Innhold - Kunnskap.no

ELEVHEFTE
Del 4
Det er ikke langt til Larssons, det er bare tvers over veien, og mens
barnet løper over veien, kjører den lille blå bilen inn i den andre
landsbyen. Det er en liten landsby med små røde hus og folk som
nettopp har stått opp og sitter på kjøkkenene sine med kaffekoppen
løftet og ser bilen suse forbi på den andre siden av heggen med en
stor støvsky etter seg. Det går svært fort, og mannen i bilen ser
poplene og de nytjæra telegrafstolpene fare forbi som grå skygger.
Sommerbrisen slår inn gjennom bilruten, de suser ut av landsbyen,
de ligger fint og sikkert midt i veien, og de er alene – enda. Der er
herlig å reise heilt alene på en myk, bred vei, og ute på slettelandet
går det finere. Mannen er lykkelig og sterk, og med den høyre albuen
kjenner han kroppen til kvinnen sin. Han er ikke en vond mann.
Han har bare hastverk med å komme til havet. Han ville ikke kunne
gjøre en flue fortred, men likevel skal han snart drepe et barn. Mens
de suser fram mot den tredje landsbyen, lukker jenta igjen øynene og
leker at hun ikke skal åpne dem før de kan se havet, og hun
drømmer i takt med de myke, duvende bevegelsene til bilen om hvor
blankt det ligger der ute.
Del 5
For så nådeløst er livet laget at ett minutt før en lykkelig mann
dreper et barn, er han enda lykkelig, og ett minutt før en kvinne
skriker i redsel kan hun lukke øynene og drømme om havet, og i det
siste minuttet i livet til et barn kan foreldra til dette barnet sitte på
kjøkkenet sitt og vente på sukker og snakke om de hvite tennene til
barnet og om en rotur, og barnet selv kan stenge en hagegrind og
begynne å gå over en vei med noen sukkerbiter i et hvitt papir i den
høyre hånda og ikke se annet i hele dette siste minuttet enn en lang,
blank elv med store fisker og en bred robåt med stillferdige årer.
Del 6
Etterpå er alt for sent. Etterpå står en blå bil på skrå over veien, og
en skrikende kvinne tar hånden fra munnen, og hånden blør. Etterpå
åpner en mann en bildør og prøver å stå på beina, enda han har et
hull av redsel inni seg. Etterpå ligger noen hvite sukkerbiter
meningsløst strødd utover i blod og grus, og et barn ligger urørlig på
magen med ansiktet hardt presset mot veien. Etterpå kommer to
bleke mennesker, som enda ikke har fått drukket kaffen sin,
springende ut gjennom en hagegrind og ser et syn på veien som de
aldri kommer til å glemme. For det er ikke sant at tiden leger alle sår.
Tida leger ikke sårene til et dødt barn, og tiden leger dårlig smertene
4