Tanker rundt en utstilling Doktorgarden i Selje ... - Ad Fontes

Tanker rundt en utstilling
Doktorgarden i Selje, sommeren 2011

Magne V. Kristiansen er født i Vestfold
i 1960. Han vokste opp på Nøtterøy
og har siden 1987 bodd i Stryn
kommune med familie.
Av utdanning er han lærer med
bl.a. forming, biologi, informatikk og
spes.ped. Han har jobba flere år både i
grunnskolen og i voksenopplæring for
psykisk utviklingshemma.
I 1993 søkte han delvis permisjon
fra lærerjobb og startet å bygge opp
kunstvirksomheten Galleri Ad Fontes.
Galleriet har lokaler i Coop-marknaden
på Fjelli i Stryn.
Han har ingen formell kunstutdanning, men har etter hvert fått lang
erfaring i ulike maleteknikker som olje, akvarell, akryl m.m. Utfører og en del
illustrasjonsoppdrag i blyant og tusj
Magne V. Kristiansen uttrykker seg i en klassisk, figurativ stil. Han har
primært fokus på det tradisjonelle oljemaleri med hovedvekt på landskapsmotiv.
Magne. V. Kristiansen
Bergset
6795 BLAKSÆTER
Tlf: 57 87 72 59
Mob: 97 13 41 01
E-post: post@adfontes.no
Hjemmeside: www.adfontes.no www.doktorgarden-selje.no
2 3
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
Har illustrert og skrevet «Den gong ei reise var ei reise», Selja Forlag AS.
Illustrasjon av preiketekster. Strektegninger for fargelegging tilrettelagt
for barn under gudstenesta.
Illustrasjonsoppdrag for Kirkens Nødhjelp. «All verdens flagg»
Utforming av bok, brosjyrer for Kirkens Nødhjelp
Omslag og bokillustrasjoner «Elle Melle» av Solveig Sindre.
Omslag og illustrasjon av novellesamling, diktsamling og andaktsbok av
Vidar Bergset
Design av messehaklar til Randabygda, Nordsida og Oppstryn sokn
Design av lysglobe Nordsida kyrkje
Fast illustratør i Kyrkjeklokka
Oljemaleri frontvegg Betania Stryn
2 Dekorasjon av 80m i Stryn sentralsymjehall
4 større oljemaleri til hotell Alexandra
Lodalskåpa og Bødalssetra, oljemaleri, gave fra Stryn kommune
til HKH Dronning Sonja
Segestad, oljemaleri, gave fra Stryn kommune
til miljøvernminister Børge Brenne
Ulike logooppdrag, grafisk design og brosjyrer.
Plakater, infotavler til Jostedalsbreen Nasjonalparksenter, Melkevoll Bretun,
Kjenndalen, Nordfjord Panorama, Kulturløypa på Ulvedal.
Infotavler for Stryn Energi og Innvik Kraftverk
Illustrasjonsoppdrag til arkitektfirma a-vista Stryn.
Utforming av huskataologar.
Offentlege utstillingar, kollektivt og separat.
Medlem av Stryn Kunstlag og Kristne Kunstneres Forening.
Driver kurs i tegning og maling.
Oppdrag for «Den kulturelle skulesekken»
Deltatt i styringsgruppe for merkevarebygging og profilering
av Nordfjord Panorama. Leder Ståle Almenning
Vært aktiv medspiller i Nordsida Næringsstove.

stå ved randen av havet er alltid en slags eksistensiell opplevelse.
Enten vi er darwinister, pietister eller anarkister, er vi enige om at
livet oppsto i havet. Vi står ved en grense som fra tidenes morgen
har pirret vår utforskertrang og vår redsel. Havet har lokket oss ut
på, enten det var for å livberge vår familie eller finne nytt land. Møtet mellom
fast fjell og det opprørte havet er aldri mer kraftfullt enn ved Stad.
Å
Jeg vandrer en marsdag langs Hoddevika, setter meg ned, og den eneste
aktiviteten er å sitte og se utover bølgetoppene. Jeg er heldig denne dagen,
det har blåst en liten storm dagen før fra sørvest. Sørvesten er som kjent bare
grå her vest, men denne dagen vender han på vest, en liten kuling, som bryter
opp gråheten og sender streif av sol gjennom havdisen. Tidvis blir havet
blått, tidvis grått.
Alt avhenger av himmelen, hva han mener. Er han mørk, blir havet mørkt.
Er han lys, lysner alt.
«Marsvær» er et lite øyeblikk da det blå har overtaket en liten stund.
Jeg sitter på noen klipper, må stadig tørke fotolinsen, det driver stadig salt
innover land. På denne siden av bukta er det skygge. Klippene er mørke,
men mellom disse kraftfulle, bastante mørkemenn ligger et okergult belte av
årsgammelt gras. Det samme gras vi ser på andre sida, men som på grunn av
avstand og luftfuktighet ligger i en svak dimme. Slik og med resten av klippelandet,
dimme, dis og fukt i luften gjør at bakgrunnen fjerner seg i milde
pastelltoner. Mellom den mørke framgrunn og matte bakgrunn buldrer havet
inn.
La meg ta dere med på en ytre og indre reise som er full av tankeflukt, assosiasjoner
og refleksjon. Den som har evne til å lese mellom linjene, vil oppdage
at de helt naturlige, ytre fenomen, trigger vår ånd til å se dypere lag.
4 5
Marsvær, Hoddevika 75x55 cm Olje på lerret
«Alt avhenger av himmelen,
hva han mener..»

