Innvandrerråd: Reell innflytelse eller politisk alibi? - KIM

Kontaktutvalget mellom innvandrerbefolkningen og myndighetene 

FAGARTIKKEL 2/2012 

Innvandrerråd: Reell innflytelse eller politisk alibi? 

Innledning 

Mange byer, kommuner og fylkeskommuner i Norge har opprettet møteplasser mellom 

innvandrerbefolkningen og myndighetene. Hensikten med dette kan være å gi 

innvandrerbefolkningen medvirkning i beslutninger som angår deres levekår, sikre at offentlige 

myndigheter får kunnskap om innvandrermiljøene i kommunen/fylket, skape økt forståelse og 

forebygge konflikter, være et bindeledd mellom innvandrere og myndigheter og være en 

læringsarena for demokrati og politisk arbeid (se for eksempel IMDi 2008). 

I flere tilfeller har disse møteplassene blitt kritisert for ikke å fungere etter hensikten, men 

derimot ikke ha noen reell politisk makt fordi de ikke har noen funksjon utover det symbolske. 

Et eksempel er innvandrerrådet i Kristiansand kommune, som etter en ekstern evaluering ble 

lagt ned i 2011. Noe av det som kom fram i evalueringen er at innvandrerrådet var lite synlig 

og hadde liten innflytelse, det ble ikke ansett som representativt for gruppen det skulle tale på 

vegne av, og det fungerte ikke som brobygger inn mot politikere. 

Slik kritikk tjener som et godt utgangspunkt for en viktig diskusjon omkring hvordan 

innvandrernes innflytelse og medvirkning best kan ivaretas. Minoritetenes samfunnsdeltakelse 

aktualiserer spørsmålene om hvem som kan representere og artikulere minoritetsinteresser, 

hvilke kanaler som er egnet for å nå fram, samt hvordan innvandrernes stemmer best kan bli 

hørt i politiske prosesser. 

KIM arrangerte nylig et seminar som satte disse spørsmålene på dagsorden, der man fikk høre 

erfaringer fra flere ulike innvandrerråd i Norge. Denne artikkelen er ment å videreføre 

debattene som ble tatt opp på seminaret, og gi konkrete innspill til hvordan 

innvandrerbefolkningens innflytelse over samfunnsmessige prosesser best kan sikres. Først vil 

betydningen av å ha egne organer for å sikre minoritetenes politiske innflytelse diskuteres. 

Videre vil et gjennomgående argument i artikkelen vil være at effektive innvandrerråd behøver 

kompetente og engasjerte medlemmer med bredt nettverk, og for å styrke tilfanget av 

kompetente kandidater til slike råd, bør man sette av ressurser til kompetanseheving og 

kapasitetsbygging i innvandrerorganisasjonene. Videre understrekes viktigheten av en reell 

vilje fra politisk og administrativ ledelse til å involvere rådene i den daglige 

politikkutformingen. Til slutt presiseres også behovet for mer empirisk kunnskap om 

potensialet som finnes i innvandrerorganisasjonene når det gjelder å styrke minoritetenes 

politiske innflytelse.


Ulike typer møteplasser 

Først er det imidlertid viktig med noen presiseringer. “Innvandrerråd” brukes her som et 

ganske bredt begrep som inkluderer ulike former for møteplasser mellom 

innvandrerbefolkningen og lokale myndigheter, samt andre organer som er ment å sikre 

innvandreres innflytelse i samfunnet. Begrepet “møteplass” kan forstås som at deltakere fra 

både innvandrerbefolkningen og lokale myndigheter må være involvert, men her inkluderes 

også andre organer som kan bidra til at innvandrerbefolkningens stemmer blir hørt, f.eks. 

paraplyorganisasjoner for innvandrere. 

