TORMOD TORFÆUS - Ei innføring

Torgrim Titlestad 

(Red.) 

TORMOD TORFÆUS 

- Ei innføring - 

ERLING SKJALGSSONSELSKAPET 2001 

1

”...Ligeledes ere vi ueenige i at udelukke, hvad kong Olaf Tryggvesen sagde 

i sin Hissighed om de Danske. Jeg haver ikke udeladt det; ikke heller, som jeg 

meener, de Svenske i Deres Bog. I den gamle norske Krønike staaer det ikke 

anderledes, end Peder Claussen haver oversat det. De Danske have ingen 

Vanære af dette i Hissighed talte Ord af deres Fiende; han selv havde og en 

Dansk Dronning. Tilmed vare de Danske da i den største Flor, og havde da 

store Ting for, da de stode i Begreb med at indtage Engelland, og var det 

ikke feige Folks Sag”. 

Tormod Torfæus i brev til Thord Thorlaksen, 1690, etter John Erichsen, 

Thormod Torfesens Lefnetsbeskrivelse, København 1788: 212-13. 

”Det er ikke alt Fabler, som de udenlandske, i sær i dette Aarhundrede, 

holde derfor; dog skal jeg have hans Raad, og udslette alt det, som kan have 

speciem fabulæ (fabelens skinn). Skulde alt ud, havde jeg arbeidet meget 

forgjæves. Historien blev og ikke fuldstændig; thi jeg holder det langtfra for 

Fabler, som andre holde derfor”. 

Tormod Torfæus i brev til Bartholin, 1690, etter John Erichsen, Thormod 

Torfesens Lefnetsbeskrivelse, København 1788: 213. 

3

Copyright © 2001 Erling Skjalgssonselskapet 

Omslag og layout: Bård Titlestad 

Billedredaksjon: Bård og Torgrim Titlestad 

Tekstredaksjon: Torgrim Titlestad 

Grafisk bistand: Verbum Grafiske AS 

Trykk: Aase Grafiske AS 

ISBN 82-91640-15-7 

Spørsmål om denne boka kan rettast til: 

Erling Skjalgssonselskapet 

Måkeveien 71 

N-4049 Hafrsfjord 

Norge 

E-post: erling.skjalgsson@online.no 

WWW: www.erlingskjalgssonselskapet.com 

Andre opplysningar: 

Framside: Maleri av Tormod Torfæus ved Heinrich Dittmer frå 1670, dias utlånt frå Det 

Nationalhistoriske Museum på Fredriksborg, 3400 Hillerød, Danmark. 

Byste av Tormod Torfæus, Kopervik park på Karmøy – utført av bilethoggaren Erik Haugland, 

s 8. 

Alle illustrasjonane frå s. 37-49 er av Rolf Egeberg, f. 1915 (dødsår ukjent), teikna 1941-44 

(likeins ill. s. 76 og 92) og publisert i Sagaen forteller av Kristen Lindøe, Blix forlag, Oslo 1944. 

Trass iherdig strev frå våren 2001 har det ikkje vore råd å spora nærare opplysningar om Rolf 

Egeberg, bortsett frå at han er nemnd i Norsk illustrasjonskunst, Oslo 1952. 

Illustrasjonane s. 54, 59 og 69 er frå Historia rerum Norvegicarum, 1711. 

Støtte til prenting frå Norsk kulturfond 

4

INNHALD: 

Føreord ................................................................................................. 

DEL I 

Torgrim Titlestad: Tormod Torfæus, biografisk portrett ............................ 

Torgrim Titlestad. Omkring tåtten om Torolv Skjalg, Ragnvald og Raud ... 

Tåtten om Torolv Skjalg, Ragnvald og Raud, ved Kåre Flokenes ................ 

Torgrim Titlestad: Framstillinga hos Tormod Torfæus ............................... 

Tormod Torfæus: Ei utgreiing om ætta til Torolv Skjalg ..., ved Åslaug 

Ommundsen ........................................................................................... 53 

DEL II 

Torgrim Titlestad: Om Gange-Rolv og normannerne ............................... 

Tormod Torfæus om Gange-Rolv, ved Åslaug Ommundsen ...................... 

DEL III 

Jan Ragnar Hagland: Innleiing til den norrøne teksten ............................ 

Tåtten - på norrønt, ved Jan Ragnar Hagland ......................................... 

DEL IV 

Åslaug Ommundsen: Sagatida på latin ................................................... 

Latinsk tekst, ved Åslaug Ommundsen ................................................... 

Tillegg om 300-års minnet for Tormod Torfæus i 1936 ........................... 

Kjelder til studium av verket til Tormod Torfæus .................................... 

Medarbeidarane i denne boka ................................................................ 

Meir litteratur om Torfæus ..................................................................... 

SLUTTNOTER ................................................................................... 107 

7 

9 

25 

35 

51 

63 

70 

77 

82 

93 

94 

102 

104 

106 

106 

5

6 

Sigurd Aase 

styreleder, dagl. leder i 

Vista Holding AS, 

Haugesund 

Nils-Henrik Petterson 

styremedlem, 

advokat i advokatfirmaet 

Schjødt, Oslo 

Tormod Torfæus-stiftelsen 

Torgrim Titlestad 

styremedlem, 

professor dr. philos., 

Høgskolen i Stavanger 

Marit Synnøve Vea 

styremedlem, prosjektleiar 

for Avaldsnes-prosjektet, 

Karmøy 

Åslaug Ommundsen 

oversetter i Torfæus-prosjektet, cand. philol., Stavanger 

Frans-Arne Stylegar 

styremedlem, 

fylkesarkeolog i 

Vest-Agder, Kristiansand 

Oddvar Nes 

styremedlem, 

professor dr. philos., 

Universitetet i Bergen

FØREORD 

Tormod Torfæus-stiftelsen vart danna laurdag 11. august 2001 i Haugesund. Stiftinga 

har namnet etter den islandske historikaren og teologen Tormod Torfæus 

(1636-1719). Han er rekna for å vera den største noregshistorikaren mellom Snorre 

Sturlasson og Peter Andreas Munch (1810-63). Hovudverket til Torfæus er Historia 

rerum Norvegicarum som kom ut i 1711. Målet for stiftinga er å fremja sagaforskning 

og i fyrste omgang å få omsett Historia rerum Norvegicarum frå latin til 

norsk. Det er eit verk på 2 000 sider frå den eldste norske historia fram til 1300talet. 

Historia rerum Norvegicarum har aldri vore omsett frå latin til norsk, endå 

det i si tid vekte oppsikt hos dei lærde i Europa og skapte interesse for vikingtida. 

I denne boka vil vi by på ein smakebit av historie- og forteljekunsten til Torfæus. 

Omsetjinga frå latin er gjord mogleg ved at Eli Sævareid og Sigurd Aase har gjeve 

eit økonomisk grunnlag for å få i gang arbeidet med omsetjing og utlegging av 

den latinske teksten på verdsveven (www). Vi takkar dessutan seniorforskar og dr. 

philos. Karen Skovgaard-Petersen ved Det Kongelige Bibliotek i København - 

som på kort varsel gav god hjelp med dei latinske omsetjingane. 

Som hovudstoff har vi valt ut ein tått 1 om Torolv Skjalg, Ragnvald og Raud. 

Tåtten førekjem her i si originale form slik den står i Flatøyboka frå 1300-talet. 

For Torfæus var Flatøyboka ei kjelde han måtte forholda seg til. Resultatet av analysen 

hans får vi i den påfylgjande teksten. Etter historikarframstillinga til Torfæus 

finn vi noko materiale om Gange-Rolv, òg av Torfæus. Deretter kjem det norrøne 

tekstgrunnlaget til den nemnde tåtten i normalisert form. Til slutt prentar vi den 

originale latinske teksten til Torfæus. Føremålet er å gje lesaren eit visst inntrykk 

av korleis Torfæus forheldt seg til ei originalkjelde og korleis han er å lesa. 

Forlaget 

7

DEL I 

TORGRIM TITLESTAD 

TORMOD TORFÆUS – BIOGRAFISK PORTRETT 

Tormod Torfæus var fødd på Engøy utanfor Reykjavik i Island 23. mai 1636. Han 

var døypt Þormóður Torfason og tok seinare etternamnet Torfæus etter den litterære 

moten i tida. Han hadde opphavet sitt i islandske stormannsætter som var 

rike på vyrnad og velstand. Som tolvåring tok han til i latinskulen og gjorde det 

godt etter sju års undervisning. Han vekte oppsikt med ”et herligt Skudsmaal”. 2 

Han studerte ved universitetet i København og tok teologisk eksamen med ”den 

fornemste Charachter” (laud). 3 Dinest fekk han arbeid som kongeleg omsetjar av 

norrøne soger i 1660, 24 år gamal. Han hadde fritt husrom på slottet ”med Lys 

og Ildebrand, Øl og Brød til Frokost”. Kong Fredrik III (1648-70) oppsøkte ofte 

Torfæus i arbeidsrommet hans og var oppteken av arbeidet hans medan han omsette 

Flatøyboka frå norrønt til dansk. Torfæus hadde eit vinnande vesen og evne til 

å engasjera andre i det han heldt på med. Det ser ut til å ha vore eit godt personleg 

forhold mellom Torfæus og Fredrik III. Carl S. Petersen skriv at Torfæus nytte 

kongens ”Bevaagenhed” og etter opphaldet på slottet såg tilbake på tida saman 

med kongen med stor glede. 4 I 1662 reiste Torfæus til Island for å finna og ta vare 

på gamle handskrifter. Han kom over ei rekkje sentrale samlingar av uerstatteleg 

verdi for framstillinga av norsk historie. Desse kjeldene skulle seinare danna grunnlag 

for forfattarverksemda hans og for framtidige historikargenerasjonar fram til i 

dag. 

I 1664 utnemnde Fredrik III han til cammerarius (stiftamtskrivar) i det dåverande 

Stavanger stift. Oppgåva hans var å kontrollera rekneskapane til futar og andre 

embetsmenn. På den måten fekk han godt innsyn i levevis i Noreg og korleis 

lovene verka. I Noreg budde han fyrst i Kristiansand inntil han i 1665 gifta seg 

med enka Anna Stangeland som budde i Kopervik. Ho var 16 år eldre enn han og 

frå Stavanger. Ho hadde alt to ekteskap bak seg. Begge ektemennene hennar var 

døde. Gjennom Anna erverva Torfæus eigedom i Stavanger. Det vart ingen 

9

livsarvingar etter ekteskapet mellom ho og Torfæus. På folkemunne på Karmøy 

heiter det framleis at Torfæus etterlet seg fleire ætlingar fødde utanfor ekteskap. 

Anna og Tormod levde saman i 30 år til ho døydde i 1695. I 1709 gifta Torfæus 

seg oppatt med hushalderska si – som skreiv seg Anna Hansdotter og var frå 

Stavanger. Ho hadde tent lenge hos han. Han var då 73 år gamal. Enka etter 

Torfæus døydde i 1723. Dei hadde heller ikkje barn. 

Torfæus skreiv ikkje ned verka sine åleine, men hadde norsk eller islandsk skrivar 

hos seg på Karmøy. Den kanskje mest kjende og produktive skrivaren som arbeidde 

for Torfæus på Stangeland, var islendingen Ásgeir Jónsson. Takk vere avskriftene 

hans er teksten til mange av dei mest sentrale verka frå mellomalderen bevarte. 

Mykje av originalane gjekk tapt i bybrannen i København i 1728. Av verka 

som Ásgeir kopierte for Torfæus kan vi nemna den kjende norske kongesoga - 

Fagrskinna. Hadde ikkje Torfæus fått skrive den av, ville vi ikkje hatt tilgang til 

denne kjelda til norsk historie i dag. 

Torfæus var eit sterkt individ og kom stadig ut i harde stridar. I ungdomen skal 

han ha vore glad i festleg lag. Han må ha vore ein kvinnekjær mann. Det går fram 

av eit brev frå 1780. Kanselliråd Deichmann skreiv at han var ”en Mand av stærk 

Helbræd og en helt in Venere” (ein helt i elskhug)”. Torfæus var ofte på slottet i 

København og ”det siges... at endog Hofpigerne ikke var misfornøjede med ham”. 

Ved eitt høve kom han i skade for å slå i hel ein mann på eit vertshus då han skulle 

hjelpa ein slektning som var komen i nauda. Dette drapet medførte ikkje nokon 

rettsleg tiltale. I 1671 forliste han på Skagen og måtte overnatta på Samsø. Her 

kom han i klammeri med ein av dei andre gjestene. Han trakk kården sin og drap 

motstandaren. Han meinte sjølv at han handla i sjølvforsvar, men vart dømd til 

døden. Torfæus søkte om nåde og den danske høgsteretten oppheva dødsstraffa. 

Danskekongen hadde så ein samtale med han: ”I er så morderisk”. Torfæus svara 

straks: ”Jeg haver alltid været af det Sind heller at dræbe andre end at lade dem 

dræbe mig”. 5 

Etter å ha vore borte frå heimen i 2 ½ år kom han tilbake til Karmøy i 1673. I 

fleire år var Torfæus utan kongeleg historikarengasjement. I ti år av den mest 

kraftfulle tida si fekk han ikkje nytta den uvanlege historiekompetansen som han 

hadde bygd opp. Det må ha vore eit stort tap for han. Han måtte konsentrera seg 

om private gjeremål på garden i Kopervik. Torfæus rauk ut i fleire rettsprosessar. 6 

Men han engasjerte seg òg for andre menneske som han meinte var utsette for 

10

urettferd. I 1680-81 kasta han seg inn som forsvarar for Tyri Litlasund frå Skåre. 7 

Ho var skulda for å fara med trolldom og kunne risikera å bli avretta som heks. 

Torfæus påviste at skuldingane var bygde på laust snakk, bygdesladder, eller var 

uttala i alkoholrus. 8 I doktoravhandlinga si om trolldomsprosessane i Noreg på 

15- og 1600-talet skriv Hans Eyvind Næss at Torfæus viste så sterkt juridisk skarpsinn 

at retten måtte frikjenna Tyri. 9 Det juridiske innspelet til Torfæus utgjer eit 

av dei fyrste døma på tidsskiftet i trolldomsprosessane, som Næss skriv: ”På denne 

tiden fikk tiltalte forbrytere, som trollfolk, for første gang et profesjonelt forsvar 

som var istand til å påvise inkonsekvenser og juridiske mangler ved anklagerens 

bevisførsel”. Dei rettshistoriske kunnskapane til Torfæus om norrøn lov var til 

nytte for han i forsvaret av Tyri. Han tok nok personleg òg ein viss vågnad ved å 

fremja interessene hennar, sjølv om ho var ei kvinne med personlege og økonomiske 

ressursar. 10 

I 1682 manna Torfæus seg opp til å søkja den nye danske kongen, Christian V 

(1670-99), om granskaroppdrag. Søknaden til Torfæus kom på eit gunstig tidspunkt 

for han. Nett då rivaliserte svenskekongen og danskekongen om å skumma 

ære og politisk legitimering frå den gamle historia. Torfæus vart straks utnemnd 

Gardstunet til Tormod Torfæus på Stangeland, Kopervik. I framgrunnen ser vi grastuftene på potetkjellaren 

til Torfæus – det brannsikre ”arkivskåpet” hans. 

11

Styreleiar Sigurd Aase, Haugesund, og Alf Lundberg, Kopervik, ser på restane av vegen fram til tunet 

til Torfæus på Stangeland. Her rei danskekongen, Fredrik IV, frå Stangelandsvågen og dei vel 500 

metrane opp til Torfæus. Dokument frå denne hendinga tyder på at Torfæus fekk lagt teppe oppover 

vegen. Foto: T. Titlestad. 

På synfaring på området der Torfæus hadde garden sin, her oppå staden der ”arkiv-potetkjellaren” til 

Torfæus låg. Frå venstre Svein Munkejord, Åse Skogland Munkejord, Nils-Henrik Petterson, Cathrine 

Hambro, Nils T. Hagen, Helen Marshall, Marit Synneva Vea, Eli Sævareid, Sigurd Aase og Alf 

Lundberg. Foto: T. Titlestad. 

12

til ”Historiograph for Norge”. Frå då av starta den svære litterære og historiske 

produksjonen til Torfæus. Han fekk utlånt ei rekkje originale islandske handskrifter 

som han gjekk nøye gjennom og gav dei namn som framleis varer, som 

Fagrskinna (den fagre), Morkinskinna (den mørke) og Hrokkinskinna (den skrukkete). 

I dag høyrest det mest utruleg ut at han hadde mange av desse originalkjeldeskriftene 

hos seg på Karmøy. Her hadde han skaffa seg ei eldfast innretning 

som verna desse eineståande kulturskattane mot brann: Han fekk laga seg ein 

potetkjellar til dette føremålet. I årevis låg dokumenta i varetekta til Torfæus. Dei 

siste sende han tilbake til København i 1718, eit år før han døydde. Då hadde 

han lenge hatt eit nært samarbeid med den kjende samlaren av islandske handskrifter, 

Árni Magnússon, opphavsmannen til dei arnamagnæanske samlingane i 

København: Den gamle samlingsstaden for dei islandske handskriftene. 

Torfæus og Magnússon brevveksla om det historiske arbeidet dei stod oppe i. 

Brevvekslinga er tilgjengeleg i bokform. Den er eit levande vitnemål om den 

glupande interessa som Torfæus viste for arbeidet sitt og kor vanskeleg postgangen 

kunne vera på 1700-talet. Langvarig storm og uver kunne stogga breva. Torfæus 

streifa og inn på dagsforma si, som i eit brev der han fortalde han var i bakrus etter 

tre dagar med barselfesting – ”eigi muni mitt hofud rett standa”. 11 Árni Magnússon 

gjesta Torfæus på Karmøy og måtte i 1712-13 overvintra då han ikkje fekk skip til 

København før vinteren sette inn. Det er tydeleg at det var eit slags symbiotisk 

forhold mellom dei to. Torfæus var den frodige og forteljarglade granskaren, ”uforbederlig 

optimist”, som Kålund skriv. 12 Magnússon var pessimist og hemma av 

ein mest overdriven sjølvkritisk sans – som hindra han i å publisera noko særleg av 

det han sat inne med. Gjennom det omfattande arbeidet med å hjelpa og å korrigera 

Torfæus spela han ei tydeleg og viktig rolle i kulissane til Historia rerum Norvegicarum. 

Han strevde mykje og ofte fåfengt for å få Torfæus til å stryka det norrøne segnstoffet. 

Det hende at Torfæus vart arg på rettingane til Magnússon. Torfæus tykte 

Magnússon til tider retta så mykje at Torfæus ikkje kunne forstå kva som var 

meint. Og Magnússon var fortvila over at Torfæus tviheldt på dei fargerike 

trolldomssegnene sine. Som mange andre forskarar frå 1600-talet sette Torfæus 

den lokale historietradisjonen høgt. I den søkte han prov og støtte for truverdet i 

dei skriftlege kjeldene. Han polemiserte myndig mot dei som avviste dei fargerike 

forteljingane hans som fabler: ”De er iche alt fabeler, som de uden lands och 

særdelis i dette delicat seculo (hundreår) holder for fabeler”. 13 Torfæus meinte at 

såkalla fablar gøymde verdfulle historieelement i fabulerande form. Han visste å 

verdsetja personar som samla lokalt tradisjonsstoff. Bl.a. sette han inn namnet på 

13

Lista-futen, Niels Toldrup, i eit av verka sine - for å oppmoda andre til å spora opp 

tradisjon som framleis var levande. 14 Vi ser òg at han viste til lokale segner frå 

Sunnmøre då han skreiv om Gange-Rolv (ca. 870-930): ”Beretningen har gått 

uten opphold fra den tiden, gjennom så mange mellomliggende århundrer, helt 

til nåtiden. Dette har den aktede magister Christopher Hiermann, en ærverdig 

gammel mann, dette distriktets foresatte og sogneprest, fortalt meg med stor troverdighet”. 

15 

Den 10. juli 1704 kom kong Fredrik IV (1699-1730) til Kopervik i samband 

med ein større noregsreise. Ved det høvet la Torfæus fram manuset til Historia 

rerum Norvegicarum. Torfæus hadde då strevd i 18 år med dette verket – som til 

saman kosta han opp mot 30 år med stadige omarbeidingar. Det slitsame arbeidet 

kravde sitt. I 1706 var han så utmødd at han pådrog seg sjukdom. Ei tid 

hugsa han ikkje noko. Han kan ha vore utsett for hjerneslag. Torfæus kom seg, 

men kjende seg ikkje før til å halda fram med historikararbeidet. I 1719 andast 

han, 83 år gamal. 

Han var fødd islending, utdanna i København der han òg arbeidde mykje. Men 

han levde mesteparten av livet sitt på Karmøy, meir enn 50 år, og døydde i Noreg. 

Det var på Karmøy at Torfæus kom til å utretta storverka sine som sogeskrivar. 

Her, før Noreg hadde noko universitet, forfatta han historieskriftene sine – fjernt 

14 

Arní Magnússon

frå dei akademiske miljøa i København. Spottande tunger ville ha det til at Torfæus 

gøymde seg bort i ”provinsielle forhold” på Karmøy. Men som Arne Odd Johnsen 

skriv: ”Nordmenn hadde fra første stund støttet ham, og han foretrakk det enkle 

miljø på Karmøy fremfor hovedstaden med dens mange intriger”. 16 Det var kanskje 

klokt av Torfæus å ha bupel på Karmøy. Han hadde ikkje vanskeleg for å vikla 

seg inn i strid. På Stangeland fann han ro og konsentrasjon for dei store oppgåvene 

sine. Torfæus var ein granskar som ikkje var avhengig av å vera bufast i ein akademisk 

metropol. Han reiste og brevveksla mykje og hadde lange opphald i København. 

I 1682 fekk han sete som assessor ved Konsistorial-kollegiet ved universitetet 

i København. Dette kollegiet var det høgaste organet ved universitetet. Då vart 

Torfæus jamstelt med professorane ved universitetet. 

Torfæus etterlet seg ei imponerande samling av historiske verk. Han framstilte 

historia til Færøyane, Orknøyane, Grønland og Vinland. Han er ein av pionerane 

i granskinga av oppdaginga av Amerika – Vinland. Han gav ut det fyrste allmenne 

bokverket på feltet i 1705. I historia om Vinland ser vi korleis han nøye gjorde 

greie for tidlegare forskning på feltet. Han var den fyrste til å argumentera for at 

dei fyrste norrøne vinlandsfararane landa på Newfoundland. Det interessante er 

at han nyttar detaljerte norrøne tidsnemningar og klokkeslett til å grunngje synet 

sitt, som t.d. dagmål, nattmål og rismål (frå soloppgang). 17 Det skulle gå 200 år 

før andre forskarar gjekk inn for Newfoundland. Nesten 250 år seinare gjekk 

Helge Ingstad i gang med same hypotesen. Han viste til verket av Torfæus. 18 Etter 

mykje strev, motgang og motvilje fekk Ingstad rett. Synet til Torfæus vart stadfest. 

Mykje av det Torfæus skreiv, kom på latin - noko på dansk og ein del på engelsk. 

Han påverka historikarar og forfattarar i Europa i samtida. 19 Ein av dei som nytta 

Torfæus som kjelde, var grunnleggjaren av den historiske romanen, Sir Walter 

Scott 20 , som bl.a. skreiv Ivanhoe. Medarbeidaren hans, Árni Magnússon skreiv at 

”fornemme Lærde Mænd i Frankerig og andenstæds” hadde age for skriftene til 

Torfæus. Svenskane var mellom dei fremste til å lovprisa han. 21 Same året som 

Historia rerum Norvegicarum kom ut, publiserte Ludvig Holberg debutboka si, 

Introduction til de europeiske Rigers historie. Holberg peika på at Torfæus ikkje var 

kjeldekritisk nok som historikar, men viste respekt for Historia rerum Norvegicarum: 

”...en av de prægtigste og anseeligste Historier, som nogen Tiid er kommen for 

Lyset”. 22 Den danske historikaren P. F. Suhm skreiv: ”Torfæus kan og bør ansees 

som den nordiske Histories fader”. 23 

15

Båtbyggjaren Bjarne Folkedal lånte arrangørane av 100 års-jubileet for Kopervik som ladestad i 1966 

ei kondemnert fiskeskøyte. Dei brukte mange veker på å byggja om skuta med tanke på minnespelet om 

Torfæus som Vigleik Rosseland hadde skrive. Han var lærar på Utgarden fylkesskule. Foto: A. Lundberg. 

Scene frå minnespelet om Torfæus og gjestinga til danskekongen Fredrik IV i Kopervik i 1704. Frå 

venstre trygde- og sosialsjef Arne Jæger-Pedersen som kongens adjutant. Kopervikbuen August Mydland 

som var lektor i Haugesund, spela kongen og adjunkt Valter Vorraa som degn i Avaldsneskyrkja. Dinest 

Ånen Munkejord. Foto: A. Lundberg. 

16

Torfæus var den fyrste som drista seg til å ta den norrøne sogeoverleveringa opp til 

ei storstilt behandling. Mesteparten av kjeldene hans låg berre føre på islandsk og 

i handskrift. Difor måtte det ein islending til for å gjera denne litterære skatten 

tilgjengeleg for ein europeisk lesarskare. Og han gjorde det på ein måte som viste 

at han hadde djup innsikt i både norrøn og samtidig kontinental latinsk kultur. 

Han dreiv ikkje berre med referering av tidlegare verk, som t.d. av Snorre. Ofte 

har han med seg meir opplysningar enn Snorre har, som t.d. i framstillinga av 

møtet mellom vestlandshovdingane og kongsemnet Olav Tryggvason på Gulatinget 

i 996. Hos Snorre står det kort at dei fremste vestlendingane sette ”stemnelag 

seg i mellom og skulle finna på råd”. 24 Torfæus let oss få innsyn i korleis dei 

reflekterte over vinning og tap opp mot ein allianse med Olav. 25 

Ser vi på den språklege vignetten hans (Approbatio) til Historia Vinlandiæ Antiquæ, 

finn vi eitt av motiva han hadde for arbeidet sitt: ”Tidsånda vår er å lovprisa det 

nye og å nedvurdera det gamle. Difor gjeld godkjenninga, eller snarare applausen 

frå ålmenta, dei, liksom den vyrde forfattaren av dette verket, som bergar tidlegare 

historie og geografi ut av mørket og fram i dagen”. Slik fekk Torfæus sagt at han 

såg på seg sjølv som ein bergingsmann: Her galdt det å samla inn, redda og formidla 

verdfullt historiemateriale for framtida. Dette motivet har nok spela ei viktig 

rolle for å ta med dei detaljrike segnskildringane som han tok inn i verket sitt. 

Karen Skovgaard-Petersen har vist at Torfæus ikkje kvidde seg for å bruka lange 

sitat frå kjelder eller andre forfattarar, særleg når sitata kunne gje autoritet til 

synsmåtane som han sjølv hadde. Den store utfordringa hans var å omsetja norrøne 

tekstar frå latin. Dette forholdet skreiv han om i føreordet sitt og forsikra 

lesaren om at han er trufast mot originalteksten i minste detalj. 

Nokre skribentar, som Kålund, har ergra seg over at han ikkje greide å skjera vekk 

ei rekkje legender og fantastiske påstandar frå dei norrøne forteljingane. Det synest 

likevel å vera ein unyansert påstand når Halvdan Koht skriv at Torfæus dreiv “gjenfortelling 

av rubb og stubb efter alle slags kilder, men uten kritisk siktning og 

uten tanke på annet enn den rene krønike”. 26 Vi bør vera glade for at Torfæus var 

så omfattande og detaljrik i Historia rerum Norvegicarum. Komande forskning vil 

kunna påvisa i kor stor grad dei lange sitata hans har berga materiale som elles 

gjekk tapt under brannen i den arnamagnæanske samlinga i 1728. Det er ei avklaring 

som enno ikkje er gjort. Men i det store danske litteraturhistoriske verket 

frå 1929 konkluderer Carl S. Petersen at Historia rerum Norvegicarum framleis må 

rådspørjast om norsk historie då det innheld utdrag og sitat av ”betydningsfulde 

Sagahaandskrifter, som siden er brændte”. 27 

17

Stangelandsvågen i Kopervik, 1953. I det store grøntområdet i høgre kant av biletet låg hagen til 

Torfæus. Alle bygningane til Torfæus er no borte, hagen medrekna. I dag står kommunehuset i Karmøy her. 

Foto: Widerøe. 

Innvendingane mot granskararbeidet til Torfæus forringar ikkje pionerinnsatsen 

hans i sagaforskninga. Ottar Dahl skriv at Historia rerum Norvegicarum hundre år 

etter at verket kom på prent utgjorde det viktigaste grunnlaget for eit samla oversyn 

over noregssoga. Dahl viser til at kritikken som Torfæus førte i marka mot den 

danske 1200-talshistorikaren Saxo Grammaticus ”ga et viktig utgangspunkt for 

den kritiske behandling av kildene til Danmarks og Norges historie”. 28 Torfæus 

påstod bl.a. at Saxo hadde dikta opp danske kongar. Dei kritiske synsmåtane til 

Torfæus utløyste ein kvass strid. Ludvig Holberg har samanfatta litt av innvendingane 

mot han. Torfæus vart skulda for å ”forringe Fædrelandets Oldtid” og for å 

”lemlæste den gamle historie”. Kort sagt, Torfæus var ikkje verdig til ”at nyte 

kongeligt Stipendium”. 29 Av dette skjønar vi at Torfæus var ein person som kunne 

vera særs omstridd i samtida, som Ellen Jørgensen skriv: ”Han har en Evne til at 

gribe de Æmner, som bliver Stridsæmner gennem mange Slægtled”. 30 Medarbeidaren 

hans, Árni Magnússon, vedgjekk at det var dei som mislika det Torfæus skreiv, 

særleg om dei gamle danske kongane: ”Men hvis man skal Sandhed sige, saa ere 

de saadanne Folk, som enten meer elske de almindeligen vedtagne Vildfarelser, 

end den rette Sandhed”. 31 

18

Trass i det epokegjerande arbeidet sitt stod ikkje Torfæus berre på eigne føter og i 

eit åndshistorisk tomrom. Det klaraste teiknet på det finn vi i kritikken hans av 

Saxo Grammaticus, ein kritikk som han slo gjennom med. På dette feltet var ikkje 

Torfæus fyrst ute. Det var Peder Claussøn Friis frå Audnedal (1545-1614), som 

hadde gått ved Katedralskulen i Stavanger, som bana vegen i dette spørsmålet. 32 

Han hadde igjen lært av Absalon Pederssøn (1528-75) i Bergen. Han er rekna 

som leiar for dei såkalla bergenshumanistane mot oslohumanistane. Det var personar 

som las gamalnorsk, skreiv på dansk-norsk og hadde tilknyting til nasjonale 

stemningar i folket. Oslohumanistane, derimot, skreiv mest på latin og hadde 

ikkje forankring i dei folkelege, nasjonale strøymingane. Liksom Peder kan plasserast 

saman med bergenshumanistane, som vi heller burde kalla vestlandshumanistane, 

høyrer Torfæus og med i denne åndsretningen. Vi kan rekna med at Torfæus 

drøfta dei åndelege forgjengarane sine med åndsfeller, som då Árni Magnússon 

gjesta han på Karmøy. Torfæus kjende til skriftene av Peder. 33 Dei vart prenta 

både i 1594 og 1633. Sjølv om Torfæus skreiv mykje på latin er det teikn på at 

han ideologisk kan reknast som nordmann, trass i at han var fødd som islending. 

Då han busette seg i Kopervik, hamna han i eit vestlandsmiljø og fann fort fram 

til dei ideologiske røtene for dette miljøet. På denne måten kan vi seia at Torfæus 

blir ein viktig vidareutviklar av vestnorske historiebevisste mentalitetar og identitetar 

primært i norske intellektuelle miljø. 

Torfæus spela ei form for politisk rolle gjennom det faglege livet sitt. I Historia 

rerum Norvegicarum framførte Torfæus opent norske standpunkt i ei tid då Noreg 

berre var eit lydrike under Danmark. Han meinte t.d. at normannarane og Gange- 

Rolv var av norsk ætt - og argumenterte engasjert for dette synet. 34 Då Torfæus 

tenkte å gje att dei nedsetjande orda om daner og svear som er lagde i munnen på 

Olav Tryggvason like før slaget ved Svolder i år 1000, åtvara venene til Torfæus 

han. 35 Han burde stryka ”Olavs” replikk om danene: ”Ikkje er eg redd dei feigingane; 

dei er ikkje modigare enn dådyr”. Sveane kunne berre sitja heime og sleikja 

blotbollane sine, men dei norske krigarane var Olav redd: ”... av dei krigarane kan 

vi venta oss ein kvass strid; dei er nordmenn som vi er”. Torfæus bøygde seg ikkje 

for kritikken. 36 Han til og med framheva replikken til Olav ved å gje den att i 

ulike nyansar frå andre kjelder enn Flatøyboka, som var referansen hans. Olav 

Trygvasson forblei den store helten, ikkje danekongen. På den måten støytte Torfæus 

mange av den tids danske lesarar. Samstundes viste han seg som ein historikar 

med integritet – som ikkje let seg underleggja sjølvsensur i høve til dei uskrivne 

reglane i forskarmiljøet, ei form for sensur som forskarar meir eller mindre slåst 

med til alle tider. 

