4: Kulturlandskapet.pdf

4. 

Kulturlandskap 

4.0. 

Kva det er … 

Omkring 500 år før vår tidsrekning byrja, skjer gjennombrotet for jordbruket. Det var først no 

det vart rydda land og etablert fast busetnad. Mennesket byrja å setja spor etter seg i 

landskapet. Dagens kulturlandskap er resultatet av ei samanhengende utvikling frå 

jernalderen og fram til vår tid. 

4.0.1. 

Natur og menneske 

Først var naturen, så kom menneska; slik også i skapingssoga, der mennesket først vart skapt 

den sjette dagen. Naturen la premissane som samfunnet vårt har utvikla seg innanfor. 

Kulturlandskap er eit forholdsvis nytt omgrep som enno ikkje har nokon fast og standardisert 

definisjon, men kan seiast å vera eit landskap som er prega av samspelet mellom menneske 

og natur. - “Kulturlandskap er et landskap impregnert med kultur” - (Orvar Löfgren) 

Omgrepet kulturlandskap vert av og til brukt som nemning på ein av tre hovudlandskapstypar 

som skildrar ein gradient frå den urørte til den rørte naturen: 

Primærlandskap er landskap som ikkje er rørt av menneskeleg verksemd. 

Naturlandskap er landskap der den menneskelege påverknaden totalt vert dominert av dei 

naturlege komponentane i landskapet. 

Kulturlandskap er landskap der menneskeleg aktivitet er avgjerande for landskapets utvikling 

og pregar landskapets karakter. 

Kulturlandskapet består av to hovudelement, dei naturgjevne og dei kulturgjevne. Berggrunn, 

landskapets topografi, planter og dyr er dei naturgjevne elementa, mens t.d. vegar, bygningar, 

slåtteenger og styvingstre er kulturgjevne element. Dei naturgjevne og dei kulturgjevne 

elementa går over i kvarandre. 

Levande kulturhistorie 

Kulturlandskap er landskap påverka av menneske, og er det konkrete resultatet av samspelet 

mellom menneske og natur. Kulturlandskapet er ein nøkkel til ei levande forståing av vår eiga 

kulturhistorie. 

Naturforståing 

Det å bruka kulturlandskapet som ein innfallsport til kulturhistoria vår gir oss samtidig eit 

godt utgangspunkt for å fokusera på kor avhengige me er av naturen, noko me lett gløymer i 

ein kulturepoke der streikande flygeleiarar har meir å seia enn uventa nattefrost. 

Natur og kultur 

“Naturen er kulturens hjem” - (Nils Faarlund) 

Den som kan tolka kulturlandskapet, kan lesa ut av det både natur- og kulturhistorie: 

Berggrunnens utvikling, istidas arbeid, plantenes innvandring og spora etter menneska sin 

busetnad og deira ferdsel og bruk av ressursar i fortid og notid. Alt set sine spor, men me må 

læra oss å lesa landskapet. 

Eit levande kulturlandskap vil alltid vera i endring, både på grunn av naturens eigne prosessar 

og gjennom menneskelege aktivitetar. Eit kulturlandskap som “går ut av bruk”, vil gradvis 

endra seg til å verta eit naturlandskap att: “… , og i Utladalen var ureining og farlege 

naturtilhøve medverkande årsak til at folk flytta. Slike område ligg no att som viktig 

dokumentasjon på korleis folk levde og livnærte seg i ei anna tid, men vil utan bruk og 

skjøtsel forsvinne i skoglandskapet.”

[Utdrag: Helle, Turid: Kulturlandskap og kulturmarkstyper i Årdal kommunhe, Sogn og 

Fjordane distriktshøgskule skrifter 1989:11] 

4.1. 

I Sogn 

Sogn og Fjordane er eit fylke der natur- og kulturtilhøva har medverka til å oppretthalda 

tradisjonelle driftsformer i landbruket. Samstundes er det eit fylke rikt på verneverdige 

bygningsmiljø og einskildbygningar. 

4.1.1. 

Typar 




I fylket finst det framleis eldre kulturmarkstypar med særskilde verdiar knytte til seg. Nokre 

avspeglar landbruks- og kulturhistorie, andre er viktige leveområde for planter og dyr. 

Kulturlandskapet er og ettertrakta opplevings- og turområde veleigna til friluftsliv. I tillegg er 

dei ofte attraktive reiselivsmål. 

Eldre kulturlandskap og kulturmarkstypar er i dag sterkt pressa og i ferd med å forsvinna frå 

omgjevadene våre, både gjennom attgroing, stans eller endring av tradisjonelle driftsformer, 

eller ved omfattande inngrep. Me står såleis i ferd med å missa viktige referanseområde, i 

tillegg til vegetasjons-økologisk- og kulturhistorisk dokumentasjonsmateriale. 

Kulturlandskapet i Sogn og Fjordane kan grovt delast opp i følgjande hovudeiningar (Austad 

& Hauge 1989). 

1. Kystkulturlandskapet… 

2. Fjordkulturlandskapet… 

3. Dal- og slettekulturlandskapet. Denne typen finst i dei indre bygdene i fylket. Kyst- og 

fjordfiske vert avløyst av elve- og innlandsfiske. Jakt inngår som ein del av 

inntektsgrunnlaget. Her finst fleire marginale gardsbruk og fjellgardar med husdyrhald. Store 

utmarksareal og fjellbeite inngår ofte i gardsdrifta. 

Døme på heilskaplege kulturlandskap er m.a. skysstasjonar, dal- og fjellgardar, 

husmannsplassar, heime- og fjellstølar. Av kulturmarkstypar kan nemnast: styvingstre (bjørk 

og selje), skotskog (gråor og bjørk), fastmarksslåtteenger, våtmarks- og slåttemyrar, 

våtmarksbeite, bjørkehagar, einerbakkar og gråorhagar. 

4. Fjellkulturlandskapet. Denne typen omfattar det tradisjonelle stølslandskapet, kjenneteikna 

av sesongvariasjon i busetjing og bruk. 

Fjellgardar og fjellstølar er døme på heilskaplege kulturlandskap, medan beitevollar, utslåttar 

og slåttemyrar er karakteristiske kulturmarkstypar. 



4.1.2. 

Kulturmarkstypar 

Kulturmarkstypar i Sogn og Fjordane 

Elementa som inngår i kulturlandskapet, er mange og varierte. Følgjande typar er dei 

vanlegaste i Sogn og Fjordane (Austad & Hauge 1989): 

Styvingstre

Ulike lauvtre som er nytta til forproduksjon gjennom lauving, rising, risping o.l., vert kalla 

styvingstre. Trea har ei kraftig hovudstamme som produserer eit friskt greinverk. Sjølv etter 

langt opphald i utnyttinga kan ein sjå skilnaden mellom hovudstamma og dei yngre greinene. 

Lokalt vert fleire nemningar nytta på styvingstrea, slike som “lauvkolle”, “lauvingstre” og 

“navar”. 

Med avgrensa skogteigar var det vanskeleg å kultivera sjølv dei minste samlingane for å få 

høg utnyttingsgrad av ressursane. Einskilde styvingstre står gjerne spreidde i heile 

kulturlandskapet, ved hus, vegar, elvar, eigedomsgrenser, storsteina urer og mot utmarka. 

Alderen på styvingstrea varierer etter treslag og fysiske faktorar i omgjevnadene. Lind og alm 

kan lett bli fleire hundre år, medan bjørk og ask har kortare levealder. Dei vanlegaste treslaga 

nytta til styving er alm, ask, bjørk, lind, selje og osp. 

Kulturskog. 

Mange stadar vart heile skogar nytta til forsank. Dei vart stelte og tynna for å få maksimal 

gras-, lauv- og risavling. Skogane ligg oftast på god og næringsrik jord, men i ulendt mark 

som vanskeleg let seg dyrka. Kulturskogane er oftast samansette av edlare lauvtre, vanlegvis 

alm, lind og ask, saman med andre treslag som hassel, hegg, gråor, hengebjørk og vanleg 

bjørk. Skogane er i dag fleire stadar attgrodde og forfalne (rotvelt), tilplanta med gran eller 

uttynna gjennom hogst. 

Hagemark 

Hagemark er her definert som beitemark med tresjikt. Det er mange ulike hagemarkstypar i 

fylket. Dei finst ofte på lågproduktive jordbruksareal eller på stadar som vanskeleg let seg 

utnytta til anna enn beitemark. Typane vert skilde frå kvarandre etter det dominerande 

treslaget i hagemarka. Hagemarkene er stort sett bygde opp av eit stort tal styvingstre. 

Karakteristisk for alle er eit heller lysope feltsjikt prega av langvarig beitegang og slått. 

Artssamansetjinga varierer, men oftast er det ein dominans av beitetolerante artar tilpassa 

langvarig beitegang. Innslaget av grasartar er gjennomgåande stort. Botnsjiktet med mosar er 

og stadvis velutvikla. Feltsjiktet er slitesterkt og toler godt trakk. Hagemarkstypane finst både 

i låglandet og i fjellet. 

Bjørkehagar 

er ein vanleg hagemarkstype. Dei kan delast i fleire typar alt etter råme- og næringstilhøve, 

grunntilhøve og brukshistorie, vanlegast i rike, middels rike og fattige bjørkehagar. Dei 

fattige typane har nok den største utbreiinga og førekjem oftast på grusterrassar eller rasvifter 

utan særleg jorddekke. Bjørkehagane er mest utbreidde i midtre- og indre strok av fylket. 

Einerbakkar 

er hagemarkstypar med eit stort innslag av einer. Mest særeigne er hagemarkene med eit høgt 

tal søyleforma individ. Dei eldste einerbakkane finst på turr og karrig mark, gjerne i steinete 

lende med berrt fjell i dagen der slått og åkerdrift ikkje var mogleg. Einerbakkane finst og på 

gamal slåttemark som etter kvart er lagt ut til beite. 

Einer er særs motstandsdyktig mot råte og vart mykje nytta til gjerdestolp, hesjestaur og 

nabbar (feste for hesjar), taktekking, reiskap og anna virke. Oppstamma, rettvaksne einerar 

opptok lite areal på beitemarkene. 

Einerbakkane på klimatisk ugunstige veksestadar, særleg i fjellområda og ved kysten, har ein 

lågvaksen og krypande struktur. Eineren utgjorde eit viktig virke i samband med stølsdrifta, 

både til ved, reinhald og anna. 

Hasselhagar

er og eit tradisjonelt kulturmarkselement. Store hasselbusker står spreidde i den gras- og 

urterike hagemarka eller tidlegare slåttemarka, ofte runde busker med rett underside i høgd 

med beitedyra. Hassel utgjorde tidlegare eit mykje nytta virke, m.a. til tønneband. 

Hasselnøtter var og eit viktig produkt frå hasselskogane. Hassel er ein typisk “kolonisator” på 

gammal slåtte- og beitemark som i dag ligg unytta. 

Aske- og almehagar 

er beitepåverka hagemarkstypar med høgt innslag av ask eller alm og med tydelege spor etter 

styving. Trea var tidlegare mykje planta i både inn- og utmarka for å gje eit godt fortilskot. 

Fleire stadar utgjorde samlingane karakteristiske lauvingslundar med kombinert slått og 

lauving. Askehagane er vanlegast i midtre- og ytre delar av fylket. 

Eikehagar 

har sjeldan stor utbreiing, men finst som mindre fragment i kulturmarka. Spreidde slåtteenger 

kan finnast i tilknyting til hagane. Dei har størst utbreiing i midtre-og ytre delar av fylket. 

Orehagar 

-, både med dominans av grå- og svartor finst gjerne som beitehagar på råmehaldig, organisk 

jord. Då oren har kort levealder, vart det aldri forma styvingstre av treslaget. Derimot vart 

rotoppskot mykje nytta som “snelskog” til for. Fleire stadar finst desse orehagane på 

elvesletter som flaummarksskogar eller på bekkevifter, ofte overrisla av flaumvatn. 

Lindehagar 

med samlingar av styvingstre produserte materiale til bast og reip, eller vart nytta til for. 

Urterik slåtteeng 

Enger med høgt innslag av ville urter er utvikla ved at utmarksteigar er overflaterydda for 

stein, slik at ljåslått vart mogleg. Dei fekk ein lysopen struktur ofte oppstykka og avgrensa av 

jordfaste steinar, steinrøysar, tre og busker. Typiske slåtteenger vart ikkje pløgde eller 

tilsådde, men heldt seg som stabile villenger ved regelbunden slått. Engene vart slegne om 

sommaren etter at grasa og urtene hadde sett frø, og beita på ettersommaren og hausten. Det 

meste av gjødsla kom frå dei beitande husdyra. Slått og beite heldt oppslag av dei vanlege 

lauvtrea borte frå engene. Slått favoriserer artar som blømer og set frø tidleg. Mange gamle 

slåtteenger gror i dag til, vert nytta til beite eller vert dyrka opp. 

Det finst ei rad ulike utformingar av slåtteenger der både artsinnhaldet og mengdetilhøvet 

varierer. Næringstilhøva og råmetilhøva i grunnen har mykje å seia for artssamansetjinga. 

Turrenger har oftast eit variert innhald av artar, medan fuktengene gjerne har eit fåtal artar 

som vekslar om å dominera gjennom vekstsesongen. Mange av artane i dei gamle 

slåtteengene kan i dag berre finnast i randområde i jordbrukslandskapet, vanlegast langs vegog 

grøftekantar. 

Myr- og våtmarksslåttar 

Tidlegare vart fleire myrområde slått. Myrslåttane kunne fleire stadar utgjera viktig fortilskot, 

særleg i nedbørsrike strok og på fjellet. Desse teigane kan i dag vera vanskelege å lokalisera, 

då dei sjeldan vart avmerkte eller inngjerda. 

Våtmarkene kunne liggja i tilknyting til myrområde, men også ved innsjøar, elvar og andre 

vasstrengar. Flaumvatn fører med seg næringsstoff, og fuktengene kunne ha høg produksjon. 

Det myrlendte underlaget ber ikkje tungt maskinelt utstyr, og engene gror i dag til. Ofte finst 

det små utmarksløer i tilknyting til områda. 

Strandenger med salt- og brakkvasspåverknad ligg ved fjorden og sjøen, helst ved utlaupet av 

elvar og bekker. Dei får jamleg næringstilskot frå sjøen, særleg ved at tang- og tarerestar vert

kasta på land. Stadvis kan skjelsand utgjera eit ekstra næringstilskot. Strandengene vart nok 

mest nytta som beitemark, men var fleire stadar viktige i forsankinga som slåttemark. 

Lyngheiar 

Lyngheiane har vore og er framleis eit særtrekk for dei ytre delane av kysten. Med gras og 

ung lyng kunne lyngheiane nyttast som beiteområde stort sett gjennom heile året. Kystklimaet 

med milde vintrar og lite snø gjorde dette mogleg. Avsviing av gamal og stiv lyng var iblant 

turvande for å betra beitekvaliteten. I tillegg vart det ofte henta for på lyngheiane, der toppane 

av røsslyng vart skorne av og gjevne til dyra. Strukturen til lyngheiane var såleis avhengig av 

eit samspel mellom klima og driftsform. Så snart lyngheiane er ute av drift, gror dei etter 

kvart til med kratt og skog. Stadvis vert dei og tilplanta med gran. 

På fjellet og spesielt i kystnære område var torvstikking vanleg. Torva var viktig som brensel 

i slike trefattige område. 



4.2. 

I Årdal 

4.2.1. 

Dagens kulturlandskap 

Dagens kulturlandskap er prega av eit moderne industrisamfunn der storparten av 

innbyggarane er busette i tettstadane Årdalstangen og Øvre Årdal. Etter krigen har dei fleste 

innbyggarane vore sysselsette i industrien, og store delar av landbruket er vorte lagt ned. 

Det gamle historiske kulturlandskapet var knytt til dei mange sidedalføra til 

Årdalsfjorden/Utladalen. Særleg sidedalane til Årdalsfjorden og Årdalsvatnet var meir eller 

mindre isolerte bygdesamfunn. Nedst i desse dalføra låg busetnaden i ulike nivå opp etter 

dalen, anten opp etter bratte elvedalar eller gradvis langs slake breeroderte dalar. Frå gardane 

førte vegen vidare til fjells, - til dei viktige beiteområda. Dei fleste av desse dalane var 

jordbruksdalar, men dei ytste dalføra, Ofredal og Vikadal hadde gode furuskogressursar. 

Tungdrivne dalar som Nundalen ligg i dag folketome, og i Utladalen var ureining og farlege 



skjøtsel forsvinna i skoglandskapet. 

… 

[Frå samandraget i rapporten:] 

Årdal kommune har eit vidt utval av kulturlandskap og kulturmarkstypar. Dette skuldast 

topografiske variasjonar i kommunen, og skilnad i berggrunn, klima og vegetasjon. 

Utnyttinga av naturgrunnlaget og driftsformene i jordbruket er tilpassa både fjord og fjell. 



4.2.2. 

Kjeldene 

Til dette avsnittet er det mykje dei same kjeldene som går att. Under “Rapportar” er større 

delar av rapportane presenterte samla. Her er ein kort presentasjon av dei enkelte rapportane: 

• Utdrag av Turid Helle. Kulturlandskap og kulturmarkstyper i Årdal kommune, Sogn og 

Fjordane distriktshøgskule skrifter 1989:11: Rapporten omfattar inventeringar og vurderingar 

av 19 utvalde kulturlandskap og kulturmarkstypar i Årdal kommune, Sogn og Fjordane fylke. 

Rapporten følgjer som nr.8 i ein serie frå prosjektet “Kulturlandskap i Sogn og Fjordane, bruk 

og vern”. Dette er eit samarbeidsprosjekt mellom Fylkeskultursjefen, Fylkeslandbrukssjefen,

Fylkesrådmannen - Planavdelinga, Fylkesmannen - Miljøvernavdelinga og Sogn og Fjordane 

distriktshøgskule. 

• Utdrag av rapport nr. 5 - 98, Fylkesmannen i Sogn og Fjordane: Skjøtsel i heimre 

Utladalen, forfattar utmarksfullmektig Rigmor Solem, Statskog Øst-Norge. Rapporten er ein 

samordna plan for kulturlandskapskjøtsel, bygningsvern, tilrettelegging for ferdsel og 

informasjon i Utladalen landskapsvernområde. 

• Eng/Innmarksområder i Utladalen landskapsvernområde, registreringer av vegetasjon og 

skjøtselsanbefalinger av Tanaquil Enzensberger, Fylkesmannen i Sogn og Fjordane 1997 

Rapporten er utarbeidd på oppdrag frå Prosjektgruppa Utladalen kulturlandskap. Eitt mål har 

vore å undersøka den noverande tilstanden til vegetasjonen. Eit anna mål er å vurdera kva 

vedlikehalds- og skjøtselstiltak som er aktuelle å setja inn for å oppnå ei utvikling av 

landskapet ein ønskjer i framtida. 

4.3. 

I Utladalen 

“… , og i Utladalen var ureining og farlege naturtilhøve medverkande årsak til at folk flytta. 

Slike område ligg no att som viktig dokumentasjon på korleis folk levde og livnærte seg i ei 

anna tid, men vil utan bruk og skjøtsel forsvinne i skoglandskapet.” 



4.3.1. 

Fortida er nær 

Dei jordbruksformene vi finn spor etter i Utladalen, har røter tilbake til vikingetida, og ein 

skal ikkje langt tilbake i tida før ein finn driftsmåtar som har vore uendra i hundreår. Dei 

tydelegaste spora finn me i tilknyting til den gamle innmarka. Beite, slått, trakk, bruk av 

naturgjødsel og i nyare tid også lette jordbruksmaskiner har skapt dagens kulturlandskap. 

Rundt 1850 begynte det å skje store endringar, men først så seint som etter andre verdskrigen 

kom dei verkeleg store endringane i jordbruket. 

I eit område som Utladalen heldt dei gamle driftsformene seg lenge. Her er fortida ikkje langt 

unna. Stølsdrift, kløvjing og transport til og frå fjellområda rundt dalen heldt aktiviteten oppe 

til ut på 1970-talet. Etter den tida har jordbruksdrifta i Utladalen vorte monaleg mindre. 

Fluor-ureininga frå aluminiumsverket i Årdal verka også til at det til slutt vart uråd å driva 

med fedrift, då husdyra vart hardt plaga av fluorose. Dei største utsleppa var på 60 - 70-talet, 

og mykje av furuskogen døydde på rot. Redusert beite, slått og hogst skapte ei akselererande 

attgroing av kulturmark, ferdselsvegar og andre kulturminne. Når jordbruksaktiviteten 

minkar, vil etter kvart kunnskapen om bruk av dalen forsvinna. For å oppretthalda eit 

kulturlandskap prega av gamle driftsmåtar må det aktive tiltak til når den gamle bruken tek 

slutt. 

Kulturhistoriske spor 

I Utladalen kan ein finna eit utal forskjellige kulturminne som utfyller kvarandre og til saman 

gjer det mogleg å forstå noko av tilhøva i naturalhushaldsamfunnet i forrige århundre, og 

enda lenger attende. Dei ulike landskapstypane med karakteristiske spor etter menneskeleg 

verksemd og busetnad har ein særskild bodskap til vår tid; bodskapen frå det nøysame 

samfunnet, gleda over det gode handverket, økonomiseringa med dei enkle ressursane. 

Kulturspora er resultat av at folk skulle fylla sine primærbehov ut frå den rådande teknologien 

og kunnskapen. Me er ved eit stort tidsskifte i kulturhistoria vår. Handverkstradisjonar, 

bustadformer og byggjeteknikkar som har vore i bruk i mange hundre år, er på veg ut i vår 

tid. 

…

[… og biologisk mangfald] 

Nyttar ein omgrepet kulturlandskap som ramme for å skildra kva ressursar ein finn i 

tilknyting til Utladalen, inneber det at ein ikkje berre reknar dei materielle ressursane knytt til 

utnyttinga av dei tradisjonelle landbruksressursane som beiting, forproduksjon, ved- og 

tømmerhogst. Verdiane knytt til biologisk mangfald (plante- og dyreliv) i ein 

menneskepåverka naturtype, landskapsoppleving, kulturhistorie og friluftsliv vert i denne 

planen tillagt stor vekt. 

[Utdrag: Skjøtsel i heimre Utladalen, Fylkesmannen i Sogn og Fjordane Rapport nr. 5 - 98] 

4.3.2. 

Kulturspor 

Tun og hus. 

Bygningane i Utladalen er med nokre få unntak ikkje eldre enn frå byrjinga av 1800-talet, 

men som hustypar er dei fleste hus monaleg eldre. Kvaliteten på handverket varierer, og me 

ser at dei eldste husa gjennomgåande representerer eit betre handverk. 

I dag finst det ingen verna bygningar innafor landskapsvernområdet, men gardstuna og 

bygningane i Utladalen gjev eit bra bilde av byggeskikken fram til første verdskrigen og har 

derfor ein stor verdi både historisk og landskapsmessig. 

Det finst fleire viktige og godt bevarte stølsmiljø i Utladalen. Alle stølane er viktige i 

landskapet. 

Kulturmark 

I landskapet rundt gardstuna kan ein avlesa spor etter den aktiviteten som har vore på garden, 

spor som er meir eller mindre tydelege. Nokre av spora er i ferd med å bli raderte ut p.g.a. 

attgroing og manglande vedlikehald. Dei mest vanlege kulturmarkstypane utgjer system av 

åkrar og relativt frodige engsamfunn på innmarka, og slåttenger og hagemarker med 

lauvingstre av bjørk, alm og lind og eit beita eller slått grasdekke i utmarka. 

I heimre Utladalen vil ein finna ein vegetasjonsgradient som spenner frå varmekjære 

edellauvskoglier (hassel, alm, lind) til fjellbjørkeskog og snaufjell. Heile vegen finn ein spor 

etter tradisjonell utforming av haustingsskogar og slåttemark. Til dei mange 

kulturmarkstypane høyrer også ei mengd spor etter steingardar, rydningsrøyser, murar og 

løypestrenger. 

Ferdslevegar 

Før vegane si tid gjekk all transporten med kløv eller treslede, eller ein bar børene på sin 

eigen rygg. Gangstiar gjekk på kryss og tvers, frå granne til granne, til stølane, fiskevatna og 

jaktområda. Mange av gangstiane vart først trakka av geit og sau, hest eller ku. Dei gamle sa 

at vegane gjorde seg sjølve. 


4.3.3. 

Hjelleskogen 

Kulturmarkstype: Kulturskog 

Kulturskogen ligg i den sør-vestvende lia bak garden Hjelle, like innom 

landskapsvernområdet i Utladalen. Området ligg mellom 125 og 300 moh, med utsyn rett ned 

dalen. Stien til støls går gjennom området. 

Kulturskogen har vore eit mykje nytta forsankingsområde for Hjelle-garden. I skogen hausta 

dei lauv mest av lind, men også av bjørk og alm. Lindetrea vart lauva i juni/juli, og lauvet

vart nytta som for til geitene. Greinverket vart kappa, bunde i hop til kjerv og turka i stakk i 

marka. Geitene beita den same lia og heldt feltsjiktet nede. 

Like aust om Hjelledalsfossen bak garden Hjelle ligg ei bratt li med berg i dagen og 

grovsteina ur. Mindre grasdekte parti finn plass mellom stein og berg, og spreidde på dette 

underlaget står mange titals trestuvar av lind (Tilia cordata). I tillegg finst innslag av bjørk 

(Betula Pendula) og alm (Ulmus qlabra). Lind dominerer, og har ei særeigen form på grunn 

av årviss hausting av greinverket. Enkelte av trea har utvikla ei kraftig stamme, medan andre 

har ein tunnare trelegg. Frå skjeringspunkta øvst på stamma har det utvikla seg eit rikt 

greinverk som etter siste hausting har vakse opp til ei stor og vid krune. Trea står fleire stader 

samla i små grupper, eller dei står som enkelttre på steinete grunn. 

I skårane mot Hjellefossen står fleire styvde almetre og nokre bjørker. Lenger oppe i lia tek 

bjørkeskogen over, og dei fleste bjørkene har også her spor etter lauving. Lia gror no til med 

oppslag av bjørk (Betula pendula), selje (Salix caPrea) og rogn (Sorbus acuparia). 



Ferdselsvegen frå Hjelle til heime- og fjellstølen 

Frå Hjelle går den gamle kløvvegen i sikksakk opp lia. Den går opp til brotet og vidare 

innover i Hjelledalen, der “Brotastrengen”, den første løypestrengen i Årdal, fekk sitt 

utgangspunkt i 1877. Kløvvegen er mange plassar oppmura for å gje ein både breiare og 

stødigare veg i det bratte lendet. Vegen er mykje brukt av dei som eig eller disponerer sela i 

Hjelledalen, men også av fotturistar som går gjennom dalen. 


4.3.4. 

Fremre Hjelledalen - fjellstøl 

Kulturmarkstype: Fjellstøl 

Fjellstølen ligg fire km inn i Hjelledalen frå Hjelle. Her er dalen open og vid mot aust, og 

stølsvollen ligg 750 moh. Ein god og tydeleg stølssti leier frå Hjelle og opp Hjelledalen. 

Historie 

Stølen har vore fjellstølen til garden og husmennene på Hjelle. Husmennene under garden 

Svalheim hadde og stølane sine her. Etter nokre veker på heimestølen Heimre Hjelledalen 

buførte dei til fjellstølen. Her heldt dei til på midtsommaren, før dei returnerte til heimestølen. 

Både på heime- og fjellstølen var det slåttedrift i tillegg til mjølkedrift. Engslåtten vart samla i 

høyløer på stølane og henta heim på vinterstid. Stølsvegen var kort samanlikna med mange 

andre stølar i kommunen, men på vinterstid var den bratte, kronglete stien ned til garden ein 

vanskeleg transportveg. 

Skildring av fjellstølen 

Stølen ligg i det vidaste og mest opne partiet av Hjelledalsdalføret. Stølen ligg på elveflatene 

på austsida av Hjelledalselva, og i nord skrånar fjellet opp mot Gisnanosi. Mot aust er dalen 

vid og slakt stigande. Stølen følgjer eit nokså flatt parti langsmed elva, med stølshusa samla 

lengst øvst på stølsområdet. Seks stølshus er plasserte i klynge kring svaberg ovanom 

stølsgjerdet. Alle stølshusa, med unntak av ei brakkehytte, har ein einskapleg byggestil, 

hovudsakleg lafteverk. Torv eller bølgjeblekk er nytta som taktekke, og dei fleste har 

grunnmurar av naturstein. Den nye hytta står på gamle stølstufter, men skjemmer det 

heilskaplege miljøet med ei form som skil seg frå den rådande byggeskikken. 

Den nedste delen av stølsområdet er ei stor slåtteeng med ei veksling mellom våte og turre 

parti. Dei turre partia ligg på steinete høgdedrag i enga. Enga vert avgrensa mot elva i sør,

medan ein steingard avgrensar enga mot hei- og lyngvegetasjon. Steingarden blir borte i den 

våtaste myra, men dukkar opp att mot elva like ved steinfundamentet etter ei gamal bru. Inne 

på enga står ei høyløe. 



4.3.5. 

Skåri 

Skåri: Heilskapleg gardsmiljø 

Skåri ligg på ei relativt flat hylle på vestsida av elva Utla like nord for Hjelle nede i sjølve 

dalen. Bruket ligg om lag 90 moh, innunder ei bratt fjellside som medverkar til eit gunstig 

lokalklima. 

Eigedomen er på om lag 22 dekar innmark og 720 dekar utmark. I utmarka var det lite 

slåtteeng, og det har aldri vore utløer knytt til bruket. Det er derimot fleire hellerar innafor 

eigedomen. Her vart lauvkjervane lagra før dei vart borne på ryggen heim. Foring med lauv 

utgjorde ein viktig del av vinterforinga, og i skogen er det fleire verdifulle treslag som vart 

styvde, m.a. alm og lind. 

Bygningar. 

Stovehuset, eldhuset og stabburet på Skåri er representative for den gamle byggeskikken i 

dalen, medan uthuset er “moderne” med fleire funksjonar som fjøs, løe og smalehus under eitt 

tak. Nyehuset høyrer den nye tida til. Alle dei fire gamle bygningane er no sette i stand i regi 

av grunneigaren og stiftinga Utladalen naturhus. Naturhuset opna offisielt i mai 1998. 

