PDF-utgaven - Rosso - Universitetet i Bergen

-zin av radikale og sosialistiske studenter 

b r o d 

d20 NOK 

#26 

2004 

Ferske reportasjer om fest og revolusjon fra hele verden! 

Krigsprofitt i Bergen 

Bondevik og jeg 

Nye analfabeter 

Nøttepudding 

Olje og makt 

Raddiskviss 

Reality-TV 

Tema: demokrati 

Zapatister 

Yrkesforbud 

Sosiale forum 

Temming av troll 

Aktivisér demokratiet! 

Politisk studentpolitikk

edaksjonelt: 

Du sitter nå, kjære leser, med det som kanskje ser ut som et nytt 

nummer av det radikale og sosialistiske studentmagasinet 

Brodd. Men der tar du feil. Det er faktisk to! Brodd er som vanlig 

spekket med faste, friske spalter og radikale reportasjer fra 

fjern og nær, men ledsages denne gang av et brennaktuelt 

temanummer om demokrati. 

Høstens lavmælte debatt om universitetsdemokratiet har avslørt et 

paradoks i den akademiske andedammen. Den jevne student er tilsynelatende 

så opptatt av lese seg opp på for eksempel samfunnsstrukturer, 

klasser og, tja, demokrati, at en slik "liten" sak rett og slett 

må vente. Det er fristende å skylde på "Kvalitetsreformen", men det 

ville forutsatt at man for bare få år siden kunne skilte med et blomstrende 

studentdemokrati. 

Studentrådsvalget tidligere i høst var nok en påminnelse om den 

manglende gløden rundt universitetets demokratiske alibi. 

Sosialdemokratenes listetopp Jette Christensen etterlyser i dette 

nummeret av Brodd en mer politisk studentpolitikk. Dette dobbeltnummeret 

er vårt utenomparlamentariske, men høyst politiske 

bidrag. ROSSO nøyer seg imidlertid ikke med å gi ut et temanummer, 

men er også blant vertsorganisasjonene for European 

Education Forum, som kommer til en vestlandsby nær deg i mai 

2005. EEF er et alternativ til den europeiske ministerkonferansen 

som arrangeres i Bergen samme helg, og ambisjonen er å skape 

debatt om utdanning og demokrati i lys av Bolognaprosessens herjinger. 

Hvis demokrati er å styre egen livssituasjon, skulle vel ingen frivillig 

la den anledningen gå fra seg. Alternativet er at demokrati er muligheten 

til å late som man bestemmer selv, slik at andre kan bestemme 

i fred og ro og i hemmelighet. I så fall er det langt mer fornuftig å 

drive med noe annet, for eksempel holde seg på lesesalen og lese 

seg opp på klassesamfunnets endelikt. 

Sammenhengen mellom de temaene som taes opp i dette nummeret 

burde være åpenbar for den jevne utenatlærer. Tanken på at en 

tysk lærer har fått arbeidsforbud på grunn av politisk overbevising 

skulle fått oss til å hoppe i stolene, og debatten om rektorvalg burde 

fått studenter til å kaste markeringstusjene og løpe til barrikadene. 

Demokratieksperimentene i Chiapas skulle fenget bred interesse i 

alle politiske lag fordi de gir oss en unik sjanse til å forbedre det vi 

virkelig tror på, nemlig demokrati som folkestyre. 

Men ingen kan tro på et ord som betyr noe i teorien og noe annet (og 

langt mindre interessant) i praksis. Demokrati er ikke lenger noe vi 

kjemper for, men en slags status quo som verken er topp eller tragisk. 

Det meste man kan bidra med dagens demokrati er å stemme 

hvert andre år - og kanskje skrive master om bedriftsdemokrati. 

Med dette temanummeret vil vi ta tilbake demokratibegrepet. Vi vil ha 

en klar debatt, der det blir tydelig at demokratisk folkestyre er noe det 

virkelig er verdt å tro på og kjempe for, og faktisk noe noen skinnhellige 

"samfunnsstøtter" muligens vil kjempe mot. 

Gratulerer med ditt nye Brodd. Redaksjonen minner om at julehandelen 

nærmer seg, og anbefaler dette dobbeltnummeret som et ikkekommersielt 

og antikapitalistisk alternativ. Vi sees på barrikadene 

under vårens europeiske utdanningsforum. Ta med godt humør, 

demokratisk sinnelag og 20 kroner til neste nummer av Brodd (eller 

betal abonnenement) - som for anledningen vil være et spesialnummer 

om utdanning! 

Produsert på Bergen alternative mediasenter (BAMSE). Opplag ca. 200. 

Bamseproduksjon nr. 00000000000018. Anti-© til u-kommersielle formål, men 

oppgi gjerne kilde. 

Bidrag kan sendes til rosso@uib.no 

Nett: www.bamse.as og www.rosso.uib.no 

Innhold: 

Sutrer 

Olje i Sentralasia 

Østutvidelsen 

Sekundære Analfabeter 

Tegneserie 

Reality-TV 

Vegetarmat 

CASA 

TPS 

Kviss 

Tema: demokrati 

Temming av troll 

Aktivisér demokratiet 

Styrestudinen 

Tegneserie 

Yrkesforbud 

Don Durito 

Å lede ved å adlyde 

Om kart og kompass 

Sosiale Forum 

Brodd er et magasin som gis ut av Radikale og Sosialistiske Studenter. 

Bidragsytere: Anna Hamre, Tina Åsgård, Robert Kurz, Ragni-Serina Slotoz, Håkon 

Holm-Olsen, Sjur Aaserud, Rannveig Kaldager, Guro Ljone, Karianne Drangsland, 

Subcomandante Marcos, Finn Røsland, Marry-Anne Karlsen, Dag Hovland, Thorleif 

Berthelsen, Even O. Sørland, Åsgeir 

Redaksjon: Marry-Anne Karlsen, Even O. Sørland, Rannveig Kaldager

sutrer 

Det er så mangt man kan sutre over. 

At Abu Ammar har måttet bite i 

gresset, til israellobbyens store fornøyelse. 

At det ikke ble revolusjon i 

oktober 2004 heller. At fotballproletariatet 

holder leven på "byens storstue" 

til langt på natt. At det er jul i 

butikkene. Monica Mæland.Torbjørn 

Blå Isaksen. At det nærmer seg 

eksamen. At man ikke får sove i fred 

på lesesalen lenger. Og at en studvestjournalist 

kuppet mitt sutretema. 

Å sutre over sistnevnte trivialitet, som 

for meg er det mest fristende i øyeblikket, 

ville imidlertid ha vært en hån mot 

kjøpere og abonnenter av Brodd, som 

betaler i dyre dommer for blekka - og 

ikke minst for den faste dosen kvalitetssutring 

på side tre. Etter en kvalitativ 

undersøkelse hos min empirisk 

anlagte livskamerat har jeg derfor fått 

brakt på det rene at det jeg sutrer mest 

over i det daglige, og følgelig sannsynligvis 

er flinkest til å sutre om, er det 

som en gang skal bli Folkerepublikken 

Norge, men som dessverre stadig er 

belemret med den bakstreverske 

betegnelsen "kongerike". 

Norge, ja. Vi nordboere lever som kjent 

lykkelige (?) i et langstrakt teokrati med 

mammon som vår høye beskytter 

(gjennom hans profet Per-Kristian 

Foss), og sørger for å holde verdens 

ubehageligheter på trygg avstand. Det 

er viktig å passe på at ikke allslags 

spontanflyktninger fra diverse konfliktområder 

dukker opp og minner oss om 

slike litt ubehagelige ting. Det er nemlig 

Dagsrevyen (og Dagsrevyens nye 

nyhetsjournalistiske forbilde i TV2) 

som skal kontrollere dosen av slike 

nyheter, nøye komprimert i små bisetninger 

mellom sosialpornografi, slappe 

punchlines og grundige sportsreportasjer 

("400 afrikanske flyktninger druknet 

i natt på vei til Italia i en sprukken 

holk. Og det blir mer roing i sporten, 

like etter værmeldingen. I dag får vi 

også høre i et dybdeintervju at Kjetil 

Rekdal faktisk har møtt en afrikaner, og 

at han var 'litt nærtakende, men det er 

greit så lenge han ikke er homo'."). 

Vi er et fredselskende folkeslag, blir vi 

stadig fortalt, og nøyer oss derfor med 

å bidra litt til imperialistiske korstog 

over hele kloden, uten å opplyse om 

det i tide og utide (Rekdals analyser 

må jo i folkeopplysningens navn 

komme på luften uforkortet, noe 

Bondevik som fotballkommentator 

selvsagt er innforstått med). 

Slik er det også i den norske partipolitikken. 

Etter stortingsvalget i 2001 var 

politikere fra de fleste partier i harnisk 

over lav valgdeltakelse og høy politikerforakt 

- og særlig etter en slik spennende 

valgkamp! Som kjent hadde de 

to "hovedmotstanderne" Arbeiderpartiet 

og Høyre flere opprivende diskusjoner 

om andelen av BNP som skulle 

gå til bistand. De politiske skillelinjene 

gikk her ved antall desimaler etter 

komma. Min oppfordring foran neste 

stortingsvalg er å danne ett stort parti, 

så slipper vi denne plagsomme valgkampen. 

De innsparte valgkampmidlene 

kan brukes til U-hjelp, og da er det 

problemet ute av verden også. 

Sutreartikkelen tok kanskje en vel 

positiv og løsningsorientert retning nå, 

men bare rolig: det kommer mer. Det 

mest forsmedelige trekket ved akkurat 

dette sutretemaet er at det er så altfor, 

altfor stort (sukk og sukk) og følgelig 

en uuttømmelig kilde til uhemmet sutring. 

Med den begrensede spalteplassen 

sutreren har til rådighet lar jeg derfor 

være å sutre over svenskehandel, 

polakkformidling (polakkhandel?), en 

statskanal som konkurrerer om markedsandeler 

(hvor absurd er dét?) partier 

med misvisende navn 

("Fremskrittspartiet", "Venstre", 

"Sosialistisk" Venstreparti, "Arbeiderpartiet"), 

karrieresentre og CV-ryttere i 

denne omgang, dog med en sutrete 

(men konstruktiv) sluttbemerkning om 

at Brodd bør komme ut oftere for å få 

rom til alt dette. 

(For øvrig er nyere norsk språkutvikling 

et stusslig kapittel, med ubevissthet, 

ignoranse, lettvinthet og SMS som de 

virkelig store retningslinjene for skriftkulturen. 

Men dette kan man som kjent 

lese mer om i en viss småborgerlig 

studentavis.) 

Even O. Sørland

OLJE I SENTRALASIA 

-DET STORE SPELET PÅ NYTT 

"Den som kontrollerer Sentralasia, 

kontrollerer verda.". Utsegna kjem 

frå Halford McKinder, den britiske 

grunnleggjaren av geopolitisk teori. 

Han såg på Sentralasia som det historiske 

"hjartelandet" i verda, og 

meinte det var av stor strategisk 

verdi å kontrollere regionen. 

Kampen om området som stod 

mellom Storbritannia og Russland 

på 1800 talet fekk då også tilnamnet 

" Det store Spelet". 

Etter oppløysinga av Sovjetunionen 

tidleg på 1990 talet har det oppstått eit 

nytt spel om regionen, der fleire av 

verdas stormakter er inne for å sikre 

sine interesser. 

Denne gongen er 

det kome med eit 

element som gjer 

kampen endå hardare, 

nemleg dei 

store olje- og gassressursane 

som ligg 

i Sentralasia og Kaukasus. 

Kva har dette politiske spelet å seie for 

folk flest i dei sentralasiatiske og kaukasiske 

landa? 

Republikkane i regionen er i stor grad 

prega av fattigdom og autoritære styre. 

Utanlandsinvestering i området er nødvendig 

for utvikling av energiressursane, 

ei utvikling som igjen er velkomen 

for å få bukt med fattigdommen. 

Ein kan likevel spørje seg om investeringer 

frå statlege styresmakter og private 

aktørar er uproblematiske i autoritære 

land som er berykta for brot på 

menneskerettane. Eit anna spørsmål 

er om den økonomiske veksten ein har 

sett som eit resultat av desse investeringene 

kjem folk flest til gode. 

Kvifor er Sentralasia så viktig 

for stormaktene? 

Erobringa av Khanatene i Sentralasia 

var sterkt prioritert i Russlands tryggingspolitikk 

allereie så tidleg som på 

1700 talet, då Ivan den grusomme tok 

Kazan frå Tartarane, og massakrerte 

innbyggjarane der. Fram til midten av 

1800-talet, strevde Moskva for å byggje 

opp eit imperium som kunne utvide 

makta deira, spreie kristendom og 

vinne store jordbruksareal og bomullsmarker 

for handelsklassa. 

Frykt for at russarane skulle nå så 

langt som til dei varme hamnene i 

Britisk India førte til at britane mobiliserte 

motstand mot russarane, og det 

store spelet om Sentralasia var i gang, 

med ekspedisjonar, spionasje og opne 

konfliktar. Den største konkurransen 

stod om Afghanistan, men ingen av 

sidene klara nokosinne å erobre landet. 

”Ein kan likevel spørje seg 

om investeringer frå statlege 

styresmakter og private aktørar 

er uproblematiske i autoritære 

land som er berykta for 

brot på menneskerettane.” 

Landa i Sentralasia 

og Kaukasus 

vart med tid og 

stunder lagde innunderSovjetunionen 

og omgjorde 

til Sovjetiske republikkar, 

og Washington vart den nye 

motparten for Moskva si supermakt i 

området. 

Det store spelet om olja 

I løpet av eit tiår har Sentralasia vore 

ein del av eit nytt "stort spel" mellom 

stormaktene, der målet har vore å fylle 

att det tomrommet som oppløysinga av 

Sovjetunionen etterlet seg. Dette jaget 

etter kontroll har vorte forsterka av dei 

potensielt store energikjeldene som 

enno ikkje har vorte sett i full produksjon 

i området. 

Den kaspiske sjøregionen, inkludert 

det Kaspiske havet og statane som ligg 

rundt, er svært viktig for energimarknadene 

i verda. Enno er ekspertane usikre 

på akkurat kor store reservane er, 

men dei fleste er einige i at olje og 

gasspotensialet for Kasakhstan, 

Turkmenistan og Aserbajdsjan, i tilegg 

til deler av Russland, Iran og 

Usbekistan, kan vere enorme. Beviste 

olje og naturgassreservar har vore 

estimert til nærare 3% og 4% av verda 

sine totale reservar. Analysane estime-

er at i 2010 vil den regionale oljeproduksjonen 

møte eller gå over kapasiteten 

Venezuela, Sør-Amerika sin største 

oljeprodusent, har i dag. 

Srategisk tyding 

Spelet om Sentralasia er i fremste grad 

knytt opp til viktigheita av dei store 

naturressursane der, men den geopolitiske 

tydinga til området er også 

vesentleg. Særleg viktig vart dette etter 

11. september 2001 der den store 

kampen mot terrorisme byrja. 

Som ein "buffersone" mot sør, har regionen 

alltid vore viktig for Russland. 

Etter terrorangrepa mot USA har det 

også vorte svært viktig for amerikanarane 

å kunne få fotfeste her for betre å 

kunne kontrollere islamistiske rørsler 

særleg i Afghanistan, men og i 

Pakistan, Iran, Tadsjikistan og dei 

andre Sentralasiatiske landa. 

Også Kina, med sin austlege muslimske 

provins Xinjiang, Iran, Pakistan og 

Tyrkia har av ulike grunnar interesse 

av å opparbeide seg mest mogleg kontroll 

over ulike deler av dei sentralasiatiske 

folkegruppene for sjølve å kunne 

vekse som potensielle stormakter. 

Fattigdom og brot på menneskerettane 

Ei svært viktig side ved det store spelet 

om Sentralasia og Kaukasus er kva 

konsekvensar denne kampen om olja 

har for folk flest. Hjå dei to største oljeprodusentane, 

Aserbajdsjan og 

Kasakhstan, levde 49% og 26% av folket 

under fattigdomsgrensa i 2001. 

Betring av denne situasjonen er i stor 

grad avhengig av regionen si olje- og 

gassutnytting. Samstundes, så lenge 

dei utanlandske investorane ikkje stiller 

krav om noko anna, gjer dei autoritære 

regima at dei sentralasiatiske og 

kaukasiske folka berre i liten grad får 

nyte godt av den utanlandske kapitalen. 

I tillegg kan investeringane frå 

utlandet gi regima både legitimitet og 

økonomi til å kunne fortsetje med sitt 

udemokratiske og menneskerettsbrytande 

styre. 

Alle dei til saman åtte landa i 

Kaukasus og Sentralasia har i varierande 

grad kjempa med vanskelege 

økonomiar og politiske transisjonar. 

Svært få av dei har i dag det ein vil 

kalle ei open politisk scene, og er 

berykta for grove brot på menneskerettane. 

Området er òg kjend for å ha eit 

av verdas høgste nivå av korrupsjon. 

Mangel på ansvarlegheit og gjennom- 

siktlegheit hjå dei statlege styresmaktene 

legg forholda til rette for å kunne 

gjennomføre korrupte handlingar. Til 

dømes er avtalane mellom den aserbajdsjanske 

stat, det statlege aserbajdsjanske 

oljeselskapet SOCAR og 

dei utanlandske oljeselskapa, hemmelige. 

Innbyggjarane i landet har ingen 

moglegheiter til å kontrollere kor mykje 

staten tener på oljeindustrien, eller kva 

som vert gjort med oljeformua. 

Etter oppløysinga av Sovjetunionen 

har økonomien til landa stagnert som 

følgje av at regional handel har kollapsa. 

Sidan 1997 har ein fått signifikant 

økonomisk vekst i desse landa, parallelt 

med utviklinga av oljeindustrien. 

Denne veksten har likevel ikkje ført til 

betring av levevilkåra for folk flest. Det 

er med andre ord inga teikn på at dei 

enorme inntektene som statane for frå 

oljeselskapa på nokon måte skal kome 

folk til gode dersom ikkje det vert iverksete 

grundige reformar for å gjere dei 

statlege prosedyrane meir gjennomsiktlege 

enn dei er i dag. 

Økonomisk utvikling eller 

vern av menneskerettar? 

Manglande satsing på andre sektorar 

innan økonomien har gjort utvikling 

innan olje- og gassindustrien til ein 

føresetnad for økonomisk vekst for dei 

ressursrike landa i Kaukasus og 

Sentralasia. Samstundes er alle landa, 

i større eller mindre grad, autoritære 

regime, som har utpeika seg med 

grove brot på menneskerettar. Den 

økonomiske veksten i landa kan då, 

paradoksalt nok, føre til at livet til folk 

flest ikkje vert betre, men snarare tvert 

i mot føre til at dei undertrykkjande og 

korrupte regima overlever. Det er ein 

tendens til at det internasjonale miljøet 

lettare aksepterar udemokratiske regime 

dersom desse styrer over store 

naturressursar. Denne aksepten, i tilegg 

til at styresmaktene i dei oljerike 

landa er avhengige av inntekter frå 

internasjonale selskap, og ikkje frå 

borgarane sine, gjer at det vert atskilleg 

vanskelegare for innbyggjarane i 

landet å krevje demokrati. 

Under autoritære styre, som dei ein 

finn i Sentralasia og Kaukasus, finst 

ingen incentiv for å distribuera ressursar 

til folket. Ei avtale mellom eit selskap 

og styresmakter i denne konteksten 

er ei avtale mellom to private 

parti. Ei privat bedrift og styresmakter 

som ikkje er ansvarleg framføre nokon, 

eller berre for ei lita elite.

