Byen og strilelandet - Grind

KULTURHISTORISK VEGBOK. TEMA
ANDERS BJARNE FOSSEN
BYEN OG STRILELANDET
«Stranden var proppfull av lørdags eftermiddagstrafikken.
Strilene kom i rekker, halveis sperrende gaten, menn og kvinner med
armene om hver andres skuldrer og tiner i hen dene. De stabbet ivei med
de korte, stive ben i de veldige sjø støvler, mens det brune sneslaps sprøitet
op og til sidene, og strile lukten stod som en os omkring dem. Kom det noen
i veien for dem, slapp de ikke taket for å gi plass, folk fikk hytte seg så
godt de kunde. Kjerringer og småbarn som ikke hurtig nok sprang til side,
veltet de over ende og skrevde urokkelig videre, uten så meget som å
verdige de falne et øiekast. Efter nølerne av Fana- og Nattlands- bøndene
travet avsted for overbøid med rømme bøtter i hendene og på ryggen
tomme sur melks bøtter, som nådde dem fra nakken helt ned på de hvite
vadmels kofte skjøter. ... Tjenestepiker med kurver på armen, som skulde
efter varmt brød til søndagen, da bakerne holdt hviledag, stod i klynger
og sendte slagord og vittigheter efter sine arvefiender, strilene, som
i ufor styrrelig ro hverken så eller hørte.»
Det er Amalie Skram som gir oss dette uforlignelige samtidsbildet av et
spennings fylt kulturmøte, i roman serien om Hellemyrsfolket. Forholdet
mellom Bergen og nabo distriktene, til daglig kalt Strile lan det, har opp
gjennom århund rene rommet større motsetninger enn samkvemmet
mellom noen annen norsk by og dens nærmeste omland.
«Triangelen» på Fisketorget i Bergen omkring 1865; det klassiske møtestedet
mellom strilene og bergenserne.
Masfjorden
Fedje
Modalen
Austrheim
Radøy
Lindås
Meland
Øygarden Osterøy
Askøy Åsane
Arna
Fjell
Samnanger
Fana
Sund
Os
Austevoll
«Strilelandet». Avgrensningen på kartet dekker
grovt sett det gamle Nordhordland fogderi.
71

72
BYEN OG STRILELANDET KULTURHISTORISK VEGBOK. TEMA
STRILELANDET.
«DET GRÅ RIKET»
La oss først gjøre det klart hva vi mener
med begrepene «strilelandet» og «stril».
«Strilelandet» er vel for de fleste et noe
uklart begrep. Det er ikke merkelig. Det
har i grunnen alltid vært tåket og diffust.
Hva ordet «stril» kommer av, er like
usik kert, og forklaringene har vært mange.
Første gang vi møtet ordet «stril» i
skrevne kilder, er i 1723, i et lite skrift av
en ukjent forfatter fra Osterøy (R414).
Skriftet sikter mot «at beskrive de her i
Bergenshuus Lehn og udi Osterfjorden bosiddende
Striiler, deris Optugtelse, Sprog, Klædesdragt,
Arbeide, Skick och Ceremoniel»;
Forfatteren deler inn byggerne i lenet inn
i tre grupper; «Wosser», «Hardangere» og
«Haarder». «Haardene boer udi Nordhordlehns
Fougderi av 6 Præstegield och mere» og
disse hordene, særlig de som bor i Oster -
fjorden, «kaldes gemeenlig af alle Mennisker
Striiler». Vår ukjente ostring avgrenser
altså strilelandet til Nord hordland fogderi.
JOHAN SEBASTIAN WELHAVEN, velkjent
både med Bergen by og nabodistriktene, er
mindre presis i sin avgrensning. I boken
«Billeder fra Bergenskanten» (1842) skriver
han følgende:
«Det er et Folkeferd som hedder Striler. De
beboe et Stykke af Bergens Stift, der kaldes
Strilelandet. Denne Angivelse er nesten ligesaa
usikker og løs som Bestem melsen af de germanske
Stammer hos Tacitus; men det er også
vanskelig at komme Tingen nærmere. Det er
noget gaadefult ved Strilenavnet. Snart vil man
Det grå riket. Fra Skogsvåg i Øygarden. Vi ser innover mot Herdelvær og Breiviksund.
