Palestina-solidaritet nr 3, 2011 - Palestinakomiteen

3 

Palestinasolidaritet 3-2011 1 

2011

Betal medlemskontingenten! 

Landsstyret har vedtatt en målsetting om å øke medlemstallet med 500 for 

2011. I fjor satte vi ny medlemsrekord med 2832. Det betyr 

at vi i 2011 skal ha 3332 medlemmer. Når dette skrives 

mangler vi 687 innbetalinger for å nå målet. 

Den beste måten å bidra til å nå målsettinga er å betale 

kontingenten selv! Har du fått giro i denne sendinga eller e-post 

med betalingsvarsel, vær snill å betale så fort som mulig! 

Har du noen du trur ville bli medlem, kan du også tipse 

sekretariat@palestinakomiteen.no og vi vil henvende oss til vedkommende 

Husk å melde adresseendring! 

Gjelder både fysisk adresse og e-postadresse. 

Bruk gjerne e-post medlemsarkiv@palestinakomiteen.no. 

Betal medlemskontingent via avtalegiro! 

Det er mange som har glemt å betale kontingent. Dersom du velger avtalegiro 

som betalingsform, vil du bli trukket kontingent den 20. desember hvert år. Du 

trenger ikke å huske papirgiroer – og vi sparer masse arbeid, porto, 

giroblanketter og konvolutter. 

Pappa er sjørøvar 

Barnebok av Hans Sande og Silje Granhaug (illustrasjoner ). Kan kjøpes på 

Al Quds. 

Direkte tale om urettferdighet. Det er sjelden å se at ordet Urettferdig 

dekker en halv bokside uten at det handler om et barns indignasjon over 

triviell urett mot seg selv. Tuva roper så høyt at hele verden kan høre det, 

fordi hun har besøkt en flyktningeleir i Palestina. Faren hennes er sjørøver 

på en veldig bokstavelig måte. Han suger vann opp av innsjøer og svømmebasseng og kjører 

vannet dit det virkelig er bruk for det. 

Forfatter Hans Sandes budskap er tydelig. Det er flettet inn i en spennende, leseverdig 

historie. Silje Granhaug følger trenden med ekstremt sammensatte illustrasjoner der ulike 

teknikker kombineres. De er innholdsrike, men også støyende og tenderer i retning en 

betraktende distanse. De reneste og roligste komposisjonene har mest nærvær, og heldigvis 

er det mange av dem også. 

Omtalt av Mette Hofsødegård 

2 Palestinasolidaritet 3-2011

P 

Palestina-solidaritet 

Er medlemsbladet til Palestinakomiteen 

i Norge. Bladet sendes 

også til alle bidragsytere til 

innsamlinga Palestinasolidaritet og 

Palestinakomiteens fadderprosjekt. 

Frist for stoff til bladet: 

Nr. 1 15. januar 

Nr. 2 15. april 

Nr. 3 15. juli 

Nr. 4 15. oktober 

Stoff sendes til: 

rbodin@gmail.com eller 

Palestinakomiteen i Norge, 

Boks 9023, 0133 Grønland 

Redaksjonen: 

Randi Bodin, redaktør 

Rolv Rynning Hanssen 

Sverre Johnsrud 

Lay-out: 

Rolv Rynning Hanssen 

Trykk: 

Servicesenteret Oslo Kongressenter 

Forsida: 

President Mahmoud Abbas og 

statsminister Ismail Hanyiyes fra 

Hamas i Parlamentet i Gaza City. 

Redaksjonen for dette nummer ble 

avsluttet 06.08.2011 

Palestinakomiteen i Norge 

Postboks 9023 Grønland, 0133 Oslo 

E-post: 

sekretariat@palestinakomiteen.no 

Tlf 22 17 47 15 Mobil 959 69 874 

Kontortid hver onsdag: 08 – 16 

www.palestinakomiteen.no 

www.boikottisrael.no 

Innhold 

2 Medlemskontinget på avtalegiro 

2 Pappa er sjørøver 

4 Leder: Håp for en palestinsk stat i 

september 

6 Palestinsk enhet og dets utfordringer. 

10 - Vi satt fast i bedrageriet i 20 år 

13 Sionistisk demokrati 

14 Oljefondet i israelsk sement 

16 Ship to Gaza - oppsummering 

17 Gaza-konvoiken: Viktige resultater, 

men uten å nå Gaza i denne omgang 

23 Bokomtale: Khirbet Khizah 

24 Nakba: Nå må verden reagere! 

25 Al-Nakba: Den store katastrofen 

26 Israel har drept mer enn 1.300 barn 

28 Kondolanser 

28 Jerusalem Post om terroren i Norge 

29 En terrorists tanker 

30 Et unikt solidaritetsprosjekt 

32 Israel vokser og Rawan varsler… 

34 Pengegaver fra Norge til ulovlige 

bosettinger 

35 Stor vekst i Kvinnherad 

36 Workshop og kunstnertur 

36 Kjøp kalender 

34 1. mai – sterk støtte til Palestina 

35 Verveblanketter – verv et medlem 

36 Regjeringa må anerkjenne Palestina 

36 Stor støtte til Ship to Gaza Norway 

37 Oversikt over lokallag 

38 Kontaktpersoner i Palestinakomiteen 

639 Skift til avtalegiro 

Palestinasolidaritet 3-2011 3

Håp for en 

palestinsk stat i september 

Den 1. august startet fastemåneden Ramadan. 

Samme dag tok israelsk militærpoliti 

seg inn i flyktningleiren Qalandiya på 

Vestbredden. To unge gutter, Moatassem 

Adwan, 22 år og Ali Khalifa, 23 år ble 

drept under “ukontrollert skyting” fra 

israelske styrker. 

Første fredagen i Ramadan var sjekkpunktet 

ved Qalandiya stengt fra torsdag 

kveld til fredag kveld. Slik forløper det seg 

vanligvis under hele fasten og menn under 

45 år slipper ikke inn i Jerusalem overhodet. 

Samtidig forbereder Palestinske 

ledere forslaget om anerkjennelse av en 

Palestinsk stat som skal opp til avstemning 

i FNs generalforsamling 20. September. 

Det var FNs Generalforsamling som i 

1947 vedtok FN-resolusjon 181 som sier at 

det skal opprettes en Israelsk og en 

Palestinsk stat, side om side. Mens Israel 

erklærte seg selvstendig i 1948 har en 

Palestinsk stat enda ikke blitt anerkjent av 

de Forente Nasjoner. PLO erklærte i 1988 

en Palestinsk stat i områdene okkupert av 

Israel i 1967, som omfatter Vestbredden, 

Gazastripen og Øst-Jerusalem. De godtok 

altså en Palestinsks stat på kun 22% av det 

opprinnelige Palestina. I følge FNs delingsplan 

av 1947 skulle de ha 54%. Osloavtalen 

baserte seg også på grensene fra 

1967, og en anerkjennelse av Palestina er 

fullt i tråd med denne. De palestinske 

Palestinakomiteen i Norge 

Adresse: Boks 9023, Grønland, 0133 Oslo 

Bankkonto: 0530 28 03112 

Palestinasolidaritet konto: 0532 55 41263 

Medlemskonto: 0539 32 08831 

selvstyremyndighetene, et resultat av 

Oslo-avtalen, var i intensjonen et midlertidig 

organ som skulle forberede statlige institusjoner 

klare til å styre når den israelske 

okkupasjonen opphørte. Den palestinske 

statsministeren Salam Fayyad har 

mottatt internasjonal støtte nettopp for 

hans satsning på bygging av statsinstitusjoner. 

Nå er institusjonene klare og tiden 

for å avløse de midlertidige selvstyremyndighetene 

er for lengst overmoden. 

Selvstyremyndighetene (PA) som styrer på 

Vestbredden har i realiteten svært lite 

selvstyre. Israelske styrker kan når som 

helst gå inn i de palestinske byene eller 

flyktningleirene, slik de gjorde 1. August 

da to unge gutter ble drept og 15 arrestert. 

Av den okkuperte Vestbredden kontrollerer 

Israel i dag ca. 60 prosent, B –og C 

områdene. Antall bosettere har økt fra 236 

tusen i 1993, til mer enn 500 tusen i dag. I 

begynnelsen av august fordømte EUs utenriksminister, 

Catherine Ashton, byggingen 

av 900 nye hjem i Øst-Jerusalem. Men 

fordømmelsen vil neppe stoppe utbyggingen. 

Israelerne er etter hvert blitt vant til 

slike fordømmelser som i lengden byr på 

få praktiske konsekvenser. 

Senest i fjor ble Israel opptatt som 

medlem i OECD og de blir behandlet som 

en “normal” stat på alle områder av de 

fleste vestlige land. Israel kan fortsette å 


ygge ”fakta på bakken” og de 22% av det 

historiske Palestina som ble erklært an Palestinsk 

stat av PLO i 1988 er i dag skrumpet 

inn til 12% når en regner inn de illegale 

bosettingene, muren, gjerder og 

sjekkpunkter, som alle er bygget i strid 

med internasjonal lov. 

Det er stor spenning knytet til avstemningen 

i FN. Palestinerne trenger bekreftelse 

på at deres rettigheter til selvbestemmelse 

faktisk blir hørt og det Palestinske lederskapet 

trenger sårt å vise befolkningen sin 

at de får gjennomslag ved å forhandle og 

gå i dialog. Virkeligheten på bakken viser i 

stor grad det motsatte. De siste dagene har 

familien mottatt mange telefoner og hilsener 

med ønsker om en god høytid, en 

Ramadan Karim. 

Den siste telefonen kom fra Samir Adwan, 

en ung palestinsk lege, bosatt i Norge. Han 

måttet reise til Qalandiya i all hast for å 

. 

begave sin unge bror Moatassem. Det blir 

ingen feiring av Eid, som markerer slutten 

av Ramadan, for Samir og hans familie når 

fasten er over. Men vi håper likevel de og 

vi kan få et lite glimt av håp når avstemningen 

i FNs Generalforsamlingen finner 

sted i september. Da må både EUs Ashton, 

og vår utenriksminister Støre, vise at de 

mener alvor med sine fordømmelser av 

Israelsk utbygging på okkupert land, og 

støtte til en Palestinsk stat. Som det står i 

utkastet fra PLO om anerkjennelse av 

Palestina; ” Den Palestinske staten vil 

være en fredselskende nasjon, som forplikter 

seg til menneskerettigheter, demokrati, 

et lovbasert styresett og prinsippene 

vedtatt av de Forente Nasjoner. ” 

Vi håper inderlig dette snart blir virkelighet. 

Både Norge og FN bør føle ansvaret 

for å vise faktisk støtte til en Palestinsk 

stat nå. 

Palestina krymper i takt med israelsk anneksjon av okkuperte områder og stormaktsplaner 


Palestinsk enhet og dets utfordringer 

Nyheten om en avtale mellom de to 

dominerende palestinske politiske 

fraksjonene Fatah og Hamas skapte 

overskrifter i media over hele verden. I 

Gaza og på Vestbredden ble avtalen 

hilst velkommen. 

Av Petter Bauck 

Palestinerne har sett seg leie på den indre 

splittelsen blant sine egne, som dramatisk 

har svekket dere posisjon nasjonalt og 

internasjonalt. Men kritikken mot de 

sentrale politiske aktørene fra alle 

fraksjoner er sterk. En avtale mellom 

Fatah og Hamas endrer ikke på det. Fra 

israelsk side og fra sentrale støttespillere 

for Israel, som USA, har det ikke manglet 

på advarsler når avtalen var en realitet: 

”Fatah må velge mellom forhandlinger 

med Israel om en fredsløsning og 

forhandlinger og samarbeid med Hamas”; 

og ”det er uaktuelt å samarbeide med en 

palestinsk regjering støttet av Hamas”. Det 

er ikke noe enkelt farvann palestinerne nå 

navigerer i. Samtidig planlegger palestinerne 

å legge 

fram et 

Petter 

Bauck 

Foto: 

Norad 

resolusjonsforslag i FNs Generalforsamling 

i september, som kan resultere i at et 

stort antall land anerkjenner en suveren 

palestinsk stat innenfor grensene som ble 

fastsatt ved våpenhvilen i 1949; den såkalte 

”Grønne linjen” eller 67-grensen. 