Engasjementet i ein slik kontekst vert 

eit profittmaksimerande prosjekt for 

selskapet og for dei som sit ved makta. 

Selskapet genererer profitt, medan 

styresmaktene genererer inntektar for 

å finansiera deira prosjekt, ikkje tene 

folkets interesser. 

Dette burde gjere at stormaktene tenkjer 

seg om eit par gonger før dei ukritisk 

investerer i olje- og gassfelt i slike 

område. Dessverre har ein ofte sett 

døme på det motsette i andre delar av 

verda. I einskilde land i Afrika, som til 

dømes Nigeria og Angola, kan det 

synest som om korkje vestlege selskap 

eller vestlege regjeringer har vore 

særleg kritiske til kva type regime dei 

støttar når det er snakk om å få kontroll 

over økonomisk viktige ressursar som 

olje og gass. 

Den store interessa 

rundt Sentralasia og 

Kaukasus, både 

som eit strategisk 

viktig område, og 

som eit område rikt 

på olje- og naturgass, 

burde vore eit hjelpemiddel for 

innbyggjarane til å fremje ei demokratisk 

utvikling. Med så mange utanlandske 

investorar tilstades burde ein 

kunne håpa på at desse hadde sett 

krav til fokus på demokratisk utvikling 

og omsyn til menneskerettar. 

Alle dei vestlege stormaktene som har 

investert i regionen har uttrykt bekymring 

for dei brota på menneskerettane 

som førekjem særleg i Aserbajdsjan, 

Turkmenistan og Usbekistan, men 

dette har ikkje hindra dei i å vere med 

i kappløpet om kontrollen over ressursane 

til desse landa. Dette er uheldig 

sidan det gjev regima legitimitet og 

økonomi som gjer det mogleg for dei å 

overleve. 

Medan dei fleste av landa i området 

har formelle val, og eit skinn av demokrati, 

er Turkmenistan si dyrking av 

president Niyazov, "alle tyrkarar sin 

far", heilt på linje med personkulten ein 

finn i dei tradisjonelle diktatur. 

Turkmenistan er òg eit døme på eit 

land som er heilt avhengig av utanlandske 

investorar og deira kapital og 

teknisk ekspertise. Exxon, Shell og 

Mobil er nokre av dei store selskapa 

som opererer i landet, trass i at 

Turkmenistan sin politiske situasjon. 

I 1998 signerte Mobil Oil som det fyrste 

”Med så mange utanlandske 

investorar tilstades burde ein 

kunne håpa på at desse 

hadde sett krav til fokus på 

demokratisk utvikling og 

omsyn til menneskerettar.” 

amerikansk-baserte energiselskapet ei 

produksjonsavtale med den turkmenske 

regjeringa. I kjølvatnet har Enron 

fått kontraktar på røyrleidningskonstruksjon, 

og den amerikanske regjeringa 

har annonsert ei tredobling av 

amerikansk hjelp til Turkmenistan. Alt 

dette kjem utan at det vert stilt eit 

einaste krav til forbetring av situasjonen 

i landet. 

British Petroleum er den største 

kontraktøren i Aserbajdsjan sine oljefelt 

i Kaspihavet. Her er òg Statoil 

store. I lag med fleire andre europeiske 

og amerikanske selskap og styresmakter, 

har desse to fleire gonger 

uttrykt bekymring over brota på menneskerettane 

i landet. Likevel er det 

vestlege engasjementet aukande. Då 

den nye presidenten Ilham Aliev kom til 

makta i haust under 

eit svært ureglementert 

val, og 

overtok presidentposisjonen 

etter sin 

far Heidar Aliev, 

vart han øyeblikkeleg 

godkjent og 

akseptert av alle dei landa som er 

involverte i oljeindustrien i landet. 

Dette trass i store protestar i frå innbyggjarane 

i landet. Fokuset rundt 

regjeringa si mangel på vilje til å iverksetje 

institusjonelle og juridiske reformer, 

nødvendige for å respektera menneskerettar, 

vert tona ned. 

Det store spelet om Sentralasia er i 

gang på nytt, denne gongen med 

hovudfokuset lagt på kontroll over dei 

store olje- gassressursane. Framtida til 

Halford McKinder sitt "heartland" ligg i 

stor grad i hendene til stormaktene. 

Desse kan tilføre hardt tiltrengte ressursar 

inn i eit område prega av fattigdom 

og brot på menneskerettane. 

Dersom desse ressursane skal kome 

folk flest til gode må det likevel grunnleggjande 

reformar til. Det må stillast 

mykje strengare krav både til selskap 

og til statlege styresmakter når det 

gjeld ansvarlegheit og gjennomsiktlegheit 

i prosedyrane rundt overføringar 

frå selskap til statlege styresmakter, og 

bruk av oljeformua. 

Anna Hamre 

Kjeldeliste: 

· Peimani, Hooman;"The Caspian Pipeline 

Dilemma", Praeger, Westport: Connecticut 

and London: 2001. 

· Forsythe, Rosemarie:" The politics of oil 

in the Caucasus and Central-Asia: a prospect 

for oil explotation and export in the 

Caspian basin." ADELPHI PAPERS, 300. 

London: IISS, 1996. 

· Eide, Asbjørn, Bergesen, Helge Olav og 

Goyer, Pia Rudolfsson (eds): 

"Human rights and the oil industry". 

Antwerpen: Intersentia, c2000. 

WEBSIDER: 

· http://www.hrw.org/press/2003/07/centalasia072103.htm: 

Artikkel:" Central Asia: 

EU should Require Human Rights 

Prosess? " 08.09.03 

· http://www.monde.diplomatique.fr: 

Artikkel henta frå Le Monde Diplomatique: 

Cheterian, Vicken og Rekacewicz, Phillipe: 

"Le nouveau " Grand Jeu": 08.09.03 

· http://www.eia.doe.gov/emeu/cabs/caspian.html: 

Caspian Sea Region Analysis 

Briefs ", og "Caspian Sea Region: Legal 

Issues", 08.09.03 

· 

http://www.amina.com/article/oil_pipe.html: 

Artikkel: Goldman, Marshall I.:"Petroleum, 

Pipelines and Paranoia in the Caucasus." 

23.04.03 

· http://www.hrw.org/wr2k/Eca-02.htm: 

Rapportar frå Human Rights Development, 

2000 om Kasakhstan, Turkmenistan og 

Aserbajdsjan. 08.09.03 

Tala er henta frå: 

http://www.eia.doe.gov/emeu/cabs/caspian.html: 


Briefs ", 08.09.03 

Tala er henta frå: 

http://www.eia.doe.gov/emeu/cabs/caspian.html: 


Briefs ", 08.09.03 

Les meir om konstruktivt engasjement i 

Eide, Asbjørn, Bergesen, Helge Olav og 

Goyer, Pia Rudolfsson (Eds): "Human 

rights and the oil industry". Antwerpen: 

Intersentia, c2000.

ØSTUTVIDELSEN: 

Solidaritetsmyten SLÅR SPREKKER 

Før EUs østutvidelse fikk vi høre 

fra ja-siden at solidaritet med de 

fattige østeuropeerne var motivet. 

Nei-siden ble beskyldt for å være 

oss sjøl nok når vi stilte spørsmålstegn 

ved dette. Undertegnede 

tviler ikke på at en del ja-folk faktisk 

trodde at østutvidelsen først 

og fremst handlet om solidaritet. 

Men nå begynner solidaritetsmyten 

for alvor å slå sprekker. 

I kjølvannet av østutvidelsen har det 

kommet en kraftig offensiv mot 

arbeidstakerrettigheter over hele 

Europa. I mange land er frustrasjonen 

stor over at bedrifter enten flytter eller 

truer med å flytte arbeidsplasser derfra 

til de nye medlemslandene i øst, 

hvor både skatte- og lønnsnivået er 

betydelig lavere. I Tyskland har selskaper 

som Siemens og Volkswagen 

stilt de ansatte overfor valget mellom 

å jobbe mer for mindre lønn eller se at 

arbeidsplassene forsvinner. Dette er 

ikke et valg, men utpressing. Og et av 

de sterkeste fagforbundene i Europa, 

IG Metall, har latt seg presse. 

I Norge streiker heismontørene for at 

norske lønns- og arbeidsvilkår skal 

gjelde for alle som jobber i Norge. 

Dette er et viktig krav, og det er ikke 

fremmet fordi norske arbeidstakere 

maler fanden på veggen uten grunn. 

Vi har sett mange eksempler på dum- 

ping av lønnsvilkår den siste tiden. Ett 

av dem var da det ble avslørt at polske 

arbeidere jobber for 22 kroner i 

timen i Rogaland, på et prosjekt der 

det statlige foretaket Statnett er direkte 

involvert. Dette er slavearbeid, og 

har ingenting med solidaritet å gjøre. 

EU-kommisjonen har laget et forslag 

til nytt tjenestedirektiv som setter 

døren på vid gap for sosial dumping i 

hele EØS-området. Direktivet går ut 

på at tjenester som er lovlige i ett EUland 

skal kunne tilbys overalt, og til 

hjemlandets lønns- og arbeidsvilkår. I 

tillegg er det hjemlandet som skal stå 

for all kontroll av virksomhetene, uav- 

hengig av hvor de opererer. Forslaget 

innebærer at det er mulig å opprette 

selskaper som registrerer seg som 

hjemmehørende i et land med dårlige 

lønns- og arbeidsvilkår, og der myndighetene 

ikke bryr seg om eller har 

kapasitet til å kontrollere hva selskapet 

driver med i andre land. 

Direktivet har fått fagbevegelsen over 

hele Europa til å se rødt. Nylig krevde 

LO-leder Gerd-Liv Valla at en ny "solidaritetsregjering" 

her hjemme måtte 

forplikte seg til å legge ned veto mot 

direktivet dersom det blir vedtatt. Det 

ville selvfølgelig Ap-leder Jens 

Stoltenberg ikke. 

Det aller siste fra EU er nå at EUkommisjonen 

har foreslått et nytt 

direktiv om arbeidstid. Dersom det blir 

vedtatt, blir det lov med arbeidsuker 

på opp til 65 timer. Dermed skal en 

regel som Margaret Thatcher innførte 

i Storbritannia, bli gjeldende for EU 

som helhet. Samtidig skal de ansatte 

ikke lenger få godkjent såkalte hvilevakter 

som arbeidstid. De skal ikke få 

noen kompensasjon for den tiden de 

holder seg i beredskap for arbeidsgiver. 

Tidspunktet for disse dramatiske 

angrepene på faglige rettigheter i 

Europa er ikke tilfeldig. De kommer i 

kjølvannet av EUs østutvidelse. De på 

ja-siden som fremdeles mener at EUs 

utvidelse handler om solidaritet, må 

enten være usedvanlig uopplyste om 

hva som foregår, eller ha en så religiøs 

tro på EU-prosjektet at faktaopplysninger 

ikke har noe å si. For den 

som er villig til å gå EU nærmere etter 

i sømmene, vil snart oppdage at helt 

andre interesser ligger bak, og at det 

er vanlige arbeidstakere over hele 

Europa som må betale prisen. 

Tina Åsgård 

Styremedlem i Bergen Nei til EU 

og bystyremedlem for SV

Sekundære analfabeter 

Krisen i utdanningen i de vestlige industriland 

Bakgrunn: 

Den såkalte "kvalitetsreformen" er et år 

gammel nå, og i Rosso prøver vi å se 

sammenhengen mellom forandringene i det 

norske utdanningssystemet og andre steder 

av verden. Det er blant annet derfor ROSSO 

er med og arrangerer et Europeisk 

Utdanningsforum i mai 2005, for der å kunne 

høre med andre hva som skjer i utdanningssektoren, 

og for å diskutere analyser og 

utvikle ulike perspektiver eller alternative 

forestillinger om hvordan en bedre utdanning 

er mulig. I dette brodd presenterer vi en tekst 

fra Tyskland. Forfatteren Robert Kurz (f. 

1943) skriver her om forholdet mellom utdanningssystemet, 

nasjonalstaten og den kapitalistiske 

måten å produsere på. Han analyserer 

hvordan og hvorfor utdanningen var 

organisert på en bestemt måte under kapitalismen, 

og hvordan og hvorfor den forandrer 

seg i hele verden. 

Kurz tilhører den såkalte "Exit"-gruppen i 

Tyskland, og befatter seg i sine tekster med 

en emansipatorisk kritikk av "sosialismen" 

basert på en verdikritikk av den tradisjonelle 

marxismen, marxisme-leninismen. Verdi 

betyr i dette tilfellet ikke moralsk, men økonomisk 

verdi, og er en kritikk av kapitalismen 

som varesamfunn, ikke som klassesamfunn 

som i den mer tradisjonelle marxismen. 

Denne såkalte verdikritikken støtter seg likevel 

på Marx' "Kapitalen" og "Kritikk av den 

politiske økonomien". "Krisis"-gruppen og de 

"Wertkritischen Kommunisten Leipzig" er 

andre grupper som står bak denne teoriretningen 

. Flere tekster kan man finne på følgende 

nettsteder i forskjellige språk: 

www.krisis.org og www.exit-online.org 

Det hører til kolonialismens historie 

at vesten presenterte seg 

selv som en overlegen sivilisasjon 

i forhold til den øvrige verden; 

ikke bare teknisk og økonomisk, 

men også kulturelt. 

Vestlige ideologer i det 19. og 

første halvdel av det 20. århundret 

snakket om den "hvite 

manns byrde" - å gjøre verden 

lykkelig med sine velsignelser. 

Først etter andre verdenskrig 

begynte den vestlige intelligentsia 

å kritisere "eurosentrismen". 

Man oppdaget da, etter at man 

hadde ødelagt for viktige samfunnsstrukturer 

og kulturarv i 

århundrer, selvstendige og rike 

kulturer hos de "andre". Dette 

var en innsikt for utstilling i 

museet og for skyldbevisstheten. 

Avkolonialiseringen førte naturligvis 

ikke til fornyelse av de gamle og for 

lengst ødelagte kulturer, selv om 

disse blir instrumentalisert for ideologisk 

identitetsdannelse fram til 

dag. Istedet rettet de postkoloniale 

sosiale bevegelsene og statene i 

sør seg på alle måter etter det vestlige 

forbildet; fra den politiske kategorien 

"nasjonen" til den moderne 

borgerlige rettsformen og den 

bedriftsøkonomiske rasjonaliteten. 

Også kampanjene for alfabetisering 

og utbyggingen av et skole- og 

utdanningssystem ble gjennomført 

etter vestlig standard. 

av Robert Kurz 

Ved første øyekast er akkurat alfabetiseringen 

og offensiven for allmenndannelse 

et stort gjennombrudd 

for frigjøring. Hvem vil bestride 

at elementære kulturteknikker 

som lesing og skriving er en absolutt 

forutsetning for sivilisatorisk 

fremskritt? Hvordan kan formidling 

av kunnskap og dannelse bli fortolket 

annerledes enn positivt? 

Riktignok kommer det også an på 

innholdet i kunnskapen og formen 

på formidlingen. Og i denne 

sammenhengen må ikke fremveksten 

av de vestlige utdanningssystemene 

forståes som en uavbrutt 

utvikling mot frigjøring. Alfabetiseringen 

av Europa og "skolifiseringen" 

av samfunnet var ikke noen 

storsinnet sivilisatorisk gavepakke 

til menneskene, men del av en prosess 

som blir betegnet med begrepet 

"indre kolonialisering" i kritisk litteratur. 

Verden ble ytterligere underkastet 

vesten, samtidig som vestens 

mennesker selv ble omdannet 

til "materiale" for kapitalistisk verdiskapning. 

Ikke bare voldelig disiplinering 

spilte en rolle, men også den 

åndelige dressuren og innlæringen 

av handlingsmønstre har til hensikt 

å innrette livet mot "abstrakt arbeid" 

(Marx) og den universelle konkurransen. 

Både de institusjonelle formene 

for dannelse "for folket" og 

det formidlede innholdet i denne 

hadde først og fremst internalisering 

av ulike kapitalistiske krav som 

mål.

I den "høyere" dannelsen for ungdom i 

den borgerlige eliten var det bare tilsynelatende 

annerledes. Framtidens elite 

innen felt som økonomi, politikk og kultur 

skulle ha en kunnskap som var så 

omfattende og universell som mulig, 

og skulle være istand til filosofiske 

refleksjoner over mer enn de umiddelbare 

praktiske utfordringene i et kapitalistisk 

samfunn. I Tyskland skapte 

Wilhelm von Humboldt (1767-1835) et 

nyhumanistisk dannelsesideal: den 

universelle utfoldelse av ånden ble et 

mål i seg selv, som ikke kunne bli redusert 

til en funksjonalistisk "utdanning" 

rettet mot et gitt mål. Målet innen dannelsesidealer 

av denne typen var ikke 

et kritisk perspektiv, men heller intellektuell 

selvnytelse av en bourgeoisi 

som ikke hadde delegert sin selvbevissthet 

fullstendig til "systemets" funksjonelle 

mekanismer og som dermed 

kunne tillate seg luksusen av en 

formodentlig "målfri" dannelse, 

forskning og kulturell selvfremstilling. 

De postkoloniale statene i sør 

reproduserte sammen med de 

øvrige kapitalistiske institusjonene 

vestlige ideer om dannelse, så vel 

den funksjonalistisk reduserte 

utdannelsen for "folket", som den høyere 

"målfrie" dannelsen for elitene. 

Men slik paradigmet om "innhentende 

modernisering" (i utviklingsland, RSZ) 

brøt sammen på 80-tallet i forbindelse 

med globaliseringsprosessen og verdenskrisen 

under den 3. industrielle 

revolusjonen, møter også dannelsesoffensiven 

i nasjoner i den såkalte 3. verden 

sine grenser. Etterhvert kom det 

fram at et moderne utdanningssystem 

med kvalifiserte skoler, 

universiteter og forskningsinstitutter 

bare kan 

finansieres når den tilsvarendenasjonaløkonomien 

er konkurransedyktig 

på verdensmarkedet. 

I stadig større deler 

av verden går skole- og 

utdanningssystemet i 

oppløsning sammen 

med økonomien. Slik det 

fins "spøkelsesfabrikker" 

som faller bak verdensmarkedets 

standarder, og som bare 

eksisterer nominelt og som produserer 

knapt noe, fins det "spøkelsesskoler" 

og "spøkelsesuniversiteter", der det 

ikke blir virkelig undervist eller forsket. 

Slik går til og med alfabetiseringsraten 

tilbake, ikke bare i Afghanistan eller 

Somalia. 

”De postkoloniale statene i sør 

reproduserte sammen med de øvrige 

kapitalistiske institusjonene vestlige 

ideer om dannelse, så vel den funksjonalistisk 

reduserte utdannelsen 

for "folket", som den høyere "målfrie" 

dannelsen for elitene.” 

Denne skjebnen deler utdanningssektoren 

med de fleste andre infrastrukturer 

og offentlige tjenester. Problemet 

som her blir synlig skyldes en bestemt 

økonomisk logikk. Infrastruktur som 

post,vannforsyning, helsevesen og 

utdanning er i sitt vesen ikke foretak i 

et marked, men rammebetingelser for 

hele samfunnet i en markedsøkonomisk 

bedriftsøkonomi. Økonomisk sett 

er dette forretningskostnader, allmennkostnader, 

døde kostnader 

eller "faux frais" 

(Marx) av den kapitalistiskereproduksjonen. 