Torghandelen over disk avløste etter 1911 den eldre formen for direktesalg fra fiskernes båter
ved Strandkaien og Zachariasbryggen.
have det utstrakt over den hele Vestkyst til Stat,
og snart ind skrænkes det til Bergens Omegn;
men i begge tilfælde har det hos alle For tællerne
en egen Klang. ... Med Alt dette ved man
endu ikke Grændserne for denne merkelige
Nation. I Bergen troer man helst, at det
ind skrænker sig til Hordaland» (R283).
Han lanserer altså hele tre teorier:
Strilelandet er hele Vestlandsdistriktet fra
Stad og sørover, det omfatter Bergens aller
nærmeste nabodistrikt eller, etter de fleste
bergenseres mening, hele Hordaland fylke
eller Søndre Bergenhus amt, som navnet
lød på Welhavens tid.
Det er nå stor enighet om at det er den
ukjente ostringen, kanskje en embets -
mannsfrue, som i sin krønike fra 1723
kommer nærmest den korrekte geografiske
avgrensningen. Ut fra felles næringsgrunnlag
og kulturtrekk er det rimelig å si
at strilelandet omfatter distriktene rundt
Bergen fra Selbjørns fjorden og Bjørnefjorden
i sør til grensen mot Sogn og Fjordane
i nord, og fra skjærgården i vest til
Voss og Kvam kommuner i øst. Denne
avgrens ningen, som grovt sett dekker det
gamle Nord hordland fogderi, skulle da
omfatte de nåværende kommunene Auste -
voll, Sund, Fjell, Øygarden, Fedje, Askøy,
Meland, Radøy, Austrheim, Lindås,
Masfjorden, Modalen, Osterøy, Os og
Samnanger, foruten de tidligere kom munene
Åsane, Arna, Fana og Laksevåg, fra
1972 inn lemmet i Bergen by.
Nå ble ikke strilene oppfattet som en
enhetlig gruppe, men gjerne inndelt i to
Potetbåtene fra Fitjar var et fast innslag
i havnebildet. Historisk rekonstruksjon.
KULTURHISTORISK VEGBOK. TEMA
hovedgrupper etter geografiske kriterier.
Innlandsstrilene (fjordstrilene, kipe stri lene)
bodde øst for byen og hav strilene (fiske -
strilene) vestenfor. Innlands strilene var i
første rekke jordbrukere, mens havstrilene
ernærte seg av det havet gav. Men alle
levde de både av jordbruk og fiske.
Mellom disse to hovedgruppene – innlandsstriler
og havstriler – var det forskjeller
i levemåte, inntektsforhold og
kulturelle ytringer. Innlandsstrilene anså
seg selv å stå høyt over havstrilene – en
oppfatning som bergenserne i stor grad
delte, det være seg den jevne mann eller
byens embetsstand.
Like uklar som strilelandets grenser er,
er opprinnelsen til navnet «stril». En teori
fører det tilbake til Håkon Håkonssons
saga, der det nevnes en STEINGRIM STRYL
som gav Håkon kongs navn i Bjørgvin. En
annen teori utleder det fra et gammelnorsk
ord som betyr «grå» eller «blankslitt»,
og henspeiler på de nakne værbitte
områdene som utgjør en så stor del av
strilelandet – «det grå riket» – som det da
gjerne er blitt kalt.
NÆRINGSGRUNNLAGET
Fattigdommen som satte strilelandet i en
særstilling mellom distriktene i Norge, må
vi søke forklaringen på i naturfor holdene
og i næringsgrunnlaget. Fiske strilene fra
Sund til Fedje befant seg i en ugunstig
posisjon, til tross for nabo skapet til havet.
