lese den ferdige boka her - Bitjungle

Vårt solsystem 

PDF-generert med hjelp av den åpent kodede mwlib-verktøyet. Se http://code.pediapress.com/ for mer informasjon. 

PDF generated at: Sun, 07 Mar 2010 14:25:14 UTC

Innhold 

Artikler 

Solsystem 1 

Solen 3 

Planetene 8 

Merkur 8 

Venus 11 

Jorden 16 

Mars (planet) 23 

Jupiter (planet) 28 

Saturn 30 

Uranus 33 

Neptun (planet) 43 

Referanser 

Artikkelkilder og Bidragsytere 45 

Bildekilder, Lisenser og Bidragsytere 46 

Artikkellisenser 

Lisens 47

Solsystem 1 

Solsystem 

Et solsystem (eller planetsystem) består av planeter og andre himmellegemer (for 

eksempel asteroider) som kretser i bane rundt en sentral stjerne. Denne utgjør 

kjernen i solsystemet. 

Solsystemet ble formet for 4,6 milliarder år siden 

Vårt solsystem 

Vår egen planet, jorden (tellus), inngår i et planetsystem med stjernen solen i 

sentrum. Dette kalles ofte bare solsystemet. Solsystemet er en del av galaksen 

Melkeveien, og ligger omtrent 25 000– 28 000 lysår fra galaksens sentrum. 

Solsystemet kretser rundt Melkeveiens sentrum med en fart på omtrent 220 km/s, 

og bruker 226 millioner år på ett omløp. 

Vårt eget solsystem utgjøres av solen, åtte kjente planeter, over hundre kjente 

måner og titusenvis av mindre himmellegemer som asteroider, kometer (fra bl.a. 

Oorts sky) og Kuiper-legemer. 

Oppdagelse og utforskning 

I tusener av år la ikke menneskeheten, med noen få hederlige unntak, merke til 

solsystemet. De fem planetene Merkur, Venus, Mars, Jupiter og Saturn kan alle ses 

med det blotte øye fra jorda, men deres natur som planeter ble ikke kjent før langt 

senere. Den alminnelige oppfatningen var lenge at jorden var plassert i sentrum for 

universet, og at denne var kategoisk forskjellig fra gudommelige eller eteriske 

objekter som beveget seg over himmelen. Selv om den indiske matematikeren og 

astronomen Aryabhata og den greske filosofen Aristarkhos hadde spekulert i en 

heliosentrisk oppstilling av kosmos, var Nikolaus Kopernikus den første som 

utviklet et matematisk forutsigbart heliosentrisk system. Hans etterfølgere i det 17. 

Illustrasjon av vårt solsystem. 

Forholdet mellom planetenes 

størrelse på illustrasjonen er 

århundre, Galileo Galilei, Johannes Kepler og Isaac Newton, utviklet en forståelse av fysikken som ledet til en 

gradvis aksept av ideen at Jorden beveger seg rundt solen, og at planetene er underlagt de samme fysiske lovene som 

jorden er underlagt. I nyere tid har dette ledet til undersøkelser av geologiske fenomener som fjell og krater 

sesongavhengige metreologiske fenomener som skyer, sandstormer og iskapper på andre planeter. 

riktig.

Solsystem 2 

Struktur 

Hovedobjektet i solsystemet er solen, en stjerne som utgjør 99,86 % av 

solsystemets kjente masse, og dominerende gravitasjonsmessig. [1] 

Jupiter og saturn, de to største objektene i bane i solsystemet, står for 

over 90 % av den gjenstående massen. 

De fleste store objekter som går i bane rundt solen ligger i nærheten av 

helningen jordens bane har i forhold til solen, også kjent som 

ekliptikken. Planetene ligger nært opp mot ekliptikken, mens kometer 

og Kuiper-beltet innehar en betydelig større vinkel på banen. 

Planetene (innerst til ytterst) 

1. Merkur er den nærmeste planeten til solen og den minste i vårt 

solsystem. Under halvparten av Merkurs overflate er kartlagt. 

2. Venus er solens nest nærmeste planet og vår nærmeste nabo. Venus 

kalles gjerne «jordens tvilling-planet» på grunn av dens likhet i 

De relative massene for solens planeter. Jupiter 

med sine 71 % av totalen og Saturn med sine 

21 % dominerer systemet. Merkur and Mars, som 

samlet utgjør mindre enn 0,1 %, er ikke synlige i 

diagrammet. 

størrelse og sammensetning. Venus og jorden ble dannet av den samme støvskyen for ca. 4,6 milliarder år siden. 

3. Jorden er den tredje planeten i solsystemet. Jorden er det eneste hjem for levende organismer vi har kjennskap til. 

71 % av jordens overflate er dekket av vann. Dette regnes som hovedårsaken til at livet oppsto på jorden. 

4. Mars er den fjerde planeten fra solen i vårt solsystem. Den røde planeten er vår andre nabo, og to ubemannede 

romsonder, Mars Express og Spirit, er på besøk for å samle inn støvpartikler fra planetens faste overflate. 

5. Jupiter er den største planeten i vårt solsystem og den femte i rekken regnet fra solen og utover. Jupiter har, på 

grunn av sin store masse, utviklet seg til å bli en gassplanet. Bare den lille kjernen av jern er fast. 

6. Saturn er den sjette planeten og den nest største i solsystemet. Saturn er, som Jupiter, en gassplanet med en liten 

fast kjerne. Saturn skiller seg derimot ut med sine kjente ringer. 

7. Uranus er planet nummer syv i vårt solsystem og, som Jupiter og Saturn, en stor gassplanet. Uranus består 

derimot ikke av en metallkjerne, men av stein og is og selvfølgelig gass. Uranus skiller seg også ut ved at dens 

magnetiske poler står 60° på skrå i forhold til planetens rotasjonsakse. 

8. Neptun er den åttende i rekken av planeter i solsystemet. Neptun har, i likhet med Saturn, ringer. Neptun har to 

mørke stormflekker, den ene på størrelse med jorden. Neptun er en veldig kald planet, med 

gjennomsnittstemperatur på ca -223 °C. 

Alle de åtte kjente planetene har i vitenskap fått navn etter guder fra romersk mytologi; jorden kalles i den 

forbindelse Tellus, etter gudinnen Tellus. 

Andre større himmellegemer 

• Pluto var lenge regnet som den niende planeten fra solen og den minste i vårt solsystem. En av Plutos tre måner, 

Charon, er så stor at de sammen ofte ble betegnet som en «dobbelplanet», men Pluto mistet sin status som planet 

24. august 2006. Pluto regnes nå som en av solsystemets tre dvergplaneter. 

• Ceres ble ved samme anledning tildelt status som dvergplanet etter å ha vært klassifisert som asteroide i 150 år. 

Ceres befinner seg i asteroidebeltet, mellom Mars og Jupiter, og er reisemålet for den planlagte ekspedisjonen 

Dawn med forventet ankomst i februar 2015. 

• Eris er det største himmellegemet som er oppdaget utenfor de åtte innerste planetene, og er altså større enn Pluto. 

Inntil den fikk sitt offisielle navn 13. september 2006, hadde Eris den midlertidig astronomiske betegnelsen 2003 

UB 313 og var dessuten kjent under kallenavnet Xena etter en krigerprinsesse fra en fjernsynsserie. I oktober 2005 

oppdaget man også at Eris har en måne, som man brukte for å beregne Eris' masse. Denne ble navngitt Dysnomia.

Solsystem 3 

Eksterne lenker 

• De ni planetene [2] 

• Åtte planeter og tre dvergplaneter [3] 

den [4] . 

Denne astronomirelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide 

Referanser 

[1] M Woolfson (2000). «The origin and evolution of the solar system». Astronomy & Geophysics 41: 1.12. DOI: 

10.1046/j.1468-4004.2000.00012.x (http:/ / dx. doi. org/ 10. 1046/ j. 1468-4004. 2000. 00012. x). 

[2] http:/ / www. astro. uio. no/ ita/ DNP/ 

[3] http:/ / www. astro. uio. no/ ita/ nyheter/ 12planeter_0806/ iau_0806. html 

[4] http:/ / en. wikipedia. org/ wiki/ :Solsystem 

Solen 

«Sol» har flere betydninger. 

Avstand fra jorden 

Lysstyrke (V) 

Absolute magnitude 

Solen 

Baneparametre 

149,6×10 6 km 

(Ca. 8 minutter og 20 sekunder med lysets 

hastighet) 

−26,8 m 

4,8 m 

Spektralklasse G2V 

Avstand til melkeveiens 

kjerne 

galakse periode 

~2,5×10 17 km 

(26 000-28 000 lysår) 

2,25-2,50×10 8 a 

Hastighet 217 km/s rundt kjernen i melkeveien 

Gjennomsnittlig diameter 

Omkrets 

Flattrykning 

i forhold til andre stjerner 

Fysiske egenskaper 

1,392×10 6 km 

(109 ganger jordens diameter) 

4,373×10 6 km 

(109 ganger jordens omkrets) 

9×10 −6

Solen 4 

Overflate 

Volum 

Masse 

Middeltetthet 

Gravitasjon 

6,09×10 12 km² 

(11 900 jordkloder) 

1,41×10 18 km³ 

(1 300 000 jordkloder) 

1,9891×10 30 kg 

(332 950 jordkloder) 

1,408 g/cm 3 

273,95 m s -2 

(27,9 G) 

Unnslipningshastighet 617,54 km/s 

Overflatetemperatur 5780 K 

koronatemperatur 5 MK 

Kjernetemperatur ~13,6 MK 

Luminositet (L sol ) 

Radians (I sol ) 

Aksehelning 7,25° 

Right ascension 

på nordpolen [1] 

Rotatsjonstid 

ved ekvator 

3,827×10 26 W 

3,9×10 28 lm 

or 100 lm/W efficacy 

2,009×10 7 W m -2 sr -1 

Rotasjon 

(to the ecliptic) 

67,23° 

(til Melkeveien) 

286,13° 

(19 t 4 min 30 s) 

Hastighet ved ekvator 7174 km/t 

Hydrogen 73,46 % 

Helium 24,85 % 

Oksygen 0,77 % 

Karbon 0,29 % 

Jern 0,16 % 

Neon 0,12 % 

Nitrogen 0,09 % 

Silisium 0,07 % 

Magnesium 0,05 % 

Svovel 0,04 % 

25,3800 dager 

(25 d 9 t 7 min 13 s) [1] 

Atmosfærisk sammensetning 

alle grunnstoffene er plasma 

Solen (eller sola) er stjernen som ligger i sentrum av solsystemet. Jorden og andre objekter (som planeter, asteroider, 

meteoroider, kometer og støv) går i bane rundt Solen. Solen står for mer enn 99 % av solsystemets masse og

Solen 5 

energien som den utstråler støtter nesten alt liv på Jorden gjennom fotosyntese siden starten på alt liv på Jorden. 

Varmen som solen genererer styrer klimaet og været vi har på Jorden. 

Solen er bygd opp av 74 % hydrogen, 25 % helium, mens resten er spor av tyngre grunnstoffer. Solen er ca. 4,6 

milliarder (10 9 ) år gammel og omtrent midt i hovedserien. [2] Ved fusjon gjøres omtrent 700 mill tonn hydrogen om 

til 695 mill tonn helium i sekundet, mens 5 mill tonn blir omgjort til elektromagnetiske bølger, i hovedsak 

gammastråling. Solen vil fortsette med dette i ca. 5 milliarder år til før den blir en rød kjempe og deretter ender 

kjernen som en hvit dverg som gradvis avkjøles over milliarder av år. Samtidig kastes de ytre lagene av som en 

planetarisk tåke som spres og er synlig i noen titusen år. 

Solen har et sterkt magnetfelt som går i solsyklus på ca. 11 år, denne solaktiviteten er blant annet solflekker på 

overflaten, solstormer og solvinder som frakter materie gjennom solsystemet. Noen av de synlige effektene av dette 

på Jorden er nordlyset og forstyrrelser på radiokommunikasjoner og strømforsyning. Solaktivitet har trolig hatt en 

viktig rolle i dannelsen av solsystemet og påvirker Jordens ytre atmosfære kraftig. 

Selv om Solen er den nærmeste stjernen til Jorden og er mye forsket på, er det fortsatt mange ubesvarte spørsmål 

vedrørende denne stjernen. Det er fortsatt noe debatt om hvorfor den ytre atmosfæren, koronaen, har en temperatur 

på over 1 million Kelvin, mens den synlige overflaten (fotosfæren) «bare» har en temperatur på 6000 K. Dagens 

forskning fokuserer på aktiviteten til solflekkene og opprinnelsen til solstormene og protuberans, og virkningene 

mellom kromosfæren og koronaen og opprinnelsen til solvindene. 

Oppbygning 

Se også: Solens dannelse og utvikling 

Solens oppbygning. 

1. Kjernen 

2. Strålingssone 

3. Konveksjonssone 

4. Fotosfære 

5. Kromosfære 

6. Korona 

7. Protuberans 

Solens oppbygging har flere distinkte områder. Den har ikke en 

egentlig fast eller flytende overflate, men en gradivis overgang fra 

en meget tett kjerne, via indre lag til fotosfæren der solens 

materiale blir transparent for synlig lys. Tettheten varierer mye, i 

kjernen er tettheten 150 ganger vann på jorda mens i gjennomsnitt 

er den rundt 1,5. I solatmosfæren (kromosfæren og koronaen) 

faller den raskt til en tetthet på 1/10 milliarddel av 

jordatmosfærens tetthet ved havnivå. 

Kjernen 

Solens kjerne beregnes å ha en diameter rundt 20 % av solens, 

eller 400 000 km. Trykket i kjernen er ca. 25 PetaPascal (2,5 ×10 11 

bar) og gir en tetthet på omkring 150 000 kg/m 3 . Temperaturen når 

13 600 000 kelvin. Kjernen er det eneste området der det foregår 

fusjon mellom hydrogenkjerner (protoner). Dette skjer i p-p 

reaksjonen. Denne reaksjonen er en meget langsom kjernereaksjon 

og gjør at Solen kan brenne over milliarder av år istedenfor å 

eksplodere raskt. Kjernetrykket er i balanse mellom trykket fra 

kjernereaksjonen og trykket fra de utenforliggende lag. 

Reaksjonen er selvregulerende fordi en økende reaksjonsrate vil medføre et øket trykk som vil få kjernen til å utvide 

seg noe. Dette vil gi noe reduksjon av temperatur og densitet og medføre at reaksjonsraten synker. Tilsvarende vil en 

senket reaksjonsrate gi en sammentrekning og temperaturøkning og medføre at reaksjonsraten øker og balansen 

gjenopprettes. 

Balansen vil forandres etterhvert som hydrogenet forbrukes, og Solen blir derfor langsomt varmere. For 3,5 

milliarder år siden var varmeutstålingen 75 % av i dag, og om 3,5 mrd. år vil den være 10 % høyere. Etter dette vil

Solen 6 

hydrogenet i kjernen være forbrukt, kjernen vil trekke seg sammen og temperaturen og trykket øke ytterligere. Dette 

medfører at hydrogen i et skall utenfor kjernen kan starte fusjon og forbrenne noe raskere og solen utvikler seg til en 

rød kjempestjerne. Solen er imidlertid ikke stor nok til å eksplodere som en supernova, og etter flere sykler vil solen 

slukne og ende som en hvit dvergstjerne, på størrelse med Jorden, og avkjøles sakte. 

Energiutviklingen i kjernen er 3,83×10 26 watt og forbruket rundt 600 millioner tonn hydrogen per sekund. 4,3 mill. 

tonn frigis som energi, resten omformes til helium. Likevel er ikke energiutviklingen i kjernen på mer enn 12 watt 

per kubikkmeter (0,24 W/m 3 for hele solen). Til sammenligning ligger menneskekroppen på ca 2000 W/m 3 . 

Strålingssonen 

Strålingssonen strekker seg fra kjernen ut til omkring 70 % av radien. Her overføres energien fra kjernen vesentlig i 

form av stråling, dvs. fotoner som sendes ut og reabsorberes etter kort veg. Temperaturen synker gradvis (ca. 0,2 

K/m) men dette gir ikke rask nok forandring til å drive termisk konveksjon. Strålingen tar svært lang tid på å gå 

gjennom dette området, typisk flere hundre tusen år (beregninger viser fra 15 000 år til flere millioner år). Samtidig 

blir mye av gammastrålingen med høy energi fra kjernereaksjonen gjennom absorbsjon og reemisjon omformet til et 

kontinuerlig spektrum ved lengre bølgelengder som varmestråling og synlig lys. 

Konveksjonssonen 

Når temperaturen faller under 2 000 000 K er temperaturen ikke lenger høy nok til å drive energiforflytningen ved 

stråling. [3] . Dette skjer ved en radius på omtrent 500 000 km. Den resterende strekning til overflaten, ca 150 000 

km, skjer energioverføringen ved konveksjon. I konveksjonssonen strømmer varmt plasma oppover som bobler mens 

avkjølt plasma synker nedover. 

Fotosfæren 

Fotosfæren er den synlige solskiven der solens materie blir transparent for synlig lys, og Solen kan stråle energien ut 

som varmestråling, synlig lys og mer energirike fotoner. De oppstigende boblene fra konveksjonssonen viser seg 

som granuler på den synlige overflaten; Granulene er rundt 1000 km i utstrekning og har en varighet på rundt 10 

minutter. De er noe varmere enn mellomrommene mellom dem. Gjennomsnittstemperaturen er rundt 5800 K. 

Bevegelsene i plasmaet gir også opphav til intense magnetiske felter og fenomener som solflekker, fakler og 

protuberanser 

Kromosfæren 

Kromosfæren ligger over fotosfæren og strekker seg 10-15 000 km ut. Den er relativt transparent og består stort sett 

av hydrogen. Kromosfæren har et svakt dyprødt skinn fra reemisjon av fotoner fra hydrogen som bare er synlig kort 

tid rett før og etter totalitet for solformørkelser. Ved solobservasjon kan den observeres med spesielle filtere. 

Temperaturen øker nå gradvis på til ca 100 000 K. Kromosfæren utgjør sammen med koronaen Solens atmosfære. 