Bedriftene forutsetter 

visse kvalifikasjoner 

hos arbeiderne, 

som de finner på 

arbeidsmarkedet; den 

mest elementære er 

naturligvis evnen til å 

lese og skrive. Men 

selv denne basis-kvalifikasjonen 

oppstår 

ikke naturlig (selv om 

bedriftene later som 

om det er en naturlig 

og gratis ressurs), 

men koster samfunnet noe. 

De enkelte foretakene er bare i stand 

til å beregne sine umiddelbare bedriftsøkonomiske 

kostnader; de er etter sin 

natur ikke ansvarlige for kostnader for 

hele samfunnet. Derfor er det vanligvis 

staten, som ikke bare har overtatt driften 

av infrastrukturer og dermed også 

driften av utdanningssektoren, men 

som også har overtatt kostnadene. Her 

dreier det seg om en sekundær finansiering: 

Staten krever skatt fra kapitalistiske 

markedsinntekter (profitt, lønn 

og honorarer) for å kunne drive de 

offentlige tjenestene med disse pengene. 

I denne forstand har utviklingen av produktivkreftene 

imidlertid fremkalt en 

fatal sammenheng, som det til nå har 

blitt reflektert lite over. Jo mer av produksjonen 

i bedriftene er basert på 

vitenskap, og andelen av teknologisk 

kapital dermed blir større, dess større 

del av kostnadene må bæres av hele 

samfunnet, og dess større blir betydningen 

av infrastrukturen, ikke minst av 

allmenndannelse og utdanning. Den 

bedriftsøkonomiske produksjonens 

egentlige mål er profitt. I følge privatkapitalistisk 

kalkulasjon gjør utviklingen 

at profitten blir begrenset av de kostnadene 

de samfunnsmessige rammebetingelsene 

innebærer. Samfunnets 

allmennkostnader eller (fra et bedriftsøkonomisk 

perspektiv) "døde kostnader" 

øker altså overproporsjonalt. På 

denne måten oppstår det et kronisk 

problem med å finansiere de nødvendigvis 

voksende infrastrukturer. Med 

andre ord: Graden av sosialisering, 

som er fremkalt av kapitalismen selv, 

kan ikke lenger rettferdiggjøres ovenfor 

kapitalismens krav om profitt. Dette 

problemet viser seg som en spesiell 

dimensjon i en sekulær kriseprosess.

I den 3. industrielle revolusjonen, 

mikroelektronikken, skjerpes denne 

problematikken gjennom en strukturell 

krise på markedene. Sett fra den 

bedriftsøkonomiske sektoren blir en så 

stor mengde arbeidskraft gjort overflødig 

at det ikke lenger er mulig å fange 

den opp med en utvidelse av markedene. 

Staten finner stadig mindre lønn 

til å kreve skatt fra, og må i tillegg 

finansiere den økende arbeidsledigheten. 

Med globaliseringsprosessen 

flykter samtidig transnasjonale foretak 

fra statens skatt til "skatteparadis" 

som krever lite eller ingen skatt 

fra utenlandske foretak. 

Statsapparatenes allerede for lengst 

prekære gjeldsbyrder eksploderer. 

Dette setter spørsmålstegn ved 

finansieringen av offentlige tjenester 

og infrastrukturer, samtidig med at 

den 3. industrielle revolusjonen stadig 

øker kravene på disse områdene. Vi 

ser altså en tilspisset indre motsigelse 

i systemet. 

I et kvasi-naturlig løp av denne krisen, 

blir produksjonskapasiteter som ikke 

gir stor nok profitt, så vel som offentli- 

”Statsapparatenes allerede for 

lengst prekære gjeldsbyrder 

eksploderer. Dette setter spørsmålstegn 

ved finansieringen av 

offentlige tjenester og infrastrukturer, 

samtidig med at den 3. 

industrielle revolusjonen stadig 

øker kravene på disse områdene.” 

ge sektorer, nedlagt på grunn av 

manglende "muligheter for finansiering". 

Statsapp-aratene reduserer seg 

selv mer og mer til en restriktiv administrasjon 

av mennesker og ressurser, 

altså til sin rolle som voldsapparat. 

Kostnadene for 

indre og ytre "sikkerhet" 

stiger stadig, 

mens kostnadene 

til infrastrukturer 

blir kuttet. 

Med andre ord: 

Den antisosiale, 

antisivilisatoriske 

barbariske kjernen 

av den 

moderne tiden blir 

synlig, mens "sivilisatoriskeoverskudd" 

som medisin, 

omsorg, 

utdanning/dannelse, kultur osv. gradvis 

forsvinner. 

Mens vesten under USA's ledelse 

bærer frem en ny krisekolonialisme, og 

besverger ideologisk "sivilisasjonens 

redning", benekter den seg selv 

gjennom en antisivilisatorisk utvikling i 

”I skolene faller malingen fra veggene, 

læremidler (bøker, utstyr, etc.) 

er blitt for gamle, hjelpemidler for 

utdanningen blir kuttet og hele sektorer 

av den kulturelle nisjeproduksjonen 

blir likvidert. Politikernes festtaler 

om den nødvendige utdanningsoffensiven 

i en "globale konkurranse" 

står i sterk kontrast til virkeligheten. ” 

sine egne indre forhold. Nettopp utdanningssektoren 

og kulturelle institusjoner 

forfaller i vestlige land på samme 

måte som i sørlige kriseregioner. De 

som organiserer og administrerer dannelse, 

utdannelse og kultur i samfunnets 

bredde, er oftest kommuner og 

provinser; og særlig for disse laveste 

trinn i den statlige administrasjonen er 

finanskrisen gått like langt som for 

sentralstatene i den 3. verden. I skolene 

faller malingen fra veggene, 

læremidler (bøker, utstyr, etc.) er blitt 

for gamle, hjelpemidler for utdanningen 

blir kuttet og hele sektorer av den 

kulturelle nisjeproduksjonen blir likvidert. 

Politiker-nes festtaler om den 

nødvendige utdanningsoffensiven i en 

"globale konkurranse" står i sterk kontrast 

til virkeligheten. Selv fra videregående 

skoler og høyskoler kommer 

unge mennesker som ikke lenger kan 

bruke viktige kulturteknikker og som 

ikke er istand til å reflektere i større 

sammenheng. I dette tilfellet er det for 

lengst snakk om "sekundære analfabeter", 

som riktignok kan lese og skrive 

det nødvendigste, men som ikke 

lenger kan forstå og bearbeide innholdet. 

Og tross at det fins en allmenn 

”I dette tilfellet er det for lengst 

snakk om "sekundære analfabeter", 

som riktignok kan lese 

og skrive det nødvendigste, 

men som ikke lenger kan forstå 

og bearbeide innholdet.” 

skoleplikt, er også den primære og 

absolutte analfabetismen på frammarsj 

både i USA og Tyskland. 

Reaksjonene fra politikere og administrasjonen 

på de kriseaktige motsigelsene 

i utdanningssystemet, kan 

stereotypisk deles inn i tre handlingsparadigmer. 

Det første paradigmet 

heter som på alle andre samfunnsområder: 

"Privatisering". Men privatskoler, 

privatuniversiteter og andre private 

utdanningsinstitusjoner som blir drivet 

som markedsforetak er naturligvis 

ikke lenger en offentlig infrastruktur, 

men orientert mot et betalingsdyktig 

mindretall. Det trekker i samme retning 

når det kreves studieavgift på 

offentlige skoler og høyskoler og 

læremidler ikke lenger er gratis. 

I sammenheng med denne tendensen 

står det andre paradigmet, nemlig 

den forsterkede propagandavirksomheten 

for en såkalt elitedannelse. I 

praksis betyr det at man lar normale 

skoler og normale universiteter forfalle 

med vilje, for å konsentrere statlig subsidiering 

på noen få elitistiske institusjoner. 

Dette er for lengst vanlig i USA 

og sprer seg nå i hele den vestlige verden. 

Men hvis utdanning er avhengig 

av størrelsen på lommeboken, senkes 

uvergelig det intellektuelle nivået i hele 

samfunnet. Private stipend er ikke 

istand til å utjevne tapet av brede og 

dekkende offentlige tjenester. 

Samfunnets forråd av intellektuelle 

begavelser blir ikke lenger utnyttet. 

Enda dypere skjærer det tredje paradigmet 

av tilsynelatende overkommelser 

av kriser, nemlig den funksjonalistiske 

reduksjonen av utdanning og 

forskning til umiddelbare verktøy for 

økonomisk verdiskaping. I stadig større 

grad blir skoler og universiteter knyttet 

direkte til "økonomien" og de blir ledet

etter bedriftsøkonomiske kriterier så 

vel som innholdet blir rettet mot markedskonformisme. 

Sant å si gjelder 

slagordet: Samme, hva du studerer - 

det er alltid bedriftsøkonomi! Den økonomiske 

totalitarismen har kommet til 

utdanningssektoren. Men det betyr 

også at de siste restene av det 

Humboldtske "danningsidealet", samt 

de kapitalistiske elitenes kulturelle 

selvnytelse forsvinner; de reduserer 

seg selv til å være "systemets funksjo- 

Elever, studenter og lærere......... 

nelle idioter". Den intellektuelle evnen 

til distanse går dermed i oppløsning, 

selv om den er forutsetningen for å 

kunne lede komplekse prosesser. Den 

nye eliten dementerer seg selv. 

Men hva skjer med det udyrkede, ikke 

lenger tilgjengelige intellektuelle 

potensialet i samfunnet? Hvis dannelse 

og utdanning for den store massen 

blir kuttet så sterkt, mister den 

også den disiplinerende funksjonen. 

Dermed blir det ikke bare fristilt en 

"sekundær analfabetisme", men kanskje 

også en "subversiv intelligens", 

som ikke lenger følger den økonomiske 

totalitarismens retningslinjer. Det 

kunne skje at den kapitalistiske kriseadministrasjonen 

av utdanning og 

kunnskap uten vilje bærer fram en ny 

intellektuell motkultur. 

Oversatt fra tysk av Ragni-Serina Zlotos 

Velkommen til det 2. Europeisk Utdanningsforum i Bergen! 

Hvilken framtid har utdanning? 

Hva med avgifter og betaling? Skal alle ha mulighet til å 

studere? 

Hvordan kommer skolene til å se ut om fem til ti år? 

Hvilken innflytelse har internasjonale avtaler på utdanningssystemet 

vårt? (GATS, Bologna-erklæringen) 

Hvordan bør utdanning organiseres i Norge og i resten av 

Europa? 

Hva kan vi lære fra andre europeiske land? 

Hvilke mål bør utdanningen ha, og på hva slags idealer skal den funderes? 

Alle disse eksplosive temaene skal debatteres på EEF, Europeisk utdanningsforum. Vi venter folk fra hele Europa som deltakere på arbeidsgruppene 

og seminarene. Den Europeiske Ministerkonferansen om utdanning vil foregå samtidig, også i Bergen. Ministrene kommer der til å diskutere 

og ta avgjørelser på disse temaene, uten å høre på din mening. Det handler om din udanning og din framtid! Vær til stede på EEF og diskuter 

med folk fra hele Europa! For mer informasjon: www.eef2005.org, eller ta kontakt: eef@uib.no, 

Lycéens(nes), étudiants (es) et enseignants, venez tous à Bergen! 

En réaction à la conférence des ministres de l´éducation européens nous vous appelons à participer du 20 au 22.5.2005 à 

Bergen au 2. forum européen de l´éducation. 

SchülerInnen, Studierende und Lehrende, kommt nach Bergen! 

Wir rufen anlässlich der Konferenz der europäischen BildungsministerInnen vom 20. bis 22.5.2005 zum zweiten Europäischen 

Bildungsforum in Bergen auf. 

Alumnos, estudiantes y profesores ven a Berlín! 

Llamamos con motivo de la conferencia de los Ministros de 

Educación Europeos al segundo foro europeo de educación en Bergen del 20. al 22. de mayo 2005. 

Elever, studenter og lærere ønskes velkommen til Bergen! 

Vi inviterer alle til det andre Europeiske utdanningsforumet i Bergen, 20.-22. mai 2005. 

Forumet foregår samtidig med et toppmøte mellom Europas utdanningsministere.

R 

E 

A 

L 

I 

Jeg har en morfar som 

T 

blir 90 år i februar neste 

år. Han gjennomlevde 

andre verdenskrig som 

det sanne helvete og 

marerittet det var. Han 

var så iherdig sammen 

Y 

med sin generasjon, og 

landsfaderen selvsagt, 

med på å bygge opp 

dette landet til det 

glassurdessertspisende 

velstandsnorge vi kjenner 

i dag. Gjennom sitt 

- 

yrke som elektriker supplerte 

han det nye 

Norge med strøm og 

håp om en ny og bedre 

fremtid. På 88-års dagen 

sin fikk morfar den bru- 

T 

tale beskjeden at han 

gradvis ville bli helt 

blind…og godt er det! 

Da blir han skånet for den 

dritten resten av oss blir 

V 

spylt opp etter veggene 

med bare vi skrur på tv'n. 

Jeg snakker om Farmen, 

Idol, Robinson, 71 grader 

nord, Ungkaren, 

Ungkarsdvergen eller 

Ungkarskvinnen/-hermoafroditten. 

Jeg snakker om det motbydelig 

stagnerte ansiktet til Gaute 

Grøtta Grav, et trinn i evolusjonen 

synes bemerkelsesverdig å mangle 

der. Jeg snakker om såkalt reality. PRkåte 

nisser som mangler ”tv-egenskaper” 

kan slutte å bekymre seg over å 

aldri havne på tittekassa. Fordi det er 

mulig: bare virk desperat nok, og er du 

i utgangspunktet en kultfigur, så hvorfor 

ikke bli det på tv. 

Disse tragiske skjebnene som nevnte 

Gaute vet tv-kanalene og resten av 

tabloid-Norge å utnytte. Bare man gir 

dem nok sendetid så blir de manisk 

avhengig av denne ”tilsynelatende” 

harmløse eksponeringen. Bare se på 

Rodney Omdahl Karlsen, som et fenomen 

ble han hele Norges Rodney over 

natten. Og på toppen av dette greide 

han å pule Anette Young på live-tv, en 

bragd som kan likestilles med andre 

gylne tv-øyeblikk som da Tore Strømøy 

brukte ordet ”krøpling” i beste sendetid 

om en funksjonshemmet gutt. Og da 

Big Brother ble tatt av tapetet, skulle 

det jo bare mangle at godgutten ikke 

skulle få sitt eget tv-program. Man 

glemte bare helt bort i all ekstasen at 

Rodney generelt har veldig lite tv-programledererfaring 

(men han har jo 

modellerfaring). 

Det gikk som det gikk, Rodney mistet 

programmet sitt. På grunn av færre 

seere enn en Glamour-stafett en søndag 

morgen, gisp! Hvordan skulle 

dette gå, nå hadde han bare Se og Hør 

og Anette Young igjen. Og så slo jo 

som kjent Anette og Rodney opp, den 

dagen ble senga min svøpe, og de 

bitre tårene jeg greide å presse ut, min 

medisin. Og etter dette ble det nok så 

stille rundt Omdahl Karlsen, for stille. 

Det var nesten som forventet da han 

tidligere i høst saksøkte Se og hør for 

brudd på privatlivets sfære. Dette kommer 

fra en mann som hadde sex foran 

godt over en million mennesker. Hvor 

patetisk går det an å bli, herr. Karlsen? 

Vi er blitt trøtt på deg nå: NESTE! 

Selv om vi aldri blir lei reality, så burde 

det holde med selve programmet, men 

nei da. Vi vil ha mer, vi vil se mer 

Farmen på ”God kveld, Norge” og 

”Absolutt underholdning” (disse programmene 

fungerer som ren egenreklame 

for TV2) og vi vil lese mer om 

det i Dagbladet og VG. Disse realityprogrammene 

tar over livet til folk, de 

bryr seg mer om hva som skjer på 

Farmen og hvem som vinner Idol, enn 

hva som skjer i egne liv. En dyster 

fremtidsutopi som ikke er så altfor fjern 

lenger: Jeg entrer en kullsvart tristesse 

idet jeg ankommer min egen stue i 

Kong Oscars gate 70. Der sitter de 

engang så livsbejaende vennene mine 

oppslukt i Hotel Caesar og Farmen 

mens de knapt enser at jeg kommer 

inn i rommet. I det tv'n er skrudd av 

,skrus data'n på. Helt til det er ny ”storslått” 

underholdning på tv'n igjen. 

Livets brutale sirkel. 

La oss heller ignorere de triste tv-programmene. 

Ignorer tv generelt, så 

løser det problemet seg selv. 

Kommunisere heller med mennesker 

enn med tv. Det er derfor vi er her er 

det ikke? 

Sjur Aaserud

Nøttepudding 

Månedens Vegetariske 

Middagstips 

1 ss vegetabilsk olje/margarin 

1 stor finhakket løk 

2 ss seterrømme (evt. Soyarømme) 

200 gr Cottage Cheese (evt. soya cottage cheese/naturell soyayoghurt) 

4 dl grovhakkede mandler/nøtter 

1 ss sitronsaft 

150 gr revet vegetarisk cheddar ost (evt. Norbo fra Tine( fri for animalsk løpe) el. Soya cheddar) 

2- 3 finhakket stangselleri eller finhakket roteselleri (kan sløyfes) 

Ha gjerne i andre grønnsaker som for eksempel paprika, hvitløk og squash 

3 lettpiskede egg( eggerstatning eller 1 ss soyamel utblandet med 1 ss vann per egg) 

1 ½ ts sennep (om du ønsker) 

1 ss grønnsaksbuljong 

Salt etter smak 

Stek løk og eventuelt andre grønnsaker til de blir myke. Hell blandingen over i en bolle. Bland inn resten av ingrediensene 

og rør godt. Smør en brødform eller bruk bakepapir og hell i blandingen. Dekk over med folie og stek ved 175 grader 

i ca 45- 60 min. (avhengig av ovnen). 

Denne retten smaker godt med soppsaus, steikt sopp, poteter, grønnsaker osv. Den er også god dagen etterpå når den 

er kald, og kan brukes som pålegg. Lager du denne retten til to personer har dere middag i to dager.

demokrati

Askeladden var pinlig klar over at han 

og trollet ikke er i en forhandlingssituasjon. 

Ut i sola med trollet også faller 

brikkene på plass. I eventyret om 

kapitalismen er reglene annerledes. 

Trollet er den sterkeste i verden, og 

kongen administrerer riket sitt på 

vegne av det. Askeladden er bare en 

liten revolusjonær slamp som ikke 

har skjønt at stabiliteten og verdiskapningen 

i samfunnet ville klappet 

sammen hvis ikke trollet opprettholdt 

ro og orden, og at prinsessa har det 

greit nok der inne i berget. 

Her følger noen tanker fra en samfunnsfagsnerd 

som har lest seg søvnløs på 

statsdefinisjoner. Grunnen til at jeg ikke 

bare har skrevet dette på en liten lapp 

og hengt den i en krok på institutt for 

sammenliknende politikk, er at jeg 

mener at de tilsynelatende nøytrale politiske 

teoriene som undervises i statsvitenskap 

i stor grad avslører den kapitalistiske 

logikken, eller mangelen på 

logikk. Det er et velkjent psykologisk 

triks å få folk til å slappe av så de avslører 

seg selv. I liberal politisk teori lener 

kapitalistene seg virkelig tilbake i sofaen, 

tar fri fra de slitsomme rettferdighetsfrasene 

og snakker ut om urettferdighetens 

fortreffelighet. 