Småfisket foregikk året rundt, gjerne i
nærmeste våg eller fjord. Det gjorde at de
alltid hadde middags mat og litt fisk for
salg. Men det fisket som skulle gi alt det
andre en familie trengte, i første rekke sesongfiskeriene
etter sild, – foregikk fjernt
fra strile landets kyster. Det gjaldt ikke
minst det viktigste fisket, vårsildfisket,
«norda fiskje» på strekningen fra Sunnfjord
til Nordfjord. Fra slutten av februar ble
det avløst av «sørafiskje» i områdene rundt
Karmøy (T100).
Begge fiskeriene var enormt rike, fra
sildeinnsiget begynte for alvor i 1808.
Strilen befant seg omtrent midt mellom
dem, og hvis han ville delta i dem begge,
måtte han utruste seg for en 10-ukers ferd
hvert år til områder som strakte seg fra
Kalvåg nordvest for Florø til Skudenes -
havn sørligst på Karmøy. Ut rustningen var
kostbar; en trengte større farkoster enn de
vanlige femæringene og seksærin gene.
Garnbåten alene kostet rundt 30 spesi -
daler. Garn, klær og mat varer la be slag på
ytterligere 30-40 daler. Så kom enda noen
daler til husvære under selve fisket.
For fiskere som bodde nærmere feltene
enn havstrilene, var situasjonen en annen.
De kunne i større grad fiske med små -
båter og på alle måter ha en rimeligere
utrustning. Etter hvert som bergens kjø p -
mennenes privilegerte stilling innenfor
fiske tilvirkning og fiske handel ble svekket,
ble det dessuten etablert en rekke salterier
lang kysten der fisket fore gikk, samtidig
som silden i økende grad ble eksportert i
skarpt seilende jakter som bygdefolket selv
eide. På en helt annen måte enn i strile -
landets kystområder fikk altså fisker -
befolkningen i nord og sør del i den
Naturressursene ble godt utnyttet.
Poteter ble dyrket på mange holmer. Færingen
og kipen var viktige transportredskaper.
vel stand fiskeriene kunne gi. Fisket var
viktig nok også for havstrilene, men det
gav dem altså langt mindre gevinst enn det
som ble deres naboer langs vestlands -
kysten til del.
Når så fisket slo feil, hadde havstrilene
bare småbrukene sine å falle tilbake på –
og det var ikke rare greiene. I 1863 hevdet
amtsagronomen at havstrilene betraktet
arbeidet med gård og gjødsel som en
«Misgjærning». Selv i de beste jordbruks-
BYEN OG STRILELANDET
bygdene på strilelandet var driftsmetodene
primitive, sammenlignet med andre
steder i landet. Åkeren ble behandlet med
trespade – «strilespade» som den ble kalt –
og med hakke og rive. Midt i 1850-årene
hevdet amt mannen at det var en utbredt
tro mellom strilene at «Plog og Harve fordærve
Ageren». Denne redskaps konser va -
tismen skyldtes flere forhold. Åker lappene
var små og lå spredt mellom steinknausene.
Jorden var bare 6-12 tommer dyp,
og når den samtidig var brattlendt, var den
gjerne lite egnet til plog og harv. Heller
ikke virket teig blandingen fremmende for
å ta i bruk nye red skaper og bedre driftsmetoder
(T115).
For strilelandet som helhet ble ikke livsgrunnlaget
bedre ved at befolk nin gen
vokste raskt. Stadig flere mennesker måtte
For strilene var den ukentlige turen
til Bergen en del av hverdagens rytme.
Historisk rekonstruksjon.
Fiskekisten på slep etter færingen, sikret
leveransen av fersk fisk.
