Få medisiner forlenger så mange liv som Marevan. Men 416 ...

30 A-MAGASINET 22. JUNI 2007
Blodig alvor
Få medisiner forlenger så mange
liv som Marevan. Men 416 nordmenn har
mistet livet av bivirkningene på ti år.
MAREVAN
50 000 nordmenn
bruker den blodfor-
tynnende medisinen.
EN MORGEN i februar 1933 stoppet
en lastebil foran The School
of Agriculture i Wisconsin, USA.
Ut av bilen steg bonden Ed Carson,
og i bagasjen hadde han tre
ting: En død ku, en haug med
kløverfôr og et 50-liters melkespann
fullt av blod. Carson
grep blodspannet og trasket
– uanmeldt – opp på laboratoriet
til professor Karl Paul Link. Han
viste frem spannet. Blodet kom
fra døde kyr . Det var noe mystisk
med det. Det ville ikke levre
seg. Det var uhyggelig tynt.
Etter at amerikanske bønder
på 1920-tallet gikk over til kløver
som fôr, hadde de opplevd et
mareritt: Kyr ble stadig funnet
uforklarlig døde av blødninger.
Fenomenet hadde etterhvert fått
navnet «Sweet clover disease»,
søtkløversyken, fordi kyrne som
døde hadde fått i seg kløverfôr.
Dette var midt under den store
økonomiske depresjonen. Bøndene
var hardt rammet, og nå
hadde Carson fått nok: – Her,
kjære professor, her er død ku,
fôr og safttynt blod. Answers
please!
Link ble inspirert av bondens
viten
Tekst: HENRIK VOGT Foto: MAGNUS KNUTSEN BJØRKE
frustrasjon. I 1940 hadde han
forsket frem svaret på blodgåten
ut fra fôret. Stoffet warfarin. Det
hemmer blodlevringen kraftig,
og dannes når sopp angriper
kløveret.
Rottegift. I 1948 ble warfarin
tatt i bruk som rottegift. Udyrene
blødde rett og slett ihjel.
Warfarin brukes som rottegift
den dag i dag.
Så, i 1951, forsøkte en amerikansk
marinesoldat å begå
selvmord med stoffet. Han
overlevde. Aha, tenkte forskerne,
warfarin må ikke være dødelig,
kanskje kan den brukes som
medisin. I 1955 fikk president
Dwight Eisenhower warfarin
etter et hjerteinfarkt. Og medisinen
fikk sitt gjennombrudd.
Men ikke uten problemer. På
den andre siden av jernteppet
døde Josef Stalin 5. mars 1953
av indre blødninger. Historikere
hevdet i 2003 at noen hadde
helt warfarin i vinglasset hans i
et selskap uken før.
I dag bruker rundt 50 000
nordmenn warfarin på helårsbasis.
Medisinen går under merkenavnet
Marevan.
Kjell Maylove Larsen (75)
– kjent fra Norvegia-reklamen
«Freddan» – har brukt Marevan
i flere år for å forhindre at
blodet klumper seg. Blod-
A-MAGASINET 22. JUNI 2007
31

1
KLAR: Kjell Maylove Larsen måler blodtynnheten selv. For å gjøre
det må man være mentalt klar.
2
LITE STIKK: Kjell stikker en nål i fingertuppen, frem pipler
en bloddråpe.
SUGER BLOD: Målestrimmelen suger til seg blodet og fører
det inn i måleapparatet.
Nå har pasientene mulighet til å sjekke hvor tynt blodet er med et måleapparat hjemme
■ ■ ■ FAKTA
■ Koagulasjon: Koagulasjon,
eller blodlevring, er blodets
evne til å klumpe seg
for å stoppe blødninger.
Hos noen slår koagulasjonen
inn på feil sted til feil
tid og gir blodpropp.
■ INR: Et mål for hvor sterk
evne blodet har til å koagulere.
Høy INR betyr tynt
blod. Lav INR betyr normalt
eller tykt blod. For
høy INR øker blødningsfaren,
for lav kan gi blodpropp.