Hvorfor bruker staten vold? 

I statsvitenskapen brukes ofte Webers 

statsdefinisjon: Staten har monopol på 

legitim bruk av vold (Calvert). Dette er 

imidlertid ikke en meningsfylt definisjon 

med mindre man går inn i hvorfor staten 

har voldsmonopol. Statens voldsmonopol 

kan diskuteres fra to retninger: For 

det første kan man gå til liberale filosofer 

og se på deres teoretiske begrunnelser 

for voldsmonopolet. I tillegg kan man 

ved empiri undersøke hvilke brudd på 

voldsmonopolet staten reagerer sterkest 

på. På denne måten kan man ved eliminasjonsmetoden 

komme fram til et minste 

felles multiplum, og kanskje finne 

opphavet til retten til bruk av vold. 

At det eksisterer en institusjon i samfunnet 

som har monopol på legitim bruk av 

vold oppfattes som selvsagt, og spørsmålet 

om vold i det hele tatt er legitimt 

diskuteres sjelden. Ofte brukes det paradoksale 

argumentet at voldsmonopolet 

er til for å hindre voldsbruk. Med andre 

ord, hvis ikke noen kan passe på, vil alle 

bruke vold hele tiden. Disse tankene 

uttrykker Thomas Hobbes i sine teorier 

om naturtilstanden, der alle er ufine med 

hverandre, som avløses av sivilisasjonen, 

der borgerne inngår en kontrakt om 

å holde fred fordi det er til alles beste 

(Nafstad). Påstanden om at alle har 

oppført seg gjennomgående uhøflig før 

den vestlige sivilisasjon ble opprettet 

avslører verken stor kunnskap om eller 

demokrati 

Trollet skal per definisjon 

ikke temmes 

- eller den logiske bristen i liberal demokratiteori 

respekt for andre. Og et logisk spørsmål 

å stille seg i forlengelsen av det er: 

Hvorfor går alle løs på hverandre hvis de 

kan velge å la være? Nok en gang kan 

man gjøre det dristige tankeeksperimentet 

å prøve politisk filosofi opp mot hobbypsykologi. 

Folk tyr til vold dersom det 

eksisterer en konflikt. Hvis man bare holder 

konflikten i sjakk med vold vil den alltid 

eksistere, men hvis man løser den 

opphører behovet for å bruke vold. 

For å komme på sporet av hvilken konflikt 

det er snakk om, kan en tredje statsdefinisjon 

være til hjelp. John Locke definerer 

den politiske makten som tilfaller 

staten som "rett til å lage lover som kan 

gi dødsstraff (..) for å regulere og bevare 

eiendom" (Nafstad). I ytterste konsekvens 

skal altså staten bruke vold for å 

beskytte privat eiendomsrett. Nok en 

gang er det en innebygd motsetning i 

utsagnet. Selv om den private eiendomsretten 

er et gode for alle innbyggere, 

forstår ikke folk sitt eget beste, og 

man må bruke vold for å tvinge dem til å 

handle rett. 

Framstilt på denne måten er det knapt 

nok mulig å forsvare en slik bruk av vold, 

men den kapitalistiske verktøykassen er 

full av retoriske knep.Til dette bruk har vi 

Avvikeren. Avvikeren er lat og lukter 

vondt, og han vil stjele DITT stereoanlegg 

for å kunne sette et skudd. Staten 

hevder å beskytte deg mot Avvikeren. 

Imidlertid blir de færreste vinningsforbrytelser 

faktisk oppklart. Hvis politiets 

hovedoppgave var å beskytte deg, 

hadde det vært underlig at de klarte det 

i så liten grad. Forklaringen kan være at 

politiets egentlige hovedoppgave er å 

beskytte kapitalisten mot deg. 

Statens funksjon er altså å beskytte privat 

eiendomsrett, og da ikke i første

ekke din eiendomsrett til tannbørsten, 

men kapitalistenes eiendomsrett til produksjonsmidlene. 

For å undersøke om 

dette kan være en mulig konklusjon, kan 

man trekke inn noen fakta fra virkeligheten. 

Hvilke brudd på voldsmonopolet 

kan staten under ingen omstendigheter 

tolerere? 

De mest dramatiske utslagene av statlig 

voldsbruk er vold mellom stater, altså 

krig. En gjennomgang av statlig voldsbruk 

utenriks med hensikt å opprettholde 

kapitalismen økonomisk og ideologisk 

ville vært trettende for leseren. Det 

som imidlertid er felles for disse tilfellene, 

er at demokratiet ikke alltid blir 

beskyttet, tvert imot kan det bli rasert av 

forsøkene på å bevare eierklassens 

interesser. Imidlertid har man foreløpig 

ikke sett at en vestlig stat tar initiativet til 

voldsbruk som fremmer demokrati, men 

lemper på kravet om privat eiendomsrett. 

Hva er demokrati? 

Politikk kan defineres som det å fordele 

begrensede ressurser. For å drive kapitalistisk-demokratisk 

politikk må en del 

forutsetninger oppfylles. Det forutsettes 

at en differensiering mellom stat, marked 

og sivilt samfunn blant annet for å 

unngå maktmisbruk (Randall og 

Theobald). Dette gjøres blant annet ved 

privat eiendomsrett til produksjonsmidlene. 

Økonomiske ressurser er slik definert 

ut av politikken, samtidig som politikk 

er definert som å fordele ((økonomiske) 

ressurser. 

Her ligger demokratiets paradoks: Alt 

kan forhandles, bortsett fra premissene. 

Premissene behandles som om de er 

universelle og tjener alle, men er i virkeligheten 

typiske for det kapitalistiske 

samfunn, og en kilde til konflikt heller 

enn harmoni. 

Disse medfører at i tråd med liberal politisk 

teori kan det politiske landskapet per 

definisjon ikke flytte seg for langt til venstre. 

Dersom privat eiendomsrett trues, 

er forhandlingene nemlig ikke lenger 

demokratiske. 

Hva så hvis man bestemmer seg for å 

reforhandle premissene? Her kan nok 

en gang en definisjon være til hjelp. 

Terrorister kan i statsvitenskap defineres 

som aktører som ikke er villige til å forhandle, 

og dermed bryter de politiske 

spillereglene. En litt annen versjon av 

denne definisjonen kan beskrive alle 

grupper som velger å arbeide utenomparlamentarisk 

fordi de ikke anerkjenner 

systemets legitimitet, uten sammenlikning 

med terrorister forøvrig. Den mangler 

bare et siste ledd: Ikke alle er villige til 

å forhandle når premissene for forhandlingen 

er satt av den ene parten. Hvis 

man begynner å rokke ved disse premissene 

er nemlig statssosialismens 

iskalde jernklør like rundt hjørnet. 

Hva er økonomisk demokrati? 

Fravær av privat eiendomsrett til produksjonsmidlene 

regnes som den avgjørende 

forskjellen mellom de eksisterende 

kapitalistiske demokratiene og de 

autoritære regimene som har vært forsøk 

på sosialistisk styre. Siden dette 

regnes som forklaring god nok, går man 

ikke inn og ser på andre forklaringer 

som kan gi bedre beskrivelser. Imidlertid 

trenger ikke fraværet av privat eiendomsrett 

til produksjonsmidlene være 

det som har gjort at forsøkene på sosialisme 

ofte har endt med autoritære eller 

totalitære regimer. Det er fullt mulig å 

tenke seg at for eksempel et selvstendig 

sivilt samfunn er det eneste nødvendige 

og tilstrekkelige kriteriet for å opprettholde 

et demokrati. Hvis dette er tilfelle, blir 

neste spørsmål om privat eiendomsrett 

til produksjonsmidlene er nødvendig for 

å opprettholde et sterkt sivilt samfunn. 

Erfaringer med statlige og private aktører 

i Norge tyder på at det ikke først og 

fremst er kapitalistene som holder det 

sivile samfunn i gang. Røkke gidder kanskje 

å ruste opp Molde stadion, men 

ikke å kjøpe nye forsterkere til en hvilken 

som helst ungdomsklubb i Volda. Det 

offentlige, derimot, trer ofte til med små 

støttende grep som holder det brede 

sivile samfunnet i gang. 

Hvis man altså tenker seg at sosialistiske 

stater blir autoritære fordi de monopoliserer 

makt og kveler det sivile samfunn, 

men at dette ikke er en nødvendig 

følge av å avskaffe privat eiendomsrett. 

Dette er en tanke som slett ikke trenger 

å være riktig. Men siden ideen om at privat 

eiendomsrett er et nødvendig krite- 

demokrati 

rium for demokrati også kan være feil, 

kan det være på sin plass å åpne en 

debatt. 

Hvor er diskusjonen? 

Siden økonomisk demokrati per definisjon 

ikke er demokrati, er diskusjonen 

om demokrati med felles eiendomsrett til 

produksjonsmidlene fraværende. 

Diskusjonen er med andre ord umulig 

innen en ideologisk diskurs der demokrati 

ikke er mulig uten kapitalisme. 

En åpnere diskusjon om dette kunne 

skapt muligheter for en annen type samfunn. 

Men så lenge denne typen tanker 

er stemplet som udemokratiske, ender 

vi opp med å bruke en masse energi på 

å flikke på de problemene kapitalismen 

skaper uten å kunne ta problemet ved 

roten. 

Rannveig Kaldager 

Kilder: 

Peter Calvert: "Comparative Politics", 

Longman, 2002 

Petter Nafstad: "Ni samfunnsfilosofiske lesestykker", 

2003 

Randall og Theobald: "Politcal change and 

Underdevelopment", Palgrave, 1998

aktivisér demokratiet! 

Denne forteljinga, kjære lesar, skal ta for 

seg eit eksempel på ein svært vellukka 

aksjon. Forteljinga, som er basert på ei 

sann historie, visar kva ein god aksjon kan 

gje av gode resultat. 

Det var ein tidleg morgon i oktober. Livet gjekk 

sin vante gang, folk var på veg til arbeid og Ren 

Bergen steriliserte byen. Det heile såg ut som 

byrjinga på ein heilt vanleg dag. Alt bortsett frå ei 

gul boble som stod parkert på Muséplass og 

vitna om at noko var i gjære. 

Folk var forbanna. Korleis kunne dette ha 

komme opp i Universitetsstyret så fort utan at 

det hadde vore nokon offentleg debatt rundt 

det? Her måtte det aksjonerast. Ein gjeng gjekk 

i lag og produserte løpisar, banner og arrangerte 

to bilar og sjåførar. To bilar, kvifor det? Jo, 

kjære lesar, makta hadde nemlig stukke av. Tre 

- fira mil unna folkedjupet opphaldt dei seg på 

fasjonable Solstrand Hotell i Os. Der hygga dei 

seg i flotte omgjevnadar, i trivelig selskap og 

med god mat. Vel, det stoppa ikkje aksjonistane, 

som vel hadde vore ute ei vinternatt i Os før! 

demokrati 

Kvelden før hadde det vore møte i ROSSO, og under kategorien eventuelt var det 

komme opp ei sak om ei sak som skulle opp i Universitetsstyret allereie dagen etter. 

Saka som stod på dagsorden var rektorrolla, og korleis rektor skulle rekrutterast i 

framtida. I eit lovforslag frå regjeringa som skal behandlast i Stortinget i februar 

2005, er det opna for at dei ulike universiteta kan velje at rektor skal tilsetjast av styret. 

I dag vert rekor valt av studentar og tilsette. Denne saka inngår i ein større 

samanheng der Universitetet er i ein stor omleggingsprosess. I sakspapira sine kallar 

universitetsstyret, ærlig nok, denne prosessen ein overgang frå ein tradisjonell 

"demokratimodell" til ein "bedriftsmodell". Dette betyr at fleire stillingar skal verta tilsett 

av styret, og ha lojaliteten sin hjå dei, i staden for å verta demokratisk valte, og 

ha lojaliteten sin hjå dei tilsette og studentane.

"Er det dette som er lobbyverksemd?" undra ein av aksjonistane 

seg. Ein av serviceproleteriatet på Solstrand Hotell opplyste om når 

det var venta at styret ville ta pause, så aksjonistane venta. 

Representantar frå "studentmedia" kvessa pennen og var klare til å 

konfrontere makta. Under pausen vart aksjonistane invitert innanfor 

dørene. Det som kunne verke som eit lukka møte, var tvert i mot 

ope, og ingenting hindra aksjonistane i å observere makta i aksjon. 

Me kjem no fram til hovudpoenget i denne forteljinga, kjære lesar. 

Epilog: 

Til tross for at heltane i denne forteljinga kan være tilfredse med 

å ha gjennomført ein vellukka aksjon, er dette ikkje tida for å 

kvile på sine laurbær. Det må no jobbast målretta mot lovforslaget 

som skal behandlast i Stortinget i februar. Debatten har byrja, 

dei tilsette har engasjert seg og har starta eit opprop mot det dei 

meiner er ei nedlegging av demokratiet ved Universitetet. No må 

debatten ut i dei offentlege rom, og studentar og tilsette bør samarbeide 

om strategiar for å motarbeide det som er ein overgang 

frå ein "demokratimodell", til ein "bedriftsmodell". Vil du være 

med? Ta kontakt med ROSSO på e-post: rosso@uib.no. 

demokrati 

På grunn av motorproblem, vart starten frå byen litt 

forsinka. Den eine bilen låg langt etter, og det vart 

ein nervepirrande tur ut til Os, ville heltane nå fram 

i tide? Akkurat i det møtet skulle setjast i gang 

nådde den gule bobla fram, og løpisane kunne 

overrekkast eit mildt overraska Universitetsstyre. Så 

vart dørene stengt, og me satt ute på gangen. Etter 

kvart kom også den andre bilen fram. Solstrand 

Hotell var eit flott hotell, og med fyr på peisen og 

kaffi og te i massevis, var det reint så trivelig for heltane 

i forteljinga. 

Universitetsstyret såg ut til å ta det innover seg at 

aksjonistane var til stades. I det som eigentlig skulle 

være ein grei-skuring-sak, om tilsetjing av dekanus 

i staden for val, vart det no stilt spørsmål: "I kva 

retning går Universitetet?", "Her er det kanskje 

behov for ein prinsipiell debatt?", "Går me for fort 

fram?", "Studentar og tilsette reagerer, har me ordlagt 

oss uheldig?" Desse og liknande spørsmål vart 

no stilt av ulike styremedlem. Studentane vart det 

stadig vekk referert til, og dei sju aksjonistane som 

var til stades vart gjort til representantar for dei om 

lag 17 000 universitetsstudentane i byen. 

Det vart ikkje gjort noko vedtak om korleis rektorrolla 

skulle rekrutterast i framtida ved Universitetet i 

Bergen, (dette hadde visst heller ikkje vore meininga). 

Saka om å tilsetje dekanus vart utsett til 

neste møte og sendt ut på høyring. Det som derimot 

vart gjort var at ein debatt vart påbyrja. Nemlig ein 

debatt om kva retning Universitetet går i - makta 

måtte stoppe opp og reflektere. 

Moralen i denne forteljinga er: Det nyttar! Makta vil 

ofte prøve å gøyme seg vekk frå dei som avgjerslene 

gjeld. Men, makta kan oppsøkast, og då er det 

kanskje ikkje like lett å vedta over hovudet på dei 

det angår. Derfor er det viktig å aksjonere når dei 

forsøker seg på det trikset. Aktiviser demokratiet! 

Teskt og foto: Guro Ljone 

Foto: Lars Tveiten

styrestudinen 

Etter at ROSSO i høst valgte ikke å 

stille til studentparlamentet, har det 

oppstått en forfriskende debatt i 

studentoffentligheten om fordeler 

og ikke minst ulemper ved å stå 

utenfor de valgte studentorganene. I 

den anledning bringer BRODD her 

en rapport fra (av?)maktens lukkede 

rom. Jette Christensen, førstekandidat 

for Sosialdemokratene til 

Studentparlamentet og studentrepresentant 

til Universitetsstyret, virker 

imidlertid alt annet enn maktesløs. 

"OK, sosialdemokratiet er kanskje kjedelig. 

Men det er det eneste som funker" 

lyder Erlend Loes politiske dom på 

løpeseddelen fra Sosialdemokratisk 

liste. Jette Christensen klarer å dele ut 

løpesedler til meg og ti andre mens jeg 

spør om et intervju for Brodd, og hun 

foreslår Kvarteret om to timer. 

- Om ROSSO skal gjøre noe mer med 

demokratisk valgt rektor?? Det er en 

VIKTIG SAK!! Jette begynner å snakke 

før hun har satt seg ned ved bordet. 

Ingen grunn til å bekymre seg over 

manglende planlegging. Innser dessuten 

at jeg ved nedskriving må droppe 

mitt sunne småborgelige prinsipp om 

ikke å bruke dobbelt utropstegn og 

store bokstaver, alt annet ville vært 

misvisende. Jeg summer meg litt og 

kommer på et åpenbart spørsmål, 

hvorfor er det viktig å sitte i universitetsstyret? 

- Demokratisk valgte studenter er viktig 

fordi universitetsstyret er et borgelig 

system. Radikale studenter er viktig 

fordi universitetsstyret har en markedsøkonomisk 

diskurs, der de som ikke er 

studentrepresentanter er høyreorienterte. 

Det høres unektelig fornuftig ut. Men 

for å begynne fra begynnelsen, hva 

gjør universitetsstyret egentlig, og 

hvem er de? 

- Studentparlamentet velger og ansetter 

studentrepresentanter til universitetsstyret. 

Som studentrepresentant 

kan man bare gå på møter… MEN 

DET GJØR IKKE JEG!!! Nok en gang 

føler jeg at det ville vært uhøflig å ikke 

bruke store bokstaver. 

- Jeg er opptatt av å gi 

informasjon og jobbe 

mot media. Folk skal 

vite hva som foregår. 

Jeg fremmer saker 

selv, og har for eksempel 

jobbet med studentkultur 

etter 

Studentsenteret. Har 

nettopp vært og snakket 

med noen av de som holder til der 

for å høre hva de vil. Og jobber med 

etablering av backstage på Hulen for å 

sikre et bredt kulturtilbud. 

Universitetsstyret var viktig i prosessen 

for å utvide Kvarteret. Dessuten, 

debatten om ansatt eller valgt rektor er 

kjempeviktig!! Dessuten må man forberede 

saker, og hvis man er uenig, 

bruke lang tid på gode motargumenter 

og å lobbe mot de andre i styret. 

”Da jeg begynte trodde 

mange at en jente 

med langt lyst hår og 

store pupper var lett å 

lobbe med.Den holdningen 

varte kanskje 

en halv time.” 

Det virker som denne jobben er mye 

lettere hvis man ikke forbereder saker, 

tar opp egne saker eller selv oppsøker 

og gir informasjon? 

- Ja. 

Og en studentrepresentant av den 

typen er kanskje mindre plagsom for 

universitetsstyret også? 

- Det er absolutt en mulighet. Så det er 

demokrati 

viktig med gode folk. Og viktig å stemme 

ved valg. 

På tross av merittlisten prøver jeg meg 

med den utenomparlamentariske raddisens 

trumfkort: Du føler deg ikke som 

et demokratisk alibi, da? 

- Da jeg begynte trodde mange at en 

jente med langt lyst hår og store pupper 

var lett å lobbe med. Hun trekker 

pusten, muligens den eneste gangen 

under intervjuet, og sier MEGET 

bestemt: 

- DEN HOLDNINGEN VARTE KAN- 

SKJE EN HALV TIME. Jeg tenker for 

meg selv at det kan jeg godt forstå. 