Varme reflekser, Hoddevika. 70x45 cm. Olje på lerret Glatte svaberg, Hoddevika. 60x40 cm. Olje på lerret
Jeg er fortsatt i skyggeland. De fire første bildene i denne utstillingen er
alle fra samme dagen. Jeg gikk først på sørsiden av Hoddevika der solen på
denne tiden av året ikke når fram. Sjøen veltet ustanselig inn. Jeg bare satt
der og så, beundret og fryktet. Solen lyste opp fjellesiden på andre sida av
bukta. Den lave solen og alt det okerbrune og gyldne, kastet sin varme ned i
bårene som brøyt innover stranda. I framgrunnen bobler skummet i blåaktige
skyggetoner. Den nærmeste båra når akkurat opp i sola og synger liksom
på en trille av mørkeblått og gull. Om en lytter, kan en høre mer en havduren.
En hører skummet som liksom tisker og visker, vissent gras som flirer i vinden.
På den andre siden står nausta, hvert med sitt fingeravtrykk. De har nok av
historier å fortelle.
I «Glatte svaberg» er paletten særs enkel. Oker, brent sienna og ultramarine
er nok for dette bildet. Nesten, om en unntar det turkisblå der bølgen
faller over og drukner seg selv og gir av sin siste, kalde skjønnhet. Jo enklere,
dess bedre. En begrenset palett gir de beste bilder. Det har jeg lært av Zorn
og Nerdrum. Og Nerdrum har lært det av Rembrandt.
Måteholdet tar siste stikk i kunsten. Det å kunne stoppe i tide. Ikke overdrive,
ikke bli effektmaker og svindler.
Jeg går over til nordsiden av bukta, der sola ennå har regien. Jeg ser over
i skyggelandet der jeg var i stad. Nok en bølge som bryter inn, men nå i nytt
lys. Motlyset perler seg i hver våte knast på berget. Sjøsprøyten som reiser
sin siluett mot lyset. Havflaten som nå er grå, fordi storparten av himmelen
er det. Mønsteret og karakteren i bølgene. De små bølgebrekk i de store som
tilsammen forteller om voldsom kraft. En lovmessighet midt i kaos.
6 7
«Nok en bølge som bryter
inn, men nå i nytt lys.»

«Oker, brent sienna og
ultramarine er nok for
dette bildet. Nesten.»
8 9
Solgløtt, Hoddevika. 90x65 cm. Olje på lerret

S
å tetner det til igjen ute i vest. En ny byge som snart vil sluke det lille
glimt av sol som nettopp nå kaster seg innover svabergene, sammen
med brottene. Lys, dette mystiske fenomen som alltid er sterkere enn
mørket. Kunstneren må alltid spørre: «Hva ser jeg egentlig?» «Hva farge har
skyggene og hva slags form?»
Dypeste sett, om en da ikke ser direkte på lyskilden, kan vi ikke se lyset i
seg selv. En lysstråle som går gjennom verdensrommet er usynlig, men gjør
synlig det den treffer. Der lyset ikke er, der er mørke. Albert Einstein har vel
sagt noe slikt: «Mørke finnes egentlig ikke, det er bare fravær av lys». Kanskje
dette blir vel filosofisk og ganske tam trøst for den som har møtt mørke
krefter i mennesket, men ondskapen er ikke noe i seg selv, den er bare til så
lenge godhet finnes. Det vil si at så lenge det onde er nærværende, indikerer
det at også godheten ikke er langt vekk. Men når godheten ikke lenger er
innen rekkevidde vil alt være intet. Likevel, et ondt menneske er lettere å
skildre enn et godt, ifølge C. S. Lewis, fordi vi der er på hjemmebane.
Redselen for mørket sitter i oss fra vi er barn. Vi vil jo så gjerne ha det
koselig, vil ikke minnes på at mørke finnes. Så setter vi igang å male lys, men
får det ikke til. Det er dette som er den store fasinasjonen når en står framfor
et hvitt lerret. Det er jo ingenting, så lyst, så lyst, men likevel så intetsigende.
Det første strøket kommer på, den første valøren og jeg opplever det gang
på gang at jeg bommer. Den virker så mørk der den står alene på det lyse
lerretet, enda blandingen på paletten var så lys. Jeg fortsetter trottig. Legger
på flere strøk, leter samvittighetsfullt etter de rette farger og valører. Jeg
gjør den viktige erfaring at en hver farge står alltid i relasjon til andre lys- og
skyggetoner. En farge blir bare seg selv når den får spille sammen med andre.
Stirrer en lenge nok opp i den blå himmelen vil øyet produsere komplementærfargen
på netthinnen og himmelen vil etter hvert miste sin identitet og
farge.
Men mørket, angsten, ondskapen og døden. Vi vegrer oss, vil ikke se med
det øyet. Om vi da ikke er kunstnere og bare må. Vi tar mot til oss og ser inn
i dette mystiske sorte som vi tror er slutten, men oppdager at nå, når vi først
gav oss i kast med det dunkle, kommer lyset til oss. Alle disse meningsløse,
mørke formene står altså i lysets tjeneste.
Noen spør: «Hvordan maler du lys?» Jeg har bare et god-mann-økseskaftsvar:
«Jeg maler det jeg ser.» En må våge å hilse på mørket, både i livet og i
maleriet.
«Alle disse meningsløse,
mørke formene står altså
i lysets tjeneste.»
10 11
Blått skum, Eltvika. 60x40 cm. Olje på lerret
Solen er gått ned, det har blitt april og jeg klatrer i klippene ved de gamle
kanonstillingene ved Eltvika. Himmellyset tar kvelden i det store havet. Det
er rolig, men storhavet skyller ustanselig mot klippene. Det «hvite» skummet
danser innover, men er det hvitt? Nei, ikke slik mitt øyet ser det. Det er jo
blått, skumremsene ligger som kalde siluetter og belter i det lyse havet. Når
bølgen reiser seg, mørkner den. Strømvirvler og bølgebrekk lager intrikate
mønster i den lyse flaten. Lyset fyller luften, de mørke fjellene fortaper seg i
kraft bakover.
«En farge blir bare seg selv når den
får spille sammen med andre.»

Glatt sjø, Seljesanden. 65x45 cm. Olje på lerret
eg reiser ut mot Skårbø, men stopper litt ved nausta på Seljesanden.
Bak ligger kirken og titter på oss gjennom trær uten lauv. Nok en gang
er de mettede symboler samlet på ett brett. En båt, noen naust, et
gudshus og en strand. Mangler bare mennesket selv. Jeg har ofte fått
kritikk fordi jeg har så lite mennesker på bildene mine. Kanskje det er min
forkjærlighet for stillheten, denne «ensomheten» som lar meg være i fred.
Jeg er jo glad i menneskene, kan gjerne sitte lenge å prate om mye, bare det
vi prater om har innhold. Det kjeder meg når samtalen bare sirkler om det
trivielle.
J
Jeg stanser ved noen naust. Fint motiv tenker jeg. Tar noen bilder og plukker
det fram når jeg kommer hjem. Har ingen store profetiske vyer om livets
mysterier. Er bare betatt av denne grå dagen som legger sin milde tone over
sinnet. Den blanke bølgen i venstre hjørne som svakt buler seg og lar oss få
titte noen sekunder ned på bunnen, før den flater ut på den glatte sanden.
Jeg skrubber på hvitt blandet med brent sienna. Mest hvitt selvfølgelig, siden
den er så lys. En liten dæsj blått, så blir den litt grå, men fortsatt varm i tonen.
12 13
Grå dønning, Skårbø. 39x26 cm. Olje på lerretsplate
Skrubber på i tynne og tørre lag, skal snart ha på litt av kontrasten i flaten for
å skape dybde og volum. Litt av samme blandinga, men motsatt, hvitt med
blått og litt brunt så blir den sånn passelig gråblå. Dette rufser jeg på over
det varme. En tangkvast, et svakt speilbilde, ikke skygge, i den våte sanden,
der fargen blir nesten som oliven.
Når jeg kommer ut mot Skårbø finner jeg samme roen. Grått og vått.
Reflekser i berg. Pytter og vassdemmer som stadig fornyes av grå dønning
som aldri hviler. Og midt i denne steinharde ro, en bevrende samvittighet av
gylden tang som minner oss på at vi må leve varmt og friskt. Under vannspeilet
i pytten foran skimter jeg mer gull, som nede i en skattkiste. Et optisk
fenomen som handler om semitransperens. Lys pluss lys blir mer lys, mørke
skygger under vasshinna blåner bort.

