Samtidig deltakelse i flere markeder: Velsignelse eller ... - Nettvett.no

Samtidig deltakelse i flere markeder: 

Velsignelse eller forbannelse? 

Konkurransemessige konsekvenser av integrasjon med 

eksempler fra elektronisk kommunikasjon og media. 

av 

professor Espen R. Moen 

og 

professor Christian Riis 

10. august 2003 

www.oeconomica.no

Moen og Riis Samtidig deltakelse i flere markeder 

Innholdsfortegnelse 

1. Bakgrunn og prinsipper ..................................................................................4 

1.1 Konvergens og integrasjon ..................................................................................4 

1.1.1 Horisontal integrasjon...................................................................................5 

1.1.2 Vertikal integrasjon.......................................................................................7 

1.1.3 Integrasjon versus kontrakter........................................................................7 

1.2 Metode og disposisjon .........................................................................................8 

2. Horisontal integrasjon.............................................................................................9 

5.1 Gevinster: Skala- og breddefordeler ............................................................10 

5.2 Konkurransemessige konsekvenser .............................................................11 

2.2 Investeringsincentiver..................................................................................12 

2.3 Hvor sterk er konkurransen mellom nettverk i dag og i fremtiden..............14 

2.4 Horisontal integrasjon og ekomloven. .........................................................15 

3. Vertikal integrasjon: Synergi- og koordineringsgevinster.................................17 

3.1 Skala- og breddefordeler....................................................................................18 

3.2 Koordineringsgevinster......................................................................................19 

4. Monopol og vertikal integrasjon: Konkurransemessige konsekvenser. ...........24 

4.1 Endringer i problemforståelse over tid. .............................................................25 

4.2 Chicago-skolens grunnargument .......................................................................26 

4.3 Hvor robust er Chicago-skolens argumentasjon? ..............................................29 

4.4 Pris- og innovasjonsskvis...................................................................................34 

5. Tilfeller der Chicago-skolens resonnement bryter sammen. .............................36 

5.1 Innsats for tilegnelse av renprofitt .....................................................................37 

5.2. Regulerte aksesspriser.......................................................................................38 

5.3 Økt forhandlingsstyrke.................................................................................40 

5.4 Prisdiskriminering..............................................................................................41 

5.5 Potensiell nyetablering av nett...........................................................................45 

5.6 Eksport av monopolmakt når markedene ikke er helt komplementære.............48 

5.7 ”Coase conjecture” – om å konkurrere med seg selv ........................................49 

5.8 Reguleringsstrategiske hensyn...........................................................................50 

5.9 Ikke-maksimerende tilpasninger........................................................................50 

6. Dupol i nett, utestengning og markedsovertagelse..............................................51 

6.1 Innledende bemerkninger...................................................................................53 

6.2 Chicago-skolens syn på eksklusivitetsavtaler....................................................57 

6.3 Kritikk av Chicago-skolen 4: Vertikale restriksjoner for å redusere 

konkurransen nedstrøms ..........................................................................................59 

6.3.1 Produktdifferensiering og markedssegmentering .......................................59 

6.3.2 Eksklusivitetsavtaler for å mykne konkurransen ........................................60 

6.3.3 Vertikal integrasjon for å skvise konkurrenten...........................................60 

6.3.4 Eksklusivitet for å hente ut mer av konsumentoverskuddet. ......................63 

6.4. Kritikk av Chicago-skolen 3 .............................................................................66 

7 Langsiktig utvikling – innovasjon og utvikling av nye markeder. .....................67 

7.1 Chicago-skolen i et dynamisk perspektiv ..........................................................67 

7.2 Modifiserende forhold .......................................................................................68 

7.2.1 Er netteier for mye eller for lite opptatt av innovasjoner? ..........................68 

7.2.2. Konflikt mellom verdiskaping og verdikapring.........................................69 

2


7.2.3 Segmentert markedsstruktur .......................................................................69 

7.2.4 Være i forkant av markedsutviklingen........................................................69 

8 Avsluttende kommentar – politikkutforming. .....................................................70 

Referanseliste: ............................................................................................................72 

3


1. Bakgrunn og prinsipper 

Innenfor elektronisk kommunikasjon er transportnettene tradisjonelt betraktet som 

naturlige monopoler, og har derfor vært underlagt myndighetskontroll. Tidligere tok 

myndighetskontrollen form av direkte statlig eierskap, noe som etter hvert er blitt 

erstattet av mer indirekte reguleringsmekanismer som pris- og aksessregulering. 

Den senere tids teknologiske utvikling har medført konvergens av forskjellige former 

for elektronisk kommunikasjon, noe som i sin tur stiller nye krav til regulerende 

myndighet. Hensikten med dette notatet er å diskutere reguleringsmessige 

utfordringer knyttet til en slik utvikling. 

Analysen inngår som delrapport i et prosjekt som Oeconomica DA utfører i samarbeid 

med ECON Analyse AS for Konkurransetilsynet og Post- og teletilsynet. Prosjektets 

formål er å avdekke konkurranseproblemer i sektoren og foreslå operasjonelle tiltak 

som kan bøte på eventuelle problemer. 

I drøftingen bruker vi eksempler fra norsk telekommunikasjons- og mediebransje til å 

illustrere poengene. Vi vil understreke at dette er å betrakte som rene illustrasjoner fra 

vår side, benyttet som et pedagogisk verktøy i framstillingen. Illustrasjonene 

inneholder ingen vurdering fra vår side av de konkrete tilfellene. 

1.1 Konvergens og integrasjon 

Med elektronisk kommunikasjon sikter vi bl.a. til telefoni, televisjon og Internett. 

Sentralt i alle markeder for elektronisk kommunikasjon er transportnettene. 

Transportnettene er fysisk infrastruktur, og disse er tradisjonelt betraktet som 

naturlige monopoler. De viktigste nettene er: 

a) Nett for fasttelefoni 

b) Mobilnettet 

c) Kabelnettet (coaxial nett) 

d) Jordbundne kringkastingsnettet (analogt og digitalt) 

e) Satellitt 

4


f) Radiobaserte bredbåndstjenester 

I utgangspunktet var hvert enkelt nett tiltenkt å formidle en spesiell tjeneste. 

Horisontal konvergens medfører imidlertid at ett gitt nett kan utgjøre den fysiske 

infrastrukturen for flere typer tjenester samtidig. For eksempel kan et oppgradert 

kabelnett anvendes til alle hovedformer for elektronisk kommunikasjon. Dette 

elementet ved konvergens kan ha betydelige konsekvenser for konkurranseforholdene 

i markedet. 

De fysiske nettene er kritiske ”lag” i markedene for elektronisk kommunikasjon. De 

andre elementene i verdikjeden er 

a) Tjenesteleveranser. Tjenestelevering er det punkt i kjeden der det etableres 

direkte relasjon med kunden. Tjenesteleverandører selger telefoni, 

Internettaksess og mottak av TV- og radiokanaler. 

b) Markeder for innhold. Innhold er i denne sammenheng digitalisert informasjon 

som distribueres over nettene. Mens innholdsprodusenter produserer og 

redigerer innhold, gjør innholdsleverandører innholdet tilgjengelig. Denne 

tjenesteproduksjonen refereres ofte til som produksjon av verdiøkende 

tjenester. 

Vertikal konvergens innebærer at produkter og tjenester som tidligere ikke var 

relaterte blir del av samme verdikjede. Elektronisk nyhetsrapportering innebærer for 

eksempel at telefoni (nett) og nyhetsproduksjon (innhold) blir komponenter av samme 

verdikjede. Vi viser her til ECONs delrapport til dette prosjektet, ECON (2003b). 

1.1.1 Horisontal integrasjon 

Med horisontalt relaterte markeder sikter økonomer til markeder der produktene og 

tjenestene som produseres er å betrakte som alternativer for konsumentene. Innenfor 

elektroniske markeder vil varer og tjenester som er alternative typisk befinne seg i 

samme lag i verdikjeden. Det er flere eksempler på dette: De fysiske nettene kan 

benyttes til å transportere de samme typene signaler. Det illustreres ved muligheten 

for transport av ordinære telefonitjenester over de fleste typer nett. Et annen 

illustrasjon er mobiltelefoni og fasttelefoni. Riktignok var forholdet mellom fast og 

mobiltelefoni tidligere preget av komplementaritet – muligheten for terminering av 

5


samtaler i fastnettet var avgjørende for og stimulerte den initiale veksten i 

mobilmarkedet, samtidig som bruk av mobile terminaler økte trafikken i fastnettet. 

Men i dag representerer mobiltelefoni langt på vei et selvstendig alternativ til fast 

oppkobling, og framstår derfor som et alternativ snarere enn komplement. Et tredje 

eksempel er delmarkedene for innhold, for eksempel nettaviser i forhold til 

nyhetssendinger på radio og TV. Alle disse tre eksemplene illustrerer tjenester som i 

dag framstår som alternativer for konsumentene og vi sier at tjenesteleverandørene her 

er horisontalt relatert. 

Vi definerer horisontal integrasjon som samtidig deltakelse i flere horisontalt relaterte 

markeder. Vi vil først og fremst sikte til eierskap i flere nett, selv om en rekke av de 

effektene eiermessig horisontal integrasjon kan ha, lar seg realisere innenfor andre 

institusjonelle rammer (som eksempler kan nevnes joint ventures, kontrakter og 

uformelt samarbeid). 

Horisontal konvergens er i utgangspunktet konkurransefremmende. Siden en 

elektronisk tjeneste kan tilbys over flere nett, kan konkurranse mellom nettene føre til 

reduserte priser og forbedret ressursutnyttelse, og kan på sikt redusere behovet for 

regulering av aksess til de enkelte nettene. Horisontal konvergens har dermed direkte 

implikasjoner for avgrensningen av relevante markeder, jf. forslaget til lov om 

elektronisk kommunikasjon kapittel 3. 

På den annen side kan horisontal konvergens innebære at en aktør ønsker å 

ekspandere inn i flere nett for å opprettholde eller styrke sin markedsposisjon. Uten å 

trekke noen slutninger med hensyn til de underliggende motivene, konstaterer vi at 

Telenor er til stede i alle nettsegmentene. Horisontal integrasjon kan på denne måten 

medføre redusert konkurranse mellom nettene. Dermed vil deler av den 

konkurransemessige gevinsten ved konvergens utebli. Horisontal konvergens tilsier 

dermed et skifte av fokus bort fra utnyttelse av monopolmakt i det enkelte nett over til 

samtidig deltakelse og kontroll av flere nett. 

I prinsippet kan en også tenke seg horisontal integrasjon i andre lag enn i den fysiske 

infrastrukturen. Et eksempel kan være integrasjon mellom IP-leverandører og 

forskjellige varianter av innholdsleverandører. Et ytterligere eksempel kan være at 

kringkastingsselskaper som produserer nyhetssider for Internett. 

6


1.1.2 Vertikal integrasjon 

Vertikalt relaterte markeder er markeder der produktene og tjenestene som produseres 

er komplementære, slik at økt konsum av vare A alt annet likt også innebærer økt 

konsum av vare B. Et typisk eksempel er produkter som er i samme verdikjede, som 

telefoni og innholdstjenester (teletorg, ringetoner, fornærmelser). Generelt, i et lagdelt 

system vil produkter i forskjellige lag oftest være å betrakte som komplementer. 1 

Vi definerer vertikal integrasjon som samtidig deltakelse i flere vertikalt relaterte 

markeder. Et typisk eksempel er at nettselskaper bygger seg opp som produsenter av 

innhold. 

Et sentralt spørsmål er hvorvidt en aktør som er dominerende i ett markedssegment 

ytterligere kan øke sin markedsmakt ved å integrere inn i andre vertikalt relaterte 

markeder, og eksportere sin markedsmakt til dette markedet. Vi kan illustrere dette 

ved Telenor som er en av de to tilbydere av parabol-TV til husholdningene. Dette kan 

i prinsippet tenkes å skape problemer hvis Telenor også ekspanderer på innholdssiden 

ved å kjøpe opp en TV-kanal. En kan da reise spørsmålet om Telenor har incentiver 

til å diskriminere konkurrerende TV-kanaler? En slik diskriminering kan finne sted 

gjennom utestengning, koblingssalg (bundling) eller andre former for vertikale 

føringer (dette blir nærmere drøftet senere i rapporten). Hvis svaret er bekreftende 

kan dette være et argument for restriksjoner også på deltakelse i flere vertikalt 

relaterte markeder. Som vi skal se er dette imidlertid et svært kontroversielt spørsmål, 

og hvor effektivitetsvirkningene i vesentlig grad er situasjonsbetinget. 

1.1.3 Integrasjon versus kontrakter 

I den generelle litteraturen fokuseres det ofte på det mer generelle fenomenet vertikale 

føringer (eng. vertical restraints) som en felles betegnelse på alle metoder hvorpå et 

selskap søker å kontrollere eller påvirke den økonomiske tilpasningen til andre lag i 

en vertikal kjede. Integrert eierskap er her en av flere metoder for å kontrollere eller 

påvirke tilpasningen vertikalt. I prinsippet kunne en tenke seg at et selskap gjennom å 

1 Vi kan klargjøre skillet mellom komplementære og alternative produkter på følgende måte: Ser vi på 

forholdet mellom produkt x og produkt y, så framstår disse som komplementer hvis en prisøkning på y 

reduserer etterspørselen etter x, mens de er alternativer hvis en prisøkning på y øker etterspørselen etter 

x. 

7


inngå kontrakter oppstrøms eller nedstrøms kan få etablert den samme økonomiske 

tilpasningen som det kan oppnå gjennom direkte eierskap. Slike kontrakter (for 

eksempel eksklusivitetskontrakter) er da også svært vanlige. 

Det er imidlertid en rekke begrensninger på mulighetene for imitere vertikalt integrert 

eierskap gjennom kontrakter. For det første kan det være betydelige 

transaksjonskostnader forbundet med å spesifisere de rettigheter og forpliktelser 

(juridiske som økonomiske) som knytter seg til ønsket markedstilpasning, tilpasninger 

som ved integrert eierskap kan implementeres gjennom direkte styring. For det andre 

er kontrakter ofte ufullkomne i den forstand at uforutsette begivenheter kan inntreffe. 

For det tredje kan kontrakter være imperfekte som følge av at inntrufne begivenheter 

eller handlinger ikke kan verifiseres overfor tredjepart (domstolen). For det fjerde 

medfører kontraktsinngåelse at de vertikale transaksjoner blir eksterne; dermed blir de 

synliggjort og lettere gjenstand for kontroll og regulering fra myndighetenes side. Ved 

integrert eierskap blir derimot transaksjonene rene intern-oppgjør og dermed 

vanskeligere å fange opp av et reguleringsregime. 

Vi kommer ikke her nærmere inn på den rike litteraturen som tar for seg dette 

forholdet mellom eierskap og kontrakter. Men vi kommer nærmere inn på visse sider 

av de reguleringsproblemene som oppstår når det er substitusjon mellom ulike 

mekanismer for vertikal kontroll. La oss illustrere dette poenget ved å betrakte et 

nettselskap som gjennom vertikal integrasjon søker å monopolisere et 

innholdsmarked. Hvis myndighetene legger restriksjoner på det vertikalt integrerte 

eierskapet, så kan selskapet ”by-passe” reguleringen gjennom å inngå kontrakter med 

innholdsleverandører (for eksempel ved å benytte eksklusivitetskontrakter). Skulle 

myndighetene gripe inn overfor eksklusivitetskontrakter, kan selskapet komme 

utenom dette ved ulike former for ikke-lineær prising etc. Når man vet hvilke 

betydelige effektivitetsmessige gevinster som potensielt kan knytte seg så vel til 

eksklusivitetsavtaler som til ikke-lineær prising, så ser man også at effektiv inngripen 

mot vertikale føringer er forbundet med vanskelige avveininger. 

1.2 Metode og disposisjon 

Deltakelse i flere markeder kan åpenbart gi gevinster, for eksempel i form av 

skalagevinster eller breddefordeler (se neste avsnitt for definisjoner). Her vil det 

8


typisk være sterkt sammenfall mellom privatøkonomiske og samfunnsøkonomiske 

interesser; hvis en bedrift ekspanderer inn i et tilgrensende marked for å utnytte ikke- 

realiserte stordrifts- eller breddefordeler er dette gjerne samfunnsøkonomisk ønskelig 

i tillegg. Kostnadene ved å innføre regulatoriske restriksjoner på deltakelse i flere 

markeder er derfor knyttes til at mulige synergieffekter som samtidig deltakelse kan gi 

opphav til forblir urealisert. 

Dette innebærer selvsagt ikke at samtidig deltakelse i flere markeder alltid er 

lønnsomt. Men i de fleste sektorer er det markedet som bestemmer eierforhold og den 

institusjonelle avgrensningen av bedriften. Hvorvidt en bedrift skal sette ut deler av 

virksomheten til en utenforstående (outsourcing), kjøpe opp underleverandører 

(vertikal integrasjon), eller ekspandere inn i nye markeder er i de fleste bransjer 

beslutninger som tas på rene kommersielle vilkår. Regulatoriske inngrep som 

overstyrer markedets muligheter til effisient allokering av eierskap kan i prinsippet 

medføre store kostnader. Regulatoriske begrensninger på bedriftenes muligheter til 

samtidig deltakelse i flere markeder kan dermed, hvis de binder, forhindre 

realiseringen av viktige samfunnsøkonomiske gevinster ved integrasjon. Denne 

innsikten er generell, og ligger til grunn for det sentrale prinsippet om 

minimumsregulering som Samferdselsdepartementet formulerer i forslaget til lov om 

elektronisk kommunikasjon. 

I dette notatet vil vi på et prinsipielt grunnlag analysere følgende spørsmål: 

1. Hvilke potensielle effektivitetsgevinster knytter det seg til samtidig deltakelse 

i flere markeder? 

2. Hva er de konkurransevridende virkninger av samtidig deltakelse i flere 

markeder? 

Vi vil i den videre diskusjonen bruke begrepene integrasjon og deltakelse i flere 

markeder om hverandre. 

2. Horisontal integrasjon 

Ser vi på det norske medie- og telekommunikasjonsmarkedet så er Telenor en tung 

aktør i svært mange segmenter. Selskapet har en dominerende posisjon i fasttelefoni, 

mobilnett, kringkastingsnett og satellitt m.fl. 

9


Som ved vertikal integrasjon, så kan horisontal integrasjon ta ulik institusjonell form, 

avhengig av motivet bak integrasjonen. Rene synergigevinster (se nedenfor) kan i 

noen tilfeller betinge full eiermessig integrasjon (gjennom fusjoner og oppkjøp), men 

kan i andre tilfeller hentes ut gjennom joint ventures (f.eks. samarbeid om FoU og 

vedlikehold) eller i form av kontrakter mellom uavhengige selskaper 

(roamingkontrakter er et eksempel på det). Hvis motivasjonen bak den horisontale 

integrasjon er å utnytte markedsmakt, kan det også skje gjennom stilltiende 

kartellsamarbeid (kollektiv dominans). 

5.1 Gevinster: Skala- og breddefordeler 

Ved alle former for integrasjon kan det foreligge effektivitetsgevinster som følge av 

skala- og breddefordeler. Skalafordeler vil si at enhetskostnadene faller med økt 

produksjonsvolum, for eksempel som følge av at produksjonsteknologien 

kjennetegnes av store faste kostnader mens de variable kostnadene er beskjedne. 

Breddefordeler innebærer at fremskaffelse av ett produkt gir en kostnadsbesparelse 

ved produksjon av et annet produkt. Skillet mellom skala- og breddefordeler er på 

ingen måte klart, og ofte kan breddefordeler tolkes som en spesiell form for 

skalafordeler. Hvis for eksempel en bedrift har investert i å utvikle en ny teknologi 

(fast kostnad), vil enhetskostnaden synke om investeringen kan utnyttes til produksjon 

av flere uavhengige produkter. Det kan derfor være hensiktsmessig å gi skala- og 

breddefordeler fellesbetegnelsen stordriftsfordeler. 

La oss først se på stordriftsfordeler ved å drive flere nett. De fleste enkeltnettene er 

preget av betydelige skalafordeler. Kostnadene ved å bygge ut nettene er ofte store, 

mens marginalkostnadene ved bruk av nettet er små (så lenge det er ledig kapasitet). 

Men det betyr ikke at det behøver å være stordriftsfordeler forbundet med å drifte 

flere nett samtidig. Telenor drifter per i dag et fastnett for telefon, eget nett for 

mobiltelefoni, kabel-TV (Telenor Avidi), satellittbasert telefoni (Telenor Satelite 

Services), og et jordbundet kringkastingsnett (Norkring). Aktivitetene er organisert i 

uavhengige datterselskaper. Det er ikke opplagt at det er stordriftsfordeler forbundet 

med å drifte disse nettene innen samme foretak. 

En mulig kilde til stordriftsfordeler er at Telenors forskningsavdeling yter bistand til 

alle enhetene. Det er også mulig at det også ligger stordriftsfordeler ved installasjon 

10


og drifting av nettene (Bravida). Men de stordriftsfordeler som knytter seg til felles 

utnyttelse av slike funksjoner kan ofte hentes ut i markedet (for eksempel ved at 

vedlikeholdsfunksjoner settes ut i markedet) og fordrer ikke nødvendigvis felles 

eierskap. 

Hvis nettene ikke er sømløse (for eksempel at det er dyrere å terminere en samtale hos 

en konkurrent) oppstår det andre kilder til stordriftsfordeler. For eksempel er det da en 

fordel for en konsument å tegne abonnement for mobiltelefoni og fasttelefoni i samme 

bedrift. Å samle abonnementene hos en tilbyder kan også forenkle faktureringen, både 

for kunde og selskap. 