Er det gøy å sitte i universitetsstyret? 

- Når man får til noe: Ja. Og græla 

lærerikt. 

Hva er den viktigste saken for deg? 

- Jeg vil ikke ha et eliteuniversitet. 

Universitetet skal ikke være en lukket 

institusjon. 

Og hva med ROSSO? Er 

hun misfornøyd med valget 

om ikke å stille til 

Studentparlamentet? 

- Jeg savner ordentlig 

radikalisme for å få en 

mer politisk politikk. Men 

ROSSO gjør en viktig jobb utenfor de 

valgte organene. Dassavisa er dritbra… 

kommer det veldig oppriktig. Før 

voksenstemmen kommer fram: Men 

ROSSO burde stilt til 

Studentparlamentet, da. 

Så det hadde noe for seg når ROSSO 

var på Solstrand og demonstrerte for 

demokratisk valgt rektor? 

- Det var genialt. Det hadde absolutt 

effekt. 

Og hva skjedde? Et litt oppgitt smil 

brer seg for første gang: 

- Eh.. saken ble utsatt. 

Rannveig Kaldager

demokrati

Yrkesforbud 

-et spøkelse fra 

70-tallet? 

På scenen synger Jane Zahn " Dies 

war von 27 Jahre aber es hat nicht 

aufgehört. Schön wieder gibt`s 

Berufsverbot was jeder hier 

empört" 1. I 1976 ble hun, i likhet 

med mange andre på 70- og 80-tallet, 

innkalt til høring av myndighetene. 

Det rådde tvil om hennes troskap 

til grunnloven. Hun ble rammet 

av det såkalte "Radikalererlass" og 

ble nektet å jobbe som lærer. 

Grunnen var hennes medlemskap i 

det Tyske Kommunistiske Parti. 

I oktober 2004 står hun igjen på scenen 

og synger sin gamle sang under 

en støttedemonstrasjon for læreren 

Michael Csaszkòczy (34) i Heidelberg. 

Han ble i august i år idømt yrkesforbud 

og dermed nektet å jobbe i den offentlige 

skolen av Anette Chavan, 

Kulturministeren i Baden-Württemberg 

fra det kristendemokratiske parti. 

Csaszkòczy har vært politisk aktiv i 

antikrigsbevegelsen og i Antifascistisk 

Initiativ Heidelberg (AIH) siden 1989. 

Etter halvannet år i praksis på en barneskole 

i Heidelberg var han ferdig 

utdannet lærer i 2002. Etter en tid som 

jobbsøkende fikk han i desember 2003 

et brev som meddelte at 

Innenriksdepartementet hadde satt 

seg imot at han ble ansatt som lærer. 

Det rådde "tvil om hans troskap til 

grunnloven". Csaszkòczy er aldri dømt 

for noe og han fikk bare gode referanser 

under praksisperioden sin. Han fikk 

etter hvert vite at han var blitt overvåket 

i over 12 år av "Der 

Verfassungsschutz", det tyske innenriksdepartementets 

hemmelige overvåkingstjeneste. 

Arven fra Willy Brandts forordning 

Yrkesforbudet mot Csaszkòczy har 

vakt stor oppmerksomhet i hele 

Tyskland. Folk har fortsatt forholdene 

fra 70- og 80-tallet klart i minne, en 

periode med systematisk utspørring og 

yrkesforbud. Willy Brandt innførte i 

1972 den såkalte radikalerforordningen. 

Denne statlige instruksen gikk ut 

på at alle som ønsket jobb som offentlige 

statstjenestemenn, for eksempel 

som lærer eller postmann, måtte 

gjennom et standardintervju der søkerens 

politiske overbevisning og troskap 

til grunnloven ble utprøvd. I løpet av 70og 

80-tallet måtte 3,5 millioner mennesker 

gjennom denne systematiske 

utspørringen - 1500 yrkesforbud ble 

utstedt. 

Lothar Letsche, medlem av 

Gewerkschaft für Erziehung und 

Wissenschaft (GEW), Fagforeningen 

for lærer og akademikere, ble selv 

stengt ute fra yrket i 1977. 

"Jeg ble nektet å fullføre lærerutdanningen 

min i 1977. I 1982 tapte jeg klagesaken 

i retten. Jeg ble tvunget til å 

velge en annen yrkessvei." Letsche 

har, som de fleste andre som ble idømt 

demokrati 

yrkesforbud, aldri fått noen oppreisning. 

"Jeg har ikke tid til å kjempe for noe så 

urealistisk. Nå er jeg uansett for gammel 

til å fullføre utdanningen min," 

humrer han. 

Yrkesforbudet mot Csaszkòczy er det 

første i Baden-Württemberg siden 

1993. I 1995 ble et konkret tilfele av 

praksisen prøvd for den Europeiske 

Menneskerettighetsdomstolen. 

Praksisen ble der funnet i strid med 

ytrings- og organisasjonsfriheten og 

erklært for menneskerettighetsstridig. 

Etter at praksisen på ny er tatt i bruk 

har Csaszkòczy fått støtte fra menneskerettighetsorganisasjoner, 

politiske 

partier og fagforeninger, både fra 

Tyskland og fra Frankrike. 

Overbevisingsspionasje. 

GEW støtter Csaszkòczy fullt ut og 

mener at saken mot han må sees i 

sammenheng med det som foregikk på 

70- og 80-tallet. Ulrike Noll fra GEW i 

Baden-Württemberg sier noe av det 

mest problematiske med denne praksisen 

nettopp er at det blir farlig å ha 

feile meninger og farlig å ytre seg. 

"Det som skjer nå er nøyaktig det 

samme skjedde tidligere. Som under 

radikalerforordningen ble Csaszkoczy 

innkalt til et slags forhør, ble forelagt 

innsamlet data om seg selv, og måtte 

uttale seg om sin overbevisning i ulike

Lothar Letsche sammens med andre som fikk yrkesforbud 

på 1970/80-tallet i en støttedemonstrasjon for 

Michael Csaszkòczy. 

saker. Det er den samme form for overbevisningsspionasje 

som tidligere. 

Praksisen strider både mot en grunnleggende 

ytrings- og tankefrihet, og 

mot rettighetene man har som arbeidstaker. 

Som fagforening kan vi ikke 

godta at myndighetene driver hemmelig 

overvåking av våre medlemmer og 

setter arbeidsrettighetene til side." Hun 

understreker konsekvensene av denne 

formen for overbevisningsspionasje. 

"Denne praksisen skaper et klima av 

skremsel og disiplinering. Som privatpersoner 

skremmes lærere fra å utrykke 

sine meninger og sitt engasjement, 

og deres politiske handlingsrom blir 

redusert. Flere unge medlemmer i fagforeningen 

sier nå at de er redde for å 

gå på demonstrasjoner og at yrkesforbudet 

har gjort dem redde for å være 

politiske aktive. Selv synes jeg det er 

viktig å bidra på anti-nazistiske demonstrasjoner, 

men nå tenker jeg meg om 

tre ganger før jeg deltar, og jeg deltar 

på færre markeringer enn før. Man vet 

jo ikke om man blir overvåket." 

Politiet passet godt på når folk 

demonstrerer mot yrkesforbud. 

Verfassungsschütz 

Selv om den offentlige skolen 

i Tyskland administreres på 

Bundeslandnivå, kom initiativet 

i saken mot Csaszkòczy 

fra Innenriksdepartementet, 

gjennom den hemmelige 

overvåkingstjenesten " Der 

Verfassungsschutz". "Der 

Verfassungschutz" overvåker 

hovedsakelig indre forhold og 

tyskerne selv. Det rettes nå 

kritikk mot denne overvåkingstjenesten 

som har samlet 

inn data om Csaszkòczy i 

over tolv år. I kritikken heter 

det at etterretningstjenesten i 

seg selv er udemokratisk ved 

at den i hemmelighet overvåker 

sine egne borgere og er 

fritatt for enhver demokratisk 

kontroll. Yrkesforbud basert 

på den berørtes overbevisning 

blir, i media og i ulike 

borgerrettighetsgrupper, 

omtalt som grunnlovstridig 

og som en trussel mot demokratiet. 

Tyske menneskerettighetsorganisasjoner 

har stilt 

seg entydig bak Csaszkòczy, og kritisert 

statens bruk av preventive sanksjoner. 

I en støtteerklæring fra den 

tyske organisasjonen "Komité für 

Grundrechte und Demokrati" heter det: 

"Demokratiet dør litt etter litt når staten 

gjennom slike preventive sanksjoner 

går ut ifra at alle borgere per definisjon 

er mistenkelige og gir seg selv retten til 

å gripe inn i strid med alle grunnleggende 

borgerrettigheter." 

demokrati 

Organisasjonen som Csaszkòczy har 

vært aktiv i er ikke regnet som grunnlovstridig, 

og han er ikke dømt for noe 

han har sagt eller gjort. Likevel blir 

hans engasjement og overbevisning 

regnet for grunnlovsstridig. 

GEW vil framover arbeide for at vedtaket 

i saken mot Csaszkòczy omgjøres. 

De ser for seg en prosess som kan 

vare i opp til ti år. Samtidig vil de jobbe 

for at dette ikke skjer igjen. I 1991 sluttet 

man i Baden-Württemberg med å 

systematisk innkalle søkere til en 

høring om deres politiske meninger. 

Likevel ble det juridiske rammeverket 

værende uendret, noe som fortsatt 

åpner for muligheten for yrkesforbud. 

GEW vil nå jobbe for at dette rammeverket 

endres. 

Hvorfor det nå, 11 år etter forrige gang, 

på ny ble idømt et yrkesforbud har de 

fleste vanskelig for å forstå. Letsche 

har ikke noe endelig svar: "Antagelig er 

yrkesforbudet mot Csaszkòczy et 

enkelt tilfelle og ikke et utrykk for en 

systematisk utestenging av radikale 

slik vi opplevde det på 70- og 80-tallet. 

Forhåpentlig vil all motstanden denne 

saken har fått, gjøre at lovverket 

endres og dette ikke skjer igjen. Man 

kan bare spekulere på hvorfor akkurat 

Csaszkòczy skulle bli utpekt til statsfiende 

og rammes av en praksis en trodde 

var historie." 

Karianne Drangsland 

1 Dette skjedde for 27 år siden, men det har ikke tatt 

slutt. Fortsatt eksisterer det yrkesforbudet som har 

opprørt alle her.

Brodd: Halvannet år etter at du hadde 

gjort ferdig praksisperioden din, og 

ventet på innstillingsbrevet fra overskolekontoret 

i Baden-Württemberg, 

fikk du istedenfor et annet overraskende 

brev i posten. Der stod det at 

det rådde tvil om din troskap til grunnloven. 

Hvor kom initiativet bak dette 

brevet fra? 

Csaczoksy: Ja, jeg fikk et brev fra 

Overskolekontoret om at det "rådde 

tvil om at jeg til enhver tid kunne 

garantere å stå inne for den frihetlig 

demokratiske grunnordningen", og jeg 

ble bedt om å komme til samtale for å 

klargjøre mine politiske standpunkt. 

Etter noen måneder, rett før forhøret 

ved Overskolekontoret, fikk jeg så se 

informasjonen som var samlet om 

meg, og slik fikk jeg vite at jeg har blitt 

overvåket i over 12 år. Da ble det 

også kjent at initiativet bak yrkesforbudet 

kom fra den hemmelige etterretningstjenesten 

i Tyskland, "Der 

Verfassungsschutz", som er underlagt 

Innenriksministeriet. De hadde skrevet 

et brev til Kulturministeren i Baden- 

Württemberg om at det der fantes en 

grunnlovsfiende som nå søkte arbeid 

som lærer. 

B: Hva er blitt oppgitt som grunnlag 

for denne tvilen om deg? 

C: I mappa mi handler det hovedsakelig 

om deltagelse på antikrigsdemonstrasjoner 

og innrapportering av antinazistiske 

demonstrasjoner. Det trekkes 

fram banale ting som at jeg har 

stilt meg opp "beskyttende foran et 

asylmottak" under en nazidemonstrasjon. 

Det mest tragikomiske er at de 

Intervju med Michael 

Csaszkòczy 

også har ført opp at jeg er medredaktør 

i en bok om motstandsbevegelsen 

under krigen. Forhøret handlet likevel 

egentlig veldig lite om overvåkingsmaterialet 

som var samlet om meg. De 

vinklet samtalen hovedsakelig inn på 

medlemskapet i Antifascistisk Initiativ 

Heidelberg (AIH). Når jeg svarte ja på 

spørsmålet om jeg var medlem der, 

var egentlig saken avgjort. Det er forøvrig 

veldig interessant at som ved 

prosessene under McCarty i USA, 

hadde de som forhørte meg ikke noen 

form for juridisk legitimitet. Det var 

vanlige ansatte ved Kulturministeriet 

som ikke har noe spesiell kompetanse 

i forhold til å bestemme hva som er i 

tråd med grunnloven eller ikke. 

B: Konkret ble AIH sin bruk av ordet 

militarisme i ulike tekster understreket 

som et grunnlag for avgjørelsen? 

C: Ja, dette var et sentralt punkt 

under forhøret. På AIH sin hjemmeside 

står militarisme oppført som et 

legitimt middel i kampen for befrielse. 

Slik ordet er definert i ordboka betyr 

det å opptre "kjempende for sin overbevising 

". Man kan diskutere bruken 

av dette ordet eller virkemiddelet, men 

grunnlovstridig er det ikke. Ingenting 

jeg har sagt, gjort, eller skrevet ligger 

til grunn for yrkesforbudet mitt, det 

handler kun om min overbevisning. 

Absurd nok handler dette heller ikke 

om mine egenskaper som lærer. Jeg 

har aldri blitt beskyldt for å opptre 

indoktrinerende, og har gode referanser. 

Jeg har heller ikke noen domfellelser 

mot meg. Som svar på spørsmålet 

om jeg på noen måte personlig 

hadde opptrådt grunnlovsfiendtlig, 

demokrati 

svarte Anette Chavan i et brev: " slike 

anholdspunkter finnes det ikke". 

B: Det er blant de som støtter deg blitt 

snakket mye om disiplinering og 

skremsel av lærere. Hva signaliserer 

dette yrkesforbudet til andre lærere og 

lærerstudenter? 

C: Først vil jeg si at jeg tror det generelt 

skjer en disiplinering og skremsel 

overfor lærere som ikke bare har med 

dette yrkesforbudet å gjøre. Lærere 

får bare uttale seg politisk om det som 

befinner seg i det nøytrale midtsjiktet. 

Naturligvis skal ikke lærere opptre 

indoktrinerende, men slik det er nå 

blir lærere disiplinert også i deres 

eget private politiske engasjement. 

Dette har sammenheng med flere 

punkter. Det første er at Tyskland fortsatt 

har en svært streng og førdemokratisk 

tjenestemannslov som bygger 

på lensherreretten. Lærere er ansatt i 

statstjenesten, og er underlagt en 

egen statstjenestemannsplikt. For det 

andre har vi i Tyskland en lang tradisjon 

for yrkesforbud. Den går lengre 

tilbake enn 70- årene. Den har røtter 

tilbake til Bismarks yrkesforbud mot 

sosialister, og også til yrkesforbudet 

mot jøder og kommunister under 

nasjonalsosialismen. 

Det er opprørende å se at nøyaktig 

den samme formuleringen brukes 

under yrkesforbudet i Tyskland i dag, 

som under yrkesforbudene under 

nasjonalsosialismen. Allerede før vi 

hadde anelse om at yrkesforbudet 

ville gjenoppstå, ble folk skremt av 

etteretsningstjenesten med :" ja, du vil 

vel jobbe som lærer eller....?" Jeg tror

man klart kan se at det spesifikke 

yrkesforbudet mot meg har en sterk 

signalvirkning. Det er definitivt slik at 

mange på venstresiden som vil bli 

lærere tenker seg om flere ganger i 

forhold til om de fortsatt skal være 

politisk aktive. 

Dette har jo ikke bare med en reell 

angst å gjøre, men nettopp med at det 

eksisterer et skremselsklima. 

Brodd: Forekommer denne skremselen 

og disiplineringen i alle lag av 

befolkningen eller gjelder det kun de 

venstreradikale? 

C: Jeg tror det er en generelt klima av 

disiplinering. Jeg tror at folk ikke har 

villet vedgå det før, men at de nå 

sakte blir klar over 

det. For eksempel har 

de to veilederne som 

bedømte praksisperioden 

min nå fått munnkurv 

av 

Kulturdepartementet. 

De får ikke uttale seg 

om jeg var god eller 

dårlig, selv om det 

faktisk er jobben 

deres. Også rektoren 

på den skolen der jeg 

hadde praksisperioden 

min fikk en reprimande 

fordi han lot et 

fjernsynsteam slippe 

til på skolen 

B: Hvorfor ser vi nettopp 

nå en gjeninnføring av 

yrkesforbudet? 

C: Det er vanskelig å forstå, og jeg 

kan ikke gi noen utfyllende politisk 

analyse av det som skjer. Situasjonen 

er jo totalt forskjellig fra 70-tallet i og 

med at det ikke finnes noen sterk venstreside. 

På den andre siden har vi en 

samfunnsmessig krise med nedbygging 

av sosialstaten og innskrenking 

av demokratiske rettigheter. Slik sett 

kan yrkesforbudet ha en preventiv 

virkning ved å hindre et miljø for motstand. 

Også slike ting som det generelle 

politiske klimaet og anti-terror lovene 

etter 11 september har nok hatt en 

innvirkning. 

B: Men tror du egentlig at yrkesforbudet 

mot deg er begynnelsen på en ny 

periode med systematiske yrkesforbud 

slik som på 70- tallet, eller er du 

rammet av et engangstilfelle? 

C: I begynnelsen var jeg ikke sikker, 

men etter hvert har jeg begynt å 

mene at det klart framgår at dette 

anses som et viktig preventivt middel 

som vil og må taes i bruk oftere. 

Kulturministeren har ikke latt det være 

tvil om at dette kan skje igjen. 

B: Hva tenker du om ordet demokrati 

slik det brukes av staten? 

C: Det er en repressiv konseptualisering 

av demokratiet. Man har en fore- 

Michael Csaszkòczy under støttedemonstrasjonen 23. oktober i år. 

stilling av de slemme venstreradikale 

og de slemme høyreradikale. Gode er 

de som står i midten. Det er et demokratibegrep 

som handler om opprettholdelse 

av makt og stillstand. Jeg 

synes det er veldig viktig at venstresida 

ikke lar demokratibegrepet bli tatt 

fra seg, samtidig vet jeg jo at det jeg 

forstår som demokrati er noe annet en 

det som for eksempel kulturministeren 

forstår som demokrati. 

B: Du har fått stor støtte fra forskjellige 

grupper og lag av samfunnet, ikke 

bare fra din egen fagforening. Hva har 

dette betydd? 

C: Både Støtten fra GEW og fra 

demokrati 

andre, som for eksempel politiske partier 

som de Grønne og etter hvert 

sosialdemokratene, og også borgerrettighetsgrupper, 

har vært svært viktig. 

Støttedemonstrasjonen 23 oktober 

viste jo også den breie støtten jeg har 

fått. Det er ikke vanlig i Tyskland at 

folk fra fagforeninger, anti-fascistiske 

organisasjoner, partier og borgerrettighetsorganisasjoner 

går sammen på 

gata. 