73

74
BYEN OG STRILELANDET KULTURHISTORISK VEGBOK. TEMA
dele på det som et stillestående jordbruk
og et usikkert fiske kunne gi. Mellom
1769 og 1865 økte folketallet i Søndre
Bergenhus amt med 106 %. I Sunnhordland
fogderi var tilveksten bare 68 % – på
strilelandet hele 143 %. For å overleve
måtte strilene sikre seg tilleggsnæringer,
for ikke å snakke om garn- og notbindingen,
som ble en hel hjemmeindustri
for kvinner og barn i Manger fra begynnelsen
av 1800-tallet. «Leige-hampen» på
strilelandet, som Eilert Sundt beretter om,
satte folk i et økonomisk avhengighetsforhold
til bondehandlerne i Bergen, en
spesiell form for «husflid» hvor bykjøpmennene
forskotterte arbeidsinnsatsen.
Men samme hvor hardt strilen arbeidet,
og uansett hvor oppfinnsom han var når
det gjaldt å skaffe seg ekstrainntekter, var
og ble hans utkomme magert – og usikkert.
BERGEN, »DEN BERØMMELIGE
NORSKE HANDELSSTAD»
Strilelandets nærmeste nabo var den rike
og mektige Bergen by. Bergen ble på en
helt annen måte enn de øvrige norske
byene en kosmopolitisk by, en inter na -
sjonal handelsstad, kjent av kjøpmenn og
sjøfolk i fjerne sentra som Novgorod,
Smyrna og Lisboa. I denne byen kunne en
møte kjøpmannsborgere født i Danzig,
Hamburg, Bremen, Hannover og andre
tyske byer, her kunne en støte på skippere
hvis vugge hadde stått i ver dens fremste
sjøfartsbyer som London og Amster dam,
eller treffe skreddere fra St. Petersburg,
gullsmeder fra Breslau, perle stikkere fra
Dresden og vevere fra Færøyene.
Denne tilstrømmingen av folk med
røtter i andre land bidrog ikke bare til å
videreutvikle Bergens sentrale posisjon i
norsk næringsliv, men den sørget også for
at byen ble landets viktigste inn falls port
for de kulturelle og politiske strøm ninger
som gjorde seg gjeldende ute i Europa.
Denne påvirkningen merker vi i det
bergenske språket; i det sammen su rium av
impulser som gradvis skapte den såkalte
bergensstilen innenfor arkitek turen, i folks
klesvaner og i ut smyk ningen av hjemmene,
ja, til og med i barnas spill og leker rundt
om i smitt og smau.
Selv om Bergen næringsmessig hadde
mange ben å stå på, var det likevel han -
delen som dominerte. Den viktigste eks -
portartikkelen var tørrfisk, men også
eksporten av klippfisk, saltfisk, tran, rogn
og sild var betydelig. Hvor kom så disse
varene fra? Tørrfisk, tran og rogn kom
først og fremst fra Nord-Norge; fra
Lofoten, Vesterålen, Finnmark og Sunn -
møre. Da vårsildfisket for alvor tok til i
1808 og varte med mindre avbrudd fram
til omkring 1870, var det distriktene fra
Florø til Sognesjøen og fra Bømlo til sør -
ligst på Karmøy som skaffet bergens kjøp -
mennene sild. Klippfisken kom nesten
uavkortet fra Sunnmøre og Sjølenene; det
gamle navnet på Romsdal, Nordmøre,
Fosen og Namdalen. Lenge eksporterte
Bergen mye trelast. Denne kom i det
vesent ligste fra Sunnhordland, Sogn,
Nord fjord og Sjølenene. På samme måte
kom skinnvarene fra Sogn, Sunnfjord,
Nordfjord og Sunnmøre. Men ikke noe
av dette kom fra strilelandet.
Hva betyr dette? Jo, ingen av handels -
varene som la grunnlaget for Bergens ry
«Havstriler fra Sund». Litografi fra Prahls verk om norske folkedrakter.
Etter tegning av Losting.
som Norges store handelsstad, kom fra
byens nærmeste omland. Bergens vel stand
stod og falt med gode eller dårlige år for
fiskeriene – i første rekke i Nord-Norge.