De ulike formene for møteplasser vil ikke bli inngående problematisert her 1 . Hensikten vil være 

å diskutere hvordan man best kan sikre innvandrernes reelle innflytelse, og ulike former for 

møteplasser og organer for påvirkning vil bli diskutert i den grad det kan bidra til å belyse 

hvordan dette best kan ivaretas. Det vil brukes flere eksempler fra erfaringene med 

innvandrerrådet i Kristiansand kommune. Evalueringen av rådet og de politiske ringvirkningene 

av dette bidro til å sette fokus på både de positive og negative sidene ved rådets funksjon, noe 

som gjør det godt egnet for diskusjon. En enkelt erfaring er selvsagt ikke representativt for alle 

innvandrerråd, men mye av kritikken mot innvandrerrådet i Kristiansand har også blitt rettet 

mot lignende organer andre steder i Norge. Dette vil understrekes ved at det også brukes 

andre eksempler der det er relevant. 

Viktigheten av egne kanaler 

Den politiske målsetning i et demokrati er at minoriteter skal ha like muligheter til deltakelse 

som majoriteten. Imidlertid er det utfordringer knyttet til hvordan man skal ivareta 

mindretallets rettigheter innen rammen av et system med demokratiske institusjoner basert 

på flertallsavgjørelser. Selve prinsippet kan gjøre at minoriteter ikke blir hørt når det gjelder 

deres behov. Samtidig er det ikke tilstrekkelig at majoritetssamfunnet utvikler et lytteapparat. 

Kommunikasjon og reell deltakelse forutsetter at minoritetene selv har muligheten til å 

fremme sine interesser (Rogstad 2002). 

Skal demokratiet ha legitimitet, må for det første velgerkorpset gjenspeile de 

befolkningsendringer som har funnet sted. Et velfungerende demokrati forutsetter politisk 

deltakelse også av minoritetsgruppene (Rogstad 2007). Imidlertid handler ikke politisk 

deltakelse utelukkende om stemmegiving - men også om andre kanaler for innflytelse over 

samfunnsendringer og politiske prosesser. 

1 I rapporten “Lokale møteplasser – Ulike modeller for ulike behov” presiseres det at det finnes mange ulike former 

for møteplasser når det gjelder sammensetning og struktur. Det er imidlertid tre modeller som skiller seg mest ut. I 

rådsmodellen er medlemmene med innvandrerbakgrunn valgt og sitter som representanter for organisasjoner, og 

har vanligvis status som høringsinstans eller rådgivende organ. Politikere kan være faste deltakere. I 

kontaktutvalgsmodellen er medlemmene i større grad utpekt til å delta, man har omtrent like andeler 

representanter fra innvandrerbefolkningen og lokale myndigheter. I dialogmodellen utpekes og deltar medlemmer 

som privatpersoner, det er fokus på dialog omkring ulike tema, og kan fungere som rådgivende organ (Fauli m.fl 

2007).


Det overnevnte gjør at det er lett å argumentere prinsipielt for hvorfor det er nødvendig med 

egne organer for å sikre minoritetenes innflytelse; nettopp at et velfungerende demokrati 

trenger slike korporative innslag. I Norge har egne organer for forpliktende samarbeid sikret 

interessene til et mangfold av grupper siden mellomkrigstiden. Faste fora for å sikre at 

innvandrere blir sett og hørt kan være en viktig måte å ivareta rettighetene til en stor 

mindretallsgruppe (se for eksempel Rogalands Avis 2010). 

På den annen side kan det argumenteres for at den beste veien til å sikre minoriteters 

innflytelse over samfunnsprosesser er gjennom politisk representasjon. Det kan og bør stilles 

spørsmål ved hvilke grupper som trenger egne råd, og om de ikke heller bør sikres plasser i 

folkevalgte organer. Dette argumentet er imidlertid ikke uproblematisk, i og med at en 

folkevalgt først og fremst er valgt inn som politiker, og ikke nødvendigvis som en person med 

innvandrerbakgrunn. Utfordringen er at man lett blir sett på både som talsperson for partiet 

man er nominert av, og som representant for etniske minoriteter. Nå behøver det selvsagt ikke 

å være noen motsetning mellom dette, men det er grunn til å spørre om etnisk bakgrunn 

spiller inn på hvilke saker denne gruppen av representanter kan ta opp, og ikke minst om 

etniske minoriteter må snakke om minoritetssaker for å bli lyttet til (Rogstad 2007). 

