Brev til Spesialenheten for politisaker. Region Øst - Helsetilsynet

at han blødde fra leppen. Det var også litt blod ved nesen, men -var usikker på
om dette stammet fra munn eller nese. Pasientens leppe var hoven. Han hadde små
pupiller. -skal så ha hjulpet pasienten opp i sittende stilling og sjekket om
pasienten hadde tegn til ytre skader i hodet. Han fant ingen tegn til kuler eller
kuttskader.
Av ambulansejoumalen av 6. august 2007 fremgår bl.a. følgende under overskriften
Aktuelt:
"Mann slått i hodet. Ligger nede, puster ikke kontaktbar?"
Under overskriften Funn/us fremgår det:
"V ank. er politiet på stedet. P as. ligger på bakken og er våken. Blør fra nese/munn.
Utagerende. Funn/us v hodet av pas. Når vi reiser han opp. Ingen synlige skader der.
Vi reiser pas opp på bena og skal støtte han inn i ambulansen. I det vi går bort til
amb, drar han fram penisen sin, og tisser over mine sko og på ambulansen. Da blir vi
irriterte, og sier til politiet at nå er toget kjørt for denne herremannen, og at han er ett
ordensproblem nå, og at de får ta hånd om pasienten. Det er mange tilskuere som bryr
seg om våres oppførsel, og sier at de skal ha navnene våres, og de står og tar bilder
av oss. Det er ganske amper stemning når vi reiser. Politiet skal ordne trsp for
pasienten. Det kommer nok til å bli en klagesak på denne episoden? Men det får være
grenser for hva vi skal finne oss i! Mannen virker ruset på stoff i følge oss. "
Under overskriften Hovedproblem/Sympt./Tent. Diagnose fremgår det:
''Neseblødning/tannskader?? /comotio? /cerebralt?''
I ambulansejoumalens skjema for energivurderinglbeskrivelse er det krysset av i
alternativet Sår/blødning/knusing. Videre fremgår det at puls frekvensen er l 00
regelmessig fyldig radialis. Respirasjonsfrekvensen er angitt til 14. Øyeåpning
spontan, desorientert tale, normal bevegelse. Totalt er GCS satt til 14. Videre angis det
at pasienten hadde små og like store pupiller.
-har opplyst at han ikke innhentet informasjon fra tilstedeværende publikum
eller pårørende om hendelsesforløpet. Han har likevel forklart at han hørte fra noen av
de tilstedeværende at pasienten hadde falt og slått hodet sitt. I avhør av ham 3. oktober
2007 fremgår det blant annet følgende: "Han spurte ikke publikum om dette siden det
var mange mennesker på stedet som stod med kameraer. Mistenkte ønsket derfor å
konsentrere seg om fornærmede, siden det kokte som "sild i tønne" på stedet. Det
eneste de ønsket var å få fornærmede opp på beina, inn i bilen og ned på legevakten. "
-konkluderte etter nevnte undersøkelser med at det ikke var behov for akutt
helsehjelp. Han mente likevel at pasienten hadde behov for en legesjekk og planla å
kjøre han til Oslo legevakt. I følge ambulansepersonellet ble pasienten like etter
hjulpet på bena av dem.
4

2.2. Vurdering av om ambulansepersonellet har brutt bestemmelser i
helsepersonelloven
Vi vil vurdere om ambulansepersonellet foretok en forsvarlig undersøkelse av
pasienten, og om de ved å unnlate å transportere pasienten til sykehus/legevakt eller på
annen måte forsikre seg om at pasienten ble transportert til lege innen rimelig tid, har
opptrådt i strid med kravet til forsvarlig virksomhet i helsepersonelloven § 4 og/eller
kravet til øyeblikkelig hjelp i § 7. Videre vil vi vurdere om ambulansepersonellets
utsagn til/om pasienten er i strid med kravet i helsepersonelloven § 4 til at
helsehjelpen skal være omsorgsfulL Hva som er forsvarlig og omsorgsfull helsehjelp
avgjøres etter en konkret vurdering.