Når det gjelder innhold (for eksempel nyheter) er marginalkostnadene ved å spre 

innholdet over elektroniske nett slik at det når nye konsumenter svært lav. Hvis en ved 

å benytte alternative distribusjonskanaler kan øke spredningen (televisjon kombinert 

med Internett eller avisdrift kombinert med Internett) er dette oftest rasjonelt. 

Internettbasert avisdrift gir imidlertid ofte liten inntjening på grunn av mangelfull 

betalingsteknologi. Vertikal integrasjon kan da ha den gevinst at konsumentenes 

verdsetting kan hentes ut på et ledd i kjeden hvor konsumentaksess kan kontrolleres 

og hvor selskapet dermed kan hentes ut inntekter. Det kan være av avgjørende 

betydning for kommersiell produksjon av tjenester som ellers ikke ville blitt 

produsert. 

5.2 Konkurransemessige konsekvenser 

I den grad nettene representerer alternative infrastrukturer for en gitt tjeneste vil 

integrert eierskap i alternative nett virke konkurransedempende. Det er like vel verdt å 

merke seg at gevinsten knyttet til økt markedsmakt i mange tilfeller ikke er 

tilstrekkelig til å gjøre horisontal integrasjon lønnsom. Årsaken er knyttet til 

strategiske effekter ved horisontal integrasjon: Den integrerte bedriften vil bli mindre 

aggressiv i konkurransen med andre bedrifter (nettopp som følge av at den utnytter 

økt markedsmakt), slik at det i første rekke er de øvrige bedriftene i bransjen som vil 

tjene på fusjonen – de blir gratispassasjerer på det dominerende selskapets 

tilbakeholdenhet. Denne mekanismen har særlig gyldighet hvis den horisontale 

integrasjonen vedrører en begrenset del av markedet. Hvis derimot den integrerte 

11


bedriften oppnår svært høy markedsandel, så svekkes momentet. 2 Telenors 

dominerende markedsposisjon kan tilsi at gevinstene ved horisontal integrasjon er 

tilstede selv om det medfører en viss ekspansjon for bedriftene i residual-markedet. 

Men det er et viktig poeng at relativt strenge forutsetninger må være oppfylt for at 

horisontal integrasjon skal kunne forklares gjennom økt utnyttelse av markedsmakt 

alene. 

2.2 Investeringsincentiver 

Et spørsmål som kan reises er om en struktur med betydelig grad av markedsmakt 

(monopolstilling) kan være stabil over tid. I den ustrekning markedsmakten gir en 

meravkastning utover normalavkastning i markedet, så har nykommere incentiv til å 

investere og etablere ny virksomhet. Over tid vil det kunne forvitre monopolistens 

makt. 

Men monopolisten vil også ha et incentiv til å treffe investeringer med sikte på å 

sementere sin markedsdominans. Hvis monopolisten gjennom høyt investeringsnivå 

kan opprettholde det teknologiske eller kostnadsmessige fortrinn som ligger til grunn 

for markedsdominansen på kort sikt, så vil markedskontrollen understøttes. En kan da 

reise spørsmål om monopolistens gevinst ved å sementere markedsmakten overstiger 

eventuelle nykommeres gevinster ved oppnå en bit av markedet, dvs å posisjonere seg 

til en duopolsituasjon? Svaret på spørsmålet er som følger: 

Det er et generelt resultat at en monopolist har mer å tape på at monopolsituasjonen 

forvitrer en nykommeren vinner på dannelsen av et duopol. 

Begrunnelsen er som følger: Den maksimale profitt et selskap i duopolkonkurranse 

kan oppnå er halvparten av monopolprofitten. Hvis de to selskapene etablerer et 

perfekt kartell og fastsetter produksjon og priser som om det hadde full 

monopolkontroll vil de simpelthen dele monopolprofitten. Hvis det derimot er 

elementer av konkurranse mellom de to selskapene som utgjør duopolet, så vil deres 

felles inntjening synke under monopolprofitten, dvs hvert selskap får dermed mindre 

enn halvparten av monopolprofitten. Av dette resonnementet følger følgende viktige 

2 Et arbeid av Salant, Switzer og Reynolds (1983) viser at under visse situasjoner går grensen ved 80%, 

dvs at hvis økt utnyttelse av markedsmakt skal gjøre fusjonen kommersielt lønnsom, så må 

markedsandelen til selskapene som inngår i fusjonen være minst 80 %. 

12


innsikt: En nyetablering påfører monopolistens et tap lik differensen mellom 

monopolprofitten og duopolprofitten. Siden duopolprofitten er lavere enn halve 

monopolprofitten vil tapet for monopolisten overstige halve monopolprofitten. 

Nykommerens gevinst er derimot duopolprofitten, som vitterlig er mindre enn halve 

monopolprofitten. Drivkraften til å opprettholde markedsdominans overstiger altså 

drivkraften til å utfordre denne. Det trekker i retning av at et selskap som har oppnådd 

markedsmakt tenderer til å holde et høyt investeringsnivå for å stabilisere 

markedskontrollen. 3 

I den utstrekning det er samfunnsøkonomiske gevinster forbundet med høy 

investeringsrate (positive eksternaliteter) så kan det samfunnsøkonomiske tapet som 

er forbundet med utnyttelse av markedsmakt bli noe dempet på lang sikt av at 

monopolistens investeringsnivå er høyere enn om selskapet opererte i et 

konkurransemarked. Sagt på en annen måte – dominerende selskaper i dynamiske 

næringer tenderer til å holde et relativt høyt investeringsnivå noe som kan virke 

positivt på innovasjonstakten. 

Denne innsikten har relevans for hvordan horisontal konvergens kan tenkes å påvirke 

strukturen i det norske ekom-markedet. En skulle forvente at Telenors incentiv til å 

horisontal integrasjon tenderer til å være sterkere enn mindre aktørers incentiver til å 

vinne markedsandeler i de konvergerte markeder. Det kan i seg selv lede til at aktører 

med betydelig markedsmakt i ett segment kan ha betydelig gevinst ved å kjøpe seg 

opp i konvergerte nett for å opprettholde markedsmakt i primærmarkedet. Et 

eksempel på denne mekanismen kan være Telenor Avidis oppkjøp i kabelnettet. UPC 

konkurrerer med Telenor i telefoni gjennom å tilby bredbåndstilknytning sammen 

med telefoni over kabelnett. Telenor Avidi tilbyr derimot ikke telefoni, men gjennom 

å kontrollere vesentlige deler av kabelnettene nasjonalt begrenser de konkurransen i 

telefonimarkedet. Det kan da være slik at Telenors gevinst ved å skjerme 

primærmarkedet er høyere enn UPC gevinst ved å utfordre Telenor. I så fall vil 

samtidig deltakelse i flere markeder horisontalt potensielt være sterkt 

konkurransehemmende. 

3 La oss understreke at dette resonnementet er uavhengig av hvor stor markedsandel nykommeren 

eventuelt får – for eksemplets del antok vi symmetri mellom inntrenger og monopolist – poenget blir 

nøyaktig det samme hvis nykommerens markedsandel var lavere eller høyere enn monopolistens. 

13


Resonnementet i forrige avsnitt hviler imidlertid på at den dominerende aktør kan 

hente ut monopolprofitt i sitt primærmarked. Det er neppe tilfelle for Telenor i 

markedet for telefoni, siden de er underlagt prisregulering. Dermed vil incentivene til 

å integrere horisontalt for å skjerme primærmarkedet bli påvirket. Mer nøyaktig er 

sammenhengene som følger: Hvis den regulerte prisen er høyere enn den prisen som 

ville etablert seg i et duopolmarked, så har monopolisten mer å vinne på å sementere 

markedsmakten enn utfordreren vinner på etablering. Men forskjellen blir mindre enn 

i det uregulerte tilfellet. Hvis den regulerte prisen derimot er lavere enn duopolprisen, 

så har monopolet og utfordreren like sterke incentiver: Samlet profitt er gitt og deles 

under duopol. Monopolisten har fremdeles incentiver til å skjerme inntjeningen i 

primærmarkedet, men utfordrerne har nøyaktig de samme incentivene til å utfordre 

monopolisten. Hvis den regulerte prisen settes så lavt at monopolet ikke oppnår noe 

monopolprofitt, så er det heller ingen monopolprofitt å skjerme, og incentivet til 

horisontal integrasjon (motivert av profittskjerming) forsvinner (som også motivet for 

utfordrere til etablere seg forsvinner med mindre nyetablering utløser deregulering). 

Dette påpeker en fundamental sammenheng mellom regulering av markedet for 

fasttelefoni og Telenors incentiver til horisontal integrasjon. Hvis dagens regulering 

tillater Telenor å hente ut høy avkastning i fastnettet, vil selskapet også ha incentiver 

til horisontal integrasjon for å beskytte denne avkastningen. I så måte er en sterk 

regulering av fastnettet trolig det mest effektive virkemidlet til å dempe de problemer 

som kan knytte seg til horisontal integrasjon fra Telenors side. 

2.3 Hvor sterk er konkurransen mellom nettverk i dag og i 

fremtiden 

Tradisjonelt har konkurranse mellom nett vært betraktet som en lite egnet 

konkurranseform i telekommunikasjonsmarkedet. Store faste investeringskostnader 

tilsa at parallelletablering var svært kostnadskrevende. Perspektivet for optimal design 

og regulering av markedet var dermed knyttet til effektiv utnyttelse av tilgjengelig 

nettkapasitet. 

Teknologiutviklingen har dels redusert investerings- og driftskostnadene, dels 

introdusert nettverk med lavere faste kostnader (for eksempel mobiltelefoni) og dels 

14


bidratt til konvergens mellom eksisterende nett (for eksempel ved at infrastrukturen i 

kraftbransjen kan benyttes til telekommunikasjon). Et ytterligere forhold er 

eksistensen av parallelle nett, for eksempel BaneTeles fibernett. Alle disse faktorene 

har endret perspektivet for optimal design av markeder – mer av konkurransen kan 

etableres på nettnivå (infrastrukturkonkurranse), med de betydelige 

reguleringsmessige gevinster som det kan gi. 

I et slikt perspektiv er problemet i telekommunikasjonsmarkedet i Norge i dag 

situasjonsbetinget - sentrale markedssegmenter er karakterisert ved mangel på 

virksom konkurranse. En helt deregulert prissetting vil i en slik situasjon kunne lede 

til utnyttelse av markedsmakt og for høye priser. Et viktig spørsmål, som bare i 

begrenset blir drøftet i denne rapporten, er hvordan en kan få indusert en eiermessig 

strukturendring som åpner for at telekommunikasjonsmarkedene kan fungere mer i 

samsvar med ordinære konkurransevilkår. Konvergens gir et konkurransepotensiale - 

strukturelle virkemidler kan benyttes til å sikre at dette potensialet hentes ut i form av 

reell konkurranse. Dette perspektivet drøftes nærmere i ECONs delrapport til dette 

prosjektet, ECON (2003a). 

2.4 Horisontal integrasjon og ekomloven. 

I henhold til forslaget til ekornlov kan regulering iverksettes hvis myndighetene finner 

at et selskap har sterk markedsstilling. Hvorvidt et selskap kan sies å ha en sterk 

markedstilling ”som gjør at tilbyder i stor grad kan opptre uavhengig av konkurrenter, 

kunder og forbrukere” avhenger av flere forhold: 

Et forhold er vurderingen av om markedet over tid kan utvikles i retning av mer 

effektiv konkurranse. Et sentralt element i lovforslaget er at en sektorspesifikk 

regulering bare skal opprettholdes hvis det er strukturelle eller regulatoriske 

etableringshindre eller andre egenskaper som kan vanskeliggjøre en utvikling mot mer 

ordinære konkurranseforhold, og at alminnelig konkurranserett ikke er tilstrekkelig 

som instrument. Et potensielt viktig element er her de regulatoriske 

etableringshindringer. I det ligger det at opprettholdelse av stram sektorspesifikk 

regulering i seg selv kan virke etableringshindrende ved å påvirke selskapenes 

forventninger om å kunne hente ut høy avkastning av vellykkede investeringer. 

15


Et annet forhold er avgrensningen av ”relevant produktmarked”. Konvergens og økte 

substitusjonsmuligheter trekker i retning av å svekke et selskaps markedsmakt ved at 

prisfølsomheten i etterspørselen stiger. Konvergens trekker også i retning av å øke den 

latente konkurransen og der igjennom redusere mulighetene for og incentivene til å 

utnytte den markedsmakt som kan ligge i flaskehalser. Samtidig medfører konvergens 

at selskaper som har en dominerende stilling i et segment blir eksponert for sterkere 

konkurranse. Dette reiser spørsmålet om det er en risiko for at slike selskaper 

tilstreber å overføre markedsmakten til andre markedssegmenter. I forslag til lov om 

elektronisk kommunikasjon er det i paragraf 3-1 om sterk markedsstilling er dette 

formulert på følgende måte: ”Sterk markedsstilling i et marked kan føre til at en 

tilbyder har sterk markedsstilling i et tilgrensende marked.” Et tilgrensende marked 

kan her forstås både horisontalt mellom ulike tjenestemarkeder og vertikalt i 

verdikjeden. Den vertikale relasjonen drøftes i et senere kapittel Når det gjelder 

horisontal tilgrensning er spørsmålet om utøvelse av markedsmakt knyttet til to 

prinsipielt ulike mekanismer. 

Den ene er den klassiske mekanismen for opprettholdelse av markedsmakt når 

konkurranseflatene horisontalt skjerpes, nemlig integrasjon eller samtidig deltakelse. 

Det er imidlertid vanskelig å betrakte dette som en ”overføring” av markedsmakt til 

tilgrensende marked – det er snarere et utrykk for tradisjonell monopolisering av et 

marked. 

Den andre mekanismen knytter seg til overføring av markedsmakt gjennom å etablere 

nye koblinger mellom markedene. Et eksempel kan være at et dominerende selskap i 

et markedssegment bundler tjenestene. Siden konkurrentene i et tilgrensende marked 

ikke har den samme mulighet for å tilby en slik bundlet tjeneste oppstår dermed en ny 

kandidat til markedsmaktutøvelse. Et eksempel på en slik bundling mellom 

produktgrupper er å knytte sammen mobiltjenester med fastnettjenester. Typisk for 

bundling er at den utnytter komplementariteter i etterspørselen. I så måte har den mer 

fellestrekk med bundling i vertikale relasjoner noe vi drøfter inngående i de neste 

kapitlene. Som vi der kommer tilbake til er det vanskelig å identifisere denne type 

koblinger som eksport av markedsmakt. Generelt er de utrykk for utøvelse av 

markedsmakt knyttet til kontroll over en kritisk ressurs, for eksempel et nettverk. I så 

måte snakker vi ikke om overføring av markedsmakt til tilgrensede markeder, men 

utøvelse av markedsmakt i primærmarkedet. 

16


3. Vertikal integrasjon: Synergi- og 

koordineringsgevinster 

Som i mange andre markeder er markedene for elektronisk kommunikasjon 

karakterisert ved en klar tendens til vertikal integrasjon. Eksempler på slik vertikal 

integrasjon er: 

a) Nettselskapene som også er tjenesteleverandører, selv om det også eksisterer 

tjenesteleverandører uten egne nett. 

b) Telenor Link som leverandør av verdiøkende tjenester, for eksempel Call 

sentre, 810 og 815 numrene. 

c) Telenor som en betydelig IAP-leverandør (telefoni-Internett) og som også eier 

online.no 

d) Telenor som eier av Telehuset AS, som igjen selger telefonutstyr til mobil- og 

fasttelefoni. Telenor er også medeier i andre kjeder. 

e) Telenor som gjennom TelenorPOS tilbyr integrerte betalingstjenester 

(innhold/tjeneste og telefoni) 

f) Telenor Business solutions som tilbyr konsulentbistand for integrerte IT-Tele 

løsninger for næringslivet (innhold /tjeneste og telefoni) 

g) Telenor Venture som venturefond innen Tele/IT 

h) Telenor som kjøper av TV-rettigheter 

i) Telenor som eier av Zonavi, som distribueres til Canal Digital men ikke til 

Viasat. MTG tilbyr spill til Viasat, men ikke til Canal Digital. 

j) Telenor som eier av 10 prosent i TV2 (som igjen eier Nettavisen og 50 % av 

TV-Norge) 

k) Telenor som er tungt inne i Bravida 

l) Sattelittselskapene som er avhengig av Telenors fastnett som returkanal 

m) Djuice som tilbyr innhold til mobilabonnenter 

17


Horisontal konvergens kan også åpne for mer omfattende vertikale integrasjoner. Den 

amerikanske fusjonen mellom AOL (Internettleverandør) og Time-Warner er et ofte 

nevnt eksempel fra utlandet. Jon Bings idé om å fusjonere Telenor og NRK er en mer 

hjemlig kuriositet. 

Konkurransemessige effekter av økt vertikal integrasjon har vært inngående analysert 

så vel i faglitteraturen som av regulerende myndigheter. Som vi mer inngående drøfter 

nedenfor, kan det være svært vanskelig å identifisere hvorvidt vertikal integrasjon 

eller andre former for vertikal kontroll har konkurransemessige uheldige sider som 

dominerer eventuelle synergigevinster. Mens det i forhold til horisontal integrasjon er 

relativt klare konkurransemessige implikasjoner, er situasjonen når det gjelder vertikal 

integrasjon langt mindre klar. 

Som nevnt fokuseres det ofte på vertikale føringer i videre forstand enn vertikal 

integrasjon spesielt. Eiermessige integrasjon er her en av flere former for utøvelse av 

vertikal kontroll. Som vi kommer tilbake til er det i tillegg en rekke andre 

institusjonelle former for uøvelse av vertikal kontroll. 

3.1 Skala- og breddefordeler 

Med skalafordeler siktes det til at kostnadene faller når nettselskapet også er 

distributør av innhold. Hvis vertikal integrasjon fører til økt trafikk vil dette være 

lønnsomt. Det er imidlertid ikke gitt at en slik trafikkøkning fordrer vertikal 

integrasjon. Vi drøfter dette nærmere nedenfor under avsnittet ”for lite trafikk”. 

Det kan også være breddefordeler forbundet med vertikal integrasjon. I en 

oppstartsfase kan det være sammenheng mellom hva slags tjenester som kan utvikles 

og tekniske spesifikasjoner i nett, svitsjer osv. Denne type teknologiske 

separasjonsproblemer kan muligens forklare hvorfor Telenor Pluss gjennom 

datterselskaper driver med tjenesteutvikling på interaktive digitale TV-tjenester 

18


3.2 Koordineringsgevinster 

Vertikal integrasjon kan generere effektivitetsgevinster gjennom flere andre kanaler 

enn stordriftsfordeler. Dette skyldes at bedriftene i en verdikjede er gjensidig 

avhengig av hverandre. Tilpasningen til en aktør i kjeden (for eksempel dens 

prissetting) vil påvirke avkastningen til andre aktører i verdikjeden (for eksempel 

gjennom transaksjonsvolum), noe som refereres til som vertikale eksternaliteter. Hvis 

ikke de vertikale eksternalitetene internaliseres vil det skape koordineringsproblemer. 

Med koordineringsproblemer sikter vi her til at aktørene ikke er i stand til å realisere 

gjensidig fordelaktige ordninger. Koordineringsproblemene kan kategoriseres på flere 

måter. Vi finner følgende kategorisering hensiktsmessig: 

3.2.1 For lavt transaksjonsvolum som følge av dobbelt marginalisering. 

Dette er relevant hvis flere enn én av aktørene i verdikjeden har markedsmakt og kan 

sette prisen over marginalkostnad. La oss for å illustrere poenget betrakte en vertikal 

relasjon mellom en netteier og en innholdsleverandør. La oss videre tenke oss at 

innholdsleverandøren til en gitt kostnad per enhet tilfører tjenesten en merverdi for 

konsumentene. Før vi betrakter markedsmakt i innholdssegmentet, anta først at det er 

virksom konkurranse mellom mange innholdsleverandører. Som følge av 

konkurransen vil prisen i sluttbrukermarkedet konkurreres ned til nettkostnaden 

påplusset kostnaden ved å tilføre tjenesten verdi. Når netteier nå fastsetter prisen på 

bruk av nettet, fastsetter han samtidig innholdsleverandørenes nettkostnader og 

indirekte dermed sluttbrukerprisen. Trafikkvolumet blir nå bestemt ved den 

etterspørsel det er i sluttbrukermarkedet til denne sluttbrukerprisen. 

Den optimale nettprisen for netteier er den pris som maksimerer produktet av nettpris 

(eller nettmargin) og trafikkvolum, det vi kan kalle monopolløsningen. 

Legg merke til at netteier, til enhver valgt nettpris, er tjent med høyest mulig 

trafikkvolum. Dvs at netteier har økonomisk interesse av at det er konkurranse 

mellom innholdsleverandører, slik at sluttbrukerprisen, gitt den valgte nettpris, blir 

lavest mulig – og dermed trafikkvolumet størst mulig. 

19


La oss også konstatere at også samfunnet, til enhver valgt nettpris, er interessert i 

høyest mulig trafikkvolum. Effektivitetstapet ved monopoltilpasningen er 

karakterisert ved at trafikkvolumet er for lavt. Enhver ytterligere reduksjon i trafikken 

vil følgelig øke effektivitetstapet. 