Folkevalgte med minoritetsbakgrunn bør i like stor grad som andre politikere få muligheten til 

å forholde seg til et bredt spekter av problemstillinger, og ikke bare til saker som antas å angå 

personer med innvandrerbakgrunn. Man kan heller ikke forvente at alle folkevalgte med etnisk 

minoritetsbakgrunn skal være mer opptatt av innvandring- og integreringsspørsmål enn andre. 

Dette understreker viktigheten av egne organer for å fremme innvandrerbefolkningens 

interesser i offentligheten. Representasjon i folkevalgte organer er en svært viktig form for 

politisk integrasjon, men man kan ikke - og bør ikke - forvente at en folkevalgt i hovedsak skal 

uttale seg som representant for etniske minoriteter. 

Innvandrerråd som integreringstiltak? 

I Rogalands Avis sto det 28.10.10 en artikkel på trykk under navnet “Innvandrerråd uten makt” 

der Stavanger innvandrerråd blir diskutert. Rådet har blant annet blitt kritisert for ikke å 

gjenspeile det miljøet det skal representere, være passive og ikke søke aktivt ut i 

organisasjonene. I avisartikkelen fremheves det imidlertid at tiltaket er positivt, fordi rådet i 

seg selv virker integrerende. “Ikke få av Innvandrerrådets ikke-etnisk norske medlemmer 

utgjøres av ressurssterke menn og kvinner som i neste omgang melder seg til tjeneste i 

politikken”, kan man lese (Rogalands Avis 2010). 

Dette argumentet for å opprette innvandrerråd bør imidlertid gås nærmere i sømmene. 

Tanken om å opprette kanaler for deltakelse som kan bidra til integrering er selvfølgelig 

positivt. Sitatet fra Rogalands Avis viser også at det er gode grunner til å tro at det kan ha en 

integrerende effekt på enkeltindividet som deltar i et slikt råd. Det er likevel grunn til å mene 

at tiltak på systemnivå, slike som etableringen av innvandrerråd, bør ha høyere ambisjoner 

enn å fungere integreringsfremmende for den nødvendigvis lille gruppen av personer som


påtar seg verv i rådene. Dessuten er Stavanger innvandrerråd, som nevnt overfor, kritisert for 

ikke å gjenspeile det miljøet det skal representere. Dette understreker at integreringstanken 

ikke bare bør dreie seg om integrering av enkeltindividet, men også synliggjøring av gruppen 

man er valgt til å snakke på vegne av. 

Hva er “innvandrernes interesser”? 

Det kan imidlertid diskuteres om det er mulig å være “representativ” for en så mangfoldig 

gruppe som innvandrerbefolkningen nødvendigvis er. Det er store forskjeller innad i 

innvandrerbefolkningen, noe som gir sitt resultat i ulik grad av valgdeltakelse, utdanningsnivå, 

deltakelse på arbeidsmarkedet også videre. Dette kan dessuten relateres til, og forklares av, 

faktorer som opprinnelsesland, språkkompetanse, sosioøkonomisk status og botid. Årsakene 

til dette skal vi ikke gå inn på her, men det understreker utfordringene relatert til å være 

“representativ” for, og ha legitimitet i, innvandrerbefolkningen. 

Jon Rogstad har benyttet seg av begrepet minoritetseliter for å beskrive personer med 

minoritetsbakgrunn som har en posisjon hvor de kan målbære interesser og/eller ha 

innflytelse innad i minoritetsgruppene og på majoritetsarenaene (Rogstad 2007, min kursiv). 

Dette er et relevant begrep for å beskrive personer som skal fremme innvandrernes stemmer 

på en majoritetsarena. Forutsetningen må derfor være at for å fungere i en slik posisjon må 

man kunne ha innflytelse, legitimitet og bygge nettverk både på minoritets- og 

majoritetsarenaer. 

Dette krever for det første nettverk i minoritetsbefolkningen, samt den systemforståelsen som 

skal til for å lykkes på den politiske arena. Det kan argumenteres for at krav til nettverk og 

kompetanse til de som skal sitte i innvandrerrådene kan ha en sterkere integreringseffekt, 

nettopp fordi ressurssterke personer med stort nettverk i større grad kan evne å fremme 

interessene til en stor og mangfoldig gruppe, samt sette problemstillinger på den politiske 

dagsorden. 

