-
kursen er i overveldende grad menn, og den naturlige sosialiteten de snakker
med, når de snakker om dyrs sosialitet (inklusive dyrenes sosialitet med men-
nesker), er universell og upersonlig. Den kulturlige dyresosialiteten oppstår i
konkrete relasjoner, og da, for husdyrs vedkommende, ofte i omsorgsrelasjoner
med mennesker. Den marginaliseres diskursivt.
Forsvaret for samvirkeorganiseringen og dennes positive betydning for av-
len (seksjon 10.9), og intensivens grundige vitenskapelighet, viser også mann-
lige bønder som tematiserer sitt forhold til sin buskap gjennom et “systemori-
entert,” vitenskapelig språk. Videre er dette et språk som i større grad tema-
tiserer tilknytningen til kulturnaturen gjennom ferdigheter (som vitenskapelig
kunnskap) og sosial organisering (som samvirkeorganisering av feavl), heller
enn som universell naturlighet.
Et lite sidesprang til Aberdeen-Angus er igjen illustrerende. Hos Aberdeen-
Angus-avlerne tematiseres arbeidet med å stelle en okse med betegnelsen “skil-
led eye.” Det “erfarne øyet” er igjen et resultat av den tradisjonen som avleren
er en del av, og som tematiseres i slektskapssystemet. Det “erfarne øyet” invol-
verer egentlig mange sanser, inklusive nærheten i det å vaske, kjemme, gre, klø
og småsnakke med dyret. Representasjonen av dette arbeidet følger imidlertid
kjente kjønns-representasjoner: Arbeidet er distansert, som synet og mannen, og
er den unike mannens og tradisjonens ferdighet heller enn allmenn natur.
Det synes å være ganske klart at representasjonene av menn og kvinners for-
hold til kulturnaturer som Norsk Rødt Fe og Aberdeen-Angusfe følger kjente
kjønnskategoriseringer. Disse kategoriseringene er virksom på forskjellige må-
ter.
Organiseringen av intensiven er ett eksempel på en slik virksomhet. Når
57 Se for eksempel Noske 1997 og Børresen 1996 for ulike økofeministiske forsvar for denne
omsorgen, og Kardel 1997 for hvordan omsorg i forhold til polare trekkhunder i Alaska endret
seg fra å være typifisert som typisk kvinnelig til å bli en legitim “manneting.”

290 Kapittel 10. Bonden, familien og naturen
menn, som også er ektemenn og som blir servert av sine koner og/eller døtre,
diskuterer gårdsdriften sin med et velutviklet naturvitenskapelig vokabular, så
iscenesettes både kvinnelig omsorg og mannlig vitenskapelighet. I intensiven
møttes altså familierelasjoner og vitenskapelighet på en måte som på samme
tid iscenesatte mannen både som ektemann, far, og “bioingeniør.”
Her er et annet eksempel:
Jeg var med en gruppe på 10-15 studenter fra Landbrukshøgskolen inn i et
geitefjøs. Studentene kom rett fra gymnaset og var 19-20 år gamle. Alle jentene
oppsøkte geitene og kosesnakket og klødde dem. Gutta sto litt på avstand med
henda i lomma og så litt ukomfortable ut. Ingen av dem rørte geitene. På vei
ut stoppet imidlertid 3 av gutta opp ved en stor elektronisk vekt (laget blant
annet for å veie geiter), gikk opp på den og testet kontrollpanelets funksjoner.
Når man er 19 år er ens kjønnsidentitet prekær, den står på spill, og hvordan
man skal spille den ut er ikke alltid like lett. Det var sikkert noen av gutta som
hadde lyst til å klø geitene.
Likevel, når alt dette er sagt om mannlig“systemorientering” og kvinnelig
“omsorg,” så står jeg igjen med et bilde av omsorg i praksis som er mye mer
uklart i sin kjønnethet. Denne avhandlingen er full av eksempler på menn, såvel
som kvinner, som på mange ulike måter er omsorgsfulle overfor melkekyrne,
selv om de også jobber innenfor et veldig vitenskapsorientert storfehold. Det
gjelder for bonden som alltid lot unge kviger få følge av andre kviger når de
skulle flyttes over til ku-flokken (opptakten, side 13), for min og Oddmunds
langsomme vandring over beitet for å hente inn kyrne om morgenen (seksjon
2.1), for Jan og hans kyrs gjensidige omtenksomhet (seksjon 3.2), for Siris triks
med sparkebøyla, og for Oddmund og Anne Gretes bruk av nye og mer dyre-
vennlige “oppstallingsteknologier” for kalver og kviger. 58
De ulike eksemplene jeg i løpet av denne avhandlingen har gitt på hvordan
bønder og kyrs subjektposisjoner samproduseres i lokale fjøskulturer, er også
eksempler på omsorg i praksis. Jeg møtte tilfeller av relativt “dårlig omsorg” på
Jæren, for eksempel bonden som ønsket seg en “elektrisk hund” (seksjon 4.3),
og jeg møtte tilfeller av det jeg tror var ganske grov omsorgssvikt, for eksempel
den tafatte bonden som kontrollassistenten ikke dumpet (seksjon 8.7). Jeg skal
være litt forsiktig med å uttale meg alt for kategorisk her, men jeg tror at to av
de 40-50 fjøsene jeg besøkte ble drevet så dårlig at de ut fra dyrevernmessige
grunner burde vært stengt. De aller fleste bøndene jeg besøkte var imidlertid
58 Jeg tenker på kalvenes liv utendørs, samt det nye løsdriftfjøset for kviger. Ordet
“oppstallingsteknologi” brukes innenfor husdyretologien.

10.11. Kvinnelig omsorg og mannlig system? 291
på ulike måter omsorgsfulle med dyrene sine (eller kanskje omtenksomme el-
ler ansvarlige), selv om denne omsorgsfullheten ikke nødvendigvis var nær og
intim.
Ofte er denne omsorgsfullheten verbalt tematisert, men da er, som vi har
sett, tematiseringen ofte “vitenskapelig,” heller enn “kjærlig” eller “intim.” Som
Oddmunds “økologiske omsorg” er et eksempel på, ble den tematisert som en
omsorg for dyrs allmenne fysiologiske behov, så som ernæring og helse, inklu-
sive dyrs behov for å leve ut sin naturlige subjektivitet og sosialitet. Den mer
partikulære, unike omsorgen, av den typen jeg har fortalt om i denne avhand-
lingen – den jeg har kalt kulturlig sosialitet og som produseres i lokale fjøskul-
turer – vil nok i Nationen ha en tendens til bli presentert som lettere underhold-
ningsstoff i Lørdagsbilaget eller under vignetten “Olga Meyers dyrehistorier.”