La oss nå istedenfor virksom konkurranse, anta at det er begrenset konkurranse i 

innholdsmarkedet. Til enhver valgt nettpris, blir nå sluttbrukerprisen høyere (som 

følge av konkurransebegrensningen), og dermed trafikkvolumet lavere. Netteiers 

overskudd blir følgelig også lavere. Og av samme grunn blir også samfunnets 

overskudd lavere. Fenomenet er i litteraturen kjent som dobbelt marginalisering – 

innholdsleverandøren legger en margin på den nettmargin som nettmonopolisten 

fastsetter, en margin som reduserer trafikkvolumet i forhold til monopolløsningen. 

Vertikal integrasjon er en måte å eliminere tapet for netteier av dobbelt 

marginalisering. Ved selv å bære kostnaden ved å tilføre innhold, kan det integrerte 

selskapet sikre høyest mulig etterspørsel til den valgte nettmargin. Det følger videre 

av avsnittene over at vertikal integrasjon, når motivasjonen er å eliminere dobbelt 

marginalisering, også er samfunnsøkonomisk tjenlig. 

Nå kan det tilføyes at vertikal integrasjon ikke er eneste virkemiddel som kan benyttes 

for å eliminere den dobbelte marginaliseringen. Som drøftet ovenfor kan vertikal 

kontroll utøves gjennom en rekke ulike institusjonelle innrettinger. La oss nevne noen 

eksempler: 

1) Ikke-lineær prising. Netteiers problem i vårt eksempel er knyttet til at 

innholdsleverandøren(e) reduserer trafikkvolumet ved å sette en for høy pris. 

Hvilken pris som er bedrifsøkonomisk optimal for innholdsleverandørene å sette 

avhenger av deres marginalkostnader. Hvis innholdsleverandørenes 

marginalkostnader er lave så er også sluttbrukerprisene de er tjent med å velge 

lave. Poenget er nå at med ikke-lineær prising så kan netteier kontrollere 

innholdsleverandørenes marginalkostnader uavhengig av hvor mye 

innholdsleverandørene alt i alt betaler til netteier. Betrakt for eksempel en enkel 

todelt tariff, hvor innholdsprodusentene betaler en pris per enhet nettjeneste levert 

i tillegg til en fast volumuavhengig leiepris. Ved å sette den volumavhengige 

prisen lavt, intensiveres konkurransen mellom innholdsleverandørene og 

trafikkvolumet øker. Dernest kan netteier bruke den volumuavhengige delen av 

20


prissystemet til å hente inn den renprofitt som konkurransebegrensningen 

nedstrøms genererer. Netteier kan her implementere den samme løsning som ved 

vertikal integrasjon ved å tilpasse den volumavhengige prisen slik at 

sluttbrukerprisen blir like høy som om det var virksom konkurranse på 

innholdssiden. 

2) Maksimalpriskontrakt. Netteier kan tilby enhver innholdsleverandør kontrakt 

under en maksimalpriskontrakt. Ved å sette maksimalprisen tilsvarende den 

hypotetiske konkurransprisen, oppnår innholdsleverandørene normalavkasting og 

trafikkvolumet er maksimert, gitt den nettmargin nettselskapet setter. 

3) Eksklusivitetsavtaler. Netteier kan tilby en utvalgt innholdsleverandør kontrakt til 

å betjene markedet til en nettpris tilsvarende marginalkostnaden i nettet i tillegg til 

en volumuavhengig pris lik monopolprofitten. 

Dette er tre eksempler på kontrakter som i tillegg til vertikal integrasjon er alternative 

institusjonelle mekanismer for eliminasjon av dobbelt marginalisering. Med 

fullstendige kontrakter er det i og for seg underordnet hvordan den vertikale 

koordineringen finner sted. Det er i situasjoner med ufullstendige kontrakter at 

vertikal integrasjon ikke alltid kan erstattes av en kontrakt mellom uavhengige parter. 

Legg for øvrig merke til at disse tre institusjonelle mekanismene ofte nevnes som 

instrumenter for markedsmaktutøvelse hos en dominerende aktør (for eksempel grep 

Konkurransetilsynet inn overfor Telenor Mobils eksklusivitetsavtaler med 

distributører av mobilabonnement). Det illustrerer nødvendigheten av en 

situasjonsbetinget begrunnelse for inngrep mot vertikale føringer (noe som 

Konkurransetilsynet også gav) – det kan vanskelig etableres generelle kriterier for 

inngrep i retning av hva som kan utformes vedrørende horisontal integrasjon. 

3.2.2 Underinvesteringer. 

Bedrifter som produserer komplementære produkter står i et avhengighetsforhold til 

hverandre. Hvis for eksempel en bedrift i en vertikal kjede innoverer og forbedrer 

produktkvalitet, vil de andre bedriftene i kjeden ofte dra fordel av investeringene. 

Gevinstene for andre aktører internaliseres ikke av investor, og vi får 

underinvesteringer som et resultat. 

21


Et eksempel hvor denne mekanismen slår dramatisk ut, finner vi i forlengelsen av 

markedssituasjonen beskrevet i forrige avsnitt. Anta innholdsprodusentene kan treffe 

innovative investeringer som øker tjenestenes kvalitet, og gjennom det øker 

etterspørselen i markedet (produktinnovasjoner). Så lenge nettet er en flaskehals og 

netteier kontroller denne, har han også de nødvendige instrumenter til å hente inn 

avkastningen av produktinnovasjoner nedstrøms, jf. beskrivelsen ovenfor. Men hvis 

netteier beslaglegger avkastningen, forsvinner innholdsleverandørenes incentiver til å 

bære de innovative investeringene. Riktignok, i den utstrekning innovasjonene er 

verifiserbare, så kan også investeringene kontraktsfestes. Men ofte er innovasjoner av 

en karakter hvor verdipotensialet vanskelig kan predikeres. Ordninger med up-front 

betalinger er dermed vanskelig å implementere. Vertikal integrasjon kan i en slik 

situasjon bli en nødvendig betingelse for etablering av riktige investeringsincentiver. 

Men også her kan andre vertikale føringer benyttes til å bedre incentivstrukturen. 

Gjennom minstepriskontrakt for videresalg kan oppstrømsselskapet bedre 

nedstrømsselskapenes investeringsincentiver. Og igjen snakker vi om et instrument 

som i andre sammenhenger beskrives som et mulig virkemiddel til å utøve 

markedsmakt. Selv om det også viser de vanskelige avveiningene ved regulering av 

vertikale føringer, så er det viktig å understreke at høy pris nedstrøms snarere er et 

problem for en monopolist oppstrøms enn en fordel. Generelt har monopolet 

oppstrøms kommersielle interesser av å generere mest mulig konkurranse nedstrøms. 

Et tilsvarende problem med underinvesteringer kan også oppstå som følge av hold-up 

problemer knyttet til relasjonspesifikke investeringer nedstrøms. Det forhold at 

bedriften nedstrøms ikke har alternative leverandører gjør han sårbar overfor 

reforhandlinger av priskontrakter. Risikoen for at avkastningen helt eller delvis 

tilfaller monopolisten oppstrøms demper investeringsincentivene. Igjen er vertikal 

integrasjon et instrument til å eliminere incentivproblemet og derigjennom bedre 

effektiviteten. 

3.2.3 Nettverkseksternaliteter. 

Dette momentet er beslektet med underinvesteringsproblemet, men den gjensidige 

avhengigheten blir her enda tydeligere. En nettverkseier kan unnlate å investere i 

oppgraderinger (for eksempel bredbånd) fordi det ikke eksisterer et tilstrekkelig antall 

22


innholdsleverandører til at produktet blir kommersielt interessant, mens 

innholdsleverandører på sin side ikke ønsker å investere nedstrøms fordi teknologien 

oppstrøms ikke er utviklet og vice versa. 

Ofte kan det være lettere å håndtere koordineringsproblemer som oppstår internt i en 

bedrift enn de som oppstår mellom bedrifter, ettersom ledelsen i konsernet da har 

muligheten til å implementere en effektiv løsning. Koordineringsproblemer kan derfor 

rasjonalisere vertikal integrasjon. 

Til slutt kan vertikal integrasjon motiveres ut fra at bedrifter i segmenter der 

konkurransen har eliminert driftsmarginene søker mot tilgrensende markeder med 

større marginer. For eksempel kan nettselskaper ønske å ekspandere inn i deler av 

innholdssegmentene som forventes å gi høye marginer. Nå gjelder ikke dette bare for 

bedrifter i nabomarkedene, alle bedrifter ønsker å etablere seg i markedssegmenter 

med høye marginer. Imidlertid kan bedrifter i nabomarkeder tenkes å være bedre i 

stand til å forutse hvilke markeder som vi gi solide marginer i fremtiden. Dette kan 

betraktes som en form for ”economies of scope” på investeringstidspunktet. 

3.2.4 Eiendomsrettigheter – gratispassasjerproblemet. 

En potensielt viktig motivasjon for vertikal integrasjon er forbundet med håndhevelse 

av eiendomsrettigheter til immateriell kapital. De klassiske eksemplene er utvikling av 

et service- og markedsføringsapparat der konkurrenter kan være gratispassasjerer. 

Merkevarebygging, kvalitet og produktinnovasjon er alt eksempler på innovativ 

virksomhet som er sårbar overfor kopiering og gratispassasjereffekter. Et eksempel på 

en slik gratispassasjereffekt er knyttet til at representasjon i samme salgskanal 

nedstrøms gir en produktassosiasjon som trekker opp konkurrentenes produkter. 

Eksklusive salgkanaler er her en metode for å skjerme avkastningen av innovative 

investeringer. 

23


4. Monopol og vertikal integrasjon: 

Konkurransemessige konsekvenser. 

I dette og de neste kapitlene vil vi studere konkurransemessige konsekvenser av 

vertikal integrasjon. Vi ønsker å analysere i hvilken grad vertikal integrasjon kan 

virke negativt på ressursallokeringen i økonomien, føre til økte priser for 

konsumentene og til redusert inntjening, lavere innovasjonstakt og mindre 

verdiskaping blant konkurrentene i bransjen. I dette kapitlet tar vi for oss det som over 

tid er blitt etablert som grunnmodellen for forståelse av vertikale relasjoner, nemlig 

tilnærmingen til Chicago-skolen. Som vi kommer tilbake er denne modellens status en 

analogi til den rolle frikonkurransemodellen spiller i generell markedsanalyse. 

En viktig konklusjon hos Chicago-skolen er at vertikale føringer som sådan ikke er i 

konflikt med samfunnsøkonomisk effektivitet – det er den horisontale markedsmakten 

som er problemets kjerne. Chicago-skolens opprinnelige framstilling var basert på 

svært forenklende forutsetninger. Som vi skal se holder imidlertid deres konklusjon 

for en rekke markedssituasjoner som er mer komplekse enn de Chicago-skolen la til 

grunn. Samtidig er det en rekke tilfeller av markedsmessige koblinger som innebærer 

at Chicago-skolens konklusjoner ikke har gyldighet. I de neste to kapitlene ser vi 

nærmere på de viktige tilfellene: Kapittel 5 er viet situasjonen med monopolkontroll 

over infrastrukturen. Begrenset konkurranse i form av duopol oppstrøms blir drøftet i 

kapittel 6. 

Et felles utgangspunkt for disse tre kapitlene er et ønske om å kartlegge i hvilken grad 

vertikal integrasjon kan føre til redusert økonomisk lønnsomhet som følge av: 

1. Helt eller delvis utestengning av konkurrentene med redusert inntjening for 

konkurrentene på kort sikt og redusert innovasjonstakt på lang sikt. 

2. Økte priser og redusert tjenestetilgang for konsumentene. 

Det er i utgangspunktet et selvstendig tema hvordan de økonomiske effektene for 

ulike aktører skal veies sammen. I norsk konkurranselovgivning legges 

samfunnsøkonomisk effektivitet eller lønnsomhet til grunn, noe som innebærer en 

symmetrisk behandling av konsumentenes og produsentenes gevinster. Det skulle 

bety at en konkurransemessig endring som reduserer konkurrentenes inntjening som 

følge av prisnedgang i markedet, vil gi en gevinst for konsumentene som sett fra et 

24


samfunnsøkonomisk ståsted kan dominere produsentenes tap. Likeledes vil en endring 

som medfører en overføring av profitt fra konkurrentene til monopolisten ikke i seg 

selv medføre et samfunnsøkonomisk tap. Vi kommer tilbake til denne 

problemstillingen flere ganger i diskusjonen videre. 

I drøftingen videre vil vi ofte trekke på en situasjonsbeskrivelse hvor monopolisten er 

netteier (omtalt som marked A) og hvor marked B er tjeneste- eller innholdsmarkedet. 

Den klassiske problemstillingen er hvorvidt monopolisten i A har muligheter for og 

incentiver til å forstyrre marked B på en måte som er samfunnsøkonomisk uheldig. 

Det ligger i formuleringene av forslaget til lov om elektronisk informasjon 

antydningen av en slik sammenheng i det at paragraf 3.1 om ”sterk markedsstilling” 

avsluttes med: ”Sterk markedsstilling i et marked kan føre til at en tilbyder har sterk 

markedsstilling i et tilgrensende marked.” Et hovedmål med vår drøfting er å 

kartlegge under hvilke betingelser en slik ”eksport av markedsmakt” er en risiko. 

4.1 Endringer i problemforståelse over tid. 

Problemstillinger knyttet til vertikal integrasjon har stått sentralt i akademiske miljøer 

internasjonalt så vel som i diskusjonen om konkurransepolitikk og regulering. De 

amerikanske konkurransemyndighetenes holdning til vertikal integrasjon har endret 

seg betydelig i løpet av de siste 40 årene. På 60-tallet ble vertikal integrasjon i stor 

grad betraktet som konkurransehemmende, selv om det økonomifaglige grunnlaget 

for en slik oppfatning i stor grad var fraværende. Markedsorienterte økonomer og 

jurister med utgangspunkt i Chicago-skolen fremstod som kritikere av den strenge 

antitrust-reguleringen av vertikalt integrerte selskaper, se for eksempel Director og 

Levi (1956), Posner (1976) og Bork (1978). Deres hovedargument var at vertikalt 

integrerte bedrifter, selv om de har mulighet til å stenge konkurrerende bedrifter ute, 

typisk ikke vil finne det i sin interesse å gjøre det. 

Argumentet er at det kun er én monopolprofitt å hente ut i en enkelt bransje, og at det 

derfor er tilstrekkelig å kontrollere ett ledd i verdikjeden (en flaskehals) for å 

ekspropriere denne monopolprofitten. Vertikal integrasjon er derfor i seg selv ikke 

konkurransehemmende. 

Chicago-skolens argumenter fikk etter hvert relativt stor innflytelse på de 

amerikanske konkurransemyndighetens holdning til vertikal integrasjon, en holdning 

som i løpet av 70 og 80-tallet utviklet seg i en mer liberal retning. Parallelt med dette 

25


ble den akademiske debatten mer nyansert. Siden slutten av 1980-tallet har flere 

akademiske økonomer påvist at Chicago-skolens argumenter bygger på relativt sterke 

forutsetninger og at resultatene ikke blir like krystallklare hvis en legger til grunn 

andre forutsetninger enn de Chicago-skolen selv benyttet. Den akademiske interessen 

for vertikal integrasjon er siden slutten av 90–tallet ytterligere styrket, blant annet som 

følge av den teknologiske og kommersielle utviklingen innenfor telekommunikasjon 

og Internett. 

Innen europeisk konkurranserett har det skjedd en tilsvarende utvikling. Dette 

illustreres av følgende sitat fra NOU 2003: 12 Ny konkurranselov, hvor de i avsnitt 

3.4.5 om vertikale bindinger skriver: ”Den nye gruppefritaksforordningen for 

vertikale avtaler (kommisjonsforordning 2790/1999 EFT L 336/21 av 29.12.1999) 

illustrerer at Kommisjonen i økende grad legger et økonomisk perspektiv til grunn for 

sin vurdering av vertikale avtaler. Selv om det i EF-traktaten artikkel 81 ikke sondres 

mellom horisontale og vertikale avtaler, har det nye gruppefritaket som utgangspunkt 

at en lang rekke vertikale restriksjoner er lovlige, inntil det motsatte er bevist. Dette 

er i tråd med den utviklingen som har vært innenfor økonomisk teori, der man i langt 

større grad ser på vertikale bindinger som effektivitetsfremmende.” 

Før vi går dypere inne på en diskusjon av Chicago-skolens forutsetninger ser vi 

nærmere på Chicago-skolens argumenter, en argumentasjon som leder til den 

konklusjon at vertikal integrasjon ikke gir opphav til konkurransemessige problemer. 

4.2 Chicago-skolens grunnargument 

Chicago-skolen argumenterer for at en vertikalt integrert bedrift ikke har incentiver til 

å stenge konkurrenter ute, og at vertikal integrasjon som sådan ikke gir uheldige 

konkurransemessige konsekvenser. Vi vil ved et eksempel illustrere et av 

hovedtrekkene i Chicago-skolens argumentasjon. Vi tar her utgangspunkt i markedet 

for mobiltelefoni. Mobiltelefoni fordrer a) tilgang til et fysisk nett – og b) leveranser 

av tjenester over nettet. Vi refererer til markedet for aksess til det fysiske nettet som 

marked A, og tjenestesegmentet som marked B. Vi antar videre for enkelhets skyld at 

det fysiske nettet er kontrollert av ett enkelt selskap, et selskap som altså har monopol 

i markedsegment A. Endelig antar vi at monopolisten er uregulert (situasjonen med en 

26


regulert monopolist kommer vi tilbake til senere i rapporten). Eksemplet er konstruert 

for å illustrere poenget på en enklest mulig måte. 

Enhetskostnadene for transport i nettet antar vi er konstante lik cA. I 

tjenesteproduksjon antar vi videre at det er en konstant enhetskostnad cB. Vi 

forutsetter at det er mange identiske tjenestetilbydere, og konkurransen sikrer at 

prispåslaget i dette segmentet presses ned til enhetskostnaden lik cB. Det betyr at all 

renprofitt i B-segmentet elimineres i konkurransen. Det forhold at enhetskostnadene 

er konstante forenkler analysen, men berører ikke de prinsipielle poengene. Endelig 

antar vi at konsumentene kjøper tjenester direkte fra aktørene i segment B og at alle 

konsumentene har samme verdsetting. Markedsstrukturen er illustrert i figur 1. 

Figur 1 

Fysiske nett A 

Monopol M 

- 

Tjenesteproduksjon B 

Konkurranse 

Konsumenter med 

betalingsvilje a 

Virksom konkurranse i marked B medfører at all renprofitt blir konkurrert bort. 

Konsumentprisen p gjenspeiler dermed enhetskostnaden til bedriftene i segment B, 

dvs 

p = cB + aksesspris 

Netteier er nå tjent med å sette aksessprisen så høyt som mulig, men ikke høyere enn 

at grunnlaget for kommersiell drift i B-segmentet opprettholdes. Den siste betingelsen 

legger en øvre skranke på hvor høy aksessprisen kan være, siden konsumentene ikke 

27


er villige til å betale en høyere pris enn a og bedriftene i B-segmentet må få dekket 

sine kostnader. Det gir oss følgende sammenhenger 

Grunnlag for kommersiell drift i B segmentet fordrer: 

Aksesspris = p - cB ≤ a - cB 

Følgelig, hvis netteier setter prisen på leie av nett lik a – cB blir konsumentprisen lik a, 

renprofitten i B segmentet elimineres, og profitten til netteier blir a - cA - cB. Det er lett 

å se at markedet er effektivt og at hele overskuddet allokeres til netteier. 

Vi presenterer i den videre drøftingen noe av det som vi oppfatter som Chicago- 

skolens hovedinnsikter i form av fire satser. Vi understreker at disse formuleringene 

gjenspeiler våre tolkninger av Chicago-skolens – de er ikke direkte representert i noen 

av skolens bidragsyteres arbeider. En første hovedsats fra Chicago-skolen formulerer 

vi slik. 

Chicago-skolen 1: Det eksisterer kun én monopolprofitt i markedet, og den 

beslaglegges av monopolisten i marked A, det vil si netteieren. 

Nettselskapet har kun incentiver til å gå inn tjenestemarkedet (marked B) hvis det kan 

produsere tjenestene til en pris lavere enn cB. Men hvis så er tilfellet er det også 

samfunnsøkonomisk optimalt at selskapet overtar tjenesteproduksjonen. En annen av 

Chicago-skolens konklusjoner er derfor: 

Chicago-skolen 2: Regulering av muligheten for vertikal integrasjon er 

samfunnsøkonomisk skadelig. 

Endelig så følger det at hvis nettselskapet også driver tjenesteproduksjon, har de ikke 

incentiver til å forskjellsbehandle egne tjenesteleverandører og konkurrerende 

tjenesteleverandører. 

Argumentasjonen ovenfor styrkes ytterligere hvis aktørene i B selger differensierte 

produkter. Da vil utestengning av bedrifter i B-segmentet redusere samlet trafikk og 

28


dermed redusere den samlede inntektsdannelsen i bransjen. Kombinasjonen av sterk 

konkurranse i B og differensierte produkter sikrer høy verdiskaping – kontroll over 

flaskehalsen A sikrer monopolisten avkastningen. Vertikal integrasjon har ingen rolle 

som instrument for monopolutøvelse, instrumentet for monopolutøvelse ligger i 

kontrollen over A-segmentet. 

4.3 Hvor robust er Chicago-skolens argumentasjon? 

Hvor robust er Chicago-skolens argumentasjonen med hensyn til en mer generell 

modellering av etterspørselssiden i markedet og av konkurransesituasjonen blant 

tjenesteleverandørene? Vi vil spesielt studere hvorvidt resultatene endres hvis 

aktørene nedstrøms har markedsmakt. Flere av resonnementene i dette avsnittet har 

sin opprinnelse i en litteratur som omhandler bedrifters incentiver til å øke 

konkurrentenes kostnader (såkalt ”rising rival’s cost”, eller RRC). 

