Innledning om Caius Julius Caesar - Home

Gaius Julius Caesar (100-44 f. Kr.)
Caesar er kanskje den mest kjente av alle romere, takket være sitt talent som
admininstrator og feltherre. Hans mest iøynefallende bedrift var erobringen av
Gallia, og for øvrig er han kjent for sine vedvarende anstrengelser for å
kullkaste den republikanske statsordningen i Roma. Han tilhørte en fornem,
men ikke spesiell rik senatorfamilie.
Hans tidlige karriere kjennetegnes av hans anstrengelser etter å klatre den
tradisjonelle em betsstigen, cursus honorum, først ved å bekle embetet som
kvestor, edil og pretor, for deretter å kunne bli valgt som konsul. På dette
tidspunktet støttet han lojalt opp om republikkens tradisjoner og politiske
spilleregler, mens en samtidig ruvende politisk skikkelse, Pompeius, gjorde
sitt til for å bryte med disse. Caesar ble senatsmedlem før 70 f. Kr. og sluttet
seg til de såkalte popularene. Disse var gjerne fornem me rom ere som søkte
politisk makt ved å fremme saker som angikk den jevne befolkningen. Men
det var nok ikke alltid så enkelt å bedøm me hvor mye idealisme og hvor mye
maktbegjær som var drivkraften bak denne politiske retningen. Caesar var
nevø av Marius, og erklærte seg som motstander av Sullas tilhengere, noe
som i de dager ikke var helt ufarlig. Det var borgerkrigstilstander i Roma, og
hvis man på et tidspunkt befant på “feil” side, kunne man risikere å havne på
de såkalte proskripsjonslistene, fortegnelser over personer som skulle
henrettes.
I sin streben etter en politisk karriere pådro Caesar seg, slik som mange
andre, en veritabel gjeld. Det var nemlig slik at den som ville opp og fram i
politikken måtte dekke sine utgifter av egen lomme, og det var ikke billig.
Etter utførte embeter kunne man i mange tilfeller gjøre tjeneste i en provins,
og mange satte sin lit til at de kunne tjene penger ved krigsbytte og
skatteinnkreving. Under republikken var det ingen offentlig kontroll over hva
romerske embetsmann kunne kreve inn av skatter og avgifter, men
provinsinnbyggerne kunne fremme erstatningssak overfor det romerske
rettvesnet dersom de mente de var utnyttet og misbrukt. Hvis man som
romersk tjenestemann i provinsen ønsket å berike seg, men samtidig fortsatt
hadde ambisjoner om en karriere, måtte man avveie hvor mye m an skulle
berike seg på bekostning av provinsinnbyggerne. Hvis man gikk for langt,
kunne man risikere rettssak for maktmisbruk. I det romerske rettsvesenet
kunne provinsens innbyggere finne beskyttelse. Dersom romerske
magistrater ble dømt for økonomisk utpressing, var veien som oftest stengt
for vedkommende til å oppnå et høyere embete. Det var nettopp denne
problemstillingen Caesar møtte som ambisiøs, men forgjeldet politiker.
Caesar allierte seg med Crassus, som var en meget pengesterk og
innflytelsesrik person, og han vant popularitet blant massene også ved å
støtte Pompeius sine tiltak m ot optimatene. Dette var betegnelsen for
personer som støttet senatorenes og derved aristokratenes interesser. I 63
markerte Caesar motstand mot Cicero da denne som konsul fikk gjennomført
henrettelsen av Catilinas tilhengere. Det sam me året oppnådde Caesar å bli
valgt til pontifex maximus, yppersteprest, et meget prestisjefylt embete. I 62
ble han pretor, og deretter fikk han en militær kommandopost i Spania, en
oppgave han gjennomførte med stor dyktighet. Dette brakte ham mye ære,
og ble et viktig springbrett for hans videre politiske og militære løpebane.
Da han vendte tilbake til Roma i 60 fikk han en farlig og dyktig motstander,
nem lig Cato den yngre. Caesar oppnådde likevel å bli konsul i 59. I dette
embetet fremmet han interessene til Crassus og Pompeius mot optimatene.