292 Kapittel 10. Bonden, familien og naturen

Så hva er ei ku?
Begynnelsen av denne avhandlingen (kapitlene 2, 3 og 4) handlet om fjøskul-
turer. Med en posthumanistisk vinkling – både inspirert av aktør-nettverkteori
og Gregory Batesons utvidede behaviorisme – prøvde jeg å få fram hvordan kyr
sosialiseres inn i løsdriftfjøsets system. Jeg argumenterte for at dette systemet
er laget for å utnytte kyrnes handlekraft – inklusive det jeg argumenterer for at
er deres subjektivitet – i produktiv øyemed. Vi så eksempler på hvordan fjøs-
kulturer kan variere fra et fjøs til et annet, og jeg prøvde å vise hvordan ulike
fjøskulturer skapes og opprettholdes gjennom ulike samhandlinger (metakom-
munikasjoner) som involverte både mennesker, maskiner og kyr. Fjøskulturer
bestod av ulike distribueringer av subjektivitet og handlekraft. Disse distribue-
ringene krysser grensene mellom maskinen, dyret og mennesket. Kyr kan være
subjekter, de kan utøve subjektive og rasjonelle handlinger, selv om dette ikke
betyr at kyr og mennesker er like. Likeså kan maskiner være med og produsere
bestemte subjektposisjoner, så som produktive kyr og sentrert eller desentrert
kontroll. Maskinene kan også ha handlekraft, være aktanter. Jeg argumenterte
imidlertid for at det er problematisk å snakke om maskiner i seg selv som sub-
jekter, selv om de godt kan iscenesettes som aktanter. Maskinen lar seg ikke isce-
nesette som subjekt – i vårt møte med den – på samme måte som kua gjør. Alt er
både essens og relasjon, og selv om kuas ulike subjektposisjoner blir iscenesatt
i møter med andre (kyr, såvel som mennesker og maskiner), så kan ikke denne
subjektiviteten reduseres til disse møtene. Det er noe med kuas (som med men-
neskets) vesen som er essensielt forskjellig fra en maskins vesen.
I den grad de tre første kapitlene svarer på spørsmålet “hva er ei ku?”, så
er kanskje det helt korte svaret som kan gis at en ku er et produktivt subjekt. I
Forskrift om hold av storfe og svin 59 er det en formulering som tematiserer denne
rollen på en litt paradoksal måte. I paragraf 13 står det: “Ved datastyrt individu-
ell fôring, skal antall dyr pr fôringsautomat være tilpasset dyras behov og produksjons-
nivå.” Dyras behov er noe som kan sies å tilhøre dyra som “individer.” Kua vet
59 Gitt av Landbruksdepartementet, den 15.10.1996.
293

294 Så hva er ei ku?
direkte om dens behov blir dekket eller ikke, i den forstand at den kan trives
eller mistrives. Dyras produksjonsnivå derimot, er en helt annen størrelse. Dyra
kjenner ikke denne størrelsen selv, de aner ikke noe om den. Men det er i kraft
av å være handlende subjekter som “har” individuelle behov at kyr kalles inn
i et produktivt regime hvor de iscenesettes som noe som også “har” produk-
sjonsnivåer.
I kapittel 5 skisserte jeg hvordan mange av de maskinene, menneskene og
praksisene som jeg beskrev i kapittel 2, 3 og 4 inngår i et ganske omfattende
teknovitenskapelig system, og i kapittel 6 skisserte jeg den historiske framveks-
ten av dette systemet: NRFs populasjonsgenetiske imperialisme, det vil si den
organisatoriske, tekniske og vitenskapelige integreringen av norske melkekyr
til én populasjon. Denne populasjonen er et biologisk makrofenomen, men jeg
prøvde å vise hvordan denne populasjonen kun blir synlig gjennom helt kon-
krete og lokale statistisk signifikante forskjeller (så som G© for melkemengde).
Hvis man ikke hadde vært i stand til å produsere slike statistiske forskjeller, så
hadde man heller ikke hatt noen grunn til å anta at Norges NRF-kyr var gene-
tisk integrert i én populasjon. De statistiske forskjellene vitner imidlertid om en
slik integrering – slik vitenskap kan produsere troverdige vitner. De statistiske
forskjellene, slik de fysisk kommer ut av datamaskiner, vitner om eller konden-
serer en omfattende kommunikasjon, en omfattende flyt av data, mennesker og
oksesæd. Flyten formidles av storfedatabasen og avlsoksenes satellitter – kon-
trollassistentene, veterinærene og inseminørene for å nevne noen, men også av
mobile dypfrysere for oksesæd, telelinjer, veier og togbaner. De statistiske for-
skjellene kondenserer altså en storfepopulasjon som eksisterer i kraft av å være
en ganske godt integrert blanding av teknologi, vitenskap, natur og kultur: en
kyborg på populasjonsnivå. De siste årene har dataprogrammet Avl i buskapen
og dets mange medhjelpere sørget for at over 300 000 insemineringer (hvorav
omtrent 250 000 vellykkede) hvert år skjer på grunnlag av (noen av) storfedata-
basens 41 avlbare egenskaper, og i tråd med både de sentrale avlsmyndighete-
nes avlsstrategi og de enkelte bønders avlsønsker for de enkelte kyrne.
Det kapittel 6 forteller oss om hva en ku er, kan altså summeres opp ved å
si at en kupopulasjon eksisterer i kraft av å være et sett normative avlsmessige
framskritt, synlige som et sett objektive statistiske forskjeller, et sett G© for de
egenskapene som NRF avler på.
Kapittel 7 var et slags mellomspill, gitt av et et ønske om å vise hvor mang-
foldig “moderne” feavl kan være – ved å sammenligne med avlen av Aberdeen-
Angus, og av et ønske om å vise at dette mangfoldet godt kan beskrives ved å