Hvis uavhengige aktører i B-segmentet har markedsmakt og oppnår renprofitt, vil 

situasjonen endres fra den som ble lagt til grunn i Chicago-skolens resonnementer. I 

tilfellet med markedsmakt nedstrøms kan det integrerte nettselskapet ha incentiver til 

å forskjellsbehandle i favør av egen tjenesteleverandør eller endog stenge den 

uavhengige tjenesteleverandøren ute. Vi kan illustrere dette ved følgende figur: 

Figur 3 

Tjenesteproduksjon B1 

Vertikalt integrert 

Fysiske nett A 

Monopol M 

Konsumenter 

- 

Tjenesteproduksjon B2 

Uavhengige 

29


Men selv om monopolisten har et incentiv til å integrere vertikalt, så vil det 

framkomme av analysen nedenfor at resultatet som ovenfor er beskrevet som 

”Chicago-skolen 2” (at inngrep mot vertikal integrasjon er samfunnsøkonomisk 

skadelig) faktisk vil holde i svært mange situasjoner. 

Vi skal ta for oss to spesialtilfeller, henholdsvis identiske produkter nedstrøms (avsnitt 

4.3.1) og differensierte produkter (avsnitt 4.3.3). 

4.3.1 Identiske produkter nedstrøms 

For å kunne foreta en markedsanalyse må vi gjøre noen forutsetninger med hensyn til 

selskapenes konkurranseform. Vi antar for det første at de to B-bedriftene konkurrerer 

i en duopolkonkurranse. Videre tillater vi kun lineær prising både oppstrøms og 

nedstrøms. 

Hvis både B1 og B2 hadde vært uavhengige, vil begge bedriftene oppnådd renprofitt. 

Samtidig ville prisnivået blitt høyere enn i en situasjonen med virksom konkurranse 

nedstrøms som følge av dobbelt marginalisering. 

Hvis B1 og M integreres vil monopolisten være tjent med å diskriminere B2 i den 

forstand at nettselskapet vil tjene på å ta en høyere pris fra B2 enn fra B1, eller endog 

stenge B2 ute. Grunnen er at det en slik diskriminering vil kanalisere profitt fra B2 til 

B1. Samtidig reduseres elementet av dobbelt marginalisering, slik at prisene 

nedstrøms faller, gjennom at M tar en lavere pris fra B1. Det siste vil tendere til å øke 

konsumentenes velferd. 

Denne effekten kommer klarest til syne i tilfellet med homogene produkter og 

Cournot-konkurranse (ofte omtalt som kvantumskonkurranse). Uten vertikal 

integrasjon vil vi få betydelige elementer av dobbelt marginalisering, som følge av lite 

aggressiv konkurranse. Med vertikal integrasjon mellom B1 og M kan B2 stenges ute. 

Prisene til sluttbruker vil reduseres, og velferden vil alt i alt øke som følge av at det 

integrerte selskapet eliminerer dobbelt marginalisering. Det betyr at B2s tap av inntekt 

domineres av konsumentenes og B1s gevinst. Dette illustrerer et ofte påpekt poeng 

knyttet til vertikal integrasjon: 

30


De velferdsmessige konsekvensene for konsumentene på den ene siden og monopolets 

konkurrenter på den andre siden, kan ofte gå i motsatt retning – konsumentene er 

tjent med integrasjonen – konkurrentene rammes. 

Før vi ser på case 2, differensierte produkter, skal vi kort omtale konsekvensene av at 

myndighetene regulerer relasjonen mellom M og B2, en problemstilling som vi 

kommer grundigere tilbake til i neste kapittel. 

4.3.2 Regulering av Ms pris til B2 

Velferden vil øke ytterligere hvis konkurransemyndighetene legger et tak på hvor høy 

pris M kan sette ved leveranser til B2. Denne gevinsten gjenspeiler imidlertid redusert 

mulighet til å utnytte markedsmakten i A-segmentet, og har som sådan ingenting å 

gjøre med vertikal integrasjon. Også i dette tilfellet er vertikal integrasjon isolert sett 

velferdsforbedrende. 

For øvrig vil det trolig være mest effektivt å regulere prisen direkte til forbruker. Dette 

vil kraftig redusere Ms incentiver til utestengning av B2 siden monopolisten kan hente 

ut det overskudd som reguleringen tillater gjennom fastsettelse av aksessprisen. Da 

følger det at desto høyere effektiviteten og verdiskapingen er nedstrøms, desto høyere 

kan aksessprisen settes gitt den begrensning som knytter seg til reguleringen av 

sluttbrukerprisen. 

Et alternativt regulatorisk inngrep er et forbud mot diskriminering mellom leveranser 

til egen bedrift og leveranser til en uavhengig bedrift nedstrøms. Nå kan det alltids 

diskuteres hvorvidt et krav til minstepris ved en intern leveranse faktisk vil ha noen 

effekt på den integrerte bedriftens atferd. La oss for argumentets skyld anta at det 

eksisterer en effektiv ”brannmur” mellom monopolistens oppstrøms- og 

nedstrømsaktiviteter, og at det videre legges til grunn at nedstrømsbedriften 

maksimerer eget resultat gitt prisen på leveranser fra oppstrømsavdelingen. Prisen ved 

leveranser settes imidlertid slik at samlet profitt for konsernet maksimeres, gitt et 

regulatorisk krav om ikke-diskriminering nedstrøms. 

Når M setter prisen på leveranser nedstrøms vil selskapet internalisere effekten prisen 

har på inntjeningen nedstrøms. M vil derfor sette en lavere pris enn om M ikke var 

31


integrert. På den annen side vil M ikke internalisere effekten av leveranseprisen på 

den uavhengige enheten. 

Pålegget om ikke-diskriminering vil derfor innebære høyere profitt til B2, men også 

høyere priser til sluttbruker og lavere velferd enn uten et slikt pålegg. I tillegg vil det 

redusere Ms incentiver til å integrere nedstrøms. 

Hvis vi åpner for ikke-lineære priser endres en rekke av effektene. Med ikke-lineær 

prising har monopolisten flere instrumenter til å overføre renprofitt fra 

markedsaktørene til eget konsern. Gjennom en todelt tariff kan monopolisten holde 

den variable prisen lavt (og dermed generere høy verdiskaping), samtidig settes den 

volumuavhengige delen av prisen høyt, slik at renprofitten helt eller delvis overføres 

til monopolisten. Så lenge M har all forhandlingsstyrke vil ikke-lineær prising 

innebære at monopolisten er tjent med at det er høy grad av effektivitet og høy 

verdiskaping – gevinsten trekkes inn gjennom fastsettelsen av parametrene i 

prissystemet. 

4.3.3 Differensierte produkter nedstrøms 

Vi ser nå på tilfellet der aktørene i segment B både har markedsmakt og leverer 

differensierte produkter. Differensieringen kan gjenspeile at tjenesteleverandørene har 

forskjellig profil på sine verdiøkende tjenester, det være seg forskjellige typer teletorg, 

nummeropplysning etc. 

Monopolisten antas å kunne prisdiskriminere og ta forskjellig pris fra forskjellige 

tjenesteleverandører. Situasjonen blir i prinsippet som drøftet over, dvs prisen til 

konkurrentene settes høyere enn den settes ved interne leveranser. 

Isolert sett trekker vertikal integrasjon velferdsmessig i positiv retning all den tid det 

bidrar til å eliminere dobbelt marginalisering. Men siden tjenestene er differensierte 

oppstår noen nye effekter. Én effekt er at hvis en uavhengig produsent blir drevet ut 

av markedet så vil konsumenter som har særskilte preferanser for nettopp denne 

tjenesten påføres et tap. En annen effekt er at økt differensiering i form av et variert 

tilfang av tjenester øker trafikken oppstrøms og dermed inntjeningen for 

monopolisten. Det er altså en gevinst for monopolisten forbundet med å opprettholde 

konkurransen nedstrøms. Spørsmålet blir nå hvilken effekt som dominerer; tapet for 

32


samfunnet ved at én eller flere av konkurrentene blir drevet ut og at det dermed blir 

redusert variabilitet i tilbudsspekteret, eller gevinsten ved prisnedgangen som følger 

av at dobbelt marginalisering elimineres? La oss her skille ut to undertilfeller; i) 

”ingen skalafordeler nedstrøms” 4 , og ii) ”skalafordeler nedstrøms”. I tilfelle i), ingen 

skalafordeler nedstrøms, er virkningen av vertikal integrasjon positiv. Grunnen er at 

en situasjon hvor konsumentverdsettingen av produktene er svært høy vil også 

innebære at monopolisten kan hente ut denne gevinsten ved å sette en høy aksesspris. 

Siden det ikke er noen skalagevinster kan disse gevinstene hentes ut selv om det vil 

medføre produksjon i svært liten skala. I tilfeller ii) framstår imidlertid bildet som noe 

mer utydelig. Skalafordeler medfører at det er vanskelig å oppnå lønnsom 

kommersiell drift ved lav produksjonsskala noe som gjør det lettere å drive 

konkurrenter ut av markedet. Men samtidig er det også slik at monopolisten 

oppstrøms ikke har incentiv til å presse ut nedstrømsbedrifter som genererer høye 

konsumentverdier all den tid han gjennom aksessprisene kan hente ut store deler av 

verdiskapingen. Dvs at i de tilfeller den vertikale integrasjonen medfører en 

fortrengning av uavhengige selskaper så skjer det typisk i de tilfeller hvor verdien av 

denne produksjonen for konsumentene er begrenset. 

4.3.4 Posisjoneringskostnader 

I forhold til den klassiske Chicago-tilnærmingen er modellen ovenfor modifisert i den 

forstand at det er begrenset konkurranse nedstrøms og dermed renprofitt. Det betyr at 

ekspropriasjon av uavhengige bedrifters renprofitt et mulig motiv bak vertikal 

integrasjon, denne gevinsten kan ikke hentes ut gjennom aksessprising til A. 

I seg selv er ikke overføring av profitt mellom selskaper noe som påvirker den 

samfunnsøkonomiske effektiviteten. Men eksistensen av renprofitt gir incentiver til å 

sette ressurser inn i å posisjonere seg slik at man oppnår en større andel av denne. For 

eksempel er vertikal integrasjon ikke alltid kostnadsfri. Det er flere mulige 

kostnadselementer. Hvis selskapene var uavhengige i utgangspunktet kan 

integreringsprosessen som sådan være ressurskrevende. Hvis derimot selskapet var 

integrert allerede i utgangspunktet, kan opprettholdelse av en slik struktur innebære 

4 Kombinasjonen av begrenset konkurranse og ingen skalafordeler nedstrøms kan være et resultat av at 

det er skalafordeler ex ante, for eksempel ved at produksjon betinger en initial oppstartskostnad som er 

ugjenkallelig (såkalt ”sunk”). 

33


opprettholdelse av en for stor og byråkratisk organisasjon. Poenget er bare å illustrere 

at når gevinsten er fordeling av en renprofitt så har selskapene incentiver til å 

posisjonerer seg for å oppnå en større andel. Da vil alle kostnader som knytter seg til 

en slik posisjonering være å betrakte som samfunnsøkonomisk sløsing. Denne 

kostnaden kan i prinsippet være så stor at integrasjonen alt i alt er 

samfunnsøkonomisk skadelig. 

4.4 Pris- og innovasjonsskvis 

Modellen vi til nå har benyttet fanger ikke fullt opp den gjensidige avhengigheten en 

ofte finner mellom aktører i vertikalt integrerte markeder. Ta som et eksempel 

forholdet mellom nett og innholdsleveranser. 5 Tilvekst i innhold innebærer økt trafikk 

i nettet, noe som nettselskapet åpenbart tjener på. 

I dette avsnittet skal vi se nærmere på pris- og innovasjonsskvis i to vertikalt relaterte 

markeder der marked A (for eksempel nett) er monopolisert. Vi antar at det er flere 

aktører i marked B (for eksempel innholdsleverandører), og at i hvert fall noen av dem 

har markedsmakt. Modellen er i hovedsak hentet fra Farrel og Katz (2000). 

Et konkret eksempel kan være produktene nettjenester (for eksempel SMS) og innhold 

(ringetoner, vitser, logoer eller rapportering av radarkontroll). Hvilke incentiver har 

netteier til å ekspandere på innholdssiden, og hvordan bestemmes prisene? 

Farrel og Katz fokuserer på monopolistens (netteierens) incentiv til å etablere 

konkurranse i nabomarkedet (markedet for innhold) slik at prisen på innhold går ned. 

Dermed kan prisen på nettjenester settes opp uten at samlet etterspørsel går ned. En 

måte hvorpå monopolisten kan styrke konkurransen er gjennom å integrere vertikalt 

inn i markedet for innhold. På innholdssiden vil det integrerte selskapet konkurrere 

aggressivt fordi en lav pris på innhold kan hentes inn igjen ved en høyere pris på 

nettjenestene. Videre viser Farrel og Katz at det vertikalt integrerte selskapet vil ha 

spesielt sterke incentiver til innovasjonsvirksomhet, fordi det kan gi selskapet en 

ekstra gevinst gjennom hardere konkurranse i innholdsmarkedet. Faktisk har det 

integrerte selskapet overoptimalt sterke incentiver til å investere i kostnadsbesparende 

5 Vi skiller ikke mellom nettransport og nettjenester, men antar at begge deler utføres av en monopolist. 

34


innovasjonsvirksomhet, mens de uavhengige selskapene har korrekte incentiver til å 

investere i kostnadsbesparende teknologi. Det siste er et resultat av de spesielle 

forutsetningene som Farrel og Katz gjør, ikke minst knyttet til timingen i spillet. 

Farrel og Katz antar at monopolisten setter prisen på sitt produkt etter at prisen på 

innhold (i segment B) er bestemt. Med en annen timing vil trolig 

innovasjonsincentivene til uavhengige aktører reduseres, ettersom monopolisten vil 

svare med å sette opp prisen på bruk av nettet. Denne effekten er imidlertid uavhengig 

av om nettselskapet er vertikalt integrert eller ikke. 

Selv om modellen er spesielt rigget, er poenget trolig robust. Anta for eksempel at 

lavere priser på innhold av regulatoriske eller andre forhold ikke kan tas ut i form av 

høyere nettpriser. Nettselskapet vil fremdeles ha incentiver til å styrke konkurransen 

på innholdssiden. Styrket konkurranse på innholdssiden med tilsvarende 

prisreduksjoner vil gi økt volum, noe som det integrerte selskapet er tjent med. Det 

integrerte selskapet vil dessuten troverdig kunne binde seg til en aggressiv strategi 

ettersom de ikke står overfor problemer med dobbel marginalisering. Det er her slik at 

nettselskapet er interessert i sterk konkurranse på innholdssiden så lenge prisen på 

nettjenester overstiger marginalkostnaden. 

Legg merke til at netteier har strategiske incentiver til å påvirke konkurransen i 

innholdsmarkedet, og en måte å gjøre det på er ved vertikal integrasjon. Følgende 

konklusjon er her sentral: 

Netteiers strategiske incentiv til å påvirke konkurransen i 

innholdsmarkedet går i retning av å styrke, ikke svekke 

konkurransen i dette segmentet 

Det er derfor langt fra åpenbart at vertikal integrasjon inn i innholdsmarkedet gir 

svekket effektivitet i resursutnyttelsen. 

Legg også merke til at netteier i utgangspunktet ut fra en ex ante betraktning er 

interessert i så mye verdiøkende innovasjoner i nettet som mulig, også av uavhengige 

aktører. Ex post vil monopolisten ha incentiver til å kapre så mye som mulig av 

verdiøkningen gjennom å skru opp prisen på nettjenesten, og innholdsleverandører 

som forutser dette vil derfor være tilbakeholdne med å investere. Dette skyldes 

imidlertid at bedrift M er monopolist på nettverksiden, ikke at selskapet er vertikalt 

35


integrert inn i innholdssegmentet. I så måte kan vertikal integrasjon eller vertikale 

føringer være en måte for monopolisten å styrke investeringsincentivene nedstrøms. 

Endelig kan situasjonen snus på hodet hvis nettdelen av selskapet er underlagt en så 

streng regulering at det er i innholdssegmentet den integrerte bedriften drar ut mest 

profitt. Da vil den integrerte bedriften ikke nødvendigvis være tjent med at 

konkurrerende bedrifter innoverer på innhold, siden dette vil redusere Ms inntjening 

på innholdssiden, noe som da kan være viktigere enn økt trafikk i nettet. Dette skyldes 

i så fall at den integrerte bedriften har markedsmakt i innholdssegmentet, ikke vertikal 

integrasjon i seg selv. 

5. Tilfeller der Chicago-skolens resonnement 

bryter sammen. 

Som redegjort ovenfor har grunnideen i Chicago-skolens resonnement i betydelig 

grad påvirket tenkningen rundt vertikale relasjoner. Det er en klar analogi mellom 

Chicago-skolens konklusjoner 1 og 2, slik de er beskrevet ovenfor, og den rolle 

frikonkurransemodellen spiller i samfunnsøkonomisk analyse. Med mindre en kan 

påvise imperfeksjoner som medfører at en vertikal føring svekker effektiviteten i 

økonomien, er det vanskelig å finne et normativt grunnlag for inngrep. Restriksjoner 

på vertikale føringer må følgelig begrunnes i hvert enkelt tilfelle. Det betyr videre at 

en i reguleringspolitikken som sådan bør forhold seg nøytral når det gjelder omfanget 

av vertikale føringer – størst grad av åpenhet, kompatibilitet etc. kan vanskelig være et 

mål i seg selv. Det er her et poeng at det i markeder med sterke komplementariteter vil 

være kommersielt lønnsomt å etablere åpne plattformer som følge av at positive feed- 

back prosesser øker det samlede aktivitetsnivået og dermed inntektene til selskapene 

som driver plattformene. I utgangspunktet skulle dermed markedet være best egnet for 

å utvikle den optimale grad av åpenhet. 

Dette overordnete perspektivet forhindrer ikke at det kan være relevante 

imperfeksjoner som kan begrunne en aktiv inngripen overfor vertikale føringer. Vi 

36


skal i dette kapitlet se nærmere på situasjoner hvor en monopolist kan ha incentiver til 

vertikale føringer som svekker effektiviteten i økonomien. I hele dette kapitlet legger 

vi til grunn at en aktør har monopolkontroll i et markedssegment, for eksempel. nett. 

Situasjonen hvor det er (begrenset) konkurranse i alle segmenter blir drøftet i kapittel 

6. 

5.1 Innsats for tilegnelse av renprofitt 

Kostnadsstrukturen i telekommunikasjonsmarkeder begrenser 

konkurransemulighetene. Høye faste kostnader og lave variable kostnader tilsier at det 

bare er rom for et begrenset antall aktører – en markedssituasjon som kan lede til 

renprofitt. Renprofitten vil genereres i markedets flaskehalser og vil tilfalle de aktører 

som kontrollerer flaskehalsene. Prinsipielt behøver ikke flaskehalsene bare å ligge i 

infrastrukturen. Innholdsleverandører kan utvikle kommunikasjonsløsninger som 

gjennom tjenestenes egenskaper eller gjennom nettverkseffekter kan prises over 

kostnad. 

Hvis markedsprisene overstiger marginalkostnadene oppstår et samfunnsøkonomisk 

effektivitetstap. Et selskap som kontrollerer en flaskehals vil derfor ved sin prissetting 

påføre økonomien et tap, et tap som tilsvarer verdien av den tjenesteproduksjon som 

fortrenges som følge av den høye prisen. I så måte er dette helt analogt til det 

klassiske monopoltilfellet, hvor det samfunnsøkonomiske tapet assosieres med 

”trekanten”, differansen mellom marginal betalingsvilje og marginalkostnad summert 

over fortrengte aktiviteter. Posner (1975) anfører at dette målet på effektivitetstap ved 

utøvelse av markedsmakt er en nedre grense for samfunnets samlede kostnad. 

Begrunnelsen er som følger: Det selskap som kommer i den posisjon at det kan utøve 

markedsmakt oppnår en ekstragevinst, monopolprofitten. På lang sikt er det endogent 

hvilket selskap som faktisk kommer i denne posisjonen. Dermed ser man konturene 

av en langsiktig konkurranse hvor ulike selskaper bruker ressurser på nettopp å 

posisjonere seg slik at det kan utøve markedsmakt. Siden gevinsten ved å oppnå 

markedsmakt er monopolinntekten, så er det en øvre grense for hvor mye det enkelte 

selskap kan tenkes å investere i en slik posisjoneringskonkurranse. Hvis nå 

konkurransen om å oppnå kontroll over den kritiske ressursen er sterk så kan i 

likevekt hele gevinsten ved monopol motsvares av ressursinnsatsen i konkurransen 

37


om den. En øvre grense for effektivititetstapet er følgelig summen av dødvektstapet 

og monopolprofitten. 

Resonnementet har generell gyldighet. I telekommunikasjonsmarkeder vil selskaper 

ha incentiver til å bruke ressurser slik at sannsynligheten for at selskapet kan utøve 

markedsmakt øker. I forbindelse med vertikale føringer betyr det at i den utstrekning 

det koster noe å utvikle instrumenter for vertikal kontroll, selv om disse som sådan 

ikke svekker effektiviteten, men bare overfører profitt, så vil de netto gi et tap for 

samfunnet. Generelt betyr det at i spillet om å få realisert renprofitten som egen 

inntekt, enten vi snakker om monopolistens vertikale føringer eller 

nedstrømsbedriftenes posisjoneringer, så er de kilder til ineffektiviteter. 