19

Avaldsneskyrkja er tusenårsstaden til Rogaland fylke og her ligg Torfæus gravlagd. Inni kyrkja i koret 

finst framleis gravmælet til Torfæus i form av ei marmorplate som til vanleg er dekt av eit teppe. Torfæus 

arbeidde mykje for å sikra seg denne fornemme gravplassen for seg og dei to konene han hadde hatt. I 

tillegg gav han lysestakar som kyrkja framleis har (i kopi). Men då kyrkja vart restaurert frå midten av 

1800-talet og framover fjerna dei restane av Torfæus og konene hans. N. Nicolaysen har skrive om dette 

fenomenet i Norske fornlevninger, Kristiania 1862-1866: ”Ved kirken kan merkes, at der nederst i 

koret endnu finnes den marmorligkisten, som laa over historieskriveren Thormod Torfæi grav, de tre 

kranier der fantes under stenen borttog biskop Neumann ved kirkens restauration og medførte dem til 

Bergen Museum, de øvrige ben bleve formodentlig bortkastede; i deres sted lagdes under stenen 3 prestelig, 

som fantes i begravelser i kirken”. Marit Synnøve Vea opplyser at lokale kjelder har fortalt til slektningane 

sine at leivingane som vart funne under koret, vart lagde i ei fellesgrav søraust for kyrkja. 

På denne bakgrunnen kan vi slutta at hovudskallane til Torfæus og konene hans truleg finst ved Bergen 

Museum den dag i dag og at eventuelle restar etter dei tre fanst i fellesgrava i bakken søraust for kyrkja. 

Ein kan undra seg over at beinrestane til ein så vidgjeten mann som Torfæus i si tida vart fjerna og 

erstatta med prestelik. På fotoet ser vi Avaldsneskyrkja frå vegen til vikinggarden. Siste kvilestaden til 

Torfæus ligg oppe i bakken framfor kyrkja. Foto: Tove Braaten. 

Spørsmålet som må nærare avklarast, er kor ”norsk” Torfæus var. Harald Beyer 

meiner i Norsk litteraturhistorie å kunna påvisa ei tidleg rikskjensle hos Torfæus. 37 

Francis Bull har ei liknande oppfatning og skriv at Historia rerum Norvegicarum 

mange stader viser at Torfæus gjennom noregsopphaldet lærte ”å tenke og føle 

20

Peder Claussøn Friis (1545-1614) 

norsk”. 38 Både Beyer og Bull kan ha rett, men felles for begge er at dei ikkje går 

inn i ei nærare drøfting av grunnlaget for påstandane sine i relasjon til originalverk 

som Historia rerum Norvegicarum. Gjennom Historia rerum Norvegicarum la Torfæus 

utvilsamt eit historisk fundament for framvoksteren av nasjonale norske 

straumdrag. 39 Torfæus skildra Noreg som ein gamal, sivilisert, mektig og sjølvstendig 

nasjon som hadde kolonitradisjonar i Vest. Noreg vart jamstelt med andre 

siviliserte nasjonar ved å ha ein eigen ikkje-latinsk mellomalderkultur. Det var 

Torfæus den fyrste som hadde dokumentert, og det hadde han gjort på det lærde 

språket i tida – latin. 

Karen Skovgaard-Petersen har problematisert norskdomen til Torfæus. Ho viser 

t.d. at han på den eine sida demonstrerte norske sympatiar ved å omtala nordmennene 

som ”vi” og danskane som ”dei”. 40 På den andre sida viste han klar 

lojalitet til danskekongen i andre samanhengar. Vi kan såleis sjå ein slags dualisme 

hos Torfæus. Han tente to herrar samstundes, både arbeidsgjevaren sin, den mektige 

danekongen – og det danske lydriket Noreg – primært gjennom historieskrivinga 

si. Vi må her ikkje gløyma at det rådde sensur på denne tida. Den mest 

21

ufarlege måten Torfæus kunne ”agitera norsk” på var ved å framstilla den norske 

historia mest mogleg open, fullstendig og til gode for nordmennene. Ein slik 

metode var å framheva dei gamle norske sjølvstendetradisjonane både i replikkar, 

forteljingar og gjennom argumentasjon. Det kan rå liten tvil om at Torfæus faktisk 

gjorde det, som t.d. i standpunktet hans om Gange-Rolv, normannarane og i 

framstillinga av Olav Tryggvason ved Svolder. 

Det kan òg vera grunn til å peika på moglege band frå Torfæus til den patriotiske 

tradisjonen frå Peder Claussøn Friis – som før Torfæus hadde vore ganske hard i å 

påstå at nordmennene framleis var eit ”hart, modvilligt, ulydigt, selvraadigt oc 

ofuerstadigt, uroligt, oprørisk oc blodgierigt folk”. 41 Liksom Torfæus seinare, peika 

Peder på at Gange-Rolv var norsk og at Normandie var av norsk opphav. 42 Peder 

gjorde dessutan merksam på at danskane som styrte Noreg ikkje var populære. 

Det hadde ”altid i Fordums Tid” vore ”et hemmelig oc medfødt Had” til danskane. 

43 Med tida hadde dette hatet slege rot i hjarta til nordmennene, påsto Peder. 

Nordmennene likte betre tyskarar, svenskar, skottar og folk frå andre nasjonar. 

Torfæus var nok ikkje ukjend med desse norske politiske straumdraga som toppa 

seg opp i formuleringar hos Peder Claussøn Friis. Korleis Torfæus står i høve til 

Friis og impulsane frå han, får komande forsking avklara. Karakteristikken som 

Árni Magnússon gav av Torfæus kan høva til slutt i dette vesle portrettet: ”Hos 

den Norske Nation bør hand at vere høit anskreven, saasom en, der fremfor alle 

andre skribentere haver udbreedet og kundbar giordt dens Ære og reputation”. 44 

Torfæus gjorde Noreg viktig i Europa gjennom å fortelja historia om den norske 

nasjonen og gjera den interessant i Europa, lenge før Noreg på nytt vart ein sjølvstendig 

nasjon. 

I historielitteraturen rår det usemje om korleis både personlegdomen og verket til 

Torfæus skal oppfattast ut frå historikarmålestokk. Árni Magnússon skreiv i 1713 

at han alltid hadde vore ”en ærlig, redelig og sanddru Mand, haft Afsky for Falskhed 

og intriguer, hadet uret og egennyttighed, holdt opriktig Venskab med hans 

Bekiendter, og for det øfrige veret hospital (gjestfri) og villig til at tiene andre”. 45 

Kr. Kålund teikna eit meir problematisert bilete av han, som ein kontroversiell 

granskar. Kålund var i 1916 oppteken av det han heldt for å vera negative sider 

ved naturen til Torfæus. Han meinte at Torfæus let eiga overtru påverka det han 

skildra og karakteriserte han slik: ”Han var en høj, kraftig mand, uforfærdet og 

ivrig i hvad han foretog sig; videnskabsmand kan han næppe kaldes...”. 46 Ellen 

Jørgensen fylgde nokre år seinare i fotefaret til Kålund og påstod at Torfæus i 

22

Historia rerum Norvegicarum viste ein ”grell” mangel på historisk metode. 47 Rett 

nok peika ho på at verket til Torfæus ikkje kan målast med 1900-talets mål. Hans 

Eyvind Næss tok på 1980-talet avstand frå påstandane om at han var ein einstøing, 

heftig og særs overtruisk. Desse ulike synspunkta bør komande forskning 

drøfta og avklara. 

Det er ein tydeleg mangel ved den tidlegare litteraturen om Torfæus at han til 

dags dato ikkje har fått ei heilskapleg vurdering ut frå systematisk gjennomgang 

av skriftene hans. Så lenge så mykje av verket hans framleis berre ligg føre på latin 

og få norske faghistorikarar er i stand til å lesa Torfæus i original, vil dei tidlegare 

oppfatningane av Torfæus i beste fall vera utilstrekkelege. I tillegg må vi ta med at 

åndsretningar og trendar alltid har skifta med å dominera forskningsmiljøa. Det 

vil og gjelda tidlegare oppfatningar av Torfæus. Dei er relaterte til forgangne tiders 

vitskapsideal, som Ottar Dahl har formulert det: ”Det er allment kjent at historieforskningen 

har en nær sammenheng med sosiale, politiske og andre forhold i det 

samfunn og den tid historikeren befinner seg i... Gjentatte ganger ser man en hel 

generasjon slutte opp om en teori eller en problemstilling, som av det følgende 

slektledd blir forkastet som fullstendig ubrukbar”. 48 Difor kan vi spørja: Var t.d. 

Kålunds vurdering av Torfæus definert av det tidlege 1900-talets dominerande 

ideal av ein historieforskar – eller er det universelt? Vil Kålunds oppfatning av 

Torfæus bli endra eller stadfest? 

I alle fall: Vi kan i dag ikkje vera tilfredse med det som tidlegare er skrive om 

Torfæus. Tida er inne til å gje eit totalt bilete av kva denne frodige og produktive 

granskaren representerte av historie- og kulturformidling i norsk, nordisk og europeisk 

historie. For Noreg er det ein unik situasjon: To av dei fremste til å ta vare 

på historia vår var islendingar, Snorre Sturlasson og Tormod Torfæus. Snorre Sturlasson 

har blitt gjennomlyst av ei rekkje forskargenerasjonar, medan Torfæus berre 

har fått kortare omtaler. Her har Noreg eit spesielt ansvar. Det blir spennande å 

sjå korleis framtidig forskning vil bedømma livsverket til Torfæus. Vona er at denne 

boka vil fremja ei slik forskning. 

23


OMKRING TÅTTEN OM TOROLV SKJALG, 

RAGNVALD OG RAUD 

I denne boka skal vi ta til med å sjå på ei av kjeldene som Torfæus bygde opp ei av 

historieframstillingane sine rundt: Vi ser på tåtten om Torolv Skjalg, Ragnvald og 

Raud frå Flatøyboka. Den tek til med ei innføring om livet til Torolv Skjalg (d. ca. 

965) og Erling Skjalgsson (ca. 963-1028), to av dei fremste hovdingane på Vestlandet 

og i Noreg på slutten av 900-talet. Dei styrte frå Sola i Rogaland i ei tid då 

denne staden var eit av dei fremste økonomiske og militære maktsentra i Noreg. 

Når vi har lese denne tåtten i omsetjing, går vi over til framstillinga hos Torfæus. 

Han har nok brukt ein del tid på den då han omsette Flatøyboka frå islandsk. 

Etter at teksten hans er lagd fram kan lesaren sjå tåtten i original – i normalisert 

norrøn målform, nokolunde slik Torfæus studerte den. Fyrst bør lesaren lesa innleiinga 

til Jan Ragnar Hagland, som òg vil gje ei viktig tekstforståing. Til slutt kan 

ein studera den latinske teksten i original form. 

Eit blikk i verket til Tormod Torfæus frå 1711, Historia rerum Norvegicarum, viser 

at tåtten har ein spesiell funksjon. Torfæus skreiv ei innleiing før han fortalde 

tåtten: ”Her er det naudsynt å ta opp att meir utførleg om bakgrunnen til Erling 

Skjalgsson, om opphavet hans, farens sinnelag, gjerningar og død frå livssoga til 

Olav Tryggvason”. For Torfæus var det altså viktig å kasta lys over Erling Skjalgsson 

ved å gje oss ein bakgrunn for livet hans. I den bakgrunnen var Ragnvald og Raud 

viktige personar. Vi merkjer oss kva Torfæus legg til: ”For dette minnest eg ikkje å 

ha lese andre stader”. Torfæus refererer ikkje berre teksten, men grip inn der han 

vil framheva noko han meiner er mest historisk sannsynleg. Han trur at soga om 

Ragnvald og Raud er basert på fakta, som når han kommenterer forliset til Ragnvald 

etter han har rømt frå Sola. Torfæus meiner Ragnvald fingerte det for å bli 

kvitt dei andre vitna til drapet på Torolv Skjalg. Når den norrøne teksten er min- 

I 1934 reiste rogalendingane ein minnestein om Erling Skjalgsson. Kong Haakon VII tala til ca. 3000 

menneske då steinen vart avduka: ”Her skal merket stå um Rogalands gjævaste mann...” Sjå nærare 

omtale av jubileet, T. Titlestad, Ved et Erling Skjalgsson-jubileum – til Erling Skjalgssons heder, Om 

jubileer, monumenter og minnesteiner, Ætt og heim, Stavanger 1995: 137-58. Foto: T. Titlestad. 

25

Erling Skjalgsson på slutten av slaget i Soknasundet 21. desember 1028, like før han vart hoggen ned 

av Aslak Fitjaskalle. Mot Erling stod Olav Haraldsson, situasjonen er her skildra av ukjend illustratør. 

Sjå nærare hos T. Titlestad, Norge blir et rike, Erling Skjalgssonselskapet, Stavanger 2000. Det var 

historia om Erling Skjalgsson som Torfæus brukte til å rettferdiggjera den inngåande omtalen av far 

hans, Torolv Skjalg, i Historia rerum Norvegicarum. 

dre presis, klargjer Torfæus, som i plasseringa av ættegarden til Torolv Skjalg. I den 

norrøne teksten står det at han budde på Jæren. For at lesaren skal vita kor Torolv 

Skjalg heldt til, kommenterer Torfæus med å seia at Torolv budde ”på garden Sola 

på Jæren, eit område ved byen Stavanger”. Dette kan ikkje vera nokon annan stad 

enn i noverande Sola kommune. Merknadene til Torfæus på 1700-talet styrkjer 

oppfatninga av at det finst historisk kjernemateriale i tåtten, men det er vanskeleg 

å pensla realitetane nærare ut. 

Tåtten gjev oss meir opplysningar omkring både Erling Skjalgsson og Olav 

Tryggvason enn det som til vanleg er kjent. Den har informasjon om politiske og 

26

eligiøse motsetnader og alliansar i Noreg omkring 1000-talet. Noko av det mest 

påfallande er korleis forteljinga viser det nære sambandet langs Nordvegen – 

samanfatta i Sola på Jæren – Ervika på Stadlandet – og ein stad i Nord-Noreg – 

som vi skal koma tilbake til. Her finst fleire spennande episodar som knapt har 

vore tilgjengeleg i heilskap på moderne norsk før 49 – og som reiser interessante 

spørsmål til vidare gransking: Jfr. omtalen av at Torolv Skjalg nytta dyre snekkarar 

(”arkitektar”) frå Vendland som ligg i noverande Polen og som kring 1000 var eit 

viktig maktområde: Tyder bruken av vendiske snekkarar at Skjalg skal ha fått bygt 

seg ein lafta gildehall og med det hadde teke i bruk ein på den tid særs moderne 

byggeteknikk? 

Eit anna forhold gjeld Ragnvald frå Ervik. Han finn vi att andre stader i sogene, 

bl.a. saman med Håkon jarl i slaget mot dei såkalla jomsvikingane og danekongen 

i Hjørungavåg ca. 986 (Sjå nærare opplysningar i innleiinga til Hagland). I denne 

tåtten stig Ragnvald ut av den historiske skoddeheimen som så mange sagafigurar 

lever i. Dagfred Berstad frå Ervika har interessert seg for Ragnvald og skriv som 

fylgjer: ”Eg held det for langt meir sannsynleg at Ragnvald var velkjend enn at 

sogeskrivaren brått dikta opp ei heil rikssoga ved å finne opp eit par nye stormenn 

i farleia... når Snorre berre stadfester Ragnvald frå Ervik kort og presist, er det 

fordi han elles er svært godt kjend og ikkje treng vidare personalia”. 50 

Vi merkjer oss stadnamnet Ervik. Staden ligg verhardt til. Den observasjonen kan 

lett føra til at ein meiner at Ervika gav ringe kår for ein hovding som Ragnvald. I 

det spørsmålet lyt ein tru om att. Det viser seg at livsgrunnlaget har vore sterkt 

her. Fyrst og fremst gjeld det fiske, både til havs og i den gamle lakseelva. I tillegg 

hadde dei eit rikt jordsmon med sin eigen tilpassa kornsort av kveite og med korte 

strå i den sterke vinden. Ervika hadde og godt beiteland over alle fjell og det var 

godt tilfang av hjort og fugl. Folket i Ervika har ord på seg for å ha vore kanskje frå 

den mest velståande bygda i Nordfjord. I folketeljinga frå 1801 er det opplyst at 

Ervika hadde mest tenestefolk av bygdene i Nordfjord. Like etter verdskrigen 

budde her ca. 120 menneske – no ca. 60. For tusen år sidan spela denne staden i 

tillegg ei viktig strategisk rolle for kontroll av norskekysten – der Vestlandet sluttar. 

Det ville vera vanskeleg å koma usett forbi Ervika. Ein laut ofte leggja seg i ly 

eller bia på bør for å koma vidare. Såleis kan området ha gjeve Ragnvald ei sterk 

militær stilling. Det er ikkje føreteke arkeologiske utgravingar på staden. Men det 

finst ei gamal gravrøys som lokal tradisjon vil knyta til Ragnvald. 

27

Ruinkyrkja i Sola, bygd på 1100-talet om lag samstundes med Stavanger domkyrkje. Ruinkyrkja er 

teikna av Louis Kloster, ferdigrestaurert og opna i 1995. Den er mykje brukt til konsertar og bryllaup. 

Frå ruinkyrkja er det eit fantastisk utsyn over skipsleia. Då kyrkjeruinen vart graven ut i 1986, synte 

det seg at det hadde stått eit gardshus frå yngre jernalder der ruinkyrkja opphaveleg vart reist. Det kan 

difor vera at kyrkja er ført opp på hovudtunet på garden til Torolv Skjalg/Erling Skjalgsson. Sjølv om det 

ikkje let seg påvisa arkeologisk, kan det aller fyrst ha stått ei eldre trekyrkje like ved. Foto: T. Titlestad. 

Det er forvitneleg at sagaformidlaren i denne tåtten ymtar om at Gunnar, seinare 

kalla Raud, var halvbror til Erling Skjalgsson. 51 Det har hittil vore ukjent. Raud 

budde på Raudsøy – ein stad ”nord for Namdalen”, ifylgje denne tåtten. I Heimskringla 

til Snorre Sturlasson står det om ein mann som er kalla Raud den ramme. 

Raud den ramme var frå Godøy i Salten ved Saltstraumen, ifylgje Snorre. I lokal 

debatt i Bodø er det strid om Raud har vore frå Godøy eller frå Kvikstad like ved. 

Her har vi eit problem som bør avklarast: Har Raud levd, eller er han ein oppdikta 

person? Det er ikkje lett å gje eit sikkert svar i denne saka. Når vi har to ulike 

forteljingar om Raud, som her, kan det vera to reint litterære tradisjonar – altså 

rein dikting. Men samstundes kan deler av historiene omkring han vera oppdikta, 

medan noko byggjer på fakta. Det næraste vi kan koma eit svar i spørsmålet om 

Raud har levd eller ei, synest å vera ved sannsynleggjering. Forfattaren av dette 

førerodet held det for rimeleg at Raud har levd, men at endå nokre spørsmål må 

avklarast. Det fyrste vi må trengja gjennom, er personen Raud. Hos Snorre blir 

han drepen av Olav Tryggvason av di han ikkje let seg kristna. Ved tortur avliver 

28

Sola ruinkyrkje september 2001. Foto: T. Titlestad. 

Utsyn til Nordsjøen – frå Sola ruinkyrkje. Foto: T. Titlestad. 

29

På 1990-talet vart det oppdaga arkeologisk 

materiale like ved Sola ruinkyrkje. Spørsmålet er 

om garden til Erling Skjalgsson/ Torolv Skjalg 

låg her. Tradisjonen i Sola tilseier det. Spørsmålet 

er enno ikkje avgjort av di ingen har sett av 

pengar til å ferdiggranska området. Funn av eit 

eventuelt lag av brent trekol frå ca. 965 e. Kr. vil kunna stadfesta om brannen omtala i tåtten, er sann. 

Garden til dei to Solahovdingane kan ha lege ved Sola ruinkjyrkje, men òg på Tjora i Sola, ikkje så 

langt frå ruinkyrkja. Argumentet for denne lokaliseringa kjem frå Asgaut Steinnes som peika på at den 

største gamleåkeren låg på Tjora. Sjå nærare om gamleåkeren hos Ottar Rønneseth, Gard og gjerde – faser 

i utviklingen av kulturlandskapet på Jæren, Erling Skjalgssonselskapet 2001. Her eit avisutklipp frå 

Stavanger Aftenblad, 13.2.1999. 

Olav Raud ved hjelp av ein orm som Olav pressar ned gjennom halsen hans. Hos 

Torfæus og i Flatøyboka blir han derimot berga ut frå det gode forholdet som mor 

hans skal ha fått til Olav. Er det to ulike personar det her er snakk om? Neppe, då 

det ikkje var rom for to så sentrale hovdingar med same namn og posisjon på same 

årstalet i same distriktet. Vi må kunna gå utfrå at Raud den ramme på Godøya er 

den same som Raud ”nord for Namdalen”. Eit anna spørsmål er om Raud kan ha 

vore plassert så langt nord frå Ervik og på den måten som tåtten skildrar. Likevel 

kan Raud vera ein faktisk person. 

Det er eit viktig punkt i dei sagaversjonane som er eldre enn Snorreforteljinga: 

Bustaden til Raud heitte Raudsøy. Når vi meiner at Raud kan ha vore ein faktisk 

person og ikkje berre ein oppdikta figur, må vi vurdera om plasseringa til Snorre 

(på Godøy) kan vera ei feilopplysning frå ein islending som ikkje kjende geografien 

i Noreg godt nok? Det salomoniske svaret på eit slikt spørsmål er at ein 

30

stormann som Raud har hatt fleire større eigedomar og kunne flytta mellom dei. 

I prinsippet kan Raud ha budd både på Raudsøy og Godøy, liksom Torolv Skjalg 

på Sola òg skal ha hatt eigedom i Ervik. Om Raud budde skiftevis på begge 

stadene eller berre Raudsøy, må vi iallfall leita etter Raudsøy. Ser vi etter Raudsøy, 

finn vi fleire alternativ på Helgelandskysten: Rauøy/Rødøy. Eitt val fell då på 

Rødøy i Rødøy kommune i Nordland fylke. Det som talar for dette valet, er at 

Rødøy i Aslak Bolts jordebok er omtala som Raudøyar – ei line til Raudsøy. Eit 

anna val er Rødøy i Alstahaug kommune, skriven som Rødø - Rauøya (Nordland 

– Bygd og by i Norge, Oslo 1976) – og skriven som Røyen og uttala som Røyen. 

Kastar vi eit blikk på kartet, må vi truleg vraka Rauøya/Røyen som alternativ. 

Denne siste plassen ligg for nært det viktige nordnorske Tjøttariket til Hårek frå 

Tjøtta. To stormenn som Hårek og Raud kunne neppe bu så tett inntil kvarandre. 

Ut frå den gamle soga er det meir sannsynleg at Rødøy kommune utgjer den 

gamle Raudsøy: Rødøy ligg lenger borte frå Tjøtta og eit godt stykke lenger nord. 

Rødøy har ei framifrå hamn i Rødøyvika inn mot land. Gode hamner var ofte 

avgjerande for å etablera bustad for ein mektig hovding. Det tel òg med at Rødøy 

har to gamle kyrkjeruinar. 

På Tjøtta rådde den mektige hovdingen Hårek av Tjøtta omkring år 1000. Liksom 

Hårek var Raud lenge ein innbiten motstandar av kristendom og den sørnorske 

rikssamlinga som Olav Tryggvason stod for. Men Raud skal ha vore meir 

ubøyeleg enn Hårek. Tjøtta-området var det mest naturlege sentret imot Olav 

enn lenger nord ved Bodø. Ved Tjøtta og Rødøy (?) sette håløygene seg imot 

maktsentraliseringa til Olav Tryggvason. Håløygene forstod nok at kristendomen 

var ein religion som var veleigna til å institusjonalisera og festa veldet til Olav. 

Her er òg eit anna interessant moment ved Rødøy: I kommunevåpnet har Rødøy 

kommune ei løve. Løva framstår ved å sjå på Rødøya som liknar ei løve. I ”hoftepartiet” 

til løva, dvs. øya, ligg eit område med raudt fjell. På Rødøy meiner dei at 

namnet på øya kjem frå dette raude fjellpartiet (andre ”Rødøyer” har òg slik konkret 

namnebakgrunn 52 ). Var øya oppkalla etter Raud, slik Torfæus hevdar, kunne 

ho i dag heitt Røssøy eller Rødøy. Vi kan likevel ikkje sjå bort frå at her er ei 

samanblanding mellom fjellfargen og namnet Raud og at dei på 1200-talet har 

meint at Raud gav opphav til namnet. Det er òg interessant at ved den noverande 

kyrkja på Rødøy ligg ein gravhaug som heiter Torshaugen. Er dette namnet eit 

spor etter ein gamal, viktig og sentral nordnorsk kultstad – eit ”spor” etter ”slagsmålet” 

mellom Tor og Olav Tryggvason? 

31

Raud har truleg vore ein mektig mann, ein av dei mest sentrale politiske leiarane 

i den eldste nordnorske soga. Snorre fortel at han var grunnrik og hadde mange 

husfolk (Han kunne altså gjerne ha fleire store eigedomar i Hålogaland). Han skal 

òg ha hatt mange finnar/samar i fylgjet sitt, sidan han var ein leiar for den norrøne 

trua. Informasjonen om det samiske kulturelementet er interessant og stadfester 

andre opplysningar om eit nært hopehav mellom det samiske og norrøne. 53 Raud 

har nok kjend til den samiske sjamanen, noaiden, og nytta kunnskapane hans. 

Men Raud var alliert med ein annan stor blotmann som ser ut til å ha kunna 

samisk trolldomskunst, Øyvind Kinnriva. Olav Tryggvason baud han å ta ved 

kristendomen, men han skal ha nekta med ei nokså spesiell grunngjeving: ”... eg 

kan ingen dåp få. Eg er ei ånd som er mana inn i ein manns kropp ved finnetrolldom; 

for far og mor kunne ikkje få born før”. 

Snorre opplyser at Raud hadde eit langskip på 30 rom som var stort etter romtalet. 

I stamnen hadde han eit gylt drakehovud: ”... på atterenden var det ein 

bøyg med ein spord liksom, og båe nakkane og heile stamnen var gullslegen”. 

Olav Tryggvason døypte skipet ”Ormen”. Då seglet var heist, skal dette ha vore 

det venaste skipet i Noreg. Erling Skjalgssons praktskip skal til samanlikning ha 

vore på 32 rom og ha romma 200 mann i kamp. Olav Tryggvasons ”Ormen Lange” 

skal ha vore på 34 rom – mellom 44 og -46 meter langt og 7 meter breidt. Vi bit 

oss merke i skildringa av skipet til Raud. Det vitnar både om nordnorsk rikdom 

og makt, men og om utifrå handverk - som framstilt i Den legendariske Olavssaga. 

Her framhevar forfattaren at det håløygske ullseglet var kvitt som snø. 

I tåtten som vi prentar i denne boka, er Olav Tryggvason varsam med Raud, 

medan Snorre Sturlasson let Olav drepa han. Her er det altså to ulike tradisjonar 

om same mannen, to tradisjonar som ikkje let seg sameina og som det er mest 

uråd å forholda seg til. Det mest sannsynlege svaret ligg i at Olav drap Raud, i 

tråd med versjonen til Snorre Sturlasson. Historia om at Raud vart berga fordi 

mora hadde fått ein slags lovnad frå Olav om å berga han, verkar meir som ei 

litterær legendedanning om den ”barmhjertige” Olav. Snorreversjonen med drapet 

på Raud gjev kanskje grunnlag for å døma om Raud budde på Godøy eller 

Rødøy: I dag er det ikkje orm nord for Saltfjellet. Dersom det var slik for 1000 år 

sidan, er staden for drapet Rødøy av di det her fanst orm før i tida. 54 Det som 

talar imot at Raud hadde fast bustad på Rødøy, er at her til no ikkje er gjort funn 

av fornminne som viser at staden har vore maktsentrum i Rauds tid. 55 Øya har 

mange gamle graver. Men ingen er så store at dei kan ha vore den siste kvilestaden 

32

til ein stormann som Raud i tilfelle skal ha vore. Dersom ein skal våga seg til ein 

konklusjon på dette tynne grunnlaget, blir det at det er godt mogleg at Raud har 

blitt drepen på Rødøy: Raud har i så fall hatt ein gard på øya, eller øya har hatt 

status som kultplass der ”blotmannen” Raud har utført dei religiøse funksjonane 

han har hatt i før-kristen tid. 

Det er òg interessant at tåtten sluttar med å framheva at Ragnvald slapp å gjera 

opp drapet på far til Erling Skjalgsson. Er dette sant, eller er det berre ein tradisjon 

for å framstilla korleis Olav Tryggvasons kristningsverk oppheva ein gamal 

skikk - hemnen? Det finst ein peikepinn om at dette er ein oppdikta tradisjon i 

skaldekvadet til Sigvat skald om Erling Skjalgsson. Der kallar han Erling for ”Skjalgs 

hemnar”. Går vi ut frå den vanlege oppfatninga om at skaldekvada er ”mest sanne”, 

tyder det på at Erling truleg har drepe Ragnvald eller fått forlik i materielle verdiar. 

Ragnvald skal ha budd i eit område som låg tett opp til Ladejarlane sitt maktområde: 

Føydde Ragnvald seg etter kravet frå jarlane om å lyda dei etter Olav 

Tryggvasons død i år 1000? Fordi han bl.a. hadde kjempa under Håkon jarl og 

sonen hans, Eirik jarl? Nytta Erling i så fall eit slikt høve til å ta Ragnvald av dage, 

då soga fortel at Erling brende jorda til dei som ytte skatt til jarlane - ? Det finst 

så mange spørsmål, men knapt noko sikkert svar... 

Tåtten inneheld dessutan ei unik skildring av eit såkalla træleopprør, ei skildring 

mest utan make i den norrøne litteraturen. Når ein les framstillinga, skjønar ein 

at det ikkje handlar opp eit sosialt opprør på Sola i Rogaland, men hemnen til ein 

audmykt hovdingsson frå Stad, Ragnvald. Soga fortel at han tok livet av dei fleste 

medtrælane sine, slik at det ikkje skulle finnast vitne. Dersom vi her er ved ein 

faktakjerne i forteljinga, var det litt av eit massedrap han sette i verk. Store deler av 

eliten blant storættene på Jæren har nok i så fall stroke med i drikkegildet som 

enda så dramatisk. Torfæus nemner at Erling Skjalgsson miste mesteparten av 

slektningane sine. Sidan Erling var ein liten gut og i fostring borte frå faren var det 

ingen til å hemna Torolv før Erling voks til. 

Vi kan undra oss korleis dette træleopprøret, som nok er faktisk, verka inn på 

barnet og seinare ungdomen Erling Skjalgsson. Han har visseleg fått høyra om 

det. Vi kan merkja oss noko anna og: Slik tåtten skildrar faren, Torolv, gav han 

ikkje trælane fri, slik Erling tok til med. Det er forteljinga om Ragnvald eit vitnemål 

om. Trass i at Torolv viste han stor tillit forblei Ragnvald træl til den dagen 

han gjorde opprør. Kanskje vi kan påstå at Erling Skjalgssons kunnskap om træleopprøret 

mot faren var ein medverkande faktor til Erlings aktive rolle i trælefrigjevinga. 

33

Kong Olav Tryggvason kjem òg i eit interessant lys. Hagland går inn på moglege 

litterære motiv i tåtten og prøver å avklara dei. Vi får berre undra oss på om mor 

til Raud, Sigrid, verkeleg reiste til Olav Tryggvason i England før han kom til 

Noreg i 995. Om ho reiste eller ei, så har tåtten ein bodskap om at Olav Tryggvason 

på førehand var vel kjend med livssoga og ættebakgrunnen til dei fremste politiske 

leiarane i Noreg, som Erling Skjalgsson frå Sola, Ragnvald frå Ervik og Raud frå 

Hålogaland. Som ei samanfatting kan vi seia at denne tåtten er eit unikt døme på 

kor mykje informasjon ein kan finna om norsk historie i ein liten og mest ukjend 

norrøn tekst. Om tåtten tek til som ei forteljing om ætta til Erling Skjalgsson frå 

Sola, munnar den bl.a. ut med å gje oss viktige glimt frå politisk og religiøs strid 

i Noreg på slutten av 900-talet. I denne tåtten går hendingane som er knytte til 

Olav Tryggvason, føre seg i året 996 – etter tradisjonell kronologi. 

På fyrste sida i sjølve tåtten er det teke inn nokre opplysningar som fortel nærare 

om ætta til Torolv Skjalg og Erling Skjalgsson. Desse opplysningane er merkte 

med kursivert skrift. 

34

Tåtten om Torolv Skjalg, 

Ragnvald og Raud 

Omsett av Kåre Flokenes 

I Hordaland var mange mektige og gjæve menn som var komne av ætta til Horda-Kåre. 

Men innan ætta rådde harde stridar. Horda-Kåre hadde fire søner. Ein heitte Torleiv 

den kloke. Ein annan heitte Ogmund, som var far til Torolv Skjalg, og Torolv Skjalg 

var far til Erling på Sola. Tord heitte den tredje. Han var far til Torkjell Klypp, herse i 

Hordaland. Torkjell drap kong Sigurd Sleva på Gulatinget. Oldefar til Erling, Ogmund, 

stod attmed Sigurd då han fall. Ogmund hogg straks ned syskenbarnet sitt, Torkjell 

Klypp. Frendene til Torkjell tykte dette var så ille at dei brende honom inne for denne 

illgjerninga. Den fjerde sonen til Horda-Kåre heitte Olmod den gamle. Han var far til 

Askjell, som var far til Aslak Fitjaskalle. Aslak var tremenning til Erling Skjalgsson og 

gav honom ulivssår i slaget i Soknasundet. Ulfljot som førte Gulatingslova til Island, 

var òg i denne ætta. 

242. Frendeflokken av avkommet til Horda-Kåre hadde lang tid rådd for Hordaland. 

Torolv Skjalg Ogmundsson budde på Jæren. Han var mektig og hadde mange 

menn hjå seg. Han var svært sjølvrådig. Son hans heitte Erling. Han vart fødd opp 

ein annan stad til fostring medan han var ung. Tidleg vart han stor og sterk, og 

han tyktest heller stridlynd. 