Blågrønn melodi, Ervika. 55x40 cm. Olje på lerret
Sommeren og sola hilser på. Alt blir blått. I
Ervika ruller havet inn, som en blågrønn melodi.
Kunst og musikk hører liksom sammen. De lange,
late dønningene reiser seg på grunna og skifter
farge fra blågrønn til okerbrun lengst inne. Skum-
«Det virkelige,
hva er det?»
ringer og skumstriper lager fine dekorasjoner og abstrakte mønstre hver
gang bølgen mister balansen og deiser framover.
Sommeren varer så kort her i Norden, ikke én dag en gang om en bor ved
Stad. Skulle solen skinne to dager på rad vil folk her ute si «litt av ein sommar»
uten ironi i stemmen. Nåja, det er vel litt overdrevet kanskje. Det har
hendt jeg har ligget i havet med badetemperaturer over atten grader og nydt
det. Men gråværet kommer, hver du sikker. Det siger inn og himmelens farge
og lys tar kommandoen på resten av fargene med den største selvfølgelighet.
Da forsvinner de store skyggeformene, nå ser vi nye sider ved landskapet
14 15
Gråværet siger inn, Ervika. 55x40 cm. Olje på lerret
der bak. Før på dagen da lyset trengte dypt ned i vannet ble det hentet opp
farger fra bunnen, nå lukkes dette tittehullet, nå ser vi bare den ytre virkelighet,
men vet at under alt dette blygrå, finnes en annen verden.
«Det virkelige», hva er det? Kanskje hinnen mellom det jordiske og det evige
er like tynn, som vannhinnen på havet? Bak vår begrensede, timelige virkelighet,
finnes en dypere, åndelig virkelighet som i gitte øyeblikk vil tre like
naturlig fram, som når lyset gjennomstråler havet og havets hemmeligheter
åpenbares.
«Kunst og musikk hører liksom sammen»

Geit, Ervika. 45x35 cm. Olje på lerret
eit har jeg kalt dette bildet. Enkelt og greit. Det er rett på, uten
mystiske undertoner. Om da ikke geita i seg selv er litt mystisk.
Paletten er såre enkel: Brent sienna og utlramarine. Og litt skarp gul
for å aksentuere det gulgrønne graset. Jeg er naturalist. Beundrer
Anders Zorn og Bruno Liljefors. Andre forbilder er Frithz Thaulow
og John Singer Sargent. Og for å glede Odd Nerdrum, selvsagt Rembrandt og
Michelangelo og resten av gjengen.
G
Apropos Bruno Liljefors, Sveriges store dyremaler, kjempet en gang med å
male pelsen til en rev. Han fikk det ikke til. Det så ut som ei høysåte var hans
selvkritiske dom. Zorn tar et akvarellark, legger det på kneet og sprer farge
utover det våte arket. Zorn har lagt et reveskinn på en stol som modell. Han
lar fargen flyte, fyller flatene med valører. Maler ikke ett hår på pelsen, men
mirakelet skjer, Liljefors ser på med beundring: «Da sto reveskikkelsen plutselig
ferdig all sin prakt, som ved trolldom. Til tross for at ikke et hår var nedtegnet,
virket den merkelig nok så detaljert at det nesten var som om jeg kunne
blåse i pelsen dens og se de grålige underhårene komme til syne.» Zorn
«Det er umulig å være figurativ
maler uten også å
ha dyp respekt for det nonfigurative.»
demonstrerte hva valører kunne frambringe av illusjon. (Stiftelsen Modums
Blaafarveværk 4. mai - 30. september 1991. Bruno Liljefors s. 35-36).
Kunst er illusjon, en slags «trolldom». Utover det har jeg vanskelig å si hva
kunst er. En hvit flate som forvandles til et titteskap inn i en annen verden.
Kunst har opplagt med teknisk dyktighet å gjøre. Et talent for å se form og
mønster og linjer. Men det i seg selv er abstrakt lek. Det er pluss- og minusformer
som hele tiden synger duett. Det er umulig å være figurativ maler
uten også å ha dyp respekt for det non-figurative.
Bak vår synlige virkelighet, sier Platon, finnes en usynlig virkelighet, en
ideverden. Bak hver «geit» finnes ideen «geit». Men han fortsetter: Virkeligheten
er ikke egentlig virkelig. Vi kan ikke stole på våre sanser. Det er den
åndelige virkelighet som er den sanne og opphøyde og verdige. De kristne
tenkere protesterte og sa: Gud har skapt alt, alt synlig og usynlig. Begge
deler er virkelig. Kanskje teologien kan utdype fenomenet ide og virkelighet.
I teologien er «inkarnasjonen» et grunnleggende element. Uten inkarnasjon,
ingen kristendom. «Inkarnatio» betyr at det åndelig blir kroppslig. Den
udødelige blir dødelig, for at de dødelige skal oppnå udødelighet. Åndsverk
blir først åndsverk når den åndelige ide blir til kropp og steiner og geiter og
menneskekjøtt. De greske filosofer så med forrakt på det kroppslige, de søkte
et høyere bevisshetsnivå enn «dette trege, jordiske, dårlige mennesket.» I
kristen tenkning hugger inkarnasjonen av denne knuten og sier: Ordet
(ideen, fornuften, meningen) ble kjød (materie, muskler, kjøtt) forat mennesket
skulle få del i guddommelighet. Vi finner igjen denne spenningen mellom
abstrakt (åndelig) kunst og figurativ (materiell) kunst. Et figurativt bilde
kan liksom være åndløst og dødt, det mangler noe, selv om alt er perfekt
gjengitt. På den andre side kan et abstrakt bilde gi meg dypere forståelse av
det materielle, fordi det har fanget essensen av steinens mønster og barkens
struktur.
En bok har tittelen: «Art don´t need justification.» Man trenger ingen annen
grunn for å male et bilde enn at en blir bergtatt av motivet. En trenger
16 17