2.2.1. Var den initiale undersøkelsen og behandling av pasienten forsvarlig?
Om ambulansetjenestens primære funksjoner fremgår det følgende av forskrift om
krav til akuttmedisinske tjenester utenfor sykehus§ 15:
Bil- og båtambulansetjenesten utgjør sammen med kommunal legevaktordning den
lokale akuttmedisinske beredskap og skal primært:
a) dekke behov for primær diagnostikk og stabilisering og eventuell behandling av
akutte skader og sykdomstilstander
b) bringe syke/skadde pasienter til adekvat behandlingsnivå i helsetjenesten når
pasienten har behov for overvåkning og/eller behandling.
Den første vurderingen av pasientens tilstand baseres på informasjon om pasienten og
om omstendighetene rundt hendelsen, i tillegg til en klinisk undersøkelse.
Som hovedregel tilligger det lege å ta endelig stilling til pasienters behov for
medisinsk overvåkning og behandling ved akutte skadetilstander. Dette tilsier at
ambulansepersonell vanligvis bør ta med pasienter til lege eller sykehus for vurdering.
I visse situasjoner vil det likevel kunne være særlig forhold som tilsier at
ambulansepersonell enten alene eller i samråd med annen lege (legevaktslege eller
AMK-lege) kan vurdere behovet for helsehjelp og ta stilling til om det er forsvarlig å
ikke ta med pasienten til lege/sykehus. Eksempler på slike situasjoner kan være
mindre/overfladiske skader og ferdigbehandlet kortvarig hypoglykemi (for lavt
blodsukker). Hvis ambulansepersonell etter en vurdering, velger ikke å ta med
pasienten til lege eller ikke forsikrer seg at pasienten på annen måte blir transportert til
lege innen rimelig tid, vil kravene til undersøkelsen av pasienten for å utelukke
alvorlig skade eller sykdom være skjerpet. Dette vil vi drøfte under 2.2.2.
Gitt opplysningene ambulansepersonellet hadde mottatt fra AMK om
hendelsesforløpet, var deres primære oppgave ved den aktuelle hendelsen å ta
standpunkt til om pasienten hadde en så vidt alvorlig hodeskade at han skulle
transporteres direkte til sykehus, eller til legevakt for ytterligere undersøkelser av lege.
V ed vurdering av hodeskader er det sentrale vurderingstemaet pasientens
bevissthetsgrad. Bevissthetsgrad ved hodeskader inndeles etter en såkalt Glasgow
Coma Scale (GCS). GCS inneholder vurdering av tre ulike parameter: øyerespons
(score l - 4), verbal respons (score l - 5) og motorisk respons (score l - 6). GCS er
15

summen av disse tre parametrene, og kan i all hovedsak baseres på observasjon av
pasientens respons på tiltale og berøring. Undersøkelsen krever nærhet til pasienten,
men ikke nødvendigvis fysisk kontakt for pasienter i de høyeste nivåene. Tilsvarende
gjelder for vurdering av eventuelle nevrologiske utfall og pupillereaksjon. Når det
gjelder vurderinger av mulig kraniebrudd, vil observasjon av lekkasje av spinalvæske
fra nese og ører, samt dype sårskader kunne gi mistanke om slik skade.
Skandinaviske retningslinjer for håndtering av minimale, lette og moderate
hodeskader (Tidskrift Norske Lægeforening 2000; 120: 1985-90) gir følgende anbefalinger:
o Pasienter med minimal hodeskade (intet bevissthetstap, Glasgow Coma Scale
(GCS) skåre 15) kan trygt utskrives uten ytterligere undersøkelse eller
observasjon.
o Hos pasienter med lette hodeskader (sykehistorie med bevissthetstap, GeS-skåre
14 - 15) anbefales det tidlig eT-undersøkelse av hodet, eller innleggelse til
observasjon.
o Alle pasienter med moderate hodeskader (GCS-skåre 9- 13) skal gjennomgå eT­
undersøkelse og legges inn til observasjon. Alle pasienter som i tillegg har
spesielle risikofaktorer skal også undersøkes med eT og legges inn til
observasjon.
o Alle pasienter med alvorlig hodeskade, det vil si med GCS-skåre 3 - 8, skal
innlegges i nevrokirurgisk avdeling.
Som det følger av ovennevnte retningslinjer er GCS sammen med observasjon av
eventuelle nevrologiske utfall (lammelser), pupillereaksjon og vurdering av mulig
skallebrudd, viktige parametere å vurdere i forhold alvorlighet ved hodeskader.