243. Ein mann som heitte Lodin, budde i Ervik. Han var rik, men ikkje ovmodig. 

Kona hans heitte Gyda. Ho var ven og ei svært stolt kvinne. Dei hadde to søner. 

Den eine heitte Ulv, og den andre heitte Ragnvald. Lodin var venen til Torolv 

Skjalg, men likevel var kona hans enda kjærare for honom. Torolv var ofte på 

vitjing og sat der lenge. Jamleg tala han lenge med kona til Lodin. Og det ordet 

gjekk at han lønte ikkje Lodin godt for gode gjestebod og venegåver. Så hende det 

ein gong då Skjalg var på gjestebod i Ervik at folk sprang inn i skålen før daggry og 

sa til Torolv at loftet var brunne der Lodin låg, og at han sjølv var drepen, men folk 

visste ikkje kven som hadde gjort det. Torolv sa det var ille, men det er ikkje 

nemnt at Torolv brydde seg mykje om det. Mange hadde mistanke til å tru at 

Torolv gjorde dette verket. Folk heldt dette saman med opphaldet hans på staden, 

35

men ingen sa noko høgt på grunn av den makta som Torolv hadde. Torolv baud 

seg til å taka seg av Gyda. Ho sa ja til det, og han tok henne med seg heim og 

tileigna seg Lodins jordeigedomar og lausøyre. Sønene til Lodin ville han tvinga 

til trældom. Ragnvald let seg tvinga, men ikkje Ulv, for han vart seld til træl langt 

or landet, og difor kjem han ikkje denne soga ved. Ragnvald vart fort vaksen. Han 

var ein stor og sterk mann og ikkje særleg vakker å sjå til. Han greidde fort mykje 

arbeid og var svært dugande. Torolv rekna honom for træl. Men då han var fullvaksen 

av alder, sette Torolv honom over dei andre mennene til å råda over arbeidet. 

Ein gong mælte Ragnvald til Torolv: «Trivast ville eg med deg dersom du let 

meg få ei kone som eg er nøgd med». Han svara: «Det tykkjer eg godt om, for det 

er ei kvinne som heiter Sigrid som eg vil lata deg få. Ho er dotter til ein småbonde 

som bur stutt veg herifrå. Dette valet er fullgodt for deg, og eg vil hava truskapen 

din for det». Ragnvald sa at han hadde ikkje tent honom på ein utru måte. Dette 

vart no gjort, som avtalt, at Ragnvald fekk Sigrid. Ho var ven og god av seg. Dei 

fekk fort ein son og kalla honom Gunnar. Han var raskt stor og vakker å sjå til. 

Torolv Skjalg tok guten og elska honom som det skulle vera hans eigen son. Slik 

gjekk det tre vintrar. Torolv fór kvar sommar i hærferd og sette Ragnvald heime 

som rådsmann for gardsdrifta si. Men han sat roleg om vintrane og hadde jamleg 

mange mann hjå seg. Det året då guten Gunnar var tre vintrar, budde Torolv seg 

til å fara i viking som han var van til. Men før han fór heimafrå, kom han i samtale 

med Ragnvald og sa slik: «I sommar vil eg ha gjort eit større arbeid enn vanleg, for 

36 

«...eg vil lata byggja meg ei stor drikkestove».

eg vil lata byggja meg ei stor drikkestove, og eg vil vera nøyen på det. Du skal vera 

tilsynsmann for dei andre trælane med dette arbeidet og få arbeidet ferdig, for du 

er ein svært dugande kar og svært kunstferdig. Eg tenkte at dette var godt arbeidd 

dersom eg kunne halda gjestebod i haust for venene mine og fagna slik heimkoma 

mi». Ragnvald sa ja til dette. Torolv fór i hærferd, og Ragnvald førebudde bygginga 

av skålen og fekk tak i to av dei mest hage smedane av vendisk ætt. Han gav 

òg gode vilkår, for han mangla ikkje pengar. Likevel gjorde Ragnvald seg mykje til 

vens med dei. Bygginga av skålen gjekk både godt og raskt. Ragnvald let til vanleg 

taka vare på all spon og avhogg, og han hadde all styringa med denne bygginga. 

Og då skålen var heilt ferdig og med tilbygg omkring, let han trælane flytta heim 

mykje brensel og stabla det i haugar jamhøge med veggene på alle sidene av skålen. 

Alt dette var gjort før Torolv kom heim om hausten. Og då han kom heim, 

såg han på det ferdige arbeidet og let vel over det. Han spurde Ragnvald kvifor 

han hadde late føra heim så stor vedhaug. Han svara: «Fordi det er jamleg om 

vintrane at det vert klaga over skort på brensel fordi det trengst så mykje. På den 

andre sida ville eg ikkje at sol riv i sund dei nye eller lite tjørebredde tømmerveggene». 

Torolv gav ikkje meir ut or seg om dette. Han let sidan førebu veitsla 

rikeleg i skålen og baud til seg venene sine. Drykken var den sterkaste og gjeven 

med stor iver. Ragnvald og dei vendiske handverkarane hadde den største omsorg 

med å etla ut, bera inn øl og skjenka det. Ragnvald eggja dei likevel til å bera som 

«Sidan fór dei til stranda og fekk seg skip ... ». 

37

snøggast drykken, for det skorta ikkje på middel til det. Han sa at det som galdt 

mest for omdømet av storveitsler, var at folk førstundes vart fulldrukne. Dei som 

skjenkte, var òg i samråd med honom og visste korleis han tenkte å fara fram. 

Torolv hadde lagt mykje elsk på guten Gunnar. Han hadde late gjera ein raud 

skarlakskjortel til honom og let honom sitja hos seg i høgsetet. No drakk mennene 

så hardt den fyrste kvelden at kvar låg sovande på sin plass. Men då det var 

kome så langt, var ikkje Ragnvald uverksam, endå det ikkje trongst å bera inn øl. 

Han visste då kva sponane som han hadde samla om sommaren, skulle brukast til. 

Dei vendiske mennene var i arbeid med honom og bar mykje ved framføre skåledørene, 

og alle sponane bar dei til skålen og slo sidan eld i alt saman og også dei 

store vedkostane. Deretter tok heile skålen til å loga. Då gjekk Ragnvald inn og 

greip guten Gunnar or høgsetet frå Torolv og bar han sovande ut til mor si, og han 

sa at det var best at han vakna seint, ”for vi får det heller strevsamt”. Ho sa at det 

var godt. Dei mennene som var i skålen, var så drukne at dei vakna ikkje før logen 

leika om dei. Der brann skålen og alle dei som var inne. Ragnvald slo og eld i 

trælehuset og brende det folket som der var inne. Sidan fór dei til stranda og fekk 

seg skip og rodde ut fjorden. Då vakna guten Gunnar og såg logane og røyken på 

land. Han mælte: «No sluttar det fælt med oss to. Eg er komen her, men litt før 

sovna eg i høgsetet hos fosterfar min. Og det er nok du, Ragnvald, som har valda 

denne store skaden som eg ser at elden gjer når eg ser heim til garden. Eg ville 

mykje heller vera hos Torolv fosterfar min enn her hos deg, for du vil ikkje gjera vel 

med meg sidan du gjorde vondt mot honom». Ragnvald bad det vitlause mennesket 

teia. Dei hadde mykje gods i bordbunad og brent sylv som dei vendiske mennene 

hadde bore ut medan Ragnvald førebudde brenninga. Det gjekk ikkje så 

greitt for dei på ferda. Skipet kvelvde under dei sønnafor Stad. Der drukna dei 

vendiske mennene og alle dei som var på skipet, men Ragnvald fekk berga kona si 

og sonen, og han flytte dei heim til garden i Ervik. Det var lite med dei mennene 

som Torolv Skjalg hadde sett til å styra med jordeigedomane. Ragnvald jaga dei 

bort og busette seg sjølv der. Frendane hans vart fegne fordi han hadde teke tilbake 

godset og farsarven sin. Ragnvald sa at han kom nord til Ervik fordi at Torolv 

Skjalg hadde gjort honom fri og gjeve honom tilbake jordeignene sine for lang og 

tru teneste. Folk syntest at denne soga var truleg. Innebrenninga av Torolv spurdest 

vide. Men det var ingen som visste kven som kunne ha valda det. Det vart heller 

ikkje gjort mykje for å finna ut av det, for sonen hans, Erling, var berre eit barn, og 

Torolv hadde vore umedgjerleg og grisk, og han var ikkje godt likt av allmugen, og 

dessutan hadde dei fleste av venene hans brunne inne med honom. Då Ragnvald 

hadde vore ei kort tid heime i Ervik, tok han sonen og fór til sjøen og fekk seg ein 

38

”Raud vart ein stor blotmann”. 

liten båt. Sidan tok han eit anna og større skip og flytte båten på sjøen langt ut frå 

land. Sidan tok han guten og batt honom med vidjer i det vesle skipet og let det 

reka kvar det ville. Men Ragnvald fór til lands. Sigrid spurde han om ferda hans 

og kvar han hadde gjort av barnet. Han svara at han ikkje ville seia noko anna enn 

at guten ikkje skulle seia kven som hadde brent Skjalg inne. Ragnvald sat sidan på 

garden sin og tyktest vera ein stor mann. Og frå guten er det å seia at båten rak 

under honom for vind og straum nord med landet og dreiv om sider inn til ei øy. 

Ragnvald hadde laga det slik til at endå han hadde bunde han med vidjer i skipet 

slik at han ikkje skulle løysa seg, så var hendene likevel lause, og han kunne taka til 

seg føda som faren hadde delt ut til honom slik at han kunne leva på den. For den 

øya der båten rak i land, rådde ein mann som blota. Der var eit stort hov som var 

tileigna Tor. Denne mannen fann drivgodset, og han tykte at det var underleg laga 

til. Han løyste guten og prøvde å tala med honom, men han tagde. Bonden tok 

barnet og bar det heim til kona si. Dei syntest denne guten var vakker og verd å 

eiga, og dei var barnlause. Dei prøvde om han kunne tala noko. Dei fekk ikkje ord 

frå honom. Bonden fortalde om honom som var funnen, til naboane sine, og han 

spurde etter om nokon visste om dette barnet, og korleis det var kome dit. Men 

ingen kunne seia det. Då mælte bonden: «Kva anna kan eg då gjera enn å føda 

opp guten sidan ingen mann kjennest ved denne guten, og eg kallar honom son 

min. Og namn skal han taka av fargen på kjortelen og heita Raud». Han voks opp 

og vart både ein stor og dugeleg mann. Fosterfaren hans heldt så mykje av honom 

39

at han gav honom alle eignene etter seg når han sjølv var død. Denne mannen som 

blota, vart ikkje gamal, og Raud tok over alle eigner og all eigedomsstyring. Raud 

vart ein stor blotmann. Og det er sagt at han med mykje bloting styrkte biletet av 

Tor, som var der i hovet, slik at djevelen mælte til honom i det utskorne avgudsbiletet 

og gjorde seg vreid for det, slik at han gjekk med honom ute om dagane. 

Og Raud førde ofte Tor ute kringom på øya. 

Her møter Sigrid kong Olav og tek imot dåpen 

244. No er det å seia frå Sigrid, kona til Ragnvald, at ho kom ein gong i samtale 

med bonden sin og sa slik: «Vi har lenge budd saman med kjærleik og glede. Men 

no tenkjer eg å endra på samlivet vårt, for eg tenkjer at du duger ikkje med så 

gjort. Eg har vore i samtykke og medvitande med deg om dei storverka som du 

har gjort og med så mykje huld som deg er kunnig. For det er røynt at ingen 

mann held si lukke heilt igjennom om han myrda ein mann. For desse store tinga 

som vi to har i hjarta er mykje verre enn mordet på ein mann. No har eg høyrt at 

vide om i verda er det halde ei anna tru enn vi har. Og dei som har den trua, tek 

namn av den guden som dei trur på og som heiter Kvitekrist, og difor heiter dei 

kristne menneske. Og det er og sagt at Kvitekrist er så miskunnsam at ikkje nokon 

mann har gjort så vondt tidlegare at han ikkje får tilgjeving straks han vil vera 

kristen eller halda hans tru. Eg har og høyrt at den mannen er ein landsmann og 

fer vide om land for å gjeva bod om denne trua. Han heiter Olav og er son til 

Tryggve Olavsson. No tenkjer eg å leita etter honom, og dersom eg provar at alt 

dette er sant som er sagt meg, då skal eg taka den trua som han gjev bod om. Og 

det kan det vera at det kan gå an, men ikkje no, slik det har vorte mellom oss”. 

Ragnvald svara: «Du må råda for deg sjølv. Og roleg kan eg vera, og uendra ville 

vår livsstilling vera dersom eg fekk råda». Dinest fór Sigrid or landet med kjøpmenn 

og siglde til England. Sigrid fann kong Olav vestafor havet. Og då ho nådde 

å tala med kongen, sa ho slik: «Difor er eg her komen, for at eg har spurt at du byd 

ei anna tru enn folk har i Noreg. No vil eg lata meg døypa og hava og halda den 

trua som du forkynner». Kongen svara: «Du fer i godt ærend, og få går slik med 

kristendomen, og eg vil gjerne gjeva deg denne tenesta». Sigrid vart då døypt. 

Sidan mælte Sigrid til kongen: «Dersom du tykkjer at dette har gått bra for meg, 

då kan eg koma her til det som er mælt at aldri vert gåve gjeld. Du skal koma til 

Noreg og kunngjera den rette trua. Eg ventar at meir trengst lukka di med Guds 

miskunn enn vondskapen og motgangen frå landsfolket. Og eg vil gjera deg kunnig 

at ein mektig og rik mann heiter Ragnvald. Han bur i Ervik sønnafor Stad i 

Noreg. Ragnvald er bonden min. No er det bøna mi, konge, når du kjem til 

40

”Olav var den venaste, største og sterkaste mannen ein kunne sjå til, 

og i idrott var han framom alle nordmenn ein har høyrt gjete”, 

- Snorre Sturlasson. 

41

Noreg at du lokkar denne mannen til deg med mildskap og gåver og fagre 

overtalingar til den sanne tru fordi at heller kan han gå med blidskap enn stridt 

sinnelag. Ein annan mann heiter Raud som råder for ei øy der nord». «Det er meg 

ukjent», seier ho, «kva ansvar eg har for honom. Begge er dei mektige menn og 

ikkje uskaplege i mangt, og måtte det verta di hjelp, konge, at dei ville hjelpa deg 

og ikkje vera imot deg». Sidan fortalde ho kongen nøye om alle hopehav mellom 

Torolv og Ragnvald og så om ordninga til andre mektige menn som då var i 

Noreg. Sigrid gav kong Olav gode gåver før enn dei skildest, for ho hadde hatt 

med seg mykje gods frå Noreg. Ho fór etter det ut i verda og enda der livet sitt 

med mykje godleik. Og kong Olav fór litt seinare aust til Noreg, som før var 

skrive. 

Samtale mellom kongen og bøndene 

245. No skal det takast til med det som før var vendt ifrå i denne soga, at kong 

Olav stemnde med fylgjet sitt til Gulatinget: Den mektige ætta til Horda-Kåre 

fekk greie på at kong Olav fór austfrå langs med landet og hadde ein stor hær og 

braut ned gamal lov for folk. Og alle dei som mælte imot det som han ville skulle 

vera, fekk straff og hard medferd. Då sette frendane kvarandre stemne og rådslo 

om kva dei no skulle gjera, for dei visste at kongen brått kunne koma til møte med 

42 

«Då sette frendane kvarandre stemne ...»

dei. Då dei møttest, mælte den som var mest føre seg av dei: «Det veit alle dei 

mennene som her er komne saman, at Olav Tryggvason kan snart koma å vitja oss. 

Han er ein ypparleg mann når det gjeld idrottane sine, styrken og dei storverka 

som han har gjort vidt om i landa. Difor fylgjer det honom ære og frægd kringom 

heile den nordlege delen av verda. Av den grunn er det godt og ærefullt å tena slik 

ein konge og å lyda honom i alle høvelege påbod og passande krav. Men den 

ukjende trua som han forkynner, mislikar vi mykje. No er det mitt råd at vi 

frendar ikkje går under dette påbodet utan at kongen samtykkjer noko til vårt 

sinnelag. Den delen vil auka vår verdsetjing og heidring.» Dette rådet vart låte vel 

over av alle. Denne stemna slutta slik at det var samtykket og rådet deira at dei 

skulle alle koma mannsterke til Gulatinget og møta der kong Olav dersom han 

ville. 

Det ynskte kongen, og då begge partar kom til tinget, tala kongen fyrst med 

hovdingane. Kongen bar då fram ærendet sitt for dei og baud dei som andre 

menn å taka ved kristendomen. Då svara ein av dei mektigaste av dei: «Vi frendane 

har tala om denne saka og vorte samde oss imellom at med det at du konge vil 

tvinga oss til å bryta lova vår og trengja oss under deg med nøyding, då vil vi stå 

imot med all makt, og då vil den få siger som lagnaden fastset. Men dersom du, 

konge, vil leggja til oss frendane nokre lukkelege luter, då måtte det gjera så vel at 

vi ville alle gjeva deg trufast teneste». Kongen svara: «Kva vil de beda om frå meg 

så at vårt forlik og samtykke kan verta som best?». Då svara hovdingen: «Det er det 

fyrste at du vil gifta Astrid, syster di, med Erling Skjalgsson, frenden vår. Han ser 

vi som den mest lovande mannen av alle unge menn i Noreg». Kongen svara: «Det 

synest meg sannsynleg at dette ekteskapet er godt og ærefullt, for Erling er rik og 

godt ætta og vakker å sjå til. Men likevel må Astrid gjeva svar på dette. No kan eg 

spørja henne korleis ho bryr seg om dette, for eg vil gjera det meste for at Guds 

kristendom skal få framgang, noko som eg må utan vanske gjera av mi eiga makt». 

Sidan rødde kongen med Astrid om denne saka om ho ville gifta seg med Erling 

etter hans råd. Ho svara: «Lite nyt eg det», sa ho, «at eg er kongsdotter og kongssyster 

samboren i begge ætter dersom eg skal gifta meg med ein mann utan rang. Og eg 

vil framleis venta nokre vintrar på anna giftarmål». Dei slutta slik røda si. Astrid 

gjekk sin veg. Kongen let då taka ein hauk som Astrid åtte og let plukka av honom 

fjørene og sende henne hauken etterpå. Då mælte Astrid: «Vreid er bror min no». 

Ho stod då opp og gjekk til møte med honom. Kongen fagna henne vel. Ho sa då 

at kongen skulle råda med giftarmålet hennar slik som han ville. Kongen svara: 

«Det tenkte eg», sa han, «at eg ville ha makt til å gjera den eg vil her i landet 

43

angstor». Sidan vart Erling døypt med frendane sine. Etter det vart det tala om 

friing mellom Erling og Astrid. Det slutta slik at Astrid vart fest til Erling. Sidan 

let kong Olav setja ting og baud bøndene kristendomen, og då var Erling føregangsmann 

for å få dette igjennom og dermed alle frendane hans. Heile lyden sa 

ja til dette, for ingen hovdingar ville mæla imot. Då vart alt folket døypt og 

kristna. Litt seinare gifte Erling Skjalgsson seg med Astrid. Der var kong Olav, og 

han ville då gjeva Erling Skjalgsson jarls namn og eit stort rike. Erling svara: 

«Hersar har frendane mine vore. Eg vil ikkje bera høgre namn enn dei. Men eg vil 

beda deg, konge, at du let meg verta den største med det namnet her i landet ». 

Kongen sa ja til det, og då dei skildest, gav kongen Erling, mågen sin, landet nord 

frå Sognesjøen og heilt aust til Lindesnes på den måten som kong Harald Hårfagre 

hadde gjeve sønene sine. Kongen fór då nord med landet i veitsler og forkynte 

Guds ord kvar han kom. 

Kongen var i Ervik og fanga Ragnvald 

246. Kong Olav var på veitsle ikkje langt frå Ervik. Då hugsa kongen kva Sigrid 

hadde sagt honom vestafor havet om Ragnvald, bonden sin, som før er nemnt. 

Kongen sende menn til Ragnvald og bad honom koma til møte med seg. Sendemennene 

fann Ragnvald og bar fram kongens ord. Ragnvald svara: «Velkomne 

skal de her vera. Gå inn til drykken, og sit her så lenge de tykkjer det er godt. Men 

44 

«Då vart alt folket døypt og kristna».

«Og då kongen var komen nær garden med fylgjet sitt ... » 

eg kjenner ikkje til at eg har noko ærend hos kongen, dersom de ikkje veit det». 

Kongens menn fór tilbake og sa honom nøyaktig svaret hans. Kongen mælte: «Då 

skal eg ha ærend hos honom dersom han ikkje har ærend hos meg. Eg skal koma 

dit med mykje folk». Ragnvald bonde spurde at kongen ville koma dit. Han sende 

alle menn bort frå garden. Og då kongen var komen nær garden med fylgjet sitt, 

såg dei ein mann ute. Kongen spurde kven det kunne vera. Det vart sagt honom 

at det var Ragnvald bonde. Kongen mælte: «Stor mann som det fylgjer lukke 

med». Ragnvald gjekk åleine mot kongen og fagna honom. Kongen tok det vel. 

Sidan mælte kongen: «Det er ærendet mitt til deg Ragnvald som til alle menn her 

i landet at eg vil at du skal tru på ein allmektig Gud, Fader og Son og den Heilage 

Ande, skapar av himmel og jord og alle luter, synlege og usynlege. Med denne 

trua skal du forkasta djevelen og all hans vilje og list og avgudar, villfaring og 

truskap mot den. Sidan skal du som kvar annan mann som vil hjelpa sjela si og 

tileigna seg æveleg liv, lata deg døypa i namnet til den heilage tre-eining med 

sann anger og vedkjenning av syndene dine. Og den Gud som du skal tru på, er så 

mektig og mild når det gjeld miskunn at han i dåpen reinsar alle menneske frå all 

synd. Aldri har ein gjort så vondt dersom ein går til skrifte hos prestane og seier 

synda si med sann anger». Og då kongen slutta talen sin, svara Ragnvald: «Lenge 

har det gått meg lett med mi tru, og eg likar svært godt dine bod utan ein lut der 

du seier at eg skal gå til skrifte og slik vraka trua på avgudane, for mykje meir har 

hendt meg enn eg vil seia. Og difor vil eg ikkje taka ved di tru, men på ingen måte 

45

skal eg hindra andre menn i å taka ved kristendomen.” Kongen let då taka Ragnvald 

og hadde honom i si varetekt. 

Kong Olav på Dragseid og Selja 

247. Den same sommaren stemnde kong Olav fire fylkesting nord på Stad på 

Dragseid. Der skulle det koma folk frå Sogn, Fjordane, Sunnmøre og Romsdal. 

Kong Olav fór til dette tinget med svært mykje folk som han hadde hatt med seg 

aust or landet, og likeins det folket som hadde kome til honom i Rogaland og 

Hordaland. Bøndene kom til tinget som det var avtala. Då kongen kom med 

fylgjet sitt, forkynte han der trua som andre stader. Og fordi det tyktest honom at 

bøndene ikkje raskt gjorde seg klar til å taka imot bodskapen hans, baud han dei 

at dei skulle halda slag med honom eller lata seg døypa og taka den rette trua. Og 

med det at kongen hadde mykje styrke av folk, såg bøndene at dei ikkje hadde 

makt til å slåst med kongen. Det rådet vart om sider teke at alt folket let seg 

kristna og tok den heilage dåpen. Etter det fór kongen til øya Selje og fann der 

lekamen til den sæle Sunniva og andre heilagdomar til den sæle flokken som 

hadde henne fylgt, slik som før er sagt. Sidan fór kongen til Nordmøre med fylgjet 

sitt og kristna det fylket. 

Kong Olav kom til Raud 

248. Dinest siglde kong Olav inn til Lade og let bryta ned hovet og taka bort alt 

godset som der var og all prydnaden av avgudane. Han tok gullringen som Håkon 

jarl hadde late gjera, or hovdøra. Etter det let han brenna alt saman, både hovet 

og avgudane. Og då bøndene vart vare dette, let dei det fara hærpil om alle dei 

nærmaste fylka og stemna folk ut og etla å fara mot kong Olav med hær. Kongen 

heldt då ut etter fjorden. Han stemnde nord med landet og tenkte å fara nord til 

Hålogaland og kristna der. Då kongen kom nord for Namdalen, tenkte han seg til 

Raudsøya. Den morgonen gjekk Raud til hovet som han var van. Tor var då heller 

sørgjeleg og gav ikkje Raud noko svar endå han freista å få noko ord frå honom. 

Raud tykte dette var mykje underleg og prøvde på mange måtar å få ord frå 

honom og spurde kva dette tydde. Tor svara om sider og heller mødefullt og sa at 

han gjorde ikkje dette utan grunn. «For det er», sa han, «svært vanskeleg for meg 

at denne mannen kjem som etlar å koma hit til øya, og eg synest ikkje om at han 

kjem». Raud spurde kven dei mennene var. Tor sa at det var Olav Tryggvason og 

folka hans. Raud mælte: «Tut imot dei med skjeggmålet ditt, og lat oss stå sterkt 

imot dei». Tor sa at det ville vera til lita hjelp. Og likevel gjekk dei ut, og Tor bles 

sterkt i bartane og fekk det til å tuta i røysta som høyrdest gjennom skjegget. Då 

46

kom det så sterk motvind mot kongen at han kunne ikkje gjera noko med det, og 

kongen let seg siga tilbake til same hamna der han før hadde vore. Og slik gjekk 

det nokre gonger. Kongen la dess meir vinn på å fara til øya. Om sider vart godviljen 

hans mektigare med Guds kraft enn fienden som stod imot. Raud kom endå 

ein gong til hovet, og Tor var mykje uvenleg og hard i hugen. Raud spurde kva det 

tydde. Tor sa at kongen var komen til øya. Raud mælte: «Då skal vi stå imot dei 

med all makt og ikkje gjeva opp straks». Tor sa at det ville lite kunne gjera dei. 

Kongen sende då bod til Raud at han skulle koma til møte med honom. Raud 

svara seint, «og eg vil ikkje koma til møte med honom, for det er ikkje meining for 

meg å koma til honom og endå mindre i så måte for Tor, den mektige guden 

min». Kongen fór då og fann Raud og kalla saman alt folk som var på øya. Sidan 

forkynte kongen for Raud og alle dei som var samankomne, Guds ord med mildskap 

og spaklynde og ikkje med stridt sinnelag, og han la vinn på å leida Raud til 

den rette trua som anna folk. Kongen mælte: «Det er ærendet mitt til denne øya 

som andre stader å leida deg Raud og heile denne lyden frå dei villstigane som de 

har gått på altfor lenge etter djevelens lokking og visa dykk til den breie gata som 

fører alle til æveleg fagnad for dei som går henne med rett gang etter Guds bodord. 

Og det er å tru på ein sann Gud, Fader og Son og den Heilage Ande og lata 

dykk døypa i hans namn. Og gjera sidan med godhug hans vilje og gøyma hans 

velsigna bodord og taka der løn dersom det er streva rett etter æveleg sæle og rike 

hjå den allmektige Gud. Og det er ein sann, allmektig Gud som kvar forstandig 

mann må forstå har skapt himmel og jord og sjø og måne og all skapnad av inkje 

i opphavet og sidan styrer og råder over det skapte etter sin vilje og fagre skipnad. 

Då må ikkje truer skilja, for det ikkje er gudar endå om dei kallast slik, så er dei 

bilete gjorde etter vonde menn. Og kan den trua hjelpa andre når dei sjølve er 

blinde og dauve, umælande og daude og kan ikkje flytta seg frå ein stad utan at 

dei vert borne av menn, eller at djevelen flyttar dei med sitt fusk og sine 

synkvervingar så han dess meir kan øydeleggja og svika manneætta dersom det 

synest som avgudane kan gjeva dei noka hjelp til den synda som dei vil halde fram 

med dersom dei trur på dei? Men dei falske gudane er slik at makta til sjølve 

djevlane er særs veike og avmektige mot krafta til den allmektige Gud». Raud 

svara på talen til kongen: «Det er verdt å høyra på det du får nemnt, konge, i talen 

din. Og eg gjev meg ikkje mykje om å lata frå meg den trua som eg har før hatt og 

fosterfar min lærde meg. Og ingen kan mæla det at guden vår, Tor, som her held 

til i hovet vårt maktar lite, for han seier føre om framtidige ting, og ustyrleg vert 

han for meg i alle harde prøver, og difor vil eg ikkje gjera ende på vår venskap 

medan han held truskapen mot meg. Men ikkje vil eg hindra andre menn i å 

47

halda den trua som kvar synest». Kongen sa: «Det er òg best at du ikkje gjer slik at 

du står åleine, dersom alle andre vil fylgja det rette rådet, og du kan ha spurt at eg 

har ofte late ta livet av folk som ikkje ville lyda mine bod til eiga hjelp og naudsyn». 

Raud mælte: «Heller ikkje med trugsmål bøyer eg av for dette. Og endå om 

du er konge, er du så påståeleg her i di sak, og du seier at guden din er allmektig, 

og at han kan gjera kva han vil, då kan han vilja gjera deg sterk slik at du kan orka 

mykje. Du kallar Tor veik og maktlaus, men eg ventar at det kan verta til noko 

anna for deg. No skal eg lata gjera eit stort bål, og du og Tor går på kvar si side og 

tek kvarandre i hendene, og då vil den av dykk få siger som dreg den andre over 

elden. Eg trur at Tor vert for handsterk for deg». Kongen mælte: «Kven skulle 

høyra slikt! Ingen mann våga seg tidlegare til å visa djevelen til hard prøve mot 

meg der eg forkynner den heilage trua. Og likevel vil eg gjera dette i trøyst til den 

allmektige Guds miskunn, slik at djevelen ikkje har makt imot krafta til Jesu 

Christi. Likevel går eg til denne prøva på det vilkåret at kvar av oss skal hjelpa den 

som treng det, og ingen mann skal fara slik med oss at han hjelper den som lid 

skade». Det vart då bygt opp eit stort bål og sett fyr på. Tor gjekk mot elden og var 

likevel treg til det. Tor og kongen tok kvarandre i hendene og tok fast tak. Tor 

48 

«Då snudde kongen med fylgjet sitt sør til Trondheim ... »

gjekk føre. Han snåva med foten i den brennande stokken og stupte fram i elden. 

Der brann han no opp til oske på ei lita stund. Men kongen sjangla slett ikkje av 

det. Kong Olav mælte: «No er det lett å sjå for alle at dei har låk tru som har 

trøysta seg til Tor, som ikkje kunne hjelpa seg sjølv med brenninga». Raud svarar: 

«Røynt er dette no, konge, at du ber sigeren i vårt hopehav, og aldri skal eg tru på 

honom seinare, men likevel er det langt frå det at eg vil lata meg døypa denne 

gongen». Kongen let då Raud taka til fange og hadde honom i varetekt. Likevel 

visste ikkje Raud og Ragnvald til kvarandre. Men alt anna folk på øya tok den 

sanne trua og den heilage dåpen. Kong Olav spurde at håløyger hadde teke seg ut 

og tenkte å verja landet mot kong Olav dersom han kom nord dit. Dei som var 

hovdingar for den flokken, var Hårek or Tjøtta, Tore Hjort og Øyvind som var 

kalla Kinnriva. Då snudde kongen med fylgjet sitt sør til Trondheim og inn i 

fjorden, for han frette at trønderane hadde spreidd den hæren som dei hadde 

drege saman straks kongen hadde fare ut etter fjorden og frett med visse at han 

tenkte seg nord til Hålogaland. 

Kongen frelste då Ragnvald og Raud 

249. Kong Olav hadde då Raud og Ragnvald med seg i varetekt. Kongen gjekk 

ofte til samtale med Ragnvald, for han syntest han ordla seg svært klokt. Det var 

ein dag då dei tala saman, at kongen spurde om han visste noko til kven som 

kunne ha valda brenninga av Torolv Skjalg på Jæren. Ragnvald svarar: «Korleis kan 

eg det vita. Eg var lenge med Torolv på Jæren, og han var frisk og glad då eg for 

derifrå, og litt seinare vart det fortalt meg om brannen og om endelykta hans. 

Men alltid når det er nemnt, kjem Raud i Raudsøy meg i hugen». Ikkje fekk 

kongen meir av honom om dette. Sidan fann kongen Raud og frette honom om 

han visste korleis Torolv Skjalg hadde brunne inne. Raud svara: «Det veit eg ikkje. 

Men Ragnvald i Ervik kjem meg jamleg i hug når det er tala om det». Kongen 

mælte: «Vil du no lata deg døypa»? Raud svara: «Ikkje skal eg det før eg veit kva 

Ragnvald gjer. Men ikkje er det fordi eg vil honom vondt». Kongen let då føra dei 

begge saman og spurde då endå ein gong etter den same tidenda. Ragnvald svara: 

«Slik må eg seia kongen som eg sa fyrste gongen då du spurde etter». Kongen 

mælte: «Eg ser at de begge to teier med det de veit. No med di at de ikkje vil seia 

meg det, skal eg seia dykk noko av det». Då byrja han og sa alt til enden av 

hopehavet mellom Torolv og Ragnvald. «No har Sigrid, kona di, Ragnvald, fortalt 

meg alt dette, og det er von om at de to kan hava henne til bruk og nytte både no 

og seinare. Og ikkje vil eg refsa dette så mykje som mange vil tru eller som sakene 

står, dersom de to tek den rette trua og den heilage dåpen, og gjer dykk fullt ut til 

mine vener». Då svara Ragnvald: «Stor er gåva di, konge, og godviljen. Honom vil 

vi nyta og alle dei som gjev seg under deg». Ragnvald vedgjekk då verket og alle 

49

tilburdane som kongen hadde sagt. Ragnvald og Raud sa begge ja til å hava og 

halda den trua som han forkynte. Sidan var dei døypte, og kongen tok dei i sin 

venskap. Dei rekna ut slektskapen med einannan, og Ragnvald vedgjekk farskapen 

til Raud. Kvar av dei for heim til sine eigedomar med løyve og råd frå kongen. 