Stabburet og eldhuset vart ferdig restaurerte same året ved hjelp av tilskot frå Årdal kommune 

og Fylkesmannens landbruksavdeling. Stabburet er rekna for å vera det eldste bustadhuset i 

Årdal. Eldhuset er ein eittroms liten lafta bygning frå om lag 1850. Stovehuset vart truleg 

reist tidleg på 1800-talet. Det er opphaveleg bygd av lafta plank. Veggene vart seinare kledde 

med panel ute og inne. Uthuset vart sett opp rundt 1912-1913. Her var det plass for både ku 

og geit. Sjølve kufjøset er av lafta plank, medan løa og smalehuset er i bindingsverk. 

Nyehuset vart reist av Årdal kommune i 1960 som bustad for Håkon Skår, som var den siste 

bonden på Skåri. 

Kulturmarka. 

Frå tunet følgjer det dyrka arealet på om lag 22 da Vettisvegen vel 300 meter innover dalen. 

Den dyrka marka strekkjer seg her nedover mot elva. Ved sjølve tunet blir den vide flata som 

utgjer innmarka, avgrensa av lisida, ei bratt skråning ned mot elva og haugane bak 

gamletunet. Dette engarealet er relativt steinfritt og lettdrive, og her blir det i dag dyrka 

poteter. Graset blir slått og turka på tråhesje. Frukthagen ved nyehuset er no restaurert. 

Bak gamletunet skrånar terrenget oppover mot “Haugane”, ca 107 moh. Dette er eit område 

med grunnlendt slåttemark som no er rydda for krattskog og inngjerda som sauebeite. Rundt 

dette området er det ein del planta gran som no er i rask vokster etter at utsleppa av fluor frå 

aluminiumsverket har gått monaleg ned. Frå haugane går det ein sti ned til “fremre hagen”, 

som er den dyrka marka som ligg lengst nord. Desse slåtteengene nedover mot elva er prega 

av steinrik jord, og her er fleire store steinryddingar. Dette arealet er no delvis rydda for tre 

og kratt og inngjerda som sauebeite. 

Styvingstre av bjørk, alm og lind står spreidde i lia på vestsida av vegen fram til 

Avdalsfossen. 

Ferdselsvegar

Stølsvegen gjekk frå gamalt av opp lia via Avdalsskori, ei bratt renne i fjellet som er eit par 

meter brei og 300 meter lang. Opp denne bratte Avdalsskori vart det buført både ku og geit 

opp til vårstølen i Avdalen og fjellstølen i Gravdalen. Stien går opp i Avdalen på sørsida av 

Avdalsfossen og kryssar elva via brua ved kvernhuset i Avdalen, der han kjem inn på 

stølsvegen frå Avdal gard. 


4.3.7. 

Avdalen 

Heilskapeleg kulturlandskap 

Avdal gard ligg høgt og brattlendt til om lag 400 moh inne på ein avsats på vestsida av 

Utladalen. Garden på i alt 23.000 da femner om eit heilskapeleg kulturlandskap med 

restaurert bygningsmiljø samansett av gardstun med 9 bygningar, kvernhus, utløer, 

husmannsplassen Hagaberg, vårstøl og fjellstøl. Vidare finst tekniske anlegg som gamle 

kløvstiar, steingardar, bakkemurar og hustufter i tilknyting til kulturmarkstypar som inn- og 

utmarksenger, åkrar og styvingstre. 

Årdal Turlag inngjekk i 1991 ein leigeavtale gjeldande for åtti år med grunneigaren. Avtalen 

omfattar hovudhus, driftsbygningar og omkringliggjande mark, ialt 17 da. Dette skal etter 

kontrakten “settes i stand og oppgraderes av Turlaget” Sidan er det utført ein formidabel 

innsats ved restaurering av samtlege ni bygningar på tunet og kvernhuset ved elva. Tunet blir 

i dag drive som ei betent turisthytte i sommarsesongen og ubetent resten av året. I 1997 hadde 

Avdalen om lag 600 overnattingar. 

[Årdal Turlag inngjekk] 

4.3.7.0. 

Årdal Turlag og restaureringa 

Årdal Turlag vart skipa i 1973. Det er eit lag innan Årdal kommune, som har til 

føremål å fremja friluftsliv og kjennskap til ulike naturområde. 

Føremålet med laget er å arrangera turar, merka stiar, byggja turvande hus for 

overnatting, hjelpa til å vøla og ta vare på eldre busetnad, byggja bruer og klopper og 

støtta natur- og miljøverntiltak. 

Frå laget vart skipa og ut mot åttiåra var det sela på Hjelledalen og Gravdalen som 

vart restaurerte og sette i stand. Det var nokre turar i året, men den store aktiviteten 

var det ikkje. 

Det er vel ikkje så mange som er klare over at Årdal Turlag kan krediterast mykje av 

æra for at det vart oppretta eit “Utladalen landskapsvernområde.” Det var i 73/74 at 

Sogn og Fjordane fylkeskommune påla kommunane å føreta ei registrering av område 

innan kommunane med tanke på naturvern. Årdal kommune ved friluftsnemnda 

innkalla til møte i februar 74. Her fekk styret i Årdal Turlag i oppdrag å førestå 

registreringa i Årdal. Så Årdal Turlag har eit slag “åndeleg farskap” til tanken om 

landskapsvernområde. 

I slutten av 70-åra var det svært lite aktivitet, og laget blei reorganisert med nytt 

interimstyre i 1980. Frå sesongen 1985 fekk laget si første terminliste, der 8 turar var 

terminfesta. Men allereie dette året vart det ein ekstra skitur om våren. Laget har sidan 

hatt terminfesta mellom 10 og 16 turar i året. I 1985 måtte laget få nytt sel i 

Hjelledalen, då avtalen om “Hjelleselet” ikkje vart fornya. Men me fekk avtale om 

Tråiselet, og dette vart raskt ordna, slik at laget framleis kunne tilby overnatting i 

Hjelledalen.

[Utdrag: Turhandbok for Årdal Turlag, Årdal Turlag 1992] 

[ ein formidabel ] 

4.3.7.1. 

Den “afsidesliggende” dalen i dag 

Dei som tok turen opp i Avdalen for vel 7 år sidan, og det var ikkje mange som fann 

vegen dit då, opplevde ein gammal fjellgard prega av sterkt forfall og attgroing. 

Mange av bygningane låg heilt i kne, og skogen var på rask frammarsj rundt 

innmarka. Me var fleire som begynte å sjå oss rundt etter høve til å få restaurert iallfall 

ein del av bygningane før det var for seint. For å gjera ei lang historie kort: Mange 

gode krefter tok til å samarbeida, penger vart skafta og kyndige handverkarar vart 

engasjerte, og allereie hausten 1991 var mange av bygningane på Avdalstunet redda. I 

dag er heile tunet og våningshuset på husmannsplassen Hagaberg sett istand, og Årdal 

Turlag står som leigetakar av tunet og 17 dekar jord i 75 år framover. Grunneigaren 

har fast plass i styret, som står for drifta av garden, som no er teken i bruk som ei 

turisthytte for fotvandrarar og andre besøkande. 

For vel to år sidan vart det laga ein enkel skjøtselsplan for kulturmarka i Avdalen. 

Pengar vart skaffa gjennom diverse tilskotsordningar, og det vart innleigd mannskap 

til å utføra det praktiske arbeidet ute på bøane. Dette skjøtselsarbeidet har no utvikla 

seg til også å omfatta 4-5 andre gardsbruk i Utladalen. Eit grunneigarsamarbeid har 

vakse fram att, og sist sommar var 9 studentar engasjerte som “fjellbønder” rundt om 

på dei ulike gardsbruka. Studentane, frå universitetet i Bergen, landbrukshøgskulen på 

Ås og høgskulen i Telemark, samarbeider vidare om å driva Avdalen som turisthytte i 

tillegg til utearbeidet. No finn fleire og fleire vegen opp i Avdalen, og særleg 

skuleklassar er flinke til å bruka fjellgarden, som no har vakna til nytt liv att. 

Det som har skjedd og som no skjer i Avdalen og elles i dalen, er truleg ikkje noko 

eineståande. Tilsvarande prosjekt finst det fleire døme på rundt om i landet. Men kva 

er det denne nyvekte interessa for det “historiske landskapet” signaliserer i vår 

moderne tid? Finn ein årsaka i det som etnologen Vibeke Mohr skriv om i tidsskriftet 

“Fortidsvern“ 1/96, i ein artikkel om kulturminne i ein kommunal røyndom, der ho 

brukar uttrykket antimodernisme, som ho reknar som ein svært menneskeleg reaksjon 

på ei raskare teknologisk, kulturell og sosial utvikling enn me klarar å følgja med på. 

[Utdrag: Solem, Rigmor, «Korleis gjere kulturhistoria levande», semesteroppgåve i 

etnologi grunnfag, Universitetet i Bergen 1997] 

Bygningar 

Der det er brattlendt, er det føremålstenleg å plassera bygningane langs ei tungate. Denne 

typen organisering av bygningar er vanleg i Utladalen (Geiran og Krogh 1966): “I Utladalen 

er Avdalstunet det klareste eksempel på en slik organisering. Stova ligger på nedsiden av 

tungaten, og tett inntil finner man stabburet. På nedsiden ligger også fjøset. Stall, saue- og 

geitefjøs og løe ligger på oversiden. Forøvrig finnes det på Avdal også en kornlåve som er 

trukket noe ut fra tunet. Det samme gjelder bekkekvern, eldhus, turkestove og utløer.” 

Tidlegare var det 10 bygningar i Avdalstunet, stovehus, 2 stabbur, fjøs, eldhus, smalehus, 2 

løer, utedo og turkestove. I dag er låni rett ovafor stovehuset borte, medan dei andre 

bygningane er restaurerte dei seinare åra. 

Stovehuset på Hagaberg er no sett i stand av Petter Løvdahl som leiger staden av Per Avdal. 

Kulturmarka. 

Innmarka i Avdalen er om lag 40 da, avgrensa med steingard, stup mot Utladalen og Avdøla. 

Det har vore drive eit omfattande skjøtselsarbeid i dette området dei tre siste åra, og vel 100 

geitekillingar er på beite i Avdalen kvar sommar. Kulturmarka omfattar område med

slåtteeng, beitemark og kulturskog frå og med Slette (250 moh) under Hagaberg til og med 

vårstølen (600 moh) og fjellstølen i Gravdalen (840 moh). Kvart område er svært forskjellig. 

Det meste av arealet har sterkt hellande terreng, der grove, tørkesvake lausmassar er 

kombinert med vassårer og fuktsig. Berg eller store blokker stikk opp i dagen. Stein er lagt i 

haug eller brukt til terassering. Resultatet er små fuktige eller større, veldrenerte område med 

grove eller fine massar av mineralsk eller organisk opphav. Surleiksgrad og tilgang på 

plantenæringsstoff kan difor variera mykje innafor ein kvadratmeter. 

Ferdselsvegar 

I lang tid var Avdalsskori einaste tilkomstvegen for folket i Avdalen, men rundt 1900 vart det 

bygd ny kløvsti rett opp lia på nordsida av Avdalsfossen. Då garden var i drift, gjekk denne 

kløvstien langs steingarden forbi tunet, medan folk i dag går gjennom tunet. Dette var vegen 

til støls for dei som ikkje høyrde til garden eller som ikkje hadde ærend inne på tunet. Ved 

Vårstølen kryssar stølsvegen elva som kjem ned frå Slufsedalen og går vidare opp til 

fjellstølen i Gravdalen. Ein annan sti tek av ved Vårstølen og opp den bratte lia mot 

Fuglenosi, og vidare innover til Storebekken, der han kjem inn på kløvstien frå Fardalen, over 

Gravdalen og Slufsedalen til Stølsmaradalen. 

Frå tunet i Avdalen går det også ein veg gjennom skogen nordover til Furuhaugen. Langs 

denne vegen er det restar etter fleire små, oppmura åkrar. Vegen går fram til Haugalømyri, 

tidlegare slåtteeng, og vidare ned mot Hagaberg og inn på kløvstien opp til garden. 


4.3.8. 

Vetti 

Kulturmarkstype: Heilskapleg gardsmiljø 

Vetti ligg inst ved Folkelånsvegen, 11 km framme i Utladalen. Etter å ha følgt 

Folkelånsvegen langs bratte sider og gjennom ville juv 5 km opp frå Hjelle, opnar dalen seg. 

To små haugar pressar elva mot nord og gjev rom for eit lite, smalt dalføre. Øvst i dette 

dalføret, mest opp mot den nordlegaste haugen, ligg Vetti gard. To mindre gardsbruk ligg 

lengre ned mot elva. I det mektige landskapet vert gardstuna små, men er likevel godt synlege 

med kulturmarka kring seg. 

Gardstunet på Vettisgarden er samansett av 10 små og store hus. Tre av husa er stovehus, tre 

er knytt til dyrehald og resten er småhus som stabbur, eldhus m.m. Den eine løebygningen har 

ein særeigen byggestil med svalgang langs eine langsida, ein byggestil som var vanleg i 

Utladalen, men ikkje vestom Årdalsvatnet (Ve 1971). Miljøet i tunet er skildra på følgjande 

måte av Schwarzott (1988):“Den vesle svermen av bygningar, eit heilt bygdetun i seg sjølv, 

er forma ut med sikker hand og arkitektonisk nerve.” 

Sletta er gardstunet nærast elva. Det ligg i overkanten av den store, flate sletta, og er 

samansett av 5 hus. Alle bygningane er rundtømra og utgjer ein heilskapleg einskap. Litt 

lenger nede på Sletta står ein låvebygning som tilhøyrer Vetti. Tre gravrøysar ligg på den 

flate bøen vest for tunet og ned mot elva. Røysane er grasgrodde og av uviss alder 

(Fornminne 1983:6). 

Gardstunet på Lauvhaugen er samansett av 7-8 hus i ulike byggetrinn. Samanlikna med dei to 

andre tuna har dette eit mindre heilskapleg ytre. Både på Lauvhaugen og Sletta er løe- og 

fjøsbygningane plasserte i bakkant av tunet, i motsetnad til Vetti, der desse husa ligg ned mot 

bøane. Alle husa med unntak av dei eldste husa på Lauvhaugen har bølgjeblekktak. På 

haugen bak Lauvhaugen står eit par utløer. 

Det oppdyrka arealet følgjer langs med den vesle dalen, og strekker seg utover- og oppover 

mot/på dei to fjellhaugane bak Vetti og bak Lauvhaugen. Jordene skrånar ned mot elva og

ligg på relativt steinfri jord. Innmarksarealet har difor få innslag av steinryddingar og 

steingardar. Dei to fjellhaugane som tidlegare har vore opne jordbruksareal, gror no til med 

krattskog. 

Delar av engarealet vert enno slått, men graset ligg att på enga. Næringsemna i graset har 

dermed gjødseleffekt og gjev gode vilkår for nitrofile artar som hundegras. 

Styvingstre av bjørk (Betula pubescens), selje (Salix rostrata), rogn (Sorbus acuParia) og alm 

(Ulmus qlabra) står spreidde i liene, særleg opp mot Vettisfossen. I Hellerlihalsen, før Vetti, 

er dei bratte liene prega av mange styvingstre av alm. 



Dei to siste åra [1997-98] er det utført eit omfattande skjøtselarbeid på det meste av 

innmarksarealet rundt dei tre gardsbruka. Mykje skog og kratt er tynna ut og fjerna for å opna 

opp langs vegen og ved overgangen til utmarka. Storparten av engarealet er slått med 

slåmaskin og motorljå, og graset er transportert vekk frå enga. I tillegg var sau og hest på 

beite i Vetti sommaren 1997 etter at innmarka ved Lauvhaugen og engstykket nord for Vetti 

gard vart inngjerda med sauegjerde. 

Ferdselsvegar 

Frå Vetti gard (330 moh) går vegen opp den bratte lia til heimestølen (680 moh) og derifrå 

vidare nordover og oppover til Fleskedalen (970 moh). Denne gamle kløvstien er ein mykje 

nytta tursti, då dette er delar av “hovudferdselsåra” mellom Vetti og Skogadalsbøen 

turisthytte. Oppe på toppen av lia deler stien seg, og ein kan då velja om ein vil gå stien 

bortom Vettisfossen fram til Vettismorki eller følgja elva Morka-Koldedøla fram til stølen. 

Båe stiane kryssar elva på solide bruer laga av malma furustokkar. Ved elva, oppe ved øvste 

brua, tek stien av som går sørover via Morkaskaret til Hjelledalen. 

Frå tunet i Vetti går ein sti nordover dalen, langs elva, fram til foten av Vettisfossen. Her går 

ein jamn straum av fotturistar om sommaren. Dei vil inn for å nyta synet av Noregs høgste 

foss i fritt fall. Frå denne stien kan ein også kryssa Utla via hengjebru, og fylgja stien opp den 

bratte Brendeteigen til Stølsmaradalen. 

Mellom Vetti gard og Lauvhaugen går ein gamal ferdselsveg sørover opp langs skogkanten til 

jordbruksarealet oppe på haugen. Her er fleire område med gammal eng og åker. Vegen går 

over haugen og vidare i sikksakk ned lia ved Høljabakken. Denne vegen vart rydda hausten 

97/våren 98 i samband med skogskjøtsel i lia ned mot elva. 


4.3.9. 

Vettismorki 

Kulturmarkstype: Heimestøl 

Vettismorki er vår- og hauststølen til Vetti. Etter ei tid på vårstølen flytta dyr og stølsfolk til 

fjellstølen i Fleskedalen. Dei tre bruka på Vetti har stølshus på Vettismorki, og i tillegg leigde 

nokre plassbruk i Årdal støl her. På det meste hadde stølen 7-8 brukarar. Storselet med løe 

(no nedramla) tilhøyrde Vetti gard. 35 geiter og 5 kyr hadde Vetti på stølen den siste tida det 

vart støla. Stølsenga vart slått fram til 1959. Fram på 70-talet gjekk det dyr på beite her. I 

samband med uttak av furu vart det bygd ei sag på stølen. Tømmer til stølsbygningane vart 

saga her. 

Skildring av heimestølen

På ei hylle 300 m rett over Utladalen ligg Vettismorki. Morka-Koldedalen er svært vid og flat 

i utløpet, og over flata snor Morka- Koldedøla seg fram før ho stuper 275 m ned i Utladalen. 

Eit stykke inne på flata ligg stølen Vettismorki. Stølen har flate stølsvollar delt i to av 

Morkadøla, og er omringa av gammal og storvaksen furuskog 

Stølen har om lag 15 bygningar og nokre få tufter etter stølshus. Stølsbygningane er ei 

blanding av gamle stølshus og nye hytter med tilhøyrande uthus. Stølshusa ligg på begge 

sider av elva, anten lokaliserte i små grupper eller i rekkje. I rekkja aust om elva er det eitt 

stølshus som på grunn av storleik skil seg frå dei andre. Huset heiter med rette Storselet, og 

like ved sida ligg ruinane etter løebygningen. 

Dei nye hyttene ligg i utkanten av stølsvollen. Hyttene har form og storleik som skil dei frå 

dei tradisjonelle stølshusa, men glir likevel nokså godt inn i miljøet på stølsvollen. 

Utforminga av hyttene med grov bordkledning og torvtak avspeglar ei medviten haldning til å 

ta vare på det gamle stølsmiljøet. 

På begge sider av elva ligg vide sletter som har vore slåttemark for Vetti. Enga har jamt tilsig 

og har i dag eit høgt feltsjikt dominert av arten sølvbunke. Bjørkekratt (Betula Pubescens) og 

vier (Salix spp.) trekker seg innover stølsvollen. 



4.3.10. 

Engvegetasjon 

Utdrag frå rapporten 

“Eng/Innmarksområder i Utladalen landskapsvernområde, registreringer av vegetasjon og 

skjøtselsanbefalinger” av Tanaquil Enzensberger, Fylkesmannen i Sogn og Fjordane 1997. 

Registreringar vart føretekne i juli og august 1996 og i juni 1997 på desse gardane og 

plassane: Vetti, Lauvhaugen, Hagaberg, Avdalen, Kvile og Skori. Områda som vart 

undersøkte, var hovudsakleg eng og kulturpåverka mark. Nokre område med meir 

utmarkspreg vart også undersøkte. 

Dei undersøkte områda høyrer til låglandssona og er karakteriserte med innslag av 

varmekjære vekstar; gras og edellauvskog. Det er også innslag av prealpin og alpin flora, med 

høgstaude og bregnesamfunn. På Kvile er det eit lyngdominert område. Det er også innslag 

av fjellflora. 

Registreringane er utførte som ei rein oppteljing av artar. Det vart funne 163 artar. I Utladalen 

som heilskap er det i tidlegare registreringar funne 397 artar. 

Funna samsvarar på mange stader med … karakterisering av slåttenger i fjord-kulturlandskap 

i kategorien friskare mark (skogstorkenebb, firkantperikum, marikåpeartar, engsoleie 

dominerer). 

Svært mange artar som … indikerer kulturpåverknad er funne (23 av 39)… 

Som det framgår av registreringane, er ofte karakterartar for forskjellige vegetasjonssamfunn 

funne innanfor det same området. Bakgrunnen for dette er først og fremst at kvar enkelt eng 

byr på svært varierande forhold. Det meste av engarealet i Utla har sterkt hellande terreng, 

der grove, tørkesvake lausmassar er kombinerte med vassårer og fuktsig. Berg eller store 

blokker stikk opp i dagen. Steinar er lagde i haug eller brukte til terrassering (Vetti, 

Lauvhaugen, Hagaberg). Resultatet er små fuktige eller tørre, veldrenerte område med grove 

eller fine massar av mineralsk eller organisk opphav. Surleiksgraden og tilgangen på 

plantenæringsstoff kan difor variera enormt innanfor ein kvadratmeter.

Det høge talet artar skuldast også at det er registrert mange planter som høyrer til utanfor 

innmarka/enga. På engareala merkar me ofte desse artane som innvandrarar frå omliggjande 

utmark, og må sjåast i samanheng med attgroingsprosessen. 

Det høge talet artar i engene attspeglar stort mangfald. Plantefelleskap med så stor artsrikdom 

som det er dokumentert her, er utruleg rik på fargar og former, og representerer ein verdifull 

naturressurs, som begynner å bli knapp. 

[Utdrag: Enzensberger, Tanaquil: Eng/Innmarksområder i Utladalen landskapsvernområde, 

registreringer av vegetasjon og skjøtselsanbefalinger, Fylkesmannen i Sogn og Fjordane 

1997] 

4.4. 

Skjøtsel og restaurering 

Dei siste 20 åra har brukarane sett i stand bygningar på stølar og gardsbruk i Vormeli, 

Stølsmaradalen, Fleskedalen, Vettismorki, Vetti, Gravdalen, Avdalen, Skåri og Hjelledalen. 

Men det er ikkje berre bygningar som vert restaurerte. I 1995 vart det laga ei skjøtselsplan for 

kulturmarka, og det vart innleigd mannskap til å utføra det praktiske arbeidet. Dette 

skjøtselsarbeidet har no utvikla seg til også å omfatta 4-5 andre gardsbruk i Utladalen. 

4.4.0. 

Kvifor? 

Historiemedvit inneber at eit menneske har ei oppfatning av samanheng mellom fortid, notid 

og framtid og inneber ei erkjenning av at det samfunnet ein lever i, har eit opphav og ei 

framtid, altså at samfunnet lever i tida og eksisterer under dei spesielle førutsetnadene i 

notida. Ein historielaus person kan sjåast som ein person utan hugse,- som oppfattar at 

samfunnet er uttrykk for noko tidlaust og uforanderleg. 

Hjå historikarar er det blant dei første skritta i profesjonaliseringa å oppleva korleis fortida 

lever i kjeldene, at kjelda er fortida - sitrande, frydefullt og kanskje litt skremmande også.” 

[Kjelde: Bøe, Jan Bjarne: Faget om fortiden, Universitetsforlaget 1995] 

“Kanskje var det så eineståande fordi det gav oss ei kjensle av, ei kort stund, å ha direkte 

kontakt med fortida, eit samliv med fortida? Eg trur at nettopp slike opplevingar gjer livet 

rikare, og da har det ei meining som er eit godt nok argument for å gjennomføre slike tiltak.” 

Om å restaurera ei bekkekvern eller om fenomenologi,- ein empirisk metode. 

Me begynte så smått å tenkja på denne bekkekverna for eit par år sidan etter at dei 7 

bygningane nede på tunet var sett i god stand. “Hadde det ikkje vore ein ide å få bygd opp att 

dette kvernhuset”, sa me, og dess meir me tenkte på det, dess meir sjølvsagt verka ideen. 

Da det dukka opp mulegheiter for å få tak i gammalt tømmer ifrå ein låve borte i Vang, så var 

det berre å setja i gang. Igjen var det samarbeid og dugnadsånd som prega innsatsen i 

Avdalen, slik det har vore i alle desse sju åra. Ut på seinsommaren -95 stod kvernhuset på 

plass på den gamle muren, og me begynte å sjå oss om etter fagfolk som kunne innreia huset 

med alt som skulle til for å få kverna i drift. I tillegg måtte me få bygd vassrenne der 

gamlerenna hadde vore. Ein pensjonert møllar frå Danmark(!) med meisterbrev vart hyra med 

i innspurtsfasen for at han med si lange erfaring skulle styra det heile denne store dagen da 

vatnet skulle sleppast ned renna. 

Me var mange som stod langs vassrenna da vasslåsen øvst i renna vart opna og vatn frå 

Avdøla nærmast fossa ned renna og rett på kvernkallen. For ei kraft og for ein vass-sprut 

rundt kvernkallen da den begynte å skyta fart. Møllaren og eksperten var raskt på plass inne i 

kvernhuset for å justera steinane og strø korn i kvernauga. Han hadde med seg kveite frå eiga 

avling heime i Danmark. Møllaren lytta på steinane, justerte, og snart begynte mjølet å koma

fram mellom steinane, fint sammale kveitemjøl. Kort tid etter stod me der med kveitemjøl i 

nevane og tenkte på at det var 70-80 år sidan sist korn vart til mjøl mellom kvernsteinane i 

Avdalen. 

Om kvelden fekk me prøvesmaka det første brødet laga av Avdalsmjøl da me sat rundt 

langbordet i stova og prata om dagens store hending. Og da var det også tid for å reflektera 

over kva som hadde fått oss til å gjennomføra dette, å bygga opp att ei bekkekvern som hadde 

vore ute av drift i ein mannsalder. Kva var våre motiv, og var me eigentleg heilt bevisst våre 

motiv? 

Den dagen da bekkekverna vart sett i drift i Avdalen, står for meg som noko særskilt fordi me 

som var til stades, opplevde dette som noko utruleg stort, utan omsyn til kva for motiv me 

hadde for å engasjera oss i tiltaket. Kanskje var det så eineståande fordi det gav oss ei kjensle 

av, ei kort stund, å ha direkte kontakt med fortida, eit samliv med fortida? Eg trur at nettopp 

slike opplevingar gjer livet rikare, og da har det ei meining som er eit godt nok argument for å 

gjennomføra slike tiltak. Vidare ser eg for meg at bekkekverna vil kunna ha ein funksjon i 

Avdalen i dag slik som den hadde i si tid. Det blir baka brød i Avdalen . 

[Utdrag: Solem, Rigmor, «Korleis gjere kulturhistoria levande», semesteroppgåve i etnologi 

grunnfag, Universitetet i Bergen 1997] 

4.4.1. 

50-talet 

I heimre Utladalen er det eit eineståande høve til å bevara tun og landskap saman. 

Samanhangen mellom tun og landskap vert viktig å få fram, liksom det å gje eit innblikk i 

vilkår og driftsmåtar i eit jordbruk frå den tida desse gardane var i aktiv bruk og gamle 

driftsmåtar var i hevd. Det vil ikkje vera rett å gå lenger attende enn 1950 når ein skal visa eit 

kulturlandskap i aktiv bruk. Rundt 1950 var ein del av dei gamle driftsmåtane alt i ferd med å 

gå ut, og kulturlandskapet hadde endra uttrykk i forhold til for eksempel 50 år tidlegare, da 

åkerbruket var mykje meir omfattande. Det vil også vera ei stor nok oppgåve å restaurera 

dette kulturlandskapet, utan at ein legg vinn på å gå enda lenger attende i tid enn 50-talet. 


4.4.2. 

Hjelleskogen 

Tilstand 

Kulturskogen er tydeleg prega av attgroing og forfall. Styvingstrea både av lind, alm og bjørk 

har utvikla ei vid krune, som på sikt kan trua eksistensen til trea. Opne parti gror til med 

bjørkekratt, selje og rogn. I feltsjiktet føregår ein suksesjon frå beitepåverka 

turrbakkevegetasjon mot skogsvegetasjon. 

Store delar av kulturskogen ligg innom grensene for Utladalen landskapsvernområde. 

Stølsvegen som snor seg opp lia, er mykje nytta av turistar som oppsøkjer 

landskapsvernområdet. 

Verdivurdering og eigna bruk 

Den store og konsentrerte samlinga med styvde lindetre er sjeldan i Årdal, - og i Sogn og 

Fjordane. Skogen er eit eksempel på korleis utmarksressursane vart nytta for å hausta nok 

vinterfor til dyra. 

I tillegg til å ha referanseverdi ligg skogen i eit mykje nytta tur- og utfartsområde like aust om 

Hjelledalsfossen. Lokaliseringa like ved inngangsporten til landskapsvernområdet gjer 

området verdfullt med tanke på friluftsliv, - og som eit estetisk blikkfang, der natur- og 

kulturverdiar vil utdjupa og forsterka kvarandre. 

Skjøtsel 

Eit fullkome samspel mellom kultur- og naturlandskapet inneber at kulturskogen må

skjøttast jamt. For å bevara dei karakteristiske lindestuvane må greinverket skjerast attende. 

Kratt som gror opp kring styvingstrea, må ryddast, og beiting av feltsjiktet er ein fordel for å 

synleggjera styvingstrea og halda busksjiktet nede. Rekruttering av unge tre og tillaging av 

styvingstre er viktig for å utvikla skogen på sikt. 



I 1996 vart eit titals styvde lindetre restaurerte langs stølsvegen i samband med 

skjøtselsarbeid elles i dalen. Men etter at beitedyra forsvann på slutten av 70-talet, gror lia no 

til med oppslag av bjørk, selje og rogn. 

Forslag til tiltak: 

• Halda fram arbeidet med restaurering av gamle lindestuvar. Kratt som gror opp kring 

styvingstrea, må ryddast. Rekruttering av ein del nye styvingstre vil vera viktig for å utvikla 

skogen på sikt. 

Og for vegen: 

• Betra skiltinga av stien der denne tek av frå Vettisvegen ved brua. Rydding av stein og kratt 

langs stien og vedlikehald av erosjonsutsette og blaute parti oppover i Hjelledalen. 


