William Shakespeare

Foredrag i regi av Norsk Oversetterforening holdt på Lillehammer under Norsk Litteraturfestival 2004
SHAKESPEARE
Torstein Bugge Høverstad
Lirumlarum
Hvor samtidig bør Shakespeare egentlig bli?
Shakespeare – vår samtidige, var den verdenskjente tittelen på et essay av den tsjekkiske
teatermannen Jan Kott. Og det klinger så bestikkende godt; det er jo nettopp det så mange har
opplevd – at tvers over fire hundre år lener liksom Shakespeare seg bort til deg og sier noe
viktig i øret ditt, men lavt og intimt, uten oppstyr og fakter, som om han var din venn, din
bror, din samtidige. Jeg vet ikke om noen annen eldgammel dikter som har helt denne evnen
til fortrolighet over en avgrunn av tid. Det er jo derfor han fremdeles blir spilt. Han – men
ikke hans samtidige, for litteraturhistorien er full av store navn, forfattere av banebrytende
verker, engang feiret og lest og spilt, som nå stort sett får støve ned i fred. For livet i dem har
falmet, blodet har størknet, alt som er tilbake er lirumlarum, knirkende intrigemaskineri og
altfor store gester.
Hvorfor? Jeg har kort tid, så jeg skal våge en påstand: Et verks levetid er omvendt
proporsjonal med andelen lirumlarum. Var det ikke fullt ut selvforklarende? Vi prøver igjen.
Lirumlarum. Jeg innfører med hard hånd følgende definisjon, til bruk her og nå: Lirumlarum
er størknede konvensjoner, altså korallrevet som er igjen etter levd liv. Vi prøver noen
tilfeldige motsetningspar for å se om definisjonen holder, iallfall til formålet.
Å banne er liv, men den ideen at bare bestemte ord er banning, det er lirumlarum.
Å oppleve mat og drikke er liv, men bestemte bordskikker er lirumlarum.
Å kle seg opp eller ned i forhold til konvensjoner er liv; konvensjonene i seg selv er
lirumlarum.
Å le, gråte, danse, kurtisere, knulle er liv; "Takt og tone" for hvordan det skal gjøres er stort
sett lirumlarum.
Mennesker er både biologiske vesener og sosiale dyr. Vi har drifter og behov som ligger i vår
natur og er like i alle dage, som en herværende forfatter en gang skrev, og derfor trenger vi
regler for hvordan disse drifter og behov kan utfolde seg mest hensiktsmessig for oss selv og
våre omgivelser. At slike regler fins, og bør fins, er uomgjengelig. Men nøyaktig hvordan de
er utformet, det skifter fra sted til sted, tid til tid, samfunn til samfunn. Så å navigere i forhold
til normer er nødvendig for oss alle; normene i seg selv er ofte – men ikke alltid – vilkårlige
og forbigående, altså lirumlarum.
Hva da med kunstene? Alle vet jo at kunstverk i stor grad bygger på tidligere kunstverk?
Ja, nettopp.

Og det er når kunstneren blir for opphengt i det – å se hvordan fortiden har gjort det, ikke
hvorfor den gjorde det, hvilke virkelige spørsmål det studerte verket var et forsøk på svar på –
at inspirasjon blir etterlikning, lirumlarum. Når tidsavhengig staffasje – det som egentlig bare
taler til historikerne – blir hovedsak.
Blir dette et spørsmål om tolkning? Selvsagt gjør det det. Og det er når jeg er misfornøyd
med noens tolkning – når jeg syns den gjør biting til hovedsak -- at jeg oppfatter den som
lirumlarum. Jeg påstår ikke at det fins noen fasit her.
Samtidig lever vi jo ikke i Platons idéhimmel. Vi kjenner ikke tingene – ikke engang oss selv
– slik de ’egentlig er’, bare slik de fremtrer … i det skallet, på den måten, med de
tidsavhengige kjennetegn de for øyeblikket ikler seg. Hvis du kurtiserer henne bortenfor ved
bardisken i kveld, er kan hende hensikten den samme som i en kneipe i Aten på Aristofanes’
tid, eller en i Eastcheap på Shakespeares, kanskje feromonene er de samme, men ikke
blandingen av svette og Chanel, ikke måten hun løfter et øyebryn på, måten hun megetsigende
trekker på en aksel – og for all del, den meget trange overdelen hun har på – de signalene kan
nok ha forandret seg litt. Dette er også virkeligheten. Dette er også levd liv.