Så hva er ei ku? 295
være teoretisk mangfoldig – i tråd med Latours anbefalinger i Irreduksjoner, men
ikke i tråd med hans metaforisk konsistente Pasteurization of France. I den grad
dette kapitlet svarer på spørmålet “hva er ei ku?”, så er kanksje det helt korte
svaret det gir at “ei ku er så mangt.”
I første halvdel av kapittel 8 presenterte jeg det problematiske i forholdet
mellom en organisasjon som legitimerte seg retorisk gjennom en likhetsideo-
logi, og som samtidig var helt avhengig av en sterk sentralmakt og en stor og ly-
dig medlemsmasse for å kunne gjennomføre sin populasjonsgenetiske avl. Men
selv om sentralmakten i NRF er stor, og likhetsideologien noen ganger mister
troverdighet så vi også – i andre halvdel av kapittel 8 – at “sentralmakten” spil-
les ut i et stort antall, mangfoldige og lokale møter. Dette er møter mellom NRFs
mange utsendinger og bønder, og det er møter hvor det er rom for et mye videre
spekter av interesser enn kun de som bygger sentralmakten stor. Disse “plasma-
relasjonene” peker ikke nødvendigvis i én retning, som innrullerte soldater på
geledd. Det er betydelig rom for lokal autonomi, selv om denne autonomien er
møtets og relasjonens autonomi, ikke nødvendigvis individets.
Der kapittel 6 presenterte NRF-avlens sentralstyrte og spesialiserte avl, pre-
senterte altså kapittel 8 litt av NRF-avlens og NRF-holdets mangfoldighet. Dette
kapittelets svar på spørsmålet “hva er ei ku?” er at NRF-populasjonen er mye
mer mangfoldig enn det bildet man får når man bare ser på den sentrale popu-
lasjonsavlen. For det første har en buskap en arvelig kontinuitet gjennom mor-
datter relasjoner. Denne kan være både lang og stabil, ettersom salg og kjøp av
kviger og kyr ikke er veldig omfattende. For det andre kan en buskap ha arvelig
kontinuitet fordi bonden (muligens i kombinasjon med den lokale kontrollassi-
stenten eller inseminøren) systematisk kan ha valgt okser etter bestemte krite-
rier. NRF-populasjonen består altså av omtrent 20 000 buskaper som er systema-
tisk forskjellige. (Om enn i ulik grad. Noen bønder har avlet mer systematisk på
bestemte egenskaper enn andre.)
I første halvdel av kapittel 9 diskuterte jeg hvordan kyr snakkes om i en po-
litisk og dyrevernetisk diskurs – slik denne artet seg både i samtaler jeg hadde
med bønder og deres familier på Jæren, og i den bygde- og landbruksorienterte
avisen Nationen. Jeg fant et ganske klart mønster, som var likt både i “kjøkken-
bordssamtalene” jeg hadde på Jæren, og i Nationens spalter. Jeg fant at at det å
ta hensyn til dyrs subjektivitet og sosialitet var et viktig praktisk tema. Det er
ikke slik at dyr bare er “midler” (i tråd med Kants kategoriske imperativ, el-
ler Lynn Whites påstått kristne “antroposentrisme”). Dyresubjektiviteten og -
sosialiteten var imidlertid diskursivt delt i to. I diskursivt viktige rom fantes den

296 Så hva er ei ku?
subjektiviteten som husdyretologene studerer som “naturlige adferdsbehov.”
Det var denne som ble politisk, teknisk og landbruksfaglig problematisert, i Na-
tionens spalter, rundt kjøkkenbordene, såvel som i landbruksministerens forsvar
for den nye dyrevernsmeldingen.
Den unike subjektiviteten, hva enten det gjaldt det unike dyrets kreative ev-
ner, eller den unike sosialiseringen inn i spesifikke kulturelle samværsformer
(som ofte var tverrartlige, og som for husdyrs vedkommende ofte inkluderer
interaksjon med mennesker) ble imidlertid diskursivt marginalisert. Denne so-
sialiteten – som jeg kalte “kulturlig subjektivitet og sosialitet” – ble delegert til
det anekdotiske, det underholdende og det upolitiske.
Det dette kapitlet sier om hva en ku er, er for det første at kua både er et mål
for noe annet og et middel i seg selv. Dette så vi også i de første kapitlene – hvor
kua ble subjekt ved å bli interpellert inn i et produktivt regime. I kapittel 9 så vi
hvordan kua også ble diskursivt gjort til noe mer enn et middel. Vi så imidlertid
at selv om dyrevelferden gjør framskritt, så var det en bestemt form for dyrevel-
ferd som ble politisert, nemlig den som skal sørge for å ta vare på dyrenes na-
turlige subjektivitet. Dyrenes unike kulturlige subjektivitet ble diskursivt mar-
ginalisert. Noen ganger er en slik marginalisering sikkert helt uproblematisk –
da det å gi dyrene rom til å leve ut sin naturlige subjektivitet også vil gi dem
rom til deres kulturlige subjektivitet. Andre ganger kan imidlertid dette få uhel-
dige følger, så som når Landbruksdepartementets ensidige fokus på de “objek-
tive velferdsparametre” og generelle, behavioristiske adferdsmønstre gjør den
unike sosialiteten til sirkuselefanten Colonel Joe og dens menneskevenner usyn-
lig, slik at dette lille kollektivet av mennesker og dyr risikerer å måtte rømme
landet, i det objektive dyrevernets navn.
Siste kapittel fokuserte spesielt på bonden, i samproduksjonen av melke-
bonde og melkekyr. Kapitlet illustrerer at jeg godt kunne kalt denne avhandlin-
gen “hva er en melkebonde?” – all den stund jeg fokuserer på samproduksjonen
av mennesker og dyr (og teknologi). Kapitlet undersøkte hvordan melkebon-
den som person – bondens “identitet” – ble formet i hans interaksjon med kyrne,
og det undersøkte hvordan denne identitetsproduksjonen var kjønnet, gjennom
den kjønnede arbeidsdelingen på norske gårder. De siste seksjonene i dette ka-
pitlet fungerer på et vis som en “konklusjon” i denne avhandlingen, i den for-
stand at de lager noen sammenhenger mellom de sentrale tematikkene som
har blitt behandlet tidligere i avhandlingen. Vi så at de subjektposisjonene som
norske mannlige bønder iscenesettes i når de steller sitt storfe, altså de subjekt-
posisjonene som jeg presenterte eksempler på i avhandlingens første kapitler, i