Organisert motstand mot okkupasjonen 

La oss rekapitulere litt av historien for å 

sette det som skjer nå inn i en større 

sammenheng: 

Den første Intifaden fra 1987 til 1993 var 

det første langvarige uttrykket for 

palestinsk organisert motstand mot 

okkupasjonen, fra 1967 av Israel, før den 

tid Jordan (Vestbredden) og Egypt (Gaza). 

Ledelsen for den palestinske nasjonale 

bevegelsen var organisert utenfor de 

okkuperte områdene, i Jordan fram til 

1970, i Libanon fram til 1982 og seinere i 

Tunis. Med Intifadaen vokste det fram en 

nasjonal motstandsledelse i de okkuperte 

områdene, bygd på folk som fikk sin 

høyere utdanning ved universitetene 

etablert på Vestbredden og i Gaza etter 

1967 og den voksende gruppen av 

lønnsarbeidere, en følge av økende 

arbeidsvandring til Israel. 

Etableringen av Hamas 

Under innflytelse fra Det muslimske 

brorskapet i Egypt ble Hamas etablert som 

en utfordrer til Fatahs dominerende stilling 

allerede i 1987. Israel så på etableringen 

som en måte å splitte den palestinske 

motstanden, og applauderte i det stille. 

Den palestinske ledelsen i eksil hadde fått 

en sammensatt og kraftfull utfordrer. 

Osloavtalen i 1993 kan i dette perspektivet 

også sees som et framstøt fra den 

palestinske ledelsen i eksil på å overta 

kontrollen fra den nasjonale motstanden 


som sydet i de okkuperte områdene. For 

Israel framsto Oslo-avtalen som en gyllen 

anledning til å sikre seg en ”partner for 

fred” som var i stand til å styre de 

okkuperte områdene på deres premisser. 

Deres tidligere ”partnere”, som de arvet 

fra britene og det ottomanske riket, nemlig 

deler av landeierklassen, hadde tapt mye 

anseelse til den nye motstandsledelsen i 

den første Intifadaen. 

Osloavtalen la grunnlaget for at Yassir 

Arafat og store deler av PLO i eksil kom 

tilbake til de okkuperte områdene og ble 

ryggraden i de nyetablerte palestinske 

myndigheter (PA). Både Hamas og 

bærende elementer i den nasjonale 

motstandsledelsen, som utviklet seg under 

den første Intifaden i de okkuperte 

områdene, ble holdt utenfor. Spenningene 

mellom fraksjonene fra eksil og fra de 

okkuperte områdene, spesielt innen Fatah 

og i forhold til Hamas, vedvarte og 

forsterket seg utover på 1990-tallet. Kritik- 

ken mot Yassir Arafat og Fatah/PLOs 

påståtte unnfallenhet i forhandlingene med 

Israel og manglende resultater på bakken, 

bl.a. i form av økonomisk utvikling, 

vokste, og var en medvirkende årsak til 

utbruddet av den andre Intifadaen i 

september 2000. 

Fløyene i Fatah 

Slik jeg ser det ble det palestinske valget i 

2006 det første ”oppgjøret” mellom de to 

fløyene i Fatah, dominert henholdsvis av 

kadrene fra eksil, som kom til de 

okkuperte områdene etter Oslo-avtalen, og 

kadrene fra ledelsen av den første 

Intifadaen i de okkuperte områdene. For 

Fatah ble valget et dramatisk tilbakeslag, 

ikke fordi de fikk så mye færre stemmer 

enn Hamas, men fordi Fatahs stemmer 

spesielt på de fylkesbaserte listene, ble 

splittet mellom ulike kandidater, der 

Hamas sto samlet. 


Det er mot dette svært sammensatte bakteppet 

at de pågående forhandlingene mellom 

Fatah og Hamas om en operasjonalisering 

av intensjonsavtalen fra 

Kairo skjer. Man skal nå enighet om en 

samlingsregjering, etter sigende dominert 

av teknokrater og ikke politiske aktører. Så 

langt har det vist seg vanskelig. Videre 

skal man, basert på de eksisterende 

sikkerhetsstyrkene, som enten er kontrollert 

av Fatah eller av Hamas, bygge opp 

nasjonale styrker under demokratisk 

kontroll. Heller ikke dette blir lett, når vi 

vet hvor aktivt disse styrkene har vært 

brukt i den interne politiske kampen, og 

hvordan utenlandske aktører aktivt har 

favorisert den ene eller den andre parten. 

Endelig skal det holdes nye valg til den 

palestinske lovgivende forsamlingen PLC, 

hvor Hamas fikk flertall i 2006. 

Demokratisering av PLO 

I arbeidet med forsoning mellom Fatah og 

Hamas står også spørsmålet om en 

demokratisering av den palestinske 

frigjøringsorganisasjonen PLO på dagsorden. 

Det er uttrykt ønske om at Hamas 

skal gå inn i PLO, men for å gjøre det 

krever Hamas frie valg i organisasjonen, 

noe som ikke har skjedde på lang tid. For 

Fatah har kontrollen med PLO vært viktig 

for innflytelsen både over den nasjonale 

frigjøringsbevegelsen og over forhandlingene 

med Israel. Det er PLO som i 

henhold til Osloavtalen representerer palestinerne. 

De siste 20 årene med forhandlinger og 

administrasjon av de okkuperte områdene 

har vært en stor belastning for Fatah, som 

har vært det dominerende palestinske 

partiet. Kritikken mot korrupsjon, 

nepotisme og hva mange har oppfattet som 

en vilje til å kompromisse på sentrale 

palestinske krav, som retten til retur for 

flyktningene, og kontrollen over Øst 

Jerusalem, har vokst hele tiden. Offentliggjøringen 

av dokumenter fra forhandlingene 

i bl.a. Al Jazzera og The Guardian 

i vinter ga kritikken et nytt momentum. I 

et forsøk på å møte kritikken om svakt 

internt demokrati i Fatah ble det sammenkalt 

til kongress i Bethlehem høsten 

2009. Oppsummeringene tyder ikke på at 

man klarte å skape fornyet tillit til organisasjonens 

ledende organer. Bl.a. blir det 

pekt på at Gaza var svært svakt representert 

på kongressen og i de valgte organene 

etterpå. 

Korrupsjon og nepotisme 

Også Hamas synes å stå overfor økende 

kritikk. Erfaringene med deres styre i Gaza 

er svært blandete, og mange av svakhetene 

til Fatah, som korrupsjon og nepotisme, i 

tillegg til religiøs ensretting, synes å ha 

utviklet seg også i Hamas. 

Foruten å enes om hvordan intensjonen om 

en nasjonal samlingsregjering skal settes 

ut i livet, står begge de to viktigste 

palestinske organisasjonene overfor utfordringen 

å gjenvinne tilliten i befolkningen 

og styrke sitt indre demokratiske organisasjonsliv. 

Respekten for demokratiske 

valg må styrkes, og demokratisk kontroll 

over alle sikkerhetsstyrkene etableres. 

Osloavtalen ingen anerkjennelse av den 

palestinske staten 

Med Oslo-avtalen ga PLO bort sin rett til å 

ta i bruk ulike virkemidler i sin kamp for å 

få slutt på den israelske okkupasjonen. 

PLO aksepterte Israels rett som stat, mens 

Israel anerkjente PLO som palestinernes 

rettmessige representant. Legg merke til 

ulikeverdigheten i anerkjennelsen. Og det 

er nettopp her Hamas har sagt at en 

anerkjennelse av Israel som stat først 

kommer på tale den dagen Israel 

anerkjenner Palestina som stat. 


Røster både innen Fatah og Hamas i de 

okkuperte områdene uttaler nå at 

forhandlingsveien har utspilt sin rolle. 

PLO har fortsatt et mandat til å forhandle, 

men det pekes stadig tydeligere på at 

Israels svar er flere bosettinger og 

anneksjon av mer palestinsk land. Fra 

Nablus melder Klassekampen at israelske 

militære har kontroll om natten og 

palestinske myndigheter om dagen. Så 

mye er igjen av det sjølstyret som Osloavtalen 

skulle legge grunnlaget for. 

Spørsmålet om en tredje Intifada reises av 

mange, ikke om den kommer, men når. Og 

flere sier at i en ny Intifada vil sannsynligvis 

et langt breiere sett av virkemidler 

bli tatt i bruk. Palestinerne generelt er 

lei av å leve som statsløse og okkuperte, 

uten rettigheter og verdighet. Gjennom 

snart 20 år har de erfart at verdenssamfunnets 

støtte til en forhandlingsløsning 

først og fremst har betydd stadig nye krav 

til den okkuperte, mens okkupanten har 

gått fri. Den arabiske våren, som har 

utviklet seg utenfor stuedøra til pale- 

stinerne, har vist dem at endringer kan 

oppnås om man står sammen og bruker 

folkets styrke mot forhatte diktatorer. 

Enhet styrker motstanden mot 

okkupasjonen 

Det viktigste med enhetsbestrebelsene 

mellom Fatah og Hamas er kanskje ikke at 

det legger grunnlaget for en sterkere 

palestinsk aktør i forhandlinger med Israel, 

for den veien står for tiden ikke høyt i 

kurs. Derimot vil en samlet palestinsk 

aktør representere et helt annet og mye 

sterkere kort i kampen mot fortsatt 

okkupasjon, uansett hvilken form denne 

kampen denne gangen skulle ta. Det er 

ikke uten grunn at Israel for tida utøver 

omfattende press på statsledere over hele 

verden for å slå beina under palestinerne 

framstøt mot FNs Generalforsamling i 

september. Om palestinerne vinner fram 

der og får massiv støtte for sin stat, så vil 

heller ikke det løse utfordringene, men 

først og fremst gi dem en enda sterkere 

plattform i kampen videre. 

En palestinsk kjøpmann viser fram en plakat med bilde av Hamas’ leder I Gaza Ismail Haniya 

og den palestinske presidenten og Fatah-leder Abbas utenfor butikken sin i Gaza City 


- Vi satt fast i bedrageriet i 20 år 

Palestina-konflikten er heftet med 

mange planer og veikart som har løpt 

ut i sanden. Palestinerne står ved et 

veiskille har derfor blitt en forslitt 

klisjé som gjerne dukker opp hver 

gang forhandlinger går i grus – og når 

de blir pumpet opp igjen fordi 

forhandlinger for forhandlingenes 

skyld har blitt Israels foretrukne 

strategi og Vestens skalkeskjul for 

ikke å bli utfordret av kravene om å 

endre sin Israel-vennlige politikk og 

bli konfrontert med Israels mange 

brudd på folkeretten, nå sist ved å 

oppbringe skip i internasjonalt farvann 

og uavbrutte utbygging av koloniene 

på den okkuperte Vestbredden og det 

annekterte Øst-Jerusalem. 

Av Peter M. Johansen 

Det slående ved møtet med Ramallah 

under delegasjonsturen til Palestinakomiteens 

faglige utvalg i midten av juni er den 

samstemte oppfatning av tjue år med 

forhandlinger: Det har ikke brakt 

palestinerne noen vei. Kritikken av Osloavtalen 

sett i bakspeilet går fra PLO og 

regjeringskvartalet nedover i den palestinske 

gata og under jorden til dem som 

sto i den væpnede kampen under al-Aqsaintifadaen. 

- Vi satt fast i bedrageriet i tjue år, 

innrømmer Fatahs internasjonale nestleder, 

Hussam Zomlot, og betegner Oslo-prosessen 

som «et narrespill». 

Tjue år med forhandlinger 

Tjue år med forhandlinger har verken før 

til stat eller aksept for folkeretten med 

hensyn til kolonisering av okkupert mark 

og flyktningenes rett til å vende tilbake. 

Hussam Zomlot 

I stedet har prosessen fra Oslo-avtalen og 

påfølgende avtaler og nytegnede veikart 

ført til at internasjonalt ansvar og folkeretten 

har blitt systematisk undergravd av – 

og påstanden om at det har vært en villet 

politikk fra USA og dets vestlige allierte, 

er intet ekstremt utsagn i Ramallah. 

- Jeg mener at den største feilen som ble 

begått i Oslo-avtalen, var å anerkjenne 

Israel uten å kreve gjensidig anerkjenning 

av Palestina. Det gjorde de okkuperte områdene 

til «omstridte områder», sier nestlederen 

i Fatahs utenrikspolitiske kommisjon. 