Dei heldt ved trua si og venskapen med kongen medan han styrde Noreg, men 

ikkje er det nemnt at dei gav gods til frendane til Torolv Skjalg for brannen. 

50


FRAMSTILLINGA HOS TORMOD TORFÆUS 

Her fylgjer den latinske teksten til Tormod Torfæus i norsk omsetjing. Vi merkjer 

oss at Torfæus opptrer som historikar og ikkje som sagaforfattar. Han prøver å sjå 

korleis dei ulike sogene framstiller ei sak og ber fram synet sitt på korleis tilhøva 

må ha vore. Han refererer nøkternt til dei ulike kjeldene sine og gjev såleis ein 

moderne lesar snarvegar til opplysningar om kjeldene. Medan tåtten er full av 

livfulle detaljar, utelet Torfæus ein del av detaljane for å få fram det som han 

meiner er relevant for ei heilskapleg framstilling. 

Vi legg òg merke til at når kjelda til Torfæus, tåtten, er uklar, hender det at Torfæus 

presiserer på interessant vis. Det gjeld t.d. når det står at Ragnvald snøgt kvitta 

seg med dei som Skjalg hadde sett til å styra eigedomane til far hans: ”Det var lite 

med dei mennene...” Torfæus seier derimot at dei var av låg ætt og at det difor var 

lett å bli kvitt dei. Vi ser her at Torfæus gjev ein parallell til framstillinga i Heimskringla 

der Snorre seier at Olav Haraldsson sette Tore Sel til å styra som årmann 

i veldet til Erling Skjalgsson på Karmøy. Tore var av låg ætt. Menn av ring ætt ville 

stå veikt andsynes lokale stormenn og difor vera avhengige av oppdragsgjevarane 

sine. Oppdragsgjevarane kunne bu langt borte, som Skjalg og Olav i kvart sitt 

tilfelle. På den måten sikra dei seg ofte meir enn vanleg lojalitet frå folk av låg ætt 

som dei hadde i teneste hos seg. 

Tåtten er òg noko uklar i skildringa av ekteskapsforholdet mellom Sigrid og Ragnvald. 

Sigrid skal ha sagt: ”Vi har lenge budd saman med kjærleik og glede. Men 

no tenkjer eg å endra på samlivet vår, for eg tenkjer at du duger ikkje med så 

gjort”. Torfæus seier det slik at Sigrid ikkje lenger kunne gle seg over samlivet med 

Ragnvald, då ho visste at han hadde gjort ein udåd. Difor ville ho skiljast frå 

Ragnvald. Her gjev Torfæus ei psykologisk forklaring som høver godt med det 

som Njålssoga fortel om skilsmål: Dei norrøne kvinnene kunne bryta ut or ekteskapet 

om dei t.d. ikkje kjende seg seksuelt tilfredsstilte av mannen. 

Lesaren vil snøgt oppdaga at det er stor skilnad mellom måten vi i dag skriv 

historie på og på måten som Torfæus gjer det på. Hos Torfæus opptrer det ånder 

51

og demonar som er i slagsmål med dei historiske aktørane. Torfæus ser ingen 

grunn til å kommentera at kong Olav Tryggvason ”slost” med guden Tor. Ein 

moderne lesar vil difor kunna peika på at Torfæus her ikkje er nokon kritisk historikar, 

men mykje godtek det sogene fortel han. Eit unnatak er til dømes korleis Torfæus 

i denne teksten rettar på tidfestinga frå Flatøyboka. Men slik Torfæus skreiv det 

store historieverket sitt, kunne ein framstilla historie på 1700-talet – og hausta 

stor ære for det. 

Teksten som fylgjer, er henta frå Historia rerum Norvegicarum, 2. del, 9. bok, kapittel 

9 og 10. Den er omsett frå latin av Åslaug Ommundsen. Då vi enno er i ein 

tidleg fase i arbeidet med omsetjinga av verket til Torfæus, er ikkje alle kjeldene 

identifiserte med norske omsetjingar. Det kan òg førekoma at namn og titlar, på 

vegen frå latin til norsk, ikkje har fått standard rettskriving. 

52

EI UTGREIING OM ÆTTA TIL TOROLV SKJALG, OM MAKTA HANS, 

DEI SKAMLAUSE HANDLINGANE OG AVFERDA HANS, DEN LISTIGE 

PLANEN OG HEMNEN TIL RAGNVALD FRÅ ERVIK, OM KORLEIS 

KONA HANS ANGRA SEG, SKILSMÅLET HENNAR, PILGRIMSFERDA , 

SAMTALEN MED KONG OLAV, OMVENDINGA TIL TRUA OG DEN 

FROMME UTGONGEN HENNAR 

Far hans Erling var Torolv, med tilnamnet Skjalg. Far hans att var Ogmund, og 

bestefar hans Kjetil Horda-Kåre, ein velakta mann. Namnet åt mor til Skjalg er 

ikkje kjent, men bestefar hans på morssida blir kalla Gyrd i Landnámabók. Han 

vart drepen av ein svenske som heitte Tormod Ramn, son til vikingen Harald. På 

grunn av drapet vart Tormod lyst fredlaus av kong Bjørn 56 (den yngre) og fór til 

Island. Der heldt han eit heilt bygdelag, Siglufjorden, i dei tre vintermånadane 

og budde på garden Siglunes. Grunna ein grensetvist med grannen Olav Bekk, 

drap han sytten menn, men etter ei stund sona dei ned striden seg imellom. Det 

gjorde dei slik at dei delte den omstridde jordpletten likt, ved å bruka han etter 

tur. Om bestefar til Skjalg, Gyrd, òg var svenske, har eg ikkje fått greie på, sjølv 

om det ser ut som om han vart drepen i Sverige. 

Torolv Skjalg budde på garden Sola på Jæren, eit område ved byen Stavanger. Han 

var ein rik og urettvis mann, med ein talrik flokk av tenarar og familie. Lodin, ein 

mann som var betre utrusta med rikdom enn med skarpsinn, var ein god ven av 

honom. Lodin budde på ein gard i Ervik ved Stad og var gift med Gyda. Ho var ei 

kone som meir kunne rosast for venleik enn for dygd. Han pla ofte å be Torolv til 

gjestebod (når han såg om jordene og eigedomane sine, sannsynlegvis) og han 

53

udde der i lang tid. På den måten hadde det knytt seg nære band mellom Torolv 

og kona til Lodin, band som voks seg sterkare dag for dag. Snart byrja det å gå 

dårlege rykte om hopehavet mellom dei to. Den ulukkelege lagnaden til Lodin 

gav næring til desse rykta, då bygninga han sov i brått tok fyr og brann opp i lag 

med honom. Skjalg var på garden då dette hende, men vart ikkje så påverka som 

ein skulle venta av ein så trist bodskap. Han vart difor mistenkt for å ha utført, 

eller fått andre til å utføra drapet. Men han var for mektig til at han kunne bli 

skulda for noko. Han vart likevel illgjeten, særleg då han førde enkja etter Lodin 

og dei to sønene hans heim til seg under dekke av å vilja ta seg av dei. Lausøyret 

deira tok han òg med seg. Ikkje lenge etter kravde han eigedomsretten til jordene, 

alle eigedomane og dei andre eignelutene deira, og til og med heile familieformuen. 

Dei to sønene til Lodin, Ulv og Ragnvald, gjorde han til trælar. Ulv, som ikkje 

kunne tola dette, vart seld til trælskap i utlandet, og ein veit deretter ikkje noko 

om han. Ragnvald gjorde ikkje så mykje av seg i oppveksten, men vart ein storvaksen 

og sterk kar, om lite vakker. Han var oppteken av handverk, arbeidde godt, og 

fekk ei god påskjøning av herren sin. Sjølv om Skjalg såg på honom som ein træl, 

sette han Ragnvald til å styra dei andre trælane og hustenarane, av di han var svært 

ivrig og dugande i saker som galdt hushaldet. Det var ikkje som fri eller frigjeven, 

men som leiar og oppsynsmann for arbeidet. 

Då Ragnvald ville at Skjalg skulle gje honom ei kone, fekk han dottera til ein 

fattig bonde. Ho heitte Sigrid, og var ei vakker kvinne. Det som Skjalg kravde til 

vederlag, var større flid og truskap. Med henne fekk Ragnvald ein son, som han 

kalla Gunnar. Det var eit svært vakkert barn, og Skjalg elska honom som sin eigen 

son. Einskilde somrar auka Skjalg familieformuen sin ved å dra i viking. Han 

overlet då drifta av heile hushaldet til Ragnvald. Men gjennom vintrane tok han 

seg av heile familien heime. Det fjerde året etter at Ragnvald hadde byrja samlivet 

sitt med Sigrid, skulle Skjalg nok ein gong reisa for å driva med herjing. Han gav 

Ragnvald melding om at han den same sommaren, med største flid, skulle byggja 

ein ny og overmåte stor gildehall. Den skulle høva til å ta imot gjester og vener på 

ein storslagen måte etter heimkomsten. Ragnvald måtte skaffa handverkarar og 

skifta arbeidet blant medtrælane sine. Han skaffa omhugsamt materiale til 

bygninga, nett slik han hadde fått bod om, og leigde to vendarar som var særs 

dugande snekkarar 57 til høg pris. Det var rikeleg med pengar, òg til meir enn det 

som var naudsynt. Ragnvald vart særs god ven med snekkarane, bygninga vart 

snøgt fullførd og han tok nøye vare på alle byggrestane. Då bygninga var ferdig, 

baud han trælane å samla stablar av treverk. Med desse dekte han alle fire veggene 

på det nye huset til heilt oppunder taket. 

54

Om hausten vende Skjalg heim og skulle godkjenna det heile. Han nøgde seg 

med å spørja kvifor Ragnvald hadde samla så mange trestablar. «Til ved for vinteren,» 

svara Ragnvald, og forklarte at dei utan stogg pla å be om ved frå 

kjøkentenarane, noko som var eit slit og ei plage for dei. I tillegg peika han på at 

dei nye veggene nett var smurde med tjøre, men ikkje så mykje. Han hadde dekka 

dei til så dei ikkje skulle bli øydelagde av solvarmen. Gjestene strøymde til på det 

fastsette tidspunktet, og vart førde inn i det nye huset. Som leiar for trælane, 

serverte Ragnvald dei ein særs sterk drykk. Snekkarane var òg med og bar fram 

drikke i lag med fleire andre. Ragnvald hadde omhyggeleg oppmoda dei til å etla 

ut vinen til alle særs raskt den fyrste kvelden. Omtalen, det gode ryet til gjestebodet 

og ettermælet var avhengig av ei god byrjing, sa han. Handverkarane og 

fleire andre, òg hustrælar, var innvigde i planane hans. Dei lokka med stor iver 

gjestene til å drikka, og dei gav seg ikkje før gjestene og alle frendane deira låg 

utstrekte på seta sine, medvitslause av svevn og vin. Det galdt og Skjalg sjølv, som 

hadde den særs finkledde sonen til Ragnvald på fanget. Då Ragnvald og snekkarane 

bar den store mengda av sølvty og slegne myntar til eit skip, stengde dei 

dørene med byggrestane som var sparde gjennom sommaren, og stablane av turr 

ved. Men den sovande guten vart fyrst teken bort og gjeven til mora. Deretter vart 

det sett eld til knusken, slik at heile huset utan varsel brann opp med alle gjestene. 

Ingen vart att til å høyra bodskapen om det store mannefallet. Ragnvald 

sjølv, saman med arkitektane, kona og den vesle sonen, drog straks frå stranda i 

skipet. Dei var ikkje langt borte då guten opprørd såg taket på heimen overtendt. 

Han kasta rasande skulda for brannen på faren, og sa at han heller ville ha omkome 

saman med pleiefaren enn å fylgja Ragnvald. Faren baud han å teia med dei barnslege 

skuldingane sine. 

Før dei var komne fram til Stad kollsigla skipet. Snekkarane og alle rorskarane 

omkom. Ragnvald berga berre såvidt kona og sonen (men for meg synest det meir 

truleg at han hadde kollsigla med vilje for å fri seg frå otten for at ugjerninga når 

som helst skulle koma folk for øyra). Snart tok han garden Ervik og alle jordeigedomane. 

Han dreiv lett ut gardsstyrarane, som var menn av små kår og ætter som 

Skjalg hadde sett til å vera leiarar. Han kravde eigedomsretten og sa at Skjalg 

hadde frigjeve honom frå trældomen sidan han hadde tent med stor flid. Skjalg 

hadde gjeve honom attende heile formuen til faren, jordeigedomar og eigneluter. 

Dette vart ikkje teke for å vera noko anna enn sanninga. Då brannen med Skjalg 

og gjestene seinare vart kjend, tolka ingen det på anna vis enn at det hadde hendt 

reint tilfeldig. Og det var ikkje nokon som forhøyrde seg, sidan sonen Erling berre 

55

var ein gut på den tida, og ein stor del av slektningane omkom i brannen. Dessutan 

hadde grannane hata Skjalg på grunn av den urettvise og grådige framferda hans. 

Etter kort tid sjøsette Ragnvald to båtar av ulik storleik, tok med seg sonen, og 

drog til havs. Han batt guten til spanta i den minste båten, men let han ha 

hendene fri. Dette var for at han skulle kunna nå maten som var sett ved sida av. 

Så overlet han guten hjelpelaus til lagnaden. Vindane og bylgjene fekk rå. Sjølv 

fór han heim. Då kona spurde etter, svara han at han hadde sytt for at Skjalgbrannen 

ikkje skulle bli kjend gjennom sonen. Ut ifrå dette er det klart at dei 

andre medskuldige i sviket vart drukna med vilje. Han hadde ofra tjuvegodset for 

å ta livet av dei, han som hadde funne det for godt å riva bort ein far i ein fælsleg 

brann. Guten vart frakta mot nord av sønnavinden i den avrigga båten, til ei øy i 

nærleiken av Namdal. Der budde det ein rik, men barnlaus, offerprest for Tor. 

Han fann guten og var den fyrste som snakka til honom, men han fekk ikkje lokka 

ut svar eller lyd frå honom. 58 Då offerpresten etter omstendeleg gransking vidt og 

breitt i nabolaget hadde fått greie på at ingen visste noko om honom, tok han 

guten til seg som sonen sin. Han underviste honom og gjorde honom til arving til 

eignelutene sine. Han gav guten namn etter den raude klesdrakta, og kalla honom 

Raud. Han vart sett over heile hushaldet og dyrka Tor med stadige ofringar. Før 

det hadde gått lang tid, tok han over etter den døyande offerpresten. Etter kort 

tid overgjekk han læremeisteren sin i dyrkinga av Tor, som heilagdomen var innvigd 

til. Det blir sagt at han ofra til gudebiletet i så stor grad at det såg ut som om 

det tala til honom og gjekk rundt på øya i lag med honom. 

I mellomtida vart kona til Ragnvald, Sigrid, pint av vissa om at ho hadde teke del 

i ei uhyrleg gjerning. Difor klaga ho seg til ektemannen over at det ikkje lenger var 

mogleg for henne å gleda seg over samlivet med honom. Ho var så nedtyngd av 

den tunge børa som den skammelege handlinga var. Aldri hadde eit skjult mord, 

om det så berre var eitt, gått ustraffa gjennom livet til den skuldige. Ei ulukke 

fylgde alltid etter og avbraut lukka si evige gonge, sa ho. På grunn av alt dette 

hadde ho no eit ynske. Sigrid frykta at åndene frå så mange uskuldige menneske 

når som helst ville ta ein fæl hemn. Ho hadde difor sett seg føre å tenkja over så 

godt som mogleg det som var av både lukke og ulukke. Ho hadde høyrt at skikkane 

kring i verda var heilt annleis enn skikkane til fedrane. Der hadde dei andre 

heilagdomar, andre ritar, og dyrking av andre gudar. Den guden som dei dyrka, 

vart kalla Kvitekrist (dette kalla heidningane honom på grunn av dei kvite kleda 

som nydøypte tok på seg). Han var så nådig og god at han gav nåde og fritak frå 

56

straff for alle brotsverk til dei som dyrka honom, sjølv om brotsverka var både særs 

talrike og særs alvorlege, utan å krevja noko til vederlag. Ho hadde og høyrt at ein 

landsmann av dei, Olav, son til kong Tryggve, reiste rundt i England, og var ein 

tilhengjar av denne trua. Difor ville ho reisa til honom (Denne kjelda legg til at 

Olav var vorten ein kristen i England før år 94. 59 Men det ryktet hadde snautt 

nok kunna gå i Noreg det same året.). Ragnvald svara at han visseleg ikkje ynskte 

at dei skulle oppløysa samlivet sitt. Likevel ville han ikkje på nokon måte at sjølvstendet 

og fridomen hennar skulle svekkjast. 

Deretter sette ho over havet til England saman med handelsmenn. Ho var utstyrt 

med store rikdomar (for dei hadde ho i overflod). Då Olav hadde kome til henne, 

la ho fram at årsaka til vitjinga hennar var eit ynske om å vedkjenna seg kristendomen. 

Han jubla i ovundring over den guddommelege nåden, at han var funnen 

verdig til å gje henne den Heilage Ande midt i heidendomen, og at han skulle få 

føra henne frå mørkret si makt til sanningsvegen. Han sytte for at ho på god og 

kjærleg vis fekk del i dei himmelske goda og guddommelege lovnadene ved trua 

sitt segl. Deretter (kanskje då ho hadde vendt merksemda hans mot reisa til Noreg) 

bad ho om at dersom han vann heile det norske riket (som ho vona at Gud tolleg 

visst ville gje honom) og gjorde alt for å omvenda innbyggjarane til den sanne trua 

og dyrkinga av Kristus, burde han særleg ha to menn i tankane. Den eine var 

Ragnvald frå Ervik, som budde sør for Stad, og hadde eit stort namn blant dei 

fremste mennene. Han var ektemannen hennar. Den andre var Raud, som budde 

på ei øy ved Namdalen som var kalla opp etter honom. Sinnelaget hans var som ei 

noggrann etterlikning av Ragnvald sitt, for begge var harde og uomgjengelege. 

Olav burde heller vinna dei for seg og Kristus med smiger enn med trugsmål eller 

straffer, for at dei skulle lyda etter når han baud dei trua og ikkje bli unyttige for 

føremålet hans. Deretter fortalde ho alt som hadde skjedd mellom Skjalg og dei, 

og gjorde greie for tilhøva i området, og sinnelaget og styrken til dei fremste 

mennene. Då ho fór bort, gav ho kongen rikeleg med gåver og drog på ei pilgrimsferd 

langt bort. Ho vitja land langt vekke og vigde seg til fromme studiar der. Ho 

enda livet som ei lukkeleg kvinne og døydde ein sæl død. 

57

OM KONGEN SI UTBREIING AV KRISTENDOMEN TIL MANGE STA- 

DER, OM ØYDELEGGINGA AV HOVA, VITJINGA TIL ISLENDINGANE 

OG BYGGINGA AV BYEN NIDAROS 

Etter bryllaupet til Erling Skjalgsson vende kongen nordover frå Hordaland, og 

drog til garden Ervik. Han hugsa det som Sigrid hadde sagt og sende sendemenn 

for å henta Ragnvald. Desse vart gjestfritt tekne imot og han svara at det ikkje var 

noko ugjort mellom honom og kongen. Dersom dei visste om noko, burde dei 

seia det. Kongen og mennene hans stod likevel fritt til å nyta gjestfridomen hans 

og ville bli tekne imot av honom. Med dette svaret vart dei sende attende til 

kongen. Då kongen høyrde dette, svara han: «Ettersom han meiner at han ikkje 

har noko ugjort med meg, skal eg sanneleg få noko med honom å gjera. Eg skal 

fara mot honom med våpen i hand.» Då Ragnvald oppdaga at kongen nærma seg, 

sende han bort alle hustenarane og trælane, og møtte kongen åleine. Då kongen 

vart var at det berre var ein mann i huset og fekk vita at det var herren på staden, 

kunngjorde han at han såg på Ragnvald som ein framifrå og heldig mann. Ragnvald 

gjekk imot honom og helste honom med age, noko kongen nådig let han 

gjera. Deretter prøvde kongen å omvenda honom til kristendomen. Han la fram 

argument som skulle overtyda Ragnvald om at det var naudsynt for honom å byta 

tru. Han la så til at alle brotsverk, og dei mest alvorlege, måtte sonast, fyrst med ei 

stor bot, og med tilståing av kvart einskilt for ein prest og med ein heilag dåp. Då 

talen til kongen var over, svara Ragnvald at han med glede ville dra nytte av den 

trua som hadde ført kongen dit. I alle fall var det ingenting av det som kongen 

hadde lagt fram som baud honom imot, med unnatak av at det ville tvinga honom 

til å vedgå brotsverka sine. For mykje hadde skjedd som han ikkje kunne få seg til 

å tilstå til nokon. Det var det einaste som stod i vegen for at han skulle bli ein 

kristen. Han ville likevel ikkje setja seg imot at andre, og dei som var underlagde 

honom, skulle dyrka Kristus, sa han. Då baud kongen at han skulle gripast og 

setjast under vakthald. 

58

Den same sommaren (Snorre 60 seier hausten) kalla kongen fire fylke saman til råd 

i Dragseidet ved Stad. Der samla Sogn og Fjordane, Sunnmøre og Romsdal seg. 

Kongen kom med stort fylgje tilkalla frå dei sørlege lutene av riket, Rogaland og 

Hordaland. Han påla dei straks å vraka den folkelege trua si og ta imot kristendomen. 

Dei stod imot temmeleg lenge, og han skunda på dei til anten å lyda eller 

gå til krig mot honom. Av di borgarane 61 tykte at dei ikkje var jamsterke til å 

bruka makt eller fordriva han, vart dei døypte av Kristi soldatar. Deretter fór han 

til Selje og Kinn, og tok med seg relikviene etter den guddommelege Sunniva og 

dei andre helgenane, som tidlegare nemnt. Han drog så til Nordmøre med heile 

styrken og omvende heile fylket til kristendomen. Deretter sigla han til Lade, der 

han ifylgje Odd Munk øydela eit hov som hadde vore i bruk der i lang tid. Håkon 

Jarl hadde vigt det til tallause gudar. Kongen reiv klede og pryd av gudebileta og 

tok ein særs tung ring frå dørene til heilagdomen. Den ville han syta for å få 

smelta om. Til slutt brende han sjølve heilagdomen og gudebileta til oske. 

Borgarane vart arge for dette, og sende oppmodingar om oppreist og krig til kvart 

av fylka som låg omkring. Dei hissa alle innbyggjarane der til å væpna seg mot 

kongen. Kongen ville unngå åtak frå opprørarane og førde hærstyrken om bord på 

skipa sine. Vel ute av vika sette han kursen nordover for å spreia kristendomen til 

Hålogaland. Då han kom til Namdal, landa han på øya Raudsøy, der Raud budde. 

Det blir sagt at Raud gjekk til hovet åt Tor same morgonen, og fann gudebiletet 

tristare enn vanleg og utan svar. Han spurde forviten om årsaka til dette. Då han 

fekk lokka fram røysta, svara Tor at kongen, ein fiende av honom, nærma seg 

staden. Raud baud at han skulle blåsa i skjegget og stå imot honom. Tor svara at 

det var for liten nytte i det, men han vart boren ut på øya, bles i skjegget og fekk 

i stand ein stor storm. Blesten tvinga kongen til å snu fleire gonger. Til slutt vann 

han over stormen og kom fram til øya. Han kalla til seg innbyggjarane og berre 

Raud let vera å lyda påbodet. Då gjekk kongen til honom og påla honom som dei 

andre, men med milde ord, å vedkjenna seg kristendomen. «Det er inga kraft i 

gudebileta, som korkje kan røra på seg eller gje rikdom til nokon. Om nokon 

tykkjer at dei rører på seg, er det ikkje ved eiga hjelp, men ved trolldom frå vonde 

ånder,» sa han. Dette høyrdest låtteleg ut for Raud. Han var van med at gudebiletet 

gjekk rundt i lag med honom og kunne sjå inn i framtida. Han hevda at ingen 

enno hadde sigra over Tor og ville at kongen skulle måla krefter med honom i ein 

brytekamp. Så vart eit bål tendt i midten og brytarane stilde opp mot einannan 

på kvar side. Kongen sa at han ikkje tidlegare var pålagd å kjempa med ein synleg 

demon, og at demonen ville røma for Gud si ære, og ikkje for honom. Det blir 

59

sagt at gudebiletet var fylt med ei så stor kraft frå ei vond ånd at det gjekk bort til 

elden, om enn med noko strev, og såg ut til å byrja å kjempa med kongen. Men då 

den vonde ånda som hadde fylgt gudebiletet veik unna, vart det kasta inn i det 

flammande bålet og brann opp. Då Raud såg dette, vedgjekk han at Tor visseleg 

var overvunnen, og avstod å dyrka honom for framtida. Men han ville ikkje med 

det same godta den religionen som kongen tala om. Dermed baud kongen at han 

skulle gripast og setjast under vakthald. Raud visste ikkje noko om Ragnvald, som 

kongen førde rundt med seg, og heller ikkje han om Raud. Etter at kongen hadde 

vist i gjerning meir enn i ord kor makteslaust gudebiletet var, fekk han omvendt 

alle øybuarane til kristendomen. 

På denne øya fekk kongen gjennom speidarar greie på at hålogensarane, eller 

håløygene, med våpen i hand ville hindra honom i å koma til fylket. Dette vert 

sagt i Flatøyboka (Snorre-manuskripta seier at det var i Bjørnør, Versio danica 62 

seier i Biørnevåg). Leiarane for flokken var Hårek frå øya Tjøtta, Tore Hjort og 

Øyvind med tilnamnet Kinnriva, eller «med opprive kinn». På grunn av dette 

vende kongen attende til Trøndelag. Han hadde fått vita at trøndarane hadde 

drege heim att, då dei oppdaga at han hadde sloppe unna og drege mot Hålogaland. 

Dette står i Flatøyboka, men dei andre kjeldene har andre framstillingar, og 

har og ei anna tidfesting. Der står det at dei ikkje vende attende til Trøndelag, 

men fór sørover i riket, forbi Stad, og med ei sakte reise vende attende til Vika 

tidleg på vinteren ved utgangen av år 97 63 (som det ville verta ut frå dei årstala 

som dei nytta). Flatøyboka set dette og fleire ting som fylgjer, til året før. Eg skal 

visa til det som ikkje høver i kvar enkelt sak. 

Ragnvald og Raud vart haldne i varetekt, og kongen førde dei med seg på reisa. 

Han snakka ofte med Ragnvald åleine og fann ut at han var ein klok mann, vis av 

mange røynsler. Mellom anna kom kongen til å nemna Torolv Skjalg, og spurde 

kven han trudde var ansvarleg for brannen. Ragnvald svara at han slett ikkje visste 

noko om det. Han hadde rett nok vore hjå honom før brannen, men han hadde 

vore uskadd då han drog bort. Men så ofte han kom på den ulukka, kom Raud på 

Raudsøy honom i tankane. Han sa ikkje noko meir. Men for meg synest det ikkje 

sannsynleg at han, om han visste at Raud var son hans, med denne avsløringa 

skulle gje eit høve til å stadfesta ei så grufull synd. Han hadde tidlegare utsett seg 

sjølv for livsfare, ja, så og seia den sikre død, for å sleppa dette. Raud vart spurd av 

kongen om det same. Han svara at han ikkje visste noko om det, men at han kom 

i hug Ragnvald frå Ervik når han tenkte på den saka. Til slutt vart han spurd om 

han ville bli ein kristen. Han svara at han fyrst ville vita om Ragnvald hadde teke 

til seg denne trua. Kongen sytte for at begge vart stilde føre honom samstundes 

utan vitne og spurde dei sjølv ut om brannstiftaren. Og då ingen av dei korkje 

60

vedkjende seg det eller peika ut nokon andre, såg han opp til kor urokkelege dei 

var, og sa: «Ettersom de har avgjort å ikkje avsløra nokonting om denne saka for 

meg, skal eg fortelja dykk begge to, men åleine, at dette er ei allereie velkjend sak, 

av di ho var gjort kjend av kona di, Ragnvald. Om de ikkje lenger nektar å via 

dykk til Kristus, og forpliktar dykk til å vera tru mot meg, skal eg gjera straffa 

mykje mindre enn det ville vera grunn til å ottast, for hennar skuld. Eg skal òg for 

ettertida visa dykk velvilje.» Ragnvald var overvelda av dette og braut ut: «Du vert 

kalla ein konge av eineståande godvilje og lukke, og den rike framgangen din vil 

strøyma i overflod til oss og etterkomarane våre, og alle dei som har lært å fylgja 

deg, for alltid.» Og snart tilstod han kva han hadde gjort, og heldt ikkje lenger 

blodsbandet mellom seg og Raud løynt. Deretter vart begge to samstundes innvigde 

i kristendomen og døypte. Frå den tid var dei knytte til einannan i kjærleik. 

Dei fylgde kongen så lenge dei levde, med lydnad og ære. Ragnvald er den som 

blir nemnd mellom dei hærførarane som gjorde ei særs stor teneste for honom, då 

dei kjempa i slaget mot Håkon. 

Det som fylgjer etter dette, er ikkje likt fortalt i skriftene. Flatøyboka hevdar at 

Olav vart verande i Trøndelag den vinteren og den fylgjande sommaren, og fortel 

kva som vart gjort i Trøndelag i denne tida. Snorre hevdar at han drog attende til 

Vika, og gjev att storparten av det som hende frå han fyrst drog derifrå til Agder, 

fram til året 97. Eg tykkjer at Breviarium Nidrosiense i stor grad avgjer diskusjonen, 

av di skriftet fortel at lekamen til den sæle Sunniva vart skrinlagd i året 996. 

Men lekamen vart fyrst funnen etter samlinga i Dragseidet. Av dette kan vi slutta 

oss til at dei ting som hende skal overførast til dette året, og òg dei som fylgjer 

etter, heilt fram til vendereisa frå Hålogaland. Heimreisa til Hallfred frå Island er 

eit klart prov på at han hadde kome attende til Trøndelag då opprøret hadde roa 

seg ned. Flatøyboka seier at dette var det same året. Det same året som Hallfred 

vende attende til Nidaros, la fleire islendinger til lands der. Av desse kan eg nemna 

dei tre skipsførarane Brand, son av Vermund frå Vatsfjord, og to brør; Bjarne og 

Torhall, sønene til Breidar-Skjegge, og Kjartan, son av Olav På. Dei var alle 

heidningar, men vart omvende til trua etter at kongen hadde overtydd dei. Korleis 

det hende, av di det vert noko fyldigare, overlet eg til byrjinga av Olavs saga, 

der gjerningane til Hallfred og Kjartan blir skildra på særskilt vis. 

Hausten det same året sytte han for at det vart reist ein bygning ved breidda av 

elva Nid. Han valde ein stad å leggja ein by, og gav kostnadsfritt eit område der 

hus kunne byggjast av dei som ville. Ovanfor denne staden la han ei kongshall. 

Han bygde Skipakros eller skipskroken og sytte for at all vinterproviant vart frakta 

dit om hausten, for han omgav seg på den tida med eit stort fylgje og talrike 

livvakter, for å sikra både seg sjølv og ein så stor bygning. Snorre seier at dette var 

midtsommars året 998. 

61

62 

Torfæus og Europa 

- vikingar, rettferd og demokrati... 

Det er knapt gjort noko med å undersøkja Torfæus’ innslag i og påverknad på europeisk litteratur. 

Vi veit t.d. at Sir Walter Scott kjende verket hans og at franske og engelske forfattarar på 1700-talet 

generelt meinte at skandinavane var ”the original democrats of the world”, som den skotske 

diktaren Jame Thompson i Liberty (1735-36) og Thomas Gray – ein av dei fremste engelske 

diktarane. Gray lånte liner direkte frå orknøyhistoria til Torfæus. Det ser vi diktet The Fatal Sisters, 

publisert i 1768. I Frankrike var det C. S. Montesquieu, opplysningsfilosofen bak maktbalanselæra, 

som sette dei nordiske folka ”over alle verdas folk” og la til at ”dei har vore kjelda til Eurpas 

fridom, og med det til nesten all fridom som i dag finst blant menneska”. Dette skreiv han i det 

mest kjende verket sitt De l´esprit des Lois som kom ut i Geneve i 1748. Han tilskreiv vikingane ei 

noko spesiell pedagogisk rolle: 

Gotaren Jordanes har kalla Nordeuropa for smia til menneskeætta. Eg vil heller kalla det 

smia for dei verktya som bryt sund dei lekkjene som blir laga i Syden. Det er der nord 

desse djerve folka blir forma som dreg heimanfrå for å knusa tyrannar og slavar og for å 

læra dei at berre fornuften kan gjera dei avhengige av andre, så sant det er til deira eige 

beste, då naturen har skapt dei alle jamlike. 

Montesquieu var òg oppteken av årsakene til vikingferdene som tok til på slutten av 700-talet. 

Han meinte ikkje at dei hadde opphav i plyndretrong, men var eit svar på aggresjon frå sør – 

primært på grunn av åtakskrigane frå Karl den store. Montesquieu skriv at vikingane: 

gav kyrkja skulda for øydelegginga av gudebileta deira og alle valdsgjerningane til Karl 

den store. Det var Karl som etterkvart hadde tvinga dei til å dra seg tilbake til Norden. 

Det skapte eit hat som ikkje gjekk over på 40 eller 50 år. 