Innhenting av pasientinformasjon
Statens helsetilsyn legger til grunn at ambulansepersonellet ikke innhentet
opplysninger om hendelsesforløpet. Vi legger også til grunn at de heller ikke var
lydhøre for informasjon som flere av de tilstedeværende forsøkte å gi dem. De søkte
heller ikke å avklare egen mistanke om at pasienten kunne være rusmiddelpåvirket.
Opplysninger om sykehistorie og hendelsesforløp vil ofte være avgjørende for å
vurdere alvorlighet ved akutte sykdoms og skadetilstander, både for
ambulansepersonell og lege ved legevakt og/eller sykehus, og vil således kunne ha
behandlingsmessige konsekvenser for pasienten. Det er derfor nødvendig at
ambulansepersonell aktivt innhenter slike opplysninger, inkluderer disse i sine
primære vurderinger av pasientens tilstand og behov for helsehjelp, samt
videreformidler slike opplysninger til annet helsepersonell som overtar
behandlingsansvaret for pasienten. Unntaksvis vil pasientens tilstand eller situasjonen
på skadestedet være slik at det ikke er mulig å innhente opplysninger om sykehistorie
og hendelsesforløp.
Selv om ambulansepersonellet oppfattet situasjonen rundt pasienten som noe kaotisk,
finner Statens helsetilsyn ikke at situasjonen i seg selv kan begrunne
16

ambulansepersonellets manglende informasjonsinnhenting. Relevante opplysninger
om hendelsesforløpet var tilgjengelig fra tilstedeværende vitner, hvorav flere også var
helsepersonell. Pasientens tilstand var på tidspunktet for ambulansepersonellets
ankomst til skadestedet, heller ikke slik at dette fordret behandlingstiltak som
forhindret relevant informasjonsinnhenting. Kunnskapen om at pasienten var slått ned
og at ambulansepersonellet antok at han var ruspåvirket, skjerper kravet til innhenting
av informasjon. At ambulansepersonellet ikke innhentet opplysninger om
hendelsesforløpet, men baserte sine vurderinger av pasientens tilstand på egne
observasjoner, er ikke i tråd med vanlige retningslinjer. Det vil også gjøre den videre
undersøkelse og vurdering av pasienten vanskeligere.
Klinisk undersøkelse
Det er reist tvil om omfanget av de kliniske undersøkelser ambulansepersonellet
foretok av pasienten da de ankom skadestedet.
Den viktigste indikatoren ved alvorlig hodeskade, er som tidligere nevnt, vurdering av
pasientens bevissthetsnivå. Dette vurderes, som nevnt over, ved hjelp av enkelte
objektive kriterier, samlet i Glasgow Coma Scale. Dersom det ikke foreligger tegn til
svikt i andre vitale funksjoner som sirkulasjon og respirasjon, vil undersøkelsen først
og fremst være rettet mot å vurdere bevissthet, reaksjon på stimuli og motoriske utfall
-alt som tegn på hjernens funksjon.
V ed undersøkelse av en skadet pasient må den som foretar undersøkelsen ha
nærkontakt med pasienten. Dette vil normalt inneholde en eller annen form for direkte
hudkontakt. En direkte kontakt vil gi informasjon om pasientens reaksjon på berøring,
eventuelt om forhold ved sirkulasjonen som hudtemperatur, fuktighet og eventuelt
pulsfrekvens.
I den aktuelle saken er det sprikende opplysninger om hvilken grad av kontakt som var
mellom ambulansepersonellet og pasienten, herunder ambulansepersonellets
undersøkelse av pasientens tilstand og skadeomfang. Det vises i den sammenheng til
at vitneutsagnene er sprikende med hensyn til hva ambulansepersonellet faktisk
foretok seg på skadestedet. Forskjellige vitner kan dessuten legge ulikt i hva en initial
medisinsk undersøkelse foretatt av ambulansepersonell innebærer.
Statens helsetilsyn legger til grunn at pasienten ved ambulansepersonellets ankomst til
skadestedet ikke var bevisstløs, men motorisk urolig og kom med utrop. Han ble
fysisk holdt nede av tilstedeværende publikum i påvente av ambulansepersonellets
ankomst. Vi legger også til grunn at pasienten ikke sa noe til ambulansepersonellet,
men lagde lyder.