De bergenske kjøpmenn så ikke med
spenning fram til hvilken last strilenes
robåter og småskuter fraktet med seg på
sine hyppige byturer, men de speidet med
ivrige blikk nordover i tiden omkring 17.
mai, fra sine utsikts poster ute på Nordnes,
for å få de første glimt av de råseilriggete
nordlandsjek tene når de i flokk og følge
viste seg ved Askeneset. Nordland og
Finnmark ble i praksis Bergens viktigste
oppland, mens strilelandet, det geografisk
sett naturlige opplandet, kom til å stå
utenfor den bergenske utenrikshandlers
økonomiske interessefelt. Strilen ble for
ham en like gyldig og uvesentlig person.
Vi opplever altså den paradoksale situasjon
at det er de fjerneste områdene i det
nordenfjeldske som betyr mest for Bergens
eksistens, i mindre grad Sunn møre, i
enda mindre grad Nordfjord, Sunnfjord
og Sogn, og i minst grad strile landet utenfor
stuedøren. Dette var et enestående
forhold for en norsk by. Alle våre øvrige
kjøpsteder hadde på en helt annen måte
direkte nærings inte resser i sitt nærmeste
omland, det leverte betydelige vare mengder
som byene trengte for sin fjernhandel.
Den bergenske kjøpmann, håndverks -
produsent, skipperborger og ikke minst
embetsmann var strilen økonomisk, sosialt
og kulturelt overlegen; den store massen
av byboere – svenner, læregutter, menige
sjøfolk, fløttmenn, dragere, brygge arbeidere
og tjenestefolk – følte seg hevet over ham.
STRIL OG BERGENSER
Vi må likevel på ingen måte oppfatte det
slik at strilelandets manglende evne til å
forsyne byen med eksportvarer betydde at
det ikke var handelskontakt mellom by og
bygd. Tvert om var det en nær forbindelse,
men på et annet plan. Strilene var
helt avhengige av korntil førsler fra byen,
KULTURHISTORISK VEGBOK. TEMA
og når det gjaldt bergensernes behov for
dagligvarer, var det net t opp strilelandet
som dekket dem. Strilene leverte melk,
smør, kjøtt, grøn saker og ikke minst sild
og fisk. Fra Haus-traktene, Arna-distriktet
og Samnanger-området kom bøndene
med varer i kiper på ryggen eller i hestekløv
opp Lange dalen, så til fots over
Borge skaret, gjen nom Hardbakkedalen
og inn på ride veien nedover Isdalen –
eller de drog gjennom Heldalen over
Natland til Haukeland. Her støtte de sammen
med bøndene fra Fana og Os og sammen
satte de kursen for byen. Vel framme
opp søkte de sine faste kunder i smitt og
smau – eller de gikk til Torget for å få av -
setning for sine varer der (K437, K440).
Mesteparten av strilelandets varer kom
likevel sjøveien til byen. Særlig på de store
torgdagene, onsdag og lørdag, var det
robåter overalt med fiskekister på slep. Det
store flertallet av disse bukserte seg fram til
Torget mellom skip fra mange nasjoner og
jekter og småskuter fra småhavnene mel -
lom Egersund og Troms, foruten hundrevis
av nordland s jekter når ett av de tre
årlige nordlands stevnene – «Nordfar -
stevnen» – var i gang. I stevnetiden kunne
det bare være en smal renne åpent vann
inn til Torget. Helt inn dit måtte strilene
med fisken, ifølge byvedtektene, og der
ble den solgt direkte fra robåten inntil
salget gjennom en ny bestemmelse i 1911
gikk over til diskesalg fra selve Torget.
Mange robåter drog likevel ikke inn til
Torget, men fant veien til en av de faste
bondehand lerne, eller de la til ved almenningene
mellom sognejekter fullastet med
ved, for å losse bondevarer som så ble
brakt opp til faste kunder i hjemmene.
For strilen var den ukentlige turen til
Bergen – eller til «Rauduri» som han
gjerne kalte byen på grunn av de røde
teglsteintakene – en tvilsom for nøyelse
han helst så seg foruten. Kjøpslå ingen med
byens fruer, madammer og ikke minst
tjenestepiker var en skjærsild der de rappe,
bergenske replikker bare sjelden ble avbrutt
av strilens langsomme, sindige forsikringer
om fiskens kvalitet og det
berettigede i den prisen han for langte, slik
vi kjenner det fra Amalie Skrams treffende
nærbilde i Hellemyrs folket.