Han konfronterer direkte de tre kravene 

som Kvartetten konfronterte Hamas med 

etter valgseieren i januar 2006 – og som lå 

til grunn for både den rødgrønne regjeringens 

boikott av Hamas-regjeringen og 

den mer hederlige parentesen med å 

samarbeide med samlingsregjeringen som 

gest til president Mahmoud Abbas. 

– Jeg vil ikke at Hamas anerkjenner Israel. 

Det er en sak for PLO og bare en 

unnskyldning for å avspore forhandling- 


ene, mener Zomlot, PLOs representant i 

Storbritannia (2003-06). 

..å ikke stå ved et veiskille 

Det er ikke minst erkjennelsen av ikke å 

stå ved et veiskille, men klint opp til en 

politisk og fysisk betongmur. Så lenge det 

ikke fins sprekker i muren, verken i regjeringa 

til Binyamin Netanyahu eller 

Knesset, med hensyn til å etterkomme 

noen av Abbas' minimumskrav for forhandlinger 

– men i stedet et forsterket 

israelsk vilkår om å anerkjenne Israel som 

«jødisk stat» - må Abbas gå videre med 

sitt andreprioriterte valg: å bringen 

Palestina inn for FN, enten ved å be Hovedforsamlingen 

om å anerkjenne Palestina 

som medlem av FNs organer (dvs. 

PLO), be Sikkerhetsrådet om anerkjenning 

(noe USA har varslet veto mot) eller å 

utfordre USA maksimalt ved først å ta 

konfrontasjonen i Sikkerhetsrådet og 

likevel hente støtte fra Hovedforsamling 

(rundt 130 stemmer) for å understreke 

hvor de internasjonale skillelinjene går. 

Beveger en seg ut av regjeringskvartalene 

og vekk fra Fatah-kontorene i Ramallah og 

ut i gatene blir en slått av den massive og 

åpenhjertede kritikken og skepsisen, ofte 

«anonymt», med Fatah – og Hamas – og 

selvstyremyndighetene, selv om statsminister 

Salam Fayyad personlig høster 

mange lovord som administrator. 

Det at Abbas avlyste møtet i Kairo med 

Hamas-lederen Khaled Meshaal som 

skulle spikre den partiuavhengige teknokratregjeringen, 

angivelig fordi det ikke 

passet inn i Abbas' timeplan, gir ytterligere 

næring til skepsisen – eller rent ut av 

avvisningen. Det er en utbredt tanke at 

ikke å få på plass regjeringen og ved å 

holde lokalvalg bare på Vestbredden, og 

ikke i Gaza, kan bli påskuddet for Abbas 

til likevel ikke å gå til FN – og legge 

ansvaret på Hamas. 

Det er en dårlig skjult hemmelighet i Ra- 

mallah at Fatah har vel så store prob-lemer 

med Fayyad som fortsatt stats-minister, 

som er kravet fra Abbas, som Hamas. 

Salam Fayyad 

Statsministerposten 

- Fatah har betalt en høy pris for Fayyad. 

Han har egne politiske ambi-sjoner. Dersom 

han blir statsminister, har han posisjonert 

seg foran presidentvalget. Men Fatah 

vil ikke miste presidentposten, sier Hani 

al-Masri, Palestinas mest framtredende 

politiske analytiker og forsker, direktør for 

Palestine Media, Research and Studies 

Centre (Badael) i Ramallah og rådgiver til 

de interne palestinske forhandlingene. 

Han streker opp fire svakheter ved avtalen 

Fire svakheter 

Fatah og selvstyremyndighetene på Vestbredden 

står overfor en ny utfordring etter 

«den arabiske våren»: Folk vender dem 

ryggen selv om klientelismen henger igjen 

som fluepapir med hensyn til jobber og 

gammel lojalitet. Masri streker opp fire 

svakheter ved Kairo-avtalen: 1) Det fins 

intet politisk program som fraksjonene er 

blitt enige om og som skal ligge til grunn 

for interimregjeringen, 2) koordineringen 


av sikkerhetsapparatet er utsatt til etter 

valget, 3) vedtaket om å opprett en 

interimledelse for PLO står i et uklart forhold 

til Abbas og PLOs eksekutivkomité 

og 4) at Fatah og Hamas opererer på utsida 

av Basic Law (slik Abbas har gjort siden 

han innsatte Fayyad-regjeringen). 

Årsakene til Kairoavtalen 

Masri streker opp fire årsaker til at Kairoavtalen 

ble undertegnet – utover det 

åpenbare at avtalen har kringgått de 

sentrale stridspunktene som gjorde at 

Mubarak-regimets Kairo-avtalen strandet i 

halvannet år (den politiske styringen og 

sikkerhetsapparatet): Opprørene i 1) Egypt 

og 2) Syria, 3) de fullstendig fastlåste 

forhandlingene med Israel, uten nye 

initiativ fra USA og 4) den palestinske 

ungdomsbevegelsen. 

- Jeg vil gjerne motsi de analysene som 

svirrer rundt. Vi er nær en eksplosjon. 

Det er ingen hvem som helst som kommer 

med varslet. Issam Abu Iram var sjef for 

Opprøret i Egypt. Fra demonstrasjon på Tahrir-plassen. 

analysekontoret i etterretningen innen 

sikkerhetsstyrkene på Vestbredden under 

Yasser Arafat. Han har blitt førtidspensjonert 

og anser beskriver Fatah, hans eget 

parti, som en stamme som ikke har noen 

framtid dersom det ikke lytter til ungdommen. 

- Det er vanskelig å forutsi hvordan palestinerne 

reagerer, selv bare ti minutter i 

forveien. Det erfarte vi i 1997, forut for 

den første intifadaen, sier han. 

Det går derimot et veikart fra Zomlots 

innrømmelser og konsensus om at tjue år 

med forandringer har brakt palestinerne 

bakover, ikke framover, til Abu Issams 

varsel. For den internasjonale solidaritetsbevegelsen 

ligger de fremste utfordringene 

å styrke BDS-bevegelsen og rette inn en 

støttekampanje for FN-anerkjenningen 

mot egne styresmakter, i Norge den 

rødgrønne regjeringen. 

peter.m.johansen@klassekampen.no 


Sionistisk demokrati 

I den lett småfrosne arabiske sommeren 

vi nå er vitne til - i kjølvannet 

av den såkalte arabiske våren, hvis 

demokratiske mildvær ligger bak oss - 

ser Midtøsten selvtitulerte eneste 

demokrati ut til å være med på leken. 

Dette innlegget er sakset fra bloggen til 

Evgone, eirikfinne@hotmail.com 

Israel, midt oppi sin nitidige kamp mot 

palestinernes FN-kampanje, har nå forbydd 

ved lov å oppfordre til boikott av 

Israel, israelske institusjoner i vid forstand 

og israelsk territorium - herunder også det 

okkuperte Vestbredden. 

Dette vil i praksis si at enhver som offentlig 

oppfordrer til å boikotte for eksempel 

et selskap som med viten og vilje bygger 

hus eller produserer varer i de ulovlige bosetningene, 

bryter loven og står dermed i 

fare for å bli saksøkt. Altså er det ulovlig 

for enhver som oppholder seg i Israel å 

oppfordre til boikott av, eller til og med 

bare unnlate å gi kontrakter til, et selskap 

som bryter folkeretten. En oppfordring til 

akademisk og kulturell på israelsk jord vil 

også omfattes av denne nye loven, som ble 

passert i Knesset 13. juli. 

Det understrekes at dette blir en del av 

sivillovgivningen; politiet vil ikke arrestere 

eventuelle boikottagitatorer, det er opp 

til eventuelle forulempede å klage inn lovbryteren 

til påtalemyndigheten. 

Rent bortsett fra å være i overkant lite 

ytringsfrihetsvennlig, begrenser denne lov- 

en rommet for ikke-voldelig motstand mot 

de - jeg gjentar - ulovlige bosetningene og 

andre klagemål mot den israelske regjeringen. 

Slik jeg ser det er den også et ledd 

i sementeringen av fakta på bakken. Selv 

om høyesterett sannsynligvis kommer til å 

underkjenne i hvert fall deler av lovteksten, 

kan den prosessen i seg selv komme 

til å trekke ut. I mellomtiden er det 

ikke vanskelig å se for seg et scenario der 

flere israelske-fredsaktivister og andre blir 

klaget inn til domstolene av ymse sympatisører 

av en fortsatt okkupasjon og stillstand 

i "fredsprosessen". 

Denne loven føyer pent seg inn i rekken 

bak den såkalte nakba-loven som nylig 

passerte i den israelske nasjonalforsamlingen. 

Denne tillater finansdepartementet 

å holde tilbake støtte til organisasjoner 

som minnes palestinernes lidelser 

under krigen 1947-49, da hundretusener av 

palestinere ble fordrevet fra sine hjem av 

sionistene (les feks. Benny Morris). I 

tillegg har den israelske statsmakten gjort 

hva den kunne for å få Apple til å stoppe 

en Intifada-app, med stort hell. 


Oljefondet i israelsk sement 

Med bygginga av muren og bygging 

og utviding av stadig fleire israelske 

koloniar på Vestbreidda vert sement til 

politikk i Palestina. Det norske 

Oljefondet (Statens pensjonsfond – 

Utland) har eigarinteresse i fleire av 

dei store aktørane innan israelsk 

sement. Saka vert ikkje betre av at 

nokre av desse òg driv utbytting av 

palestinske naturresursar. 

Av Mass Soldal Lund 

Israelsk sement 

Nesher Israel Cement Enterprises er den 

einaste sementprodusenten i Israel og 

leverer ein stad mellom 75% og 90% av all 

sement som vert selt i Israel og dei palestinske 

områda. Det er dokumentert at 

sement frå Nesher har vorte nytta i mange 

byggingeprosjekt i israelske koloniar på 

Vestbreidda, i bygging av infrastuktur nytt 

til koloniane og i bygginga av Jerusalem 

Light Rail. Det er òg vorte innrømt at 

sement frå Nesher ”mest sannsynleg” har 

vorte nytta i Apartheid-muren på Vestbreidda. 

Det er difor lett å sjå at Nesher er 

ein medløpar til Israels okkupasjon av 

Vestbreidda og ein bidragsytar til menneskerettsbrot. 

Nesher er eigd av Mashav Initiating and 

Development som er eigd 25% av den 

irske giganten på byggningsmateriale CRH 

og 75% av det israelske Clal Industries 

and Investments. Clal er eigd 61% av IDB 

Development Corporation som er 100% 

eigd av IDB Holding Corporation. Oljefondet 

har investert i fleire av desse selskapa 

og eigde ved utgangen av 2010 

3,05% av aksjane i CRH, 0,27% av ak- 

sjane i IDB Holding og 0,21% av aksjane i 

Clal. I følgje årsrapporten til Oljefondet 

var verdien av desse aksjepostane då på 

2,6 mrd kr for CRH, 22 mill kr for IDB 

Holding og 16 mill kr for Clal. 

Utbytting av naturresursar 

Det finst rundt ti israelskeigde steinbrot i 

C-områda på den okkuperte Vestbreidda. 

C-områda er dei delane av Vestbreidda der 

Israel etter Oslo-avtalen har full kontroll. I 

følgje den israelske menneskrettsgruppa 

Yesh Din produserer desse brota i hovudsak 

grus, og brorparten av produksjonen 

går til den israelske marknaden. Det vil 

seie at israelske selskap utnyttar ikkje-fornybare 

naturresursar på okkupert palestinsk 

område og gjer det på ein måte som 

ikkje kjem palestinarane til gode. Dette 

tjuveriet av palestinske resursar står for i 

underkant av ein fjerdedel av israelaranes 

forbruk av sand og grus. 

Dette er òg i strid med internasjonal lov. 

For eksempel skriv The International 

Committee of the Red Cross følgjande om 

utnytting av naturresursar på okkupert 

område: 

What rights does the occupying power 

have regarding property and natural 

resources in the occupied territory? 

… 

The occupant does not acquire ownership 

of immovable public property in the 

occupied territory, since it is only a 

temporary administrator. Subject to 

restrictions regarding their exploitation 

and use, it can nevertheless make use of 

public property, including natural 

resources, but it must safeguard their 


capital value, in accordance with the law 

of usufruct. 

