Ungdom 1-2004.book - Eide Forlag

T I D S S K R I F T F O R
ungdomsforskning
Artikler
ÅRGANG 4 Nr. 1-2004
Kari Telste
Wild West på Oslo vest . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 3
Petter Bae Brandtzæg og Birgit Helene Stav
Barn og unges skravling på nettet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 27
Geir H. Moshuus
Norsk foreldreskap – en øvelse i likhetskultur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 49
Folkvard Nævdal
Skoleprestasjoner, kjønn og bruk av hjemme-PC . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 67
Nye tall om ungdom
Anders Bakken
Økt sosial ulikhet i skolen? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 83
Trude Lappegård og Helge Brunborg
Ungdom og demografi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 93
Ragnhild Brusdal
Forbruk og finansiering av forbruket blant ungdom . . . . . . . . . . . . . . . 105
Bokmeldinger
De andre. Ungdom, risikosoner og marginalisering . . . . . . . . . . . . . . . . 117
Kåre Heggen, Gunnar Jørgensen og Gry Paulgaard
Ungdom, makt og mening. Makt og demokratiutredningen 1998–2003 . . 120
Fredrik Engelstad og Guro Ødegård (red.)

2
TIDSSKRIFT FOR UNGDOMSFORSKNING
Bidragsytere i dette nummer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 123
Forfatterveiledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 124

Wild West på Oslo vest
Frognerbanden i medienes søkelys
TIDSSKRIFT FOR UNGDOMSFORSKNING 2004, 4(1):3–26
Kari Telste
Frognerbanden var ved påsketider i 1951 i medienes søkelys.
Banden skapte debatt om ungdom, deres fritidsutfoldelse
og eventyrlyst, om forholdet østkant–vestkant, om ungdomskriminalitet
og kjønn og hva som var et godt hjem. Selv om det
for lengst er glemt hva Frognerbanden egentlig stod for, ble det
skapt en fortelling som har gjort den myteomspunnet fram til i
dag. Som i dagens mediedebatt om gjenger, vold og kriminalitet
fikk debatten også den gang form av en moralsk panikk. Frognerbanden
kan imidlertid ikke forstås uavhengig av sin historiske
kontekst, nemlig etterkrigstidens Norge. Den aktualiserte
andre bekymringer, utfordringer og problemer enn dagens
gjenger.
Ihistoriske oversikter over ungdom nevnes Frognerbanden som en ungdomsgjeng
som kom før ungdomsopprør og ungdomskriminalitet. Den
hører på sett og vis hjemme i en idyllisk og uskyldig tid, og settes ofte
opp som kontrast mot dagens tøffere og mer voldelige gjenger. Men hva
var nå Frognerbanden, og hva drev den med? Var den så uskyldig som vi
forestiller oss? Kanskje var det som Jo Vendt skryter av da han og muttern
«fløtta» til provinsen:
Men hva med de helvetes snobba i Frognerbanden a? (…) Der var
jeg med, ropte jeg. Vi pælma kinaputter inn gjennom vinduene i
gamlehjemmet i Bygdø Allé og fanga fløtegutter, sånne som kommer
ut av byfitter, og piska dem med nihalede katter mot et tre i Frognerparken,
og purken kom og vi fløy og faen heller (Vendt 1976).

4
TIDSSKRIFT FOR UNGDOMSFORSKNING
Det er ikke fortellingen om Frognerbanden slik ettertida har konstruert den
som vil stå i fokus i det følgende, men denne banden og dens aktiviteter
som nyhetssak tidlig på femtitallet. Jeg vil se nærmere på hvordan banden
ble framstilt i et utvalg aviser, og hvordan deres handlinger ble fortolket i
sin samtid. Frognerbanden som nyhetsfenomen og den fortelling avisene
spant rundt den, er en fortelling med mange lag. Det er en fortelling som
handler om ungdom, om kjønn, om oppvekstmiljø og om mediene selv.
Fortellingen om Frognerbanden kan slik sett gi en kulturhistorisk inngang
til kulturelle verdier og forestillinger i etterkrigstidens Norge.
Bilbander i nyhetene
Natt til lørdag før påske i 1951 havnet en Mercedes utenfor en fire meter
høy mur i Niels Juels gate på Frogner. Det viste seg at bilen som hadde stått
parkert i gaten ovenfor, var stjålet. Da politiet kom til stedet, fant de bilen
liggende med hjulene i været, men tyvene var forduftet. Politiet satte straks
episoden i sammenheng med en rekke biltyverier på vestkanten den siste
tiden. Bander av ungdom drev det som sport å «låne» biler, og mang en bileier
hadde funnet igjen bilen sin langt ute på landet, ramponert og tom for
bensin (Aftenposten, aften 17.3.51). Allerede dagen i forveien hadde Dagbladet
(16.3.51) rapportert: «Bevæpnet ungdomsbande herjer på Frogner –
Femten år gammel pike med pistol. – Gutt stjeler tolv biler på en uke»
Men politiet var på spor etter banden. Mandag morgen kunne avisene
melde at den var blitt rullet opp i løpet av helgen. Stor var forbauselsen da
det viste seg at den besto av i alt 36 gutter i alderen 12–16 år. De var organisert
med dekknavn og nummer, drev med bil- og våpentyverier i stor stil,
og hadde skaffet seg et stort lager av stjålne pistoler og innbruddsverktøy.
Det viste seg at enkelte av guttene også tidligere hadde vært innblandet i
biltyverier. En søndagsnatt i november året før hadde et par av dem «kjørt
grassat» i Oslos gater etter «reneste wild-west-oppskrift» med politiet på
hjul (27. og 28.11.50). Det oppsiktsvekkende med opprullingen av Frognerbanden
var at medlemmene var så unge, at de kom fra «bra og velsituerte
hjem» på Vestkanten (Dagbladet 19.3.51), og ikke minst at «17-årspike
var bandeleder sammen med 16-års gutt» (Aftenposten 19.3.51).
Frognerbanden var i medienes søkelys fra midt i mars til slutten av april
1951 før den forsvant fra nyhetsbildet. Nyheten ble etterfulgt av en opphetet
debatt om ungdom og ungdomskriminalitet. Avisene ga plass til reportasjer
og debattinnlegg hvor pedagoger, vergerådsmedlemmer, psykologer
og andre eksperter uttalte seg, foruten bekymrede mødre og ungdommer

WILD WEST PÅ OSLO VEST 5
som nå var kommet på rett kjøl igjen. 1 Ulike årsaksforklaringer knyttet til
ungdommens eventyrlyst og behov for spenning, disiplinen i skolen, oppdragelsen
og hjemmets innflytelse, påvirkning av media i form av gangsterfilmer,
seriehefter og spenningslitteratur ble kastet fram.
Den store medieoppmerksomheten Frognerbanden fikk, sto ikke nødvendigvis
i forhold til hva den faktisk hadde gjort: biler var tyvlånt og ramponert,
men våpenlageret var ennå ikke brukt til å utføre det planlagte
«store kuppet», og ingen var hittil blitt skutt. Oppmerksomheten kan heller
ikke ses som en reaksjon på en allmenn økning i ungdomskriminalitet.
Tvert imot viste statistikken at kriminaliteten, som hadde hatt en stigende
tendens i årene rett etter krigen, nå hadde stabilisert seg og faktisk gått litt
ned de siste par årene (Aftenposten, aften 21.3.51, Arbeiderbladet 9.4.51). 2
En bilbande var heller ikke noe særsyn i årene etter krigen. Frognerbanden
var bare en av utallige andre bilbander. Avisenes klipparkiver viser at politiet
gjennom femtiårene hadde hendene fulle med å avsløre og rulle opp
guttebander og bilbander som spesialiserte seg på alt fra tyveri av elektrisk
utstyr, barbermaskiner og filmapparater til dynamitt, våpen og spesielle
bilmerker. Det var heller ikke noe unntak at bandemedlemmene var så
unge. De fleste bander besto av gutter i 12–14-årsalderen.
Den debatt og uro Frognerbanden vakte, kan derfor ikke ses som
uttrykk for at nettopp denne banden representerte en større fare enn andre
bander, men forteller mer om en allmenn bekymring over ungdom, oppvekst
og «bandeuvesenet». Når bekymringen ble sentrert rundt nettopp
denne banden, kan det likevel ha noe å gjøre med at den snudde om på
samtidas forestillinger om bilbander. Det sensasjonelle med Frognerbanden
var koblingen bilbander – kriminalitet – gode vestkanthjem – kjønn.
Den medieoppmerksomheten som ble Frognerbanden til del, fikk karakter
av «moralsk panikk» der reaksjonen i pressen på ett avvikende fenomen
overdriver den fare det faktisk utgjør (Boëthius 1993, Springhall 1998:4–8).
Den følger ofte et mønster der pressen er en drivende kraft for å danne en
opinion som angriper ungdom og dens utfoldelse. Politi og annen offentlig
myndighet følger deretter opp med en overreaksjon. Offentligheten får dermed
inntrykk av at det er en krise i den sosiale orden, og at kontrollen med
de unge er i ferd med å bryte sammen (Boëthius 1993, Drotner 1999:33–
35). Dette igjen gir makthaverne anledning til å iverksette og rettferdiggjøre
tvangstiltak overfor ungdom som bryter normer (Wyn og White 1997:18).
Tilsynelatende gjentas de samme tema fra en «panikk» til den neste. Frykten
for ungdommen og definisjonen av bestemte handlinger og uttrykksformer
som farlige, avvikende og utfordrende for samfunnsordenen kan likevel ikke
forstås uavhengig av skiftende historiske kontekster (Rose 1999:218–219).

6
TIDSSKRIFT FOR UNGDOMSFORSKNING
Debatten om Frognerbanden må tolkes med referanse til et større kulturelt
rammeverk; dvs. noen selvsagte forutsetninger og verdier som fantes i det
samfunnet nyheten ble skapt i, altså etterkrigstidens Norge.
For å få tak i dette rammeverket kan avisenes formidling av nyheten om
Frognerbanden leses som fortellinger. I følge den amerikanske språkviteren
Michael J. Toolan virker pressens fortellinger inn på lesernes oppfatning av
nyhetene, og de får dermed konsekvenser i den virkelige verden (Toolan
(1988) 1995:226–262). Han ser slike fortellinger som en form for politisk
handling som bærer med seg politisk og ideologisk tankegods, og bygger
på visse forutsetninger om hvordan verden er. Den virkelighetsoppfatning
som representeres og gjøres forståelig i slike fortellinger, tildekker ofte at
de som er involvert i en nyhetshendelse kan ha vidt forskjellige og kanskje
motstridende politiske ståsteder og virkelighetsoppfatninger.
Ifølge Toolan vil ulike aviser forfekte en eller annen variant av den dominerende
ideologien de antar at deres målgruppe av potensielle leserne har, og
de må holde seg til «sin» variant også når de skal formidle nyheter som kan
være ubehagelige ut fra deres ideologi eller politisk ståsted. Avisens «bakgrunnsfortelling»
om hvordan verden er får dominere over det ubehagelige
ved nyheten. En nyhet som ikke passer inn i avisens virkelighetsforståelse,
vil i løpet av de neste dagene bli etterfulgt av en serie reportasjer og kommentarer,
kanskje toppet med en redaksjonell kommentar. Når prosessen
omsider er til ende, vil den opprinnelige historien ha blitt omformet, og hendelsen
vil framstå som annerledes enn den var i utgangspunktet.
Omformingen skjer i en form for utvelgelsesprosess. Når en nyhet skal
formidles, må avisen velge en hovedvinkling, den må velge hvem som skal
framstå som henholdsvis aktører eller ofre for andres handlinger, hvem som
skal henvises til kulissene, og endelig hvilke vurderende kategoriseringer som
skal brukes for å karakterisere og beskrive folk og temaer som er involvert i
hendelsen. De bakenforliggende forutsetninger og virkelighetsoppfatninger
brukes med andre ord strategisk for å framstille påstander som selvsagte,
selv om de rent faktisk kan være høyst kontroversielle. Det skapes dermed
konsensus mellom nyhetsvinklingen og potensielle lesere.
Dersom dette kobles til osloavisenes framstilling av Frognerbanden, må vi
anta at det ble skapt en versjon som var annerledes enn og kanskje i strid med
den oppfatning ungdommene selv hadde av den samme hendelsen. Dette
igjen virket inn på hvordan de kom til orde, hvordan de ble representert, og
hvordan handlingene deres ble tolket. I det følgende skal jeg se nærmere på
hvordan avisene valgte å vinkle nyheten om Frognerbanden, og hvilke tema
som ble framhevet i den etterfølgende debatten. På den måten vil jeg sette søkelyset
på noen av selvsagte kulturelle forutsetninger og verdier som en po-

WILD WEST PÅ OSLO VEST 7
tensiell leserkrets av et voksent publikum ble antatt å dele. Alle aviser hadde
selvfølgelig ikke nøyaktig samme vektlegging av historien. De hadde forskjellig
politisk ståsted og henvendte seg til forskjellige målgrupper av lesere.
Frognerbanden rulles opp
Påskeuka 1951 ble langt fra noen stille uke i Oslo. Mandag morgen
(19.3.51) ble avisleserne møtt av overskriftene som: «Ungdomsbande er
opprullet» (Arbeiderbladet); «Ungdommelig tyvebande avslørt i Oslo»
(VG); «De fleste av biltyvene på Vestkanten i Oslo tatt» (Aftenposten).
Politi og myndigheter reagerte raskt og effektivt. Allerede dagen etter
(20.3.51) ble leserne beroliget: «Den kvinnelige bandelederen på skolehjem»
(VG); «Både hun og partneren overført til skolehjem» (Arbeiderbladet).
Disse overskriftene kan ses som eksempel på det Toolan kaller nominalisering
– en omformulering av en setning i konsentrert form.
Den konsentrerte formen virker inn på hvordan en nyhet blir oppfattet.
For det første tildekker den at det er en prosess som består av mange forskjellige
handlinger, og formidler isteden et statisk bilde av en tilstand. I
dette tilfellet formidler overskriftene at en tilstand – «kaos» – er blitt avløst
av en annen – orden. For det andre bidrar den konsentrerte formen til å
forskyve fokus: enkelte ting framheves, mens andre skyves i bakgrunnen.
De handlende aktørene blir borte fra synsfeltet: i denne konkrete nyheten
politiet og vergerådet som sto for opprulling, arrestasjon og overføring til
skolehjem. Isteden er det ungdommene selv som plasseres i subjektposisjonen,
selv om det strengt tatt er de som ble rammet av reaksjonene fra myndighetenes
side (Toolan 1995).
De konsentrerte formen på overskriftene hadde selvfølgelig også en dramatisk
effekt. Her ble de andre avisene klart overgått av Dagbladet
(19.3.51): «Jeg nøler ikke med å bruke pistolen, sa Frogner-piken i telefonen
før hun ble grepet». Piken hadde allerede lørdag middag ringt Dagbladet
for å fortelle at hun ikke var 15 år, slik avisen hadde skrevet dagen før,
men 17. Deretter utspant det seg følgende samtale:
Hun fortalte at hun var i besittelse av en pistol, og at hun ikke ville nøle
med å bruke den hvis det skulle bli nødvendig. Da vi sa at hun nok
snart ville bli knepet, lo hun og sa at politiet aldri ville finne henne.
Dagbladets oppslag illustrerer et gjensidighetsforhold mellom presse og
ungdom. Når det tegnes et negativt bilde i pressen, vil det på en side bidra

8
TIDSSKRIFT FOR UNGDOMSFORSKNING
til å stemple ungdom i den offentlige debatten, men på en annen side blir
det også en markør for deres egne handlinger (Drotner 1999:34). Når jenta
gikk aktivt ut for å framheve seg selv, ble hun lagt merke til. Hun fikk
understreket hvor farlig og uovervinnelig hun var, mens Dagbladet fikk
muligheten til en mer sensasjonell vinkling enn andre aviser.
For å belegge at piken faktisk hadde ringt, kunne Dagbladet meddele at
politiet hadde funnet en dagbok der hun omtalte telefonsamtalen. I tillegg
skrev hun om tjue biltyverier og en del grove innbruddsforsøk hun hadde
vært med på. Politiet hadde også funnet innbruddsverktøy og en 6.35 mm
pistol med ammunisjon hjemme hos henne. Etter å ha snakket med vennene
til piken, kunne Dagbladet dagen etter (20.3.51) opplyse at hun
mente «det var bra å ha en pistol, hvis eieren skulle dukke opp i det øyeblikk
de var i ferd med å stjele en bil».
Også for de andre avisene var det om å gjøre at nyheten ble så dramatisk
som mulig. Nyheten ble ledsaget av et bilde av beslaglagte pistoler og
verktøy. De kunne også fortelle at det var kommet fram «utrolige» opplysninger
om et planlagt våpentyveri, og det ble redegjort for politiets opprulling
av banden (19. og 20.3.51). Noen dager tidligere hadde politiet foretatt
en razzia i konditoriet i Bygdøyveien der banden pleide å møtes. Det
var ved denne anledningen at den 16-årige gutten som var utpekt til bandeleder,
ble arrestert. Piken stakk den gang ut bakveien, hoppet over et gjerde
og forsvant. Ved neste besøk på konditoriet falt ikke fluktforsøket like heldig
ut; hun løp rett i armene på en sivil politimann (Dagbladet 20.3.51).
Det hørte også med til historien at politiet tok banden på fersk gjerning
mens de var i ferd med å stjele en bil for å befri bandelederen fra skolehjemmet.
Avisene kunne melde at han var en av to «desperate gutter» som
i november året før med politiet på hjul hadde vært med på en «vanvittig»
biljakt i Oslos gater i fullt heimevernsutstyr med stjålne dynamittgubber og
våpen. Den ville ferden, der farten hadde vært oppe i 140 km i timen, endte
til slutt i en politibil i Sørkedalsveien (27. og 28.11.50). Den gang var avislesere
blitt møtt med overskrifter som «Wild-West i Oslo» (Aftenposten,
aften 27.11.50). Etter et sykehusopphold og en psykologisk utredning
slapp bandelederen den gang å bli sendt på skolehjem.
Politiet uttalte nå at gutten aldri skulle ha fått noen ny sjanse og karakteriserte
ham som en «farlig type» (Arbeiderbladet 19.3.51). Omtalen av gutten
som farlig peker mot et annet viktig poeng i avisenes vinkling, nærmere
bestemt hvilke ord som brukes for å beskrive og karakterisere personer og
hendelser (Toolan 1995). Hvilken oppfatning de unge hadde av seg selv, sine
handlinger og sin situasjon kom i liten grad fram. Dagbladet ga tilsynelatende
ordet til piken som gikk under dekknavnet Kaspar, men tok det øye-

WILD WEST PÅ OSLO VEST 9
blikkelig tilbake. Telefonsamtalen med henne ble umiddelbart etterfulgt av
en karakteristikk: «Kaspar er en usannsynlig frekk og freidig pike, får Dagbladet
opplyst» (19.3.51). Hun hadde også fortalt vennene sine at hun
hadde et våpenlager i kjelleren hjemme, noe som etter Dagbladets mening
ytterligere viste «hennes trang til å skryte av sine forbrytelser» (20.3.51).
Når gutter omtales som farlige, bilbanditter eller «harde forbryterspirer»
og jenter som frekke og freidige, viser det til en forskjell i fortolkningen av
gutter og jenter. Ordvalget peker mot en mer allmenn tendens til at kvinnelig
problematferd blir seksualisert, mens mannlig blir kriminalisert (Ericsson
1997). Karakteristikken bande befester et inntrykk av unge mennesker på
skråplanet: «Ungdom på avveier», som Aftenposten brukte som overskrift i
en redaksjonell kommentar (morgenutgave 26.3.51). Ord som «herjer» og
«vill» ble brukt for å beskrive bandens «billån» og ulovlige bilkjøring. I
senere framstillinger er det snakk om at «vill ungdom ryster Oslo» (Bjørnsen
1975:88) eller «ungdom på ville veier» (Ustvedt 1979:489ff).
Slike betegnelser gir et bilde av ungdom som kriminelle og en trussel
mot samfunnets verdier, som utemmede og ukontrollerte, rå og ikke helt
utvokst. Men nettopp i tanken om at de var kommet på avveier og var
«spirer», lå også håpet om å redde dem: de fleste ville sikkert kunne ledes
inn i «fornuftige og sunne baner igjen» (Aftenposten, aften 20.3.51). Den
dobbeltbunnede forestillingen om at det ville og uferdige kan temmes og
kultiveres, ble og blir fortsatt brukt for å legitimere at myndighetene har
rett til å gripe inn med tiltak for å redde og forbedre ungdom (Wyn og
White 1997:18–19). De selvsagte forutsetninger og verdier som avisens
voksne leserkrets ble antatt å dele, var at de unge ble møtt med høyst fortjente
reaksjoner på sine handlinger.
Ungdom fra «gode og velsituerte» hjem
Det ubehagelige for målgruppen av lesere på vestkanten var selvfølgelig at
det denne gang var deres egne barn som ble beskrevet som forbryterske banditter.
En vaktmester på Frogner som ble intervjuet i Dagbladet (19.3.51), la
ikke fingrene i mellom da han ga uttrykk for at guttene og jentene på «den
andre siden av elva» var «rene søndagsskolebarn i forhold til Vestkant-rampen».
Trolig fantes en inngrodd forestilling om at ungdomsproblemer stort
sett fantes på østkanten, på samme måte som vi i dag har en forestilling om
at det er innvandrere som slutter seg sammen i kriminelle gjenger (Næss
2000). Det må ha framstått som et paradoks når Dagbladet allerede før
Frognerbanden ble rullet opp, hadde funnet at vergerådet hadde å gjøre med

10
TIDSSKRIFT FOR UNGDOMSFORSKNING
flere bander fra vestkanten enn fra østkanten (16.3.51). Det konservative
Morgenbladet kom raskt på banen med en advarsel mot slike generaliseringer:
«Ungdomskriminaliteten er ikke et typisk vestkantfenomen» (21.3.51).
Påstanden indikerer at avisene – særlig de mer konservative – var opptatt
av å tone ned at det denne gang gjaldt barn på vestkanten. De stadige
referansene til de bedrestilte hjemmene i strøket omkring Frogner og Holmenkollen
viser at nyheten rokket ved selvfølgelige forestillinger om at
hjemmene på vestkanten pr definisjon var bra. Så vidt jeg kan se, var
Arbeiderbladet den eneste avisen som satte «bra» i anførselstegn (20.3.51).
Særlig Verdens Gang var opptatt av at foreldrene skulle framstå som
ansvarlige. Foreldre flest var lettet over avsløringen, kunne avisen rapportere;
de hadde ikke hatt noen anelse om at barna deres drev med biltyverier
når de var ute om kveldene, og enkelte bebreidet også politiet for ikke å ha
slått til før (20. og 21.3.51). Uansett, siden de nå var pågrepet og forhindret
fra å utføre ting som kunne blitt langt alvorligere, mente Aftenposten at
det var mange hjem som kunne takke politiet for «at ikke sorgen ble større
enn den er i dag» (aftenutgave 19.1.51).
En trøst var det nemlig at politiet kunne opplyse at ikke alle ungdommene
hadde vært like aktive. Det var bare noen få som kunne karakteriseres
som «harde forbryterspirer». De skulle ha brukt press på sine kamerater
for å få dem med i banden, nærmest med våpen i hånd: «de var slik innstilt
at de ikke betenkte seg på å bruke dem» (VG 20.3.51). Det måtte
derfor skilles mellom «medløpere» og «anførere». Medløperne var gått
med mer i kraft av et hordeinstinkt, en slags misforstått lojalitet overfor
anføreren, og ikke fordi de hadde kriminelle anlegg. Lojaliteten kunne bety
at de ikke torde bryte ut av banden igjen fordi det ville bli stemplet som
«forræderi og svik» (Aftenposten, aften 20.3.51, jf. Dagbladet 28.3.51).
Det dannet seg dermed et inntrykk av at det bare var et fåtall anførere som
hadde hatt «større forbryterske planer». De øvrige hadde nok mest tenkt
på fornøyelseskjøring, og var vel ikke helt på det rene med hva våpnene
skulle brukes til (Aftenposten, aften 19.3.51).
Slike oppfatninger ble underbygget av de motivene guttene oppga i
avhør med politiet: Det var «spennende, morsomt og avvekslende» å stjele
biler. De aller yngste – tolvåringene – syntes dessuten at det var en fin
anledning til å lære seg å kjøre bil (19. og 20.3.51). Selv om politiet advarte
mot å se bandens aktiviteter som «barnestreker», ble det likevel en åpning
for at det var ren eventyrlyst som hadde drevet «de aller fleste til disse forbrytelser»
(Aftenposten, aften 19.1.51); eller som VG skrev: «det har stadig
gått igjen at det er eventyrlysten hos ungdommen som ligger bak forbrytermentaliteten»
(20.3.51). Pressens strategiske valg av hovedvinklinger

WILD WEST PÅ OSLO VEST 11
forvandlet dermed biltyveriene til mer uskyldige guttestreker. Forbrytelsen
ble tryllet bort av eventyrlyst. Nærmest rørende uskyldig blir det å lese at
enkelte av guttene var så små at de knapt rakk ned til pedalene på bilene de
hadde stjålet (19. og 20.3.51). Riktignok helte Dagbladet (20.3.51) litt
malurt i uskyldens beger ved å si at avsløringen hadde vist at dette ikke var
noen spennende lek, og at det fikk alvorlige konsekvenser for utøverne.
Opplysningene om at de fleste bare hadde vært med for moro skyld og
blitt «forledet» av en hard kjerne (Dagbladet 19.3.51), må likevel ha vært
egnet til å berolige bekymrede vestkantforeldre. Beroliget ble de nok også
av politiet som uttalte at de ville isolere de verste og fjerne dem fra miljøet,
mens de øvrige ville slippe unna med en advarsel, forutsatt at de forklarte
seg oppriktig og sannferdig. Til syvende og sist endte det også med at det
ble «hjemmets og skolens sak å bringe dem på rett vei» (Aftenposten, aften
20.3.51). For et fåtall måtte alvorligere reaksjoner til: blant dem den 16årige
gutten som ble sendt rett til den nye Berg arbeidsskole og den 17årige
piken som skulle «observeres» ved Bærum skolehjem eller Bjerketun.
Det var disse to, og særlig piken, som ble valgt til hovedaktørene – de
egentlige «bandittene» – i historien. Gutten hadde allerede et rulleblad og
hadde forspilt den sjansen han hadde fått etter biljakten i november året
før. Piken var et takknemlig objekt å rette oppmerksomheten mot. Hun
hadde selv stukket seg fram og skilte seg ut i kraft av sitt kjønn. Med sin
frekke og freidige opptreden var hun ikke som jenter flest. Nei, hun var
selv initiativtager og anførerske, dels i samarbeid med gutten og dels på
egenhånd. Resten av banden kom dermed i skyggen, ikke minst fordi det
ble pekt på at hun hadde hatt stor makt og innflytelse over guttene. Det ble
hun som sto igjen med hovedansvaret for å ha forledet langt yngre gutter.
Hun skilte seg også ut på en annen måte. Alle avisene fant det relevant å
framheve at hun kom fra et oppløst hjem og bodde hos sin mor. Dagbladet
skrev at «moren har vært fortvilet over hennes oppførsel» (19.3.51). Andre
aviser dreide det mer i retning av at hun var forsømt. Hun hadde også tidligere
vært i kontakt med vergerådet, og søsteren hadde vært på skolehjem:
«Hele familien hennes har vært kjent av myndighetene, så hun har vært litt
utenom bandens øvrige medlemmer» (VG 20.3.51). Mens foreldre flest ga
uttrykk for lettelse over at politiet hadde avslørt hva barna deres drev med,
mente VG å vite at forholdet var annerledes for henne: «I hennes hjem har
ikke kontrollen vært særlig skarp, og hennes pårørende har ikke brydd seg
særlig om at hun holdt seg borte i flere døgn» (21.3.51). Fraværet fra
hjemmet skyldtes at hun var blitt plukket opp langs veien av en arkitekt
som hun hadde slått seg sammen med i flere dager. Det var i hans hjem hun
hadde stjålet pistolen. Rømming hjemmefra og samvær med ukjente menn

12
TIDSSKRIFT FOR UNGDOMSFORSKNING
var oppførsel som i 1950-årene i seg selv kunne kvalifisere til et opphold
på skolehjem (Ericsson 1997).
Den negative oppmerksomheten som ble konsentrert om jentas bakgrunn,
gir en sterk indikasjon av hvilke verdier samfunnet tidlig i 1950årene
samlet seg om. Det gode hjem var helt grunnleggende (og bygde dessuten
på forestillingen om den gode og seksuelt rene kvinne). Sammenhengen
frekk og freidig pike – oppløst hjem viser at det ble tatt som en selvfølge
at unge fra skilsmissehjem hadde problemer, ikke minst fordi foreldrene
ikke brydde seg på samme måte som andre. Selv om det ikke ble sagt
direkte, ble det trolig tatt for gitt at den ’slappe kontrollen’ kunne tilskrives
at hjemmet var kvinnedominert og manglet en fars autoritet i oppdragelsen:
«hun har fått boltre seg uten det tilsyn som en uregjerlig 17 års pike
bør ha», mente Morgenbladet (21.3.51).
I dag forbinder vi ikke akkurat femtiårene med høye skilsmissetall.
Skilsmisser ble likevel framhevet som et alvorlig samfunnsproblem. Det ble
sett som «helt opplagt» at et oppløst hjem i langt større grad rekrutterte
bandemedlemmer enn andre hjem. En påstand som ble kastet fram av rektor
Karsten Heli, påtroppende leder av Berg arbeidsskole for gutter, var at
halvparten av «de unge kriminelle kommer fra hjem som mer eller mindre
befinner seg i oppløsning» (Aftenposten, aften 20.3.51). Det ble etablert en
selvfølgelig sammenheng mellom skilsmissehjem og ungdomskriminalitet.
Jentas hang til å rømme hjemmefra og det oppløste hjemmet gjorde det
enkelt å plassere henne i kategorien risikoungdom. Denne kategorien defineres
gjerne som merkbart forskjellig fra ungdom flest, og den identifiseres
gjerne enten ut fra psykologiske eller sosiale karaktertrekk (Wyn og White
1997:22).
Fortsatt gjensto likevel det ubehagelige faktum at den 16-årige gutten
var direktørsønn og følgelig presumptivt fra et bedre hjem, og også at flere
av de involverte foreldrene hadde gitt uttrykk for at de ikke rådde med
barna sine. Når piken ble valgt som hovedaktør i historien, ble likevel
spørsmålet om foreldrenes ansvar i første omgang skjøvet noe i bakgrunnen.
Det ble ikke for alvor stilt spørsmål ved selvsagte forutsetninger om
dårlige skilsmissehjem, eller at foreldre på vestkanten var ansvarsfulle, og
at et velsituert hjem var et godt hjem. Ubehaget ved nyheten ble tonet ned.
Ettersom de fleste av ungdommene ble tilbakeført til foreldrenes og skolens
varetekt, kunne avisenes lesere feire påske i trygg forvissning om at ungdomskriminalitet
egentlig ikke var et problem på vestkanten. Det dreide
seg stort sett om unntak: det berørte bare enkelte problemhjem, og ikke det
store flertall.

Hjem, skole og fritid
WILD WEST PÅ OSLO VEST 13
Uroen og ubehaget var imidlertid ikke fjernet helt. Så snart påskefeiringen
var over, trådte samfunnets støttespillere og eksperter til for å forklare
årsaken til fenomenet Frognerbanden og etterkrigstidas ungdomsbander.
Ungdomsnemnda i Oslo var opptatt med å utarbeide forebyggende tiltak,
slik at unge ikke ble fristet «til å begi seg ut i lovløsheten» (Aftenposten,
aften 21.3.51). En forklaring kunne være at bandene var et utslag av «tidsånden».
Nå kom ikke tidsånden av seg selv, påpekte Morgenbladet, og det
var heller ikke barna som skapte den: «den skapes av alle som er satt til å
øve innflytelse på dem, til å gi dem gode impulser og lede dem». Tidsånden
var hjemmene og skolene og hele oppdragelsessystemet (28.3.51).
Hjem, skole og oppdragelse var en gjenganger i debatten. I kronikker og
innlegg ble det pekt på at den frie barneoppdragelsen hadde fått vind i seilene
og ført til en misforstått oppdragelse i hjem og skole. Selve «ondets rot» var
den «disiplinløse» skolen og «den uhemmede frihet i hjemmene uten kontroll
og ledelse» (Morgenbladet 3., 9. og 10.4.51). Det ble også pekt på at nye
pedagogiske metoder hadde satt foreldrene på sidelinjen, og bedre kommunikasjon
mellom hjem og skole ble etterlyst, slik at foreldre og lærere kunne
følge de samme linjer i oppdragelsen (Aftenposten, morgen 2.4.51).
Allerede i påskeuka hadde avisene på et generelt grunnlag reist spørsmål
om hva som var et godt hjem og gode foreldre. Det ble pekt på at et
oppløst hjem ikke bare var et hjem der en av foreldrene manglet, men også
et hjem som framsto som «splittet». Mange unge ble rotløse fordi de fikk
for liten støtte og for få impulser hjemme, og fordi foreldrene ikke tok seg
tid til å snakke med dem (Aftenposten, morgen og aften 20.3.51, Arbeiderbladet,
Dagbladet 21.3.51). I tida etter påske ble søkelyset satt mer direkte
på vestkantforeldrene. I et innlegg i Dagbladet (2.4.51) ble det stilt spørsmål
om ungdom på vestkanten ble fylt med trass fordi deres rike foreldre
var mer pertentlige og forfengelige enn foreldre på østkanten. Var det slik
at foreldrene der nektet barna sine å velge egne venner? Eller var foreldre
på vestkanten mer opptatt av å skaffe seg materielle goder, slik at det ikke
lenger ble tid og energi igjen til barna (Morgenbladet 10.4.51)?
Spørsmålet om foreldrenes autoritet ble indirekte reist i et innlegg i
Dagbladet (28.3.51): «Banden – en mors refleksjoner». Denne moren fant
grunn til å påpeke at fedre etter en slitsom arbeidsdag helst ville ha seg frabedt
«alle ubehageligheter angående barnas oppførsel». Dermed la de nok
en byrde på allerede hardt prøvede mødre. I en redaksjonell kommentar
uttrykte Dagbladet overraskelse over innlegget. Ute i marka gikk foreldre
trofast med smårollingene sine, og dagens unge ektemenn var jo blitt «like

14
TIDSSKRIFT FOR UNGDOMSFORSKNING
flinke» som mødrene til å stelle spedbarn. Det var vanskelig å tro at de ikke
beholdt interessen for barnas oppdragelse etter hvert som de vokste til. Avisens
spørsmål: «Hva sier fedrene?» ble likevel møtt med taushet.
Stort sett var det menn som tok ordet i debatten, men de uttalte seg i egenskap
av sin stilling eller sitt samfunnsengasjement, og ikke som fedre. Femtiårenes
husmorideal tok nok mors ansvar for omsorg og oppdragelse for gitt
(Myhre 1995:97ff). Referansen til tur i marka viser likevel at også far hadde en
viktig oppgave. Mangelen på fritidsbeskjeftigelse ble en gjenganger i debatten,
og kan tolkes som indirekte kritikk av far. Gutter og jenter som ble tiltrukket av
«bandevesenet» hadde sjelden «morsomme og fengslende» hobbyer; de hadde
ikke funnet sin plass i gode foreninger, ungdomslag eller sportsklubber, og slo
isteden inn på veier som kunne gi tilstrekkelig spenning til å erstatte sunne fritidsinteresser
(Aftenposten, morgen og Aftenposten, aften 20.3.51, Dagbladet
28.3.51). Fedre burde ta seg mer av guttene sine: «ta dem med på tur og sport,
lære barna sine å kjenne og virkelig bruke tid på ungene» (Arbeiderbladet
21.3.51). Også idretten måtte forsøke å fange inn barna: Hadde ungdommen
i strøket hatt det morsommere på Frogner Stadion, ville «den aldri kommet til
å drive en spesialsport som biltyverier» (Aftenposten, aften 21.3.51).
Ungdom på vestkanten hadde færre fritidstilbud enn ungdom på østkanten.
I en kronikk i Morgenbladet (10.4.51) ble det pekt på at løkkene
hadde vært «ungdommens frie tumleplass», men var nå «spist opp» av
boligblokker og parkanlegg uten at de var blitt erstattet med «uhøytidelige»
idrettsanlegg. På løkkene hadde de unge selv organisert sin tilværelse i
fri natur, fått utløp for sine aggresjoner, og tilfredsstilt fryden over å gjøre
noe galt i harmløse former. Formannen i Oslo idrettskrets ble mye kritisert
da han henviste vestkantungdommen til anlegg på østkanten: Dæhlenenga,
Jordal og Ekeberg, isteden for å forlange at «nu – omsider! – må det gjøres
noe for vestkantungdommen». Riktignok hadde han måttet innrømme at
det var ganske langt og tungvint for en guttunge fra Frogner å dra helt til
Ekeberg for noen treningstimer (Morgenbladet 11.4.51, Aftenposten, morgen
12.4.51, 14.4.51). Et annet spørsmål er kanskje hvor vel ungdom fra
Frogner ville føle seg på østkantungdommens arenaer i en klassedelt by?
Når de unge på vestkanten ikke hadde annen utvei enn å «ty til gata,
kinoer og konditorier», var det kanskje ikke så rart at de «i rebelskhet mot alt
og alle» utpønsket ulovlige sidesprang som utartet til kriminalitet (Dagbladet
28.3.51). Som en direkte konsekvens av avsløringen av Frognerbanden, tok
ungdomsforeningene i strøket initiativ til «ungdommens lørdagskveld» i Frogner
menighetshus. Her var det «hyggekvelder» annenhver lørdag for «gjennom
god underholdning, andakt, film og selskapsleker å gi de unge en sunn
fritidsbeskjeftigelse og vekke sansen for åndelige og kulturelle verdier» (Aften-

WILD WEST PÅ OSLO VEST 15
posten, morgen 16.4.51). For å understreke hvor populært tiltaket var, ble
reportasjen i Aftenposten ledsaget av et bilde som viste ivrige gutter samlet
rundt sjakkbrettet og intervjuer med gutter som uttalte: «Et knakende godt tiltak,
gitt». Men var slike tiltak egnet til å fange inn gutter i faresonen?
Fart og spenning!
Bilbandene ble sett som uttrykk for de unges virketrang og eventyrlyst og
for gutters interesse for biler i sin alminnelighet. Motordilla og trang til å
oppleve noe med fart og spenning ble av pedagoger og politimenn framhevet
som årsak til at gutter ble tiltrukket av bander. Gutter syntes det var
moro å kjøre, moro å være den som bestemte og handlet: «det er spennende
med alt som ruller og går og som en kan styre sjøl» (Aftenposten, aften og
Dagbladet 20.3.51, Arbeiderbladet 21.3.51). Guttene i Frognerbanden
hadde allerede bekreftet slike oppfatninger ved å oppgi at de syntes det var
«spennende, morsomt og avvekslende» å stjele biler. Hvordan kunne deres
bilinteresse ledes inn på rett spor? «Tenk Dem for eksempel et stort, lyst
lokale, hvor guttene bys anledning til å rote og arbeide med biler», uttalte
rektor Karsten Heli i et intervju med Aftenposten (aftenutgave 20.3.51).
Verkstedslære var løsningen i teknikkens tidsalder. Mange mente at bilbandene
ville forsvinne av seg selv, dersom guttene fikk stelle med biler på legalt vis
(Dagbladet 20.3.51, Arbeiderbladet 21.3.51). Rektor Heli pekte i den forbindelse
på hvor «fristende og farlige oppholdssteder» gatene i en storby som Oslo
var for virkelystne gutter. Gale streker hadde nok ungdom alltid begått, uttalte
han, men nå var det ikke lenger snakk om bare et «lite naskeri», det sto «flunkende
dollarglis og frister teknisk interesserte unge gutter i annen hver gate»
(Aftenposten, aften 20.3.51). Bilen og den symbolske mening den uttrykte i
1950-åras samfunn vil derfor være en nøkkel til å forstå biltyveriene.
I femtiårene var bilen langt fra allemannseie. Rasjoneringsbestemmelsene
etter krigen la restriksjoner på kjøp av bil, og de ble først opphevet fra
1. oktober 1960. Dispensasjon fikk bare de som hadde en god grunn
(Bjørnsen 1975). Selv om bilsalget allerede i femtiårene var på vei opp, var
bilen fortsatt eksklusiv. Det krevdes både kunnskaper og ferdigheter for å
stjele en bil og ikke minst for å kjøre den. Noen av guttene i Frognerbanden
rakk knapt ned til pedalene, men uttalte likevel til politiet at det var en klar
fordel at de lærte seg å kjøre bil. Pressen levnet de unges kjøreegenskaper
liten ære: «Ingen av guttene eller piken var særlig flinke bak rattet, og det
gikk derfor ofte stygt ut over bilmateriellet. Flere ganger kjørte de i grøften
og fikk store skader på bilene» (Dagbladet 19.3.51, Morgenbladet 20.3.51).