Farrel og Weiser (2002) trekker dette fram i sin analyse av vertikal integrasjon og 

utestengning, ettersom en netteier kan introdusere sterkt verdireduserende 

restriksjoner på bruk av nettet for å oppnå muligheten til å prisdiskriminere. 

5.2. Regulerte aksesspriser 

Regulering av priser kan påvirke selskapers incentiver til å implementere vertikale 

føringer. I Norge er aksessprisen, det vil si prisen som styrer transaksjonen mellom 

netteier A og innholdsleverandører B i analysen ovenfor, underlagt regulering. Dette 

kan skape sterke incentiver til så vel vertikal integrasjon som til utestengning, tiltak 

som i visse situasjoner kan være uheldig. Vi illustrerer dette ved å anta at 

nettmonopolisten M er pålagt å selge aksess til nettet til en pris p R , hvor vi videre 

antar at cA nopolisten 

kostnadsdekning (cA nopolisten 

ville satt i et uregulert marked (p R < a - cB.), jf. avsnitt 4.2, hvor det altså er antatt at 

alle sluttbrukerne har betalingsvillighet lik a. Igjen er det ingen av konklusjonene som 

hviler på de forenklende forutsetningene om kostnads- og etterspørselsstruktur. 

Markedsstrukturen er illustrert i figur 5. 

38


Figur 5. 

B1 

Integrert 

Marked A 

Monopolist M 

Konsumenter 

Aksess 

regulert 

B2 

Uavhengige 

Uregulert 

Vi antar videre at den integrerte og den ikke-integrerte bedriften leverer identiske 

tjenester til sluttbruker. I fravær av uavhengige aktører kan monopolisten sette en pris 

til sluttbruker lik a, og oppnå monopolprofitt tilsvarende a - cA - cB. Hvis det i tillegg 

er uavhengige aktører i markedet vil prisen falle. Med virksom konkurranse på 

tjenestesiden vil prisen i så tilfelle falle til p R + cB < a. Monopolisten i A har derfor 

incentiver til å trenere prosessen og obstruere for nye aktørers inntreden i markedet. 

Desto lavere aksessprisen settes, desto sterkere er incentivene til slik utestengning. 

Hvis aksessprisen fastsettes svært lavt, har monopolisten incentiver til å stenge ute 

selvstendige tjenesteleverandører selv om disse tilbyr verdiøkende tjenester som i 

betydelig grad øker trafikken i nettet. De senere årenes konflikter mellom Telenor og 

tjenesteprodusenter i mobilmarkedet indikerer at dette kan være et relevant nproblem. 

Legg merke til at problemet ikke har å gjøre med at den regulerte prisen ikke gir 

inndekning for monopolistens kostnader. Problemets kjerne er at monopolet, som i det 

uregulerte tilfellet utøver sin monopolmakt ved å prise nettaksess høyt, i det regulerte 

tilfellet har incentiver til å obstruere konkurrenters markedsaksess slik at noe av 

monopolutøvelsen kan videreføres. Vi snakker altså om regulatorisk omgåelse. 

Et alternativ til å regulere aksessprisen er å regulere sluttbrukerprisen direkte. Ved å 

sette en maksimumspris p S på sluttbrukerpris hvor p S = cA + cB oppnås statisk 

effektivitet. Samtidig elimineres monopolistens incentiver til utestengning, noe som 

39


betyr at en oppnår effektivitet i produksjonen. Prisregulering av sluttbrukerprisene kan 

imidlertid være mindre hensiktesmessig hvis tjenestene levert til sluttbruker er mer 

differensierte enn det som kjennetegner nettransport, noe som synes rimelig. I tillegg 

må dynamiske effekter og investerings- og innovasjonsincentivene både til netteier og 

tjenesteleverandører også hensyntas. Det er imidlertid et prinsipielt viktig poeng at 

regulering av sluttbrukerpriser i en rekke situasjoner gir bedre incentivstrukturer i 

markedene enn regulering av grossistpriser. 

5.3 Økt forhandlingsstyrke 

Så langt har vi antatt at monopolisten oppstrøms står fritt til å sette prisen ved 

leveranser nedstrøms, og at bedriftene nedstrøms tar prisen oppstrøms for gitt og 

tilpasser seg deretter. Dette kan være en realistisk antagelse i enkelte tilfeller der 

oppstrømsbedriften kontrollerer en flaskehals og der det er mange bedrifter 

nedstrøms. Hvis derimot nedstrømsbedriften er alene i markedet, eller det er få 

nedstrømsbedrifter, eksisterer det et gjensidig avhengighetsforhold mellom aktørene, 

og et mer sannsynlig scenario for prisfastsettelse er at bedriftene forhandler om 

prisene. Det er også en mer realistisk beskrivelse i situasjoner hvor selskapene 

nedstrøms kan utvikle nye unike konsepter, dvs skape merverdier. 

Oppstrømsbedriften vil her ha gevinster ved å innlemme denne tjenesteproduksjonen i 

nettet, noe som nettopp setter nedstrømsbedriften i forhandlingsposisjon. 

Et eksempel på det siste kan være innholdsmarkedet for SMS. Selskaper som har 

utviklet kreative tjenester skaper en merverdi som gir selskapet markedsmakt. Hvis 

denne verdien er stor så kan selskapet få en sterk forhandlingsposisjon vis-à-vis 

leverandør av basistjenesten. 

I arbeider av Hart og Tirole (1990) og Moen og Riis (2003a) studeres effekten av 

forhandlinger. Moen og Riis studerer en situasjon der nettverkseier integrerer vertikalt 

for å styrke sin egen forhandlingsposisjon ved forhandlinger med nedstrømsbedriften. 

Det antas at etablering tar en viss tid. Ved forhandlinger over pris i en periode er det 

derfor ikke tilstrekkelig for monopolisten å true med å etablere en bedrift, ettersom 

trusselen ikke kan realiseres før neste periode (og da blir prisene like vel 

reforhandlet). Moen og Riis viser at hvis oppstrømsbedriften faktisk etablerer seg 

nedstrøms vil dette styrke netteierens forhandlingsposisjon og dermed netteierens 

40


inntekter. Netteieren kan derfor ha incentiver til å etablere seg nedstrøms selv om 

dette isolert sett innebærer kostnader knyttet til etablering, og selv om netteierens 

nedstrømsavdeling er mindre effektiv enn konkurrentenes nedstrømsavdeling. 

Netteiers etablering nedstrøms har i dette tilfellet to effekter. For det første overføres 

inntekter fra den uavhengige nedstrømsbedriften til netteier. Dette representerer 

imidlertid ikke en samfunnsøkonomisk kostnad (i hvert fall ikke på kort sikt). For det 

andre øker kostnadene nedstrøms, både ved at nyetablering i seg selv er kostbar og 

fordi deler av trafikken kanaliseres gjennom en inferiør nedstrømsbedrift. Dette 

representerer en samfunnsøkonomisk kostnad. 

5.4 Prisdiskriminering 

Prisdiskriminering er et viktig element i prisstrukturene en finner i 

telekommunikasjonsmarkedet. Det er flere grunner til det. En grunn er at 

prisdiskriminering lettere lar seg implementere i elektroniske markeder siden 

produktene ikke kan videreselges. Videre er kostnadsstrukturen av en art hvor 

marginalprising ikke gir kostnadsdekning, og de faste kostnadene i vesentlig grad er 

felleskostnader. En effektiv fordeling av faste kostnader på produktgrupper er følgelig 

en sentral ingrediens i ethvert teleselskaps prisstrategi. I slike prisstrategier er nettopp 

elementer av prisdiskriminering svært viktig, jf. den rolle ulike abonnementtyper 

spiller for mobilselskapenes inntjening. 

Sammenhengen mellom prisdiskriminering og velferd er kompleks. En nødvendig, 

men ikke tilstrekkelig, betingelse for at prisdiskriminering bedrer den 

samfunnsøkonomiske effektiviteten ved produksjon av en tjenester er at samlet 

produksjon av tjenesten øker. Isolert sett leder prisdiskriminering til et effektivitetstap 

ved at ulike etterspørrere står overfor ulik marginalpris. Følgelig blir allokeringen av 

et gitt kvantum ineffektiv. For at effektiviteten i økonomien skal bedres må derfor 

denne ineffektiviteten motveies av en økning i samlet produksjon. Nå kan det til dette 

tilføyes at det er de samlede effektivitetsvirkningene i økonomien som en må legges 

til grunn. Ser vi på prisingen av regulerte teleselskapers tjenester så kan 

prisdiskriminering i et segment øke inntektene i dette segmentet og dermed redusere 

41


effektivitetstapet ved at prisene på andre tjenester kan synke, jf. Ramsey priser, selv 

om produksjonen i dette markedssegmentet sett alene ikke øker. 

I mange tilfeller vil imidlertid produksjonen ved prisdiskriminering øke sammenlignet 

med en situasjon uten en slik diskriminering. For mange telekommunikasjonstjenester 

har prisdiskriminering muliggjort salg til kundesegmenter med lav verdsetting 

gjennom at det tilbys kontrakter som separerer kunder med lav betalingsvilje eller 

betalingsevne fra andre kundesegmenter. Et eksempel er priskontrakter som gjør 

avanserte tjenester tilgjengelig for det store konsummarkedet gjennom lav fast pris og 

høy variabel pris – en kontrakt som ikke er attraktiv for kundegrupper med høy 

individuell etterspørsel (for eksempel næringslivskunder). Et annet eksempel, se 

nedenfor, er markeder hvor prisdiskriminering er en forutsetning for lønnsomhet på 

lang sikt – dvs at uten prisdiskriminering ville ikke markedet eksistert. 

Inngrep mot vertikal integrasjon kan i slike situasjoner medføre store effektivitetstap 

hvis det forhindrer selskaper i å implementere en prisdiskriminering. Vi skal 

utbrodere dette ved å se på vertikale føringer i form av bundling som er en ofte 

benyttet metode for å implementere prisdiskriminering. Vi kan her illustrere de 

potensielle skadene ved tvungen ”unbundling” ved et klassisk tilfelle av 

prisdiskriminering fra et annet marked, nemlig prising av flyreiser. Et klassisk 

eksempel på velferdsforbedrende prisdiskriminering er prisingen av flybilletter på 

trafikksegmenter som ville vært ulønnsomme (og hvor produksjon ikke ville blitt 

etablert) hvis det ikke var adgang til prisdiskriminering. I prisingen av flybilletter 

diskrimineres det typisk mellom helt fleksible fullprisbilletter, rettet mot business 

markedet, og mer rigide økonomibilletter, rettet mot privatmarkedet. En forutsetning 

for at en slik diskriminering skal kunne implementeres er at transportdelen (flyruten) 

og allokeringen av kapasitet (flysete) er bundlet. En kunne, som en analogi til 

telemarkedet, tenkt seg en tvungen unbundling av tjenesten, ved at ett selskap stod for 

transportdelen (nettet) og ble pålagt å selge setekapasitet på ikke-diskriminerende 

vilkår i markedet (innhold). Anta for illustrasjonens del at gjennomsnittskostnaden 

(fullfordelte kostnader) per sete er 100. Videre antar vi at markedet består av 

tilstrekkelig mange business kunder (med betalingsvilje 120) til å fylle et halv fly og 

forøvrig et stort antall privatkunder med betalingsvilje 80 til å være sikret fulle fly. En 

flyoperatør vil her kunne oppnå lønnsomhet hvis han effektivt kan prisdiskriminere 

mellom kundetypene – halvparten av kundene betaler 120, halvparten 80, noe som gir 

42


en gjennomsnittspris på 100 – akkurat tilstrekkelig til å dekke kostnadene. Hvis dette 

markedet omorganiseres ved unbundling og aksess til ikke-diskrimerende vilkår 

elimineres grunnlaget for prisdiskriminering, siden det alltid vil være lønnsomt å 

underby ethvert selskap som tilbyr billetter til en pris som overstiger 100. 

Konsekvensen er at markedet forsvinner siden grunnlaget for kommersiell drift 

forvitrer. 

Tvungen unbundling vil i slike tilfeller kunne lede til samfunnsøkonomisk tap hvis det 

fratar flyselskapet muligheten for å diskriminere i prisstrukturen. Det kan her 

understrekes at det er ikke bundlingen som sådan, man kontrollen med prisstrukturen 

som er avgjørende. Hvis det eksisterer reiseoperatører som evner å tilføre 

basisproduktet ”flysete” en merverdi, finnes det en rekke kontrakter som sikrer at 

denne hentes ut samtidig som muligheten for prisdiskriminering opprettholdes. En 

eksklusiv kontrakt med en nedstrømsbedrift vil her være en alternativ ordning for å 

implementere en samfunnsøkonomisk effektiv prisdiskriminering. Fri aksess til ikke- 

diskriminerende vilkår er imidlertid ikke forenlig med dette. Vi anser poenget å ha 

relevans tatt i betraktning av at det i mange land har vært en lang tradisjon for regulert 

unbundling til ikke-diskriminerende priser. Det illustrerer også den risiko man løper 

hvis åpne plattformer blir definert av myndighetene som et mål i seg selv. 

Spørsmålet om hvilken grad av unbundling som er å anse som rimelig har vært et 

stridstema i reguleringen av det norske telekommunikasjonsmarkedet. Striden om 

Sense anmodning om egen utenlandsterminering illustrerer dette, se Post- og 

teletilsynets vedtak av 24.10.02. 

Det er i litteraturen, se for eksempel Hausman og Tardiff (1995) og Weinberg (1996), 

lagt vekt på dette elementet i prisingen av telekommunikasjonstjenester. Konsumenter 

med høy betalingsvilje for enkelttjenester kjøper unbundled, mens konsumenter med 

lavere og mer symmetrisk betalingsvilje kjøper bundlet. Bundling åpner for å være 

totalleverandør til lavere pris uten å påføre kostnaden ved å ikke hente ut lukrative 

markedssegmenter. 

Men samtidig kan prisdiskriminering i noen situasjoner være et instrument til å oppnå 

profitt på bekostning av den samfunnsøkonomiske effektiviteten. Hvis monopolisten 

ikke er i stand til å hente ut hele konsumentoverskuddet i segment A, kan det oppstå et 

incentiv til å integrere vertikalt og stenge andre bedrifter ute for å kunne 

43


prisdiskriminere og dermed sikre seg en større profitt. Dette kan medføre 

samfunnsøkonomisk tap. Vi vil se på noen eksempler. 

Det første eksemplet er konkurranse mellom kabel-tv og ett selskap som kan formidle 

betalings-tv. La oss anta at kabelselskapet kan tilby forskjellige programpakker til 

sine konsumenter. Vi antar videre at konsumentene består av to kategorier: 1) 

Konsumenter med høy betalingsvilje – heretter omtalt som ”tv-slaver”, og 2) 

Konsumenter med normal betalingsvilje – omtalt som ”andre”. De to 

konsumentgruppenes betalingsvilje er som følger: 

”tv-slaver” ”Andre” 

Ordinær programpakke 80 100 

Ord. pakke inkl betal-TV 160 100 

Hvis den ordinære pakken tilbys av kabelselskapet og betalings-tv tilbys av en 

uavhengig leverandør, vil prisen på ordinær programpakke være 100 mens prisen på 

betalings-tv blir 60. Inntekten til kabelselskapet er dermed 100 per abonnement. 

Hvis kabelselskapet integrerer og tilbyr betalings-tv kan de tilby den ordinære pakken 

til 100 og en utvidet pakke som inkluderer betalings-tv for 160. Ved å tilby en slik 

pakkeløsning kan dermed kabel-tv selskapet øke inndragningen av tv-slavenes 

konsumentoverskudd fra 20 til 80. Det vil derfor lønne seg for kabelselskapet å 

integrere vertikalt selv om selskapets kostnader ved å levere betalings-tv er høyere 

enn den uavhengige bedriften. 

Et annet eksempel går på kvalitet. Anta at A, som eier et mobilnett, vet at kundene er 

interessert i innhold (for eksempel radarvarsling 6 ). Anta at bedrift B produserer og 

selger svært presis radarvarsling til kr 50. Selskap A utvikler sine egne upresise 

varslingsordninger. Produksjonskostnadene er her kr 40 per knippe. Kundegruppe 1 

har en betalingsvillighet på 100 for nettilgang og er relativt uinteressert i 

radarvarsling, og har en betalingsvillighet lik 30 for presis som upresis varsling. 

Kundegruppe 2 har en betalingsvillighet på 130 for nett, 80 for presis varsling og 30 

6 Eksemplet er inspirert av mediaoppslagene om tjenesten våren 2003. Det er der gjort et poeng ut av 

at en betydel del av avkastningen som denne kreative ideen gir opphav til blir beslaglagt av netteierne 

Telenor Mobil og NetCom. Vi har vanskelig for å betrakte caset som spesielt interessant fra en 

samfunnsøkonomisk synsvinkel. Men det er egnet for å illustrere vårt poeng. 

44


for upresis varsling. Hvis man kjøper presis varsling har man selvsagt ingen interesse 

av upresis varsling i tillegg. 

Selskap A A B 

Selskapets variable 

kostnader 

Nettilgang Upresis varsling Presis varsling 

0 40 50 

Kundegruppe 1 100 30 30 

Kundegruppe 2 130 30 80 

Hvis selskap A selger nett-tilgang separat vil det sette prisen lik 100 på nett og tjene 

100 per kunde. Ved å selge en pakke bestående av nett og upresis varsling til 130 og 

nett til kr 125 vil inntektene være 125 fra gruppe 2 og 90 fra gruppe 1. Hvis det er 

tilstrekkelig mange av gruppe 2 vil dette lønne seg. 

Generelt er altså poenget at hvis en konsuments etterspørsel etter forskjellige 

produkter er korrelert, kan en utnytte dette til å prisdiskriminere ved å sette 

produktene sammen i pakker. 

Det ligger i på sett og vis i sakens natur at prisdiskriminering som fenomen noen 

ganger bedrer effektiviteten, andre ganger svekker den. Prisdiskriminering, med 

mindre den er perfekt og dermed effektiv, er assosiert med markedslikevekter som 

avviker fra perfekt konkurranse. Det vil derfor være situasjonsbetinget hvorvidt de 

mekanismer som muliggjør prisdiskriminering bidrar til økt eller svekket effektivitet. 

5.5 Potensiell nyetablering av nett 

Et moment som har vært tillagt vekt i senere tid er hvorvidt vertikal integrasjon kan 

benyttes som et instrument til å redusere risikoen for nyetablering i primærmarkedet 

(for eksempel nett) eller i andre relaterte markeder. Generelt innebærer 

komplementaritet gevinster ved samtidig deltakelse i flere markeder. 

Komplementariteter innebærer positive eksternaliteter mellom selskaper – lavere pris 

eller høyere kvalitet hos et selskap øker etterspørselen etter komplementære 

45


produkter. Muligheten for å hente ut denne komplementaritetsgevinsten kan påvirke 

etableringsbeslutninger gjennom følgende mekanisme: Betrakt et selskap som 

vurderer etablering i marked A (for eksempel nett). Komplementariteten mellom A og 

B kan da medføre følgende: 1) Etablering i A er lønnsomt hvis og bare hvis selskapet 

har tilgang på B (for eksempel innhold). Det betyr at etablering i A ikke er lønnsomt 

hvis selskapet ikke har tilgang B. Hvis en slik sammenheng er tilstede kan en 

monopolist ha incentiv til å utestenge konkurrenter fra B, ikke fordi det øker hans 

inntekter i B, men fordi det forhindrer nye konkurrenter i å etablere seg i A. 

Argumentet har fått betydelig innflytelse i amerikansk konkurranserett. FCC nedla i 

2000 forbud mot eksklusivitetsavtaler mellom kabelselskaper og tv-programkanaler 

med den begrunnelse at det kan vanskeliggjøre etablering av satellitt-tv. 

En lignende argumentasjon ble lagt til grunn av den amerikanske påtalemyndigheten i 

saken mot Microsoft. Argumentet var at diskrimineringen av Netscape ikke primært 

var utrykk for å øke inntjeningen på softwaresiden, men å skjerme Windows mot 

konkurranse. 

I norsk sammenheng kan en også se konfliktene som ledet fram til etableringen av 

”Klart svar” som et utrykk for lignende mekanisme. Konkurransetilsynet iverksatte i 

vedtak av 14.10.02 et inngrep mot Telenor Mobils eksklusivitetskontrakter med 

forhandlere med den begrunnelse at kunne virke uheldig for konkurransen i selve 

mobilmarkedet. 

Alle tre eksemplene knytter an til det resonnement at monopolisten i A iverksetter 

vertikale føringer vis-à-vis B for å styrke eller opprettholde markedsmakten i A. 

En kan reise spørsmål om argumentasjonen er holdbar hvis komplementariteter 

mellom A og B tilsier at etablering i både A og B er lønnsom. For det første, anta et 

uavhengig selskap var etablert i segment B i utgangspunktet og at monopolisten 

tilstreber utestengning for å forhindre at det samme uavhengige selskapet også 

etableres i A. I så tilfelle vil den uavhengige ta inn over seg tapet ved ikke å oppnå 

etablering i A som følge av å forlate B. Det betyr at når etablering i A er en opsjon så 

er det vanskeligere å drive selskapet ut av B. En kunne her tenkt seg at selskapene i B 

er rene innholdsselskaper som ikke har kompetanse til etablering i A. Men det skulle i 

og for seg tilsi at selskaper som er aktuelle som konkurrenter i A integrerer med 

uavhengige aktører i B slik at utestengning forhindres. 