4.4.3. 


Tilstand 

Alle stølshusa, med unnatak av høyløa, er relativt godt sikra mot vidare forfall. Kulturmarka 

er meir prega av forfall, og i mangel på slått og beite utviklar slåtteenga seg i retning hei- og 

lyngmark og vierkratt. 

Skjøtsel 

Stølen har eit einskapleg miljø med nær kontakt mellom stølskvia og stølsvollen. Stølen bør 

difor sikrast mot hyttebygging som skil seg frå den rådande byggestilen. Steingarden kring 

slåtteengene treng restaurerast der han er øydelagd. Slåtteenga og stølsvollen må beitast og 

slåast for å behalda eit grasdominert feltsjikt. Krattoppskot må ryddast. 



Heimestøl & fjellstøl 

Slåtteenga ved heimstølen blir stundom delvis slått eller bråtebrend. Det er elles utført ein del 

skogtynning og krattrydding på heimstølen dei siste åra. Ved fjellstølen er bøen prega av 

forfall, og i mangel på slått og beite utviklar slåtteenga seg i retning hei- og lyngmark og 

vierkratt. 

Forslag til tiltak: 

• Vegetasjonsskjøtsel på heimstølen og fjellstølen ved slått, hogst og krattrydding bør utførast 

med jamne mellomrom for å kunna behalda eit grasdominert feltsjikt. 

• Steingarden kring slåtteengene skal restaurerast der han er øydelagd. 

• Restaurera dei stølshusa som i dag står til forfall på heimstølen. Vedlikehald av istandsette 

bygningar. 


4.4.3.1. 

Skog på frammarsj 

P.g.a. varmare klima og nedlegging av stølsdrifta er skogen no på sterk frammarsj. 

Dette er særleg tydeleg i Stølsmaradalen. 

[Kjelde: Solem, Rigmor: Rapport om Skåri] 

Vedhogst

Me veit ikkje om folk har laga brimost av myse i heile denne tidbolken. Til koking av 

100 kg brimost går det med om lag 3/4 mål bjørkeved, og dette gjorde sitt til at det 

ofte vart lang transport på stølsveden. Utrekna etter geitehaldet i 1918 skulle Årdal, 

Lærdal og Borgund det året bruka minst 200 mål bjørkeved berre til koking av 

geitosten på fjellstølane… Fram gjennom tidene har stølsvedhogsten såleis tært hardt 

på skogen i bjørkebeltet. Teig etter teig vart snauhoggen langt ned gjennom liene. Det 

var ikkje så få stølar som måtte leggjast øyde eller flyttast nedover etter kvart som 

vedskogen tok slutt. 

[Utdrag: bHæreid, Erik og Sagen, Olav: «Hjelpefôr frå skog og fjøre», Bygdebok for 

Årdal, band 1 (side 361 ff), Årdal sogelag 1971] 

4.4.4. 

Skåri 

Forslag til tiltak 

• Ved tunet vil skjøtsel i første rekkje no måtta konsentrerast om å få bukt med nitrofil 

vegetasjon rundt husa og på innmarka. Skal ein klara dette utan bruk av kjemisk middel, må 

ein slå første gongen i starten av juni. Då er rotsystemet svakast og mest utsett for utarming. 

Deretter må ein slå med to - tre vekers mellomrom heile vekstsesongen. Slått av 

grasvegetasjonen på enga og rundt tunet bør utførast på eit seint slåttetidspunkt, mot slutten 

av juli, og graset bør turkast ved hesjing. To store lindetre ved tunet er no styvde, og desse må 

lauvast med 4 -7 års mellomrom. Ved bekken vest for tunet står ei rekkje med seljetre. Desse 

kan skjerast attende og formast til styvingstre. Dette vil gje miljøskapande effekt og styrka 

inntrykket av det historiske miljøet. 

Inngjerding av området (ca 2 daa) rundt Utladalen naturhus bør vurderast, for å unngå for 

mykje trakk i innmarka og for å sikra mot ferdsel langs den bratte skrenten ved elva. 

• Langs vegen ved tunet står to gamle frukttre (eple og pære) og eit par bærbusker. Desse er 

no restaurerte, men fordi dei er gamle og dårlege, bør det plantast nye frukttre langs vegen. 

• Det vil vera viktig å halda fram med vår- og haustbeiting med sau oppe på haugane og i 

fremre hagen. Gjerdet og grinder må difor vølast før kvar beitesesong. Fleire busker og tre 

kan med fordel fjernast ved ringbarking og felling. Men ein del enkeltståande nyperoser, rette 

einer, rogn og hegg bør få stå, då desse gjev hagemarkspreg. 

• Bruk av løypestreng er ein vesentleg faktor for å kunna forstå korleis utnyttinga av dei store 

utmarksressursane gjekk føre seg tidlegare. Løypestrengar kom i alminneleg bruk i 1880-åra i 

Utladalen. Ved stovehuset på Skåri er det restar etter festet for ein løypestrengrull. Denne 

strengen gjekk opp bratte fjellsida om lag 400 høgdemeter ovafor tunet. Litt lenger framme i 

dalen, oppe på “Haugane”, ser ein feste etter ein annan løypestreng som gjekk opp lia her. For 

å forstå gardsdrifta vil det vera aktuelt å setja opp att ein streng i Skåri. Denne vil vera nyttig 

til å transportera ved og samstundes kunna vera eit spanande innslag i samband med 

publikums-tilskipingar ved Utladalen naturhus. 

• Vedlikehald og rydding av stien opp Avdalskori bør utførast med jamne mellomrom. Ei 

forsvarleg sikring ved det smale partiet ved Jogalden bør gjerast slik det var då stien var i 

alminneleg bruk. Det bør ikkje skiltast der stien tek av frå Vettisvegen opp til Avdalsskåri, då 

dette er ein sti for meir røynde fjellvandrarar. 

• Når det gjeld bygningane på Skåri, er restaureringsarbeidet no på det næraste ferdig. 

Innsatsen på bygningar bør no konsentrerast om å setja steinmuren under uthuset og 

stovehuset i brukbar stand, elles vanleg vedlikehald. 

• Dei planta grantrea oppe på Haugane bør fjernast, då dei representerer eit framandelement i 

denne kulturmarka.


4.4.5. 

Avdalen 


Det er av stor verdi for gardens heilskaplege miljø at det omkringliggjande kulturlandskapet 

blir halde i hevd. Skjøtselstiltak bør ha som målsetjing å oppretthalda innmarkas opne preg 

med tydeleg avgrensing mot utmark, og stimulera til eit biologisk mangfald. 

• Slått av engog beitemark må utførast slik at ein tek vare på dei urtene som set frukt for å 

oppretthalda og stimulera mangfaldet i vegetasjonen. Slåttetidspunktet bør difor leggjast seint 

på sommaren, i slutten av juli. For område med nitrofile artar rundt tunet bør ein slå så tidleg 

som råd, og seinare med 2 -3 vekers mellomrom (sjå elles under Skåri). Beite saman med slått 

er med på å oppretthalda slåtteeng og beitemark. Sambeiting vil ofte vera ein fordel, sidan 

dyra har ulike beitepreferansar. Trakk av husdyr er også ein naturleg del av det å halda ein 

ønskjeleg artssamansetnad. Det bør arbeidast aktivt for å skaffa sau på beite i Avdalen, i 

tillegg til geit. Dette vil krevja noko inngjerding for å kontrollera beitetrykket. 

• Dei siste to åra er det utført eit omfattande arbeid med restaurering av mange gamle 

almestuvar. Det er også rekruttert ein god del nye lauvingstre av alm. Arbeidet er utført av ein 

profesjonell trepleiar i samarbeid med ryddemannskap. Dette er eit arbeid som gjer mykje av 

seg i landskapet, då mange av desse almetrea står inne på innmark og langs ferdselsvegar. I 

Avdalen vart det lauva fram til starten av 1950-åra, og lauving i dag vil vera viktig for å 

dokumentera kulturhistoriske verdiar. Trea bør lauvast kvart 4. – 7. år. I samband med kurs i 

stell av styvingsskog eller undervisning kan ein syna korleis lauvet vart lagra i rauk 

(lauvstakkar), anten på bakken eller oppe i trea. 

• Det er utført mykje hogst og krattrydding dei seinare åra. Dette har opna opp att tidlegare 

engog beitemark. Det er lagt mest vekt på årleg tynning for å minska rotoppskot i stor stil. 

Dette er eit arbeid som bør vidareførast kvart år. Det er elles behov for ein god del ved til drift 

av turisthytta. 

• Ein potetåker høyrer med til garden i dag også. Dette sparer ein del bører med poteter opp 

lia seint i turistsesongen. Elles syner ein åker variasjonane i drift og landskapsbilete. 

• Restaurering av steingardar bør vera ei prioritert oppgåve i åra framover. Dette er eit 

vanskeleg arbeid som bør utførast av røynde folk. 

• Vedlikehald og rydding av ferdselsvegar bør prioriterast. Vegane blir årleg utsette for 

steinras, jordsig, trefall, erosjon og utvasking, og ein bør difor utføra “vegarbeid” med jamne 

mellomrom. Rydding av krattskog langs vegane lettar ferdsel og transport til fots. 

• For framtida vil det vera ønskjeleg å attskapa heilskapen i tunet ved å gjenreisa den 

manglande bygningen løa/låni, for å tetta att det store mellomrommet i bygningsrekkja på 

oversida av tungata. Den låg rett ovafor stovehuset, og var i to etasjar med svalgang inn mot 

tunet. I 1. etasje var det vanleg låve med to brot, og under var det stall og geitefjøs. 

Turkestova i utkanten av tunet var også eit viktig ledd i gardens eksistensgrunnlag, og bør 

difor koma på plass att. 

• Steinmuren under fjøset ser ut til siga ut. Dette må sjekkast og eventuelt reparerast. 

• Krattrydding og noko slått av vegetasjon på vårstølen og fjellstølen vil halda området rundt 

husa opne.

• Ein vidare innsats på bygningar som høyrer Avdalen til, bør konsentrerast om 

husmannsplassen Hagaberg, stølane og dei utmarksløene som står i dag, elles vanleg 

vedlikehald på dei bygningane som er restaurerte på tunet. 


4.4.6. 

Vetti 

Tilstand 

Kulturlandskapet kring dei tre bruka i Vetti er i endring. Mykje av engarealet er halde ope 

ved slått, men artsinventaret er stivt og grovt som følgje av rikeleg næringstilførsle gjennom 

rotnande gras. Mangel på beitedyr gjev utmarksarealet høve til å utvikla seg fritt, og det får 

stadig ein tettare krattvegetasjon. Styvingstrea vert borte i krattskogen eller går ut på grunn av 

alderdom, rot- og vindfall. 

Tuna på Vetti og Sletta er i relativt god stand, medan Lauvhaug har eit bygningsmiljø prega 

av forfall. 

Vetti ligg sentralt i Utladalen Landskapsvernområde og har ein sentral funksjon som 

turiststasjon om sommaren. 

Skjøtsel 

Dyra sin beiteeffekt og menneskeleg skjøtsel er naudsynt for å halda kulturlandskapet 

levande. Innmarksareal og delar av det næraste utmarksarealet treng beitetrykk for ha eit ope 

preg. Dei mest sentrale engene bør slåast som no, men graset bør fjernast frå engene etter 

slått. Beiting og slått vil gje gode vilkår for artsrike enger. Dei næraste skogteigane bør 

haldast som styvingsskog. 

Delar av bygningsmiljøet treng restaureringstiltak. 




• Det vil vera aktuelt å gjerda inn enda meir engog beiteareal til saue- og hestebeite. Vetti 

gard har no eigen hest, og det vil også vera aktuelt å leiga ut beite til hestar frå bygda, då 

hestetalet i Årdal er aukande. Eit engstykke oppe på haugen ved løa vil vera aktuelt å nytta 

som beite, like eins den store enga nedafor husa i Vetti gard. Den flate enga nede på sletta ved 

Flaten bør haustast ved å hesja graset. Høyet kan deretter lagrast inne i løa som står ute i enga 

og sidan nyttast som hestefor. Elles må ein slå område med nitrofile artar så tidleg som råd 

om sommaren og seinare med 2 -3 vekers mellomrom. Dette er spesielt viktig ved dei tre 

tuna. 

• I dag er det berre Lauvhaugen som har potetåker. Opparbeiding av potetåkrar i Vetti og på 

Flaten vil vera ønskjeleg for å syna variasjonane i drifta og landskapsbildet. Dette avheng 

naturlegvis av behovet til brukarane. 

• Steingarden i kanten av innmarka mot lia bør synleggjerast betre ved at skogen blir tynna ut 

og beiteområdet anten inngjerda som sauebeite eller slått med motorljå. 

• Stiane opp til Vettismorki og Stølmaradalen treng årleg vedlikehald og rydding. Stien fram 

til hengebrua over Utla blir kvar vinter utsett for utrasing og må gravast fram kvar vår. Det er 

spesielt to område som er problematiske der stien kryssar to gruskjegler. Elles er delar av 

stien sikra med stolpar og vaier for å hindra folk å gå utfor bratte skrentar. Dette 

sikringssystemet treng jamleg ettersyn og vedlikehald.

• Den gamle ferdselsvegen mellom Vetti og Høljabakken over haugen bør ryddast og skiltast. 

Stien er delvis mura opp med stein i lia ved Høljabakken. Dette vil kunna bli ein alternativ 

trase for dei som tek turen inn til Vetti eller Vettisfossen. Stien går forbi den velhaldne løa 

oppe på haugen, og hestar på beite vil vera eit interessant innslag undervegs. Oppe i lia ved 

Høljabakken er utsynet over til Høljafossen i Utla fint. Skogen er her tynna ut slik at fossen er 

godt synleg frå vegen. 

• Fleire bygningar treng omfattande vedlikehald. Dette gjeld i første rekkje løa og eldhuset på 

Vetti gard, og løa og det eine buret på Lauvhaugen. Men også løa på Flaten treng noko 

vedlikehald dei næraste åra. Elles vil vanleg ettersyn og vedlikehald vera naudsynt på dei 

andre bygningane. 

• Dei siste to åra er det utført eit omfattande arbeid med skogtynning og krattrydding. Det vil 

vera viktig å halda fram med dette arbeidet både på og ved innmark og oppe på heimstølen 

Vettismorki. 


4.4.7. 

Vettismorki 

Tilstand 

Stølsengene er i tydeleg forfall. Tett sølvbunkeoppslag tyder på manglande beiteaktivitet. 

Innslag av lyng og einer er teikn på at engareal og stølsvoll gror att og på sikt vil bli furuskog. 

Stølsbygningane på den opne sletta midt i furuskogen gjev eit harmonisk inntrykk både med 

tanke på utforming og plassering. Det eine stølshuset vert nytta til utleige. 

Skjøtsel 

For å oppretthalda eit gras- og urtedominert feltsjikt må stølsvollen aktivt skjøttast anten av 

beitedyr eller menneske. Kraftig beiting eller årviss slått må til for å halda stølsvollen open og 

fri for lyng og eineroppslag. For å syna samspelet mellom bygningsmiljø og den funksjonen 

heimestølane hadde, bør høyløa restaurerast. 




• Dei siste to åra er det utført eit omfattande arbeid med skogtynning og krattrydding. Det vil 

vera viktig å halda fram med dette arbeidet både på og ved innmark og oppe på heimestølen 

Vettismorki. 

• Den vassdrivne saga oppe på Vettismorki har ein viktig funksjon i samband med at 

materialar til vedlikehald av stølsbygningane blir saga her. Saga syner ein teknologi som er 

gått ut av vanleg bruk, og det vil difor vera viktig å halda denne saga i god stand. 


4.4.8. 

Vegetasjon 

Her følgjer nokre utdrag frå rapporten 

“Eng/Innmarksområder i Utladalen landskapsvernområde, registreringer av vegetasjon og 

skjøtselsanbefalinger” av Tanaquil Enzensberger, Fylkesmannen i Sogn og Fjordane 1997. 

SKJØTSEL 

Målsetjinga med vedlikehald og skjøtsel på dei registrerte områda kan oppsummerast i 

følgjande, til dels samanfallande punkt:

1. Oppretthalda og stimulera mangfald i vegetasjonen 

2. Sikra opplevingsverdi for eit størst mogleg publikum 

3. Dokumentera og bevara jordbruksmessige (kulturhistoriske) verdiar. 

Tun, hage og open åker 

Ein del planteartar som vart funne, har opphav i gammal kultur. Det gjeld frukttre og 

bærbusker i Avdal, Vetti, Lauvhaugen og Skåri. Frukttre og bærbusker er ein del av 

kulturlandskapet som høyrde med rundt hus og tun, og bør stellast med og takast vare på som 

miljøfaktorar…I Avdal finst det framleis ein restbestand av humle, som har vore påbode 

dyrka i Noreg i middelalderen og gjentatt på 1700-talet, og deretter mange stader var dyrka 

fram til 50-talet (Høeg 1976). Plantemateriale herifrå kan med fordel takast ut og dyrkast på 

ein stad med gunstigare vekstvilkår og mindre slitasje. Tuna på Vetti og Lauvhaugen gir eit 

velstelt inntrykk med bed og blomsterplantingar. Reetableringar av slike er aktuelt også i 

Skåri og Avdal. 

Open åker er ein del av kulturlandskapets innmark og økologi som er ønskjeleg å bevara. Det 

er aktuelt å bruka små areal (20-30 kvadratmeter) til potetland i Vetti, Avdal og Skåri. Med 

dette vil ein oppnå ei oppleving av jordbrukslandskap (visuelt, kanskje også kulinarisk!). Det 

finst mange stader spor etter slike åkrar, som har vorte opparbeidde i enga. Åkeren bør 

plasserast nær tun og hus. Åker bør i størst mogleg omfang brukast som vekstskifte. Opning 

av jorda vil gi innslag av andre planter enn dei som førekjem i varig eng. Ved såing bør lokalt 

frømateriale nyttast. Bøss frå høyløa er godt engfrø dersom vondarta ugras ikkje førekjem. 

Ein annan metode er å bakketørka slått gras med mognande frø på åkerstykket. 

Eng og beite 

Opne område bør i hovudsak behandlast som varig eng og beite, det vil seia at områda ikkje 

skal pløyast. I moderne jordbruk føregår slått og beite oftast på skilde område, men ved dei 

driftsformene me ønskjer å halda i hevd her, vert enga brukt både til slått og beite, noko som 

medfører at vegetasjonen får eit meir variert tilbod av vekstfaktorar, og dermed større 

artsrikdom (Kremer 1991). Varig eng, som ikkje vert opna ved ulike kulturtiltak, er dominert 

av fleirårige grasartar og staudar. 

… 

Beiting påverkar landskapet ved at næringssyklusen går raskare. Beiting hjelper til å hindra 

attgroing med kratt og tre, slik at feltsjiktet kan innehalda artar som treng lys. Dyra sørgjer for 

seleksjon. Fleirårige planteartar med organ for lagring av næring, lågt vekstpunkt og evne til å 

danna sideskot, vert fremja. 

… 

Dyra beiter selektivt, det vil seia at dei vel ut dei plantene dei likar best. Storfe brukar tunga 

for å samla beitet før avtygging. Småfe er utstyrt slik at dei kan sortera plantematerialet i 

større grad. Når sau og storfe beiter sammen, nappar sauen ut det mest næringsrike og saftige 

materialet, mens storfe får med seg både strå og tørre aks. Sauen kan sortera ut enkeltstrå og 

blad ved gjødselhaugar, mens både hest og storfe unngår å beita på slike stader. Like eins kan 

storfe vanskeleg beita inn til hindringar i terrenget, slik at storfebeite ofte ser “uryddige” ut. 

Marka får gjerne tuestruktur. Hest passar bra til skjøtselsbeiting saman med både sau og 

storfe. 

… 

Beiting er eit aktuelt tiltak mot attgroing. Ved god beitetilgang vil ku, hest og sau ikkje nytta 

anna enn mjuke, urteaktige skot hjå lauvtre, og unngå å beita bartre. Ein effekt i landskapet er 

at etablerte tre blir “stamma opp” i karakteristisk høgd, slik at dei oppnår ein typisk 

krunefasong og kan brukast som skyggetre. Ved forsvarleg tilgang på fôr vil difor beitinga 

ikkje fjerna treaktige vekstar frå beita, men i stor grad hindra vidare attgroing av lauvtre. I 

motsetning til dette står beitemønsteret til geit, som beiter meir av kvist og grein, og ofte kan 

skada tre med barkgnag. Geit vil også beita einer og andre bartre. 

…

For å kunna kontrollera beitinga vil det vera naudsynt å setja opp gjerde eller vurdera gjeting 

som tiltak. Der det er ønskjeleg å avspegla eldre driftsformer i landskapet, er det interessant å 

studera tradisjonar for byggeskikk og materialval for gjerding og grinder. Desse har stor 

effekt for heilskapen i landskapsbildet. 

… 

I Skåri, Avdal og Hagaberg er ein del av beiteområda typisk hagemark. Omgrepet hagemark 

er knytt til busk- og tresette beite. Elles gir nyperose, einer, hegg og rogn hagemarka sin 

karakteristiske utsjånad. For å ta vare på hagemarkspreget bør busker og tre haldast med 

rimeleg avstand. Ved fjerning av einer bør det selekterast etter form. 

Slått 

På alle dei aktuelle områda er slått eit aktuelt tiltak, som delvis alt vert gjennomført. 

Slåttetidspunkt, tal slåttar og val av slåttemetode (ljåslått - maskinslått - rydningssag) må 

veljast. 

… 

Tidleg slått kombinert med sterk gjødsling gjer at mange artar forsvinn frå slåtteenga. Slått 

bør utførast så seint at engplantene kan avgi noko moge frø, men så tidleg at enga kan 

regenerera seg (andre blomstringsperiode). Det bør også takast omsyn til at produktet skal 

vera høy med ein viss fôrverdi. 

… 

Det er dessverre ikkje registrert om og kor det vart slått to ganger (hovudslått og håslått) på 

nokre av gardane. Førebels vert det tilrådd som hovudprinsipp ein sein slått, men ekstra tiltak 

på stader der nitrofil flora har tatt overhand. 

Slåttemetoden verkar sterkt inn på samansetjinga av plantesamfunnet. Jamn og låg 

klippehøgd medfører utgang av ein del artar fordi det gir konkurransefordelar for artar med 

lågt vekstpunkt. I tillegg vil slåttemetodar som trevlar opp plantematerialet medføra auka fare 

for sjukdomsangrep eller tørkeskadar. Ljåslått krev ein del trening, men burde kunna utførast 

på mindre stykke. 

Andre skjøtselstiltak 

Bråtebrann og sviing kan vera aktuelle tiltak der gammal plantemasse har hopa seg opp. Det 

betrar lystilgangen til marksjiktet og lettar ny etablering. Brann er også ein gammal 

vedlikehaldsteknikk for lyngmarksbeite. Lyngbrenning medfører at det vert danna urteaktige 

(beitbare) nyskot, og vert utført omkring kvart 5. til 7. år. Oftare brenning går ut over annan 

vegetasjon. Andre tre og busker enn lyng vil bli skadde av lyngbrann. 

Gjødsling på enga må vurderast som unødvendig. Det ville medføra nedgang i 

artsrikdommen, og dei fleste stadene er auka fôravling ikkje ønskjeleg. Bruk av lettløyselege 

gjødselslag (“kunstgjødsel”) vert ikkje tilrådd. Dei negative effektane på plantesamfunnet 

vert forsterka ved raskare omsetnad av plantenæring. 

Slått er førebels eit reint skjøtselstiltak, fordi fôr frå slåtten ikkje kan nyttast. Resultatet er at 

plantemasse frå slåtten blir eit avfallsproblem, særleg når ein prøver å unngå vidare utbreiing 

av nitrofile vekstar. Slåtteavfall føreslår ein difor vert deponert på eigna stader med tynt 

jordsmonn. 

Styring av vassløp og drenering var ein viktig syssel på ein fjellgard. Dette er særleg aktuelt 

når dei største mengdene av smeltevatn kjem ned om våren. Bekker og vassig blir haldne på 

plass ved steinsettingar og ved at hindringar som kan demma og endra retninga for vassløpet, 

vert rydda bort. Dette er eit arbeid som må utførast, eller i det minste planleggjast, før 

sesongen tar til. 

LOKALE TILRÅDINGAR 

Vetti og Lauvhaugen

Vår- og haustbeiting med sau ville vore interessant. Ein kombinasjon av sau og hest kunne 

kanskje vera realistisk å få til. På dei større engstykka bør slått gjennomførast dersom det 

ikkje kan beitast. 

Hagaberg 

Randområda rundt engareala ligg naturleg til rette for beitebruk. Her bør landskapet haldast 

ope, og vegetasjonen, som er dominert av røsslyng og (innanfor lyngbeltet) med mange 

starrartar, bør bevarast. Kuturmarkstypen lyngmark er avhengig av jamt og sterkt beitepress 

for å kunna oppretthaldast, samtidig som unge skot utgjer den viktigaste beiteressursen. 

Gammal lyngmark som ikkje er utsett for høgt nok beitepress, bør sviast av kvart 6.-8. år i 

periodar med god fukt, jamn tele og vindstille ver. 

Ved opprusting av Hagaberg vil det vera naturleg å leggja potetåker på dei flate områda ved 

tunet. Til no er det viktigaste tiltaket her kampen mot attgroing. Alt i alt vil beiting, gjerne 

med geit, vera ein god måte både for å ivareta enga, lyngbeltet utanfor og kjempa mot 

lauvkratt. Dersom det er mogleg, vil ei inngjerding kombinert med føremålstenleg stengsel 

(slik at ferdsel er mogleg) vera ein god måte for å ta vare på landskapet. 

Avdalen 

Her vert det i dag beita usystematisk med geit. Tun og innhage er inngjerda. Det er utført eit 

stort arbeid med slått og rydding av dei næringsrike engene nærast tunet. Det vert tilrådd ein 

årleg slått i slutten av juli i dei ekstensive områda der enga har liten bladmasse og hyppig slått 

(to - tre vekers mellomrom),- der ein vil få redusert den nitrofile vegetasjonen. 

Det vart registrert enkeltplanter av høymole. Dette er eit jordbruksugras med stort 

spreiingspotensiale, som ein neppe kan få bort med driftsmåten (ikkje siloslått, selektiv 

sprøyting). Det vert tilrådd at kvar enkelt plante vert teken opp med rot og destruert. 

Kvile 

Innanfor steingarden bør alle tre og busker fjernast, og enga bør slåast årleg. Steingarden er 

ikkje tilstrekkeleg høg (sjølv etter restaurering) til å halda på beitedyr. I tidlegare tider vart 

slike steingardar opphøgde med hjelp av anna materiale (halvskigard), noko som kunne gjera 

at kombinasjonen beite/slått kanskje kunne iverksetjast. 

Stiområdet utanfor steingarden har variert og interessant vegetasjon, og stykket innanfor 

steingarden opplever ein frå utsida som eit kultivert “rom”. Vegetasjonen er svak for slitasje 

på grunn av grunt jordsmonn. Stitraséen bør leiast slik at ein held på opplevinga av området, 

ikkje minst inn til kvilesteinen, men slitasjeskadar bør unngåast. 

Skåri 

I stor grad er kratt og gjenvekst rydda med hjelp av barking. Denne prosessen må følgjast 

opp, eventuelt må fleire tre og busker fjernast. Enkeltståande nyperoser, rette einerar, rogn og 

hegg gir hagemarkspreg i utkanten av feltet og på det høgaste partiet, og desse bør få stå. 

Eventuell slått bør utførast på seint slåttetidspunkt (omkring slutten av juli)… 

[Utdrag: Enzensberger, Tanaquil: Eng/Innmarksområder i Utladalen landskapsvernområde, 

registreringer av vegetasjon og skjøtselsanbefalinger, Fylkesmannen i Sogn og Fjordane 

1997] 

4.4.9. 

Sopp 

Her følgjer enkle utdrag av rapporten om 

“Soppfloraen ved Avdal gard og Vettismorki”, Utladalen landskapsvernområde, Sogn og 

Fjordane av Per Marstad og Tanaquil Enzensberger, Fylkesmannen i Sogn og Fjordane 1998 

Frå samandraget:

Rapporten gir ei oversikt over makrosoppar som vart funne i to område i Utladalen (Avdalen 

Gard og Vettismorki) ved ei undersøking hausten 1998. 

… 

Det vart funne i alt 187 soppartar/variantar. Av desse er 6 artar raudlista. Det vart også funne 

ein truleg unemnd art, men betre belegg er nødvendig for å kunna dokumentera funnet. 

… 

Det vart gjort interessante funn av beitemarkssopp, både på Avdal Gard og på naturbeite på 

Vettismorki. Blant desse var det to raudlista artar. Funna kan tyda på at områda tidlegare har 

vore svært rike på beitemarkssopp. Det er også sannsynleg at fleire artar kan finnast ved 

vidare gransking. På Avdalen Gard er det av interesse om skjøtselstiltak vil medføra ein auke 

i talet på beitemarkssopp. 

… 

Kunnskapsnivået [om sopp] som er oppnådd dei siste åra, inneber forståing for at enkelte 

soppgrupper og artar kan vera viktige som indikatorar for landskapets tilstand; for kontinuitet, 

artsmangfald og naturverdi. Dette gjeld i særleg grad beitemarkssopp og soppartar knytte til 

gammal skog med stort artsmangfald. 

Denne granskinga er ein enkel inventur over dei artane av makrosopp ein fann fruktkroppar 

av i løpet av nokre få haustdagar i 1998. I Utladalen er det i samband med aluminiumindustri 

og vassdragsutbygging gjennomført mykje kartleggingsarbeid av flora og fauna, men det er 

til no ikkje utført nokon undersøkingar som gjeld soppriket. 

… 

Registreringar som vert utførte i dag, kan i tillegg til informasjon om notilstanden kanskje ha 

noko å seia i framtida, når auka kunnskap gir oss høve til å tolka resultata på nye måtar. 

[Utdrag: Marstad, Per og Enzensberger, Tanaquil:Soppfloraen ved Avdal gard og 

Vettismorki, Utladalen landskapsvernområde, Sogn og Fjordane, Fylkesmannen i Sogn og 

Fjordane 1998] 

4.5. 

Immaterielt 

Område eller naturobjekt som det knyter seg førestillinger om og tradisjonar til, må også 

reknast som kulturminne. Det mytiske landskapet i dei norrøne områda er gått tapt fordi 

mytane og forteljartradisjonane ikkje lenger er ein del av lokalsamfunnets kultur. 

4.5.1. 