Så hva er ei ku? 297
liten grad har blitt “tradisjonelt” og “kulturelt” tematisert som identitet, slik den
norske mannlige bondens forhold til jorda (og Aberdeen-Angusavlerens for-
hold til buskapen) har blitt tematisert gjennom slektskapsrelasjoner. Vi så imid-
lertid at det fantes andre måter å snakke om sitt forhold til storfeet på. I seksjon
10.9 viste jeg hvordan Oddmund, i møtet med veterinæren og meg, forsvarte
samvirket. Han var stolt av sin buskap som en del av NRF-populasjonen, og av
denne populasjonens samvirkeorganiserte og populasjonsgenetiske avl. Veteri-
næren var stolt av veterinærenes systematiske (og unike) bidrag i denne avlen.
Den samvirkeorganiseringen som Oddmund og veterinæren her forsvarte – og
som var uttrykt ved at buskapen på Line var en del av NRF-populasjonen – er
en organisering som både muliggjør den sterke sentralmakten jeg presenterte i
kapittel 6 og den lokale autonomien jeg presenterte i kapittel 8. Denne organise-
ringen er altså medansvarlig for produksjonen av både en populasjonsgenetisk
avlet storfepopulasjon og, i hvert fall noen ganger, bonden som et verdig sub-
jekt. Altså, organiseringen er medansvarlig for produksjonen av NRF-bonden
som en som er noe, som “har” en identitet, ved at han er en del av dette kollek-
tivet. Han blir det han er både i møte med veterinæren og andre “satellitter” i
dette kollektivet, og i møte med sin egen buskap.
Jeg har presentert flere eksempler på grundig vitenskapelighet i denne av-
handlingen: i løsdriftfjøsets organisering, i NRFs populasjonsgenetiske avl, så-
vel som i den dyreetiske vekten på naturlige adferdsbehov. Dette er en viten-
skapelighet som en tradisjonalistisk anlagt Aberdeen-Angusavler i hvert fall til
dels distanserer seg fra, all den stund den konkurrerer med hans tradisjonelt
ervervede “skilled eye.” Det er ikke en vitenskapelighet som de NRF-bøndene
jeg har studert distanserer seg fra, som om den var i opposisjon til kultur og tra-
disjon. Det er en vitenskapelighet som er kultur. Den er kultur blant annet ved
populasjonsavlens avhengighet av bred lokal tilslutning, ved at forsøksringens
kollokviegrupper iscenesetter bønder samtidig som både “bioingeniører,” fedre
og ektemenn, og ved at kontrollassistenten selvfølgelig tror på det avlsmessige
framskrittet (G© ).
Jeg har forsøkt å behandle natur og kultur symmetrisk i denne avhandlin-
gen. I samme åndedrag som jeg sier at NRFs vitenskap er kultur, er det derfor
viktig å få med at NRFs vitenskapelighet, inklusive deres teknologi, også er na-
tur. Denne teknovitenskapen er natur blant annet ved at den gjennom avlen er
med å produsere kyrnes opplevelse av melkespreng og sult, og ved at den gjen-
nom diverse fôrings- og melketeknologier regulerer melkesprengen og sulten.
Den er også natur ved at det avlsmessige framskrittet er en faktisk egenskap ved

298 Så hva er ei ku?
NRF-populasjonen som populasjon, om enn som en kybernetisk regulert og in-
tegrert populasjon.
*
De økologiske bøndenes avis, Jordvett, trekker på en sentral retorisk ressurs, for-
skjellen på “økologisk” landbruk og “konvensjonelt” landbruk, noen ganger
“industrielt” landbruk. Frasen “konvensjonelt landbruk” går igjen flere ganger
i hvert eneste nummer. Det “konvensjonelle landbruket” er dette tidsskriftets
gode fiende. Når kugalskapen og munn- og klovsyken herjet som verst i euro-
peisk og britisk landbruk nådde denne retorikken også de fleste store norske
mediene. “...tilliten til maten fra et stadig mer industrialisert landbruk svikter,”
skrev Aftenposten. 60 Et “unaturlig landbruk” preget av “industriell stordrift” var
på ville veier, “bare for å presse profitten enda noen prosent oppover,” skrev en
kommentator i VG, og anbefalte “en noe mer økologisk gårdsdrift.” Kommen-
tatoren fortalte oss at
“planteetende dyr ble i flere tiår fôret med ben- og kjøttmel laget av
kadavre, til og med fra deres egen dyreart. Denne dyrekannibalismen
har slått grusomt tilbake. Enda et hensyn er å unngå dyrplageri,
som nå skjer også i meget avansert form gjennom genmanipulering.
Det utvikles nye dyreraser utelukkende med sikte på snarvei til slaktevekt.
Enkelte av dem blir så bevegelseshemmede at vekten piner
dem.” 61
Dagsavisen skrev at “det som skjer, er et resultat av et altfor intensivt, industrielt
landbruk,” og fortsatte:
“Det kan ventes en reaksjon på industrijordbruket, og et oppsving
for økologisk jordbruk. Regjeringen har som målsetting at 10 prosent
av arealet i Norge skal være økologisk dyrket om ti år. Kan hende er
det for beskjedent. Dessverre har bondeorganisasjonene og landbrukets
salgsapparater så langt strittet imot økologisk jordbruk av frykt
for at det kan gi det tradisjonelle jordbruket et stempel av noe mindreverdig.”
62
Jeg er ikke i tvil om at kugalskapen og munn- og klovsyken var og er tragedier,
og at det er helt på sin plass å gi et intensivt, industrielt jordbruk skylda. Og
enkelte nyutviklede dyreraser blir så bevegelseshemmede at vekten piner dem.
60 Aftenposten, 28.02.2001.
61 VG, 02.03.2001.
62 Dagsavisen, 24.12 2000.