François-Xavier Dillmann har påvist at historikaren Paul-Henri Mallet påverka Europa med 

historieverka sine om sagatida, Russland medrekna. Mallet lærde seg norrønt hos islendingen og 

jusprofessoren Jón Eíriksson (1728-87) i København, som òg lærde nordmannen Gerhard Schøning 

norrønt (Schøning tala om Historia rerum Norvegicarum som Torfæus’ ”udødelige Værk”). Eíriksson 

(òg kalla John Erichsen) publiserte i 1788 ein større biografi om Torfæus. Gjennom Eíriksson har 

Mallet fått kjennskap til verka av Torfæus.

DEL II 


OM GANGE-ROLV OG NORMANNERNE 

Gange-Rolv-statuen – i Rouen og Ålesund. 

For lesere i dag er Gange-Rolv et lite kjent navn. De fleste som har hørt om ham, 

forbinder navnet hans med en viking som var så svær at han ikke kunne bæres av 

en hest. Han skal ha levd fra ca. 870-930. Det var i den tiden Harald Hårfagre 

prøvde å samle Norge til et rike og da skandinaviske vikinger herjet som verst i 

Europa. I følge Snorre Sturlasson i Heimskringla ble han dømt utlæg av Harald da 

han etter et vikingtog i Austerveg gjorde strandhogg i Viken. 1 Etter landsforvisningen 

for Rolv i Vesterveg og herjet på Kontinentet, bl.a. var han trolig 

med under det store vikingangrepet mot Paris i 885. I Historiae Norvegiae heter 

det at han var nordmann og at Normandie har navnet sitt etter ham og mennene 

hans, nordmennene. 2 Snorre avslutter beretningen sin om Gange-Rolv med å si 

at ”etter ham er alle kongene i England kommet”. 

Den som leser litt om Gange-Rolv, oppdager fort at det har hersket uvisshet 3 om 

hvem han var og hvor han var født: var han norsk eller dansk? Eller til og med 

63

svensk? Det siste var en mulighet som Winston S. Churchill antydet i sitt omfattende 

verk om de engelsktalende nasjoner. Det er iallfall enighet om én ting. Det 

var Rolv som ledet vikingstyrkene som slo seg ned ved kystområdet ved Rouen og 

utløpet av elva Seinen i ca. 911 og for en tid dannet et slags skandinavisk brohode 

på det europeiske kontinentet. 4 Rolv ble tilbydd å være hertug for franskekongen 

Karl den enfoldige og fikk lensherredømme over denne delen av Frankrike som ble 

hetende Normandie. Vilkåret var at Rolv skulle verne franskekongens rike mot 

vikingangrep. Normandie kom til å spille en viktig rolle for både nordmenn og 

dansker. Olav Haraldsson skal ha blitt kristen her. I 1066 vant normannerfyrsten 

Vilhelm England i slaget ved Hastings og ble kalt Vilhelm erobreren. Han sikret 

seg den engelske tronen. Vilhelm var en ætling av Gange-Rolv i femte ledd og 

regnes som det engelske kongehusets stamfar. Det er sannsynlig at det fans en 

tradisjon ved det engelske hoffet om at Gange-Rolv var norsk. 5 

Normannerne gjorde seg bemerket i Europa og styrte en tid over Sicilia. 6 Dit 

kom kong Sigurd Jorsalfar fra Norge og biet med flåten sin før han drog videre i 

Middelhavet. 7 Det har knyttet seg et legendarisk ry til normannerne, nesten på 

samme vis som til vikingene. Mellom 900- og 1200-tallet hadde de sin storhetsperiode 

og hersket over store områder fra England til Italia, fra Nordafrika og inn 

Selv den mektige keiser Karl den store ble skremt av vikingangrepene som i hans tid begynte mot 

Frankrike. En munk fra Saint-Gall har foreviget Karl den stores tilfeldige besøk i en fransk havneby 

omkring år 800. Karl var midt i et måltid og la ikke merke til at skandinaviske vikinger brått seilte 

inn i havnebassenget. Noen trodde det var jødiske, afrikanske eller bretonske handelsskip: ”Men den 

kunnskapsrike kongen skjønte av skipenes form og hurtighet hvilket mannskap de førte og sa til folkene 

omkring seg: ’Disse skipene fører ikke handelsvarer, men grusomme fiender’. Ved disse ordene kappløp 

frankerne til skipene sine. Men det var forgjeves. Da normannerne hørte at den mannen de kalte Karl 

med hammeren, var der, ble de engstelige for at skipene deres skulle bli tatt og knust i havnen. Flukten 

deres var så ubegripelig rask at de ikke bare unnslapp sverdene, men også blikkene til dem som fulgte etter 

dem. Den troende Karl reiste seg fra bordet, grepet av en hellig frykt. Han stirret ut vinduet mot øst og ble 

stående slik lenge - med øynene fylt av tårer. Ingen våget å tale til ham. Han snudde seg mot dem og sa: 

’Vet dere hvorfor jeg gråter? Jeg er helt uten frykt for at de skal skade meg ved sitt usle sjørøveri. Men det 

bekymrer meg voldsomt at de i min levetid skulle være så nær ved å gå i land på disse strendene. Jeg er 

overveldet av sorg ved å se inn i fremtiden og hvilken ondskap de vil bringe over mitt avkom og deres 

folk”. Illustrasjon ved Alp. de Neuville i L’histoire de France, bd. 1, av François P. G. Guizot (1787- 

1874), Paris 1872. 

65

66 

Det voldsomme vikingangrepet på Paris fra november 885. Her skal Gange-Rolv ha vært med. Ill. 

av A. de Neuville i Guizots franske historie, 1872.

i Midtøsten. De var kjent for å grunnlegge effektivt administrerte og lovbaserte 

samfunn - og for å ha velorganiserte hærer – med en organisasjonsevne som de 

skulle ha arvet fra de skandinaviske vikingene. Ved begynnelsen av 1900-tallet var 

det ikke uvanlig å hevde at Gange-Rolv “hadde gjort et dybt Greb i Europas 

senere udvikling og historie”. 8 Det var følgelig knyttet eventyr, spenning, heder 

og heltemot til Gange-Rolvs ætt – og til ætlingene etter ham. Derfor ble det også 

en heftig kamp om hvem han skulle tilhøre, nordmenn eller dansker. 

Tormod Torfæus var opptatt av å løse gåtene om Gange-Rolv. Allerede på 1600tallet 

tok forskerne til å interessere seg for Gange-Rolvs opphav. Han ble på den 

tiden ansett for å være dansk. Normannerdebatten er også knyttet til Gange-Rolv. 

Hvem var normannerne som finnes omtalt i så mange gamle skrifter? Ofte var 

normanner synonym med viking. I Europa sto det skrekk av begrepet. Det fantes 

til og med en egen kirkebønn som lød: ”Herre, befri oss fra normannernes vrede!” 

For skandinaver har det vært viktig å oppklare normannerproblematikken. Før 

Torfæus var det dominerende synet at normannere primært var dansker. 

Vi må konstatere at store deler av materialet om Gange-Rolv er spinkelt og ofte 

motstridende. 9 Når vi i tillegg ser at den verste striden om Rolvs opphav utspant 

seg ved begynnelsen av 1900-tallet, aner vi også at historikerstridene har reflektert 

nasjonale behov for å markere ulikhetene mellom nordmenn, svensker og 

dansker. 10 Islendingen Finnur Jónsson advarte mot å la slike politiske overtoner 

påvirke ordskiftet. 

Det var spesielt en dansk historiker, Johannes Steenstrup, som reagerte mot den 

norsk-islandske sagatradisjonen om at Rolv var norsk og at han skulle ha vært en 

av sønnene til Mørejarlen Ragnvald jarl. 11 Ragnvald utmerket seg som en av de 

fremste høvdingene om samarbeidet med Harald Hårfagre. I dag kan man si at 

Steenstrup har levninger av danske reaksjoner mot den norske «lillebrors» 

selvhevdelsestrang vedrørende vikingtidens historie. Fra 1850-tallet, mens Norge 

fortsatt lå under Sverige, pågikk det en kamp fra norske historikere for å løsrive 

den norske delen av vikingtidens historie fra det danske og svenske synet om at 

vikingtiden var en «nordisk» sak. De norske historikerne prøvde i begynnelsen 

ofte fåfengt å vise eksistensen av en egen norsk utvikling tilbake til vikingtidens 

utbrudd. P. A. Munch var kanskje den ivrigste til å hevde at danske historikere 

stilte nordmennenes særutvikling i skyggen. 12 

Den siste gangen debatten om Gange-Rolv for alvor flammet opp, var ved tusenårsminnet 

om Gange-Rolvs ilandsstigning i Normandie i 1911. Det var duket for en 

67

Skandinaviske vikinger angriper Normandie, gravur av A. de Neuville i Guizots historie om Frankrike, 

1872. Vi merker oss at ”vikingskipet” er helt uhistorisk. Til illustratørens unnskyldning kan det 

sies at det var først etter funnet av Gokstad-skipet i 1880 at det var mulig å nærme seg en autentisk 

gjengivelse av vikingskip slik de kan ha sett ut under erobringen av Normandie. 

storstilt feiring av vikingerobreren i Normandie. Dansker, islendinger, nordmenn 

og svensker, etterkommere etter normannerne i England og på Sicilia hadde møtt 

fram. Fra USA og Canada kom det skandinaver, også for å markere at vikingene 

130 år før Columbus oppdaget Amerika. Trolig var noen av dem inspirert av 

Vinlandshistorien til Torfæus, som kom ut på engelsk i USA i 1891. I nesten en 

uke pågikk det et internasjonalt seminar om hvert stadium i normannisk historie. 

Gatemusikanter spilte normannisk musikk. Normanniske teaterstykker ble oppført 

og det var normanniske mysteriespill i kirkene. Fest fulgte fest. Det var ikke 

den verdensberømte franske champagnen, men den normanniske sideren, en mild 

og syrlig eplevin, som var festdrikken. Og til sist ble det hele avsluttet med et 

historisk opptog hvor hele den normanniske historien ble rullet opp – med Gange- 

Rolv i spissen. 13 

Franskmennene valgte i 1911 å slutte seg til den norske historietradisjonen og 

reiste en statue av Rolv - Rollon - som de kaller ham. Den står i Rouen - med en 

kopi i Ålesund - som en fransk gave til møringene. På denne måten markerte 

franskmennene at de anså Rollon for å være norsk. Etter 1911 dabbet den heftige 

debatten av, men av og til med nye, men heller små forskningsbidrag fra også 

fransk og britisk hold. 14 I en kort oppsummering i 1987 hevdet den franske 

68

historikeren Lucien Musset at forskningen om Rollon i dag peker mot at Rolv var 

av norsk opphav, sønn av Ragnvald Mørejarl. 15 Det har også kommet kreative 

innspill i sakens anledning utenom historikernes rekker. Professor i botanikk, Rolf 

Nordhagen, fikk i 1979 publisert en artikkel med det han kalte «Et avgjørende 

botanisk bevis på at Rollon kom fra Norge og at det var nordmenn som grunnla 

Normandie». 16 Han tenkte da på en spesiell jordnøtt som bare finnes langs vestlandskysten 

i Norge - og i Normandie. 

Vi trykker her Historia rerum Norvegicarums tekst om Gange-Rolv og normannerne. 

Det er første gang den blir gjort tilgjengelig på norsk. Torfæus etablerte et 

nytt syn om at han var norsk og at nordmennene var utgangspunkt for normannerbegrepet. 

Torfæus’ engasjerte argumentasjon for synspunktet om det norske opphavet 

gir noe av grunnlaget for påstandene om at Torfæus fremmet tidlige nasjonale 

strømninger i Norge. Da vi ennå er i en tidlig fase av oversettelsen av Historia 

rerum Norvegicarum har vi ikke rukket å ferdigbehandle den følgende teksten. Vi 

satser på at det vil være gjort innen juni 2002. Da avholdes det årlige Karmøyseminaret 

i Kopervik med Tormod Torfæus som hovedtema. Vi beklager at vi her 

ikke har utfyllende kommentarer til Torfæus’ utlegninger og påstander. Det viktige 

poenget med å trykke teksten i denne boken, er at den utdyper spørsmålet 

om Torfæus’ styrking av nasjonale norske strømninger. Vi får en detaljert innføring 

i hvordan Torfæus selv tenkte og argumenterte – og hvilke referanser han 

benyttet seg av. 

Kart over Normandie i Frankrike, Gange-Rolvs område. Her finnes fremdeles språklige spor fra de 

skandinaviske erobrerne, både av danske og norske navn og uttrykk. I dag finner man mange minner 

om denne historien, som f. eks. ”La trace des vikings” (vikingløypen), ”le drakkar” – drageskip – som 

navn på kafeer og kinoer. Som en beboer i Houlgate sa til VG 19.9.2001: ”Det føles naturlig... 

Vikingene står sterkt i folks bevisshet. De er en del av oss”. 

69

AVSNITTET OM GANGE-ROLV STÅR I HISTORIA RERUM NORVEGICARUM, BIND II, S. 

80-92, SOM ET TILLEGG TIL BOK 1. TILLEGGET OM GANGE-ROLV ER DELT INN I 

FIRE DELER. VI PRESENTERER KUN DEN FJERDE DELEN, SOM INNEHOLDER TORFÆUS’ 

EGEN ARGUMENTASJON FOR AT GANGE-ROLV VAR NORSK. OVERSETTELSEN FRA LA- 

TIN TIL NORSK, SOM ER PÅ ET TIDLIG STADIUM, ER LAGET AV ÅSLAUG OMMUNDSEN. 

70 

Om Gange-Rolv 

På side 41 i dette bindet, kapittel 26, begynte jeg å fortelle historien om Gange- 

Rolv. For at den ikke skulle avbryte livshistorien til Hårfagre, lovet jeg å komme 

tilbake til den i slutten av boken. Nå føyer jeg til 

EN UTGREIING OM GANGE-ROLV, SOM SENERE BLE KALT ROBERT, 

DEN FØRSTE HERTUG I DET FRANSKE NORMANDIE. 

HISTORIEN OM HAM ER SKREVET AV POLYDORUS VIRGILIUS OG 

JOH. ISAKSEN PONTANUS. 1 JEG VISER AT HAN IKKE VAR DANSK, 

MEN NORSK. 

[Her følger de tre første delene i tillegget, som presenterer Virgilius’ og Pontanus’ 

historier om Gange-Rolv. De tas ikke med i denne omgang] 

Del 4 

Dette skal jeg svare på i ordnet rekkefølge. Jeg verken vil eller kan snyte det berømte 

danske folket for deres velfortjente ære, ved å benekte eller forminske deres 

deltagelse i felttog som var så ærefullt. Jeg vil kun vise at denne Rolv, som så ofte 

blir omtalt som Gange-Rolv, lederen av dette felttoget, var norsk. For det første

ygger alle pergament- og papirhåndskrifter opp under dette i fullkommen enighet. 

Dessuten kan ættetavlen føres fra Gor, Nors bror, og helt ned til ham. 2 Den 

er riktignok noe mangelfull, men er i hovedtrekk pålitelig nok. Det at brødrenes 

og morens navn er oppgitt, er også en sterk støtte for dette synet, og det samme er 

den tallrike slekten som finnes etter dem på Orknøyene og Island. 

Hvem kan nekte for at Dudo 3 og Gemmeticensis 4 trodde at danskene var 

innbyggere i Norge? I Frankrike har man trodd at ikke bare Danmark, men også 

Gothia og Hunnia lå i Norge. En ukjent forfatter, som har sammenfattet normannernes 

historie i Frankrike fra det Herrens år 837 fram til år 896, begynner sin 

fortelling med disse ordene: Normannerne dro ut fra øya Scanzia, som blir kalt 

Norge. 5 Der bor det gotere, hunnere og dansker. De dro ut med 13 skip. Først slo de seg 

ned ved kysten av Flandern, men de ble jaget derfra av menn som beskyttet stedet. Disse 

forfatterne avslører gjentatte ganger sin uvitenhet om steder og hvor landområder 

befinner seg. Mariana, en spansk forfatter, sier at Kristin, som var datteren til den 

norske kong Håkon den eldre, var datter av en dansk konge. Hun ble sendt til 

Alfons 10. 6 , og giftet seg senere med hans bror Filip, som først ble utnevnt til 

abbed i Vallisolet 7 , og deretter til Spanias erkebiskop. Likevel sier selv Lyschander 8 

i sin bok Grønland at hun var norsk. På dette punktet setter han til side utlendingenes 

omtale til fordel for troverdigheten i fedrelandets skriftlige kilder, som om de 

ikke skulle fortjene den samme tiltro på andre punkter. Gemmeticensis selv har 

også tydelig vist at han hadde knapp kunnskap om Danmarks beliggenhet. For 

han plasserer Dacia, som betyr Danmark, i de meotiske sumper, og han mener at 

normannere og daner er det samme folket. Han hevder også at Danmark og Alania 

er tilgrensende landområder. Og for at ingen skal unnskylde ham med at han har 

ment at Alania var Halland, en del av Danmark, vil jeg anføre følgende: Han har 

hørt at en av Rolvs forfedre ved navn Gor har reist fra Alanerhavet. Dette ligger 

ved munningen av finskesundet, og blir i håndskriftene kalt Alanshaf, kanskje 

etter naboene Alanerne. Da han hørte dette, trodde han at denne Gor var Rolvs 

bror. Han trodde derfor at Alania, som Gor hadde kommet fra, var en del av 

Danmark, siden Gor var dansk. Men Alanerhavet var svært berømt, og Flatøybok 

sier at den samme Gor seilte over dette havet etter at han var dradd hjemmefra. 

I motsetning til hva Pontanus mener, sier disse forfatterne altså ikke noe 

fornuftig om disse stedenes beliggenhet. Jeg antar her at Scanzia er sagt i stedet 

for Scania, Skåne, som ligger ved Øresund. Dit har Rolv dratt først etter å ha 

forlatt Norge, i den tanke at dette området lå utenfor Harald Hårfagres rike. 

Skåne var den gang underlagt dansk styre. Her har han samlet styrker for så å reise 

til Hebridene. Og vi kan ikke lese noe om at der på det tidspunktet var en så stor 

71

mengde som flyktet og ble lyst fredløse fra Danmark, som disse forfatterne åpenbart 

forestiller seg. De beretter at de hadde blitt jaget fra Danmark på grunn av 

kongens råskap, og hadde søkt tilflukt hos Rolv. Men dette var Harald Hårfagres 

råskap. Og de sier at Rolvs far var en mektig, og viden kjent konge, men de kan 

ikke nevne ham ved navn. Det er et ubestridd faktum at disse ikke visste noe om 

Rolvs bakgrunn før han kom til dem. Enda mindre visste de noe sikkert om disse 

stedenes natur, beliggenhet og karakter. Derfor synes det aldeles latterlig at vi skal 

la være å ha tiltro til våre utmerkede forfattere til fordel for de andres fjas. Pontanus 

stoler på dem, og hevder at hans far het Ragnvald, men at han kom fra Danmark. 

Men han hadde like godt kunnet kjenne hans forfedre helt til Gor, hvis han hadde 

vært oppmerksom på ættetavlene som finnes i Arngrims Crymogæa. 9 Lyschander 

har frakjent disse enhver troverdighet. Det kunne han med rette gjort, hvis han 

hadde hatt ætten hans klart for seg, som han har gitt uttrykk for. Han fører ætten 

fra Ragnar Lodbrok via hans datter, Rolvs mor, men uten å kunne oppgi navnet 

hennes. Ja, han har glemt seg helt ut, og sagt på s. 168 at hun døde som barn. Jeg 

er av den oppfatning at jeg på alle tvilsomme punkter bør oppgi hvilken forfatter 

jeg støtter meg til. Dette er av plikt og nødvendighet, for at det ikke skal bli gitt 

noen anledning til å trekke min troverdighet i tvil. Også Lyschander hadde handlet 

rettere hvis han hadde oppgitt hvilket gammelt verk det var, det som han sa at 

han fulgte, og hentet fram et sitat som kunne fylle ut navnet. Da ville det ha vært 

unødvendig for ham å forsterke sin troverdighet med et argument som synes å 

være av liten vekt. For selv om stormenn som har påtatt seg felttog i fortiden, har 

vært av dansk opprinnelse, noe ingen bestrider, følger det ikke derav automatisk at 

Rolv har vært dansk. Når han så drar Rolv selv inn i forbindelse med bevisførselen, 

beviser han noe ved hjelp av det samme. Og æren og den enorme makten det blir 

sagt at Rolvs far hadde, støtter ikke opp under argumentet om en dansk opprinnelse. 

For i det riket hvor han levde, var han svært mektig. Han ble sett på som så 

verdig av sin konge, at han fikk Orknøyene og Shetland i gave. Han på sin side 

anså seg selv som verdig nok til å kunne gi den store gaven videre til sin bror, uten 

å tape noe nevneverdig i formue eller makt, og uten å ta sine barn i betrakting. 

Årsaken til at de har sagt at de var danske, har vært danskenes enorme ry, 

som på denne tiden var utbredt gjennom alle delene av Europa. Minnet om Halvdan 

den veltalende, Ivar Vidfadme, Harald Hildetann, Sigurd Ring og fram til 

Ragnar Lodbrok, kom først fra England til de egner. På den samme tiden var 

Norge delt inn i mindre områder, styrt av småkonger. Deres navn eller ry var ikke 

kjent utenfor fedrelandet, og slett ikke ved fjerne kyster. I mange århundrer var 

landet ukjent og gjemt, helt fram til Hårfagres kongedømme. Dessuten levnet 

72

ikke nabokongene Hårfagre mye ære for å ha bekjempet nybyggere og bønder (for 

det var dette de kalte småkongene). På denne bakgrunnen trodde kanskje Rolv at 

frykten for det danske navnet, heller enn for det norske, kunne drive frankerne til 

de ønskede betingelsene. 10 Det norske navnet var ennå ukjent, mens danskenes 

tapperhet og makt, og den trusselen de representerte, var velkjent for frankerne. 

Ja, så stor var det danske folkets anseelse og ære, at språket som var felles for hele 

Norden i mange århundrer senere fortrinnsvis ble kalt dansk. Det blir slik sagt at 

Olav Tryggvason var den mest ærefulle av alle dansktalende konger på sin tid. 

Også Snorre lover i forordet at han vil skrive om livene til nordiske konger, de som 

snakket dansk tungemål. Likevel er det kun de norske kongenes gjerninger han 

behandler. For hva taler imot at de skulle si at de var danske, de som brukte det 

språket som av alle ble kalt dansk, selv om det var en norsk stormann blant dem? 

Men at alle på de trakter fullt og fast har trodd at nordmenn var dansker, er ikke 

så rart. Det var danske stormenn, Bjørn 11 og Hadding (som Krantz 12 med rette 

kaller ham i overensstemmelse med det norske språket, hvis han da ikke ble kalt 

Håstein hjemme), som i lang tid herjet Frankrike med fiendtlige angrep. Og de 

som kom etter dem, kalte seg også dansker. Hærføreren Wilhelm sørget for at 

hans sønn skulle opplæres i det danske språket. Men utifra dette kan det heller 

ikke utledes noe som helst argument, når dette språket var felles for danskene og 

resten av norden. Pontanus siterer et avsnitt hos den ukjente forfatteren som skriver 

fram til det herrens år 896. Som han selv innrømmer, beviser dette klart at 

Rolv dro ut fra Norge med følgesmennene og hæren sin. Det er sagt i Normannernes 

historie i Frankrike med disse ordene: Etter dette overførte Karl den enfoldige 13 Neustria 

til Rollo. Nordmennene kalte det Normannia, fordi de hadde dradd ut fra Norge. 

Disse forfatterne mener ingenting annet med dansker boende i Norge enn at det 

er menn som taler dansk språk, noe forfatterne også selv forklarer. Dermed blir det 

overflødig å hente dem fra Danmark til Norge, og deretter til Frankrike. Paulus 

Æmilius Veronensis innser at deres fedreland ikke var Danmark, men et land i 

nærheten av Danmark. La meg legge til det han sier: Normanniske pirater brente 

Frankrike i røvertokt som var mer fiendtlige og hyppige enn noen rettmessig fiende noen 

gang hadde gjort. De var naboer av danskene, og bodde ved det samme havet. På deres 

språk heter nord «north», og mann «mann». Tacitus sier at ifølge germannerne var 

Nerth moder jord, og Mannus var sønn av Tuisto, en Gud som var født av jorden. De 

mente at Mannus var deres folks opphavsmann. Selve Normannia er normannernes 

eget navn på et bestemt land som ligger ved havet, og grenser opp til danskene og det 

kimbriske Chersonesus. Folkene som bor mot nordpolen synes generelt å ha blitt kalt 

nordmannere på dette tidspunktet. Av flere er de kalt skytere. Luitprand Ticinensis kan 

73

mye om gresk historie og levde nesten samtidig. Han forteller at normannerne til og med 

trengte inn i Konstantinopel, og at det var noen andre enn de som herjet Frankrike. 

Han sier at russerne gikk under det samme navnet. For det er ikke sannsynlig at ett og 

samme folk, som hadde et begrenset landområde, skulle reise væpnet rundt nesten hele 

Europa til lands og til vanns på samme tid. Hvem som enn angrep i makeløst omfang 

fra dette enorme havets kystegner, og de nordlige øyene, og halvøyene (Kimbria og Skanzia, 

eller Scandinavia), ble av franskmennene kalt normannere på folkemunne. For øvrig 

er det rimelig sikkert at de som senere hadde makten i Neustria, ikke var av dansk 

nasjonalitet. Mye tyder på at de var fra et annet land, som var knyttet til og som grenset 

til Danmark. Dette sier Paulus Veronensis. 

Likeledes skriver Adam av Bremen 14 , bok 4, kap. 16, at danskene var et 

annet folk og en annen nasjon enn svensker og nordmenn. Han hevder nemlig at 

Sven, danskenes konge, sendte geistlige misjonærer til hele Sverige, Norge 15 og til 

øyene som er på de kanter, for at kristendommen på denne måten skulle spres vidt 

og bredt til fremmede land. 

Jeg legger til Radulf av Dicetus for året 882, som sier: Normannerne, ledet 

av Rollo, reiste sammen med danskene rundt i Frankrike og Lothringen (Lorraine), og 

herjet Ambianes (Amiens), Atrebatus (Arras?), Cameracus (Cambrai), Turnacus 

(Tourcoing?), Morinernes (?) land, og landet omkring elva Scaldis (Somme?). Etter at 

de hadde gått inn Sequanas (Seinens) munning, besatte de Rotomagum (Rouen). 

Jeg skal heller ikke utelate forfatteren som har skrevet om Conans sønn, 

Griffiths, liv. Han forteller at en av de tre brødrene som hadde kommet til Irland, 

dro til Frankrike med nordmennene sine. 16 Da frankerne var beseiret, slo de seg 

ned i Normannia. Han kaller ham Radolf, ham som andre kaller Rollo. Fra ham 

stammet Wilhelm og de andre normannerne som styrte i England. Dette har han 

hentet fra Usser Jacob Varæus, kap. 24, s. 121. Og ikke mindre vekt har vitnesbyrdet 

til kongeriket Danmarks kansler, den ærverdige Arild Huitfeldt. 17 I hans 

danmarkshistorie første del om Erik Barn, hvor han skriver om den norske kongen 

Harald Hårfagre, sier han det på denne måten: På hans tid var Ragnvald jarl i 

Norge. Han var far til Rolv, som slo seg ned i Normannia. Derfor må troverdigheten 

til så mange norske og islandske verker og gamle fortellinger, som er overlevert 

gjennom så mange århundrer, stå urokket. Denne troverdigheten blir også gjort 

krav på av to håndskrifter skrevet på pergament. Det ene er en enorm bok som 

tilhører den ærverdige kongen, og som er kalt Flatøybok etter det velkjente stedet 

på Island hvor den ble skrevet. Se folie 3 og 8 i den boken. Det andre er langt 

eldre fragmenter fra Orknøyenes historie. Disse inneholder ættetavlen som er ført 

fra Gor. I tillegg finnes det to krøniker skrevet på pergament som er bevart i 

74

Universitetsbiblioteket i København. Disse fører ikke ættetavlen fra den samme 

roten, men oppgir klart foreldrene av begge kjønn, bestefaren på farssiden, brødrene, 

og årsaken til landsforvisningen. I tillegg til dette kommer en krønike trykket 

i København i 1594, og et gammelt kvad til Einar, Orknøyenes jarl, som 

fremdeles er bevart. Det bekrefter at Rolv var hans bror. De gamle og svært troverdige 

verkene som Lyschander sier at han støtter seg til, oppgir han altfor hastig og 

forvirrende. Så vidt jeg vet er de ennå ikke kommet for en dag. For ikke å snakke 

om at skriftene ovenfor sier at Rolvs mor het Hilde, og var datter av Rolv med 

tilnavnet Nevja (som barnebarnet var oppkalt etter). 18 Dette tilbakeviser tvert 

Lyschanders antagelse, som ville ha oss til å tro at Rolvs bestefar var Ragnar Lodbrok, 

og som unnlot å nevne morens og farens navn. 

La meg på dette punktet legge til at det i våre dager er påvist ruiner etter 

Rolvs havn på Sunnmøre. Man har funnet stedet han dro ut fra, da han aktet seg 

på et felttog mot Frankrike. Beretningen om dette har gått uten opphold fra den 

tiden, gjennom så mange mellomliggende århundrer, helt til nåtiden. Dette har 

den aktede magister Christopher Hiermann, en ærverdig gammel mann, dette 

distriktets foresatte og sogneprest, fortalt meg med stor troverdighet. Våre forfattere 

har skrevet om den folkerike slekten som stammer fra Rolv, og som er spredt 

vidt og bredt over Island og Norge, på denne måten: Hans datter Kadlina var gift 

med en skotsk konge, Biolanus, ukjent blant de vanlige kongene hos de skotske 

forfatterne. Hun hadde en datter, Nidbjørg, som under sjørøvertokt og plyndring 

ble røvet av islendingen Helge, oldebarn av Ketil Sim, brakt dit, og gjort til hans 

hustru. Deres sønner var Usvivr, kalt den spake, og Einar Skålaglam, som kjempet 

tappert for Håkon Ladejarl i slaget mot Jomsvikingene. Om ham står der mye. 

Usvivres sønn var Uspak, og datteren var Gudrun. Hun var ansvarlig for at den 

edle mannen Kjartan, oldebarn av Irlands konge, Myrkjartan, og en utmerket 

borger av fedrelandet, ble drept. Uspaks sønn, Ulv, var stallar for Harald, Norges 

mektige konge, hellig Olavs bror. Til ham ga han sin kones søster Jorunn, Torberg 

Arnesons datter, til kone. På farssiden var hun søster av Ingebjørg, som var gift 

med Torfinn, jarl på Orknøyene. Deres sønn var Jon av Råsvoll. Hans sønn var 

Erlend, med tilnavnet Himalde, far til Øystein, eller Augustinus, Norges biskop. 

Det var til ham Teoderik Munk skrev Norges historie som nylig er utgitt. 19 Ulvs 

og Jorunns datter var Brigida, mor av Sauda-Ulv, eller Saueulv. Han var far til 

Peter Byrdar-Svein, den fremste av hersene i sin tid. Om ham står det i Sigurd 

Bronks liv. Hans sønn var Ulv Fly. 

Så langt om de stedene som ble tatt av Norge i sørligere land, som senere 

ble kjent over hele verden som oppkalt etter normannerne. Det er nå på tide, på 

75

grunn av likheten i emnet, å kort fortelle om de koloniene som Norge opprettet i 

vest på Hårfagres tid, og slik ga de første innbyggerne til Island. Dette springer 

nesten av seg selv ut fra historien om Harald Hårfagre, men kan likevel ikke godt 

føyes inn i hans livshistorie. Materialet er litt for omfattende til det. Vi får la 

rekken av etterfølgende konger bero så lenge, og fortelle om byggingen av Island i 

en egen bok, den følgende. 

76

DEL III 

JAN RAGNAR HAGLAND 

INNLEIING TIL DEN NORRØNE TEKSTEN 

Forteljinga om Ragnvald i Ervik og Olav Tryggvason er ein del av det verket som i 

litteraturhistoriene vert gjerne kalla ‘Den store soga om Olav Tryggvason’ (Óláfs 

saga Tryggvasonar en mesta, heretter OT). Denne teksten er utgjeven av Ólafur 

Halldórsson (1958, 1961 og 2000). Teksten slik vi kjenner han i dag, er overlevert 

i to hovudredaksjonar. Ein reknar med at verket har vorte til ein gong kring 

eller kort tid etter 1300. Dei eldste handskriftene med teksten i den fyrste redaksjonen 

er frå ca. 1360-75. Den andre redaksjonen synest å ha vorte til kring 

1370. Den kjende Flatøyboka (Flateyjarbók, GkS 1005, fol.) inneheld ein versjon 

av denne redaksjonen, men har elles ganske omfattande endringar i høve til dei 

andre handskriftene med OT. I eit av handskriftene med den fyrste redaksjonen 

av verket, den såkalla Bergsbók (Stockholm perg. fol. nr. 1), er OT tilskriven 

Bergr Sokkason, munk ved Þingeyrar kloster, seinare abbed ved Munkaþverá kloster, 

båe på Nord-Island. Han er siste gong nemnd i kjeldene i 1345 (sjå Páll 

Eggert Ólason 1948). 

Når det gjeld forteljinga om Ragnvald i Ervik, er det stort samsvar mellom handskriftene 

med dei to redaksjonane av OT, Flatøyboka irekna. Denne tåtten om 

Ragnvald høyrer såleis ikkje til dei mange delforteljingane som Flatøyboka er åleine 

om å ha med. Den einaste skilnaden er at siste kapittel i Flatøyboka ikkje følgjer 

direkte etter same kapitlet som i gruppa med handskriftene av den fyrste redaksjonen. 