B: Din yrkessvei som lærer er jo iallfall 

inntill videre stengt. Hva kommer du til 

å gjøre framover? 

C: Jeg ønsker fortsatt å arbeide med 

utdanning eller pedagogikk. Jeg kommer 

til å klage på vedtaket, men jeg 

ser for meg en lang prosess på 

mange år. Politisk vil 

jeg fortsette å jobbe 

med offentliggjøring av 

yrkesforbudet mot 

meg. Ved slike undertrykkingshistorierkommer 

man vanligvis på 

defensiven, man forsøker 

å forsvare seg mot 

statlige angrep. Jeg ser 

her en mulighet til å 

komme på offensiven. 

Jeg håper vi kan få i 

gang en samtale om 

hva slags stat det er 

som overvåker en av 

sine egne borgere i 

over tolv år, for deretter 

å utslette hele hans 

yrkesmessige eksistens. 

Eller at det kan føre 

til en større offentlig samtale 

om nazisme og fascisme. Hva 

menes det med det som blir sagt i kirker, 

forsamlinger og blant politikere 

om at vi må stå imot nazismen? 

Handler det bare om at vi i talkshow 

står fram og presenterer oss selv som 

bedre mennesker, eller handler det 

virkelig om å kjempe mot? 

Dette er temaer som etter yrkesforbudet 

mot meg nå blir diskutert i fagforeninger 

og borgerrettsgrupper, grupper 

der man vanligvis ikke finner slike 

diskusjoner. 

Karianne Drangsland

Durito om tog og 

fotgjengarar 

Durito (som ein gong i tida var 

jernbanearbeidar) seier maktas 

politikk under nyliberalismen er 

som eit tog. Han seier dei som 

trur dei er flinkast til å styra 

kranglar høglydt i dei fremste 

vognene på toget til den nyliberale 

politikken. Dei gløymer at 

det er lokomotivet som dreg 

vognene og ikkje omvendt. 

Politikarane legg ikkje merkje til 

at lokomotivet også vert styrt 

av ein annan, den som talar 

pengane sitt språk, og at i den 

komande avsporinga er dei 

fremste vognene, luksusvognene, 

dei fyrste utfor skrenten. 

Heilt vanlege folk reiser til fots, 

seier Durito. Å gå er gratis, 

meir moro, og ein kan sjølv 

avgjera kvar ein skal gå og i 

kva tempo. Han seier brorparten 

av fotfolket er likeglade når 

det er tale om den maskina 

som gjev seg sjølv retten til å 

avgjera reiseretninga, og at dei 

gløymer at det er umogleg å 

styra toget utanom dei skinnene 

som dei politiske spelereglane 

bestemmer. Durito seier 

vanlege folk ikkje berre ynskjer 

å sleppa å styra toget, og at 

dei, i nokre tilfelle til og med tør 

å tvila på togreisas mål. Eit mål 

som vert valgt i deira namn, av 

folkets "representantar". 

Durito seier at det, mellom fotfolket 

også fins opprørarar. 

Desse stiller ikkje kun spørs- 

mål om reisas mål og den latterlege 

skjønsmessige tildelinga 

av billettar. Dei stiller til 

og med spørsmål ved sjølve 

togets eksistens og spør seg 

om toga verkeleg er nyttige. 

For, det er riktig at toget gjer at 

ein reiser fortare og meir behageleg, 

men det tek ein dit ein 

ikkje vil. 

Durito seier me zapatistane er 

mellom desse opprørske fotgjengarane, 

og at me vert gjort 

til latter og kritisert fordi me 

ikkje kjøper billettar, av dei som 

reiser i full fart... mot katastrofen. 

Durito seier me zapatistane er 

svært uvanlege fotgjengarar. 

Fordi, istaden for å sjå likegyldig 

på togets overmot, går 

zapatisten nærare sporet, og 

set fram ein fot. Han tenkjer 

sikkert, naivt, at det vil få den 

kraftfulle maskina til å snubla 

og spora hjelpelaust av. I vognene 

tek politikarane seg ein 

pause i den ville og idiotiske 

kampen om ei makt som ikkje 

er der, og stiller seg opp framføre 

vindauga for å gjera narr 

av zapatisten som, med sin 

brune fot, prøver å stoppa maktas 

tog. I morgontimane den 1. 

januar 1994 (det regna, var 

kaldt og byen låg innhylla i ei 

tjukk skodde) satte ein indiansk 

zapatist fram foten for å velta 

det allmektige toget til PRI 1.6 

år etter ligg PRI knust på bot- 

demokrati 

av Subcomandante Marcos 

Brodd presenterer her en tekst av Subcommandante Marcos, talspersonen for Zapatistenes 

Hær for Nasjonal Frigjøring. Billen Don Durito er Marcos alterego, og er en gjennomgående 

figur i hans tekster. 

nen av kløfta. Dei som i går 

gjorde narr av indianaren, 

sloss no om restane. Inianaren 

ofrar foten med varsemd, for i 

horisonten skimtar han eit 

anna tog,eit anna og eit anna... 

Om det er noko zapatistane 

har så det held av, så er det 

bein, fordi dei veks seg kraftige 

av all gåinga i den lange smertenatta 

mot håpet. Durito seier 

zapatistane vil halda fram å gå 

i natta inntil alle fotfolka kan 

avgjera, ikkje berre togets 

eksistens og retning, men 

også, framfor alt, når det, i fotgjengarane 

si ferd gjennom 

historia, står mange stolar 

under eit epletre som ber 

frukt... til alle. 

"For, det er det alt handlar om , 

pratet om stolar, epletre og 

tog", seier Durito der han står, 

godt nøgd, og ser at frøet han 

sådde for ei tid sidan bryt 

gjennom jordskorpa, som, 

medskuldig og solidarisk, 

hadde gøymt frøet. 

Subcomandante Insurgente 

Marcos 

Januar 2003 

Oppreist, på veg inn i det 

tiande året av krigen mot 

gløymsla. 

Oversatt av Finn Røsland 

1: Det Institusjonelle Revolusjonære 

Parti som styrte Mexico fra 1930 til 

2000

Bakgrunn 

EZLN, Zapatistenes Hær for Nasjonal Frigjøring, som har sitt tilholdssted 

i staten Chiapas i det sørøstlige Mexico, erklærte krig 

mot den meksikanske staten da de gikk inn og tok fem byer og 

en militærleir 1. januar 1994. Kravene var arbeid, jord, tak, mat, 

helse, utdanning, uavhengighet, frihet, demokrati, rettferdighet 

og fred. Zapatistene hadde sett for seg at enten ville den meksikanske 

befolkningen svare med apati eller gjøre opprør de 

også. Ingen av scenarioene slo imidlertid til. Sivilsamfunnet 

støttet zapatistenes krav, men forlangte en slutt på kamphandlingene. 

Etter 11 dager ble det innført våpenhvile, en våpenhvile 

zapatistene inntil nå ikke har brutt, til tross for provokasjoner 

fra regjeringssoldater og paramilitære grupper. Det ble også 

startet fredsforhandlinger mellom regjeringen og zapatistene 

på den ene siden, og mellom zapatistene og sivilsamfunnet på 

den andre. Zapatistene hentet inn aktører utenfor bevegelsen, 

men med legitimitet i befolkningen, til å være rådgivere og sitte 

i deres delegasjon, og forhandlingene fikk en nasjonal karakter. 

Zapatistene organiserte også forum for dialog med sivilsamfunnet 

for å diskutere zapatistenes posisjon i forhandlingene, 

hvor flere tusener av mennesker deltok. Zapatistene fikk også 

mye oppmerksomhet og støtte fra det internasjonale sivilsamfunn, 

og inviterte også til det første Interkontinentale møte for 

menneskeheten og mot nyliberalisme. Det har siden blitt arrangert 

flere slike fora. For å huse disse møtene konstruerte zapatistene 

fem møtesteder, kalt aguascalienter. 

I fredsforhandlingene med regjeringen ble det i utgangspunktet 

lagt opp til seks ulike temaer som skulle diskuteres hver for seg; 

1. Urbefolkningens rettigheter og kultur, 2. Demokrati og rettferdighet, 

3. Utvikling og velferd, 4. Forsoning i Chiapas, 5. 

Kvinners rettigheter i Chiapas, 6. Avslutning på konflikten. Den 

eneste som ble ferdigforhandlet var den om urbefolkningens 

rettigheter og kultur, som blant annet innholder retten til autonomi, 

og er den som kalles San Andrés-avtalen etter det stedet 

hvor forhandlingene fant sted. I utgangspunktet gikk både zapatistene 

og regjeringen med på avtalen, og det lovforslaget som 

ble utformet på bakgrunn av den, kalt COCOPA. Regjeringen 

gikk imidlertid tilbake på dette, og siden 1996 har kampen om 

å få denne loven igjennom vært sentral i zapatistenes kamp. I 

mars 2001 kom lovforslaget endelig opp i den føderale kongressen, 

og zapatistene dro til Mexico City i en karavane for å 

lobbe for denne loven. Tusenvis av mennesker viste sin støtte til 

zapatistene og COCOPA langs hele ferden, og i Mexico City 

samlet rundt 75 000 mennesker seg til støttemarkeringer. Etter 

mye press fikk en av zapatistlederne, Comandante Esther, lov 

til å snakke til kongressen fra deres talerstol. COCOPA ble imidlertid 

til slutt avvist og en annen lov som avviker på sentrale 

punkter ble vedtatt. Zapatistene brøt etter dette enhver kontakt 

med den føderale regjeringen, og har i stedet innført unilateralt 

San Andrés-avtalen i sine områder. Zapatistene nekter også å 

motta noe som helst støtte eller prosjekt fra myndighetene, 

men driver imidlertid selv flere autonome skoler og helsehus, 

samt produktive prosjekter i forhold til jordbruk, kaffe og håndverk. 

Urbefolkningen i Mexico består av mellom 10 og 20 % av 

befolkningen, og det snakkes 62 ulike språk utenom spansk. 

Hoveddelen av urbefolkningen bor i det sørlige Mexico, i statene 

Oaxaca, Chiapas, Guerrero, Veracruz, Michoacán 

Yucatán, som også er de fattigste statene i Mexico. 

demokrati 

Å lede ved 

å adlyde 

Zapatistene har inspirert mange mennesker over hele verden 

med sin kamp mot nyliberalisme og for urbefolkningers rettigheter. 

Å bidra til å konstruere en verden som har plass til mange 

verdener er kjernen i zapatistenes prosjekt, og kravet om autonomi 

eller selvstyre er en sentral del av å kunne oppnå dette. I 

august 2003, idet zapatistene gikk inn i sitt 20-10 jubileumsår (20 

år siden starten 17. november 1983 og opprøret 1. januar 1994), 

lanserte de sitt nye styringssystem, "Caracoles", Sneglehusene, 

et forsøk på å realisere i handlinger, ikke bare ord, hva som 

menes med urbefolkningers rettigheter til autonomi og selvbestemmelse. 

Sneglehus er et gammelt mayasymbol som zapatistene 

bruker som betegnelse på sin styringsform og representerer 

på en måte en ny offensiv fra zapatistene, denne gangen ikke 

mot det meksikanske militære, men mot det politiske og juridiske 

systemet. Sneglehusene er også en måte å konstruere, realisere, 

et konkret alternativ til nyliberalisme oppstått i møtet 

mellom urbefolkningen og en marxistisk gerilja i hva som blir 

kalt (neo-) zapatismo. Et sentralt prinsipp her er "mandar obedeciendo" 

(å lede ved å adlyde). 

Hvorfor autonomi 

"Spørsmålet om urbefolkningen vil ikke finne en løsning uten at 

der er en RADIKAL endring av den nasjonale pakt. Den eneste 

måten å inkorporere, med rettferdighet og verdighet, urbefolkningen 

i Nasjonen, er ved å anerkjenne trekkene i deres 

egen sosiale, politiske og kulturelle organisering. Autonomi er 

ikke separasjon; det er integrering av de mest ydmyke og glemte 

minoriteter i dagens Mexico", heter det i EZLNs tredje deklarasjonen 

fra regnskogen Lacandona.

(Neo-) Zapatismo 

"Vi kom hit og vi ble konfrontert med 

denne virkeligheten, urbefolkningens virkelighet. 

Det teoretiske var til slutt blitt konfrontert 

med det praktiske, og noe hendte 

- resultatet var EZLN. Vårt folk har derfor 

rett når de sier; Vi er ikke marxist-leninister, 

vi er zapatister" (Marcos i "Interview 

with Subcomandante Marcos", P. S. 

Devereaux et al.) 

Mange har prøvd å sette merkelapper på 

zapatistene, uten helt å ha lykkes. De kaller 

selv sin filosofi for (neo-) zapatismo, og 

representerer for mange en ny måte å 

gjøre politikk på, en ny type revolusjonær 

politikk, hvor man i stedet for revolusjonens 

fortropp og historisk nødvendighet, 

har konsepter som "å lede ved å adlyde". 

"Vårt ord er vårt våpen" er en annen sentral 

grunnidé. Zapatistenes begrunnelse for 

å ha våpen, er for å kunne få snakke og bli 

hørt. ("vi er soldater for at en dag vil det 

ikke være nødvendig med soldater"). 

(Neo-) zapatismo handler ikke om å ta 

maktposisjoner, men å åpne opp rom for at 

dialog kan finne sted. Et sentralt poeng 

med (neo-) zapatismo er å unngå kategorisering, 

være dynamisk, selvkritisk og lyttende. 

Zapatistene tror ikke på å overta 

statsmakten for å innføre et spesielt program 

for alle, men kjemper "for en verden 

med plass til mange verdener", folks rett på 

lokalt plan til å bestemme og styre over seg 

selv og deres territorium. 

Zapatistene består hovedsakelig av urbefolkningen 

i Chiapas, og baserer mye av 

sin filosofi på deres tradisjonelle verdier. 

Det er imidlertid mye med tradisjoner som 

ikke bare er positivt, og (neo-) zapatismo 

representerer heller ikke en idé om å returnere 

til "slik det var før", men er et nytt 

alternativ, tilpasset dagens forhold, som 

også henter inspirasjon fra andre mer 

typiske venstreradikale tenkemåter som 

anarkisme, marxisme og feminisme, uten 

helt å kunne plasseres i en av disse 

båsene. Et eksempel hvor (neo-) zapatismo 

bryter med tradisjonene, er i forhold til 

kvinnenes posisjon i samfunnet. 

Zapatistene har bidratt sterkt til å sette 

kvinners rettigheter på dagsorden, og kvinners 

rettigheter i Chiapas var og et av 

temaene som skulle opp til forhandling 

under fredsforhandlingene. 

Autonomi handler om å respektere 

andre mennesker, og anerkjenne 

deres rett til å ta viktige avgjørelser på 

bakgrunn av deres egne kulturer, verdier 

og kunnskaper. Autonomi blir 

betraktet som et viktig skritt mot å få 

slutt på den historiske undertrykkelsen 

og marginaliseringen som urbefolkningen 

lever under. Det er gjennom et 

autonomt styre at disse 

gruppene kan få ta del i 

statlige og nasjonale 

beslutningsprosesser, 

og slik å kunne være 

med å forme og kontrollere 

sin egen fremtid 

blant annet gjennom å 

kunne bestemme, forhandle frem, og 

overvåke de utviklingsprosjekt som blir 

satt i gang i deres områder. Autonomi 

er på denne måten ikke separasjon fra 

staten, eller opprettelsen av en uavhengig 

enhet med nasjonale grenser, 

men en lovmessig anerkjennelse av 

urbefolkningens rettigheter til fritt å 

organisere seg etter egne verdier. 

Autonomt styresett er noe som til en 

viss grad har eksistert blant urbefolkningen 

i deres landsbyer i lang tid. 

Hovedkrav i San Andrés-avtalen var at 

dette skulle bli 

anerkjent 

legalt, få en 

regional 

uttrykksform, 

og innebære 

reell territoriell 

selvbestemmelse. 

Sneglehus 

Sneglehusene 

”Et av zapatistenes 

hovedkrav har hele 

tiden vært å bli 

behandlet med respekt 

og verdighet, ikke bare 

å få materiell hjelp. ” 

demokrati 

blir beskrevet som "dører for å dra inn 

til landsbyene, og for landsbyene å dra 

ut. Som vinduer for å se oss, og for oss 

å se ut. Som høytalere for å frakte våre 

ord til fjerne steder, og for oss å høre 

det som er langt unna. Men, viktigst, 

for å minne oss om at vi bør være 

våkne og oppmerksomme på anstendigheta 

til verdene som befolker denne 

verden" (La treceava estela). 

Det var flere grunner, både interne og 

eksterne, for at zapatistene restrukturerte 

styringsformen sin. Her kan nevnes 

frustrasjon med misforstått medlidenhet 

og veldedighet fra solidaritetsgrupper 

og NGOs. "Støtte til urbefolkningen 

bør ikke bli sett som hjelp for 

mentalt tilbakestående som ikke vet 

hva de trenger, eller for barn, som må 

bli fortalt at de må spise, til hvilken tid 

og hvordan", skriver Subcomandante 

Marcos i en av zapatistenes kommunikeer 

(La treceava estela). Et av zapatistenes 

hovedkrav har hele tiden vært 

å bli behandlet med respekt og verdighet, 

ikke bare å få materiell hjelp. 

Zapatistene ber om støtte 

til et politisk prosjekt, 

konstruksjonen av en ny 

verden med plass til flere 

verdener. Tiden for å 

motta andres søppel, 

eller bli pådyttet prosjekter, 

er med den nye styringsformen 

over, heter det. Andre 

årsaker, var å rette på den ujevne 

utviklingen mellom ulike zapatistsamfunn, 

og forholdet mellom zapatister og 

andre i Chiapas. Opprettelsen av 

Sneglehusene, gjør det og lettere for 

folk å vite hvor de skal henvende seg, 

noe som før ikke alltid har vært enkelt. 

Zapatistenes autonomiprosjekt har 

pågått siden 1994, da rundt 30 kommuner 

erklærte seg som autonome. 

Sneglehusene, som representerer et

nytt regionalt nivå, er fem totalt, og 

består hver av fem kommuner. De har 

hovedsete i de gamle aguascalientene, 

møtesteder bygd for å huse 

møter med det nasjonale og internasjonale 

sivilsamfunnet. Hvert av sneglehusene 

styres av en Samling for 

God Regjering (JBG, spansk forkortelse) 

og er zapatistenes øverste sivile 

myndighet. Den består av to representanter 

fra de ulike styrene i de autonome 

kommunene (MARZ, spansk forkortelse) 

som tar turnuser på å sitte 

der. De autonome kommunestyrene 

består av representanter fra de ulike 

landsbyene i den kommunen. Valg til 

de ulike nivåene skjer ved allmøter, og 

representantene kan kalles tilbake og 

erstattes når som helst i perioden. JBG 

har blant annet ansvaret for å fordele 

penger, sette i gang prosjekter, 

samt megle i 

konflikter. De vil også 

overse organiseringen 

av helse og utdanning, 

samt opprettholdelsen 

av lovene som det har 

blitt enighet om, men 

dette vil fortsatt hovedsakelig være 

ansvaret til de autonome kommunene. 

Hovedforskjellene med dette nye systemet 

som ble innført i august 2003 i 

forhold til det gamle, er (1) konsolidering 

av det autonome styresettet med 

et regionalt nivå, og (2) jurisdiksjon 

over alle, også de som ikke er zapatister. 