16
TIDSSKRIFT FOR UNGDOMSFORSKNING
Det var ikke hvilke som helst biler som ble stjålet. Austin og Fiat av siste
modell var særlig populære, og ikke minst biler med CD-skilt. Grunnen var
at CD-biler sjelden ble stoppet av politiet. Dette var for øvrig noe gjenger i
Glasgow i 1930-årene også hadde utnyttet (Davies 1998). Et viktig poeng
som bilbandene i Oslo hadde fått med seg, var at mange land hadde juniorsertifikat,
og tillot «ganske unge karer» å kjøre (Morgenbladet 10.4.51).
Det hendte at bandene satte USA-nummer på bilene, noe som pekte mot
inspirasjon fra amerikansk ungdomskultur (Dagbladet 10.11.50). Ved en
anledning spilte Frognerbanden politiet et puss, da de stjal en bil med firesifret
nummer og kuttet vekk det ene sifferet, slik at bilen fikk politiets nummer.
I notisbøkene sine hadde de skrevet opp numrene på politiets biler med
et stort «achtung» under. Så plasserte de bilen utenfor Møllergata 19, hvor
den sto i tre døgn, og alle som så nummeret trodde at bilen tilhørte politiet
(Dagbladet 20.3.51, Aftenposten, aften 19.3.51).
Bilen betydde fart, spenning og frihet. Med bil kunne de unge herske
over rommet og utvide sin aksjonsradius. I november 1950 var to gutter og
tre jenter fra Oslo på tur med stjålet bil og kjørte den i stykker helt nede
ved Kragerø (Dagbladet 10.11.50). Kanskje kommer det her inn et
moment som Georg Brochmann allerede påpekte i 1930-årene, nemlig
bilens betydning for å forvandle erotiske relasjoner:
En bestemt maskin, det tekniske vidunder som heter bilen, spiller en
umåtelig rolle for erotikken i de land hvor den har fått almindelig
innpass. Det mest påtrengende erotiske problem, som det stiller sig
for de fleste unge norske gutter og jenter, det å finne en anledning, et
ugenert sted, det eksisterer ikke for de unge amerikanere med bilene
sine. Men så blir da også deres erotikk preget av bilen, dette teknikkens
vidunder i fartens tidsalder (Brochmann 1937:39).
En gutt som kunne by på en spennende biltur, fikk selvsagt høyere stjerne
hos jentene. Bilen med sin erotiske tiltrekningskraft reiste spørsmål om
ungdom fikk næring til fantasi og drømmer i amerikansk populærkultur og
«gangsterromantikk».
Gangster- og helteromantikk?
Forklaringen til fenomenet Frognerbanden kunne være så enkel at norsk
ungdom ble påvirket av kino og tegneserier. «En mor» ga uttrykk for
bekymring over at «barn av i dag» så ut til å være innstilt på at alt skulle

WILD WEST PÅ OSLO VEST 17
være «moro og underholdning» (Morgenbladet 9.4.51). Kritiske røster
mente det var for lettvint å komme trekkende med «fandenivoldsk» film og
«den kulørte ukepresse» som årsak til rampebandenes utskeielser (Arbeiderbladet
6.4.51). Mange var nok likevel opptatt av at filmer med titler
som «Desperat ungdom» ga de unge skadelige forbilder. Etter kritikken å
dømme var akkurat denne filmen «en mønstergyldig amerikansk belærende»
film der ungdom på kant med loven ble forvandlet til prektigheten
selv etter et opphold på en forbedringsanstalt (Dagbladet 7.4.51). Andre
syntes kinoreklamen ga et godt bilde av den samfunnsoppdragende virkning
kinoen hadde. Med bilder som framstilte en eller flere besluttsomme
typer som sto og truet med en revolver, skulle tydeligvis de yngre årsklasser
oppdras til å bli hardføre og robuste typer (Aftenposten, morgen 27.3.51).
Kunne enda Oslo Kinematografer ha satt opp flere idrettsfilmer «i stedet
for de instruktive gangsterfilmene som det vrimler av», sukket Aftenpostens
tennismedarbeider (Aftenposten, aften 21.3.51).
Nye mediers – fra populærlitteratur til tegneserier og film – innflytelse på
ungdom er en diskusjon som kan spores langt tilbake i tid (Boëthius 1993).
I USA var gangsterfilmer gjenstand for diskusjon i 1930-årene, mens kulørte
seriehefter ble angrepet i 1940- og 50-årene. Mange fryktet at underholdningen
stimulerte de unges fantasi og mente den sto i klar sammenheng med
økt ungdomskriminalitet: den ble en slags forbryterskoler der forbrytelser
ble demonstrert i praksis (Springhall 1998:98–146). Nå er det et langt skritt
fra å få en forbrytelse demonstrert på kino eller i tegneserier til selv å sette
den ut i livet. I en konkret rettssak mot to gutter tiltalt for forsøk på drosjeran,
fant en av guttenes forsvarer likevel grunn til å påpeke at det ikke
kunne utelukkes at filmen «Underverdenen» hadde hatt en uheldig virkning
på et «fantasifullt og umodent, ungt sinn» (Dagbladet 9.11.50)
Innflytelsen fra amerikansk populærkultur i form av gangsterfilmer, kriminalromaner
og tegneserier var en ting. Noe annet var at løsrevne hjemmefronthistorier
kanskje hadde vel så stor innflytelse på barnesinnet. Guttene
hørte til en generasjon som hadde sett hva som gikk for seg i samfunnet
under krigen, da lov og rett og etiske normer måtte settes på hodet i
motstanden mot okkupantene og deres leiesvenner (Morgenbladet
10.4.51). De hadde «lært» seg illegale metoder uten å ha noen anelse om
den moralske bakgrunnen som gjorde slike metoder forsvarlige og nødvendige
(Dagbladet 21.3.51). Mye «som nå er galt», ble den gang «forherliget»,
og det kunne ikke utelukkes at det spennende, illegale arbeidet tiltalte
barns fantasi (Arbeiderbladet 21.3.51).
Mye pekte også i retning av at Frognerbanden var inspirert av en slags
helteromantikk med forbilder fra krigen. Opprullingen av banden viste at

18
TIDSSKRIFT FOR UNGDOMSFORSKNING
den i likhet med illegale grupper opererte i det skjulte. De hadde hemmelige
møter på et konditori, de brøt seg inn i militære lagre og stjal våpen og uniformer,
og de opererte med dekknavn og kodenummer etter modell av motstandsgruppene
under krigen (Aftenposten, aften og morgen 19.1.51). Med
bilbandenes aktiviteter kom Heimefrontens heltegjerninger til å framstå i et
ambivalent lys. Som under krigen ble ulovlige aksjoner på kant med loven
uttrykk for motstand mot det bestående, men nå med motsatt fortegn.
Beundrende jenter og aggressive gutter
I kjølvannet av opprullingen av Frognerbanden er det tydelig at fenomenet
bande ble sett som synonymt med gutter. Det var gutter som hadde eventyrlyst
og en «naturlig» trang til spenning. De gikk gjerne sammen i klubber
og foreninger for å tilfredsstille trangen til å oppleve noe, frigjøre seg,
føle spenning og eventyr. Bander og gjenger var uttrykk for den samme
trangen, men på feil side av loven (Aftenposten, aften 20.3.51). Jentebander
var det ikke snakk om, I en reportasje om «bandeuvesenet» i USA
skrev riktignok Aftenposten (morgenutgave 29.3.51) at «pikegjenger» var
kjent der, men ikke som selvstendige aktører. Guttebander brukte dem bare
som lokkeduer for få et påskudd til å angripe rivaliserende bander. Amerikanske
gangstere hadde også flust med kvinner, men de spilte aldri noen
annen rolle enn som «forkjælte dukker» (Dagbladet 31.3.51). Den aktive
jenta i Frognerbanden framsto som lite typisk: «Og mens jentene i vår tid
var til for å bedåres av våre bedrifter når de en gang var utført», skrev forfatteren
Johan Borgen i et debattinnlegg, «deltar de i dag som bandebestyrerinner
og bruker pistol i femten års alder» (Aktuell 7.4.51).
Hva gutter og jenter gjorde, ble ikke tolket på samme måte: gutter
skulle utføre bedriftene, mens jenter skulle stå beundrende på sidelinja.
Slike oppfatninger konstruerer jenter og gutter som forskjellige og skaper
ulike prinsipper for handling (Moore 1994). De fortolkes innenfor handlingsskjema
der gutter er aktive og jenter er passive. Den kvinnelige bandelederen
brøt mot slike skjema. Det ble derfor vanskelig å plassere henne. På
en side ble hun framstilt som foretaksom, initiativrik og handlekraftig, med
stor makt over yngre gutter, og på en annen som den egentlige lederens
«nestkommanderende». Pressen vaklet dermed mellom å fortolke henne
som aktiv «anførerske» og atypisk, og som passiv, «bare» den egenlige
lederens kjæreste og høyre hånd, og altså mer konvensjonell.
Nyhetsoppslagene viste at mange jenter hadde latt seg lokke med på
spennende bilturer. Disse jentene kunne likevel lettere fortolkes innenfor

WILD WEST PÅ OSLO VEST 19
rammene av en passiv kvinnelighet. De ser ut til å ha nøyd seg med å
beundre «bandeføreren i gata» som «den store helten» (Dagbladet
19.3.51). Dermed framstår de mer som et haleheng til guttene enn som
aktive bandemedlemmer. Politiet framhevet riktignok at: «Jentene har ikke
på noen måte stått tilbake for guttene i kåt hensynsløshet» (Arbeiderbladet
20.3.51). I debatten som fulgte opprullingen av Frognerbanden, ble de likevel
usynlige. Med sine beundrende blikk ble de ikke definert som et problem
i kraft av seg selv og sine handlinger, men i forhold til guttene. Det
var gutter som hadde eventyrlyst og motordilla, som traktet etter fart og
spenning, og som måtte ledes på rett spor og få utløp for virketrang og
eventyrlyst i sunn utfoldelse.
Fortolkningen av gutter og jenter og deres handlinger viser at de symbolske
kategoriene «kvinne» og «mann» opererer på en måte som produserer,
reproduserer og konsoliderer kjønnsforskjell (Moore 1994). Slike kategorier
brukes også aktivt av enkeltindivider for å generere representasjoner og selvrepresentasjoner,
og får dermed konsekvenser for hvordan gutter og jenter
gjerne vil framstå for seg selv og andre. I de fleste situasjoner vil de forsøke å
framstille seg selv og sine sosiale handlinger på en måte som gjør det mulig å
identifisere seg med positivt sanksjonerte former for mannlighet eller kvinnelighet,
mens de i andre kan innta posisjoner som representerer motstand og
utfordring (Moore 1994). Vekslingen mellom utfordring og tilpasning til
rådende forestillinger både om kjønn og ungdom kom fram i intervjuer med
både gutter og jenter i kjølvannet av opprullingen av Frognerbanden.
I oppslaget: «Dialog med super skreppe» ville Dagbladets Plut (Arne
Hestenes) komme på sporet av en «Frogner-mentalitet» (7.4.51). Hans tilfeldig
valgte «Oslo-pike» fra vestkanten forsøkte å dekke over tenåringsusikkerhet
ved å spille «verdensdame». Alt de voksne sto for var «kjii», og
«gøy» var et nøkkelbegrep. Inntrykket hun etterlot seg, var at ungdom
framfor alt var innstilt på fest og moro. Hun la heller ikke skjul på sin
fascinasjon for Frognerbanden: «De må ha hatt det kjempegøy, bare synd
at de drev det litt for langt. Det er moro med fres på sakene …». Provoserende
virket hun nok på leserne i all sin ungdommelige holdningsløshet,
men uten at det på noen måte utfordret dominerende kvinnelighetskategorier.
Snarere understreket det hvor superfeminin hun var.
I et større intervju i Morgenbladet (10.4.51) uttalte to av guttene i Frognerbanden
seg friskt om det de hadde vært med på. De framsto som
«belevne små herrer» og tok avstand fra det de hadde gjort, men kunne
ikke la være å skryte av sine meritter og «kjekke seg». De måtte innrømme
at de nok hadde vært litt nervøse når bilen rullet ut i gaten, men så var alt
bare moro: «Gøy å snu seg rundt og se om vi ble forfulgt». Moro var det å

20
TIDSSKRIFT FOR UNGDOMSFORSKNING
skyte også. De ville ikke ha mer med bandelederen å gjøre, men hadde ikke
noe vondt å si om ham: «Han er vår kamerat». Likevel, han var trang i
nøtta, ikke fordi han begynte med biltyverier: «Nææi, fordi han tok chanser».
Uten at de sier det direkte, syns de nok det var flaut at jenta ble framstilt
som bandeleder. En av guttene fant det nødvendig å understreke –
«mistenkelig bråkjekt» – at jenter: «De har vel ikke noe de skal ha sagt».
Som en indirekte kritikk av sin egen bandeleder uttrykte han beundring for
Lambertsetergjengen: «støe, solide karer uten jentetull i gjengen».
Svarene fra guttene var preget av motsigelser. I all sin bråkjekkhet bekreftet
de egentlig bare bildet av gutter som eventyrlystne. Men deres selvrepresentasjoner
ivaretok også andre hensyn. De måtte sørge for å opprettholde
den status de hadde fått blant kameratene: «De syntes det er spennende og at
vi er noen gærne karer». Samtidig hadde de tross alt fått sjansen til å vise at
de fra nå av ville «holde seg på matta». Helt lydige mot foreldrene ville de
ikke innrømme at de var, men respekten for foreldrene skinte gjennom. De
måtte forholde seg til ulike, motstridende diskurser om hva ungdom og gutter
er, og forsøkte å innta posisjoner som både var preget av opprør og av tilpasning.
Svarene deres viser at kjønn er kontekstuelt, og spilles ut forskjellig i
ulike situasjoner. Foreldrenes sjokk da deres meritter ble avslørt, tyder på at
de stort sett hadde vært snille, veloppdragne og pliktoppfyllende hjemme,
mens de levde et hemmelig liv med helt andre forbilder ute på gatene.
Den «kvinnelige bandelederen» ble utfordrende på en helt annen måte.
Hun visste hvordan hun skulle koble en bil; hun var ikke fornøyd med bare
å sitte på, men kjørte selv, og ga uttrykk for at hun var kresen i valg av
hvilke biler hun stjal. Hun viste at jenter ikke trengte å nøye seg med å
sende beundrende blikk etter bandeføreren, de kunne selv bokstavelig talt
ta styringen. Representasjonen og selvrepresentasjonen av henne som pike
med pistol snudde kjønnskategoriene på hodet. Men hennes motstand ble
en overdrivelse som raskt kunne avskrives som avvik: «den unge piken gir
et skoleeksempel på det man i psykologien kaller en ’mannlig protest’»,
skrev en debattant. Hun ledet tankene til Hedda Gabler som også så det
som sin oppgave i livet å fekte med revolvere (Dagbladet 21.3.51).
Det provoserende i hennes handlekraftige opptreden var at den utfordret
sanksjonerte former for kvinnelighet, og demonstrerte at det var andre måter
å være jente på enn å innta en passiv og beundrende posisjon. Men ved å definere
hennes opptreden som et avvik i form av «mannlig protest», representerte
hun ikke et mulig handlingsalternativ, og rokket heller ikke ved kjønnede
maktstrukturer og hierarkiske kategorier. Handlekraften ble isteden forvandlet
til et abnormt unntak som var interessant å observere: «Vi må jo prøve å
finne ut om det er noe i veien med henne», uttalte Olga Larssen, direktør for

WILD WEST PÅ OSLO VEST 21
skolehjemmene, til Morgenbladet (21.3.51): «Vi må prøve å finne årsakene til
den situasjon hun er kommet opp i, vi sjekker miljøet og andre forhold som
kan ha spilt en rolle i hennes utvikling». Som unntak og avvik representerte
hennes motstand og utfordring ikke lenger noen trussel. Hun ble ufarlig.
Guttenes trang til spenning var lettere å plassere som utslag av deres
«naturlige» aggressivitet i puberteten, som riktignok var kommet på feil
spor. En farlig tendens i tida som fikk næring gjennom tegneserier og kriminalhistorier,
filmer og hjemmefronthistorier, var beundringen for mannen
som var seg selv nok, og som levde livet farlig, skrev Morgenbladet
(10.4.51) i innledningen til intervjuet med de to guttene i Frognerbanden.
Forfatteren Johan Borgen ga i Aktuell (7.4.51) uttrykk for at årsaken til
bandeuvesenet var å finne i «infantiliseringen av ungdommen». Han tenkte
særlig på kulørte seriehefter: «Har De riktig iakttatt den infantile drapsgleden
som stråler stygt ut av øynene på dem under studiet av disse halvpåkledde
amerikanske orangutanger med en slags lenderbelte …?». I et intervju
i Aftenposten hadde han tidligere pekt på at dagens mannlige ungdom
etter hans mening var foruroligende barnslig. Gutteidealet ble tilbedt, noe
som ikke minst var kvinnenes skyld. Amerikanske sosiologer hadde i en
årrekke vært på det rene med at selv voksne menn kunne holde på barnslige
interesser «i uhyggelig grad» (Aftenposten, aften 21.3.51). Med dette
refererer han til femtiårenes amerikanske debatt der nettopp infantilisering
var et hett tema. Selv voksne menn leste kulørte seriehefter, og bekymringen
var stor over at amerikanske menn levde et ungdommelig undergrunnsliv:
«largely out of touch with the demands of social responsibility,
culture and personal refinement» (Springhall 1998:121–141).
Frognerbandens tyverier av «biler av god kvalitet til formålsløs råkjøring»
kunne, slik en debattant så det, tolkes som en tidstypisk «he-manmentalitet»
som var ment å tilfredsstille en «vanvittig eventyrlyst». Nå ville
det vært mer «naturlig» å tilfredsstille aggressiviteten hos det annet kjønn:
«den lokkende ungpiken, det myke kvinnelige element som skal forandre
ham fra gutt til mann». Isteden lot unge menn aggresjonen få utløp i biltyverier,
innbrudd og ved å hevde en «falsk mandighet» gjennom stjålne våpen
og ødeleggelsesredskaper. Det de ville oppnå, var følelsen av å bety noe, at
de var kraftfulle personligheter og helter (Dagbladet 21.3.51). Når aggresjon
ble definert som mannens natur, var det likevel vanskelig å definere
«he-man-mentaliteten» som avvik. Sosiologen R.W. Connell peker på at den
hegemoniske formen for maskulinitet i vestlige, industrialiserte, kapitalistiske
samfunn nettopp er karakterisert ved aggressivitet. Den befestes gjennom
underordning både av kvinner og av menn som på en eller annen måte
skiller seg ut fra dette maskulinitetsidealet (Connell 1995). Med sine aktivi-

22
TIDSSKRIFT FOR UNGDOMSFORSKNING
teter på kant med loven vakte guttene i banden beundring både hos jenter
og andre gutter. De dyrket et mannlig selvbilde der makten over dem som
var underordnet, bekreftet en aggressiv og aktiv mannlighet.
Naturlig mannlig aggresjon gjorde bandeguttene mye farligere enn
jenta. Den kunne ikke avskrives som et abnormt unntak, men var like fullt
en destruktiv kraft. Aggresjonen måtte derfor vendes til det gode. Eventyrlystne
gutter måtte forvandles til voksne menn som utnyttet denne siden
ved sin natur til beste i samfunnets tjeneste og for å beskytte og ta vare på
seg selv og sin familie. Kvinnen hadde en nøkkelrolle for å tilfredsstille og
temme mannlig aggressivitet, og nettopp derfor ble det galt når hun dyrket
og beundret tidens barnslige gutteideal. Den «falske» mannligheten sto i
motsetning til en ansvarsbevisst voksen mannlighet. For å lede gutters
naturlige trang til spenning og opplevelser inn på rett spor, måtte deres
aggresjon få utløp gjennom sunne fritidsbeskjeftigelser. I klubber og foreninger
skulle gutter få utløp for virketrang, organisasjonstalent og konkurranseinstinkt
i idrettslek og andre aktiviteter som pekte framover mot deres
voksenrolle som aktive og deltagende samfunnsborgere (Maartmann u.u.).
Ungdom som framtidas håp
Framstillingen av Frognerbanden i nyhetsoppslag og avisdebatter viser at den
trussel som «bandeuvesenet» representerte, både ble dramatisert og avdramatisert.
Bandens aktiviteter kunne forklares med ungdommelig virketrang
og eventyrlyst, og de kunne lett passes inn i kulturelle kategorier for kjønn og
ungdom. Men banden hadde neppe skapt så mye uro og debatt hvis den ikke
der og da var blitt opplevd som farlig og truende. Debatten tok form av en
moralsk panikk som startet med den sensasjonelle nyheten om en bande på
vestkanten og fulgte et forløp med reaksjoner i form av fysiske inngrep mot
enkeltungdom og deres frihet, og i form av et selvransakende søkelys på oppdragelse,
foreldre, hjem og skole, ungdom og fritid, nye former for ungdomskultur
og populærkultur, tidsånd og moral. Frognerbanden ble både symptom
på og symbol for alt som var galt med ungdommen og samfunnet.
Moralsk panikk opptrer gjerne i perioder da samfunnet befinner seg i
rask endring, og ungdom opptrer på måter som rokker ved gamle normer, og
stiller spørsmål ved selvsagte oppfatninger. De blir opplevd som farlig og truende
for de verdier samfunnet bygger på, og det blir nødvendig å klargjøre
grensen mellom det akseptable og uakseptable. Reaksjonen på ungdoms
opptreden skal bekrefte moralske verdier, skape enighet der det finnes kompleksitet
og mangfold, og støtte opp om en kollektiv selvforståelse (Boëthius

WILD WEST PÅ OSLO VEST 23
1993, Rose 1999). En moralsk panikk forteller mer om voksnes bekymringer,
deres frykt for framtida, for nye medier og for oppløsningen av moralbegreper
enn om ungdommelige ulovligheter. Pressen får ofte skylda for å skape
moralsk panikk, men bekymringen for ungdommen kan like gjerne ses som
uttrykk for motsetninger mellom generasjoner (Springhall 1998:159,160).
Etterkrigstidas Norge var en tid med økonomisk vekst, optimisme,
framskrittstro og forventninger til framtida. Men samtidig var samfunnet i
endring. Norge var et land i oppbrudd, folk flyttet mye på seg, både geografisk
og sosialt, sosiale relasjoner ble omformet og familier ble oppløst
(Myhre 1994:28,101). Alle gode krefter måtte settes til for å gjenreise landet
etter krigen. Men var den oppvoksende generasjon rustet til å gjennomføre
dette prosjektet? Frognerbanden dramatiserte en krise i kollektiv selvforståelse
og i forholdet mellom generasjoner.
Det var som om ungdom forkastet alt hva voksengenerasjonen sto for.
Framveksten av en ny og fremmedartet ungdomskultur med barnslig idealer
og forbilder og de unges innstilling om å ha det «gøy og moro» lovet ikke
godt. Var dette en generasjon som kunne betros ansvaret for å skape en
bedre framtid? Allerede i en redaksjonell kommentar i 1946 pekte Aftenposten
(morgenutgave 21.12.46) på at de unges «farlige eventyrlyst» hadde
utviklet seg til «fantastiske høyder under krigstidens og etterkrigstidens uregelmessigheter»,
og de hadde tilsynelatende tapt «idealenes høyhet og livets
alvor av syne». Ville denne generasjonen kunne ta vare på de moralske verdiene
som den nye velferdsstaten skulle tuftes på? Ikke rart at et oppsummerende
innlegg som ble gjengitt i Morgenbladet (24.4.51) gikk i retning av at
det bare var ved å gjenreise foreldrenes og skolens autoritet at barn og ungdom
kunne oppdras til lykkelige mennesker og gode samfunnsborgere.
Har fortellingen om Frognerbanden noe å si oss i dag? Dagens avislesere
blir regelmessig konfrontert med voldelige og blodige oppgjør mellom
gjenger på Oslos gater. Frognerbanden viser at ungdomsgjenger ikke er et
nytt fenomen, og at fortidas bander ikke var fullt så uskyldige som de virker,
selv når de stilles i kontrast til nåtidas bander. De fleste av femtiårenes
bander var karakterisert ved kriminell virksomhet, vill bilkjøring i raske
biler av nyeste modell, lett tilgang på våpen og vilje til å bruke dem. Til
grunn for nyhetene om bander og gjenger lå på samme måte som i dag en
opplevelse av at barn og unge opptrådte truende og ute av kontroll. Debattene
om Frognerbanden forteller oss at fenomenet gjenger kunne framstå
som vel så skremmende og uforståelig i femtiårene som i dag.
Fortida kan dermed sette dagens mediebilde i perspektiv. Poenget er
imidlertid ikke å peke på likheter og forskjeller mellom bander før og nå,
eller å løfte fram et bilde av at gjenger før var like farlige som de er nå.

24
TIDSSKRIFT FOR UNGDOMSFORSKNING
Hvis fortellingen om Frognerbanden har noe å fortelle oss, er det at fortida
var annerledes. Banden opererte i en annen historisk kontekst og tematiserte
andre problemer og kriser i kollektiv selvforståelse enn dagens gjenger
gjør. Når det i dag først og fremst er innvandrergjenger som løftes fram i
nyhetsbildet og mediedebatter, er det andre verdier som står på spill.
Medienes representasjoner tyder på at dagens gjenger framfor alt dramatiserer
utfordringene og problemene ved et flerkulturelt samfunn.
Kilder
Følgende aviser er gjennomgått for november–desember 1950 og mars–mai
1951:
Aftenposten morgen og aften
Arbeiderbladet
Dagbladet
Morgenbladet
Verdens Gang (VG)
Billedbladet Aktuell
Følgende klipparkiver gjennomgått:
Aftenposten (1945–1963)
Dagbladet (1953–1963)
Noter
1. Debatten var både en mediedebatt og flere fagdebatter. Innenfor rammene av en artikkel
vil det føre for langt å spore ulike fagdebatter, og jeg har i min framstilling valgt å legge
vekt på mediedebatten.
2. Ungdomskriminaliteten var også lav i internasjonal målestokk. Den store økningen
også i Norge kom først mot slutten av femtiårene.
Litteratur
Bjørnsen, Bjørn (1975). Norge etter 1945. J.W. Oslo: Cappelen.
Boëthius, Ulf (1993). Ungdomar, medier og moraliska paniker. I Johan
Fornäs, Ulf Boëthius og Bo Reimer (red.): Ungdomar i skilda sfärer,
257–284. FUS-rapport nr 5. Stockholm/Stehag: Brutus Östlings Bokförlag
Symposium.

WILD WEST PÅ OSLO VEST 25
Brochmann, Georg (1937). Mennesket og maskinen. Øieblikksbilder av
verden ved inngangen til en ny tidsalder. Oslo: Aschehoug.
Connell, R.W. (1995). Masculinities. Cambridge: Polity Press.
Davies, Andrew (1998). Street Gangs, crime and policing in Glasgow
during the 1930s: The case of the Beehive Boys. Social History, 23(3):
October 1998.
Drotner, Kirsten (1999). Unge, medier og modernitet – pejlinger i et foranderligt
landskab. Valby: Borgen/Medier.
Ericsson, Kjersti (1997). Drift og dyd. Kontrollen av jenter på femtitallet.
Oslo: Pax.
Moore, Henrietta L. (1994). A Passion for Difference. Essays in Anthropology
and Gender. Cambridge og Oxford: Polity Press.
Myhre, Jan Eivind (1994). Barndom i storbyen. Oppvekst i Oslo i velferdsstatens
epoke. Oslo: Universitetsforlaget.
Maartmann, Camilla (under utgivelse). Bare lek? Ja, men av den skal fremtidskrefter
vokse! En undersøkelse av middelklasseungdoms fritid og
fritidsaktiviteter i årene 1920 til 1930. I Ingrid Markussen og Kari Telste
(red.): Barndom, ungdom og oppvekst i Norge gjennom 1900-tallet.
[foreløpig tittel]
Næss, Elisabeth (2000). Raske penger og rykter om bråk: norske gutter
forteller. Oslo: KRÅD.
Rose, Sonya O. (1999). Cultural Analysis and Moral Discourses: Episodes,
Continuities, and Transformations. I Victoria E. Bonnell og Lynn Hunt
(eds.): Beyond the Cultural Turn. New Directions in the Study of
Society and Culture, 217–238. Berkeley, Los Angeles og London: University
of California Press.
Springhall, John (1998). Youth, Popular Culture and Moral Panics. Penny
gaffs to Gangsta-Rap 1830–1996. London: Macmillan.
Toolan, Michael J. (1988, 1995). Narrative. A Critical Linguistic Introduction.
Routledge. London and New York
Ustvedt, Yngvar (1979). Velstand – og nye farer. «Det skjedde i Norge».
Bind 2, 1952–61. Oslo: Gyldendal.
Vendt, Jo [Ola Bauer] (1976). Graffiti. Oslo: Gyldendal.
Wyn, Johanna og Rob White (1997). Rethinking youth. London: Sage.

26
TIDSSKRIFT FOR UNGDOMSFORSKNING
English Summary
Wild West in Oslo west. The Frogner gang in the news
At Easter 1951 the Frogner gang hit the headlines of the Oslo papers. The
gang was one of several gangs responsible for car and weapon thefts. The
sensation was great when it turned out that this particular gang mainly
consisted of boys in their early teens from affluent homes in the western
parts of Oslo. This article examines how the press, through news articles
and debates, constructed narratives about youth, crime and leisure activities,
gender and the good home. The narratives can be characterised as a
moral panic with parallels to contemporary debates on gangs and crime.
The narrative of the Frogner gang is discussed in relation to cultural norms
and values in the historical context in which it operated, that is Norway in
the post-war years. The gang represented other worries, challenges and
problems than gangs of today, and became a symbol and symptom of what
was wrong with young people and society at the time.

Barn og unges skravling på nettet
Sosial støtte i cyberspace?
Petter Bae Brandtzæg og Birgit Helene Stav
Informasjons- og kommunikasjonsteknologi er etablert som en
selvfølgelig sosial arena og møteplass for barn og unge i Norge.
Ulike former for elektronisk kommunikasjon mellom unge vil
trolig bare øke i årene som kommer. Samtidig vet vi at unge mennesker
har behov for opplevelsen av nærhet, sosial støtte og tilhørighet
i et moderne samfunn som blir betegnet som flytende og
uoversiktlig. Det er avgjørende for unge å bli akseptert, godtatt,
sett og hørt. I lys av eksisterende forskning diskuterer artikkelen
om unge opplever ulike former for sosial støtte i cyberspace. Fordeler
og ulemper med ny elektronisk kommunikasjon blir belyst.
Iløpet av få år har barn og unge begynt å kommunisere og etablere relasjoner
på en ny sosial arena. I aldersgruppen 9 til 16 år har 95 prosent
prøvd eller bruker Internett. To av tre har chattet med andre på nettet
(SAFT 2003). Samtidig er bruken av mobiltelefon stigende (Kaspersen og
Sunde 2003). Den økte bruken av informasjons- og kommunikasjonsteknologi
(IKT) har utløst en debatt blant politikere og fagfolk om hvilke
sosiale konsekvenser dette kan få. Skepsis til den nye teknologien dominerer.
De yngres bruk av chat og mobiltelefon betraktes gjerne som farlig,
fordummende og asosialt (Thygesen 2003). At nettrelasjoner mellom unge
kan innebære positive forhold, blir ofte neglisjert eller framstilt som underordnet.
I denne artikkelen vil vi diskutere i hvilken grad cyberspace representerer
alternative rom for utvikling av vennskap og utveksling av erfaringer
som kan virke støttende for unge mennesker. Et viktig spørsmål er om
TIDSSKRIFT FOR UNGDOMSFORSKNING 2004, 4(1):27–47

28
TIDSSKRIFT FOR UNGDOMSFORSKNING
kommunikasjon i cyberspace endrer de unges muligheter og betingelser for
å motta sosial støtte. Sosial støtte handler om det å bli verdsatt av andre og
å ha tilhørighet til nettverk preget av god kommunikasjon og gjensidige
forpliktelser (Cobb 1976). Kvaliteten på vennskap, familierelasjoner og
trygghet i nærområdet er avgjørende for sosial støtte. Sosial støtte er derfor
en faktor av betydning for vekst, helse og trivsel, både i barne- (Bukowski
mfl. 1993) og ungdomstiden (Furman og Buhrmester 1992). Samtidig viser
forskning at mange unge strever med alvorlige problemer uten å få tilstrekkelig
hjelp og støtte fra omgivelsene (Rossow og Wichstrøm 1997).
Den sentrale plassen venner og familie har i barne- og ungdomstiden
gjør det viktig å undersøke hvorvidt kommunikasjon i cyberspace primært
erstatter eller utfyller eksisterende interaksjon mellom venner og kjente.
Dette kan gi mer kunnskap om sosial støtte i cyberspace primært skjer mellom
barn og unge som ikke kjenner hverandre fra før (svake bånd), eller
om cyberspace i første rekke er en arena for sosiale støtte mellom nære
venner (sterke bånd). Dette kan bedre forståelsen om det er ulike grupper
barn og unge som søker hjelp og støtte i cyberspace.
Artikkelen gir en oversikt over empiri og teori som belyser cyberspace
som en arena for ulike typer av sosial støtte. Vi vil forsøke å integrere eksisterende
empiri og teori inn i en ny teoretisk forståelsesramme. I lys av House
og Kahns (1985) forskjellige former for sosial støtte vil vi drøfte hvilke ulike
støttefunksjoner interaksjonsmedier kan ha for barn og unge. Disse er:
1. Emosjonell støtte – for eksempel det å motta omsorg og empati.
2. Vurderingsstøtte – for eksempel tilbakemeldinger og feedback på egen
person.
3. Instrumentell støtte – for eksempel praktisk hjelp.
4. Informasjonsstøtte – for eksempel gode råd og tips.
Emosjonell støtte:
Følelser i cyberspace - nærhet gjennom distanse?
I henhold til House og Khans (1985) inndeling er første fokus emosjonell
støtte. Oppleves emosjonell støtte i cyberspace dårligere, mer intens eller
bare annerledes enn i det «virkelige liv«, det vil si ansikt-til-ansikt? Kan
barn og unge oppleve nærhet i ikke-fysiske omgivelser som cyberspace?
Oppleves nærhet gjennom distanse?
Emosjonell støtte defineres som det å kunne yte og motta omsorg og
empati. Muligheten for å snakke om ting som er vanskelige, samt det å få