Det immatrielle kulturlandskapet 

Eg meinte at eg kjende fjellgarden Avdalen godt, heilt til eg begynte å sysla med det 

“immatrielle kulturlandskapet”, summen av kunnskapen om næringstrukturar, 

handverkstradisjonar, sosiale institusjonar, språk og stadnamn som har forma dette 

lokalmiljøet. Med Utladalen og Vest-Jotunheimen som arbeidsplass dei siste 10 åra, der 

forvaltinga av kulturlandskapet har vore hovudemne dei siste åra, er dette eit landskap som eg 

kjenner meg heime i. Men når eg skal vera ærleg, så har eg vore alt for mykje forvaltar av 

naturlandskapet og oppteken av den biologiske sida av kulturlandskapet. Når det gjeld 

kulturhistoria, så må eg innrømma at her har eg enno mykje å læra, og sikkert mange med 

meg som besøker dette mangfaldige dalføret. 



Det samiske kulturlandskapet 

I samband med at forsvaret hadde utbyggingsplanar for Skoddebergvann i Sør-Troms, ville 

eit område som av det samiske kulturminnevernet vart rekna som verneverdig, verta rørt. 

Området representerer eit kulturelt mangfald, ein levande markesamisk og sjøsamisk kultur 

med mange, men lite synlege samiske kulturminne. Omgrepet samisk kulturlandskap vart 

nytta som nemning på området, men ved nærare undersøkingar viste det seg at 

kulturminnelova ikkje kunne nyttast for vern fordi det berre vart gjort få funn av fysiske

kulturminne. Forholdet mellom kulturminnelova og det samiske kulturlandskapet innebar 

altså at ein ikkje hadde noko verktøy som kunne sikra dei samiske kulturverdiane. 

Under det påfølgjande utviklingsarbeidet med å utdjupa og utvikla omgrepet samisk 

kulturlandskap, kom følgjande fram: 

“Et kulturminne er ikke bare en fortidsrest manifestert som fysisk struktur. Det både har 

inngått og kan inngå i symbolske univers. Kulturlandskap er ikke bare landskap påvirket av 

mennesker, men landskap som påvirker menneskers oppfatning av seg selv, av samtid og av 

fortid. Landskapets kulturelle innhold defineres innenfor bestemte kulturelle rammer, enten 

det oppfattes som andres, ingens eller vårt. Som “vårt” handler det om gjenkjennelse og 

bekreftelse av identitet”. 

Her vert det altså lagt vekt på det symbolske og identitetsskapande aspektet ved 

kulturlandskapet. Kultursymbol markerer gruppefellesskap. Dersom ei gruppe eller eit folk 

mister kulturminne som har ein symbolfunksjon som er viktig for kulturen deira, vert også ein 

del av kulturgrunnlaget rive vekk. I den samiske kulturen er slike symbol ofte knytte til 

landskap. 

Det samiske kulturlandskapet er også eit mytisk landskap. Mytar og forteljartradisjonar knytte 

til dei enkelte lokalitetane, er vortne haldne ved like opp i moderne tid. Område eller 

naturobjekt som det knyter seg førestillingar og tradisjonar til, må altså reknast som 

kulturminne. Eksistensen til slike kulturminne kviler på at dei er levande i ein eksisterande 

forteljartradisjon. Det mytiske landskapet i dei norrøne områda er derimot tapt fordi mytane 

og forteljartradisjonane ikkje lenger er ein del av lokalsamfunnets kultur. Rudiment av vår 

gamle muntlege og sikkert rike tradisjon lever på avgrensa område, som for eksempel i 

fiskeméd. 

4.5.2. 

Stadnamn 

[Stadnamn er døme på immaterielle kulturelement i eit landskap.] 

I mark og lier finn ein mange stadnamn som fortel om innsamling av fôr, tømmerhogst og 

anna haustingsbruk i skogen. 

Lauving: Lauvbakkane, Lauvgytta, Lauvgjuvet, Lauvhaugen. Lauvhammaren. 

Utmarkslått: Slåtterusti, Slåtteskori, Slåtteskredene, Slåttebergi, Dalarsteigen, 

Halvdalarsteigen, Halvdalarskvei, Ortateigen, Tomarkateigen, Tomarkamyri, Firemarkateigen 

(dalar, ort og mark fortel om betalinga for slåttearbeidet), Bugrasbakken, Villgrasbakken, 

Løeslættet, Stakkslættet, Stakkstøe, Stakkstøebakkane, Helgaslættet (vart slege om 

laurdagane, då folk ville tidleg heim og bu seg til helga, og låg difor nær garden), Hesjadalen, 

Hesjahaugen, Luveslættet (å luva vil seia å hengja graset til turking på steinar og busker). 

Tømmerhogst: Timbrebakkane, Timbredokki, Timbreskreda, Timbresletti, Lunningsmyri, 

Lunningskardet, Sleipurdi, Lessingplassen, Mastrehaugen, Sagahølen, Sagadammen, 

Sagakråi, Sagamyri, Bordhaug. 

Hogst av hesje- og gjerdevirke: Troedokki (ei troe = ei lang, tunn stong) 

Kolbrenning: Kolaflaten, Kolabotn 

Neverflekking: Neverstein, Nevrehaug

Teig, slætte og kve finst elles i ei mengd samansetningar med folkenamn og andre namn. Dei 

fleste av desse opplysningane om stadnamn er tekne frå Sigurd Dahl Midttun si bok 

“Stadnamn i Årdal i Sogn”. 

[Utdrag: Hæreid, Erik og Sagen, Olav: «Hjelpefôr frå skog og fjøre», Bygdebok for Årdal, 

band 1 (side 361 ff), Årdal sogelag 1971] 

Slik vert stadnamn omtala i “Turhandbok for Årdal Turlag, Årdal Turlag 1992”. 

[vert stadnamn omtala] 

4.5.2.1. 

Stadnamn 

Namn som syner kva tyding planter har: 

Namnebruken i vårt område fortel historie, om kampen for å overleva. Plantenamn 

som kvann og turt i stadnamn fortel kva dei i tidlegare tider brukte av grønsaker. 

Kvanntjørnlii finn ein både i Tyedalen og mellom Avdalen og Gravdalen. Kvann 

(Fjellkvanne) har vore brukt både som skråtobakk og røyk. Den var handelsvare 

allereie før år 1100 på torga i Noreg. I mange bygder drog ungdomen til fjells på 

kvannturar. Det var stengelen på ungplanta som var ettertrakta. Når den blomstrar, får 

den ein beisk smak. 

Namnet Turtagrø førekjem fleire stader i Årdal, m.a. i Fardalen (Turtagrøbekken). 

Turt meiner ein vart brukt til grønsak. Namnet tyder truleg der turten gror. Turt vart 

steikt på glo. Den er bitrare og mindre aromatisk enn t.d. kvann. Likevel sto den 

høgare i kurs enn kvann. Det var den sprø og saftige margen som vart eten. 

Korleis namn skildrar natur 

Innanfor fjellområdet som denne handboka handlar om, finn me mange særmerkte 

namn. Eitt av desse er Hurrungane (vert uttala Hurrungadn). Namnet kjem truleg av 

verbet hurra, dura, larma, buldra o.l., sett i samband med substantivet hurr, bulder, 

ståk. Andre lekken i namnet er avleiinga -ung i fleirtal. 

Fannaråken (vert uttala Fannaraoken) ligg rett nord for Hurrungane. Første lekken er 

ei bøyingsform (genitiv) av gamalnorsk “fonn” (snøfonn), andrelekken er 

hankjønnsordet –råk, som er meint å tyda fjellbrun, fjellrygg, fjellrand,- altså ein 

langvoren rygg med snø oppå. 

I Avdalsskori finn ein Jo-galden, der førstelekken truleg er mannsnamnet Jo. Andre 

lekken kjem av galde, som tyder den bratte, ulendte bergskolten der vegen går. 

Dei tre store innsjøane i Jotunheimen har gamalnorske namn: Tyin - tvi, tyder 

bortimot den tvikløyvde. Bygdin - bugr, den bøygde og Gjende - gandr, den rette. 

Namn som fortel om bruk 

I Utladalen er det mange namn som fortel om fangst. Det mest vanlege er dyregraver 

som har gjeve namn til Gravdalen og avleiingane ryggen/nosi/ døla/vatnet. Nord for 

Mannsbergi ligg Graveskardnosi og vatnet. Aust for Friken ligg Graveløyfti. Desse 

namna fortel kor viktig fjellet var for heile bygdesamfunnet. 

Frå Avdalen kan ein leggja ruta om Stølsmaradalen. Det er fleire dalar her som har 

mara i namnet (mara=merr). I desse dalane hadde hestane sommarbeite.

På ruta opp Utladalen mot Skogadalsbøen passerer ein Hurrungbresten. Segna fortel at 

fjellet på sørsida av Uradalen ramla ned og laga ei ur i inngangen til Uradalen. Denne 

ura gjorde at det vart lett å stengja krøtera inne i dalen. 

Kva naturen tyder for kulturen: 

Innanfor kommunen sine grenser finn ein verdskjent natur, t.d.Vettisfossen. Men 

elvane og vatnet har også skapt grunnlaget for det som er levebrødet for dei fleste i 

dag, nemleg aluminiumsindustrien. 

Den mektige naturen er til glede for langt fleire enn årdølene. Naturen er i dag viktig 

“medisin” for stressa karrieremenneske, anten dei kjem hit som fjellvandrarar eller 

turistar. Og naturen har hatt uendeleg mykje å seia for den nasjonale kunsten og 

kulturformidlarane. 

Årdal sin natur er ei kjelde til Årdal sin kultur. Det sterkt samansette årdalssamfunnet, 

med omsyn til mykje innflytting, har stor nytte av den sosialiseringsprosessen som 

skjer når ein skaper haldningar til natur, miljø og kultur. 

[Utdrag: Turhandbok for Årdal Turlag, Årdal Turlag 1992] 

Stadnamn i Avdalen 

Det som var litt spesielt i Avdalen, var at det skulle ikkje store teigen eller rusta til før plassen 

fekk sitt namn. Namna hadde som regel nær tilknyting til plassen. 



[. Namna hadde ] 

4.5.2.2. 

Stadnamnliste/Avdalen 

Jogalden Jo slo seg i hel der 

Avdalsskori skora opp til Avdalen 

Ekra slåtteeng under fossen 

Skytjeløneset lite nes med løe 

Vegnasjelet der vegen til Avdal tek av 

Avdalsfossen foss ved Avdalen 

Ekrebakkane opp frå ekra 

Slette slåtteteig 

Kleivi trong kleiv 

Dalarsteigen 1 dalar i løn for slått 

Hagaberg plass under Avdalen 

Myrig slåttemark 

Furehaugen haug med furuer 

Kalvedalen hamnelykkje for kalvar 

Tverrbergi skor der geitene beita 

Haugalømyri slåttemark 

Husmannsøynadn slåtteteig for husmenn 

Teigen slåtteteig for husmenn 

Ekrene slåtteekrer og to åkrar 

Galdhola hole like ved vegen 

Mehagen midtdelen av eit hamnestykkje 

Slåtteberget slått ved foten av berget 

Kidlingkåradn killingane gjekk der 

Gjerde inngjerda med mur 

Dretestoffsteigen mykje fuktig jord der 

Brubakken ved bru over Avdøla

Petersalsadokki åkerstykkje det går 1 såld såkorn til 

Smieflaten flate med gamal smie like ved 

Røysaåkeren røys i enden av åkeren 

Langebakken nedafor husa i Avdalen 

Meleslandet åkerstykke det går eit mål såkorn til 

Turkestovåkeren åker ved turkestova 

Lee stod eit le der 

Stølshaugen vegen til støls startar her 

Klonken mann sat der og klunka på fela 

Kvile tidl. husmannsplass under Avdal 

Kvednhusdammen dam ved kverna 

Åmot elvemøte Gravdøla og Slufsedøla 

Vårstølen heimstølen 

Syne ser Gravdalsstølen herifrå 

Kvei slåtteteig på stølen 

Gravdal dal med reinsgraver, fjellstøl 



4.6. 

Rapportar 

4.6.1. 

Årdal kommune 

Utdrag av rapporten 

Kulturlandskap og kulturmarkstypar i Årdal kommune, av Turid Helle, Sogn og Fjordane 

distriktshøgskule skrifter 1989:11 

Innhald 

1. Innleiing 

1.1 Problemstilling 

1.2 Målsetjing 

1.3 Avgrensing 

1.4 Kulturlandskapet i Sogn og Fjordane 

1.5 Kulturmarkstypar i Sogn og Fjordane 

2. Presentasjon av Årdal kommune 

2.1 Lokalisering og næringsgrunnlag 

2.2 Klima 

2.3 Geologiske tilhøve 

2.4 Flora og vegetasjon 

3. Kulturtilhøve 

3.1 Fornminne 

3.2 Busetnad og leveveg 

3.3 Driftehandel og turiststad 

3.4 Bergverk og industri 

3.5 Årdal Museumssamling 

4. Planarbeid 

4.1 Verneplanarbeid 

4.2 EDNA, FRIDA og Fylkesdelplan for friluftsliv 

4.3 Freda og registrerte kulturminne 

4.4 Kommuneplan

5. Særtrekk ved landskapet 

5.1 Landskapstrekk 

5.2 Utnytting av vegetasjonen 

5.3 Stølsdrift 

5.4 Kulturlandskapet 

6. Typeområda 

6.1 Indre Offerdal, sagbruksmiljø 

6.2 Ivarplassen, husmannsplass 

6.3 Hovland, bjørkehage 

6.4 Årøyhagen, einerbakke 

6.5 Seim, urterik eng 

6.6 Årebru, kulturskog 

6.7 Haugahaugen, husmannsplass 

6.8 Gjelseng, urterik eng 

6.9 Dalen, heimestøl 

6.10 Sjursete, fjellstøl 

6.11 Dokki, bjørkehage 

6.12 Hæreid, beitebakke 

6.13 Hæreid, urterik slåtteeng 

6.14 Haugstad, fjellgard 

6.15 Farnes, vatningsveit 

6.16 Hjelle,kulturskog 

6.17 Fremre Hjelledalen, fjellstøl 

6.18 Vetti, fjellgard 

6.19 Vettismorki, heimestøl 

7. Samandrag 

Litteratur 

Referat 

Helle, T. 1990. Kulturlandskap og kulturmarkstypar i Årdal kommune. Kulturlandskap og 

kulturmarkstypar i Sogn og Fjordane, bruk og vern. Rapport 8. Sogn og Fjordane 

Distriktshøgskule Skrifter 1989:11. ISBN 82-7282-067-6. 

Årdal kommune har eit vidt utval av kulturlandskap og kulturmarkstypar. Dette skuldast 

topografiske variasjonar i kommunen og skilnad i berggrunn, klima og vegetasjon. Utnyttinga 

av naturgrunnlaget og driftsformene i jordbruket er tilpassa både fjord og fjell. 

Ved utveljing av typeområda er det lagt vekt på å sikra ei geografisk spreiing og finna fram til 

område som representerer ulike og naturvitskaplege interessante biotopar. Områda er også 

vurderte med tanke på kulturhistorisk/etnologisk verneverdi og i forhold til verdi for 

friluftsliv/reiseliv. 

I Årdal er l9 typeområde skildra. Fem av desse representerer heilskaplege gards- og 

husmannsmiljø, medan fire er knytte til stølsmiljø. Dei andre områda omfattar 

kulturmarkstypar som kulturskog, bjørkehage, einerbakke, beitebakke og urterik slåtteeng. 

Kvart typeområde er skildra med omsyn til karaktertrekk, historisk bakgrunn, tilstand og 

eigna bruk. Nødvendige skjøtselstiltak for å behalda typen er grovt skisserte. Detaljerte 

skjøtselsplanar særleg for dei heilskaplege kulturlandskapsmiljøa bør utarbeidast før 

vidareføring.

Val av forvaltingsmodell for dei ulike områda vil i stor grad vera avhengig av politiske 

avgjerdsler og prioriteringar både nasjonalt, fylkeskommunalt, kommunalt og lokalt. 

Turid Helle, Sogn og Fjordane Distriktshøgskule/ Boks 39, 5801 Sogndal. 

Abstract 

Helle, T. 1990: Cultural landscapes in Årdal municipality. Cultural landscape in Sogn og 

Fjordane, maintenance and conservation. Report no. 8. Sogn og Fjordane distriktshøgskule 

skrifter 1989:11. ISBN 82-7282-067-6. 

There is a broad range of different cultural landscapes in Årdal municipality. This is a result 

of topographic variations within the municipality, a diversity of geological and climatic 

conditions, and differences in vegetation. The explotation of natural resources and 

agricultural methods are well adopted to both fjords and mountains. 

The model areas have been selected to ensure geographical dispersion, and to show a 

diversity of scientifically interesting biotops. The areas have also been evaluated from a 

historical/ethnological point of view and in relation to recreation value. 

Nineteen model areas of cultural landscape in Årdal municipality are described in detail. 

These represent complete farm or cotter's farm environments and mountain dairy farms. 

Other areas includes various types of pastures, birch groves and decidous woodlands formerly 

used for fodder production. 

For each model area, important characteristics are described together with historical 

information and land use today. Desirable forms of development and necessary management 

to maintain the quality of the areas are also described. Detailed management plans should be 

drawn up. 

The choice of management model for the different areas will depend on political decisions 

and priorities at the national, regional and local level. 

Turid Helle, Sogn og Fjordane distriktshøgskule, Box 39, N-5801 Sogndal. 

Føreord 

Denne rapporten omfattar inventeringar og vurderingar av 19 utvalde kulturlandskap og 

kulturmarkstypar i Årdal kommune, Sogn og Fjordane fylke. 

Rapporten følgjer som nr.8 i ein serie frå prosjektet “Kulturlandskap i Sogn og Fjordane, bruk 

og vern”. Dette er eit samarbeidsprosjekt mellom Fylkeskultursjefen, Fylkeslandbrukssjefen, 

Fylkesrådmannen - Planavdelinga, Fylkesmannen - Miljøvernavdelinga og Sogn og Fjordane 

distriktshøgskule. 

Sogn og Fjordane distriktshøgskule ved førsteamanuensis Ingvild Austad har det faglege 

ansvaret for prosjektet. Rapporten kjem ut i skriftserien til SFdh. 

Takk til Årdal kommune for positivt samarbeid. Takk også til gardbrukarar og alle andre som 

har gjeve opplysingar om typeområda. 

Rapporten er skriven av Turid Helle, og der ikkje anna er nemnt, er det nytta eige 

fotomateriale. Framsidebiletet er teke frå nedre delen av typeområde 11, Dokki. Biletet syner 

eit styvd asketre, like før bladsprett, i framgrunnen av tettstaden Årdalstangen. 

Sogndal, januar 1990, Turid Helle

1. Innleiing 

1.1 Problemstilling 




I fylket finst det framleis eldre kulturmarkstypar med særskilde verdiar knytte til seg. Nokre 

avspeglar landbruks- og kulturhistorie, andre er viktige leveområde for planter og dyr. 

Kulturlandskapet er og ettertrakta opplevings- og turområde veleigna til friluftsliv. I tillegg er 

dei ofte attraktive reiselivsmål. 

Eldre kulturlandskap og kulturmarkstypar er i dag sterkt pressa og i ferd med å forsvinna frå 

omgjevnadene våre, både gjennom attgroing, stans eller endring av tradisjonelle driftsformer, 

eller ved omfattande inngrep. Me står såleis i ferd med å missa viktige referanseområde, i 

tillegg til vegetasjons-økologisk- og kulturhistorisk dokumentasjonsmateriale. 

Ressursane som ligg i kulturlandskapet, har fram til i dag vore lite påakta. 

1.2 Målsetjing 

Eit viktig mål for prosjektet er å få fram heilskapen i kulturlandskapet, der m.a. fornminne, 

bygningar, tekniske anlegg (som td. vegar, vatningsveiter og steingardar) og kulturpåverka 

vegetasjon utdjupar og forsterkar kvarandre. 

Målet er i første rekkje å registrera interessante kulturlandskapselement i dei einskilde 

kommunane i fylket og synleggjera dei ressursane som ligg i kulturlandskapet. I neste 

omgang vonar ein at ein i nokre modellområde kan prøva ut metodar for å utnytta 

kulturlandskapet positivt i høve til landbruk, reiseliv, kulturminnevern, rekreasjon, friluftsliv, 

helse, nærmiljø, undervisning og forsking. 

Målsetjinga er å sikra eit representativt utval av kulturlandskap og kulturmarkstypar i kvar 

kommune. Dette kan best gjerast ved også å sikra og oppretthalda tradisjonelle driftsformer, 

evt. skissera alternative forvaltings- og bruksformer. 

1.3. Avgrensingar 

Innanfor dei oppsette tids- og budsjettrammene for prosjektet er det ikkje rom for detaljerte 

registreringar og kartlegging av samtlege interessante kulturlandskap og kulturmarkstypar i 

kvar kommune. Ein tek likevel sikte på å finna fram til eit representativt utval som både har 

geografisk spreiing i kommunen og som også fangar opp ulike typar av heilskaplege 

kulturlandskap og kulturmarkstypar. 

Registreringsarbeidet byggjer på ei vegetasjonsøkologisk, kulturhistorisk og landskapsestetisk 

vurdering. 

1.4. Kulturlandskapet i Sogn og Fjordane 

Kulturlandskapet i Sogn og Fjordane kan grovt delast opp i følgjande hovudeiningar (Austad 

& Hauge 1989). 

1. Kystkulturlandskapet… 

2. Fjordkulturlandskapet… 

3. Dal- og slettekulturlandskapet. Denne typen finst i dei indre bygdene i fylket. Kyst- og 

fjordfiske vert avløyst av elve- og innlandsfiske. Jakt inngår som ein del av 

inntektsgrunnlaget. Her finst fleire marginale gardsbruk og fjellgardar med husdyrhald. Store 

utmarksareal og fjellbeite inngår ofte i gardsdrifta.

Døme på heilskaplege kulturlandskap er m.a. skyssstasjonar, dal- og fjellgardar, 

husmannsplassar, heime- og fjellstølar. Av kulturmarkstypar kan nemnast: styvingstre (bjørk 

og selje), skotskog (gråor og bjørk), fastmarksslåtteenger, våtmarks- og slåttemyrar, 

våtmarksbeite, bjørkehagar, einerbakkar og gråorhagar. 

4. Fjellkulturlandskapet. Denne typen omfattar det tradisjonelle stølslandskapet kjenneteikna 

av sesongvariasjon i busetjing og bruk. 

Fjellgardar, fjellstølar og fjellstølar er døme på heilskaplege kulturlandskap, medan 

beitevollar, utslåttar og slåttemyrar er karakteristiske kulturmarkstypar. 

1.5. Kulturmarkstypar i Sogn og Fjordane 

Elementa som inngår i kulturlandskapet, er mange og varierte. Følgjande typar er dei 

vanlegaste i Sogn og Fjordane (Austad & Hauge 1989): 

Styvingstre 

Ulike lauvtre som er nytta til forproduksjon gjennom lauving, rising, risping o.l. Trea har ei 

kraftig hovudstamme som produserer eit friskt greinverk. Sjølv etter langt opphald i 

utnyttinga kan ein sjå skilnaden mellom hovudstamma og dei yngre greinene. Lokalt vert 

fleire nemningar nytta på styvingstrea, slike som “lauvkolle”, “lauvingstre” og “navar”. 

Med avgrensa skogteigar var det vanskeleg å kultivera sjølv dei minste samlingane for å få 

høg utnyttingsgrad av ressursane. Einskilde styvingstre står gjerne spreidde i heile 

kulturlandskapet, ved hus, vegar, elvar, eigedomsgrenser, storsteina urer og mot utmarka. 

Alderen på styvingstrea varierer etter treslag og fysiske faktorar i omgjevnadene. Lind og alm 

kan lett bli fleire hundre år, medan bjørk og ask har kortare levealder. Dei vanlegaste treslaga 

nytta til styving er alm, ask, bjørk, lind, selje, og osp. 

Kulturskog. 

Mange stadar vart heile skogar nytta til forsank. Dei vart stelte og tynna for å få maksimal 

gras-, lauv- og risavling. Skogane ligg oftast på god og næringsrik jord, men i ulendt mark 

som vanskeleg let seg dyrka opp. Kulturskogane er oftast samansette av edlare lauvtre, 

vanlegvis alm, lind og ask saman med andre treslag som hassel, hegg, gråor, hengebjørk og 

vanleg bjørk. Skogane er i dag fleire stader attgrodde og forfalne (rotvelt), tilplanta med gran 

eller uttynna gjennom hogst. 

Hagemark 

Hagemark er her definert som beitemark med tresjikt. Det er mange ulike hagemarkstypar i 

fylket. Dei finst ofte på lågproduktive jordbruksareal eller på stader som vanskeleg let seg 

utnytta til anna enn beitemark. Typane vert skilde frå kvarandre etter det dominerande 

treslaget i hagemarka. Hagemarkene er stort sett bygde opp av eit stort tal styvingstre. 

Karakteristisk for alle er eit heller lysope feltsjikt prega av langvarig beitegang og slått. 

Artssamansetjinga varierer, men oftast er det ein dominans av beitetolerante artar tilpassa 

langvarig beitegang. Innslaget av grasartar er gjennomgåande stort. Botnsjiktet med mosar er 

og stadvis velutvikla. Feltsjiktet er slitesterkt og toler godt trakk. Hagemarkstypane finst både 

i låglandet og i fjellet. 

Bjørkehagar er ein vanleg hagemarkstype. Dei kan delast i fleire typar alt etter råme- og 

næringstilhøve, grunntilhøve og brukshistorie, vanlegast i rike, middels rike og fattige 

bjørkehagar. Dei fattige typane har nok den største utbreiinga og førekjem oftast på 

grusterrassar eller rasvifter utan særleg jorddekke. Bjørkehagane er mest utbreidde i midtre 

og indre strok av fylket.

Einerbakkar er hagemarkstypar med eit stort innslag av einer. Mest særeigne er hagemarkene 

med eit høgt tal søyleforma individ. Dei eldste einerbakkane finst på turr og karrig mark, 

gjerne i steinete lende med bart fjell i dagen der slått og åkerdrift ikkje var mogleg. 

Einerbakkane finst og på gamal slåttemark som etter kvart er lagt ut til beite. 

Einer er særs motstandsdyktig mot råte og vart mykje nytta til gjerdestolp, hesjestaur og 

nabbar (feste for hesjar), taktekking, reiskap og anna virke. Oppstamma, rettvaksne einerar 

opptok lite areal på beitemarkene. 

Einerbakkane på klimatisk ugunstige veksestadar, særleg i fjellområda og ved kysten, har ein 

lågvaksen og krypande struktur. Eineren utgjorde eit viktig virke i samband med stølsdrifta, 

både til ved, reinhald og anna. 

Hasselhagar er og eit tradisjonelt kulturmarkselement. Store hasselbusker står spreidde i den 

gras- og urterike hagemarka eller tidlegare slåttemarka, ofte runde busker med rett underside i 

høgd med beitedyra. Hassel utgjorde tidlegare eit mykje nytta virke, m.a. til tønneband. 

Hasselnøtter var og eit viktig produkt frå hasselskogane. Hassel er ein typisk “kolonisator” på 

gamal slåtte- og beitemark som i dag ligg unytta. 

Aske- og almehagar er beitepåverka hagemarkstypar med høgt innslag av ask eller alm med 

tydelege spor etter styving. Trea var tidlegare mykje planta i både inn- og utmarka for å gje 

eit godt fortilskot. Fleire stader utgjorde samlingane karakteristiske lauvingslundar med 

kombinert slått og lauving. Askehagane er vanlegast i midtre og ytre delar av fylket. 

Eikehagar har sjeldan stor utbreiing, men finst som mindre fragment i kulturmarka. Spreidde 

slåtteenger kan finnast i tilknyting til hagane. Dei har størst utbreiing i midtre og ytre delar av 

fylket. 

Orehagar, både med dominans av grå- og svartor, finst gjerne som beitehagar på råmehaldig, 

organisk jord. Då oren har kort levealder, vart det aldri forma styvingstre av treslaget. 

Derimot vart rotoppskot mykje nytta som “snelskog” til for. Fleire stader finst desse 

orehagane på elvesletter som flaummarksskogar eller på bekkevifter ofte overrisla av 

flaumvatn. 

Lindehagar med samlingar av styvingstre produserte materiale til bast og reip, eller vart nytta 

til for. 

Urterik slåtteeng 

Enger med høgt innslag av ville urter er utvikla ved at utmarksteigar er overflaterydda for 

stein, slik at ljåslått vart mogleg. Dei fekk ein lysopen struktur ofte oppstykka og avgrensa av 

jordfaste steinar, steinrøyser, tre og busker. Typiske slåtteenger vart ikkje pløgde eller 

tilsådde, men heldt seg som stabile villenger ved regelbunden slått. Engene vart slegne om 

sommaren etter at graset og urtene hadde sett frø, og beita på ettersommaren og hausten. Det 

meste av gjødsla kom frå dei beitande husdyra. Slått og beite heldt oppslag av dei vanlege 

lauvtrea borte frå engene. Slått favoriserer artar som blømer og set frø tidleg. Mange gamle 

slåtteenger gror i dag til eller vert nytta til beite eller vert dyrka opp. 

Det finst ei rad ulike utformingar av slåtteenger, der både artsinnhaldet og mengdetilhøvet 

varierer. Næringstilhøva og råmetilhøva i grunnen har mykje å seia for artssamansetjinga. 

Turrenger har oftast eit variert innhald av artar, medan fuktengene gjerne har eit fåtal artar 

som vekslar om å dominera gjennom vekstsesongen. Mange av artane i dei gamle 

slåtteengene kan i dag berre finnast i randområde i jordbrukslandskapet, vanlegast langs vegog 

grøftekantar. 

Myr- og våtmarksslåttar

Tidlegare vart fleire myrområde slått. Myrslåttane kunne fleire stader utgjera viktig fortilskot, 

særleg i nedbørsrike strok og på fjellet. Desse teigane kan i dag vera vanskelege å lokalisera, 

då dei sjeldan vart avmerkte eller inngjerda. 

Våtmarkene kunne liggja i tilknyting til myrområde, men også ved innsjøar, elvar og andre 

vasstrengar. Flaumvatn fører med seg næringsstoff, og fuktengene kunne ha høg produksjon. 

Det myrlendte underlaget ber ikkje tungt maskinelt utstyr, og engene gror i dag til. Ofte finst 

det små utmarksløer i tilknyting til områda. 

