"Astrids lillesøster" - intervju med forfatter Norunn Amundsen

DER UTE bERgEn
og skremmende. Etter en seanse der
presten brukte rykende metallkuler for
å fordrive onde ånder, måtte Amundsen
skrive ned opplevelsen for å bli
ferdig med det. Det ble begynnelsen
på bokprosjektet. Inspirasjon fikk hun
også da hun ryddet etter farens død.
– Da så jeg ordlyden i alle avslagene
og skjemaene. Ett spørsmål var hvilke
seksuelle avvik Astrid hadde. Hun var
sju år gammel. Far hadde bare satt en
tankestrek som svar.
Usikre om Downs
Fortsatt er mange usikre i sitt møte
med Downs syndrom. Amundsen får
høre mange historier:
– En venn hadde en kollega som
fikk et barn med Downs. Den ny-
«Jeg vennet meg til å være sensitiv og
lese mimikk.» Norunn Amundsen
46 Sykepleien 9 | 2011
ASTRID: Astrid var en blid
og god søster, synes Norunn
Amundsen. På Helgeseter utfoldet
hun seg blant annet med å
støpe lys. Hun ble 63 år gammel.
bakte faren hadde problemer med å
ta i barnet sitt. Vennen min sendte et
gratulasjonskort og skrev «så bra at
barnet kom til deg». «Var det galt?»
spurte han meg.
En annen bekjent traff for lenge
siden en mor med baby. Hun kikket
nysgjerrig oppi barnevognen. Der så
hun en baby med mongoloide trekk.
– Hun ble så betuttet at hun ikke
sa et ord. I alle år har hun hatt dårlig
samvittighet for sin reaksjon. Hun har
lurt på om hun ga moren en ekstra
belastning.
Som barn fant Amundsen fort ut at
hun ikke kunne spørre og grave.
– Men jeg observerte det non-
verbale. Jeg vennet meg til å være sensitiv
og lese mimikk. Jeg lærte meg å
være imøtekommende og smilende.
– Men ikke selvutslettende?
– Jeg kjente ikke skam, jeg kjente
sinne. Oppveksten har gitt meg anledning
til å tilpasse meg ulike miljø.
Å være hjemmesykepleier for folk i
fine hus der man synker i tepper til
knærne, er like naturlig for meg som
å pleie en som bor i en hytte uten innlagt
vann.
Kritisk til integrering
At alle skal ha egen bolig og integreres,
er hun kritisk til:
– En venn har et barnebarn med en
sjelden kromosomfeil. Hun er 15 år,
men er på nimånedersstadiet. Hun kan
bare si mamma. Likevel – hun skal på
vanlig skole. Helse og sosial på videregående.
Med hvilket utbytte? Hun vil
få angst og uro, bli redd, utagerende.
– og veldig sliten etter hver skoledag.
– Er slik integrering et tilbakeskritt?
– Ja, jeg syns det. De best fungerende
får det bedre, for eksempel dem
med Downs som har tale. Andre blir
det mer tilfeldig med. Hvem vil bli
venner med jenta på nimånederssta-
diet? Ingen. Det er å skape isolasjon
og stigmatisering. Astrid hadde venner.
Hun var flink i sine ting. Hun
kunne hevde seg blant likesinnede.
– Bytt rolle i hodet
Barna hennes er nå rundt 40 år. Hun
har 12 barnebarn og et bonusbarnebarn.
Samboerskap er hun ikke interessert
i.
– Jeg er vant til å klare meg selv, er
nok blitt ganske selvstendig.
– Hva vil du si til andre sykepleiere?
– At vi må tenke oss inn i pasientenes
situasjoner, prøve å bytte rolle
i hodet. Også overfor pårørende. Jeg
føler de ofte blir sett som plage.
– De kan også være det?
– Det kan de. Utfordringen er å forstå
det når de er det.
En mann passerer bordet vårt. Han
ser Amundsen og tar henne i hånden.
– Det var så kjekt da vi jobbet sammen,
sier han og forsvinner.
– Han var tilsynslege på Olaviken
alderspsykiatriske sykehjem, og foreleser
på kurs om hivforebygging og
demens, forklarer hun.
På tide å dra hjem. Hun skriver stadig,
og går på kurs.
Nå øver hun seg spesielt på å skrive
dialoger.
– Som sykepleier har jeg fått trening.
Vi skal jo beskrive situasjoner.
Det er godt å være i en gruppe, lese
høyt det man selv har skrevet – og få
tilbakemeldinger. ||||
Tekst og foto Marit Fonn