Så hva er ei ku? 299
Likevel er det noe problematisk ved den måten retorikken ovenfor har en
tendens til å lage enkle moralske motsetninger på. Jeg tror ikke et øyeblikk på at
grensen mellom godt og dårlig jordbruk og husdyrhold følger grensen mellom
“økologisk” og “konvensjonelt” jordbruk. Det var derfor løsdriftfjøset tiltrakk
meg. I opptakten til denne avhandlingen fortalte jeg om en bonde som lot en
kvige få med seg 4-5 andre kviger når hun skulle flyttes over i kuflokken, slik
at de ble litt flere til å ta støyten. Jeg syntes det var et lite, men godt tiltak i dy-
revelferdens tjeneste. Bonden var imidlertid ingen anti-industriell øko-bonde.
Med over 40 melkende kyr i et nytt og moderne løsdriftfjøs drev han en av Jæ-
rens mer industrielle og intensive melkeproduserende enheter. STS-forskere har
gjort mye for å gjøre “moderne teknologi og vitenskap” – teknovitenskap – til
et mangfoldig, mangerartet, sammensatt og delvis inkonsistent naturkulturelt
fenomen. Jeg har anvendt noen av denne tradisjonens arbeidsmåter og perspek-
tiver på et konkret tilfelle av industrielt jordbruk. Noe av det jeg har oppnådd
er at “industrielt jordbruk” har oppløst seg i mangfoldighet, selv om det fort-
satt eksisterer, og at dets motsetning til det “økologiske” – i hvert fall for meg –
har sluttet å være en universell moralsk rettesnor. Det er mange rom for forbed-
ringer i industrielt jordbruk, men denne avhandlingen har vist at vi skal være
skeptiske til å la enkle ideologiske kategorier lede oss i jakten på disse forbed-
ringene.

300 Litteraturliste

Litteraturliste
Adelsteinsson, Stefan, 1993 Husdyrene i menneskenes tjeneste i Norden. I:
Bjarne Gjeldstad, Nils Kolstad og Kalle Maijala (red.), Husdyr i Norden. Vår
arv – vårt ansvar. Oslo: Landbruksforlaget
Akrich, Madeleine og Latour, Bruno, 1992 A summary of a convenient vocabulary
for the semiotics of human and nonhuman assemblies. I: Wiebe E. Bijker
og John Law (red.), Shaping Technology / Building Society. Cambridge, Mass.:
MIT Press
Allen, Colin, 1998 Assessing animal cognition: Ethological and philosophical
perspectives. Journal of Animal Science 76: 42–47
Andersen, Inger Lise, Færevik, Gry, Bøe, Knut Egil og Bakken, Morten, 2000
Frykt hos griser. I: Elin Kaurstad (red.), Husdyrforsøksmøtet 2000, Ås. Institutt
for husdyrfag, Landbrukshøgskolen
Anderson, Astrid, 1996 Men Play Flutes, Women Bear Children: Sharing places and
sharing blood: Concepts of belonging, growth, and fertility in Wogeo Island, Papua
New Guinea. Oslo: Universitetet i Oslo
Anker, Peder og Rønnow, Tarjei, 2002 Miljø og Menneske: Kritiske perspektiver.
Oslo: Gyldendal
Asdal, Kristin, 2003 Vitenskap som politikk. Produksjoner av en regjerlig norsk natur.
Universitetet i Oslo. Under arbeid
Asdal, Kristin, Brenna, Brita og Moser, Ingunn, 2001 Teknovitenskapelige kulturer.
Oslo: Spartacus
Asdal, Kristin, Brenna, Brita, Moser, Ingunn, Berg, Anne Jorunn og Rustad,
Unni, 1998 Betatt av viten. Bruksanvisninger til Donna Haraway. Oslo: Spartacus
Auberg, Gry, 1997 Variasjon i eteatferd og fôropptak hos storfe i løsdriftfjøs. Ås: NLH,
Institutt for husdyrfag
Bateson, Gregory, 1972 Steps to an Ecology of Mind. New York: Bantam Books
Bateson, Gregory, 1979 Mind and Nature: A Necessary Unity. London: Wildwood
House
Bateson, Mary Catherine, 1984 With a Daughter´s Eye: A Memoir of Margaret Mead
and Gregory Bateson. New York: Morrow
301

302 Litteraturliste
Berminge, Kerstin, 1998 Två etologer: en vetenskapsteoretisk analys av Konrad Lorenz´
forskarutveckling jämförd med Niko Tinbergens. Göteborg: Institutionen för
vetenskapsteori, Göteborgs universitet
Boye, Karin, 1935 För trädets skull. Stockholm: Bonniers
Bruflot, Rune, 1999 Hundre år med husdyrkontrollen. Oslo: TINE Meierier
Bruun, Jens, Lindtner, Christian og Nielsen, Peter Boile, 1982 Buddhismen. Tanker
og livsformer. Copenhagen: Gyldendal
Buber, Martin, 1992 Jeg og du. Oslo: Cappelen. [1923]
Butterfield, Herbert, 1931 The Whig Interpretation of History. London: Bell
Bækkedal, Helge, 1980 NRF og norsk feavl. Oslo: Landbruksforlaget
Børresen, Bergljot, 1996 Den ensomme apen. Oslo: Gyldendal
Børresen, Bergljot, 1997 Er respekt for livet forenelig med jegerufølsomhet. Samtiden
(5/6)
Baardseth, Karsten, 1966 Kort orientering om statsagronom Johan Lindeqvist i samband
med reising av et minnesmerke ved Norges Landbrukshøgskole. Ås: NLH
Calder, Nigel, 1983 Nøkkelen til universet. En reportasje fra partikkelfysikken. Oslo:
Universitetsforlaget
Callon, Michel, 1986 Some elements of a sociology of translation: domestication
of the scallops and the fishermen of St. Briuc Bay. I: John Law (red.), Power,
Action and Belief. London: Routledge and Kegan
Callon, Michel, 1998 The Laws of the Markets. Oxford: Blackwell
Callon, Michel, 1999 Actor-network theory—the market test. I: John Law og
John Hassard (red.), Actor Network Theory and After. Oxford: Blackwell and the
Sociological Review
Callon, Michel og Latour, Bruno, 1992 Don´t throw the baby out with the Bath
school! A reply to Collins and Yearley. I: Andrew Pickering (red.), Science as
Practice and Culture. Chicago: The University Of Chicago Press
Callon, Michel og Rabeharisoa, Vololona, 1998 Articulating bodies: The case of
muscular dystrophies. I: M. Akrich og M. Berg (red.), Bodies on Trial: Performance
and Politics in Medicine and Biology. Durham, N.Ca: Duke University
Press
Collins, Harry M. og Yearley, Steven, 1992 Epistemological chicken. I: Andrew
Pickering (red.), Science as Practice and Culture. Chicago: The University Of
Chicago Press

