Kant Moralens krav Bort med det hypotetiske! Dyder Hva er igjen ...

Gunnar Salthe, HiØ
Kant
Det kategoriske imperativ
Sjøllovgiving (autonomi)
Bort med det hypotetiske!
• Hvis vi vil oppnå en hensikt, må vi velge det
midlet som er nødvendig, men hensiktene våre
varierer
– Derfor må vi finne hensikter vi alltid må ha.
• Alle mennesker har lykken til hensikt. Men hvis
den styrer moralen blir hensynet til lykken
stående over moralen. Lykken er avhengig av
hva vi oppnår med handlingene våre.
– og vi veit ikke klart hva lykken er – eller hva
som er de nødvendige midlene for å nå den.
Hva er igjen etter renselsen?
• Forestillingen om lovmessighet bestemt bare av
fornuften, forskjellig fra naturlover (inni oss
eller utafor).
• Det fins en hensikt som binder oss kategorisk:
Respekt for evnen til å være sjøllovgivende:
– Å gi oss sjøl lover for hvordan vi skal handle
– Å velge å la slike lover styre oss.
» Da er vi styrt av lover vi har lagd sjøl –
ikke av naturlover
• Det blir et imperativ fordi vi ikke er engler
Moralens krav
Kants utgangspunkt: Moralens krav er
kategorisk! (Plikt)
• Derfor kan ikke moralens krav være
avhengig av noe annet:
– ikke av våre naturlige tilbøyeligheter
– ikke av hvordan konsekvenser varierer fra
situasjon til situasjon
• Plikten bestemmer hvordan vi skal
vurdere konsekvenser
Dyder
• Kant: I tillegg til dyder bør man ha god vilje
– En modig forbryter er verre enn en som er feig.
• Aristoteles: Folk bør øve opp sine evner og
holdninger slik at de kan realisere
menneskenaturen fullt ut.
• Kant: Vi kan ikke legge fra oss vårt moralske
ansvar på ‘menneskenaturen’ eller noe annet
vi ikke har tatt stilling til og kan stå inne for.
– Kanskje er ikke vår natur slik den bør være
Moralens
kategoriske
krav, styrt
av vår
fornuft
?
Fri vilje
Naturlige
tilbøyeligheter,
styrt av tradisjon
og biologi
• Vi har tilgang til
begge typer
grunner for
handling
• Vi velger fritt
• Vi kan rettmessig
klandres eller
roses avhengig av
hva vi velger

Maksimer
• Fri vilje er å styre det vi gjør gjennom beslutninger.
• Handler vi spontant, som vi har lyst til, er vi ufrie.
– Da er atferden styrt av ytre stimuli eller indre
handlingsimpulser
• Vha. fornuften tar vi stilling til hva vi bør gjøre.
• Da må vi vite hva vi gjør og hvorfor vi gjør det.
• Om vi formulerer dette, har vi et subjektivt
handlingsprinsipp – en maksime:
– Hva slags type handling og situasjon det er
– Formålet, hva vi vil oppnå
Tre formularer
Tre uttrykk for det kategoriske imperativ:
1 Handle bare etter den maksime gjennom hvilken du
samtidig kan ville at den skal bli en almen lov.
2 Handle slik at du alltid bruker menneskeheten både i
din egen person og i enhver annen person samtidig
som et formål og aldri bare som et middel.
3 Kravet om å se på oss sjøl som sjøllovgivende i et
formålenes rike. (En slags oppsummering.)
– Slik kan vi leve sammen som frie individer
Ufullkomne plikter
Noen maksimer kan tenkes som en almen lov, men
vi kan ikke ville at det skal bli slik
• Eks.: Å aldri hjelpe dem som er i nød:
– Vi er sårbare vesener som er avhengig av
ressurser som surstoff, varme, mat, osv.
– Som frie og fornuftige aktører, trenger vi også
opplæring, at noen bryr seg om oss, osv.
– Dette er evner vi trenger for å kunne
opprettholde en kategorisk moral.
• En grense for hvor tøff ’moral’ vi bør gå med på
av respekt for oss sjøl. (2. Formular trekkes inn)
Moralens krav er objektivt
Det kategoriske imperativ er en test på om våre
maksimer stemmer med moralens krav.
Et subjektivt handlingsprinsipp gir ikke
tilstrekkelig rettferdiggjøring
• Vi vil være moralske
• Vi vil handle etter våre egne subjektive
prinsipper
• Men moralen skal være universelt gyldig.
– Vi skal ikke gjøre unntak for oss sjøl
– Handlingen må kunne velges fritt av alle.
Fullkomne plikter
Motsetninger allerede i tenkinga:
• Når vi prøver å almengjøre maksimen bak
handlingen vår, kan vi finne ut at den ikke
engang kan tenkes som en almen lov
• Eks.: Å ljuge.
– Vi vil oppnå noe med å ljuge
– Men hvis vi vil at ljuging skal bli alment, vil
ingen tro det vi sier og da virker det ikke
– Vi har havnet i en praktisk sjølmotsigelse
Oppsummering
• Prinsippet for min handling er at jeg vil gjøre
A for å oppnå konsekvensene x.
• Prinsippet for handlingen må kunne gjøres til
en allmenn lov
– uten å gi motsatte konsekvenser enn det jeg tok
sikte på
– eller uten å gi konsekvenser som undergraver at
jeg fortsetter som en fri kilde til formål. (Å
beskytte egen autonomi og frihet er en hensikt jeg
er pålagt av humanitetsformuleringen.)