BARN OG UNGES SKRAVLING PÅ NETTET 29
trøst når man trenger det, er sentralt. Emosjonell støtte assosieres med
sterke sosiale bånd. Sterke bånd er oftest knyttet til familie og venner, relasjoner
som gir følelse av hengivenhet og forpliktelse. Dette til forskjell fra
svake sosiale bånd, som assosieres med naboer eller bekjente. Tilhørighet
til personer med både svake og sterke sosiale bånd kan gi sosial støtte i
ulike sammenhenger (Granovetter 1974).
At det finnes følelser i cyberspace, er det liten tvil om. Et besøk i populære
chatrom eller praterom på www.spray.no eller www.sol.no viser hvordan
barn og unge formidler følelsesladede meldinger seg i mellom. Sjekking
og flørting på nett via chat er mer og mer vanlig (Thygesen 2003). Det er
også aktiv flørting mellom gutter og jenter i ungdomskolealder med SMS
(Skog 2002). Det er lettere å være private på nettet, mener mange (Stuedahl
1999). Men, hva slags følelser er det unge formidler i cyberspace?
Relasjoner mellom barn og unge i cyberspace er ofte sett på som en
motsetning til sterke sosiale bånd. Studier har funnet en tendens til mangelfull
emosjonell støtte i cyberspace (Kraut mfl. 1998, Wellman mfl. 1996,
Parks og Roberts 1998, Roland 2002). Cyberrelasjoner karakteriseres som
overfladiske, usikre og preget av tøff dialog. Barns bruk av IKT assosieres
med en «soveromskultur» («Bedroom Culture«) (Livingstone 2001) i
ensomhet og sosial isolasjon.
Undersøkelser som finner cyberrelasjoner overfladiske og distanserte,
forklarer dette med at dialogen mangler ikke-verbale holdepunkter (Walther
1996, Adrianson og Hjelmquist 1991). Relasjoner som er oppstått på
nettet, og som opprettholdes kun via IKT (for eksempel chattevenner), kan
også være lettere å bryte. Dette fordi de involverte har sjeldnere kontakt
enn ved ansikt-til-ansikt relasjoner (Kraut mfl. 1998, Wellman mfl. 1996,
Parks og Roberts 1998).
Kommunikasjon i cyberspace preges av mangel på fysisk nærhet (Kraut
mfl. 1998). Enkelte mener at kommunikasjon gjennom IKT, som primært
skjer ensidig via tekst, er «fattigere» og mer fjern enn ansikt-til-ansiktkommunikasjon
(Jenssen mfl. 2002). Den betegnes av den grunn som en
form for delkommunikasjon. Relasjoner i cyberspace kan derfor oppleves
som mindre intime og støttende enn tradisjonelle mellommenneskelige
relasjoner (Pleace mfl. 2000, Sproull og Kiesler 1991). Ansikt-til-ansiktkommunikasjon
karakteriseres på sin side som den «rikeste« og mest ideelle
kommunikasjonsformen, fordi den muliggjør dialog på flere nivå samtidig
(for eksempel verbal, stemmekvalitet, mimikk, lukt).
Fraværet av fysisk tilstedeværelse, og dermed større grad av distanse og
anonymitet, kan også forklare hvorfor kommunikasjon mellom barn og unge
i cyberspace kan være mer uhemmet, kreativ og uforbeholden enn tradisjonell

30
TIDSSKRIFT FOR UNGDOMSFORSKNING
mellommenneskelige interaksjon. Skravling mellom barn og unge på nettet
synes å åpne for et nytt kommunikasjonsinnhold. De prater om og diskuterer
ting som de normalt ikke gjør i andre sosiale sammenhenger. De kommuniserer
også på en tøffere og hardere måte, med lavere terskel for fornærmelser og
overtramp (Wellman mfl.1996; Bingham 1998), såkalt «nettbølling». (Bjørnstad
og Ellingsen 2002)). Et eksempel på dette er da det populære TV-programmet
«Big Brother« valgte å stenge chatte-forumet grunnet krenkelser av
de som var inne i huset og trusler debattantene imellom (Ighanian 2003). Useriøs
oppførsel var også en av årsakene til at Microsofts verdensomspennende
chatte-nettverk ble stengt høsten 2003 (Financial Times 2003).
En lavere sosial terskel er, som ved chat, også funnet ved bruk av SMS. I
følge en undersøkelse mobbes 15 prosent av alle skoleelever fra 5. til 10.
klasse via tekstmeldinger (Roland 2002). Mobilmobbing sies å være mer
hyppig enn vanlig mobbing. Det oppsiktsvekkende ved denne undersøkelsen
er at mobilmobbing i stor grad involverer andre elever enn de som er
innblandet i «vanlig mobbing». Mobilmobbing handler med andre ord
ikke bare om at flere mobbes, men at flere blir mobbere. Det kan derfor
være andre mekanismer som utløser SMS-mobbing.
Hvordan kan dette forklares? I psykologien er det velkjent at betingelser
som anonymitet og distanse skaper deindividualisering. Distansemobbing
gjennom mobiltelefon betyr at plageren ikke ser mobbeofferet. Milgrams
(1963) klassiske lydighetsstudier viser at lydighet og viljen til å
skade en annen er situasjonsbetinget. Større distanse til offeret, og det å
ikke se offeret, gir mindre grad av ansvarsfølelse og større opplevelse av
depersonalisering. Milgram fant at terskelen for å skade et medmenneske
var urovekkende lav under slike situasjonsbetingelser. Denne forklaringen
kombinert med at mobilen forenkler og tilgjengeliggjør kommunikasjon
mellom potensielle mobbere og mobbeofferet, utgjør sannsynligvis noen av
de mekanismene som svekker graden av sosial støtte i cyberspace.
Økt sosial isolasjon og ensomhet fremfor sosial involvering er også
trekk som har blitt forbundet med bruk av IKT. Den kjente studien «The
Internet paradox study» (Kraut mfl. 1998), fant at bruken av Internett
økte opplevelsen av sosial isolasjon, og dermed reduserte brukernes psykologiske
velvære. Økt ensomhet, depresjon og stress var noen av symptomene.
Dette ble sett på som et paradoks siden Internett i utgangspunktet
kan sees på som en sosial teknologi. Resultatene ble forklart med at cyberrelasjoner
er mer overfladiske, og at kommunikasjonen i hovedsak var mellom
mennesker som ikke kjente hverandre fra før (svake bånd). Svake
sosiale bånd erstattet dermed mer meningsfulle relasjoner med sterke
sosiale bånd (som nære venner, familier o.l.). Andre undersøkelser samsva-

BARN OG UNGES SKRAVLING PÅ NETTET 31
rer med disse resultatene. For eksempel fant Nie og Hillygus (2002) at
Internett-bruk hjemme stjeler tid fra sosiale aktiviteter som vanligvis benyttes
sammen med venner og familie.
Funnene forteller at bruk av nye medier kan gå på bekostning av barn og
unges tid med venner og familie. Kartlegging av tidsbruk og brukermønster
har funnet at hele 60 prosent av barn og unges databruk foregår alene i det
private rom, som soverom (Roberts mfl. 1999). Livingstone (2001) mener
dette er et symptom på en voksende soveromskultur: At barn og unges
sosiale liv og fritid forflyttes fra det offentlige rom som gata og nærområder
til det private rom med soverommet som hovedbase, hvor medier som TV,
PC, musikkanlegg og liknende i økende grad har fått fotfeste.
Det finnes også indikasjoner på det motsatte, at nettbruk kan føre til
økt velvære og økt kommunikasjon med venner og familie. En oppfølgingsstudie
av «The Internet paradox study« gjennomført tre år senere
med det originale utvalget fant ikke lenger de negative effektene, men snarere
positive effekter av nettbruk, som økt kommunikasjon mellom personer
som hadde sterke sosiale bånd (Kraut mfl. 2002). Barn og unges bruker-
og tidserfaring med interaksjonsmedier kan derfor være bestemmende
for hvilke sosiale effekter som oppstår. Jo mer erfarne barn og unge er med
IKT, jo flere nære venner og familiemedlemmer som er «online», desto
bedre betingelser synes sosial støtte å ha i cyberspace. Slike funn peker på
hvilke utfordringer denne typen forskning står overfor i henhold til kontekstuelle
og tidsrelaterte variabler.
At bruken av IKT muliggjør økt samhandling, er en vanlig forklaring på
at man finner en positiv sammenheng mellom emosjonell støtte og kommunikasjon
i cyberspace. I cyberspace er man i større grad uavhengig av tid og
rom. Flere muligheter for sosial adgang kan derfor fremme barn og unges
sosiale involvering, slik som ved innføringen av telefonen (Wellman 1996).
En kan med enkle tastetrykk finne andre som har samme hobbyer og interesser
som seg selv. Internett, og særlig chat, har et potensial til å være en
sosial møteplass for unge med felles interesser (Katz og Aspden 1997). Gutter
prater for eksempel om dataspill på chatten (Endestad mfl. 2004). Samtidig
muliggjør kommunikasjon i cyberspace samhandling på tvers av landegrenser
og kulturer.
Kestenbaum mfl. (2002) peker på at interaksjonsmedier heller øker enn
reduserer kommunikasjonen mellom mennesker. Funn tyder på at det er
vanlig å forme vennskapsrelasjoner via Internett (Katz og Aspden 1997). I
boken Growing up Digital beskriver Tapscott, en av de mest markante forskerne
på feltet, hvordan unge støtter og søker støtte hos hverandre på nettet:
«... they often call on their cyber friends for emotional support. Girls in

32
TIDSSKRIFT FOR UNGDOMSFORSKNING
particular seem to seek and benefit from the peer support in cyberspace»
(1998: 56). Lignende observasjoner tilsier at unge opplever cyberrelasjoner
både som meningsfulle og berikende (McKenna og Poole 1998) og ofte likeverdige
med ansikt-til-ansikt-relasjoner. Vennskap som kun utvikles i cyberspace,
trenger imidlertid lengre tid til å utvikles (Parks og Floyd 1996). Tid
er med andre ord en avgjørende faktor for å utvikle relasjoner som kan gi en
opplevelse av sosial støtte, noe som også samsvarer med konklusjonen i
oppfølgingsstudien av «The Internet paradox study» til Kraut mfl (2002).
I en norsk studie oppgir en av tre ungdommer at de har fått flere venner
gjennom SMS-bruk (Skog og Jamtøy 2002). Samme undersøkelse viser at
det ikke er uvanlig at tenåringer har over hundre SMS-venner lagret i telefonboken.
SMS-vennene er lette å få tak i. De unge opplever også at det er
enklere å være personlig via SMS enn ansikt-til-ansikt. Terskelen for å si
noe er lavere, og det er enklere å bli inkludert. Gjennom mobilen opplever
mange å bli venneflokkens midtpunkt. Funnene er i tråd med en omfattende
undersøkelse gjort i England (Chivhanga og Nicholas 2002). Foreldregenerasjonen
var til sammenligning ikke i nærheten av å ha et like stort
nettverk da de selv var på samme alder. At unge i dag kan opprettholde
store sosiale nettverk via mobiltelefonene, gjør det nærliggende å tro at
mange i dette nettverket ikke er nære venner (svake bånd), og at mye av
kommunikasjonen unge imellom er med mennesker man ikke kjenner så
godt. Men norske funn peker heller i retning av at SMS-kommunikasjon
oftest foregår med helt nære venner (Ling 2001).
Tekstbaserte interaksjonsmedier kan ha noen kommunikative fortrinn i
seg selv. Enkelte funn tyder på at det er lettere å diskutere personlige problemer
med tekst i cyberspace enn ansikt-til-ansikt-relasjoner. Nettbaserte diskusjonsfora
for mental helse kan for eksempel gi høy grad av emosjonell
sosial støtte (Kummervold mfl. 2002). En økning i antall ungdommer som
tar kontakt via krisetilbud på SMS og e-post (Aftenposten 2003), kan tyde
på det samme. Det å ikke være ansikt-til-ansikt vil for noen gjøre det lettere
å kommunisere, enten fordi de er sjenerte i sosiale sammenhenger, eller fordi
de synes det er lettere å kommunisere skriftlig med den avstanden dette
medfører. For eksempel er gutter observert å være mer åpne og mer i stand
til å flørte og uttrykke følelser både på chat og via SMS (Bjørnstad og
Ellingsen 2002). Betingelser som er særegne for cyberspace, fører derfor
kanskje til at det blir lettere for enkelte å vise følelser. Større grad av anonymitet
gjennom tekst muliggjør dermed at en rekke temaer utforskes, også
tabubelagte områder (Turkle 1995). Det er trolig mangelen på sosial kontroll
i cyberspace som gjør det lettere for enkelte å kommunisere følelser via
SMS, IM (instant messaging), chat eller e-post. Man kan avslutte dialogen

BARN OG UNGES SKRAVLING PÅ NETTET 33
når man selv måtte ønske og samtidig ha muligheten for å være anonym.
Disse faktorene kan bidra til at mange opplever en form for nærhet gjennom
distanse i cyberspace. Dette er paradoksalt nok den samme effekten
som i Milgrams (1963) studie fører til depersonalisering og vilje til å skade.
Mulighetene for å oppleve nærhet gjennom distanse gjør at vi må se
nærmere på om tekstbaserte interaksjonsmedier bare er begrenset til én
kommunikasjonskanal (les fattig). I følge Tingstad (2003) prøver noen
«chattere» og «tekstere» å erstatte manglende kroppsspråk med symboler.
Språktekst kan gjennom STORE BOKSTAVER, viljemessige feilstavelser,
understreking og utheving være eksempler på en paralinguistisk kanal
(Walther 1992). Såkalte «emoticons», som for eksempel «:-)» og «:-(», kan
kommunisere følelser (Jenssen mfl. 2002). Samtidig kan det å ha kjennskap
til «riktige» koder, som for eksempel «CU L8er« (see you later) eller «D
Q» (det kunne), markere og gi en følelse av tilhørighet til visse grupper i
cyberspace (Drotner 2001). Slike observasjoner kan bidra til å forklare
hvorfor noen opplever relasjoner i cyberspace både dypere og bedre enn
ansikt-til-ansikt-relasjoner (Wartella mfl. 2000). Dessuten viser forskning
at det å uttrykke følelser gjennom skrift kan ha en terapeutisk effekt (Jenssen,
2002). Den enkelte reflekterer og sorterer i skriveprosessen. Samtidig
sitter man i beskyttede omgivelser hvor man ikke trenger å være engstelig
for å rødme eller skjelve.
Som nevnt innledningsvis er det viktig å undersøke om sosial støtte via
cyberspace primært fungerer som et tillegg eller en erstatning for sosial
støtte i det daglige. Enkelte hevder at nettrelasjoner i første rekke representer
en erstatning for barn og unge uten sosialt nettverk (for eksempel
Wolak mfl. 2003). Cyberspace kan for denne gruppen være en alternativ
sosial arena som kan utvide deres sosiale horisont og gi flere muligheter for
sosialt samvær. Wolak mfl. peker samtidig på at denne gruppen barn er
særlig sårbare fordi de raskere gir seg hen til og stoler på ukjente, noe som
fort kan utgjøre en risiko. Disse barna arrangerer for eksempel oftere
møter med fremmede de først traff på nettet. I følge Wolak mfl. skyldes
denne form for risikoatferd at de mangler et støttende nettverk eller sterke
sosiale bånd som gode familieforhold og venneforhold.
Det er nærliggende å tro at det særlig er utsatte grupper som benytter
seg mest av tilgangen til emosjonell støtte i cyberspace. Dette støttes ikke
av Orleans og Laney (2000), som finner at sosiale ferdigheter og gruppetilpasning
er assosiert med høy grad av sosial IKT-aktivitet. Det er en positiv
korrelasjon mellom det å ha mange nettrelasjoner, bruk av IKT og sosial
deltakelse (Koku mfl. 2001, Nie 2001, Wellman 2001, Kraut mfl. 2002).
Jo større sosialt nettverk man har, jo flere medier vil man benytte i kommu-

34
TIDSSKRIFT FOR UNGDOMSFORSKNING
nikasjonsøyemed (Wright 2000, Kavanaugh og Patterson 2001). Putnam
(2000) beskriver det som en opphopning av «sosial kapital», en forsterkning
og utvidelse av ens sosiale nettverk. Ordinære vennskap som i
utgangspunktet preges av fysisk tilstedeværelse, suppleres og vedlikeholdes
med SMS og e-post-kontakt.
Når interaksjonen med venner og nærmiljøet (sterke bånd) suppleres med
kommunikasjon i cyberspace, vil opplevelsen av nærhet og tilhørighet til venner
intensiveres, og samtidig reduseres følelsen av å være ensom og isolert.
Effekten av kommunikasjon med mennesker man ikke kjenner (svake bånd) i
cyberspace, kan på sin side gi enkelte ensomme grupper en alternativ arena
for emosjonell støtte. Barn og unge har også muligheten til via interaksjonsmedier
å opprettholde kontakt, vennskap og nære forbindelser med venner
som for eksempel har flyttet. Slik kan IKT være med på å lime sammen snarere
enn å fragmentere menneskelige forbindelser (Putnam 2000).
Det er likevel de som hevder at kommunikasjon i cyberspace medfører en
kommunikativ avhengighet som unge kan ha vanskeligheter med å takle
(Ebeltoft 1998). Skog og Jamtøy (2002) fant at 40 prosent av jentene er
«avhengige» av å sende tekstmeldinger daglig. Hos guttene gjelder dette
25 prosent. Denne typen kommunikativ avhengighet må for øvrig sees i sammenheng
med unges behov for å bli sett, det å få feedback på og få vurdert
seg selv.
Vurderingsstøtte:
«Hvor heit er du?» – vurderinger og feedback i cyberspace
Et eksempel på sosial vurderingsstøtte finnes på websiden http://trynefaktor.dagbladet.no,
der brukere av Dagbladet.no legger inn bilde av seg selv.
Her kan barn og unge få tilbakemelding på og måle «hvor heit du er», sin
«Bruce Willis-indeks» eller finne sin «Mette-Marit-faktor». På nettstedet
www.campushook.com kan unge i tillegg til bilde, legge ut hele sin personlige
profil. Slik kan de få tilbakemeldinger fra andre unge om hvor spennende
eller kjedelige de er, samt gjøre en sosial sammenligning av seg selv
med andre. På det omdiskuterte norske nettstedet www.deiligst.no kan
blant annet ungdommer publisere bilder av sin egen kropp og få andres tilbakemeldinger
på hvor «deilige» de er i forhold til andre.
Det å motta tilbakemelding og feedback er hva vurderingsstøtte dreier seg
om. Denne formen for sosial støtte innebærer feedback relatert til egen person,
identitet, utførte oppgave eller innsats (for eksempel skolearbeid, spilleutførelse
på nett, o.l.). Denne funksjonen ved sosial støtte er avgjørende for

BARN OG UNGES SKRAVLING PÅ NETTET 35
at barn og unge skal få økt tiltro til egen innsats, mestring og betydning.
Sosial sammenligning – det å vurdere seg selv i lys av andre – samt det å
motta tilbakemeldinger, er sentrale faktorer relatert til vurderingsstøtte.
Forskning om sosial vurderingsstøtte i cyberspace har primært sett på
hvordan unge benytter chatterom for rollespill og maskerader, og hvordan
dette bidrar til selvrefleksjon og vurdering av egen og andres roller og identitet,
men også hvordan unge evaluerer sin popularitet i antall mottatte
tekstmeldinger og e-post.
Kidcafe 01.11.96:
Melding 1) Please Type soon!!!!!!!!!!!!!... Adios...
Melding 2) Write me soon!!!
Melding 3) Please, write soon!!!!!!!!!!!!
Ebeltoft (1998).
Meldingene ovenfor er hentet fra en studie av det elektroniske møtestedet
Kidsnet (http://www.kidsnet.org ). Mange barn ga uttrykk for at de tolket
«tom postkasse» som et tegn på at de var mislykket, enten fordi innlegget
deres ikke var interessant nok, eller fordi språkkunnskapene ikke holdt
mål. Flere oppga at de var engstelige for å miste sin opparbeidede popularitet.
Motstykket er selvfølgelig hyppige pip på mobilen, fulle innbokser og
en dertil økende selvfølelse. Cyberspace kan fungere som en forsterkning
av barn og unges inklusjon. Samtidig vil følelsen av å være utenfor bli sterkere
dersom ingen svarer på tekstmeldinger eller hvis en sjelden mottar
tekstmeldinger eller e-post. Fraværet av tilbakemeldinger kan gi en opplevelse
av at det finnes et fellesskap der ute som han eller hun ikke får tilgang
til (Puro 2002).
Rollespill og maskerade på chatten er en annen form for vurderingsstøtte,
noe som ble observert i studien «Nettsvermere» (Bjørnstad og
Ellingsen 2002). Ungdommen forteller her at de skravler (chatter) med
mennesker de aldri har møtt og heller ikke trenger å møte. Dette er i følge
Bjørnstad og Ellingsen en kommunikasjonsform som bærer preg av utprøving
og mestring, ikke bare av mediet Internett, men av rollene de unge
inntar på nettet. Unge utfordrer seg selv ved å innta ulike roller de selv ikke
kjenner. Alle kan være hvem man vil i cyberspace og følgelig forme sin person
etter det. De formidler ting som de aldri ville kommunisert i «virkeligheten».
Internett blir slik en utprøvingsarena for barn og unge.
At nettet er en vurderings- og utprøvingsarena, og dermed kan ivareta
viktige identitetskonstruerende funksjoner, samsvarer med andre funn (Sjöberg
2000, Sørensen 2000, Turkle 1995, Tapscott 1998, Thygesen, 2003).
Maskerade og rollespill i cyberspace gir en ny frihet og nye muligheter til å

36
TIDSSKRIFT FOR UNGDOMSFORSKNING
øve og mestre ulike roller. Dette kan være nyttig i en skiftende verden hvor
vi hele tiden må være forberedt på å mestre ulike roller. Samtidig kan fellesskapene
i cyberspace forståes som en ny mulighet for betydningsdannelse
for barn og unge, der de interaktivt kan bidra til sin egen betydning. I følge
Giddens (1991) vil nye, moderne livsstiler og kulturelle praksisformer
bidra til nye rom for selvvurderingen. Dette er særlig sentralt fordi barn i
dag vokser opp i en tid hvor tradisjoner svekkes, hvor de unges sosial relasjoner
og identiteter ikke lenger bygges opp omkring overordnede strukturer
som sosial klasse, arbeid og utdannelse. Cyberspace kan i denne samfunnstilstanden
fungere som et frirom. Dialogen i cyberspace kan sees som
en mobil og eksperimenterende praksisform for barn og unge, hvor det er
den dynamiske kommunikasjonen via chat, mail, IM og SMS som bidrar til
ens betydning som person. Denne kommunikasjonsformen kan derfor
bidra til å definere identiteten både til den enkelte og fellesskapet. Dette er
i tråd med Thomas Ziehe (1989), som mener at unge i dag sosialt frisettes
fra tidligere tradisjonelle rammer og går sine egne veier, også når det gjelder
vurdering av seg selv og andre. Det har blitt større åpenhet både om
psykiske problemer, kulturelle og religiøse forskjeller og seksualitet. Barn
og unge kan dermed gjennom interaksjon i cyberspace lære å kjenne seg
selv og sin tilhørighet, men også bli mer aksepterende og tolerante overfor
andre (jfr. Erstad og Slaatta 2003).
Andre observasjoner går imot teorier om nedbryting av gamle normer,
tradisjoner og sosial frisetting i cyberspace. Susan Herring (1994) har for
eksempel observert at klassiske kjønnsstereotypier opprettholdes ved ny
kommunikasjon. Hun har funnet tydelige forskjeller mellom jenter og gutters
kommunikasjon, både i deres selvvurderinger og tilbakemeldinger.
Gutter er både mer selvhevdende, sarkastiske og belærende enn jenter. Jentene
er på sin side beskjedne i sin beskrivelse av seg selv. De skaper inkluderende
dialoger gjennom å lytte og ved å gi mottaker følelsen av velvære.
Forskningen relatert til «vurderingsstøtte» er, som vist her, en indikasjon
på at cyberspace trolig er blitt en sentral vurderings- og utprøvingsarena
for en del barn og unge, og særlig ungdommen. Forklaringene er
mange. En teori er at de mer tradisjonelle utprøvingsarenaene, som gata og
det offentlige rom, har fått redusert betydning. Dette er en tendens Livingstone
(2001) kaller oppvekstens privatisering (jfr. soveromskulturen).
Bekymringen knyttet til vurderingsstøtte i cyberspace er at denne arenaen
kan bli mer fantasi enn virkelighet, særlig på grunn av manglende fysiske
holdepunkter, som vanskeliggjør en realitetstesting av vurderingsstøtten
man mottar. Samtidig er cyberspace en mer frigjørende arena med nye
muligheter for refleksjon over seg selv og andre.

BARN OG UNGES SKRAVLING PÅ NETTET 37
Instrumentell støtte:
«My boobs are in your hands» – hjelp i cyberspace
Cyberspace er ikke bare en arena for emosjonell støtte eller vurdering og
utprøving, det er også et verktøy for koordinering, planlegging og praktisk
hjelp – instrumentell støtte. Et uvanlig eksempel på dette er jenta som på
hjemmesiden sin ba om 4500 dollar i økonomisk støtte for å forstørre puppene
sine: «My boobs are in your hands», skrev den unge jenta. Nå har
jenta i følge Nettavisen nådd sitt mål (Enger 2003). Mer ordinære eksempler
på dette er bruken av SMS til koordinering og planlegging: «Tar du med
fotball på treninga?» eller «Bussen er forsinket, kommer 15 min. senere :-)
Klemz». Ling og Yttri (2002) betegner dette som «mikrokoordinasjon», en
form for mobil kommunikasjon som er instrumentell og funksjonell. Mikrokoordinasjon
er langt på vei en ny form for samhandling som før teknologiens
tid ikke var mulig.
Kartleggingsstudier av barn og unge viser at interaksjonsmedier i stor
utstrekning brukes i et funksjonelt og instrumentelt øyemed til å lage avtaler,
jukse på prøver (Skog og Jamtøy 2002, Skog 2003) og å motta hjelp tilknyttet
dataspill (Wartella mfl. 2000). Hjelpen både gis og mottas av nære
venner, familie (sterke bånd) og mennesker man ikke kjenner så godt
(svake bånd).
Hvor hjelpen kommer fra vil antagelig avhenge av hvilket interaksjonsmedium
de unge benytter, men også hva slags hjelp som søkes. SMS er
knyttet til venner man treffer mer eller mindre daglig i fysiske omgivelser,
såkalte sterke bånd. Chat brukes i større grad til kommunikasjon med
svake bånd. Chat brukes for eksempel av gutter til å spørre om hjelp til
dataspill (Drotner 2001, Endestad mfl. 2004).
Selv om barn og unge gir og mottar instrumentell hjelp i cyberspace, er
temaet lite utforsket. Fokus har i større grad vært relatert til en arbeidskontekst,
for å effektivisere IKT-baserte oppgaver. Både PC og mobiltelefon er opprinnelig
verktøy designet for å understøtte og rasjonalisere arbeidsoppgaver.
Eriksen (2001) mener at tidsbesparende teknologi, som e-post og
mobiltelefon, fører til dårligere tid enn noensinne. I tillegg er uønsket epost,
såkalt spam eller søppelpost, i ferd med å bli et betydelig effektivitetsog
stressproblem (Ferris Research 2003). Ny teknologi har muligens ført til
økt tilgjengelighet, men den kan også gjøre brukerne mer sårbare.
Det å være tilgjengelig, «always online», er et økende krav også for
barn og unge. «Å være lett å få tak i» oppgis som den viktigste årsaken til å
ha mobil for 71 prosent av ungdommene (Skog og Jamtøy 2002). Både foreldre
og venner får da enklere kontakt med barna. Dette øker kanskje opp-

38
TIDSSKRIFT FOR UNGDOMSFORSKNING
levelsen av trygghet fordi foreldre og barn vet at de til enhver tid kan kontakte
hverandre. Det å alltid være tilgjengelig handler også om at barn og
unge ikke ønsker å gå glipp av noe når noe skjer.
Men har økende tilgjengelighet negative konsekvenser for barn og
unge? 80 prosent av barn i USA som benytter e-post, mottar uønsket e-post
daglig, som for eksempel «win a Playstation», «meet singles online»,
finansorientert «spam» og slankerelatert spam som «lose 15 pounds in two
days». 21 prosent pleier å åpne e-posten og lese den (Symantec 2003).
Denne studiens troverdighet kan diskuteres siden den er finansiert av et
amerikansk firma som produserer virusprogrammer. «Spam» tyder imidlertid
på å være et høyaktuelt problem også for norske barn og unge (SAFT
2003). Et annet eksempel på tilgjengelighetsproblematikk er at halvparten
av alle belgiske sekstenåringer oppgir å bli vekket om natten av tekstmeldinger
(Van den Bulck 2003).
Det er liten tvil om at interaksjonsmedier har revolusjonert barn og
unges tilgang til instrumentell støtte. Dette kan ha ført til økt trygghet og
mer effektive kommunikasjonsnettverk mellom barn og unge. En utfordring
er hvordan barn og unge skal takle kommersielt press via mobil, epost
etc. De unges behov for alltid å være «online» stiller større krav til
selvdisiplin og medieferdigheter. Medieferdigheter er også et sentralt tema i
gjennomgangen av den siste formen for sosial støtte – informasjonsstøtte.
Informasjonsstøtte:
Informasjonsjungel og digital aktivisme i Cyberspace
Informasjonsstøtte beskrives som tilgangen til råd og informasjon som gjør
det lettere å selv mestre personlige og omkringliggende problemer (House og
Kahn 1985). Tilgangen til pålitelig informasjon er en grunnleggende funksjon
og forutsetning for å kunne delta og øve innflytelse i samfunnet, også for
barn og unge. Spørsmålet blir derfor hvilken betydning informasjonsstøtte
har for unge mennesker gjennom kommunikasjonskanalene i cyberspace. Er
dette en ny kanal for å dele informasjon, kunnskap og å oppnå innflytelse?
Det dynamiske maktpotensialet ved de unges mediebruk og medieproduksjon
har vært diskutert. Det å beherske nye interaksjonsmedier og praksiser
er sett på som et virkemiddel som kan bidra til å fremme medvirkning. I
følge Erstad og Slaatta (2003) er ungdommen ofte «innovatører» i utformingen
av bruksmåter for nye medier som for eksempel ved bruken av SMS, som
opprinnelig ble laget for bruk i forretningslivet. I den nye interaktive teknologiske
hverdagen er det ikke alltid forhåndsdefinerte regler eller normer som

BARN OG UNGES SKRAVLING PÅ NETTET 39
barn kan lære av voksne. Internett er for eksempel fundamentalt ulikt andre
typer av massemedier. De tradisjonelle massemediene var/er enveis og kontrollert
av voksne. De var og er til en stor grad ennå hierarkiske, rigide og
sentraliserte. De reflekterer verdiene til sine voksne eiere. I kontrast til dette
er flere av de nye mediene interaktive og fleksible. De er mer nøytrale når det
gjelder verdi- og informasjonsformidling i den forstand at hvem som helst
kan produsere og kommunisere informasjon. Dette betyr at barn og unge har
mulighet til å lage sine egne digitale verdener, med nye typer sosiale og kulturelle
koder (Turkle 1995), noe som også ble vist i kapittelet om vurderingsstøtte
og unges sosiale uprøving og frisetting i cyberspace.
Barn og unge har derfor mulighet til å gi innhold til og kommunisere
meningsytringer i verdensomspennende nettverk. Dette kommer til uttrykk
også gjennom veksten av såkalt «digital aktivisme» og sosiale bevegelser på
Internett (se Slaatta 2002). Mobiltelefonens SMS har også fungert som
verktøy for aktivisme. En massiv SMS-kampanje våren 2003 oppfordret til
boikott av alle amerikanske produkter fra og med krigsutbruddet mot Irak:
«Boycott all US products the day they attack Iraq without UN approval.
Join us and send this message to 10 friends globally. Thank you.» (se
www.baldermagasin.no/notiser/boikott.htm).
Den informasjonsstøtten ungdom har tilgjengelig gjennom interaksjonsmedier
som Internett synes enorm, dels på grunn av all informasjonen som
finnes tilgjengelig, og dels på grunn av de mulighetene dette gir for verdensomspennende
kommunikasjon mellom barn og unge. Informasjonsstøtte
om sykdommer, psykiske problemer, sex og andre mer tabubelagte områder
er stadig mer tilgjengelig via e-post, SMS og telefon (Aftenposten 2003,
Jessen mfl. 2002). Det er stadig flere barn og unge som tar i bruk disse krisetilbudene
(Aftenposten 2003). For mange barn og unge kan det være lettere
å søke informasjonsstøtte om følelsesmessig vanskelige og eller tabubelagte
områder på Internett (se seksjonene om emosjonell støtte). Selvhjelpsgruppene
på nettet har til hensikt å virke informasjonsstøttende for
mennesker som enten mangler noen å prate med, eller mennesker som har
problemer med å åpne seg ansikt-til-ansikt (Pleace 2000).
Et problem de unge selv definerte i rapporten «Nettsvermere» (Bjørnstad
og Ellingsen 2002) var behovet for veiledning og undervisning for å kunne
finne frem i informasjonsjungelen på nettet. Det store informasjonsmangfoldet
vanskeliggjør informasjonssøking. Mange synes det var vanskelig å bruke
Internett målrettet og finne frem til de nyttige sidene. Det å navigere og finne
fram til kunnskap i komplekse og fragmenterte nettverk som Internett, krever
ferdigheter (se for eksempel Wellman 2001). Nye medier som Internett
mangler også grunnleggende kvalitetssikring. Alt kan legges ut på Internett.

40
TIDSSKRIFT FOR UNGDOMSFORSKNING
En stadig voksende forskning på dette feltet indikerer viktigheten av å
fokusere på medieferdigheter (digital literacy) hos barn og unge. Studier
viser at utdanning og læring på dette området kan bidra til å gjøre unge til
mer kritiske og mindre sårbare ovenfor feilinformasjon og markedsføring
(Strasburg og Wilson 2002). Det å ha digitale ferdigheter eller digital kompetanse
på et høyere nivå er en nødvendighet, både for å nyttiggjøre seg av
medienes muligheter for instrumentell støtte og samtidig være en kritisk
bruker. Nesten halvparten av barna mellom 9 og 15 år stoler på informasjonen
de finner på Internett (SAFT 2003).
Forskjellig tilgang til og kompetanse knyttet til PC-er, mobiltelefoner og
Internett kan føre til at det er nye eliter som dannes og grupper som faller
utenfor, såkalte «digitale skiller» («digital divide»). «Digitale skiller» er
forskjellen mellom de som vet, og de som ikke vet å nyttiggjøre seg av
informasjonsflommen (Frønes 2002). Det er ikke alle som behersker ny
teknologi og digitale kommunikasjonsformer. Aktiv sosial kommunikasjon
i cyberspace stiller større krav til det å beherske skriftlige formuleringer. I
følge Tingstad (2003) er det å beherske språkkoder, regler og konvensjoner
avgjørende for å lykkes i et chatrom. Alle har heller ikke tilgang til den
nødvendige teknologien. For eksempel ser vi at 48 prosent av barn i
6. klasse aldri eller nesten aldri bruker PC på skolen (Endestad mfl 2004).
Barn og unges ulike forutsetninger for denne type kommunikasjon vil
utgjøre et problem når elektronisk kommunikasjon etter hvert blir mer viktig
for å oppnå tilhørighet og ta del i samfunnet. Hvis man som ung i dag
ikke har tilgang på mobiltelefon, vil man falle utenfor vesentlige kommunikasjonsprosesser
(for eksempel Erstad og Slaatta 2003).
Ressurser og utstyr kombinert med digital kompetanse og dannelse er
derfor viktige stikkord for å oppnå informasjonsstøtte. Rapporten «En digital
barndom?» viser store forskjeller mellom barn i alderen 7–12 år i både
kompetanse og bruk av IKT. Nesten halvparten av barna kan defineres som
uinteresserte av nye medieteknologier, og majoriteten av disse er jenter (Endestad
mfl. 2004). Det ser derfor ut til at denne gruppen i dag ikke innehar de
samme forutsetningene for å motta eller å gi sosial støtte via cyberspace.
Konklusjon
Denne artikkelen har tatt utgangspunkt i ulike former for sosial støtte
(House og Kahn 1985). Perspektivet har vist seg nyttig for å frembringe
kunnskap om ulike funksjoner ved kommunikasjon og relasjonsbygging
blant barn og unge i cyberspace. Denne formen for kommunikasjon gir nye

BARN OG UNGES SKRAVLING PÅ NETTET 41
muligheter, men representerer også nye farer. Graden av sosial støtte i
cyberspace avhenger av barn og unges bakgrunn, personlighet, holdninger
og kontekst. Hvilke typer interaksjonsmedier (for eksempel SMS, e-post
eller chat) barna bruker, frekvensen av bruken og innholdet er også avgjørende.
Fordi SMS primært foregår mellom mennesker man ser i det daglige,
gir SMS-kommunikasjon kanskje oftere enn chat sosial støtte til nære venner,
og styrker dermed sterke sosiale bånd. SMS kan derfor fungere som et
tillegg til, og ikke som en erstatning for, vanlig sosial støtte. Chat derimot
vil ofte skje mellom mennesker man ikke ser i det daglige, og vil derfor
være en kommunikasjon som i hovedsak representerer støtte mellom svake
bånd, noe som ofte ikke har samme støttende effekt. Likevel kan denne
formen for støtte være et godt alternativ for mange.
Hovedtendensen i empirien er at relasjoner i cyberspace fungerer som et
supplement til eksisterende relasjoner. Samtidig kan nye relasjoner oppstå
mellom barn og unge, uavhengig av møter i den fysiske verden. Dype og
nære relasjoner på nettet trenger imidlertid lengre tid på å utvikles sammenlignet
med tilsvarende relasjoner i det virkelige liv. Relasjonsbygging mellom
barn og unge i cyberspace skaper likevel nye muligheter og utfordringer
fordi enkelte interaksjonsmedier består av kvalitativt forskjellige rammebetingelser
sammenlignet med kommunikasjon i den virkelige verden. Dette er
med på å frisette barn og unge fra tradisjonelle normer, noe som også kan
bidra til å gi dem økt innflytelse og økt betydning. Mange barn opplever det
enklere å åpne seg og snakke om vanskelige ting i cyberspace enn ansikt-tilansikt.
På den annen side har cyberspace skapt et økende behov for alltid å
være online eller tilgjengelig, noe som kan være en belastning for enkelte.
Sosial emosjonell støtte i cyberspace kan være en avgjørende erstatning
for sosialt isolerte grupper av barn og unge. Denne gruppen kan oppleve
manglende støtte i det virkelige liv, og kan derfor være ekstra sårbare i
cyberspace. Skremselsbildet av isolerte barn foran datamaskinen ser på sin
side ut til å være overdrevet, selv om enkeltstudier viser at bildet til en viss
grad stemmer. Det er mer urovekkende at det er mange barn som verken har
tilgang til eller behersker nye medier, samtidig som flere skoler ikke gir elever
mulighet for bruk av nye medier. Det er viktig å gi barn like muligheter
og å lære dem medieferdigheter for å unngå fremveksten av digitale skiller.
Mye av uklarhetene og de motstridende funnene rundt spørsmålene om
cyberspace og sosial støtte skyldes at forskningen på interaksjonsmedier
som Internett og mobiltelefon fortsatt er i sin spede barndom (Livingstone
2002), og at teknologien og bruken av den stadig endres. Et viktig spørsmål
for fremtiden blir derfor å forstå hvordan potensialet for å oppnå
sosial støtte i cyberspace kan utnyttes for barn og unge. Samtidig bør det

42
TIDSSKRIFT FOR UNGDOMSFORSKNING
fokuseres på hvilke sosiale grupper som faller utenfor utviklingen. Som et
av de land i verden med størst tilgang på moderne kommunikasjonsteknologi,
trenger Norge slik kunnskap.
Takk
Denne artikkelen er utarbeidet som en del av prosjektet «En digital barndom».
Prosjektet er finansiert av Norges forskningsråds Velferdsprogram.
Prosjektet går over tre år, i perioden 2002–2004. Vi ønsker med dette å
takke Velferdsprogrammet for støtten til prosjektet. Takk også til redaksjonen
i Tidsskrift for Ungdomsforskning for nyttige innspill.
Litteratur
Adrianson, L. og E. Hjelmquist (1991). Group processes in face-to-face
and computer-mediated communication. Behavior & Information
Technology, 10:281–296.
Aftenposten (2003). Kapasiteten sprengt på krisetelefon. Artikkel i Aftenposten
morgennummer av Ingvild Gjerstad, onsdag 3. desember 2003.
Bingham, N., S. Holloway og G. Valentine (1998). «At Home» or «Off
Limits»? Differences amongst children experiences on-line and their
implications for an inclusive «information Society.» Paper presented at
the Children and Social Exclusion Conference. Centre for the study of
Childhood, 5.–6. mars, 1998. Hull University, Hull, England.
Bjørnstad, T. L. og T. Ellingsen (2002). Nettsvermere. En rapport om ungdom
og Internett. Rapport nr. 1. Oslo: Statens Filmtilsyn.
Bukowski, B. mfl. (1993). Popularity, friendship and emotional adjustment
during early adolescence. I B. Laursen (red.): New directions for child
development: Close friendships in adolescence, 24–38. San Francisco:
Jossey-Bass.
Chivhanga, M. og D. Nicholas (2002). Wireless Kids Project Final Report.
Centre for information Behaviour and Evaluation of Research (ciber).
Department of Information Science. City University, London UK.
www.soi.city.ac.uk/organisation/is/research/ciber/WirelessKids-final.pdf.
Tilgjengelig online 13. mai, 2003.
Cobb, S. (1976). Social Support as a Moderator of Life Stress. Psychosomatic
Medicine, 38:300–314.