Koronaen 

Det ytterste området betegnes koronaen. Temperaturen øker her til omkring 2 millioner kelvin. Årsaken til dette er 

en kombinasjon av ladede partikler, elektromagnetisk stråling (fotoner) og magnetfelt (magnetisk gjenkobling), men 

det fortsatt noe debatt om dette. Koronaen har en tetthet på 10 14 - 10 16 atomer per kubikkmeter (1/10 000 000 000 av 

jordatmosfæren ved havnivå). Den kommer tilsyne som et skinnende slør ved total solformørkelse. Koronaen består 

av et plasma med omkring 95 % hydrogen, 4 % helium og en mindre mengde andre atomer samt frie elektroner.

Solen 7 

Magnetosfæren 

Koronaen går gradvis over i magnetosfæren, også benevnt heliosfæren, uten noen klar grense. Solens magnetfelt 

strekker seg rundt 50 AU (Astronomisk enhet) eller ca 7 500 mrd km ut, omtrent til dvergplaneten Plutos ytterpunkt i 

sin bane. Denne grensen kalles heliopausen. Innenfor denne strømmer en solvind av ladede partikler som frigjøres 

fra koronaens plasma. Partiklene har samme sammensetning som koronaen (ionisert helium og Hydrogen og små 

mengder andre stoffer samt elektroner) De har en energi rundt 1 keV (opp til 15 keV) og solvindens hastighet er 

200-900 km/s. Det er ikke tilstrekkelig forklart hvordan partiklene akselereres til dette energinivået, men det kan 

skyldes både koronaens høye temperatur og magnetiske effekter. Denne partikkelvinden gir opphav til 

geomagnetiske stormer og nordlys (sydlys) når partiklene fanges inn av Jordens magnetfelt og kolliderer med andre 

atomer i Jordens øvre atmosfære over 80 km høyde. 

Generell informasjon 

Sollys er primærkilden til energi på Jorden. Solkonstanten er mengden energi som solen avgir til et område under 

direkte sollys. Solkonstanten er ca. 1370 watt/m 2 på en AU fra solen (dvs. på eller nær Jorden). Lyset blir svekket i 

atmosfæren slik at ca. 1000 watt/m 2 når overflaten når solen er i senit. Denne energien blir utnyttet på en rekke måter 

som plantenes fotosyntese og elektrisitet gjennom solceller. Energien i petroleum stammer også fra sollys; via 

fotosyntese i en fjern fortid. 

Sett fra Jorden varierer Solens bane over himmelen gjennom året. Formen den får, beskrevet ut ifra Solens posisjon 

på samme tid hver dag i et fullt år, blir kalt «the analemma» og ligner et åttetall langs en nord/sør-akse. Selv om de 

mest åpenbare variasjonene av Solens synlige posisjon i løpet av ett år er en nord/sør-sving over en 47 graders vinkel 

(på grunn av en 23.5-graders helningen av Jorden i forhold til Solen), er det i tillegg en øst/vest-komponent. 

Nord/sør-svingen i synlig vinkel er hovedkilden til årstidene på Jorden. 

Navnet Solen har opprinnelse fra latin og navnet Sol, det greske navnet er Helios. Solens symbol i 

astronomi/astrologi er en sirkel med en prikk i midten . 

Referanser 

[1] P.K. Seidelmann (2000). Report Of The IAU/IAG Working Group On Cartographic Coordinates And Rotational Elements Of The Planets 

And Satellites: 2000 (http:/ / www. hnsky. org/ iau-iag. htm). Besøkt 22. March 2006. 

[2] Institutt for teoretisk astrofysikk (http:/ / www. astro. uio. no/ ita/ DNP/ nineplanets/ sol. html) 

[3] Our Star the Sun (http:/ / sohowww. nascom. nasa. gov/ classroom/ classroom. html). NASA. Besøkt 22. February 2007.

Merkur 

Baneparametre 

«Merkur» har flere betydninger. 

Fysiske egenskaper: 

Planetene 

Merkur 

Avstand fra solen 57.909.176 km 

0,387 AU 

Aphel 69 816 900 km 

Perihel 46 001 200 km 

Eksentrisitet 0,2 

Omløpstid 87.97 dager 

Gjennomsnittsfart 47.36 km/s 

Inklinasjon 7,004 87° 

Naturlige satellitter Ingen 

Diameter ved ekvator 4879,4 km 

Poldiameter 

Overflatens areal 

Volum 

Masse 

Middeltetthet 

Gravitasjon ved ekvator 

7,5 × 10 7 km 

6,14×10 10 km 2 

6,1 × 10 10 km 3 

3,302×10 23 kg 

5,427 g/cm 3 

3,701 m/s 2 


Rotasjonsperiode 0,01 dager 

Aksehelning 61.45° 

Overflaterefleksjon ca. 0,11 

8

Merkur 9 

{| |- ! Overflatetemperatur ! min ! snitt ! max |- ! style="text-align: right" | 0°N, 0°W | 100K | 340K | 700K |- ! style="text-align: right" | 85°N, 0°W | 

80K | 200K | 380K 

Atmosfæriske egenskaper:Atmosfærisk trykkNN PascalSammensetning42% molekylært oksygen 

29,0% natrium 

22,0% hydrogen 

6,0% helium 

0,5% kalium 

Spormengder av argon, nitrogen, karbondioksid, vanndamp, xenon, krypton og neon Merkur er den nærmeste planeten til solen, og den minste planeten i solsystemet. 

Navnet kommer fra den romerske guden Merkur. Fordi Merkur er så nær solen (største vinkelavstand er 28,3°), er 

den vanskelig å observere, og observasjon er bare mulig tidlig om morgenen eller sent på kvelden. Merkurs 

omløpsbane har den største eksentrisiteten i solsystemet. I likhet med Venus har Merkur ingen måner. Sett fra Jorden 

vil Merkur ha faser i likhet med Månen og Venus. 


Merkur er en av de fire terrestriske planetene. Den har en ekvatordiameter på 4 879 kilometer, som er omtrent 40% 

av jordens. Merkur består av omtrent 70% metallisk materiale og 30% silikater. Densiteten er den nest høyeste i 

solsystemet med 5.427 g/cm³ som er marginalt mindre enn jordens 5.515 g/cm³. [1] 

Indre struktur 

Merkurs indre. 

1. skorpe, 100-200 km tykk 

2. mantel, ca 600 km tykk 

3. kjerne 1800 km radius 

Merkurs høye densitet kan fortelle oss om dens indre struktur. 

Jordens densitet er en følge av den store massen og påfølgende 

kompressjon. Merkur er imidlertid mye mindre og 

gravitasjonskreftene er tilsvarende lavere, så forklaringen på den 

høye densiteten må være at Merkur har en stor kjerne av jern. [2] . 

Geologer antar at kjernen fyller så mye som 42% av Merkur, 

jordens kjerne fyller til sammenligning bare 17% av det totale 

volumet. Merkurs kjerne er omgitt av en 500-700 km tykk mantel 

som består av silikater. Tykkelsen på skorpen er mellom 100 og 

200 km. 

Merkur har det høyeste jerninnholdet av alle planetene i 

solsystemet, og det er flere hypoteser for å forklare dette. Den 

mest aksepterte forklaringen er at forholdet mellom silikater og 

metaller i utgangspunktet var den samme som for de andre 

planetene, dvs at Merkur hadde en masse som var omtrent 2,25 

ganger den nåværende massen. Tidlig i solsystemets historie skal 

Merkur ha blitt truffet av et asteroideliknende objekt med om lag 

1/6 av Merkurs masse. Kollisjonen skal ha forårsaket at store deler av planetens oveflate ble revet bort. [3] En 

lignende teori er forøvrig den mest aksepterte i forbindelse med dannelsen av jordens måne.

Merkur 10 

Overflate 

Merkurs overflate minner mye om månen, med store mengder kratre og havliknende sletter. Dette tyder på at Merkur 

har vært geologisk inaktiv i flere milliarder år. Det har vært sendt få romsonder til Merkur så det er solsystemets 

minst utforskede planet. Under og like etter dannelsen, ble Merkur bombardert med kometer og asteroider gjennom 

en periode som sluttet for 3,8 milliarder år siden. I løpet av denne perioden ble hele overflaten offer for nedslag, 

nedslagene ble forsterket av mangelen på en beskyttende atmosfære. Planeten var på dette tidspunktet fortsatt 

vulkansk aktiv, og sletter som Calorisbassenget ble fylt av magma fra planetens indre, dette førte til jevne sletter som 

månehavene. 

Kratrene på Merkur varierer fra noen få meter til flere hundre kilometer i diameter. Det største kjente krateret er 

Calorisbassenget med en diameter på 1 300 kilometer. Nedslaget som skapte krateret var så kraftfullt at det 

forårsaket lavautbrudd og over 2 kilometer høy fjellkjede i ring rundt krateret. På motsatt side av planeten er det et 

stort område av kupert terreng, navngitt som «Rart område.» Man antar at dette kan skyldes sjokkbølger fra 

sammensøtet. [4] 

Muligheter for is 

Til tross for de høye temperaturene på overflaten på dagtid, er det observasjoner som tyder sterkt på at det kan 

eksistere is på Merkur. Bunnen av de dupeste kraterene i polområdene blir aldri utsatt for direkte sollys så 

temperaturen ligger godt under det globale snittet. Bakgrunnen for disse påstandene er at det i polområdene er 

flekkvise områder hvor radarbølger blir tydelig reflektert. [5] Astronomer tror at is er den mest sannsynlige årsaken til 

refleksjonen, selv om det også finnes andre forklaringer. 

Atmosfære 

Merkur er for liten til å kunne holde på en atmosfære av noen betydning, den tynne atmosfæren består stort sett av 

oksygen, natrium, hydrogen, helium og kalium. Atmosfæren er ikke stabil og atomer forsvinner kontinuerlig ut i 

rommet. Solvinden og radioaktiv nedbrytning er hovedkildene til fornyelsen. 

Magnetfelt 

På tross av den størrelsen og den langsomme rotasjonen på hele 59 

jorddøgn har Merkur et relativt sterkt magnetfelt. Målinger gjort 

av Mariner 10 viser at Merkur har et magnetfelt på 1,1% av 

jordens, magnetfeltets styrke er ved ekvator på om lag 300 nT. 

Magnetfeltet er sterkt nok til at Merkur skjermes for solvinden. 

Utforskning 

Sett i en kikkert fra Jorden vil både Merkur og Venus skifte faser 

på samme måte som Månen. De stillingene de står i sett i forhold 

til Jorden og Solen har egne betegnelser. [6] Når de er på motsatt side av Solen kalles det øvre konjunksjon, når de er i 

mellom Jorden og Solen kalles det nedre konjunksjon, når de befinner seg ved siden av Solen i forhold til Jorden 

kalles det østlige elongasjon eller vestlige elongasjon. Disse stillingene bestemmer hva slags faser man ser. [7] 

Overflaten er vanskelig å observere i teleskop fordi planeten er så nær Solen at sollyset vil gjøre den utydelig. I den 

senere tid har likevel moderne metoder og bruk av radar gitt noen gode resultater. 

Eugène Michel Antoniadi tegnet kart over Merkur og gav overflatetrekk navn som var generelt akseptert frem til 

romsonder kom med fotografier av planeten. [8] Men trolig inneholder hans kart feil fordi observasjonene var preget 

av at han antok at planeten hadde bundet rotasjon og alltid viste samme side mot solen.

Merkur 11 

Den første romsonden som utforsket Merkur var USAs Mariner 10, 29. mars 1974. Bare 40–45 % av planeten ble 

kartlagt. NASAs romsonde MESSENGER (MErcury Surface, Space ENvironment, GEochemistry, and Ranging 

spacecraft) er for tiden underveis til Merkur. Ifølge planen skal sonden gå i bane rundt planeten fra mars 2011, men 

vil passere Merkur på nært hold 3 ganger før dette. Første passering skjedde 14. januar 2008. [9] . Neste passeringer er 

i oktober 2008 og september 2009. 


• Informasjon om Merkur fra «De ni planetene» [10] 

• NASA - Mercury Fact Sheet [11] (engelsk) 

Referanser 

[1] http:/ / nssdc. gsfc. nasa. gov/ planetary/ factsheet/ mercuryfact. html 

[2] Lyttleton, R. A. (1969), On the Internal Structures of Mercury and Venus, Astrophysics and Space Science, v.5, side 18 

[3] Benz, W., Slattery, W. L., Cameron, A. G. W. (1988), Collisional stripping of Mercury's mantle, Icarus, v. 74, side 516-528. 

[4] Schultz P.H., Gault D.E. (1975), Seismic effects from major basin formations on the moon and Mercury, The Moon, vol. 12, februari 1975, 

sidorna 159–177 

[5] Slade M.A., Butler B.J., Muhleman D.O. (1992), Mercury radar imaging - Evidence for polar ice, Science, v. 258, sidorna 635–640. 

[6] http:/ / astro. unl. edu/ naap/ ssm/ modeling2. html 

[7] http:/ / astronomy. nmsu. edu/ nicole/ teaching/ ASTR505/ lectures/ lecture08/ slide09. html 

[8] http:/ / history. nasa. gov/ SP-423/ surface. htm 

[9] NASAs side om MESSENGER (http:/ / www. nasa. gov/ mission_pages/ messenger/ main/ index. html) 

[10] http:/ / www. astro. uio. no/ ita/ DNP/ nineplanets/ mercury. html 

[11] http:/ / nssdc. gsfc. nasa. gov/ planetary/ factsheet/ mercuryfact. html 

Venus 

«Venus» har flere betydninger. 

Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppfylle Wikipedias kvalitetskrav. Du kan hjelpe 

Wikipedia ved å forbedre [1] den. 

Baneparametre 

Venus 

Avstand fra solen 108.200.000 km 

0,72 AU 


Omløpstid 224,7 dager 

Gjennomsnittsfart 35.020 km/s 

Inklinasjon 3.394 71° 

Naturlige satellitter Ingen

Venus 12 


Diameter ved ekvator 12.103,7 km 


Volum 

Masse 

Middeltetthet 

Gravitasjon ved 

ekvator 

4,60 × 10 8 km 2 

9,28 × 10 11 km 3 

4,8685 × 10 24 kg 

5,204 g/cm 3 

8.87 m/s 2 


Rotasjonsperiode −243,0185 dager 


Overflaterefleksjon 0,65 

Overflatetemperatur 

–minst 

–gjennomsnitt 

–maks 

Atmosfæriske egenskaper: 

-45 °C 

464 °C 

500 °C 

Atmosfærisk trykk 9,3 Pascal 

Venus er planet nummer to fra solen i solsystemet. Venus har den planetbanen som er nærmest banen til jorden, som 

den ligner på i både størrelse og sammensetning, og blir derfor kalt jordens søsterplanet. Det ekstreme trykket, den 

høye temperaturen, det tette skydekket og den etsende atmosfæren, gjør utforskning av planeten problematisk. Med 

unntak av sola og månen, er Venus det mest lyssterke objektet på himmelen. Dette gjør at planeten bare er synlig fra 

Jorden like før soloppgang eller like etter solnedgang. Den blir ofte kalt for Morgenstjernen og Aftenstjernen [2] .

Venus 13 


Venus har retrograd rotasjon; Solen står altså opp i vest og går ned i øst. Venus har ingen måner. Når man ser i 

kikkert, vil planeten vise faser som Månen, alt etter hvilken stilling den har i forhold til Jorden og Solen. 

Atmosfære 

Venus har en ekstremt tett atmosfære, som hovedsakelig 

består av karbondioksid og en liten mengde nitrogen. 

Atmosfærens masse er 93 ganger så stor som jordatmosfærens 

mens trykket ved planetoverflaten er omtrent 92 ganger så 

stort som trykket ved jordoverflaten – et trykk som svarer til 

trykket på en dybde av nesten 1 kilometer under havoverflaten 

på jorda. Tettheten ved overflaten er 65 kg/m³ (6.5 % av 

tettheten til vann). Den CO 2 -rike atmosfæren, sammen med 

tykke skyer av svoveldioksid, skaper den sterkeste 

drivhuseffekten i solsystemet, som fører til 

overflatetemperaturer på over 460 °C (860 °F). [3] Dette gjør 

Venus' overflate varmere enn Merkurs, som har en 

minimumstemperatur på −220 °C og maksimumstemperatur 

på 420 °C selv om Venus er nesten dobbelt så langt fra sola 

som Merkur og mottar bare 25 % av den mengden Merkur 

mottar av solas irradians. Ettersom venusatmosfæren er tett og 

massiv, har den nok varmekapasitet til å holde på varmen 

gjennom hele den lange natten (122 jorddøgn). 

Skystrukturen i Venus' atmosfære, avdekket av ultrafiolette 

observasjoner 

Studier har foreslått at for mange milliarder år siden var Venus' atmosfære mye mer lik jordas enn den er nå, og at 

det sannsynligvis var betydelige mengder flytende vann på overflaten, men en drivhuseffekt ute av kontroll ble 

forårsaket av at dette opprinnelige vannet fordampet, og det ble skapt et kritisk nivå av drivhusgasser i 

atmosfæren. [4] 

Siden planeten roterer så sakte, står solen over nøyaktig samme sted på ekvator i forholdsvis lang tid. Dette skaper en 

svært varm søyle helt fra den øverste atmosfæren og ned til planetoverflaten. Man tror at dette er årsak til svært store 

vindhastigheter i den øvre atmosfæren. 

Overflate 

Bare ca. 10 % av sollyset når ned til overflaten, og sikten der er omkring 2 km. Fotografier av overflaten fra Venera 

9 og 10 i 1975, og 13 og 14 i 1982 viser er steinet, flatt ørkenlandskap. Radarstudier viser sletter, fjellformasjoner og 

kratere. En fremtredende trekk ved overflaten er de to høylandsområdene Aphrodite Terra og Ishtar Terra. De er 

oppkalt etter henholdsvis den greske og den babylonske fruktbarhetsgudinnen, hvilket står i stil til at planeten selv 

har navn etter den romerske. Overflaten viser også andre iøynefallende trekk. Blant annet kan man se flere 

formasjoner som er av vulkansk opprinnelse.

Venus 14 

Utforskning 

På grunn av den spesielle atmosfæren er det lite man kan finne ut om dens overflate fra Jorden. Flere satellitter har 

imidlertid blitt sendt til planeten og har kartlagt den ganske nøye. 