Offentlig respons 

Zapatistenes sneglehus er en klandestin 

styreform, og eksisterer parallelt 

med et offisielt system. Til nå har den 

offisielle responsen vært avventende, 

og verken de statlige og føderale myndighetene 

har villet påta seg ansvaret 

for å reagere på den nye situasjonen. I 

den offisielle diskursen heter det imidlertid 

at JBG ikke nødvendigvis strider 

med grunnloven. Zapatistene på sin 

side, forholder seg ikke på noen måte 

til de føderale myndigheter, men har 

forhandlet med de statlige myndighetene 

i forhold til å løse konkrete konflikter. 

En av de mest kjente og diskuterte 

sakene var arrestasjonen foretatt 

av zapatistene av et medlem av bondeorganisasjonen 

CIOAC 2. september 

i fjor i San Pedro Michoacán. 

Anklagen var å ha tatt og solgt en bil 

som ikke var hans. Han ble frigitt etter 

at de statlige myndighetene hadde 

betalt boten på 80 000 pesos (ca 55 

000 kroner), som ble gitt til bilens opprinnelige 

eier. Myndighetenes innblanding 

var ganske kontroversiell, og 

innebærer i realiteten en anerkjennelse 

av JBGs rett til å utøve juridisk 

makt. Denne saken rører også ved det 

som kanskje er hovedutfordringen for 

sneglehusene: legitimiteten til å styre 

over ikke-zapatister. 

Forholdet til andre lokale 

grupperinger 

Problemene rundt, og legitimiteten ved 

å styre over ikke-zapatister som bor i 

zapatistenes territorium, er kanskje 

den største utfordringen med dette nye 

systemet. Til tross for en forsonende 

tone i zapatistenes kommunikeer, har 

det ikke vært helt 

uproblematisk. 

Zapatistenes territorium 

representerer 

ikke bare et nasjonalt 

mangfold, men er 

også svært 

sammensatt innad i 

forhold til kulturell, politisk og religiøs 

identitet, med tilhørende konflikter. 

Hvorvidt det nye systemet vil oppnå 

legitimitet vil avhenge av i hvor stor 

grad de viser seg mer kompetente enn 

det offisielle systemet i for eksempel å 

upartisk megle i konflikter mellom 

zapatister og andre, samt tilby bedre 

offentlige tjenester. Her har det til nå 

vært forskjellige erfaringer i de ulike 

sneglehusene og MARZ. I San Andrés, 

hvor fredsforhandlingene foregikk i sin 

tid, har til og med priister, (sympatisører 

og medlemmer av det tidligere 

regjeringspartiet som styrte Mexico fra 

1930 til 2000) til tider benyttet seg av 

de autonome myndighetene for å løse 

”Sneglehusene er deres 

bidrag i kampen for alternativer 

til den nyliberalistiske 

økonomiske ordningen, 

og viser med 

praksis at det er mulig.” 

demokrati 

problemer. Zapatistenes autonome 

helsesystem blir også benyttet av 

mange ikke-zapatister. 

To brister og seks framskritt 

I august i år kom zapatistene, gjennom 

Marcos, ut med nye kommunikeer kalt 

"Å lese en video". Her oppsummeres 

erfaringene etter ett år med JBG. 

Selvstyre er etter århundrer med 

undertrykkelse og en læreprosess, 

noe som involverer at avgjørelser til 

tider kan ta sin tid, noe zapatistene ber 

om tålmodighet og respekt for. Der er 

også visse problemer som oppstår 

grunnet det faktum at de er samfunn i 

motstand og opprør, og organiseringen 

er klandestin. Der er imidlertid to gjentagende 

problem som zapatistene tar 

selvkritikk på, det ene er kvinnenes 

posisjon, og det andre er forholdet 

mellom den politisk-militære strukturen, 

EZLN, og de autonome myndighetene. 

"Til tross for det faktum at kvinner har 

hatt, og har, en sentral posisjon i motstandskampen, 

fortsetter respekt for 

deres rettigheter, i noen tilfeller, å bare 

være ord på papir." I Urbefolkningens 

Klandestine Revolusjonære Komité, 

ledelsen i den politisk-militære strukturen, 

har kvinnene en representasjon 

på mellom 33 og 40 %, i de autonome 

rådene og JBG er den på mindre en 1 

%. Kvinner som drar uten mann og 

barn for å delta i aktiviteter arrangert 

av zapatistene, blir fortsatt sett på i et

dårlig lys. Vold i hjemmet har gått ned, 

men mer på grunn av alkoholforbud 

enn en ny kultur i forhold til kjønnsroller 

og familie, oppsummerer kommunikeet. 

EZLN er zapatistenes militære del. 

Men zapatistbevegelsen består og av 

de ulike landsbyene med folk som støtter 

geriljaen, kalt støttebaser. Disse var 

de som organiserte seg i de autonome 

kommunene, MAREZ. Sneglehusene 

og JBG representerer på mange måter 

et skifte fra fokus på en klandestin politisk-militær 

organisering til sivilt styre. 

EZLNs rolle skulle være å støtte sam- 

funnene i å konstruere autonomi, men 

støtten har til tider blitt overstyring. 

Marcos konkluderer og med flere framskritt, 

innen helse, utdanning, mat, jord 

og bolig, zapatistenes prioriterte områder. 

Det viktigste framskrittet er imidlertid, 

i følge kommunikeet, at de 

"lærer å konstruere, ikke uten feil og 

fallgruver, en god regjering". 

En verden med plass til 

mange verdener 

I stedet for det kjente attac-slagordet, 

"En Annen Verden er Mulig", sier zapatistene 

at andre verdener er mulige. 

Sneglehusene er deres bidrag i kampen 

for alternativer til den nyliberalistiske 

økonomiske ordningen, og viser 

med praksis at det er mulig. Det er 

denne konstruktive formen for motstand 

og opprør, som har gjort zapatistene 

til forbilder for mennesker over 

hele verden. Zapatistene anser sin 

kamp som både global og lokal. Målet 

er ikke at alle skal følge deres eksempel, 

men heller bli inspirert og bidra til 

å konstruere denne verden som har 

plass til at mennesker er og lever ulikt, 

men er like mye verd. 

Marry-Anne Karlsen 

Solidaritetsbrigade til Chiapas i Mexico 

I februar og august 2005 sender Latin-Amerikagruppene i Norge (LAG) solidaritetsbrigader til Chiapas i 

Mexico. Som solidaritetsbrigadist vil du bli utplassert i familier på landsbygda. Her vil du jobbe med 

praktiske prosjekter, i tillegg til å vise solidaritet med befolkningen. En av hovedoppgavene til brigaden 

er også å samle inn oppdatert informasjon om situasjonen i landet. 

Brigaden vil jobbe på prosjekter i samarbeid med våre 3 hovedsamarbeidsorganisasjoner i Chiapas. Disse er 

Desmi, Etapas og menneskerettighetsorganisasjonen FrayBa. Arbeidet vil variere mellom vannprosjekt, observatørvikrsomhet, 

arbeid på en klinikk og med barn. 

Kontakt solidaritetsbrigadene: 

Kontaktperson: Judith Klein 

E-post: brigade@latin-amerikagruppene.no 

Telefon: 22989321 

http://www.latin-amerikagruppene.no/Brigadene/index.html 

Hva trenger du på brigade? 

-Du bør helst være mellom 20 og 25 år 

-LAG stiller ingen krav til spansk kunnskap, men det er en fordel. 

-Fordel med kunnskap om landet brigaden reiser til, men det er ikke noe krav. 

-Fordel med organisasjonserfaring, men det er ikke noe krav. 

-LAG tar NOK 17.500 i egenandel (inkludert forsikring og vaksiner) fra deltakere på brigade. I tillegg trenger 

du penger til mat under politisk program, lommepenger og ferie 

Fredsobservatør: 

Zapatistene ønsker internasjonal tilstedeværelse. Utenlandske observatører og internasjonal tilstedeværelse i 

zapatistenes områder er svært viktig for å kunne rapportere om tilstanden i konfliktområdene, og som en økt 

sikkerhet mot militære overgrep. Det er også en konkret måte å vise sin støtte til den kampen zapatistene 

fører mot glemselen og for de indianske folkenes verdighet. For å kunne være observatør, kreves anbefalelsesbrev 

fra en organisasjon de lokale gruppene anerkjenner og samarbeider med. I Norge er dette LAG. Som 

oberservatør kan du reise når du vil i løpet av året, og arbeide der hvor lenge du vil, minimum tre uker. 

Spanskkunnskaper kreves. Det anbefales og å sette av 1-2 uker i Chiapas til språkskole i zapatistens regionssententer 

Oventic. Kostnaden per uke er her 3 dagers minstelønn i ditt land for spansk, og fire dagers minstelønn 

for tzotsil. Dette inkluderer 4 timer undervisning per dag, tre måltider, og husly. Pengene går til driften av 

den autonome ungdomsskolen. 

www.latin-amerikagruppene.no/Grupper/Chiapasgruppa/Observat_r/index.html 

demokrati

demokrati 

Om Kart og kompass av Subcomandante Marcos 

Når me snakkar om store gudar, er den 

Gamle Antonio, ein av dei største, av dei 

som fødte verda. Alltid røykjande, nokre 

gonger gåande, andre gonger i samtale. 

Den Gamle Antonio set seg i kveld med 

meg. Han set seg, 10 år attende i tid, 

rekna frå denne kvelden. Med han, med 

den Gamle Antonio, set alle kvinner og 

menn med mørkt blod i verdige hjarto seg 

med meg. Dei set seg med meg, og tek, 

endeleg, frå meg ordet og stemma for å 

fortelja oss om kampen. For å fortelja oss, 

seier dei, ikkje for å påføra oss, ikkje for å 

tvinga oss, ikkje for å oppsluka oss. For å 

fortelja oss om kampen og tidene 10 år 

attende frå denne kvelden, med regnet og 

eit kaldt mørkre som tak og veggar. Den 

natta som den Gamle Antonio, saman 

med meg, trakka i gjørma med macheten i 

handa. 

Sa eg at med meg går den Gamle 

Antonio? Då laug eg i så fall. Han går 

ikkje med meg; eg går i fotefara hans. Det 

var ikkje slik me tok til å gå den kvelden. 

Fyrst rota me oss bort. Den Gamle 

Antonio inviterte meg på hjortejakt, og me 

jakta på hjorten, ja, men me tok han aldri 

att. Då det gjekk opp for oss at hjorten var 

borte var me midt i skogen, midt i regnet, 

omringa av natta. 

- Me har gått oss vill- seier eg til fånyttes. 

- Slik er det- seier den Gamle Antonio, der 

han står og lagar eit tak til elden med den 

eine handa, medan han fyrer i rullingsen 

med den andre. Han verkar ikkje særleg 

uroa. 

- Me må finna vegen attende, høyrde han 

meg seia. 

- Eg har eit kompass, seier eg til han, som 

om eg sa: "Eg har ein mobiltelefon, i tilfelle 

du skulle vera interessert i å verta plukka 

opp". 

- Slik er det, seier den Gamle Antonio på 

nytt, som for å la meg ta initiativet og syna 

seg klar til å fylgja meg. 

Eg lyfter opp motløysa og erklærer meg 

sjølv klar til å by fram mine geriljakrigarkunnskapar, 

som eg hadde tileigna meg 

gjennom to år i skogen. Eg stiller meg tett 

innunder eit tre, tek fram kartet, høgdemålaren 

og kompasset. Med store ord, gestikulerande 

framfor den Gamle Antonio skildrar 

eg høgder over havet, topografiske 

kurver, barometertrykk, gradar, millimetrar, 

stipla linjer og andre slike ting, av den 

typen som for oss millitære går under 

namnet "navigasjon på land". Den Gamle 

Antonio seier ikkje noko. Han står urørleg 

ved mi side. Urørleg. Eg trur han lyttar 

fordi han ikkje har halde opp å røykja. 

Etter ei stund med tekniske og vitskaplege 

termar reiser eg meg, og med kompasset i 

handa peikar eg mot eit hjørna av mørkret 

medan eg med sikker stemma, allereie i 

rørsla, seier: 

- Den vegen er det. 

Eg ventar at Den Gamle Antonio skal 

koma med sitt vanlege "det stemmer", 

men den Gamle Antonio seier ikkje noko. 

Han tek opp geværet sitt og fylgjer etter 

meg. Me gjekk ei stund i den retninga 

utan å nå nokon stad, og eg byrja kjenna 

meg flau over mitt tekniske utstyr sin 

mangel på suksess. Eg ville ikkje snu meg 

mot der den Gamle Antonio fylgde meg 

utan å seia eit ord. Etter ei stund, då me 

kom til ein fjellvegg som sperra for vidare 

framsteg, gjekk mine siste restar av byrgskap 

i oppløysing. Eg sa: 

- Og kva no? 

Då tok den Gamle Antonio bladet frå munnen. 

Fyrst kremta han litt, spytta litt 

tobakksrusk, og så høyrde eg bak meg: 

- Når du ikkje veit kva som fylgjer er det til 

stor hjelp å sjå seg attende. 

Eg tok han bokstavleg og snudde meg, 

ikkje for å sjå frå kva retning me kom, men 

for, med ei blanding av redsla, skam og 

underkasting å sjå på den Gamle Antonio. 

Den Gamle Antonio seier ikkje noko, ser 

på meg, og forstår. Han tek fram macheten 

sin, og ved å opna ein veg langs den 

attgrodde skogbotnen, vel han ein annan 

veg. 

- Er det den vegen?- spør eg til fånyttes. 

- Slik er det, seier den Gamle Antonio 

medan han høgg slyngplantar og fuktige 

bitar av natta. Etter få minutt er me atter 

ein gong på hovudvegen, og torevêret 

sine lynande glimt syner oss den mørke 

profilen av landsbyen til den Gamle 

Antonio. 

Våt og trøytt nådde eg hytta hans. Doña 

Juanita satte over kaffien, medan me sette 

oss intil elden. Den Gamle Antonio tok av 

seg den våte skjorta og la ho til tørk på 

den eine sida av eldstaden. Etterpå gjekk 

han til det eine hjørnet av rommet og sette 

seg rett på bakken medan han baud meg 

ein krakk. Eg vegra meg fyrst, delvis fordi 

eg ikkje ynskte å forlata eldstaden, og delvis 

fordi eg framleis var flau over det nyttelause 

opptrinnet med kartet, kompasset 

og høgdemålaren. Likevel sette eg meg. 

Me byrja begge å røykja. Eg braut stilla, 

og spurde han korleis han hadde funne 

vegen heim. 

- Eg fann han ikkje, svara den Gamle 

Antonio meg, - Nei, han var ikkje der. Eg 

fann han ikkje, eg laga han slik dei alltid 

vert laga. Gåande altså. Du trudde at 

vegen allereie fantes ein stad, og at dine 

apparat skulle fortelja oss kvar vegen 

hadde vorte av. Men nei. Og deretter trudde 

du eg visste kvar vegen var, og du fylgde 

meg. Men nei. Eg visste ikkje kvar 

vegen var. Det eg verkeleg visste var at 

me saman måtte laga vegen. Så gjorde 

me det. Slik nådde me dit me ynskte oss. 

Me lagde vegen. Han var ikkje der. 

- Men kvifor sa du til meg at når ein ikkje 

veit kva som fylgjer skal ein sjå seg 

attende? Er ikkje det for å finna vegen att? 

spør eg. 

- Slik er det ikkje, svarar den Gamle 

Antonio. Ikkje for å finna vegen att. Det er 

for å sjå kvar du var før, kva som hende 

og kva du ville. 

- Korleis det? spør eg utan blygsel. 

- Ved å snu deg legg du merke til kvar du 

har havna. Dersom du ser bakover legg 

du merke til at det du ynskte var å gå 

attende, og at det som hende var at du 

svarte at ein burde finna vegen attende. 

Og det er problemet. Du byrja å leita etter 

ein veg som ikkje eksisterer. Det måtte 

gjerast. Den Gamle Antonio smiler nøgd. 

- Men, kvifor seier du at me lagde vegen 

saman? Du lagde den. Eg berre fylgde 

deg, sa eg litt ukomfortabelt. 

- Slik er det ikkje, held den Gamle Antonio 

fram smilande. - Eg lagde han ikkje aleine. 

Du óg lagde han, for du gjekk også fremst 

eit stykke. 

- Ah! Men den vegen førte ingenstads!bryt 

eg han av. 

- Slik er det. Han virka fordi me lærte at 

han ikkje virka, og dermed heldt me ikkje 

fram å gå den vegen. Eller det vil sei, å 

laga. Han tok oss dit me ikkje ville. 

Dermed kunne me laga ein annan veg 

som kunne føra oss dit me ville, seier den 

Gamle Antonio. 

Eg vart ståande å sjå på han ei stund, for 

så å utfordra han: 

- Altså, du heller visste ikkje at vegen du 

heldt på å laga skulle føra oss hit? 

- Slik er det ikkje. Berre ved å gå når ein 

fram. Ved arbeid altså, kamp. Det er det 

same. Det sa dei aller største gudane, dei 

som fødte verda, dei første - den Gamle 

Antonio reiser seg - og mange andre ting 

sa dei. Til dømes at nokre gongar må ein 

kjempa for å kunna arbeida, og andre 

gongar må ein arbeida for å kunna kjempa 

- seier den Gamle Antonio, som tydeleg 

fører språket med same dugleik som han 

fører macheten. 

Slik gjekk eg bak den Gamle Antonio den 

natta for 10 år sidan. Sa eg at eg gjekk 

bak den Gamle Antonio? I så fall laug eg. 

Eg gjekk ikkje bak han, men saman med 

han. Og det er denne kvelden, for 10 år 

sidan. 

Oversettelse Finn Røsland 

Oversettelsen er fra boka ”Relatos de 

Viejo Antonia.” Gamle Antonio er den 

Marcos gir æren for sin egen opplysning.

En høst med Sosiale Forum 

European Social 

Forum 

15.-17. oktober var det duket for det 

tredje Europeiske sosiale forumet i 

London. Forumet arrangeres etter 

mønster av verdens sosiale forum 

som startet i Porto Alegre i Brasil. De 

to foregående Europeiske forumene 

var i Firenze og i Paris. Brodd var 

selvfølgelig til stede. 

Forumet foregikk over fire dager med 

tusenvis av seminarer, debatter, 

arbeidsmøter, utstillinger mm. Møtene 

foregikk på flere ulike steder i byen, 

men en stor del foregikk på et slott - 

Alexandra Palace. I den største salen 

var det 8 møter samtidig, noe som gjorde 

lydbildet noe kaotisk, men som 

også ga en inspirerende stemning. På 

alle de større møtene er 

det oversettelser til i hvert fall fransk, 

engelsk og spansk, gjerne flere språk 

også. 

Min prioritet var møter om utdanning, 

det var ikke mulig å gå på alle, men de 

fleste fikk jeg med meg. Til å begynne 

med var det overveldende å treffe så 

mange folk fra andre land som jobber 

med utdanning, høre de fortelle om 

situasjonen i respektive hjemland, om 

mer eller mindre vellykka politisk 

arbeid o.l. På mange av møtene var 

likevel gjennomgangstonen: "Nå må vi 

gjøre noe, vi kan ikke bare prate". 

Dette var tross alt det tredje 

Europeiske forumet, og med unntak av 

de store markeringene 15. februar 

2003, har ikke de sosiale forumene 

mye konkret å vise til. Likevel var enkle 

grep som å samle inn e-postadresser 

og gi rom til mindre møter om praktisk 

samarbeid stort sett totalt fraværende. 

