Reiret i Osa

Rommet og tomrommet
I flere dager og uker virker Stream Nest i meg. Jeg tenker på kunst og musikk som et
universelt språk. Jeg tenker på fargespill, vær og vind.
Men mest av alt er jeg oppslukt av grensen mellom rom og tomrom. Jeg går i Oslos gater og
titter på åpne plasser og smale smug. Jeg forandrer ikke syn: Jeg ser tomme rom, men ikke
tomrom.
Men noe annet har skjedd med meg. Jeg undret meg først over om Stream Nest var OL-
skulptur i forfall. Jeg har kommet fram til at skulpturen står stødig etter tolv år, kanskje
vakrere enn noensinne. Det er noen av mine holdninger som står for fall. Når jeg nå går inn i
et rom, så har jeg begynt å spørre meg selv hvilken plass jeg skal oppta. Skal jeg ta liten plass
eller stor plass? Skal jeg ta større plass enn det jeg mener er stor plass? Hvem er jeg dersom
jeg nesten fyller hele rommet? Hvor liten kan jeg gjøre meg og fremdeles være synlig, og
hvor stor kan jeg være uten å krenke en annens intimsfære? Våger jeg å trekke til meg større
oppmerksomhet enn jeg hittil har gjort i livet mitt?
8