I 1970 greide en Sovjetisk sonde å overføre data i noen få sekunder direkte fra Venus’ overflate. De sovjetiske 

Venera-sondene som fortsatte frem til 1983, målte blant annet et trykk på bakkenivå tilsvarende 90 ganger 

atmosfæriske enheter. 

Venus Express er den foreløpig siste romsonden til Venus og gikk inn i bane i april 2006. Romsonden er bygd etter 

samme lest som Mars Express, og skal kretse rundt Venus og kartlegge den med mange ulike instrumenter. 

Observasjon 

Med sin tilsynelatende størrelsesklasse i området −3,8 til −4,6 

er Venus alltid mer lyssterk enn de sterkeste stjernene. [5] 

Dette er lyst nok til å bli sett til og med midt på dagen, og 

planeten kan være lett å se når solen står lavt på himmelen. 

Som en nedre planet er den alltid innen ca. 47° fra solen. [5] 

Venus «forbikjører» jorden hver 584. dag i sin bane rundt 

solen. [6] Mens den gjør det, går den fra å være Aftenstjernen 

som er synlig etter solnedgang til å være Morgenstjernen som 

er synlig før soloppgang. Mens Merkur, den andre nedre 

planeten, oppnår en største elongasjon på bare 28°, og ofte er 

vanskelig å se i tussmørket, er Venus vanskelig å ikke få øye 

Venus er alltid lysere enn de sterkeste stjernene 

på når den er på sitt lyseste. Det at den har en større maksimal elongasjon gjør at den er synlig på mørk himmel lenge 

etter solnedgang. Som det lyseste, punktlignende legemet på himmelen er det vanlig at Venus feilaktig blir rapportert 

som et «uidentifisert flyvende objekt». President Jimmy Carter rapporterte å ha sett en UFO i 1969; senere analyse 

foreslo at det sannsynligvis var planeten, og utallige andre mennesker har misoppfattet Venus som noe mer 

eksotisk. [7] 

Venus' faser og utviklingen av dens tilsynelatende 

diameter 

Når Venus ses i et teleskop, kan man se faser, slik som med månen. 

Venus viser seg «full» når den er på motsatt side av solen. Den vises 

som en større «halv-Venus» ved sin største elongasjon fra solen. Venus 

er på sitt lyseste på nattehimmelen og viser en mye større «sigd» i 

teleskopet når den kommer rundt forbi «forsiden» av solen. Venus er på 

sitt største og viser seg «ny» når den er mellom jorden og solen. Siden 

den har en atmosfære, kan den ses i teleskopet på haloen av lys som 

brytes rundt planeten. [5] 

Venus' bane er svakt skråstilt i forhold til jordens bane, og derfor 

passerer den vanligvis ikke foran solskiven når den passerer mellom 

jorden og solen. Imidlertid inntreffer venuspassasjer parvist med åtte 

års mellomrom. Mellom hvert par er det omtrent 120 år. Passasjene 

skjer når planetens nedre konjunksjon skjer i jordens baneplan. Den 

siste passasjen skjedde i 2004; den neste vil komme i 2012. Historisk 

sett var venuspassasjer viktige fordi de tillot astronomer å bestemme størrelsen av en astronomisk enhet direkte, og 

dermed størrelsen av solsystemet. Kaptein Cooks utforskning av Australias østkyst skjedde etter at han hadde seilt til 

[8] [9] 

Tahiti i 1768 for å observere en venuspassasje.

Venus 15 

Symbolikk 


Venus' symbol er det samme som man i biologien bruker for å symbolisere det kvinnelige kjønn, og ble 

også brukt i alkymien for å symbolisere kobber. Symbolet assosieres også med femininitet; I det gamle 

Roma var Venus kjærlighetsgudinnen, som har mye til felles med norrøn mytologis Frøya og Afrodite i 

den greske mytologien. 

• Informasjon om Venus fra «De ni planetene» [10] 

Referanser 

[1] http:/ / en. wikipedia. org/ wiki/ Venus 

[2] CAPLEX - Venus (http:/ / www. caplex. no/ Web/ Magazine. aspx?id=venus) Besøkt 5. januar 2009 

[3] Venus (http:/ / filer. case. edu/ sjr16/ advanced/ venus. html). Case Western Reserve University (14. september 2006). Besøkt 16. July 2007. 

[4] Kasting J.F. (1988). «Runaway and moist greenhouse atmospheres and the evolution of earth and Venus». Icarus 74 (3): 472–494. DOI: 

10.1016/0019-1035(88)90116-9 (http:/ / dx. doi. org/ 10. 1016/ 0019-1035(88)90116-9). 

[5] Espenak, Fred (1996). NASA Reference Publication 1349; Venus: Twelve year planetary ephemeris, 1995–2006 (http:/ / sunearth. gsfc. nasa. 

gov/ eclipse/ TYPE/ venus2. html). Twelve Year Planetary Ephemeris Directory. NASA. Besøkt 20. June 2006. 

[6] Williams, Dr. David R. (15. april 2005). Venus Fact Sheet (http:/ / nssdc. gsfc. nasa. gov/ planetary/ factsheet/ venusfact. html). NASA. 

Besøkt 12. October 2007. 

[7] Krystek, Lee. Natural Identified Flying Objects (http:/ / www. unmuseum. org/ ifonat. htm). The Unngatural Museum. Besøkt 20. June 2006. 

[8] Hornsby, T. (1771). « The quantity of the Sun's parallax, as deduced from the observations of the transit of Venus on June 3, 1769 (http:/ / 

gallica. bnf. fr/ ark:/ 12148/ bpt6k55866b/ f617. chemindefer)». Phil. Trans. R. Soc. 61: 574–579. DOI: 10.1098/rstl.1771.0054 (http:/ / dx. 

doi. org/ 10. 1098/ rstl. 1771. 0054). 

[9] Richard Woolley (1969). « Captain Cook and the Transit of Venus of 1769 (http:/ / links. jstor. org/ 

sici?sici=0035-9149(196906)24:12. 0. CO;2-K)». Notes and Records of the Royal Society of London 24 (1): 19–32. DOI: 

10.1098/rsnr.1969.0004 (http:/ / dx. doi. org/ 10. 1098/ rsnr. 1969. 0004). 

[10] http:/ / www. astro. uio. no/ ita/ DNP/ nineplanets/ venus. html


Jorden 

Viktig opprydning: Denne artikkelen dekker et viktig tema, men har for dårlig standard og trenger en 

opprydning for å ordne dette. 

Største 

befolkningskonsenstrasjoner 

Språk 

(2007 est.) 

Religion 

(2007 ant.) 

Jorden 

The Blue Marble, tatt fra Apollo 17 

Sosial statistikk 

Tokyo, Mexico by, Seoul, New York, São Paulo, 

Bombay 

Kinesisk mandarin 13,22 %, 

Spansk 4,88 %, 

Engelsk 4,68 %, 

Arabisk 3,12 %, 

Hindu 2,74 %, 

Portugisisk 2,69 %, 

Bengali 2,59 %, 

Russisk 2,2 %, 

Japansk 1,85 %, 

Tysk 1,44 %, 

Wu-kinesisk 1,17 %, 

andre 

Kristne 33,32 %, 

Muslimer 21,01 %, 

Hindu 13,26 %, 

Buddhister 5,84 %, 

Sikher 0,35 % 

Jøder 0,23 % 

ikke-religiøse 11,77 %, 

andre 11,78 % 

Befolkning (juli 2007 ant.) 

- Totalt 6 602 224 175 

- Tetthet 44,33 (per km²) 

- Årlig befolkningsvekst 1,167 % 

- Forventet levealder 65,82 år 

Valutaer US dollar, Japansk yen, Euro, Britisk pund, andre 

BNP (Anslag fra 2007) 

-PPP 65.820 mrd IND


per capita 9,969 IND 

-Nominell 53.640 mrd USD 

per capita 8.125 USD 

Baneparametre (Epoch J2000) 

Store halvakse 149 597 887 km 

(1,00000011 AU) 

Banens omkrets 0,940 Tm 

(6,283 AU) 


Perihel 147 098 074 km 

(0,9832899 AU) 

Aphel 152 097 701 km 

(1,0167103 AU) 

Omløpsperiode 365,256 96 d 

(1,0000191 a) 

Synodisk periode Ikke tilgjenglig 

Gjennomsnittlig banefart 29,783 km/s 

Maks. banefart 30,287 km/s 

Min. banefart 29,291 km/s 

Banehelling 0,00005° 

Longitude of the ascending node 348.739 36° 

Argument of the perihelion 114.207 83° 

(7,25° til Solens ekvator) 

Naturlige satellitter 1 (Månen), men se også 3753 Cruithne 


Diameter ved ekvator 12 756,28 km 

Diameter over polene 12 713,56 km 

Middeldiameter 12 742,02 km 

Flattrykthet 0,00335 

Omkrets ved ekvator 40 075 km 

Omkrets over polene 40 008 km 

Overflateareal 510 072 000 km² 

- Land (29,2 %) 148 940 000 km² 

- Vann (70,8 %) 361 132 000 km² 

Volum 

Masse 

1,0832×10 12 km³ 

5,9736×10 24 kg 

Tetthet 5,515 g/cm³ 

Overflategravitasjon ved ekvator 

9,780 m/s² 1 [1] 

(0,99732 g) 


Rotasjonsperiode 0,997258 d (23,934 t)


Rotasjonshastighet 1674,38 km/t = 465,11 m/s 

(ved ekvator) 

Aksehelling 23,439281° 

Rektasensjon 

av Nordpolen 

Deklinasjon 90° 

Albedo 0,367 

Overflatetemp. 

- min 

- middel 

- maks 

0° (0 h 0 min 0 s) 

185 K 

287 K 

331 K 

Trykk ved overflaten 100 kPa 

nitrogen 77% 

oksygen 21% 

argon 1% 

karbondioksid spor 

vanndamp spor 

Atmosfærisk sammensetting 

Jorden er en av de fire jordliknende (terrestriske) planetene, av de totalt åtte planeter som kretser rundt Solen. Den 

er den tredje planeten i solsystemet regnet fra Solen og har den største diameteren, massen og tettheten av de 

terrestriske planetene. 

Som hjemsted for millioner av arter, [2] herunder mennesket, er Jorden det eneste stedet i universet, hvor man vet liv 

forekommer. Planeten ble dannet for 4,54 milliarder år siden, [3] [4] [5] [6] og livet fremkom på dens overflate innen 

den første milliard år. Siden da har Jordens biosfære i betydelig grad endret atmosfæren og andre abiotiske 

betingelser på planeten, så aerobe organismer har kunnet utbre seg. Derved har det blitt dannet et ozonlag, som 

sammen med Jordens magnetfelt blokkerer skadelig stråling og tillater liv på landjorden. [7] Jordens fysiske 

egenskaper, dens geologiske utvikling og dens kretsløp har således gjort liv mulig i denne lange perioden, og disse 

betingelsene forventes å fortsette i ennå 500 millioner til 1 milliard år, hvoretter biosfæren vil gå til grunne som følge 

av Solens økende stråling, og livet på Jorden vil opphøre. 

Jordens skorpe er oppdelt i atskillige stive segmenter som kalles tektoniske plater, som beveger seg over Jordens 

overflate i løpet av mange millioner år. Omkring 71 % av overflaten er dekket av saltvannshav, mens resten er 

kontinenter og øyer. Flytende vann er nødvendig for opprettholdelsen av alle kjente former for liv, og det er ikke 

funnet på overflaten av noen annen planet. [8] [9] Jordens indre er stadig aktiv og består av en tykk og forholdsvis fast 

mantel, en flytende ytre kjerne, som skaper et magnetfelt og en fast indre kjerne av jern.


Symbolikk og navn 

Jorden kalles også den blå planet og verden, samt Tellus etter en romerske gudinne eller Terra (etter dens latinske 

betegnelse). [10] 

Historie 

Se også: Jordens tidsaldre 

Jordens alder 

Hovedartikkel: Jordens alder 

Siden 1950 har geologer vært på jakt etter den til nå eldste bergarten funnet, resultatene til nå har gitt oss en alder på 

3,96 milliarder år, sandstein funnet i Australia har gitt oss klaster som har blitt datert til 4,1–4,2 milliarder år gamle. 

Radiometrisk datering av meteoritter og bergarter funnet på Månen har gitt oss aldre på opp til 4,6 milliarder år og vi 

regner dette som et anslag på hvor gammel Jorden kan være. Grunnen til at vi ikke finner så gamle bergarter på 

jordkloden er at den var for varm til å starte den radiometriske klokka i bergartene (som brukes for å datere ved hjelp 

av halveringstider). En annen faktor er at selve kontinentene ikke noen steder er eldre enn rundt fire milliarder år, 

mens havbunnen fornyes kontinuerlig. (Ingen havbunn regnes for å være eldre enn 200 millioner år.) 

Jordens opprinnelse og utvikling 

Jorden ser ut til å ha oppstått gjennom en sammenklumping av ulike himmellegemer i solsystemets tidligste 

barndom, himmellegemer som i sin tur ble skapt av den samme gasskyen som ga opphav til resten av solsystemet. 

Det siste sammenstøtet av himmellegemer som skapte dagens jord resulterte samtidig i månens opprinnelse, da 

materiale fra kollisjonen sprutet ut fra den unge jorden og siden samlet seg i det som skulle bli månen. 

Etter at havet hadde oppstått, var det lite eller ingen landmasser på jorden. Ifølge en teori fremsatt at den danske 

geologiprofessor Minik T. Rosing og kolleger ved Stanford University i California, eksisterer kontinentalskorpene 

først og fremst takket være selve livet. Når lava stiger opp til overflaten gjennom sprekker i basaltskorpen som utgjør 

havbunnen, vil den selv avkjøles og størkne til basalt, en tung bergart og den eldste på Jorden. Basalten vil med tiden 

synke ned i magmaen igjen, smelte og stige opp for å størkne på ny, i en kontinuerlig geologisk prosess. 

Da liv med evne til fotosyntese hadde oppstått, resulterte dette i at store mengder oksygen ble avgitt til omgivelsene. 

Basalt som kom i kontakt med de kjemiske forbindelsene (først og fremst oksygen) produsert av disse tidlige 

organismene, cyanobakterier, gjennomgikk en oksydasjonsprosess og forvitret. Når basalt som ikke er forvitret 

synker ned mot jordens indre og smelter ved 1100–1200 °C, vil de smeltemassene som stiger opp generelt være av 

samme type som sank ned. Men dersom den er blitt forvitret av oksygen, vil enkelte elementer smelte ved «kun» 

rundt 650 grader. Denne smeltemassen vil utskille fra resten av materialet og stige opp til overflaten der det er mulig. 

Der vil den størkne og gi den langt lettere bergarten kjent som granitt. 

Utviklingen av kontinentene gjennom jordens 

levetid. 

Granitt er vanlig på jorden, og finnes på samtlige kontinenter der den 

utgjør store deler av kontinentalskorpen. I resten av solsystemet er 

bergarten derimot uhyre sjelden. Disse relativt lette mineralene legger 

seg oppå den tyngre basalten etter samme prinsipp som skum som 

legger seg over vann, og hvor basaltsyklusen fortsetter under dekket av 

granitt. Hvilket tillater skapelsen og opprettholdelsen av stabilt land. 

Granitt opptar i tillegg svært lite oksygen i friluft, og bidro dermed til 

økningen av fritt oksygen i atmosfæren etterhvert som det ble dannet. 

De tidlige havene inneholdt også store mengder oppløst jern. Oksygenet som ble produsert gjennom fotosyntesen av 

mikroorganismene reagerte med jernet og ble felt ut som jernoksid. Dette foregikk over hundretalls millioner år, og


da alt jernet var felt ut for ca. 2,2 milliarder år siden, lå det igjen er skorpe av rust på bunnen av verdenshavene som 

innholder 20 ganger mer bundet oksygen enn hva vi i dag finner i fri form. Først nå kunne det produseres et reelt 

overskudd av oksygen. Nivået i atmosfæren fortsatte så å stige i de neste årmillionene, og for noe over 500 millioner 

år siden var det høyt nok til at større dyr kunne utvikles i havene og livet kunne begynne å invadere landjorden. 

Før utviklingen av større dyr var de grunne havområdene sannsynligvis dekket av matter dannet av 

mikroorganismer, ifølge professor David Bottjer. Etter at det økte oksygennivået tillot fremveksten av mer 

komplekse organismer, oppstod det arter som beitet på disse mattene eller gravde seg gjennom dem. Dette første til 

dannelsen av den type havbunn vi i dag er kjent med fra grunne forhold, og som består av sand, stein og revdannende 

organismer som koraller m.m. 

Jorden i solsystemet 

Jorden er den tredje planeten i solsystemet og den eneste planeten hvor vann opptrer i alle former, noe som kan si at 

den er i den «tempererte» sonen av solsystemet. 

Jordens bane rundt solen 

Jorden går i en elliptisk bane rundt solen. Ett omløp rundt solen tar 365,2564 døgn – det såkalte sideriske år. 

Middelavstanden til solen er 150 millioner km. Avstanden varierer mellom 147 millioner km, som inntreffer 

omkring 3. januar, og 152 millioner km omkring 3. juli. 

Over et tidsrom på ca. 100000 år endrer banen form fra en tilnærmet sirkel til en ellipse. Denne variasjonen i banens 

eksentrisitet har betydning for innstrålt energimengde på ulike breddegrader, og er en medvirkende årsak til naturlige 

klimaendringer. 

Jordaksens helling 

Jordaksen danner en vinkel på 66°34' med baneplanet. Denne helningen er årsak til at solvinkelen og dermed 

innstrålt energi varierer med årstidene. På høyere breddegrader enn 66°34' (nordlige og sørlige polarsirkel) vil Solen 

ikke komme over horisonten eller være over horisonten i løpet av døgnet i en viss del av året. Mellom vendekretsene 

(23°26' N og S) vil Solen stå i senit midt på dagen to dager i året. 

Jordaksens helling varierer mellom 68°30' og 65°30' over en periode på 41 000 år. I tillegg vil jordaksen over en 

periode på 23 000 år tegne en dobbelt kjegleflate – jordaksen «slingrer». Denne bevegelsen – presesjonen – gjør at 

Nordpolen over tid peker mot forskjellige punkter på himmelen. I dag peker aksen mot Polarstjernen, mens den om 

12 000 år vil peke mot Vega. 