“The law of usufruct”, som på norsk vert 

omsett til “reglane for bruksrett”, er retten 

til å nytte noko som tilhøyrer andre så 

lenge det ikkje vert endra eller øydelagd. 

Det er sjølvsagt ikkje mogleg å bryte stein 

frå eit steinbrot utan å endre eller 

øydelegge det. 

Mellom dei israelske selskapa som driv 

steinbrot på Vestbreidda finst Hanson 

Israel som driv brotet Nahal Raba Quarry 

og Lime & Stone Production Company 

som driv brotet Yatir Quarry nær kolonien 

Teneh Omarim saman med Kfar Giladi 

. 

Quarries, ifølgje informasjon frå Yesh Din 

og nettstaden Who profits? driven av 

organisasjonen Coalition of Women for 

Peace. 

Hanson Israel er eigd av det tyske 

selskapet HeidelbergCement. Lime & 

Stone Production Company er eigd av 

Readymix Industries som igjen er eigd av 

det meksikanske selskapet CEMEX. I 

følgje årsrapporten til Oljefondet hadde 

fondet ved utgangen av 2010 investert 2 

mrd kr i HeidelbergCement og 420 mill kr 

i CEMEX. Det utgjer 2,87% av aksjane i 

HeidelbergCement og 0,68% av aksjane i 

CEMEX 

For kildehenvisninger: masssoldalund@gmail.com 


Ship to Gaza Norway - 

oppsummering 

Vi er tilbake i Oslo etter noen spennende, 

frustrerende men samtidig 

oppløftende dager i Hellas. Til tross for 

at båtene våre aldri kom seg ut av havn, 

har vi oppnådd betydelige seire. 

Av Espen Goffeng 

Vi har sett at lempingene på Israels ulovlige 

blokade, som startet som et svar på press 

etter forrige flåtehendelse, har økt i takt med 

at flåten har nærmet seg. For kort tid siden sa 

Israel seg villige til å slippe inn nok 

byggematerialer til å bygge 1200 boliger og 

18 skoler. Dette er en radikal reversering av 

politikken som er ført de siste årene, og er et 

direkte politisk svar på oppmerksomheten og 

presset flåten har lagt på blokaden. Mange 

mennesker i Gaza kommer til å nyte godt av 

dette. Ingen andre institusjoner eller aksjoner 

har vært i stand til å påvirke blokaden på en 

slik måte over den fire år lange historie. 

Espen Goffeng 

Israel har avslørt hvor langt de vil gå for å 

unngå fokus på blokaden. Som i fjor ble flere 

av båtene ødelagt i fremmede havner. Dette 

viser Israels suverene forakt for 

internasjonale lover og regler. 

Israel har avslørt sin egentlige holdning til 

pressefrihet. I forkant av Cast Lead ble 

pressefolk sakte men sikkert holdt ute av 

Gaza for å unngå dekning av det som skulle 

komme. Vi som jobber med dette skjønte 

hva som foregikk, men er ofte blitt avslått 

som konspiratoriske. Nå har Israel selv 

bevist sin holdning overfor internasjonal 

presse ved å true medier fra alle verdens land 

med utestengelse, konfiskering av utstyr og 

“andre sanksjoner” hvis de dekker saker 

Israel ikke liker at de dekker. Internasjonale 

presseforeninger har reagert med avsky på 

dette, selv om Israel forsøkte å rette opp 

inntrykket ved å trekke tilbake den skriftlige 

trusselen. Vi håper inderlig at også norske 

medier tar dette til etterretning og ikke lar 

seg presse av slike trusler i fremtiden. (Dette 

er i så fall et soleklart brudd på Vær Varsom 

plakatens punkt 1.3). Vi minner om at Israel 

oppholder seg på plass 86 på Reporters 

Without Borders` rangering av nasjoners 

pressefrihet, hvor Norge ligger på en delt 

førsteplass. 

Viktigst av alt; befolkningen i Gaza har igjen 

opplevd at det er mennesker ute i verden som 

støtter deres krav om at verdig liv og en 

akseptabel fremtid. Vi vet at mange der inne 

føler seg glemt av verdenssamfunnet som en 

følge av diplomatiets uendelig treghet i å 

takle dette problemet. Vi oppfordrer igjen 

vår egen og andre regjeringer til å gjøre det 

de er pålagt ifølge internasjonal rett, og legge 

et reelt press på Israel for å oppnå en 

akseptabel løsning på dette og andre 

problemer i Israel/Palestina-konflikten. 

Nå må styringskomiteen for flåtebevegelsen 

møtes for en oppsummering og drøfte hva 

som kan gjøres videre. Med de positive 

resultatene som er oppnådd med denne 


Gaza-konvoien: Viktige resultater, 

men uten å nå Gaza i denne omgang 

Formålet med Gaza-konvoien 

Freedom Flotilla 2 (FF2) er tre-delt: 

• Israel skal presses til å oppheve sin 

umenneskelige blokade av 1, 6 

millioner mennesker på Gazastripen. 

• Båtene skal bringe viktige varer 

som det er mangel på i Gaza på 

grunn av blokaden. 

• Vi skal bringe med oss mange 

passasjerer som kan møte folk i 

Gaza ansikt til ansikt, uttrykke sin 

solidaritet direkte overfor 

innbyggerne og vise dem at vi er 

mange som tenker på dem og 

kjemper på vår måte sammen med 

dem. 

Av delegasjonsleder Torstein Dahle 

Hovedsaken er å knekke blokaden. Og 

selv om Israel ved hjelp av den greske 

regjeringens nidkjære innsats klarte å 

holde båtene fast i greske havner, har FF2 

faktisk oppnådd betydelige resultater på 

dette aller viktigste punktet. 

Allerede før de norske deltakerne dro ned 

til Aten 24. juni hadde FF2 nemlig klart å 

slå en bresje inn i Israels blokade av Gaza. 

Israelske myndigheter kunngjorde 21. juni 

at de hadde besluttet å tillate innførsel til 

Gaza av bygningsmaterialer til 1200 

boliger og 18 skoler. I kunngjøringen het 

det at ”Dette tiltaket gjør at ”Freedom 

Flotilla”, en konvoi av et titalls skip som 

angivelig skal seile til Gaza av humanitære 

grunner, er unødvendig”. Uttalelsen koplet 

altså dette direkte til FF2. Som kjent har 

Israel tillatt import til Gaza av 

bygningsmaterialer til å bygge luksushotell 

drevet av en spansk hotellkjede, men 

bygningsmaterialer til boliger, skoler og 

infrastruktur har vært nektet. En utspekulert 

form for blokade, som bevisst rammer 

det store flertallet i Gaza, men som 

samtidig åpner for tiltak som Israel kan 

bruke i propagandaen (”Se her, i Gaza har 

de bygd luksushotell, alt bråket om 

blokaden er falsk propaganda”). 

Et annet viktig resultat var at Gaza og 

Israels brutale blokade var toppstoff i 

internasjonale massemedier i mer enn to 

uker, mens vi kjempet for å få båtene våre 

fri fra den greske regjeringens ”fengsel”. 

Mediepresset passet Israel meget dårlig. 

Torstein Dahle 

Air Flotilla 

Som en ringvirkning av FF2 ble også 

mange hundre mennesker inspirert til å 

arrangere en Air Flotilla 8. juli ved å reise 


til Tel Avivs Ben Gurion-flyplass for å 

reise videre til Vestbredden. 

Uten at vi skal ta æren for det, kommer det 

nå stadig meldinger om nye initiativ som 

har til hensikt å bryte Israels blokade. Vi 

kan jo håpe at FF1 i slutten av mai 2010 

og vår FF2 nå har vært med på å inspirere 

til disse initiativene. 

Pinlig regjeringsinititativ 

FF2s resultater – før den i det hele tatt har 

kommet ut fra Helles – setter også de 

forskjellige regjeringenes diplomatiske 

arbeid ”gjennom de rette kanaler” i et 

meget pinlig lys. På kort tid har FF2 klart å 

oppnå mye mer enn regjeringene har klart 

– enten fordi disse regjeringene er altfor 

tannløse, eller fordi de rett og slett har 

valgt å stille seg på Israels side og være 

støttespillere for Israels brutale politikk 

overfor palestinerne. 

Med disse resultatene var det derfor en 

offensiv gjeng som møtte mediene i Oslo 

7. juli på den pressekonferansen som de 

norske konvoi-deltakerne holdt da de kom 

tilbake. Alle gav uttrykk for ønsket om å 

komme med igjen når båtene kommer seg 

fri fra den greske regjeringens ”fengsel”. 

Det er også en lang kø av folk som gjerne 

vil fylle det som måtte bli av ledige 

plasser. Det er altså slett ikke riktig at vi 

har ”gitt opp”, slik en del medier meldte 

da vi reiste tilbake til Norge. Men det 

hadde liten hensikt å bruke opp ressursene 

våre i Aten mens vi venter på at båtene 

skal kunne seile igjen. 

En viktig lærdom er at denne formen 

for aksjon åpenbart er svært virkningsfull, 

og at den oppfattes av Israel som en 

helt spesielt farlig trussel. 

Israel dreper palestinere rett som det er, 

uten at noen av verdens regjeringer bryr 

seg. Men en fredelig ikke-voldsflotilje av 

skip med 3-400 deltakere fra omkring 25 

land, hovedsakelig europeiske og nordamerikanske, 

bestående av helt alminnelige 

mennesker i alderen 18-88 år med en 

del parlamentarikere innimellom, kan ikke 

Israel møte med drap og lemlestelse uten 

at det får store internasjonale skadevirkninger. 

86-årige Hedy Epstein, overlevende fra 

Holocaust, deltok aktivt på årets Flotilla 

Israels erfaringer fra FF1, der de drepte ni 

passasjerer på ”Mavi Marmara”, var at den 

diplomatiske effekten var katastrofal og 

rammet Israels internasjonale anseelse 

hardt. De ni drepte var alle tyrkere, unntatt 

en som var tyrkisk-amerikaner. Ikke bare 

reagerte den tyrkiske regjeringen voldsomt, 

men også over resten av verden var 

det kraftige reaksjoner. Israel ble presset 

til viktige endringer i blokaderegimet. Ethvert 

militært angrep på FF2 med sin mye 

større og svært brede internasjonale del- 


takelse ville få dramatiske diplomatiske 

konsekvenser for Israel. 

Ikkevoldsmennesker 

Et avgjørende viktig trekk ved FF2 er at 

deltakerne ikke lar seg skremme av trusler 

om å bli angrepet militært eller av noen 

andre trusler fra Israel. Dette var ikkevoldsmennesker 

som alle hadde underskrevet 

på en detaljert erklæring om alt de 

ikke skulle gjøre fordi det kunne bli 

oppfattet som provoserende eller voldelig, 

og som også hadde erklært seg innforstått 

med at de kunne bli skadet og i verste fall 

miste livet. 

Personlige trusler 

Deltakernes svar var ”Vi skal til Gaza”, 

uansett om Israel gikk ut med trusler om 

angrepshunder og voldelige militære midler, 

gjennomførte øvelser som viste at et 

antall passasjerer ble drept, truet journalister 

med 10 års utestenging fra Israelkontrollert 

område, truet parlamentarikerne 

som var med, presset et stort antall 

regjeringer til å advare passasjerene og 

sterkt fraråde deltakelse, presset forsikringsselskaper 

til 

ikke å forsikre 

skipene, saboterte 

båtene, osv. 

osv. Uansett hva 

Israel gjorde, så 

var vårt svar: ”Vi 

skal til Gaza”. 

Israels og USAs 

diplomatiske offensiv 

nådde toppen 

lørdag 2. juli, 

da den såkalte 

Midtøsten kvartetten, 

bestående 

av USA, EU, 

Russland og FNs 

generalsekretær, 

gikk ut med en erklæring der de på det 

sterkeste oppfordret til tilbakeholdenhet og 

ba alle berørte regjeringer om å bruke sin 

innflytelse til å hindre slike flotiljer, ”som 

setter deltakernes sikkerhet på spill og 

medfører et potensial for opptrapping”. 

Kvartetten avsluttet med å be om at fangenskapet 

til den israelske soldaten Gilad 

Shalit måtte avsluttes (de presterte å ikke 

si ett ord om de tusenvis av palestinske 

politiske fanger i israelske fengsler). 