Det samarbeidet brakte de tre mennene sammen i en uformell koalisjon, det
1

såkalte første triumviratet. Ved dette oppnådde Caesar å få en fem årig
kommandopost i Gallia og Illyricum som prokonsul. Hans radikale lovgivning,
som sikret utdeling av jord til ubemidlete, ga ham mye folkelig støtte, men
skapte mye bekymring hos overklassen, som så sine posisjoner og sin makt
truet. I senatet ble han møtt av hard motstand av en gruppe ledet av Cato og
Caesars kollega i konsulembetet, Bibulus. Så lenge han satt i embetet var
han sikret immunitet, men hans mange røffe og uortodokse tiltak som konsul
gjorde ham sårbar for rettslig forfølgelse etter endt embetstid. Det kunne ha
hindret ham i å overta kommandoen over den galliske provinsen, men da
hans tid som konsul var ute, gjorde Caesar en kjapp manøver som medførte
at han kunne tiltre som prokonsul før hans motstandere fikk stoppet ham.
Dersom Caesar ga fra seg den militære kommando som han hadde fått,
kunne det være fare for at senatet lot ham bli avløst av en annen, og at han
selv ble kalt til Roma for å svare for sine tvilsomme politiske krumspring i
retten. En slik rettssak ville Caesar sannsynligvis tape, og dette ble helt
avgjørende for hans videre karriere. Takket være støtte fra triumviratet
oppnådde Caesar å få forlenget sin kommando i Gallia med nye fem år.
I det siste århundret før Kristus ble det ofte slik at soldatene følte seg mer
knyttet til hærføreren enn til selve staten. Feltherren kunne stille krigsbytte i
utsikt til soldatene, som derved følte et lojalitetsforhold til denne, og det
utviklet seg et patron-klientforhold, som på mange andre områder i det
romerske sosiale systemet. De som bidro sterkt til denne utviklingen var
hærførere som Marius, Sulla, Pompeius - og ikke minst Caesar selv.
Ettersom hæren hans opererte ikke altfor langt unna Italia kunne han
gjennom sine soldater oppnå politisk innflytelse i Roma, og med det enorme
krigsbyttet han fikk ved sine erobringer kunne han kjøpe seg til tilhengere i
senatet. Men hans autoritet fikk en knekk i år 50. Da ble nemlig Pompeius
påvirket til å støtte optim atene mot Caesar, som nå var blitt en rent for mektig
rival.
Caesar hadde dels ved militære operasjoner, dels ved overenskomster med
galliske stammer fått kontroll over Gallia i 56, og det var da rolige forhold der.
Men fram til 51 var han beskjeftiget med landgang i Britannia, hvor han bare
skaffet seg begrenset innflytelse. Dessuten gjennomførte han felttog over
Rhinen blant germanske stammer, ikke med tanke på erobringer, men mest
for å sette seg i respekt og avskrekke germanerne fra å angripe det galliske
området. Han måtte også slå ned en rekke opprør som etter hvert oppsto
blant galliske stammer. Det mest alvorlige var den oppstanden som ble ledet
av Vercingetorix. Tidligere hadde Caesar meget enkelt beseiret både galliske
og germanske hærer, men enkelte ganger, slik som mot Vercingetorix, fikk
han store problemer. Takket være sin militære dyktighet - og kanskje litt hell -
klarte han også å beseire Vercingetorix og hans allierte. Nok en gang fikk han
en slags kontroll, men det kostet svært mange gallere livet, og han følte
kanskje at hans galliske engasjement begynte å vokse ham over hodet.
Men i Roma vant iallfall Caesar beundring og respekt for sine erobringer av
de galliske områdene. Når det gjaldt militær prestisje ble han ansett som
likemann m ed Pompeius, som hadde feiret store triumfer i Orienten m ed sin
hær. Caesar hadde også oppnådd en enestående lojalitet blant sine erfarne
veteransoldater. Disse var villige til å følge sin leder i tykt og tynt, også mot
det romerske statsystem for å forsvare Caesars verdighet. I 49 nektet senatet
ham å tiltrå som konsul i 48, slik avtalen opprinnelig var så lenge triumviratet
fungerte. Men Crassus var omkommet i et felttog mot parterne i øst, og
Pompeius hadde som sagt skiftet side. Caesar ble i tillegg erklært for offentlig
fiende. Han bestemte seg for å gjøre militærkupp. Fra sin provins nord i Italia
krysset han Rubicon, en elv som dannet grensen hvor langt det var tillatt å
2

føre hæren mot Roma. Han fikk raskt kontroll over Italia og sikret seg
herredømmet over Spania.