Den samlete virkningen av de sykliske endringene i banens eksentrisitet, jordaksens helning og jordaksens slingring 

gir store nok endringer i innstrålt energi på ulike breddegrader til langt på veg å forklare tidligere klimasvingninger, 

istider og varmeperioder. Denne teorien ble første gang fremsatt av den jugoslaviske matematikeren Milutin 

Milanković. 

Månen 

Utdypende artikkel: Månen 

Som den eneste av de terrestriske planetene har jorden en stor naturlig satellitt – Månen. Mars har også naturlige 

satellitter, men disse er små og muligens bare asteroider fanget i dens gravitasjonsfelt. Jordens måne ble i følge 

rådende teorier skapt da Jorden i sin barndom kolliderte med en annen mindre planet. Materie slynget ut i rommet 

under sammenstøtet samlet seg etterhvert til Månen. 

Siden månen er såpass stor og såpass nær, har dens tyngdekraft stor påvirkning på Jorden. Det er hovedsakelig 

Månens tyngekraft som er årsaken til tidevann.


Fysiske særtrekk 

Atmosfære 

Utdypende artikkel: Jordens atmosfære 

Av Jordens overflate på 510 mill. km² er 362 mill. km² 

motsvarende sydpol. 

Geologi 

Jordens overflate 

(over 71 %) dekket av hav 

Jorden er dekket av et lag av gasser – en atmosfære – som holdes 

på plass av tyngdekraften. Denne gassblanding, som hovedsakelig 

består av nitrogen og oksygen, kalles også luft. Atmosfæren bidrar 

til å gjøre livet på landjorden mulig ved at organismer tar opp 

viktige gasser fra luften, ved å absorbere den ultrafiolette 

strålingen og ved å utjevne temperaturforskjellene mellom dag og 

natt. I tillegg bidrar den til å heve temperaturen på Jorden gjennom 

drivhuseffekten. [11] Temperaturforskjeller og jordrotasjonen gjør 

at luften i atmosfæren er i konstant bevegelse, noe som bidrar til å 

frakte varme rundt om på planeten. 

Magnetfelt 

Jorden er som en stor magnet og danner et magnetfelt rundt seg. 

Magnetfeltet beskytter livet på Jorden fra kosmisk stråling. Det er 

magnetfeltet som gjør at vi får en magnetisk nordpol og en 

Den ytre delen av jordoverflaten kalles litosfæren, den består hard, stiv masse, men også øvre deler av mantelen. 

Litosfæriske plater er bevegelig masse, som drives av platetektonikk. Tykkelsen på litosfæren kan være 

100–150 km, noe som varier ved om vi har kontinental eller osean litosfære. Den øvre delen av litosfæren består av 

jordskorpen, dette er Jordens ytterste skall som vi mennesker beveger oss på. Vi deler inn jordskorpen i oseanskorpe 

(tykkelse: 7–10 km, består i hovedsak av basalt og gabbro) og kontinentalskorpe (tykkelse: 25–70 km). 

Kontinentalskorpen består generelt sett av bergarter med lavere tetthet enn oseanskorpen. Arkimedes' prinsipp og 

tykkelsen på skorpene gir oss da en forklaring på hvorfor kontinentalskorpen flyter lettere eller ligger høyere enn 

oseanskorpen. Jordens indre forsyner jordoverflaten med i snitt 87 milliwatt energi per kvadratmeter (den samlete 

fotosyntese på Jorden forsyner overflaten med nærmere fem ganger så mye energi). 

Ekstreme punkt 

Høydeforskjeller 

• Høyeste punkt: Mount Everest – 8 850 m.o.h. 

• Land med lavest høyeste punkt: Maldivene – 2,4 m.o.h. 

• Laveste punkt: Marianergropen i Stillehavet – 11 034 m.u.h. 

• Laveste punkt på land: Dødehavet – 410 m.u.h.


Klima 

Se også Klima 

Jorden kan deles inn i klimasoner med felles klimatiske egenskaper. En første grovinndeling, som hovedsakelig tar 

utgangspunkt i temperatur- og lufttrykkforhold skiller mellom fire hovedklimasoner: 

• tropisk klima, 

• subtropisk klima, 

• temperert klima, 

• arktisk klima. 

Referanser 

[1] http:/ / ssd. jpl. nasa. gov/ phys_props_planets. html 

[2] May, Robert M. (1988). « How many species are there on earth? (hvor mange arter er der på Jorden?) (http:/ / adsabs. harvard. edu/ abs/ 

1988Sci. . . 241. 1441M)». Science 241 (4872): 1441–1449. DOI: 10.1126/science.241.4872.1441 (http:/ / dx. doi. org/ 10. 1126/ science. 241. 

4872. 1441). Besøkt 2007-08-14. 

[3] Dalrymple, G.B. (1991). The Age of the Earth (Jordens Alder). California: Stanford University Press. ISBN 0-8047-1569-6. 

[4] Newman, William L. (9. July 2007). Age of the Earth (Jordens Alder) (http:/ / pubs. usgs. gov/ gip/ geotime/ age. html). Publications 

Services, USGS. Besøkt 20. September 2007. 

[5] Dalrymple, G. Brent (2001). « The age of the Earth in the twentieth century: a problem (mostly) solved (Jordens alder i det 20. århundrede: 

Et problem, som (stort sett) er løst) (http:/ / sp. lyellcollection. org/ cgi/ content/ abstract/ 190/ 1/ 205)». Geological Society, London, Special 

Publications 190: 205–221. DOI: 10.1144/GSL.SP.2001.190.01.14 (http:/ / dx. doi. org/ 10. 1144/ GSL. SP. 2001. 190. 01. 14). Besøkt 

2007-09-20. 

[6] Stassen, Chris (10. September 2005). The Age of the Earth (Jordens Alder) (http:/ / www. talkorigins. org/ faqs/ faq-age-of-earth. html). The 

TalkOrigins Archive. Besøkt 20. September 2007. 

[7] Harrison, Roy M.; Hester, Ronald E. (2002). Causes and Environmental Implications of Increased UV-B Radiation. Royal Society of 

Chemistry. ISBN 0854042652. 

[8] Andre planeter i solsystemet er enten for varme eller for kalde til at flytende vann kan forekomme. Det er imidlertid blitt bekreftet at det har 

vært vann tilstede på overflaten til Mars. Se: Msnbc. « Rover reveals Mars was once wet enough for life (http:/ / www. msnbc. msn. com/ id/ 

4202901/ )», NASA. Publisert 2007-03-02, hentet 2007-08-28Staff. « Simulations Show Liquid Water Could Exist on Mars (http:/ / 

dailyheadlines. uark. edu/ 5717. htm)», University of Arkansas. Publisert 2005-11-07, hentet 2007-08-08 

[9] Status i 2007 er at vanndamp er oppdaget i atomsfæren til en planet utenfor solsystemet vårt, og det på en gasskjempe. Se: Tinetti, G. et al 

(July 2007). « Water vapour in the atmosphere of a transiting extrasolar planet (http:/ / www. nature. com/ nature/ journal/ v448/ n7150/ abs/ 

nature06002. html)». Nature 448: 169–171. DOI: 10.1038/nature06002 (http:/ / dx. doi. org/ 10. 1038/ nature06002). 

[10] Bemerk at Terra ifølge en konvensjon fra IAU bør benyttes som benevnelse for store landmasser og ikke for planeten Jorden. Cf. Jennifer 

Blue (5. July 2007). Descriptor Terms (Feature Types) (http:/ / planetarynames. wr. usgs. gov/ jsp/ append5. jsp) (engelsk). Gazetteer of 

Planetary Nomenclature. USGS. Besøkt 5. July 2007. 

[11] Kristin Straumsheim Grønli (14. November 2003). Jordkloden som et drivhus (http:/ / www. forskning. no/ Artikler/ 2003/ november/ 

1068717397. 89). forskning.no. Besøkt 11. July 2009. 

Verdenskart 2005 Jorden er delt inn i 24 tidssoner


FNs regioninndeling av verden 

Commons: Kategori:Earth (http:/ / en. wikipedia. org/ wiki/ Commons:category:earth) – bilder, video eller lyd 


den (http:/ / en. wikipedia. org/ wiki/ :Jorden). 

Mars (planet) 

Begrepet «Mars» har flere betydninger. 

Baneparametre 

Mars 

Et sammensatt bilde av Mars 

Avstand fra solen 227 939 100 km 

1,523 679 AU 

Aphel 249 228 730 km 

1,665 991 16 AU 

Perihel 206 644 545 km 

1,381 333 46 AU 

Store halvakse 227 936 637 km 

1,523 662 31 AU 

Eksentrisitet 0,093 412 33 

Omløpstid 686,9601 døgn 

Gjennomsnittsfart 24,077 km/s 


Naturlige satellitter 2 


Diameter ved ekvator 6804,9 km


Poldiameter 6754,8 km 


Volum 

Masse 

Middeltetthet 


ekvator 

1,448·10 8 km 2 

1,638·10 11 km 3 

6,4185·10 23 kg 

3,934 g/cm 3 

3,69 m/s 2 


Rotasjonsperiode 1,025 957 døgn 




–minst 


–maks 


-87 °C 

-46 °C 

-5 °C 

Atmosfærisk trykk 0,7-0,9 Pascal 

Sammensetning 95,32% karbondioksid 

2,7& nitrogen 

1,6% argon 

0,13% oksygen 

0,07% karbonmonoksid 

0,03% vanndamp 

0,01% nitrogenoksid 

Små mengder neon, krypton, xenon, ozon og 

metan 

Mars er den fjerde planeten fra Solen i vårt solsystem. På grunn av den røde fargen som kan minne om blod, har den 

fått navn etter den romerske krigsguden Mars. Mars har to små naturlige satellitter, Phobos (frykt) og Deimos 

(skrekk). Begge er urunde og små, de er muligvis innfangede asteroider. Den utdødde vulkanen Olympus Mons er 

med sine 24 000 m det høyeste fjellet i solsystemet. Kløften/riftdalen Valles Marineris er solsystemets største. Dalen 

er 4000 km lang og opp mot sju km dyp, og kan sammenlignes med riftdalen i Afrika. Den latinske forstavingen 

areo- refererer til Mars. 

Planetsymbolet fra gammelt av er det samme som jern, (Unicode: ♂), en stilisert utgave av guden Mars med skjold 

og spyd.



Overflatearealet på Mars er bare en fjerdedel av Jordens, men hvis en bare ser på landarealet (over vann) på Jorden 

er det omtrent det samme som arealet på Mars. Massen til Mars er kun 1/10 av Jordens. 

Mars med polkalottene synlige 

Mars' atmosfære er svært tynn, og trykket på overflaten er bare om lag 

750 Pa, ca. 0,75% av Jordens. Atmosfæren på Mars er 95% 

karbondioksid, 3% nitrogen, 1,6% argon og med bare små spor av 

oksygen og vann. I 2003 ble også metan oppdaget fra jordbaserte 

teleskop, bekreftet i mars 2004 av ESAs romsonde Mars Express. At 

det er metan tilstede er et interessant problem, siden dette er en ustabil 

gass. Det kan derfor tyde på det må være (eller ha vært i løpet av de 

siste hundreårene) en gasskilde på planeten. Vulkansk aktivitet, 

kometnedslag og liv i form av mikroorganismer kan være blant mulige 

(men ikke beviste) kilder. 

Mars har en viktig plass i menneskelig fantasi på grunn av at enkelte 

har ment at det finnes liv på Mars. Hovedkilden til dette er Percival 

Lowells observasjoner av noe han mente var marsianske kanaler, og 

årstidsvariasjoner i lysstyrke som ble tolket som tegn på vegetasjon. Dette ga ideer til mengder av historier om Mars 

og marsboere. Romsonden Mariner 4 tok noen bilder i 1965 som svekket de gamle teoriene. Da Mariner 9-sonden 

gikk inn i bane rundt Mars i november 1971 var overflaten på planeten skjult i en global støvstorm. Tre måneder 

senere klarnet det heldigvis opp, og bilde på bilde av enorme vulkaner, lange riftdaler og buktende uttørkede 

elveleier ble sendt tilbake til Jorden. Disse var det som vakte mest oppsikt. De viste nemlig at vann med stor 

sannsynlighet hadde eksistert i flytende form på overflaten en gang i tidligere tider. Men de kunstige kanalene til 

Lowell så ingen, og dette satte en stopper for en over 120 år gammel diskusjon. Nå i ettertid blir det spekulert i om 

Lowell rett og slett så et speilbilde av sin egen netthinne i okularet. Mønsteret der kan til forveksling ligne kartene 

Lowell tegnet. Årstidsvariasjonene observert av Lowell var sannsynligvis ekte nok, men var heller støvstormer og 

riming på overflaten. 

I 1996 mente forskere som studerte en meteoritt (ALH84001) med marsiansk opprinnelse at de hadde funnet bevis 

for at formasjoner i steinen var mikrofossiler. Senere kom en annen forskergruppe opp med en teori som kunne 

forklare formasjonene uten å kreve at det var liv tilstede. Dette spørsmålet står fremdeles ubesvart. Vikingsondene 

som landet på Mars på 70-tallet gjorde eksperimenter for å finne liv uten noe resultat.


Topografi 

De nordlige polarområdene m/iskappe. (Kilde: 

NASA/JPL-Caltech.) 

Todelingen av den marsianske topografien er slående: De lave 

lavaslettene i nord mot det sterkt kraterdekte høylandet i sør. 

Overflaten sett fra jorden er tilsvarende delt i to områder, med 

varierende albedo (refleksjonsevne). De lyse slettene dekt med støv og 

sand med høy andel av rødt jernoksid ble sett på som Mars' kontinent. 

Derav ble navnsettingen Arabia Terra (Det arabiske landet) eller 

Amazonis Planitia (Amazonassletta). De mørke områdene ble sett på 

som hav, og fikk navn som Mare Erythraeum, Mare Sirenum og 

Aurorae Sinus. Det sørligste mørke området sett fra Jorden er Syrtis 

Major. 

Mars har iskalotter på polene som inneholder vannis og tørris (CO 2 i 

fast form). En utdødd skjoldvulkan, Olympus Mons (Olympusfjellet), 

er med sine 27 km det høyeste fjellet i solsystemet. Det ligger i et 

enormt høyfjellsområde kalt Tharsis, som inneholder flere store 

vulkaner. (Se liste over fjell på Mars målt etter høyde.) Mars har også det største dalsystemet i solsystemet, Valles 

Marineris (Marinerdalen), som er 4000 km lang og sju km dyp. Mars har også mange arr etter meteorittnedslag. Det 

største er nedslagsbassenget Hellas Planitia, dekt av lett rød sand (se også Mars' kraterliste). 

Den internasjonale astronomiske unionens arbeidsgruppe for navngiving i solsystemet er ansvarlig for å navngi de 

marsianske landformene. 

Annet: 

Nullnivå: Siden Mars ikke har noe hav og dermed ikke 'havnivå' må en nullnivåflate bli definert. Null ble definert til 

å tangere linja der atmosfæretrykket er 610 Pa (6,1 mbar), omtrent 0,6% av det som er på Jordens overflate. 

Gjennomsnittstemperatur: Gjennomnittstemperaturen ligger på 53 minusgrader. 

Overflatevinder: Mars har overflatevinder på inntil åtti km/t. 

Topografisk kart over Mars, laget med hjelp av NASAs 

MOLA-instrument. Legg merke til tharsivulkanene i vest (Olympus 

Mons inkludert), Valles Marineris øst for Tharsis og Hellasbassenget 

i sør. 

Mars som «den røde planet» i 

populærkulturen 

Mars har alltid fasinert menneskene. Den røde, ildfulle 

planeten på himmelen er mystisk og fengslende. Etter 

at Giovanni Schiaparelli publiserte (1877) sin 

oppdagelse av kanalene på Mars, og senere kartla dem, 

begynte en å tenke seg mulighetene for livsformer der. 

H.G. Wells var tidlig ute med sin Klodenes kamp, som 

ga opphav til et amerikansk radiohørespill i form av en 

romskipslanding i Central Park, New York med 

direktesendt reportasje. Publikum var stort sett dårlig 

forberedt, og det ble kaos og panikkstemning i byen. 

Repriser har senere blitt behørig varslet både før og 

under sendingen. 

Andre forfattere brukte planeten som arena for rene 

ridder/røverromaner, der den mest kjente er Den røde


planet (Barsoom) med helten John Carter. Illustratører og tegneserieskapere tok opp disse temaene på sin måte, med 

muskuløse helter og vakre kvinner som måtte forsvares mot amøboide eller insektoide angrep – ofte uten særlig 

respekt for innholdet i boken. 

Etterhvert som astronomiske fakta ble flere, ble erobringen av planeten et område for science fiction, der en sendte 

ekspedisjoner og skildret hva som måtte til for å leve sammen på en så lang reise, og hva som trengtes for å klare seg 

ellers. Problemet med lite vann kan for eksempel løses ved å forflytte en eller flere vannholdige asteroider, mens 

energi- og lys/varmebehovet kan løses ved å sette i gang en kjernefysisk reaksjon på en av månene som deretter vil 

kunne tjene som minisol. 

Når der er marginalt overlevelig, ser noen forfattere muligheter for regimene på Jorden til å bruke planeten slik en i 

sin tid brukte Australia: Eksil for uønskede individer. (også Luna er tiltenkt lignende rolle hos noen forfattere). 

Marsboere ble etterhvert sjeldnere, men fikk en renessanse i Robert Heinleins senere bøker, som Stranger in a 

Strange Land (bok) og Number of The Beast, der den første skildrer marsboerne som kalde filosofer med uante 

mentale krefter grunnet sin overlegne verdensforståelse, mens Number of The Beast skildrer marsboere som stammer 

fra et Barsoom-lignende parallellunivers. 

De senere årene er det blitt merkbart færre bøker som handler om planetene rundt Jorden. Fantasien har flyttet til 

reiser flere lysår vekk og planeter rundt andre soler. 