Strandenger med salt- og brakkvasspåverknad ligg ved fjorden og sjøen, helst ved utlaupet av 

elvar og bekker. Dei får jamleg næringstiskot frå sjøen, særleg ved at tang- og tarerestar vert 

kasta på land. Stadvis kan skjelsand utgjera eit ekstra næringstilskot. Strandengene vart nok 

mest nytta som beitemark, men var fleire stader viktige i forsankinga som slåttemark. 

Lyngheiar 

Lyngheiane har vore og er framleis eit særtrekk for dei ytre delane av kysten. Med gras og 

ung lyng kunne lyngheiane nyttast som beiteområde stort sett gjennom heile året. Kystklimaet 

med milde vintrar og lite snø gjorde dette mogleg. Avsviing av gamal og stiv lyng var iblant 

turvande for å betra beitekvaliteten. I tillegg vart det ofte henta for på lyngheiane. Toppane av 

røsslyng vart skorne og gjevne dyra. Strukturen til lyngheiane var såleis avhengig av eit 

samspel mellom klima og driftsform. Så snart lyngheiane er ute av drift, gror dei etter kvart til 

med kratt og skog. Stadvis vert dei og tilplanta med gran. 

På fjellet og spesielt i kystnære område var torvstikking vanleg. Torva var viktig som brensel 

i slike trefattige område. 

Heilskaplege kulturlandskap 

Prosjektet skal og fanga opp kulturlandskap der kulturmarkstypar, bygningsmiljø og tekniske 

anlegg utgjer ein heilskap. Primært vert interessante bygningsmiljø og tekniske anlegg 

registrerte gjennom SEFRAK- registrering i kommunane. Likevel er det naudsynt å peika ut 

typeområde som inneheld varierte innslag av element frå det gamle jordbrukslandskapet, 

område som kan visa det nære samspelet mellom naturutnytting, næring og busetjing. 

Det er viktig å fanga opp gode døme på gamle gardsmiljø, husmannsplassar, stølsmiljø (både 

vår- og sommarstølar), og anlegg knytte til fiske og fangst. Einskildbygningar som utløer, 

buer og naust kan og vera interessante, særleg der dei inngår i ein heilskap. På same vis er 

tekniske anlegg knytte til primærnæringane viktige å fanga opp. Dei mange ulike 

steinanlegga som steingardar, rydningsrøyser, buvegar, bakkemurar, vatningsveiter, steinsette 

bekkelaup, stølsvegar, gardsvegar, bruer o.l. er typiske element i det gamle kulturlandskapet. 

2. Presentasjon av Årdal kommune 

2.1 lokalisering og næringsgrunnlag 

Årdal kommune ligg lengst aust i fylket, kring den austlegaste fjordarmen til Sognefjorden. 

Kommunen grensar så vidt til Sogndal (langs fjorden) i vest, mot Lærdal i sør, mot Luster i 

nord-nordvest og mot fylkesgrensa til Oppland med Vang kommune i aust. Kommunegrensa 

følgjer hovudsakleg fjellmassiva som omkransar Årdalsfjorden. I nord og sør følgjer grensa 

dei høgaste toppane, i aust går ho langs Tyinvatnet og i vest kryssar ho Årdalsfjorden lengst 

ute. 

Flatevidda på kommunen er 978,7 km2. Av det totale landarealet er 1,6 km2 jordbruksareal, 

23,8 km2 uproduktiv skog, 38 km2 kystline, 37 km2 vatn, 40 km2 brear, 82,5 km2 produktiv 

skog, men den største delen på 793,8 km2 femner om fjell, fjellbeite og myrar 

(Informasjonsmateriale for Årdal kommune 86/87).

Årdal er ein fjellkommune (712 km2 av eit samla areal på 980 km2 ligg over 900 moh) med 

ein kontrastrik topografi. Landskapet er bygd opp av fjord- og dalsystem, som endar i eit 

alpint tindelandskap lengst aust. Årdalsfjorden er det mest sentrale dalføret i kommunen, og 

går vidare til Årdalsvatnet og Utladalen. Til hovuddalføret munnar dei mange sidedalane ut, 

m.a. dei busette dalane som Ytre- og Indre Offerdal, Vikadal, Seimsdal, Nundal, Berdal, 

Fardal, Tyedal og Avdal. 

Årdal kommune er tydeleg prega av å vera ein industrikommune, då heile 60,9% er 

sysselsette i industri/bergverk. Primærnæringa, som tidlegare var grunnlaget for 

folkesetnaden i kommunen, er no redusert til berre 1,8% sysselsette. Dei siste 15-åra har 

folketalet i kommunen gått attende. Pr. l/1-1986 hadde kommunen 6359 innbyggarar. Av 

desse budde 4017 i Øvre Årdal, medan 2342 var busette i Nedre Årdal (Årdalstangen). 

Den viktigaste naturressursen i Årdal er vasskrafta, og mange av vassdraga er bygde ut. 

Attverande vassdrag er anten mellombels eller varig verna, og ligg hovudsakleg i Utladalen 

og Jotunheimen nasjonalpark. Naturforholda i Årdal har også trekt til seg fotturistar. 

Utladalen med Vetti er ein av inngangsportane til Jotunheimen. 

På grunn av topografien er kommunikasjonane både innan- og ut av kommunen vanskelege. 

Fleire av dalføra ligg enno utan vegsamband. Kommunikasjonen til eige fylke er avhengig av 

ferjesamband over Fodnes. Det er vegsamband til Luster i sommarhalvåret og heilårsveg 

austover mot Valdres.I desember 2000 er det ferjefritt samband til Bergen om 

Lærdal/Aurland. 

2.4 Flora og vegetasjon 

Det oseaniske elementet er svakt representert og omfattar m.a. artar som grønstarr (Carex 

tumidicarpa) og smørtelg (Thelvuteris limbosperma). Desse representerer nye innergrenser på 

Vestlandet (Skogen et al. 1985). Eit vanleg trekk for suboseaniske artar ved innergrensa si er 

at dei er høgtveksande. Rome (Nauthecium ossifragum) og kystmyrklegg (Pedicularis 

sylvatica) er funne av Blytt (1869) på Vettismorki, og grøftesoleie (Ranunculus flammula) 

mellom Svalheim og Moa (Wendelboe 1966) (Ve & Wendelboe 1971). Junkerbregne 

(Polystichum braunii) og bjønnkam (Blechnum spicant) er registrerte aust i Utladalen, og 

desse er nokså sjeldsynte så langt inne i landet. 

Det sør-søraustlege elementet har størst utbreiing i låglandet i indre strok av Sogn og 

Fjordane. I desse områda er også turrbakkane best utvikla. I bergskorer og rasmarker med lite 

skog veks ofte lys- og varmekrevjande artar som gulmaure (Galium verum), prikkperikum 

(Hypericum perforatum), kung (Origanum vulgaris), bakkemynte (Saturela acinos), 

kransmynte (Satureia vulgaris), kvitbergknapp (Sedum album) og vanleg tjøreblom (Lychnis 

viscaria). I rike skogholt veks gjerne fingerstarr (Carex digitata), skogsalat (Lactuca muralis), 

kantkonvall (Polygatum odoratum), krossved (Virburnum sePtentrionale) og krattfiol (Viola 

mirabilis) (Odland 1981). 

Dei austlege-nordaustlege plantene trivst best i kontinentale strok, og skyr område med 

utprega oseanisk klima. Tyrihjelm (Aconitum septentrionale) veks berre i indre strok på 

Vestlandet, og har stor utbreiing i kommunen. Av sjeldne planter på Vestlandet er m.a. 

huldregras (Cinna latifolia), storrapp (Poa remota), myskemaure (Galium triflorum) og 

tysbast (Daphne mezereum) representerte i Årdal, nærare bestemt i området kring Vetti. 

Engnellik (Dianthus delthoides) står i varme og turre berg mellom Skori og Hjelle (Odland 

1981). Østersurt (Mertensia maritima) voks tidlegare på Årdalstangen, men er no utrydda av 

industrialiseringa (Ve & Wendelboe 1971). 

Fjellplantegruppa er talrik, men i hovudsak dominert av trivialartar. Av austlege artar finst 

m.a. fjellfiol (Viola biflora), snøull (Eriophorum scheuchzen) og bleikmyrklegg (Pedicularis 

lapponica). Grunnen til den svake representasjonen av austlege artar skuldast i hovudsak

kalkfattig berggrunn. Kalkkrevjande planter finst berre få stader, m.a. på vestsida av 

Skogdalsnosi (Odland 1981). 

Storparten av arealet i kommunen er dekka av næringsfattig fjellvegetasjon som står i skarp 

kontrast til mange av dei bratte dalliene med eit næringskrevjande og frodig 

vegetasjonsdekke. 

Skogen i Årdal er dominert av bjørk (Betula pubescens) med følgje av gråor (Alnus incana), 

osp (Populus tremula), rogn (Sorbus acuparia), Salix-artar og hegg (Prunus padus). På varme 

og turre stader i låglandet finst hengebjørk (Betula pendula). Etter bjørk har furu (Pinus 

sylvestris) stor utbreiing, særleg kring ytre delen av Årdalsfjorden, men også som spreidde 

bestandar like til Vettismorki. I Vettismorki har furuskogen gamle, store tre med til dels 

urskogspreg. Alm (Ulmus glabra) og hassel (Corylus avellana) kan utgjera små skogholt, men 

elles står andre edellauvtre som lind (Tilia cordata) og ask (Fraxinus excelsior) helst spreidde 

frå ytst i Årdalsfjorden til inst i Vetti med størst utbreiing i den søreksponerte dalsida. 

I dei bratte dalsidene er rasmarker vanlege, og særleg i dei sørvende liene førekjem ofte 

frodig og rik vegetasjon. I Vettisgjelet er store parti anten gras- eller bregnedominerte. 

Vierkratt mellom skoggrensa (ca. 1000 moh) og 1150 moh opptrer ofte over større areal på 

flaummarker, elvesletter og i dalsider. Større samanhengande bestandar av vier er elles eit 

nokså sjeldant innslag på Vestlandet (Odland 1981). 

Dei største myrane ligg på Vettismorki, men også i Gravdalen, ytst i Stølsmaradalen, nedst i 

Gjestvandalen og i Hjelledalen er det større myrområde. Storparten av myrane må 

karakteriserast som fattig minerogene bakkemyrar, men utan innslag av oseaniske karplanter. 

Austlege trekk ved myrane er innslag av vier og dvergbjørk (Odland 1981). 

4. Planarbeid 

4.1 Verneplanar 

Fleire område er verna etter naturvernlova: 

Jotunheimen nasjonalpark 

Jotunheimen nasjonalpark,verna i 1980, har eit areal på 1145 km2, og ligg i kommunane 

Lom, Vågå, Vang, Luster og Årdal. Om lag 51 km2 ligg i den austlegaste delen av Årdal 

(Kommuneplan for Årdal 1987-2000). Nasjonalparken inneheld delar av den mest storfelte 

norske fjellheimen, og delar av Hurrungane med kjende tindar som Storen, Falketind, 

Urdanostind m.fl. ligg innom Årdal sine kommunegrenser. 

Utladalen landskapsvernområde 

Utladalen landskapsvernområde grensar inn til nasjonalparken, og av dei 314 km2 området 

dekker, ligg 226 km2 i Årdal (Kommuneplan for Årdal 1987-2000). Landskapsvernområdet 

femner om ein vill vestlandsnatur rik på kulturminne. Utladalen med Utlavassdraget ligg 

sentralt i området. Vassdraget er varig verna og har ei rekkje fossefall frå sideelvar. Den 

største og mest kjente er Vettisfossen med 275 m fritt fall, men også Hjellefossen, 

Avdalsfossen, Stølsmaradalsfossen, Fleskedalsfossen og Midtmaradalsfossen munnar ut i 

Utla. Morka - Koldedøla med Vettisfossen vart varig verna mot kraftutbygging i Verneplan I 

for vassdrag, 1973. 

To område er freda som naturminne; “Vettismorkgrana” på Vettismorki og dei to furuene 

“Lagpakkfurua” og “Liafurua” på Eldegard. 

Etter Verneplan III (NOU 1983:41) er Feigumsvassdraget og Utlavassdraget varig verna. 

Øvre delar av Feigumsvassdraget ligg i Årdal kommune. Dette femner i hovudsak om urørt 

fjellområde forholdsvis rikt på fornminne i form av fangstgraver. Verneinteressene i

vassdraget knyter seg i første rekkje til Feigefossen i Luster kommune. Storparten av 

Utlavassdraget ligg innom Årdal sine grenser, og nedbørsfeltet til dette vassdraget inneheld 

store natur- og kulturvitskaplege verdiar i tillegg til å vera eit verdifullt turområde. Store delar 

av nedbørsfeltet er allereie verna som nasjonalpark og landskapsvernområde. 

4.2 EDNA, FRIDA og fylkesdelplan for friluftsliv 

Fylkesmannen i Sogn og Fjordane, ved Miljøvernavdelinga, har utarbeidd eit EDB-basert 

register for område av naturverninteresse i fylket - EDNA (1989). Registeret bygger m.a. på 

registreringar i samband med verneplanar for våtmark, sjøfugl og edellauvskog og framtidige 

planar for myr og kvartærgeologi. Dessutan bygger registreringane på "Vernekatalogen" frå 

1977 og registreringar i samband med Samla Plan for vassdrag og ulike 

registreringar/granskingar utførte ved Universitet, Høgskular og andre. Registeret for Årdal 

inneheld område med naturverninteresse som ein kjenner til i dag, og gjev ikkje eit 

fullstendig oversyn. 

Pr. 5/4-89 er det registrert 20 objekt av naturvitskapleg interesse. Av desse er det flest 

kvartærgeologiske førekomstar, dernest vassdragsførekomstar og botaniske førekomstar. Fem 

av områda har internasjonal/nasjonal verneverdi. Jotunheimen nasjonalpark, Utladalen 

landskapsvernområde og Morka/Koldedøla med Vettisfossen er nemnde under 4.1. I tillegg 

kjem dei kvartærgeologiske førekomstane på Moa og Dalsuri. Dei fleste andre områda har 

usikker- eller lokal verneverdi. 

Miljøvernavdelinga har også utarbeidd eit EDB-basert register for område av friluftsinteresse 

- FRIDA (1987). Registeret bygger m.a. på “Vernekatalogen” frå 1977, registreringar i 

samband med Friluftsnemnda, Samla Plan- rapportar og generalplanar. 

Pr. 9/11-87 er det registrert 28 friluftsområde i Årdal. I hovudsak er dette friluftinteresser 

knytte til sommar- og vinteraktivitetar i fjellområde. Områda Vetti, Skogadalsbøen, Tyedalen 

- Tyin, Langeleiskard og Sletterust er av regional/nasjonal verdi, medan dei resterande i 

hovudsak er vurderte til lokal verdi. 

Fylkesdelplan for friluftsliv er utarbeidd i 1989 og har som hovudføremål å registrera og 

kartfesta friluftsområde av regional og nasjonal interesse i fylket. I Årdal kommune er 

Tyinoset, Utladalen - Hurrungane og Tyedalen - Tyin representerte i planen. Utladalen - 

Hurrungane er av nasjonal verdi. 

4.3 Freda og registrerte kulturminne 

Etter lov om kulturminne er alle fornminne (minne eldre enn 1537) automatisk freda. Særskilt 

interessante funn i Årdal er vikinggarden på Ytre Moa og buplassen i Skrivarhelleren i 

Tyedalen (Prescott 1988). Kommunen har elles mange forhistoriske buplassar og fangstminne 

(Historisk Museum 1983, Ve 1971). 

Av bygningsminne frå middelalderen kjenner ein til stavkyrkja på Årdalstangen, som vart 

riven og øydelagd i 1867. 

På Riksantikvarens fredingsliste (1988) er berre ein bygning oppført, og det er 

Koparverkshuset i Årdal. Huset er frå første halvdelen av 1700-talet, og er hovudhuset i 

bustaden til bergskrivaren. Av i alt 70 større og mindre hus som høyrde til Koparverket, er 

dette det einaste attverande. 

SEFRAK er registrering av faste kulturminne frå nyare tid. Føremålet med denne 

registreringa er å sikre allment kulturhistorisk stoff av verdi for arbeidet med miljøbevaring 

og planlegging i kommunane. Det skal og kunne nyttast av alle som søkjer kunnskap om den

kulturhistoriske bakgrunnen i kommunane. Arbeidet er konsentrert om hus og restar av hus 

bygde før 1900. 

Sefrak-registreringane legg lita vekt på heilskaplege miljø, og dei gjev heller inga 

verdivurdering av bygningane. I Årdal tok kulturminneregistreringa til i 1985, og i alle 

krinsane; Øvre Årdal/tettbygd krins, Øvre Årdal/spreidd krins, Årdalstangen, 

Seimsdal/Eldegard/Loi og Naddvik/Offerdal er registreringane komne i gang. 

4.4 Kommuneplanar 

Det er utarbeidd kommuneplan for Årdal i perioden 1987 - 2000, og kommunedelplanar for 

Seimsåsen, Seimsdalen, Naddvik, Årdalstangen, Øvre Årdal, Utladalen, Fardalen og 

Tyedalen føreligg. I dei langsiktige programmåla fastslår kommunen at dei vil sikra at areala i 

Jotunheimen nasjonalpark og Utladalen landskapsvernområde vert nytta i samsvar med 

vedtektene, og styrka Årdal sin posisjon som inngangsport til Vest-Jotunheimen. 

Kommunen er m.a. oppteken av å kombinera natur og kultur, og kultur og reiseliv. Dei 

ønskjer å sikra kulturarven, med vekt på særpreg i bygda og den nyare industrihistoria. 

Mellom anna ønskjer dei å sikra saga med omliggande miljø i Indre Offerdal. 

Årdal sin trong for arealbruk i næraste framtid femner i første rekkje om bustadtomter og 

vegareal. Av aktuelle utbyggingsområde er følgjande nemnde; Seimsdalen, Seimshagane, 

Svalheim, Trondteigen, Dalen, Timmersletti og Naddvik. Vegsamband til eige fylke stod 

lenge på ønskjelista til Årdal, og bygging av veg frå Naddvik til Fodnes er ferdig, like eins 

ferjefri veg til Bergen om Lærdal/Aurland. Veg til Indre Offerdal er ferdig. 

5. Særtrekk ved landskapet 

5.2. Utnytting av vegetasjonen 

I Laberg (1932) står og følgjande om gardsdrifta i Årdal: “Kampen for tilværet har vore og 

vert utspela i utmark, berg og fjell, for onnemarki var stor og strevsam (sjå og Ve 1952 og 

Krossen 78). Fjellgras-vollar vert slegne og høyet bore heim eller drege på sloer eller 

skikjelke. Å lynga til beisti gjorde mange. Mosing vart det ogso drive med. Men rising var 

sjølve vinteronni. “Almen gjøe, raun føe, selja svelte og vier velte; men heigg set merg i 

leigg.” Bjørkeriset vart bruka frå innsetnad til kyndelsmess. Sidan alm eller raun til den var 

utsprotten. So fann dei selja. Almeborken vart ogso bruka til seiga i flatbrødet. Dei batt ogso 

saman almebundtar og kokte og gav det so til kalvane saman med mjølki. Lauvhogsten er no 

det utmarkaarbeid som mest vert drive. Lauvkjerven er so gamal i bygda at den hev si gåte: 

“inn kom han låen, utatt kom han snau, nikka på hove, so nær va han dau.” 

5.3. Stølsdrift 

Dei vide fjellbeita var ein viktig del av jordbruket i Årdal, og store delar av fjellområda vart 

nytta til stølsdrift i sommarhalvåret. I dei midtre og indre sognebygdene var det vanleg med 

fleire stølar som dei flytta mellom. Desse stølane (fullsæterbruk) vart nytta til beite og hadde 

oftast slåttekvie (Tyssen 1985). På fullsæterbruket bur folket på stølen heile stølstida. Dei 

tilverkar og produkta på staden og flytter heim først på hausten. 

Fjøs og sel var dei vanlege bygningane på stølane. Fjøsen var anten bygd saman med selet, 

var i kjellaren eller stod som eigen bygning. Kor vidt dei nytta fjøs eller ikkje, varierte frå 

bygdelag til bygdelag (Tyssen 1985). 

Stølsslåtten var mange stader svært viktig for den samla fortrongen på garden, og foret vart 

lagra i løer på stølen og henta om vinteren. På dei inngjerda kviene fekk ikkje dyra beita før 

etter slåtten. 

5.4 Kulturlandskapet

Dagens kulturlandskap er prega av eit moderne industrisamfunn, der storparten av 

innbyggarane er busette i tettstadene Årdalstangen og Øvre Årdal. Etter krigen har dei fleste 

innbyggarane vore sysselsette i industri, og store delar av landbruket er blitt lagt ned. 

Det gamle historiske kulturlandskapet var knytt til dei mange sidedalføra til 

Årdalsfjorden/Utladalen. Særleg sidedalane til Årdalsfjorden og Årdalsvatnet var meir eller 

mindre isolerte bygdesamfunn. Nedst i desse dalføra låg busetnaden i ulike nivå opp etter 

dalen, anten opp etter bratte elvedalar eller gradvis langs slake breeroderte dalar. Frå gardane 

førte vegen vidare til fjells - til dei viktige beiteområda. Dei fleste av desse dalane var 

jordbruksdalar, men dei ytste dalføra, Ofredal og Vikadal, hadde gode furuskogressursar. 

Tungdrivne dalar som Nundalen ligg i dag folketom, og i Utladalen var ureining og farlege 



skjøtsel forsvinna i skoglandskapet. 

Dei marginale innmarksareala romma relativt få, men gjerne nokså store gardar, som på 

1800- talet knytte til seg eit vidt forgreina husmannsvesen. Dei store gardane knytte til seg 

flest plassar, og i 1865 hadde m.a. Lægreid (to bruk) 26 plassar, Hovland 15 plassar og 

Naddvik 12 plassar (Hovland 1987). Ekstra stort var husmannsvesenet som knytte seg til dei 

store skogeigedomane. I Seimsdalen og Naddvik kan ein enno finna tydelege restar etter dette 

systemet. 

Det turre klimaet i Indre Sogn kombinert med lettdrenert jordsmonn på terrassane gav 

vanskelege dyrkingstilhøve, og vatningsveiter vart eit nødvendig middel for å få nok vatn til 

avlingane. Veitsystemet var svært utbreidd, særleg på Farnes, på Tangen, i Naddvik og i 

Seimsdalen (Ve 1971). Årdal har i dag berre fragment att etter desse kulturminna. 

Ressusbruken knytt til utmark- og fjell pregar kommunen, og dei mangetalige stølsbruka 

fortel om ein aktiv bruk av desse areala. Også i skogen finn ein enno tydeleg teikn på ei 

omfattande utnytting av trea, både bjørk og edlare treslag som alm, lind og noko ask. Dei edle 

treslaga er hovudsakleg knytte til sørvestvende skråningar, i størst utstrekning i nedste delen 

av Seimsdalen og opp Utladalen. I øvre delen av dalføra og opp mot fjellet ligg heime- og 

fjellstølane. Dei fleste er no ute av drift og utan beitande husdyr, særleg gjeld dette 

stølsområda lengst aust i kommunen. 

6. Typeområde 

I denne delen vert 19 typeområde for eldre kulturlandskap i Årdal skildra. Utveljinga av 

typeområda er gjort ut frå ei meir omfattande registrering sommaren 1989, med hovudvekt på 

vegetasjonsøkologiske, landskapsestetiske og kulturhistoriske verdiar. Det er også lagt vekt 

på å fanga opp lokalitetar frå ulike delar av kommunen. 

Utveljinga av område kan vera ufullstendig, men gjev likevel eit representativt utval av dei 

vanlegaste kulturmarkstypane og kulturlandskapa i kommunen. Det kan sjølvsagt vera 

lokalitetar som er like interessante som det presenterte utvalet, og desse vil det vera viktig å 

fanga opp i ei meir fullstendig suppleringsliste. 

Med bakgrunn i vegetasjonsøkologi, landskapsestetikk og kulturhistorie er områda 

verdivurdert, og eigna bruk føreslått. Enkle skjøtselstiltak er skisserte, men ved evt. 

restaureringstiltak trengst ein meir omfattande skjøtselsplan, særleg for dei heilskaplege 

miljøa. 

[Dei 19 typeområde: 

Indre Offerdal (sagbruksmiljø), Ivarplassen (husmannsplass), Hovland (bjørkehage), 

Årøyhagen (einerbakke), Seim (urterik eng), Årebru (kulturskog], Haugahaugen 

(husmannsplass), Gjelseng (urterik eng), Dalen (heimestøl), Sjursete (fjellstøl), Dokki

(bjørkehage], Hæreid (beitebakke), Hæreid (urterik slåtteeng), Haugstad (fjellgard), Farnes 

(vatningsveit), Hjelle (kulturskog), Fremre Hjelledalen (fjellstøl), Vetti (fjellgard), 

Vettismorki (heimestøl). 

I utdraget er desse fire område nemnde: 

Hjelle (kulturskog) 

Fremre Hjelledalen (fjellstøl) 

Vetti (fjellgard) 

Vettismorki (heimestøl). 

Hjelleskogen 

Kulturmarkstype: Kulturskog 

Lokalisering og areal 

Kulturskogen ligg i den sør-vestvende lia bak garden Hjelle, like innom 

landskapsvernområdet i Utladalen. Området ligg mellom 125 og 300 moh, med utsyn rett ned 

dalen. Det er bilveg fram til garden, og stien til støls går gjennom området. 

Området er dekka av økonomisk kartverk BJ 078-5-2 og 1517 IV Hurrungane i M-711 serien. 

Kulturskogen femner om eit areal på om lag 70 da. 

Historie 

Kulturskogen har vore eit mykje nytta forsankingsområde for Hjelle-garden. I skogen hausta 

dei lauv mest av lind, men også av bjørk og alm. Lindetrea vart lauva i juni/juli, og lauvet 

nytta som for til geitene. Greinverket vart kappa, bunde i hop til kjerv og turka i stakk i 

marka. Geitene beita den same lia og heldt feltsjiktet nede. 

Skildring av kulturskogen 

Like aust om Hjelledalsfossen, og like bak garden Hjelle, ligg ei bratt li med berg i dagen og 

grovsteina ur. Mindre grasdekte parti finn plass mellom stein og berg, og spreidd på dette 

underlaget står mange titals trestuvar av lind (Tilia cordata). I tillegg finst innslag av bjørk 

(Betula Pendula) og alm (Ulmus qlabra). Lind dominerer og har ei særeigen form på grunn av 

årviss hausting av greinverket. Enkelte av trea har utvikla ei kraftig stamme, medan andre har 

ein tunnare trelegg. Frå skjeringspunkta øvst på stamma har det utvikla seg eit rikt greinverk 

som etter siste hausting har vakse opp til ei stor og vid krune. Trea står fleire stader samla i 

små grupper, eller dei står som enkelttre på steinete grunn. 

I skorane mot Hjellefossen står fleire styvde almetre og nokre bjørker. Lengre oppe i lia tek 

bjørkeskogen over, og dei fleste bjørkene har også her spor etter lauving. Lia gror no til med 

oppslag av bjørk (Betula pendula), selje (Salix caprea) og rogn (Sorbus acuparia). 

Mellom stein, ur og lauvingstre førekjem ei veksling mellom rike skogsamfunn og meir turre 

engsamfunn. Råmerike, litt skuggefulle feltsjikt har oppslag av skogsartar som trollbær 

(Actaea spicata), skogrøyrkvein (Calamagrostis purpurea), mjødurt (Filipendula ulmaria), 

enghumleblom (Geum rivale), skogsvinerot (Stachys sylvaticum), lundgrønaks 

(Brachypodium sylvaticum), skogburkne (Athyrum filix-femina), ormetelg (Dryopteris filixmas), 

tågebær (Rubus saxatilis), hengeaks (Melica nutans), lundrapp (Poa nemoralis) og 

urakatt (Geranium robertianum). På opne felt er bakken turr og har eit tett dekke med 

nøysame artar som markjordbær (Fragaria vesca), kvitmaure (Galium boreale), raudknapp 

(Knautia arvense), ryllik (Achillea millefolium), blåklokke (Campanula rotundifolia), smyle 

(Deschampsia flexuosa), engkvein (Agrostis capillaris) og gulaks (Anthoxanthum odoratum). 

Artar med søraustleg utbreiing, som t.d. gjeldkarve (Pimpinella saxifraga), torskemunn 

(Linaria verbascum), kung (Oreganum vulgare) og bakkemynte (Satureia acinos) veks og på 

desse lokalitetane.

Tilstand 

Kulturskogen er tydeleg prega av attgroing og forfall. Styvingstrea både av lind, alm og bjørk 

har utvikla ei vid krune som på sikt kan trua eksistensen til trea. Opne parti gror til med 

bjørkekratt, selje og rogn. I feltsjiktet føregår ein suksesjon frå beitepåverka 

turrbakkevegetasjon mot skogsvegetasjon. 

Store delar av kulturskogen ligg innom grensene for Utladalen landskapsvernområde. 

Stølsvegen som snor seg opp lia, er mykje nytta av turistar som oppsøkjer 

landskapsvernområdet. 


Den store og konsentrerte samlinga med styvde lindetre er sjeldan i Årdal, - og i Sogn og 

Fjordane. Skogen er eit eksempel på korleis utmarksressursane vart nytta for å hausta nok 

vinterfor til dyra. 

I tillegg til å ha referanseverdi ligg skogen i eit mykje nytta tur- og utfartsområde like aust om 

Hjelledalsfossen. Lokaliseringa like ved inngangsporten til landskapsvernområdet gjer 

området verdifullt både med tanke på friluftsliv, - og som eit estetisk blikkfang der natur- og 

kulturverdiar vil utdjupa og forsterka kvarandre. 

Skjøtsel 

Eit fullkome samspel mellom kultur- og naturlandskapet inneber at kulturskogen må skjøttast 

jamt. For å bevara dei karakteristiske lindestuvane må greinverket skjerast attende. Kratt som 

gror opp kring styvingstrea, må ryddast, og beiting av feltsjiktet er ein fordel for å synleggjera 

styvingstrea og halda busksjiktet nede. Rekruttering av unge tre og tillaging av styvingstre er 

viktig for å utvikla skogen på sikt. 


Kulturmarkstype: Fjellstøl 


Fjellstølen ligg fire km inne i Hjelledalen frå Hjelle. Her er dalen open og vid mot aust, og 

stølsvollen ligg 750 moh (fig. 56). Ein god og tydeleg stølssti leier frå Hjelle og opp 

Hjelledalen. 