Det at USA og Israel fikk Midtøstenkvartetten, 

dvs. den absolutte makteliten 

internasjonalt, til å gå ut på denne måten, 

oppfattet vi i FF2 som et bevis på den 

store kraften som ligger i denne formen for 

solidaritetsaksjon. Vårt svar var derfor et 

enda sterkere ”Vi skal til Gaza”. Blant 

parolene som florerte i FF2-miljøet var for 

øvrig også parolen ”Vi krever slutt på 

fangenskapet for 1 600 000 + 1”, der 1tallet 

refererte til Gilad Shalit. 

Siden vårt svar var ”Vi skal til Gaza” 

uansett hva vi ble truet med, ble vi helt 

umulige å håndtere for Israel. Israel takler 

Norske deltakere: Johnny Leo Johansen (foto), Axel Hagen, Tove 

Henny Lehre, Torstein Dahle, Grete Soleng, Stine Renate Håheim, 

Bjørn O. Olsen og Mina Boldermo. 


væpnede angrep med sin militære overlegenhet. 

Men vår ikkevolds-flotilje har de 

ikke noen strategi for. Militært angrep mot 

flotiljen ville kunne skade Israel veldig, og 

å la oss komme til Gaza ville være en seier 

for FF2 og gi palestinerne håp og pågangsmot. 

Hvis båtene i det hele tatt klarte 

å komme ut i havet, var begge Israels 

handlingsalternativene ille sett fra Israels 

side. Det forklarer de voldsomme anstrengelsene 

for å hindre at vi i det hele 

tatt skulle klare å komme oss ut fra greske 

havner med båtene våre. 

Outsorce blokaden 

Vi var ikke forberedt på at Israel 

skulle klare å ”outsource” blokaden 

av Gaza til Hellas slik de til 

de grader klarte. Med en blanding 

av trusler og økonomiske lokkemidler 

utnyttet de den greske regjeringens 

svake stilling og den 

økonomiske krisen i Hellas til å 

få den greske regjeringen til å ta i 

bruk en serie med virkemidler for 

å hindre oss i å komme ut med 

båtene våre. 

Hovedmetoden var en uendelighet 

av formelle hindringer (for 

eksempel ble den amerikanske 

båten erklært ”ikke sjødyktig” på 

grunn av påståtte svakheter ved 

aircondition-anlegget om bord), 

og til slutt sette inn voldsmidler 

for å stoppe oss (maskerte kommandosoldater 

rettet maskingeværene 

sine mot passasjerene på 

den amerikanske båten – en skjærende 

kontrast til de svære ”To 

Gaza with love”-bannerne som 

var spent ut langs skipssiden. En 

av dem som var i skuddlinjen var 

den 86-årige jøden Hedy Epstein, 

som var blant de få som opplevde 

Holocaust og overlevde). 

Torsdag kveld 30. juni kom statsminister 

Netanyahu med en erklæring som bl.a. 

inneholdt følgende (oversatt fra hebraisk): 

"The State of Israel faces many challenges, 

and you are at the army's strength held 

against those rising up against us, "said 

Netanyahu." Threats are changing shape 

and again take shape. There are attempts 

to constantly challenge our very existence 

and the integrity of our borders, yet the 

IDF and other security forces respond to 

this challenge and develop consistently 

Fra sabotasjen mot den svensk-greske båten. 

Propellen bøyd. Foto: Ship to Gaza Sverige 


and methodically - and I add, often 

ingeniously - the defense capability to a 

range we did not know./../ " 

The Prime Minister thanked world leaders 

who were working against the "Provocation 

flotilla", such as the leaders of the 

United States and Europe, UN Secretary 

General Ban Ki-moon and Greek Prime 

Minister Giorgos Papandreou. " 

De uthevede ordene er så godt som en 

offisiell innrømmelse av at det var israelske 

sikkerhetsstyrker som stod bak sabotasjen 

mot bl.a. den gresk-svensk-norske båten. 

Det siste avsnittet er en takk bl.a. til 

den greske statsminister for innsatsen med 

å iverksette blokaden av Gaza allerede i 

greske havner. 

Gresk grassrotengasjement 

Det utviklet seg etter hvert et økende 

engasjement nedenfra i Hellas, mot 

regjeringens tiltak for å stoppe FF2. Også 

blant havnemyndighetene var irritasjonen 

økende over å bli brukt på denne måten. 

Etter at sabotasjen mot vår passasjerbåt 

”Juliano” var ferdig reparert og båten var 

satt på vannet mandag 4. juli, ble den på 

vanlig måte gjennomgått av de greske 

havnemyndighetenes inspektører tirsdag 5. 

juli. De godkjente den, men ble overprøvd 

av sin sjef, som kom med en liste over 

bagatellmessige mangler, men som likevel 

godkjente at båten kunne seile. Han ble 

deretter overprøvd av sin sjef igjen, som 

tilføyde at det måtte gis en redegjørelse fra 

flaggstaten Sierra Leones side mht krav til 

mannskap (et krav som vår kaptein i sine 

25 år som kaptein på slike båter aldri 

hadde hørt maken til). Likevel skrev også 

denne ”sjefens sjef” at båten kunne gå, 

men da med en frist for å ordne det som 

var påpekt av mangler. Da ble det bestilt 

baguetter og kaffe for å feire, men etter en 

halv time kom telefon fra øverste hold om 

at båten likevel ikke fikk seile før alle 

disse påståtte manglene og kravene var 

fikset. Det førte til demonstrasjoner 

utenfor havnesjefens kontor i Perama 

samme kveld. Det - sammen med hans 

egen irritasjon over å bli misbrukt til å 

iverksette Israels blokade med usaklige 

midler – var nok utslagsgivende for at han 

likevel tillot at båten kunne seile dagen 

etter. Da var alle mangler rettet, men 

erklæringen fra Sierra Leone forelå ikke. 

Men båten ble nøye passet på av 

kystvakten, slik at den ikke fikk gå ut med 

kurs for Gaza. 

Foraktelig gresk regjeringstilbud 

Det var full enighet blant alle lands 

deltakere i FF2 om å avvise med forakt 

”tilbudet” som den greske regjeringen kom 

med, om at vi skulle få sende varene våre 

med greske skip under marinens beskyttelse 

og under FN-oppsyn, via israelsk 

havn. Riktignok har vi varer som folk i 

Gaza trenger, men det overordnede målet 

er å bryte blokaden, vise en håndfast 

solidaritet fra menneske til menneske, og 

presse Israel til å oppgi sin kollektive 

avstraffelse av Gazas befolkning. 

Vi var ikke fornøyd med den norske 

regjeringens håndtering av saken vår. De 

gikk ut med advarsel til oss mot å reise, 

men de gikk ikke ut med advarsel til Israel 

mot å angripe oss. De har lagt stor vekt på 

en påstand om at det ikke skulle være noen 

humanitær krise i Gaza. Og riktignok er 

det ikke slik at folk dør i massevis av sult, 

men de lever i et helt ødelagt samfunn, der 

boliger, skoler og annen viktig infrastruktur 

er ødelagt, og der Israel sørger for 

å hindre at arbeidsliv og næringsliv kan 

utvikle seg mot en normal tilstand. Det 

overveldende flertallet er avhengige av 

nødhjelp for å kunne overleve, og arbeidsløsheten 

er i verdenstoppen. Åpningen ved 

Rafah mot Egypt gjelder bare personer, og 


det er høyst begrenset hvor mange og 

hvem som slipper igjennom. Og det som 

kommer inn via Israel er begrenset på en 

slik måte at den kollektive avstraffelsen av 

Gazas befolkningen skal oppleves smertefullt 

hver eneste dag. 

Verdsatt i Gaza 

Det er en stor oppmuntring for oss at vårt 

formål er blitt oppfattet og verdsatt av 

Gazas befolkning og av palestinere flest. 

Vi har fått en rekke erklæringer fra ulike 

hold som viser at FF2 har meget bred 

støtte i alle lag av den palestinske 

befolkningen. Særlig rørende var det da vi 

fikk høre om hvordan barn i Gaza hadde 

lagd små båter som de hadde satt på 

vannet for å lage sin egen ”flotilla” i 

solidaritet med oss som var blokkert i 

greske havner. 

Derfor går arbeidet videre. Vi skal ha 

båtene våre fri, og vi skal omgruppere for 

å få realisert frihetsflotiljen: Et antall båter 

med last og passasjerer fra et stort antall 

land, som skal til Gaza og bryte Israels 

blokade. Akkurat nå er det uklart når vi 

kan klare det. Det vil bli tatt en avgjørelse 

i månedsskiftet august/september der det 

må vurderes hvor langt vi er kommet i 

klargjøringen av båtene. 

Verdens mektigste vil selv ha styringen 

over hva som skal skje med palestinerne. 

Uten en gang å komme til sjøs har FF2 

oppnådd mye mer enn de har med sine 

uendelige bla-bla-prosesser. Derfor er vi i 

FF2 skjønt enige om en ting: Vi lar oss 

ikke stoppe. Vi skal til Gaza! 


Khirbet Khizah 

Denne kortromanen er skrevet av Yizhar 

Smilansky, under navnet S. Yizhar og 

originaltittelen er ”Hirbet Hize’a”. Den er 

utgitt på norsk av Aschehoug i 2011, men 

har lenge vært et viktig verk innenfor 

hebraisk litteratur. Først ganske nylig har 

den blitt oversatt til andre språk, deriblant 

norsk. 

Omtalt av Sigrid Elizabeth Stang Møller 

Den lille romanen på litt under 90 sider 

omhandler okkupasjonen av Palestina i 1948. 

Det er skrevet i form av tilbakeblikk og den tar 

for seg en kort tidsperiode med erobringer. Noe 

av det som gjør den spesielt interessant er at det 

hele er sett og fortalt av en israelsk soldat. Han 

er del av en tropp som har i oppgave å invadere 

og overta ulike landsbyer. Det beskrives 

hvordan disse unge mennene skal ta tilbake det 

landet som de mener rettmessig tilhører dem. 

Deres syn på arabere som mindreverdige er 

gjennomgående, og det er helt tydelig at dette 

er med på 

å legitimere 

deres handlinger. 

Dette landet 

har så mye 

potensial og 

vil virkelig 

blomstre under 

deres 

kontroll. På 

den andre 

siden fremstår 

de på 

ingen måte 

som brennendeidealister, 

de følger 

hovedsakelig de ordrene de har fått. 

Tilværelsen er også preget av kjedsomhet, ved 

at det er lite direkte kamphandling, og hjemlengsel. 

Den soldaten som historien er fortalt gjennom 

har tidligere vært med å okkupere mange 

landsbyer, men så kommer de til en landsby 

med navnet Khirbet Khizah. Her blir mange av 

de tankene og refleksjonene han tidligere har 

gjort seg forsterket og det ender med at han 

betviler deres rett til å ta landet fra folk som 

allerede bor der og gjøre det til sitt eget. Man 

tar blant annet del i en indre diskusjon hvor han 

argumenterer frem og tilbake og denne erobringen 

egentlig kan forsvares. 

Det er interessant å se hvordan hovedpersonen 

selv ser paralleller ved hva de gjør mot palestinerne 

og hva jødene selv har blitt utsatt for 

opp gjennom historien. Det å bli gjort statsløs 

og sendt i eksil. Disse tankene rokker ved mye 

av grunnlaget for hans eksistens og han blir, 

ikke overraskende, veldig forvirret og rådvill. 

Vi får aldri vite navnet på denne soldaten, kun 

de rundt ham. Dette gjør tildels at hans følelse 

av dessillusjon blir forsterket, i og med at han 

nærmest blir identitetsløs. Han kan ikke lenger 

stå for det oppdraget de var sendt ut for å 

gjennomføre, men når han forsøker å protestere 

blir det hurtig avfeid. 

Selve handlingen fortoner seg på en og samme 

tid både veldig nær og fjern i form av at det 

hele oppleves og skildres av denne israelske 

soldaten. Tidvis blir selve handlingen kun et 

bakteppe for hans tankerekker og observasjoner. 