Tilhengerne av den gamle republikanske statsordningen samlet seg om
Pompeius sine styrker mot Caesar, og en ny borgerkrig oppsto. Caesar møtte
sine motstandere på Balkan og beseiret Pompeius ved Farsalos i Hellas i 48.
Deretter konsoliderte han sin posisjon som Romas hersker ved felttog i
Egypt, Pontus, Nordafrika og Spania i 48-45.
Caesar var romer av sinn, og hadde stor respekt for de tradisjonelle romerske
verdiene. Disse ble utviklet og lenge holdt i hevd under den republikanske
perioden som startet i 509 f. Kr. Men etter 150 f. Kr. ble denne statsordningen
preget av enkeltpersoners ærgjerrighet og griskhet, og de gamle idealer som
uegennyttighet og oppofrelse for romerstaten kom stadig mer i bakgrunnen.
Mange tviholdt på det republikanske styresettet og mente at dette var selve
bolverket for Romerrikets storhet. Denne holdningen var spesielt utbredt blant
optimatene. Cicero og Cato den yngre hørte med til de mest energiske og
innbitte forsvarere av republikken i sin tradisjonelle form. Andre fremtredende
romere var av en annen oppfatning. Selv om de forsto verdien av de
gammelromerske idealene mente de at republikken hadde utspilt sin rolle i
den formen den hadde da. De syslet m ed tanker om en konstitusjonell
forandring. Mange var besnæret av tanken om et monarki styrt av en klok og
fornuftig hersker. De så for seg et slags opplyst enevelde hvor de gode og
gamle romerske tradisjoner kunne leve videre. Aleksander den store var et
forbilde for m ange. En utbredt oppfatning rådet at gudene begunstiget enkelte
personer med spesielle evner og m uligheter til å ta ledelsen i samfunnet.
Tendensen var merkbar under Sullas regime. Han fikk tilnavnet felix, den
lykkelige, heldige. Pompeius fikk tilnavnet magnus, den store. Vi har grunn til
å tro at Caesar anså seg selv som en slik utvalgt person. Derfor syslet han
med tanker om å kullkaste de republikanske styreformene. Han ønsket å
framtre som en klok og forstandig hersker, og videreføre det beste fra
tidligere tider. Men han hadde tilsynelatende ingen klare tanker om hvordan
han skulle gjøre dette i praksis. Det ble et uløselig problem for ham.
Caesar vegret seg for å bruke den forhatte tittelen konge, men i Roma ble
hans stilling mer og mer monarkisk ettersom han i vedvarende grad i flere
påfølgende perioder holdt fast på konsulstillingen. Han forlenget stadig også
sitt embete som diktator, til slutt for livstid. Lenge opprettholdt han sin
popularitet blant folket og sine legioner, spesielt etter sine militære triumfer i
46. Han gjorde slutt på borgerkrigen mot Pom peius og optimatene i 45. Til
tross for sin berømte clementia, mildhet, hvor han bestrebet seg på å
forsone seg med tidligere fiender gikk han sannsynligvis for langt i sine
diktatoriske tilbøyeligheter. Stadig flere ble provosert av hans ytterliggående
foretak og anså ham som en tyrann i ordets negative betydning, og derfor
mente enkelte at de hadde full rett til å rydde ham av veien. Under en
sammensvergelse ledet av Cassius og Brutus ble han myrdet i senatet 15.
mars år 44.