BARN OG UNGES SKRAVLING PÅ NETTET 43
Drotner, K. (2001). Medier for fremtiden børn, unge og det nye medielandskab.
København: Høst & Søn.
Ebeltoft, N. (1998). Over alt og ingen steder. Hovedoppgave ved institutt
for pedagogikk ved Universitetet i Oslo. http://folk.uio.no/ninie/overalt-
0.html Tilgjengelig online 4. mai, 2003.
Endestad, T. mfl. (2004). En digital barndom? En kartlegging av barns
bruk av digital medieteknologi. Rapport nr. (in pres). Oslo: Norsk institutt
for forskning om oppvekst, velferd og aldring.
Engelstad, F. & G. Ødegård (red.) (2003). Ungdom, makt og mening.
Makt- og demokratiutredningen. Oslo: Gyldendal Akademisk.
Enger, T. (2003). Desperat student fikk puppehjelp. Artikkel i Nettavisen
23.04.03. http://www.nettavisen.no/servlets/page?section=7&item=264339
Tilgjengelig online 3 mai, 2003.
Eriksen, H. T. (2001). Øyeblikkets tyranni. Oslo: Aschehoug.
Erstad, O. og T. Slaatta. (2003). «bit, beat, beaten» Teknologiens tyranni
eller mulighetenes marked. I F. Engelstad og G. Ødegård (red.): Ungdom,
makt og mening. Oslo: Gyldendal Akademisk.
Ferris Research (2003). Spam Control: Problems and Opportunities. A
Ferris Research Report. http://www.ferris.com/rep/200301/SM.html
Tilgjengelig online 14. oktober 2003.
Financial Times (2003). Microsoft schließt Chat-Räume als Schutz vor
Spam-Flut. http://www.ftd.de/tm/it/1064044994128.html?nv=rs Tilgjengelig
online 1. november 2003.
Frønes, I. (2002). Digitale skiller. Bergen: Fagbokforlaget.
Furman, W. og D. Buhrmester. (1992). Age and sex difference in perception
of networks of personal relationships. Child Development, 63, 103–115.
Giddens, A. (1991). Modernity and Self-Identity. Cambridge: Polity Press.
Granovetter, M. (1982). The strength of weak ties: A network theory revisited.
I P. Marshden & N. Lin (red.), Social structure and network analysis,
105–130. Beverly Hills, Calif.: Sage.
Herring, S. (1994). Gender differences in computer-mediated communication:
Bringing familiar baggage to the new frontier. Keynote talk at
panel entitled «Making the Net*Work*: Is there a Z39.50 in gender
communication?» American Library Association annual convention,
Miami, 27. juni, 1994. http://www.cpsr.org/cpsr/gender/herring.txt. Tilgjengelig
online 11. mai, 2003.
House, J. S. og R. L. Kahn (1985). Measures and concepts of social support.
I Cohen, S.og S.L. Syme (red.): Social support and health, 83–108.
Orlando, Fla.: Academic Press.

44
TIDSSKRIFT FOR UNGDOMSFORSKNING
Ighanian, C. G. (2003). «Big Brother» politianmelder nett-fans. Artikkel i
VG 29.04.03 http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=57485 Tilgjengelig
online 6. mai, 2003.
Jenssen, M., A. Kleven og D. Gammon (2002). Psykologers faglige virksomhet
på Internett. Tidsskrift for norsk psykologiforening, 39:449–506.
Kaspersen og Sunde (2003). Mobilmoro for millioner. Aftenpostens nettavis.
http://www.aftenposten.no/nyheter/nett/article.jhtml?articleID=621427.
Tilgjengelig online 17. september 2003.
Katz, J. E. og P. Aspden (1997). A nation of strangers? Communications of
the ACM, 40:81– 86.
Kavanaugh, A. L. og S. J. Patterson (2001). The impact of community
computer networks on social capital and community involvement.
American Behavioral Scientist, 45:496–509.
Kestenbaum, M. mfl. (2002). Information technology and social time displacement.
IT & Society, 1 (1):2–37.
Koku, E., N. Nazer og B. Wellman (2001). Netting scholars. Online and
offline. American Behavioral Scientist, 44:1752–1774.
Kraut, R. mfl. (1998). Internet paradox: A social technology that reduces
social involvement and psychological well-being? American Psychologist,
53:1017–1032.
Kraut, R. mfl. (2002). Internet Paradox Revisited. Journal of Social Issues,
58 (1):49–74.
Kummervold, P. E. mfl. (2002). Social support in a wired world – use of
online mental health forums in Norway. Nordic journal of psychiatry,
56:59–64.
Ling, R. (2001). Adolescent girls and young adult men: Two sub-cultures of
the mobile telephone. Rapport 34. Kjeller: Telenor forskning og utvikling.
Ling, R. og B. Yttri (2002). Hyper-coordination via mobile phones in Norway.
I J.E. Katz og M.A. Aakhus (red.): Perpetual Contact. Mobile
Communication, Private Talk, Public Performance, 139–67. Cambridge:
Cambridge University Press.
Livingstone, S. og M. Bovill. (2001). Children and their Changing Media
Environment: A European Comparative Study. Hillsdale, N.J.: Lawrence
Erlbaum Associates.
Livingstone, S. (2001). Young People and New Media. Childhood and the
changing media environment. London: Sage.
Livingstone, S. (2002). Children Use of the Internet, A Review of the
Research Literature. MEDIA@LSE. http://www.ncb.org.uk/resources/
lit_review.pdf Tilgjengelig online mai 2003.

BARN OG UNGES SKRAVLING PÅ NETTET 45
McKenna, R. og D. Poole (1998). Data communications: Where regulators
clash with reality. IEEE Communications Magazine, 36:30–42.
Milgram, S. (1963). Behavioral study of obedience. Journal of Abnormal
and Social Psychology, 67:371–378.
Nie, N. H. (2001). Sociability, interpersonal relations and the Internet.
Reconciling conflicting findings. American Behavioral Scientist,
45:420–435.
Nie, N. H. og S. D. Hillygus (2002). The Impact of Internet Use on Sociability.
Time-Diary findings. IT & Society, 1:1–20.
Orleans, M. og M. C. Laney (2000). Children`s computer use in the home.
Isolation or socialation? Social Science Computer Review, 18:56–72.
Parks, M. R. og K. Floyd (1996). Making friends in cyberspace. Journal of
Communication, 46:80–97.
Parks, M. R. og L. D. Roberts (1998). Making MOOsic`: The development
of personal relationships on line and a comparison to their off-line
counterparts. Journal of Social and Personal Relationships, 15:517–537.
Pleace, N. mfl. (2000). On-line with friends of Bill W: Social support and
the Net. B
Puro, J. (2002). A mobile culture. I J.E. Katz og M.A. Aakhus (red.): Perpetual
Contact. Mobile Communication, Private Talk, Public Performance,
19–28. Cambridge: Cambridge University Press.
Putnam, R. D. (2000). Bowling alone. New York: Simon & Shuster.
Roberts, D. mfl. (1999). Kids and the media in the new millennium. Menlo
Park, Calif.: Kaiser Family Foundation.
Roland, E. (2002). Mobbing gjennom mobiltelefon. Spesialpedagogikk, 67(3).
Rossow, I. og L. Wichstrøm (1997). Når nøden er størst – er hjelpen nærmest?
Hjelp etter selvmordsforsøk blant ungdom. Tidsskrift for den
Norske Lægeforening. 117:1740–1743.
SAFT (2003). SAFT barne- og Internettundersøkelse. Gjennomført av Markeds-
og Mediainstituttet a.s (MMI), januar–februar 2003. Presentert
på SAFT-seminar 26.08.03, Holmenkollen Park. http://www.saftonline.no
Tilgjengelig Online 1. november 2003.
Sjöberg, U. (2000). The rise of the electronic individual: A study of how
young Swedish teenagers use and perceive Internet. Telematics and
Informatics, 16:113–133.
Skog, B. (2003). Mobilkulturen – et pedagogisk potensiale? [tilt], mediepedagogisk
tidsskrift, nr. 2.
Skog, B. og A. I. Jamtøy (2002). Ungdom og SMS. Rapport fra utdanningsmessen
i Trondheim, 17. –19. januar 2002/Rapport nr. 60. Trondheim:
Institutt for sosiologi og statsvitenskap, NTNU.

46
TIDSSKRIFT FOR UNGDOMSFORSKNING
Slaatta, T. (2002). Digital aktivisme og sosiale bevegelser på Internett. I T.
Slaatta (red.): Digital makt. Informasjons- og kommunikasjonsteknologiens
betydning og muligheter. Oslo, Gyldendal.
Sproull, L. og S. Kiesler (1991). Connections: New ways of working in the
networked organization. Cambridge, Mass.: MIT Press.
Strasburger, V. og B. J. Wilson (2002). Children, Adolescents & the Media.
Thousand Oaks, Calif.: Sage Publications.
Stuedhal, D. (1999). Kvinner liker e-post. Apollo, 9(1).
Symantec Corp (2003). Symantec Survey Reveals More Than 80 Percent of
Children Using Email Receive Inappropriate Spam Daily. http://
www.symantec.com/press/2003/n030609a.html Tilgjengelig online 17.
november, 2003.
Sørensen, B. H. (2000). Chat and Identity – Playing with the Forms of
Chat. Paper presentert på konferansen «Forum of Youth and Media
Research». Sydney, 26.–29. november, 2000.
Tapscott, D. (1998). Growing up digital: the rise of the net generation.
New York: McGraw-Hill.
Thygesen, M. A. (2003). Chat: En del af børns virkelighed. Utbredelse og
bruk av chat i 7. klasse. Rapport fra Børnerådet i Danmark. www.boerneraadet.dk.
Tilgjengelig online 16. november, 2003.
Tingstad, V. (2003). Betydningen av medieteknologi i barns kommunikasjon.
Hovedtrekk i nyere forskning. Barn, nr. 4.
Turkle, S. (1995). Life on the Screen: Identity in the Age of the Internet.
New York: Simon and Schuster.
Van den Bulck, J. (2003). Text messaging as a cause of sleep interruption in
adolescents, evidence for ma cross-sectional study. Letter to the Editor
in Journal of Sleep Research, 12:263.
Ziehe, T. (1989). Kulturanalyser: ungdom, utbildning, modernitet. Stockholm:
Symposium Bokförlag.
Walther, J. B. (1996). Computer-mediated communication: Impersonal,
interpersonal, and hyperpersonal interaction. Communication
Research, 23:3–43.
Walther, J. B. (1992). Interpersonal effects in computer-mediated interaction.
A relational perspective. Communication Research, 19:52–90.
Wartella, E., B. O’Keefe og R. Scantlin (2000). Children and Interactive
Media. A compendium of current research and directions for the future.
A report to the Markle Foundation. Markle Foundation. http://
www.markle.org/news/digital_kids.pdf Tilgjengelig online 6. mai, 2003.

BARN OG UNGES SKRAVLING PÅ NETTET 47
Wellman, B. mfl. (1996). Computer networks as social networks: Collaborative
work, telework, and virtual community. Annual Review of Sociology,
22:213–238.
Wellman, B. (2001). Computer networks as social networks. Science,
293:2031–2034.
Wolak, J., J. M. Kimberly og D. Finkelhor (2003). Escaping or connecting?
Characteristics of youth who form close relationships. Journal of Adolescence,
26:105–119.
Wright, K. (2000). Computer-mediated social support, older adults, and
coping. Journal of Communication, 50(3):100–118.
English Summary
Young peoples online communication
Social support in cyberspace?
With the rapidly expanding availability of new media technologies into
everyday life, there is an increasing use of interpersonal computer mediated
communication by means of chat, e-mail and SMS, particularly among
young people. This article discusses how young people's experiences social
support in cyberspace. Based on previous research potential benefits and
pitfalls of communication among young people in cyberspace and their
experiences of social support are discussed. The article argues for the need
of a thorough debate concerning the new social life of young people in
cyberspace.

NOVA
Pb 3223
Elisenberg
tlf:22541200
faks:22541201
e-post:nova@nova.no
NOVA er et av landets største
samfunnsvitenskapelige forskningsmiljøer.
Med nesten 100
medarbeidere har instituttets
forsknings- og utviklings-arbeid et
bredt nedslagsfelt. Her nevnes noen
sentrale forskningsområder
instituttet fokuserer på:
barn og barnevern
ungdom
aldring & livsløp
familie
trygd & sosialpolitikk
migrasjon
velferd & helse
bolig & levekår
barn og barnevern
NOVA påtar seg forsknings- ungdom og
utviklingsoppdrag aldring på ungdoms-feltet. & livsløp
familie
NOVA trygd kan & tilby sosialpolitikk UNGdata
(spørreskjemaundersøkelse migrasjon for
skoleungdom mellom velferd 13-19 & år) helse
bolig & levekår
NOVA utgir egne publikasjoner
Besøk NOVAs hjemmeside på:
www.nova.no for oppdatert
informasjon om nye forsknings-funn,
publikasjoner, konferanser og andre
faglige aktiviteter
Norsk institutt for forskning
om oppvekst, velferd og aldring

Norsk foreldreskap
– en øvelse i likhetskultur
En sammenligning av forestillinger om
«godt foreldreskap» blant ungdom og deres
foreldre i Norge og Israel 1
TIDSSKRIFT FOR UNGDOMSFORSKNING 2004, 4(1):49–66
Geir H. Moshuus
Vi sier ofte at Norge preges av en likhetskultur. Men hva betyr
egentlig likhetskulturen for våre forestillinger om hva «gode
foreldre» er? Og hva er det særnorske ved likhetskulturen? I
denne artikkelen sammenlignes en undersøkelse av norske foreldre
og ungdoms syn på foreldreskap med en tilsvarende utført
i Israel. Begge steder har et utvalg svart på det samme åpne
spørsmålet: «Hva betyr det å være gode foreldre slik du ser
det?» Det argumenteres for at en sammenligning av kulturelle
mønstre er et nyttig korrektiv til moderniseringsteori i studiet
av foreldreskap. Til slutt i artikkelen diskuteres likhet koblet til
henholdsvis autonomi og respekt som fruktbare måter å forstå
de forskjellene som framkommer mellom Israel og Norge.
«En god forelder vil passe på barnet sitt, og lære det en god oppdragelse.
Da mener jeg å lære barna at det ikke er lov å stjele, lyve, banke opp folk
osv. Foreldrene skal ikke gi for frie tøyler, men være litt grei og.»
lik svarte en norsk ungdom på spørsmålet «Hva betyr det å være
gode foreldre slik du ser det?» 2 S
Gode foreldre skal både gi plass til
sine barn og være sjef på samme tid. Moren la vekt på det samme.
Hun nevnte «grensesetting sammen med ungdommen» som et viktig

50
TIDSSKRIFT FOR UNGDOMSFORSKNING
punkt. Jeg skal sammenligne forestillinger om «godt foreldreskap» blant
norske ungdom og deres foreldre med tilsvarende forestillinger blant israelske
ungdom og deres foreldre (Magen 1994). 3 Utsagn som det til denne
ungdommen og hans mor, særmerker norske forestillinger i kontrast til
israelske. Det oppdager vi når vi ser disse forestillingene i lys av en likhetskultur.
Utfordringene norske foreldre står overfor, dreier seg ikke alene om
å løse de krav moderne samfunnsutvikling stiller dem overfor. Godt foreldreskap
foregår innenfor kulturelle rammer hvorved en generasjon sosialiseres
til å erstatte plassen etter den, den kommer etter. Denne sammenligningen
vil vise at når norsk ungdom står overfor sine foreldre, er den største
utfordringen grenser og ansvarsfordeling. I andre land kan det dreie seg om
å få løst konflikter mellom unge og voksne som ikke kan snakke sammen.
Norske ungdom og deres foreldre snakker sammen. Men det er fare for at
ansvarsfordelingen mellom dem pulveriseres. Både de unge og deres foresatte
forventer av dem som inntar rollene som foreldre, at de både skal
utvise kjærlighet og at de skal utvise autoritet når det er nødvendig; norske
foreldre skal være kjærlige sjefer.
Moderne forskning om foreldreskap
Forskning om moderne hushold og familieformer legger vekt på at familien
har vært gjenstand for stor grad av endring i vår tid (Fauske og Øia 2003).
Holter skisserte den historiske utviklingen av familien i Nord-Europa (Holter
1975). Familien har gått fra å være en åpen, ustrukturert form under
føydaltiden til å bli en fastere organisert og lukket enhet som den borgelige
familie. I vår tid har denne blitt til en lukket, men ustrukturert intimfamilie.
Hennum oppsummerer denne utviklingen ved å peke på hvordan det
skjer en historisk forskyvning. Før var det en vektlegging av familiens verdimessige
forrang i et samfunn med kollektivistiske prinsipper. I dag er
familien sekundær i forhold til individer med egne individuelle rettigheter:
«Familien framstilles som en ramme for individets utfoldelse og mer som et
middel enn som et mål i seg selv» (Hennum 2002:61). Fauske og Øia skriver
at det har foregått «en funksjonstømming» i familien (Fauske og Øia
2003:121). De er opptatt av hvordan stadig større del av omsorgsarbeidet
som tidligere ble utført i familien, i dag foregår innenfor institusjonaliserte
rammer. Hennum legger vekt på hvordan lovendringer og nye reguleringer
har endret mye av det tradisjonelle grunnlaget for relasjonene internt i
familien. Først i 1964 bortfalt barns formelle plikt til å forsørge foreldrene
sine, gjennom lov om sosial omsorg (Fauske og Øia 2003:101). I en ny lov-

NORSK FORELDRESKAP – EN ØVELSE I LIKHETSKULTUR 51
tekst, barneloven av 1981, ble det fattet vedtak som styrket barns selvbestemmelse.
Siden 1970-tallet har barn fått rettighetsfestet større grad av
autonomi fra foreldrene. I 1972 ble loven om foreldres refselsesrett opphevet,
men først i 1987 ble det uttrykkelig forbudt med fysisk avstraffelse
(Fauske og Øia 2003:111). Tilsvarende lovendringer fant sted også i de
andre nordiske landene og i Østerrike (Fauske og Øia 2003:112). Bakken
finner at hele 80 % av elevene i Osloskolen opplevde sine foreldre som
autoritative, det vil si at de passer på, støtter og setter grenser (Bakken
1998). I en sammenligning av syn på foreldre blant ungdom med norsk og
med innvandrerbakgrunn, fant Øia at det var store forskjeller (Øia 1998).
Ungdom med norsk bakgrunn opplevde større frihet og reglene var mindre
strenge, men selv om foreldre med norsk bakgrunn ga større rom for frihet,
argumenterer Øia for at det var en frihet basert på ansvar og tillit. Hennum
har gjort en omfattende analyse av relasjonen ungdom–foreldre (Hennum
2002). Hun viser hvordan disse relasjonene på samme tid omhandlet et
kjærlighetsarbeid og et autoritetsarbeid. Hennum er også innom kulturspesifikke
sider ved disse forestillingene om foreldreskap, men hun konkluderer
ikke omkring det hun finner som karakteristisk for særnorske forhold.
Likevel, vi tenker oss jo ofte at norske samfunnsforhold er preget av en likhetskultur
(se for eksempel Klausen 1984). Har ikke dette også betydning
for de familierelasjoner vi får? Mye av forskningen omkring familieforhold
i vårt samfunn diskuterer først og fremst ulike aspekter ved de moderniseringsprosesser
som kjennetegner vårt samfunn, for slik å forklare de relasjonene
vi får mellom foreldre og barn. Men er dette hele bildet?
Mye sosialpsykologisk forskning er opptatt av å skille ut og se på spesifikke
sider ved atferd og forestillinger blant unge og deres foreldre for å
forklare moderne familierelasjoner. Coleman skriver om de spesielle
utfordringene i ungdomsperioden (Coleman 1997). Ungdom preges av rolleambivalens,
og foreldre opplever at deres posisjon i forhold til barna er
mye mer uklar enn da de var yngre. Magen (1994) skiller ut ni kategorier
som han finner relevant i en gjennomgang av forestillingene israelske ungdom
og deres foreldre hadde om godt foreldreskap. Forestillingene dreide
seg om foreldreskap som utøvelse av kjærlighet, autoritet, omsorg, forsørgelse,
samvær, vennskap, respekt, autonomi og skole. Den israelske undersøkelsen
fant sted fordi det internasjonalt ikke var gjennomført forskning
på ungdom og deres foreldres syn på foreldreskap (Magen 1994:172).
Magen er opptatt av at skillene mellom barn og foreldres oppfatninger
reflekterer utviklingsstadier knyttet til barnas alder. Men samtidig er det
som om kulturelle aspekter ved foreldreskap er irrelevant. Det bringes ikke
inn et kulturperspektiv i analysen. Men det er økende interesse for å se på

52
TIDSSKRIFT FOR UNGDOMSFORSKNING
betydningen av kultur i barne- og familieforskning. Backe-Hansen har
nylig stilt spørsmålet «Er de adferdsmønstrene og de sosiale prosessene vi
observerer i Norge, et resultat av spesielle, kulturelle forutsetninger (…),
eller er de uttrykk for mer eller mindre generelle tendenser og årsaksmekanismer
i moderne samfunn?» (Backe-Hansen 2002a). Det er likevel tydelig
at felles kulturelle rammer må ha en viss betydning. Bakgrunnsvariabler
som foreldrenes inntekt og deres utdanning betydde nemlig lite for variasjonene
i svarene som ble samlet inn. Kjønn hadde også liten forklaringskraft.
Så, selv om Magen selv er opptatt av å plassere sine empiriske funn
innenfor en forskningstradisjon som ser etter sosialpsykologiske faktorer
som påvirker foreldre–barn-relasjoner, tyder alt på at undersøkelsen loddet
grunnleggende kulturelle forestillinger om hva det vil si å være gode foreldre
i Israel på tvers av sosiale forskjeller som i andre sammenhenger sikkert
ville ha gjort skillene i oppfatningene tydeligere. Dette åpner for studiet
av kultur gjennom sammenligning.
Sammenligning av kulturelle mønstre
Jeg har ingen forutsetninger for å undersøke de kulturelle rammene for
godt foreldreskap i Israel isolert sett. Jeg skal bruke det israelske datamaterialet
for å holde det opp mot det norske i en sammenligning. En slik sammenligning
vil gi oss et innblikk i norske kulturelle mønstre i de forestillingene
vi får, når de holdes opp mot mønstrene vi har i det israelske materialet.
Intet mønster kan avleses uten at vi har et annet materiale å
sammenligne med. Det har som Krogstad påpeker, vært en spenning innenfor
studiet av kultur mellom å studere samfunn som unike helheter eller
som helheter i lys av mer generelle regelmessigheter (Krogstad 2000). Israel
og Norge er nok nokså ulike samfunn. Men fordi vi har undersøkelser hvor
likelydende åpne spørsmål stilles til sammenlignbare grupper av respondenter,
får vi en studiesituasjon hvor forskjelligheten i forestillingene også
lar seg sammenligne (Krogstad 2000:104). Ifølge Krogstad er ikke sammenligning
avhengig av fenomeners grad av antatte nærhet (i sosial og kulturell
forstand), men av at man har å gjøre med fenomener som befinner
seg på noenlunde samme generaliseringsnivå. Det er grunn til å tro at likelydende
spørsmål om foreldreskap stilt til nokså like grupper av respondenter,
dermed åpner for relevante sammenligninger, selv om undersøkelsene
ble foretatt i ganske ulike land.
Jeg ser på det som synes å være hovedforskjellene mellom det man fant
i Israel og det vi finner her. Jeg er interessert i svarfordelingene i de to

NORSK FORELDRESKAP – EN ØVELSE I LIKHETSKULTUR 53
undersøkelsene; det kan synliggjøre forskjeller i kulturmønstre. Med andre
ord, jeg antar at forskjellene i svarene kan fortelle oss noe om hva som er
de kulturelle rammene som ligger til grunn for de forestillingene av godt
foreldreskap vi får fra respondentene i de to landene.
Min idé er altså å gripe tak i de største avvikene mellom de to undersøkelsene
for å bruke dem som merkesteiner i en diskusjon av hva norske foreldreskap
er for noe, hvor forskjellene mellom svarfordelingene brukes
som føringer i analysen.
Datagrunnlaget for analysen er en av spørreundersøkelsene som ble gitt
til et landsdekkende utvalg strategisk selektert etter bosted. Utvalget besto
av 806 ungdom som besvarte spørreskjema ved to anledninger. Først når
de var 13 til 14 og igjen når de var 15 til 16 år gamle. Undersøkelsen fant
sted i perioden 1996 til 2001 og var en del av datainnsamlingen til studiet
«Barns utvikling og levekår i et helhetlig og ressursorientert perspektiv»,
finansiert av Norges forskningsråd 1996–2001 (Backe-Hansen 1999,
2002b, 2003). Ved den siste datainnsamlingen, gjennomført i 1999 da
respondentene var 15 til 16 år, inkluderte spørreskjemaet et åpent spørsmål:
«Hva betyr det å være gode foreldre slik du ser det?» Det var avsatt
en halv side til besvarelsen. Under den siste datainnsamlingen ble skjemaet
også besvart av de unges foreldre.
For å sikre meg at vi får en sammenligning av omtrent like størrelser, er
det norske materialet blitt behandlet etter designet som ble gjennomført i
den israelske undersøkelsen (Magen 1994). I Magens undersøkelse ble
spørsmålet om godt foreldreskap stilt til et utvalg av 14–15 åringer og
deres foreldre. For dette spørsmålet var N = 51 for ungdommene (26 gutter
og 25 jenter) og N = 51 for foreldrene (25 fedre og 26 mødre). Utvalget var
selektert fra et større utvalg på 109 ungdommer og 109 foreldre etter foreldrenes
utdanning. De med midlere utdanning (9 til 12 års skolegang) ble
holdt utenfor. Utvalget besto kun av ikke-oppløste hushold. Funnene fra
den israelske undersøkelsen viste at det ikke var særlige skiller mellom
synet på godt foreldreskap mellom de med lite og de med mye skolegang;
de viste kun forskjeller når det gjaldt betydningen av forsørgerrollen.
I den norske undersøkelsen som inkluderte foreldrene, var ungdommene
15 til 16 år gamle. Utvalget er en god del større enn det israelske;
N = 581 ungdom og deres foreldre. Jeg har trukket ut hver fjerde respondent
i datafilen, til sammen 134 respondenter. Siden det ikke var skilt mellom
kjønn i resultatene som er rapportert fra den israelske undersøkelsen,
gjør ikke jeg det heller.
Jeg tar utgangspunkt i tolkningen av svarmaterialet gjennomført i den
israelske undersøkelsen. Det ble brukt hovedfagsstudenter til skåringen av

54
TIDSSKRIFT FOR UNGDOMSFORSKNING
datamaterialet. Jeg har gjort den samme skåringen selv i behandlingen av
det norske materialet. Det israelske materialet ble skåret etter følgende ni
kriterier gjengitt i Magen (1994). Kriteriene er produsert gjennom den innholdsanalysen
som ble foretatt på dette konkrete materialet. De engelske
kriterieinndelingene er hentet fra Magens undersøkelse. Kategoribetegnelsen
i stor skrift er mine oversettelser etterfulgt av mine oversettelser av de
presiseringer brukt av Magen.
1. Expresses feelings – KJÆRLIGHET – Uttrykker følelser
2. Educates, Authority, Serves as Modell or Example – SJEF – Autoritet/
godt eksempel
3. Understands, supports – OMSORG – Forståelse/støtte
4. Buys, Provides – FORSØRGER – Kjøper/skaffer til veie
5. Spends Leisure time together – SAMVÆR – Bruker tid sammen
6. Acts as Friend – VENN – opptrer som venn med sønn/datter
7. Respects, Democratic – RESPEKT – Viser respekt/ viser demokratisk
holdning
8. Allows Privacy, Autonomy – AUTONOMI – Tillater privatliv/autonomi
9. Takes Responsibility for Schooling – SKOLE – Følger opp skole
Siden det er viktig at skåringene stemmer rimelig overens, har jeg tatt med
noen eksempler på hvordan kategoriene er anvendt på det israelske og det
norske materialet.
Kategori Den israelske undersøkelsen Den norske undersøkelsen
Kjærlighet «hugs and kisses» og «gives
warmth and love and joy to life».
Sjef «keeps promises», «sets limits»
og «punishes when necessary».
Omsorg «encourages», «listens to his
child’s needs» og «is someone
you can tell everything to».
Forsørger «Gives presents» og «gives surprises».
«Vise omsorg og kjærlighet» og «Fortell barnet
at du er glad i det, og gi klemmer som
viser omsorg.»
«Å lære barna sine god folkeskikk» og «De
må sette regler».
«Å ha et godt forhold til barna, slik at de kan
prate åpent ut om alt» og «Vere til stades når
dei treng deg».
«gi penger» og «gir barna penger til forskjellige
ting».
Samvær «takes the kids to the amusment «De må bruke tid på meg» og «Dra på tur
park» og «plays with his children». med dem».
Venn «treats her child as a friend». «er god venn med foreldrene mine» og «å ha
noen å prate med som man kan stole på».

NORSK FORELDRESKAP – EN ØVELSE I LIKHETSKULTUR 55
Respekt «is liberal, respects his child’s
needs» og «treats his child as a
human being».
Autonomi «doesn’t interfere» og «lets his
children make their own decisions»
og «doesn’t meddle in
when she isn’t asked».
Skole «makes sure I do my homework»
og «provides education».
Det er verdt å merke seg at det norske materialet er skåret på basis av kategoriinndelingen
gjennomført i den israelske undersøkelsen. Det kan innvendes
at grensedragningen mellom noen av kategoriene i denne inndelingen
kan synes problematiske. Det er ikke alltid lett å oppfatte hvor grensen mellom
«autonomi», «respekt» og «omsorg» skal trekkes. Det kan godt tenkes
at andre mer egnede kategoriinndelinger hadde meldt seg om jeg hadde
valgt å gjennomføre en meningsanalyse uavhengig av den foreliggende israelske,
men da hadde det vært mer problematisk å gjennomføre en sammenligning.
Et annet moment er tidsdifferansen for gjennomføringen av de to
undersøkelsene. Den israelske undersøkelsen ble gjennomført tidlig på
1990-tallet, mens den norske ble gjennomført i 1999. Det kan jo tenkes at
den israelske undersøkelsen hadde gitt resultater som lå nærmere de som
kom fram i den norske, om den hadde foregått på samme tidspunkt. Mye
tyder imidlertid på at norske ungdommers syn på sine foreldre ikke har
endret seg mye de siste ti årene. En sammenligning av ungdoms samvær
med sine foreldre i 1992 og 2002 tyder på at det er få endringer (Storvoll og
Moshuus 2003). De norske forestillingene ville trolig vært om lag de
samme om undersøkelsen hadde vært foretatt samtidig med den israelske.
Til slutt, den foreliggende undersøkelsen har kun relevans for undersøkelser
av de forestillinger som råder blant ungdom og deres foreldre. Spørreskjemaundersøkelsene
forteller oss lite om praktiseringen av godt foreldreskap.
Godt foreldreskap i Israel og i Norge
«En god forelder stoler på deg, de hører din
mening og respekterer den» og «at de lar
deg få lov til mange av de tingene du ville».
«la barna få lov til å gjøre det andre barn på
samme alder får lov til å gjøre» og «La barnet
få utfordre verden».
«Er litt interessert i det som skjer på skolen»
og «hjelper deg f.eks med leksa».
Hva viste så den israelske undersøkelsen om forskjellene mellom ungdom
og deres foreldre i synet på «godt foreldreskap»? Hvilke tema er hyppigst
forekommende i svarene til henholdsvis de unge og deres foreldre?

56
TIDSSKRIFT FOR UNGDOMSFORSKNING
Tabell 1. Israelsk ungdom og deres foreldres syn på godt foreldreskap
(prosent)
SKOLE
AUTONOMI
RESPEKT
VENN
SAMVÆR
FORSØRGER
OMSORG
SJEF
KJÆRLIGHET
0 10 20 30 40 50 60 70 80
Israelske foreldre
Israelske 14–15 åringer
Undersøkelsen gjengitt i tabell 1 viste at israelsk ungdom oftere enn sine
foreldre kom inn på at gode foreldrene viste omsorg, at de ikke blandet seg
unødvendig opp i de unges liv, at de lot de unge ta sine egne avgjørelser, at
de ikke kom med råd før de ble oppfordret til det.
Omvendt viste undersøkelsen at israelske foreldre oftere kom inn på at
gode foreldre var sjefer, at de fulgte opp skolearbeidet og at de sørget for at
barna ble forsørget. –
Temaene kjærlighet og vennskap var om lag like hyppig forekommende
blant både israelske ungdommer og deres foreldre. Verken unge eller gamle
kom særlig ofte inn på samvær.
Dette kan tyde på at Israelsk ungdom var mye mer opptatt av at godt foreldreskap
innebar foreldre som støtter og forstår. Slike foreldre, svarte Israelsk
ungdom, oppmuntrer og lytter til deres behov. Dessuten var Israelsk ungdom
opptatt av at foreldrene skulle ta de unge på alvor og lytte til deres oppfatninger.
Israelske foreldre syntes på sin side å være mer opptatt av å være sjef. For foreldrene
var det viktigere at gode foresatte fungerte som oppdragere, viste autoritet
og fungerte som rollemodeller. Foreldrene syntes også å være langt mer
opptatt av at gode foreldre sjekket at lekser ble gjort, og at skolen ble fulgt opp.
Kort sagt, det bildet som tegnes i den israelske undersøkelsen, viser en
ungdomsgenerasjon opptatt av omsorg og autonomi i kontrast til en for-

NORSK FORELDRESKAP – EN ØVELSE I LIKHETSKULTUR 57
eldregenerasjon som vektlegger sin rolle som sjef. Så langt den israelske
undersøkelsen. Hvordan er så situasjonen her? Hvilke skiller finner vi mellom
unge og voksne i synet på den gode forelder? Hvilke tema går hyppigst
igjen i de åpne svarene de ga?
Svarene til de norske ungdommene og deres foreldre framkommer i
tabell 2. Tabellen viser at det bare er ett tema som går igjen oftere i svarene
til norsk ungdom enn i svarene til deres foreldre. Det omhandler forbruk.
Norske ungdommer legger oftere enn deres foreldre vekt på at gode foreldre
kommer med gaver og har med seg overraskelser hjem. Samtidig er
det verd å merke seg at dette er et tema få kommer inn på. Kun en av ti
ungdommer nevnte forsørgerrollen i sine svar, enda færre foreldre.
Tabell 2. Norsk ungdom og deres foreldres syn på godt foreldreskap
(prosent)
SKOLE
AUTONOMI
RESPEKT
VENN
SAMVÆR
FORSØRGER
OMSORG
SJEF
KJÆRLIGHET
0 10 20 30 40 50 60 70 80 90
Norske foreldre
Norske 15–16 åringer
Når det gjelder de aller fleste temaene vi kunne skille ut i de åpne svarene
som ble gitt, var det slik at det enten ikke var særlig forskjell (gjelder
omsorg og autonomi), eller så var det flere foreldre enn unge som kom inn
på det i sine svar. Det var flere foreldre enn ungdom som la vekt på at foreldrene
skulle følge opp skole, at de skulle vise respekt, og vennskap mellom
foreldre og barn. Foreldrene var mye mer opptatt av samvær med
barna, og de var mer opptatt av kjærlighet enn ungdommene var. De la
også mer vekt på at de var sjefer.