I den gruppa er det eit innskot mellom kapitlet om korleis Ragnvald og 

Raud vart frelste og den føregåande delen av forteljinga. Utgåva her er såleis i 

samsvar med Flatøyboka både på dette punktet og når det gjeld kapitteloverskriftene. 

Det er elles berre Flatøyboka som kallar forteljinga om Ragnvald for ein 

«tått»: «Tåtten om Ragnvald i Ervik». Stort sett har dei andre handskriftene korkje 

tittel eller kapitteloverskrifter slik Flatøyboka har det. Eitt handskrift (den 

såkalla Bergsbók) har likevel tittelen fra RÄgnvald i Aruik («Om Ragnvald i Arvik»), 

og eitt (handskriftet AM 62, fol.) har brenna skialgs a iadri («Brenninga av Skjalg 

på Jæren»). 

77

Samsvaret handskriftene imellom når det gjeld forteljinga om Ragnvald tilseier at 

den versjonen vi på dette viset har overlevert, står temmeleg nær den opphavlege 

utforminga ho må ha hatt i OT. Som det går fram av utgåva her, er det altså berre 

få variasjonar mellom hovudhandskriftet med teksten av den fyrste redaksjonen 

(AM 61, fol.) og Flatøyboka. For å få fram samanhengen og skilnaden mellom 

desse to versjonane er ord og uttrykk som ikkje er med i Flatøyboka, men som finst 

i det andre handskriftet, markerte innom hakeparentes i den norrøne teksten i 

utgåva her. Berre i eitt tilfelle er den tekstlege skilnaden så stor at båe variantar er 

tekne med (versjonen i AM 61, fol. gjeven som fotnote). Ser vi nærare på dei 

skilnadene som på det viset står fram dei to versjonane imellom, tyder alt på at 

teksten i Flatøyboka er litt meir bearbeidd og såleis litterært litt forfina i høve til 

den vi finn i AM 61, fol. Det kan då innebera at denne varianten står eit steg 

lenger unna opphavsteksten enn den andre. Alt dette er likevel å sjå som små 

stilistiske skilnader dei to variantane imellom. Med omsyn til innhaldet synest 

altså båe variantar å skilja seg svært lite frå det vi må kunna oppfatta som ei opphavleg 

skriftleg utforming av denne forteljinga om Ragnvald i Ervik. 

Det kan elles vera verdt å peika på her at dette innslaget i OT tidleg må ha vorte 

oppfatta som ei sjølvstendig forteljing, uavhengig av den opphavlege samanhengen 

ho har stått i. Såleis inneheld 1400-talshandskriftet AM 557, 4to, som elles ikkje 

har med noko frå OT, denne «tåtten» – Fra raungvaldi ok raud («Om Ragnvald og 

Raud») – her altså ein frittståande tekst som òg i si tid må ha fanga interessa til 

historikaren Gerhard Schøning. Mellom dei mange saga-avskrifter Schøning fekk 

gjort for seg på 1760- og 1770-talet finn vi såleis òg denne vesle teksten med 

same tittel som i AM 557, 4to og den frå Flatøyboka som undertittel (jf. òg Hagland 

2000, 117). Schønings avskrift (no i Universitesbiblioteket NTNU, fMs 5b) 

må etter alt å døma vera skriven av nettopp etter AM 557, 4to. I denne sjølvstendige 

versjonen av teksten er det med ei innleiing som kort presenterer Torolv 

Skjalg og sonen Erling og eit like kort «snipp-snapp-snute» til slutt, der det seiest 

at Ragnvald og Raud levde vel kristne og lukkelege til deira alders år var omme. 

Det å gi denne teksten ut for seg sjølv, slik det er gjort i utgåva her, har såleis trygg 

historisk praksis å stø seg til. 

Spørsmålet vidare er då korleis vi kan sjå på denne forteljinga som del av den 

større tekstsamanhengen i OT. Dreiar det seg om historisk tradisjonsstoff kring 

denne kongens kristningsverk, eller er det noko anna? Det er i den samanheng i 

alle fall grunn til å understreka at dette spesielle litterære stoffet med tilknytnad 

78

til Torolv Skjalg og Erling Skjalgsson berre er kjent og overlevert gjennom 

(nord)islandsk litterær tradisjon. Ein person med namnet RÄgnvald ór Ærvík er 

elles kjend og nemnd på litt ulikt vis i andre kjelder. Han er omtala både i Snorri 

Sturlusons Heimskringla og i kongesagaverket Fagrskinna – i båe tilfelle er han 

mellom dei hovdingar som er lista opp i følgjet til Håkon jarl i slaget mot 

jomsvikingane i Hjørungavåg på slutten av 980-talet. I Soga om Jomsvikingane, 

som òg omtalar same slaget ganske nøye, er det derimot ikkje sagt noko om Ragnvald. 

I Fagrskinna heiter det at Håkon jarl hadde to hovdingar med seg i den 

delen av fylkinga han sjølv var i, og den eine av desse er nemnd Ragnvalldr or 

Ærvik. Han er ikkje omtala elles i dette verket i det heile. I Heimskringla heiter det 

at Svein Håkonsson vart skipa i fylking mot jomsvikingehovdingen Vagn Åkeson, 

og den eine av dei to hovdingane Svein hadde med seg i spissen for kvar si sveit, 

var RÄgnvalldr ór Ærvík af Staði. Til saman skal dei to hovdingane som var fylka 

saman med Svein, i følgje Heimskringla, ha hatt seksti skip, så underforstått var 

dei båe mektige menn. Men ingenting meir er nemnt om Ragnvald i Heimskringla 

heller. Dette tyder på at det har vore ein stormann ved namnet Ragnvald i 

Ervik på Stad om lag ved dei tider då handlinga i denne tåtten om Ragnvald 

utspelar seg i OT. Men det er altså alt vi har å halda oss til når det gjeld spørsmålet 

om det er ein mogleg historisk kjerne i det som der er fortalt. Mest nærliggjande, 

slik eg ser det, er det då å sjå denne vesle forteljinga som eit litterært innslag i den 

store forteljinga om kristningsverket til Olav Tryggvason. Om vi ser på heile dette 

relativt seine samleverket, finn vi mellom anna klåre innslag frå Odd Munk 

Snorrasons soge om Olav Tryggvason frå om lag 1190 (norsk omsetjing ved Magnus 

Rindal 1977). Odd Munks verk vart fyrst skrive på latin og så omsett til 

norrønt. Det vart etter alt å døma til i miljøet ved Þingeyrar-klosteret – eit miljø 

som elles synest å ha hatt interesser for og kunnskap om kult og tradisjon knytt til 

den ortodokse austkyrkja (sjå Hagland 1996, s. 10). Å sjå Bergr Sokkason, i si tid 

munk ved dette klosteret, som forfattar av OT kan såleis ikkje seiast å vera urimeleg. 

Det skal likevel ikkje gjerast til noko poeng her. Men den klåre bruken i OT av 

Odd Munks litterære materiale viser i alle fall at stoff og tradisjon frå Þingeyrarmiljøet 

har vore viktig for komposisjonen av dette verket, same kven forfattaren 

eller kompilatoren har vore. Det er såleis slett ikkje urimeleg at denne spesielle 

tradisjonen som vi gjennom OT har overlevert også om Ragnvald i Ervik, eigentleg 

skriv seg frå miljøet ved Þingeyrar-klosteret. 

I så måte er det også, etter mitt syn, verdt å leggja merke til at det i dei litterære 

motiva Odd Munk har med i framstillinga av Olav Tryggvasons kristningshistorie 

79

finst tydelege parallellar frå gamalslavisk litterær tradisjon, slik det er påpeika av 

Vulchanov (1996). Her kan motivet med Olavs reise frå Russland til Hellas og 

primsigninga der vera eit typisk døme: Olav drar under opphaldet sitt hjå den 

russiske kongen og dronninga til Hellas, møter ein framståande biskop og ber om 

å la seg døypa. Han vert primsigna og deretter overtala til å dra attende til Russland 

for saman med biskopen å kristna konge og folk der (jf. Hagland 1996, s. 

8f.). Dette motivet eller dette innslaget er også teke med i OT (kap. 76). Som 

Vulchanov har vist, ser vi ei liknande utvikling av dette motivet i gamalslavisk 

litterær tradisjon, såleis i tradisjonen om korleis kong Boris I vart kristna. Dette 

saman med andre drag gir oss haldepunkt for å meina at det på Island har funnest 

litterær tradisjon som knytte Olav Tryggvasons kristningsverk til austkyrkjas domene 

– ein tradisjon som ut gjennom mellomalderen vart kyrkjepolitisk problematisk 

etter det endelege skismaet mellom austkyrkja og vestkyrkja i 1054, og ein 

tradisjon som det synest å ha vorte ideologisk viktig å undertrykkja i det meste av 

vår mellomalderlege historieskriving (sjå Hagland 1996, s. 4f.). 

Mot denne bakgrunnen, meiner eg, kan det vera naturleg å sjå forteljinga om 

Ragnvald og Sigrid i OT, der Sigrid liksom Olav i Russland får det for seg at ho 

skal taka ved den nye trua og dra ut av landet for å la seg døypa. Liksom Olav 

møter den greske biskopen, møter Sigrid her Olav, som i denne misjonssamanhengen 

og er biskop – biskop som får bod og oppmoding om å kristna nordmennene. 

Den klårt uttalte tilknytinga misjonskongen har til England i denne 

forteljinga er truleg heller ikkje uvesentleg. Det bind Olavs kristningsverk eintydig 

til vestkyrkjas sfære. I dette ligg Olav Tryggvasons store verk slik det er framstilt i 

OT – det hadde underforstått legitimitet i ønske og tildriv frå norsk hald om at 

kristningsverket skulle setjast i verk. Såleis kan òg innslaget om Sigrids dåp i OT 

sjåast som eit behov for å balansera opp dei austkyrkjelege assosiasjonane frå Odd 

Munks tekst eit hundreårs tid seinare enn denne vart til. 

Tåtten om Ragnvald inneheld elles andre bibelske motiv. Parallellen i det førkristne 

Noreg mellom Torolv Skjalg på ei side og Gyda med kong David og Batseba 

på hi er i så måte eit av fleire tydelege drag som synest å vera med og understreka 

det litterære og eksemplariske ved denne vesle teksten, snarare enn det historiske. 

80

Merknad 

Teksten i normalisert norrøn språkform er her gjeven ut med grunnlag i utgåvene 

til Gudbrandr Vigfusson og C. R. Unger (1860 ) og Ólafur Halldórsson (1958). 

Flatøybok-teksten er også kollasjonert med faksimilieutgåva av handskriftet med 

Flatøyboka 1930 (sjå litteraturlista). Kapittelnummerering er gjeven både i høve 

til handskriftet AM 61, fol. [kap. 146-151 + 156] og til Flatøyboka [243-249]. 

Følgjande ekstrateikn er nytta i utgåva her: 

‹ › = Ord innom hakeparentes finst i handskriftet AM 61. fol, men ikkje i Flatøyboka 

(sjå innleiing om utgåver og overlevering av teksten). 

Litteratur 

Flatøyboka 1930 = Flateyjarbók (Codex Flateyensis) Ms. No. 1005 fol. in the royal collection in 

The Royal Library of Copenhagen. Corpus Codicorum Islandicorum Medii Aevi, vol. I. 

Copenhagen MCMXXX. 

Gudbrandr Vigfusson og C. R. Unger 1860, Flateyjarbók – en Samling af norske Kongesagaer. 

Bd. I, Christiania. 

Hagland, Jan Ragnar 1996, The Christinaization of Norway and Possible Influences from 

the Eastern Churches. Paleobulgarica, vol XX, 3, s. 3-19. 

Hagland, Jan Ragnar 2000, Gerhard Schøning and Saga Literature. Old Norse Myth, Literature 

and Society. Proceedings of the 11th International Saga Conference. Sydney (Centre for 

Medieval Studies, University of Sydney), s. 109-118. 

KLNM = Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder. vol. I-XX. København 1956-78. 

Ólafur Halldórsson 1958, 1961 og 2000, Óláfs saga Tryggvasonar en mesta = Editiones 

Arnamagnæanæ. Ser. A. vols. 1–3, København. 

Páll Eggert Ólason 1948, Íslenzkar æviskrár. Bd. 1. Reykjavík. 

Rindal, Magnus (oms.) 1977, Soga om Olav Tryggvason. Norrøne bokverk 46. Oslo (Det 

Norske Samlaget). 

Vulchanov, Valentin 1996, Old Bulgarian Literary Tradition in Odd Munk Snorresson’s 

Saga about Olav Tryggvason. Paleobulgarica, vol XX, 3, s. 20-29. 

81

82 

Þáttr RÄgnvalds 

Normalisert av Jan Ragnar Hagland 

Capitulum 

[146] Maðr er nefndr Loðinn. Hann bjó í Ærvík ‹fyrir sunnan Stað›. Hann var 

auðigr ‹maðr› ok eingi ofrhugi í skapi. Kona hans hét Gyða. Hon var væn ok svarri 

mikill. Þau áttu .ij. sunu, hét annarr Úlfr en annarr RÄgnvaldr. Loðinn var vinr 

Þórolfs skjalgs, en þó var kona hans honum enn kærri. Var Þórolfr ‹skjalgr› optliga 

á veizlum ‹með Loðni› ok sat þar lÄngum. Jafnan var hann margtalaðr við húsfreyju 

Loðins ok lék þat orð á at hann mundi eigi dyggiliga launa honum góðar veizlur ok 

vingjafar. Svá bar til eitt sinn er Skjalgr var at veizlu í Ærvík, at menn hlupu inn í 

skálann fyrir dag ok sÄgðu Þórolfi at lopt var brent þat er Loðinn lá í ok hann sjalfr 

drepinn, en menn vissu eigi hverr þess verks var valdr. Þórolfr kvað hart leikit en 

ekki er getit þess at Þórolfr gæfi sér mikit um. HÄfðu margir grun mikinn á Þórolfi 

um verk þetta, því at mÄnnum þótti saman bera ok þarvist hans, en engir kvÄðu 

þat upp fyrir ríki Þórolfs í hávaða. Þórolfr bauð sik til umsjár með Gyðu. Hon játti 

því ok hafði hann hana heim með sér en kastaði þar sinni eign á lendur ok lausafé. 

Sunu Loðins vildi hann þjá undir þrældóm. Lét RÄgnvaldr þjásk, en Úlfr eigi, því 

var hann seldr mannsali til fjár langt ór landi, ok kemr hann eigi við þessa sÄgu. 

RÄgnvaldr þroskaðisk skjótt ok var hann maðr mikill ok sterkr ok óvænn í ásjánu. 

Hann aflaði brátt á mikilli vinnu ok var hagr vel. Þórolfr hafði hann í þrælatÄlu, en 

er hann var roskinn at aldri, þá setti Þórolfr hann yfir aðra ‹mansals›menn at 

stjórna ‹þeim ok halda› til vinnu. Einn tíma mælti RÄgnvaldr til Þórolfs: «Una munda 

ek með þér ef þú fengir mér konu þá er mér gætisk at.» Hann svaraði: «Þar þykki 

mér vænt um því at kona heitir Sigríðr at ek mun til láta. Hon er dóttir eins lítils 

bónda er hér býr skamt á brott. Er þér sá kostr fullgóðr ok vil ek hafa hollostu þína 

þar í mót. RÄgnvaldr sagði sik eigi honum ótrúliga þjónat hafa. Var nú þetta at 

ráðum gert at RÄgnvaldr fekk Sigríðar. Hon var væn ok vel at sér. Þau gátu brátt 

sun ok nefndu hann Gunnarr. Hann var snemma mikill ‹vexti› ok vænligr at sjá. 

Þórolfr skjalgr tók sveininn ‹frá þeim› ok elskaði sem hann væri hans sun. Svá liðu

fram .iij. vetr. Þórolfr ‹skjalgr› fór hvert sumar í hernað ok setti RÄgnvald heima 

ræðismann fyrir bú sitt, en hann sat um kyrt á vetrum ok hafði han mart manna 

jafnan með sér. Þá er sveinninn Gunnarr, ‹sunr RÄgnvalds›, var þrévetr, á því ári 

bjósk Þórolfr at fara í víking sem hann var vanr. En áðr hann fÏri heiman, kom 

hann at máli við RÄngvald ok sagði svá: «Vinnu etla ek at láta ‹hér› framflytja í 

sumar meiri en vandi er til, því at ek vil láta gera mér mikinn drykkjuskála ok vanda 

sem mest. Skaltu vera forsjámaðr þessa starfa með Äðrum þrælum ok fá smiði til, 

því at þú ert umsýslumaðr mikill ok hagr vel. ÞÏtti mér þá vel sýslat ef ek mætti 

þar í veita í haust vinum mínum ok fagna svá heimkomu minni.» RÄgnvaldr játtaði 

þessu. Ferr Þórolfr í hernað, en RÄgnvaldr býrr til skálasmíðarinnar ok fær til .ij. 

hina hÄgustu smiði vindverska at ætt, gerir ok kosti góða því at hann skorti eigi 

peninga, þó lagði RÄgnvaldr við þá mikla vináttu. Gekk skálasmíðin ‹fram› bæði 

vel ok skjótt. RÄgnvaldr lét hirða vanliga alla spánu ok Äll afhÄgg, ok hafði hann 

forsÄgn alla á þessi smíð. En er skálinn var algerr ok skot umhverfis, þá lét hann 

þræla flytja heim eldivið mikinn ok hlaða kostu jafnháva vegginum Ällum megin um 

skálann. Var þetta alt unnit áðr Þórolfr kÏmi heim um haustit. En er hann kom 

heim, leit hann á smíðit ok lét vel yfir. Hann spurði RÄgnvald hví hann hefði látit 

heim fÏra svá stóran viðkost. Hann svarar: «Því at ‹mér leiðisk at› jafnan á vetrum 

er kveinat ‹hér› um eldiviðar fæð því at mikils þarf við. En í annan stað vilda ek 

eigi at sól rífi í sundr nýja timbrveggi eða lítt brædda. Þórolfr gaf sér um þetta ekki 

meira, lét hann síðan búa veizlu ríkuliga í skálanum ok bauð til vinum sínum. Drykkr 

var hinn styrkasti ok veitt af kappi. Hafði RÄgnvaldr ‹þar fyrir Änn› hina mestu 

‹ok› umhyggju at etla Äl til ok inn at bera. Skeinktu ok hinir vindversku smiðir. 

RÄgnvaldr eggjaði þó ‹til› at bera sem ákafast drykkinn, því at eigi skorti efni til. 

Sagði hann þat mestu varða hvert orð álegðisk um stórveizlur at í fyrstu yrði menn 

fulldruknir. Byrlararnir váru ok í ráðum með honum ok vissu hverju hann etlaði 

fram at fara. Þórolfr hafði lagt mikla elsku við sveininn Gunnar. Hafði hann látit 

gera honum rauðan skarlats kyrtil ok lét hann sitja hjá sér í Ändvegi. Nú drukku 

menn svá ákaft hinn fyrsta aptan at hverr lá sofinn í sínu rúmi. En er svá var komit, 

þá ‹var› RÄgnvaldr ‹enn› eigi íðjulauss, þó at eigi þyrfti Älit inn at bera; vissi þá 

hvat spænir þeir skylldi er hann hafði um sumarit safnat. Váru þeir hinir vindversku 

menn í starfi með honum ok báru mikinn við fyrir skáladyrnar, en alla spánu báru 

þeir at skálanum, slógu síðan eldi í alt saman ok viðkostu þá hina stóru ok því næst 

tók skálinn allr at loga. Gekk RÄgnvaldr þá inn ok greip sveininn Gunnar ór Ändvegi 

frá Þórolfi ok bar hann út sofanda til móður sinnar ok kvað betr at hann vaknaði 

seint «því at vér eigum heldr starfsamt», sagði hann. Hon kvað Ïrit um þat. Þeir 

menn er í skálanum váru, váru svá druknir at þeir vÄknuðu eigi fyrr en loginn lék 

83

um þá. Brann þar skálinn ok allir þeir er inni váru. RÄgnvaldr sló ok eldi í þrælahúsit 

ok brendi þat folk er þar var inni. Síðan fóru þau til strandar ok fengu sér þar skip 

ok reru út á fjÄrðinn. Þá vaknaði sveininn Gunnarr ok sá loga ok reyk á landit. 

Hann mælti: «Nú bregðr undrum vit, em ek hér kominn en litlu áðr sofnaða ek í 

Ändvegi hjá fostra mínum ok muntu hinn illi RÄgnvaldr valda þessum mikla skaða 

er eldrinn gerir er ek sé heim til bÏjarins. Vilda ek miklu heldr þar vera hjá Þórolfi 

fostra mínum en hér hjá þér, því at eigi muntu vel við mik gera er þú gerðir illa við 

hann. RÄgnvaldr bað vitleysing þann þegja. Þau hÄfðu fé mikit í borðbúnaði ok 

brendu silfri er hinir vindversku menn hÄfðu út borit meðan RÄgnvaldr bjó ‹til› 

brennurnar. Þeim fórsk eigi alt hit greiðasta. Hvelfði skipinu undir þeim fyrir sunnan 

Staði, týndisk þar hinir vindversku menn ok allir þeir er á váru skipinu, en RÄgnvaldr 

gat borgit konu sinni ok syni ok flytti hann þau til bÏjar í Ærvík. Þórolfr skjalgr 

hafði sett fyrir eignir þær er þar váru lítils háttar menn, rak RÄgnvaldr þá í brott ok 

settisk þar í bú. Urðu frændr hans því fegnir er hann hafði tekit þar fé ok fÄðurleifð 

sína. RÄgnvaldr ‹sagði› svá er hann kom norðr í Ærvík, at Þórolfr skjalgr hefði 

hann gert frjalsan ok gefit honum aptr eignir sínar fyrir langa ok trúliga þjónustu. 

Þótti mÄnnum sú sÄgn trúanlig. Brenna Þórolfs spurðisk víða, en engi maðr þóttisk 

vita hverr at valda mundi. Var ok eigi mjÄk eptir leitat, því at Erlingr sunr hans var 

barn at aldri, en Þórolfr hafði verit maðr ódæll ok ágjarn ok hafði ekki vinsældir af 

alþýðu, ok flestir hans vinir hÄfðu brunnit með honum. Þá er RÄgnvaldr hafði litla 

hríð heima verit í Ærvík, tók hann sun sinn Gunnar ok fór til sjóvar, fekk sér einn 

lítinn bát; síðan tók hann annat skip meira ok flutti bátinn á sjó út, langt frá landi. 

Síðan tók hann sveininn ok batt við innviðu í hinu litla skipinu ok let reka hvert er 

vildi. En RÄgnvaldr fór til lands. Sigríðr spurði at um ferð hans eða hvat er hann 

hefði gert af barninu. Hann svarar kvezt ekki mundu til segja annat en eigi mundi 

sveininn segja hverr Skjalg hefði inni brent. Sat RÄgnvaldr síðan í búi sínu ok þótti 

mikill maðr. En frá sveininum er þat ‹at › segja at bátinn rak undir honum fyrir vindi 

ok straumi norðr með landi ok reiddi um síðir at eyju einni. RÄgnvaldr hafði svá um 

búit þó at hann hefði bundit hann við innviðu í skipinu, svá at hann mátti eigi leysa 

sik, en þó váru lausar hendr hans ok mátti hann taka til fÏðu þeirrar er faðir hans 

hafði etlat honum at hann mætti lifa við. Fyrir ey þeirri er bátinn rak at, réð einn 

blótmaðr. Var þar mikit hof ok eignat Þór. Þessi maðr fann rekann ok þótti undarliga 

umbúit, leysti hann sveinninn ok leitaði orða við hann, en hann þagði við. Bóndi tók 

barnit ‹upp› ok bar heim til konu sinnar. Þeim sýndisk sveinn þessi fríðr ok eiguligr, 

en þau váru barnlaus. Þau leitaðu eptir ef hann kynni nÄkkut ‹at› mæla. Fengu þau 

ekki orð af honum. Bóndi sagði fundinn nágrÄnnum sínum ok frétta eptir hvárt 

nÄkkurr maðr vissi um barn þetta, hvaðan þat var at komit, ok kunni þat engi at 

84

segja. Þá mælti bóndi: «Hvat mun annat þá en ek fÏða upp, með því at engi maðr 

kannask við svein þenna ok kalla ek minn sun, en nafn skal hann taka af lit kyrtilsins 

ok heita Rauðr.» Óx hann upp ok var bæði mikill maðr ok skÄruligr. Unni fostri 

hans honum mikit svá at hann gaf honum alla eign sína eptir sinn dag. Blótmaðr 

þessi varð ekki gamall. Þá tók Rauðr þar við Ällum eignum ok Ällum fjárforráðum. 

Gerðisk Rauðr þá hinn mesti blótmaðr, ok svá er sagt at hann magnaði með miklum 

blótskap líkneski Þórs er þar var í hofinu, svá at fjandinn mælti við hann ór 

skurðgoðinu ok hrÏrði þat svá at þat sýndisk ganga með honum úti um dÄgum, ok 

leiddi Rauðr Þór optliga úti um eyna. 

Her hittir Sigríðr Ólaf konung ok tekr skírn 

[147/244] Nú er at segja frá Sigríði, konu RÄgnvalds. Hon kom einn tíma at máli 

við bónda sinn ok sagði svá: «Vit hÄfum lengi saman búit með ást ok yndi. En nú 

etla ek at bregða okkrum samvistum, því at ek hygg at okkr dugi eigi svá búit. Ek 

hefi verit í samþýkki ok vitorði með þér um þau stórvirki sem þú hefir unnit með 

svá mikilli huldu sem þér er kunnigt, því at þat er reynt at engi maðr heldr ‹fullkomliga› 

sínum þrifum til allsendis, þó at hann myrði einn mann. En þessir stórhlutir er 

vit hÄfum í hjarta, eru miklu meiri háttar en eins mannz morð. Nú hefi ek heyrt at 

víða um heiminn sé haldinn annarr siðr en vér hÄfum, ok þeir sem þann sið hafa, 

taka nafn af þeim guði er þeir trúa á er heita Hvítakristr, ok því heita þeir kristnir 

menn. Er ok sagt at Hvítakristr sé svá miskunnsamr at engi maðr hafi svá illt gert 

áðr, at eigi gefisk honum upp þegar er hann vill kristinn vera eða halda hans trú. Ek 

hefi ok frétt at sá maðr er samlendr ok ferr víða um land at boða þenna átrúnað. 

Hann heitir Óláfr ok er Tryggvasunr Óláfssunar. Nú etla ek ok hans at leita, ok ef 

ek prófa þetta alt satt vera sem mér er af sagt, þá skal ek taka trú þá sem hann 

boðar. Ok má vera at þá hlýði en nú eigi svá buit sem komit er okkru máli.» 

RÄgnvaldr svarar: «Þú munt þér ráða, en kyrr mun ek vera ok óbreytt mundi 

okkrum ráðahag ef ek réða». Því næst fór Sigríðr ór landi með kaupmÄnnum ok 

sigldu til Englands. Fann Sigríðr Óláf konung fyrir vestan haf, en er hon náði at tala 

við konung, sagði hon svá: «Því em ek hér komin at ek hefi spurt at þú býðr annan 

sið en menn hafa í Noregi. Nú vil ek láta skírask ok hafa ‹síðan› ok halda þá trú er 

þú kennir.» Konungr svarar: «Þú ferr með góðu erendi, ok ganga svá fáir með 

kristnina, ok vil ek láta gjarna þetta embætti veita þér.» Var Sigríðr þá skírð. Síðan 

mælti Sigríðr til konungs: «Ef yðr þykkir mér þetta vel hafa farit, þá mun hér koma 

at því sem mælt er, at æ sér gjÄf til gjalda. Þú munt koma til Noregs ok boða þar 

rétta trú. Vænti ek at meira megi gæfa þín með guðs miskunn en ilska ok mótgangr 

85

landsmanna. En ek vil þér kunnigt gera at maðr heitir RÄgnvaldr, ríkr ok auðigr. 

Hann býr í Ærvík fyrir sunnan Stað í Noregi. RÄgnvaldr er bóndi minn. Nú er þat 

bÏn mín, konungr, er þú kemr til Noregs, at þenna mann lokkið þér með linleik ok 

gjÄfum ok fÄgrum fortÄlum til sannrar trúar, því at heldr mun hann ganga fyrir 

blíðu en harðyrðum. Annarr maðr heitir Rauðr er ræðr fyrir ey einni norðr þar. Er 

mér ókunnigt», segir hon, «hverr vandi mér er ‹á› við hann. Báðir eru þeir miklir 

menn ok eigi óskapligir um mart, ok mætti þat verða yðr munr, konungr, at þeir 

væri þér heldr sinnaðir en í móti.» Síðan sagði hon konungi inniliga Äll skipti þeirra 

Þórolfs ok RÄgnvalds ok svá um aðra ríkismanna skipan hver þá var í Noregi. 

Sigríðr gaf Óláfi konungi góðar gjafir áðr þau skildu, því at hon hafði haft með sér 

af Noregi mikit fé. Fór hon eptir þat út í heim ok endi þar líf sitt með miklum 

góðleik, en Óláfr konungr fór litlu síðarr til Noregs sem fyrr var ritat. 

Viðtal konungs ok bónda 

[148/245] Nú er þat til at taka sem fyrr var frá horfit, at Óláfr konungr stefndi liði 

sínu til Gulaþings, því at bÏndr hÄfðu sent honum þau orð at þeir vildu þar svara 

málum hans. En er hvárirtveggja kómu til þingsins, þá átti konungr fyrst tal við 

hÄfðingja. Bar konungr fyrir þá sín erendi ok bauð þeim sem Äðrum mÄnnum at 

taka við kristni. Þá svarar sá þeirra er einna var ríkastr: «Talat hÄfum vér frændr 

þetta mál ok samit vár á millum at með því, konungr, er þú vill pynda oss til slíkra 

hluta ok brjóta lÄg vár ok þrøngva oss undir þik með nÄkkurri nauðgan, þá munum 

vér í móti standa með Ällu afli ok fá þeir þá sigr sem auðit má verða. En ef þú, 

konungr, vilt leggja til vár frænda nÄkkura farsælliga hluti, þá máttu þat svá vel 

gera at vér munum allir veita þér trúlynda þjónostu.» Konungr svarar: «Hvat vilið 

þér af mér þiggja til þess at vár sætt ‹ok› samþykki verði sem bezt?» Þá svarar 

hÄfðinginn: «Þat er hit fyrsta ef þú vilt gipta Ástríði, systur þína, ‹dóttur Tryggva 

konungs›, Erlingi Skjalgssyni, frænda várum. Hann kÄllum vér nú vænstan mann 

allra ungra manna í Noregi.» Konungr svarar: «Líkligt þykki mér at þat gjaforð sé 

gott ok sÏmiligt, því at Erlingr er auðigr ok vel ættaðr ok hinn fríðasti sýnum, en þó 

á Ástríðr svÄr þessa máls. Nú mun ek leita við hana hversu henni er um gefit, því 

at flest mun ek til vinna at guðs kristni fái framgang þat er ek má auðveldliga veita 

af sjalfs míns valdi.» Síðan rÏddi konungr við Ástríði þetta mál ‹við systur sína› ef 

hon villdi giptask Erlingi at hans ráði. Hon svarar: «Lítt nýt ek þess», sagði hon, «at 

ek em konungs dóttir ok konungs systir samborin í báðar ættir, ef mik skal gipta 

ótígnum manni. Mun ek enn ‹heldr› bíða nÄkkura vetr annars gjaforðs.» Skilðu 

þau svá sína rÏðu. Gekk Ástríðr brott. Konungr lét þá taka einn hauk er Ástríðr 

86

átti ok lét plokka af ‹allan› fjaðrirnar ok sendi henni síðan. Þá mælti Ástríðr: 

«Reiðr er bróðir minn nú.» Stóð hon þá upp ok gekk til fundar við hann. Konungr 

fagnar henni vel. Hon sagði þá at konungr skal sjá fyrir hennar ráði, slíkt er hann 

vil. Konungr svarar: «Þat hugða ek», sagði hann, «at ek munda hafa vald til at gera 

þann tíginn mann sem ek vil hér í landi.» Síðan var Erlingr skírðr með frændum 

sínum. Eptir þat var talat um bonorð Erlings ok Ástríðar. Lauk svá at Ástríðr var 

fÄstnuð Erlingi. Síðan lét Óláfr konungr setja þing ok bauð bóndum kristni ok var 

þá Erlingr forgangsmaðr at flytja þetta ‹konungs› erendi ok þar með allir frændr 

hans. Játti því þá allr lýðr því at engir váru hÄfðingjar til mótmælga. ‹Var sú veizla 

allfjÄlmenn.› Var þá skírt alt folk ok kristnat. Litlu síðarr gerði Erlingr Skjalgssunr 

brúðlaup til Ástríðar. Þar var Óláfr konungr ok bauð at gefa Erlingi jarls nafn ok 

mikit ríki. Erlingr svarar: «Hersar hafa verit ‹fyrri› frændr mínir, vil ek ekki bera 

hærra nafn en þeir. En þat vil ek þiggja, konungr, at þér látið mik vera mestan 

mann með því nafni hér í landi.» Konungr játtaði honum því, ok at skilnaði veitti 

konungr Erlingi mági sínum norðan frá Sognsæ ok alt austr til Liðandisnes með 

þeim hætti sem Haraldr hárfagri veitti sunum sínum. Fór konungr þá ‹enn› norðr 

með landi at veizlum ok boðaði guðs erendi hvar sem hann kom. 

