Arkivene etter hvalfangsten – en del av Norges dokumentarv

Arkiver etter hvalfangsten – en del av Norges dokumentarv
Hvalfangstarkivene fra Vestfold er en viktig del av den nasjonale
kulturarven. Arkivene er derfor nå tatt med i Norges dokumentarv, det
nasjonale registeret over spesielt betydningsfulle dokumenter for nasjonen.
Det er valgt ut noen enkeltdokumenter som representerer
hvalfangstarkivene som helhet. Dokumentene står som «monumenter» over
hvalfangsten og belyser den historiske utviklingen og ulike aspekter ved
næringen.
Hvalfangstarkivene består av nærmere 450 hyllemeter arkivmateriale, som
forvaltes av Vestfoldmuseenes tre avdelinger; Hvalfangstmuseet,
Slottsfjellsmuseet og Vestfoldarkivet.
De seks dokumentene er:
• Svend Foyns dagbok 1862-1883
• Hvalfangstselskapet AS Hektors lisens for fangst ved Syd Shetland, 1911.
• Pastor Løkens brevsamling 1912-1914
• Theodor Anderssons fotografier fra Grytviken, Syd Georgia, 1923-1932.
• Skipsdagbok for ”Norvegia” 1927-1928
• Styreprotokoll for Kosmos A/S 1928-1981
Hva er Norges dokumentarv?
Norges dokumentarv er et nasjonalt register som skal gi et bredt og
representativt bilde av dokumentarven i Norge. Det er den norske komitéen
for Unesco-programmet «Memory of the World» som er initiativtaker til
registeret.
Mer om Norges dokumentarv: www.norskkulturrad.no/2011/06/nominer-eit-dokument/

Svend Foyns Dagbok (1862-1883)
Svend Foyn (1809-1894) fra Tønsberg var blant den industrielle revolusjonens
pionerer i Norge og foregangsmann innen den tekniske utviklingen av moderne
metoder for hvalfangst. Kombinasjonen av dampdrevne fangstbåter og kanon med
granatharpun som Foyn introduserte på 1860-tallet, åpnet for fangst av de hurtige og
oljerike finnhvalene som blåhval og finnhval.
Svend Foyns dagbok er en svært viktig kilde til Foyns virksomhet fra 1862-1883. Ved
siden av opptegnelser over mannskapet, værobservasjoner osv. inneholder boka bl.a.
tekst og tegninger av stadig forbedrede harpuner og fangstmetoder. Dette dannet de
første spirene til den moderne hvalfangsten i global sammenheng.

Hvalfangstselskapet AS Hektors lisens for fangst ved Syd-Shetland, 1911
I 1911 startet det norske hvalfangstselskapet AS
Hektor etablering av en landstasjon i Whalers Bay på
Deception Island. Storbritannia, som hadde hevdet
suverenitet over Syd‐Shetland, ønsket å regulere
fangsten gjennom utstedelse av konsesjoner og
fangstlisenser. Med Hektors konsesjon fulgte foruten
enerett til etablering av landstasjon, også lisens for
fangst med flytende kokeri og hvalbåter i britisk
territorialfarvann.
Lisensen som gir AS Hektor tillatelse til å drive fangst i
sesongen 1911‐12 ble undertegnet 1. april 1911 i
Falklandsøyenes hovedstad, Stanley. Den gir kaptein
Krogh‐Hansen, på vegne av AS Hektor, tillatelse til å
fange hval ved Syd‐Shetland og Grahams land.
Dokumentet inngår i en større korrespondanse
mellom selskapets disponent i Tønsberg Niels Bugge,
de sentrale myndigheter i London og guvernøren på
Falklandsøyene. I tillegg til lisensen finnes
korrespondanse knyttet til vilkår for etablering og
drift av landstasjon.

Pastor Kristen Løkens brevsamling, 1912-14
Pastor Kristen Løken fra Hamar begynte på
teologistudiet i Kristiania i 1903, men ble
ordinert prest først i februar 1912. Samme
år begynte han sitt virke blant
hvalfangerne på øya Syd-Georgia i
Antarktis.
Løken var den første hvalfangerpresten i
Antarktis. Han skrev en rekke brev til
foreldrene hjemme i Norge. Brevene
gjenspeiler et formidabelt kulturelt gap
mellom prestens egen bakgrunn og det
samfunn han nå sto overfor, et nokså
brutalt og hardbarket mannssamfunn
”sønnafor verden”.
På midten av 1980-tallet mottok Sandefjordmuseene brevsamlingen etter pastor
Kristen Løken i gave. Samlingen ble gitt av Løkens enke, som ville at materialet skulle
være tilgjengelig for forskning om den kirkelige virksomheten på øya. Brevene gir et
usedvanlig godt og sjeldent innblikk i livet på landstasjonene på Syd-Georgia. Som et
svært interessant supplement til brevene finnes også en fotosamling på 135 fotografier
som Løken brakte hjem til Norge etter oppholdet på Syd-Georgia. De fleste har han
trolig tatt selv.