Marevan-dosen må
fininnstilles mellom ytterpunktene.
■ Marevan: Brukes ved
Atrieflimmer, en form for
uregelmessige hjerteslag,
kunstige hjerteklaffer,
dyp venetrombose,
lunge-
emboli
eller
hjerte-
infarkt.
32 A-MAGASINET 22. JUNI 2007
proppene har gitt ham flere
hjerteinfarkt. En propp dannet
seg i benet, løsnet og havnet i
en lunge. Han har også fått atrieflimmer,
urytmiske hjerteslag
som kan gjøre at det dannes
blodklumper i hjertet som igjen
kan føres med blodet til hjernen
og gi slag. Alle disse farene kan
Marevan avverge. Men når vi ser
nøyere på Kjells håndledd, ser vi
også blåmerker. Kjell lever med
en økt blødningsfare.
416 døde. Marevan er medisinenes
svar på Dr. Jekyll og Mr.
Hyde. Få preparater forlenger så
mange liv, ingen tar så mange.
Trolig unngår 6000 alvorlig sykdom
hvert år. Samtidig dør 40–
50 nordmenn årlig av det som en
gang ble kalt «søtkløversyken».
De blør ihjel. Blødningene kan
oppstå uten skade fra slimhinner
eller etter et traume.
De siste ti årene er 416 personer
rapportert døde etter Marevan-bruk.
Dette er legenes egen
innmelding av bivirkningene,
sannsynligvis er det mørketall.
Med Marevan er det nemlig
svært kort vei fra medisin til gift.
Doseringen er svært krevende.
Statens Legemiddelverk mener
mange liv kunne vært spart.
– Legene som rapporterer inn
de alvorlige bivirkningene oppgir
selv at 40 prosent av dem,
20 dødsfall, kunne vært unngått
med bedre oppfølging. De andre
30 dødsfallene er risikoen vi må
ta med denne viktige medisinen,
sier overlege Steinar Madsen ved
Statens legemiddelverk.
Madsen forteller historien om
en akupunktør som satte en nål
i en kvinnelig Marevan-pasient
i femtiårene – og var så uheldig
å stikke hull på håndleddspulsåren.
Ille nok uansett, men
katastrofe for en med hemmet
koagulasjon. Pasienten mistet
mye blod, men overlevde. Andre
forhold fører imidlertid oftere til
dødsfall.
– Det viktigste er kanskje for
sjeldne kontroller når dosen er
vanskelig å regulere. For det
andre glemmes det at dosen
må settes ned ved visse typer
sykdom. For det tredje er dette
pasienter som ofte pendler mellom
sykehus og fastlege. Av og til
kan det bli uklart hvem som har
ansvaret. Dette kan for eksempel
føre til at noen pasienter bruker
medisinen for lenge, sier han.
Måler selv. Mange variabler,
som kosthold, alkohol, medisiner
og sykdom, kan påvirke
hvor tynt blodet er. Derfor må
INR-verdien, målet for hvor
tynt blodet er, kontrolleres ofte.
Fastlegene har til nå gjort denne
jobben. Men hva om pasienter
kunne gjort det selv, på samme
måten som diabetikere måler
blodsukker og doserer insulin
etter behov? Dette er nå mulig.
En analyse i legetidsskriftet The
Lancet i fjor viste at det reduserer
faren for bivirkninger. Pasientene
får riktigere doser Marevan,
kan måle oftere og forstår sykdommen
bedre.
I Norge har 300 pasienter
skaffet seg et måleapparat. Kjell
er en av dem som måler INR
selv. Han stikker en nål i en
finger, og en bloddråpe pipler
frem. Bloddråpen suges opp av
teststrimmelen han har satt i
måleapparatet. Etter noen sekunder
dukker Kjells INR-verdi
opp på skjermen.
3
– Apparatet forlenger på en
måte livet mitt. For en person
som er såpass gammel som meg,
har jo dårlig tid. Nå trenger jeg
ikke å gå så ofte til lege for å måle
INR. Jeg føler meg også mindre
sykeliggjort og mer selvstendig.