Under sin periode som enehersker oppnådde Caesar å gjennomføre en del
administrative reformer. Han ga rom ersk borgerskap til innbyggerne av Gallia
Cisalpina, den romerske provinsen sør for Alpene. Dessuten fornyet han
kalenderen, som siden er kalt den julianske, etter Caesars slektsnavn, og er
blitt stående uforandret fram til vår tid i den vestlige verden. Året begynte nå
den 1. januar, og denne ordningen gjorde slutt på problemet med årets
lengde som i mange århundrer hadde skapt et tilbakevendende kaos. Før sin
død planla Caesar et felttog til Perserriket i øst.
3

Caesar har utvilsomt satt dype spor i romersk og europeisk historie, Han har
en mann med stor intellektuell kapasitet kombinert med umiskjennelige
administrative og militære evner. Kanskje kan vi likevel si at det glapp litt for
ham på slutten når det gjaldt å organisere de politiske forholdene i Roma.
Han var iallfall en glimrende taler og en fremragende forfatter.
Spesielt er han kjent for sine commentarii de bello Gallico, kom mentarer til
gallerkrigen, som han skrev i sju bøker, og tre de bello civili, om
borgerkrigen. Formen han bruker er nøye utstudert. Disse bøkene er skrevet
som dagbøker som Caesar har diktert til en sekretær. Stilen er relativt
kortfattet, klar og konsis (iallfall for en lesekyndig romer på den tida). På
overflaten kan disse verkene leses som objektive, førstehånds beretninger
om hva som skjedde, med enkelte digresjoner som beskriver geografiske og
befolkningsmessige forhold. Verkene om gallerkrigen var ment å være
rapporter til senatet, slik at dets medlemmer skulle holdes orientert om hva
som skjedde i Gallia. Men Caesars kommentarer er egentlig fordekte
propagandaskrifter, hvor han på en finurlig måte forsvarer sin handlemåte
overfor senatet og derved møter den krasse kritikken i Rom a m ot sin
handlemåte overfor gallerne. Mange kunne nok med rette innvende ett og
annet i den sammenhengen. Caesar fór nemlig til tider temmelig brutalt fram
når han anså det for nødvendig.
Likevel er det mye som tyder på at Caesar hadde stor respekt for gallerne.
Han satset mye på å få i stand avtaler med disse folkeslagene. Det ser ut til
at Caesar i første omgang anstrenger seg mye for å følge opp de gamle
romerske tradisjonene når det gjelder kolonisering. Romerne anså seg som
utvalgt av gudene til å styre verden, det vil si områdene rundt Middelhavet. De
hadde en oppfatning av et ordnet kosmos, der alle levde i harmoni med
hverandre, og der alle nøt godt av størst mulig lykke, m en også der alle
hadde forskjellige oppgaver. Tanken om likeverdighet for alle mennesker var
fremmed for dem. Men historikere hevder at romerne ikke ønsket å opptre
som okkupanter i de om rådene der de hadde innflytelse. Det gjaldt å la
folkene i det forskjellige områdene få leve sitt eget liv, men slik at det kunne
tjene rom erfolkets interesser. Det var viktig for rom erne å legge forholdene til
rette for lokalbefolkningen i alle deler av det romerske innflytelsesom rådet,
slik at alle kunne føle at de hadde en fordel av å tilhøre imperiet. Iallfall burde
aristokratiet i disse områdene føle det slik.
I sine beretninger om gallerkrigen er det nettopp en slik holdning Caesar gir
uttrykk for. Hvis det oppstår konflikter, prøver han først med det han selv
mener er fornuftig argum entering. Men hvis det ikke hjelper, blir han nødt til å
ty til vold, og det gjør han altså tidvis i en grad som hans motstandere i Roma
bruker i mot ham.
Den følgende teksten er 2,. del av 1. bok om gallerkrigen. Handlingen pågår i
58 før Kr. Caesar har nylig avsluttet et felttog mot helvetierne, som har
bestemt seg for å forlate sine områder og trenge inn i den romerske
provinsen. Caesar forteller i første del om hvorledes han hindret disse folkene
å flytte på seg, og tvinger dem til å vende tilbake til sine opprinnelige områder.
Annen del handler om konflikten mot germanerhøvdingen Ariovist.
(Kilde: Peter Ørsted - Gaius Julius Caesar, politikk og moral i det romerske
imperium. Spartacus Forlag, Oslo 2000)
4