Til tross for det ofte ubehagelige møtet
med byen var det ikke så få striler som
øynet mulighetene til et materielt sett
bedre liv der. Noen få slo seg ned som
høkere eller utøvere av enklere hånd verksfag,
men de fleste havnet i yrker som
rangerte lavest i byen, inntekts messig og
sosialt. Mennene ernærte seg som sjauere,
fløttmenn, dragere, heste kusker og løs arbeidere.
Kvinnene ble vaskehjelper, strik-
kersker, spinnersker, selgekoner – og ikke
minst tjeneste piker. Det er kanskje ikke så
rart at nettopp mange av byens tjeneste -
piker, med sin opprinnelse på strilelandet,
distanserte seg fra sin fortid ved å bli
strilenes arvefiender.
BYEN OG STRILELANDET
VOKSER SAMMEN
Strilelandet er i dag på god vei til å erobre
Bergen. Men samtidig kan vi tale om at
byen gradvis har erobret strile landet. Den
startet mot slutten av 1700-tallet, med
bygging av store, praktfulle lystgårder i
nabodistriktene, der byens storborgere og
Potetene ble gjerne fraktet i kiper fra båtene
og hjem til kundene.
embetsmenn tilbrakte sommermånedene
(R265, R270).
Noen eksakte tall for tilflyttingen til
Bergen har vi ikke før i 1920. Av et samlet
folketall på 91 000 dette året var 38 %
født utenfor byens grenser. 13 % eller 11
500 personer var født på strile landet.
Strilene utgjorde da den klart største innflyttergruppen
i byen. Bare 2 % var født i
Sunnhordland og 1 % i Hardanger og på
Voss. Bergen, som i 1735 hadde 12 000
innbyggere, ville bare ha hatt 3-4 000 inn-
BYEN OG STRILELANDET
byggere om kring 1800 hvis det ikke
hadde vært for det store innflyttings -
overskuddet. I virke lig heten var inn -
bygger tallet i 1801 18 100. Går vi fram til
1967-68, kom 25 % av alle som flyttet til
Bergen fra strilelandet – fra områder som
befant seg innenfor en sirkel med radius
på 5 mil, målt fra Fisketorget. Det interessante
er at til flyttingen fra det nære
omland var langt mindre i andre byer.
I denne utviklingen ble stadig videre
områder av det tradisjonelle strilelandet en
del av Bergen by: Sandviken fra Mul elven
til Helleneset i 1877, hele Årstad herred i
1915, Gyldenpris (annek tert fra Laksevåg)
«Nordfarstevnen» høst og vår fylte Byfjorden.
F. Sørvig: Nordlandsjekter på Bergen våg,1866.
Nordlandsfarten var en bærebjelke
i bykjøpmennenes økonomi.
i 1921, Fyllingsdalen 1955 og så, den
store byutvidelsen i 1972, da Åsane, Fana,
Laksevåg og Arna ble innlemmet i by -
området.
Strilens gradvise erobring av byen og
bergensernes tilsvarende erobring av
strile landet, har visket ut mange gamle
skille mellom bygd og by. Kon frontasjon
er blitt erstattet av samarbeid. Betegnelsen
«stril» – en gang en ytterst nedsettende
karakteristikk, flittig brukt i lystige selskaper
i Bergen, hånlig kastet etter bønder og
fiskere på deres vandring gjennom byens
gater eller anvendt som argument under
fiskesalget på Torget, oppfattes vel stort
sett i dag som en nøytral karakteristikk på
linje med «trønder», «sogning» – eller
«bergenser». Skjønt ikke helt. Dertil har
vel den øko nomiske, sosiale og kulturelle
kløften mellom naboene her vest vært for
dyp – og vart for lenge. ❑
75