Innfallsvinkelen til mange av innlederne 

var også i overraskende, nesten 

provoserende liten grad, laget for et 

publikum på et sosialt forum. Mange 

holdt appell-liknende innledninger 

med lite nytt å hente. For mange virker 

det viktigst å oppfordre til aktivisme og 

motstand mot nyliberalismen enn å 

komme videre med temaet som diskuteres. 

Et paradoks på et møte hvor folk 

har satt av fire dager for å delta, og 

mange kanskje reist i dagevis. Er ikke 

det også aktivisme? 

Det kan ikke skubbes under en stol at 

forumet, i hvert fall på de større møteplassene, 

i stor grad domineres av trotskister, 

først og fremst Socialist 

Workers Party, Internasjonale 

Sosialisters søstersorganisasjon i 

Storbritannia. Den store pågangen av 

aviser skal jeg greie å leve med. Verre 

opplever jeg den forenklinga og til dels 

fordumminga de står for. På mange 

møter greip jeg meg selv i å ønske at 

det ikke blei tid til innlegg fra salen, 

fordi de i stor grad bestod av gjentakelser 

av enten en innleder eller av at 

vi må kjempe mot nyliberalisme og 

kapitalisme. I stedet for å gripe tak i 

temaet som behandles og forsøke å 

komme videre. 

Til slutt er forumene rammet av en 

alvorlig kulturell barriere, nemlig språk. 

Babelsnettverket, som står for oversettelsene, 

gjør en enorm innsats for å 

minske denne og skal ha all ære for at 

de i det hele tatt gjør en slik møteplass 

mulig. Spontanoversettelser er likevel 

krevende både for den som snakker og 

den som lytter, og for min del faller over 

50% av det oversatte stoffet bort. 

Kanskje jeg bare må bite i det sure 

eplet og lære meg spansk? 

Jeg hadde likevel en svært god erfaring, 

som kanskje var verdt hele turen. 

demokrati 

Tidlig søndag morgen arrangerte 

National Union of Students fra 

Storbritannia møtet "Students - 

organized og disorganized?" Møtet 

var stort sett satt av til konkrete diskusjoner 

om praktisk politisk arbeid 

for studenter framover, og det ble 

samlet inn adresser til en e-postliste. 

Her var det studenter fra Tyskland, 

Frankrike, Italia, Danmark, Norge, 

Catalonia i Spania og Storbritannia. 

Det ble avtalt å jobbe fram mot en 

internasjonal markeringsdag for studenter 

17. november, og for et europeisk 

"rettighetscharter" for studenter. 

Folk var også ivrige på å møtes igjen 

på Europeisk utdanningsforum i 

Bergen neste vår. Nå har jeg foreløpig, 

en måned etter, ikke hørt noe fra den 

e-postlisten, men vi gjorde i hvert fall et 

godt forsøk. 

Alt i alt er de sosiale forumene et overveldende 

og litt berusende sted, men 

også en svært vanskelig plass å operere. 

Det gjør inntrykk å se et titalls 

svært interessante møter foregå samtidig 

innenfor et par hundre meter og 

med flere hundre, kanskje tusen deltakere 

på hvert . Når det likevel er så 

vanskelig å få tatt steget videre til handling 

blir jeg usikker på om dette er en 

møteform det er verdt å satse videre 

på. Over har jeg nevnt en del av 

momentene jeg er skeptisk til, men i 

sum tror jeg det rett og slett vanskelig 

å få noe til å fungere som er så stort. Vi 

trenger internasjonalt samarbeid i en 

verden dominert av internasjonale 

krefter, men kanskje må dette foregå 

på andre måter eller i mindre skala. 

Dag Hovland

Supermakt - 

Globaliseringskonferansen 

Hele 1700 deltok på Norges Sosiale 

Forum, bedre kjent som 

Globaliseringskonferansen, i Oslo 21- 

24 oktober. Antall deltakere må sies å 

være en suksess og er en klar økning 

fra i fjor da rundt 1000 personer var 

med. Dette indikerer en kraftig vitamininnsprøytning 

for bevegelsen i Norge 

og bør fungere som nettverksbyggende 

i forhold til "den lange valgkampen" 

for å få vekk markeds- og krigskameratene 

i Regjeringsbygget. Det 

blir mye opp til grasroten å sørge for at 

en SV, Ap og Sp faktisk lever opp til forventningene 

som nå bygges opp om 

en kraftig venstredreining. 

Positivt var det også at så mange unge 

En Annen Verden er 

Nødvendig - 

Bergen Sosiale 

Forum 

I høst kom også det sosiale forum-konseptet 

til Bergen. Fra 22. til 26. september 

kunne folk delta på rundt 30 

møter med tema som EU sett fra sør, 

privatisering globalt og lokalt, handel 

og krig, motstandskamp rundt om i 

verden, Bush og reproduktive rettigheter, 

miljøvern i praksis, innbyggerinitiativ 

i Bergen, og mye mer. ROSSO 

arrangerte et møte om Livet etter 

Kvalitetsreformen. Nok ikke det mest 

besøkte møtet, men med bra diskusjon 

om blant annet hvordan vi kan komme 

på offensiven i utdanningsspørsmålet, 

og ikke bare være forsvarere av hvordan 

det var før. Studenter - ikke 

kunder, men deltakere! 

De fleste møtene ble holdt på Bergen 

Katedralskole, og Folkekjøkkenet gjorde 

en fantastisk innsats med å lage 

svært billig og kjempegod vegetarmat 

til deltakerne. På lørdagen, i striregn, 

ble det og holdt en støttemarkering i 

anledning fire år med Intifada i 

Palestina. Avslutningsmøtet var kalt fra 

deltok. I hele landet var det satt opp 

"ungdomsbusser". Dette lover godt for 

årene framover, fordi dette er folk som 

er vokst opp med Seattle, nye protestbølger 

og Attac sitt slagord "En annen 

verden er mulig". Dette er folk som ikke 

tror at sosialisme er lik Stalin og 

Sovjet, men tvert imot vil være i stand 

til å bygge opp visjonen om et ikkekapitalistisk 

samfunn. 

Lørdagen demonstrerte rundt 700 

foran Stortinget mot Bush, krigen i Irak 

Ord til Handling, og bestod hovedsakelig 

av mange små appeller om eksisterende 

initiativ, eller om temaer det var 

ønsket initiativ på, og en oppfordring til 

andre om å bli med. 

Til sammen var det rundt 200 mennesker 

som tok turen innom forumet. Med 

20 organisasjoner som stod bak, burde 

det vært flere. Der er nok flere grunner 

til dette, men der er nok en del ting 

med forumet som bør forbedres. Det 

ene er, at hvis forumet skal bli en viktig 

arena, noe den bør bli for at der skal 

være en vits med det, trenger den å 

oppnå større bredde og legitimitet. Det 

gjelder ikke bare i forhold til å få med 

flere organisasjoner, men også innad i 

de organisasjonene som allerede deltar. 

Det andre er hvordan forumet og 

møtene i seg selv organiseres for 

gjennom dette også stimulere til handling. 

Arrangørene var imidlertid rimelig fornøyde 

for å være et første forsøk, og 

BSF var et lite løft i forhold til å samle 

ulike organisasjoner i Bergen ved å 

skape et samlingssted som kanskje 

kan bidra til mer samarbeid. For de 

som deltok tror jeg, i hovedsak, det ble 

til slutt en positiv opplevelse. Det er viktig 

at diskusjonene om den nyliberale 

globaliseringens effekter, og strategier 

demokrati 

og Norges hykleriske rolle (dette var 

for øvrig før NRK 26/10 avslørte utlånet 

av lasermateriell til USAs bomber mot 

Irak). Dessverre var mobiliseringen 

langt fra optimal; for få organisasjoner 

deltok, møtelederne annonserte ikke 

demonstrasjonen og flere konferansedeltakere 

visste ikke om markeringen. 

Bevisstheten om imperialismen i 

Midtøsten er stor jf. antall Palestinaskjerf 

blant de unge, men dette må 

omsettes til mer aktivitet. 

I forhold til Europeisk Utdanningsforum 

ble det knyttet kontakter med Rød 

Front og Attac Blindern, og det ble 

bestemt at det skulle lages en nasjonal 

e-postliste med tanke på idéutveksling, 

møteforslag og organisering. Også 

ledere i NSU og STL skrev seg på listen. 

En konferanse til inspirasjon! 

Thorleif Berthelsen 

mot denne, også taes av aktivister 

lokalt, ikke bare i nasjonale og internasjonale 

fora. Men også viktig at dette 

bidrar til å inspirere til, og skaper et 

grunnlag for, lokal handling. Vi lever 

tross alt mesteparten av livet lokalt, og 

det er her vi først og fremst har muligheten 

til å gjøre noe. 

Organisasjonene bak Bergen Sosiale 

Forum var Attac, LO, Norsk Folkehjelp, 

SV, SU, RV, RU, de Grønne, Grønn 

Ungdom, NU, BfS, IS, LAG, FiVH, 

Palkom, Ungdom for fritt Palestina, 

Kvinnefronten, Internasjonal 

Kvinneliga for Fred og Frihet og 

ROSSO. Målet nå er foreløpig et nytt 

BSF neste år. Det vil bli avholdt et årsmøte 

i begynnelsen av februar for å 

bestemme endelig når det nye forumet 

skal finne sted. 

Marry-Anne Karlsen

Sommer, sol og 

akademia 

- en politisk-akademisk 

reise til Amsterdam 

Neste sommer blir det "CASA" 

igjen. Sannsynligvis fra 17. til 20. 

juni, og med temaet "Borders. 

Markets. Movements". 

Dette er en konferanse 

som har som 

mål å føre sammenforskjellige 

aktivister, 

studenter og 

akademikere 

fra ulike deler 

av verden til 

kritisk og kulturanalytisk 

refleksjon over 

nevnte begreper. 

Her er en beretning 

fra en deltagerinne på 

årets "Cultural Analysis Summer 

Academy", CASA, som fant sted i 

Amsterdam fra 2. til 5. juli. 

Egentlig er det vanskelig å forklare hva 

CASA er. Det var i hvert fall i begynnelsen 

helt uklart hva som ventet oss - 

tre politiserte Bergens-studenter. Det 

ble imidlertid en strålende blanding av 

politisk og akademisk refleksjon over 

forskjellige emner, knytting av kontakter 

med ca 100 politisk aktive studenter, 

akademikere og forskende aktivister 

i Europa og andre verdensdeler, 

regn og sol, og, ja, fest var det også. 

Oppropet for CASA skjedde på grunn 

av situasjonen i akademia, som blir 

verre og verre for alle involverte med 

den kommersialisieringsprosessen 

som finner sted: "This year CASA 

meeting will be exploring the relation 

between thought and action, between 

theory and practice with particular 

references to communication between 

universities and social movements and 

discussions about privatization of education". 

Så det ble mange diskusjoner 

om situasjonen i akademisk utdanning 

og forskning, om kampen ført av studentene 

og andre involverte for retten 

til utdanning og fri og uavhengig forskning. 

Konseptet til CASA er åpenhet og aktiv 

deltagelse. Dette akademiet skulle 

være åpent for alle deltagere, internasjonalt 

som lokalt, og alle ble oppfordret 

til å bidra med arbeidsgrupper, 

korte foredrag eller diskusjonstemaer. 

Dette førte til at det 

ble et bredt spekter av 

emner og metoder, 

selv om noen var 

antallsmessig mer 

dominerende. For 

det meste var det 

foredrag, og altfor 

lite diskusjon. 

Noen diskusjoner 

var imidlertid veldig 

spennende. Det var ikke 

bare presentasjoner av 

alternativ forskning som bryter 

med den nyliberale konsensus som 

fant sted, men også aktivistgrupper fra 

Amsterdam presenterte sine emner og 

arbeidsmåter. Vi fikk blant annet møte 

aktivister fra "no border"-nettverket, og 

høre om "easy city"-prosjektet, der folk 

lagde rom og installasjoner med en 

slags adbuster-taktikk for å få folk til å 

tenke rundt forandringene i det offentlige 

rommet. Der var òg innledninger om 

feministisk forskning og om utopi-forskning. 

En av deltakerne på konferansen, en 

doktorgradsstudent som forsker på 

rasisme og migrasjon, dro etterpå på 

en annen, 

mer 

formell 

konferanse. 

I 

en kommentar 

p å 

CASAs 

e-postliste 

i 

etterkant, 

skildrer 

h u n 

godt det 

som er standarden 

innen akademia og det CASA 

ble en positiv kontrast til: "Everyone sat 

in a large hall, in rows and were 

addressed by white, middle-aged men 

somehwere far away in the distance 

above them. They reproduced institutional 

racism for a while interspersed by 

some incredibly un-funny anecdotes." 

Frustrasjonen over dette fikk henne 

derfor til å konkludere: "This is only one 

of the reasons why CASA is so necessary 

and why we musn't let the energy 

generated by all of us at the meeting 

die out. Rather, we must evolve, regenerate 

ideas and create new energy, 

involve more people and communicate..." 

Om kveldene var det fest. Der fikk vi 

oppleve to okkuperte hus i 

Amsterdam, og ble bedre kjent med for 

eksempel studentaktivister fra Irland, 

økonomer fra Mexico, feminister fra 

Spania, og andre. Det var konsensus 

om at det var utrolig spennende og 

godt å komme sammen med så mange 

mennesker og kunne diskutere ting og 

finne ut at det er de samme problemene 

som konfronterer folk mange 

steder i verden. Hver dag var der åpne 

plenumsmøter, holdt på ulike offentlige 

plasser i Amsterdam, hvor man kunne 

ta opp temaer og problemer og diskutere 

de i fellesskap. Den siste dagen 

ble konferansen i seg selv diskutert. 

Der var egentlig de fleste enig i at opplegget 

var veldig spennende, men der 

var og noen ideer til forbedringer. 

Nå jobber en lokal 

gruppe med forberedelsen 

av CASA nr. 

2, et nett-magasin og 

muligens publiserer 

de en bok om CASA. 

Er du interessert 

eller vil du være med 

i prosessen, så kan 

du gå inn på 

http://casa.manifestor.org. 

Der finner du 

en e-post-liste og 

informasjoner om 

CASA. 

Ragni-Serina Zlotos

Ingen tjenester 

for okkupantene 

I august skrev BT om bergensfirmaet Total Protection Service (TPS) som driver 

bevæpnete livvaktstjenester for de USA-innsatte myndighetene i Irak. På hjemmesidene 

til selskapet står det om et oppdrag TPS har hatt for å beskytte norske 

og britiske forretningsfolk involvert i oljeindustrien i det okkuperte landet. Dette er 

svært problematisk, om ikke forkastelig med tanke på overgrepene som pågår 

daglig mot irakerne. Det skulle vært interessant å vite om TPS har vært i væpnete 

sammenstøt og bidratt til denne statistikken. Den brede irakiske motstanden 

mot krigshandlingene, det være seg flyangrep mot byer, tortur og trakassering 

med rasistisk tilsnitt, er forståelig og fortjener støtte. 

Samtidig har regimet i Bagdad minimal sympati i befolkningen fordi det er diktatorisk 

innsatt, ikke representerer folk flest sin stemme og mangler enhver legitimitet. 

Regjeringen er okkupantenes forlengede arm både politisk og militært, det 

siste ved å delta i voldelige overgrep mot vanlige irakere. Når TPS tar på seg oppdrag 

i et slikt klima, vitner det om total mangel på bakkekontakt og moral. Norske 

selskaper boikottet apartheidstyret i Sør-Afrika som drev organisert vold mot alle 

som protesterte mot undertrykkelsen av det svarte flertallet. Så lenge det samme 

skjer i Irak har TPS ingenting der å gjøre. 

Også det private, norske firmaet Omega Security Group (OMG) tar på seg oppdrag 

i Irak "med rett til å drepe". Finnes det ingen retningslinjer for hvordan norske 

selskaper kan oppføre seg i andre land? Er det fritt fram så lenge det tjener 

næringslivets interesser? Hva sier du Bondevik? 

I fjor lanserte antikrigsbevegelsen slagordet "Ingen krig for olje". I dag viser det 

seg dessverre at slagordet er like aktuelt. Massedrap - USA vil ikke engang telle 

hvor mange de militære styrkene dreper - for at vestlige, multinasjonale selskaper 

skal tjene penger på olje må stoppe. Hvis TPS og de likesinnede i OSG ikke 

tar affære, har de ikke livets rett. 

brodd 

trenger skribenter, redaksjonsmedlemmer, 

innspill, 

leserbrev, bilder, tegneserier, 

tegninger/illustrasjoner, 

selgere, utsalgsteder, tilbakemeldinger - ris og 

ros, mer fancy utstyr, stifte og klistreslaver 

osvosv. bidra på epost rosso@uib.no 

ROSSO 

har møter hver onsdag kl. 

17:00 i personalkantina på 

studentsenteret, og drikker 

kanskje øl etterpå...Mer info: rosso.uib.no 

Her vil det også komme beskjed om nytt møtested 

for ROSSO etter januar 2005 

Thorleif Berthelsen 

Aksjonsgruppen mot krigsprofitt 

RADDISKVISS 

FRIELE 

Vår kjære borgermester er en 

mann av folket som antas å, av 

ren solidaritet, ha gjennomsnittlig 

IQ. Klarer du alle får du 

også dusje med ordførerkjedet. 

LETT 

Hva blir vårens vakreste opplevelse 

i Bergen 2005? 

VANSKELIG? 

Hvilken uforglemmelig klassiker er 

dette sitatet hentet fra: 

"Dere er altså for Stolypins jordlovgivning? 

vil narodnikene spørre 

oss forferda. 

Å nei. Hiss dere ned!" 

VANSKELIG 

Hvilket år var FNs internasjonale 

Kvinneår? 

(Bonusspørsmål: Hvor mye bevilget 

Stortinget i denne forbindelse?) 

UMULIG 

Hva mener studentrepresentant i 

universitetsstyret Kjetil Nygård 

egentlig om rektorvalgsaken? 

Umulig 

Lesere som finner svaret på dette spørsmålet, 

bes kontakte ROSSO og Kjetil Nygård umiddelbart, 

siden begge parter vil være interessert i 

en oppklaring. 

Vanskelig 

1975. 

(Bonus: 490 000 kroner. "Det ble bevilget 1,9 

millioner kroner til "Det europeiske arkitektvernåret". 

Slik fikk altså kvinnesaken lavprioritering 

i Kvinneåret. ", forteller Sosialistisk 

årbok 1976.) 

Vanskelig? 

Fra Proletari, nr. 21, 26. (13.) februar 1908. 

Mannen bak uttalelsen er selvsagt gamle 

Uljanov, oversettelen til fortreffelig samnorsk er 

fra "Lenin - utvalgte verker i 12 bind" (Bind 5). 

Svar: 

Lett: 

European Education Forum, fra 20. til 22. mai.

Radikal og sosialistisk 

studentorganisasjon 

(ROSSO) er en gruppe 

av kritiske radikalere, 

kroniske pratmakere, 

sosialister, kommunister, 

øldrikkende anarkister, 

pasifister og feminister. 

Vi arbeider blant annet 

for å demokratisere universitetet 

og skape fagkritikk. 

Vi deltar både 

som aktivister på grasrotnivå 

og som hverdagsradikalere 

på 

fagene. 

Kontakt oss gjerne på 

e-post: 

rosso@uib.no 

Web: 

http://www.rosso.uib.no

PDF-utgaven - Rosso - Universitetet i Bergen

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?