Med dette som utgangspunkt kan det hevdes at det å være “innvandrer” ikke er kvalifikasjon 

nok for å representere innvandrere - man må i tillegg ha kompetanse og nettverk nok til å 

målbære gruppens til dels sprikende interesser på majoritetsarenaene. Slikt sett kan større 

representativitet sikres gjennom kompetanse og nettverk. 

Innvandrerråd som “skole i demokrati?” 

Det er også flere aspekter ved integreringsargumentet som det er grunn til å se nærmere på. 

For eksempel har IMDi (2008) fremhevet viktigheten av hvordan lokale møteplasser kan være 

en læringsarena for demokrati og politisk arbeid for innvandrerbefolkningen. Dette er relatert 

til tanken om at deltakelse på slike arenaer har en integrerende effekt på de som deltar i slike 

råd, og at det vil gjøre representantene mer kvalifiserte til andre politiske verv.


I evalueringen av innvandrerrådet i Kristiansand ble det påpekt mangel på opplæring av rådets 

medlemmer som en av grunnene til at rådet ikke fungerte godt (Storform 2011). Dette kan 

brukes som argument for at det er viktig å bruke tid på kompetanseheving og “skole i 

demokrati” av rådenes medlemmer. Et slikt poeng fremstår umiddelbart relevant, ettersom 

det jo er viktig med demokratisk kompetanse for å delta i politisk arbeid. Imidlertid er det en 

svært kortsiktig strategi, i og med at det innebærer å bruke en god del ressurser på opplæring 

hver gang man får nye rådsmedlemmer. 

Under vil det isteden argumenteres for at en mer langsiktig strategi er å styrke 

innvandrerorganisasjonene. Ved å styrke disse organisasjonenes kapasitet og kunnskap om 

politisk arbeid vil dette kunne gi et mye større tilfang av medlemmer til rådene som er 

ressurssterke, kunnskapsrike og med god systemforståelse. 

Styrking av innvandrerorganisasjoner og sosial kapital 

Lokale innvandrerorganisasjoner kan representere en viktig kanal for innvandrernes 

samfunnsdeltakelse, og er relevant å se i sammenheng med sosial kapital. Det har blitt hevdet 

at organisasjonslivet gir enkeltindivider en sosial kapital som gjør dem bedre i stand til å 

mestre møtet med storsamfunnet. 

Jon Rogstad har analysert forskjeller i fordelingen av sosial kapital mellom majoritets- og 

minoritetsbefolkningen, samt hvilken betydning dette har for politisk deltakelse i Norge. Sosial 

kapital 2 er svært ulikt fordelt mellom de etniske gruppene, og det synes å gå et skille mellom 

majoritetsbefolkningen, hvor en stor andel har høy sosial kapital, på den ene siden, og 

minoritetsgruppen, hvor en stor andel har lav sosial kapital, på den andre. Analysene 

konkluderer med at fordelingen av sosial kapital virker avgjørende inn på samfunnsborgernes 

politiske deltakelse, og at nettverk er den dimensjonen ved sosial kapital som er nøkkelen til 

etnisk mobilisering. Nettverk kan være avgjørende for tillit, engasjement og deltakelse blant 

minoriteter (Rogstad 2007, min kursiv). 

Rogstads analyser viser videre at det særlig er de uformelle nettverkene som er av betydning 

for ulike former for politisk deltakelse i innvandrerbefolkningen. Det blir pekt på at mer 

formelle nettverk som innvandrerorganisasjoner er store i antall, svært fragmenterte og ikke 

alltid synes å ha noen sentral politisk rolle. Nyere forskning (se for eksempel Tronstad & 

Rogstad 2012) finner heller ikke noen sammenheng mellom individuell deltakelse i 

innvandrerorganisasjoner og valgdeltakelse. Med utgangpunkt i betydningen nettverk har for 

innvandrernes politiske engasjement vil vi imidlertid her peke på potensialet som ligger i disse 

innvandrerorganisasjonene når det gjelder tilfang av kompetente medlemmer til 

innvandrerrådene, i tillegg til generell politisk deltakelse. 