Litteraturliste 303
Commoner, Barry, 2002 Unraveling the DNA myth. The spurious foundation of
gentic engineering. Harper´s Magazine February
Dahl, Hans Fredrik (red.), 1978-1981 PaxLeksikon, Oslo. Pax Forlag
Dale, Erling Lars, 1999 De strategiske pedagoger. Pedagogikkens vitenskapshistorie i
Norge. Oslo: Ad notam Gyldendal
Daugstad, Gunnlaug, 2001 Slektskap og jord på gårdsbruk i en vestnorsk bygd.
I: Marit Melhuus og Signe Howell (red.), Blod – tykkere enn vann? Betydninger
av slektskap i Norge. Bergen: Fagbokforlaget
Døving, Runar, 1997 Fisk – En studie av holdninger, vurderinger og forbruk av fisk i
Norge. Lysaker: Statens institutt for forbruksforskning
Døving, Runar, 2001 Vaffelhjertets makt. I: Erling Dokk Holm og Siri Meyer
(red.), Varene tar makten. Oslo: Gyldendal
Ekai, 1994 The gateless gate. I: Paul Reps og Nyogen Senzaki (red.), Zen Flesh,
Zen Bones. London: Shambhala Publications
Ericsson, Kjersti, 1999 Å leve med vedheng. Med kvinnelighet på slep i arbeidslivet.
I: Cathrine Sandnes, Beate Nossum og Christina Smith-Erichsen (red.),
Matriark. Nesten sanne historier om å være kvinne. Oslo: Gyldendal
Filseth, Oddmund, 1993 Kunstig sædoverføring. Fra ide til seminavl. Hamar: Norsk
Rødt Fe
Fossen, Erling, 2000 Antinatur. Natur som ideologi. Oslo: Pax Forlag
Fraser, A.F. og Broom, D.M., 1974 Farm Animal Behaviour and Welfare. New York:
CABI Publishing
Friedman, Robert Marc, 1989 Appropriating the Weather: Vilhelm Bjerknes and the
Construction of a Modern Meteorology. Ithaca, N.Y.: Cornell University Press
Fürst, Elisabeth L´Orange, 1995 Mat – et annet språk. Rasjonalitet, kropp og kvinnelighet.
Oslo: Pax
Fyrand, Ole, 2002 Berøring. Oslo: Pantagruel forlag
Garborg, Arne, 1998 Fred. Oslo: Aschehoug
Geertz, Clifford, 1993 The Interpretation of Cultures. London: Fontana Press
Gibson, James J., 1979 The Ecological Approach to Visual Perception. Boston:
Houghton Mifflin
Gjeldstad, Bjarne, 1993 Nordens husdyr: En presentasjon. I: Bjarne Gjeldstad,
Nils Kolstad og Kalle Maijala (red.), Husdyr i Norden. Vår arv – vårt ansvar.
Oslo: Landbruksforlaget

304 Litteraturliste
Gullestad, Marianne, 1989 Kultur og hverdagsliv: på sporet av det moderne Norge.
Oslo: Universitetsforlaget
Guzmán Gallegos, Maria, i trykken Når dyr blir til kjøtt: Skeptiske forbrukere
og kampen om etisk produksjon. I: Jon Almås, Jacobsen og Johnsen (red.), De
nye matspørsmålene. Oslo: Abstrakt forlag
Haraway, Donna, 1991 Simians, Cyborgs and Women: The Reinvention of Nature.
New York: Routledge
Haraway, Donna, 1995 Samtaler av en annen verden, lokale uttrykk, verdslige
emner. I: Kristin Asdal, Brita Brenna, Ingunn Moser og Nina Refseth (red.),
En kyborg til forandringe – Nye politikker i moderne vitenskaper og teknologier. Univeritetet
i Oslo: TMV-senteret
Haraway, Donna, 1996 Modest witness: Feminist diffractions in science studies.
I: Peter Galison og David J. Stump (red.), The Disunity of Science. Stanford, California:
Stanford University Press
Haraway, Donna, 1997 Modest Witness@Second Millennium.Femaleman meets Oncomouse:
Feminism and Technoscience. New York: Routledge
Hasund, Sigvald, 1932 Vårt landbruks historie. Oslo: Aschehoug
Henningsen, Erik og Vike, Halvard, 1999 Folkelig elitisme? Om offentlighetens
kultur i Norge. Norsk Antropologisk Tidsskrift (2): 152–167
Holy, Ladislav og Stuchlik, Milan, 1983 Actions, Norms and Representations: Foundations
of Anthropological Inquiry. Cambridge: Cambridge University Press
Husdyrforsøksmøtet (red.), 1990 Husdyrforsøksmøtet husdyr, Ås. Statens fagtjeneste
for landbruket
Husdyrforsøksmøtet (red.), 1992 Husdyrforsøksmøtet, Ås. Statens fagtjeneste for
landbruket
Husdyrforsøksmøtet (red.), 1994 Husdyrforsøksmøtet, Ås. NLH-Fagtjenesten
Husdyrforsøksmøtet (red.), 1996 Fortrykk: Husdyrforsøksmøtet 1996, Ås. Forskningsparken
i Ås
Husdyrforsøksmøtet (red.), 1998 Husdyrforsøksmøtet 1998, Ås. Forskningsparken
i Ås
Hviid Nielsen, Torben, Monsen, Arve og Tennøe, Tore, 2000 Livets tre og kodenes
kode: Fra genetikk til bioteknologi, Norge 1900-2000. Oslo: Gyldendal
Ingold, Tim, 1994 What is an Animal? London: Routledge
Ingold, Tim, 2000 The Perception of the Environment: Essays on Livelihood, Dwelling
and Skill. London: Routledge