58
TIDSSKRIFT FOR UNGDOMSFORSKNING
Det er verdt å legge merke til at det var tre tema som gikk igjen i svarene
til mer enn halvparten av ungdommene; foreldre som viste omsorg,
foreldre som viste respekt og foreldre som var sjefer. Men det er enda mer
interessant at de samme tre temaene nevnes enda hyppigere i foreldrenes
svar. Begge generasjoner er opptatt av det samme.
Det er ved første øyekast ikke like lett å oppdage mønstrene i den norske
undersøkelsen slik det var med den israelske. Det er ingen klare forskjeller
mellom de unge og deres foreldres svar å gripe fatt i. Det er her en direkte
sammenligning med den israelske undersøkelsen får betydning. For det
fenomen at det er liten kontrast mellom de unge og foreldrenes svar, blir i
seg selv en kontrast når de norske dataene holdes opp mot de israelske.
Hvordan skal vi så forstå det bildet som framkommer når vi holder svarene
opp mot de avgitt i den israelske undersøkelsen? Det første som synes
klart, er at vi ikke finner igjen det klare skillet fra den israelske undersøkelsen
mellom ungdom som vektlegger at den gode forelder viser omsorg,
viser respekt og tillater autonomi i kontrast til foreldre som ser den gode
forelder som en sjef og som en som følger opp skolearbeidet.
For de norske foreldrene er det omsorg som går igjen hyppigst, mens
det er foreldre som sjefer som opptrer oftest blant de israelske. Det nest
hyppigste temaet for de norske er kravet om respekt overfor ungdommene.
Det står i skarp kontrast til israelske foreldre som nest oftest kommer inn
på rollen som oppfølger av skolearbeidet. For de norske foreldrene er det
også slik at mer enn halvparten er opptatt av det gode foreldreskap og rollen
som sjef.
Ser vi så de norske ungdommenes svar i sammenheng med de israelske,
får vi det følgende bilde. For begge materialene er det tre tema som går
igjen i mer enn halvparten av svarene. For både de norske og de israelske
ungdommene var omsorg det hyppigst refererte temaet. Mens det var ønsket
om autonomi som var nest hyppigst blant de israelske, forekom dette
temaet mye sjeldnere blant de norske. Blant dem kom ønsket om respekt
som det nest hyppigste temaet. Omvendt var det mye færre blant de israelske
ungdommene som nevnte respekt i sine svar. Kan dette bety at respekt
blant norsk ungdom er et annet uttrykk for det som ytrer seg som krav om
autonomi blant israelsk ungdom? For begge grupper var ønsket om foreldre
som sjefer det tredje mest nevnte temaet.
Det er et samsvar mellom israelske og norske foreldre når det gjelder
betydningen av sjefsrollen. Det var klart det mest hyppige temaet i besvarelsene
til foreldrene som deltok i begge undersøkelsene. Det er også langt
flere foreldre enn ungdommer i det norske materialet som vektlegger oppfølging
av skolearbeidet som en del av gjøremålene til den gode forelder.

NORSK FORELDRESKAP – EN ØVELSE I LIKHETSKULTUR 59
Men der stopper likhetspunktene. For i kontrast til det israelske materialet
er disse kontroll- og disiplinoppgavene koblet sammen med omsorg,
respekt og ønsket om samvær i det norske materialet. Dette blir enda tydeligere
når det gjelder respekt. Seks av ti norske ungdommer kom inn på
respekt og demokrati i sine beskrivelser av det gode foreldreskap, mens
kun to av ti gjorde det samme blant de israelske. Forskjellen er likevel mest
markert når det gjelder foreldrene. Nesten åtte av ti norske foreldre var
opptatt av respekt og demokrati i husholdet, mens det var mindre enn en
av ti israelske foreldre som var inne på dette i sine svar.
Der israelske ungdommer legger vekt på autonomi, og deres foreldre
sjefsrollen, fremhever både norske ungdommer og deres foreldre respekt og
demokrati. Israelske ungdommer synes å stå i en konflikt med sine foreldre
om hva det gode foreldreskap inneholder. Det ser derimot ut til å herske
stor grad av enighet mellom generasjonene i det norske materialet. Slik
avtegner det seg et mønster. Israelske foreldre er autoritære sjefer under
press fra ungdom som ønsker mer autonomi. Den norske pappaen eller
mammaen framstår som omsorgsarbeider og sjef i samme person for ungdom
som ber dem om å være akkurat det; en kjærlig sjef.
Kjærlige sjefer
Hva betyr så dette? Et mulig svar er at vi har å gjøre med en egen norsk likhetskultur
som gir oss egne begreper om godt foreldreskap. Det er rimelig å
tro at både norske og israelske forestillinger om godt foreldreskap er formet
innenfor de samme moderniseringsprosessene. Fauske og Øia (2003)
viser til at enkelte europeiske land ikke har gått like langt som de nordiske
når det gjelder å stadfeste barns individuelle rettigheter. Men heller enn å
dreie seg om ulikheter i modernisering og institusjonalisering av barn og
unges oppvekst utenfor familien, kan dette tyde på at det finnes forskjeller
når det gjelder de kulturelle rammene som moderniseringsprosessene foregår
innenfor. Sammenligningen overfor kan tyde på det. Forskjellene som
kommer fram i mønstrene i de to landene, synes å være for markerte til at
vi kan forklare dem med henvisning til at den israelske ble foretatt tidligere
enn den norske. Det dreier seg kun om snaut ti år.
Hennum (2002) sammenligner norsk med fransk barneoppdragelse.
Den norske barneoppdragelsen, skriver Hennum, legger vekt på at barna
må forstå hvorfor de er bedt om å gjøre det de er bedt om å gjøre, eller
hvorfor noe er forbudt. Til forskjell behøver ikke grensesetting i fransk
oppdragelse begrunnes. Et nei er et nei. i følge Hennum (2002) blir norsk

60
TIDSSKRIFT FOR UNGDOMSFORSKNING
barneoppdragelse (i kontrast til fransk) normativt opptatt av å formidle
«det gode og å skape det gode» hos barna. Norske barneforeldre er stadig
vekk opptatt med innkjøringsfaser hvor barna skal innføres i nye virkeligheter.
I fransk barneoppdragelse dreier normbrudd seg om hvorvidt barn
har handlet rett eller galt. I norsk oppdragelse vaskes en slik stillingtagen
ut, hovedfokus blir i stedet på å finne bedre måter å overføre den gode
handlemåte fra foreldre til barn. Det bildet vi får overfor av norske foreldre
som kjærlige sjefer, tyder på at årsakene til de forskjellene Hennum finner,
har å gjøre med ulikheter i de kulturelle rammene. Det kan synes som om
den franske barneoppdragelsen, hvor et nei er et nei, ligger nærmere opp til
det totalmønsteret som kom til syne i det israelske materialet, mens den
norske skapelsen av det gode hos barna rammes inn av en likhetskultur
hvor enhver autoritetshandling samtidig må kommunisere likhet.
Det er her argumentasjonen om en norsk likhetskultur har relevans. Det
understrekes ofte at egalitet, eller «egalitær individualisme», er en sentral verdi
felles for hele den vestlige verden, men at det er en særlig viktig forestillingsverden
i Norge. Lien, Lidén og Vike (2001) har nylig skrevet en oversikt over
studier av likhetskultur i Norge. De framhever Barnes (1954) tidlige arbeid
om likehetsidealet som førte til konsensusorientering i norsk lokalpolitikk,
Marianne Gullestads (1989) fokus på samhandlingskoder knyttet til forestillinger
om likhet samt Haugens (1978) om forvaltning av utilgjengelighet.
Dette er klassiske arbeider som setter forestillinger om en norsk likhetskultur
i sentrum av analysene. Det sentrale ved likhetstankegangen i disse
arbeidene er at likhet skaper forutsetninger for samhandling hvor faktisk
ulikhet mellom samhandlingspartene underordnes og underkommuniseres. I
en likhetskultur foregår samhandling mellom partene basert på en forestilling
om at de er like; der hvor ulikheten blir for stor, bryter samhandlingen
sammen. Det er i lys av dette perspektivet jeg tror vi best kan forstå det
mønsteret som kommer fram i forestillingene om godt foreldreskap når norske
respondenter sammenlignes med israelske. Israelske ungdommer legger
vekt på at gode foreldre gir dem autonomi, mens deres foreldre legger vekt
på at gode foreldre er sjefer. En slik kontrast i synet på foreldreskap vil være
vanskelig å kommunisere innenfor rammene av en likhetskultur fordi det
ville innebære en ide om at ungdom og voksne er grunnleggende forskjellige.
Det ville med andre ord forutsette at samhandling var basert på at ungdom
er vesensforskjellige fra sine foreldre. Slik er det nok med relasjonen mellom
ungdom og voksne i Israel. Den bygger ikke på noen forestilling om likhet
mellom generasjonene. Tvert i mot er det rimelig å tro at samhandlingen
mellom dem er basert på at de er ulike. Vi finner at norsk ungdom og deres
foreldre deler en forestilling om at en god forelder er sjef og omsorgsperson

NORSK FORELDRESKAP – EN ØVELSE I LIKHETSKULTUR 61
på samme tid. Overensstemmelsen i ungdommenes og foreldrenes forestillinger,
som blir synlig i kontrast til generasjonsspriket i det israelske materialet,
kan forklares som et produkt av en likhetskultur. Det er jo rimelig at når likhet
framheves, så vil det reflekteres i forestillingene som framkommer. Men i
tillegg tyder også innholdet i forestillingene som framkommer, på at godt
foreldreskap rammes inn av en enighet om at foreldre og barn er like. Foreldre
får autoritet som sjefer bare dersom de greier å manøvrere innenfor
rammen av at barn og voksne er like. Det er både ungdom og foreldre enige
om. Slik oppfyller både overensstemmelsen og selve innholdet de underliggende
kulturelle forventingene om likhet. Norske ungdommer krever ikke
autonomi fra foreldre som vil være sjefer over dem, både barn og voksne
formidler at gode foreldre må være i stand til å utøve sin rolle innenfor rammene
av at ungdom og foreldre er like. Enigheten mellom dem om hva godt
foreldreskap innebærer, styrker deres samhandling.
Paradoksalt er det, som Gullestad (2002:82) skriver, at det er der hvor
samhandlingspartene lykkes med å framheve det de har felles, at det er
størst mulighet for å få aksept for deres individuelle ulikhet. Med andre ord
er det slik at enigheten om at barn og voksne er like, gjør at alle får større
mulighet til å dyrke individuelle ulikheter. Men det blir nok, som Gullestad
framhever, nødvendig med unngåelse og avstand når norsk ungdom skal
utforske ulikhet. Sammenligningen overfor viser da også at det er særlig når
det gjelder samvær at det er ulike oppfatninger mellom norske foreldre og
deres barn. Foreldrene inkluderer mye hyppigere samvær som en del av godt
foreldreskap, enn det ungdommene gjør. Antakelig har dette å gjøre med at
enigheten som hersker mellom generasjonene om hva foreldreskap består i,
gjør det nødvendig for ungdom med egne arenaer hvor foreldrene ikke har
tilgang. Unngåelsen av samvær blir en måte å unngå kravene om likhet.
Studier av norske samfunnsforhold i lys av de egalitære trekkene ved
norske væremåter og kultur har kanskje i mindre grad fokusert på relasjonene
internt i hushold og familier. Men de kontrastene som framkommer
mellom den israelske og den norske undersøkelsen, styrker forestillingen
om at norsk foreldreskap på tvers av generasjonene har å gjøre med kulturelle
forventninger hvor gode foreldre både skal formidle verdisettinger
knyttet til likhet, samtidig som godt foreldreskap også dreier seg om grensesetting;
det å sette grenser mellom rett og galt. Kanskje er det dette som
gjør at vi så lett finner hverdagshistorier om problematisk grensesetting?
De situasjonene hvor foreldre i Norge må lære barn å skille mellom rett og
galt, er samtidig situasjoner hvor likhetskulturen formidles og læres.
Sammenligningen tyder på at de israelske funnene reflekterer den type
barneoppdragelse Hennum (2002) finner i Frankrike. Denne barneoppdra-

62
TIDSSKRIFT FOR UNGDOMSFORSKNING
gelsen skiller seg fra den norske ved at den er mer entydig opptatt av grensesetting,
der norske forestillinger om grenser blandes sammen med ønske
om å formidle likhetsidealer. Israelske foreldre er opptatt av sin rolle som
oppdragere og det synes samtidig logisk at de israelske ungdommene på sin
side er opptatt av løsrivelse fra sine oppdragere, og at de derfor rapporterer
ønsker om større grad av autonomi og selvråderett. I forlengelsen av dette
er det rimelig å tro at den enigheten vi finner mellom norske ungdom og
deres foreldre om foreldre som kjærlige sjefer, styrker forestillingen om at
norsk foreldreskap er tuftet på sterke likhetsidealer.
Samtidig er det også grunn til å spørre seg om ikke vektleggingen av
respekt blant norsk ungdom kanskje får den samme betydningen autonomi får
blant israelsk ungdom. Har respekt i en likhetskultur samme rolle som autonomi
får i en generasjonsrelasjon hvor samhandling foregår på basis av ulikhet?
Det kan synes logisk at når foreldrerelasjonen bygger på ulikhet, blir det
viktig for ungdom i en løsrivelsesfase å fokusere på egen autonomi i forhold til
foreldrene. Det er like logisk at der hvor foreldrerelasjonen er basert på likhet,
blir det viktig for løsrivelsen å oppnå respekt og rett til lik deltakelse.
Avslutningsvis kan det diskuteres om den kontrasten vi finner mellom de
kulturelle mønstrene i det norske og det israelske materialet, egentlig dreier
seg om at likhetskulturen er et karaktertrekk forbeholdt noen mer enn andre.
En alternativ fortolkning kan være å se på likhetskultur som et trekk ved
moderne samfunn generelt, men at den slår inn på ulike måter ulike steder.
Det kan jo være like plausibelt å forklare de forskjellene vi ser med at likhetsidealene
i Israel bygger på autonomi og selvråderett, mens de i Norge bygger
på respekt. Kanskje er det slik at de samme likhetsidealene noen steder åpner
for åpen ulikhet i samhandling fordi likhet er koblet til autonomi, mens de
ikke tolererer ulikhet andre steder fordi idealene er koblet til respekt.
Sluttpoeng
Sammenligningen tyder på at vi har å gjøre med norsk foreldreskap som i
det minste skiller seg klart fra tilsvarende forestillinger i Israel. Datagrunnlaget
er begrenset, og Israel og Norge er land som ligger langt fra hverandre
geografisk, politisk, sosialt og kulturelt. Men sammenligningen viser at
norsk ungdom og deres foreldre i stor grad er samstemte om hva godt foreldreskap
innebærer – og denne enigheten skiller dem fra det mønstret vi
finner blant ungdom og foreldre i Israel. Både unge og eldre deler den
samme ideen om foreldre som er opptatt av omsorg og respekt for ungdommene
i husholdet, samtidig som de er sjefer. Nettopp fordi forskjellene er så

NORSK FORELDRESKAP – EN ØVELSE I LIKHETSKULTUR 63
markante, samtidig som det er rimelig å tro at begge samfunn, det norske og
det israelske, er berørt av de samme moderniseringsprosessene, er det grunn
til å anta at forskjellene i noen grad har å gjøre med forskjeller i de kulturelle
rammene som forestillingene om godt foreldreskap skapes innenfor.
Dette betyr igjen at der hvor relasjonen mellom ungdom og foreldre
bygger på forestillinger om at ungdom og voksne ikke er like, som i Israel,
kan hovedutfordringen være knyttet til konflikthåndtering. I slike situasjoner
vil det nok ofte være behov for å oppnå tilstrekkelig enighet slik at
kompromisser og forhandlinger kan gjennomføres. I norsk sammenheng
tyder denne sammenligningen derimot på at den største utfordringen er
pulverisering av ansvar og utydelig grensesetting når foreldre står overfor
ungdom som deres rollemodeller. Dette skyldes at relasjonen mellom foreldre
og ungdom bygger på at de er like. Det er på ingen måte enkelt å sette
grenser og stille noen til ansvar når slike oppgaver skal forvaltes overfor
samhandlingspartnere som skal behandles som likemenn. Både unge og
gamle forventer av gode foreldre at de skal respektere kravene til likhet og
være sjefer på samme tid. Det å håndtere likhet og være sjef samtidig er på
ingen måte noen enklere oppgave enn å håndtere konflikter. Men utfordringen
er annerledes. Resultatet kan fort bli unngåelse av samvær og uklare
roller. Det kan være vel så vanskelig tematikk å gripe fatt i som de kommunikasjonssammenbruddene
vi ellers ser i åpne konflikter. Det er antakelig
ingen ny situasjon heller, men det er ikke alltid at utfordringene vi står
overfor, er viktige bare fordi de er nye.
Denne sammenligningen tyder på at vi ikke bare skal se på familie- og
husholdsrelasjoner som et resultat av moderniseringsprosesser der individualisering
har erodert verdien av kollektivet og redusert familiefellesskapet til
en forhandlingsenhet for moderne individer med kryssende interesser. Husholdene
er trolig formet av at forestillinger om likhet mellom deltakerne har
fått tiltagende betydning. Det kan godt tenkes at likhetskulturen overalt er
vevd inn i forestillingen om hva moderne samfunn er, men at tanken får
ulike uttrykk forskjellige steder. I dette perspektivet kan ideen om foreldre og
barn som grunnleggende autonome være et annet uttrykk for den samme
forestillingen som i Norge formuleres som et krav om respekt for likhet.
Kanskje er ideen om autonome individer et vel så godt kulturelt utgangspunkt
for de moderniseringsprosessene hvor hushold blir forhandlingsenheter,
som ideen om respekt for like individer. Individer som er enige i at de er
ulike, kan stå bedre rustet til å møte utfordringene når familien blir en forhandlingsenhet
enn individer som legger vekt på at de er like. Det kan rett og
slett være at forhandlingssituasjonen mellom autonome parter er tydeligere
enn forhandlingen som foregår mellom like parter. Forestillingen om likhet

64
TIDSSKRIFT FOR UNGDOMSFORSKNING
har uansett eksistert over lang tid i Norge og formet de familierelasjoner vi
har i moderne hushold. Forskjellene som framkommer i sammenligningen,
understreker betydningen av å ha med kulturperspektiv når vi for eksempel
ønsker å gjøre studier av hushold i flerkulturelle samfunn. Når vi står overfor
familier med ulik posisjon i forhold til vår pågående migrasjonshistorie,
må vi ikke bare se på moderniseringsprosesser, men også på de kulturelle
rammene som regulerer familierelasjonene. Det er slettes ikke sikkert at likhetskulturen
slik den har vært praktisert i Norge, i alle sammenhenger bør
være en modell andre former skal måles etter. Likhet koblet til autonomi er
ikke noe dårlig alternativ å holde opp i mot likhet basert på respekt.
Noter
1. Takk til Olve Krange, Elisabeth Backe-Hansen, Nicole Hennum, Tormod Øia, og to
konsulenter for nyttige kommentarer.
2. Magen 1994:175: «What is a good parent in your opinion?»
3. At denne sammenligningen gjennomføres mellom nettopp Israel og Norge, skyldes at
det kun er her vi finner undersøkelser gjennomført etter samme design. Spørsmålet ble
inkludert i den norske undersøkelsen fordi man var blitt kjent med den israelske.
Litteratur
Backe-Hansen, E. (2002a). Tverrnasjonal komparativ barneforskning.
Muligheter og utfordringer. Seminarrapport. Oslo: Norsk institutt for
forskning om oppvekst velferd og aldring.
Backe-Hansen, E. (1999). Barn og unge sett med egne og voksnes øyne.I A-M.
Jensen, E. Backe-Hansen, H.Bache-Wiig og K. Heggen (red.): Oppvekst i
barnets århundre. Historier om tvetydighet. Oslo: Ad Notam Gyldendal.
Backe-Hansen, E. (2002a). Er det behov for tverrnasjonal, komparativ barneforskning?
I Backe-Hansen, E. (red.). Tverrnasjonal komparativ barneforskning:
Muligheter og utfordringer. 7–20. Seminarrapport. Oslo,
NOVA, rapport 17/02.
Backe-Hansen, E. (2002b). Young people between home and school. I R.
Edwards (red.): Children, home and school. Regulation, autonomy or
connection? London: Routledge/Falmer Books.
Bakken, A. (1998). Ungdomstid i storbyen. Oslo: Norsk institutt for forskning
om oppvekst velferd og aldring.
Barnes, J. A. (1954). Class and Committees in a Norwegian Island Parish.
Human Relations, 7:39–58.

NORSK FORELDRESKAP – EN ØVELSE I LIKHETSKULTUR 65
Coleman, J. C. (1997). The Parenting of Adolescents in Britain Today.
Children and Society, 11:44–52.
Fauske, H. og T. Øia (2003). Oppvekst i Norge. Oslo: Abstrakt forlag.
Gullestad, M. (1989). Kultur og hverdagsliv. Oslo: Universitetsforlaget.
Gullestad, M. (2002). Det norske sett med nye øyne. Kritisk analyse av
norsk innvandringsdebatt. Oslo: Universitetsforlaget.
Haugen, I. (1978). Om forvaltning av utilgjengelighet. Et perspektiv på
studiet av boligmiljø og samværsform. Tidsskrift for samfunnsforskning,
19(5–6):405–414.
Hennum, N. (2002). Kjærlighetens og autoritetens kulturelle koder. Om å
være mor og far for norsk ungdom. Oslo: Norsk institutt for forskning
om oppvekst, velferd og aldring.
Holter, H. (1975). Familien i klassesamfunnet. Oslo: Pax.
Klausen, A. M. (1984). Den norske væremåten. Antropologisk søkelys på
norsk kultur. Oslo: Cappelen.
Krogstad, A. (2000). Antropologisk sammenlikning i «tykt» og «tynt»: Ti
kjetterske teser. Norsk antropologisk tidsskrift, 11(2):88–107.
Lien M, Lidén og Vike (2001). Likhetens paradokser. Antropologiske
undersøkelser i det moderne Norge. Oslo: Universitetsforlaget.
Storvoll, E. & G.H. Moshuus. (2003). Use of Leisure Time, Problem Behaviour,
and Aspirations for the Future Among Norwegian Youth. In
Ministry of Children and Family Affairs: National Report on Youth
Policy in Norway. Oslo: Ministry of Children and Family Affairs.
Magen, Z. (1994). Good Parents: Comparative Studies of Adolescents'
Perceptions. Current Psychology, 13(2):172–184.
Øia, T. (1998). Generasjonskløften som ble borte: ungdom, innvandrere og
kultur. Oslo: Cappelen akademisk forlag.
English Summary
Norwegian Parenthood – An exercise in cultural equality
We often maintain that Norway is having a culture of equality. But what
relevance does the concept of cultural equality hold for Norwegian ideas of
«good parenting»? Two investigations into expressions of «good parenting»
are compared. Magen’s investigation conducted in Israel with a sample
of youth and their parents was later replicated in Norway. In both
investigations the questionnaire included an open question:«What is a
good parent in your opinion?» The comparison shows remarkable difference
in the patterns of the answers given. In the original Israeli investiga-

66
TIDSSKRIFT FOR UNGDOMSFORSKNING
tion the youth expected the good parent to endorse their autonomy, whereas
their parents emphasized the importance of parental authority. In contrast,
in the Norwegian sample, both the youth and their parents
emphasized the same; namely that the good parent should be an authority,
as well as show understanding and support. It is argued that the difference
in patterns exceeds the kind of variations to be expected by societies undergoing
the same modernity processes. A focus on cultural context is suggested
as a supplementary perspective, and the importance of the culture of
equality, as a sustainable framing of the Norwegian views on good parenting,
is discussed. But rather than to argue that parenting is based on equality
in Norway and not in Israel, it is suggested that ideas of equality is a
central tenet within modernity processes in both countries. Ideas of equality
in Israel can be related to ideas of autonomy, whereas in Norway the
same ideas are related to respect.

Skoleprestasjoner, kjønn og
bruk av hjemme-PC
TIDSSKRIFT FOR UNGDOMSFORSKNING 2004, 4(1):67–82
Folkvard Nævdal
Artikkelen undersøker hvilken betydning den tiden de unge
bruker foran PCen hjemme, har for deres faglige prestasjoner i
skolen. Resultatene viser ulike sammenhenger for gutter og
jenter. For jenter øker karakternivået som forventet i takt med
tiden som brukes foran PCen. Blant guttene oppnådde de som
brukte PC jevnlig, de beste karakterene. De aller hyppigste
brukerne og de som sjelden brukte PC, gjorde det dårligst.
Artikkelen argumenterer for å se dette i sammenheng med
hvilke måter hjemmebruken av PC foregår på, samt hvilken
interesse de unge har for teoretiske skolefag. Undersøkelsen
baserer seg på opplysninger gitt av 668 10. klassinger i Bergen.
D
e elektroniske media er etablert som en del av hverdagen for barn
og unge verden over (Hoel 1998, Orleans og Laney 2000). «Det
digitale samfunnet» er en dekkende metafor, mener Frønes (2002).
Det ligger store utfordringer knyttet til barn og unges mediebruk og IKTopplæring
(Bergmann 1998, Samferdselsdepartementet 1996). Medieteknologien
er imidlertid tilgjengelig for de fleste. Hva medieteknologien brukes
til, og hvordan brukstiden og de ulike bruksmåtene påvirker utdanningsforløpet,
er den overordnede problemstillingen i denne artikkelen. Dette konkretiseres
i en studie av sammenhengen mellom bruk av PC-en på fritiden og
skoleprestasjoner uttrykt i karakterer gitt i avgangsåret (10. klasse). Kjønn
og skolefaglige interesser er også lagt inn i studiet som relevante variabler.
Det er grunn til å tro at hjemmebruk av PC eksponerer de unge for mye
informasjon de elles ikke ville kommet over, og at leseferdigheten kan øke
ved å orientere seg på skjermen. Gjennom meningsfull interaktiv kommunikasjon
forventes økt skriveferdighet som et biprodukt. Muligheten for
målrettet og kunnskapsbyggende informasjonssøking er ubegrenset. En
kan også se at PC-en som skriveredskap kan forbedre arbeidsorganiseringen,
øke oversikten, redusere frustrasjonene og gi det skriftlige produktet

68
TIDSSKRIFT FOR UNGDOMSFORSKNING
et utseende som øker motivasjonen for å produsere mer. For de som også
makter å utnytte de visuelle og auditive tilleggsfunksjonene i datamaskinen,
ligger muligheten åpen for større kreative produksjoner. Negativt kan
det tenkes at spilling og nettsurfing vil fortrenge tradisjonell læringsvirksomhet
på en måte som stagnerer ønskelig skolefaglig utvikling.
Norge ønsker å satse på IKT i skolen. Det ligger til grunn en tro på at
dette skal medføre kvalitetsforbedringer i læringsmiljøet og øke kompetansen
og læringsmulighetene hos elevene for morgendagens utfordringer i det digitale
informasjonssamfunnet. Effekten av satsingen i skolen er delvis dokumentert
(Becta 2001, Dagbladet 2003). I følge Frønes er digitaliseringen ikke
bare en side ved informasjonssamfunnet, men prosessen danner også drivkreftene
i utviklingen på godt og vondt (Frønes 2002:16).
Den pedagogiske visjonen om fleksibilitet, tilpasset opplæring og ansvar for
egen læring gies nye muligheter i det elevenes tilgang på kunnskap løsrives fra
skolebygningen og dagens skoleorganisering. Hjemmet kan igjen bli en sterk arena
for kunnskap og læring der både barn og voksne bruker mye av sin fleksible
skole- eller arbeidstid i interaktiv kommunikasjon ved hjelp av medieteknologien.
Noen hjem vil påvirke barna til kvalifiserende mediebruk, mens andre hjem
ikke besitter en kulturell kapital som ansporer til slik kvalifiserende virksomhet.
Det finnes lite norsk og nordisk forskning på sammenhengen mellom
bruk av PC på fritida og skoleprestasjoner. I Ung i Norge-undersøkelsen
fra 2002 rapporteres det om sammenhenger mellom PC-tilgang i hjemmet
og prestasjoner i de teoretiske fagene på skolen (Bakken 2003). En finner
også problemstillingen behandlet i PISA-undersøkelsen fra 2000. Her rapporteres
det om en positiv sammenheng mellom bruk av hjemme-PC og
leseferdighet. Et vesentlig funn i denne undersøkelsen er at gruppen som
ikke benytter PC, synes å være klart marginalisert (Leino 2003).
Fra USA rapporteres det også om en positiv relasjon mellom den private PCbruken
og skoleresultater. Attewell og Battle (1999) finner en klar sammenheng
mellom det å ha hjemme PC og skolefaglige prestasjoner i matematikk og lesing,
også etter at det er kontrollert for familieinntekt og andre indikasjoner for
sosioøkonomisk status (SES). Sammenhengen mellom PC-bruk og skolefaglige
prestasjoner var sterkest i grupper med høgt SES-nivå. Guttene hadde større utbytte
av PC-bruken enn jentene. Etniske minoritetsgrupper hadde minst utbytte
av hjemme-PC. Slike funn aktualiserer den kulturelle rammen PC-en brukes i. I
en oversiktsartikkel (Subrahmanyam mfl. 2001) rapporteres det om sammenhenger
mellom PC-bruk og fagene matematikk, språk, naturfag og kunst.
Madden, Bruekman, og Littelejohn (Subrahmanyam mfl. 2001) kartla
mediebruken hos 5–12 åringer. Barna ble kategorisert etter skolefaglig nivå.
Resultatet viste at de som ikke gjorde det så bra på skolen, hadde en heller sne-

SKOLEPRESTASJONER, KJØNN OG BRUK AV HJEMME-PC 69
ver mediebruk der TV og dataspill fylte det meste av PC-tiden. En kan derfor
antyde at innholdet i databruken har betydning for det skolefaglige utbyttet.
Subrahmanyam mfl. (2001) viser til studier som konkluderer med at det
meste av den skolerelevante PC-aktiviteten består av tekstbehandling og
informasjonssøking. Amerikanske studier viser altså en viss sammenheng
mellom skolerelevant bruk av datamaskin på fritiden og resultater i flere av
skolefagene, også praktisk-estetiske fag.
Perspektiver og problemstillinger
Med digitaliseringen av samfunnet forventes marginaliseringsprosesser etter
tradisjonelle og nye strukturer. I utgangspunktet var manglende tilgang til PC
og Internet potensielt marginaliserende på samme måte som bøker en gang
bare var tilgjengelige for de få. I dag er kanskje ikke tilgangen den kritiske faktoren,
men hva PC-en brukes til (Frønes 2002:52). Forskjellene en kan finne i
valg av bruksinnhold, aktualiserer Bourdieus (Bourdieu og Passeron 1977)
betraktninger om «kulturell kapital», eller det en kunne kalle kulturbasert
atferd og preferanse som tradisjonelt har vært knyttet til sosiale klasser. Det er
rimelig å forvente at den unges medieatferd har sammenheng med de ideal,
preferanser og det atferdsmønster den unge bærer med seg som sin «kulturelle
kapital», og de muligheter eller hindringer denne gir (Heggen mfl. 2003). I
hjem og sosiale felt der underholdning har preferanse foran kunnskapservervende
virksomhet, skulle en tro at mediebruken får en annen karakter enn den
har der kunnskap og utdanningsrelatert kvalifisering er i fokus. Slike preferanser
vil da medføre et skille mellom de som er utdanningsfokusert, og de som
har fokus på det umiddelbare eller alternative (Jørgens 1994).
Forskningen, som er referert til tidligere, peker entydig på et kjønnsskille
både når det gjelder skolekompetanse og PC-bruk. Guttene har erobret PC-en
(Befring 1995, Nordli 1998, Jackson mfl. 2001, Nævdal 2002), men tapt skolekvalifiseringen.
På samme tid finner en positive sammenhenger mellom PCbruk
og skoleprestasjoner. Ikke all PC-bruk antas å være skolekvalifiserende.
Kanskje er det bare dersom PC-bruken er i samsvar med skolens virksomhet
at den er skolekvalifiserende, mens spill og underholdning ikke er det.
Jentene gjør det best på skolen. Kjønnsforskjellen med hensyn til skolekarakterer
er minst i realfagene (Læringssenteret 2002). Om en forutsetter at svake
karakterer ved slutten av grunnskolen indikerer en marginalisering i utdanningssystemet,
vil det være interessant å se på den personlige PC-bruken, både
når det gjelder brukstid og bruksinnhold, knyttet til skoleresultatene. Skolere-

70
TIDSSKRIFT FOR UNGDOMSFORSKNING
sultater refererer her til de vurderinger skolen gjør av den enkelte ungdoms faglige
nivå i avgangsåret, operasjonalisert som karakterer i representative skolefag.
Mye tyder på at tradisjonene innenfor PC-bruken har hatt en «guttekulturell»
eller maskulin profil som ikke begeistrer jentene (Nordli 1998).
Generelt finner en at jenter kommuniserer, og gutter spiller dataspill, surfer
på nettet og eksperimenterer med programvare. Etter hvert har PC-en også
blitt et praktisk redskap for ulike livsformål. Når datateknologi brukes for
målrettet informasjonsøking, markerer jentene/kvinnene seg positivt (Martin
1998). Når PC benyttes til utdanningsformål, finner en ikke forskjeller
mellom menn og kvinner. For annen type PC-bruk dominerer menn totalt
(SSB 2002). Slike fakta kan gi en indikasjon på at jenter/kvinner bryter de
tekniske barrierene når formålet gir sosial og personlig mening (Bruke
2001, Hagemann 1998, Bratteteig og Verne 1997, Frønes 2002).
Det er grunn til å tro at en finner kjønnsforskjeller når det gjelder skolefaglige
interesser (Frønes 2002), ikke bare i de teoretiske fagene, men også de
praktisk-estetiske. Som gruppe er jentene mest interessert i språk samt praktiskestetiske
fag som forming og heimkunnskap. Matematikk, naturfag og gymnastikk
er mindre populære. Guttene interesserer seg for realfag og kroppsøving
(Nævdal 2002). I en analyse som dette er det derfor viktig at alle disse
faggruppene er representert, da de i seg selv har innbygget markerte kjønnsforskjeller
(Nævdal 2002). Artikkelens teoretiske perspektiver tilsier at skolens
honorering av prestasjoner i heimkunnskap og forming er like kulturelt betinget
som den er i teorifagene. De valgte fagene vil derfor i dette studiet vise til
både teorifag og praktisk-estetiske fag, slik det også er gjort i en del studier fra
USA (Subrahmanyam mfl. 2001). Hvordan de enkelte fagene isolert sett relaterer
seg til PC-bruk og kjønn, vil bli analysert i en oppfølgende artikkel.
Problemstillingen brytes opp i følgende analysetrinn:
1. Hvilke kjønnsforskjeller finner en når det gjelder brukerprofil og
omfang av PC-bruk utenfor skoletiden?
2. Er det en sammenheng mellom fritidsbruk av PC og skolefaglig prestasjonsnivå
hos henholdsvis gutter og jenter?
3. I hvilken grad forklarer ulike måter å bruke PC på kjønnsforskjeller i
skoleprestasjoner?
Metode
Våren (april) 2002 ble det sendt ut spørreskjema til alle 10. klassingene (929
elever) i fire av Bergens åtte bydeler, til i alt ti skoler. Svarandelen var 71 pro-

SKOLEPRESTASJONER, KJØNN OG BRUK AV HJEMME-PC 71
sent. Utvalget kom til å bestå av 339 jenter og 329 gutter. Utvalget karakteriseres
ved god tilgang på hjemme PC. Bare 3–4 prosent i utvalget mangler tilgang
på PC hjemme. En større andel (10 prosent) kan karakteriseres som lite
utstyrsorienterte og «vet ikke» noe om hvilke muligheter PC-en hjemme har.
86 prosent rapporterer om tilgang til Internet fra hjemmet, og hele 70 prosent
oppgir at de har en multimediemaskin. (Nævdal 2002:24).
Karakterene i de ulike fagene, samlet karakternivå, faginteresser, tid
benyttet ved datamaskin på fritida og hva datamaskinen ble benyttet til
(brukskategorier) er satt opp som vesentlige variabler.
Karakterer i de ulike fagene er målt gjennom selvrapportering fra karakteroppgjøret
i desember 2001, og omfatter fagene norsk, engelsk, matematikk,
naturfag, forming, heimkunnskap og kroppsøving. Både teoretiske og praktisk-estetiske
fag er dermed representert. Reliabilitetstesting viste en relativt
høy intern konsistens mellom fagene (Alpha = 0,83). Karakterene er behandlet
slik at skåre for variabelen «skoleprestasjoner» kan betraktes som en representasjon
for samlet karakternivå. 1 For bruk i tabeller er faktorskårefordelingen
kategorisert slik at første kategori inkluderer de første 23 prosent («Låge skoleprestasjoner»),
andre kategori inkluderer de neste 54 prosent («Middels skoleprestasjoner»)
og den siste og tredje kategorien inkluderer de resterende 23
prosent («Høge skoleprestasjoner»). Grupperingen er da normert.
Faginteressene er fremkommet ved at elevene ble bedt om å vurdere hvor
godt de likte de ulike fagene. Skaleringen er gitt på femtrinns skala fra
«Svært dårlig» til «Svært godt». Faktorisering resulterte i tre faktorer (interessekategorier):
i) Språk, ii) realfag og iii) praktisk-estetisk kategori.
Bruksfrekvens/tidsbruk på datamaskin var formulert ved spørsmål om hvor
mye tid de benyttet ved datamaskinen på fritiden (utenom skoletid). At det
ikke ble formulert som «hjemmebruk», skulle medvirke til at de også oppgav
den tiden de benyttet hos kamerater, venninner, på internettkafé og liknende.
Som brukskategorier for PC-bruk ble følgende aktiviteter/bruksområder
ført opp som alternativer: i) gjøre lekser, ii) eksperimentere med ulike
programmer, iii) lete/søke etter spesielle emner, iv) prate på nettet, v) bruke
maskinen til musikkinteresser, vi) spille dataspill, vii) surfe på Internett, viii)
sende e-mail. Skaleringen var fempunktet: Faktoranalyse av de åtte bruksformålene
resulterte i tre faktorer. Faktorene er uttrykk for underliggende
dimensjoner. Førstefaktor laster nettrelevante brukskategorier (prate på nettet,
e-post, surfe samt bruk av PC-en knyttet til musikkaktiviteter). Andre
faktor har underholdning og teknologi i fokus (Heran og Collinson 1994) i
det PC-spill, surfing og programeksperimentering er sentrale bruksformål.
Den siste faktoren ser ut til å ligge tett opp til en skolerelevant bruksmåte
der leksearbeid og informasjonshenting dominerer faktoren.