I motsetning til Helsetilsynet i Oslo og Akershus, finner Statens helsetilsyn ikke det
sannsynliggjort at pasienten hadde hatt ufrivillig vannavgang før
ambulansepersonellets ankomst. Helsetilsynet i Oslo og Akershus har i brev av 29.
august 2007 vist til at den ene sykepleieren skal ha beskrevet "en håndjlatestor, våt
flekk i skrittet". Vi antar at dette bygger på at ett vitne, ..
i møte med
Helsetilsynet i Oslo og Akershus mener å huske at pasienten hadde urinert før
ambulansen kom. På dette tidspunkt var hun 6 til 7 meter unna pasienten. Av referat
26. august 2007, fra dette møtet, fremgår det bl.a: "Det var folk mellom dem, så hun
så ikke at pasienten tisset, men hun la merke til at han var veldig ustø og ble støttet.
17

Pasienter som har behov for medisinsk behandling eller overvåkning under
transporten, skal som hovedregel transporteres i ambulanse. Dersom
ambulansetransport ikke er mulig, skal ambulansepersonell følge med som ledsager
under transporten for å sikre at pasienten får nødvendig helsehjelp. Pasienter som ikke
har behov for medisinsk behandling eller overvåkning under transporten, kan
transporteres med annet transportmiddel, for eksempel taxi.
Som tidligere nevnt, skal som hovedregel en lege ta endelig stilling til pasienters
behov for medisinsk overvåkning og behandling ved akutt sykdom eller skade. Dette
tilsier at ambulansepersonell vanligvis bør ta med pasienter til lege for vurdering. I
visse situasjoner vil det likevel kunne være forhold som tilsier at ambulansepersonell
enten alene eller i samråd med annen lege (legevaktslege eller AMK-lege) kan vurdere
og ta stilling til om det er forsvarlig å unnlate å ta med pasienten til lege/sykehus eller
på annen måte forsikre seg om at pasienten blir transportert til lege innen rimelig tid.
Det stilles strenge aktsomhetskrav til ambulansepersonell i slike situasjoner både når
det gjelder undersøkelse av pasienten og dokumentasjon av undersøkelser, funn og
informasjon som er gitt av ambulansepersonellet.
Den aktuelle hendelsen
Statens helsetilsyn legger til grunn at ambulansepersonellet i utgangspunktet hadde til
hensikt å transportere pasienten til legevakten for en legesjekk, men at de skiftet
mening etter at pasienten urinerte.
Spørsmålet blir om det var uforsvarlig av ambulansepersonellet å unnlate å ta med
pasienten selv eller på annen måte forsikre seg om at pasienten ble transportert til lege
innen rimelig tid.
Som tidligere nevnt er bevissthetsnivå det viktigste parameter for å vurdere pasienters
behov for helsehjelp ved hodeskader. At pasienten kort tid etter ambulansepersonellets
ankomst med eller uten hjelp reiste seg og gikk mot bilen kan understøtte
ambulansepersonellets initiale vurdering om at pasienten ikke fremviste symptomer på
alvorlig hodeskade. At pasienten fremstod som ustø og at ambulansepersonellet ikke
fikk verbal kommunikasjon med ham, trekker i motsatt retning. Både interne
prosedyrer som Medisinsk operativ manual (MOM), og allment aksepterte
retningslinjer for behandling av hodeskader oppgir en slik tilstand som indikasjon for
transport til lege/sykehus for nærmere vurdering/CT -cap ut. Dette gjelder uavhengig av
om ambulansepersonellet vurderer pasienten som rusmiddelpåvirket.
Statens helsetilsyn finner etter dette å legge til grunn at det før pasienten begynte å
urinere, forelå indikasjon for ambulansetransport av pasienten til legevakt/sykehus for
videre vurdering av mulig hodeskade.