46


Mekanismen krever altså noe mer enn komplementaritet som sådan. En mekanisme 

kan være at de selskaper som på lang sikt kan være aktuelle investorer i A ikke er 

tilstede i markedet i dag. Dvs at monopolisten gjennom utestengning av uavhengige 

innholdsleverandører i B-segmentet i dag, reduserer risikoen for framtidig 

konkurranse i A ved at det etableres nye selskaper i A segmentet, selskaper som i dag 

er ukjente eller ikke-eksisterende. 

Denne begrensningen i komplementaritetsargumentet forsterkes av at uavhengige 

aktører i B har sterke incentiver til nettopp å frambringe en ny aktør i A. Som påpekt i 

kapittel 4 har monopolisten incentiver til å stimulere til maksimal verdiskaping i B 

segmentet ved at dette helt eller delvis kan eksproprieres gjennom aksesspriser. 

Nettopp dette elementet av ekspropriasjon gjør at selskapene i B-segmentet har sterke 

incentiver til å bygge ut allianser med potensielle investorer i A-segmentet. 

Carlton og Waldman (1998) vektlegger slike mekanismer i sitt fokus på 

intertemporale breddefordeler og nettverkseksternaliteter som to sentrale 

mekanismer. Deres modell kan beskrives slik: Betrakt et selskap som har monopol i 

marked A (for eksempel nett). I marked B som vi antar er komplementært med A (B 

kan for eksempel være innhold) kan selskapet møte konkurranse fra en uavhengig 

aktør, hvis den uavhengige etablerer seg i dette markedssegmentet. På lang sikt kan 

også den uavhengige etablere seg i marked A (nett), men investeringsprosessen er her 

mer tidkrevende. Endelig antas at etablering i marked A (nett) bare er lønnsomt hvis 

selskapet også er etablert i segment B. Vi står her overfor en situasjon med 

breddefordeler – det er mer lønnsomt å drive både A og B i et selskap enn som 

uavhengige virksomheter. Dynamikken – etablering i B besluttes på kort sikt, 

etablering i A er en mer langsiktig beslutning – innebærer at breddefordelen blir 

intertemporal. Poenget er nå at monopolisten ved å forhindre etablering i B kan gjøre 

en langsiktig etablering i A ulønnsom. 

Carlton og Waldman presenterer også en dynamisk versjon ved vektleggig av 

intertemporær kobling scale/scope eller nettverk. Poenget er her at monopolisten i A 

integrerer i B for å forhindre at konkurrenter etableres i framtidige C markeder som er 

komplementære med B. I en bransje med rask teknologisk endring, skalafordeler og 

nettverksfordeler og sterk komplementaritet, så kan det sikre at monopolisten i A 

velter over sin markedsmakt i nye innovative markeder. Vi kommer tilbake til denne 

drøftingen i kapittel 7. 

47


5.6 Eksport av monopolmakt når markedene ikke er helt 

komplementære 

Chicago-skolens konklusjonens antagelse om at det kun eksisterer én profitt, og at det 

å oppnå kontroll over marked B derfor ikke gir en ekstra monopolprofitt bygger på at 

markedene er helt komplementære. Hvis markedene kun er delvis komplementære 

bryter dette resonnementet sammen. Poenget er her at eksistensen av konsumenter 

som etterspør B, men som ikke etterspør A, representerer et markedssegment med 

”sin egen profitt”. Hvis monopolisten i A kan eksportere markedsmakten til B- 

segmentet og utøve markedsmakt overfor de konsumenter som etterspør B, men ikke 

A, så kan han øke sin inntjening. 

Et eksempel fra telesektoren er å finne i bredbåndsmarkedet 7 . La oss for eksemplets 

del legge til grunn at det finnes to typer konsumenter, bedriftskunder og 

privatpersoner. Privatpersoner er avhengig av bredbånd for å få tilgang til Internett. 

Bedriftskunder kan derimot skaffe seg tilgang til Internett på en rekke ulike måter, 

leide linjer, radio linker etc. 

Telenor selger bredbånd pakket med online.no (som NextGentel pakker bredbånd og 

broadpark.no). Om en antar at privatkunder må investere i bredbånd for å utnytte 

Internett, er kostnaden for disse kundene ved å benytte bredbåndsleverandørens 

hjemmeside og de tjenester som er knyttet til denne, lik null. 

Bedriftskunder kan velge mellom å benytte online.no eller andre leverandører. På 

grunn av stordriftsfordeler blir det imidlertid vanskelig for alternative IP-leverandører 

å gi konkurransedyktige tilbud. Dermed kan Telenor monopolisere markedet for 

Internett-aksess og hente ut en ekstra monopolprofitt i bedriftsmarkedet. Ved å tilby 

både bredbånd og Internettaksess, samt å tilby disse i en pakke til personkundene, har 

Telenor dermed øket sin monopolbase til også å gjelde Internettaksess fra 

bedriftsmarkedet. 

Et annet eksempel er hentet fra kringkasting. Gjennom å bundle visse attraktive TV- 

kanaler (der en antar én aktør har markedsmakt, slik det for eksempel er i Italia) med 

7 Den klassiske historien er hotellet på det lille tettstedet som ved å kun selge fullpensjon til sine gjester 

eliminerer grunnlaget for lokal uavhengig restaurantvirksomhet og på den måten kan utøve 

markedsmakt overfor lokalbefolkningen. 

48


vertikalt integrerte distribusjonsselskaper (Canal Digital), kan andre distributører 

(ViaSat) skvises ut av distribusjonsmarkedet. 

5.7 ”Coase conjecture” – om å konkurrere med seg selv 

Poenget er her at en monopolist oppstrøms, etter å ha inngått kontrakt med et visst 

antall innholdsleverandører, ikke troverdig kan avstå fra å inngå kontrakt med 

ytterligere flere. Men det vil i så fall svekke inntjeningen til innholdsleverandører som 

allerede har inngått kontrakt. Vissheten om dette begrenser selskapenes betalingsvilje 

for kontraktinngåelse, noe som undergraver monopolistens egen inntjening. Det 

teoretiske poenget er framført i ulike versjoner, se for eksempel Hart og Tirole (1988). 

Vi kan illustrere mekanismen ved følgende modellbetraktning (se Moen og Riis 

(2003b) for en nærmere analyse). La oss anta prosessen med etablering av kontrakter 

mellom netteier og innholdsleverandørene foregår sekvensielt. Dvs at etter at den 

første kontrakten er inngått, kan det etableres kontrakt med innholdsleverandør 

nummer to osv. Videre antar vi at innholdsleverandørene leverer differensierte 

tjenester som er substitutter. Etablering av ny kontrakt påfører dermed allerede 

etablerte innholdsleverandører et tap - en negativ eksternalitet. Det medfører at det 

blir for mange innholdsleverandører i forhold til det som maksimerer netteiers profitt. 

Mer presist kan vi illustrere poenget slik: Det er en fast (sunk) kostnad knyttet til å 

etablere seg som innholdsleverandør og denne må dekkes inn gjennom det overskudd 

som genereres i løpende produksjon. La oss først anta at monopolisten kan binde seg, 

og at det optimale antallet innholdsleverandører er n. Monopolisten vil da sette prisen 

slik at innholdsleverandørene akkurat får dekket de faste kostnadene. Hvis vi nå 

opphever forutsetningen om at monopolisten kan binde seg får vi følgende situasjon: 

ved å inngå kontrakt med ytterligere én innholdsleverandør så påføres de andre 

selskapene ett tap. Siden vi var i optimum initialt vil dette bety at monopolisten, fordi 

andre bærer en del av kostnaden, vil velge å inkludere å inngå kontrakt med flere 

innholdsleverandører. Konsekvensen er at innholdsleverandørene påføres tap. 

Erkjennelsen av denne mekanismen innebærer at innholdsleverandørene ikke vil 

inngå kontrakt med monopolisten under de betingelser som ville gitt inndekning av de 

faste kostnadene hvis monopolisten troverdig kunne begrense antallet kontrakter til n. 

Hvis monopolisten ikke troverdig kan begrense antallet kontrakter, vil likevekten 

49


være karakterisert ved den kontrakt som gitt monopolistens incentiver gir inndekning 

for innholdsleverandørenes kostnader. 

Hvis monopolisten her kan benytte ikke-lineær priser blir effekten ytterligere 

forsterket, siden en større del av kostnaden ved nyetablering da vil bæres av 

innholdsleverandøren. Konsekvensen blir i så tilfelle at kontrakten blir ytterligere 

gunstig for innholdsleverandørene. 

Forøvrig kan det poengteres at dette problemet oppstår når det er monopol oppstrøms 

og konkurranse nedstrøms. Det oppstår ikke hvis det er monopol nedstrøms og 

konkurranse oppstrøms. Det er følgelig den sistenevnte situasjon som bør vekke mest 

bekymring hos konkurransemyndighetene. 

5.8 Reguleringsstrategiske hensyn 

Hvis monopolisten slipper inn bedrifter i et vertikalt segment der den til nå har vært 

eneste innholdsleverandør kan det føre til krav om regulering av aksessprisene i dette 

segmentet. Sagt med andre ord; det er større risiko for at et krav om tilgang til ikke- 

diskriminerende vilkår reises hvis tilgang er gjenstand for eksterne transaksjoner, enn 

om tilgang finner sted i et vertikalt integrert selskap. Videre kan ekskluderende vilkår 

overfor aktører som kjøper tilgang lettere oppfattes som misbruk av markedsmakt (i 

konkurransereglenes forstand, jf. ECON (2003a), kapittel 2) når tilgangen allerede er 

etablert enn når eksterne kjøpere ikke er gitt tilgang tidligere. Vissheten om en slik 

sammenheng kan påvirke vertikalt integrerte selskaper til å avstå fra å utnytte ellers 

lønnsomme markedsmessige transaksjoner. 

5.9 Ikke-maksimerende tilpasninger 

Resonnementene ovenfor hviler på en antakelse om at selskapene tilpasser seg 

rasjonelt i samsvar med en maksimering av selskapsverdi. Det tilsier at, i fravær av 

den type strategiske effekter som ovenfor, så har monopolisten ingen incentiver til 

utestengning av konkurrenter. Likevel kan det tenkes at det i visse situasjoner vil 

kunne forekomme en slik irrasjonell fortrengning. 

50


En forklaring kan være avvikende interesser mellom selskapets ledelse og eiersiden. 

Selskapets ledelse kan betrakte høye markedsandeler og ekspansjon i nye 

markedssegmenter som en indikator på ledelsessuksess. Utestengning av konkurrenter 

er et instrument som kan benyttes til en slik måloppnåelse. 

En annen forklaring kan være organisatorisk. Telenor har, og er fremdeles, i en 

restruktureringsprosess hvor bemanningsreduksjon har vært et viktig element. Av 

flere årsaker medfører bemanningsreduksjoner kostnader for selskapet. Det betyr at 

skyggeprisen (dvs den reelle intern-kostnaden) på arbeidskraften i selskapet er lavere 

enn markedslønnen. Utestengning kan her framstå som økonomisk irrasjonelt (vurdert 

til faktiske kostnader), men like fullt en rasjonell tilpasning for å øke aktivitetsnivået i 

selskapet når en tar inn over seg den betydelige organisatoriske slakk. 

En tredje forklaring kan være manglende evne til å gjennomskue de kommersielle 

gevinstene ved konkurrentenes ekspansjon i et marked med sterke 

komplementariteter. Det er mulig at det er en slik tanke som ligger til grunn for 

samferdselskomiteens betraktninger i Innstilling til Stortinget vedrørende 

mobilmeldingen (Inst. S. nr. 192) når de skriver: ”Komiteens flertal, alle unntatt 

medlemmet fra Senterpartiet, finner at pålegg om tilgang for virtuelle operatører, 

samt tilgangen for videreselgere og tjenestetilbydere, vil kunne være positivt for 

nettoperatørenes inntjening.” Men i så tilfelle skulle nettoperatørene være tjent med 

å inngå kontrakt med virtuelle operatører helt uten innblanding fra myndighetenes 

side, et forhold komiteens flertall – alle unntatt medlemmet fra Senterpartiet – 

fullstendig overser. 

6. Dupol i nett, utestengning og 

markedsovertagelse 

Til nå har vi konsentrert oss om situasjonen der en monopolist ekspanderer vertikalt. 

Innenfor de norske markedene for elektronisk kommunikasjon er det flere 

markedssegmenter som er karakterisert ved at aktørene har markedsmakt, men ikke 

monopol. Net-Com og Telenor har konkurrerende nett, og utgjør et asymmetrisk 

duopol med Telenor som den sterkeste aktøren. Tilsvarende har vi en duopolsituasjon 

51


innen kabel-TV, der distributørene Telenor Avidi og UPC er rimelig jevnstore. I de 

fleste segmentene innenfor innhold eksisterer det flere konkurrenter som har en viss 

markedsmakt. Spørsmålet vi stiller i dette kapittelet er hvorvidt bedrifter i markeder 

med ufullkommen konkurranse (men ikke monopol) har incentiver til å integrere 

vertikalt i kjeden for å styrke sin posisjon i konkurransen med de andre aktørene og 

dermed øke sin markedsmakt. Vil resonnementene fra kapittel 4 fremdeles være 

gyldige, eller vil andre mekanismer spille inn og endre konkusjonene? 

Vi vil spesielt fokusere på aktørenes incentiver til å stenge konkurrenter ute. Vil en 

distributør ha incentiver til å inngå eksklusivitetsavtaler med en eller noen få 

innholdsleverandører, og dermed stenge andre innholdsleverandører ute? Vil en 

leverandør av innhold ha incentiver til kun å velge en distributør, og dermed stenge 

andre distributører ute? Hvordan påvirkes incentivene til utestengning av at en bedrift 

integrerer vertikalt? 

I dette kapittelet vil vi vise at vertikal integrasjon faktisk kan virke 

konkurransehemmende under ufullkommen konkurranse. I enkelte tilfeller kan 

bedrifter i et duopol benytte seg strategisk av vertikal integrasjon eller vertikale 

føringer som utestengning, enten for å skade konkurrenten eller for å dempe 

konkurransen. 

Det er imidlertid på ingen måte slik at vertikal integrasjon nødvendigvis alltid er 

konkurransehemmende. Dette gjenspeiles i at det ikke er noen generell teori som gir 

som en robust konklusjon at vertikale føringer vil dempe konkurransen mellom 

selskaper med markedsmakt. Litteraturen på feltet er preget av at en gjennom 

eksempler, ofte med sterke forutsetninger om markedsstruktur og strenge eller 

tilfeldige forutsetninger om mulighetsrommet for kontraktsinngåelse, kan trekke en 

konklusjon om effektivitetsvirkninger. Men de mekanismer som kan gjøre at vertikale 

restriksjoner virker konkurransedempende hviler da kritisk på de modellforutsetninger 

som er lagt til grunn. 

Litteraturen på fagfeltet er relativt stor og svært fragmentert, og vi betrakter det ikke 

som vår oppgave å gi en fullstendig utfyllende oversikt over alle mulige mekanismer 

som gjør at vertikale føringer kan virke konkurransehemmende. Vi har i stedet valgt å 

presentere de mekanismene som etter vår oppfatning har størst relevans for en 

52


diskusjon av elektroniske markeder. Rekkefølgen er bestemt ut fra relevans og 

generalitet av mekanismene. 

Vi vil i den videre analysen diskutere både vertikal integrasjon og vertikale føringer. 

Eksklusive rettigheter er her et sentralt fenomen. Det er imidlertid verdt å påpeke at 

hvis lovgivningen legger føringer på hvilke kontrakter vertikalt relaterte bedrifter kan 

inngå, så kan vertikal integrasjon være en mulighet til å omgå regelverket. Anta for 

eksempel at en oppstrømsbedrift og en nedstrømsbedrift ikke tillates å inngå en avtale 

som sikrer oppstrømsbedriften enerett til leveranse til nedstrømsbedriften. Hvis de to 

bedriftene integreres kan en ordning der oppstrømsbedriften er eneste leverandør 

realiseres uten en formell kontrakt og dermed være vanskeligere for regulerende 

myndigheter å gripe inn overfor. 

6.1 Innledende bemerkninger 

Hvilke konsekvenser vil det få for analysen om netteier ikke er monopolist? Vil 

konklusjonene kunne endres i en situasjon med duopolkonkurranse, eller er 

resonnementene fra tilfellet med monopol fremdeles gyldige? Et forhold som ligger 

fast uavhengig av konkurranseintensitet i nettjenester er komplementariteten mellom 

nett og innhold (trafikkvolum). Chicago-skolens argumentasjon i sin enkleste form (se 

avsnitt 4.2) vil derfor fremdeles ha gyldighet. Vi kan ta eksemplet fra kapittel 4 der en 

netteier drifter et nett og der det eksisterer effektiv konkurranse blant 

tjenesteleverandørene på dette nettet. Vi viste i kapittel 4 at hvis netteier er 

monopolist så vil han ikke ha strategisk interesse av å ekspandere inn i 

tjenestesegmentet. Tilsvarende gjelder hvis det eksisterer flere nett som konkurrerer 

med hverandre. Det vil ikke gi netteier noen strategisk fordel å ekspandere inn på 

tjenestesiden med mindre dette medfører lavere kostnader samlet sett, i hvilket tilfelle 

en slik integrasjon er effektiv og ønskelig. 

Videre vil det åpenbart fremdeles være i en netteiers interesse å ha et innholdsmarked 

med sterk konkurranse på pris (kapittel 4.5), siden det vil gjøre nettet mer attraktivt 

for konsumentene og dermed øke det samlede trafikkvolum. For en gitt prisstruktur på 

nettjenester er dermed netteierne tjent med ekspansjon på innholdssiden. I den 

utstrekning det er positive nettverkseksternaliteter, er også netteierne samlet tjent med 

53


full kompatibilitet for enhver gitt prisstruktur, siden det vil øke trafikkvolumet i 

nettene sett under ett. 

Konkurransen mellom nettene kan imidlertid likevel gi effekter som er 

effektivitetsmessig ugunstig. Nettselskapene kan ha incentiver til å differensiere for å 

segmentere markedet eller etablere andre mekanismer som reduserer 

priskonkurransen. Videre kan det enkelte selskap ha incentiver til å påføre 

konkurrenten økte kostnader ved å vanskeliggjøre tilgangen til innhold. Mer generelt 

er ikke konkurransesituasjonen mellom de to nettene uavhengig av hvilke valg som 

gjøres med hensyn til eiermessig integrasjon, kompatibilitetsvalg osv. Tvert imot vil 

dette være beslutninger som en kan forvente at i vesentlig grad vil påvirke 

prisstrukturen i likevekt. Det er derfor et rikt rom for strategiske effekter som i 

varierende grad kan betraktes som konkurransevridene. Men det er som nevnt 

vanskelig å identifisere generelle mekanismer som muliggjør formulering av 

handlingsregler for en regulerende myndighet. 

Videre, selv i de tilfeller hvor prisstrukturen ligger fast som følge av strategiske 

tilpasninger, vil markedsandelene kunne påvirkes. Et eksempel er sammenhengen 

mellom nettverkseksternaliteter og kompatibilitet. Ved full kompatibilitet og uniforme 

priser innen nett og på tvers av nett har det ingen betydning hvilket nettverk en 

konsument er knyttet opp til. Ved redusert kompatibilitet endres dette bildet 

dramatisk, siden det vil være gevinster forbundet med å være koblet til det største 

nettet. 

I mye av den etterfølgende analysen vil vi ta utgangspunkt i en markedssituasjon som 

kan beskrives ved følgende figur: 

54


Figur 6 

Innhold 

B1 

Nett /TV 

A1 

Konsumenter 

Innhold 

B2 

Nett /TV 

A2 

Vi studerer en situasjon der vi har to ”netteiere” (for eksempel mobiltelefoni eller 

kabel-tv) som konkurrerer om kundene. Samtidig har vi to (eller flere) 

innholdsleverandører. Spørsmålene vi stiller er om hvilke samfunnsøkonomiske 

virkninger som følgende institusjonelle tilpasninger gir: 

1) Eksklusive avtaler. Vil innholdsleverandørene inngå eksklusive avtaler med ett 

av nettselskapene, eller vil de selge til begge nettselskapene? I hvilken grad 

påvirkes dette av at selskapene er vertikalt integrert? Endelig, hva vil 

effektivitetsvirkningene av de ulike alternativene være. 

2) Utestengning: Vil det integrerte selskapet ha incentiver til å stenge ute den 

uavhengige innholdsleverandøren? 

Det er viktig å være klar over at incentivene til utestengning i liten grad påvirkes av 

den vertikale eierstrukturen i kjeden. For å forstå dette, la oss anta at A1 og B1 er 

vertikalt integrert. Det integrerte selskapet vil i en slik situasjon ha incentiv til å 

stenge innhold B2 ute hvis og bare hvis det gagner det integrerte selskapet samlet sett. 

Men hvis det gagner det integrerte selskapet samlet sett, vil innhold B1 og netteier A1 

ha incentiver til å skrive en eksklusiv kontrakt selv om de ikke var vertikalt integrert. 

Incentivene til utestengning av innholdsleverandør 2 påvirkes ikke av 

om nett 1 og innholdsleverandør 1 er vertikalt integrert eller ikke. 

55


Vertikal integrasjon kan likevel ha betydning hvis det av muliggjør utestengning som 

av forskjellige praktiske årsaker er vanskelig å gjennomføre ved hjelp av kontrakter. 