Konungr var í Ærvík ok fangaði RÄgnvald 

[149/246] Óláfr konungr var á veizlu skamt frá Ærvík. Hugsaði konungr þá hvat 

Sigríðr hafði sagt honum fyrir vestan haf af RÄgnvaldi bónda sínum sem fyrr er 

getit. Sendi konungr þá menn til RÄgnvalds ok bað hann koma á sinn fund. Sendimenn 

hittu RÄgnvald ok báru upp konungs orð. RÄgnvaldr svarar: «Vel komnir 

skuluð þér hér vera. Gangið inn til drykkju ok sitið hér meðan yðr þykkir gott. En 

eigi veit ek vánir míns erendis á konungs fund ef þér vitið eigi.» Konungs menn 

fóru aptr ok sÄgðu honum greiniliga svÄr hans. Konungr mælti: «Þá skal ek eiga 

við hann erendi ef hann á ekki við mik. Skal ek þar koma við fjÄlda mannz.» 

RÄgnvaldr bóndi spurði at konungr mundi þar koma. Sendi hann alla menn brott af 

bÏnum, en er konungr var kominn nær bÏnum með lið sitt, sá þeir einn mann úti. 

Konungr spurði hverr sá mundi vera. Honum var sagt at þat var RÄgnvaldr bóndi. 

Konungr mælti: «Mikill maðr ok hamingjusamligr.» RÄgnvaldr gekk einn í móti 

konungi ok fagnaði honum. Konungr tók því vel. Síðan mælti konungr: «Þat er mitt 

erendi til þín, RÄgnvaldr, sem til allra manna hér í landi, at ek vil at þú trúir á einn 

allsvalda guð fÄður ok sun ok helgan anda, skapara himins ok jarðar ok allra hluta 

sýniligra ok ósýniligra. Með þessari trú skaltu neita djÄfli ok Ällum hans vilja ok 

vélum ok skurðgoða villu ok þeirra trúnaði. Síðan skaltu sem hverr annarra sá er 

87

sálunni vill hjalpa ok eignask eilíft líf, taka skírn í nafni heilagrar þrenningar með 

sannre iðran ok játningu synda þinna. En sá guð er þú skalt trúa á, er svá máttugr 

ok mildr at miskunna, at hann þværr af mÄnnum í skírninni allar syndir. Aldri hefir 

hann svá illt gert ef hann gengr til skriptar fyrir kennimÄnnum ok segir til glÏpa 

sinna með sannre iðran.» En er konungr hætti sinni rÏðu, þá svarar RÄgnvaldr: 

«Lengi hefir mér ‹nú› létt gengit með mína trú, en allvel líkar mér þín boð útan einn 

hlut er þú segir at til skripta skal ganga ok segja svá at hafna skal skurðgoða 

átrúnaði, því at miklu fleira hefir yfir mik liðit en ek muni alt segja. Ok því vil ek 

ekki við þinni trú taka, en i engan stað skal ek letja at aðrir menn taki við kristni.» 

Lét konungr þá taka RÄgnvald hÄndum ok hafði hann í sinni geymslu. 

Capitulum 

[150/247] Hit sama sumar stefndi Óláfr konungr .iiij. fylkna þing norðr á Staði á 

Dragsheiði. Skylldu þar koma sygnir ok firðir, sunnmÏrir ok raumdÏlir. Óláfr konungr 

sótti til þings þess með allmikit fjÄlmenni er hann hafði haft austan ór landi ok svá 

þat lið er komit hafði til hans ór Rogalandi ok HÄrðalandi. BÏndr sóttu til þings 

sem ákveðit var. En er konungr kom með lið sitt, þá boðaði hann þar trú sem 

annnarsstaðar. En fyrir því at honum þótti bÏndr eigi sjótt láta við sínu erendi, þá 

bauð hann ‹þeim at lyktum› at þeir skyldu eiga við hann orrostu, en at Äðrum kosti 

láta skírask ok taka rétta trú. En með því at konungr hafði styrk mikinn fjÄlmennis, 

þá sá bÏndr at þeir hÄfðu eigi afla til at berjask við konung. Var þat ráð upp tekit 

um síðir at alt þat folk kristnaðisk ok tók helga skírn. Eptir þat fór konungr til 

eyjarinnar Selju ok fann þar líkama hinnar sælu Sunnifu ok aðra helgadóma þeirrar 

sælu sveitar er henni hafði fylgt, svá sem fyrr er ritat. Síðan fór konungr á NorðmÏri 

með liði sínu ok kristnaði þat fylki. 

Óláfr konungr kom til Rauðs 

[151/248] Því næst sigldi Óláfr konungr inn á Hlaðir ok lét brjóta ofan hofit ok taka 

brott fé alt þat er þar var, ok alt skraut af goðunum. Hann tók gullhring ‹mikinn› ór 

hofshurðunni er Hákon jarl hafði gera látit. Eptir þat lét hann brenna alt saman, 

hofit ok goðin. En er bÏndr verða þessa varir, láta þeir fara herÄr um Äll hinu 

næstu ríki ok stefna liði út ok etla at fara at Óláfi konungi með her. Konungr helt þá 

út eptir firði. Hann stefndi norðr með landi ok etlaði at fara norðr á Hálogaland ok 

kristna þar. En er konungr kom norðr fyrir Naumudal, þá etlaði hann til Rauðseyjar. 

Þann morgin gekk Rauðr til hofs sem hann var vanr. Þórr var þá heldr hryggiligr ok 

88

veitti Rauð engi andsvÄr þó at hann leitaði orða við hann. Rauð þótti þat mjÄk 

undarligt ok leitaði marga vega at fá orð af honum ok spurði hví þetta sætti. Þórr 

svarar um síðir ok heldr mÏðiliga ok sagði at hann gerði þetta eigi fyrir sakleysi – 

«því at mér er», sagði hann, «mjÄk þrÄngt í kvámu þeirra manna er hingat etla til 

eyjarinnar, ok mjÄk er mér óþokkat til þeirra.» Rauð spurði hverir þeir menn væri. 

Þórr sagði at þat var Óláfr Tryggvasunr ok lið hans. Rauðr mælti: «Þeyttu í móti 

þeim skeggbrodda þína ok stÄndum í móti þeim knáliga.» Þórr kvað þat fyrir litit 

koma mundu, ok þó gengu þeir út ok blés Þórr fast í kampana ok þeytti skeggraustina. 

Kom þá þegar andviðri í móti konungi svá styrkt at ekki mátti við gera ok lét 

konungr síga aptr til sÄmu hafnar sem hann hafði áðr verit, ok fór svá nÄkkurum 

sinnum. En kostgæfði konungr þess at meirr at fara til eyjarinnar, ok um síðir varð 

ríkari hans góðvili með guðs krapti en sá fjandi er í móti stóð. Rauðr kom enn til 

hofsins ok var Þórr mjÄk ófrýnligr ok i hÄrðum hug. Rauðr spurði hví sætti. Þórr 

sagði at þar var konungr kominn í eyna. Rauðr mælti: «Vit skulum þá standa í móti 

þeim með Ällu afli en gefask ekki upp þegar.» Þórr kvað þeim þat lítit mundu gera. 

Sendi konungr þá orð Rauð at hann kÏmi á hans fund. Rauðr svarar seinliga «ok 

mun ek ekki koma á hans fund því at mér er ekki þokki á kvámu hans, en þó miklu 

minni þokki Þór guði mínum, hinum máttuga.» Konungr sótti þá til Rauðs ok kallaði 

‹þar› saman alt folk þat er er í eyjunni var. Síðan boðaði konungr Rauð ok Ällum 

þeim er þar váru samankomnir guðs orð með mjúklæti ok linleik en engum 

harðyrðum ok kostgæfði at leiða Rauð á rétta trú sem annat folk. Konungr mælti: 

«Þat er erendi mitt ‹hingat› til eyjar þessarar sem annarsstaðar at leiða þik, Rauðr, 

ok allan þenna lýð af þeim villustigum er þér hafið allz of lengi gengit eptir fjandans 

teygingum ok vísa yðr á þá hinu greiðu gÄtu er alla leiðir til eilífs fagnaðar þá er 

hana fram ganga með réttri rás guðligra boðorða. En þat er at trúa á sannan guð 

fÄður ok sun ok helgan anda ok láta skírask í hans nafni, gera síðan með góðfýsi 

hans vilja ok geyma hans blezaðra boðorða ok taka þar ‹í› Ämbun ef rétt er stundat 

eilífa sælu ok ríki með allsvalda guði. En sá er sannr guð ‹ok› allsvaldandi, sem 

hverr skynsamr má skilja, er skapat hefir himin ok jÄrð ok sjó, sól ok tungl ok alla 

skepnu af engu efni í upphafi ok síðan stýrir ok stjórnar sinni skepnu eptir sinni vild 

ok fÄgurligri skipan. Þat má eigi síðr skilja með at þat eru eigi guðar þó at svá 

kallisk er likneski eru ger eptir illum mÄnnum ok mega því síðr Äðrum hjalpa at þeir 

eru sjalfir blindir ok daufir, dumba ok dauðir ok mega hvergi ór stað hrÏrask útan 

þeir sé af mÄnnum bornir eða fjandinn hrÏri þau með sínu falsi ok sjónhverfingum 

til þess at hann megi því auðvelligar svíkja mannfolkit, ef svá sýnisk sem skurðgoðin 

megi þeim nÄkkut liðsinni veita til sinna glÏpa, þeirra er þeir vilja fram fara er á 

þau trúa. En þeir falsguðar hafa því síðr nÄkkurn mátt at sjalfir fjandrnir eru harðla 

89

veikir ok ‹ó›máttugir í móti krapti allsvaldanda guðs.» Rauðr svarar máli konungs: 

«Áheyriligt getr þú gert, konungr, tal þitt, en eigi er mér mikit um at láta þann 

átrúnað er ek hefi áðr haft ok fostri minn kendi mér. Ok eigi má þat mæla at guð 

várr Þórr er hér byggir í hofi váru, megi lítit því at hann segir fyrir óvorðna hluti, ok 

‹raun›øruggr verðr hann mér í allar þrautir, ok fyrir því mun ek ekki bregða okkru 

vinfengi meðan hann heldr trúlyndi við mik. En ekki mun ek meina Äðrum mÄnnum 

at halda þá trú sem hverjum sýnisk.» Konungr sagði: «Þat er ok líkast at þér einum 

geri ekki í móti at standa, ef allir aðrir vilja réttu ráði fylgja, ok spurt muntu hafa at 

ek hefi [opt menn frá æfi kvadda] 1 er eigi vildu hlýða mínum boðum eptir sjalfra 

þeirra hjÄlp ok nauðsýn. Rauð mælti: «Heldr nú við hót, ekki geng ek fyrir slíku. En 

þó alls er þú, konungr, ert svá þráhaldr á þínu máli hér um ok þú segir þinn guð 

allstyrkan ok mega hvetvetna er hann vill, þá mun hann vilja efla þik svá at þú 

megir miklu orka. En þú kallar Þór auðgætligan ok vanmeginn en ek vænti at þér 

mun at Äðru verða. Nú mun ek láta gera bál mikit, en þit Þórr gangið at sínu megin 

hvárr ok takisk þit í hendr ok mun sá ykkarr ‹sýnask› sigr hafa er annan dregr um 

eldinn. Etla ek at Þórr verði þér ‹heldr› handsterkr.» Konungr mælti: «Hverr maðr 

heyrði slikt ‹mælt›! Engi maðr dirfðisk fyrr at vísa djÄflum til þrautar við mik þar 

sem ek boða helga trú. En þó mun ek til þessa ráða treystandi á miskunn almáttigs 

guðs at fjandinn mun ekki mega í móti krapti Jesu Christi. En þó geng ek til þessa 

profs með þeim skildaga at hvárigum okkrum Þórs skal ‹Äðrum› hjalpa hvers sem 

við þarf ok engi maðr skal til fara með okkr at veita þeim er vanhluta verðr.» Var 

þá hlaðit mikit bál ok skotit í eldi. Þórr gekk at eldinum ok var þó tregr til. Tókusk 

þeir konungr í hendr ok sviptusk fast. Þórr lét fyrir gangask, drap hann fótum í 

eldstokkinn ok steyptisk fram á eldinn. Brennr han nú þar upp á lítilli stundu at 

Äsku, en konungr stakaði hvergi við. Óláfr konungr mælti: «Nú er Ällum mÄnnum 

auðsýnt at þeir hafa illan átrúnað er treyskask Þór, þar sem hann mátti eigi sjÄlfum 

sér hjalpa við bruna.» Rauðr svarar: «Reynt er þetta nú, konungr, at þú berr sigr af 

ykkrum viðskiptum, ok aldri skal ek á hann trúa síðan, en þó ferr fjarri at ek láti 

skírask at sinni.» Konungr lét þá handtaka Rauð ok hafði hann ‹með sér› í varðhaldi. 

En þó vissi hvárgi þeirra RÄgnvalds til annars, en alt annat folk í eyjunni tók sanna 

trú ok helga skírn. Óláfr konungr spurði at Héleygir hÄfðu ‹her› úti ok etluðu at 

verja Óláfi konungi land, ef hann kÏmi norðr þangat. Váru þeir hÄfðingjar fyrir 

því liði Hárekr ór Þjóttu, Þórir hjÄrtr ‹ór Vágum ok› Eyvindr er kallaðr var kinnrífa. 

Sneri konungr þá liði sínu suðr til Þrándheims ok inn í fjÄrðinn því at hann frétti at 

þrÏndir hÄfðu dreift her þeim er þeir hÄfðu saman dregit þegar er konungr hafði 

farit út eptir firði ok frétt með vissu at hann etlar norðr á Hálogaland. 

90 

1 Variant innom [] i handskriftet AM 61, fol.: menn opt skjótliga kvadda frá erfðum þá

Konungr frjalsaði þá RÄgnvald ok Rauð 

[156/249] Óláfr konungr hafði þá Rauð ok RÄgnvald með sér í varðhaldi. Konungr 

gekk opt til tals við RÄgnvald, því at honum virðisk hans orðalag mart skynsamligt. 

Þat var einn dag er þeir tÄluðu at konungr spurði ef hann vissi nÄkkut til hverr 

valda mundi brennurnar Þórolfs skjalgs á Jaðri. RÄgnvaldr svarar: «Hví mun ek 

þat vita? Ek var lengi með Þórolfi á Jaðri, ok var hann heill ok kátr áðr ek fór 

þaðan, en litlu síðarr var mér sÄgð brennan ok lát hans. En ávalt er þess er getit 

kemr mér í hug Rauðr í Rauðsey.» Ekki fekk konungr af honum meira þar um. 

Síðan hitti konungr Rauð ok frétti ‹eptir› ef hann vissi hverr Þórolf skjalg hefði inni 

brent. Rauðr svarar: «Þat veit ek eigi, en RÄgnvaldr í Ærvík kemr mér jafnan í hug 

er þar er um talat.» Konungr mælti: «Viltu láta skírask?» Rauðr svarar: «Eigi skal 

þat fyrr en ek veit hvat RÄgnvaldr gerir at, en eigi er þat fyrir því illa er mér við 

hann.» Konungr lét þá leiða þá báða saman ok spurði þá enn at hinum sÄmum 

tiðindum. RÄgnvaldr svarar: «Slíkt má ek af segja, konungr, sem ek sagða í fyrstu, 

er þú spurðir eptir.» Konungr mælti: «Sé ek þat at hvárrtveggi ykkarr mun vera 

haldinorðr. Nú með því at þit vilið eigi segja mér, þá skal ek segja ykkr þar nÄkkut 

af.» Hóf hann þá upp ok sagði alt til endaskipti þeirra Þórolfs ok RÄgnvalds. «Nú 

hefir mér svá flutt Sigríðr, kona þín, RÄgnvaldr, ok er þess ván at þit njótið hennar, 

bæði nú ok síðarr. Ok ekki mun ek þetta svá mjÄk refsa sem margir munu etla, eða 

efni standa til ef þit takið rétta trú ok helga skírn ok gerisk fullkomnir várir vinir.» 

Þá svarar RÄgnvaldr: «Mikill er gipt þín, konungr, ok góðvili hans munum vér eilífliga 

njóta ok allir þeir er þér hlýðnask.» Gekk RÄgnvaldr þá við verkinu ok Ällum 

atburðum þeim sem konungr hafði sagt. Játtuðu þeir Rauðr þá báðir at hafa ok 

halda þann sið sem hann boðaði. Váru þeir síðan skírðir ok tók konungr þá í sína 

vináttu. Reiknuðusk þeir þá við um frændsemi ok gekk RÄgnvaldr við faðerni 

Rauðs. Fór hvárr þeirra heim til sinna eigna með leyfi ok ráði konungs. Heldu þeir 

vel trú sína ok vináttu við konung meðan hann var í Noregi, en ekki er þess getit at 

þeir gyldi fé frændum Þórolfs skjalgs fyrir brennuna. 

91

DEL IV 

ÅSLAUG OMUNDSEN 

SAGATIDA PÅ LATIN 

Då Tormod Torfæus var 24 år, vart han for fyrste gong tilsett ved hoffet i København 

for å omsetja sagatekstar til latin, si tids internasjonale språk. Mange år 

seinare, i 1682, tok han på seg den krevjande oppgåva det var å formidla den 

norrøne historia til Noreg på latin. Norrønt og latin er ikkje berre to ulike språkgrupper. 

Dei to språka er og knytte til forskjellige kulturelle område. Latin er nok 

det gunstigaste språket for å skildra tilhøva i Roma, i den kristne kyrkja, og i det 

danna Europa på 1700-talet. Det å bruka latin for å skildra sagatida, må ha vore 

ei stor utfordring for dei som forsøkte det, òg for Torfæus. Kva heiter til dømes 

«viking» på latin? I noregshistoria har Torfæus brukt ordet pirat, pirata. Eit vikingetokt 

kallar han såleis «piratverksemd», piraticæ studium. Og kongshalla til Olav 

Tryggvason i Nidaros kallar han regium palatium, eit kongeleg palass. 

Omsetjingar mellom språka latin og norrønt er ei stor filologisk utfordring. Som 

ei hjelp til oss har Torfæus sett små norrønt-latinske ordlister bakerst i kvar av dei 

fire bøkene i noregshistoria, for å visa korleis han har omsett ulike norrøne omgrep 

til latin. I tilknytning til stadnamn og personnamn får vi både i pose i sekk. Her 

oppgjev han som oftast dei norrøne namna med ei forklarande omsetjing til latin, 

som til dømes Raudum seu Rufum appellavit («Han kalla han Raud.» Rufus tyder 

og raud, på latin) eller Eyvindus, cognomine Kinnrifa, seu lacerata gena. (Øyvind, 

med tilnamnet Kinnriva, eller «med opprive kinn»). 

I eit omfattande forord har Torfæus presentert kjeldene sine, til dømes Snorre, 

eller Flatøyboka som den norrøne tåtten i denne boka er henta frå. Andre kjelder 

kan vera på latin, eller vera samtidige historikarar. Han nøyer seg ikkje berre med 

å omsetja og setja saman dei norrøne kjeldene til ei samanhangande historie, men 

er til stades i verket med si eiga stemme, set kjeldene opp mot einannan, og 

diskuterer ulike tolkingar hjå dei samtidige historikarane. I omsetjinga av Torfæus’ 

historieverk får vi difor ikkje ubegrensa hjelp av dei norrøne kjeldene, men som så 

mange har oppdaga opp gjennom historia, er all latin lettare å lesa når vi har ei 

aning om kva som står i teksten. Slik kan vi letta og kvalitetssikra arbeidet med å 

omsetje Torfæus sin latin til norsk. Ei omsetjing av Historia rerum Norvegicarum vil 

innebera eit stort løft for det filologiske miljøet i Noreg. 

93

94 

CAP. IX 

THOROLFI SKIALGI GENUS, POTENTIA 

FLAGITIA ET EXITUS EXPONUNTUR, ROGNVALDI 

DE ÆRUVIKA DOLI ET ULTIO, UXORIS EJUS PÆNITENTIA, 

DIVORTIUM, PEREGRINATIO, CONVERSATIO CUM REGE 

OLAFO, ET CONVERSIO AD FIDEM, PIUSQVE 

EXITUS. 

Pater Erlingi Thorolfus, cognomento Skialgus, patrem habuit Augmundum, avum 

Ketillem Horda-Karium, virum celebrem; matris Skialgi nomen non extat, avum 

tamen maternum Girderem Origines Islandiæ nominant. Hunc vir qvidam natione 

Svecus, nomine Thormodus Ramnius, Haraldi piratæ filius, occidit, ideoqve a 

Rege Biorno de Colle (posteriore) proscriptus solum vertit, inqve Islandiam 

migravit, tractum Siglufiordum in boreali qvadrante universum occupavit, 

prædiumqve Siglunesiam incoluit, postea ob litem de terminis cum Olafo Beckio 

vicino suo septemdecim homines occidit, prius qvàm eam ita inter se componerent, 

ut parte controversa per vices pariter fruerentur. An vero avus Skialgi Girder etiam 

Svecus fuerit, compertum non habeo, licet in Svecia occisus videatur. Thorolfus 

certè Skialgus in Jadria, Stavangriæ oppido adjacenti provincia, prædium Solium 

inhabitavit, vir opulentus & injuriosus, numeroso servorum familiariumqve agmine 

formidabilis. Ejus amicitiam Lodinus, vir opibus qvàm animi viribus instructior, 

impensè coluit, qvi prædium Æruvikam prope Stadas incoluit, uxoris Gidæ, â 

formæ venustate qvam castitate commendatioris, maritus. Is sæpius Thorolfum 

(cum, ut videtur, agros possessionesqve suas visitaret) ad convivia invitare, longoqve 

tempore detinere solebat; unde familiaris consuetudo inter Thorolfum & Lodini 

uxorem exorta usuqve in dies crescens adversâ famâ hautqvaqvam caruit, fato Lodini 

etiam magis accensa, cum ædes, ubi acqvievit, Skialgo præsente subitò incensæ, 

unà cum eo conflagrarent, nec Skialgus ad tam tristem nuncium moveretur, 

suspectus inde cædis vel perpetratæ, vel mandatæ, sed potentior, qvàm ut reus agi 

posset, infamis tamen, maxime cum conjugem ejus & filios duos curationis specie 

domum secum cum bonis mobilibus duceret; mox agros, possessiones omnes & 

allodia, adeoqve omnem rem familiarem, proprietatis jure sibi vendicaret, filiosqve 

ejus duos Ulfum & Rognvaldum servitute premeret; cujus impatiens Ulfus extra 

patriam in servitutem vendebatur, nec deinceps de eo qvicqvam constat. Occultior 

Rognvaldus cum adolevit, viribus & statura magnus, sed deformis, fabrilibus 

artibus deditus, sedulò laboravit, lucrumqve domino haut contemnendum

contraxit; qvem licet in servorum numero Skialgus haberet, qvòd tamen industrius 

esset & æconomiæ peritus, aliis eum servis domesticisqve, non ut liberum vel 

manumissum, sed operarum inspectorem præsidemqve præposuit. Qvi cum 

conjugem ab eo sibi dari, posceret, pauperis rustici filiam, nomine Sigridem, sed 

formosam, ei dedit, id qvod illi magni muneris loco imputabat, majoremque 

industriam fidemqve eo nomine exegit. Ex illa Rognvaldus filium procreavit, qvem 

Gunnarem vocabat, puerum valde formosum, qvem Skialgus pariter ac proprium 

filium dilexit. Singulis æstatibus Skialgus piraticæ studio rem familiarem auxit, 

Rognvaldo domûs universæ curâ commissâ; per hyemes autem domi universam 

familiam sustentavit. Anno qvarto, ex qvo contubernium cum Sigride Rognvaldus 

contraxit, iterum ad latrocinandum profecturus Skialgus, Rognvaldo mandavit, 

ut eadem æstate novum idqve vastissimum triclinium, convivis amicisqve post 

reditum magnifice excipiendis idoneum, qvám curatissimè exstrueret, fabrosqve 

sibi provideret, interqve servos contubernales suos operas partiretur. Qvi haut 

secus ac jussus erat materiam ad ædificium qvàm exqvisitissime conqvisivit, 

architectosqve duos Vandalos, utrosqve peritissimos, magno pretio conduxit, 

liberaliterqve habuit, nihil enim ad usus etiam supervacaneos defuit; initaqve cum 

iis arctiore amicitiâ, ædificium citò perfecit, segmenta autem omnia diligenter 

asservavit. Perfecto ædificio, strues lignorum servos convehere jussit, iis omnes 

parietes novæ domus undiqve sepsit, altitudinemqve eorum exæqvavit. 

Autumno redux Skialgus cum omnia approbaret, tantùm qvæsivit, cui usui 

tot lignorum strues congesserit? in alimenta hybernorum focorum, respondit, qvæ 

sine intermissione focarias â se, non sine magno tædio & molestia, poscere soleant; 

consultum etiam voluisse novis parietibus, piceque novitèr, sed parce, intinctis, ne Solis 

æstu rumperentur. Convivis demum ad definitum tempus confluentibus, inqve 

novum ædificium introductis, potionem fortissimam Rognvaldus, utpote 

famulantium ministerio præfectus, obtulit. Architecti etiam ad inferenda potulenta 

cum plurimis aliis adhibebantur; qvos Rognvaldus sedulò hortatus est, ut summa 

alacritate primo vespere omnibus vina ministrarent, a principiis enim famam 

totamqve convivii commendationem celebritatemqve dependere. Architecti cum 

pluribus aliis etiam domesticis, omnium consiliorum ejus participes magno studio 

convivas ad potandum allicientes, non prius desistebant, qvàm ii domesticiqve 

omnes somno vinoqve sepulti, per suas qvisqve sedes strati, ipse etiam Skialgus, 

tenens gremio puerum Rognvaldi filium, qvem veste pulcherrima induebat, jacerent. 

Tum vero Rognvaldus & architecti argenteæ suppellectilis excusæqve monetæ 

magnam vim ad navigium deferentes, segmentis per æstatem reservatis struibusqve 

lignorum aridorum fores obstruebant; puerô tamen sopito prius elato, matriqve 

95

traditô. Ignis deinde fomiti injectus, qvo repentè universa domus cum omnibus 

convivis conflagravit, nemine tantæ cladis nuncio relicto. Ipse Rognvaldus cum 

architectis uxoreqve & parvulo filio naviculam confestìm e litore moliti, non procul 

aberant, cum excitus puer ardentia tecta domestica conspexit, iratusqve valde, 

culpam incendii in patrem conjecit, testatus maluisse se cum nutritio perire, qvàm 

eum seqvi: qvem pueriliter increpatum pater conticere jussit. 

Priusqvam ad Stadas perventum esset, eversa navi, architecti cum omnibus 

remigibus perierunt; solam uxorem cum puero, ægrè licet, periculo eripuit (mihi 

vero simlius videtur, consultò evertisse, ut se metu publicandi qvandoqve facinoris 

maturè liberaret.) Mox prædium Æruvikam occupavit, agrosqve omnes, expulsis 

facile villicis, vilioris sortis generisqve viris, qvos Skialgus præposuit, sibi vendicavit, 

professus, Skialgum ob gnaviter navatam operam se ê servitute manumisisse, omnemqve 

paternam substantiam, agros, possessionesque restituisse; id qvod haut alienum a veritate 

visum est. Postea cum incendium Skialgi convivarumqve percrebruit, nemo aliter 

qvàm fortuitò accidisse interpretabatur; nec erant, qvi inqvirerent, Erlingo filio id 

temporis puero, magnaqve cognatorum parte eodem fato sublata; accedente 

vicinorum odio, qvod iniqvitate & avaritia contraxerat. 

Exiguo interjecto tempore Rognvaldus, duas scaphas magnitudine dispares 

e litore molitus, filium secum assumpsit, procedensqve in altum, minori puerum 

impositum statuminibus alligavit, manibus tamen liberis, ut apposita cibaria 

apprehendere possit, humanoqve adminiculo destitutum ventorum fluctuumqve 

arbitrio fortunæqve commisit. Ipse domum regressus reposcenti uxori providisse 

respondit, ne per eum incendium Skialginum vulgaretur. Constat inde, proditionis 

socios, ipso disponente, submersos, rerumqve raptarum jacturâ interitum iis 

procuratum, ab eo qvi patrem incendii metu exuere sustinuerat. Puer austro flante 

in Boream exarmato navigio ad insulam qvandam propter Naumudalos sitam 

delatus est, qvam opulentus sacrificulus Thoris flamen, sed orbus, incoluit. Hic 

primus puerum inventum allocutus, nec responsum ei nec vocem elicuit. Fidem 

superat, qvod de illo & Àslauge Ragnaris Lodbrochis uxore traditur, illa nimirum 

ætate infantes simulâsse. Cùm igitur post longam inqvisitionem comperisset, latè 

per viciniam nulli de illo constare, eum in filium adoptavit, liberaliterqve educatum 

bonorum omnium hæredem fecit, nomine a veste rubra indito, Raudum seu Rufum 

appellavit. Hic universæ domui præfectus jugi sacrificio Thorem coluit. Nec longum 

inde tempus effluxit, cum sacrificulo morienti succederet; qvi brevì nutritium 

cultu Thoris, cui templum illud dedicatum erat, longe superavit; idolum namqve 

adeo incantasse perhibetur, ut alloqvi eum & per insulam cum illo deambulare 

videretur, familiariterqve conversari. 

96

Interea uxorem Rognvaldi Sigridem conscientia consensûs in tanta tam immania 

facinora torqvebat. Marito itaqve qvesta est, non diutius licere sibi ejus convictu frui, 

gravatæ quippe nimia flagitiorum mole. Nunquam clandestinam cædem, unam licet, 

authori ad finem usque vitæ omni ex parte ita impunitam fuisse, ut perpetuum felicitatis 

cursum subsecuta clalmitas non interruperit. Cessisse quidem hucusque sibi omnia ad 

votum; verendum ne tot innocentium manes vindictam quandoque gravem exigant; 

proposuisse igitur utriusque fortunæ, quantum liceat, consulere. Relatum sibi, esse passim 

per orbem mores â patriis plane diversos; alia sacra, alios ritus, alium Dorum cultum in 

usu esse. Deum autem, quem colant, Album Christum vocari (ita eum pagani ab albis 

vestimentis, qvæ noviter baptizati induebant, appellabant) tantæ clementiæ & 

bonitatis, ut cultoribus suis criminum omnium, etiam numero & pondere gravissimorum, 

veniam & impunitatem gratis largiatur. In Anglia autem audivisse versari popularem 

suum Olafum Tryggvii Regis filium, his sacris addictum; ad eum itaque se profecturam. 

(Hoc etiam testimonium adstruit, ante annum nonagesimum qvartum Olafum 

in Anglia Christianum factum; vix autem illa fama uno eodemqve anno in 

Norvegiam pervolare poterat.) Rognvaldus, malle qvidem se respondit ne mutuum 

convictum solvant; eius tamen arbitrio & libertati ne quicquam detractum velle. Deinde 

magnis opibus instructa (abundabant enim) in Angliam cum mercatoribus 

transfretavit, Olafoqve adito, causam adventus sui Christianæ professionis 

desiderium exposuit. At is admiratione Divinæ clementiæ exsultans, qvi Sancto 

suo Spiritu eam in medio paganismo afflare & ê potestate tenebrarum in viam 

veritatis deducere dignatus esset, benigne & amantissimè exceptam participem 

bonorum cælestium, divinarumqve promissionum, per sigilla fidei fieri curavit. 

Tum demum (fortè cum in Norvegiam profecturum animadvertit) oravit, ut si 

forte universum Norvegiæ imperium (qvod Deum ei certe concessurum speraret) 

conseqveretur, veraqve religione Christiqve cultu incolas imbuere niteretur, duorum 

hominum rationem habere dignaretur. Rognvaldi nimirum de Æruvika, ad australe 

Stadarum latus habitantis, viri inter proceres magni nominis, mariti sui, & Raudi, qvi 

insulam juxta Naumudalos a se denominatam incolat: Rognvaldi qvidem ingenium 

suo ad ungvem exprimentis; utrosque enim duros & intractabiles esse; hos blanditiis 

qvàm minis aut suppliciis Christo sibiqve lucrari malit, fideles futuros cum fidem dederint, 

nec rationibus ejus inutiles. Deinde rem omnem, qvæ inter Skialgium & illos 

intervenit, confessa, pluraqve de regionis statu, procerum ingeniis viribusqve, 

exposuit, discedensqve Regi ampla munera donavit, peregrinationeqve longinqva 

suscepta, remotissimas terras invisit, ubi piis studiis dedita vitam fine beato felix 

mulier clausit. 

97

98 

CAP. X 

DE PROPAGATA A REGE PASSIM CHRISTIANA RELIGIONE, 

DESTRUCTISQVE DELUBRIS, ISLANDORUM AD EUM ADVENTU, ET 

URBIS NIDAROSIÆ ÆDIFICATIONE. 

Secundùm nuptias Erlingi Skialgii, cum Rex ex Hordia Aqvilonem versus tenderet, 

prædio Æruvikæ appropinqvabat. Memor autem eorum, qvæ Sigridis exposuerat, 

nuncios ad Rognvaldum arcessendum misit; qvibus hospitaliter exceptis, respondit, 

nihil rei esse, cujus causa Regem accedat; si ipsis pateat, exponendum esse, illis interim 

hospitio frui liberum. sibi etiam acceptos fore. Hoc responso dimissi ad Regem redeunt, 

qvo cognito; qvandoqvidem, respondit Rex, ille sibi mecum nihil rei esse arbitratur, 

mihi certe cum illo erit, armataque manu ad eum proficiscar. Ut autem Rognvaldus 

appropinqvantem Regem præsensit, vernas omnes & famulitia amandavit, 

remotisqve arbitris Regem exspectabat. Qvem ut solum domi Rex animadvertit, 

cognito, dominum loci esse, conspicuum virum & fortunatum sibi videri 

pronunciavit. Obviam procedentem, verecundeqve salutantem, cum clementer 

admisisset, ad Christianam religionem convertere conabatur, expositisqve 

argumentis, qvæ religionum mutationem necessariam svaderent, omnia delicta, 

etiam gravissima, prævia seria pænitentia, singulorumqve coram sacerdote 

confessione, sacro lavacro expiari adjecit. Finita oratione Regis Rognvaldus, quâ 

hucusque ductus sit persuasione, feliciter se usum respondit; haut tamen quicquam 

eorum, quæ Rex proposuisset, sibi displicere, præterquam quod se ad prodenda quæ 

deliquerit, obligare velit. Complura enim sibi accidisse, quæ nemini exponenda duceret: 

id solum obstare, quo minus Christianus fiat, neque tamen obnixurum quo minus alii, 

etiam suæ jurisdictioni subjecti, Christum colant. Rex itaque eum comprehendi inqve 

custodia servari mandavit. 