Litteraturliste 305
Iversen, Johs., 1930 Østfold landbruksselskaps 100-årsberetning, 1830-1930
Kalland, Arne og Rønnow, Tarjei, 2001 Miljøkonflikter: om bruk og vern av naturressurser.
Oslo: Unipub forlag
Kardel, Iben, 1997 The Last Great Race and its Contestants: An Anthropological Account.
Oslo: Universitetet i Oslo
Kauffman, Stuart, 1993 The Origin of Order: Self Organization and Selection in Evolution.
New York: Oxford University Press
Kaurstad, Elin (red.), 2000 Husdyrforsøksmøtet 2000, Ås. Institutt for husdyrfag,
Landbrukshøgskolen
Keller, Evelyn Fox, 1983 A Feeling for the Organism: The Life and Work of Barbara
McClintock. New York: W.H. Freeman and Company
Kevles, Daniel J., 1986 In the Name of Eugenics: Genetics and the Uses of Human
Heredity. Berkeley: University of California Press
Kirkebøen, Geir, 1993 Psykologi, informasjonsteknologi og ekspertise. Oslo: Universitetet
i Oslo
Knorr-Cetina, Karin, 1995 Laboratory studies. The cultural approach to the study
of science. I: Sheila Jasanoff, Gerard E. Markle, James C. Petersen og Trevor
Pinch (red.), Handbook of Science and Technology Studies. London: Sage
Kurlansky, Mark, 1997 Cod: A Biography of the Fish that Changed the World. New
York: Walker
Landbruksdepartementet, 2002 St.meld. nr. 12 (2002-2003): Dyrehold og dyrevelferd.
Landbruksdepartementet
Landbruksdirektøren, 1948 Melding om de offentlige tiltak til ophjelp av landbruket
i året 1948. Oslo: Landbruksdirektøren
Landmark, Th, 1895 Vor husdyravl og dyrskuet i Ås. Norsk Landmandsblad ss.
325 – 328
Latour, Bruno, 1987 Science in Action: How to Follow Scientists and Engineers
Through Society. Milton Keynes: Open University Press
Latour, Bruno, 1988 The Pasteurization of France. Cambridge, Mass.: Harvard
University Press
Latour, Bruno, 1993 We Have Never Been Modern. New York: Harvester Wheatsheaf
Latour, Bruno, 1996 Aramis, or The Love of Technology. Cambridge, Mass.: Harvard
University Press

306 Litteraturliste
Latour, Bruno, 1998 To modernize or to ecologize? That´s the question. I: N. Castree
og B. Willems-Braun (red.), Remaking Reality: Nature at the Millennium.
London: Routledge. Norsk oversettelse i Asdal et al. 2001; nettversjon på
http://www.ensmp.fr/ latour/Articles/73-7thcity.html
Latour, Bruno, 1999 On recalling ANT. I: John Law og John Hassard (red.), Actor
Network Theory and After. Oxford: Blackwell and the Sociological Review
Latour, Bruno, 2000 A well-articulated primatology – Reflexions of
a fellow-traveller. I: Shirley Strum og Linda Fedigan (red.), Primate
Encounters. Chicago: University of Chicago Press. Se også
http://www.ensmp.fr/ latour/Articles/74-primatology.htm
Latour, Bruno og Woolgar, Steve, 1979 Laboratory Life: The Social Construction of
Scientific Facts. Beverly Hills: Sage Publications
Law, John, 1987 Technology and heterogeneous engineering: The case of the
Portugese expansion. I: Wiebe E. Bijker, Thomas P. Hughes og Trevor J. Pinch
(red.), The Social Construction of Technological Systems. London: The MIT Press
Law, John, manuskript The Method Assemblage: Knowing and Making Worlds
Law, John og Hassard, John, 1999 Actor Network Theory and After. Oxford: Blackwell
and the Sociological Review
Lien, Marianne, 1987 "Fra bokna fesk til pizza": Sosiokulturelle perspektiver på mat
og endring av spisevaner i Båtsfjord, Finnmark. Oslo occasional papers in social
anthropology. 18. Oslo: Universitetet i Oslo
Lien, Marianne E., Lidén, Hilde og Vike, Halvard, 2001 Likhetens paradokser: Antropologiske
undersøkelser i det moderne Norge. Oslo: Universitetsforlaget
Lindeqvist, Johan, 1859 Om offentlige foranstalninger til husdyravlens fremme i
Norge. Christiania
Loe, Erlend, 2000 L: Roman. Oslo: Cappelen
Lovelock, James, 1988 The Ages of Gaia: A Biography of our Living Earth. The Commonwealth
Fund Book Program. Oxford: Oxford University Press
Lyotard, J-F, 1979 The Postmodern Condition. Manchester: Manchester University
Press
Malinowski, Bronislav, 1922 Agronauts of the Western Pacific. London: Routledge
and Kegan Paul Lt
Mayr, Ernst, 1982 The growth of biological thought: Diversity, evolution, and inheritance.
Cambridge, Mass.: Belknap Press
Melkild, Mildrid, 1999 Seterbruk og bruk av setra : utviklinga i seterbruket i ei Nordmørsbygd
ca. 1750-1950 og bruk av setra til fritidshus ca. 1950-1996. Oslo: Universitetet
i Oslo

Litteraturliste 307
Meyer, Olga, 1996 Dyrehistorier i Nitimen. Oslo: Samlaget
Mol, Annemarie, 1998 Missing links, making links: The performance of some
artheroscleroses. I: Annemarie Mol og Marc Berg (red.), Differences in Medicine:
Unravelling Practices, Techniques and Bodies. Durham, NCa.: Duke University
Press
Moser, Ingunn og Law, John, 1998 ´Making Voices´: New Media Technologies, Disability,
and Articulation. Paper presented to Politics of Technology, 1998
NECSTS Workshop, Maastricht, Netherlands, 13-16th May
Moser, Ingunn og Law, John, 1999 Good passages, bad passages. I: John Law
og John Hassard (red.), Actor Network Theory and After. Oxford: Blackwell and
the Sociological Review
Nordseth, Ketil, 1998 Avlsplanlegging i buskapen. Buskap (3): 50 – 51
Noske, Barbara, 1997 Beyond Boundaries: Humans and Animals. Montreal: Black
Rose Books
NRF, 1999 Oksekatalog 1999-2000. Hamar: Norsk Rødt Fe
Nørretranders, Tor, 1991 Mærk Verden: En beretning om bevisthet. København:
Gyldendal
Nyhus, Gunnar, 1990 Norge rundt med NRF. Oslo: Landbruksforlaget
Overskott, Svein, 1987 Teori til praksis: Festskrift til Harald Skjervold i anledning
hans 70-års dag 8 mars 1987. Oslo: Norske melkeprodusenters landsforbund,
NRF, m.fl.
Pickering, Andy, 2001 In the thick of things. Presentert på konferansen Taking
Nature Seriously, University of Oregon, 25-27 Feb 2001. Tilgjengelig fra
http://www.soc.uiuc.edu/faculty/pickerin/itt.pdf
Prosch, Victor, 1872 Avlens almindelige Love: med særligt Hensyn til Huusdyren. København
Reinton, Lars, 1955 Sæterbruket i Noreg. Oslo: Aschehoug
Risan, Lars Christian, 1997a Artificial life: A technoscience leaving modernity. TMVskrift
nr. 23, TMV-senteret
Risan, Lars Christian, 1997b "Why are there so few biologists here?" – Artificial
Life as a theoretical biology of artistry. I: Phil Husbands og Inman Harvey
(red.), Fourth European Conference on Artificial Life, London. MIT Press
Risan, Lars Christian, 1999 Norge har blitt ett fjøs (nesten) – om organisering
av den norske storfebestanden. Oslo: Forskningsrådet. Tilgjengelig fra
http://program.forskningsradet.no/skikt/frisan.php3