Så motsier jeg ikke meg selv? Er slik staffasje i det ene øyeblikket levd liv og i det neste
lirumlarum?
Nettopp.
Det er levd liv mens du lever det – og kanskje en stund etterpå. Så lenge du husker det, så
lenge noen husker deg, hvordan du luktet. Men de blir færre, og etter en generasjon kanskje er
lukten din glemt, og det som er igjen, hva er det? Bilder av hvordan du kneppet jakken din,
knyttet slipset ditt, din fars underskrift i din første dårlige karakterbok—interessant, bevares,
for en historiker. Men det er først når noen finner ditt famlende kjærlighetsdikt til Sissel med
beveget håndskrift på baksiden av skolekonsertprogrammet for 9b (der hun sang sopran) at de
kvepper og sier: Jøss, var grandonkel Anders også sånn? Sånn, sier de, de kjenner deg igjen
på så lang avstand, og det de kjenner igjen er det de plutselig ser at du deler med dem. Resten
– slipset, jakken? Lirumlarum.
Det er levd liv vi er ute etter, også i fortiden, vi som ikke er historikere – og flere av dem òg
etter hvert. Men vi innser at fortidens liv ikke kan oppleves direkte, bare lar seg ane gjennom
sporene det har satt.
La oss ta en eller annen dagsaktuell amerikaner. Der deler som regel forfatteren, oversetteren
og leseren en felles formodning om at det som står på sidene, beskriver en virkelighet utenfor
sidene. Svært ofte refererer teksten direkte til den virkeligheten – iblant svært direkte:
hovedpersonen kjøper New York Times for 12. september 2001, og vi får en rask skisse av
overskriftene. Hun går i fillete Levis, får vi vite, men dufter av – ja, Chanel, og bestiller, la
oss si, kveite i brun saus med tre rosa pepperkorn; – og vi er med på å tolke hvorfor denne
personen sender ut slike flertydige signaler; vi blir involvert. Personene låner virkelighet av
referansene til den verden vi kjenner. OK, det kan være noen småproblemer; lever personen i
Harlem, bruker hun antakelig ordet mothafucka når hun blir riktig sint. Hun sier "morpuler",
men det er vi vant med, vi nordmenn vet jo at egentlig mener hun "faen". Mon tro om en
nordmann vet det i år 2404 også? Mon tro hvordan nordmenn banner i 2004? Mon tro om det
fins nordmenn i 2404?
Hva hvis hovedpersonen er på den kneipa i Eastcheap og bestiller mat og drikke – presist, han
òg, han vet akkurat hva han vil ha – med betegnelser vi aldri har hørt om? Hva om han ser
2
2

lystent på kvinnemennesket som serverer mens han lar falle et ord om at han nettopp kom fra
– Smithfield, la oss si? Hva hvis hun tverrsnur og går, og han blir sinna og begynner å banne
… i vendinger som ville vært latterlige om vi hadde forstått dem overhodet? Kort sagt, hva
om han lever livet sitt i året 1600?
Kan det tenkes at du ville famle litt når skuespilleren gjør et lite opphold for å la betydningen
synke i et innforstått publikum … Smithfield – get it, get it? Hadde det hjulpet om du visste at
der handlet man kjøtt, dødt eller levende? I London i 1600 visste man det. I London i 1600
syntes man banneordet whoreson var akkurat like u-eksotisk som hun fra Harlem syns om
mothafucka. I London i 1600 visste man at når folk spiste fennikel, var det for fordøyelsen,
men spiste man ål, ble man tung og dum. Det var i grunnen nok å si om en fyr at han likte ål.
Virkelighetsreferanser, ikke sant? Til ytre, små, stivnede, oftest i seg selv betydningsløse
trekk ved en virkelighet som er uendelig plastisk. Lirumlarum. Det er ingenting ved
menneskenaturen som tilsier at det er akkurat på Smithfield verden finner sine horer, men at
horer fins, vet alle. Og det er sikkert noe man blir dum av å spise i Kalahari òg, men neppe ål.