2 Konkret måles sosial kapital ved hjelp av tre dimensjoner: tillit (til personer og til institusjoner), nettverk (gjennom 

organisasjoner og uformelle systematiske vennetreff) og sivilt engasjement (interesse for lokalpolitikk og hvorvidt 

man hører på norske nyheter) (Rogstad 2007).


Innvandrerorganisasjoner er hovedsakelig etnisk, religiøst eller kulturelt forankret, er som 

oftest medlemsbaserte og har en valgt leder, og har derfor et betydelig potensial til å kunne 

formidle innvandrerbefolkningens syn. Det finnes dessuten et betydelig potensial blant disse til 

å være en skole i demokrati. Dette dreier seg på den ene siden om skolering som gir spesielt 

lederne i organisasjonene kompetanse til å ta andre typer verv og jobber senere. Imidlertid 

handler det ikke bare om opplæring i ferdigheter. Det er kanskje enda viktigere dersom disse 

organisasjonene utgjør en arena hvor det produseres engasjement og tro på at det nytter å 

delta politisk (Rogstad 2007). 

Manglende kapasitet og kompetanse 

Tilgang på tilskuddsmidler spiller en viktig rolle i styrkingen av disse nettverkene. I et innspill 

KIM sendte til Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (BLD) i 2011 pekes det på 

hvordan ledere i ulike lokale innvandrerorganisasjoner fremhever mangel på kompetanse som 

den største barrieren for tilgang til statlige midler. Flere tilskuddsforvaltere påpeker også at et 

gjennomgående lavt kompetansenivå, både når det gjelder grunnleggende 

organisasjonskunnskap og når det gjelder kunnskap om prosjektsøknad og prosjektarbeid 

forklarer den marginale rollen lokale innvandrerorganisasjoner spiller i dag. Likevel forventes 

det at disse organisasjonene skal kunne være leverandører i politikkutvikling og for å styrke 

samhold og deltakelse på lokalt og nasjonalt plan. For å delta og bli hørt, er kompetanse og 

gode partnerskap grunnforutsetninger (KIM 2011). 

På samme måte har Innvandrernes Landsorganisasjon (INLO) pekt på at frivillige råd (f.eks. 

paraplyorganisasjoner for innvandrere) ofte blir brukt til å organisere kulturelle innslag og 

andre aktiviteter i lokalsamfunnet, mens den politiske deltakelsen ofte kommer i bakgrunnen 

(Smith 2007). Dette er også tilfelle for mange lokale innvandrerorganisasjoner og understreker 

viktigheten av å styrke organisasjonene slik at de har den nødvendige kompetansen til å 

påvirke politikk. 

Med utgangspunkt i at nettverk er viktig for politisk mobilisering ligger et betydelig potensial i 

organisasjoner med forankring i innvandrerbefolkningen hvis de får bygd opp sin kapasitet og 

utvidet sine virkeområder. Dette er også en mer langsiktig strategi for å rekruttere kompetente 

representanter til innvandrerrådene enn at opplæringen skal skje etter at man har fått vervet. 

Personer med bakgrunn i ressurssterke innvandrerorganisasjoner kan også antas å inneha 

andre viktige styrker som har blitt fremhevet i denne artikkelen - nemlig nettverk og legitimitet 

i innvandrerbefolkningen. 

Interesse fra politisk og administrativ ledelse 

I evalueringen av innvandrerrådet i Kristiansand ble også manglende interesse fra politisk og 

administrativ nivå i kommunen nevnt som en forklaring på hvorfor ikke innvandrerrådet 

fungerte etter hensikten (Aunevik 2011). I evalueringen er det gjennomført intervjuer med 

representanter for innvandrerråd/flerkulturelle utvalg i andre kommuner med denne typen 

møteplasser (Skien, Stavanger, Arendal). I intervjuene presiserer alle at de opplever at de har


god innflytelse og gjør en god jobb, og alle tre råd/utvalg er organisert tett knyttet til 

kommunens politiske og administrative ledelse (Storform 2011). 