ikke kunne ramse opp alle formaliteter i et bildet. «Det gyldne snitt» og fargesirkelens
intrikate dynamikk, alt dette er nyttig å vite, men ikke avgjørende.
Mennesket har en iboende kunstner i seg. Hvor ofte har jeg ikke gått på måfå
i naturen, stanset når «magen» sa stopp og utført bildet. «Magen» er en sikker
dommer når det gjelder kunst. Den forteller meg på en mye mer presis
måte enn hodet, hva som er rett. Etter stund sier jeg: «Aha, det stemmer jo»
«Sjøulkene» er fornøyelige. Fotografen har truffet dem hjemme. De er vel noe
oppstillt, det er så, men likevel så helt seg selv. Alt er naturlig og sammenhengende.
Det finnes ingen «moderne» fremmedelementer som spjærer opp
hverdagen og gjør den fragmentert og kaotisk slik vi kan oppleve i vår tid.
«Sjøulkene» ble fotografert ca. rundt 1900 i Ulvesundet. De har ingen vind i
seilene denne dagen, de ror, de vet ikke nøyaktig når de kommer hjem. De
Sjøulker, Ulvesundet. 50x35 cm. Olje på lerret
Etter foto fra boken «Gamle Selje» av Reidar Djupedal. s. 208.
som sitter hjemme vet ikke om om husbond og sønner rir av stormen som
bygger seg opp ute i havet. Ingen GPS, ingen mobil.
Det går tredve år, de gamle habitene har blitt gammeldagse og byttet
ut med mer praktiske oljehyrer og sixpencer. De fleste av karene kan ennå
snakke med med noen av sjøulkene i Ulvesundet, ja, sannsynligvis er halvparten
av dem i nær slekt. Men utviklingen skrider fram, selv om de har rodd
ut på vågen denne milde vårdagen, så har motorbåtene gjort sitt inntog og
skal snart tømme havet for sild. En generasjon til så er det eventyret slutt.
Livet er likevel trassig. Silda er på vei tilbake den, selv i det Herrens år 2011.
Her ute ved Stad er det lite rom for romantikk. Turistene kan nok fryde seg
over mektig sjø, men de som har vokst opp med en så lunefull nabo, vet at
her ute gjelder bare dette: Respekt, ydmykhet og mot. Og kanskje et Fadervår.
18 19
Sildekast, Seljesanden. 60x40 cm. Olje på lerret
Etter foto fra boken «Gamle Selje» av Reidar Djupedal. s. 118.

Notbarking, Selje. 55x45 cm. Olje på lerret
Etter foto fra boken «Gamle Selje» av Reidar Djupedal. s. 6.
20 21
Det hendt visst også før at mennene sto
over grytene. «Notbarking» foregikk riktignok
ikke på kjøkkenet, men i fjøra. Gamle
foto kan være en gullgruve. Spesielt når de
er i sort-hvitt. Da er jeg helt fri i fargevalget.
Det vil si ikke så fri at jeg kan gå utover det
historiske, men jeg kan variere og tonsette
omgivelsene etter magefølelsen. Jeg kommer
stadig tilbake til det autentiske. Jeg vil
så gjerne ha sett og opplevd det jeg maler.
Å spesialisere seg på en motivkrets er for
min del uaktuelt. Uansett om jeg skal male
tunet til naboen eller får et mer ærefullt offentlig
oppdrag skal jeg kunne sette signaturen
uten flau smak i munnen. Vel hender
det at jeg mister fokus og inspirasjon, vel
hender det at «venstrehånden» overtar for
«høyrehånden», men det er ikke innstillingen.
Den sagnomsuste inspirasjonen er
ikke alltid til stede. Men en må arbeide likevel.
Etter to-tre timer våkner inspirasjonen.
Ånden blåser dit den vil står det en plass.
Det er bare å heise seil å vente.
«Notbarking» gav meg en god følelse.
Det er fotografens fortjeneste. Han må ha
vært en kunstner, for «alt stemmer». Så var
det bare å male det beste jeg kunne. Leve
meg inn i stemningen og spekulere på
tøystoffer og grågrønt irr på kobberkjelene.
Skiferen på taket og plankene i veggen.
En gullgruve.