Så der er vi allerede havnet midt i eldre oversetteres yndlingsrett: valgets hval. Er det ålen vi
skal oversette, eller dumheten?
Det spørs jo hvem du spør. Spør du en litteraturhistoriker, går de for lirumlarumen
øyeblikkelig, men det er jo fordi for dem er det nettopp detaljene historien lever gjennom. Og
historikerne har jo også det enorme overtak over oss andre at de kan ernære seg av fotnoter.
En spådom: Når menneskeheten for lengst har sultet i hjel, kommer historikerne til å formere
seg i millionvis innerst i bibliotekkrokene, og du kan høre det knitre fjernt i fotnoter.
Hva er det som gjør Shakespeare samtidig, og så mange av hans samtidige til støv?
Her er det en spesiell, og spesielt utrivelig side av lirumlarumen jeg vil stanse litt ved. Vi
kunne kalle den det innforståtte. Alt det en kunstner ikke egentlig beskriver, bare refererer til i
forbifarten fordi det forutsettes kjent. Nei, ikke engang det; en viss måte å betrakte det på
forutsettes delt. Innforstått, bare for å ha nevnt det, er noe annet enn underforstått; det er
underforstått tilsatt en ekstra teskje overlegenhet: noe vi vet, men ikke alle de andre gjøkene –
heldigvis. I ekstrem form: den som sier at jøder, eller pakkiser, kan være helt ålreit, men. --
OK, akkurat vi som er her vet jo godt alt dette.
Det innforståtte i den klassiske litteraturen er først og fremst alle disse snekker-konvensjonene
som driver så mange gamle romaner og dramaer. At bønder og arbeidsfolk er iblant elskelige,
iblant jævlige, men alltid dumme, at overklassen enten er utspekulert eller stupid, at ære (i
betydningen ytre omdømme) er livsviktig, at vidd følger et konvensjonelt sosialt og språklig
mønster, at lidelse foredler (før) eller forråer (nå), at penger og kjønn er tilværelsens
drivkrefter (åssen har de kommet på det, mon?) – og på teatret, alle disse ulidelige mekaniske
konvensjonene i tillegg: at folk ikke ser det som skjer bak ryggen på dem, ikke hører de andre
hviske, ikke hører smellet når den andre døra slår igjen idet de kommer inn, og så burtetter.
Kunstneren, derimot, er han som innser at han ser det han ser og sier hva han ser. Ser inn til
det varige livet innenfor kalkskallet. Og som beskriver det slik at du, leseren, tilskueren,
sanser det—merker bløtdelene i levende mennesker etter fire hundre år, eller to tusen. For å
konstruere virkelighet må kunstneren dekonstruere konvensjoner.
3
3

Og det fins jo genuine, levende klassikere. Som Homer; det gjør ikke så skrekkelig mye at
Odyssevs strener frem på – for oss – uvanlig lange verseføtter når den han er og det han gjør
er så livaktig beskrevet. Som Cervantes – enda jeg for min del syns nok ridderen kan bli litt
vel masete i sin parodi på konvensjoner som for lengst er glemt. Og så Shakespeare da, som
jeg omtrent ikke har sagt et ord om; men så har jeg det allikevel. For visst har Shakespeare alt
det kjedsommelige som jeg har beskrevet – knirkende intriger, oppstyltede monologer,
uforståelige referanser. Innimellom. Men det han ikke har et fnugg av, og det redder stort sett
de uspiselige bitene, det er innforståttheten, eller kall det ved dets rette navn: fordommene.
Jeg kan ikke i farten komme på et eneste stykke av Shakespeare som holder en
menneskegruppe frem i lyset og gjør narr av dem eller flammer opp hat eller uvilje mot dem.