Beskrivelser av brutale overgrep blir 

derfor avbrutt av hans egne refleksjoner eller 

landskapsskildringer. Khirbet Khizah er på 

ingen måte en ren dokumentarisk beskrivelse 

av historiske hendelser. Derimot er det et 

billedlig og poetisk språk og dette gjør seg 

spesielt gjeldende gjennom beskrivelsene av 

omgivelsene, som det forøvrig er mange av. 

Denne lille boka blir derfor et stort og viktig 

verk når det kommer til forståelse av Israel – 

Palestina konflikten, ikke minst fordi den er 

skrevet fra et israelsk standpunkt, men med 

evne til refleksjon og kritisk tenkning. Det er 

også god lesning i og med at det er godt skrevet 

og tar for seg mange av de psykologiske og 

menneskelige aspektene ved disse hendelsene. 


- Nå må verden reagere! 

Søndag 15. mai var 50.000 palestinske 

flyktninger samlet ved MarounRas for 

å markere at det er 63 år siden 

palestinerne ble fordrevet fra sitt 

hjemland (nakba = katastrofen). 

Av Ole Morten Øwre Storhaug 

Vi stod der sammen, glade over å kunne se 

Palestina, det ble fortalt gamle historier og 

gode minner.Det som var en god dag, ble 

forvandlet til et fullstendig kaos: En ung 

mann ble skutt av israelske militære i det 

han forsøkte åplante flagget ved grensen. 

De som kom for å hjelpe ble også 

skutt.Hammad, som jeg er blitt kjent med, 

ble skadet i det han forsøkte å hjelpe en 

skadet kvinne, og ligger nå på sykehuset. 

Det gjør også Yasir, en ung mann fra leiren, 

tilstanden er fortsatt kritisk. Ti mennesker 

ble drept, og 120 ble skadet. Vi var 

forsvarsløse demonstranter, Israelske myndigheter 

behandler oss som skadedyr. NÅ 

MÅ VERDEN REAGERE! 

SPRE BUDSKAPET!” 

Ole Morten Øwre Storhaug er solidaritetsarbeider 

for Palestinakomiteen i flyktningleiren 

Rashedieh i Sør-Libanon. Søndag 

var han med til grensa til Palestina/Israel 

for å markere årsdagen for Nakba (katastrofen). 

Det er 63 år siden palestinerne ble 

sendt på flukt. Markeringa endte med flere 

drepte og enda mange flere skadde palestinere 

Slik opplevde jeg søndagen: 

Det var ikke sånn dagen skulle bli. Alle 

var glade, da vi forlot leiren tilsa stemningen 

en blanding av nasjonaldag og 

landskamp i fotball. Vi hadde trommer i 

bussen, og flagg og kapser. Vi sang og lo. 

Følelsen man får i det man står side om 

side med palestinske flyktninger, og ser 

rett ned på hjemlandet deres, kan ikke 

beskrives med ord. Jeg finner i hvert fall 

ikke de rette ordene. Langt der nede ser 

jeg grønne frukttrær, gigantiske jorder i et 

kupert og frodig landskap. Og jeg ser 

israelske soldater, små prikker ved den 

israelske grensevakten. 

Langt inne i meg tenker jeg at det er noe 

rart med dette bildet jeg betrakter. Hvis 

ting hadde vært som jeg trodde det skulle 

være, ville den israelske hæren ha benyttet 

anledningen til å vise makt, ødelegge det 

snev av lykkefølelse vi “tilbakevendte” 

står med. 

Men her er bare fryd og gammen, vi koser 

oss i sola, jeg blir fortalt om byer og 

steder, om plantasjer og jordbruk. Nasjonalsangen 

spilles over høyttalerne, ballonger 

i de palestinske fargene sendes opp 

i luften. Det tenkes kanskje at noe skal i 

hvert fall sendes hjem. 

Det er da det skjer. Min første tanke er 

fyrverkeri, men jeg kan ikke se de friske 

fargene. Jeg hører bare en mengde smell, 

og blikket mitt rettes mot menneskene 

lenger nede i dalen, palestinerne som har 

våget seg og villet litt nærmere. De 

kommer løpende oppover, som om noe 

hadde vekket en voldsom frykt, som om 

noe hadde vekket vonde minner. 

Vi på toppen ser spørrende på hverandre, 

skal vi løpe? Noen småflirer, forteller at 

israelerne er i gang med rampestrekene 

sine. De vil bare skremme oss. Det ser ut 

til at alle forstod dette, for unge og gamle 

løper nedover igjen. De kaster steiner, 

frukt, det de har for hånden, mot 

grensevaktene. Flere og flere løper etter, 


og smellene kommer tilbake. Sånn 

fortsetter det litt som en slags sisten, vi 

løper frem og kaster, løper tilbake, før de 

smeller sitt “fyrverkeri”. 

Hvis ting hadde vært som jeg trodde de 

skulle være. Er det ikke ironisk? Det var 

sånn jeg hadde forestilt meg at den 

israelske hæren ville opptre, tenker jeg i 

det de kjører frem røyk-tanks, og gjør et 

klønete forsøk på å tåkelegge grensen. 

Det vi etter hvert opplevet som sisten, 

viste seg å være noe helt annet. Det 

kommer kjørende unormalt mange 

ambulanser med sirener og blålys. Her er 

ikke alt som det skal være. Vi ser en del 

kaotisk løping nede i dalen, flere kommer 

løpende med blod på hender og klær. Når 

noen kommer tildekket av blod, opplever 

man situasjonen som dramatisk. 

Ambulansene presser seg gjennom 

folkemengden, bak den ene ambulansen 

kommer en patrulje løpende; seks menn 

bærer en skadet mann høyt over seg. 

Mannen er tydelig bevisstløs, men det er 

umulig å se hvor hardt skadet han er. Jeg 

opplever dette som ubehagelig, og 

sammen med tusenvis av andre tilstede, 

forsøker vi å komme oss vekk fra grenseområdet. 

Men man kommer ikke unna 

inntrykkene. På veien til bussen møtte jeg 

flere skadde, og måtte vike for flere 

ambulanser. Det var ikke sånn dagen skulle 

bli." 

Maroun el-Rass, 

au sud Liban. 

15 mai 2011 peut 

être décrit comme 

un "Dimanche 

sanglant", (photo 

Al-Akhbar) 


Al-Nakba – den store katastrofen 

Den 29. november 1947 vedtok FN en 

plan for å dele Palestina i en jødisk og en 

arabisk stat. Palestinerne nektet å 

akseptere FNs beslutning. De mente at 

FN ikke hadde rett til å påtvinge landet 

en deling uten samtykke fra 

befolkningen. Og de arabiske statene 

hevdet at delingen var imot FNs charter 

– at den var illegal og umoralsk. 

Av Sverre Johnsrud 

Leder av Palestinakomiteen i Ringerike 

I mars 1948 ble det åpenbart at det var umulig 

for FN å sette delingen av Palestina ut i livet. 

Da møttes 11 sionistledere onsdag 10 i den 

måneden sammen med noen yngre jødiske 

offiserer. De la den siste finpussen på en plan 

for å gjennomføre en etnisk rensning av 

Palestina. Samme kveld ble det gitt militære 

ordrer til enhetene på bakken om at de skulle 

gjøre forberedelser til en systematisk 

bortdrivelse av palestinerne fra store deler av 

landet. Ordrene kom med en detaljert 

beskrivelse av metodene som skulle anvendes 

for å gjennomføre den påtvungne utdrivelsen: 

Storstilt terrorisering; omringe og bombardere 

landsbyer og befolkede sentra; sette fyr på 

hjem, eiendom og eiendeler; bortdrivelse; 

ødeleggelse; og, til slutt, plante miner blant 

søppelet for å hindre at innbyggerne som ble 

drevet bort skulle komme tilbake. Hver enhet 

ble utstyrt med egne lister over landsbyer og 

områder som skulle være deres mål. Denne 

planen fikk kodenavnet ”Plan D” – eller 

”Dalet” på hebraisk. Målet med planen var å 

ødelegge både land- og byområdene i Palestina. 

Det er den israelske historikeren Ilan Pappe 

som dokumenterer dette. Da planen var 

besluttet, tok det seks måneder å gjennomføre 

oppdraget. Da det var over, var mer enn 

halvparten av Palestinas innfødte befolkning – 

dvs cirka 800 000 mennesker – revet opp fra 

sine røtter, 531 landsbyer hadde blitt ødelagt, 

og elleve bymessige naboskap var blitt tømt for 

sine innbyggere. Denne etniske rensningen 

ville i dag i følge Ilan Pappe, i lys av 

internasjonal lov, bli sett på som en forbrytelse 

mot menneskeheten. 

En av de største operasjonene som ble 

gjennomført var massakren i Deir Yassin, en 

landsby utenfor Jerusalem. Den 9. april 1948 

ble 93 mennesker massakrert, deriblant 30 

spedbarn. I tillegg ble dusinvis andre drept i 

kampene. Og det jødiske lederskapet 

annonserte stolt at det hadde vært et stort antall 

ofre, for å gjøre Deir Yassin til senteret av 

katastrofen. På den måten ble dette en advarsel 

til alle palestinere om at en lignende skjebne 

ventet dem, dersom de nektet å overgi sine 

hjem og flykte. Etter denne massakren startet 

den palestinske masseflukten, og ”Daletplanen” 

ble gjennomført skritt for skritt. 

Det er mye mer som hører til denne historien, 

men dette skulle være mer enn nok til å forstå 

at Palestinerne kaller det som skjedde i 

forbindelse med FNs delingsvedtak og 

opprettelsen av staten Israel for al-Nakba – Den 

store katastrofen.Sverre Johnsrud 


Israel har drept over 1.300 barn 

Den israelske okkupasjonsmakten har 

drept mer enn 1300 palestinske barn i 

løpet av de siste 10 år. 

Det sier FN’s særlige utsending for menneskerettigheter 

i de palestinske områder, 

den amerikanske professor Richard Falk. 

Israelske styrker har drept 1335 palestinske 

barn i direkte militære operasjoner 

eller ved vilkårlig skytning. 17 palestinske 

barn ble drept i 2010, mens de samlet stein 

langs Gazas grense til Israel. Barnene var i 

ferd med å hjelpe deres foreldre med å 

gjenoppbygge deres boliger, fortalte Falk 

på en pressekonferanse nå i mai. Pressekonferansen 

ble holdt i Jordan, skriver 

middleeastmonitor.org. 

Ifølge Richard Falk er 226 palestinske 

barn i øyeblikket innesperret i israelske 

fengsler uten, at der er reist tiltale 

Khalid Abu Asser sørger over sin døde datter drept i israelsk angrep 5.mars 2008. 

Foto: thepeoplesvoice.org 


Kondolanser 

Kjære Palestinavenner 

Etter det blodige angrepa på ungdomane på 

Utøya og mot regjeringskvartalet i Oslo, har eg 

som koordinator for Palkom sitt solidaritetsarbeid 

i Libanon, dei siste dagane teke imot 

mange solidariske kondolansar på telefon og 

via sms til dykk alle - frå fleire av våre venner i 

Palestina og flyktningeleirane i Libanon. 

Av dei som helsar til dykk kan eg nemne leiar 

for den Palestinske kvinneunionen i Libanon 

Amne Jibril, den lokale leiraren i Rashedieh 

Alie Zamzam, Amira Sadeq frå Rashedieh, 

Gada Kassim frå Ain el Helwe, Majet Abdul 

Fattah frå PRCS-kontoret i Ramallah;"We are 

all sad to hear such news" 

... Det var mange fleire og det varma! 

Som Mads sa då han var i Gaza: "Skulder ved 

skulder..": Me med dei ...og no dei med oss! 

Solidarisk helsing frå Elisabet Sausjord 

Jerusalem Post om 

terroren i Norge 

Som en illustrasjon av israelske reaksjoner 

på terroren i Norge, trykker vi en 

(uautorisert) oversettelse av siste del av 

lederen i Jerusalem Post 24. juli, to dager 

etter terroren. Legg særlig merke til 

tillegget fra sjefsredaktøren til avisas leder 

helt på slutten. 

” 

Utvilsomt vil det være de - spesielt på 

venstresiden - som vil utlede ut fra 

Breiviks forferdelige handling at den 

virkelige faren mot dagens Europa er 

høyrevridde ekstremisme, og at kritikk av 

multikulturalisme er ikke noe mer enn 

islamofobi. 