Theodor Anderssons foto fra Grytviken, Syd-Georgia, 1923-1932
Theodor Anderssons fotografier ble innkjøpt til Sandefjordmuseene i 1983 og består av
418 registrerte originale fotografier/negativer. Andersson var født i Jokkmokk i Sverige
1895 og utdannet agronom. I Sverige ble han fengslet for militærnekting, men han
rømte til Trondheim. Han stiftet familie, flyttet til Vestfold og bosatte seg på øya
Veierland mellom Tønsberg og Sandefjord. Andersson var tømmermann på hvalfangst i
ti sesonger. Han var selvlært fotograf og skaffet seg ekstrainntekter ved å lage
postkort m.m. for salg.
Andersson var totalavholdsmann og politisk engasjert på venstresiden. Dette avspeiles
i valg av motiver fra hvalfangernes hverdagsliv, fra arbeiderbrakkene, av tatovering,
sosiale forhold, begravelser, arbeidsliv og fritidssysler, i skarp kontrast til
stasjonsbestyreren og administrasjonens mer luksuriøse levesett.
Til tross for at Andersson var selvlært, holder fotografiene svært høy kvalitet.
Fotografiene er gjengitt i en rekke bok-, film-, og tv-produksjoner i inn og utland.

Skipsdagbok for ”Norvegia” 1927-1928
Under den første av
ekspedisjonsskipet ”Norvegia”s fire
utforskningsekspedisjoner i Antarktis
ble Bouvetøya annektert for Norge
den 1. desember 1927. Dette var den
første av tre norske annekteringer i
Antarktis, og den vekket internasjonal
oppsikt.
Gjennom å forplikte seg til å regulere
hvalfangsten vant imidlertid Norge
internasjonal anerkjennelse for
anneksjonen. Den norske Lov om
fangst av bardehval av 21. juni 1929
er således et direkte resultat av
annekteringen. Prinsippene som ble
nedfelt i denne loven kom til å danne
mønster for senere internasjonale
avtaler om hvalfangstregulering.
Ved lov av 27. februar 1930 fikk Bouvetøya status som norsk biland. Øya ligger nord
for det området som omfattes av Antarktistraktaten og er dermed uomtvistelig norsk.
Den 17. desember 1971 ble den fredet som naturreservat.
Dagboken inneholder opplysninger om skipets reiserute fra Sandefjord, til Rotterdam,
Kapp Verde, Cape Town, Bouvetøya, Syd-Georgia m.m. og om hva som foregikk om
bord.

Styreprotokoll for Kosmos A/S, 1928-1981
”Kosmos”, verdens første spesialbygde
flytende kokeri med opphalingsslipp, måtte tegn es fra kjøl til mastetopp før byggingen
kunne starte, men det tok likevel bare 16 måneder før det gikk av stabelen i Belfast.
Med en lasteevne på 120.000 fat var det verdens største flytende kokeri og tankskip.
Sesongen 1930/31 produserte ”Kosmos” alene 199.000 fat hvalolje, 11.000 fat mer
enn fem landstasjoner på Syd-Georgia til sammen.
Anders Jahre ble et ikon for den pelagiske fangsten slik Svend Foyn hadde vært det på
1800-tallet. Kosmos var det siste norske hvalfangstselskapet som drev storhvalfangst i
Antarktis (1967-68). Styreprotokollen dekker perioden 1928-1981 og dokumenterer
beslutninger og disposisjoner i selskapets høyeste organ.
Styreprotokollen fra Kosmos er klausulert.
Fra siste halvdelen av 1920-årene
mistet den landbaserte hvalfangsten
ved Syd Georgia og Syd Shetland sin
dominerende rolle. Pelagisk hvalfangst
– på det åpne hav – med store
flytende kokerier overtok hegemoniet.
Enorme ferskvannsanlegg gjorde dem
uavhengig av land, og
opphalingsslippen – et skråplan opp til
dekk – gjorde det praktisk mulig å hale
hvalen om bord for opparbeiding. Ved
pelagisk fangst i Antarktis unngikk
man britiske konsesjoner og lisenser.
Opphalingsslippen ble først tatt i bruk i
1925, men i januar 1928 kontraherte
Anders Jahre fra Sandefjord et nybygd
kokeri og 7-8 hvalbåter for
Hvalfangerselskapet Kosmos A/S.