72
TIDSSKRIFT FOR UNGDOMSFORSKNING
Resultater
Ingen kjønnsforskjeller ble funnet med hensyn til å ha tilgang til hjemmemaskin
eller hvor lenge de har hatt PC hjemme. Figur 1 nedenfor illustrerer
hvordan de enkelte bruksformålene fordeler seg i de to kjønnsgruppene.
Figur 1. Aktivitetsprofil for gutter og jenters bruk av PC til ulike formål.
Gjennomsnittskåre for hver aktivitet på en fempunktskala.
Gjennomsnittskåre (fem-punkt skala)
14
12
10
8
6
4
2
0
Gutter Jenter
Note: * Statistisk signifikant forskjell mellom gutter og jenter (t-test).
Gjøre lekser
Eksperimentere med
programvare *
Søke spesielle tema
Prate på nettet (Chat)
Høre på/ søke musikk *
Dataspill *
Surfe på nettet *
e-post *
Statistisk signifikanstesting 2 viste vesentlige forskjeller mellom kjønna for
bruksformålene e-post, nettsurfing, spill, musikk og eksperimentering med
programvare. Jentene brukte e-posten mer enn guttene, men guttene ledet i
aktiviteter som spill, nettsurfing, musikk og programeksperimentering. Gutter
og jenter pratet på nettet og søkte generell og spesiell informasjon stort
sett i samme grad.
Tabellen nedenfor viser sammenhengen mellom skoleprestasjoner og
brukstid ved PC separat for gutter og jenter når utvalget er inndelt i tre
prestasjonsgrupper.

SKOLEPRESTASJONER, KJØNN OG BRUK AV HJEMME-PC 73
Tabell 1. Sammenheng mellom skoleprestasjoner og tid brukt foran
PCen hos gutter og jenter. Horisontal prosentuering.
Kjønn Bruksfrekvens PC Skoleprestasjoner
Gutter
Jenter
Låg Middels Høg Sum (n)
Låg (nesten aldri) 62 28 10 100 (29)
Sporadisk (1–5 timer i uken) 29 59 12 100 (84)
Regelmessig (daglig < 2 timer) 25 49 26 100 (125)
Høg (daglig 2 timer eller mer) 43 48 9 100 (88)
Total 34 49 17 100 (326)
Låg (nesten aldri) 22 56 22 100 (107)
Sporadisk (1–5 timer i uken) 13 56 31 100 (142)
Regelmessig (daglig < 2 timer) 10 51 39 100 (71)
Høg (daglig 2 timer eller mer) 0 67 33 100 (9)
Total 15 55 30 100 (329)
Totalt for hele utvalget 23 54 23 100 (655)
Note: Avrundet prosentangivelse til hele tall. Sammenhengen mellom bruksfrekvens
og skoleprestasjoner er statistisk signifikant både i jente- og guttegruppa
med de reservasjoner som ligger i at en celle er tom og to celler har bare tre
observasjoner (p< ,001).
Analysen viste en markant forskjell mellom gutter og jenter med hensyn til
det å bruke tid ved datamaskinen utenfor skoletiden. Blant guttene var det
ni prosent som nesten aldri brukte PC på fritiden. Tilsvarende gruppe blant
jentene var vesentlig større (ca. 33 prosent). Dette viser at det er langt mer
vanlig for jenter enn for gutter å ikke bruke PC-en. Totalt plasserte 17 prosent
av guttene seg i den høyeste skoleprestasjonskategorien. For jentene
var tilsvarende andel 30. Resultatet viste at forskjellen mellom kjønna var
betydelig både for PC-bruk og skoleprestasjoner.
Sammenhengen mellom tid benyttet ved PC-en (bruksfrekvens) og skoleprestasjoner
var tydelig til stede. Hos gutter som ikke bruker PC på fritid, finner en
at bort i mot 2/3 er lavpresterende på skolen. En slik opphopning av låge skoleprestasjoner
finner en derimot ikke i tilsvarende jentegruppe. Lineær korrelasjonen
mellom brukstiden og skoleprestasjonene i jente og guttegruppa separat var
henholdsvis r = ,20 og r = ,004. I guttegruppa fant en altså ikke en lineær sammenheng
mellom de to variablene, men derimot en kurvelineær der Eta = ,21.

74
TIDSSKRIFT FOR UNGDOMSFORSKNING
Når en eliminerte supergruppene, ble den lineære sammenhengen den samme
for begge kjønn (r = ,19). Hos jentene er r og Eta den samme og endres ikke når
supergruppa elimineres. Dette forholdet framstilles grafisk i figur 2 nedenfor.
Figur 2 nedenfor illustrerer forskjellen i skoleprestasjoner mellom
kjønna i hver av de fire bruksfrekvenskategoriene.
Figur 2. Gutter og jenters skoleprestasjoner etter tid brukt på PC. Avvik
fra gjennomsnittskarakterene til hele utvalget.
Skoleprestasjoner
0,8
0,6
0,4
0,2
0
-0,2
-0,4
-0,6
-0,8
Nesten aldri 1–5 timer i
uken
Daglig < 2
timer
Tid brukt på PC
Daglig 2 timer
eller mer
Gutter
Jenter
Note: Skalapunktet «0» = gjennomsnittlig skoleprestasjoner for hele utvalget.
Skaleringen viser avvik i standardavvik fra gjennomsnittet. Jentegruppen som
bruker PCen to timer eller mer per dag, teller bare ni jenter. Størrelsen på de ulike
gruppene framgår ellers av tabell 1.
Jentene lå jevnt høyere enn guttene. Superbrukergruppa var meget liten og vil
statistisk sett være ustabil. Supergruppa blant guttene var derimot så stor at en
må forvente et stabilt resultatet (n = 88). Kurven tilsier at begge ekstremgruppene
(laveste og høyeste) hos guttene hadde låge skoleprestasjoner. Fra tabell 1
kan en også lese at skoleprestasjonen fikk en skeiv og smal fordeling i disse ekstreme
guttegruppene. Hos jentene fikk gruppen med ekstremt låg bruksfre-

SKOLEPRESTASJONER, KJØNN OG BRUK AV HJEMME-PC 75
kvens en mer normal skoleprestasjonsspredning. Ekstremt høgt PC-bruk hos
jentene predikerte, i motsetning til hos guttene, middels til høg skoleprestasjon.
«Superbrukerjentene» er fåtallige, og en generell konklusjon er dermed usikker,
men de få superbrukerne blant jentene i dette utvalget er ikke marginaliserte.
Tabell 2 nedenfor viser en ordinær korrelasjonsmatrise mellom de tre
bruksformålsfaktorene og skolefaglige interessefaktorer. «Skoleprestasjon»
ble også lagt inn i matrisen. Tabellen tjener som oversikt over tosidig
lineære sammenhenger mellom variablene.
Tabell 2. Sammenhenger mellom skoleprestasjoner, interesse for ulike
skolefag, total tidsbruk på PC utenfor skoletiden og bruk av PC til
ulike formål. Korrelasjonsmatrise (Pearsons r).
…praktiskestetiske
fag
Note: Statistisk signifikanstest : * p< 0,05 , ** p

76
TIDSSKRIFT FOR UNGDOMSFORSKNING
For å synliggjøre effektene fra de ulike interessefaktorene, PC-bruksmåter
og kjønn på skoleprestasjoner, ble variablene lagt inn i en lineær regresjonsmodell
der de uavhengige variablene gikk likeverdige inn i analysen
med gjensidig kontroll, 3 slik det framstilles i figur 3 nedenfor. Figuren viser
en stianalyse der relasjonen mellom kjønna og de to faktorgruppene (formålsfaktorene
og interessefaktorene) er gitt ved tosidige korrelasjoner. Alle
relasjoner til skoleprestasjon er derimot gitt ved Betakoeffisienter. 4
Figur 3. Stianalyse for effekten fra kjønn, PC-bruksmåte og interesseprofiler
på skoleprestasjoner (kontrollert for overlappende effekter mellom
alle uavhengige variabler).
-.46
.09
-.55
.11
Kjønn (r = 27)
-.28
.26
.24
Tidsbruk ved PC
PC-bruksprofil
1) Informasjonssøk
2) Spill/ surf/ program
3) Kommunikasjon
Interesseprofil:
1) Realfaglig
2) Språkfaglig
3) Praktisk/
estetisk
R 2 =.34
Skole
prestasjoner
Note: Her er det brukt multivariat regresjonsanalyse (metode: enter). Eta er oppgitt
der koeffisientene i en kurvelineær analyse avviker fra den lineære. Alle andre
tall viser standardiserte koeffisienter (β).
Kjønn får synliggjort sitt forhold til de andre uavhengige i selve modellen.
De andre uavhengige variablene sitt innbyrdes forhold må leses ut fra
tabell 3. Kjønn korrelerte signifikant med alle de andre uavhengige. Som
tidligere påpekt er det guttene som brukte PC-en mest (r = - .46). det var
guttene som spilte, surfet og eksperimenterte med programvare (r = - .55).
Jentene hadde et positivt forhold til språkfaglige og praktisk-estetiske
interesser, mens realfaglige interesser gikk i guttenes favør (r = - .28).
I en samlet modell (figur 3) ble skolefaglige prestasjoner ikke forklart av
bruksfrekvens, spill/surf/programeksperimentering eller PC-relevant kom-
.17
.31
.41
.16
(Eta = .14)
(Eta 2 = .36)

SKOLEPRESTASJONER, KJØNN OG BRUK AV HJEMME-PC 77
munikasjon. Derimot viste analysen en viss effekt fra PC-basert informasjonssøking
mot skoleprestasjoner uavhengig av kjønn. Skoleprestasjoner
blir i modellen hovedsaklig forklart av kjønn (β = .31), Realfaglige interesser
(β = .41) og i noe mindre grad språkfaglige interesser (β = .16). Noe av
kjønnsforskjellene i skoleprestasjoner ble forklart gjennom språkfaglige og
realfaglige interesser. Hele det uavhengige komplekset forklarte skoleprestasjoner
med 34 prosent av variansen (R 2 ).
Den direkte effekten fra kjønn svarte for ni prosent. Skolefaglige interesser
knyttet til teorifagene er, ikke uventet, den viktigste «årsaken » til gode
skoleprestasjoner. Om en benytter en alternativ analyseteknikk som tar i
betraktning den kurvelineære sammenhengen mellom brukstid og skoleprestasjoner
hos guttene, framkom en svak effekt fra brukstid på skoleprestasjoner
(Eta 2 = ,02, p< , 02) som økte modellens forklaringskraft med knappe 2
prosent av variansen. De øvrige relasjonene var lineære og ble ikke endret
vesentlig dette. En kurvlineær sammenheng mellom brukstid og skoleprestasjoner
tilsa at skoleprestasjonene var optimale ved moderat PC-bruk. Denne
effekten hadde trolig sitt grunnlag i det fenomenet som ble observert i guttegruppa,
da jentene hadde en lineær sammenheng mellom tid og prestasjoner.
Diskusjon
Første del av analysen bekreftet et forventet forhold mellom PC-bruksmønster
og kjønn (Nordli 1998). Jentene kommuniserte og gjorde lekser,
guttene spilte og eksperimenterte med programvare. Guttene brukte
vesentlig mer tid ved PC-en enn jentene, men fikk gjennomsnittlig dårligere
karakterer på skolen. Gutter som brukte PC-en mye, spilte musikk, surfet
litt og spilte mye PC-spill. Storbrukerjentene «spilte» også mye, men de
gjorde relativt mer lekser og søkte mer informasjon enn gjennomsnittet
blant jentene. Spill og nettsurfing fortrengte ikke skolerelevant bruk, men
utvidet totaltiden ved PC-en. Det var når bruksmåten ble ensidig spilling
(musikk og PC-spill) at skoleprestasjonene ble dårlige, slik en fant det hos
superbrukende gutter. Spill og surfing hos guttene er også tidligere funnet å
korrelere negativt med skoleresultater (Attewell og Battle 1999).
I gruppa for gutter som brukte PC-en lite, ble fordelingen med hensyn til
skoleprestasjoner forskyvet vesentlig mot dårlige prestasjoner, noe som indikerer
en klar utdanningsmarginalisering hos disse guttene. Jenter som brukte
PC-en lite, viste ikke en tilsvarende sterk opphopning av dårlige skoleresultater,
men fikk derimot en normal fordeling av skoleprestasjoner. Det er en nærliggende
å trekke en forbindelse mellom PC-tid og jentenes kjønnsrollemøns-

78
TIDSSKRIFT FOR UNGDOMSFORSKNING
ter. Det er ikke urimelig at et konservativt kjønnsrollemønster vil virke inn på
interessen for å bruke PC, men dette vil ikke nødvendigvis redusere skoleresultatene
eller vise alvorlige marginaliseringssymptomer. Superbrukere blant gutter
hadde gjennomsnittlig dårlige skoleresultater, i motsetning til superjentene,
som oppnådde karakterer godt over gjennomsnittet for jentegruppen. Forskjellen
mellom gutter og jenter i «superklassen» lå i det at jentene gjorde mye
lekser og benyttet PC-tid på skolerelatert arbeid. Superguttene drev stort sett
bare med underholdning og teknologisk eksperimentering.
Oppfølgingsanalyser (Nævdal 2003, foreløpig ikke publisert) fra
samme utvalg, viste at guttene som ikke brukte PC-en særlig mye, hadde en
opphopning av generelle sosiale risikokarakteristika (alkohol, narkotika og
kriminalitet.) Disse guttene bruker svært mye av sin fritid og en del av skoletiden
på bensinstasjoner og gatehjørner. Foreløpige analyser fra Bergensmaterialet
viste også at supergruppen, både blant gutter og jenter, bruker
svært mye tid på musikk og spill. I motsetning til «superguttene» var de få
superbrukende jentene (n = 9) på ingen måte utdanningsmarginalisert, de
hadde bare en aktivitet i tillegg. I hvilken grad denne aktiviteten fortrenger
annen fritidsaktivitet eller har sammenheng med andre særtrekk hos jentene
(Nordli 1998), gjenstår å undersøke.
Dataspillet foregår ofte på gutterommet og ellers i sosiale kontekster der
en konkurrerer og utforsker PC-ens muligheter (Nordli 1998). Det er mulig
at de som ikke ønsker eller ikke får tilgang til slike guttefellesskap, i utgangspunktet
er sosialt marginaliserte og søker andre felleskap. Om dette bare har
sammenheng med leseferdigheten, slik Leino (2003) hevder, er noe usikkert.
Kanskje ligger det en tung og sammensatt sosial marginalisering inkludert i
en slik observasjon, og visse funksjonsvansker kan selvsagt være en del av
problemet. Skolen er i hvert fall ikke i et positivt fokus hos disse guttene.
Det ble påvist en generell positiv og lineær sammenheng mellom brukstid
og skoleresultater for utvalget som helhet når det ikke var kontrollert
for andre forhold. For jentene var denne sammenhengen tydelig lineær.
Hos guttene var den derimot kurvelineær, da både «ikke-brukerne» og
«superbrukerne» blant gutter gjorde det dårlig på skolen (figur 2). Den
lineære sammenhengen mellom PC-brukstiden og skoleprestasjoner falt
bort for utvalget som helhet når det i en ordinær regresjonsanalyse ble kontrollert
for skoleinteresser, bruksmønster og kjønn (figur 3). I klartekst vil
det si at den observerte tosidige sammenhengen mellom brukstid og skoleprestasjoner
i alt vesentlig ble forklart av uspesifiserte forhold knyttet til
kjønn, interesse for teoretiske skolefag og tiden som gikk med til skolerelevant
bruk av PC-en. Det er kjønn og realfaglige interesser som bidrar mest
til skoleprestasjoner i denne modellen.

SKOLEPRESTASJONER, KJØNN OG BRUK AV HJEMME-PC 79
I regresjonsanalysen (figur 3) økte effekten (β) fra kjønn og realfaginteresser
sammenliknet med den direkte tosidige korrelasjonen (r) disse variablene
hadde til skoleprestasjoner (se tabell 2) Økningen tilsier at den tosidige,
lineære sammenhengen mellom brukstid og skoleprestasjoner reelt kunne
tilskrives forhold knyttet til kjønn og realfaglige interesser når alle de aktuelle
variablene ble gjensidig kontrollert, slik dette framstilles i figur 3.
Ved å benytte en analyseteknikk som synliggjorde kurvelineære sammenhenger,
fikk en synliggjort en bestandig sammenheng mellom PC-bruken og
skoleprestasjonene. Denne effekten endret ikke forholdene mellom de andre
variablene som var involvert i modellen, men forklarte omlag to prosent av
variansen utover den lineære regresjonen. Resultatet tilsier at det var til
stede en betydelig kurvelineær sammenheng mellom brukstiden og skoleprestasjonene,
som forsterket den totale forklaringskraften i modellen. Dette
betyr at «optimal» tid ved PC-en øker sannsynligheten signifikant for å
gjøre det bra på skolen, ikke maksimal tid. Oppfølgingsstudier fra Bergensdata
(foreløpig ikke publisert) viste en interaksjon mellom total brukstid og
skolerelevant bruk med hensyn til skoleprestasjoner. Denne interaksjonen
var slik at dersom elevene i den høyeste brukstidsgruppen også arbeidet skolerelevant
med PC-en, ville de øke sannsynligheten for gode skoleresultater,
på same måte som storbrukergruppa blant jentene demonstrerte det. Målet
må derfor ikke være å øke brukstiden uansett, men øke den kvalifiserende
bruken av PC-en. Her har IKT-arbeidet ved skolene en stor utfordring.
Leino (2003) fant at både gutter og jenter som ikke benyttet PC på fritiden,
hadde reduserte leseferdigheter. For Bergensutvalget kan en ikke konkludere
med at jentene som ikke bruker PC, hadde alvorlige skoleproblemer
når de som gruppe presterer like godt på skolen som den beste guttegruppa.
Det er likevel mulig at en finner en opphopning av lese- og
skrivevansker også i denne jentegruppa, men det er ikke operasjonalisert i
dette studiet. Leino (2003) hevder også i sin artikkel at sammenhengen
mellom låg PC-bruk og skoleprestasjoner trolig kan skyldes at både PCbruken
og skoleprestasjonene krever et minimum av leseferdighet.
Om en ser PC-kompetansen som praktisk overførbar til skolesituasjonen,
kan PC-kompetansen helt sikkert motivere for, forenkle og effektivisere informasjonssøking
når det gjelder ordinært leksearbeid og organiseringen av skolerelaterte
aktiviteter. Det er også rimelig at språkferdigheter kan oppstå som et biprodukt
ved kommunikasjonen og nettorienteringen. PC og Internet framstår
som mer eller mindre engelskspråklige, noe en kan profittere på i engelsktimene.
Det er mulig at PC-en er i ferd med å overta for boka og blyanten slik at
den påviste sammenhengen mellom skolerelatert PC-bruk og skoleprestasjoner
ikke er noe annet enn sammenhengen mellom det arbeidet som leg-

80
TIDSSKRIFT FOR UNGDOMSFORSKNING
ges ned på lekser og forberedelser hjemme, og de uttellinger en får for det i
form av karakterer. En slik teori kan også forklare ekstremgruppenes
manglende skoleprestasjoner. Dette bør undersøkes nærmere ved å kontrollere
for det å gjøre hjemmelekser og engasjere seg i skolearbeid på fritiden
uavhengig av hvilke redskaper som tas i bruk.
Selv om guttene brukte PC-en mye mer enn jentene, fikk de som gruppe
ikke tilsvarende uttelling for dette i form av skolekarakterer. Dette styrker
antagelser om at mye av gutteaktivitetene ved PC-en ikke nødvendigvis er
skolekvalifiserende (Frønes 2002). En vet likevel ikke om den ekstreme teknologiske
eksperimenteringen kan komme til å kvalifisere for framtidige
verdsatte egenskaper, men dersom skoleresultater er en nøkkel til utdanning,
arbeidstilgang og samfunnsdeltakelse, kan denne PC-kulturen bli
marginaliserende for mange. Vi opplever likevel fra tid til annen at nettopp
slike «PC-nerder» framstår som nyskapende gründere.
Videre studier på dette temaet bør kontrollere for effekter av sosial bakgrunn,
som er egnet til å avklare hva en kan tilskrive tradisjonelle marginaliseringskrefter.
Det er også viktig i kommende studier å legge inn muligheten
for å synliggjøre effekten fra IKT-støttet opplæring på skolen. Det er rimelig
å tro at IKT-bruk på skolen vil fremme en funksjonell skolerelatert PC-bruk
også hjemme. Å se på en mulig interaksjon mellom skolebruk og hjemmebruk
er en interessant problemstilling. Et sentralt spørsmål i denne sammenhengen
er i hvilken grad skolesatsingen vil bidra til kvalifiserende privat
bruksatferd og dermed medvirke til at de digitale skillene generelt reduseres
(Frønes 2002). Erfaring tilsier at det som blir et skolefag, lett kan komme til
å favorisere de som allerede er godt tilpasset skolen, men det ligger åpenbart
et potensial i fleksibiliteten, den avanserte kunnskapstilgangen, kommunikasjonsformen
og den egenstrukturerte læringsprosessen som er til stede når
PC-en benyttes på en utdanningskvalifiserende måte. I dette perspektivet står
vi kanskje i startgropa med hensyn til det å realisere en skole som er frigjort
fra klasserommet og tradisjonell organisering. Her ligger også en ny mulighet
for å nå grupper som tidligere har falt utenfor de tradisjonelle læringsarenaer.
Noter
1. De ulike fagene er skåret fra 1 til 6 tilsvarende de oppførte karakterene. Fagene er så lagt
inn i en faktoranalyse (Pinc. Comp.) som resulterte i en faktor med «Eigenvalue»>1, og
som forklarte 50 prosent av variansen.
2. T-test
3. SPSS: Regression, method: Enter
4. Dvs. at alle uavhengige variabler kontrollerer gjensidig for sammenhengen seg imellom.

Litteratur
SKOLEPRESTASJONER, KJØNN OG BRUK AV HJEMME-PC 81
Attewell, P. og J. Battle (1999). Home computers and school performance.
Information Society, 15(1):1–10.
Bakken, A. (2003). Minoritetsspråklig ungdom i skolen. Reproduksjon av
ulikhet eller sosial mobilitet? NOVA Rapport 15:2003.
Becta, British Educational Communications and Technology Agency
(2001). Primary Schools - ICT and Standards. Report nr. 15054. Bestillingssted
per dato 18.02.04.: http://www.becta.org.uk/corporate/publications/index.cfm
Befring, E. (1995). Dataspill forklart for akademikere. Nye medier – nye
underholdningsformer. Hovedfagsoppgave i medievitenskap. Oslo: Universitet
i Oslo.
Bergmann, W. (1998). Computerbørn. Oversatt til dansk av Neel Rocco.
København: Munksgaard.
Bordieu, P. og J.-C. Passeron (1977). Reproduction in Education. Society
and Culture. London: Sage Publications.
Bratteteig, T. og G. Verne (1997). Feministisk eller bare kritisk. En diskusjon
av fagkritikk innen informatikk. I Kvinneforskning. Teknologi og
demokrati. Sekretariat for kvinneforskning i Norsk Forskningsråd, nr. 2.
Burke, C. (2001).Women, guilt and homecomputer. Cyberpsychology &
behaviour, 4(5):609–615.
Dagbladet (2003). Data gir flinkere elever. Ref. i reportasje av
21.januar:26–27.
Frønes, I. (2002). Digitale skiller. Utfordringer og strategier. Bergen: Fagbokforlaget.
Hagemann, S. (1998). Pigerne erobrer computeren. Børn & Unge, nr. 8:2.
Hearn, J. og D.L. Collinson (1994). Theorizing Unities and Differences
Between men and Between Masculinities. I H. Brod and M. Kaufman
(red.): Theorizing Masculinities. Sage Publications.
Heggen, K., G. Jørgensen og G. Paulgaard (2003). De andre. Ungdom, risikosoner
og marginalisering. Bergen: Fagbokforlaget.
Hoel, A.S. (1998). Barns medierte livsverden. I M. Haldar, og I. Frønes
(red.): Digital barndom. Oslo: Ad Notam Gyldendal.
Jørgens, G. (1994). To ungdomskulturer. Om vedlikehold av sosiale og kulturelle
ulikeheter i bygdeby. Rapport nr.1. Sogndal: Vestlandsforskning.
Leino, K. (2003). Computer usage among the Nordic youngsters. I S. Lie,
P. Linnakylä og A. Roe (red.): Northern Lights on PISA. Unity and
diversity in Nordic countries in PISA 2000. Oslo: Department of Teacher
Education and School Development, University of Oslo.

82
TIDSSKRIFT FOR UNGDOMSFORSKNING
Læringssenteret (2002). Karakterer i grunnskolen. www.ls.no. http://
www.ls.no/utdanningsstatistikk/avgrskar/kar-grs02.html#Matte
Martin, S. (1998). Internet Use in the Classroom, The Impact of Gender.
Social Science Computer Review, 16(4):411–418.
Nordli, H. (1998). Fra Spice Girls til Cyber Girls. En kvalitativ studie av
datafascinerte jenter i ungdomsskolen. Hovedfagsoppgave. Rapport 35.
Trondheim: Senter for teknologi og samfunn, Norges teknisk-naturvitenskapelige
universitet.
Nævdal, F. (2002). Ung i Bergen 2002. Ungdom i skole og fritid. En
beskrivelse av hverdagsforutsetninger for 10. klassinger i bydelene Laksevåg,
Arna, Årstad og Ytrebygda. Bergen: Høgskolen i Bergen.
Orleans, M og M. Laney (2000). Children’s Computer use in home. Isolation
or Sociation? Social Science Computer Review, 18(1):56–72.
Statssekretærutvalget for IT (1996). Den norske IT-veien. Bit for bit. Oslo:
Samferdselsdepartementet.
Statistisk Sentralbyrå (2002). Aktuell statistikk, Barn og unge 02 ,(07–08).
http://www.ssb.no/emner/07/02/30/medie/sa53/tab-2002-04-29-07.html.
Subrahmanyam, K., P. Greenfield, R. Karut og E. Gross (2001). The
impact of computer use on children’s and adolescents’ development.
Journal of Applied Developmental Psychology, 22(1):7–30.
English Summary
The impact from home computer usage on school performance.
Gender differences.
This article describes the impact from gender and home computer usage on
school performance. Eight home-PC activities were factorizes into three
principal components. The sample consisted of 668 adolescents in secondary
(10 th form) from 10 schools in Bergen (Norway). Boys used home-PC
more than girls, but girls achieved better grades than boys. Just a small
group of boys did not use a home-PC very often, but a much larger group
used PC more than two hours a day. Both these groups of boys achieved
low on school performance. Girls did not show the same curve linear profile.
The general positive relation between time used at PC and school performance
disappeared when we controlled for gender, subject interests and
the content of the PC usage. Gender, PC supported school works, interests
in theoretical school subjects and information seeking significantly predicted
school performance.

Nye tall om ungdom
Økt sosial ulikhet i skolen?
Anders Bakken
utjevne forskjeller i skolen basert på elevers sosiale bakgrunn har
Å
vært et sentralt mål i alle omfattende skolereformer siden krigen.
Målsettingene har i liten grad blitt oppnådd (Haug 2003). Hjemmet
har fortsatt betydelig påvirkning på elevers læringsutbytte.
Dette viser seg blant annet gjennom store forskjeller i leseferdigheter og
skolekarakterer mellom middelklasseelever med høyt utdannete foreldre og
de barn og unge som vokser opp i hjem der foreldrene har relativt kort
utdanning eller lite kulturell kapital (Solheim og Tønnesen 2003, Lie mfl.
2001, Læringssenteret 2003, Bakken 2003). Internasjonale sammenlikninger
fastslår at sammenhengen mellom norske 15-åringers hjemmebakgrunn
og læringsutbytte i skolen er på samme nivå som i de fleste OECD-land
(Lie mfl. 2001, OECD 2001). Dette viser at heller ikke det norske skolesystemet
– som offisielt bærer preg av idealer om likhet og sosial utjevning –
makter å kompensere for forskjeller i elevenes hjemmebakgrunn.
At skolen reproduserer ulikhet er ikke nytt. Siden 1950-tallet har forskning
vist at både utdanningsvalg og skoleprestasjoner er avhengig av foreldrenes ressurser
og posisjon i samfunnet (Hernes og Knudsen 1976, Lindbekk 1977,
Aamodt 1982, Hansen 1995). Selv om det fortsatt er slik at skolen premierer
ressurssterke grupper, er det likevel usikkert hvorvidt utviklingen går i den ene
eller andre retningen. Et viktig spørsmål er om de store skolereformer (Reform
94 og Reform 97) som har vært gjennomført i løpet av 1990-tallet, har bidratt
til å styrke eller svekke skolens rolle som skaper av sosial ulikhet.
En hypotese kan være at skolen i økende grad har bidratt til å reprodusere
sosial ulikhet i løpet av det siste tiåret. Reformene har lagt opp til nye
arbeidsmåter som blant annet innebærer større grad av prosjektarbeid og
elevstyrte aktiviteter. For elevene betyr dette mer egenaktivitet og dermed økt
press på den enkelte. Det er rimelig å anta at et undervisningsopplegg hvor
ansvaret for læring i større grad tillegges eleven, er best tilrettelagt for skole-
TIDSSKRIFT FOR UNGDOMSFORSKNING 2004, 4(1):83–91

84
TIDSSKRIFT FOR UNGDOMSFORSKNING
flinke elever som i utgangspunktet klarer seg godt på egenhånd. Konsekvensen
kan være at ungdom i økende grad blir avhengig av foreldrenes evner og
skolerelevante ressurser for å få fullt faglig utbytte av skolen. I den grad slike
forhold er mer utslagsgivende i dag enn for ti år siden, vil vi forvente å observere
økende forskjeller i skoleprestasjoner mellom ulike elevgrupper.
Ung i Norge 1992 og 2002
Den landsomfattende undersøkelsen Ung i Norge gir unike muligheter til å
studere sosiale endringer over en tiårsperiode. Spørreskjemaundersøkelsen
ble første gang gjennomført blant elever på ungdomstrinnet og i den videregående
skole i 1992. Et identisk opplegg ble gjentatt i 2002. De samme
aldersgrupper ble trukket ut, og mange spørsmål ble stilt på samme måte.
Elever ble blant annet bedt om å svare på spørsmål om både skolesituasjonen,
skolekarakterer og ulike aspekter ved deres familiebakgrunn. Begge
ganger deltok nesten 12 000 elever fra et landsrepresentativt utvalg av skoler.
Svarprosentene var høye (97 prosent i 1992, 93 prosent i 2002). For
detaljer om undersøkelsene henvises til Rossow og Bø (2003).
Både i 1992 og 2002 ble ungdommene bedt om å oppgi karakterer ved
siste karakteroppgjør i basisfagene norsk, engelsk og matematikk. Artikkelen
baserer seg på et samlemål, beregnet ut fra et gjennomsnitt av karakterene
i de tre fagene. Siden det ble innført tallkarakterer i forbindelse med
grunnskolereformen i 1997, er karakternivåene ikke direkte sammenliknbare
for de undersøkelsene. Det er derfor foretatt en inndeling av elevene i
to prestasjonsgrupper. Analysene er gjennomført ved å se hvor stor andel
av ulike elevgrupper som oppnår så gode karakterer at de er blant de 40
prosent beste av elevene i utvalget. 1
Resultater
Graden av «boklig kultur» i hjemmet brukes ofte som en indikator på kulturell
kapital som gir avkastning i form av gode skoleresultater. I Ung i
Norge er dette målt gjennom hvor mange bøker de unge har i hjemmet.
Figur 1 bekrefter at tilgangen på bøker i hjemmet har en klar sammenheng
med elevenes karakterer i de teoretiske fagene. Samtidig viser resultatene at
tilgangen på bøker i økende grad er viktig for elevenes prestasjonsnivå. Elever
med relativt få bøker hjemme har i tiårsperioden svekket sitt prestasjonsnivå,
mens de som vokser opp i hjem med mange bøker, oppnår enda

NYE TALL OM UNGDOM 85
bedre karakterer enn de gjorde ti år tidligere. I 1992 var forskjellen mellom
de som hadde få (færre enn 20) og de som hadde mange bøker (mer enn
500) på 27 prosentpoeng. I 2002 utgjorde denne forskjellen 35 poeng.
Figur 1. Andelen med gode karakterer etter antall bøker i hjemmet.
1992 og 2002
Andel med høyt karakternivå
(blant de 40 % beste elevene)
70
60
50
40
30
20
10
0
23
18
32
29
Mindre enn 20 20–100 bøker * 100–500 bøker * Mer enn 500 bøker
Note: * viser statistisk signifikante endringer 1992–2002 (p

86
TIDSSKRIFT FOR UNGDOMSFORSKNING
Figur 2. Andelen med gode karakterer etter fars yrke inndelt etter yrkeskompetansen
som normalt kreves i yrket. 1992 og 2002
Andel med høyt karakternivå
(blant de 40 % beste elevene)
70
60
50
40
30
20
10
0
31
29
34
35
Ufaglært Faglært Lavere
universitet/høgskole
Note: Ingen statistisk signifikante endringer 1992–2002 (p

NYE TALL OM UNGDOM 87
Figur 3. Andelen med gode karakterer etter fars og mors deltakelse i
arbeidsmarkedet. 1992 og 2002
Andel med høyt karakternivå
(blant de 40 % beste elevene)
70
60
50
40
30
20
10
0
42 42
36
31
32
29
Heltid Deltid Jobber
ikke
43
41
42
40
Note: * viser statistisk signifikante endringer 1992–2002 (p

88
TIDSSKRIFT FOR UNGDOMSFORSKNING
Figur 4. Andelen med gode karakterer etter foreldrenes fødeland. 1992
og 2002
Andel med høyt karakternivå
(blant de 40 % beste elevene)
70
60
50
40
30
20
10
0
Note: * viser statistisk signifikante endringer 1992–2002 (p

NYE TALL OM UNGDOM 89
lom gutter og jenters læringsutbytte (Læringssenteret 2003). At den sosiale
ulikheten knyttet til elevenes hjemmebakgrunn og de ressurser som der tilbys
til den oppvoksende generasjon, også ser ut til øke, er nytt.
Det er et åpent spørsmål om økte sosiale forskjeller alene skyldes endringer
i skolesystemet. En mulig forklaring er at vi ser generelle tendenser til en
økende kløft mellom familier som innehar ressurser som er viktige for barnas
muligheter til å lykkes i skolen, og de som mangler slike ressurser. Dersom
dette er tilfelle, kan sosiale forskjeller i skolen øke, uavhengig av hvilke pedagogiske
metoder som tas i bruk. Også den tradisjonelle lærerstyrte undervisningen
har vist seg å ha viktige konsekvenser for sosial ulikhet. Endringer i
skolesystemet i retning av mer elevbasert undervisning kan likevel føre til
ulikhet, fordi de forskjellskapende ressursene elevene har med seg hjemmefra,
får økt betydning. Øzerk (2003) mener at dette er tilfelle for minoritetsspråklige
elever, siden nye arbeidsmåter forutsetter bedre norskferdigheter
enn den tidligere undervisningen krevde. Også brukt på hele elevgruppen kan
dette argumentet ha relevans. Nye læringsformer stiller generelt økte krav til
elevenes leseferdigheter og evne til å formidle akademisk basert kunnskap.
Siden de empiriske resultatene viser en tendens i retning av økt ulikhet,
er det liten grunn å anta dramatiske effekter av disse reformene. Selv om
innslaget av prosjektarbeid og læringsaktiviteter der elevene jobber selvstendig,
har vært mer omfattende for barn og unge som gikk på skole på
1990-tallet, enn for de elevene som gikk på skole tiåret før, er det mye som
tyder på at både ungdomsskolen og videregående skole fortsatt preges av
nokså tradisjonelle undervisnings- og læringsformer. Reformen i videregående
opplæring (Reform 94) var først og fremst en struktur- og rettighetsreform.
Med unntak av økt vekt på teorifagene i yrkesutdanningen, innebar
reformen ingen større innholdsmessige endringer. Også på ungdomstrinnet
har endringene vært mindre enn det en skulle anta (Haug 2003).
Evalueringen av Reform 97 viser stor variasjon i arbeidsmåter og organisasjonsformer,
både mellom skoler og mellom klasser innen den enkelte
skole. Sett under ett bærer ungdomstrinnet fortsatt preg av lite varierte
undervisningsformer (Imsen 2003, Klette mfl. 2003, Brekke 2003). Selv om
det har vært noen endringer, er det fortsatt de tradisjonelle strukturene
knyttet til sterk fagorientering som dominerer undervisningen.
Et pessimistisk syn på sosial utjevning legger vekt på at de fleste undervisningsformer
vil belønne elever som har foreldre som besitter skolerelevante
evner og kunnskaper, så lenge skolen er opptatt av at elevene tilegner
seg akademisk kunnskap. Barn vil allerede ved skolestart ha utviklet en del
ferdigheter som gjør at de har et forsprang når det gjelder å tilegne seg den
teoretiske og abstrakte kunnskapen som skolen har som mål å lære elevene

90
TIDSSKRIFT FOR UNGDOMSFORSKNING
sine. Uansett tolkning av funnene er det urovekkende at den sosiale ulikheten
i elevenes prestasjoner ser ut til å øke i det norske skolesystemet.
Noter
1. Inndelingen er tilfeldig og kun foretatt ut fra framstillingsmessige årsaker. Andre inndelinger
er foretatt og viser samme hovedtendenser som de presenterte funnene. Det er
også foretatt analyser av gjennomsnittskarakterer med samme resultat.
2. Inndelingen er basert på det øverste nivået i yrkesklassifiseringen STYRK-88. STYRK
baserer seg på utdanningskompetansen knyttet til ulike yrker. En del yrker er vanskelig
å plassere i hierarkiet, slik som ledere av ulike slag. Her er det foretatt en skjønnsmessig
fordeling, ut fra den begrensete informasjonen vi har fra ungdommene selv.
Litteratur
Bakken, Anders (2003). Minoritetsspråklig ungdom i skolen. Reproduksjon
av ulikhet eller sosial mobilitet? NOVA-rapport nr. 15/03. Oslo:
Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring.
Brekke, Gard (2003). Synteserapport – matematikk. Oslo: Norges forskningsråd.
Hansen, Marianne Nordli (1995). Class and Inequality in Norway. The
Impact of Social Class Origin on Education, Occupational Success,
Marriage and Divorce in the Post-War Generation. Avhandling (dr. philos).
Oslo: Universitetet i Oslo/Institutt for samfunnsforskning.
Haug, Peder (2003). Evaluering av Reform 87 – sentrale resultat. Presentert
på sluttkonferansen i Program for evaluering av Reform 97. Oslo:
Norges forskningsråd.
Hernes, Gudmund og Knud Knudsen (1976). Utdanning og ulikhet. NOU,
Norges offentlige utredninger 1976: 46. Oslo: Universitetsforlaget.
Imsen, Gunn (2003). Læringsmiljøets betydning. Oslo: Norges forskningsråd.
Klette, Kirsti (red.) (2003). Klasserommets praksisformer etter Reform 97
(Synteserapport). Oslo: Pedagogisk forskningsinstitutt, Universitetet i Oslo.
Lie, Svein, Marit Kjærnsli, Astrid Roe og Are Turmo (2001). Godt rustet
for framtida? Norske 15-åringers kompetanse i lesing og realfag i et
internasjonalt perspektiv. Rapport 4/2001. Oslo: Institutt for lærerutdanning
og skoleutvikling, Universitetet i Oslo.
Lindbekk, Tore (1977). Skolesosiologi. Trondheim: Tapir forlag.
Læringssenteret (2003). Tilstandsrapport for utdanningssektoren 2002.
Grunnskole, videregående opplæring og voksenopplæring. Oslo:
Læringssenteret.