Se også 

• Ansiktet på Mars 

• Mars Odyssey 

• Mars Reconnaissance Orbiter 

• Mars Express 

• Spirit (Mars-rover) 

• Opportunity (Mars-rover) 

• Phoenix Mars Scout 

• Liste over fjell på Mars målt etter høyde 


• Informasjon om Mars frå «De ni planetene» [1] 

• NASA - Mars Fact Sheet [2] (engelsk) 

• NASAs pågåande ferder til Mars [3] (engelsk) 

• ESAs romsonde Mars Express [4] (engelsk) 

• Norsk Romsenter og NAROM [5] (norsk) 

Referanser 

[1] http:/ / www. astro. uio. no/ ita/ DNP/ nineplanets/ mars. html 

[2] http:/ / nssdc. gsfc. nasa. gov/ planetary/ factsheet/ marsfact. html 

[3] http:/ / mars. jpl. nasa. gov/ 

[4] http:/ / www. esa. int/ export/ SPECIALS/ Mars_Express/ 

[5] http:/ / www. sarepta. org/ objekt. php?aid=255& bid=256& oid=1587& s=


Jupiter (planet) 

Baneparametre 

Jupiter 

Avstand fra solen 778 400 000 

km 

5,203 AU 


Omløpstid 4335,4 dager 





Diameter ved ekvator 142 984 km 

Poldiameter 133 709 km 


Volum 

Masse 

Middeltetthet 


ekvator 

6,14×10 10 km 2 

1,338×10 15 

km 3 

1,899×10 27 kg 

1,326 g/cm 3 

23,12 m/s 2 






–minst 


–maks 


-163,15 °C 

-121,5 °C 

NN °C 

Atmosfærisk trykk 70 Pascal 

Jupiter (symbol ♃) er den femte planeten fra Solen og den største planeten i vårt solsystem. Den er 318 ganger større 

enn Jorden. Jupiter har 2,5 ganger større masse enn alle de andre planetene i solsystemet til sammen. Planeten er


oppkalt etter den romerske guden Jupiter. 

Fysiske kjennetegn 

Jupiter har en relativt liten steinkjerne, omgitt av metallisk hydrogen, flytende hydrogen, og til slutt hydrogen i 

gassform. Det er ingen tydelig grense mellom de forskjellige hydrogenfasene; overgangen er helt jevn. 

Kjernetemperaturen er på ca. 20 000 °C. 

Atmosfære 

Detaljbilde av atmosfæren til Jupiter, tatt av 

Voyager 1. 

Jupiters atmosfære består av cirka 86 % hydrogen og cirka 14 % 

helium hvis man ser på antall atomer. Atmosfæren inneholder derimot 

cirka 75 % hydrogen og 24 % helium hvis man ser på massen, der 1 % 

er andre gasser. Atmosfæren inneholder spor av metan, vanndamp, 

ammoniakk, og stein. Det finnes mindre mengder av karbon, etan, 

hydrogensulfid, neon, oksygen og svovel. I den ytterste delen av 

atmosfæren finnes det krystaller av frossen ammoniakk. 

Denne atmosfæresammensetningen er veldig lik den støv-/gasskyen 

solsystemet en gang ble dannet fra. Saturn har en tilsvarende 

sammensetning, men Uranus og Neptun har mye mindre hydrogen og 

helium. 

Den ytre atmosfæren til planeten har differensiell rotasjon, noe som 

først ble observert av Giovanni Cassini i 1690. Døgnet til polarområdene på Jupiter er omtrent fem minutter lengre 

enn døgnet ved ekvator. I tillegg går skybånd ved forskjellige breddegrader i motsett retning av de vanlige vindene. 

Vekselvirkningen mellom disse kolliderende sirkulerende systemene lager stormer og turbulens. Vindhastigheter på 

over 600 km/t er derfor ikke uvanlig. En spesielt stor storm på omtrent tre ganger diameteren til jorden er kjent som 

Den store røde flekken. 

Det eneste fartøyet som har vært i Jupiters atmosfære er Galileo-sonden. 

Ringer 

Jupiter har et ringsystem bestående av røyklignede støvpartikler som stammer fra meteornedslag i planetens måner. 

Hovedringen stammer fra månene Adrastea og Metis. To mindre ringer som omgir hovedringen stammer fra månene 

Thebe og Amalthea. Det finnes også en mye større og svakere ring lenger unna planeten, som sirkulerer baklengs i 

forhold til resten av ringene. Det antas at den stammer fra oppsamlet romstøv. 

Magnetosfære 

Jupiter har en svært stor og kraftig magnetosfære. Denne er så stor at hvis man kunne se magnetfeltet til Jupiter fra 

Jorden ville det være fem ganger så stort som fullmånen, selv om avstanden er mye større. Dette magnetfeltet samler 

en stor fluks av partikkelstråling i strålebeltene til Jupiter, i tillegg skaper det en stor gasskive og et fluksrør 

forbundet med månen Io. Magnetosfæren til Jupiter er den største strukturen i solsystemet. 

Pioneer-romsondene bekrefter eksistensen av det enorme magnetfeltet, og at det er ti ganger sterkere enn det rundt 

Jorden og inneholder 20 000 ganger så mye energi. De følsomme instrumentene om bord fant ut at den magnetiske 

nordpolen til Jupiter er på den geografiske sørpolen. Aksen til magnetfeltet er 11 grader fra rotasjonsaksen og ikke i 

senter. Dette er tilsvarande som på jorden. Pioneersondene målte «baugsjokket» «bow shock» til magnetosfæren til en 

bredde på 26 millioner kilometer, mens magnethalen strakk seg lengre ut enn Saturns bane.


Måner 

Utdypende artikkel: Jupiters måner 

Jupiter har 63 kjente måner; hver fjerde har ikke noen navn. De galileiske månene, Io, Europa, Ganymedes og 

Callisto, er de fire største månene, og er lett synlig i en kikkert eller et lite teleskop. De ble oppdaget i 1610 av 

Galileo Galilei, og var de første naturlige satellitter som ikke går i bane rundt jorden, som ble oppdaget. 


• Video fra romskipet New Horizons passering av Jupiter [1] 

• Informasjon om Jupiter fra «De ni planetene» [2] 

• NASA - Jupiter Fact Sheet [3] (engelsk) 

• NASA - Solar system Exploration: Jupiter [4] (engelsk) 

• Nineplanets - Fakta om jupiter [5] (engelsk) 

Referanser 

[1] http:/ / www. dagbladet. no/ tv/ index. html?clipid=17116 

[2] http:/ / www. astro. uio. no/ ita/ DNP/ nineplanets/ jupiter. html 

[3] http:/ / nssdc. gsfc. nasa. gov/ planetary/ factsheet/ jupiterfact. html 

[4] http:/ / solarsystem. nasa. gov/ planets/ profile. cfm?Object=Jupiter& Display=Overview 

[5] http:/ / www. nineplanets. org/ jupiter. html 

Saturn 

Baneparametre 

Saturn 

Avstand fra solen 1 426 725 413 km 

9,53707032 AU 


Omløpstid 10 757,7365 

dager 








Volum 

Masse 

Middeltetthet 


ekvator 

4,27x10 10 km 2 

7,46x10 14 km 3 

5,6846x10 26 kg 

0,6873 g/cm 3 

8,96 m/s 2

Saturn 31 






–minst 


–maks 


-82 °C 

-143 °C 

ukjent °C 

Atmosfærisk trykk 140 Pascal 

Saturn (symbol ♄) er den sjette planeten fra Solen, og den nest største planeten i vårt solsystem. Den er akkurat som 

Jupiter en stor gassplanet med en fast kjerne. 

Saturn er mest kjent for sine ringer. Galileo Galilei var den første som observerte Saturn i 1610, men den 

geometriske formen ble først oppdaget av Christiaan Huygens i 1655. Saturn har navnet sitt etter den romerske 

guden Saturn. Planetsymbolet er en stilisert fremstilling av sigden til denne guden. 

For tiden pågår en omfattende utforskning av Saturn og dens måner gjennom romsondeprosjektet Cassini-Huygens. 


Saturns fasong er tydelig flatere ved polene enn ved ekvator, denne fasongen kalles en flattrykt sfæroide. De 

ekvatoriale og polare diametrene varierer med nesten 10 % (120 536 km mot 108 728 km), dette skyldes den raske 

rotasjonen og den relativt lette sammensetningen. Saturn er den eneste planeten i solsystemet som gjennomsnittlig 

har mindre middeltetthet enn vann. Den øverste atmosfæren er mindre tett, og tettheten øker gradvis innover mot 

planetens indre kjerne. 

Saturns indre er likt Jupiters, med en steinkjerne i midten, et flytende metallisk hydrogenlag utenfor, og et 

molekulært hydrogenlag utenfor dette igjen. Spor etter is er også tilstede. Saturns kjerne er svært varm, og planeten 

sender mer energi fra seg enn den tar imot fra Solen. 

Saturns ringer 

Saturn har de allment kjente ringene, som sannsynligvis er rester av en eller flere måner som har gått i oppløsning. 

Ringene består også mye av gasser. Man tror at mange meteorioder kommer fra beltet, når deler av det går i 

oppløsning. 

Ringene består egentlig av minst 5 ringer – Ring A, B, C, D og F. Ringene kommer i rekkefølgen DCBAF. Midt 

mellom ring C og B ligger Maxwell- og Columbo-gapet, hvor det går såkalte gjetermåner. 

Cassini-delinga 

Cassini-delinga er ei såkalt deling. Den ligger mellom ring B og ring A og er oppkalt etter mannen som oppdaget den 

i 1675, Giovanni Cassini. Delinga er 4 800 km bred og er dannet fordi Saturns måner trekker i partiklene i ringene. 

Saturns måne Mimas er grunnen til Cassini-delinga.

Saturn 32 

Måner 

Utdypende artikkel: Saturns måner 

Saturn har 60 kjente måner [1] . De største er: Atlas, Prometheus, 

Pandora, Epimetheus, Janus, Mimas, Enceladus, Tethys, Telesto, 

Calpyso, Dione, Helene, Rhea, Titan, Hyperion, Iapetus, Phoebe. Den 

aller største av månene er Titan. 


• Informasjon om Saturn fra «De ni planetene» [2] 

• NASA - Saturn Fact Sheet [3] (engelsk) (en) 

• Nineplanets - fakta om Saturn [4] (en) 

den [6] . 

Commons: Saturn [5] – bilder, video eller 

lyd 

Saturn formørker solen, fotografert av romsonden 

Cassini-Huygens. 


Referanser 

[1] Saturn turns 60 (http:/ / www. jpl. nasa. gov/ news/ features. cfm?feature=1420). Jet Propulsion Laboratory (19. juli 2007). Besøkt 19. juli 

2007. (en) 

[2] http:/ / www. astro. uio. no/ ita/ DNP/ nineplanets/ saturn. html 

[3] http:/ / nssdc. gsfc. nasa. gov/ planetary/ factsheet/ saturnfact. html 

[4] http:/ / www. nineplanets. org/ saturn. html 

[5] http:/ / en. wikipedia. org/ wiki/ Commons%3Acategory%3Asaturn_%28planet%29 

[6] http:/ / en. wikipedia. org/ wiki/ :Saturn

Uranus 33 

Uranus 

Baneparametre 

Uranus 

Uranus sett fra Voyager 2 

Avstand fra solen 2 876 679 082 

km 

19,22941195 AU 


Omløpstid 30 799,095 dager 


Inklinasjon 0,772556° 




Poldiameter 51118 km 


Volum 

Masse 

Middeltetthet 


ekvator 

8,116×10 9 km 2 

6,833×10 13 km 3 

8,681×10 25 kg 

1,27 g/cm 3 

8,69 m/s 2 






–minst 


–maks 


−206 °C 

−197 °C 

NN °C 

Atmosfærisk trykk 120 Pascal

Uranus 34 

Uranus er den syvende planeten fra Solen. Den er en gasskjempe og er den tredje største planeten etter diameter og 

den fjerde største etter masse i vårt solsystem. Den er oppkalt etter den greske himmelguden Uranos (gammelgresk: 

Οὐρανός ), som var faren til Kronos (Saturn) og bestefaren til Zevs (Jupiter). Planeten kan i blant ses med det blotte 

øye når nattehimmelen er spesielt stjerneklar. Den ble likevel aldri gjenkjent som en planet av oldtidens observatører 

på grunn av dens utydelige og langsomme bane. [1] William Herschel kunngjorde planetens oppdagelse 13. mars 

1781 og bidro til å ekspandere solsystemets kjente yttergrenser for første gang i nyere tid. Uranus var også den første 

planeten som ble oppdaget ved bruk av teleskop. 

Uranus har en lignende kjemisk sammensetning som Neptun, og begge skiller seg fra sammensetningen til de langt 

større gasskjempene Jupiter og Saturn. Som en følge av denne forskjellen plasserer astronomer i visse tilfeller de to 

førstnevnte i en egen kategori, «iskjempene». Mens Jupiters og Saturns atmosfære hovedsakelig består av hydrogen 

og helium, har Uranus en større mengde isdannende stoffer som blant annet vann, ammoniakk og metan i sin 

atmosfære. I tillegg har man funnet spor etter hydrokarboner i planeten. [] Uranus har den kaldeste planetariske 

atmosfæren i hele solsystemet med en minimumstemperatur på −224 °C (49 K). Den har en sammensatt og lagdelt 

oppbygning av skyer, med en tanke om at vann danner de laveste skyene og metan danner de øvre skylagene. [] 

Uranus’ indre står i kontrast til atmosfæren ettersom det for det meste består av is og stein. [2] 

I likhet med alle andre store planeter har Uranus en magnetosfære, planetringer og en rekke måner. Det som gjør 

systemet til Uranus unikt, er rotasjonsaksen som heller sidelengs, og nesten ligger i planet til dens omdreining rundt 

solen. Som et resultat av dette ligger nord- og sørpolen i det området hvor de fleste andre planeter har sine 

ekvatorer. [] Sett fra jorden kan ringene til Uranus i enkelte situasjoner ligne på et mål for pilene i bueskyting der de 

sirkler rundt planeten. Månene til Uranus går rundt som klokkevisere, men i 2007 og 2008 kunne ringene ses fra 

siden. Bilder fra romsonden Voyager 2 i 1986 viste at Uranus praktisk talt er en planet uten særpreg i synlig lys uten 

skybåndene eller stormene som er knyttet til andre kjempeplaneter. [] Imidlertid har observatører og forskere på 

jorden i de senere årene sett tegn til sesongvariasjoner og økt væraktivitet ettersom Uranus nærmet seg dens 

jevndøgn. Vindhastighetene på Uranus kan komme opp i 250 m/s (900 km/t). [] Voyager 2 er forøvrig den eneste 

romsonden som har besøkt planeten og ingen nye besøk er planlagt. Voyager 2 ble skutt opp i 1977 og hadde sin 

nærmeste passering av Uranus 24. januar 1986, før den fortsatte videre mot Neptun.

Uranus 35 

Historie 

Oppdagelse 

Uranus var den første planeten man oppdaget som ikke allerede 

var kjent fra oldtiden. Den hadde vært observert mange ganger før 

den ble kjent som en planet, men ble vanligvis feilidentifisert som 

en stjerne. Den første dokumenterte oppdagelsen av Uranus var i 

1690 da John Flamsteed katalogiserte den som 34 Taurus. 

Flamsteed observerte den to ganger til, i 1712 og 1715. James 

Bradley observerte den i 1748, 1750 og 1753, mens Tobias Mayer 

fikk øye på planeten i 1756. Den franske astronomen Pierre 

Charles Lemonnier observerte Uranus minst tolv ganger i perioden 

1750–1769, [3] inkludert fire netter etter hverandre. Lemonnier 

observerte planeten hele fire ganger i 1750, to ganger i 1768, seks 

ganger i 1769 og en siste gang i 1771. Likevel oppdaget heller 

ikke han at det var snakk om en planet. 

Sir William Herschel var den første som oppdaget at den ikke var 

en stjerne. Han oppdaget Uranus den 13. mars 1781 mens han var i 

hagen til sin bolig i 19 New King Street i byen Bath i England (nå 

kjent som The William Herschel Museum of Astronomy), [4] men 

rapporterte den inn som en komet 26. april 1781. [5] Herschel 

Kopi av teleskopet som Herschel oppdaget Uranus med 

i William Herschel Museum, Bath. 

”engasjerte seg i en rekke observasjoner av parallaksen til de faste stjernene” ved å bruke et teleskop med hans eget 

design. [6] 

I sin journal skrev han «I kvartilen nær ζ Tauri… enten [en] stjernetåke eller kanskje en komet.» [7] 17. mars noterte 

han «Jeg så etter kometen eller stjernetåken og fant ut at det er en komet, fordi den har endret posisjon.» [8] Da 

Herschel presenterte sin oppdagelse til Royal Society, fortsatte han å hevde at han hadde funnet en komet og på en 

uklar måte sammenlignet han til og med kometen med en planet: [9] 

Den styrken jeg hadde på første gang jeg så kometen var 227. Av erfaring vet jeg at diameterne til de faste stjernene ikke er 

proporsjonelt forstørret med høyere styrke, i motsetning til hva som er tilfellet med planetene; derfor stilte jeg styrken inn på 460 og 

932, og fant ut at kometens diameter økte proporsjonelt med styrken, slik det burde være. Jeg forutsetter at det jeg ser ikke er en fast 

stjerne, ettersom diameterne til de stjernene som jeg sammenlignet kometen med ikke økte i samme forhold. Dessuten så kometen, som er 

forstørret langt hinsides hva dens lysmengde ville tillate, ut til å være disig og utydelig med disse store styrkene. Stjernene bevarte 

imidlertid den glansen og klarheten, som jeg ut fra mange tusen observasjoner visste de ville beholde. Fortsettelsen har vist at mine 

antagelser var velfunderte, dette viser seg å være den kometen vi har observert i det siste. 