i takker farvel til Stadlandet, men er fortsatt langt vest før vi setter
kursen innover fjorden. Før vi forlater de ytre skjær, stikker vi
innom Grotlesanden en regnværsdag. Jeg legger merke til noen
fotspor i sanden. Det må være mine egne. Igjen har jeg gått for
meg selv, etter en kort visitt i menneskenes verden da alt var litt roligere og
litt mer naturlig.
V
Jeg går langs stranden og lytter til bølgeslagene. Det er som de leser dikt,
som i en fast rytme. Havflaten har lite variasjon i dette lyset. Et par naust med
våte tak som reflekterer lys. En grå vegg og en rød. På det andre naustet en
okergul gavl. Umulig å tenke seg til om en skal fantasere, men lett å utføre
om en har slike gode modeller.
Publikum vil snart slutte seg til at vann er helt sentralt i de fleste bildene
på denne utstillingen. Vann i alle fasonger og uttrykk har en kontinuerlig
tiltrekning på meg. Hav eller skogtjønn, buldrende brott eller pludrande bekker,
jeg dras mot dette elementet ustanselig.
Det finnes ikke èn oppskrift for å male vann. Noen, med svært godt
visuelt minne, kan sikkert framvise stor variasjon i sin fremstilling av dette
elementet, men jeg er «velsignet» med et dårlig korttidsminne, jeg er helt
avhengig av modell. Selvsagt har jeg en viss kunnskap og erfaring i å male
bølger og stryk, jeg har ganske mye forståelse for hvilke fysiske og optiske
lover som gjelder, men mine fantasier og indre systemer kan aldri konkurrere
med virkeligheten. Naturen er alltid mesteren når det gjelder variasjon og
originalitet.
Slik som denne dagen. Denne store rolige flaten av grønt vann. De
små, kalde, grønne bølgebrekkene. Det lille skimt av noe blåfiolett utenfor
nærmeste nes og den mørke fargen på den våte sanden? Nei, alt dette ligger
bortenfor min fantasi. Men når jeg er der og opplever det og ser det, da er
jeg nokså sikker. Vel, jeg innrømmer at fotoapparatet er et godt hjelpemiddel.
Det er ganske krevende å rigge seg til med staffeli, pallett og farger på
en våt strand i regn. Selv på en varm sommerdag kan jeg stå å fryse, selv om
stekende sol kan være likeså plag-
«Naturen er alltid mesteren
når det gjelder variasjon
og originalitet..»
somt som vind. Kort sagt, å være
friluftsmaler er sjelden beinkløyvt.
Og selv om jeg av og til nettopp
står ute, så tar jeg alltid fotos for å
sikre inntrykket.
22 23
Regmvær, Grotlesanden. 80x55 cm. Olje på lerret
Men det må da finnes noen grunnprinsipp når en skal male vann?
Ja, absolutt. Vann er ofte gjennomsiktig. Det betyr at bunnfargen spiller
inn der det er grunner. Vann sluker lys. Rødt lys blir alltid spist, mens grønt lys
sendes tilbake. Det er grunnen til at bildet over har grønt vann. Den grunne,
lyse sandstranden trenger seg opp igjen som grønt lys. Vann reflekterer og
speiler. Er himmelen blå, blir havet blått. Alt som står attmed stille vassflater
vil speile seg opp ned. Vann er bevegelig. Speilflater brytes opp og vi får
intrikate mønster i vannspeilet.
Slik som i «Tang» på s. 24. La meg prøve på en liten analyse: Sjøen er
nesten rolig, noe som fører til et rolig speilbilde. Små, smule bølger bryter
opp speilet. Når bølgen reiser seg blir den litt mørkere, men her må en være
strengt observant. I «Tang» vil alle bølgebrekk som vender mot tilskueren
fange litt av himmelfargen bak tilskueren, men mellom bølgebrekkene, i de

Tang, Bryggja. 41x33 cm. Olje på lerretsplate
plan som vender bort, vil vannet fange skogens mørke fremtoning. Da oppstår
det berømmelige «tigermønsteret» som en ser under slike forhold. Legg
og merke til hvordan speilet blør vertikalt inne ved skogkanten. Her kruser
flaten seg umerkelig og fører til at fargene flyter over i hverandre.
I «Kald blåst» er vi litt lenger ute i annen årstid og vær. Det er ennå vinter i
fjellet. Jeg har hatt fire farger på paletten: Oker, brent sienna, ultramarine og
cerulean blå. Hvitt regnes ikke som farve. Men her blåser det kvassere, skyene
driver over himmelen, tidvis flimrer det lys fram som legger seg på bølgekruset
ute i fjorden. Hvor lyset kommer fra, er selvsagt elementært. I dette
motivet brytes alle speil opp, hovedsummen av himmelens farve samles i
vannflata som en blygrå tone. En masse krusninger og bølgebrekk spetter
24 25
Kald blåst, Toftevika. 55x35 cm. Olje på lerret
opp flaten, men her er det viktig å ikke miste grepet på helheten og den éne,
hele flaten. Inne ved berget til venstre blir det kun reflekteret en mørk skygge
som spetter seg utover i det blygrå og det blygrå spetter seg innover i det
mørke. Dette vil på avstand skape en myk overgang. Det samme skjer med
høylyset som flimrer i framgrunnen, det og spetter seg utover og blir spettet
innover. Faren med slike strukturer er at en blir stereotyp. En må finne fram
til personlige teknikker som spiller på lag med naturen. Å male slikt spetteri
vått-i-vått kan være litt krevende.
Dette må demonstreres, det er vanskelig å teoretisere.
«Hvor lyset kommer fra, er
selvsagt elementært»

ordfjord kan fremvise stort spenn i landskap og klima. Fra det store
havet lengst ute, til de mektige fjell lengst inne. Fra vintre uten snø,
til somre uten grønt. En stille kveld på Sandsøya i juni er vakker.
Denne gangen satt jeg ute og malte skissen på s. 27. Innen jeg
var ferdig var solen gladet. Det måtte jeg legge inn som en faktor i det jeg
startet. «Tang, Bryggja» på s. 24 er og et ute-bilde. Det er ikke gjort noe mer
med, jeg lot skisse være skisse.
N
De blir ofte de beste. Da skjer ting fort, en «skyter fra hofta». Noen ganger
treffer jeg, andre ganger er det total bom. En må ikke være redd. Må ikke
pirke eller spinke på fargen. Selv om en kjører i veg, må en være fokusert og
disiplinert. Det blir dessverre en kjepphest, men det er like sant for det: Den
som vil prøve seg på friluftsmaleriet må ha en stor og god palett, et støtt
staffeli og nok farge på paletten. Malerfilla er like viktig som penslene. Unngå
papirtørk og papptallerkner. En må få hele tiden ha kontakt med hva som er i
penselen også når en har tørket av den. Rester av blått umuliggjør en ren gul,
men rester av blått har ingen ting å si om en skal male ei grønn eng.
Å male er hele tiden et samspill mellom tekniske ferdigheter, kunnskaper,
observasjon, handlag, formelle faktorer og ideen om det ferdige verket. Alt
dette skal samspille.
Hva skjer så i vannflata i «Sandsøya»? Solnedgangen speiler seg i de stille
beltene på sjøen. Dette brytes opp av litt flau vind som stryker over vannet
i blå bånd. Ytterst ute blåser det nesten alltid. Ute i havet ligger havdisen
som en blå sekk. Solen kaster gull på skyene høyest opp, men lyset brytes
til rødt der himmelen tykner i skodde.Så har vi framgrunnen som er full av
utfordringer. En stor, lavbevokst stein domininer og gir tyngde til venstre.
Den er nokså fargerik, for fargerik vil noen si, men det var slik jeg opplevde
den. Den er omkranset av nokså mye mørk stein som framhever lyset i den.
Grått er alltid en god samarbeidspartner i et bilde. Den skaper pauser og ro
og overganger. Grått kan gå alle veier, grått kan virke varm eller kald, den kan
virke rød om den står i sammen med grønt og motsatt.
Vi forlater nå ytre strøk og reiser innover. Vi stanser på Lote, der vi kommer
ut av tunnellen og ser sørover Hyenfjorden og Skjerdalen. Det bor mennesker
der, noen slike sjeldne folk som må i båt for å komme hjem. De har ikke
vei de som bor der, men jeg tror de lever godt.
Når lyset står i sør og kaster sine strimer på fjellkammene, og skyggene
26 27
Stille kveld, Sandsøya. 45x35 cm. Olje på lerret
blir blå i fjellsidene, da er Skjerdalen på sitt vakreste. Jeg har bare sett denne
dalen fra avstand. Kanskje jeg burde tatt en tur over for å bli en del av landskapet,
få dalen inn i blodet og kroppen. Bilder forandrer seg når en har vært
i det og ikke bare foran det.
Bergsetnakken som ligger på Nordsida er ikke av de høyeste toppene i
Nordfjord. Med sine 1133 meter over havet er den enkel å bestige. Jeg har
vært der mange ganger og sett vide omkring, hele sju prestegjeld sier de
som har vett på det. Nå er jo utsikt nokså relativt. Om jeg står på Galdhøpiggen
og ser utover fjellheimen der toppene er nesten like høye, blir det omtrent
samme virkning å stå på en høy skogsås i Vestfold å se helt til Sverige
og langt inn i Telemark. Dog uten sammenlikning forøvrig.Fra Bergstnakken
ser vi vestover. Den mørke Heida skaper et solid sprang i bildet til neste fjellrekke
som er ute mot Dimma og Kvalen. Lengst ute i disen ser vi Skjeringane.
Den mørke, kalde skyggen på Heida skyver framgrunnen framover, og bakgrunnen
bakover. Øyet hopper fra blåne til blåne og drømmer seg «vestenfor
sol og østenfor måne».