Nå er det ikke slik at disse tre rådene nødvendigvis oppleves som velfungerende av alle aktører 

- et eksempel er hvordan innvandrerrådet i Stavanger også har blitt utsatt for kritikk. I Skien 

kommune har det dessuten blitt fremmet et forslag fra politisk hold om å opprette et 

innvandrerråd som kan ta over for flerkulturelt utvalg (Hedeman 2011). Det viser at det også 

her finnes utfordringer når det gjelder kanalen kommunen har valgt for å sikre innvandrernes 

politiske påvirkning. Det poengterer imidlertid at den opplevde graden av innflytelse er relatert 

til interesse fra politisk og administrativt hold, og i hvilken grad rådenes arbeid er tett knyttet 

til kommuneledelsen. 

Rådet for Innvandrerorganisasjoner i Oslo (RiO) er en kommunal komité som skal tale 

innvandrernes sak i kommunale saker. Rådet ble flyttet til Rådhuset for noen år siden for å få 

nærhet til kommunen og politikerne. De var tidligere plassert i Flyktninge- og 

innvandreretaten, der de opplevde å ikke bli hørt. Leder i RiO, Akhenaton de Leon, sa i et 

intervju med Nordstrand blad 5. juni 2012 at rådet, før det ble flyttet til Rådhuset, opplevde å 

bli overkjørt og oversett (Holen 2012). Dette understreker at nærhet til politikerne er viktig for 

å ha mulighet til å øve nødvendig innflytelse over politiske prosesser. 

Offisielle eller frivillige råd? 

INLO har skrevet en rapport om innvandrerråd i Norge, der det kommer det fram at mange råd 

som ikke er offisielle (men frivillige, f.eks. paraplyorganisasjoner) ofte ønsker å bli innlemmet i 

den kommunale eller fylkeskommunale forvaltningen. Innvandrerråd uten funksjonen som 

høringsinstans har mindre innflytelse (Smith 2007). Argumentene over går i samme retning: 

Innflytelse kommer gjennom tett tilknytning til politisk og administrativ ledelse, og dette er 

lettere å ivareta hvis man har en offisiell funksjon. Dette betyr selvfølgelig ikke at man ikke 

trenger frivillige råd. Det er også viktig med organisasjoner som ikke er bundet av offentlig 

forvaltning, men som derimot kan ta opp ulike problemstilling på sine egne premisser. Dersom 

man skal evne og yte innflytelse uten å ha noen formell tilknytning til politiske aktører er det 

imidlertid ennå viktigere med representanter som arbeider målrettet, har ressurser og vet 

hvordan man skal nå frem på den politiske arena. 

I kommuner hvor slike frivillige innvandrerråd og paraplyorganisasjoner er godt etablert, vil det 

være naturlig at kommuner trekker på ressursene i disse rådene dersom de skal etablere 

offisielle innvandrerråd. Ved etablering av offisielle råd bør man imidlertid anstrenge seg for å 

sikre bred representativitet, ved også å involvere grupper som ennå ikke er like organiserte. 

Politiker i Kristiansand bystyre, Abdullahi Mohamed Alason, har uttalt at det i Kristiansand er 

behov for et internasjonalt råd med representanter fra næringslivet og universitetet. Han 

mener dette er bedre for å kartlegge utfordringer og finne forslag til løsninger enn at 

“politikere og innvandrere snakker sammen om løst og fast” (Strand 2012).


Et slikt råd vil på mange måter kunne være en god måte å fremme stemmene til personer med 

særskilt kompetanse, og er derfor et spennende initiativ. Det bør imidlertid være mulig å ha to 

tanker i hodet samtidig: Det er også farlig å tenke at all relevant kompetanse kommer fra 

etablerte fagmiljøer. Ved i tillegg å gi ressurser til og fremme arbeidet i 

innvandrerorganisasjoner vil man få fram stemmene til de med nettverk i 

innvandrerbefolkningen. Dette er viktig dersom man også skal sikre representanter med 

legitimitet i den gruppen hvis interesser man er ment å ivareta. 

Behov for mer kunnskap 

Det har de senere årene kommet en del forskning i Norge om deltakelse blant minoriteter. 

Imidlertid dreier dette seg i stor grad om tradisjonell politisk deltakelse som stemmegivning og 

politisk representasjon. Når det gjelder betydningen av innflytelse gjennom egne kanaler er 

dette relativt understuderte fenomen. Det har på lokalt plan selvsagt vært gjennomført 

evalueringer av ordningene, men det mangler allikevel et større perspektiv på hvordan disse 

kanalene best kan sikre at innvandrernes stemmer blir hørt. Dette til tross for at det etter 

hvert finnes en god del empirisk grunnlag å ta utgangspunkt i. 