Herschel informerte Astronomer Royal, Nevil Maskelyne, om hans oppdagelse og mottok dette forvirrende svaret fra 

han 23. april: «Jeg vet ikke hva den skal kalles. Den er trolig en vanlig planet i en nærmest sirkelrund bane rundt 

solen, på samme måte som en komet beveger i en veldig eksentrisk ellipse. Jeg har til nå ikke sett noen koma eller 

hale på den.» [10] 

Imens Herschel fortsatte å beskrive hans nye objekt som en komet på en forsiktig måte, hadde andre astronomer alt 

begynt å få en mistanke om at det dreide seg om noe helt annet. Den russiske astronomen Anders Johan Lexell 

beregnet avstanden til objektet som 18 ganger avstanden mellom jordkloden og solen, og ingen komet hadde frem til 

da blitt observert med en perihelavstand større enn fire ganger avstanden mellom jorden og solen. [11] Johann Elert 

Bode, en astronom fra Berlin, beskrev Herschels oppdagelse som «en stjerne i bevegelse som kan tenkes å være en 

hittil ukjent planetlignende objekt i omløp på den andre siden av Saturns omløpsbane.» [12] Bode konkluderte med at 

objektets nærmest sirkelrunde bane var mer lik en planet enn en komet. [13]

Uranus 36 

Objektet ble raskt allment godtatt som en ny planet. I løpet av 1783 anerkjente Herschel selv dette faktum foran 

presidenten i Royal Society, Joseph Banks: «Ved hjelp av observasjoner gjort av de mest høytstående astronomene i 

Europa ser det ut til at en ny stjerne, som jeg fikk æren av å påpeke for dem i mars 1781, er en primær planet i vårt 

solsystem.» [14] Som en anerkjennelse av hans prestasjon ga Kong Georg III et årlig stipend på £200 til Herschel, på 

betingelse av at han flyttet til Windsor slik at den kongelige familien kunne få en sjanse til å se gjennom hans 

teleskoper. [15] 

Navnsetting 

Maskelyne spurte Herschel om «å gjøre den astronomiske verden en tjeneste ved å gi et navn til din planet, som i sin 

helhet er din, og dens oppdagelse som vi er så takknemlige overfor deg.» [16] Som et svar på Maskelynes oppfordring 

bestemte Herschel seg for å kalle objektet Georgium Sidus (George-stjernen) eller "Den Georgiske planeten", til 

heder og ære for hans nye beskytter George III av England. [17] Han forklarte denne avgjørelsen i et brev til Joseph 

Banks: [14] 

William Herschel, oppdageren av 

Uranus. 

I den fantastiske oldtiden ble benevnelsene Merkur, Venus, Mars, Jupiter og Saturn gitt til planetene ettersom det var navn på deres 

viktigste helter og guddommeligheter. I nåtidens mer filosofiske æra vil det neppe være lovlig å benytte seg av den samme metoden og 

kalle vår nye himmelske legeme Juno, Pallas, Apollo eller Minerva. Kronologien ser ut til å være det første tatt i betraktning av en 

hvilken som helst spesiell eller bemerkelsesverdig hendelse: hvis det en gang i fremtiden blir spurt etter hvordan denne nyfunnede 

planeten ble oppdaget? Det ville ha vært et veldig tilfredsstillende svar å si ”under George IIIs regjeringstid.” 

Herschels foreslåtte navn var ikke godt likt i utlandet, og en rekke forslag til andre navn ble raskt lagt frem. 

Astronomen Jérôme Lalande foreslo å gi planeten navnet Herschel etter oppdageren. [18] Bode ønsket imidlertid å 

kalle planeten Uranus, den latinske versjonen av den greske himmelguden Uranos. Bode argumenterte med at i 

likhet med Saturn som var faren til Jupiter, burde den nye planeten bli navnsatt etter faren til Saturn. [15] [19] [20] I 

1789 kalte Martin Klaproth, Bodes kollega fra Det franske vitenskapsakademiet, sitt nyfunnede grunnstoff "uran" for 

å vise at han støttet Bodes forslag. [21] Til slutt ble Bodes navneforslag det mest brukte og i 1850 ble det allment 

gjeldende, da HM Nautical Almanac Office gikk over fra å bruke Georgium Sidus til å kalle planeten Uranus. [19] En 

av grunnene til at Johann Elert Bodes forslag raskt vant innpass blant verdens astronomer, var at han ga ut 

astronomiske årbøker hvor han brukte navnet Uranus.

Uranus 37 

Nomenklatur 

Uttalen av navnet Uranus foretrukket blant astronomer er /ˈjʊərənəs/ (IPA), [22] med trykk på den første stavelsen 

som i latin Ūranus; [23] i motsetning til den daglige /jʊˈreɪnəs/ (IPA), [24] med trykk på den andre stavelsen og en lang 

a, selv om begge uttalene er akseptable. Fordi ū•rā′•nəs i den engelsktalende verden høres ut som "your anus" ("din 

anus"), blir den førstnevnte talemåten brukt for ikke å legge seg selv i forlegenhet: som dr. Pamela Gay, en astronom 

ved Southern Illinois University, en gang noterte på sin podkasting: «så hvis du vil unngå å bli latterliggjort av små 

skolebarn ... hvis du er i tvil, ikke bry deg om noe som helst og bare si ūr′•ə•nəs. Løp deretter raskt avgårde.» [25] 

Uranus er den eneste planeten som er oppkalt etter en skikkelse fra gresk mytologi, istedenfor romersk mytologi som 

alle andre planeter har sine navneopphav fra. Uranus’ adjektiv er "uranian" (på engelsk). Planetens astronomiske 

symbol er . Det er en hybrid av symbolene for Mars og solen fordi Uranos var himmelen i gresk mytologi, og de 

fleste på den tiden hadde en tanke om at det var solens og Mars’ samlede krefter som styrte over himmelen. [26] 

Uranus har som sitt astrologiske symbol, og det ble foreslått av Lalande i 1784. I et brev til Herschel beskrev 

Lalande planeten som "un globe surmonté par la première lettre de votre nom" ("en klode overvunnet av den første 

bokstaven i ditt navn"). [18] På kinesisk, japansk, koreansk og vietnamesisk kan navnet bokstavelig talt oversettes som 

[27] [28] 

himmelens kongestjerne (天王星). 

Omløpsbane og rotasjon 

Uranus har en omløpstid rundt solen på 84 (jord)år, og planetens 

gjennomsnittlige avstand fra solen er omtrent 3 milliarder km (rundt 

20 AU). Uranus snurrer «feil vei» i forhold til de andre planetene, i 

likhet med Venus. Sollysets intensitet ved overflaten til Uranus er ca. 

1/400 av den på Jorden. [29] Detaljer knyttet til planetens (omløps)bane 

ble først kalkulert av Pierre-Simon Laplace i 1783. [11] Med tiden 

begynte uoverensstemmelser å eksistere mellom den forutsatte og 

observerte banen, og i 1841 var John Couch Adams den første som 

kom med tanken om at forskjellene kanskje skyldtes påvirkning av 

gravitasjonskrefter fra en frem til da usett planet. For å få en forklaring 

på dette startet Urbain Le Verrier i 1845 uavhengig forskning rundt 

Uranus’ omløpsbane og gravitasjonskrefter. 23. september 1846 fant 

Johann Gottfried Galle en ny planet, som senere fikk navnet Neptun, 

nær det forutsatte området til Le Verrier. [30] Forskningen til sistnevnte 

ga dermed gode resultater. 

Aksehelning 

Infrarødt HST-bilde av Uranus som viser 

skybånd, ringer og måner i den ellers strukturløse 

atmosfæren. Varme områder er vist med rød 

Rotasjonsaksen til Uranus ligger på planetens side med hensyn på solsystemets plan, med en aksehelning på 97,77°. 

Dermed «ligger» planeten i banen sin, slik at vinkelen mellom polene på planeten og banen nesten er null. Dette er 

noe av det mest spesielle med Uranus ettersom aksehelningen gir planeten sesongvariasjoner som er helt forskjellige 

fra de man finner på andre store planeter. En kan forestille seg at andre planeter roterer mer på samme måte som 

snurrebasser relative til solsystemets plan, mens Uranus går rundt mer som en rulleball. Dette betyr at en av polene 

kontinuerlig vender inn mot Solen mens den andre vender bort ved (før og etter) Uranus’ solverv. Kun en smal stripe 

ved ekvator opplever en drastisk dag/natt-syklus, men med Solen veldig lavt over horisonten som ved Jordens 

polområder. På den andre siden av planetens omløpsbane er situasjonen motsatt. Dermed har ikke Uranus noen 

egentlig nord- og sydpol. Hver pol har rundt 42 år med kontinuerlig sollys fulgt av 42 år med sammenhengende 

mørke. [31] Ved tiden rundt jevndøgn vender Solen mot ekvatoren til Uranus og gir en periode med dag/natt-syklus 

lignende de syklusene som finner sted på de fleste andre planeter. Da Voyager 2 passerte i 1986 pekte en av polene 

farge.

Uranus 38 

[32] [33] 

nesten rett mot Solen. Uranus gjennomgikk sitt nyligste jevndøgn 7. desember 2007. 

Nordre 

halvkule 

År Sydlige halvkule 

Vintersolverv 1902, 1986 Sommersolverv 

Vårjevndøgn 1923, 2007 Høstjevndøgn 

Sommersolverv 1944, 2028 Vintersolverv 

Høstjevndøgn 1965, 2049 Vårjevndøgn 

Et resultat av Uranus' merkelige rotasjon er at polområdene gjennomsnittlig mottar mer solenergi per år enn 

ekvatoriale områder. Likevel er det varmere ved ekvator enn ved polene. Den underliggende årsaken til dette er 

ukjent. Grunnen til at Uranus har en spesiell aksehelning sammenlignet med de andre planetene er heller ikke kjent 

med sikkerhet, men de fleste spekulerer i at en protoplanet på størrelse med Jorden kolliderte med Uranus ved 

solsystemets dannelse og fikk planeten på skrå. [34] Uranus’ sydpol pekte nesten rett mot Solen da Voyager 2 passerte 

forbi planeten i 1986. Polområdet blir referert til som «syd» etter definisjonen som per i dag er fastsatt Den 

internasjonale astronomiske union. Denne definisjonen sier nettopp at nordpolen til en planet eller en kunstig satellitt 

skal være polområdet som peker over det uforanderlige planet til solsystemet (bort fra solen), uansett hvilken retning 

planeten går rundt. [35] [36] Noen ganger blir imidlertid en annen konvensjon brukt, og denne går ut på at et legemes 

nord- og sydpol forklares ved hjelp av høyrehåndsregelen i sammenheng med rotasjonsretningen. [37] I følge dette 

koordinatsystemet var det «nordpolen» som var i sollyset i 1986. 

Det ser ut til at Uranus' ekstreme aksehelning også resulterer i ekstreme årstidsvariasjoner i været. Da Voyager 2 

passerte Uranus var skymønstrene svært svake og utydelige. Nyere bilder fra Hubble-teleskopet viser imidlertid 

atskillig tydeligere skymønstre. I 2007 sto Solen direkte over ekvator. 

Synlighet 

Mellom 1995 og 2006 varierte Uranus’ tilsynelatende størrelsesklasse mellom +5,6 og +5,9, så den kan så vidt ses 

med det blotte øye som en svak stjerne når himmelen er særlig mørk. [38] Uranus’ vinkeldiameter er mellom 3,4 og 

3,7 buesekunder, mens den samme diameteren for Saturn og Jupiter er henholdsvis 16 – 20 og 32 – 

45 buesekunder. [38] Det er likevel lett å få øye på planeten i mørke uten lysforurensning, også i bystrøk med en liten 

kikkert. [39] I store amatørteleskoper med objektdiameter mellom 15 og 23 cm ser planeten ut omtrent som en blek, 

turkis biljardkule med tydelig formørkning på randen. Selv i større teleskoper (med objektivdiameter større eller lik 

25 cm) er ikke detaljer på Uranus synlige, men skymønstrene og noen av de større månene som f.eks. Titania og 

Oberon kan være synlige. [40]

Uranus 39 

Indre struktur 

Uranus har en masse som er omtrent 14,5 ganger større enn Jordens, og 

som dermed gjør planeten til den minste av de store planetene. 

Massetettheten er 1,27 g/cm³ og gjør den til planeten med nest minst 

massetetthet, etter Saturn. [41] Volumet er hele 50 ganger Jordens. Selv 

om Uranus har en litt større diameter enn Neptun (omtrent fire ganger 

Jordens), er den lettere enn Neptun. [42] Disse verdiene indikerer at 

planeten hovedsakelig er bygd opp av stein og ulike issorter (gasser 

med lavt frysepunkt) som vann, ammoniakk og metan. [2] Den totale 

massen av is i Uranus’ indre er ikke nøyaktig kjent, ettersom ulike tall 

dukker opp avhengig av den valgte beregningsmodellen; imidlertid må 

massen være mellom 9,3 og 13,5 jordmasser. [2] [43] Hydrogen og 

helium utgjør bare en liten del av den totale massen, mellom 0,5 og 

1,5 jordmasser. [2] Den gjenværende massen (0,5 – 3,7 jordmasser) er 

stein. [2] 

Størrelsen til Uranus sammenlignet med Jordens. 

Standardmodellen til Uranus struktur går ut på at planeten består av tre lag: en steinete kjerne i sentrum, en isete 

mantel i midten og et ytre fylt av hydrogen og helium i gassform. [2] [] Kjernen er relativt liten med en masse på bare 

0,55 jordmasser og en radius mer enn 20 % mindre enn radiusen til selve Uranus; mantelen omfatter hovedmassen av 

planeten med rundt 13,4 jordmasser, mens den øvre atmosfæren er relativt lett men en masse tilsvarende rundt 

0,5 jordmasser. Atmosfæren øker Uranus’ radius med de siste 20 %. [2] [] Tettheten til Uranus’ kjerne er rundt 

9 g/cm³, med et trykk i sentrum på 8 millioner bar (800 GPa). Temperaturen i kjernen av Uranus er omtrent 5000 K 

(4727 °C). [43] [] Ismantelen er i virkeligheten ikke bestående av is i tradisjonell betydning, men heller av en varm og 

tett væske som består av vann, ammoniakk og andre isdannende (frossede) stoffer. [2] [] Denne væsken, som har en 

høy elektrisk ledningsevne, blir enkelte ganger kalt et vann–ammoniakk-hav. [44] Sammensetningen til størstedelen 

av Uranus og Neptun er svært forskjellig fra sammensetningen til Jupiter og Saturn, med is dominerende over 

gassene. Dette er grunnen til at de to førstnevnte blir klassifisert i en egen gruppe, iskjempene. Uranus og Neptun 

likner på mange måter kjernen av Jupiter og Saturn, men de mangler den massive kappen av metallisk hydrogen. Det 

ser ut til at Uranus mangler en steinkjerne som Jupiter og Saturn har, men at materialet er mer eller mindre jevnt 

fordelt. 

Mens modellen nevnt over mer eller mindre er standard, er den ikke unik; andre modeller tilfredsstiller også 

observasjonene. Hvis for eksempel betydelige mengder hydrogen og steinmateriale er blandet sammen i ismantelen, 

vil den totale massen av is i planetens indre bli mindre. Og samtidig vil den totale massen av stein og hydrogen bli 

større. Dagens data som forskere og astronomer har til disposisjon er ikke tilstrekkelig for å avgjøre hvilken modell 

som er riktig. [43] Det at Uranus’ indre struktur inneholder væske medfører at planeten ikke har noen fast overflate. 

Den gassfylte atmosfæren gir en gradvis overgang til de indre væskelagene. [2] For bekvemmelighetens skyld er en 

roterende flattrykthet, som er satt av på punktet der det atmosfæriske trykket er lik 1 bar (100 kPa), med forbehold 

angitt som en «overflate». Denne overflaten har ekvatorial radius lik 25 559 ± 4 km og polradius lik 24 973 ± 

20 km. [42] Denne overflaten vil bli brukt som et nullpunkt for høyder gjennom hele denne artikkelen. 

Indre varme 

Uranus’ indre varme ser ut til å være vesentlig lavere enn for de andre store planetene; i astronomisk terminologi har 

planeten en lav varmestrøm. [] [] Forskerne vet fortsatt ikke hvorfor Uranus har en så lav temperatur på innsiden. 

Neptun som ligner Uranus både i størrelse og kjemisk sammensetning, utstråler 2,61 ganger så mye energi til 

verdensrommet som den mottar fra Solen. [] I motsetning til Neptun utstråler Uranus nesten ikke noe varme i det hele 

tatt. Den samlede energimengden som utstråles av Uranus langt i den infrarøde delen av det elektromagnetiske

Uranus 40 

spekteret, er 1,06 ± 0,08 ganger den solenergien som blir absorbert i planetens atmosfære. [] [] Uranus’ varmestrøm er 

kun 0,042 ± 0,047&nsp;W/m², noe som faktisk er lavere enn den indre varmestrømmen i Jorden (0,075 W/m²). [] Den 

laveste temperaturen i tropopausen til Uranus som noen gang har blitt registrert er 49 K (−224 °C), noe som gjør 

[] [] 

planeten til den kaldeste i hele solsystemet. 

En av de oppsatte hypotesene rundt Uranus’ lave indre temperatur sier at Uranus en gang tidlig i universets historie 

ble truffet av et gedigent himmellegeme, som førte til at planeten fikk dens karakteristiske aksehelning. Denne 

hendelsen førte også til at planeten mistet dens egentlige varme, noe som videre medførte lavere 

kjernetemperatur. [45] En annen hypotese går ut på at det finnes en slags barriere i de øvre lagene til Uranus’ 

atmosfære, og at denne barrieren hindrer varmen fra kjernen i å nå overflaten. [2] For eksempel kan konveksjon finne 

sted i en gruppe av ulike lag (sammensetningsmessig) i ismantelen, noe som videre kan hindre den oppadgående 

[] [] 

varmetransporten. 


Atmosfære 

Atmosfæren på Uranus består av 83% hydrogen, 15% helium og 2% metan, altså umulig for mennesker å leve i. 

Uranus' turkise farge skyldes absorpsjon av rødt lys av atmosfærisk metan. Overflatetemperaturen i skytaket er ca. 

55 K (−218 °C). 

Magnetfelt 

Uranus' magnetfelt er merkelig fordi det ikke er sentrert rundt planetens akse, men står nesten 60° på skrå i forhold 

til rotasjonsaksen. Dette skyldes trolig bevegelser i Uranus' øvre lag. Neptun har et tilsvarende skjevt magnetfelt, så 

det skyldes neppe Uranus' spesielle rotasjon. Magnetosfæren er vridd av planetens rotasjon til en spiral bak planeten. 