Hac eadem æstate (Chronica autumno habent) Rex in Dragsheide prope 

Stadas qvatuor provinciarum concilium convocavit; ibi Sognia, Fiordi, Sunn-Mæria 

& Raumsdalus convenerunt, magnoqve comitatu Rex ex australibus Regni partibus 

Rogiâ Hordiâqve accito accessit. Mox illis ethnica sacra deferenda, Christianaque 

recipienda indixit. Diutule tergi versantes, parendum, aut bello secum certandum 

monuit. Cives ad vim inferendam aut propulsandam cum impares sibi viderentur, 

Christianæ militiæ sacramentum dederunt. Inde in insulas Seliam & Kinnam 

profectus, reliqvias inde Divæ Sunnefæ reliqvorumqve Sanctorum sustulit, ut supra 

dictum est. Inde in Normæriam cum copiis omnibus concessit, totamqve 

provinciam Christianorum sacris imbuit. Hladas deinde navigans, delubrum illud

longe celeberrimum, qvod Comes Hacon innumeris Diis consecraverat, Oddo 

Monacho teste, destruxit, idola vestibus & ornamentis nudavit, annulumqve 

ponderis ingentis, qvem conflari curaverat, valvis templi abstulit: tandem materiam 

universam fani cum idolis omnibus in cineres redegit. 

His concitati cives, telo seditionis belliqve indicio in singulas circumjacentes 

provincias misso, omnes earum populos ad arma Regi inferenda exciverunt. 

Tumultuantis plebis impetum declinaturus Rex, copiis navibus impositis, sinu 

egressis in Aqvilonem vela vertit, in Halogiam ad Christianam religionem 

propagandam moturus. Ubi ad Naumdalos delatus est, in Raudseyam insulam, 

ubi Raudus habitavit, contendit. Mané ejus diei fanum Thoris Raudus accessisse 

perhibetur, idolumqve consveto tristius & sine responso deprehendisse: cui causam 

curiose sciscitando cum vocem elicuisset, Regem sibi inimicum eò contendere, 

respondit: mystaces itaqve barbamqve ut inflaret, Raudus jussit, eiqve resisteret. 

Thor parum eô se profecturum testatus, in insulam cum illo exspatiatus fertur, 

inflataqve barba, ventorum magnam procellam excitâsse, qva aliqvoties Rex 

retrocedere coactus fuerit. Tandem autem tempestatem eluctatus in insulam cum 

pervenisset, convocatis incolis, solo Raudo imperium detrectante, ad eum accessit, 

Christianamqve religionem ut cæteros, sed lenibus verbis, profiteri mandavit: 

nullam namque in idolis vim esse, qvæ se movere neqvirent, nedum aliis opem ferre, vel 

si moveri viderentur, non tamen illud propria vi, sed malorum spirituum præstigiis fieri 

monstrabat. Absurdum id Raudo visum est; assvetum idolo secum deambulare, 

futuraqve prædicere solito, invictum esse contendens, luctâ Regem virium cum eo 

periculum facere voluit. Instructus igitur in medio focus erat: ad singula latera 

luctatores sibi invicem oppositi stabant. Non aliàs sibi imperatum Rex aiebat, cum 

visibili dæmone certamen, pro tamen Dei gloria neque se illud defugiturum. Tanta 

maligni spiritus efficaciâ idolum inflatum perhihent, ut ad focum, licet ægrè, 

accesserit, visumqve fuerit cum Rege manus conserere, sed decedente eo, qvi 

impleverat, malo genio, in ardentem ignem præcipitatum conflagrâsse. Qvo 

conspecto Raudus, Thorem qvidem victum confessus, se eum in posterum culturum 

negavit, nec tamen in præsens eam religionem, quam Rex profiteretur, protinus se 

approbaturum. Eum igitur comprehendi inqve custodiam dari Rex mandavit; nec 

interim ei de Rognoaldo, qvem Rex secum circumduxit, nec huic de Raudo 

qvicqvam constitit. Rex magis facto qvàm verbis demonstrata idolorum vanitate, 

omnes insulanos Christianis sacris initiari feci. 

Hac in insula Regem per exploratores certiorem factum de Halogensibus, 

seu Haleigis, armata manu se accessu provinciæ prohibituris Codex Flat: tradit, 

(Chronica Mss. id in Biarnauris, versio Danica in Biornevaag nominat, compertum 

99

asseverant) Principes factionis fuêre Harecus de insula Thiotta, Thorer Hiortus, & 

Eyvindus, cognomine Kinnrifa, seu lacerata gena. Itaqve Rex retro in Thrandiam 

rediit, cognito Thrandos ad sua qvemqve domicilia relapsos, comperto eum evasisse, 

inqve Halogiam deflexisse. Verum ab hac codicis Flat: traditione reliqvi in diversum 

abeunt: inde etiam omnis temporis ordo invertitur, non enim in Thrandiam rediisse 

volunt, sed in australes regni partes concessisse, Stadasqve prætervectum, lento 

deinde itinere prima hyeme in Vikam rediisse, idqve sub exitum (ut ex annorum, 

qvos enumerant, serie apparet) anni nonagesimi septimi. Codex Flat: hæc & 

complura, qvæ seqvuntur, ad annum præcedentem refert. Dissensum in singulis 

indicabo. 

Raugnvaldum deinde & Raudum in custodia detentos Rex in itinere 

secum duxit, sæpeqve Rognvaldum remotis arbitris allocutus est. Cognito qvòd 

esset vir prudens & multa experientia. doctus, inter alia mentione de Thorolfo 

Skialgo injecta, qvem incendii illius authorem statueret, sciscitatus est; ille haut 

eqvidem sibi constare respondit, fuisse se qvidem apud eum ante incendium, 

incolumem autem se discedente fuisse: qvoties autem casus ille animum subiret, semper 

sibi Raudum de Raudseya occurrere. Nec ulterius qvicqvam confessus est. Mihi minus 

vero simile videtur, eum, si Raudum suum filium existimavit, his revelandis 

occasionem dedisse, cum discrimini vitæ, imó certiori morti, ea de causa ipsum 

dudum objecerit, ne culpa tam atrox manifestaretur. Raudus de eadem re a Rege 

interrogatus, nescire se respondit, tantùm Rognvaldum de Æruvika sibi subire, cum 

eam rem animo volutaret. Ulterius an Christianus fieri vellet? rogatus, cogniturum 

primo an Rognvaldus isti religioni se addixisset, respondit. Utrumqve ergo simul 

sibi, sed sine arbitris, sisti Rex curavit, deqve incendii authore coram interrogavit: 

cumqve ne-utri ullam confessionem aut indicia expressisset, admiratus constantiam; 

Quandoqvidem, inqvit, vos nihil mihi exponere hac de re decrevistis, ego vobis, utrique 

vestrum, sed solis, rem cognitissimam enarrabo, perceptam quippe ab uxore tua, 

Rognvalde: in cujus gratiam, modo vos Christo nomina dare, mihique fidem vestram 

obstringere non ulterius recusetis, pænam pro merito metuque tuo longe minorem exigam, 

in posterum etiam favore prosequar. Obstupuit ad hæc Rognvaldus, exclamans: 

incomparabilis benevolentiæ felicitatisque Princeps haut immeritò cluis, cujus uberrimus 

proventus ad nos nostrosque posteros, & quotquot tibi obsequi nôrunt, æternum 

redundabit. Moxqve rem, ut gesta est, confessus, nexum sangvinis inter se & 

Raudum non ultra dissimulavit. Ambo deinde simul ritu Christiano initiati, seqve 

invicem ab illo tempore mutuo amore complexi, Regem, qvoad vixerunt, obseqvio 

& honore prosecuti sunt. Hic est ille Rognvaldus, qvi inter Duces recensetur eos, 

qvi in prælio Jomico Haconi militantes fortissimam operam ei locârunt. Qvæ hinc 

100

seqvuntur, non uno modo recensentur a Scriptoribus. Codex Flat: tuetur, Olafum 

in Thrandia hyemem illam & æstatem proximam permansisse, gestaqve horum 

temporum intra Thrandiam recenset. Chronica in Vikam transîsse perhibent, 

partemqve gestorum maximam, nimirum ex qvo inde primum in Agdas progressus 

est, ad annum nonagesimum septimum referunt. Mihi Breviarium Nidarosiense 

magnam controversiæ partem decidere videtur, qvod corpus beatæ Sunnefæ in 

scrinio collocatum tradit anno CMXCVI; id vero post conventum Dragsheidensem 

primò inventum est: unde concluditur, ea, qvæ præmittuntur, ad eundem annum 

esse referenda, etiam qvæ seqvuntur, ad reditum usqve ex Halogia. Thrandiam 

autem tunc repetivisse, sopita seditione, reditus Hallfredi ex Islandia perspicuè 

evincit, qvem Codex Flat: in eundem annum conceptis verbis refert. 

Eodem anno, qvo Hallfredus Nidarosiam rediit, plures Islandi eò appulerunt, 

qvorum præcipui trium navium ductores memorantur, Brandus Örvius, Vermundi 

Gracilis de Vatzfiordo filius, & duo fratres Biarnius & Thorhallus Brediar-Skeggii 

filii, & Kiartanus Olafi Pavonis filius, omnes ethnici, sed persvasione Regis ad 

fidem conversi: qvod qvomodo processerit, cum paulò prolixius sit, ad calcem vitæ 

Olafi remittam, ubi Hallfredi & Kiartani gesta peculiaritèr describuntur. 

Ejusdem anni autumno in ripis amnis Nidis ædificia exstrui curavit, 

locúmqve urbi statuendæ delegit, gratisqve aream ædificandis domibus volentibus 

impertivit, Regium autem palatium supra locum. Skipakrok seu angulum navium, 

constituit, omnemqve commeatum hybernum eò per autumnum deferri curavit, 

magno enim comitatu & freqventi satellitio ad salutis suæ tantiqve moliminis 

securitatem id temporis stipabatur. Chronica hæc ad mediam æstatem anni 

CMXCVIII referunt. 

101

102 

TILLEGG OM 300-ÅRSMINNET FOR 

TORMOD TORFÆUS I 1936 

Ved gjennomgang av noen av rogalandsavisene kan vi danne oss et inntrykk av jubileet for Torfæus 

i 1936. Det hadde ikke lyktes å arrangere avduking av bysten på fødselsdagen hans i mai. Pengemangel 

hadde hindret ferdigstilling av bysten – et initiativ som Fridtjof Øvrebø hadde tatt 50 år 

tidligere. I 1934 tok man opp igjen dette tiltaket. Overskuddet fra 17.maifeiringen det året ble satt 

av til Torfæusminnesmerke. I januar 1936 kom det for alvor fart i arbeidet. Theodor Dahl pekte på 

at det burde reises et minnesmerke over Torfæus på fødselsdagen hans i mai. En innsamling ble 

startet – som fikk bidrag, som det heter i Stavanger Aftenblad 7.9.1936 – ”fra omlag hele det 

sydlige Norge”. Etter at lensmann Ole Siqueland hadde overlevert monumentet til ordfører Sandvig 

sang Karmøykoret Olaf Kallevigs Karmøysang til tekst av Gunnar Liknæs. Det er interessant å 

merke seg at jubileumsarrangementet ble sendt over riksnettet til NRK. Det som ble kalt 

Torfæusdagen, ble avsluttet med underholdning i Folkets hus om kvelden. Vi trykker her referatet 

fra Haugesunds Avis: 

Haugesunds Avis, mandag 7. september 1936 

TORFÆUSSTEVNET IGÅR 

En stemningsfull og minnerik avsløringshøitid på Karmøyutstillingen 

Torfæussstevnet i Kopervik igår – arrangert i forbindelse med Karmøyutstillingen – fikk meget 

stor tilslutning og ble i alle måter vellykket tross det regnfulle vær. Fra Stavanger og Ryfylke kom 

det ekstrabåter for anledningen. Det samlet sig etterhvert en mengde mennesker – og da stevnet 

blev åpnet kl. 16 var det samlet omkring 5000 mennesker. Formannen i innsamlingskomiteen, 

lensmann Siqueland, holdt avsløringstalen – en velformet tale, og klart og greit fremført. han 

uttalte bl.a.: Vektig, men glemt hvilte Norges saga over landet da Tormod Torfæus optok sit arbeide 

her som kgl. historiograf. Det hadde lenge hvilt et glemselens slør over våre rike sagaminner, og 

dette dekke over sagaen var vel vesentlig årsak til at folket i landet fant sig i den lydrike stilling som 

det stod i til et annet land – og at folket så rolig kunde se på dets bestemmelsesrett i eget hus blev 

trådt under føtter. – Visstnok var der gjort noget også før. Peder Claussøn Friis hadde oversatt 

Snorre, men ingen før Torfæus hadde skrevet en samlet Norges historie, og intet av denne gren var 

skrevet på latin, som var den daværende lærde verdens fellessprog. Følgelig hadde heller ingen 

annen vendt sin røst utad mot det øvrige Europa på det tidspunkt. Og det var Europas viden og 

Europas sympati som Norge fikk bruk for i 1814. Torfæus store fortjeneste ligger nettopp deri at 

han ved sitt storverk lærte – ikke bare vårt folk, men hele det lærde Europa å kjenne vår historie. 

Dekket over sagaen var kastet til side. (taleren siterte her hvad Holberg hadde hevdet i dette 

spørsmål). Den slumrende nasjonalfølelse fikk liv, og folket fikk se sannheten i øinene. Frøet var 

kastet ut, og det spiret på bunden av folketanken inntil det etter godt og vel 100 års forløp var blitt 

så mange manns eie her i landet, at resultatet ikke kunde utebli: Vi fikk vår frie forfatning 17. mai 

1814. 

Denne byste vil bli stående her til et synlig bevis på den takk vi skylder Tormod Torfæus, og som 

en borgen for at vi alltid skal holde hans navn høit i ære.

Etterat taleren så hadde redegjort for arbeidet med bysten, fra først av og til nu den stod på plass, 

overleverte han den til Koperviks ordfører, hr. Sandvig som i velvalgte ord takket. Det skulde være 

en kjær plikt å hegne om dette gjeve minnesmerke. – 

Etterpå holdt professor Seip et kort og konsist foredrag om Torfæus’ liv og virke. Nevnte bl.a. den 

gjeve ætten som Torfæus var runnet av – hans virke i København – likeledes hans virke som 

amtsskriver – og kom også herunder inn på de forskjellige egenskaper ved Torfæus’ karakter. Men 

det var etter at Torfæus var blitt bosatt på Stangeland, at han fikk anledning til å utføre den 

gjerning som fikk så stor betydning for vårt land. 

Talen blev lønnet med kraftig bifall. Kopervik og Skudeneshavn mannskor – som felleskor, sang et 

par sanger, som også gjorde sitt til å løfte stemningen. Til musikk av Kopervik musikkorps sang 

man så første og siste vers av fedrelandssangen. Høitideligheten forløp i den aller beste stemning 

– så det blev som ønsket: En minnerik begivenhet. Vestlandske stenindustri – Brødrene Svendsen 

- har tegnet og hugget soklen til bysten. Den er hugget i lys vestlandsk granitt fra eget brudd i 

Skjold. Soklen er et meget vakkert arbeide. 

Samling av bilete frå utstillinga om Torfæus til 300-årsjubileet for fødeåret hans i 1936 i Kopervik. Vi 

ser bl.a. portrett av Torfæus, bilete av garden hans, Avaldsneskyrkja og kopi frå verka hans – med kopi 

av ei melding av verket hans i tidsdskriftet Bibliotehque ancienne et moderne. 

103

Frå hyllinga av Fredrik III på Slottsplassen i København 18. oktober 1660. Torfæus kom til København 

sommaren 1659 og var truleg ein av dei som var på Slottsplassen den dagen. Etter maleri av W. 

Heimbach. 

KJELDER TIL STUDIUM AV VERKET TIL TORMOD TORFÆUS 

Dei fleste originalkjeldene etter Tormod Torfæus ligg i København – anten i Det 

Kongelige Bibliotek eller i Det Arnamagnæanske Institut ved Universitetet i 

København. Den danske omsetjinga som Torfæus gjorde av Flatøyboka, ligg i Det 

Kongelige Bibliotek i to svære handskrivne bøker – dedisert til Christian III. Flatøyboka 

er enno ikkje omsett il noko moderne språk. I omsetjinga til Torfæus frå 

1661 ligg det visseleg interessant matreriale og ventar på å bli studert i denne 

samanhengen. 

I Det Arnamagnæanske Institut har dei brevvekslinga til Torfæus i originale brev, 

men mest i kopibøkene hans. Då Torfæus døydde i 1719, sende enkja hans i 

Kopervik bl.a. fem tjukke, handskrivne brevkopibøker til Arní Magnússon i 

København. Ein del av denne brevvekslinga vart i 1916 offentleggjort i boka som 

Kr. Kålund gav ut om korrespondansen mellom Magnússon og Torfæus, men 

mykje av materialet er framleis unytta. Ei rekkje av breva til Torfæus er signerte 

”Stangeland i Karmsund”. Her ligg eit vell av informasjon og ventar på å bli 

granska og formidla. 

Både Det Kongelige Bibliotek (”Den sorte diamant”) og Det Arnamagnæanske 

Institut ligg i kort avstand frå Rådhuspladsen i København – nær sjøen. 

104

Det Kongelige Bibliotek i København utgjorde ei gullgruve for Torfæus då han arbeidde med referansar 

frå andre europeiske bøker til verka sine. Her ser vi ei teikning av biobliotekssalen slik den såg ut ca. 

1670. Her har Torfæus site og arbeidd under studieturane sine frå Kopervik til Købehavn. 

1. 2. 3. 

1. Universitetslektor, d. phil. Matthew James Driscoll ved Det Arnamagnæanske Institut studerer 

den eine brevkopiboka til Torfæus. Foto: T. Titlestad. 2. T. Titlestad med brevvekslinga mellom 

Torfæus og Magnússon framfor seg. Foto: M. J. Driscoll. 3. S. 1 av brev frå Torfæus til Magnússon. 

Torfæus opnar med den franske seiemåten “Mon frere” (min bror) som Torfæus ofte nytta. Foto: 

T. Titlestad. 

105

Medarbeidarane i denne boka 

Kåre Flokenes, f. 1928, cand. philol., Stavanger. Stadnamn i Askvoll, Stavanger 

1999, Den legendariske Olavssaga, Stavanger 2000 og Morkinskinna, Stavanger 

2001. 

Jan Ragnar Hagland, f. 1943, professor dr. philos. i norrøn filologi ved Noregs 

teknisk-naturvitskaplege universitet (NTNU), Riksstyring og språknorm, Oslo 1986, 

Frostatingslova, (saman med Jørn Sandnes), Oslo 1994 og Bjarkøyretten (saman 

med Jørn Sandnes), Oslo 1997. 

Åslaug Ommundsen, f. 1972, cand. philol., Stavanger. Hovudfagsoppgåve Libri 

Carolini og de frie kunstene, om eit karolingisk verk frå 790-talet, skrive i protest 

mot det sjuande økumeniske konsilet. Avhandlinga handlar om visse polemiske 

verkemiddel som er nytta i det nemnde verket for å ramma bysantinarane. 

Torgrim Titlestad, f. 1947, professor dr. philos. i historie ved Høgskolen i Stavanger 

(HiS), Konge mellom jarlar – Erling Skjalgsson frå Sola, Stavanger 1995, Kampen 

om Nordvegen – Nytt lys over vikingtiden, Bergen/Stavanger 1996 og Norge blir 

et rike – Fra folkevandringstid til St. Olav, Stavanger 2000. 

Meir litteratur om Torfæus: 

Thormod Torfesens Levnetsbeskrivelse av John Erichsen, København 1788 (redigert av Rasmus 

Nyerup); Forfatterleksikon omfattende Danmark, Norge og Island indtil 1814, red. H. Ehrencron- 

Müller, bd. 8, København 1923; Jón Helgason i Dansk Biografisk Lexikon, bd. 24, København 

1943. Sjå dessutan særtrykk av artikkel av Fridtjof Øvrebø frå 1920, Tormod Torfæus – Norges 

historiograf, utgj. av Rogaland Historie- og Ættesogelag 1998; Torkell Mauland, Tormod Torveson, 

artikkel I og II, Syn og Segn, 1913; Svend Dahl, Forfattervilkaar i Holbergs Tidsalder – Thormod 

Torfæus og hans Bogtrykkere, Nordisk tidsskrift för bok- och bibliotekväsen, 1914: 335-52. 

106

SLUTTNOTER 

1 ”Tått” (fl.t. tætter) var på norrønt nemning for korte forteljingar av ulikt slag. 

2 Árni Magnússon i omtale 1713, Arni Magnussons levned og skrifter, København 1930: 

128. 

3 Á. Magnússon (1713): 129. 

4 Carl S. Petersen, Fra Folkevandringstiden indtil Holberg, bd. I i Illustreret Dansk Litteraturhistorie, 

København 1929: 791. 

5 Francis Bull, Norsk litteraturhistorie, bd. 2, Oslo 1958: 153. 

6 Sjå Torkell Mauland, Tormod Torveson, Syn og Segn, 1911: 209 og frametter. 

7 Sjå Svein Ivar Langhelle, Skåre - Gard og folk II, Haugesund 1999: 928-33. 

8 T. Mauland, Trolldom, Kristiania 1911: 136-45. Mauland hadde granska original- 

kjeldene. 

9 Hans Eyvind Næss, Trolldomsprosessene i Norge på 1500-1600-tallet – 

En retts- og sosialhistorisk undersøkelse, Oslo 1982: 238-39, note: 442-43. 

10 S. Langhelle (1999): 933. 

11 Kålund (1916):46. 

12 Kålund (1916): xxiv. 

13 Ellen Jørgensen, Historieforskning og Historieskrivning i Danmark indtil aar 1800, 

København 1931: 147 – fotnote 2. 

14 Brev frå Torfæus til Á. Magnússon, Stangeland 15.12.1699, Kålund (1930): 293 

15 Tormod Torfæus, Historia rerum Norvegicarum, København 1711, bd. 2 – sjå norsk 

omsetjing i boka. 

16 Arne Odd Johnsen, Norsk biografisk leksikon, Oslo 1959, bd. 16: 496. 

17 T. Torfæus, Historia Vinlandiæ antiqua, København 1705, publisert i engelsk 

omsetjing, New York 1891, av Charles G. Herbermann (professor i latin). 

18 Helge Ingstad, Oppdagelsen av den nye land, Oslo 1996: 102, 189. 

19 Sjå omtale av Series dynastarum et regum Daniae av Torfæus i Mémoires de Trévoux, juni 

1703. 

20 Carl S. Petersen (1929): 782. 

21 Á. Magnússon (1713): 135. 

22 F. Bull (1958): 156. 

23 Suhm skreiv og føreordet (Præfatio) til Torfæana, Hafniæ (København) 1777. 

24 Snorre Sturlasson, Kongesoger, Oslo 1964: 165. 

25 T. Torfæus (1711), bd. 2: 383-84. 

26 Halvdan Koht, Våre Høvdinger, Oslo 1929: 38. Lesaren kan sjå denne påstanden i 

forhold til den Torfæus-teksten vi prentar i denne boka. 

27 Carl S. Petersen (1929): 800. 

28 Ottar Dahl, Norsk historieforskning i det 19. og 20. århundre, Oslo 1959, her sitert 

107

etter 4. utg. 1990: 13-14. 

29 Ludvig Holberg, Skrifter V, København 1920: 743. 

30 Ellen Jørgensen (1931): 145. 

31 Á. Magnússon (1713): 135. 

32 Peder Claussøn Friis, Samlede Skrifter, utgjevne av Gustav Storm, Kristiania 1881: 

142 – “Det er troeligt, att mange aff de Konger, som hand opreigner och neffner, 

aldrig haffuer verrett till (i) Verden” 

33 T. Torfæus (1711), bd. 1: 16. Her refererer Torfæus til Peder C. Friis. 

34 T. Torfæus (1711), bd. 1: 24-25 og bd. 2: 88 ff. 

35 F. Bull (1958): 155. 

36 Sjå T. Torfæus (1711), bd 2: 445. 

37 Harald Beyer, Norsk litteraturhistorie, revidert og utvida av Edvard Beyer, Oslo 1963:94. 

38 F. Bull (1958): 155. 

39 Didrik Arup Seip, Tormod Torfæus, tale ved avduking av Torfæus-bysten i Kopervik 

6.9.1936, Stavanger Turistforenings Årbok, 1936: 59 – om Historia rerum 

Norvegicarum: ”…det var med på å skape den nasjonale selvstendighetsfølelse som 

førte til vår nasjonale selvstendighet 100 år senere”. 

40 Karen Skovgaard-Petersen, The first post-medieval history of Norway in Latin: The 

Historia Rerum Norvegicarum (Copenhagen 1711) by Tormod Torfæus, unpublished 

lecture from Munich September 2001: 7. 

41 P. C. Friis (1881): 257-58. 

42 P. C. Friis (1881): 257. 

43 P. C. Friis (18819. 256. 

44 A. Magnússon (1713): 135. 

45 Á. Magnússon (1713): 135. 

46 Kr. Kålund, Arne Magnusson – Brevveksling med Torfæus, København/Kristiania 1916: x. 

47 Ellen Jørgensen (1931): 148. 

48 O. Dahl (1959 ): 11-12. 

49 Fyrst ute var Dagfred Berstad, Hovdingane i Ervik – Soga om Ragnvald og Raud, Ervik 

1997. 

50 I brev til T. Titlestad, sommaren 2001. 

51 Dette kan ein utleia av tåtten der det står at Sigrid og Ragnvald ”fort fekk ein son”. 

Torfæus har av ein eller annan grunn ikkje hengt seg opp i denne merknaden – ”fort” 

- som indikerer at Sigrid var med barn alt då ho gifta seg. Det er òg påfallande at 

Skjalg klart viste at han elska sonen til Sigrid. Ragnvald ville kvitta seg med honom. 

52 Ola Stemshaug og Jørn Sandnes, Norsk stadnamnsleksikon, 4. utg., Oslo 1997. 

53 Hermann Pálsson, Úr landnordrðri – samar og ytstu rætur islenskrar menningar, Reykja- 

vik 1997, engelsk summary. 

54 Opplyst av Kolbjørn Lorentzen, Rødøy, 2001. 

55 Birgitta Berglund, Tjøtta-riket – en arkeologisk undersøkelse av maktforhold og sentrumsdannelser 

på Helgelandskysten fra Kr. f. til 1700 e. Kr., 2. opplag, Trondheim 1996: 

309 og 313. 

56 Han vert kalla Bjorno de Colle i den latinske teksten. 

57 Det står smedar i den norrøne teksten– som her er omsett med snekkarar eller handverkarar. 

58 Ei setning er teken ut grunna problem med omsetjinga. Sjå den etterfylgjande latinske 

108 

teksten på same stad.

59 Her er meint året 994 e. Kr. 

60 Latinisert tittel av Heimskringla av Snorre Sturlasson. 

61 I sogene ville det stått bønder for borgarar. 

62 Chronici Norvegici versio danica, og latinisert tittel. 

63 Her er meint året 997 e. Kr. 

OM GANGE-ROLV OG NORMANNERNE (s. 63) 

1 Snorre Sturlasson, Norges kongesagaer, Del I, utg. basert på Gustav Storm fra 1898, 

Oslo 1995: 71-72. 

2 Historiae Norvegiae, overs. til engelsk av Devra Kunin, London 2001: 8-9. 

3 Se instruktiv og illustrert innføring i problematikken om Gange-Rolv av Jarle Sulebust, 

Danske, opplending, romsdaling – eller sunnmøring? – I balansepunktet, Stein 

Ugelvik Larsen og Jarle Sulebust, redaktører, Ålesund 1994: 69-78. Se dessuten Halvdan 

Koht i Norsk biografisk leksikon, Oslo 1939, bd. IV: 351-53. Her finnes en oversikt 

over en del av verkene om temaet. Torfæus er ikke nevnt. Da Lauritz Weibull tok 

opp Gange-Rolv spørsmålet i Kritiska undersökningar i Nordens historia omkring år 

1000, Lund 1948, omtalte han såvidt Torfæus, men gjengir ingen av argumentene 

hans (s. 193). 

4 Trevor Rowley, The Normans, Gloucestershire 1999: 23. 

5 Vilhelm erobreren skal ha ment at normannerne hadde samme lov som nordmennene 

og skal ha regnet den norske som den høyeste blant sitt rikes lover – ”ti den viste at 

hans og nesten alle hans baroners forgjengere hadde vært norske og fordum kommet 

fra Norge (Norweia)”, sitert etter Per Sveaas Andersen, Rudolf Keyser – embetsmann og 

historiker, Oslo 1960: 205 og 585 (latinsk grunntekst). Se også J. Sulebust (1994):72. 

6 Donald Mathhew, The Norman Kingdom of Sicily, Cambridge 1995. 

7 Se nærmere framstilling hos P. S. Andersen, Samlingen av Norge og kristningen av 

landet 800-1130, Oslo 1995: 179-80. Se også P. A. Munch, Det norske folks historie, 

nyutg. Oslo 1943, bd. VI: 10-20. Her gir Munch en inngående behandling av materialet 

om Sigurds utferd. 

8 O. Eidem og O. Lütken, Vor Sømagts Historie, København ...: 44. 

9 I Danmark har Erling Albrechtsen publisert to bøker med originalkilder (fra 1000tallet) 

som behandler Gange-Rolv - i oversettelse, Dudo – Normandiets Historie under 

de første hertuger, Odense 1979; To normanniske krøniker, Odense 1980 

10 Her anbefales det å lese Lars Karbøs illustrerte artikkel i Historie, nr 1/1996: Striden 

om Gange-Rolv og normannerne i 1911: 28-34. 

11 Se mer av hans fremstilling, Johannes Steenstrup, Normannerne, København 1876 og 

1882. 

12 O. Dahl (1959): 62. 

13 Charles Homer Haskins, The Normans in European History, Boston/New York 1915: 1-2. 

14 Se f. eks. artikkel av D. C. Douglas (med referanser til debatten), Rollo of Normandy, 

The English Historical Review, oktober 1942: 417-36 – og John Le Patourel, The Norman 

Empire, Oxford 1976. 

15 Lucien Musset, L’origine de Rollon – Recueil d’études sur la Scandinavie ancienne et 

médiévale, les expéditions des Vikings, et la fondation de la Normandie, Nordica et 

Normannica, Paris 1997: 386. 

109

16 Normanna Gilde, Skrifter I, Oslo 1979 (på norsk og fransk). 

17 Johan Isaksen Pontanus (1571-1639), kongelig dansk historiograf 1618. Skrev den 

danske rikshistorien Rerum danicarum historia (1. del 1631, de øvrige først i 1741). 

18 Etter eldgamle fortellinger (opphavsmyter) gav Gor og Nor opphavet til Norge. Gor 

kom nordfra fra Kvitehavet og Den botniske bukt, Nor sammesteds fra, men over 

Kjølen. De møttes ved Sognefjorden etter å ha underlagt seg landet. Gor fikk øyene 

og Nor fastlandet. Nor ble – ifølge myten – opphavsmann til landsnavnet ”Noregr”/ 

”Norge”. 

19 Dudo av St. Quentin (d. 1026). Skrev på 1020-tallet om de tre førte normanniske 

hertuger, Rollo, Henrik og Rikard. Se fotnote 64 med bokangivelse. 

20 Gulielmus Gemeticensis = Wilhelm av Jumièges. Skrev Gesta Normannorum ducum 

(1070/71). 

21 Northwega. 

22 Alfons 10.,1221-84, konge av Léon og Castilla fra 1252. Kristin ektet Filip i 1258. 

23 Valladolid? 

24 Claus Christoffersen Lyschander, kjent dansk historiograf som bl.a. skulle skrive på 

latin for utlandet. 

25 Arngrímur Jónsson (1568-1648), islandsk historiker. Hans hovedverk er Crymogæa 

(dvs. Island, 1609). 

26 Med det er ment betingelsene som Rolv ønsket for overtagelse av Normandie i 911. 

27 Biörnus scil: ferrei lateris? 

28 Albert Krantz, dansk historiograf, d. 1517. 

29 Karl den enfoldige, 879-929 (konge 898-923). Gav Rollo Normandie i len i 911. 

30 Adam av Bremen, d. ca. 1080. Skrev Gesta Hammaburgensis ecclesiae pontificum. 4. 

bok handler om Norden. 

31 Normannia. 

32 norvagienses sui 

33 A. Huidtfeldt, 1546-1609. Berømt dansk historiker. 

34 Se skaldekvad i S. Sturlasson (1964): 65 - Namnen er Gange-Rolv: 

110 

Jag ikkje namnen hans Nevja! 

No vil du gjævingen 

driva or heimen, 

den hæve bonde; 

kvi er du så hard, du konge? 

Vondt for deg vil det vera 

slik varg å bitast med. 

Rømer han til skogs, 

då røver han radt 

av kongens kyr. 

35 Nedtegnet mellom 1177 og 1188, se Theodoricus Monachus, The Ancient History of 

the Norwegian Kings, London 1998, engelsk oversettelse ved David og Ian 

McDougall, innl. v. Peter Foote.

TORMOD TORFÆUS - Ei innføring

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?