Lote mot Skjerdalen. 75x50 cm. Olje på lerret

30 31
Blåner mot vest, Bergsetnakken. 95x70 cm. Olje på lerret

Augustkveld , Tvinna. 41x33 cm. Olje på lerretsplate
Det ligger en liten pytt på toppen som i bildet er like stor som fjorden
bak. Likevel vet vi at fjorden bak er uendelig mye større enn den lille dammen
som vil tørke ut om det ikke kommer regn.
Augustkveld i Tvinna. Ennå varm, men om nettene hakker vi litt tenner.
De siste åra har det dryga lenger og lenger med første frostnatta, selv om
det etter primstaven kan komme en slik, når jernnettene setter inn i slutten
av måneden. Men tonen i landskapet har blitt mørkere, sommernatta har
sluknet og vegetasjonen har fått augustlêt. Følger vi Tvinna oppover Slettene
og videre mot Buberskaret finner vi en liten demme der det i varme
julidager kan vake en og annen fisk. Men ikke nå, for stålisen har lagt seg på
tjønna. Det er omkranset av myrgras. I oktober blir dette graset nesten rødt.
Vi vender primstaven ved denne tid, fra sommerside til vinterside. Første
vinterdagen er 15. oktober, fra den dagen kan en regne med at snøen kan bli
liggende i fjellet.
Alt dette brune er en koloristisk utfordring. Det kan lett bli noe gammelmodig
og muggent over et slikt bilde, det har lett for å bli ensformig i koloritten,
men i virkeligheten er det en stor rikdom av fargenyanser også i oktober
Det er ingen vei utenom lenger. Vi må si: «Adjø sommer.»
32 33
Stålis, Buberskaret 60x40 cm. Olje på lerret

Og velkommen vinter.
Selv om det bare er ett bilde på denne ustillingen som er et vinterlandskap,
er jeg svært glad i både vintermotivet og vinteren selv. Når den er slik
tørr og kald og snørik som «Stille vinter» på Svingesett i Markane. Et realt
snøhol kan vi godt si.
Av og til føler jeg at jeg lykkes bedre enn andre ganger. Det avhenger
blant annet av at motivet er godt. Igjen er det underbevisstheten som
arbeider. Kunst handler om å ta hele personligheten i bruk. Hjernen har to
hemisfærer, en venstre og en høyre. Hemisfærene er koblet med en tjukk
kabel som skal synkronisere det som skjer på hver side. På venstre side sitter
logikken og de kognitive funksjoner. Der sitter og språk og symboler. På
høyre side råder intuisjonen og evnen til å se form. Høyre hjernehalvdel har
ingen symboler for «tre» eller «hus». Når høyrehjernen ser et «hus», ser den
bare flater med ulike former som er satt sammen. Høyrehjernen er og ekspert
på å se negativ form kontra positiv. Evnen til å oppfattte disse formene og
veksle mellom dem kan sikkert trenes opp. Her ligger i alle fall nøkkelen til å
bli en god tegner.
Dessverre er det mange
som vegrer seg mot tegning,
men de gamle mestre
visste at tegning er grunnlaget
for maleriet.
«... de gamle mestre visste at
tegning var grunnlaget for maleriet.»
Da jeg gikk på ungdomskolen på Nøtterøy, hadde vi en gammel hvalfangstskipper
som tegnelærer. Han satte oss til å kopiere klassisk kunst. Ganske
kjedelig og heller lite kreativt vil noen si, men jeg er ham evig takknemlig
at han herdet oss på det punkt. Han lærte oss nettopp å se og lykkes ved å
gå steg for steg. Vi rutet opp formatet i samme proporsjon som modellen,
gjerne et blad fra en kunstkalender, og vi jobbet oss til gode handverkere.
Han var streng og rettferdig. Han gledet seg over elevenes prestasjoner og
var selv en god tegner. Han elsket Chopin. Vi hadde han også i musikk. En
dag gav han ei jente som het Britt, en korreks. Forseint oppdaget han at han
hadde straffet urimelig og urettferdig. Hun styrtet ut i sinne og smalt døren
igjen. Jeg traff Britt for noen år siden, da fortalte hun at kaptein Berg hadde
bedt henne om unnskyldning. Fra den dag, sa Britt, var han den største i hennes
øyne.
Jeg blir ikke helt ferdig med Britt. Hun var nemlig alltid to hakk bedre til
å tegne enn meg. Jeg ble klar over dette allerede fra 1. klasse. Jeg strevde
alltid med å bli like god som henne, men det er med dette, som med spreke
turkamerater, når du endelig når dem igjen, og de har hatt en god pause,
begynner de straks å gå. Jeg lå alltid to hakk etter Britt i tegning.
Paletten i «Stille vinter» er enkel. Ultramarine, og brent sienna er alltid
med. I tillegg har jeg hatt cerulean, cadmium gul og cadmium orange. Fargene
har alltid sin faste plass på paletten. De er som regel ordnet etter spekteret.
Jeg trenger ikke lete etter dem. De ligger på kanten som klare kilder.
Det finnes rene farger, selv om de fleste farger i livet er jordfarger.
34 35
Stille vinter, Svingeset. 40x30 cm. Olje på lerret