Han lar jøden Shylock – ingen elsket folkegruppe da heller – si: Hvis dere stikker oss, blør vi
da ikke? Ingen kan beskrive spillet mellom grupper bedre – men alltid består de også av
individer, klart karakterisert, og kremen på jordbæret er at de ikke er enten det ene eller det
andre, de er nesten alltid både og. Midt i kongenes slett skjulte maktbegjær og såkalte
"realisme" klinger sorgen over en død kone eller en vanartet sønn. Midt i en gatehores
elendighet kommer hun med en klassisk referanse eller en lysende kjærlighetserklæring. Midt
i den mandige reisning, en liten smålig tanke. Lady Macbeth sier undrende, etter at hun usselt
har myrdet Duncan: Men hvem skulle trodd at den gamle hadde så mye blod i seg? Dette er
levd liv. Dette er mennesker. Forskjellige mennesker.
Og derfor har han også utviklet forskjellige språk for å la dem komme til uttrykk. Overklassen
lar han uttrykke seg på prydelige blankvers, mens menigmann får greie seg med prosa. Men
ikke hvilken som helst prosa. I en tid da det oppstyltede var norm, lar han folk snakke som
folk, stort sett like smidig og muskuløst som dagligtalen i dag – og mens de fine får være
vittige, får de tarvelige være noe mye bedre: de er de morsomme.
Men samtidig er det noe ved blankversene også – for det er ikke snakk om norsk blank (og
skinnende), men om engelsk blank, som betyr tom eller åpen: og det er nettopp det, de binder
ikke til noen høystil slik for eksempel aleksandrineren har en tendens til; versemålet ligger så
nært talemålet at det kan strekkes til alt fra meningsløs, men vakker klingklang, via spiddende
politiske betraktninger, til både grove fornærmelser og den høyeste poesi. Bare tenk på den
praktfulle opptakten til Macbeths hvileløse vandring på murene når han ser tilbake på sin serie
av katastrofale valg: "Tomorrow and tomorrow and tomorrow/creeps in this petty pace from
day to day/to the last syllable of recorded time./And all our yesterdays have lighted fools/the
way to dusty death. Out, out, brief candle!/Life’s but a walking shadow, a oor player/that
struts and frets his hour upon the stage/and then is heard no more. ‘Tis a tale,/told by an
idiot, full of sound and fury,/signifying nothing." Unnskyld, jeg kunne ikke la være; det går en
frysning nedover ryggen på meg bare jeg hører den der – det må være omtrent det fineste som
er skrevet på engelsk språk, og jeg misunner Morten Krogstad som fikk oppgaven med å gjøre
det.
Vil dere høre hvordan han har løst det, forresten?
"I morgen, og i morgen, og i morgen, / slik kreker det seg frem fra dag til dag, / til siste
stavelse i tidens bok. / Og alle dager har lyst narrer vei / til dødens støv. Slukk, slukk, du korte
lys; / vårt liv er kun en skygge, gjøgleren / geberder seg sin times tid på scenen, /og høres
aldri mer. Det er et sagn /lest av en dåre, fullt av ståk og leven / uten noen mening."
4
4

Bravo, Morten, slik kan det gjøres – og jeg har slått etter, og har funnet foreløpig ni stykker
som har funnet helt andre måter å gjøre det på.
Og der begynner vi nå så smått å smi ringen sammen.
For når dette levde liv, i all sin rikdom, står på trykk, kommer til uttrykk gjennom kjeder av
ord og begreper som en mann har satt møysommelig sammen for fire hundre år siden, hva
gjør da den som får til oppgave å gjøre det like levende på norsk?
Vel, utenom lirumlarum kommer han ikke. Shakespeare får være så innsiktsfull han vil;
innsikten må nødvendigvis komme til uttrykk gjennom disse ubegripelig gamle ordene og
begrepene som bare historikere forbinder noe med. Selv engelskmenn har problemer med det.
Ja, en av grunnene til at britene har så mange praktfulle skuespillere – det er nå min teori – det
er nettopp at de må utvikle et slikt kolossalt repertoar av andre uttrykksmidler enn de
språklige for å formidle livet i stykkene til et samtidspublikum som ikke lenger forstår ordene.
Vi ser på vår Ibsen og syns i verste fall han er en tørrpinn; engelskmennene må tolke sin
nasjonaldikter gjennom faktene, nesten som om det var japansk kabukiteater. De misunner oss
andre som får lov til å oversette stykkene til – til – til hva?