Kilden til planetens magnetfelt er ikke kjent. Det ble tidligere antatt at et hav av elektrisk ledende vann og 

ammoniakk under stort trykk fantes mellom kjernen og atmosfæren. Dette havet ser ikke ut til å eksistere. Man har 

også spekulert på om det er en ukjent planet (Planet X) som står bak dette magnetfeltet. 

Måner 

Utdypende artikkel: Uranus' måner 

Pr. 2007 kjenner man til 27 måner rundt Uranus. Av disse er 5 store kuleformede måner, mens resten er betydelig 

mindre og har uregelmessig form. De 5 største månene er: 

• Titania (1578 km) 

• Oberon (1523 km) 

• Umbriel (1169 km) 

• Ariel (1158 km) 

• Miranda (472 km)

Uranus 41 

Ringer 

Uranus har mange ringer som består av steiner. Det er 11 ringer. Ringene er betydelig svakere enn Saturns ringer. 

Innenfra er navnet på ringene: 6, 5, 4, Alfa, Beta, Eta, Gamma, Delta, Lambda (1986UIR) og Epsilon. Den bredeste 

ringen, Epsilon, er 96 km på tvers. Astronomer oppdaget i 2005 ved hjelp av Hubble-teleskopet to nye ringer [46] . De 

befinner seg utenfor de allerede kjente ringene og innenfor kretsløpet til planetens største måner 

Utforskning 

I 1986 besøkte NASAs romsonde Voyager 2 Uranus. Dette besøket har vært det 

eneste forsøket på å utforske planeten fra liten avstand hittil, og viste seg å være 

svært viktig for vår kunnskap om Uranus. Ingen nye besøk er per dags dato 

planlagt. Romsonden ble skutt opp i 1977 og var på det nærmeste 24. januar 

1986, da den passerte Uranus’ skytopper 81 500 km unna og fortsatte på sin ferd 

til Neptun. Voyager 2 undersøkte struktur og kjemisk sammensetning i 

atmosfæren, [] oppdaget ti nye måner og tok prøver av planetens unike vær, 

forårsaket av aksehelningen på 98°. I tillegg undersøkte romsonden 

ringsystemet. [] [47] Voyager 2 studerte også magnetfeltet og dets struktur, helning 

og dets enestående «korketrekkeraktige» magnetosfære som kommer av Uranus’ 

orientering sidelengs. [] Den gjorde de første detaljerte undersøkelsene av 

planetens fem største måner og studerte ringsystemets alle ni kjente ringer, i 

[] [] 

tillegg til at den fant to nye. 


• Informasjon om Uranus fra «De ni planetene» [48] 

• NASA - Uranus Fact Sheet [49] (engelsk) 

• NASA - Rings of Uranus [50] (engelsk) 

Referanser 

Et bilde av Uranus tatt av Voyager 2 

på vei mot Neptun. 

[1] MIRA's Field Trips to the Stars Internet Education Program (http:/ / www. mira. org/ fts0/ planets/ 101/ text/ txt001x. htm). Monterey 

Institute for Research in Astronomy. Besøkt 27. August 2007. 

[2] Podolak, M.; Weizman, A.; Marley, M. (1995). « Comparative models of Uranus and Neptune (http:/ / adsabs. harvard. edu/ abs/ 1995P& SS. 

. . 43. 1517P)». Planet. Space Sci. 43 (12): 1517–1522. DOI: 10.1016/0032-0633(95)00061-5 (http:/ / dx. doi. org/ 10. 1016/ 

0032-0633(95)00061-5). 

[3] Dunkerson, Duane. Uranus—About Saying, Finding, and Describing It (http:/ / www. thespaceguy. com/ Uranus. htm). thespaceguy.com. 

Besøkt 17. April 2007. 

[4] Bath Preservation Trust (http:/ / www. bath-preservation-trust. org. uk/ ). Besøkt 29. September 2007. 

[5] William Herschel (1781). « Account of a Comet, By Mr. Herschel, F. R. S.; Communicated by Dr. Watson, Jun. of Bath, F. R. S (http:/ / 

adsabs. harvard. edu/ abs/ 1781RSPT. . . 71. . 492H)». Philosophical Transactions of the Royal Society of London 71: 492–501. DOI: 

10.1098/rstl.1781.0056 (http:/ / dx. doi. org/ 10. 1098/ rstl. 1781. 0056). 

[6] Journal of the Royal Society and Royal Astronomical Society 1, 30, sitert i Ellis D. Miner, Uranus: The Planet, Rings and Satellites, New 

York, John Wiley and Sons, 1998 s. 8 

[7] Royal Astronomical Society MSS W.2/1.2, 23; sitert i Miner s. 8 

[8] RAS MSS Herschel W.2/1.2, 24, sitert i Miner s. 8 

[9] Journal of the Royal Society and Royal Astronomical Society 1, 30; sitert i Miner s. 8 

[10] RAS MSS Herschel W1/13.M, 14 sitert i Miner s. 8 

[11] George Forbes (1909). History of Astronomy (http:/ / www. vinnysa1store. com/ historyofastronomy2. html#8). Besøkt 7. August 2007. 

[12] Johann Elert Bode, Berliner Astronomisches Jahrbuch, s. 210, 1781, sitert i Miner s. 11 

[13] Miner s. 11 

[14] J. L. E. Dreyer, (1912). The Scientific Papers of Sir William Herschel. 1. Royal Society and Royal Astronomical Society. pp. 100. 

[15] Miner s. 12

Uranus 42 

[16] RAS MSS Herschel W.1/12.M, 20, sitert i Miner s. 12 

[17] (1986) « Voyager at Uranus (http:/ / web. archive. org/ web/ 20060210222142/ http:/ / vesuvius. jsc. nasa. gov/ er/ seh/ hersc. html)». Nasa 

Jpl 7 (85): 400–268. 

[18] Francisca Herschel (1917). The meaning of the symbol H+o for the planet Uranus (http:/ / adsabs. harvard. edu/ abs/ 1917Obs. . . . 40. . 

306H). The Observatory. Besøkt 5. August 2007. 

[19] Littmann, Mark (2004). Planets Beyond: Discovering the Outer Solar System. Courier Dover Publications. pp. 10–11. ISBN 0-486-43602-0. 

[20] Daugherty, Brian. Astronomy in Berlin (http:/ / bdaugherty. tripod. com/ astronomy/ berlin. html). Brian Daugherty. Besøkt 24. May 2007. 

[21] James Finch (2006). The Straight Scoop on Uranium (http:/ / www. allchemicals. info/ articles/ Uranium. php). allchemicals.info: The online 

chemical resource. Besøkt 30. March 2009. 

[22] In US dictionary transcription, 

[23] How to speak like a BBC newsreader (http:/ / www. dailymail. co. uk/ pages/ live/ articles/ news/ news. html?in_article_id=411233& 

in_page_id=1770). Daily Mail (2006). Besøkt 13. December 2007. 

[24] In US dictionary transcription, 

[25] Frasier Cain (Nov 12 2007). Astronomy Cast: Uranus (http:/ / cdn1. libsyn. com/ astronomycast/ AstroCast-071112. 

mp3?nvb=20090702130212& nva=20090703131212& t=0bcfd714fa2f539856008). Besøkt 20. April 2009. 

[26] Planet symbols (http:/ / solarsystem. nasa. gov/ multimedia/ display. cfm?IM_ID=167). NASA Solar System exploration. Besøkt 4. August 

2007. 

[27] Sailormoon Terms and Information (http:/ / www. eternalsailormoon. org/ help. html#myth). The Sailor Senshi Page. Besøkt 5. March 2006. 

[28] (October 1997) « Asian Astronomy 101 (http:/ / amateurastronomy. org/ EH/ Oct97. txt)». Hamilton Amateur Astronomers 4 (11). Besøkt 

2007-08-05. 

[29] Next Stop Uranus (http:/ / www. astrosociety. org/ education/ publications/ tnl/ 04/ 04. html) (1986). Besøkt 9. June 2007. 

[30] J J O'Connor and E F Robertson (1996). Mathematical discovery of planets (http:/ / www-groups. dcs. st-and. ac. uk/ ~history/ HistTopics/ 

Neptune_and_Pluto. html). Besøkt 13. June 2007. 

[31] Lawrence Sromovsky (2006). Hubble captures rare, fleeting shadow on Uranus (http:/ / www. news. wisc. edu/ releases/ 12826. html). 

University of Wisconsin Madison. Besøkt 9. June 2007. 

[33] Hubble Discovers Dark Cloud In The Atmosphere Of Uranus (http:/ / www. sciencedaily. com/ releases/ 2006/ 10/ 061001211630. htm). 

Science Daily. Besøkt 16. April 2007. 

[34] Jay T.Bergstralh, Ellis Miner, Mildred Matthews (1991). Uranus. pp. 485–486. 

[35] Report of the IAU/IAG working group on cartographic coordinates and rotational elements of the planets and satellites: 2000 (http:/ / www. 

hnsky. org/ iau-iag. htm). IAU (2000). Besøkt 13. June 2007. 

[36] Cartographic Standards (http:/ / pds. jpl. nasa. gov/ documents/ sr/ stdref_021015/ Chapter02. pdf) (PDF). NASA. Besøkt 13. June 2007. 

[37] Coordinate Frames Used in MASL (http:/ / roger. ecn. purdue. edu/ ~masl/ documents/ masl/ coords. html) (2003). Besøkt 13. June 2007. 

[38] Fred Espenak (2005). Twelve Year Planetary Ephemeris: 1995 - 2006 (http:/ / sunearth. gsfc. nasa. gov/ eclipse/ TYPE/ TYPE. html). NASA. 

Besøkt 14. June 2007. 

[39] NASA's Uranus fact sheet (http:/ / nssdc. gsfc. nasa. gov/ planetary/ factsheet/ uranusfact. html). Besøkt 13. June 2007. 

[40] Gary T. Nowak (2006). Uranus: the Threshold Planet of 2006 (http:/ / www. vtastro. org/ Articles/ uranus2006. html). Besøkt 14. June 2007. 

[41] Jacobson, R.A.; Campbell, J.K.; Taylor, A.H.; Synnott, S.P. (1992). « The masses of Uranus and its major satellites from Voyager tracking 

data and Earth-based Uranian satellite data (http:/ / adsabs. harvard. edu/ abs/ 1992AJ. . . . 103. 2068J)». The Astronomical Journal 103 (6): 

2068–2078. DOI: 10.1086/116211 (http:/ / dx. doi. org/ 10. 1086/ 116211). 

[42] Seidelmann, P. Kenneth; Archinal, B. A.; A’hearn, M. F.; et al. (2007). « Report of the IAU/IAGWorking Group on cartographic coordinates 

and rotational elements: 2006 (http:/ / adsabs. harvard. edu/ doi/ 10. 1007/ s10569-007-9072-y)». Celestial Mech. Dyn. Astr. 90: 155–180. 

DOI: 10.1007/s10569-007-9072-y (http:/ / dx. doi. org/ 10. 1007/ s10569-007-9072-y). 

[43] Podolak, M.; Podolak, J.I.; Marley, M.S. (2000). « Further investigations of random models of Uranus and Neptune (http:/ / adsabs. harvard. 

edu/ abs/ 2000P& SS. . . 48. . 143P)». Planet. Space Sci. 48: 143–151. DOI: 10.1016/S0032-0633(99)00088-4 (http:/ / dx. doi. org/ 10. 1016/ 

S0032-0633(99)00088-4). 

[44] Atreya, S.; Egeler, P.; Baines, K. (2006). « Water-ammonia ionic ocean on Uranus and Neptune? (http:/ / www. cosis. net/ abstracts/ 

EGU06/ 05179/ EGU06-J-05179-1. pdf)» (pdf). Geophysical Research Abstracts 8: 05179. 

[45] David Hawksett (August 2005). «Ten Mysteries of the Solar System: Why is Uranus So Cold?». Astronomy Now: 73. 

[46] http:/ / hubblesite. org/ newscenter/ newsdesk/ archive/ releases/ 2005/ 33/ full/ 

[47] Voyager: The Interstellar Mission: Uranus (http:/ / voyager. jpl. nasa. gov/ science/ uranus. html). JPL (2004). Besøkt 9. June 2007. 

[48] http:/ / www. astro. uio. no/ ita/ DNP/ nineplanets/ uranus. html 

[49] http:/ / nssdc. gsfc. nasa. gov/ planetary/ factsheet/ uranusfact. html 

[50] http:/ / nssdc. gsfc. nasa. gov/ planetary/ factsheet/ uranringfact. html


Neptun (planet) 

Baneparametre 

Neptun 

Avstand fra solen 4 503 443 661 

km 

30,44125206 AU 


Omløpstid 60 190 dager 


Inklinasjon 1,767975° 






Volum 

Masse 

Middeltetthet 


ekvator 

7,64×10 9 km 2 

6,254×10 13 km 3 

1,024×10 26 kg 

1638 g/cm 3 

11,15 m/s 2 






–minst 


–maks 


-223 °C 

-220 °C 

NN °C 

Atmosfærisk trykk 100-300 Pascal 

Neptun er den ytterste av de åtte planetene i vårt solsystem. Navnet kommer fra den romerske havguden Neptun. På 

grunn av den blålige fargen, som kommer av at atmosfæren inneholder metan, blir Neptun også kalt den blå 

planeten. Planeten er nesten fire ganger større enn Jorden og finnes 30 ganger lenger bort fra Solen. Neptun ligger


4,23 milliarder kilometer borte fra Jorden. 

Måner 

Se også Neptuns måner 

Neptun har 13 kjente måner, hvorav Triton er den største. Den er oppkalt etter sønnen til havguden Poseidon. De 

fleste av månene ble oppdaget på slutten av 1980-tallet og senere, bla. gjennom prosjektet Voyager 2. 

Historie 

Oppdagelsen av planeten krediteres den tyske astronomen Johann Gottfried Galle den 23. september 1846. Nye 

studier referert på forskning.no [1] kan forandre dette. Det meldes at Sjef for School of Physics ved et australsk 

universitet, David Jamieson, har gått nøye igjennom de 400 år gamle dagbøkene til fysikeren og astronomen Galileo 

Galilei(1564-1642). Galileo Galilei skjønte antakeligvis at han hadde oppdaget en ny planet i 1613, da han fant det vi 

nå kaller Neptun, tror de australske forskerne. 

Planeten Neptun har også ringer. Den ytterste kalles Adams og inneholder tre tydelige buer, som er blitt kalt Liberty, 

Equality og Fraternity - frihet, likhet og brorskap. Deretter følger en navnløs ring i samme bane som Galaeta, fulgt 

av Le verrier med sine vedheng kalt Lassell og Arago. Sist kommer den svake, men brede ringen Galle. 

Neptun har to mørke flekker, en stor og en liten, som er stormsentre. Den mørke flekken er på størrelse med Jorden. 


• Informasjon om Neptun fra «De ni planetene» [2] 

• NASA - Neptune Fact Sheet [3] (engelsk) 

Denne astronomirelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å (planet) 

utvide den [4] . 

Referanser 

[1] http:/ / www. forskning. no/ artikler/ 2009/ juli/ 225022 

[2] http:/ / www. astro. uio. no/ ita/ DNP/ nineplanets/ neptune. html 

[3] http:/ / nssdc. gsfc. nasa. gov/ planetary/ factsheet/ neptunefact. html 

[4] http:/ / en. wikipedia. org/ wiki/ :Neptun

Artikkelkilder og Bidragsytere 45 

Artikkelkilder og Bidragsytere 

Solsystem Kilde: http://no.wikipedia.org/w/index.php?oldid=6769510 Bidragsytere: 4ing, AT, Anglus, Arj, Asgeirr, Avilena, Babaroga, Bjørn som tegner, Blue Elf, C, Duffman, Einar Myre, 

EivindJ, Espenhh, Espsko, Event, F.bendik, Finn Bjørklid, Fredrifj, Frodese, Glenn, Grindstein, Grrahnbahr, Guaca, Harald Hansen, Helon, Ichtus, JohnM, Jon Harald Søby, Jóna Þórunn, 

Kindrob, Kjetil2006, Knuteinar2309, KolbjornA, Krish, Krishna, Loern, Mali, Mathias-S, Murgh, Nina, Profoss, Ramskjell, Sidhekin, Sjakkalle, SommerSang, Soulkeeper, Spoff, TEMH, 

Tbjornstad, Tora94, Utvik, V85, Vegio, Vibeke, Wikijens, Ynh, s01i30-0456.no.powertech.net, 114 anonyme endringer 

Solen Kilde: http://no.wikipedia.org/w/index.php?oldid=6710912 Bidragsytere: 3s, 4ing, Aldebaran, Andyer, Anglus, Ante2, Babaroga, Banangraut, Blue Elf, Candyman777, Christian G, Cocu, 

Danielforthun, Desoda, Duffman, Egge, Einar Myre, EivindJ, Espenhh, Fedda, Fredrifj, Friman, Frodese, Geanixx, Gitje, Guaca, Haade, Harald Haugland, Harald Khan, Haros, Helt, Iceblock, 

Imbaimba, Isirr, Jarvin, Jensemann, Johannes Kaasa, Jon Harald Søby, Jorgenpe, Jóna Þórunn, KEN, Kbauer, Keyboardkid93, Kjetil Kjernsmo, Kjidel, Lipothymia, Madicken, Mathias-S, 

Mbakkel2, Mboehn, Mikkel-Furuberg, Morken, Morymuga, Mythril, Nikolaik, Noorse, Nsaa, Ollimo, Opus, PaulVIF, Pjacklam, Reinhardheydt, Røed, Saforrest, Samuelsen, Sazxo, Shauni, 

Sidhekin, Silje, Soulkeeper, Spoff, Ssu, Stianh, Stigmj, Sunny256, TEMH, Toby936, Twincinema, Utvik, Wabo, Wikijens, Wolfmann, Ynh, 152 anonyme endringer 

Merkur Kilde: http://no.wikipedia.org/w/index.php?oldid=6797129 Bidragsytere: Aldebaran, Askask1, BjørnN, Candyman777, Chrisglie, Einar Myre, Erikhav94, Espenhh, Fredrifj, Gitje, 

Grindstein, Guaca, HO-B, Harald Khan, Helon, Isme, Johannes Kaasa, Jon Harald Søby, Kåre-Olav, Lisse, Maja999999, Meny125, Morken, Murgh, Nivix, Nording, Nsaa, OKS, Opus, Pjacklam, 