Hjelp og respekt
• Kravet om almengjøring forbyr ljuging direkte.
• Forbudet blir klart
• Almenngjøringskravet forbyr også en maksime
om aldri å hjelpe dem som er i nød (siden vi
ikke kan bruke oss sjøl bare som et middel).
• Men det er usikkert hvor langt man må strekke
seg for å oppfylle påbudet.
– Påbudet om å hjelpe er derfor ufullkomment
– Det er klart at vi har denne plikten, men det
er uklart hvor mye den krever av oss.
Respekt for moralevnen
1. Fordi vi er fornuftige, er en kategorisk moral
mulig, fri fra andre hensyn
2. Alle med evne til autonomi må kreve
anledning til å leve etter de normer de har
kommet fram til at er de rette
– som sjøllovgivende tar vi ansvar for de verdier vi
har og de normer vi handler etter
3. Almengjøringskravet tvinger fram almen
respekt for at de med evner til det skal kunne
handle fritt (og dermed ta ansvar)
Omsorg og sjølbestemmelse
• Respekt går foran hjelp
– Hjelp blir å gjøre andres formål til sine egne
– Andres omsorgsplikt kan ikke oppheve deres
plikt til å respektere min vilje
– Men det avhenger av mine evner til
sjøllovgiving
• Vi kan ikke for at vi noen ganger føler forakt for
andres oppførsel. Vi skal ikke gi uttrykk for det
– Vi bør interessere oss for de grunnene andre
har, evt. argumentere imot
Et verd hevet over enhver pris
1. Slik oppfatter vi nødvendigvis oss sjøl: Den fornuftige
natur eksisterer som et formål i seg selv!
– Fornuftige personer setter seg formål og handler ut
fra dem: Vi er frie og uavhengige kilder til verdier
– Andre folk blir objekt for mine formål
– Som opphav til verdier og normer, vil jeg ikke bli
redusert til bare et objekt for andres formål
2. Alle med fri vilje forventer å kunne handle fritt
3. Almengjøringskravet tvinger fram almen respekt for
evnen til fritt å sette seg formål
Formålenes rike
Kant oppsummerer det kategoriske imperativ
slik:
• Vi må se på oss sjøl som sjøllovgivende
vesener som møtes i et formålenes rike
• Vi skal ikke regne ut hvor mye folks formål er
verdt og finne den løsningene som gir høyest
totalsum
• Alle tvinges likt for å sikre lik frihet for alle
• Eller vi må komme overens via forhandlinger
• I alt annet må vi respektere andres valg
Krav til morallæra
• Det er så mye vi gjerne vil ta hensyn til
og samtidig se på oss sjøl som moralsk
OK. Derfor må morallæra være streng
og klar:
– Noe er klart forbudt
– Noe påbys. (Men det kan være uklart hvor
mye som kreves.)
– Et stort område for frihet hvor enhver gjøre
slik han finner best uten at andre kan
blande seg i det.

Aktørrelativ moral
• Kants etikk er universaliserende
– moralske sannhetskrav er like for alle
– alle med evne til sjøllovgivning omfattes
• Men det rette er relativt til den som handler
– Jeg skal sørge for at mine handlinger er riktige
– Jeg kan ikke opptre i strid med denne plikten for å
oppnå mer pliktoppfyllelse i verden
– Hjelpeplikten omfatter hele menneskeheten,
derfor kan jeg aldri makte å oppfylle den. Da bør
jeg først hjelpe dem som står meg nærmest