Svaret gir seg vel nesten selv. Til noe som ikke er helt Shakespeare, men som er nært nok til å
gi oss en troverdig imitasjon. Noe som kommer oss – fra et annet språk, en annen kultur, en
annen tid – et stykke i møte, uten å slippe taket i originalen. Oversettelse er vel det som i
moderne tid strekker seg nærmest gamle dagers vits om verdens mest moralsk krevende yrke:
å selge strikk i metervis.
Det vi får lov å gjøre, er å utarbeide parafraser, tolkninger – og tolkninger skifter. Én
oversettelse kan være for filologene, med alle fotnotene med korrekte betydninger av begrepet
ål. Og i en ny, hundre år senere, skal du se at nitid forskning har avdekket enda en
bibetydning. I trykt form har slike skrifter gjerne ti linjer 10-punkts Shakespeare til 40 linjer
6-punkts fotnoter. En annen type premierer lesevennlighet og sparer på fotnotene til de
viktigste tvilspunktene – for dem kommer man ikke utenom. En tredje – og det er den jeg
gjerne ville ha levert – gir det best mulige spillemanus for et bestemt Shakespeare-stykke for
en uviss tid fremover. Etter min mening er det dette som kommer Shakespeare nærmest: Han
skrev jo for teatret. Hans poenger skal være slående, ikke tvilende og famlende. På teatret kan
du ikke ta en pause mens publikum skummer fotnotene, de må få med seg, om ikke alt, så
iallfall det sentrale, og det må sitte som støpt.
Å oversette Shakespeare endegyldig lar seg ikke gjøre. Så som oversetter må du velge hva
som er det viktigste: Er det ålen, er det dumheten? Selvsagt velger du dumheten. Men den
kommer jo til uttrykk gjennom ål. Så hva gjør du? Du går så nært du kan innpå originalens
uttrykk, men stanser der uttrykket begynner å skygge for innholdet istedenfor å fremheve det.
Det hender vi hører: Hva er det du bråker for? Kan du ikke bare oversette det som står? Men
det er det vi ikke kan, for det er jo faktisk ikke teksten vi oversetter. Vi prøver iallfall å
oversette meningen. Og til den jobben er selvsagt teksten slik den står det overlegent største,
beste, mest krevende og givende redskapet – dens struktur, syntaks, ordvalg, stilnivå,
leksikalske innhold, alt dette må på et eller annet vis gjenskapes – men i tillegg kommer det
5
5

overordnede kravet om at den nye teksten skal være bortimot like forståelig for dem den
gjenskapes for.
Hva gjorde jeg? Put your money where your mouth is, så noen eksempler fra Henrik IV, som
egentlig er to stykker, eller ett stykke i to deler. Her møter vi kronprinsen Henrik, senere den
5. og helten fra Agincourt, men foreløpig bare en sliten og utsvevende overklassegutt,
kumpan med den forslukne, forslagne, skurkaktige og rappkjeftede Falstaff. Her snakker
Falstaff med gatepiken Tupp Slitebrisk om drikkebroren Poins, og Tupp spør hvorfor prinsen
liker ham så godt? Jo, sier Falstaff: "de har like smekre ben, og så er han god til å kaste med
ringer, eter fennikel for fordøyelsen og ål mot vettet," og så ramser han opp mye mer , "samt
alskens andre lekne evner som viser et svakt hode og en sterk kropp." Men i originalen er det
nok å si at Poins spiser ål og fennikel.
Eller ta dette, hvor Falstaff etterlyser sin tjener. "Han dro til Smithfield for å kjøpe hest til
Deres nåde," sier en pasje. Og så svarer Falstaff: "I bought him in Paul’s, and he’ll buy me a
horse in Smithfield; an I could get me but a wife in the stews, I were manned, horsed and
wived." Smithfield har vi hørt om alt; og i midtgangen i St Paul’s falbød ’herreløse’ tjenere
sine tjenester. Det var et ordtak på Shakespeares tid: "Er det tre ting du ute etter, er det tre
steder å passe seg for: En kone fra Westminster. En tjener fra St. Paul. En hest fra Smithfield.
Ellers ender du med en hore, en skurk og et øk." I min oversettelse ble det første der til: “Jeg
kjøpte tjenesten hans i St Pauls kirke, og nå kjøper han hest til meg på Smithfield marked."