308 Litteraturliste
Risan, Lars Christian, 2001 Om hvordan dyr spiller en rolle for hvordan vi forstår
de som forstår dem. Norsk Antropologisk Tidsskrift 12 (4): 273–284
Rowell, Thelma, 2000 A few peculiar primates. I: Shirley Strum og Linda Fedigan
(red.), Primate Encounters. Chicago: University of Chicago Press
Sacks, Oliver, 1996 En antropolog på Mars – Syv paradoksale fortellinger. Oslo: Cappelen
Sahlins, Marshall, 1963 Poor man, rich man, big man, chief: Political types in
Melanesia and Polynesia. Comparative Studies in Society and History 5: 285–300
Scheper-Hughes, Nancy og Lock, Margaret, 1987 The mindful body: A prolegomenon
to future work in medical anthropology. Medical Anthropology Quarterly
1 (1): 6–41
Shapin, Steven og Schaffer, Simon, 1985 Leviathan and the Air-Pump: Hobbes,
Boyle, and the Experimental Life. Princeton, N. J.: Princeton University Press
Skjervold, Harald, 1960 Oksepolitikk og seminavl. I: Bedre utbytte av ku og Gris.
Av de beste artikler i Buskap og Avdrått gjennom 10 år. Gjøvik: Forlag Buskap og
Avdrått AS. Oprinnelig trykket i Buskap og Avdrått, nr 2, 1956
Skogstad Aamo, Eiliv, 1982 Satellitt i vindjakke. Oslo: Landbruksforlaget
Slagstad, Rune, 1998 De nasjonale strateger. Oslo: Pax Forlag
Smedal, Olav, 2001 Introduksjon. I: Signe Howell og Marit Melhuus (red.), Blod
er tykkere enn vann. Bergen: Fagbokforlaget
Solheim, Svale, 1952 Norsk sætertradisjon. Oslo: Aschehoug
Sørhaug, Tian, 1996 Fornuftens fantasier. Oslo: Universitetsforlaget
SSB, 1992 Tidsbruk og Tidsoppfatning. 1970-90
Star, Susan Leigh, 1991 Power, technologies and the phenomenology of conventions:
On being allergic to onions. I: John Law (red.), A Sociology of Monsters?
Essays on Power, Technology and Domination. London: Routledge
Stengers, Isabelle, 1997 Power and Invention: Situating Science. Minneapolis: University
of Minnesota Press
Stengers, Isabelle, 2000 God´s heart and the stuff of life. The Warwick Journal of
Philosophy 9
Syrstad, Ola, 1999 Arv og avl før arvelovene. Buskap (4)
Thorsen, Liv Emma, 1993 Det fleksible kjønn: Mentalitetsendringer i tre generasjoner
bondekvinner 1920-1985. Oslo: Universitetsforlaget
Tinbergen, Niko, 1951 The study of Instinct. Oxford: Oxford University Press

Litteraturliste 309
Traweek, Sharon, 1988 Beamtimes and Lifetimes: The World of High Energy Physicists.
Cambridge, Mass.: Harvard University Press
Traweek, Sharon, 2001 Kropper som bevis: Lov og orden, sexy maskiner og erotikken
i feltarbeidet blant fysikere. I: Kristin Asdal, Brita Brenna og Ingunn
Moser (red.), Teknovitenskapelige kulturer. Oslo: Spartacus
Treimo, Hans Henrik, 2001 Aberdeen-Angus: The Construction and Maintenance of
a Beef Cattle Breed in Scotland. Oslo: Universitetet i Oslo
Tveite, Stein, 1959 Jord og gjerning: Trekk av norsk landbruk i 150 år: Det Kongelige
selskap for Norges vel, 1809-1959. Kristiansand: I kommisjon hos Bøndenes forlag
Varela, Francisco J., Thompson, Evan og Rosch, Eleanor, 1991 The Embodied
Mind: Cognitive Science and Human Experience. Cambridge, Mass.: MIT Press
Vincenzi, Christopher, 1998 Crown Power, Subjects and Citizens. London: Printer
Vogt, Sidsel, 1983 Kvinner og arbeid 1750-1914 i England og Frankrike: En oversikt
over kvinnehistorisk forskning, bind 3/83 av Arbeidsnotat. Oslo: NAVFs sekretariat
for kvinneforskning
White Jr., Lynn, 1997 The historical roots of our ecological crisis. I: Leon Klinkers,
Nico Nelissen og Jan van der Straaten (red.), Classics in Environmental
Studies. Utrecht: International Books
Witoszek, Nina, 1998 Norske Naturmytologier. Oslo: Pax
Woolgar, Steve, 1991 Configuring the user: The case of usability trials. I: John
Law (red.), A Sociology of Monsters: Essays on Power, Technology and Domination.
London: Routledge
Wriedt, Christian, 1926 Arvelæren og den økonomiske husdyravl. Oslo: Cappelen
Ødegård, Andres K., 2000 Avl for alle: NRF-avlen gjennom 40 år. Hamar: GENO
Østnor, Lars, 1997 Respekt for dyrenes liv. Samtiden (5/6)