Området er dekka av økonomisk kartverk BK 078-5-1 og 1517 IV Hurrungane. Stølen femner 

om eit areal på om lag 20 da. 

Historie 

Stølen har vore fjellstølen til garden og husmennene på Hjelle. Husmennene under garden 

Svalheim hadde og stølane sine her. Etter nokre veker på heimestølen Heimre Hjelledalen 

buførte dei til fjellstølen. Her heldt dei til på midtsommaren, før dei returnerte til heimestølen. 

Både på heime- og fjellstølen var det slåttedrift i tillegg til mjølkedrift. Engslåtten vart samla i 

høyløer på stølane og henta heim på vinterstid. Stølsvegen var kort samanlikna med mange 

andre stølar i kommunen, men på vinterstid var den bratte, kronglete stien ned til garden ein 

vanskeleg transportveg. 

Skildring av fjellstølen 

Stølen ligg i det vidaste og mest opne partiet av Hjelledalsdalføret. Stølen ligg på elveflatene 

på austsida av Hjelledalselva, og i nord skrånar fjellet opp mot Gisnanosi. Mot aust er dalen 

vid og slakt stigande. Stølen følgjer eit nokså flatt parti langs med elva, med stølshusa samla

lengst øvst på stølsområdet (fig. 57). Seks stølshus er plasserte i klynge kring svaberg ovanfor 

stølsgjerdet. Alle stølshusa, med unnatak av ei brakkehytte, har ein einskapleg byggestil, 

hovudsakleg lafteverk. Torv eller bølgjeblekk er nytta som taktekke, og dei fleste har 

grunnmurar av naturstein. Den nye hytta står på gamle stølstufter, men skjemmer det 

heilskaplege miljøet med ei form som skil seg frå den rådande byggeskikken. 

Den nedste delen av stølsområdet er ei stor slåtteeng med ei veksling mellom våte og turre 

parti. Dei turre partia ligg på steinete høgdedrag i enga. Enga har grense mot elva i sør, 

medan ein steingard avgrenser enga mot hei- og lyngvegetasjon. Steingarden blir borte i den 

våtaste myra, men dukkar opp att mot elva like ved steinfundamentet etter ei gamal bru. Inne 

på enga står ei høyløe. 

Slåtteenga har ei veksling mellom fuktartar, trakktolande og krypande artar. I dei fuktigaste 

partia dominerer slåttestarr (Carex nigra). Andre fuktartar som gråstarr (Carex canescens), 

trådsiv (Juncus filiformis), myrfiol (Viola palustris), myrmjølke (Epilobium palustre), 

duskmyrull (Eriophorum augustifolium) og myrhatt (Comarum palustre) er også vanlege. 

Andre parti har større innslag av trakktolande og krypande artar som sølvbunke 

(Deschampsia caespitosa), fjellmarikåpe (Alchemilla alpina), krypsoleie (Ranunculus repens), 

engkvein (Agrostis capillaris), engrapp (Poa pratense), tepperot (Potentilla erecta), gulaks 

(Anthoxanthum odoratum) og finnskjegg (Nardus stricta). På meir turre parti er suksesjonen 

mot lyngsamfunn i gang med blåbærlyng (Vaccinium myrtillus), blokkebær (Vaccinium 

uliginosum) og sølvvier (Salix glauca) som dei viktigaste. Næringskrevjande artar som 

bringebær (Rubus idaeus) og kvassdå (Galeopsis tetrahit) skyt opp kring tuftene etter 

stølshus. 

I bakkane eit stykke ovanfor stølskvia er eit lite felt fullstendig dominert av ryllik (Achillea 

millefolium). Feltet har ein lysande og markant effekt. 

Tilstand 

Alle stølshusa, med unnatak av høyløa, er relativt godt sikra mot vidare forfall. Kulturmarka 

er meir prega av forfall, og i mangel på slått og beite utviklar slåtteenga seg i retning hei- og 

lyngmark og vierkratt. 

Det eine stølshuset vert disponert av Årdal Turlag. Heile Hjelledalen med stølane Heimre- og 

Fremre Hjelledalen ligg i Utladalen Landskapsvernområde med godt stisamband til Den 

Norske Turistforeininga sitt rutenett mellom Vettismorki og Eidsbugarden. 


Hjelledalen er eit godt eksempel på korleis dalføra mot fjellet intensivt vart nytta i tidlegare 

landbruksdrift. Garden med utmarksteigar ligg i dalmunningen, medan stølane ligg frametter 

dalføret. Stølen er dokumentasjon på den tids byggeskikk og ressursutnytting, som m.a. 

medførte ein farefull transport av for på vinterstid. 

Området er verdifullt for friluftsliv, samstundes som stølsmiljøet er eit viktig innslag i 

landskapsvernområdet. Stølane syner kor høg bruksverdien av fjellområdet har vore. 

Skjøtsel 

Stølen har eit einskapleg miljø med nær kontakt mellom stølskvia og stølsvollen. Stølen bør 

difor sikrast mot hyttebygging som skil seg frå den rådande byggestilen. Steingarden kring 

slåtteengene treng restaurerast der han er øydelagd. Slåtteenga og stølsvollen må beitast og 

slåast for å behalda eit grasdominert feltsjikt. Krattoppskot må ryddast. 

Fig. 58: Fjellstølen Fremre Hjelledalen vart nytta både som mjølke- og slåttestøl. Slåttekvia 

og høyløa har tydelege spor etter slåttedrifta, medan sjølve slåtteenga gror til med lyng og 

kratt.

Vetti 

Kulturmarkstype: Heilskapleg gardsmiljø 


Vetti ligg inst ved Folkelånsvegen, 11 km fram i Utladalen. Her opnar dalen seg og gjev rom 

for busetnad og gardsdrift (fig. 58). Grenda ligg 300 moh, og er i dag lett tilgjengeleg på 

sommarstid. 

Området er dekka av økonomisk kartverk BK 079-5-3 og 1517 IV Hurrungane. Grenda 

femner om eit areal på omlag 140 da. 

Historie 

Dei første sikre kjeldene om busetnad skriv seg frå 1120, og dokumenterer at alt på den tida 

vart det dyrka korn her (Schwarzott 88). På 1600- og 1700- talet var garden kyrkjegods. I 

denne tida var garden på mange hender, og i 1666 kunne garden fø "8 nød og 1 øg og så 2 

tønder korn" (Laberg 1932). I 1775 vart Vetti sjølveigande, og hadde ut på 1800 talet to 

husmannsplassar, Lauvhaugen og Sletta, under seg. 

Den gamle kløvstien frå Hjelle til Vetti gjekk langs den rasfarlege sørsida av Utla, og 

vinterstid var Vetti så å seia isolert. På vårparten måtte ofte delar av vegen byggast opp att før 

ein igjen fekk kontakt med nabogrendene. 

Gjennom det isolerte vinterhalvåret måtte brukarane vere sjølvforsynte, og i tillegg til sjølve 

gardsdrifta var jakt og fiske viktige tilskot til hushaldninga. Vinterfor til buskapen henta dei 

frå delar av innmarka, frå utslåttar i dei bratte liene, frå heimestølen Vettismorki og stundom 

frå fjellstølen i Fleskedalen. Lauv var også eit viktig for, og lauvhogsten var ei tid så utbreitt 

at det var vanskeleg å finna nok teigar (muntleg kjelde). Almeskogen var den mest verdifulle 

og var ofte vanskeleg å kome fram til i dei bratte urene. Almen vart risa om våren, kutta i 

korte lengder og som regel frakta på løypestreng. Almetrea vart og stundom dregne ned til 

stien på snøen og så frakta heim på slede. I dei bratte sidene vart hellerar ofte nytta til å lagra 

høy og lauv i. Helleren i Hellerlihalsen, like før Vetti, vert rekna som den største i distriktet. 

60-70 børar høy har blitt lagra i denne fjellhola (Ve 1971). 

Frå 1875, då garden fekk status som turiststasjon, gav fotturistane eit godt økonomisk tilskot 

til drifta. I tillegg gjorde turisttrafikken sommarhalvåret triveleg og sosialt etter ein isolert 

vinter. I samband med "turisttilstrøyminga" vart kløvstien utbetra med fleire hengebruer, og 

ein unngjekk såleis dei mest rasfarlege partia. Først i 1973-1977 vart den 5 km lange 

traktorvegen fram til Vetti bygd. Den vart bygd på dugnad av bygdefolk og tilreisande, og er 

difor og blitt kalla Folkevegen. 

I 1985 flytta brukarane frå Vetti, men kvar sommar er det igjen busetnad på Vetti i samband 

med turiststasjonen. 

Skildring av Vetti 

Etter å ha følgt Folkelånsvegen langs bratte sider og gjennom ville juv 5 km opp frå Hjelle, 

opnar dalen seg. To små haugar pressar elva mot nord og gjev rom for eit lite, smalt dalføre. 

Øvst i dette dalføret, mest opp mot den nordlegaste haugen, ligg Vetti gard. To mindre 

gardsbruk ligg lengre ned mot elva (fig. 59). I det mektige landskapet vert gardstuna små, 

men er likevel godt synlege med kulturmarka kring seg. 

Gardstunet på Vettisgarden er samansett av 10 små og store hus (sjå fig. 7). Tre av husa er 

stovehus, tre er knytte til dyrehald og resten er småhus som stabbur, eldhus m.m. Den eine 

løebygningen har ein særeigen byggestil med svalgang langs eine langsida, ein byggestil som 

var vanleg i Utladalen, men ikkje vestom Årdalsvatnet (Ve 1971). Miljøet i tunet er skildra på

fylgjande måte av Schwarzott (1988):"Den vesle svermen av bygningar, eit heilt bygdetun i 

seg sjølv, er forma ut med sikker hand og arkitektonisk nerve." 

Sletta er gardstunet nærast elva. Det ligg i overkant av den store flate sletta, og er samansett 

av 5 hus. Alle bygningane er rundtømra og utgjer ein heilskapleg einskap. Litt lengre nede på 

Sletta står ein låvebygning som tilhøyrer Vetti. Tre gravrøyser ligg på den flate bøen, vest for 

tunet og ned mot elva. Røysene er grasgrodde og er av uviss alder (Fornminne 1983:6). 

Gardstunet på Lauvhaugen er samansett av 7-8 hus i ulike byggetrinn. Samanlikna med dei to 

andre tuna har dette eit mindre heilskapleg ytre. Både på Lauvhaugen og Sletta er løe- og 

fjøsbygningane plasserte i bakkant av tunet, i motsetnad til Vetti, der desse husa ligg ned mot 

bøane. Alle husa, med unntak av dei eldste husa på Lauvhaugen, har bølgjeblekktak. På 

haugen bak Lauvhaugen står eit par utløer. 

Det oppdyrka arealet følgjer langs med den vesle dalen og strekkjer seg utover- og oppover 

mot/på dei to fjellhaugane bak Vetti og bak Lauvhaugen. Jorda skrånar ned mot elva og ligg 

på relativt steinfri jord. Innmarksarealet har derfor få innslag av steinryddingar og 

steingardar. Dei to fjellhaugane som tidlegare har vore opne jordbruksareal, gror no til med 

krattskog. 

Delar av engarealet vert enno slått, men graset ligg att på enga. Næringsemna i graset har 

dermed gjødselseffekt og gjev gode vilkår for nitrofile artar som hundegras, 

(Dactylis glomerata), løvetann (Taraxacum spp.), kveke (Elytrigia repens), sølvbunke 

(Deschampsia caespitosa), bringebær (Rubus idaeus) og kring løa brennesle (Urtica dioica). 

Dei fleste av desse artane gjev eit høgt og stivt feltsjikt. Også på Sletta er feltsjiktet frodig 

med mjødurt (Filipendula ulmaria), sølvbunke (Deschampsia caespitosa), engsyre (Rumex 

acetosa), engsoleie (Ranunculus acris), marikåpe (Alchemilla spp.), hundegras og geitrams 

(Chamaenerion augustifolium). På skrinnare mark i bakkane er det innslag av turrbakkeartar 

som engkvein (Agrostis capillaris), engrapp (Poa pratense), torskemunn (Linaria vulgare), 

prestekrage (Chrysanthemum leucanthemum), raudknapp (Knautia arvensis), gjeldkarve 

(Pimpinella saxifraga) og nøysame artar som ryllik (Achillea millefolium), blåklokke 

(Campanula rotundifolia), skjermsveve (Hieracium umbellatum), markjordbær (Fragaria 

vesca), stemorsblom (Viola tricolor) og tepperot (Potentilla erecta). 

Styvingstre av bjørk (Betula pubescens), selje (Salix rostrata), rogn (Sorbus acuparia) og alm 

(Ulmus glabra) står spreidde i liene, særleg opp mot Vettisfossen. I Hellerlihalsen, før Vetti, 

er dei bratte liene prega av mange styvingstre av alm. 

Tilstand 

Kulturlandskapet kring dei tre bruka i Vetti er i endring. Mykje av engarealet er halde ope 

ved slått, men artsinventaret er stivt og grovt som følgje av rikeleg næringstilførsle gjennom 

råtnande gras. Mangel på beitedyr gjev utmarksarealet høve til å utvikla seg fritt, og får stadig 

ein tettare krattvegetasjon. Styvingstrea vert borte i krattskogen eller går ut på grunn av 

alderdom, rot- og vindfall. 

Tuna på Vetti og Sletta er i relativt god stand, medan Lauvhaug har eit bygningsmiljø prega 

av forfall. 

Vetti ligg sentralt i Utladalen Landskapsvernområde, og har ein sentral funksjon som 

turiststasjon om sommaren. 


Busetnad og gardsdrift i Vetti er dokumentasjon på eit “samspel mellom menneske og den 

nådelause naturen og ein sterk vilje til å leve i pakt med han” (sitert Schwarzott 1988).

Dette gjer Vetti til ein unik ressurs i landskapsvernområdet - i seg sjølv, og for besøkande. 

Vetti ville vore av endå større verdi om sommaraktivitetane omfatta skjøtsel og dyrehald, 

gjerne organisert som eit tilbod for turistferdsla. 

Skjøtsel 

Beiteeffekten frå dyr og menneskeleg skjøtsel er naudsynt for å halda kulturlandskapet 

levande. Innmarksareal og delar av det næraste utmarksarealet treng beitetrykk for ha eit ope 

preg. Dei mest sentrale engene bør slåast som no, men graset bør fjernast frå engene etter 

slått. Beiting og slått vil gje gode vilkår for artsrike enger. Dei næraste skogteigane bør 

haldast som styvingsskog. 

Delar av bygningsmiljøet treng restaureringstiltak. 

Vettismorki 

Kulturmarkstype: Heimestøl 


Vettismorki ligg i utlaupet til Morka-Koldedalen, som er ein hengande sidedal til Utladalen. 

Stølen ligg like ved Vettisfossen om lag 680 moh, og er tilgjengeleg gjennom stølsstien frå 

Vetti eller rutenetta til Den Norske Turistforeining (fig. 60). Frå Vetti er det 2 km i bratt 

terreng fram til stølen. 

Området er dekka av økonomisk kartverk BK 079-5-1 og 1517 IV Hurrungane. Stølen femner 

om eit areal på om lag 40 da. 

Historie 

Vettismorki er vår- og hauststølen til Vetti. Etter ei tid på vårstølen flytta dyr og stølsfolk til 

fjellstølen i Fleskedalen. Som namnet tilseier, var her godt beite, og svikta slåtten heime på 

garden, vart det slåtteonn også på fjellstølen. På fjellet var dyra så lenge som råd og vart førte 

heim i byrjinga av oktober. 

Dei tre bruka på Vetti har stølshus på Vettismorki, og tillegg leigde nokre plassbruk i Årdal 

støl her. På det meste hadde stølen 7-8 brukarar. Storselet med løe (no nedramla) tilhøyrde 

Vetti gard. 35 geiter og 5 kyr hadde Vetti på stølen den siste tida det blei støla. Stølsenga vart 

slått fram til 1959. Fram på 70-talet gjekk det dyr på beite her. 

I samband med uttak av furu vart det bygd ei sag på stølen. Tømmer til stølsbygningane vart 

saga her. 

Skildring av heimestølen 

På ei hylle 300 m rett over Utladalen ligg Vettismorki. Morka-Koldedalen er svært vid og flat 

i utlaupet, og over flata snor Morka- Koldedøla seg fram før ho stuper 275 m ned i Utladalen. 

Eit stykke inne på flata ligg stølen Vettismorki. Stølen har flate stølsvollar delte i to av 

Morkadøla, og er omringa av gamal og storvaksen furuskog 

Stølen har om lag 15 bygningar og nokre få tufter etter stølshus. Stølsbygningane er ei 

blanding av gamle stølshus og nye hytter med tilhøyrande uthus. Stølshusa ligg på begge 

sider av elva, anten lokaliserte i små grupper eller i rekkje. I rekkja aust om elva er det eitt 

stølshus som på grunn av storleik skil seg frå dei andre. Huset heiter med rette Storselet, og 

like ved sida ligg ruinane etter løebygningen. 

Dei nye hyttene ligg i utkanten av stølsvollen. Hyttene har ei form og ein storleik som skil 

dei frå dei tradisjonelle stølshusa, men glir likevel nokså godt inn i miljøet på stølsvollen. 

Utforminga av hyttene med grov bordkledning og torvtak avspeglar ei medviten haldning til å 

bevara det gamle stølsmiljøet.

På begge sider av elva ligg vide sletter som har vore slåttemark for Vetti. Enga har jamt tilsig 

og har i dag eit høgt feltsjikt dominert av artane sølvbunke (Deschampsia caespitosa) og 

engkvein (Agrostis capillaris). I tillegg har engsyre (Rumex acetosa) og engsoleie 

(Ranunculus acris) ein jamn førekomst. På vollane fram etter elvebreidda veks nøysame artar 

som blåklokke (Campanula rotundifolia) og ryllik (Achillea millefolium). I utkantane veks 

det opp små einerar (Juniperus communis), og firkantperikum (Hypericum maculatum) 

dukkar opp som flekkar inne på enga. Bjørkekratt (Betula Pubescens) og vier (Salix spp.) 

trekkjer seg innover stølsvollen. 

Tilstand 

Stølsengene er i tydeleg forfall. Tett sølvbunkeoppslag tyder på manglande beiteaktivitet. 

Innslag av lyng og einer er teikn på at engareal og stølsvoll gror att, og vil på sikt bli 

furuskog. 

Stølsbygningane på den opne sletta midt i furuskogen gjev eit harmonisk inntrykk både med 

tanke på utforming og plassering. Det eine stølshuset vert nytta til utleige. 


Vettismorki har eit eige særpreg på grunn av naturtilhøva med gamal, urskogprega furuskog. 

Den harmoniske stølsgrenda har eigenverdi, samstundes som den dokumenterer ein intensiv 

bruk av fjellområda. 

Kombinasjonen av kulturutnytting og dramatiske naturtilhøve er attraktivt i tursamanheng, og 

friluftsopplevingar med skjøtselstiltak kan vere eit tiltak for å oppretthalde stølsmiljøet. 

Skjøtsel 

For å oppretthalda eit gras- og urtedominert feltsjikt må stølsvollen skjøttast aktivt, anten av 

beitedyr eller menneske. Kraftig beiting eller årviss slått må til for å halda stølsvollen open og 

fri for lyng og eineroppslag. For å syna samspelet mellom bygningsmiljø og den funksjonen 

heimestølane hadde, bør høyløa restaurerast. 

Litteratur 

Austad, I. 1985a Vegetasjon i kulturlandskapet. Bjørkehager og einerbakker. Sogn og 

Fjordane Distriktshøgskule. Skrifter 1985:1. 

Austad, I. 1985b Vegetajon i kulturlandskapet. Lauvingstrær. Sogn og Fjordane 

Distriktshøgskule. Skrifter 1985:2. 

Austad, I. m.fl. 1985 Vegetasjon i kulturlandskapet. Lauvingstre, bjørkehagar, einerbakkar og 

urterike slåtteenger. Vern, bruk og skjøtsel. Økoforsk, NAVF. 

Austad, I. & Hauge, L. 1989 Foreløpig klassifisering av landskapsøkologiske enheter. 

Kulturlandskap i Sogn og Fjordane, bruk og vern. Rapport nr. 2. Sogn og Fjordane 

Distriktshøgskule. Skrifter 1989:12. 

Bakka, E. 1971 Ytre Moa - ein øydegard frå vikingtida. I: Ve, S. 1971. Bygdebok for Årdal. 

Band I. Bergen. 

Bøyesen, U.F. 1817 Bidrag til en topographisk Beskrivelse over Leirdals Præstegjeld. I: 

Budstikken 1820. 

Fylkesdelplan for friluftsliv 1989 Sogn og Fjordane Fylkeskommune.

Fykesmannen i Sogn og Fjordane, miljøvernavdelinga 1989 EDNA. Registrerte område av 

naturverninteresse i 1424 Årdal. 

Fylkesmannen i Sogn og Fjordane, miljøvernavdelinga 1987 FRIDA. Registrerte område av 

friluftsinteresse i 1424 Årdal. 

Historisk Museum 1983 Fornminne i Sogn og Fjordane, rapport nr. 6 Årdal kommune. 

Rapport om topografisk-arkeologisk registrering for det økonomiske kartverket. Universitetet 

i Bergen. 

Hovland, S. 1987 Rettar og plikter for husmenn under Hovland. Semesteroppgåve i 

lokalhistorie. Sogn og Fjordane Distriktshøgskule. 

Informasjon 1986/1987 Kommunal handbok. Årdal kommune. 

Johannessen, F.E. 1988 Årdal Kobberverk, et bergverk mellom himmel og hav. I: Årbok for 

Sogn 1988. 

Kommuneplan for Årdal 1987 - 2000. 

Krossen, D. 1978 Bygdebok for Årdal. Band II. Årdal. 

Krossen, D. 1985 Bygdebok for Årdal. Band III. Bergen. 

Laberg, J. 1932 Årdal i Sogn, bygd og ætter. A/S Lunde & Co's Forlag. Bergen. 

Lid, J 1985 Norsk, svensk og finsk flora. Det Norske Samlaget. 

Lillehammer, A. 1971 Funn frå førhistorisk tid. I: Ve, S. Bygdebok for Årdal. Band I. 

Bergen. 

Midttun, S.D. 1958 Stadnamn i Årdal i Sogn. Årdal Sogelag, årbok nr.4. 

Nordiska Ministerrådet 1984 Naturgeografisk regioninndeling av Norden. 

NOU 1983:41 Verneplan for vassdrag III. Universitetsforlaget. 

Odland, A. 1981 Botaniske undersøkingar i Utla-vassdraget. Botanisk institutt. Rapport 14. 

Universitetet i Bergen. 

Offerdahl, H.T. 1934 Korte erindringer fra en svunnen tid. Ant. Andersens Trykkeri, Larvik. 

Prescott, Ch. 1988 Skrivarhelleren i Årdal: Spennende ny innsikt i en motsetningsfylt tid. I: 

Arkeo, tidsskrift for Historisk Museum, Universitetet i Bergen. 

Riksantikvarens fredingsliste 1988 Stensil, upublisert. 

Sagen, O. 1971 Skogen og skogsdrifta. I: Ve, S. Årdal Bygdebok. Band I. Bergen. 

Schwarzott, J. 1988 Under Storen. Sogn og Fjordane Forlag A/S. Naustdal. 

Skar, 1964 Vettismorki. Monografi over et skogområde. Melding Norges Landbrukshøgskole 

43, 17.

Skjeldestad, A. m.fl. 1976 Årdal frå bondesamfunn til industristad. Prosjektarbeid. Sogn og 

Fjordane Distriktshøgskule. 

Skogen, A., Berge, J. & Meyer, O.B. 1985 Vegetasjon og flora i reguleringsområdene for 

Nyset-Steggje kraft. Botanisk Institutt rapport 40. Universitetet i Bergen. 

Sperre, T. m.fl. 1982 Indre Offerdal. Prosjektarbeid i samfunnsfag. Sogn og Fjordane 

Distriktshøgskule. 

Sønstegaard, E. & Aa, R. (i arbeid) Forslag til kvartærgeologiske og geomorfologiske 

verneførekomstar i Sogn og Fjordane. Sogn og Fjordane Distriktshøgskule. 

Tyssen, A. 1985 Utmarka - produksjonsstad og byggeplass. Stølar i Midtre og Indre 

Sogn. I: Årbok for Sogn 1985. 

Ve, S. 1950 Tjørebrenning i Årdal. I: Årbok for Årdal Sogelag, nr. I. 

Ve, S. 1952 Bonden, buskapen og skogen i Årdal. I: Årbok for Årdal Sogelag, nr. II. 

Ve, S. 1971 - Byggeskikkar i eldre tid. - Slik vart bygda til. - Vatning. Bygdebok for Årdal. 

Band I. Bergen. 

Ve, S. & Wendelboe, P. 1971 Frå plantelivet. I: Ve, S. Årdal Bygdebok. Band I. Bergen. 

Øyen 1971 I: Slik vart bygda til. I: Ve, S. Årdal Bygdebok. Band I. Bergen. 

Årebru, P. 1975 Ja, slik har det vore i bygda vår. Emnehefte i heimbygdkunnskap. Øvre 

Årdal. 

4.6.2. 

Utladalen 


SKJØTSEL I HEIMRE UTLADALEN 

FYLKESMANNEN I SOGN OG FJORDANE 

RAPPORT NR. 5 - 98 

FORFATTAR UTMARKSFULLMEKTIG RIGMOR SOLEM, STATSKOG ØST-NORGE 

Samordna plan for kulturlandskapskjøtsel, bygningsvern, tilrettelegging for ferdsel og 

informasjon i Utladalen landskapsvernområde 

Samandrag 

Utladalen landskapsvernområde vart vedteken ved Kgl. res. 05.12.1980 samstundes med 

opprettinga av Jotunheimen nasjonalpark. Hovudformålet med landskapsvernområdet er å gje 

vern av landskapsbiletet som ein heilskap, medan tradisjonell bruk av området kan i stor grad 

halda fram som før. Verneforskriftene utgjer det juridiske grunnlaget for vernet. 

Forvaltingsplanen for Jotunheimen nasjonalpark og Utladalen landskapsvernområde trekkjer 

opp retningslinjene for forvaltinga av områda og utgjer ramma for denne samordna planen. 

Planen inneheld ei generell skildring av naturen og ressursane i heimre Utladalen, med 

framlegg til tiltak når det gjeld kulturlandskapskjøtsel, bygningsvern, tilrettelegging for 

ferdsel og informasjon. Fylkesmannen i Sogn og Fjordane har forvaltingsansvaret for 

landskapsvernområdet, medan oppsynet inkludert skjøtsel og informasjon vert utført av 

Statens Naturoppsyn.

Abstract 

Utladalen Protected Landscape Area was enacted by Royal decree on Dec. 5. 1980 at the 

same time as Jotunheimen National Park. The main objective is to give protection of the 

landscape, while traditional use of the area can continue. The regulations for protection set 

the judicial limits for the management. The management plan sets forth the guidelines for the 

management of the protected areas. 

This plan includes a general description of the nature and resources in the lower Utladalen 

with the cultural landscape, the cultural heritage, access routes and general information. The 

County Governor of Sogn og Fjordane is the responsible management authority, while the 

Norwegian Nature Inspectorate is responsible for the ranger service. 

Føreord 

Utladalen landskapsvernområde vart etablert ved Kgl. Res. dagsett 05.12.1980 samstundes 

med opprettinga av Jotunheimen nasjonalpark. 

Arbeidet med denne planen tek utgangspunkt i forvaltingsplanen for dei to verneområda og 

vart starta opp våren 1996, da det i Årdal vart oppretta ei prosjektgruppe for arbeidet. 

Prosjektgruppa har vore samansett av ein representant frå grunneigarane i Utladalen ved 

Arvid Øygarden, Årdal kommune ved Marco Neven, Årdal Turlag ved Petter Løvdahl, Årdal 

Reiselivslag ved Stein Vikersveen, Hydro Årdal ved Steinar Frosta og Oppsynstenesta i 

Jotunheimen ved Rigmor Solem. Sistnemnde har vore sekretær. 

Det var naturleg å sjå nedre delen av landskapsvernområdet i Utladalen i samanheng, og 

planen omfattar tiltak innan kulturlandskapsskjøtsel, bygningsvern, tilrettelegging for ferdsel 

og informasjon i heimre Utladalen. Den samordna planen vil vera retningsgjevande for 

tildeling av tilskot til kulturlandskapsskjøtsel. Det blir lagt opp til at planen blir revidert etter 

5 år. 

Arbeidet er finansiert av Årdal kommune og Fylkesmannen i Sogn og Fjordane, 

miljøvernavdelinga. 

Leikanger 16. desember 1998 

Gunnar Bergo, Fylkesmiljøvernsjef 

Innhald 

1. INNLEIING 

1.1. Bakgrunn og problemstilling 

1.2. Målsetjing 


1.4. Metodar 

2. VERNEARBEID I KULTURLANDSKAPET 

2.1. Landskapsvernområde 

2.2. Verneforskriftene for Utladalen landskapsvernområde 

2.3. Skjøtsel 

3. LANDSKAP OG HISTORIE 

3.1. Lokalisering og naturtilhøve 

3.2. Kort historisk oversyn 

3.3. Arealbruk etter 1950 

3.4. Ressursar i kulturlandskapet 

3.4.1. Biologisk mangfald

3.4.2. Opplevingsverdiar 

3.4.3. Ressursar knytte til kulturspor i landskapet 

3.4.4. Turisme og friluftsliv 

4. SKJØTSEL OG RESTAURERING 

4.1. Inndeling i prioritetsgrupper 

4.2. Bygningsanlegg og einskilde hus 

4.3. Kulturmark 

4.4. Vegar og stiar 

5. OMTALE AV DELOMRÅDA, MED FRAMLEGG TIL SKJØTSELSTILTAK 

5.1. Innleiing 

5.2. Hjelle: Kulturskog, heimstøl og fjellstøl 

5.3. Skåri: Heilskapleg gardsmiljø 

5.4. Avdalen: Heilskapleg kulturlandskap 

5.5. Vetti: Heilskapleg kulturlandskap 

5.6. Andre tiltak 

5.7. Prioritering av tiltak 

6. INFORMASJONSTILTAK 

7. ORGANISERING AV SAMARBEID OG FINANSIERING 

7.1. Eit samordna forvaltingsopplegg 

7.2. Finansiering av tiltak 

8. LITTERATURLISTE 

1. Innleiing 

“Når du går opp mot høyfjellet - langs en sti folk i hundrevis av år har tråkket før deg, finner 

du spor etter liv hele veien. Du passerer restene av et steingjerde, du ser tuftene av et hus og 

en gammel slipestein, du går forbi en småskog som forteller at her var en slåtteteig for en 

generasjon siden. Når fjellet slaker ut foran deg, ser du en seter, kanskje står den forfallen, 

kanskje er den tatt i bruk som hytte. Lenger innover vidda passerer du en jaktbu og nok en 

seter, den som budeia og dyrene dro til, når beitet på setra nærmest gården tok slutt. Er du 

heldig, finner du spor som går enda lenger tilbake i tid: dyregraver, fangstgroper, rester av 

bosetting fra steinalderen. Livet i fjellet har vært mangfoldig. I dag er det ikke stort mer enn 

fjellturismen tilbake.” ( Sitat frå DNT-årbok 1997, “Levende vern” Marianne Monsen ) 

1.1 Bakgrunn og problemstilling 

Den 5. desember 1980 vart Utladalen med sidedalar og fjellområde på aust og søraustsida for 

Utladalen i Årdal og Luster kommune i Sogn og Fjordane fylke verna som 

landskapsvernområde. Det verna området på 314 km2, der om lag 56% er privat grunn og om 

lag 44% er statsgrunn, vart oppretta samstundes med Jotunheimen nasjonalpark. 