Statens helsetilsyn legger til grunn at pasienten i det følgende selv dro ned buksen sin
og urinerte mens han delvis med, og uten støtte, gikk mot ambulansen. Noe urinsprut
traff ambulansearbeider- og ambulansens bakdør. Statens helsetilsyn finner det
også sannsynlig at ambulansepersonellet tolket dette som en viljestyrt handling som
dels understøttet deres initiale oppfatning av at han ikke hadde noen alvorlig
hodeskade, og dels bekreftet deres antagelse om at han var rusmiddelpåvirket. Som en
20

følge av dette nektet de pasienten transport med ambulanse til legevakten, og definerte
han som et ordensproblem som politiet og ikke ambulansetjenesten hadde ansvar for.
Beslutningen om ikke å ta med pasienten ble tatt uten at ambulansepersonellet hadde
innhentet informasjon om hendelsesforløp. De hadde heller ikke innhentet
komparentopplysninger som sannsynliggjorde at pasienten var rusmiddelpåvirket.
Den manglende informasjonsinnhentingen og den begrensede kliniske undersøkelsen
de hadde foretatt, gav ikke tilstrekkelig grunnlag for å etterlate pasienten. Det å skille
symptomer på rusmiddelinntak fra symptomer på hodeskade er svært vanskelig, og
ambulansepersonell kan ikke anses som kvalifisert til å foreta denne typen
differensial diagnostikk.
Statens helsetilsyn legger også til grunn at ambulansepersonellet forlot pasienten uten
å forsikre seg om at politiet ville transportere pasienten til legevakt innen rimelig tid.
Ambulansepersonellet har i ettertid argumentert for at det å ta med pasienten ville
utgjøre en sikkerhetsrisiko for dem. Statens helsetilsyn finner det ikke godtgjort at
pasienten oppførte seg truende mot ambulansepersonellet. Det vises til at pasienten
ikke kom med verbale eller fysiske trusler mot dem. Urinering foretatt av en nylig
skadet pasient, kan etter Statens helsetilsyns vurdering ikke anses som en trussel eller
betydelig provokasjon mot ambulansepersonell. Tvert i mot burde man forvente at en
slik handling bidro til å øke ambulansepersonellets aktsomhet i forhold til vurderingen
av om pasienten kunne ha en alvorlig hodeskade.
Gitt at pasienten likevel utgjorde en sikkerhetsrisiko, fratar dette ikke dem ansvaret for
å sikre at pasienten får nødvendig helsehjelp. Hodeskader er en type skade som vil
kunne utvikle seg over tid, og krever derfor observasjon av kvalifisert helsepersonell.
Statens helsetilsyn forventer at ambulansepersonellet i en slik situasjon enten tar
initiativ til å få med politi som ledsager i ambulansen, eller transporterer pasienten i
politibil med ambulansepersonell som ledsager. I den aktuelle situasjon ville det også
ha vært mulig å gjøre en avtale med politiet på stedet om at de transporterte pasienten.
Transporttiden fra Sofienbergparken til Oslo legevakt er kort. Forutsatt at politiet
hadde kunnet transportere pasienten til legevakten innen rimelig tid ville en slik
pasienttransport ikke nødvendigvis vært uforsvarlig. Ved å forlate pasienten uten å
føre tilsyn med ham, og uten å forsikre seg om at pasienten ville bli transportert til
legevakten, handlet imidlertid ambulansepersonellet uforsvarlig.
Konklusjon
Statens helsetilsyn finner etter dette at ambulansepersonellets unnlatelse av selv å
transportere pasienten til sykehus/legevakt eller på annen måte forsikre seg om at
pasienten ble transportert til lege innen rimelig tid, var i strid med kravet til forsvarlig
helsehjelp etter helsepersonelloven § 4 og i strid med kravet til å yte øyeblikkelig hjelp
etter helsepersonelloven § 7.
21

2.2.3. Handlet ambulansepersonellet i strid med kravet til omsorgsfull hjelp?
At helsehjelpen skal være omsorgsfull etter helsepersonelloven § 4 innebærer blant
annet at helsepersonell skal vise respekt, innlevelse, vennlighet og omtanke ved ytelse
av helsehjelp både til pasienter og pårørende. Også her må vurderingen foretas i
forhold til den konkrete situasjonen.
Statens helsetilsyn vil vurdere om ambulansepersonellets ytringer til/om pasienten, og
deres oppførsel på stedet er i strid med kravet i helsepersonelloven § 4 til at
helsehjelpen skal være omsorgsfull.