Er jeg i tvil om Marevan-dosen
jeg bør ta, ringer jeg bare fastlegen,
forklarer han.
Kjells fastlege Vidar Rekve
er godt fornøyd med sin første
egenmålende Marevan-pasient.
– I begynnelsen var jeg
skeptisk. Men vi kjørte kontrollmålinger
hos meg, og Kjells
verdier stemte perfekt. Det forenkler
også min jobb voldsomt.
Dette er fremtiden, spår han.
Lønnsomt? Professor i hematologi
ved Ullevål universitetssykehus,
Per Morten Sandset,
mener at halvparten av alle Marevan-pasienter
vil kunne måle
INR selv.
– Hvis en av mine nærmeste
hadde brukt Marevan, ville jeg
absolutt ønsket at de kunne kontrollere
det selv. På samme måte
som diabetikere kan justere insulindosen,
vil også marevanpa-
STATEN
SIER NEI:
Til høyre er
måleutstyr
for blodsukker, til venstre for
blodtynnhet. Det første får pasientene
betalt, men de som vil
måle INR selv, får ingenting.
sientene etter hvert gjøre dette
bedre enn doktoren, sier han.
Sandset ønsker at staten
skal betale for måleutstyret. I
Tyskland, Danmark, England,
Nederland og Sverige er egenmåling
av INR blitt vanlig, og
staten betaler. Hvis halvparten
av Marevan-brukerne fikk et apparat,
ville det kostet staten 210
millioner kroner. Sandset mener
det vil lønne seg samfunnsøkonomisk,
til tross for prisen. For
det første vil egenmåling gi færre
4
FERDIG MÅLT: Etter noen sekunder tikker verdien som viser
hvor tynt Kjells blod er akkurat nå opp på skjermen.
kostbare komplikasjoner. For det
andre har bruken av Marevan økt
kraftig de siste15 årene. INR-kontroller
utgjør i dag hele ti prosent
av besøkene hos fastleger. Tid og
målinger koster store penger
som kan spares.
– Hvis pasientene måler selv,
kan legene bruke kreftene på andre
områder, sier Sandset.
Pengespørsmål. Prinsippet med
å måle og justere medisindosen
selv, minner mye om det diabetikere
gjør daglig. Måleapparatet
diabetikerne bruker koster i dag
bare en hundrelapp. Men teststrimlene
er dyre, og dem dekker
staten. Med INR-måling er det
apparatet som er dyrt, 7000 kroner.
De som vil måle INR selv,
får imidlertid ingenting.
– Urettferdig og dårlig medisinsk
praksis, mener Sandset.
Hvorfor vil ikke helseminister
Sylvia Brustad betale for måleapparatet
for INR? Man skulle
kanskje tro Helsedepartementet
kvier seg på grunn av prisen,
men nei. Ikke offisielt i alle fall.
– Måleapparat for INR-kontroll
med nødvendig utstyr er et
viten
behandlingshjelpemiddel, mens
teststrimler til måling av glukose
er forbruksmateriell. Forbruksmateriell
dekkes over blåreseptordningen,
behandlings-
hjelpemidler er de regionale
helseforetakenes ansvar, begrunner
Brustads statssekretær
Arvid Libak.
Til nå har svært få fått måleapparat
av helseforetakene. Hos
dem sitter sparekniven løst, og
de vil tjene lite på egenmålingen.
– Statssekretærens svar er
ganske utrolig. Han skyver ansvaret
over på helseforetakene.
Departementet vil høste godene
av egenmåling, men ikke betale
for det, sier Sandset.
– Marevan-pasienter har store
problemer med å forstå at de
ikke for å støtte fordi det de trenger
er et behandlingshjelpemiddel,
mens diabetikerne får fordi
det de trenger er forbruksmateriell.
Samme prinsipp ligger bak
egenmåling av blodsukker som
egenmåling av INR, og det er
farligere å ha dårlig kontroll på
INR enn blodsukker, sier han.
amagasinet@aftenposten.no
A-MAGASINET 22. JUNI 2007
33