Det lille av informasjon som finnes er for eksempel knyttet til prosjekter som er satt i gang av 

IMDi (se for eksempel Fauli m. fl 2007, Smith 2007). Disse ser imidlertid i liten grad på de 

utfordringene innvandrerorganisasjoner møter når det gjelder for eksempel tilgang på midler 

og manglende kapasitetsutvikling. I stedet er mye plass brukt til å diskutere de ulike modellene 

for å organisere møteplasser mellom lokale myndigheter og innvandrere. For å unngå at 

innvandrerrådene blir redusert til politiske alibier behøver vi imidlertid mer kunnskap om hva 

som faktisk styrker den politiske deltakelsen lokalt og ikke minst hvordan 

innvandrerorganisasjonene- og miljøene kan styrkes. 

Dette kan dessuten sees som en del av et større kunnskapshull som bør sees i sammenheng 

med framveksten av stadig flere profesjonaliserte interessegrupper i det norske demokratiet. 

Frivillige organisasjoner og korporative kanaler styrker borgernes muligheter til å delta i 

prosesser som angår dem, og kan bidra til bedre og mer likeverdige tjenester (se for eksempel 

ISF 2011). Opprettelsen av innvandrerråd ulike steder i Norge viser også myndighetenes behov 

for slike kanaler for å bidra til løsninger på samfunnsproblemer. Imidlertid stiller økt 

profesjonalisering og markedsgjøring også krav til kompetanse, styring og ledelse. Her kan 

innvandrerorganisasjonene falle fra grunnet mangel på ressurser og tilgang på midler til 

kapasitetsutvikling fra myndighetenes side. Det er også behov for mer kunnskap om hvordan 

stadig flere profesjonaliserte interessegrupper i det norske demokratiet også fører til at 

mindre ressurssterke grupper får mindre innflytelse og mulighet til å få stemmen sin hørt. 

Oppsummering 

Aller først i denne artikkelen ble det presisert den prinsipielle viktigheten av egne kanaler for å 

sikre innvandrernes innflytelse. Slike organer har en potensiell funksjon som man ikke kan


forvente at folkevalgte skal ivareta – nemlig å sikre at minoritetenes stemmer blir hørt 

gjennom kanaler som har nettopp dette som formål. 

Når det gjelder hvem som kan representere minoritetsinteresser har det blitt lagt vekt på 

viktigheten av å rekruttere personer med den rette kompetansen og ikke minst nettverk i 

innvandrerbefolkningen til innvandrerrådene. For å gjøre en god jobb i en slik posisjon må man 

ha innflytelse og legitimitet på minoritetsarenaene, men også evne å fremme 

minoritetsinteressene på majoritetsarenaene. Dette krever nettverk, systemforståelse og evne 

til å sette ting på den politiske dagsorden. 

En viktig strategi for å kunne få et tilfang av kvalifiserte representanter til rådene vil være å 

styrke innvandrerorganisasjonenes kompetanse og muligheter for kapasitetsutvikling. Dette vil 

i større grad enn i dag kunne gi representanter som arbeider målrettet og effektivt for å 

påvirke politikk. Opplæring i politisk arbeid og systemforståelse bør helst skje før man velges 

inn i et innvandrerråd, men da må man også gi innvandrerorganisasjonene de nødvendige 

ressursene til å kunne være en arena der medlemmene får denne opplæringen. 

Når det gjelder hvordan innvandrernes stemmer best kan bli hørt har dette delvis blitt besvart 

gjennom hvilke kanaler som er egnede, samt fokus på kompetanse og nettverk. Videre har 

nærhet til, og interesse fra, politisk og administrativ ledelse blitt understreket. 

Til slutt har det blitt oppfordret til mer fokus på kunnskap om innvandrerorganisasjonenes 

potensiale når det gjelder å styrke minoritetenes politiske deltakelse, samt utfordringene som 

kommer ved at stadig flere interessegrupper i det norske demokratiet blir profesjonalisert. 

