Reiret i Osa
Reiret i Osa
Reiret i Osa
Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
<strong>Reiret</strong> i <strong>Osa</strong><br />
Av Ingunn Eriksen<br />
I ei lita bygd finnes det et stort kunstverk — Stream Nest. Forventningene mine er høye når<br />
jeg nå drar helt fra Oslo for å ta det i skue. Jeg har hørt at det finnes turister som valfarter hit<br />
år etter år for å oppleve det. Nå er det min tur.<br />
Bygda jeg besøker heter <strong>Osa</strong> og befinner seg i Ulvik kommune innerst inne i<br />
Hardangerfjorden. Høye, vakre fjell slår ring om de 35 menneskene som bor her fast.<br />
Jeg har sett bilder av Stream Nest da den stod i Hamar under vinter-OL i 1994 og Paralympics<br />
samme år. Den er unik på mange måter: Det er den første skulpturen til kunstneren som<br />
fremdeles består hele tolv år etter oppførelsen. Ingen av hans andre kunstverk har stått mer<br />
enn to-tre år. Det er den eneste skulpturen hans som er akkompagnert med spesialskrevet<br />
musikk. Til historien hører også med at det pågikk en folkeaksjon i Hamar for å bevare<br />
Stream Nest etter OL. Da den ikke førte fram, reddet <strong>Osa</strong>-mannen Karl Sandøy og Stream<br />
Nest-musikeren kunstverket fra den visse død, og gjenoppreiste skulpturen her på Vestlandet.<br />
Nå er jeg spent på om den vil bevege meg slik den har beveget andre.<br />
1
OL-skulptur som synger på siste verset?<br />
Jeg står på gressplatået på Stream Nest-eiendommen og titter ned på skulpturen. På netthinnen<br />
har jeg også bilder av kunstverket slik det så ut da det stod i Åkersvika på Hamar under<br />
vinter-OL. Skulpturen struttet da friskt og ungdommelig med tømmerstokkene pekende ut i<br />
været, ikke ulikt et pinnsvin. Nå minner redet mer om en ærverdig, gammel dame. Litt sigen,<br />
nedsunket. Den er i forandring og forfall. Jeg speider etter bekreftelse på førsteinntrykket<br />
mitt: Bark som faller av, tømmerstokker som er morkne og brukket. Det har grodd mose på<br />
både stokkene og mursteinene. Gress, geiterams, bringebærbusker og småtrær har slått rot inni<br />
kunstverket og dekker det til.<br />
Sakte oppdager jeg det, og det er regnet som gjør det. Fuktigheten får tømmerstokkene til å<br />
gløde i varme, brune nyanser. Regndråpene fukter mosen på stokker og murstein slik at den er<br />
dyp grønn. Mursteinene selv er varm terrakottarød.<br />
Ut fra skulpturen kommer dype, langtrukne og melankolske tubatoner. Musikken veksler<br />
mellom å være majestetisk og mystisk. Fjellene rundt ruver. Fossen durer. Samtidig er det<br />
merkelig stille. Inni meg.<br />
2
Japaneren som vil fylle tomrommet<br />
Alle kunstverkene han lager er av tømmerstokker og teglstein. Bundet sammen av ståltråd.<br />
Jeg stiller meg spørsmålene: Hvorfor tømmerstokker, og hvorfor teglstein? Flere dager etterpå<br />
forstår jeg at spørsmålene er irrelevante. Jeg blar andektig i en fotobok om kunstnerens<br />
utstillinger, ”The best selection of contempory ceramics in Japan”. Takamasa Kuniyasu<br />
forteller i forordet at i vår moderne tid har alt blitt relativt. Verdiene våre er relative.<br />
Vitenskapen er relativ. Vår gudetro har blitt relativ. Det eneste håndfaste som står igjen er<br />
kroppen, formen. Og det er formen han dyrker, og dyrkelsen fører til at det er størrelsen på<br />
reisverkene som er mest betydningsfullt. Og hva passer da bedre enn å gjøre kunstverkene<br />
digre som trær? <strong>Reiret</strong> er hele åtte meter høyt på den ene siden. Og så stort må det være når<br />
”gallerirommet” er naturen og fjell som strekker seg 1200 meter opp mot himmelen som<br />
”gallerivegger”<br />
Slik jeg tolker det jeg leser, så er det en forskjell på livsanskuelsen til kunstneren og meg. Der<br />