Selv om det fortsatt er for tidlig å fastslå 

definitivt Breiviks presise motiver, kan det 

godt være at angrepet var mer skadelig - 

og mer utbredt - enn den isolerte handling 

av en galning. Kanskje Brieviks utilgivelige 

handling og ondskapsfulle terror bør 

tjene ikke bare som en advarsel om at det 

kan være flere elementer på ekstreme 

høyre villig til å bruke vold for å fremme 

sine mål, men også som en mulighet til å 

seriøst revurdere politikken for integrering 

av innvandrere i Norge og ellers. Mens det 

er absolutt ingen begrunnelse for den slags 

avskyelige handlingen begått denne helgen 

i Norge, misnøye med multikulturalisme er 

svikt må ikke undergraves eller feilaktig 

framstilles som en oppfatning som innehas 

av bare de mest ekstremistiske elementer 

på høyresida. 

Storbritannias statsminister David Cameron 

og Tysklands kansler Angela Merkel 


har både nylig beklaget "svikten i 

multikulturalisme" i sine respektive land. 

Amartya Sen, 1998 nobelprisvinner for 

velferdsøkonomi fra India, har merket seg 

hvor fryktelig upraktisk det er å tro at 

sameksistensen av en rekke kulturer i 

umiddelbar nærhet vil føre til fred. Uten en 

felles kulturelt fundament, er ingen 

meningsfull kommunikasjon mellom ulike 

grupper mulig, har Sen hevdet. 

Norge, et land så orientert mot å fremme 

fred, der den muslimske befolkningen er 

ventet å øke fra 3 prosent til 6,5% av befolkningen 

innen 2030, skal være oppmerksom 

på Sens skarpe analyse. 

Utfordringen for Norge spesielt og for 

Europa som helhet, der den muslimske 

befolkningen forventes å utgjøre 8% av 

befolkningen innen 2030 i henhold til en 

Pew Research Center, er å finne den rette 

balansen. Å fremme et åpent samfunn 

uplettet av fremmedfrykt eller rasisme bør 

gå hånd i hånd med beskyttelse av unike 

europeisk kultur og verdier. 

En terrorists tanker 

Fra Anders Behring Breiviks manifest: 

Europas ytterste høyreekstremister representerer 

en reell fare for samfunnet. Men 

Oslos knusende tragedie skal ikke manipuleres 

av dem som ville dekke opp ynkelige 

fiaskoen for multikulturalismen. 

Sjefredaktørens tillegg: Som avis 

fordømmer The Jerusalem Post på det 

sterkeste alle voldshandlinger mot uskyldige 

sivile. Denne lederen er ikke rettet mot 

avlede oppmerksomheten fra den forferdelige 

massakren som foregikk i Norge, 

og heller ikke behovet for å ta strengere 

forholdsregler mot ekstremister fra alle 

kanter. Utvilsomt vil det være de - spesielt 

på venstresiden - som vil utlede ut fra 

Breiviks forferdelige handling at den 

virkelige faren mot dagens Europa er 

høyrevridd ekstremisme, og at kritikk av 

multikulturalisme er ikke noe mer enn 

islamofobi. 

Jews that support multiculturalism today are as much of a threat to 

Israel and Zionism (Israeli nationalism) as they are to us. So let us 

fight together with Israel, with our Zionist brothers against all anti- 

Zionists, against all cultural Marxists/multiculturalists. Conservative 

Jews were loyal to Europe and should have been rewarded. 

Palestinasolidaritet 3-2011 29 

”

Et unikt solidaritetsprosjekt 

En mørk og kald vinterdag 2006 leste 

Berit Mortensen en artikkel i Amnesty 

international Newspaper om kvinner 

som fødte i Palestina. Det ble starten 

på et unikt prosjekt. 

På grunn av de israelske veisperringene 

endte mang palestinske mødre opp med å 

føde i veikanten mens de forsøkte å skjule 

seg fra de lange køene ved veisperringen. 

Både mødre og barn døde pga denne 

umenneskelige behandlingen fra okkupasjonssoldatene. 

Berit bestemte seg for å arbeide gjennom 

Palestinakomiteen for å gjøre arbeidet 

politisk, og for å kunne bygge solidaritet 

med og yte bistand til palestinske jordmødre. 

Ved å skape kontakt mellom 

jordmødre fra de to landene, skulle palestinske 

jordmødre hjelpes med å bryte 

isolasjonen under okkupasjonen. 

Under den store jordmorkongressen i 

Durban i juni 2011, møter vi Berit som 

ildsjelen i prosjektet, omgitt av 14 palestinske 

jordmødre, har de nettopp hatt et 

vellykket seminar på kongressen som 

teller mer enn 3000 jordmødre. 

Dette prosjektet har som mål er å styrke et 

tradisjonelt kvinnelig yrke, jordmorutdanning, 

som igjen ville styrke kvinner 

og deres innsats relatert til reproduktiv 

helse. De palestinske jordmødre hadde 

mistet mye av sin tradisjonelle autoritet, 

legene hadde tatt over det meste av 

leveransene da de ble overført til sykehus. 

Palestinske jordmødre fikk ikke lov til å 

gjøre selvstendige svangerskapsomsorg, 

og under slike forhold var det ikke så 

mange som ville studere fødselshjelp. 

Palestinakomiteen fikk muligheten til å 

gjøre et prøveprosjekt finansiert av Det 

norske Utenriksdepartementet. 

Jordmødre ble ansatt i Palestina av den 

palestinske Røde Halvmånes fødeavdeling 

i Ramallah. En gang i uken drar hver av 

dem til en avsidesliggende landsby, utenfor 

Ramallah, hvor de står for svangerskapsomsorg 

til kvinner som senere skal 

føde ved fødeavdelingen. Etter fødselen 

besøker jordmoren den nye familien 

hjemme. 

Mer om prosjektet i neste nummer. 

Noen av 

jordmødrene 

sammen med 

Presidenten for 

International 

Confederation of 

Midwives, Bridget 

Lynch fra Canada 

Alle foto: 

Berit Mortensen 


Jordmødre fra hele verden ville knytte kontakt med de palestinske jordmødrene, som stolt 

kunne bidra med utvikling av jordmorfaget. 

Jordmødrene fikk med seg en safari, vi måtte få litt følelsen av hvor vi var i verden og ikke 

bare kongress 


Israel vokser og Rawan varsler 

Det er Rawan (10) som varsler norske 

Eva Ulland og de andre ledsagerne i 

den palestinske landsbyen Yanoun når 

bosetterne kommer. 

Av Thomas Bergset Mandal 

og Eli Djupvik 

Rawan har rekord i landsbyen på 500 hopp 

i hoppetauet, er en nysgjerrig og gløgg 

jente, og blir sammen med de andre barna 

i Yanoun stengt inne på kjøkkenet når de 

jødiske bosetterne kommer. Hun har aldri 

sett bosetterne ansikt til ansikt. 

Det var i 1996 at de slo seg ned på åsene 

bak Yanoun, nord på den okkuperte 

Vestbredden, og livet forandret seg 

dramatisk. Menn ble banket opp foran sine 

barn, bevæpnede fremmede brøt seg inn i 

Rawan i Yanoun. Foto: Eva Ulland 

hus, og barn og voksne ble truet med 

våpen. Sauer ble drept, og vann- og 

strømtilførselen sabotert. Mesteparten av 

landsbyens olivenlunder og annen dyrkbar 

mark er blitt tatt av bosetterne. Bosetterne 

mener landet er gitt dem av Gud. 

Terroren førte til at hele landsbyen i 2002 

måtte flykte fra sine hjem. Men da 

israelske og internasjonale observatører 

flyttet inn i landsbyen, våget innbyggerne 

seg sakte tilbake. Overgrepene fortsatte 

mot både dem og observatørene, deriblant 

ledsagere fra Kirkens Nødhjelp. Historien 

kan leses i boken Living With Settlers som 

i vår kom i nytt opplag. Boken er 

oppdatert med de siste hendelsene og nye 

bilder, og rommer innbyggernes tanker om 

situasjonen. Boken kan fås gratis ved å 

kontakte Kirkens Nødhjelp. 

De palestinske områdene 

blir mindre, mens 

Israel blir større. Det er 

israelsk praksis å gi 

tillatelse til å bygge 

bosetninger på Vestbredden. 

Disse er ifølge 

israelsk lov lovlige, 

mens utpostene er 

ulovlige. Ifølge internasjonal 

rett er det lovstridig 

å flytte egne borgere 

over på okkupert 

område, og både bosetninger 

og utposter er 

følgelig ulovlige. Bosetningen 

Itamar er således 

lovlig i henhold til 

israelsk lov, mens dens 

utposter som omringer 

Yanoun er ulovlige. 


Til tross for at utpostene er lovstridige ifølge 

israelsk lov, er de viktige for å utvide Israels 

territorium på Vestbredden. Sasson-rapporten 

fra 2005, en offisiell israelsk rapport, konkluderte 

med at israelske myndigheter på en 

diskré måte har omdirigert millioner av kroner 

til bygging av bosetninger og utposter som var 

ulovlige ifølge israelsk lov. Rapporten beskriver 

hvordan myndighetene har vært involvert 

i å utstyre nye utposter med mobile 

hjem, elektrisitet, veier osv. Rapporten kalte det 

hele et grovt brudd på loven og sa at det måtte 

drastiske grep til for å få orden på situasjonen. 

Drastiske grep er definitivt ikke tatt. At bygging 

av nye utposter er viktig for myndighetene 

fikk vi et tydelig eksempel på for noen uker 

siden, da det ble gitt klarsignal til konfiskering 

av 189 000 kvadratmeter av privat palestinsk 

land til utposten Hayovel nær bosetningen Eli. 

Hayovel ble bygd i 1998 som en utpost og fikk 

etterhvert vei og annen infrastruktur. Konfiskeringa 

blir sett på som en anerkjennelse av den 

ulovlige utposten som lovlig israelsk bosetning. 

Palestinsk land er blitt til israelsk land. 

Israel bruker en kombinasjon av britisk, ottomansk 

og israelsk militær lov når landet har å 

gjøre med palestinerne på Vestbredden. Den 

ottomanske landloven fra 1858 slår fast at 

kultivering av land i 10 år resulterer i eierskap 

av marka uavhengig av hvordan det ble 

ervervet. Denne loven har blitt brukt aktivt for 

å utvide eksisterende bosetninger samt etablere 

nye (haaretz.com). 

Etableringa av en utpost begynner ofte med en 

antenne, og utvides med mobile hjem og 

elektrisitet. Når israelske myndigheter fjerner 

utposter sørger de for grundig annonsering i 

israelsk og utenlandske medier, men etableringer 

av nye utposter skjer i det stille. Israelerne 

har alltid vært dyktige i mediestrategi. Og 

utposter har en tendens til å bli stående. Den 

israelske organisasjonen Peace Now slo i en 

rapport tidligere i år fast at det finnes over 70 

illegale utposter på Vestbredden. 

(peacenow.org.il/eng/) 

Bosettere som har slått seg ned på palestinsk 

land har flere ganger blitt angrepet av palestinere. 

I mars i år ble to voksne og tre barn fra 

Itamar drept. To unge menn på 18 og 19 år fra 

den palestinske landsbyen Awarta er tiltalt for 

drapene, men er ikke blitt stilt for retten 

(maannews.net/eng). 

Hver eneste uke blir palestinere angrepet av 

bosettere fra utpostene. The Alternative Information 

Centre er en palestinsk-israelsk organisasjon, 

og har for mars og april i år registrert 36 

tilfeller av bosettervold mot palestinere. Beskrivelser 

av hver enkelt hendelse finnes på 

deres hjemmesider alternativenews.org/english. 

I de aller fleste angrep fra bosetterne er samarbeidet 

mellom dem og det israelske militæret 

åpenbart. Soldatene og bosetterne samarbeider 

om å terrorisere palestinske bønder som prøver 

å forsvare eiendommene sine. 

Vi har sett det vi som har vært ledsagere. Det er 

til israelsk militærpoliti palestinerne skal gå for 

å anmelde slike overgrep. Meir Ohana, kommandant 

i det israelske militærpolitiet, innrømmet 

i mai at bare 6-9 prosent av anmeldelsene 

som kommer inn blir behandlet. 