Profoss, Pyramide, Reinhardheydt, Rémih, Sidhekin, SommerSang, Soulkeeper, Sunny256, TEMH, Tbjornstad, Tskoge, Utvik, Vegio, Wikijens, Wixicy, Wolfmann, ZorroIII, 66 anonyme 

endringer 

Venus Kilde: http://no.wikipedia.org/w/index.php?oldid=6784569 Bidragsytere: AT, Aldebaran, Almost skater96, Andre Engels, Anne-Sophie Ofrim, Arneolaf, Beagle84, Blue Elf, 

Candyman777, Chrisglie, Ctande, Desoda, Duffman, Einar Myre, EivindJ, Espenhh, F.bendik, Fredrifj, Frodese, Furuseth, Gitje, Grindstein, Guaca, Harald Haugland, Harald Khan, Haros, Helt, 

Iceblock, Imi, Jafro, Jon Harald Søby, Marius, Mboehn, Mewasul, Morken, Nisselua, Noorse, Nsaa, Pyramide, Reinhardheydt, Renato Caniatti, Revi, Røed, Sidhekin, SommerSang, Soulkeeper, 

Spoff, Ssu, Sunny256, TEMH, Tbjornstad, TorSch, Utvik, Wikijens, Ynh, 117 anonyme endringer 

Jorden Kilde: http://no.wikipedia.org/w/index.php?oldid=6772284 Bidragsytere: 159.162.161.xxx, 3s, AT, Alexham, Andre Engels, Andyer, Anglus, Arj, Babaroga, Beggum, Bekka032, 

Bettii97, Bjoertvedt, Bjørn som tegner, BjørnN, Blue Elf, Btd, C, Candyman777, Chevi, Christian G, Cnyborg, Cocu, Deadman, Duffman, Einar Myre, Eirik, EivindJ, Ezzex, F.bendik, Finn 

Bjørklid, Fredrifj, Frodese, Gitje, Glenn, Grindstein, Gryllus, HJ Sandven, Hanno, Harald Haugland, Hjerta92, Hmmmmmmmmmm, Jabal al Lawz, Jakro64, Jeblad, Jokek, Jon Harald Søby, 

KEN, Kindrob, Kjetil2006, Knuteinar2309, Larboi, Lidenbrock, Mahlum, Mali, Marius, Martin83, Mathias-S, Mboehn, Morken, Noorse, Nsaa, OverDriv3, Pepper, PetterHansen, Pjacklam, 

Pladask, Profoss, Pérez, Ramskjell, Rart, Ratchet, Reinhardheydt, Rettetast, Rhet, Røed, SOA, Samuelsen, Si0687, Sidhekin, Sigurd Bluxo, Sigurdhu, Silje, Sim995, Sjakkalle, Snoddy, Snurre86, 

Soulkeeper, Spoff, Ssu, Stianh, Sunny256, Tbjornstad, Ters, Toreau, Torge, Twincinema, V85, Verdlanco, Vetle89, Vibeke, Wikijens, Wintermute, Wolfmann, Ynh, ZorroIII, Zteffa, 216 

anonyme endringer 

Mars (planet) Kilde: http://no.wikipedia.org/w/index.php?oldid=6759252 Bidragsytere: Aldebaran, Anglus, Aro82, Atluxity, Beagle84, Bjornmu, Bjørn som tegner, Blue Elf, Candyman777, 

Cnyborg, CumulusN, DangerMouse, Donki King Kong, Dukketeatersjefen, Døgenikt, Earlkirk, Einar Myre, EivindJ, Finn Bjørklid, Fredrifj, Geimas5, Gitje, Grindstein, Guaca, Halftrack, Harald 

Haugland, Imi, Isirr, Jarvin, Jerv, Jetro, Johannes Kaasa, Jon Harald Søby, Jpfagerback, Kristaga, Kristian hv, Kyddlan, Laaknor, Mali, Martin, Mbakkel2, Morken, Nivix, Noorse, Nsaa, Olve 

Utne, Orjanlothe, Osama bin Laden Sjokoladen, Ostepop, Phiil, Pjacklam, Purodha, Reinhardheydt, Renato Caniatti, Samuelsen, Sidhekin, Sjakkalle, Soulkeeper, Ssu, Sunny256, Ull(tra)-sokken, 

Utvik, Vidarfe, Wikijens, Wikipedia er kjedelig og svært subjektivt., Ynh, 101 anonyme endringer 

Jupiter (planet) Kilde: http://no.wikipedia.org/w/index.php?oldid=6742484 Bidragsytere: 3s, Aldebaran, Anglus, Apple farmer, Ariakas, Atluxity, Babaroga, Bjørn som tegner, BjørnN, Blue 

Elf, Bob41, Cocu, DangerMouse, Einar Myre, EivindJ, Espenhh, Esstsa, Finn Bjørklid, Flytende, Fredrifj, Frodese, Gaz, Geanixx, Gitje, Guaca, Haakon, Habboboy49, Hanno, Harald Khan, 

Htjostheim, Jafro, Jan@brogger.no, Jon Harald Søby, Jon Salte, Jonaskhb, Karlmagnusb, Kjetil r, Knark123, Larsts, Martin, Mathias-S, Mboehn, Mr Holm, Noorse, Nsaa, Omoo, Ovesen, 

Pjacklam, Purodha, Pyramide, Ramskjell, Reinhardheydt, Sidhekin, SoulKnight, Soulkeeper, Sunny256, TEMH, Tbjornstad, Template namespace initialisation script, Utvik, Wikijens, 88 

anonyme endringer 

Saturn Kilde: http://no.wikipedia.org/w/index.php?oldid=6751667 Bidragsytere: 3s, Aldebaran, Alexham, Anglus, Anne-Sophie Ofrim, Asgeir, Babaroga, Bjørn som tegner, Blue Elf, 

Candyman777, Cocu, Cog, DangerMouse, Delfinen, Desoda, Duffman, Einar Myre, EivindJ, Fredrifj, Galar71, Gitje, Grindstein, Guaca, Haakon K, Harald Hansen, Harald Khan, Haros, Helon, 

Helt, Htjostheim, Imi, Jafro, Jon Harald Søby, Jonaskhb, Joni13, Jóna Þórunn, KEN, Kindrob, Knutaldrin, Kutipps, Madicken, Mathias-S, Morken, Mr Holm, Murgh, Noorse, Nsaa, Ornilnas, 

Pjacklam, Profoss, Purodha, Pérez, Ramskjell, Reinhardheydt, Sidhekin, Soulkeeper, Sunny256, Template namespace initialisation script, Utvik, V85, Vibeke, Viddish, Wikijens, Wintermute, 

ZorroIII, 151 anonyme endringer 

Uranus Kilde: http://no.wikipedia.org/w/index.php?oldid=6780222 Bidragsytere: Andre Engels, Anglus, Banangraut, Bjørn som tegner, BjørnN, CommonsDelinker, DangerMouse, Einar Myre, 

Finn Bjørklid, Fredrifj, Frodese, Gitje, Guaca, Helga, Helt, Iceblock, Imi, Jon Harald Søby, Jóna Þórunn, KEN, Kindrob, Mali, Mathias-S, Morken, Morymuga, Nsaa, Plankeper, Pruppulf, 

Purodha, Sandip90, Sidhekin, Ssu, Sunny256, Template namespace initialisation script, Toreau, Torge, Utvik, Wikijens, Ynh, 64 anonyme endringer 

Neptun (planet) Kilde: http://no.wikipedia.org/w/index.php?oldid=6781397 Bidragsytere: 4ing, Anglus, Ariakas, Barend, Beagle84, Benjamin, BjørnN, Chrisglie, Cocu, DangerMouse, Einar 

Myre, Ellisiv, Fredrifj, Frodese, GAD, Gitje, Hans Cappelen, Hormfort, Janas, JohnM, Jon Harald Søby, Jonaskhb, Jóna Þórunn, Kjetil r, Mathias-S, Noorse, Nsaa, Oha004, Pezzexd, Pjacklam, 

Pérez, Rainmaker, Reinhardheydt, Røed, Sidhekin, SommerSang, Soulkeeper, Spoff, Stianh, Sunny256, Tahele, Too wise, Trurl, Ural, Utvik, Wikijens, 59 anonyme endringer

Bildekilder, Lisenser og Bidragsytere 46 

Bildekilder, Lisenser og Bidragsytere 

Fil:Solar_planets.jpg Kilde: http://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Fil:Solar_planets.jpg Lisens: GNU Free Documentation License Bidragsytere: User:Egg, User:Horst Frank, User:Egg, 

User:Horst Frank 

Fil:Masses of the planets.png Kilde: http://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Fil:Masses_of_the_planets.png Lisens: GNU Free Documentation License Bidragsytere: kwami (talk) Original 

uploader was Kwamikagami at en.wikipedia 

Bilde:P space.png Kilde: http://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Fil:P_space.png Lisens: GNU Free Documentation License Bidragsytere: Bayo, Booyabazooka, Hautala, Hobo Lifting 

Aroma, Rocket000, Rursus, WeFt, 1 anonyme endringer 

Fil:Sun920607.jpg Kilde: http://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Fil:Sun920607.jpg Lisens: Public Domain Bidragsytere: CWitte, ComputerHotline, Conscious, Davepape, Dferg, 

Herbythyme, Melee, RedWolf, S1, Schekinov Alexey Victorovich, Sebman81, Str4nd, Superm401, SvonHalenbach, TheDJ, Túrelio, Xhienne, Yonatanh, 49 anonyme endringer 

Fil:Layers of the sun.png Kilde: http://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Fil:Layers_of_the_sun.png Lisens: Public Domain Bidragsytere: haade 

File:mercury symbol.svg Kilde: http://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Fil:Mercury_symbol.svg Lisens: Public Domain Bidragsytere: Lexicon 

Fil:MESSENGER first photo of unseen side of mercury.jpg Kilde: http://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Fil:MESSENGER_first_photo_of_unseen_side_of_mercury.jpg Lisens: Public 

Domain Bidragsytere: w:NASANASA/w:Applied Physics LaboratoryJohns Hopkins University Applied Physics Laboratory/w:Carnegie Institution for ScienceCarnegie Institution of 

Washington 

Fil:Mercury Internal Structure.svg Kilde: http://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Fil:Mercury_Internal_Structure.svg Lisens: GNU Free Documentation License Bidragsytere: Joel 

Holdsworth () 

File:Mercury Magnetic Field NASA.jpg Kilde: http://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Fil:Mercury_Magnetic_Field_NASA.jpg Lisens: Public Domain Bidragsytere: Joancreus 

Bilde:Broom icon.svg Kilde: http://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Fil:Broom_icon.svg Lisens: GNU General Public License Bidragsytere: w:en:User:BooyabazookaUser:Booyabazooka 

(uploader) 

File:Venus symbol.svg Kilde: http://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Fil:Venus_symbol.svg Lisens: Public Domain Bidragsytere: Kyle the hacker 

Fil:Venus globe.jpg Kilde: http://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Fil:Venus_globe.jpg Lisens: Public Domain Bidragsytere: NASA 

File:Venuspioneeruv.jpg Kilde: http://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Fil:Venuspioneeruv.jpg Lisens: Free Art License Bidragsytere: NASA 

Fil:Venus-pacific-levelled.jpg Kilde: http://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Fil:Venus-pacific-levelled.jpg Lisens: Creative Commons Attribution-Sharealike 3.0 Bidragsytere: Mila 

Zinkova 

Fil:Phases Venus.jpg Kilde: http://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Fil:Phases_Venus.jpg Lisens: Attribution Bidragsytere: Original uploader was Sting at fr.wikipedia 

Fil:Symbol venus.svg Kilde: http://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Fil:Symbol_venus.svg Lisens: Creative Commons Attribution-Sharealike 2.5 Bidragsytere: AnonMoos, F l a n k e r, 

Juiced lemon, Kyle the hacker, Rei-artur, Rursus, Urhixidur, 1 anonyme endringer 

Fil:Crystal Clear app package utilities.png Kilde: http://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Fil:Crystal_Clear_app_package_utilities.png Lisens: ukjent Bidragsytere: CyberSkull, It Is Me 

Here, Rocket000 

Fil:The Earth seen from Apollo 17.png Kilde: http://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Fil:The_Earth_seen_from_Apollo_17.png Lisens: Public Domain Bidragsytere: Avron, Dbenbenn, 

Duesentrieb, Ed g2s, Elipongo, Hairy Dude, Juiced lemon, Sevela.p, WinTakeAll, Yonatanh, Ævar Arnfjörð Bjarmason, 5 anonyme endringer 

Fil:TectonicReconstructionGlobal.gif Kilde: http://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Fil:TectonicReconstructionGlobal.gif Lisens: Creative Commons Attribution-Sharealike 3.0 

Bidragsytere: EarlyCambrianGlobal.jpg: Dr. Ron Blakey - http://jan.ucc.nau.edu/~rcb7/ 

Fil:Rotating earth (large).gif Kilde: http://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Fil:Rotating_earth_(large).gif Lisens: GNU Free Documentation License Bidragsytere: User:Marvel 

Fil:World map CIA 2004 large.jpg Kilde: http://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Fil:World_map_CIA_2004_large.jpg Lisens: Public Domain Bidragsytere: AdiJapan, Jonathan Harker 

Fil:Timezones.png Kilde: http://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Fil:Timezones.png Lisens: Public Domain Bidragsytere: Antonsusi, David Kernow, Duesentrieb, Geanixx, Jelte, K989, 

Ken Takahashi, Marcio.gregory, Maximaximax, っ, 1 anonyme endringer 

Fil:United Nations geographical subregions.png Kilde: http://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Fil:United_Nations_geographical_subregions.png Lisens: GNU Free Documentation License 

Bidragsytere: User:Ben Arnold, User:E Pluribus Anthony 

Fil:Commons-logo.svg Kilde: http://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Fil:Commons-logo.svg Lisens: logo Bidragsytere: User:3247, User:Grunt 

File:Mars symbol.svg Kilde: http://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Fil:Mars_symbol.svg Lisens: Public Domain Bidragsytere: Kyle the hacker 

Fil:Mars Valles Marineris.jpeg Kilde: http://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Fil:Mars_Valles_Marineris.jpeg Lisens: Public Domain Bidragsytere: Avala, Bricktop, Common Good, 

Harald Khan, Homonihilis, Hunyadym, TheDJ, Yarl, Ævar Arnfjörð Bjarmason, 2 anonyme endringer 

Fil:Mars.jpg Kilde: http://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Fil:Mars.jpg Lisens: Public Domain Bidragsytere: ComputerHotline, Kristaga 

Fil:Mars NPArea-PIA00161 modest.jpg Kilde: http://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Fil:Mars_NPArea-PIA00161_modest.jpg Lisens: Public Domain Bidragsytere: Chmee2, Kristaga 

Fil:MarsTopoMap-PIA02031 modest.jpg Kilde: http://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Fil:MarsTopoMap-PIA02031_modest.jpg Lisens: Public Domain Bidragsytere: 

NASA/JPL-Caltech. 

Fil:Jupiter symbol.svg Kilde: http://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Fil:Jupiter_symbol.svg Lisens: Public Domain Bidragsytere: Lexicon 

Fil:Jupiter.jpg Kilde: http://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Fil:Jupiter.jpg Lisens: Public Domain Bidragsytere: NASA 

Fil:Jupiter from Voyager 1.jpg Kilde: http://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Fil:Jupiter_from_Voyager_1.jpg Lisens: Public Domain Bidragsytere: NASA, Caltech/JPL 

Fil:Saturn symbol.svg Kilde: http://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Fil:Saturn_symbol.svg Lisens: Public Domain Bidragsytere: Lexicon 

Fil:Saturn eclipse.jpg Kilde: http://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Fil:Saturn_eclipse.jpg Lisens: Public Domain Bidragsytere: NASA/JPL/Space Science Institute 

Fil:Uranus symbol.svg Kilde: http://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Fil:Uranus_symbol.svg Lisens: Public Domain Bidragsytere: User:Lexicon 

Fil:Uranus2.jpg Kilde: http://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Fil:Uranus2.jpg Lisens: Public Domain Bidragsytere: NASA/JPL/Voyager mission Original uploader was Serendipodous at 

en.wikipedia 

Fil:HerschelTelescope.jpg Kilde: http://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Fil:HerschelTelescope.jpg Lisens: Public Domain Bidragsytere: User:Mike Young 

Fil:Sitat1m-no.png Kilde: http://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Fil:Sitat1m-no.png Lisens: ukjent Bidragsytere: Prillen 

Fil:Sitat2m-no.png Kilde: http://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Fil:Sitat2m-no.png Lisens: ukjent Bidragsytere: Noorse, Prillen, 1 anonyme endringer 

Fil:William Herschel01.jpg Kilde: http://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Fil:William_Herschel01.jpg Lisens: ukjent Bidragsytere: Lemuel Francis Abbott 

Fil:Uranus's astrological symbol.svg Kilde: http://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Fil:Uranus's_astrological_symbol.svg Lisens: Public Domain Bidragsytere: Lexicon 

Fil:Uranusandrings.jpg Kilde: http://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Fil:Uranusandrings.jpg Lisens: ukjent Bidragsytere: Hubble Space Telescope - NASA Marshall Space Flight Center 

Fil:Uranus, Earth size comparison.jpg Kilde: http://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Fil:Uranus,_Earth_size_comparison.jpg Lisens: Public Domain Bidragsytere: Brian0918 

Fil:Uranus Final Image.jpg Kilde: http://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Fil:Uranus_Final_Image.jpg Lisens: Public Domain Bidragsytere: NASA 

Fil:Neptune symbol.svg Kilde: http://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Fil:Neptune_symbol.svg Lisens: Public Domain Bidragsytere: Amit6 

Fil:neptune.jpg Kilde: http://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Fil:Neptune.jpg Lisens: Public Domain Bidragsytere: 555, Aushulz, Darkoneko, Fazland, Li-sung, Mxn, RedWolf, Rootology, 

Ruslik0, Svenlafe, TwoWings, ZU, 1 anonyme endringer

Lisens 47 

Lisens 

Creative Commons Attribution-Share Alike 3.0 Unported 

http:/ / creativecommons. org/ licenses/ by-sa/ 3. 0/

lese den ferdige boka her - Bitjungle

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?