Formålet med landskapsvernområdet er å verne eit vilt og vakkert vestlandslandskap med 

naturmiljø og kulturminne i tilknyting til Jotunheimen nasjonalpark, samstundes som områda 

skal kunne nyttast til landbruk, friluftsliv, jakt og fiske. 

Trass i dei opplagde verneinteressene i området, var det behov for ein mildare vernestatus enn 

“nasjonalpark”, då området er prega av tidlegare næringsverksemd. Vidare er området 

påverka av vasskraftutbygging i samband med Årdal-Tyin-reguleringa. 

Landbruket. 

Dei jordbruksformene me finn spor etter i Utladalen, har røter tilbake til vikingtida, og ein 

skal ikkje langt tilbake i tida før ein finn driftsmåtar som har vore uendra i hundreår. Dei

tydelegaste spora finn me i tilknyting til den gamle innmarka. Beite, slått, trakk, bruk av 

naturgjødsel og i nyare tid også lette jordbruksmaskiner har skapt dagens kulturlandskap. 

Rundt 1850 begynte det å skje store endringar, men først så seint som etter andre verdskrigen 

kom dei verkeleg store endringane i jordbruket. 

I eit område som Utladalen heldt dei gamle driftsformene seg lenge. Her er fortida ikkje langt 

unna. Stølsdrift, kløvjing og transport til og frå fjellområda rundt dalen heldt aktiviteten oppe 

til ut på 1970-talet. Etter den tid har jordbruksdrifta i Utladalen vorte monaleg mindre. Fluorureininga 

frå aluminiumsverket i Årdal verka også til at det til slutt vart uråd å driva med 

fedrift, då husdyra vart hardt plaga av fluorose. Dei største utsleppa var på 60 - 70-talet, og 

mykje av furuskogen døydde på rot. Redusert beite, slått og hogst skapte ei akselererande 

attgroing av kulturmark, ferdselsvegar og andre kulturminne. Når jordbruksaktiviteten 

minkar, vil etter kvart kunnskapen om bruk av dalen forsvinne. For å oppretthalda eit 

kulturlandskap prega av gamle driftsmåtar må det aktive tiltak til når den gamle bruken tek 

slutt. 

Kulturhistoriske spor. 

I Utladalen kan ein finna eit utal forskjellige kulturminne som utfyller kvarandre og til saman 

gjer det mogeleg å forstå noko av tilhøva i naturalhushaldsamfunnet i forrige hundreåret, og 

enda lenger attende. Dei ulike landskapstypane med karakteristiske spor etter menneskeleg 

verksemd og busetnad har ein særskild bodskap til vår tid; bodskapen frå det nøysame 

samfunnet, gleda over det gode handverket, økonomiseringa med dei enkle ressursane. 

Kulturspora er resultat av at folk skulle fylla sine primærbehov ut frå den rådande teknologien 

og kunnskapen. Me er ved eit stort tidsskifte i vår kulturhistorie. Handverkstradisjonar, 

bustadformer og byggjeteknikkar som har vore i bruk i mange hundre år, er på veg ut i vår 

tid. 

Dei kulturhistoriske verdiane skapar kvalitetar i dagens og morgondagens samfunn, dei 

skapar haldningar og dei skapar innhald. Derfor må dei kulturhistoriske spora kunna finnast i 

landskapet i nærmiljøet. Planområdet vil også kunna fungera som eit referanseområde for 

framtida. 

Friluftsliv. 

Friluftsliv og oppleving av mektig natur og landskap i Utladalen er ei brukarinteresse som har 

lange tradisjonar. Etter at Vetti gard og Skogadalsbøen begynte å ta i mot turistar i 1870- 

1880-åra, har tilstrøyminga til Utladalen og Vest-Jotunheimen auka på til og med i dag. Den 

Norske Turistforening driv fleire hytter i området og driv aktiv marknadsføring av dalføret. 

Årdal Turlag sørgjer for å husa mange fotturistar ved fleire av hyttene sine i heimre 

Utladalen, og turlaget arrangerer turar i området. Utladalen tyder mykje som friluftsmål og 

landskapsoppleving lokalt, og har stor verdi for stadtilknyting og trivnad for folk i bygda. 

Friluftsinteressene er derfor viktige i denne samordna planen. Eit godt tilbod om overnatting 

og ei god tilrettelegging for ferdsel til fots er viktig for ei god landskapsoppleving. 

Lokal og statleg forvalting av Utladalen landskapsvernområde. 

Fem private grunneigarar har heile landbrukseigedomen innafor landskapsvernområdet, 

medan mange andre bruk har store delar av utmarka si i Utladalsområdet. Sjølv om ingen av 

dei fem bruka er i vanleg drift i dag, er interessa hjå mange av grunneigarane til å halda ved 

like verdiane i kulturlandskapet stor. Dette omfattar m.a. bygningar, ferdselsvegar, bruer og 

jordbrukslandskapet. 

Fylkesmannen i Sogn og Fjordane har forvaltingsansvaret for Utladalen 

landskapsvernområde og den delen av Jotunheimen nasjonalpark som ligg i Sogn og Fjordane 

fylke. Det er utarbeidd forvaltingsplan for nasjonalparken og landskapsvernområdet. 

Forvaltingsplanen er ikkje juridisk bindande, men retningsgjevande for forvaltinga av

verneområda. Denne skjøtselsplanen byggjer på forvaltingsplanen kap. 7.2. om skjøtsel og 

ivaretaking av verneverdiar. 

I kvar kommune som har areal innafor nasjonalparken eller verneområdet, er det eit 

tilsynsutval. Utvala skal følgja med i at forvaltinga av verneområdet skjer i samsvar med 

intensjonane. Dei skal følgja med i utviklinga i det verna området og særleg ta seg av 

lokalsamfunnets interesser. Utvala har uttalerett i bestemte saker etter verneforskriftene. Det 

er kommunestyret som nemner opp utvala, men dei er sjølvstendige statlege forvaltingsorgan. 

Kommunen skal syta for at naturvern- og friluftslivsinteressene er representerte saman med 

landbruks-, jaktog fiskeinteresser. Ein fjellstyremedlem bør vera med i utvalet. Det same bør 

ein representant for grunneigarane, dersom det er privat grunn av ein viss storleik i området. 

Utfordringa både for dei lokale og dei statlege aktørane i forvaltinga av dette mangfaldige 

området er å samarbeida om ei forvalting som både gir grunnlag for ein berekraftig bruk av 

området framover og sikrar kultur- og naturverdiane. 

1.2. Målsetjing 

I forvaltingsplanen for Jotunheimen nasjonalpark og Utladalen landskapsvernområde er det 

føreslege at det blir laga ein eigen skjøtselsplan for Utladalsområdet i samarbeid med 

grunneigarar og kommunar. 

I mars 1996 vart det nedsett ei arbeidsgruppe i Årdal som fekk som oppgåve å utarbeida ein 

samordna plan for skjøtsel og informasjon i heimre Utladalen. Arbeidsgruppa vart samansett 

av representantar frå grunneigarane, Årdal kommune, Årdal Turlag, Reiselivslaget, Hydro 

Aluminium og Nasjonalparktenesta for Jotunheimen. Nasjonalparktenesta tok på seg 

sekretærfunksjonen. Ved arbeidsgruppas første møte vart prosjektet måldefinert, og det kan 

kort samanfattast i fylgjande punkt: 

1. Utvikla gode samarbeidsrelasjonar mellom Fylkesmannens miljøvernavdeling og 

lokalmiljøet i Ardal. 

2. Avklara felles interesser og samarbeidsmulegheiter mellom naturvernforvalting / 

kulturminnevernforvalting, landbruk og andre brukarinteresser 

3. Utforma plan for informasjonsteneste på bruket Skåri over tema naturvern / kulturvern, 

naturlandskap / kulturlandskap, bruk / vern. Dette som ein naturleg del av 

informasjonsarbeidet i Årdal kommune. 

4. Metodeopplegg og kostnadsoverslag over istandsetting og skjøtsel av kulturlandskapet i 

heimre Utladalen ( jf. teig 10 i forvaltingsplanen ). 

5. Hausta praktiske erfaringar frå eit samarbeidsprosjekt i eit landskapsvernområde. 

Føremålet kan vidare samanfattast slik: Det er eit vidare mål å ta vare på og forsterka dei 

særmerkte heilskapsopplevingane som høyrer Utladalen til gjennom istandsetting og pleie av 

eit utval kulturmarkstypar, ferdselsvegar, gards- og bygningsmiljø i dalen. 


Sjølve Utladalen omfattar dalføret frå Sognefjellet i nordaust til utlaupet ved Øvre Årdal i 

sørvest. Området som er omhandla i denne planen, er avgrensa til Teig 10 i forvaltingsplanen 

for verneområda i Jotunheimen, d.v.s. strekninga frå grensa for landskapsvernområdet ved 

Hjelle til Fleskedalsområdet. Teig 10, heimre Utladalen ligg i sonekategori “brukssone” i 

forvaltingsplanen og inkluderer stølsområda i Hjelledalen, Gravdalen, Stølsmaradalen, og 

Vettismorki. Sjølve vegen til Vetti, Vetti gard og kraftleidningane til Vetti og Avdalen ligg i 

kategorien “sone med spesiell tilrettelegging og tiltak” i forvaltingsplanen.

Namnet på planområdet blir i denne samanhengen “Heimre Utladalen”. 

1.4. Metodar 

Då arbeidet med denne planen vart starta opp, var allereie mykje godt skjøtsels- og 

restaureringsarbeid sett i gang eller utført. Erfaringane frå ulike praktiske tiltak fram til 

starten av planarbeidet gav arbeidsgruppa tru på at det var dags for å setja dei ulike bitane 

saman til ein heilskap. 

Eit viktig delmål for arbeidsgruppa har vore å utforma ein plan for ei informasjonsteneste ved 

bruket Skåri. Denne delen av planen vart prioritert først, og ein eigen delplan som eit 

grunnlag for å søkja om midlar til gjennomføring av prosjektet låg ferdig innan 1. november 

1996. Dette prosjektet fekk namnet “Utladalen naturhus”. 

Andre delprosjekt under planperioden har vore vegetasjonsanalyse i kulturmark og stell av 

gamle styvingstre. For dei tre delprosjekta er det innleigd faghjelp. Delprosjekta har enda opp 

i eigne rapportar som inngår som ein vesentleg del av bakrunnsmaterialet for denne planen. 

Historiske opplysningar er for ein stor del henta frå skriftlege kjelder, i første rekkje 

bygdeboka for Årdal, band 1. Ein del opplysningar har også kome fram i samtale med 

grunneigarane i dalen. 

Kulturlandskapet i denne delen av Utladalen er elles skildra i “Kulturlandskap og 

kulturmarkstyper i Årdal” (Helle, T. 1990) i samband med den nasjonale registreringa av 

verdifulle kulturlandskap. Desse registreringane førte til at Utladalen no er eitt av 10 

prioriterte område i fylket som det nasjonalt bør visast særleg merksemd. 

Av anna arbeid som ligg til grunn for denne planen, skal nemnast ein enkel skjøtselsplan for 

bruket Skåri, semesteroppgåve ved EEU-kurset “Bygdenes kulturlandskap” NLH hausten 

1995 (Solem 1995) og semesteroppgåva “Korleis gjere kulturhistoria levande”, institutt for 

Kunsthistorie og Kulturvitenskap ved universitetet i Bergen, seksjon etnologi 

(Solem 1997) 

Praktisk erfaring frå skjøtsel av kulturmark i Hjelledalen, Skåri, Avdalen og Vetti, utført av 

studentar frå høgskulen i Bø, NLH og universitetet i Bergen, er viktig grunnlag for framlegg 

til skjøtselstiltak. Praktisk erfaring frå ulike restaurerings- og vedlikehaldstiltak på eldre 

bygningar i dalen, utført av grunneigarar, brukarar og innleigde handverkarar, er viktig 

grunnlag for framlegg til vedlikehaldstiltak. 

2. Vernearbeid i kulturlandskapet 

2. 1. Landskapsvernområde 

Landskapsvernområde er den mildaste forma for vern etter naturvernlova. Som namnet seier, 

er hovudmålet å gje vern av landskapsbiletet som ein heilskap, men tradisjonell bruk av 

området kan i stor grad halda fram som før. Verneforskriftene set rammene for kva som kan 

gjerast, og verneforskriftene vil variera alt etter vernemotivet og områdets status, m.a. grad av 

landskapspåverknad og eksisterande næringsverksemd. 

Motiva bak utlegging til landskapsvernområde er som regel samansette. Ved sida av reint 

estetiske omsyn kan m.a. vitskaplege grunnar spela ei rolle, like eins omsynet til friluftsliv, og 

dessutan kan kulturhistoriske årsaker liggja bak. 

2.2 Verneforskriftene for Utladalen landskapsvernområde 

Landskapsvernområde er heimla i naturvernlova § 5: “For å bevare egenartet eller vakkert 

natur- eller kulturlandskap kan arealer legges ut som landskapsvernområde. I 

landskapsvernområde må det ikke iverksettes tiltak som vesentlig kan endre landskapets art

eller karakter. Fylkesmannen avgjør i tvilstilfelle om et tiltak må anses å ville endre 

landskapets art eller karakter vesentlig”. 

Kva som ligg i vesentleg endring av landskapets art eller karakter, vil variera frå område til 

område ut i frå m.a. naturtilstand og graden av påverknad. Verneforskriftene skisserer kva 

tiltak som kan/ikkje kan utførast innan landskapsvernområdet. Nedanfor følgjer eit utdrag av 

verneforskriftene; det som er relevant i høve til denne planen: 

IV 1. Vern skal ikkje vera til hinder for drift av gardsbruka Vetti, Lauvhaugen og Flaten, 

herunder den turistnæring som vert driven der. Vern skal heller ikkje vera til hinder for 

vanleg jordbruksdrift i utmarka. 

Planar om endra bruksformer som kan ha vesentleg innverknad på landskapets art eller 

karakter, skal godkjennast av forvaltingsstyresmakta. 

IV 2. Alle inngrep som vesentleg kan endra landskapets art eller karakter, er forbodne, 

herunder vegbygging, massetak, utfylling av masse, vassdragsreulering, framføring av 

luftleidningar, oppføring av bygningar, anlegg m.v. 

Vanleg vedlikehald av eksisterande bygningar, anlegg, vegar og kraft- og telefonlinjer er 

tillate. 

IV 4. Forvaltingsstyresmakta kan gi løyve til: 

a) Nødvendige tiltak i landbruket, så som oppføring av gjetarhytter, sperregjerde, taubaner 

m.v. 

b) Nødvendige tiltak for jaktog fiskenæring, så som oppføring av jaktog fiskebuer. 

d) Oppføring av utleigehytter i tilknyting til landbruksdrift i Vettisområdet på grunnlag av 

plan. 

e) Utviding eller ombygging av eksisterande turisthytter og istandsetting av stølshus for 

allmenn bruk i nødvendig utstrekning. 

f) Uttak av masse for vedlikehald av Vettisvegen. 

g) Merking av ei rimeleg mengd turistruter og -løype, bygging av klopper og oppsetting av 

nødvendige vegvisarar. 

IV 5. Uttak av trevirke til brensel og vedlikehald av bygningar er tillate. Annan hogst kan 

berre skje i samsvar med hogstplanar godkjende av forvaltingsstyresmakta. Urskogprega 

furuskog og hole tre og stammer som er eigna som buplass for fuglar, må likevel ikkje fellast. 

IV 8. Motorferdsel, herunder landing med luftfartøy, er forbode, unnateke til ambulanse-, 

rednings-, brannvern-, oppsyns-, forvaltings-, og politiformål. 

Forbodet gjeld ikkje: 

- motorferdsel på Vettisvegen i samsvar med “Reglar for Vettisvegen” vedtekne av Årdal 

kommunestyre 13.10. 77, 

- motorferdsel i Vettisområdet under utøving av landbruksdrift. 

Forvaltingsstyresmakta kan gi løyve til motorferdsel for: 

- transport av materiale til hytter, buer og klopper o.l. og av brensel, proviant og utstyr til 

hyttene. 

- utøving av landbruksdrift og andre tilfelle der særlege grunnar ligg føre. 

2.3. Skjøtsel

Dei økologiske prosessane som utformar naturtypar, kan i større eller mindre grad vera 

påverka av menneskelege aktivitetar. Der kulturpåverknadene er ein føresetnad for 

utforminga av dei verneverdige naturkvalitetane, vil det vera behov for skjøtsel. 

Naturvernlova gjev eit relativt svakt heimelsgrunnlag for aktiv skjøtsel. Ein langvarig 

forvaltingspraksis innafor verneområde gjer at staten som forvaltingsstyresmakt har den 

forståing at naturvernlova gjev heimel for aktiv skjøtsel. Skjøtselstiltaka kan ikkje gå 

vesentleg lengre enn naudsynt for å oppretthalda naturtilstanden eller landskapsbiletet på 

vernetidspunktet. Gjennom skjøtsel kan ein til ein viss grad reversera ein naturleg prosess, 

men ikkje attskapa heilt nye miljø. ( DN-handbok 7 1994 ) 

Inngrep som er føretekne før vernevedtaket, og som medfører ein reduksjon i verneverdiane, 

kan kompenserast ved aktiv skjøtsel ( jf. forvaltningsplanen 7.2. ). Eit eksempel på lovleg 

skjøtselstiltak her kan vera hogst av ikkje stadeigne treslag. 

3. Landskap og historie 

3.1.Lokalisering og naturtilhøve 

“Nu er man da i Gjelen. Gud være med dig Vandringsmand! ” - (Sitat frå Hermoder; 

lærdalspresten Ulrik Fredrik Bøyesen si ferd til Vetti i 1818) 

“Heimre Utladalen” er den delen av dalen som lokalt ber namnet Vettisgjeli. Frå Hjelle i sør 

til utlaupet av sideelva Fleskedøla, om lag 8 kilometer lenger nord, er dalen fleire stadar så 

trong at berre den skummande elva Utla får plass i botnen. For å skapa eit slikt gjel må 

berggrunnen vera såpass oppsprukken at elva har makt til å frakta vekk blokkene ho løyser. 

Ved Skåri og Hjelle sluttar det tronge Vettisgjelet, og Utla renn ut i ein vanleg smal 

Vestlandsdal med bratte lier. På kvar side av dette gjelet finst ei rekkje med U-forma 

hengjedalar, som alle munnar ut mot hovuddalen høgt oppe i liene. Desse trauforma 

sidedalane er gravne ut av brearmar som seig ned mot hovuddalføret. 

3.2. Kort historisk oversyn 

Folk har levd og sett spor etter seg i dette området i fleire tusen år. Det er ting som tyder på at 

dei første menneska som busette seg i Utladalsområdet, kom austfrå. Dei første som slo seg 

ned, var nær knytte til jakt og fangst i fjellet. Spora etter eldgamle tufter under stølane på 

Vettismorki og funn av ein handkvernstein kan tyda på at Vettisgarden opphaveleg låg der 

oppe. Kor lenge det eigentleg har vore fast busetnad i Vetti, veit me ikkje. Dei første sikre 

kjeldene skriv seg frå 1120, og dokumenterer at det alt den gongen vart dyrka brødkorn der. 

Garden Hjelle er også nemnt før Svartedauden, da Riddar Sigvat av Leirholar i Vang i 

Valdres gav garden til presten i Lærdal på 1300-talet. Elles høyrer me ikkje noko om gardane 

i Utladalen før på 1600-talet, og mykje tyder på at Svartedauden sine herjingar utrydda alt 

folk i dalen. 

I dag er det fem gardar som i det heile ligg innafor planområdet, og i tillegg har garden Hjelle 

om lag all utmark innafor området. Skåri, Flaten og Lauvhaugen var tidlegare 

husmannsplassar, medan Hjelle, Avdalen og Vetti har vore matrikulerte gardar i fleire hundre 

år med kvar sine to husmannsplassar på det meste. Alle gardar og plassar har hatt to stølar 

kvar, heime- og fjellstøl. Buskapen vart send til heimestølen i juni, og der vart dei i 2 - 3 

veker før dei drog lenger inn i fjellet til fjellstølen. På fjellstølen låg dei til midten av 

september, før dei drog attende til heimestølen, der beita var vaksne til att. Her vart dei til 

Mikkelsmess, 29. september, som etter gammalt var dagen for å føra buskapen heim til 

garden. 

Ved slutten av 1800-talet budde det om lag 55 personar på desse gardane og 

husmannsplassane til saman. Dette var ei tid da alle tilgjengelege ressursar i dalen var tekne i 

bruk. Beiteområde langt til fjells vart utnytta, og vinterfor og ved vart frakta ned liene m.a.

ved hjelp av eit godt utbygd nett av løypestrengar. Bilete frå Indre Sogn på denne tida syner 

eit snaugnage landskap, nake og steinete, der alt som kunne utnyttast til for, vart teke i bruk. 

Folketalet i landet var høgt i forhold til det landet kunne brødfø, og mange emigrerte til 

Amerika. Frå denne delen av Utladalen reiste i alt 11 personar over Atlanteren. 

3.3 Arealbruk etter 1950 

Etter 1950 begynte det å skje store endringar i ressursbruken. Dette var ei tid prega av møtet 

mellom den nye og gamle tida, og avfolkinga av dalen starta ved at Hagaberg vart fråflytt 

hausten 1950. 

Stølsdrifta tok meir og meir slutt etter å ha vara ved i meir enn 1000 år. Avdalen slutta med 

støling i Gravdalen i 1956, medan garden Flaten heldt på til 1970 oppe på Vettismorki. Etter 

at Avdalen slutta med stølsdrifta, hadde dei geitene sine på Vettismorki om somrane, i lag 

med buskapen til Flaten, fram til dei flytta frå Avdalen i 1962. 

På mange måtar kan ein seia at det store hamskiftet i jordbruket kom om lag hundre år seinare 

til slike avsidesliggjande plassar som Utladalen enn landet elles. Overgangen frå 

sjølvforsyningsøkonomi til marknadsøkonomi kom først for fullt etter 1950. 

Grasproduksjonen vart no viktigast, og dyrking av korn, poteter og rotvekster vart redusert 

vesentleg. Eit nytt og viktig hjelpemiddel her var den motoriserte slåmaskina, som spara folk 

for mykje arbeid i den travlaste tida. Avdalen fekk slåmaskin i 1956. Produksjon og sal av ost 

gav pengar til hushaldet, og varer frå butikkane i Årdal vart anten borne på ryggen eller 

kløvja på hesten heim. 

Dei siste som budde året rundt i heimre Utladalen, var Berit og Jørgen Vetti (1985) og Håkon 

Skår (1987). 

3.4. Ressursar i kulturlandskapet 

Nyttar ein omgrepet kulturlandskap som ramme for å skildra kva for ressursar ein finn i 

tilknyting til Utladalen, inneber det at ein ikkje berre reknar dei materielle ressursane knytte 

til utnyttinga av dei tradisjonelle landbruksressursane som beiting, forproduksjon, ved- og 

tømmerhogst. Verdiane knytte til biologisk mangfald (plante- og dyreliv) i ein 

menneskepåverka naturtype, landskapsoppleving, kulturhistorie og friluftsliv vert i denne 

planen tillagt stor vekt. Dette føreset at ein samarbeider på ein tverrfagleg basis, der både 

forvaltinga og landbruks-, kulturvern-, naturvern- og friluftslivs-/reiselivsinteresser er med. 

3.4.1. Biologisk mangfald 

Fauna: Det er korte avstandar mellom høgfjell og frodige, skogkledde dalar, noko som gjer at 

dyre- og fuglelivet har stor spennvidde. Utladalen med tilhøyrande sidedalar gjev leverom for 

alle dei fire hjortedyra. Fjellområda inngår i Vest-Jotunheimen villreinområde, og på vestsida 

av dalen kan ein treffa på villrein. Området er særleg brukt som vår-og sommarbeite for 

reinen. 

Elg har hatt fast tilhald i dalen dei siste 20 åra. Det er gode sommar- og haustbeite i dette 

området. Dyr vandrar ut eller inn i dalen via Tyinområdet i aust og Øvre Årdal i sør. 

Hjort har vore i Utladalen i lang tid. Det er særleg nede i dei bratte lauvliene den held til, men 

om sommaren kan ein treffa på både hjort og elg oppe i høgfjellet. Ein kan også sjå hjort som 

beitar i dalen vinterstid. 

Rådyr kan påtreffast lengst sør i dalen. Det er sett rådyr ved Skåri og i Avdalen dei siste åra. 

Felles for både hjorten og rådyra er at dei har trekkruter langs sjølve hovuddalføret. 

Andre dyr det er mykje av i dalen: mår, rev, mink, hare, ikorn, smågnagarar og frosk. 

Hoggorm og buorm er ikkje observert innafor landskapsvernområdet.

Av sårbare og sjeldne pattedyr kan nemnast jerv, gaupe, fjellrev og oter. Jerv er observert 

regelmessig dei siste åra i heile Jotunheimen, medan gaupe, fjellrev og oter er sjeldan 

observert. 

Det er lite våtmarksfugl i dalføret, men området kan seiast å vera rikt på rovfuglar, då 

kongeørn, dvergfalk, tårnfalk og fjellvåk hekkar innafor området. Hønsehauk, sporvehauk, 

jaktfalk, kattugle og hornugle er observert i området. Rypebestanden varierer veldig som elles 

i landet, men det er gode rypebiotopar oppe i fjelldalane på båe sider av hovuddalføret. I dei 

rike, tette skogane byr fuglelivet på mange artar. Her er det ein klar samanheng med 

mangfald i flora, som gjev gode livsvilkår for eit rikt insektliv, og som vidare gjev livberging 

for ei rekkje fugleartar. Edellauvskogane og randsonene rundt gamal kulturmark er spesielt 

fuglerike med mange småfuglartar, m.a. kravfulle songarar som gulsongar, munk og 

hagesongar. Blant karakterartane er lauvsongar, bjørkefink, blåstrupe og ringtrost vanlege 

under skogbandet. 

I dei fleste vatna og vassdraga er det aure. Laks og sjøaure kan gå opp i Utla fram til 

Avdalsbrua. 

Flora: Etter Nordisk Ministerråd si inndeling i naturgeografiske regionar, høyrer området til 

vestlandets lauv- og furuskogregion. Det er mellom anna kjenneteikna ved blandingsskog 

med innslag av edellauvskog. Berggrunnen i Utladalen og Vettismorki er dominert av 

amfibolitt, som er relativt basisk. Kombinasjonen av gunstig lokalklima, friskt sigevatn og 

varm skredjord gjev gode vilkår for ein frodig vegetasjon i dalsidene. Klimaet i området er 

innlandsprega, noko som gjer at vegetasjonen i hovudsak har karakter av aust-norske artar. 

Registreringar i samband med Samla Plan syner at det i Utladalen er registrert 397 

planteartar. (Odland 1981) Vegetasjonsanalyse utført i 1996 og 97 av Tanaquil Enzensberger 

i gamal slåtteeng og kulturpåvirka mark på Skåri, i Avdalen og i Vetti påviste 163 artar 

(Vedlegg 3). Funna samsvarar på mange stader med Austad & Hauge (1989) si 

karakterisering av slåtteenger i Fjord-kulturlandskap i kategorien friskare mark 

(skogstorknebb, firkantperikum, marikåpearter, engsoleie dominerer). Enzensberger peiker på 

årsaka til at karakterartar for ulike vegetasjonssamfunn ofte er funne innanfor same området: 

Skrånande terreng, ulike lausmassar, vassårer og fuktsig, berg eller steinblokker stikk opp i 

dagen, stein er lagt i haug eller brukt til terrassering. Planter med høgst forskjellig krav kan vi 

derfor finna side om side. Men Enzensberger seier vidare at det høge talet artar er knytt til 

brukshistoria. Moderne driftsmetodar, med sterk gjødsling med lettløyselege næringstoff og 

kanskje tidleg siloslått, medfører at særs få planteartar kan hevda seg i konkurransen. Enkelte 

artar er så ømtålige at dei vil forsvinna allereie etter ein sesong med moderne gjødsling. Dette 

gjeld t.d. marihand, som er registrert to stader. 

Plantefelleskap med så stor artsrikdom som ein finn her, er utruleg rik på fargar og former, og 

representerer ein verdfull ressurs som begynner å bli knapp. 

3.4.2. Opplevingsverdiar 

Opplevingane er mange når ein tek turen inn i Vettisgjelet ved Hjellefossen, den første store 

av ei rekkje fossefall her inne i landets djupaste dal. Her tørnar tusen meter høge fjellveggar 

saman og skapar spanande lysverknader nede i gjelet, der elveduren frå vassmassar i veldig 

rørsle skapar eit inntrykk av ein gigantisk katedral. Mange av turistane som kjem til Utladalen 

frå andre distrikt, og som ikkje har spesielle kunnskapar om den, opplever dalen først og 

fremst som vill, vakker og urørt. Korkje dei mange nedlagde gardane eller det faktumet at 

vassføringa i Utla er regulert, forstyrrar dette bildet. Vidare vil nok mange førestilla seg at 

vegetasjonen ser om lag slik ut i dag som den alltid har gjort.