(alternativenews.org/english) 

Rawan og søstrene og de andre barna i Yanoun 

har sett mye djevelskap i sine liv. Fedrene, 

onklene og storebrødrene er banket opp, skutt 

på, jaget og slått. Ingen i Yanoun har noen gang 

angrepet bosetterne eller på annen måte tatt 

igjen for all terroren de har blitt utsatt for. I 15 

år nå har innbyggerne levd med bosetterne som 

nærmeste naboer. Rawan har vokst opp med 

utenlandske observatører, og for henne er de en 

del av det daglige livet. Til neste år har de vært 

der i ti år. Om ikke lenge vil hun slippe å bli 

stengt inne på kjøkkenet når bosetterne 

kommer. Da vil hun få se dem med egne øyne. 

Boken Living With Settlers fås gratis hos 

Kirkens Nødhjelp på e-post: 

ida.jorgensen.thinn@nca.no 


Pengegaver fra Norge til ulovlige 

bosettinger 

Det er mange organisasjoner i Norge 

som jobber for Israel. Karmel-instituttet 

er en av dem, og daglig leder John 

Skåland sier at han aldri har sett en lov 

som forbyr Israel å bygge bosettinger på 

okkupert land. 

Av Randi Bodin 

Avisen Fædrelandsvennen hadde for en stund 

siden en artikkel om Karmel-Instiuttet. Avisen 

fortalte refererte fra en Israelskveld på Mosby 

bedehus, der 135 mennesker var samlet for å 

støtte Israel, blant annet med penger til ulovlige 

bosettinger. Hovedtaler denne kvelden var 

Lillian Lindqvist som påpekte at Gud lovet 

Abraham et stort landområde som innbefatter 

Vestbredden, Gaza, Libanon, Syria, Jordan og 

deler av Irak. 

Begrunnelsen 

“Det som skal skje før Jesus kommer tilbake er 

at alle Israels tolv ætter skal samles i det hellige 

land og tilbe Herren. Det er mange som bor i 

Amerika, Europa og andre steder som skal 

hjem. Derfor er det plass til alle”, sa hun. Det er 

altså begrunnelsen for at Israel må okkupere 

land og bygge der. 

Vi har snakket med John Skåland, og han vil i 

dag slett ikke gå god for måten avisen fremstilte 

han og Karmel-Instituttet på i artikkelen. 

Han mener likevel ar Bibelens profetier må tas 

på alvor – bokstavelig. Altså må det landområder 

som heter Israel utvides betraktelig. Om 

det skal skje ved flere kriger vil han ikke svare 

på. 

“Vi jobber utenfor de politisk anerkjente grensene, 

men innenfor det området som Gud har 

lovet Israels folk”, sa han til avisen tidligere i 

sommer. Det ville han ikke gjenta til Palestinasolidaritet. 

“Det finnes ikke palestinere” 

Skåland mener likevel at det ikke finnes palestinere. 

Han kaller den for arabere, og de er 

muslimer og tilber en avgud. De pengene som 

kommer inn på møtene til Karmel-Instituttet 

går til en ny bosetting, Alonei Shilo, som ligger 

i det som etter 1967-grensene er palestinsk 

område. 

“Palestinere finnes jo ikke, de er bare arabere 

og har ifølge Bibelen ingen rett til dette landet”, 

sier han. 

En annen virkelighet 

Men etter at vi snakket med Skåland fant vi 

nettsidene til Karmel. Der kommer det fram at 

nybyggerne på Vestbredden i august i fjor kom 

til Stavanger for å takke for hjelpen fra Norge. 

Karmel-Institutter sier på sine hjemmesider at 

nesten alt de har opprettet er kommet fra Norge. 

31 familier bor i bosettingen som Norge har 

finansiert. Det er bosettingen Alonei Shilo. 

Bosetterne leter over hele verden for å finne 

folk som kan hjelpe økonomisk. 

Alonei Shilo får også støtte fra USA og mange 

andre land. Dette er støtte med skattelette 

I denne artikkelen (faksimile) bekrefter 

Karmelinstituttet at de har samlet inn 

millioner til en ulovlig bosetting, 


Stor vekst i Kvinnherad 

I Kvinnherad kommune i Hordaland 

har Palestinakomiteen et lokallag og 

det har blitt mange nye medlemmer det 

siste året. 

Leder Egil Vaage synes ikke selv at han 

har gjort mye for å verve medlemmer, men 

i løpet av det siste året har tallet vokst fra 

fire til femten. Og fortsatt har han mange 

på blokka som er Palestinasympatisører og 

bør bli medlem. 

Kvinnherad er en langstrakt kommune, og 

lederen forteller at han verver både blant 

venner og bekjente. Men også ukjente. 

Anbefalingen fra Vaage er å være 

tålmodig og ikke stille for store krav til et 

resultat. “Det er bedre med ett godt resultat 

enn 100 møter med planer som aldri lar 

seg gjennomføre”, sier han 

Vi vil følge arbeidet i Kvinnherad framover 

og i neste nummer skal vi prate med 

et par av de nye medlemmene 

rbodin@gmail.com 

Egil Vaage 

Rettferdiggjør drapene 

Den amerikanske bloggeren Pamela Geller skriver at drapene på Utøya var berettiget fordi 

AUF-leiren var en anti-israelsk indoktrineringsleir. Hun skriver at disse ungdommene ville 

vokst opp til å bli “fremtidige ledere av et politisk parti som er ansvarlig for å flomme 

Norge over med muslimer som nekter å integrere seg, som begår vold mot etniske 

nordmenn blant annet ved å utføre voldelige gjengvoldtekter og som lever på trygd”. 

Vil inn i EU og Nato 

Et flertall av israelere vil at landet blir medlem av EU og Nato. De har en mektig 

støttespiller i Angela Merkel, regjeringssjef i Tyskland 


Al Quds har også fått neste års kalender som er veldig fin. 

Kalenderen en hyllest til Mahmoud Darwish med bilder av de mest kjent 

Palestinske kunstnerne. 

Kjøp den her: http://www.alquds.no/index.php?P=butikk 


Oversikt over lokallag 

Gruppe Kontaktperson E-post Telefon 

Oslo/Akershus Geir Gustad oslo@palestinakomiteen.no 99086060 

Østfold Gruppa midlertidig Nedlagt 

Nesodden Thomas Kvilhaug thombajam9@yahoo.no 94354404 

Buskerud/Telemark Sverre Johnsrud sjohnsru@online.no. 90601189 

Hedmark Geir Engen hedmark@palestinakomiteen.no 40386274 

Oppland Øyvind Sagedal oyvind.sagedal@kirkekontoret.no 95023848 

Drammen Anita Drevdal anit-dr@online.no 91517770 

Vestfold Marianne Pettersen afrikamarri@hotmail.com 92027312 

Aust-Agder Amina Bitar amina.bitar@gmail.com 41146706 

Vest-Agder Rasha Abdallah rasha-84@hotmail.com 90116046 

Rogaland Ingebreth Forus Ingebreth.forus@lyse.net 98296728 

Sunnhordland Lone Jørgensen lone.lunemann@gmail.com 47295294 

Hordaland/Sogn& Fj. Magne Hagesæter bergen@palestinakomiteen.no 95968760 

Trøndelag Eli Wæhre trondheim@palestinakomiteen.no 91158467 

Rana og omegn Barbro Fossland barbrofossland@gmail.com 91370106 

Ytre Helgeland Bjørg Langholm bjlangho@online.no 90720553 

Narvik Jan Åge Riseth narvikriseth@gmail.com 99298203 

Bodø Jorunn Anda Aronsen jorunn.anda@hotmail.com 91525882 

Tromsø Jorunn Lind Eriksen missdaisy@trollnet.no 96235428 

Finnsnes Tove Lie tovelie@bluezone.no 90732149 

Harstad Simon Skau simonskau@gmail.com 41758189 

Indre Sogn Jan Børge Monsen indresogn@palestinakomiteen.no 48249964 

Kvinnherad Egil Vaage 

egil.vaage@knett.no 93241857 

Ungdomslag Tromsø Margit Abel Grape margitgrape@gmail.com 93262039 

Romerike George Boucher boucher.george@yahoo.no 40606824 

Sunnmøre Kjell Stephansen kjell.stephansen@mimer.no 97741035 

Romsdal Lars Oltedal loltedal@online.no 90865484 

Andre kontaktpersoner 

Faglig Utvalg Kjersti Nordby kjer-n@online.no 99579818 

Solidaritetsarbeid Libanon Elisabeth Sausjord esausjord@gmail.com 90667062 

Fadderprosj. Beit Atfal Kristin Ingebrigtsen kingebrigtsen@hotmail.com 92440297 

Palestinabutikken Eldbjørg Holte post@al-quds.no 22110026 

Organisasjonssekretær Berit Aaker berit.aaker@palestinakomiteen.no 95969874 

Medlemsarkiv/innbet. Rolv Rynning Hanssen medlemsarkiv@palestinakomiteen.no 99376726 

Boikottuvalget Harald Selvær boikottisrael@palestinakomiteen.no 97424177 


Arbeidsutvalget 

NAVN E-POST TELEFON 

Leder Line Khateeb palkom.norge@gmail.com 95090938 

Nesleder Mass Soldal Lund masssoldalund@gmail.com 93025631 

Sekretær Helga Hvidsten helghvid@online.no 22375975 

Eldbjørg Holte al-quds@online.no 22110026 

Ada Castracane ada@castra.biz 90647021 

(Faglig utvalg 

kontakt i AU) 

Kjersti Nordby kjer-n@online.no 99579818 

Sverre Johnsrud sjohnsru@online.no 90601189 

Annicken Lundgård annicken@gmail.com 90510670 

Landsstyret 

Akershus Aase Berge aa-b@online.no 46932360 

Vara Thomas Kvilhaug thombajam9@yahoo.no 94354404 

Oslo Line Snekvik linesnekvik@gmail.com 94243720 

1. vara Geir Gustad geigust@online.no 99086060 

2. vara Ingrid Natvig ingridhnatvig@gmail.com 40862033 

Buskerud Arne Birger Heli heper@online.no 90063116 

Vara Einar Zwaig zwaig@online.no 93027589 

Hedmark Morten Abrahamsen afroman_1991@hotmail.com 94864041 

Vara Fatma Saleh foso_bad@hotmail.com 41604180 

Oppland Øyvind Sagedal oyvind.sagedal@kirkekontoret.no 95023848 

1. vara Astrid Stuve astrid.stuve@gmail.com 91117452 

2. vara Ingrid Blekastad ingrid.blekastad@kunstbanken.no 61260992 

Vestfold Elisabet Dølplass elisabethj82@yahoo.no 90197814 

Vara Ole Marcus Mærøe maeroe@online.no 90990932 

Vest-Agder Rasha Abdallah rasha-84@hotmail.com 90116046 

Rogaland Ingebreth Forus ingebreth.forus@lyse.net 98296728 

Vara Marianne Trå matraa@online.no 97069507 

Hordaland Magne Hagesæter magne.hagesater@gmail.com 95968760 

Vara Lisa Engervik lisa.engervik@gmail.com 41500772 

Trøndelag Eli Wæhre eliwahre@hotmail.com 91158467 

1. vara Anna Mørseth anna-mo@online.no 41559288 

2. vare Amanda Larimore amanda.larimore@yahoo.no 90096425 

Nordland Berit Mortensen berit.mortensen@c2i.net 93266113 

Jorunn Anda Aronsen jorunn.anda@hotmail.com 91525882 

1 vara Hossein Ali Eskandari hoss-al@online.no 99870720 

2. vara Abed Ghazal abed.gazal@hotmail.no 96687153 

Troms Kirsti Henriksen kanhenri@online.no 99565899 

Åsa Wilhelmsen 

Otterlei 

aasa.wilhelmsen@hotmail.com 40474811 

1. vara Randi Sørensen Postma postmaster@randias.net 934 95 79 93495798 

2. vara Margit Abel Grape margitgrape@gmail.com 93260520 


Medlemskontingent 


Postboks 9023 Postboks Grønland 9023 Grønland 

N-0133 Oslo N-0133 Oslo 

40 Palestinasolidaritet 3-2011 

Palestinakomiteen Palestinakomiteen i Norge i Norge

Palestina-solidaritet nr 3, 2011 - Palestinakomiteen

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?