Statens helsetilsyn legger til grunn at ambulansearbeider-uttalte: "Det er ikke så
farlig. Bare la han ligge der å sprelle" før han var borte hos pasienten og at han sa:
"Din jævla gris" etter at asientens urin traff ham. Vi legger videre til grunn at
ambulanspersonell skal ha uttalt "nå er toget gått for denne pasienten"
Etter Statens helsetilsyns vurdering er de omtalte uttalelsene klart uakseptable.
Flere vitner har opplevd ambulansepersonellet som arrogante, nedlatende og ikke
lyttende. Ambulansepersonellet opplyser selv at de måtte ta styringen på stedet og at
de bl.a. på grunn av at publikum snakket i munnen på hverandre "lukket ute
publikum." Statens helsetilsyn legger til grunn at ambulansepersonellet "lukket ute
publikum " og at de ikke lyttet til tilstedeværende publikum.
Det må forventes at ambulansepersonell i en slik situasjon lytter til relevante
opplysninger fra vitner, selv om det er mange mennesker på stedet som snakker i
munnen på hverandre. Det var ingenting i situasjonen som tilsa at dette ikke var mulig.
Konklusjon
Etter Statens helsetilsyns vurdering er de omtalte uttalelsene, og deres oppførsel på
stedet, klart uakseptabel og derved i strid med kravet om omsorgsfull hjelp i
helsepersonelloven § 4
2.2.4 Vedrørende påstander om rasisme
Etter hendelsen i Sofienbergparken er det fremsatt påstander fra flere hold om at
ambulansepersonellet opptrådte rasistisk.
Om ambulansepersonellet har opptrådt rasistisk er for det første en vurdering om det
foreligger overtredelse av straffeloven§ 135 a. Straffesaken er til vurdering hos
Spesialenheten for politisaker.
Straffeloven § 135 a lyder:
Den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende
eller hatefull ytring, straffes med bøter eller fengsel inntil 3 år. Likt med en
offentlig fremsatt ytring, jf§ 7 nr. 2, regnes en ytring når den er satt frem slik
at den er egnet til å nå et større antall personer. Som ytring regnes også bruk
av symboler. Medvirkning straffes på samme måte.
22

Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne
noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av
deres
a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse,
b) religion eller livssyn, eller
c) homofile legning, leveform eller orientering.
Saken er også til vurdering hos Likestillings- og diskrimineringsombudet. De vil
vurdere saken opp i mot diskrimineringsloven.
Dersom helsepersonell fremsetter ytringer som omfattes av straffeloven § 135a mot
pasienter vil dette også være i strid med kravet om omsorgsfull hjelp, jf.
helsepersonelloven § 4 og vil kunne straffes etter helsepersonelloven § 67. Ytringer av
en slik karakter vil også kunne rammes av helsepersonelloven § 57 om tilbakekall av
autorisasjon på grunn av atferd som anses uforenlig med yrkesutøvelsen. Tilsvarende
vil gjelde i tilfeller hvor unnlatelse av å gi helsehjelp er motivert av samme grunner.
For Statens helsetilsyn er det et spørsmål om bruddene på forsvarlig og omsorgsfull
helsehjelp skyldes rasisme. For å konkludere med at brudd på helsepersonelloven er
rasistisk motivert eller om helsepersonellet har opptrådt rasistisk, og derved kunne
danne grunnlag for påtalebegjæring eller reaksjoner etter helsepersonelloven, må det
være klare holdepunkter for dette. I saker som gjelder straff og reaksjoner etter
helsepersonelloven tilsier hensynet til ambulansepersonellets rettsikkerhet at en
antagelse ikke vil være tilstrekkelig.
Ambulansepersonellet har selv uttalt at deres handlemåte ikke var rasistisk motivert.
Flere vitner og pårørende har etter hendelsen uttalt at de opplevde
ambulansepersonellets og politiets handlemåte som rasistisk motivert.
En slik subjektiv oppfatning kan imidlertid ikke tillegges avgjørende vekt for
tilsynsmyndighetenes vurderinger av om ambulansepersonellets handlemåte var
rasistisk. Vitner har også uttalt at ambulansepersonellet opptrådte "arrogant",
"nedlatende" og "udugelig" uten at det ble angitt klare tegn til rasisme.