Telenor omhandler disse spørsmålene i et prinsippnotat av Andersson et. al. (2002). 

De konkluderer med at (sitat) 

1) Telenor har ikke incentiv til å gi fortrinn til egen innholdsprodusent ved å 

begrense andre innholdsleverandørers tilgang til Telenors distribusjonsnett. 

Telenor har ikke attraktivt nok innhold til å veie opp for et tap i 

distribusjonsinntekter av en slik strategi. Det eneste en vil oppnå ved å stenge 

andres innhold ute, er å redusere sluttbrukernes betalingsvillighet for Telenors 

aksesser. 

2) Telenor har neppe generelt incentiv til å gi fortrinn til egen distributør ved å 

begrense tilgang til eget innhold for andre distributører. Det er mulig at dette 

kunne være lønnsomt i de tilfeller der Telenor hadde kontroll over svært 

attraktivt innhold, og der bypass kunne unngås. Det er imidlertid en svært 

risikabel strategi, og mulighetene for ugunstige reaksjoner fra kundene er 

store. Spesielt uheldig kan dette være for nye nettverkstjenester der fokuset er 

på å få opp kritisk masse. (sitat slutt) 

Telenor peker her på de grunnleggende rasjonelle aspektene ved at distribusjonsnett er 

åpne. Innhold koster mye å produsere, men lite å kopiere, og det virker derfor 

åpenbart rasjonelt at en produsent av innhold sprer innholdet gjennom så mange 

kanaler som mulig. Tilsvarende situasjon har vi for distributøren. Ettersom 

marginalkostnadene ved distribusjon er svært lave tilsier logikken i systemet at 

netteier ønsker å gjøre så mye som mulig tilgjengelig overfor kundene. Sterke 

komplementariteter trekker i retning av åpne nett. 

Et slikt resonnement tar imidlertid ikke hensyn til de strategiske aspektene ved 

utestengning. Kan det være i Telenors interesse å unnlate å selge innhold til 

konkurrenten for å svekke konkurrentens forhandlingsposisjon overfor andre 

innholdsleverandører og dermed gjøre konkurrenten mindre attraktiv i kundenes 

øyne? Kan det være i Telenors interesse å ekskludere innhold fra en uavhengig aktør 

for å diversifisere seg fra konkurrenten og på den måten dempe konkurransen? Dette 

er forhold som behandles nedenfor. Et relevant eksempel kan her være den aktuelle 

saken vedrørende forholdet mellom Canal Digital og TV2 som nå er til behandling i 

56


ESA. Utgangspunktet er her at Canal Digital har eksklusiv rett til å formidle TV2 over 

satellitt. ViaSat kan derfor ikke tilby TV2 i sine pakker. 

6.2 Chicago-skolens syn på eksklusivitetsavtaler 

Chicago-skolens syn på eksklusivitetsavtaler er, i og for seg ikke uventet, at bedrifter 

kun vil ha incentiver til å inngå eksklusivitetsavtaler hvis slike avtaler er 

produktivitetsfremmende. Bork (1978, s 306-7) diskuterer ekslusivitetsavtaler knyttet 

til et faktisk anliggende (”Standard fashion-caset”) der en kjent motedesigner inngikk 

en eksklusivitetsavtale med en detaljist om retten til salg av motedesignerens 

produkter. Bork skriver at hvis kundenes preferanser skulle tilsi et større utvalg til 

høyere priser, ville detaljisten ikke gått med på avtalen: 

”The store’s decision, made entirely in its own interests, necessarily reflects the 

balance of competing considerations that determines consumer welfare.” 

Gevinstene ved eksklusivitetsavtaler er knyttet til forskjellige former for 

ineffektiviteter som kan oppstå ved at en selger fører konkurrerende merkevarer. Én 

slik ineffektivitet er knyttet til markedsføring. Hvis produktene er nære substitutter vil 

markedsføring av det ene produktet (si produkt A) føre til økt salg også av det andre 

produktet (si produkt B), og det oppstår således et gratispassasjerproblem. Dette 

argumentet kan ha relevans innenfor medieverden. La oss ta utgangspunkt i markedet 

for distribusjon av tv-kanaler. Eksklusivitetsavtaler kan bidra til å dempe 

spillovereffektene fra en tv-kanals markedsføring av egne programmer til 

konkurrerende tv-kanaler. 

La oss nå anvende et Chicago-argument på modellen i avsnittet over (med to 

innholdsleverandører og to distribusjonskanaler). Vi antar for enkelhets skyld at 

distributør 1 og innhold 1 er vertikalt integrert. Vil det integrerte selskapet ha 

Chicago-skolen 3: Det integrerte selskapet vil ønske å kjøpe innhold fra 

innholdselskap B2 hvis og bare hvis betalingsvilligheten til kundene for dette 

innholdet er høyere enn prisen det integrerte selskapet må betale for innholdet. Det 

integrerte selskapet vil derfor ikke ha incentiver til å stenge innhold fra B2 ute all 

den tid det er økonomisk rasjonelt å kjøpe innhold fra B2. 

incentiver til å stenge innhold B1 ute? Analogien til Borks argument er da som følger: 

57


Argumentet har en åpenbar intuitiv appell. Som vi skal se bygger det imidlertid på 

enkelte forutsetninger som ikke nødvendigvis er tilfredstilt. En mindre viktig 

innvending er at selskapet ikke nødvendigvis er i stand til å dra inn hele 

betalingsvilligheten til konsumentene, og derfor ikke vil kjøpe mer innhold selv om 

kundene ønsker det. Dette er imidlertid et generelt problem, uavhengig av om 

integrasjon finner sted eller ikke. 

Et mer fundamentalt problem er at når en eksklusivitetsavtale inngås, vil interessene 

til fremtidige bedrifter (som ikke er til stede i markedet når kontrakten inngås) ikke 

ivaretas. Dermed kan eksklusivitetsavtalene gi opphav til en negativ eksternalitet og 

dermed til en samfunnsøkonomisk ineffektiv allokering av resurser. Dette behandles i 

mer detalj nedenfor. 

Et fjerde resultat fra Chicago-skolen knytter seg til et integrert selskaps incentiver til å 

selge innhold til en uavhengig distributør. 

Chicago-skolen 4. Salg av innhold fra det integrerte selskapet til uavhengig 

distributør vil finne sted hvis og bare hvis verdien for den uavhengige 

distributøren er større enn kostnadene for det integrerte selskapet. Salg av innhold 

til den uavhengige distributøren vil derfor finne sted hvis og bare hvis dette er 

økonomisk rasjonelt. 

Dette argumentet har kanskje ikke like sterk appell som Chicago-skolen 3 har. Selv 

om det kan vise seg å ikke være lønnsomt for den integrerte bedriften og den 

uavhengige distributøren å gjennomføre transaksjonen kan det skyldes 

konkurransesituasjonen overfor kundene. Konsumentene som gruppe kan derfor dra 

fordel av at innholdet kanaliseres til begge distributørene selv om det ikke er lønnsomt 

for bedriftene. Dermed kan vertikale restriksjoner gi negative velferdsimplikasjoner 

selv om de er privatøkonomisk lønnsomme. Dette behandles i de to neste avsnittene 

hvor vi først tar for oss Chicago-skolen 4. 

58


6.3 Kritikk av Chicago-skolen 4: Vertikale restriksjoner for å 

redusere konkurransen nedstrøms 

Vi vil her gi tre eksempler på hvordan vertikale restriksjoner kan virke hemmende på 

konkurransen, og derfor være samfunnsøkonomisk uheldige selv om de er 

privatøkonomisk lønnsomme for bedriftene som innfører restriksjonene. Det første 

eksemplet er knyttet til produktdifferensiering. Det andre poenget er mer subtilt og 

vedrører etterspørselselastisitetene nedstrømsbedriftene står overfor. Det tredje 

poenget vedrører hvordan vertikal integrasjon kan øke styrkeforholdet til den 

uavhengige innholdsleverandøren vis-à-vis den uavhengige distributøren, noe som 

den vertikalt integrerte distributøren kan dra fordel av i konkurransen om kundene. 

6.3.1 Produktdifferensiering og markedssegmentering 

Det er velkjent fra økonomisk teori og praksis at aktørene i et marked ofte har 

incentiver til å differensiere produktene og segmentere markedene for på den måten 

dempe konkurranseintensiteten. Dette kan være relevant innenfor elektronisk 

kommunikasjon. For eksempel kan distributører ha incentiver til å tilby forskjellige 

profiler på sine programmer for å segmentere markedet og svekke konkurransen seg 

imellom. 

En distributør som har spesialisert seg i en retning (for eksempel en sportskanal) kan 

ha incentiver til å inngå eksklusivitetsavtaler med produsenter av sport for å holde 

konkurrerende distributører borte fra deres segment, eller eventuelt integrere vertikalt 

for å oppnå samme effekt. 

Slike eksklusivitetsavtaler vil gi opphav til to former for velferdstap. For det første vil 

vi få en direkte effekt ved at vi får en underoptimal spredning av innhold. For det 

andre får vi en konkurransemessig uheldig effekt som følge av at konkurransen 

svekkes. 

Church and Gandal (2000) analyserer en liknende mekanisme i en situasjon med 

indirekte nettverkseksternaliteter. De viser at vertikal integrasjon kan medføre 

reduserte incentiver til kompatibilitet og muligens også monopolisering av markedet. 

59


Her vil imidlertid resultatene avhenge av detaljene i modellspesifikasjonene. Mens 

Buehler (2001) finner at vertikal integrasjon i nettverksindustrier er 

velferdsfremmende. 

6.3.2 Eksklusivitetsavtaler for å mykne konkurransen 

Poenget her er hentet fra flere artikler fra Rey og Stiglitz, se for eksempel Rey og 

Stiglitz 1988 og 1995. Ideen går ut på at hvis to vertikale kjeder konkurrerer vil de 

respondere mer på hverandres prisendringer. Dette vil dempe konkurransen mellom 

kjedene, og dermed skade konsumentene. 

Mekanismen kan beskrives på følgende måte: Anta at to aktører produserer innhold til 

Internett, og kan publisere innholdet på forskjellige portaler. Videre antas at alle 

konsumentene har tilgang til begge portalene. Portalene tar betalt av konsumentene 

feor løpende bruk, mens innholdsleverandørene igjen får betalt av portalene. Vi legger 

til grunn at hver portal kun er interessert i én innholdsleverandør. Hvis selskapene er 

uavhengige vil det bli hard konkurranse om prisene på innhold, og marginene presses 

ned. Konkurransen mellom portalene sikrer at dette kommer kundene til gode. 

Hvis det derimot hver av innholdsleverandørene inngår eksklusivitetsavtaler med 

portalene, kan bildet endres. La oss anta at en av innholdsleverandøne setter opp 

prisen. Da vil Internettportalen svare med å sette opp prisen til konsumentene. Det vil 

i sin tur føre til at den konkurrerende portalen også setter opp prisen. Etterspørselen til 

innholdsleverandøren vil dermed falle mindre enn om den konkurrerende portalen 

ikke satte prisen opp. Det betyr simpelthen at etterspørselskurvene som retter seg mot 

de integrerte selskapene blir mindre priselastiske. Mindre priselastiske 

etterspørselskurver vil i sin tur føre til høyere priser siden markedsmakten til 

selskapene har økt sammenlignet med en situasjon uten integrasjon. 

6.3.3 Vertikal integrasjon for å skvise konkurrenten. 

Eksklusivitetsavtaler eller vertikal integrasjon kan også ha andre former for 

konkurransemessige effekter. I et innflytelsesrikt arbeid av Ordover, Saloner og Salop 

(1990) fremhever forfatterne at vertikal integrasjon med påfølgende 

eksklusivitetsavtale kan påvirke konkurransen oppstrøms (i innholdsmarkedet). Deres 

poeng kan enklest forklares ved hjelp av en figur. 

60


Figur 7 

Marked A 

U1 

Marked B 

D1 

Konsumenter 

Marked A 

U2 

Marked B 

D2 

Anta at en innholdsleverandør U1 og en distributør D1 integrerer vertikalt, og nekter 

den uintegrerte distributøren D2 tilgang på innhold fra den integrerte bedriften. Dette 

vil påvirke styrkeforholdet mellom den uavhengige innholdsleverandøren U2 og 

distributøren D1. Ordover, Saloner og Salop antar at innholdsleverandøren U2 i en 

slik situasjon vil opptre som monopolist vis-à-vis D2 og øke prisen. Dette rammer den 

uavhengige distributøren D2, som gjennom høyere kostnader igjen vil øke sine priser 

overfor sluttbrukerne. Poenget i Ordover, Saloner og Salops modell er da at det 

integrerte selskapet tjener på at U2s markedsmakt øker. 

La oss betrakte modellen litt mer i detalj. Motivasjonen bak den vertikale integrasjon 

er å gi økt markedsmakt til U2 og dermed styrke D1 i konkurransen med D2. I 

modellen legges det til grunn at innholdsleverandørene U1 og U2 produserer perfekte 

substitutter, mens distributørene D1 og D2 er differensierte. I en situasjon uten 

integrasjon mellom U1 og D1 antas det at det så vel nedstrøms som oppstrøms finner 

sted priskonkurranse (Bertrand konkurranse). Siden oppstrømsselskapene produserer 

perfekte substitutter vil likevektsprisen bli lik marginalkostnaden. Nedstrøms er det 

derimot lokal markedsmakt som følge av at produktene er differensierte. Følgelig vil 

prisene nedstrøms i likevekt overstige marginalkostnaden. Gjennom integrasjon 

mellom U1 og D1 kan det integrerte selskapet fjerne konkurranseflaten mot U2 

knyttet til leveranser til D2. U2s strategiske posisjon endres dermed fra effektiv 

priskonkurranse til utøvelse av markedsmakt. Taperen blir D2 som dermed må sette 

opp sine priser. Gevinsten hentes ut av D1 nedstrøms og tilfaller det integrerte 

selskapet U1-D1. 

61


Modellen til Ordover, Saloner og Salop kan kritiseres på flere punkter. For det første 

er det ikke åpenbart hvordan likevekten blir hvis det er mer enn to 

innholdsleverandører. Hadde man antatt at det i utgangspunktet var tre 

innholdsleverandører og tre distributører er det ikke opplagt at konkurransen vil 

endres i innholdsleverandørenes favør hvis en innholdsleverandør og en distributør 

integreres. Med modellformuleringen til Ordover, Saloner og Salop (hvor det antas at 

tjenestene er identiske og at det er Bertrandkonkurranse oppstrøms) vil ikke prisnivået 

påvirkes. Mer generelt kan en legge merke til at med Ordover, Saloner og Salop 

modellformulering medfører integrasjonen at en innholdsleverandør trekker ut sine 

leveranser fra markedet og blir eneleverandør til den integrerte distributøren, og at den 

integrerte distributøren trekker ut sin etterspørsel fra det åpne markedet. For det åpne 

markedet tilsier det at både etterspørselskurven og tilbudskurven får et negativt skift. 

Hvorvidt det alt i alt leder til en prisoppgang eller en prisnedgang i det åpne markedet 

for innhold avhenger av hvordan modellen er spesifisert. Ordover, Saloner og Salops 

poeng er følgelig sårbar overfor reformuleringer av modellen. 

For det andre er effektene kritisk avhengig av antakelsen om lineær prising. Med en 

todelt tariff mellom de to uavhengige aktørene vil ikke atferden til nedstrømsbedriften 

påvirkes av at den uavhengige oppstrømsbedriften får økt markedsmakt. Tilsvarende 

effekter kan imidlertid utledes i mer sofistikerte modeller der en tillater generelle 

kontrakter, se for eksempel Hart og Tirole (1990). 

For det tredje betinger likevekten at det integrerte selskapet troverdig ikke selger til 

D2. Siden prisen U2 tar fra D2 overstiger marginalkostnaden er U1 tjent med å 

konkurrere med U2. 

For det fjerde kan U2 og D2 kan ha incentiver til å svare ved selv å integrere vertikalt 

(hvis tapet nedstrøms er større enn gevinsten oppstrøms). 

For det femte er det interessant observasjon at U2 blir en vinner i spillet. Slik 

modellen er formulert skulle det tilsi at beslutningen om integrasjon finner sted 

gjennom et spill - ”waiting game” - der begge oppstrømsbedriftene utsetter 

integrasjon i håp om at det andre selskapet vil integrere vertikalt. 

62


6.3.4 Eksklusivitet for å hente ut mer av konsumentoverskuddet. 

I arbeider av Armstrong (1999) og Harbord og Ottaviani (2001) analyseres 

incentivene til å inngå eksklusivitetskontrakter i markedet for betalings-TV. 

Bakgrunnen for deres analyser er de engelske konkurransemyndigheters 

undersøkelser av BSkyBs posisjon i det britiske markedet. Den vertikale strukturen i 

dette markedet kan grovt beskrives som tre-delt: Innholdsleverandørene 

(programskaperne) inngår kontrakter om levering til TV-kanalene, det være seg frie 

kanaler (som BBC) eller betal-TV kanaler (som BSkyB). TV-kanalene selger 

senderettigheter til kanalene til distributører (som kabelselskaper og satellittselskaper) 

som igjen bundler disse sammen i programpakker som selges i sluttmarkedet. 

BSkyB er et vertikalt integrert selskap som både opererer som TV-kanal. Selskapet 

har vunnet eksklusive rettigheter til viktige sportsarrangementer, bl.a. Premier 

League, og til det mest attraktive filmsegmentet (Hollywood), og er samtidig den 

dominerende distributør (selskapet er satellittbasert med en markedsandel på 53 % i 

betal-TV markedet). 

BSkyB har videre inngått videresalgskontrakter med andre distributører om 

formidling av programmer hvor BSkyB har rettighetene. Kontraktene er her utformet 

slik at det betales en pris per abonnent for videreformidling av disse programmene, 

dvs. kontraktene påfører BSkyBs konkurrenter en variabel kostnad istedenfor en fast 

(som de ville hatt hvis kontraktene var basert på lumpsum). 

Armstrong og Harbord/Ottaviani analyserer hvorvidt eksklusivitetskontrakter og den 

spesielle form for videresalgskontrakter som benyttes kan fungere som et instrument 

til å dempe konkurransen nedstrøms (mellom distributørene) og dermed øke det 

overskudd som kan hentes ut oppstrøms på bekostning av den samfunnsøkonomiske 

effektiviteten. Det er to mekanismer for en slik konkurransedemping som blir 

gjenstand for analyse. Armstrong fokuserer på den merpris som et monopol 

oppstrøms kan hente ut ved å selge eksklusive rettigheter nedstrøms som følge av at 

konkurransen nedstrøms er mer dempet når ett enkelt selskap har eksklusive 

rettigheter enn om senderettigheter kunne fritt kjøpes av alle distributører. La oss 

illustrere poenget ved følgende stiliserte eksempel: 

Vi betrakter et monopol oppstrøms (innholdsleverandøer) som står overfor et duopol 

nedstrøms (distributører). Monopolet kan enten selge rettigheter til begge selskaper 

63


eller eksklusive rettigheter til ett av dem. La oss anta at selskapenes overskudd for 

betaling for rettighetene er som beskrevet i følgende matrise: 

A har eksklusive 

rettigheter 

B har eksklusive 

rettigheter 

As overskudd Bs overskudd 

120 90 

90 120 

Begge har rettigheter 100 100 

Konkurransen mellom A og B om de eksklusive rettighetene leder til at prisen på 

rettigheten i markedet blir 30 - det prisnivå hvor selskapene er indifferente mellom å 

vinne (som gir 120) og å tape (som gir 90). Legg merke til 30 utgjør summen av to 

komponenter: 1) verdien av eksklusivitet som er lik 20 (dvs differansen mellom 

overskuddet som eksklusiv rettighet genererer, 120, og overskuddet i situasjonen hvor 

begge har rettigheter, 100), 2) tapet som påføres hvis konkurrenten tildeles eksklusive 

rettigheter som er lik 10 (differansen mellom overskuddet når begge har rettigheter, 

100, og overskuddet når konkurrenten har en eksklusiv rettighet, 90). 

Hvis monopolisten selger rettighetene uten eksklusivitet kan han ikke inndra mer enn 

20. Grunnen er at monopolisten ikke troverdig kan binde seg til å avstå fra å selge 

rettighetene til begge. Siden verdien av å andre gangs salg av rettigheten er 10, så blir 

også markedsprisen på rettigheten 10. Denne mekanismen er simpelthen en variant av 

Coase-problemet drøftet i avsnitt 5.7 – eksklusivitet er her et instrument for å hente ut 

monopolavkastningen oppstrøms. 

Samfunnsøkonomisk vil det her være et tap hvis eksklusiviteten nedstrøms innebærer 

at bare en begrenset del av den samlede kundemassen får tilgang på programmene. 

Det reiser spørsmålet om rettighetshaver nedstrøms incentiver til videresalg. I vårt 

stiliserte eksempel ser vi at det ikke er grunnlag for videresalg gjennom en lumpsum 

kontrakt. Hvis A er rettighetshaver så er det høyeste beløpet A er villig til å betale for 

rettigheten 10, mens transaksjonen påfører B et tap på 20. Årsaken er at 

transaksjonen gjør konkurransen mer intensiv og derav svekkes selskapenes 

64


inntjening. 8 Vinneren ville her ha vært konsumentene som netto ville tjent mer enn 10 

på videresalg. I en mer generelle modell, som fanger opp virkningen av designet av 

videresalgskontrakten på konkurranseintensiteten, så kan effektivitetsvirkningen av 

videresalg analyseres. Det er denne problemstillingen som er Harbord og Ottavianis 

utgangspunkt. 