Skrevet av Anja Wedde Sveen 

Rådgiver i KIMs sekretariat

Referanser 


Aunevik, Anne Karen (2011). “Innvandrerråd i Kristiansand kommune”, Saksfremlegg til 

Kristiansand kommune, 10.08. URL: 

http://pa.kristiansand.kommune.no/politiske_filer/2011%5CHELSOS%5C2011055062- 

965040.PDF 

Fauli, Andrea m.fl. (2007). “Lokale møteplasser – ulike modeller for ulike behov”, 

Rapport utarbeidet på oppdrag fra og i samarbeid med Integrerings- og 

mangfoldsdirektoratet. URL: http://www.imdi.no/Documents/Rapporter/Rapport20- 

20Lokale20mc3b8teplasser-20ulike20modeller20for20ulike20behov20(HumPro- 

20endelig20versjon20(wrod20dok).pdf 

Hedeman, Anders (2011). “Oppretter eget innvandrerråd”, i Telemarksavisa. Publisert 

01.12. Lest 15.10.2012. URL: http://www.ta.no/nyheter/grenland/article5830780.ece 

Holen, Martine (2012). “Innvandrerråd føler seg nedprioritert”, i Nordstrand Blad. 

Publisert 05.06. Lest 20.11.2012. URL: http://dittoslo.no/nordstrands-blad/nyheternordstrands-blad/innvandrer-rad-foler-seg-nedprioritert-1.7383831 

IMDi (2008). “Gode råd til utvikling av lokale møteplasser. En guide om etablering og 

utvikling av lokale møteplasser mellom innvandrere og myndigheter,” Integrerings- og 

mangfoldsdirektoratet. URL: 

http://www.imdi.no/Documents/BrosjyrerHefterHaandbok/Gode_raad_A6.pdf 

ISF (2011). “Behov for mer forskning om frivillig ledelse,” Institutt for 

samfunnsforskning. Publisert 15.12. Lest 17.12.12. URL: 

http://www.samfunnsforskning.no/ISF-intern/Nyhetsarkiv-intern/Behov-for-merkunnskap-om-frivillig-ledelse/(language)/nor-NO 

KIM (2011). “Arbeid med gjennomgang av post 71”, Innspill til Barne-, likestillings- og 

inkluderingsdepartementet. Kontaktutvalget mellom innvandrerbefolkningen og 

myndighetene. URL: 

http://www.kim.no/KIM_mener/andre_innspill/2011/2012/06/05/innspill-mars-2011arbeidet-med-gjennomgang-av-post-71 

Rogalands avis (2010). “Innvandrerråd uten makt”, Redaktøren mener. Publisert 28.10. 

Lest 10.11.2012. http://www.rogalandsavis.no/meninger/leder/article5362631.ece 

Rogstad, Jon (2002). “Minoritetseliter og majoritetsarenaer”, kapittel 6 i Brochmann, 

Grete m.fl. Sand i maskineriet. Makt og demokrati i det flerkulturelle Norge. Oslo: 

Gyldendal Akademisk. 

Rogstad, Jon (2007). Demokratisk fellesskap. Politisk inkludering og etnisk 

mobilisering. Oslo: Universitetsforlaget. 

Smith, Gunnar (2007). “Rapport om innvandrerråd,” Utarbeidet av Innvandrernes 

Landsorganisasjon på oppdrag fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet. URL:


http://www.imdi.no/Documents/Rapporter/Rapport20om20innvandrerrc3a5d20- 

20INLO20200720(Endelig20rapport).pdf 

Storform (2011). Evalueringsrapport, Innvandrerrådet, 6. mai 2011. URL: 

http://pa.kristiansand.kommune.no/politiske_filer/0%5CVEDLEGG%5C2011055062- 

1012515.pdf 

Strand, Marit Elisabeth (2012). “Vil prioritere innvandrere inn i politiske utvalg,” s. 6 i 

Fædrelandsvennen. Publisert 19.11. 

Tronstad, Kristian Rose og Jon Rogstad (2012). “Stemmer de ikke? Politisk deltakelse 

blant innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre,” Fafo-rapport 2012:26.

Innvandrerråd: Reell innflytelse eller politisk alibi? - KIM

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?