Etter gjennomgang av sakens dokumenter, og særlig avhør av tilstedeværende vitner,
finner Statens helsetilsyn ikke at det foreligger utsagn fra noen av
ambulansepersonellet som er rasistiske. Statens helsetilsyn finner heller ikke
tilstrekkelige holdepunkter for at ambulansepersonellets handlemåte var en
konsekvens av rasisme.
Konklusjon
Statens helsetilsyn finner etter dette at det ikke er klare holdepunkter for at bruddene
på forsvarlig og omsorgsfull helsehjelp skyldes rasisme. Statens helsetilsyn finner ikke
at det foreligger atferd som anses uforenlig med yrkesutøvelsen som skyldes rasisme.
23

2.3. Vurdering av om det skal begjæres påtale
Vurderingstemaet i forhold til om påtale skal begjæres er hvorvidt
ambulansepersonellet forsettlig eller grovt uaktsomt har overtrådt bestemmelsene i
helsepersonelloven.
Statens helsetilsyn har konkludert med at ambulansepersonellet har brutt kravene til at
helsehjelpen skal være forsvarlig og omsorgsfull i helsepersonelloven § 4 og kravet
om å yte øyeblikkelig helsehjelp etter§ 7. Ambulansepersonellet er derfor varslet om
advarsel etter helsepersonelloven § 56 .
. Påtalepraksis, ved brudd på helsepersonelloven, er at terskelen for å begjære påtale er
høy. Dette er i praksis kommet til uttrykk ved at det må foreligge markante avvik fra
forsvarlig virksomhet eller andre lovkrav før det reageres med straff. Dette begrunnes
med at det ved avgjørelse av påtalespørsmålet må tas hensyn til at helsepersonell har
som oppgave å yte behandling, ikke sjelden av livreddende karakter og under
tidspress, hvor feil kan skje og konsekvensene kan bli katastrofale. Det er lagt til
grunn at en for intensiv straffeforfølgning kan lede til et dårligere behandlingstilbud
totalt sett. Overdreven engstelse for konsekvensene av å begå feil, kan medføre
uheldig ressursbruk for å gardere seg mot straffeforfølgning. (Riksadvokaten, Lov om
helsepersonell- påtalemessige direktiver, 17. desember 2001)
I forarbeidene til helsepersonelloven er det forutsatt at det ved vurderingen av om det
skal begjæres påtale skal tas i betraktning om forholdet faller inn under Statens
helsetilsyns sanksjonssystem, og om en eventuell sanksjon fra tilsynsmyndigheten
anses tilstrekkelig inngripende overfor det aktuelle helsepersonell. En slik sanksjon
kan for eksempel være at helsepersonellet blir gitt en advarsel i medhold av
helsepersonelloven § 56.
Det sentrale spørsmål blir således om ambulansepersonellet har overtrådt
bestemmelsene i helsepersonelloven så grovt at de bør straffes.
Som nevnt, finner Statens helsetilsyn at ambulansepersonellets unnlatelse av selv å
transportere pasienten eller på annen måte sikre seg at pasienten ble transportert til
lege innen rimelig tid er i strid med forsvarlighetskravet i helsepersonelloven § 4 og
kravet til øyeblikkelig hjelp i § 7. Vi vurderer derfor at dette gir grunnlag for å varsle
ambulansepersonellet om advarsel etter helsepersonelloven § 56. Se vedlagte brev av
dags dato til ambulansepersonellet og UUS. Når det gjelder ambulansepersonellets
uttalelser til pasienten er dette som nevnt klart i strid med kravet til omsorgsfull hjelp i
helsepersonelloven § 4. Også disse pliktbruddene finner vi så alvorlige at vi vurderer
dette som et grunnlag for å varsle helsepersonellet om advarsel.
Selv om pliktbruddene er alvorlige, herunder at uttalelsene om/til pasienten er
uakseptable, finner vi likevel ikke at pliktbruddene er så grove at det er grunnlag for å
begjære påtale.
Vi har lagt vekt på at ambulansepersonellets beslutning om ikke å frakte pasienten, og
i stedet overlate ham til politiet uten å forsikre seg om at pasienten ble transportert til
sykehus/legevakt innen rimelig tid, skyldtes en feilvurdering fra
24