NYE TALL OM UNGDOM 91
OECD (2001). Knowledge and skills for life. First results from PISA 2000.
Paris: OECD.
Rossow, Ingeborg og Anne K. Bø (2003). Metoderapport for datainnsamlingen
til Ung i Norge 2002. Oslo: Norsk institutt for forskning om
oppvekst, velferd og aldring.
Solheim, Ragnar Gees og Finn Egil Tønnesen (2003): Slik leser 10-åringer i
Norge. En kartlegging av leseferdigheten blant 10-åringer i Norge i
2001. Stavanger: Senter for leseforskning.
Øzerk, Kamil (2003). Sampedagogikk. Hamar: Oplandske bokforlag.
Aamodt, Per Olaf (1982). Utdanning og sosial bakgrunn. Samfunnsøkonomiske
studier nr. 51. Oslo: Statistisk sentralbyrå.

Ungdom og oppvekst i et flerkulturelt Norge
Drammen, 29.-30. april 2004
© Getty Images, Artville
Norges forskningsråd og Norsk institutt for forskning om oppvekst,
velferd og aldring (NOVA) har gleden av å invitere til konferansen
Ungdom og oppvekst i et flerkulturelt Norge.
På konferansen ser man blant annet nærmere på i hvilken grad ungdomstid
og oppvekstvilkår for ungdom med utenlandsfødte foreldre er forskjellig
fra resten av ungdomsbefolkningen. Det vies plass til spørsmål om forholdet
mellom generasjoner, marginalisering og kriminalitet, utdanning og arbeid,
kjønnsrelasjoner, deltakelse og demokrati.
Konferansen retter seg mot praktikere, myndigheter,
innvandrerorganisasjoner, forskere, studenter og andre med interesse for
ungdom og oppvekst, innvandring, multikulturalisme og forholdet mellom
minoritet og majoritet.
Påmeldingsfrist 18. mars.
Les mer om konferansen på NOVAs nettsider: www.nova.no
På prosjektets hjemmeside finner du program samt påmeldingsskjema som
kan lastes ned.
Vel møtt til to dager med over 20 innlegg, ny kunnskap, gode spørsmål og
friske diskusjoner!

Ungdom og demografi
Om endringer i demografisk atferd
i overgangen fra ung til voksen
Trude Lappegård og Helge Brunborg
Ungdomstiden forlenges i begge retninger, og de demografiske
begivenhetene som karakteriserer overgangen fra å være ungdom
til å bli voksen, er ikke like faste som for noen tiår siden.
Ungdom flytter hjemmefra omtrent som tidligere, men prosessen
frem til etablering med familie og barn varierer mer. Det er
mindre sammenheng mellom giftermål og fødsel, og det er stor
variasjon i når vi etablerer oss med familie og barn. Det er med
andre ord blitt større mulighet til selv å velge familieetableringsmønster
og kanskje også hvor lenge man vil være ungdom.
I
løpet av livet opplever vi flere demografiske begivenheter, der mange
skjer i overgangen fra å være ungdom til å bli voksen. Tradisjonelt har
ungdomsfasen gjerne blitt avsluttet i sammenheng med flytting hjemmefra,
pardannelse, ekteskapsinngåelse og å få barn. De siste tiårene har
vært preget av flere demografiske endringer som påvirker vår oppfatning
av hvem som er ungdom. Spesielt har det skjedd en stadig utsettelse av når
vi etablerer oss med familie. Innenfor den demografiske litteraturen blir
mange av disse endringene beskrevet som del av «den andre demografiske
overgangen» (van de Kaa 1987). For dagens unge er det ikke lenger like
tydelige sammenhenger mellom det å flytte hjemmefra og det å etablere seg
med familie, og heller ikke like klar overlapp mellom familieetablering og
det å få barn. I tillegg til at flere av disse begivenhetene skjer senere og
senere i livsløpet, er det en større heterogenitet i rekkefølgen av begivenhetene.
Et eksempel er at gjennomsnittsalderen for giftermål nå er høyere enn
gjennomsnittsalderen for første fødsel. Det kan argumenteres for at ung-
TIDSSKRIFT FOR UNGDOMSFORSKNING 2004, 4(1):93–104

94
TIDSSKRIFT FOR UNGDOMSFORSKNING
domsfasen i dag i større grad er preget av individualisering enn den var for
foreldregenerasjonen. Dagens ungdom befinner seg i et skjæringsfelt preget
av både økt ressurstilgang og økt risikoutsatthet (Skrede 1999).
Gjennom demografien (befolkningslæren) kan vi analysere befolkningsstrukturen
(alderssammensetning, fordeling av menn og kvinner, fordeling
på sivilstatus osv.) og hvilke faktorer som fører til endringer i strukturen
(fødsler, dødsfall, flyttinger, giftermål, fødsler osv.). I denne artikkelen ser
vi nærmere på den demografiske atferden som gjerne skjer i overgangen fra
å være ungdom til å bli voksen, nærmere bestemt det å flytte hjemmefra,
danne par og bli foreldre. Vi vil konsentrere oss om aldersgruppen 15–34
år. Disse utgjør 27 prosent av befolkningen. Artikkelen baserer seg i hovedsak
på tilgjengelig statistikk fra Statistisk sentralbyrås datakilder (se http://
www.ssb.no).
Ut av redet — flytting hjemmefra
Å flytte hjemmefra er for mange den første demografiske begivenheten
utover det å komme til verden. Årsakene til flytting hjemmefra er flere:
Noen flytter hjemmefra for å etablere seg med en partner, andre flytter for
å ta utdanning eller arbeid. Det har skjedd små endringer de siste tiårene,
og i 1997 hadde halvparten av alle 19-åringer flyttet hjemmefra (Gulbrandsen
2002). De aller fleste (90 prosent) har flyttet ut av foreldrehjemmet
når de fyller 25 år. Flytting hjemmefra er i mange tilfeller ikke en absolutt
begivenhet, men heller del av en prosess. Mange bor f.eks. hjemmefra i
perioder for å gå på skole eller studere, men vender tilbake til foreldrehjemmet
i feriene. Når vi ser på tall som viser den endelige utflyttingen, er
alderen noe høyere. Jenter flytter hjemmefra i gjennomsnitt to–tre år tidligere
enn guttene. Dette har sammenheng med at jenter er tidligere ute,
både når det gjelder pardannelse og barnefødsler (Texmon 1994).
Alderen når ungdom flytter hjemmefra, varierer kraftig i Europa. Tidligst
ute er ungdom i Skandinavia, hvor halvparten har flyttet hjemmefra
rundt 20-årsalderen. Jo lenger sør vi kommer i Europa, jo høyere blir alderen
for utflytting (Aassve mfl. 2002). I Italia, som er det mest ekstreme eksemplet,
må vi opp i 26,7 år før halvparten (medianalder) av guttene har
flyttet hjemmefra, mens tilsvarende tall for jentene er 23,6 år. I Spania er
medianalderen henholdsvis 25,7 år og 22,9 år. I Sør-Europa er det også en
høy andel som ikke har flyttet hjemmefra selv i trettiårsalderen, særlig
menn: Hele 32 prosent i Italia og 25 prosent i Spania bodde fortsatt i foreldrehjemmet
når de fylte 30 år (menn født rundt 1960). Tilsvarende tall

NYE TALL OM UNGDOM 95
for jenter er 20 og 14 prosent i henholdsvis Italia og Spania. Forskjellene
mellom guttene og jentene i når de flytter hjemmefra, er større jo lenger
sørover vi går i Europa. I Finland og Sverige er jentene litt under to år tidligere
ute enn guttene, mens i Spania og Italia er forskjellen rundt tre år
(Aassve mfl. 2002). Vi har ikke tilsvarende tall for Norge, men i 1997 var
det kun 10 prosent som ikke hadde flyttet ut ved 25-årsalderen (Gulbrandsen
2002). De store forskjellene tyder altså på at det er store kulturelle forskjeller
i Europa når det gjelder det å flytte hjemmefra. I Skandinavia er
selvstendighet og uavhengighet en viktig motivasjon for å flytte for seg selv,
enten alene eller sammen med andre, mens det lenger sydover i Europa
synes å være større avhengighet mellom generasjonene.
Fra en til to — pardannelse
Tidspunktet for pardannelse har endret seg. For noen tiår siden ble ungdomstiden
gjerne avsluttet med forlovelse, ekteskap og barn, og giftermål
var den viktigste grunnen til å flytte hjemmefra. I det siste tiåret er det
svært få (under 5 prosent) som går direkte fra foreldrehjemmet til ekteskap
(Texmon 1994). Flere valgmuligheter gjør samlivsmønsteret mindre homogent.
Samboerskap er utbredt i hele Europa, men gjennomgående vanligst i
Skandinavia (Noack 2001a). Samboerskap er ikke formalisert gjennom
registrering, men i løpet av det siste tiåret har en rekke lov- og regelendringer
gjort forskjellene mellom samboere og gifte små (NOU:25 1999).
De fleste starter tilværelsen etter å ha flyttet ut av foreldrehjemmet med
å bo alene eller sammen med andre enslige. Alderen for når en inngår sitt
første samliv, enten gjennom samboerskap eller ekteskap, har vært svært
stabil siden 1970-tallet. Analyser viser at alderen når halvparten av en fødselskohort
(medianalderen) har samlivserfaring, har vært rundt 23 år for
alle fødselskohorter fra 1955 til 1974. Det kan imidlertid se ut som det er
en endring av tidspunktet for når den resterende gruppen inngår samliv
(Noack og Seierstad 2003a). At det har vært en økning i tredjekvartilalderen
for inngåelse av samliv (dvs. at 75 prosent av en fødselskohort har
samlivserfaring), betyr at det blir flere som lever lenge alene, og at gruppen
unge enslige blir større (Noack og Seierstad 2003a). Utdanning ser ut til å
ha stor betydning for når en går inn i et samliv. Tidligere analyser viser at
både kvinner og menn uten høyere utdanning gikk raskere inn i faste samliv
enn dem med mer utdanning. Denne utdanningseffekten har imidlertid
større betydning for kvinner enn for menn (Texmon 1999).

96
TIDSSKRIFT FOR UNGDOMSFORSKNING
Figur 1. Ekteskap eller samboerskap som første samliv. Kvinner etter
fødselsår. Prosent
Prosent
100
80
60
40
20
0
1940 1945 1950 1955
Fødselsår
1960 1965 1970
Kilde: NOU:25 1999
Ekteskap
Samboerskap
Selv om tidspunktet for når majoriteten har samlivserfaring, ikke har endret
seg de siste tiårene, har det skjedd store endringer i hva slags samliv som velges.
I figur 1 ser vi at forholdet mellom de som velger samboerskap, og de
som velger giftermål som første samliv, har endret seg fra foreldregenerasjonen
til dagens ungdomsgenerasjon. For kvinner født før 1950 var det over
75 prosent som valgte ekteskap som første samliv. For kvinner født på
1950-tallet gikk denne andelen dramatisk ned, med over 50 prosentpoeng.
For de yngste kohortene er det under 10 prosent som velger ekteskap som
første samliv. Som disse tallene viser, er samboerskap blitt en naturlig del av
livsløpet for de aller fleste, noe det ikke var for en knapp generasjon siden
(Noack og Seierstad 2003b). Samboerskap kan i noen grad sies å ha erstattet
tidligere tiders forlovelsesperiode (Noack 2001b). Tidligere undersøkelser
har da også vist at synet på samboerskap er blitt klart mer liberalt etter
hvert som flere har blitt samboere (Noack og Seierstad 2003b).

NYE TALL OM UNGDOM 97
Samboerskap er mest utbredt blant de yngre. Selv om majoriteten velger
samboerskap som første samliv, ser det ikke ut til å være den endelige samlivsformen
for de fleste. En stor andel av de samboende gifter seg etter
hvert. I løpet av tre tiår har gjennomsnittsalderen for inngåelse av ekteskap
økt med 6–7 år for både kvinner og menn. Tidlig på 1970-tallet var gjennomsnittsalderen
for inngåelse av første ekteskap henholdsvis 25 og 23 år
for menn og kvinner. I 2001 var den økt til henholdsvis 32 og 29 år. Som vi
ser i tabell 1, gjenspeiler giftemålsratene for de ulike aldersgruppene både
en forskyvning i når en gifter seg og en nedgang i hvor mange som gifter
seg. Giftermålsratene for de yngste har for eksempel gått ned med mer enn
90 prosent på 20 år.
Tabell 1. Giftermålsrater for første ekteskap per 1 000 ugifte i ulike
aldersgrupper. Menn og kvinner. 1971–2001
15–19 år
20–24 år
25–29 år
30–34 år
Kilde: Befolkningsstatistikk, Statistisk sentralbyrå
1971–75 1981–85 1991–95 2001
Menn 9 2 1 1
Kvinner 45 14 3 3
Menn 121 49 17 12
Kvinner 208 94 38 26
Menn 161 95 54 44
Kvinner 164 105 73 66
Menn 81 64 53 55
Kvinner 70 59 50 58
Partnerskapsloven gir homofile og lesbiske mulighet til å formalisere samlivet.
Siden loven trådte i kraft i 1993 og frem til utgangen av 2001 er det
inngått 1 229 partnerskap. Partnerskapsinngåelse er, i likhet med ekteskapsinngåelse,
heller ikke noe som skjer ved starten av et samliv. Hvor
mange homofile og lesbiske som lever i samboerskap, finnes det ingen
oversikt over. I en tredjedel av parene som inngår partnerskap, er yngste
partner 18–29 år, mens det kun er 8 prosent av parene hvor begge var så
unge (Statistisk sentralbyrå 2002).

98
TIDSSKRIFT FOR UNGDOMSFORSKNING
Figur 2. Andel som ikke lever i samliv i ulike aldersgrupper. Kvinner.
1977–2001. Prosent
100
90
80
70
60
50
40
30
20
10
0
1977 1988 1998 2001
20–24 år 25–29 år 30–34 år
Kilde: Fruktbarhetsundersøkelsen 1977, Familie- og yrkesundersøkelsen 1988 og
Omnibusundersøkelse 2 1998–2000, Statistisk sentralbyrå.
Note: Tallene for aldersgruppene 20–24, 25–29, 30–34, 35–39 og 40–44 for 1988
gjelder for kvinner henholdsvis 23, 28, 33, 38 og 43 år.
Stadig flere lever alene (figur 2), noe som må ses i sammenheng med at samlivsbrudd
er blitt mer vanlig. Undersøkelser har vist at det ikke er færre som
inngår samliv, men fordi samlivene oftere enn før ender i brudd, ikke minst
brutte samboerskap, bor nå en større andel alene i perioder av livet (Noack
og Seierstad 2003b). Risikoen for oppløsing blant samboende par er fire
ganger så stor som for gifte par, når det blir kontrollert for observerbare forskjeller
i sammensetningen av de to gruppene (Texmon 1999). Den samme
analysen viser imidlertid at det har vært en utjevning av oppløsningsrisikoen
mellom samboende og gifte i de yngste fødselskohortene, noe som tyder på
at stabiliteten i de to samlivsformene er blitt likere. Dette kommer trolig

NYE TALL OM UNGDOM 99
både av at det er blitt mindre forskjell på de to samlivsformene, og at det er
mindre seleksjon til samboerskap av personer med spesielle egenskaper. Det
er imidlertid en betydelig større risiko for oppløsing av et samboerskap enn
et ekteskap de første tre årene. Nyere undersøkelser viser også at flere etterfølgende
samliv, også kalt seriemonogamiet, er vanligere for de som er unge
i dag, enn for de som var unge for 20 år siden: Hver femte 35-åring har i dag
erfaring fra minst to samliv, mot bare 3 prosent av personer i tilsvarende
alder for 20 år siden (Noack og Seierstad 2003a).
Skilsmisseratene er høyere for unge mennesker enn for andre aldersgrupper.
Som tabell 2 viser, er skilsmisseratene for alle de tre unge aldersgruppene
høyere enn gjennomsnittet for alle aldre, men forskjellene er
større i dag enn for noen tiår siden. Det har altså utviklet seg slik at det
både er færre unge mennesker som gifter seg, og at det er flere av dem som
skiller seg.
Tabell 2. Skilsmisserater per 1 000 gifte og separerte i ulike aldersgrupper.
Menn og kvinner. 1969–2001
Kilde: Befolkningsstatistikk, Statistisk sentralbyrå
Fra to til tre — når kommer barna?
1969–72 1981–85 1991–95 2001
Alle 5 8 12 12
20–24 år
25–29 år
30–34 år
Menn 7 10 16 18
Kvinner 8 14 20 23
Menn 9 15 22 19
Kvinner 8 16 23 22
Menn 8 15 22 22
Kvinner 6 14 21 22
Som vi var inne på innledningsvis, er et viktig kjennetegn ved «den andre
demografiske overgangen» en løsere sammenheng mellom ekteskapsinngåelse
og fødsler. Fra nesten ingen for noen tiår siden, blir i dag litt over halvparten
av alle barn født av foreldre som ikke er gift. I 2002 ble 49 prosent
av alle barn født av gifte foreldre, 42 prosent av samboende og 9 prosent
av enslige. En annen viktig endring i henhold til teorien om «den andre

100
TIDSSKRIFT FOR UNGDOMSFORSKNING
demografiske overgangen» er tidspunktet for når parene velger å få barn.
Tidlig på 1970-tallet var gjennomsnittsalderen for førstegangsfødende
kvinner 23,4 år, mens den var økt til hele 27,7 år i 2002. Mennene er gjennomsnittlig
2–3 år eldre enn kvinnene når de får barn. Selv om kvinnene
utsetter tidspunktet for når de blir mødre, er det fortsatt slik at de fleste
barn blir født av kvinner i 20-årene, men stadig flere får barn mens de er i
30-årene. Dette illustreres i tabell 3, som viser aldersavhengige fødselsrater
fra 1971 til 2002.
Tabell 3. Fødselsrater per 1 000 kvinner i ulike aldersgrupper. 1971–2002
1971–75 1981–85 1991–95 2002
15–19 år 44 21 15 10
20–24 år 152 99 83 60
25–29 år 141 123 138 121
30–34 år 74 67 101 109
Kilde: Befolkningsstatistikk, Statistisk sentralbyrå
Fødselsratene viser at det i dag er kvinner mellom 25 og 29 år som får flest
barn. I løpet av 1990-tallet har fødselsratene generelt gått ned for kvinner i
20-årene, og opp for kvinner i 30-årene. Fødselsratene er blitt likere i disse
aldersgruppene, som viser at det er blitt større variasjon i når i livsløpet
kvinner får barn. Selv om mange venter med å få barn til de er i 30-årene,
får fortsatt de fleste kvinner barn tidligere. Spredningen i fødselsratene har
økt, både i et periodeperspektiv (siden 1986) og i et kohortperspektiv
(siden 1941-kohorten). Denne utviklingen fører til at kvinner kan være i
helt ulike aldre når de er småbarnsmødre, fra tidlig i tjueårene til slutten av
trettiårene.
Utsettelse av tidspunktet for når kvinner går inn i moderskapet, må ses i
sammenheng med at en stadig lengre periode brukes på utdanning og jobb.
Den økte tiden under høyere utdanning innebærer samtidig en utsettelse av
selvforsørgelse og barnefødsel (Skrede 1999). I tabell 4 ser vi at andelen
som er under høyere utdanning, har økt dramatisk de siste tiårene. I dag er
nærmere hver tredje kvinne i første halvdel av 20-årene under høyere
utdanning, mot hver fjerde mann. For 20 år siden var forskjellene mellom
kvinner og menn mindre, og mennene var i overvekt på universiteter og
høgskoler.

NYE TALL OM UNGDOM 101
Tabell 4. Andel under høyere utdanning. Prosent av registrerte årskull i
ulike aldersgrupper. Menn og kvinner. 1980–2001
Kilde: Utdanningsstatistikk, Statistisk sentralbyrå
1980 1990 2001
19–24 år Menn 12 16 21
Kvinner 10 20 31
25–29 år Menn -- 9 14
Kvinner -- 9 16
Utdanning har stor betydning for når kvinner får sitt første barn. Mens fødealderen
for kvinner uten utdanning utover grunnskolen har økt med knappe
to år fra 1970 til 1998, har den økt med over fem år for kvinner med lang
universitetsutdanning i den samme perioden (Lappegård 2001). Dette betyr
at de som før ventet lengst med å gå inn i moderskapet, nå venter enda lenger,
mens det fortsatt er en gruppe kvinner som får barn i ung alder.
Som vist har fødselsratene gått dramatisk ned for unge kvinner i tenårene
og tidlig i 20-årene. Tenåringsgraviditet var for noen tiår siden et
omdiskutert og aktuelt tema på den politiske dagsorden. De lave fødselsratene
vi finner blant tenåringer i dag, må ses i sammenheng med større åpenhet
og god tilgang til bruk av prevensjon (Lappegård 2000). Selv om fødselsratene
i dag er langt lavere enn for noen tiår siden, er ikke tenåringsfruktbarheten
i Norge spesielt lav i europeisk sammenheng. Den er for
eksempel dobbelt så høy i Norge som i Sverige. Også i land som Nederland
og Sveits er tenåringsfruktbarhet svært lav. Det er imidlertid andre land
som fortsatt har fødselrater blant tenåringer på nivå med Norge for flere
tiår siden. England har for eksempel en fødselsrate på 30 per 1 000 tenåringsjenter.
Når unge kvinner blir gravide, står de overfor valget om de skal velge
moderskapet, eller om de skal ta abort. Siden lov om selvbestemt abort ble
innført i 1979, har rundt hvert femte svangerskap endt i abort (Vigran og
Lappegård 2003). Det er i de yngste aldersgruppene vi finner den største
andelen. Blant tenåringsjenter ender nærmere to av tre svangerskap i abort,
mot rundt hvert tredje blant jenter i første halvdel av 20-årene. Dette er
flere enn for 25 år siden. Når vi imidlertid ser på abortratene i de ulike
aldersgruppene (tabell 5), ser vi at det har vært en nedgang i abortratene
blant tenåringer, mens det blant jenter tidlig i 20-årene har vært en liten
oppgang siden 1979. Blant de unge voksne har tallene vært relativt stabile.

102
TIDSSKRIFT FOR UNGDOMSFORSKNING
Tabell 5. Aborter per 1 000 kvinner i ulike aldersgrupper. 1979–2001
Kilde: Svangerskapsavbrudd, Statistisk sentralbyrå
Det er altså færre tenåringsjenter i dag som tar abort enn for 25 år siden,
men av de som blir gravide, er det flere som tar abort. Dette må ses i sammenheng
med trenden til at stadig flere venter lenge før de får første barn.
Mange av de unge som tar abort, er under utdanning, og mye tyder på at
muligheten for abort også brukes som et middel for å utsette tidspunktet
for når de skal gå inn i moderskapet (Vigran og Lappegård 2003).
Mangfold og divergens
1979 1990 2001
15–19 år 24 20 19
20–24 år 23 29 26
25–29 år 18 22 19
30–34 år 15 14 15
I denne artikkelen har vi sett hvordan den demografiske atferden som
karakteriserer overgangen fra å være ungdom til å bli voksen, ikke er like
fast som tidligere. Ungdom flytter hjemmefra omtrent som før, men prosessen
fram til de etablerer seg med familie og barn, varierer mer. Mange bor
en periode alene eller sammen med venner før de etablerer seg i samliv. De
fleste starter samlivet som samboende, noe som var svært uvanlig for bare
noen tiår siden. Barna kommer gjennomsnittlig fire år senere enn da foreldregenerasjonen
fikk barn. Når barna kommer, er det i dag under halvparten
som blir født av gifte foreldre, men mange velger likevel å gifte seg etter
at barna har kommet. Stadig flere unge har erfaring fra flere samliv, og et
økende antall barn opplever at foreldrene skiller seg.
Mangfold og divergens er viktige stikkord når vi skal beskrive utviklingen
i familieetableringsmønstret. Det er blitt større variasjon i når vi etablerer
oss med familie og barn. Det er i dag større muligheter til selv å velge
familieetableringsmønster. Noen etablerer seg med familie tidlig, mens
andre utsetter tidspunktet for når de blir foreldre. Utsettelse av familieetableringen
har imidlertid en naturlig begrensning, og det er lite sannsynlig at
utsettelsen vil fortsette i samme tempo som de siste tiårene. En konsekvens
av utviklingen hittil er at flere vil ende opp som barnløse og flere vil leve

NYE TALL OM UNGDOM 103
alene, enten i perioder eller permanent. Mange vil dermed gå inn i voksenlivet
uten å ha vært gjennom giftermål og barnefødsler. Overgangen fra å
være ungdom til å bli voksen er i større grad blitt en prosess uavhengig av
slike demografiske begivenheter.
Litteratur
Gulbrandsen, Lars (2002). Aldri har det vært så ille som akkurat nå. Om
norsk ungdomsutflytting fra barnsdomshjemmet og etablering i egen
bolig. Tidsskrift for ungdomsforskning, 2:33–50.
Lappegård, Trude (2000). Tenåringer og fruktbarhet: Sex, men ikke barn.
Samfunnsspeilet, 6:2–8. Statistisk sentralbyrå.
Lappegård, Trude (2001). «Den norske superkvinnen.» Om fruktbarhetsutviklingen
på 1990-tallet og nye utfordringer for familiepolitikken.
Økonomiske analyser, 4:54–61. Statistisk sentralbyrå.
Noack, Turid (2001a). Cohabitation in Norway: An accepted and gradually
more regulated way of living. International Journal of Law, Policy
and the Family, 15:102–117.
Noack, Turid (2001b). Transition to adulthood in Norway, i Martine
Corijn og Erik Klijzing (red.). Transition to Adulthood in Europe. European
Association for Population Studies, Kluwer Academic Publishers.
Noack, Turid og Ane Seierstad (2003a). Utviklingen i samliv: Heller jeg
enn vi? Samfunnsspeilet, 3:19–25. Statistisk sentralbyrå.
Noack, Turid og Ane Seierstad (2003b). Samboerskap ved tusenårsskiftet:
Dagligdags og uutforsket. Samfunnsspeilet, 1:30–34. Statistisk sentralbyrå.
NOU, Norges offentlige utredninger (1999:25). Samboere og samfunnet.
Oslo: Barne- og familiedepartementet.
Skrede, Kari (1999). Levekår i støpeskjeen. Er den enkelte fortsatt «sin
egen lykkes smed»? i An-Magritt Jensen mfl. (red). Oppvekst i barnets
århundre. Oslo: Ad Notam Gyldendal.
Statistisk sentralbyrå (2002). Befolkningsstatistikk. Inngåtte ekteskap og
registrerte partnerskap, 2001: Toppår for partnerskapsinngåelser.
www.ssb.no/emner/02/02/30/ekteskap/arkiv/
Texmon, Inger (1994). Ut av redet – utflytting i flere trinn. Samfunnsspeilet,
2:9–15. Statistisk sentralbyrå.
Texmon, Inger (1999). Samliv i Norge mot slutten av 1990-tallet. En
beskrivelse av endringer og mangfold. Vedlegg 3 i NOU, Norges offentlige
utredninger (1999:25). Samboere og samfunnet. Oslo: Barne- og
familiedepartementet.

104
TIDSSKRIFT FOR UNGDOMSFORSKNING
van de Kaa, Dirk (1987). Europe’s second demographic transition. Population
Bulletin, 42 (1).
Vigran, Åsne og Trude Lappegård (2003). 25 år med selvbestemt abort i
Norge. Samfunnspeilet, 3:40–46. Statistisk sentralbyrå.
Aassve, Arnstein mfl. (2002). Leaving Home: a comparative analysis of
ECHP data. Journal of European Social Policy, 12:259–276.

Forbruk og finansiering av
forbruket blant ungdom
Ragnhild Brusdal
U
ngdoms forbruk er tema blant foreldre, i offentlige dokumenter så
vel som i avisenes overskrifter. I forbrukersamfunnets kjøpskarusell
er ungdom sett på som påvirkelige, sårbare og kjøpevillige, og forestillinger
om deres forbruksmønster tar ofte mytiske former. Her går vi bak
mytene og spør: Hvor mye penger bruker ungdom, og hva bruker de så
pengene på? Hvem bruker hva og hvem bruker mest og minst? Bruker gutter
og jenter like mye penger, og bruker de dem på de samme tingene? Er
det forskjeller i forbruket blant ungdom i byen og på landet, og er det forskjeller
mellom ungdomsskoleelever og elever i videregående?
Data som skal gi oss svarene på dette, er hentet fra Ung i Norge 2002
hvor et landsrepresentativt utvalg på nesten 12 000 elever i alderen 13 til
19 år er intervjuet. I spørreskjema var flere forbruksposter ført opp, og eleven
ble bedt om å oppgi omtrent hvor stort beløp han eller hun hadde brukt
på de ulike forbrukspostene siste måned eller siste 30 dager. Nå dekker disse
forbrukspostene kun en del av ungdommens forbruk, fordi deres forbruk
inngår i familiens forbruk. Beløpene vil derfor hovedsakelig beskrive ungdommens
eget forbruk, snarere enn alt ungdommen forbruker. Alt forbruk
er heller ikke med i denne surveyen. Mange ungdommer bruker penger på
transport, på fødselsdagspresanger, på feierturer og på kjæledyr, hester osv.
som er temaer som ikke er med i denne surveyen. Dette betyr at ungdommens
totale forbruk ikke kan anslås ut i fra disse data, men vi får indikasjoner
på forbruksmønster og på omfanget av visse typer forbruk.
Hvor mye penger bruker ungdom på hva?
I tabell 1 kan vi se at de forbrukspostene flest ungdommer bruker penger på,
er konsentrert rundt det som kan betegnes som «nytelse» og «sosialitet». Dette
betyr at de aller fleste bruker penger på sjokolade og snacks, og at en stor
andel er innom kafeer og snackbarer en eller flere ganger i løpet av en måned.
Også mobiltelefonen ser ut til å ha fått et solid feste. Først på fjerdeplass kommer
penger brukt på klær, som ofte trekkes frem når ungdommens forbruk
TIDSSKRIFT FOR UNGDOMSFORSKNING 2004, 4(1):105–115

106
TIDSSKRIFT FOR UNGDOMSFORSKNING
skal illustreres. Deretter følger penger brukt på en del aktiviteter som de unge
gjerne deltar i sammen med jevnaldrende. Ofte handler det om kjøp av underholdning
og opplevelser som kino og video, musikk, magasiner, diskotek osv.
Tabell 1. Gjennomsnittlig beløp i hele kroner brukt siste måned på ulike
forbruksposter, og hvor stor andel som bruker penger på dette blant elever
i ungdomsskolen og videregående.
Forbruksområde Gjennomsnittlig beløp, alle Andel som har brukt penger på dette
Sjokolade/snacks
Kafé/snackbar
Mobiltelefon
Klær
Kino
Video
Alkohol
Cd
Sminke
Ukeblad/tegneserier
Diskotek
Skolesaker/skoleutstyr
Sigaretter/tobakk
Aviser/tidsskrift/bøker
Kontingenter
Spillautomater
Fritids/sportsutstyr
Motorkjøretøy
Veldedighet
Konserter
Idrettsarrangement
PC-spill
264
114
267
480
67
64
185
103
69
36
60
41
158
36
79
37
122
133
15
27
15
36
Sum kroner 2398
Note: Hvor mange som har oppgitt hvor mye de har brukt på de ulike forbrukspostene,
varierer fra 10 536 til 10 672 elever.
En liten andel har brukt penger på motorkjøretøy, veldedighet, konserter,
idrettsarrangement og pc-spill. Noe av dette er aldersbegrenset forbruk, som
for eksempel motorkjøretøy er. Den høye prisen på PC-spill bidrar trolig til
at andelen som har anskaffet seg dette siste måned ikke vil være så høy. Det
er heller ikke vanlig å bruke penger så ofte på konserter, idrettsarrangement
88
77
72
60
56
48
42
41
40
39
36
26
24
22
20
22
18
15
13
12
12
9

NYE TALL OM UNGDOM 107
og veldedighet. At andelen som har brukt penger på disse forbrukspostene,
er liten, kan være et utslag av at dette er et interesseområde få har, eller at
det er lite kostnadsintensivt eller at tilbudet for denne type forbruk er lite.
Ser vi på hvor de store beløpene er, hvor det meste av pengene går, blir bildet
noe annerledes. Klær har førsteplassen og en klar ledelse. I gjennomsnitt
bruker norske ungdommer på ungdomsskolen og videregående 480 kroner
per måned til klær. Også mobiltelefonen tar en stor del av de unges penger,
det samme gjør de tre følgende postene som er viet nytelsen, enten dette gjelder
søtsaker, alkohol eller sigaretter. På sjetteplass finner vi motorkjøretøy
som relativt få, kun 15 %, bruker penger på. Til gjengjeld bruker den enkelte
mye, noe som bidrar til at det gjennomsnittlige beløpet blir høyt. De resterende
forbrukspostene er i hovedsak kostnader knyttet til ulike former for
underholdning og sosiale aktiviteter i fritiden. Hva forteller dette estimatet?
Variasjoner i forbruk
Hva man bruker penger på og hvor mye vil variere med en rekke forhold.
Det er lang tid fra 13 til 19 år, mye endrer seg – også forbruket. Heller ikke
er det nødvendigvis slik at gutter og jenter har samme forbruksmønster.
Forbruk skjer innen visse strukturelle og økonomiske rammer, og vi skal
også se nærmere på om grad av urbanisering har innvirkning på forbruksmønsteret.
Forbruk koster, og avslutningsvis skal vi se på det finansielle
grunnlaget, både de gitte rammene, det vil si hva de unge får av foreldrene,
men vi skal også trekke inn hva de henter inn gjennom lønnsarbeid.
Tabell 2. Oversikt over forbruket siste måned i hele kroner blant elever
på ungdomsskolen og videregående.
Ulike forbruksområder:
Nytelse (alkohol/sigaretter/sjokolade/snacks)
Utseende (klær/sminke)
Sosialt (kafé/mobiltelefon/disko)
Underholdning (cd/kino/video/spillautomat/
ukeblad/pc-spill/konsert/idrettsarrangement)
Aktiviteter (kontingent/sportsutstyr)
Motorkjøretøy
Diverse (skolesaker/avis/veldedighet)
Note: Minste N=10 343
Forbruk
i kroner
601
545
439
381
200
133
81
Prosentandel
av totalt forbruk
Sum kroner 2380 99
25
23
18
16
8
6
3

108
TIDSSKRIFT FOR UNGDOMSFORSKNING
For å forenkle fremstillingen er forbruksposter som inngår i samme forbruksområde,
slått sammen. Resultatet er sju ulike forbruksområder.
Tabell 2 viser at mesteparten av ungdommens pengebruk, en fjerdedel, er
knyttet til nytelse dvs. penger brukt på alkohol, sigaretter og sjokolade og
snacks. Det nest største beløpet er forbruk knyttet til utseendet, dvs. klær
og sminke, som utgjør 23 prosent av ungdommens totale forbruk. Forbruksområde
nummer tre på listen har fått betegnelsen «sosialt». Dette er
penger som brukes på kafébesøk, på snackbarer, diskoteker og til mobiltelefon.
Et forbruk som handler om å være sammen med andre – å holde
kontakt. Deretter følger det som har fått betegnelsen «underholdning».
Dette handler om en kinobillett, leie av video, kjøp av ukeblader, pc-spill
osv. Ting man underholder seg med – gjerne sammen med venner. Beløpene
som brukes til hobbyer og aktiviteter, enten det gjelder kontingenter eller
utstyr, er relativt lave. Dette er et forbruk hvor foreldrene gjerne bidrar
(Brusdal 1998).
Tabellen viser at en stor del av de unges forbruk er knyttet til sosiale
aktiviteter. Dette omfatter ikke bare det som er plassert under betegnelsen
«sosialt». I tillegg vil nok deler av forbruket knyttet til nytelse være sosialt
forankret, det samme gjelder for det som kommer under rubrikken «underholdning».
En tur på kino, en øl, leie av en video, er forbruk som vanligvis
skjer sammen med venner. Dette forbruket er svært synlig, i all hovedsak
handler det om aktiviteter og opplevelser som konsumeres i offentligheten.
Denne synligheten er nok en av grunnene til at ungdommens forbruk oppfattes
som svært høyt.
Gutter har høyest forbruk
Mange undersøkelser viser et kjønnet forbruk hvor guttenes forbruk i
større grad er knyttet til aktiviteter (å gjøre ting) mens jentenes forbruk er
mer knyttet til en være-dimensjon – å være søt og pen og se godt ut (Brusdal
1997). Drotner (1991:48) beskriver guttenes forbruk som mer relatert
til hva de kan gjøre med kroppen, f.eks. sport, mens jentenes forbruk mer
er knyttet til bruk av kroppen som display for mote og sminke. Men guttene
kommer etter, og det er et økende marked for merker og distinksjoner
for gutter (Nixon 1992).

