Palestina-solidaritet nr 3, 2011 - Palestinakomiteen

som sydet i de okkuperte områdene. For
Israel framsto Oslo-avtalen som en gyllen
anledning til å sikre seg en ”partner for
fred” som var i stand til å styre de
okkuperte områdene på deres premisser.
Deres tidligere ”partnere”, som de arvet
fra britene og det ottomanske riket, nemlig
deler av landeierklassen, hadde tapt mye
anseelse til den nye motstandsledelsen i
den første Intifadaen.
Osloavtalen la grunnlaget for at Yassir
Arafat og store deler av PLO i eksil kom
tilbake til de okkuperte områdene og ble
ryggraden i de nyetablerte palestinske
myndigheter (PA). Både Hamas og
bærende elementer i den nasjonale
motstandsledelsen, som utviklet seg under
den første Intifaden i de okkuperte
områdene, ble holdt utenfor. Spenningene
mellom fraksjonene fra eksil og fra de
okkuperte områdene, spesielt innen Fatah
og i forhold til Hamas, vedvarte og
forsterket seg utover på 1990-tallet. Kritik-
ken mot Yassir Arafat og Fatah/PLOs
påståtte unnfallenhet i forhandlingene med
Israel og manglende resultater på bakken,
bl.a. i form av økonomisk utvikling,
vokste, og var en medvirkende årsak til
utbruddet av den andre Intifadaen i
september 2000.
Fløyene i Fatah
Slik jeg ser det ble det palestinske valget i
2006 det første ”oppgjøret” mellom de to
fløyene i Fatah, dominert henholdsvis av
kadrene fra eksil, som kom til de
okkuperte områdene etter Oslo-avtalen, og
kadrene fra ledelsen av den første
Intifadaen i de okkuperte områdene. For
Fatah ble valget et dramatisk tilbakeslag,
ikke fordi de fikk så mye færre stemmer
enn Hamas, men fordi Fatahs stemmer
spesielt på de fylkesbaserte listene, ble
splittet mellom ulike kandidater, der
Hamas sto samlet.
Palestinasolidaritet 3-2011 7