Mot Melkevoll. 40x30 cm. Olje på lerret
«Mot Melkevoll» er blått. Oldevatnet ligger der blankt. Speilet er nesten
symmetrisk, men formen blør og renner sammen i vertikale striper. Innerst
inne skyter en stripe av vind over vannet. Dette «knepet» er alltid vellykket.
Når jeg har kurselever liker jeg aldri å si: «Dette er feil». Jeg liker heller å si:
«Her har du gjort mye bra, gjør mer av det». Av og til må jeg likevel få eleven
opp av grøfta. En vanlig feil er å misbruke hvitt. Det renner en foss inne i
blånen til høyre. Hvit? Nei, den har en eller annen skyggefarge. Det samme
gjelder alle snøflekker som ligger i skygge. De står i relasjon til omgivelsene
rundt. Et bilde kan forvandles fra «fiasko» til suksess bare ved å justere en så
enkel feil.
En enkel palett kan ikke skattes høyt nok. Det å legge begrensninger på
seg selv er kanskje ikke tidsriktig. I dag er det jo trendy å bryte grenser. Min
oppfatning er motsatt, det er innefor grensene kreativiteten blir utfordret. Fi-
36 37
Utlade, Briksdalen. 65x50 cm. Olje på lerret
losofen Nietsche er jo kjent for sitt «overmenneske». Han snakker og om «det
siste menneske». Det er den som har smadret alle grenser og nådd toppen,
Han sitter på toppen og spør seg selv: «Hva skal jeg nå finne på. Hvilke tabu
skal jeg nå rekke tunge til?»
Det står ei gammal utlade i Briksdalen. Den sikkert eldre enn turismen.
Trær er levende organismer med personlighet. De er luftige og fanger lys.
Grønne blad som blir gule når de gjennomlyses. Eller blir blå i skyggene. Blad
der høylyset perler seg på den voksaktige overflaten. Og så skjarmerende laft
midt i lysspillet. Både gavl og side ligger i skyggen, men tar opp i seg farger
og lys fra kulde til varme.
«Det finnes rene farger, selv om de
fleste farger i livet er jordfarger.»

38 39
Isvann, Briksdalen. 95x70 cm Olje på lerret

i er kommet innerst i Nordfjord der breene kjemper for å overleve. I
1996 hadde Briksdalsbreen vokst fram flere hundre meter og dekket
hele vannet. Så trakk den seg raskt tilbake, og i 2011 er det så vidt
han henger sammen på midten. Da turistene for hundre år siden fikk
teften av de spektakulære breene, strømmet de oppover dalene og bøndene
fikk inntekter av å skysse dem med hest og kjerre. Dette drev de på med helt
fram til for få år siden. Da satte to alvorlige ulykker stopper for den romantiske
transporten. Nå putrer det vogner opp og ned med dobbelt så mange
personer på hver tur. Og sikkert dobbelt så mange turer.
V
Jeg er ikke helt fornøyd med tittelen på «Isvann» på s. 39. Tittelen dekker
ikke helt det jeg kjenner når jeg ser bildet. Når en står og maler skjer det
hele tiden både en åndelig og materiell prosess. En skaper et bildet med
flere lag. Bildet har en ren ytre, fortellende historie. Det er det første, har ikke
mer høytidelige tanker enn det. Her er en mektig bre blant store fjell og en
glitrende elv. Det er vakkert, men undringen spirer alltid med. I slike landskap
blir en litt liten, nesten andektig. Det er nesten som å stå ved havet, en står
på grensen til evigheten. Isen som har ligget her fra siste istid, glatte svaberg
som er formet og polert uten at menneskene kan ta æren for det. Og vannet
som renner og renner, sommergrønn og full av slam. Gammel is som endelig
får renne fritt. Det samme vann skal tilbake som snø en gang, vandre dypere
og dypere ned i breens kropp. Så skal de samme vannmolekylene renne fritt
nok en gang, kanskje om fem tusen år? Ekspertene greier sikkert å regne det
ut, men da er det ikke spennende lenger.
Noen mener alt vann som renner fritt er bortkastet vann. «Legg fossene
i rør, helst alle sammen.» Argumentet «rein energi» er selvsagt vanskelig å si
i mot. I tillegg kommer verdens kraftkrise og de enorme problemene vi står
overfor når det gjelder f.eks. kjerneindustri. Oljen vil ta slutt før eller siden
og innen da har vi kanskje sørget for så mye «feber» i jordens kropp at den
kollapser. Ennå renner heldigvis mange elver fritt, både i Oldedalen, Kjenndalen
og Hjelledalen. Jeg skal ikke klage på «de andres» livstil. Vi er alle en
del av et komplisert samspill mellom grunnleggende behov, narsissisme og
storkapital. Noen går til radikale skritt og lever slik folk levde på 1800-tallet
og kritiserer forbrukersamfunnet, men ser ikke at parafinen de bruker til lys
nettopp er resultater av den industrielle revolusjon. Når miljøvernorganisasjoner
durer rundt med speedbåter i plast og spreke motorer for å arrestere
verstinger, gjør de seg nytte av nettopp de goder som de bekjemper. Det er
visst noe som heter «bærekraftig utvikling», men kanskje nettopp utviklings-
40 41
Full sommer, Guddal. 50x35 cm Olje på lerret
tanken er litt av problemet. Den grunnleggende misnøyen vi alle har både
med oss selv og med verden rundt oss. Vi blir jo aldri bra nok, enda vi er selve
meningen da vi ble født. Den rastløse, feberhete holdning at livet går fra meg
om jeg ikke får sugd det mest mulig tomt. «Ich habe Genug». Bach strømmer
fra hightech-anlegget mitt. Litt ironisk, men likevel nettopp saken. Tenk
om LO en dag sa: Vi har faktisk nok. Men da måtte de jo legge ned seg selv.
Toppsjefene og, selvfølgelig.
Hva var kraften i Frans av Assisi sin livstil, han som gikk barfotet i en enkel
munkekutte og bad tidebønner? Rikmannssønnen som solgte alt og gav seg
selv til de fattige. Han var glad. Han kritiserte ikke, hverken rik eller fattig. Han
var faktisk fornøyd og elsket både oppover og nedover. Jeg har ikke fått kallet
til å selge alt jeg eier, men kalles hver dag til glede.
Gud så på det han hadde skapt og sa: «Det er såre godt.»