jeg ser rom, opplever kunstneren tomrom. Takamasa ønsker å eksperimentere med hvor stor<br />
plass av tomrommet han kan bruke før kunstverket har trengt seg inn i ”rommet”. Grensene<br />
mellom tomrom og rom er lettest å oppdage når japaneren bygger sine skulpturer innendørs.<br />
Jeg titter på bildene fra utstillingen ”Return to Self”. De uroer meg. Tømmerstokkene er<br />
påtrengende. Han har kommet for nær ”rommet”. Jeg får knapt plass i mitt indre rom.<br />
3
Musikeren som ville fylle Stream Nest<br />
Som den første, og foreløpig eneste, har tubaisten Geir Løvold komponert musikk til<br />
Takamasas skaperverk. Hvordan han kom på idéen er ikke lett å gjøre rede for. Kanskje var<br />
det redets runde form som tillater den å romme musikk? Var det at musikeren så et tomrom i<br />
redet, slik skulptøren så et tomrom i rommet, og som førte til at kunstneren og musikeren fant<br />
hverandre? Geir Løvold fylte Stream Nest med sin musikk kontinuerlig hele døgnet gjennom<br />
høytalere plassert skjult i redet da skulpturen sto på Hamar under OL og Paralympics. Nå<br />
toner den samme musikken her i <strong>Osa</strong>.<br />
I CD-coveret til musikken står det skrevet at Løvold oppfatter formen på kunstverket som<br />
harmonisk, men også dramatisk. Han assosierer Stream Nest med en tung, sakte og evig strøm<br />
med stor kraft. Musikken endrer seg med vær og vind. I skarpt og tørt vær virker musikken<br />
lysere enn i tåke og regn. Snø toner ned musikken som en sordin, en musikalsk lyddemper.<br />
Musikken høres forskjellig ut på forskjellige kanter av skulpturen.<br />
I <strong>Osa</strong> kan musikken gjalle mellom fjellene som ekko. Under mitt opphold er det regn, og<br />
tåken siger fløyelsmyk over fjellkantene. På det mest regntunge blir musikken i mine ører til<br />
en mystisk og vakker tåkelur, som synker og stiger og skaper sinnsro i meg. På mange måter<br />
blir de langsomme tonene både kunstverkets og naturens sjel.<br />
4
Tømmeret<br />
Stream Nest er bygget opp av 3.000 tømmerstokker. Løvold forteller at han lot seg inspirere<br />
av Rolf Jacobsens dikt om tømmer da han skrev musikken til reiret:<br />
”For det er en stor fred i tømmeret / og et stort lys i det / som kan skinne langt inn i<br />
kveldene.”<br />
Og videre: ”Det er de store elvene som tar sig av det. / Er det en elskov mellem treets kraft og<br />
vannets. / De fører det sakte rundt store nes i en stille rytme / som minner om dans.”<br />
Harmonien og de sakte bevegelsene til tømmer i en doven elv står til det gedigne kunstverket.<br />
Det er som om man kan se bevegelsene i og rundt redet, og hvordan ”strømmen” har virvlet<br />
tømmeret sakte sammen i to spiraler som går i hver sin retning. <strong>Reiret</strong> er egentlig formet som<br />
to reir, et stort og et mindre. Det største reiret får frem mindreheten i det ”lille” reiret og det<br />
”lille” reiret understreker storheten i det største reiret.<br />
5
Teglstein<br />
Teglsteinene i Stream Nest er fascinerende på minst to måter. For det første er ingen av dem<br />
identiske i farge. Men det mest iøynefallende er måten teglsteinene buer redet som to runde<br />
katedraler og strekker spiralsidene i høye stabler som er tilsynelatende klare for å rase<br />
sammen. Takamasa har hatt en spesiell baktanke med bruken av steinene. For han finnes det<br />
ingen Gud, og dermed heller ingenting som holder verden sammen. Det er derfor han vil at<br />
det skal se ut som om de 23.000 teglsteinene i kunstverket ligger løse. Kunstneren har fått til<br />
illusjonen om manglende feste ved å legge steinene slik at ingen dem på noen som helst måte<br />
ligger i rette vinkler. Teglsteinene stikker nøye beregnet ut i hver sin utradisjonelle retning,<br />