Men etter hvert ble jeg misfornøyd med den løsningen, den ble for omstendelig fra en scene.
Så jeg har filt litt på den: " "Jeg fant ham på leiemarkedet, og nå finner han hest til meg på
kjøttmarkedet. Kunne jeg så bare funnet meg kone på et horehus, hadde jeg hatt både tjener,
hest og kjerring."
Dere ser poenget: I forhold til originalen har jeg vunnet litt i almengjøring og tapt litt i
presisjon, og i den første varianten av siste replikk, i snert også. Men siden det er snerten her
som er hovedsaken, og almengjøringen er en forutsetning for den, er det disse, og ikke
geografien, jeg har filt videre på.
Eller hva med denne nøttekurven her? Det er prinsen som snakker til den samme Poins, med
litt ironi mot dem begge: "What a disgrace is it to me to remember thy name! or to know thy
face tomorrow! Or to take note how many pair of silk stockings thou hast—viz. these, and
those that were thy peach-coloured ones! Or to bear the inventory of thy shirts—as, one for
superfluity, and another for use! But that the tennis-court keeper knows better than I, for it is
a low ebb of linen with thee when thou keepest not racket there; as thou hast not done a great
while, because the rest of thy low countries have made a shift to eat up thy holland. And God
knows whether those that bawl out the ruins of thy linen shall inherit his kingdom: but the
midwives say the children are not in the fault," osv.
Low countries, ja det er jo det vi kaller Nederlandene, og holland med liten h var betegnelsen
på det fine lintøyet som kom derfra. Så aha, vi aner et ordspill – men ikke så skrekkelig
morsomt for oss som ikke får tak i det. Det er noe med klær og unger, slitte klær, ikke å ha råd
til klær--men hva? Og the rest of your low countries; resten av? Er det morsomt? Men rest
kan jo også peke mot hvile … leie … seng … se se, det demrer, hvilke nedre trakter mon tro
kan ha noe med unger å gjøre og påføre pungen lidelser? Vi tar sats:
6
6

"Er det ikke en skam for meg å (…) vite hvor mange par silkestrømper du har – de du har på,
og de som en gang var ferskenfargede – eller holde regning med skjortene dine – én til bruk,
og én til overmål! Men det vet drengen på tennisbanen bedre enn jeg, for når du ikke svinger
deg der, da er det virkelig ebbe i lintøyet ditt. Og det har du ikke gjort på lenge, siden dine
nedrige deler kostet deg fillene på dine øvrige. Gud vet om alle som vræler fra skjortebleiene
dine vil arve Hans rike, men det er ikke ungenes feil, sier jordmødrene."
Å oversette en klassiker – vel å merke, en som fremdeles er i live – er i stor grad å tøye
språket varsomt mot vår egen samtidige språkbruk, uten å tøye så langt at festet i originalens
brister. Den nye skal virke gammel – for det er jo det den er, det er noe av det fineste ved den,
at den har levd hele den tiden – bare ikke så gammel at støvlaget gjør den utydelig. Og dette
er samtidig forklaringen på at levende klassikere stadig må gjenoversettes: Vårt eget språk er
jo i rask endring, og det som i morgen virker forstyrrende gammeldags, er ikke fire
hundreårige Shakespeare, men min gjendiktig fra i går.
Skulle jeg trekke noen moral av dette, må det være en bruksmoral for sceneoversettere: Ikke
gjør vold mot originalen, men jobb mest med det som lar seg spille på, som øye og øre vil
oppfatte. Styrk det som er levende i teksten, og skrap mest mulig bort av de uunngåelige
kalkrestene av lirumlarum.
Det får så være at man i en generasjon har mast med å gjøre Shakespeare samtidig ved å gi
ham pistol, ikke kårde, og rigge ham ut i svart trikot, for at ikke du og jeg skal bli forblindet
av de rare kostymene. Unødvendig, spør du meg; for det meste er han samtidig, bare folk får
til å høre hva han sier. Min jobb som oversetter er å hjelpe til med det. Det er ikke
skuespillerne som skal ha svart trikot, det er teksten.
Til slutt vil jeg be alle historikere om unnskyldning. Flere av mine beste venner er historikere,
men …
Takk for meg.
7
7