Septemberkveld, Sunndalen. 61x45 cm Olje på lerret
Jeg håper ikke leseren føler denne gudeligheten for påtrengende, men
for meg er det umulig og være verdinøytral. Hele skaperverket synger om
Gud, så hvorfor ikke jeg? Er ikke jeg også en skapning? I dag er materialismen
like selvsagt som spiritualiteten var i middelalderen, men materialismen er
og en isme som i dag krever hegemoniet. Jeg har vanskelig for å godta den
sekulære munnkurven.
Reiser en opp fra Guddal innover i Sunndalen går en i frodig vestlandskog
i mange kilometer. Det var her siste bjønnen ble skutt i Stryn kommune tidlig
på 1900-tallet. Her var den gamle ferdselåra over til Skjåk. Jeg har alltid med
meg fotoapparatet, enten det er fisketur til Sygneskaret eller en liten utflukt
til Kjenndalsbreen. Overalt kan jeg komme på motiver som det kan bli kunst
av. Jeg vet aldri hva som vil appellere til publikum. Bilder har hengt i åresvis
på galleriet og jeg har tenkt, det blir aldri solgt. Men så er det alltid en som
blir truffet av nettopp «det» bildet. Hvert bilde er en ny øvelse. Alltid er det
42 43
Lite bekkefar, Kjenndalen. 50x35 cm Olje på lerret
utfordringer i møte med landskapene. De intime skogsinteriørene tiltrekker
meg like mye som de voldsomme brenningene ved Stad. Trærnes signatur,
enten det er ei bjørk eller en gråor, de har alle krav på å bli sett. En kan ikke
male alt. Den diletantiske stopling der en skal male hvert strå og blad er ikke
på naturens premisser. Alltid har jeg noe nytt å oppdage, forbedre teknikken,
se om igjen. Ordet respekt betyr akkurat det: «Respectare» - å se om igjen.
Det er så lett å gå i selvsagte spor. Bli så flink at en ikke trenger å lære noe
nytt. Stivne i gamle suksesser. Dømme sin granne før en har sett på saken
nok en gang. Kanskje det er noe jeg har oversett? Respekten krever at jeg ser
på livet på nytt.
«Respectare betyr å se om igjen»

Rauma, Bjorli. 70x55 cm. Olje på lerret
eg har dessverre ingen formell kunstutdanning. Jeg er såkalt selvlært,
med de fordeler og ulemper det medfører. Jeg har blitt spart for
akademienes politiske korrekthet, men har gått glipp av de viktige
bekreftelser på at det jeg driver med holder mål. Jeg trøster meg av
og til med Christian Krohg sine ord: «Naturen er den beste læremester», men
det å være under tilsyn av en mentor hadde vært kjærkomment.
J
Likevel, dragningen jeg kjenner når jeg står ved «verdens vakreste elv»
egger kunstneren i meg. Jeg tror Rauma må være en av de elvene. Vannet er
krystallklart, hvite sandbanker som veksler med okerbrunt grunnfjell. Dype
kulper og grunne stryk med grusbotn. Alt omkranset av klipper og stein
Hemsila, Gol 55x41 cm. Olje på lerretsplate
og trær. «Rauma» er malt ute og fullført inne. Prosessen varierer litt. I dette
tilfellet startet meg med akryl på et lerret grunnet med brunt. Så fortsatte jeg
med olje. Jeg blir aldri helt fortrolig med akrylen. Dens styrke er at den tørker
fort, men det er og svakheten. Oljemalingen er motsatt, den tørker sent, den
tillater lange vått-i-vått maleøkter. Jeg prøver å unngå å male for mange lag.
Det er alltid vanskelig å koble seg på tørr maling, bildet har lett for å stivne.
«Rauma» har tendenser til det. «Hemsila» derimot er malt i én vending. Flomvann
i mai, jomfrulig vårskog. Rauma og Hemsila, samme element, samme
språk, men likevel så tydelig forskjell på farge og dialekt. Et eksempel på at
en ikke kan lage én regel for hvordan vann skal males. En må ut å studere,
observere, se på nytt.
Da vil publikum kanskje si: «Dette forstår jeg!» Jeg tror ikke vi først og
fremst forstår. Jeg tror vi først og fremst opplever. Noen sier: «Det er akkurat
som fotografi.» Jeg håper det er mer enn det. Et foto er et motiv som bare har
44 45

gått gjennom et elektronisk/mekanisk system. Jeg mener foto også kan være
kunst, fordi det er øyet bak som er avgjørende, men et maleri har gått gjennom
en levende sjel på en annen måte. En journalist spurte meg en gang:
«Hva er ditt kunsteriske program?» Jeg hadde ikke noe glupt svar. Kanskje
det er så enkelt som at jeg maler det jeg ser. Munch sa: «Jeg maler ikke det
jeg ser, men det jeg så!»
Jeg tolker det slik at det er motivet, sett fra min synsvinkel, jeg må være
trofast mot. Pigmenter og olje er intetsigende inntil en personlighet har satt
dem sammen i meningsfulle former og mønster. Da skjer en slags inkarnasjon.
Tanker, ideer og ånd, dette abstrakte, luftige og uhåndgripelige, blir til
figurer og gjennkjennelige, kroppslige former, til trær med løv på, mennesker
med hud og hår. Kanskje er publikums frustrasjon over den modernistiske
kunst at tilskueren ikke føler seg sett og forstått. Når mann i gata står framfor
et lerret med en prikk på, til en prislapp til titusner, er det kanskje ikke rart
han føler seg snytt og heller ikke møtt i sin opplevelse av livet. Vi har nok mye
mer behov for å bli forstått enn selv å forstå.
Jeg håper min kunst kan være en hyllest til alt som er skapt og han som
har skapt alt synlig og usynlig. Jeg tenker ikke på det så mye når jeg maler,
men etterpå kommer jeg på det, at hver blomst som blir avbildet føler at den
er sett og får høre: Du er såre god. Det var faktisk meningen at du skulle bli til.
De historiske bildene på s. 18-21 er hentet fra boka:
Gamle Selje av Reidar Djupedal.
Kulturhistoriske tekstar i utval ved Ove Eide.
Selja Forlag as 2009.
ISBN 978-82-8240-029-9
46 47

«Det finnes rene farger, selv
om de fleste farger i livet er
jordfarger.»