Harbord og Ottavianis fokus er rettet mot konkurransemessige virkninger av 

kontrakter for videresalg av rettigheter. BSkyB videreselger rettighetene til andre 

distributører til en gitt pris per abonnent. Dvs kontraktene påførerer BSkyBs 

konkurrenter en variabel kostnad, isteden for den rene faste kostnaden som 

kjennetegner lumpsum-kontrakter. Det har to viktige effekter. For det første øker 

konkurrentenes marginalkostnader noe som virker dempende på deres prissetting. For 

det andre øker BSkyBs alternativkostnader – for hver ny kunde BSkyB vinner på 

bekostning av konkurrentene reduseres selskapets inntekter ved rettighetssalg. Det 

virker dempende på BSkyBs prissrategi. Gjennom videresalgskontrakten utforming 

kan likevekten trekkes i retning av monopolprising. 

Harbord og Ottaviani betrakter dette som et potensielt viktig konkurranseproblem: 

”Exclusive vertical contracts then permit upstream rights owners to transfer their 

monopoly power downstream, resulting in higher prices and lower consumer 

welfare.” Nå kan det innvendes mot forfatternes konklusjon at det konkurransemessig 

problemet har lite å gjøre med vertikale eksklusivitetsavtaler per se. Enhver 

forretningsmessig kontrakt om transaksjoner mellom to konkurrerende selskaper kan 

designes slik at den virker dempende på konkurranseintensiteten. Sagt på en annen 

måte: Selskaper som konkurrerer i et marked har alltid incentiver til å designe 

kommersielle kontrakter slik at de virker dempende på konkurransen. Dvs det 

problem vi grunnleggende sett står overfor er potensielle konkurransebegrensninger i 

en horisontal relasjon. 

Dernest er det rimelig å anta at ineffektiviteten forsvinner når det utvikles mer effektiv 

betalingsteknologi. Hvis konsumentene kunne betale en variabel pris, dvs at 

konsumenten betalte per minutt eller per programenhet, istedenfor en fast 

abonnements pris (og null marginalpris), så ville eksklusivitet neppe være lønnsomt. 

Med en slik betalingsteknologi er vi reelt sett i samme situasjon som drøfte i kapittel 4 

8 Konkurranseffekten er eksogen i vår illustrasjon. Men det kan vises at i en rekke standardmodeller for 

begrenset konkurranse vil økt symmetri redusere samlet profitt. 

65


om monopoler: programutvikleren har monopol på sitt program og kan hente ut hele 

renprofitten den genererer gjennom prisingen av bruken direkte. 

6.4. Kritikk av Chicago-skolen 3 

Også det vi over har referert til som Chicago-skolen 3 (om eksklusivitetsavtaler) 

bygger på forutsetninger som ikke alltid er tilfredstilt. Som allerede antydet kan 

eksklusivitetsavtaler gi opphav til negative eksternaliteter for andre leverandører, som 

ikke er til stede i markedet når eksklusivitetsavtalen inngås, og hvis interesser derfor 

ikke ivaretas. Det belyses i flere arbeider, blant annet i Aghion og Bolton (1987) og i 

Bernheim og Whinston (1998). 

Aghion og Bolton studerer en modell der en bedrift og dens underleverandør kan 

inngå langsiktige, ekskluderende avtaler. Med en viss sannsynlighet vil imidlertid en 

mer effektiv underleverandør entre scenen. I fraværet av en eksklusivitetsavtale vil 

den nye aktøren da underby den opprinnelige underleverandøren, overta leveransene, 

og oppnå en profitt. Forfatterne viser at modifisert eksklusivitetsavtale (med en 

klausul som gir kjøper mulighet til å bryte avtalen mot en passende erstatning) vil 

styrke kjøpers forhandlingsmakt vis-à-vis den nye underleverandøren. 

Eksklusivitetsavtalen kan derfor være privatøkonomisk lønnsom men 

samfunnsøkonomisk ulønnsom fordi den kan medføre at den mest kostnadseffektive 

leverandøren ikke alltid blir valgt. 

Bernheim og Whinston utleder i sin artikkel på et relativt generelt og abstrakt nivå 

under hvilke forutsetninger Chicago-skolens resonnementer er gyldige. Etter vårt syn 

er dette et av de ypperste arbeidene på feltet. Også her vises det at Chicago-skolens 

argument kan bryte sammen hvis det medfører at fremtidige handelspartnere som ikke 

er til stede i markedet ved kontraktsinngåelsen blir skadelidende. Hvis en 

eksklusivitetsavtale på sikt svekker konkurransen i markedet, og styrker 

underleverandørens markedsmakt ved senere kontraktsinngåelser, representerer dette 

en privatøkonomisk gevinst ved eksklusivitetsavtalen som ikke gjenspeiler en 

samfunnsøkonomisk gevinst. Eksklusivitetsavtaler kan dermed være uheldig for 

verdiskapningen i markedet. 

66


Bernheim og Whinston understreker imidlertid at dette ikke nødvendigvis er et 

argument for å forby eksklusivitetsavtaler. Ofte vil det være slik at eksklusivitet i 

praksis kan oppnås på annet vis enn gjennom eksplisitte eksklusjonsavtaler, for 

eksempel ved priskontrakter som i praksis virker ekskluderende. Effektivitetstapene 

ved slike ”implisitte eksklusivitetsavtaler” vil typisk være større enn ved eksplisitte 

eksklusivitetsavtaler. 

7 Langsiktig utvikling – innovasjon og utvikling av 

nye markeder. 

Markedene for elektronisk kommunikasjon kjennetegnes ved stor dynamikk, høy 

innovasjonstakt og stadig utvikling av nye teknologiske løsninger og nye produkter og 

tjenester. Det er derfor særdeles viktig at aktørene i bransjen har riktige innovasjons- 

og investeringsincentiver. I dette kapittelet vil vi derfor diskutere hvorvidt vertikal 

integrasjon kan underminere aktørenes investeringsincentiver. 

Først vil vi imidlertid påpeke at vertikal integrasjon kan gi effektivitetsgevinster fordi 

det kan redusere koordineringsproblemer som kan oppstå mellom aktørene i vertikalt 

relaterte markeder. Dette ble behandlet i kapittel 3. Koordineringsproblemene var i 

stor grad relatert til investeringsincentiver og dynamiske effekter. Vi diskuterte 

hvordan komplementariteter mellom for eksempel innhold og nett kan gjøre at både 

innholds- og nettselskapene får underoptimale investeringsincentiver som følge av at 

andre aktører mottar en del av gevinsten. Vi argumenterte for at 

investeringsincentivene kan bedres gjennom vertikal integrasjon. 

7.1 Chicago-skolen i et dynamisk perspektiv 

La oss ta utgangspunkt i situasjonen beskrevet i kapittel 4, der en nettverkseier med 

monopol vurderer å integrere vertikalt i innholdssegmentet. Som vi har sett vil dette 

ikke ha konkurransemessige effekter av betydning hvis det eksisterer effektiv 

konkurranse i innholdsmarkedet. En slik vertikal integrasjon vil ikke gi opphav til 

reduserte investeringsincentiver i innholdssegmentet. 

67


Vi ønsker imidlertid å trekke dette poenget lenger. Anta at konkurransen i 

innholdsmarkedet er imperfekt. Som vi har sett vil vertikal integrasjon da kunne føre 

til at netteiers forhandlingsstyrke øker, og at profitt overføres fra 

innholdsleverandørene til netteierne. Innholdsleverandørene kan av den grunn vil 

være mindre interessert i å innovere i innhold. En overser imidlertid da det faktum at 

det er i netteiers egeninteresse at det innoveres i innholdsmarkedet. Vi treffer derfor 

følgende konklusjon: 

Resultat 5. Anta at nettselskapet ved å ekspandere inn i innholdsmarkedet 

reduserer innovasjonsviljen til de uavhengige innholdsleverandørene. Dette vil alt 

annet gitt medføre et sterkt disincentiv for netteier til å gå inn i innholdsmarkedet 

Resultatet reflekterer de sterke komplementaritetseffektene - netteiere og 

innholdsleverandører har felles interesse i å skape størst mulig verdier i nettet. 

7.2 Modifiserende forhold 

Som i det statiske tilfellet, hviler resultat 5 på forutsetninger som ikke behøver å være 

tilfredstilt. Vi skal se nærmere på disse i de følgende punktene. 

7.2.1 Er netteier for mye eller for lite opptatt av innovasjoner? 

Hvis netteier ikke er i stand til fullt ut å beslaglegge den økte verdiskapningen som 

følger med innovasjonene, vil netteeier heller ikke ta tilstrekkelig hensyn til 

innovasjonsaspektet når det treffer sine beslutninger. Det kan være flere grunner til at 

verdiskapningen i nettet ikke kanaliseres til netteier. Den viktigste grunnen innenfor 

telesektoren er åpenbart reguleringen. Også i uregulerte markeder vil fraværet av 

perfekt prisdiskriminering kunne medføre at hele gevinsten ved innovasjon ikke 

tilfaller netteier. Konsekvensene av at netteier ikke beslaglegger hele den økte 

verdiskapningen vil innebære at innovasjonsaspektet vil tillegges tilstrekkelig vekt når 

netteier vurderer gevinster og kostnader ved vertikal integrasjon. 

Selv om dette argumentet høres tilforlatelig ut, er det ikke så robust som en først får 

inntrykk av. Grunnen er at netteier typisk ikke vil bære noe av kostnadene ved 

innovasjoner og investeringer foretatt av uavhengige innholdsleverandører. Netteier 

68


vil derfor til en viss grad være gratispassasjer på innovasjoner foretatt av 

innholdsleverandørene, og vil derfor i overoptimal grad være fokusert på 

innovasjoner. 

7.2.2. Konflikt mellom verdiskaping og verdikapring 

Netteier vil vurdere innovasjonseffektene av vertikal integrasjon opp mot ønsket om å 

kapre innholdsleverandørenes profitt. Innovasjon gir samfunnsøkonomisk og 

privatøkonomisk gevinst (for netteier). Verdikapringsmotivet for vertikal integrasjon 

representerer på sin side kun en privatøkonomisk gevinst og ikke en 

samfunnsøkonomisk gevinst. I den grad vertikal integrasjon potensielt kan redusere 

innovasjonsincentivene vil dette dermed ikke i tilstrekkelig grad tas hensyn til når 

netteier vurderer gevinster og kostnader ved vertikal integrasjon. 

7.2.3 Segmentert markedsstruktur 

Vi har allerede diskutert hvordan netteier kan ønske å overta innholdsmarkedet for å 

gjøre det vanskeligere å etablere seg i nettsegmentet, ettersom en nykommer da må 

etablere seg i to markeder. Dermed oppnår netteier å segmentere markedsstrukturen 

og potensielt redusere investeringsnivået i bransjen. For at en slik strategi skal være 

vellykket må imidlertid netteier tilnærmet monopolisere innholdsmarkedet, noe som 

trolig er lite aktuelt i de norske markedene for elektronisk kommunikasjon. 

7.2.4 Være i forkant av markedsutviklingen. 

Som nevnt kan vertikal integrasjon i visse situasjoner benyttes som et instrument til å 

redusere sannsynligheten for etablering av en nykommer, hvis lønnsom nyetablering 

betinger en viss grad av integrasjon eller deltakelse i flere markeder. Vi har tidligere 

omtalt dette ved å betrakte en nettmonopolists incentiv til å skjerme A ved å integrere 

i innhold B når situasjonen er den at nyetablering i A betinger en viss 

markedsposisjon i B. I en kompleks media og telekommunikasjonsverden kan dette 

argumentet generaliseres på følgende måte. En kan tenke seg at framtidig nyetablering 

betinger at nykommeren har markedsmessig fotfeste i flere komplementære 

69


markedssegmenter, men at det i dag er ukjent hvilke markedssegmenter som vil være 

karakterisert ved slike sterke komplementariteter. Ved å opprettholde en posisjon i 

alle markedssegmentene kan en dominerende aktør redusere sannsynligheten for at en 

slik framtidig nyetablering finner sted. 

8 Avsluttende kommentar – politikkutforming. 

Det er ikke vår hensikt her å komme med bastante konklusjoner om hvordan 

konkurransepolitikken innenfor markedene for elektronisk kommunikasjon bør 

utformes. Dette vil blant annet være avhengig av hvilket virkemiddelapparat som er 

tilgjengelig, noe vi over hodet ikke har berørt her. Vi vil nøye oss med å gi enkelte 

generelle (og langt fra uttømmende) prinsipper som et reguleringsregime bør ta 

hensyn til. 

Det prinsipielt sett enkleste problemet er knyttet til samtidig deltakelse i horisontalt 

relaterte markeder. Horisontal konvergens gjør at tele- og kringkastingsnettene kan 

brukes både til Internett, telefoni og kringkasting, noe som vil tendere til å øke 

konkurransen i markedet. Dermed kan behovet for regulering av hvert enkelt nett 

reduseres. Horisontal integrasjon, der en stor aktør får en dominerende posisjon 

innenfor alle transportkanalene, vil redusere eller endog eliminere den positive 

konkurranseeffekten av konvergens. Vi trekker dermed følgende konkusjon: 

Konklusjon 1: Horisontal konvergens tilsier redusert behov for regulering av 

hvert enkelt nett, og økt regulatorisk oppmerksomhet på eierskap i flere 

forskjellige nett. 

Et mer komplekst spørsmål gjelder samtidig deltakelse i vertikalt relaterte markeder. 

Som det framgår av vår analyse er det få generelle resultater når det gjelder vertikal 

integrasjon som redskap til å utøve markedsmakt. De resultatene som gjelder hviler på 

at et selskap har horisontal markedsmakt i et av nivåene i den vertikale kjeden. 

Konklusjon 2: Vertikale føringer er i hovedsak ikke er et problem med mindre den 

aktuelle virksomheten har markedsmakt på minst ett ledd i verdikjeden. 

70


Der er viktig å understreke at vertikale føringer også gi store synergieffekter ved at de 

reduserer koordineringsproblemer som kan oppstå i markeder for komplementære 

produkter. Hvorvidt vertikale føringer svekker konkurransen og reduserer 

effektiviteten i markedet avhenger av den spesifikke markedssituasjonen. Dette er 

bakgrunnen for neste konklusjon: 

Konklusjon 3: Det kan ikke utformes generelle betingelser for regulatoriske 

inngrep ved vertikale føringer. Inngrep må begrunnes i hvert enkelt tilfelle 

Som drøftet i tidligere kapitler er i utgangspunktet markedet best egnet til å avgrense 

grensene for bedriftenes virksomhet. For å rasjonalisere inngrep bør det derfor klart 

identifiseres markedsimperfeksjoner og effektivitetstap som følge av de vertikale 

føringene. I tillegg må det godtgjøres at restriksjonene vil virke etter hensikten og at 

det ikke oppstår effektivitetstap som følge av regulatorisk omgåelse (bypass). Det er 

ikke tilstrekkelig å dokumentere at de vertikale føringene medfører redusert 

lønnsomhet for konkurrentene, det er en naturlig konsekvens av effektiv konkurranse. 

Det kan her føyes til at det er strenge betingelser må være oppfylt for at vertikale 

føringer skal kunne virke som et instrument for å monopolisere et markedssegment. 

Den vertikale føringen må ha den konsekvens at det er ulønnsomt for konkurrentene å 

forbli i markedet. Dvs strategien må troverdiggjøre at prisnivået og dermed 

inntjeningen blir lavere hvis konkurrentene velger å forbli i markedet. 

En viktig imperfeksjon som kan lede til betydelig effektivitetstap er at forholdet 

mellom vertikale føringer i dag og potensialet for virksom konkurranse i framtiden. 

De aktører som kan tenkes å etablere seg i et framtidig telekommunikasjonsmarked er 

ikke nødvendigvis representert i det norske telekommunikasjonsmarkedet i dag. Hvis 

utviklingen i markedsstrukturen påvirker sannsynligheten for at disse i framtiden 

faktisk etablerer seg i det norske markedet, så er det en potensiell kilde til misbruk av 

markedsmakt for en monopolist i dag. 

Konklusjon 4: Hensynet til fremtidig markedsutvikling kan utgjøre et 

rasjonale for inngripen mot vertikale relasjoner 

71


Referanseliste: 

Aghion P. og P. Bolton (1987), “Contracts as a Barrier to Entry”, The American 

Economic Review, Vol. 77, No. 3., pp. 388-401. 

Andersson K, H.F. Bratsberg, Ø. Foros, B. Hansen og O.C. Wasenden 

(2002), “Udrag fra FoU rapport: aktivitet i nabomarkeder – hva gjør 

teleselskapene i innholdsmarkedene”, FoU R 23/2002 (utdrag). 

Armstrong M (1999), “Competition in the Pay-TV Market”, Journal of the 

Japanese and International Economics, 13, pp 257-280 

Bernheim BD og M.D. Whinston, “Incomplete Contracts and Strategic 

Ambiguity” The American Economic Review, Vol. 88, No. 4. pp. 902-932. 

Bork, R.H. (1978), The Antitrust Paradox, New York, Basic Books. 

Buehler, S (2001). “How to Regulate Vertical Market Structure in Network 

Industries.” Working Paper 0102, Socioeconomic Institute, University of Zürich, 

www.soi.unizh.ch/research/wp/ 

Carlton, D.W. (2001), “A General Analysis of Exlusionary Conduct and Refusal to 

Deal – why Aspen and Kodak are Misguided”, NBER, Working Paper 8105, 

www.nber.org. 

Carlton, D.W. og M. Waldman (1998), “The Strategic Use of Tying to Preserve and 

Create Market Power in Evolving Industries”, NBER, Working Paper 6381, 

www.nber.org. 

Church, J., and N. Gandal (2000). “System Competition, Vertical Merger, and 

Foreclosure”. Journal of Economics and Management Strategy 9, 25-51 

Crémer J, P. Rey og J. Tirole (2000), “Connectivity in the Commercial Internet”, 

Journal of Industrial Economics, Vol XLVIII, No. 4, pp 433-472 

72


Director, A. og E. Levi (1956), “Law and the Future: Trade Regulation”, 

Northwestern University Law Review, vol 51, pp 281-296 

ECON (2003a), “Virkemidler for konkurranse i ekomnæringen”, ECON-rapport 

2003-064. 

ECON (2003b), “De norske tele- og mediemarkedene”, ECON-rapport 2003-065. 

Farrell J, og M. Katz (2000), ”Innovation, Rent Extraction, and Integration in 

Systems Markets” Journal of Industrial Economics, 48, December 2000, pp 413-432 

Farrell J, og G. Saloner (1992), ”Converters, Compatibility and the Control of 

Interfaces” Journal of Industrial Economics, Vol 40, Issue 1, pp 9-35 

Farrell J og P.J. Weiser (2002) "Modularity, Vertical Integration, and Open Access 

Policies: Towards a Convergence of Antitrust and Regulation in the Internet Age" 

Competition Policy Center, CPC02-35, 

http://iber.berkeley.edu/cpc/pubs/Publications.html 

Harbord D og M Ottaviani (2001), “Contracts and Competition in the Pay-TV 

Market”, mimeo, http://faculty.london.edu/mottaviani/CWC.pdf 

Hart O og J. Tirole (1988), ”Contract Renegotiation and Coasian Dynamics” Review 

of Economic Studies, Vol 55, Issue 4, 509-540. 

Hart O og J. Tirole (1990), ”Vertical Integration and Market Foreclosure” Brookings 

Papers on Economic Activity, pp 205-285. 

Hausmann, J og T. Tardiff (1995), ”Efficient local exchange competition”, Antitrust 

Bulletin, Fall, pp 529-556. 

Moen E.R. og C. Riis (2003a) ”Vertical integration and bargaining power” mimeo 

Moen E.R. og C. Riis (2003b) ”Coasian dynamics reconsidered” mimeo 

NERA (2003a) ”Anticompetitive bundling strategies”, www.nera.com 

NERA (2003b), ”Imputation test for bundled services” www.nera.com 

NOU (2003), Ny konkurranselov, NOU-utredning 2003: 12. 

Ordover, J.A., G. Saloner og S.C. Salop (1990), ”Equilibrium Vertical Foreclosure”, 

American Economic Review, Vol 80, Issue 1, pp 127-142. 

73


Posner, R., (1975) : "The Social Costs of Monopoly and Regulation" Journal of 

Political Economy, 83: pp 807-827. 

Posner, R.A. (1976), Antitrust Law, University of Chicago Press. 

Rey, P. og J. Stiglitz (1988), ”Vertical Restraints and Producers’ Competition”, 

European Economic Review, 32: pp 561-568 

Rey, P. og J. Stiglitz (1995), ”The Role of Exclusive Territories”, Rand Journal of 

Economics, 26 (3) , pp 431-451. 

Rey, P. og J. Tirole (1997), ”A Primer on Foreclosure”, kommer i Handbook of 

Industrial Organization, www.idei.asso.fr/Commun/Articles/Rey/PRIMER.pdf 

Salant, S, S. Switzer og R.J. Reynolds (1983), “Losses from Horizontal Merger; the 

Effects of an Exogenous Change in Industrial Structure on Cournot-Nash 

Equilibrium”, Quarterly Journal of Economics, 98, pp 185-199. 

Weinberg, J (1996), “Tie-in Sales and Banks”, Economic Quarterly, vol 82, no 2, 

Spring. 

Whinston, M.D. (1990), “Tying, Foreclosure and Exclusion”, American Economic 

Review, Vol 80, Issue 4, pp 837-859. 

74

Samtidig deltakelse i flere markeder: Velsignelse eller ... - Nettvett.no

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?