som om de er stablet tilfeldig opp. Selv ser jeg ikke spor av noen av de åtte tonnene med<br />
mørtel kunstneren og hans 30 medhjelpere har brukt til å reise byggverket.<br />
6
Kunst, musikk og natur i et grep<br />
Stream Nest griper meg. Skulpturen alene er fullendt.<br />
Musikken alene er fullendt<br />
Naturen alene er fullendt.<br />
Men til sammen gir kunstverket slik det står som et gedigent musikkanlegg plassert mykt<br />
nede i et søkk blant ruvende fjell og fossefall,<br />
en opplevelse av at alt er noe mer og større enn seg selv. Akkurat her jeg står er det lett å<br />
tenke at vi har en iboende kraft som frigjøres ved andre krefter.<br />
Samtidig er det åpenbart at skulpturen er underlagt naturkreftene. Den forandrer seg fra år til<br />
år og vil til slutt gå i oppløsning. Skulpturen Stream Nest har overlevd mange flere år enn det<br />
man trodde var mulig. De siste årene på ”overtid” gjør at nåværende fokus ikke bare er på<br />
hvor storslagen turistattraksjonen er, men også på om det er i år det kommer en vinterstorm<br />
eller tungt snøfall som får skulpturen til å rase sammen for godt.<br />
Musikken påvirkes også åpenbart av naturkreftene når spilles ute i det fri i skulpturen, men<br />
spilt alene er den konstant og uforanderlig og vil overleve redet. Fjellene rundt oss virker<br />
evige. Samlet sett gir kunstverket med sin plassering tanker om eget levd liv, det foranderlige,<br />
forgjengelige og fornemmelsen av noe evigvarende.<br />
7
Rommet og tomrommet<br />
I flere dager og uker virker Stream Nest i meg. Jeg tenker på kunst og musikk som et<br />
universelt språk. Jeg tenker på fargespill, vær og vind.<br />
Men mest av alt er jeg oppslukt av grensen mellom rom og tomrom. Jeg går i Oslos gater og<br />
titter på åpne plasser og smale smug. Jeg forandrer ikke syn: Jeg ser tomme rom, men ikke<br />
tomrom.<br />
Men noe annet har skjedd med meg. Jeg undret meg først over om Stream Nest var OL-<br />
skulptur i forfall. Jeg har kommet fram til at skulpturen står stødig etter tolv år, kanskje<br />
vakrere enn noensinne. Det er noen av mine holdninger som står for fall. Når jeg nå går inn i<br />
et rom, så har jeg begynt å spørre meg selv hvilken plass jeg skal oppta. Skal jeg ta liten plass<br />
eller stor plass? Skal jeg ta større plass enn det jeg mener er stor plass? Hvem er jeg dersom<br />
jeg nesten fyller hele rommet? Hvor liten kan jeg gjøre meg og fremdeles være synlig, og<br />
hvor stor kan jeg være uten å krenke en annens intimsfære? Våger jeg å trekke til meg større<br />
oppmerksomhet enn jeg hittil har gjort i livet mitt?<br />
8
For skulptøren er størrelsen det viktigste ved kunstverket, men Stream Nest er mer enn det.<br />
Stream Nest er kontinuerlig musikk. Musikk døgnet igjennom på Hamar, fra morgen til kveld<br />
i <strong>Osa</strong>. Musikk som nådde gatene og kveldsdynene til bybeboerne, og som nå kan høres langt<br />
opp i fjellene. Stream Nest utfordrer meg: Hvor mye, hvor kraftig og hvor lenge våger jeg å<br />
bruke røsten min. Hvor stor plass lar jeg stemmen min få? Det går en skjelving gjennom meg.<br />
I løpet av året som kommer vokser jeg. Til våren drar jeg til <strong>Osa</strong> på nytt<br />
– større, sterkere og tydeligere.<br />
Kilder:<br />
Kuniyasu, Takamasa: The best selections of contemporary ceramics in Japan, Kyoto Shoin Co.<br />
Ltd, Kyoto, 1992<br />
Løvold, Geir: CD-cover Stream Nest 1994<br />
www.tuba.no lesedato: 01.10.2007<br />
Samtaler med Geir Løvold september-oktober 2007<br />
Foto s. 1:, Ukjent, <strong>Osa</strong><br />
Foto s. 2, 4, 5, 6, 7: Ingunn Eriksen<br />
Foto s. 3: Takamasa Kuniyasu, Fra utstillingen Return to Self, 1988. Kaneko art Gallery,<br />
Tokyo,<br />
9