NYE TALL OM UNGDOM 109
Tabell 3. Beløp brukt siste måned på ulike forbruksområder, fordelt
etter kjønn og skoletype. Beløpet er oppgitt i hele kroner.
Ulike forbruksområder: Gutt Jente
Nytelse (alkohol/sigaretter/sjokolade/snacks)
Utseende (klær/sminke)
Sosialt (kafé/mobiltelefon/disko)
Underholdning(cd/kino/video/spillautomat/
ukeblad/pc-spill/konsert/idrettsarrangement)
Aktiviteter (kontingent/sportsutstyr)
Motorkjøretøy
Diverse (skolesaker/avis/veldedighet)
** signifikant for p

110
TIDSSKRIFT FOR UNGDOMSFORSKNING
met og lokalmiljøet og over på mer kommersialiserte arenaer. Analysen
viser at forbruket øker på de fleste enkeltområder i denne perioden.
Det er det nytelsesorienterte forbruket som har den største økningen fra
ungdomsskole til videregående, fra 377 kroner i gjennomsnitt i måneden
for ungdomskoleelevene til 822 kroner for elever i videregående, dvs. en
økning på nesten 500 kroner i gjennomsnitt. Denne økningen er dominert
av penger brukt på alkohol og sigaretter. Når dette er sagt, er det også en
generell økning i forbruket på de fleste områder når man går over i videregående
skole. Det brukes mer penger på utseendet, på det sosiale og til
underholdning og motorkjøretøy. Noe av økningen illustrerer at de unge
beveger seg ut i verden og at kafeer og snackbarer, diskoteker og konserter
blir nye kommersielle arenaer som oppsøkes hyppigere. Andre områder er
aldersregulerte, og etter hvert så når man en alder som muliggjør et slikt
forbruk. Noen forbruksområder holder et høyt kostnadsnivå gjennom hele
tenåringstiden, dette gjelder spesielt forbruk knyttet til utseendet, men også
forbruk knyttet til underholdning og det sosiale har et høyt kostnadsnivå
gjennom hele ungdomstiden. Antall kroner som går til aktiviteter, hobby
og sport og kontingenter, ser ut til å være relativt konstant gjennom ungdomstiden,
men her er ikke beløpene så store.
Forbruket øker med urbaniseringsgrad
Forbruk skjer innenfor visse rammebetingelser, og det fysiske miljøet og tilgjengeligheten
til markedet tenkes å ha innvirkning på forbruket. Ser vi
anskaffelse av forbruksvarer som et resultat av tilbud og fristelser, antas
forbruket i byen å være høyere. I intervjuer med barn og unge om kjøpepress
ble det også påpekt at kjøpepresset er større i de store byene (Brusdal
2000). Andre undersøkelser viser at konformitetspresset er større på
mindre steder, noe som kan tenkes å øke forbruket (Heggen 1996).

NYE TALL OM UNGDOM 111
Figur 1. Oversikt over penger brukt siste måned på ulike forbruksområder
blant elever i ungdomsskolen og i videregående i forhold til bosted.
Beløpet er oppgitt i hele kroner.
800
700
600
500
400
300
200
100
0
704
Nytelse
589
529
606
573
Utseende
465
500
Sosialt
433
394
438
Underholdning
373
345
Bosted ble delt i tre deler, hvor storby omfatter store og mellomstore byer,
mindre by er steder mellom 15 000 og 50 000 innbyggere, mens spredtbygd
er steder under 15 000 innbyggere. Figur 1 viser at med unntak av
penger brukt til motorkjøretøy, så øker beløpet med urbaniseringsgrad og
er høyest i de store byene. Dette gjelder særlig nytelsesorientert forbruk og
forbruk knyttet til det sosiale og til underholdning. Forbruk av klær og
sminke er omtent like høyt i store og små byer, mens elever i spredtbygde
strøk har det laveste forbruket her.
Forbrukets økonomiske grunnlag
229
203
174 170
136
Aktiviteter
90 90
74 82
Forbruk forutsetter at man har penger å betale for. Dagens skoleelever har
ikke en selvstendig økonomi, men er avhengig av foreldrenes økonomiske
støtte. Denne kan de få på mange måter, som lommepenger, etter behov
eller etter foreldrenes forgodtbefinnende. En annen mulighet er å få penger
for utførte arbeidsoppgaver i hjemmet eller ved å ta seg lønnet arbeid.
Kun 47 % av elevene oppgir at de får lommepenger enten ukentlig eller
månedlig. Av de som ikke får lommepenger, oppgir de fleste at dette er
Motor
Diverse
Storby
Liten by
Spredtbygd

112
TIDSSKRIFT FOR UNGDOMSFORSKNING
fordi de ikke får et fast beløp. Omlag en like stor andel av guttene og jentene
får lommepenger, og andelen synker med økende alder for begge
kjønn. Guttene er vinnerne i lønnsforhandlingene hjemme og får 913 kroner
i gjennomsnitt i måneden mot jentenes 760 kroner. Det skjer en viss
lønnsøkning med årene, i gjennomsnitt får ungdomsskoleelever 655 kroner
pr. måned i lommepenger, mens elever i videregående får 1108 kroner i
gjennomsnitt pr. måned. Det er de som bor i de store byene, som får de
høyeste beløpene (Tabell 4).
Tabell 4. Gjennomsnittlig månedlig beløp i lommepenger og ekstrapenger
blant elever i ungdomsskolen og videregående fordelt etter kjønn,
skoletype og bosted. Beløpet er oppgitt i hele kroner.
Kjønn:
Gutt
Jente
Skoletype:
Ungdomsskole
Videregående
Bosted:
Storby
Liten by
Spredtbygd
** Signifikant for p

NYE TALL OM UNGDOM 113
småjobber og jobber 9 timer eller mindre i uken. En noe større andel av
jentene har lønnet arbeid, 44 % mot 37 % av guttene. Kanskje for å kompensere
for at de får mindre i lommepenger og ekstrapenger? Videre er det
en større andel blant elevene i videregående som har lønnet arbeid, 49 %
mot 32 % av ungdomsskoleelevene. Grad av urbanisering har ingen effekt
på hvorvidt man har lønnet arbeid eller ikke (Tabell 4).
Tabell 5. Forskjeller i beløp brukt siste måned på ulike forbruksområder
blant elever på ungdomsskolen og i videregående i forhold til om de
har lønnet arbeid eller ikke. Beløpet er oppgitt i hele kroner.
Forbruksområde Jobb
Nytelse (alkohol/sigaretter/sjokolade/snacks)
Utseende (klær/sminke)
Sosialt (kafé/mobiltelefon/disko)
Underholdning (cd/kino/video/spillautomat/
ukeblad/pc-spill/konsert idrettsarrangement)
Aktivitet (kontingent/sportsutstyr)
Motorkjøretøy
Diverse (skolesaker/avis/veldedighet)
** signifikant for p

114
TIDSSKRIFT FOR UNGDOMSFORSKNING
økningen i forbruket mellom de som har lønnet arbeid og de som ikke har,
så er det motorkjøretøyer som topper listen. Som tidligere nevnt dreier
dette seg om en relativt liten andel ungdommer, og det krever en voksen og
ofte «arbeidende» livsstil. Det sosiale og nytelsesorienterte forbruket øker
med henholdsvis 44 % og 40 % blant de som er i lønnet arbeid. Klær og
sminke har en økning på 32 %. Ser vi det å ha lønnet arbeid som en måte å
øke forbruket på, så er dette vellykket. En stor del av pengene de unge tjener,
går hovedsakelig til nytelsesorientert og sosialt forbruk som ofte handler
om det samme.
Oppsummeringsvis kan vi si at ungdom har høyt forbruk. Dette forbruket
finansieres primært av foreldrene, men en relativt stor andel unge har
lønnet arbeid ved siden av skolen. Dette gjelder særlig elever i videregående
skole. Elever som har lønnet arbeid, har det høyeste forbruket på alle
områder.
Forbruket målt i kroner og ører er noe høyere hos gutter enn hos jenter.
Dette kan være forklaringen på at jentene oftere har lønnet arbeid ved
siden av skolen. En annen forklaring kan være at jenter har et forbruk som
foreldre ikke så lett bifaller, og at de til en viss utstrekning må finansiere
klesbudsjettene sine selv (Brusdal 1998). Foreldre støtter lettere en pc eller
sportsutstyr enn sminke.
Ungdommens forbruk er i stor grad knyttet til det sosiale, til det å være
ung sammen med jevnaldrende, til å konsumere ulike underholdningstilbud,
og til å være på kommersielle arenaer som kino, kafeer, diskotek osv.
Selv om omfanget av ungdommens forbruk er høyt, er det selvfølgelig mye
lavere enn andre generasjoners forbruk av møbler, bil og bolig. Ungdommens
forbruk skjer også i en offentlig sammenheng, og ikke innenfor hjemmets
fire vegger som foreldregenerasjonens. Dette gjør at ungdommens forbruk
lett fremstår som sløsende og unyttig sett i de voksnes øynes.
Litteratur:
Brusdal, R. (1995). Ungdommens eget forbruk. En empirisk studie av ungdommer
i alderen 14 til 21 år. Rapport nr. 9. Oslo: Statens institutt for
forbruksforskning.
Brusdal, R. (1997). Mellom nytte og nytelse – en analyse av gutters og jenters
forbruksmønstre. Bedre skole, Norsk lærerlags tidsskrift, Oslo.
Brusdal, R. (1998). Lommepenger, ekstrapenger og lærepenger. Om foreldre
som forsørgere og oppdragere. Rapport nr. 6. Oslo: Statens institutt
for forbruksforskning.

NYE TALL OM UNGDOM 115
Brusdal, R. (2000). Jeg liker penger og skulle gjerne hatt mer. Samtaler med
barn og unge om det å vokse opp i en kommersiell hverdag. Notat
nr. 14. Oslo: Statens institutt for forbruksforskning.
Drotner, K. (1991). At skabe sig selv – ungdom, æstetik, pædagogik.
København: Gyldendal.
Heggen, K. (1996). Ungdom og lokalmiljø – forankring eller fråkopling. I
Øia, T. (red.): Ung på 90-tallet. Ungforskserien nr. 2. Oslo: Cappelen
Forlag.
Nixon, S.J. (1996). Hard looks: masculinities, spectatorship and contemporary
consumption. London: UCL Press.
Storm-Mathisen, A. (1998). Kjøpepress – hva er det for noe? Et forprosjekt
om klærnes betydning blant 13-åringer. Rapport nr. 4. Oslo: Statens
institutt for forbruksforskning.

Kåre Heggen, Gunnar Jørgensen og Gry Paulgaard
De andre. Ungdom, risikosoner og marginalisering
Bergen: Fagbokforlaget, 2003
Bokmeldinger
Denne boka er et verdifullt forsøk på å oppdatere vår kunnskap om ungdom
i det som forfatterne kaller «utkantstrøk», med særlig fokus på risikoen for
marginalisering. For veteraner i periferiforskning er det interessant at det aller
meste av materialet er samlet inn på steder som på sekstitallet ville ha vært kalt
«vekstsentra», og at sjølsysselsetting og yrkeskombinasjon er helt uinteressante
begreper i fortellingene. Stedene ser også ut til å ha alt som distriktsutbyggerne
for 20–30 år siden mente var nødvendig for å holde på ungdommen
– for Finnmarks vedkommende bortsett fra visse videregående skoletilbud.
Det som opptar forfatterne er først og fremst risikoen for at jenter og
gutter skal bli stående utafor arbeidslivet, og/eller bli outsidere også på den
måten at de kommer borti stoffmisbruk og kriminalitet, og kanskje heller
ikke danner konvensjonelle familier. Men problemstillinga for den empiriske
undersøkelsen spesifiseres noe trangere: Er de som avslutter utdanninga
etter grunnskolen, mer utsatt for marginalisering enn andre?
Forfatterne bygger på ustrukturerte intervjuer, først og fremst med 105
ungdommer fordelt på Sunnmøre og Finnmark. 70 av dem hadde svært lite
utdanning ut over grunnskolen, mens de 35 i kontrollgruppen var i ferd
med, eller hadde gjennomført videregående utdanning.
De viktigste empiriske funnene er det lett å oppsummere: Risikoen for
marginalisering – i flere betydninger – er større for dem som bare har
avgangspapirer fra grunnskolen. Men sammenhengene er komplekse, og
mellom- og bakenforliggende variabler stikker stadig hodet opp. De som
ved tusenårsskiftet avslutter skolegangen tidlig, kommer fra heimer med lite
«kulturell kapital». Tidlig skoleslutt kan altså ha en felles, bakenforliggende
årsak: Foreldrene. Det høres jo plausibelt ut, men en må jo da også lure på
hva som i så tilfelle er forskjellen på sentrum og periferi?
Noe av det sterkeste ved denne boka er at vi kommer så nær informantene
som individer, og særlig gjennom gjengivelsen av deres utsagn. Forskerne har
ikke nøyd seg med å klassifisere, telle og regne prosenter, men gitt oss et visst
innblikk i hva slags kategorier de utspurte bruker, og hva slags verdier de har.
TIDSSKRIFT FOR UNGDOMSFORSKNING 2004, 4(1):117–122

118
TIDSSKRIFT FOR UNGDOMSFORSKNING
Men jeg må tilstå at jeg aldri har hatt sans for bruken av dialekt i den skriftlige
representasjonen av informantutsagn. Når både informanten og forskerne
uttaler pronomenet «dem» ved hjelp av de samme lydene, kunne det
være interessant å få greie på hvorfor ordet i informantutsagnet staves dæm.
Heggen, Jørgensen og Paulgaard bruker en god del plass på det problemet
som fikk en så kostelig behandling av Lars Ove Seljestad på Sosiologforeningens
vinterseminar i januar 2003 1 . Er det særlig fruktbart å anta – som Giddens – at
dagens ungdom «velger identitet fritt», mens foreldregenerasjonen mer passivt,
automatisk og ureflektert overtok en sosialt konstruert identitet fra det lokale
eller klassemessige fellesskapet? Forfatterne finner ikke mye støtte for Giddens’
synspunkter i sitt materiale: «I hans teorier finner vi ingen kontekstuell forståelse
av ungdoms identitetsdannelse. Identitetsdanning skal i stedet forstås i lys
av abstrakte globale systemer snarere enn lokale særegenheter i oppvekstbetingelsene»(s.198).
Og betydningen av lokale kontekster kommer godt fram gjennom
sammenlikning av Søre Sunnmøres industristeder med fiskevær i Finnmark,
en komparativ studie som utgjør en viktig del av boka. I «Vågen» er det
et lokalt arbeidsmarked som gjør det attraktivt å utdanne seg for lokale karrierer.
Stedet domineres av en stor middelklasse av funksjonærer og fagarbeidere,
fotball, religiøs aktivitet og organisasjoner, som setter en standard som en liten
minoritet «fra lavere sosiale lag» («Rampen»), ikke klarer å leve opp til. Men
det store flertallet er sterkt utdanningsorientert og deltar i «sunne» aktiviteter.
I Finnmarksfiskeværet «Fjorden» går differensieringsprosessene i drastisk
forskjellig retning, og forfatterne forklarer det med referanse til arbeidsmarkedet:
De lokale jobbene er stort sett ufaglærte, middelklassen liten, og den som
vil ta utdannelse ut over grunnskolen må forlate heimplassen. Det skaper en
helt annen kontekst for læring, andre rollemodeller og sterkere motivasjon både
for å gå direkte fra grunnskolen til ufaglærte jobber, og til å utdanne seg bort fra
lokalsamfunnet. Toleransen overfor avvik som ville ha stemplet avvikeren som
«ramp» i Vågen, er langt større, men grensen går ved evnen og viljen til å stå
stabilt i arbeid. Stoffmisbruk tolereres til en viss grad, men ikke om det diskvalifiserer
misbrukeren for arbeidslivet. I slike tilfeller har de «fori fra Fjorden og
går på gata i Oslo». Men det ekstremt harde rutinearbeidet i fiskeindustrien
skaper rimeligvis også lokale «tapere», som heller ikke har gode muligheter
andre steder, og som lett blir uføretrygdede eller sosialklienter. (Gjennom mediene
hører vi også at ungdom i større fiskevær går i store buer utenom filetfabrikkene,
som de ser bort fra i sine yrkesvalg. Samtidig har myndighetene stengt
ungdoms adgang til det vanligvis attraktive sesongfisket med mindre båter).
Som helhet utgjør boka en klar og entydig dokumentasjon av at det er
lokale forhold som betyr mest for ungdoms karrierer – gitt det vel utbygde
skolesystemet i hele landet. Men denne anmelderen har lett forgjeves etter

BOKMELDINGER 119
eventuelle forskjeller mellom urbane og rurale marginaliseringsruter og årsaker,
og forfatterne kunne kanskje mer eksplisitt ha konkludert med at i alle
fall det de kaller «utkantsamfunn» nå synes å være «urbanisert» med hensyn
til ungdoms karrieremønster. Vågen har mer til felles med småbyer, og Fjorden
med ensidige industristeder, enn disse to «bygdene» har med hverandre.
Og variasjonsbredden er større enn det framgår av denne boka: Fra spredtbygde
fjordområder i Nord-Norge har jo Ragnar Nilsen dokumentert andre,
vesensforskjellige karrieretyper, der levedyktige hushold etableres gjennom
gradvis akkumulering av nisjer i naturressurser og arbeidsmarked 2 .
Når en som anmelderen har undersøkt utkantungdoms karrierer i tidligere
faser (1960-tallet), er det slående at bygdesamfunn ser ut til å ha tapt sin kapasitet
for å akkomodere «tilkortkommere», dvs. gi en viss plass for folk som ville
ha vært marginaliserte i moderne bysamfunn. Det var ikke bare slik at mange
av dem klarte å hevde sin plass i det gammeldagse arbeidslivet, om bord eller på
land, i alle fall innen husholdsorganisert økonomisk virksomhet. Det var også
plass for «bygdetullinger», som aldri ville kunne fungere i en ordinær jobb,
men som kunne gjøre nytte for seg på fiskebruket når store mengder sei skulle
sperres og henges på hjell 3 . Det er naturligvis ikke bare endringene i arbeidslivet
som har gjort slutt på dette, men også forbedringene i sosialhjelp- og trygdesystemene.
Men nye og mer problematiske versjoner av dette karrieremønsteret
ser ut til å dukke opp, uten at det er systematisk behandlet i denne boka: Tone
Magnussen har skissert «Hillbilly»-tendenser i ei Nordlandsbygd, der unge
menn som bare kan få «innvandrerjobber» i storbyen, tilpasser seg et liv som
parasitter på foreldrene – kombinert med småjobber på det svarte markedet 4 .
Det er kanskje slik at Bygde-Norge i løpet av den siste mannsalderen er
gått over fra å være en problem-løser til å bli en problem-skaper for vårt felles
samfunn? Det vi i alle fall må slå fast, også med støtte i denne boka, er
at sosiale problemer i periferien henger uløselig sammen med utviklingstendenser
i sentrum og storsamfunnet, selv om forfatterne ikke har gitt seg i
kast med den oppgaven å spesifisere disse sammenhengene.
Ottar Brox
Noter
1. Innlegget, «Frisatt eller forankra», er trykt i Sosiolognytt, nr. 2/2003.
2. Bl.a. i Fjordfiskere og ressursbruk i nord. Ad Notam Gyldendal 1989.
3. Mine undersøkelser av ungdoms karrierevalg er publisert i Avfolking og lokalsamfunnsutvikling
i Nord-Norge, rapport fra Sosialantropologisk Institutt, Univ. i Bergen 1971,
og oppsummert i Nord-Norge: Fra allmenning til koloni, Universitetsforlaget 1984,
kap. 8. En lettlest versjon finnes i Kontrast nr. 1/1967.
4. Publisert i Åsbrenn (red): Opp og stå, Gamle Norge, Landbruksforlaget 1996.

120
TIDSSKRIFT FOR UNGDOMSFORSKNING
Fredrik Engelstad og Guro Ødegård (red.)
Ungdom, makt og mening. Makt og demokratiutredningen 1998–2003
Oslo: Gyldendal Akademisk, 2003
Har ungdom fått mer makt enn tidligere, eller er det bare tilsynelatende at
ungdom dominerer det offentlige rom? Dette spørsmålet skal bokens 14
artikler besvare. Redaktørene introduserer temaet for boken og oppsummerer
avslutningsvis hva artiklene kan fortelle om ungdommens makt i dagens
samfunn. Både ungdom og makt kan forstås på mange måter, og redaktørene
redegjør for hvilke forståelser som er lagt til grunn i boken.
Det hevdes at ungdom i senmoderne samfunn er blitt et mantra. Ungdommeligheten
dyrkes av både barn og voksne. Likevel er det noen trekk ved unge
menneskers livssituasjon og posisjon i samfunnet som gjør at de kan sies å
utgjøre en egen kategori. De omgås i stor grad jevnaldrende, og de er under
utdanning. De er i sterkere grad enn både før og senere i livsløpet i en overgangsfase.
De er i endring både som individer og som kollektiv. Alt dette gjør
at individer i et visst alderspenn i noen henseender kan betraktes under ett.
Makt bestemmes ut fra Weber/Dahl og Foucault. Kritieriet for å
bedømme om makt utøves, er at A kan få B til å gjøre som B ellers ikke ville
ha gjort. Med henvisning til Foucault gjøres makten allestedsnærværende
som handlinger som påvirker andre handlinger. Kort sagt: Makten er like
mangfoldig som relasjonene mellom aktørene.
Den vide ungdomsforståelsen og et omfattende maktbegrep favner bredden
i artiklene i boken som er avgrenset til fire arenaer: Skolen, politikken,
informasjonssamfunnet og ungdomskulturen. Artiklene er nokså ulike.
Noen har hovedvekt på empiri, mens andre er mer teoretisk anlagt. De teoretisk
reflekterte artiklene er også forskjellig i forhold til hva slags teoritilfang
som benyttes. Noen benytter teorier som er spesifikke for emnet, mens andre
trekker inn de mer omfattende teoriene om de senmoderne samfunn. Det er
også forskjeller i hvordan teori brukes. I de fleste artikler brukes teoriene til
å avklare begreper og forankre funnene som gjøres, mens noen få artikler
inneholder mer inngående diskusjoner av teoriene. Disse forskjellene gjør at
det blir noe vanskelig å danne seg en oppfatning av makten som ungdommen
har i dagens samfunn, noe som redaktørene bøter på i et avsluttende kapittel.
Artiklene om skolen tar opp demokratiopplæring, elevmedvirkning og
hvordan elever og studenter opplever møtet med læringsinstitusjonene. Rolf
Mikkelsen og Dag Fjeldstad viser i sin artikkel at elevenes demokratikunnskaper
er gode, men at skolen i liten grad greier å trekke elevene med i skolens
virksomhet. Guri Mette Vestby påpeker at skolen er påvirket av de
generelle demokratiseringsprosessene i samfunnet når det gjelder bruker-

BOKMELDINGER 121
medvirkning, men at skolen ikke sammenligner seg med andre arenaer hvor
ungdommen er aktører. Det blir to debatter om medvirkning – én om elevenes
medvirkning i skolen og én om unge menneskers medvirkning på andre
arenaer. Vestby mener det vil være viktig for unges innflytelse og medvirkning
at perspektivene fra de to arenaene integreres. Irene Andreassen
beskriver de unges møte med læringsinstitusjonen. Hun reiser spørsmål om
hva slags innflytelse elever og studenter kan få i institusjoner der mye er fastlagt.
Her ligger det en spenning mellom politiske målsettinger om ansvar og
deltakelse på den ene siden og på den andre siden læringsinstitusjonenes primæroppgave
som er nokså klart regulert i regelverk og planer.
Ungdommens politiske deltakelse har vært et tema i samfunnsdebatten.
I artiklene om ungdom og om frivillige organisasjoner tar Hilde Lidén, Karl
Henrik Sivesind og Guro Ødegård for seg arenaer der ungdom kan lære seg
å praktisere demokratiet. Lærdommene som de unge kan få med, vil her
være påvirket både av tilretteleggingen og av endringer i organisasjonslivet.
Endringene kan tyde på at færre unge enn tidligere får praktisk skolering i
demokrati. En bekymring som mange voksne i ansvarlige posisjoner har gitt
uttrykk for, er at valgdeltakelse blant ungdom er lav. Frode Berglund nyanserer
grunnlaget for bekymringen ved å vise at ungdommens politiske engasjement
i valg har vært relativt lav lenge. Valgdeltakelsen synes å ha mer å
gjøre med sosialisering enn med alder.
Artiklene om ungdom i informasjonssamfunnet viser nye muligheter til
innflytelse og tendenser til at maktforholdet mellom generasjonene forrykkes.
Utviklingen er imidlertid tvetydig. Nye muligheter går sammen med
press, påvirkning og begrensninger av de unges handlingsvalg. Ola Erstad
og Tore Slåtta påpeker at teknologien kan gjøre ungdom til en kreativ kraft,
samtidig som denne kreativiteten er underlagt den nye økonomiens logikk.
Anita Broch tar for seg reklamenes makt og drøfter innflytelse og mulige tiltak
som kan holde denne makten i tømme. Mobiltelefon har blitt et utbredt
kommunikasjonsmiddel blant ungdom, og Rich Ling og Birgitte Yttri drøfter
hvordan endringer i kontrollen over telefonen har påvirket maktforholdene
mellom foreldre og barn og mellom jevnaldrende. Heller ikke her er
maktendringene entydige i retning av de unge, også foreldrene kan ha økt
sin kontroll gjennom økte muligheter for kontakt. Mobiltelefonen er også
omgitt av ritualer, og den er markør for gruppetilhørighet og ritualer.
Ungdomskulturen er mangfoldig og flertydig. Olve Krange og Ketil Skogen
skriver om unge jegere som yter motstand mot urban modernisering,
men som også selv har elementer fra et samfunn som er ganske forskjellig
fra det deres fedre og bestefedre vokste opp i. Monica Rudberg tar for seg
unge jenters makt og avmakt i spenningen mellom frigjøring og kjærlighet.

122
TIDSSKRIFT FOR UNGDOMSFORSKNING
Inger Lise Lien drøfter innvandrerungdoms identitetsprosjekt i det liberale,
postmoderne norske samfunn. Her er det også spenninger mellom frigjøring
og tradisjonelle bånd. Berit Bringedal og Oddgeir Osland retter oppmerksomheten
mot kjedsomheten. Ungdom snakker mye om kjedsomhet, og
artikkelforfatterne drøfter fenomenet i forhold til makt og avmakt. De
påpeker at ungdomstilværelsen er bundet av institusjonelle ordninger samtidig
som den også er institusjonelt fristilt. I et en slik kontekst kan det være
vanskelig å finne mening og skape seg et meningsfylt liv. Både det bundne og
det fristilte kan bidra til kjedsomhet, en kjedsomhet som uttrykker avmakt.
Jon Rogstad reflekterer i sitt essay over hva det vil si å være opposisjonell i
dag. Og han ender opp med å antyde at det mest opprørske kanskje er å
være streit, selv om det kan være vanskelig å vite.
Redaktørene gir leserne god hjelp til å sette artiklene inn i en sammenheng.
De senmoderne teoriene blir imidlertid ofte for generelle til å gi så veldig
mye innsikt. Det er også tilfellet i avslutningskapitlet. Frigjøring fra tradisjoner,
sosiale bånd og strukturer blir konfrontert med kunnskapen at
ungdommens valg i noen grad følger de tradisjonelle, klassebaserte mønstre.
Denne spenningen er ikke bare et senmoderne trekk, men et trekk ved
moderniteten som sådan. Derfor ville det være interessant, når temaet først
bringes på bane, å få en drøfting av hva det spesifikk senmoderne skulle
være, og i hvilken grad slike senmoderne trekk kunne finnes blant norsk
ungdom. I noen av artiklene er det ansatser til dette, men her trengs det mer
grunnleggende diskusjoner om tilnærminger som er utbredt i ungdomsforskningen,
men som ofte blir for generelle. Boken gir god oversikt over viktige
sider ved tilværelsen til norsk ungdom, men får vi svar på om ungdom har
fått mer makt? Redaktørene peker på at de unges formelle makt har økt.
Likevel er nok samfunnet mest innrettet på dem som har levd en stund.
Men, som redaktørene understreker: Ungdom lever i samfunnets randsone
og beveger seg i skjæringsflaten mellom autonomi og kontroll. Kanskje er
dette et nødvendig kjennetegn ved ungdommen, og for at samfunnet skal
kunne reflektere over seg selv, som er et trekk som ofte sies å prege et senmoderne
samfunn.
Halvor Fauske

Bidragsytere i dette nummer
Anders Bakken er sosiolog (cand. sociol.) og jobber som forsker på Norsk
institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA). Han arbeider
med et doktorgradsprosjekt om sosial ulikhet i skolen med særlig vekt
på skoleprestasjoner blant minoritetsspråklig ungdom.
Petter Bae Brandtzæg er forsker ved SINTEF og er tilknyttet prosjektet «En
digital barndom» og studerer hvilken rolle nye medier spiller i barns oppvekst.
Prosjektet er støttet av Velferdsprogrammet i Norges forskningsråd.
Helge Brunborg er cand.oecon. og Ph.D. i økonomisk demografi. Han
arbeider som forsker i Statistisk sentralbyrå (SSB) der han har ansvar for
befolkningsframskrivingene. Han har arbeidet med demografi i SSB siden
1974, avbrutt av forskningsopphold i USA og arbeid ved University of Botswana
og Krigsforbryterdomstolen i Haag.
Ranghild Brusdal er sosiolog (cand. sociol.) og jobber som forskningsleder
på Statens Institutt for Forbruksforskning (SIFO). Hun arbeider med forbrukskultur,
barn og unges forbruk og forbrukets utvikling.
Trude Lappegård er cand.polit. (sosiologi) og forsker III i Statistisk sentralbyrå.
Hun arbeider for tiden med doktorgraden «Fruktbarhet, utdanning og
sosial endring – større mangfold i valg av livsløp?»
Geir Moshuus er sosialantropolog (cand. polit.) og jobber som forsker på
Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA). Han
arbeider med et doktorgradsprosjekt om unge menn med innvandrerbakgrunn
i Oslos rusmiljøer.
Folkvard Nævdal er dr.scient. i spesialpedagogikk og 1. amanuensis ved Høgskolen
i Bergen. Han underviser i pedagogikk både på høyskolen og ved Universitetet
i Bergen. For tiden jobber han med prosjektet «Ungdom i skole og fritid».
Birgit Helen Stav er hovedfagsstudent ved NTNU i psykologi. Hun skriver
hovedfagsoppgave om barns bruk av chat på prosjektet «En digital barndom».
Kari Telste er etnolog (dr. art.) og arbeider som førsteamanuensis ved Institutt
for kulturstudier, Universitetet i Oslo. Hun holder for tiden på med et
prosjekt om ungdom og gjenger i et historisk perspektiv og har tidligere
arbeidet med et kjønnsperspektiv på ære og seksualitet, kjærlighet og ekteskap,
samliv og familie.
TIDSSKRIFT FOR UNGDOMSFORSKNING 2004, 4 (1)

Forfatterveiledning
Tidsskrift for ungdomsforskning publiserer forskningsbaserte artikler hvor ungdom er tema.
Tidsskriftet er flerfaglig og belyser bredden i aktuelle problemstillinger knyttet til overgangen
mellom barndom og voksent liv. Aldersspennet er fleksibelt, med et hovedfokus på ungdom
i alderen 13 til 25 år.
Hovedsakelig publiseres empirisk baserte artikler, men også teoretiske artikler og oversiktsartikler
ønskes velkommen. Innsendte artikler blir vurdert av to anonyme konsulenter
innen publisering. Tidsskriftet publiserer også kortere artikler, debattartikler og bokomtaler,
som vurderes av redaksjonen.
Tidsskriftet henvender seg både til forskere og til andre med interesse for ungdomsforskning.
Dette innebærer at språkføringen må være slik at grupper utenfor forskningsmiljøene
kan ha utbytte av artiklene.
Innsending
Redaksjonen tar fortløpende imot artikler.
Manuskriptet sendes per e-post til
redaksjon@ungdomsforskning.no eller som
papirkopi til Tidsskrift for ungdomsforskning,
Postboks 3223 Elisenberg, 0208 Oslo.
Følgebrev med opplysninger om artikkeltittel,
forfatters navn og adresse, forfatters
stilling og tittel, telefonnummer, faks og epostadresse
legges ved. En mal til følgebrev
kan lastes ned fra tidsskriftets hjemmesider,
www.ungdomsforskning.no.
En artikkel bør fortrinnsvis ikke overskride
5000 ord. Dette tilsvarer 15 sider tekst
med dobbel linjeavstand og 12 punkts
skrift. Sammendrag, tabeller, figurer, fotnoter
og referanser kommer i tillegg. Bruken
av noter bør holdes nede. Litteraturreferanser
bør begrenses til de vesentlige.
Detaljert instruks
Hver innsending skal inneholde følgende:
1. følgebrev
2. artikkelens tittel
3. forslag til ingress
4. forslag til engelsk summary
5. artikkelteksten
6. litteraturreferanser
7. noter
8. tabeller, figurer og illustrasjoner
Følgebrev skal inneholde artikkeltittel, forfatter(ne)s
navn, forfatter(ne)s utdanning, tittel,
stilling og institusjonstilknytning, adresser, telefonnumre,
faksnumre og e-postadresser.
Oppgi også antall ord i selve artikkelen.
Ingressen refererer hovedbudskapet i artikkelen.
Den skrives på eget ark og består
av maksimalt 100 ord.
Engelsk summary inneholder engelsk tittel
med eventuell undertittel. Sammendraget
består av maksimalt 150 ord og skal referere
hovedbudskapet i artikkelen.
Teksten skrives med dobbel linjeavstand
og 12 punkts skrift, Times New Roman eller
liknende. Artikkelen skal fortrinnsvis ikke
overstige 5000 ord (15 A4-sider med dobbel
linjeavstand, Times 12 punkt). Ikke oppgi
forfatternavn i teksten. Arkene pagineres.
Det skal kun være ett nivå med overskrifter,
og de skal ikke være nummererte. Overskriftene
skrives i kursiv og begynner med
stor bokstav, men skrives ellers med små
bokstaver.
Noter skal komme som sluttnoter. Disse
nummereres fortløpende og markeres i
teksten med opphøyet skrift. I Word kan
notefunksjonen anvendes. Antall noter bør
holdes nede.
Tabeller og figurer skal ha tittel. Kilde og
eventuelle forklaringer står i egen note under
hver tabell eller figur. Tabeller og figurer nummereres
fortløpende (tabell 1, 2, 3 …, figur 1,
2, 3, …). Merk av i teksten omtrent hvor tabellen
skal inn («tabell 1 omtrent her»).

Referansesystem:
Referanser i teksten skal oppgi forfatterens
etternavn (ikke mellomnavn) og årstall for
utgivelse. Det skal skrives «Giddens (2000)»
hvis navnet er i teksten. Hvis navnet ikke er
i teksten, skrives det slik: «(Giddens 2000)».
Til hjelp for leseren kan sidetall oppgis,
«(Giddens 2000:69)». Refereres det til flere
arbeider fra samme forfatter ett år, tilføyes
bokstavene a, b, c etter årstallet, «(Giddens
2000a)». Refereres det til arbeider fra flere
forfattere samtidig, skrives: «(Beck 1997,
Giddens 2000)». Flere arbeider fra samme
forfatter refereres slik: «(Giddens 1998,
2000)». Arbeider med to forfattere refereres
på følgende måte: «(Giddens og Beck
2000)». Ved referanser skrevet av flere enn
to forfattere, brukes navnet på den første og
«mfl.», altså: «(Giddens mfl. 2000)».
Op.cit. og liknende skal ikke brukes.
Referanser etter teksten: En liste over alle
referanser som er benyttet, skal følge etter
teksten med overskriften «Litteratur». Etternavn
og initialer på fornavn og mellomnavn
oppgis. Ved to eller flere arbeider fra
samme forfatter settes det eldste først. Ellers
ordnes referansene alfabetisk. Ved fire
eller flere forfattere brukes navn på den
første og «mfl.».
Eksempler
Bøker
Gullestad, M. (1989). Kultur og hverdagsliv.
Oslo: Universitetsforlaget.
Rapporter
Berg, L. (1997). Studieløpet. Om tidsbruksvalg,
faglige valg og kunnskapsteoretiske
valg. Rapport nr. 3. Oslo: Norsk institutt
for studier av forskning og høyere utdanning.
Antologier og artikkelsamlinger
Heggen, K., J.O. Myklebust og T. Øia
(1993). Ungdom og lokalmiljø – eit utsyn. I
Heggen, K., J.O. Myklebust og T. Øia
(red.): Ungdom i lokalmiljø. Perspektiv frå
FORFATTERVEILEDNING 125
pedagogikk, sosiologi, antropologi og demografi.
Oslo: Samlaget.
Tidsskriftartikler
Pedersen, W. og H. Pape (1999). Unge voldsofre:
et innvandrerproblem? Tidsskrift for
Den norske lægeforening, 119:2317–2321.
Avhandlinger/hovedoppgaver
Helland, H. (1997). Etnisitet og skoletilpasning.
En undersøkelse av norske, pakistanske
og konfusianske osloungdommers skoleprestasjoner.
Magistergradsavhandling
(sosiologi). Oslo, Institutt for sosiologi og
samfunnsgeografi: Universitetet i Oslo.
NOUer og stortingsmeldinger
NOU, Norges offentlige utredninger
(1992:33). Leve og lære – om utdanningsfinansiering
og studentvelferd. Oslo: Kirke-,
utdannings- og forskningsdepartementet.
Stortingsmelding nr. 14 (1993–94). Studiefinansiering
og studentvelferd. Oslo: Kirke-,
utdannings- og forskningsdepartementet.
***
Innsending av manuskripter til Tidsskrift for
ungdomsforskning tolkes som et uttrykk for
at man har til hensikt å publisere manuskriptet
i dette tidsskriftet. Det medgår mye
tid og oppmerksomhet i redaksjonen, hos
eksterne konsulenter og andre. Det er derfor
viktig at forfatterne er innforstått med at de,
ved å sende inn en originalartikkel, aksepterer
at ikke andre tidsskrifter kan vurdere
stoffet mens det er til vurdering i redaksjonen
ved Tidsskrift for ungdomsforskning.
Internett
Alle artikler publisert i Tidsskrift for ungdomsforskning,
kan etter en tid bli gjort tilgjengelige
på Internett gjennom tidsskriftets
hjemmesider. Bidragsytere som ønsker å reservere
seg mot denne typen publisering, må
selv melde fra til redaksjonen i tidsskriftet.

Abonner i dag!
navn:
institusjon:
adresse:
Jeg ønsker å abonnere på Tidsskrift for ungdomsforskning.
Tidsskriftet kommer ut 2 ganger i året.
Abonnementet løper inntil det blir skriftlig oppsagt.
postnr: poststed:
land:
underskrift:
(vennligst sett kryss ved riktig type abonnement)
Institusjonspris NOK 375 per år
Privatperson NOK 258 per år (kun til privatadresse)
Studenter NOK 198 per år
Utenfor Norge NOK 520 per år
Vennligst fyll ut kupongen og returner den til Fagbokforlaget på faks
55 38 88 39. Du kan også sende en e-post med dine opplysninger til
ordre@fagbokforlaget.no.
SVARFAKS 55 38 88 39
Postboks 6050 Postterminalen, 5892 Bergen