Turgåarar frå Årdal og andre vestlandsbygder eller turistar med spesielle forkunnskaper ser 

nok dalen annleis. For dei er dalen eit kulturlandskap i eit bestemt stadium av attgroing. Det 

er fleire ulike haldningar til desse endringane. Nokon meiner attgroing er naturleg. Naturen 

tek attende det mennesket ein gong har teke i bruk. Andre ser det som uheldig og meiner at 

menneska sine byggverk må forståast i samspel med naturen. I dette perspektivet vitnar 

kulturminna om ein rettare måte å utnytta ressursane på. 

Utan omsyn til om turgåaren oppfattar dalen som evig og uforanderleg, eller som ein 

pågåande prosess, bidreg kulturminna til å auka utbyttet av turen. Dei små øyane av kultur i 

den urørte naturen gjev landskapet ein dimensjon og ein målestokk. 

3.4.3. Ressursar knytte til kulturspor i landskapet 

Tun og hus. 

I Indre Sogn er ofte tuna organiserte langs ei “tungate”. Her ligg husa ganske regelmessig på 

kvar side av tungata som følgjer høgdekurva. På ein vanleg stor gard hadde dei ofte 2 -3 

stover, 2 - 3 stabbur, vedskåle, fjøs, stall, smalehus, grisehus, låve, ei eller fleire høyløer, 

eldhus, smie og turkestove. Dessutan kunne dei ha kvern. I utmarka var det høyløer, og på 

stølen sel og fjøs. Til bygging og vøling av alle desse husa trong folk mykje virke. Så lenge 

det fanst furu på garden, var det som regel den dei brukte. Lafting var den mest nytta 

byggjemåten. 

I Utladalen var det vanleg med to stover. I den eine budde huslyden heile året, den andre var 

gjestestove eller “glasstova”. Glas var tidlegare ei så kostbar vare at ein berre sette det inn i 

gjestestova eller stasstova, som så vart heitande glasstova. 

Alle stovene i dalen har gjennomgått ei rekkje endringar. På Flaten finn me den mest 

opphavelege stovebygningen. Den vart bygd omkring 1850 og er ei såkalla røykomnstove, 

ein bygningstype som forsvann midt på 1800-talet. Røykomnen, som type i bruk sidan 1000talet, 

består av eit stort steinmassiv med open grue og røyk som slapp ut gjennom ein opning 

(ljore) i taket. På Vetti vart røykomnen fjerna i 1936, visst nok som den siste i Utladalen. 

Bygningane i Utladalen er med nokre få unntak ikkje eldre enn frå byrjinga av 1800-talet, 

men som hustypar er dei fleste hus monaleg eldre. Kvaliteten på handverket varierer, og vi 

ser at dei eldste husa representerer gjennomgåande eit betre handverk. 

Av løer finst to typar i Utladalen. Den tredelte, som ein finn over heile landet, er eldst. 

Treskinga gjekk føre seg i midtrommet, låven, medan halm og høy vart kasta ned i 

sideromma, bråtane. Her vart også kornbanda lagra før tresking. Golvet i låven måtte vera 

godt laga, elles ville kornet falla ned mellom golvborda. 

Alle gardane har minst eitt stabbur til oppbevaring av mat og klede. Denne hustypen står på 

stabbar som har ein krage på toppen for å hindra mus og andre skadedyr å krypa inn. Det 

eldste huset i Utladalen er eit stabbur på Vetti, sannsynlegvis frå midten av 1700-talet. 

Eldhuset var huset der ein ysta ost, baka brød, bryggja øl og vaska tøy. Slaktinga føregjekk 

gjerne i nærleiken av eldhuset. Om mogleg vart eldhuset bygd ved ein bekk og litt unna dei 

andre husa på grunn av brannfaren. Eldhuset har eitt rom, der grua dominerte, med inngang i 

gavlen og gjerne med ein open skut fremst der veden vart lagra. Fordi huset både låg fuktig 

og vart brukt fuktig, rotna det fort. 

Fjøset er ein bygning som på grunn av råme frå dyra ikkje vart så gamal. Fjøsa var ofte tronge 

og mørke. Vindauge i husdyrrommet vart vanleg omkring 1850. Innreiinga var enkel med 

båsar i større og mindre breidd og lengd, og dyra stod bundne til veggen og fekk lauv og 

stråfor på båsgolvet. Drikke fekk dei i trekar. Fjøset på Hjelle er typisk. I eit hjørne nærast

inngangen stod peisen, ein stor båspeis av gråstein. I tillegg til oppvarming vart det her varma 

drikke til dyra, baka flatbrød, og noko ysting føregjekk her om vinteren. 

I tillegg kjem om lag 50 bygningar på eller ved stølane. Dei fleste er vølte eller ombygde dei 

siste 20 åra og har sjølvsagt stor bruks - og opplevingsverdi. Mange av dei er i bruk til jaktog 

friluftsføremål av grunneigarar og andre brukarar. 

Kulturmark 

Gjennom rapportserien “Kulturlandskap i Sogn og Fjordane” frå høgskulen i Sogndal 

(Austad, Hauge og Helle 1989 - 1993) er dei ulike kulturmarkstypane i dei indre 

vestlandsdalføra systematiserte og beskrivne. 

I heimre Utladalen vil ein finna ein vegetasjonsgradient som spenner frå varmekjære 

edellauvskoglier (hassel, alm, lind) til fjellbjørkeskog og snaufjell. Heile vegen finn ein spor 

etter tradisjonell utforming av haustingsskogar og slåttemark. Til dei mange 

kulturmarkstypane høyrer også ei mengd spor etter steingardar, rydningsrøyser, murar og 

løypestrenger. Åker og kultivert engmark finn ein først og fremst som innmark rundt 

gardstuna, men nokre høvelege plassar også lenger i frå (til dømes Syne oppe på 

Lauvhaugen). 

Ferdslevegar 

Før vegane si tid gjekk all transporten med kløv eller treslede, eller ein bar børene på sin 

eigen rygg. Gangstiar gjekk på kryss og tvers, frå granne til granne, til stølane, fiskevatna og 

jaktområda. Mange av gangstiane vart først trakka av geit og sau, hest eller ku. Dei gamle sa 

at vegane gjorde seg sjølve. Å gå på ein gamal sti er å gå i nokon sitt fotspor. 

For ferdsel innover Utladalen var det slik at elvane stengde og bruer vanta. Avdalsfolket 

måtte gå på nordsida av elva, medan vegen til Vetti gjekk på sørsida av elva. Kløvstien frå 

Hjelle til Vetti gjekk over Hjellehaugen og gjennom Storskredene. Kvart år var stien utsett for 

skred og ras, særleg frå Ulsanosi, og det er få spor å sjå etter stien i dag. På vårparten måtte 

delar av vegen byggjast opp att før ein igjen fekk kontakt med nabogrendene. Vinterstid var 

Vetti så å seia isolert. I samband med fleire turistar, og at Vetti i 1875 fekk status som 

turiststasjon, vart kløvstien utbetra med fleire hengjebruer for å unngå dei mest rasfarlege 

partia. I perioden 1873 til 1907 gav kommunen eit mindre tilskot til kløvveg og bru over 

Avdalselva. Ein storflaum i 1906 tok med seg fleire bruer og førte til at vegen vart ytterlegare 

lagd om i 1907. 

Dei aller fleste som tek turen inn i Vettisgjelet i dag, går Vettisvegen. I 1973 -1977 vart 

traktorvegen fram til Vetti bygd på dugnad av bygdefolket og er derfor vorte kalla 

Folkevegen. 5 km veg, 4 store bruer, 50 000 dugnadstimar, i alt 1500 folk i arbeid. Det var ei 

målsetting at vegen skulle følgja den gamle kløvstien og ha traktorbreidd. 

3.4.4. Turisme og friluftsliv 

Axel Arbo var ein mann som med gode artiklar og glimrande teikningar i Illustrert 

Nyhedsblad i 1854 og -56 gjorde norsk natur kjent for sine landsmenn. Han skreiv: “Hvis 

man med Opmerksomhed betragter den Deel af Norges Kart, hvorunder Sogn findes afsat, og 

sammenholder Høideforholdene med Configurationen af Fjeld og Dale, vil man snart med 

særlig interesse dvele ved eet Dalføre, der synes at love et større Udbytte for Touristen end 

noget andet Parti af dette for sin storartede natur så renommerede Distrikt”. Arbo var 

sannsynlegvis den første turisten i Utladalen, og hans meining har gjort mykje for turistlivet. 

Det som kom til å verka enda meir, var stiftinga av Den Norske Turistforening i 1868. Frå då 

av aukar straumen av turistar jamt og sikkert.

Den T-merka ruta frå Sognefjellet i nord, via Skogadalsbøen til Vetti i sør er i dag 

hovudferdsleåra gjennom Utladalen. Mange av DNT sine arrangerte fellesturar sluttar i 

heimre Utladalen. 

Men den store ferdsla er på strekninga Hjelle - Vetti - Vettisfossen. Her har det vore ein 

markert oppgang dei siste åra, og registreringar syner ein auke på 13 % sommarsesongen 

1997 i høve til året før. Registreringane tyder på at om lag 30.000 personar vitjar denne delen 

av Utladalen i perioden l. mai til 1. oktober. Det er om lag det same talet som vitjar 

Aurlandsdalen og Besseggen kvart år. 

4. Skjøtsel og restaurering 

4.1. Inndeling i tre prioriteringsgrupper 

Vill og urørt natur i kontrast til kulturmiljø gjev ein intensitet til landskapsopplevinga. 

Bevaring av kulturmark, bygningar og heilskaplege gardstun vil derfor vera ein viktig del av 

landskapsvernet i heimre Utladalen. Ein omfattande skjøtsel og pleie av heile området er 

ikkje realistisk å tenkja seg. Likevel bør det vera eit overordna mål å ta vare på heilskapen i 

dalføret. Det kan derfor vera nyttig å leggja opp til ei prioritering av tiltak i tre grupper: 

I. Skjøtsel og restaurering av høgt prioriterte kulturminne, natur- og kulturmiljø: 

Dette vil mellom anna omfatta tiltak for full istandsetjing av hus til bruksstandard og i nokre 

tilfelle restaurering på antikvarisk grunnlag. Når det gjeld kulturmark, vil det her innebera 

årleg skjøtsel av kulturmark med beite, slått og lauving, restaurering av steingardar o.a. For 

ferdselsstrekningar vil det bety full istandsetjing, sikringstiltak, skilting o.a. Meir akuttprega 

bergingstiltak vil høyra heime i gruppe 1. 

II. Enklare vedlikehald og andre ønskjelege tiltak av omsyn til heilskapen i landskapet: 

Målet i denne gruppa vil vera å stogga vidare forfall av bygningar og attgroing av kulturmark. 

Skjøtsel skal vera enkelt lagt opp og skal kunna utførast med nokre års mellomrom. Ettersyn 

og enklare istandsetjing av bygningar vil vera aktuelt, i tillegg til tiltak for å styra og halda 

oppe beitebruken. Tilrettelegging for ferdsel, t.d. rydding av gamle stiar, vil høyra heime i 

gruppe II. 

III. Sikring av kulturspor. 

Enkle og lite kostnadskrevjande tiltak for å sikra at spora etter det mangfaldet av kulturminne 

og kulturhistorie som finst i dalen, ikkje forsvinn heilt. Ymse tiltak som kan utførast dersom 

det er særskild interesse for det, vil høyra heime i gruppe III. 

4.2. Bygningsanlegg og einskilde hus 

I dag finst det ingen verna bygningar innafor landskapsvernområdet, men gardstuna og 

bygningane i Utladalen gjev eit bra bilde av byggjeskikken fram til første verdskrigen og har 

derfor ein stor verdi både historisk og landskapsmessig. Prioritering av bygningar som bør 

takast vare på, er føreteke ut frå ei heilskapsvurdering. Prioriterte gards- og bygningsanlegg 

vil høyra heime i gruppe I eller II. Bygningane vil naturleg verta haldne ved like såframt 

grunneigar/brukar framleis har nytte av dei. Det finst likevel ein del bygningar som er så 

viktige for heilskapen at dei bør restaurerast av den grunn. 

Skåri, Avdalen og dei tre bruka i Vetti er viktige som referanse for byggjeskikk og levemåte i 

Utladalen. Restaurering av tuna har vore ei proritert oppgåve dei siste åra, der fleire 

bygningar er vorte redda i “siste timen”. 

Det finst fleire viktige og godt bevarte stølsmiljø i Utladalen. Alle stølane er viktige i 

landskapet. 

4.3. Kulturmark

I landskapet rundt gardstuna kan ein avlesa spor etter den aktiviteten som har vore på garden, 

spor som er meir eller mindre tydelege. Nokre av spora er i ferd med å bli raderte ut p.g.a. 

attgroing og manglande vedlikehald. Dei mest vanlege kulturmarkstypane utgjer system av 

åkrar og relativt frodige engsamfunn på innmarka, og slåtteenger og hagemarker med 

lauvingstre av bjørk, alm og lind og eit beita eller slått grasdekke i utmarka. Skjøtsel av 

kulturmark er eit kostnads- og arbeidskrevjande arbeid. Dei tiltaka som blir føreslegne, er 

derfor avgrensa til område der ein legg særskild vekt på heilskapen i miljøet, og område som 

er viktige knutepunkt i dalen. 

4.4. Vegar og stiar 

Menneskets ferd er aldri sporlaus, og sjølv den minste vegen er eit innslag som anten kan 

skjemma landskapet eller gjera det rikare. Det har truleg vore rydda fotefar og enkle stiar i 

dalen før dei eldste buplassane vart tekne i bruk. Stiar og vegar er eit nettverk som bind 

saman dei plassane der menneska har hatt aktivitetane sine. Ulike skjøtselstiltak og 

istandsetjing av bygningar vil i hovudsak bli lokaliserte i nær tilknyting til allment 

tilgjengelege stiar. 

5. Omtale av delområda med framlegg til skjøtselstiltak 

5. 1. Innleiing 

I heimre Utladalen er det eit eineståande høve til å bevara tun og landskap saman. 

Samanhangen melom tun og landskap blir viktig å få fram, liksom det å gje eit innblikk i 

vilkår og driftsmåtar i eit jordbruk frå den tida desse gardane var i aktiv bruk og gamle 

driftsmåtar var i hevd. Det vil ikkje vera rett å gå lenger attende enn 1950 når ein skal visa eit 

kulturlandskap i aktiv bruk. Rundt 1950 var allereie ein del av dei gamle driftsmåtane i ferd 

med å gå ut, og kulturlandskapet hadde endra uttrykk i forhold til for eksempel 50 år 

tidlegare, da åkerbruket var mykje meir omfattande. Det vil også vera ei stor nok oppgåve å 

restaurera dette kulturlandskapet, utan at ein legg vinn på å gå enda lenger attende i tid enn 

50-talet. 

I alt fire avgrensa delområde blir omtala. Hjelle, Skåri, Avdalen og Vetti. Ein faktadel gjev 

generelle opplysningar om plassering i landskapet. Den historiske delen oppsummerer 

tidlegare bruk. Ein beskrivande del skildrar dei viktigaste kulturlandskapselementa. For kvart 

delområde er det ei prioriteringsliste over dei mest aktuelle skjøtsels- og restaureringstiltaka. 

5.2. (A) Hjelle: kulturskog, heimstøl og fjellstøl 

Plassering i landskapet. 

Kulturskogen ligg i den bratte sør-vestvende lia ved Hjellefossen bak garden Hjelle. Sjølve 

gardstunet ligg nett utafor grensa for landskapsvernområdet. Delområdet ligg mellom 125 og 

300 moh med utsyn rett ned i dalen. Stien til støls går gjennom delområdet. 

Heimstølen (594 moh) ligg om lag to kilometer frå Hjelle, oppe i sjølve Hjelledalen, medan 

fjellstølen fremre Hjelledalen (750 moh) ligg to kilometer lenger innover dalen. 

Historie 

Hjelle er ein særs gamal gard frå før Svartedauden, og no har den same slekta sete på garden 

sidan 1745. Garden hadde to husmannsplassar, Øygard og Hjellen, som ligg litt lenger nede i 

bygda. Husmennene stølte i heimre og fremre Hjelledalen i lag med hovudbruket. I tillegg 

stølte også Temmersletti, Tråi og Lykkja i Hjelledalen, husmannsplassar under garden 

Svalheim. Etter nokre veker på heimstølen buførte dei til fjellstølen. Her heldt dei til på 

midtsommaren, før dei returnerte til heimestølen. Både på heime- og fjellstølen var det 

slåttedrift i tillegg til mjølkedrift. Engslåtten vart samla i høyløer på stølane og henta heim på 

vinterstid. Stølsvegen var kort samanlikna med mange andre stølar i kommunen, men på 

vinterstid var den bratte, kronglete stien ned til garden ein vanskeleg transportveg. 

Bygningar.

På heimestølen er det i den seinare tida utført ein del byggjearbeid i samband med 

restaurering og nybygg. Fleire av dei i alt seks sela, fjøset og løa bar preg av forfall. Ved 

slutten av 1997 er Hjelle-, Hjellen- og Øygardsselet anten restaurerte eller renoverte, og det er 

planar om å ta vare på iallfall to av dei andre sela. Fjøset var i dårleg forfatning og vart våren 

97 rive for at ein kunne nytta brukande tømmerstokkar i arbeidet med å setja i stand 

Hjellenselet. Det vart gjeve løyve frå Fylkesmannen til å setja opp ein ny bygning i reisverk 

på fjøstufta . Denne er tenkt nytta som hytte. 

På fjellstølen ligg seks sel plasserte i klynge kring svaberg innom stølsgjerdet. Årdal Turlag 

leiger det eine selet som blir nytta som ubetent turisthytte. To av sela har frittståande uthus og 

utedo. Alle sela er sett i god stand dei siste åra. Berre to av sela har synleg laftekonstruksjon, 

medan dei andre er bordkledde. Torv er nytta som taktekke, og alle har grunnmur av 

naturstein. Inne på stølsjordet står ei høyløe, og denne løa er til liks med løa på heimestølen 

viktig for heilskapen i stølsmiljøet. 

Kulturmarka. 

Kulturskogen har vore eit mykje nytta forsankingsområde for Hjelle-garden. I denne lia 

hausta dei lauv av lind, bjørk og alm. Lindetrea vart lauva i juni/juli, og lauvet vart nytta som 

for til geitene. Greinverket vart kappa, bunde i hop til kjerv og turka i stakk i marka. Geitene 

beita den same lia og heldt feltsjiktet nede. Mellom stein, ur og lauvingstre førekjem ei 

veksling mellom rike skogsamfunn og meir turre engsamfunn. Den store og konsentrerte 

samlinga med styvde lindetre er sjeldan i Årdal, - og i Sogn og Fjordane. I 1996 vart eit titals 

styvde lindetre restaurerte langs stølsvegen i samband med skjøtselsarbeid elles i dalen. Men 

etter at beitedyra forsvann ved slutten av 70-talet, gror lia no til med oppslag av bjørk, selje 

og rogn. 

Stølsområda var inngjerda av steingardar, og desse ser ein tydelege restar etter. Innafor 

steingardane er det slåtteeng der ein finn ei veksling mellom ulike planter og plantesamfunn: 

fuktartar, trakktålande og krypande artar. Slåtteenga ved heimestølen blir stundom delvis slått 

eller bråtebrend. Det er elles utført ein del skogtynning og krattrydding på heimestølen dei 

siste åra. Ved fjellstølen er bøen prega av forfall, og i mangel på slått og beite utviklar 

slåtteenga seg i retning hei- og lyngmark og vierkratt. 

Ferdselsvegar. 

Frå Hjelle går den gamle kløvvegen i sikksakk opp lia. Den går opp til brotet og vidare 

innover i Hjelledalen, der “Brotastrengen”, den første løypestrengen i Årdal fekk sitt 

utgangspunkt i 1877. Kløvvegen er mange plassar oppmura for å gje ein både breiare og 

stødigare veg i det bratte lendet. Vegen er mykje bruka av dei som eig eller disponerer sela i 

Hjelledalen, men også av fotturistar som går opp og ned dalen. 

Forslag til tiltak. 

A1): Halda fram arbeidet med restaurering av gamle lindestuvar. Kratt som gror opp kring 

styvingstrea, må ryddast. Rekruttering av ein del nye styvingstre vil vera viktig for å utvikla 

skogen på sikt. 

A2): Vegetasjonsskjøtsel på heimstølen og fjellstølen ved slått, hogst og krattrydding bør 

utførast med jamne mellomrom for å kunna behalda eit grasdominert feltsjikt. 

A3): Steingarden kring slåtteengene skal restaurerast der han er øydelagd. 

A4): Restaurera dei stølshusa som i dag står til forfall på heimstølen. Vedlikehald av 

istandsette bygningar. 

A5): Betre skilting av stien der denne tek av frå Vettisvegen ved brua. Rydding av stein og 

kratt langs stien og vedlikehald av erosjonsutsette og blaute parti oppover i Hjelledalen.

5.3. ( B ) Skåri: Heilskapleg gardsmiljø 


Skåri ligg på ei relativt flat hylle på vestsida av elva Utla like nord for Hjelle nede i sjølve 

dalen. Bruket ligg om lag 90 moh, innunder ei bratt fjellside som medverkar til eit gunstig 

lokalklima. 

Historie 

Skåri var tidlegare ein husmannsplass under Hestetun, ein gard nede i Øvre Årdal. I 1861 vart 

Skåri sjølveigarbruk, da plassen vart kjøpt av Ola Nilsson Holseter, oldefar til dagens eigar. 

Alt av furuskog på eigedomen vart unnateke ved sal av plassen. Eigedomen er på om lag 22 

dekar innmark og 720 dekar utmark. I tillegg høyrer det bruksrettar i fjellet til garden, d.v.s. 

beite- og stølsrett på naboeigedomen Avdalen. I utmarka var det lite slåtteeng, og det har aldri 

vore utløer knytt til bruket. Det er derimot fleire hellerar innafor eigedomen. Her vart 

lauvkjervane lagra før dei vart borne på ryggen heim. Foring med lauv utgjorde ein viktig del 

av vinterforinga, og i skogen er det fleire verdifulle treslag som vart styvde, m.a. alm og lind. 

Bygningar. 

Stovehuset, eldhuset og stabburet på Skåri er representative for den gamle byggeskikken i 

dalen, medan uthuset er “moderne” med fleire funksjonar som fjøs, løe og smalehus under eitt 

tak. Nyhuset høyrer den nye tida til. Alle dei fire gamle bygningane er no sette i stand i regi 

av grunneigaren og stiftinga Utladalen naturhus. Stiftinga vart etablert i mars 1997, og det 

vart inngått ein leigeavtale med grunneigaren om leige av stovehuset og uthuset i 40 år. 

Arbeidet med å restaurera bygningane og utarbeida ei permanent utstilling i uthuset vart sett i 

sving kort tid etter at stiftinga var etablert. Naturhuset opna offisielt i mai 1998. 

Stabburet og eldhuset vart ferdig restaurert same året ved hjelp av tilskot frå Årdal kommune 

og Fylkesmannens landbruksavdeling. Stabburet er rekna for å vera det eldste bustadhuset i 

Årdal. Stabburet kjem frå Hagaberg, der det var bustadhus. Hagaberg var husmannsplass 

under Avdal gard. Det budde i si tid 7 menneske i denne eittroms-stova på 9 m2, som i 1910 

vart flytt ned til Skåri og bygd om til stabbur. Dei nedste tømmeromfara vart fjerna. Eldhuset 

er ein eittroms liten lafta bygning frå om lag 1850. Stovehuset vart truleg reist tidleg på 1800talet. 

Det er opphaveleg bygd av lafta plank. Veggene vart seinare kledde med panel ute og 

inne. Uthuset vart sett opp rundt 1912-1913. Her var det plass for både ku og geit. Sjølve 

kufjøset er av lafta plank, medan løa og smalehuset er i bindingsverk. 

Nyehuset vart reist av Årdal kommune i 1960 som bustad for Håkon Skår, som var den siste 

bonden i Skåri. 

Kulturmarka. 

Frå tunet følgjer det dyrka arealet på om lag 22 da Vettisvegen vel 300 meter innover dalen. 

Den dyrka marka strekkjer seg her nedover mot elva. Ved sjølve tunet blir den vide flata som 

utgjer innmarka, avgrensa av lisida, bratt skråning ned mot elva og haugane bak gamletunet. 

Dette engarealet er relativt steinfritt og lettdrive, og her blir det i dag dyrka poteter. Graset 

blir slått og turka på tråhesje. Frukthagen ved nyehuset er no restaurert. 

Bak gamletunet skrånar terrenget oppover mot “Haugane”, ca 107moh. Dette er eit område 

med grunnlendt slåttemark som no er rydda for krattskog og inngjerda som sauebeite. Rundt 

dette området er det ein del planta gran som no er i rask vekst etter at utsleppa av fluor frå 

aluminiumsverket har gått monaleg ned. Frå haugane går det ein sti ned til “fremre hagen”, 

som er den dyrka marka som ligg lengst nord. Desse slåtteengene nedover mot elva er prega 

av steinrik jord, og her er fleire store steinryddingar. Dette arealet er no delvis rydda for tre 

og kratt og inngjerda som sauebeite.

Styvingstre av bjørk, alm og lind står spreidde i lia på vestsida av vegen fram til 

Avdalsfossen. 

Ferdselsvegar 

Stølsvegen gjekk frå gamalt av opp lia via Avdalsskori, ei bratt renne i fjellet som er eit par 

meter brei og 300 meter lang. Opp denne bratte Avdalsskori vart det buført både ku og geit 

opp til vårstølen i Avdalen og fjellstølen i Gravdalen. Stien går opp i Avdalen på sørsida av 

Avdalsfossen og kryssar elva via brua ved kvernhuset i Avdalen og kjem her inn på 

stølsvegen frå Avdal gard. 


B1): Ved tunet vil skjøtsel i første rekkje no måtte konsentrerast om å få bukt med nitrofil 

vegetasjon rundt husa og på innmarka. Skal ein klara dette utan bruk av kjemisk middel, må 

ein slå første gongen i starten av juni. Då er rotsystemet svakast og mest utsett for utarming. 

Deretter må ein slå med to - tre vekers mellomrom heile vekstsesongen. Slått av 

grasvegetasjonen på enga og rundt tunet bør utførast på eit seint slåttetidspunkt, mot slutten 

av juli og graset turkast ved hesjing. To store lindetre ved tunet er no styvde, og desse må 

lauvast med 4 -7 års mellomrom. Ved bekken vest for tunet står ei rekkje med seljetre. Desse 

kan skjerast attende og formast til styvingstre. Dette vil gje miljøskapande effekt og styrka 

inntrykket av det historiske miljøet. 

Inngjerding av området ( ca 2 da ) rundt Utladalen naturhus bør vurderast, for å unngå for 

mykje trakk i innmarka og for å sikra mot ferdsel langs den bratte skrenten ved elva. 

B2): Langs vegen ved tunet står to gamle frukttre (eple og pære) og eit par bærbusker. Desse 

er no restaurerte, men fordi dei er gamle og dårlege, bør det plantast nye frukttre langs vegen. 

B3): Det vil vera viktig å halda fram med vår- og haustbeiting med sau oppe på haugane og i 

fremre hagen. Gjerdet og grinder må derfor vølast før kvar beitesesong. Fleire busker og tre 

kan med fordel fjernast ved ringbarking og felling. Men ein del enkeltståande nyperoser, rette 

einer, rogn og hegg bør få stå, da desse gjev hagemarkspreg. 

B4): Bruk av løypestreng er ein vesentleg faktor for å kunna forstå korleis utnyttinga av dei 

store utmarksressursane gjekk føre seg tidlegare. Løypestrengar kom i alminneleg bruk i 

1880-åra i Utladalen. Ved stovehuset på Skåri er det restar etter festet for ein løypestrengrull. 

Denne strengen gjekk opp bratte fjellsida om lag 400 høgdemeter ovafor tunet. Litt lenger 

framme i dalen, oppe på “Haugane”, ser ein feste etter ein annan løypestreng som gjekk opp 

lia her. For å forstå gardsdrifta vil det vera aktuelt å setja opp att ein streng i Skåri. Denne vil 

vera nyttig til å transportera ved og samstundes kunne vera eit spanande innslag i samband 

med publikums-tilskipingar ved Utladalen naturhus. 

B5): Vedlikehald og rydding av stien opp Avdalskori bør utførast med jamne mellomrom. Ei 

forsvarleg sikring ved det smale partiet ved Jogalden bør gjerast slik det var då stien var i 

alminneleg bruk. Det bør ikkje skiltast der stien tek av frå Vettisvegen opp til Avdalsskori, da 

dette er ein sti for meir røynde fjellvandrarar. 

B6): Når det gjeld bygningane på Skåri, er restaureringsarbeidet no på det næraste ferdig. 

Innsatsen på bygningar bør no konsentrerast om å setja steinmuren under uthuset og 

stovehuset i brukbar stand; elles vanleg vedlikehald. 

B7): Dei planta grantrea oppe på Haugane bør fjernast, då dei representerer eit 

framandelement i denne kulturmarka. 

5.4. ( C ) Avdalen: Heilskapleg kulturlandskap 

Plassering i landskapet.

Avdal gard ligg høgt og brattlendt til om lag 400 moh inne på ein avsats på vestsida av 

Utladalen. Garden på i alt 23.000 da femner om eit heilskapleg kulturlandskap med restaurert 

bygningsmiljø samansett av gardstun med 9 bygningar, kvernhus, utløer, husmannsplassen 

Hagaberg, vårstøl og fjellstøl. Vidare finst tekniske anlegg som gamle kløvstiar, steingardar, 

bakkemurar og hustufter i tilknyting til kulturmarkstypar som inn- og utmarksenger, åkrar og 

styvingstre. 

Historie 

Det budde truleg folk i Avdalen før Svartedauen, men garden låg aude til slutten av 1500talet, 

da garden vart rydda på nytt. Det har vore mange eigarar og brukarar i Avdalen frå Kjell 

i Afdahl på slutten av 1500-talet fram til dagens eigar, Per Avdal. I 1722 vart Knut Holsæter 

den første sjølveigaren. Garden hadde to husmannsplassar frå etter 1800, Kvile og Hagaberg. 

I dag står berre stovehuset på Hagaberg att. Dei mange namna i inn- og utmark vitnar om 

korleis naturgrunnlaget vart utnytta. Kvar teig og terrengformasjon hadde sitt eige namn. Det 

vart dyrka havre, bygg og poteter på ialt tolv små åkerlappar. Lauvingstrea utgjorde ein nyttig 

forressurs for husdyra, og i Avdalen står mange store styvingstre av alm. 

Årdal Turlag inngjekk i 1991 ein leigeavtale gjeldande for åtti år med grunneigaren. Avtalen 

omfattar hovudhus, driftsbygningar og omkringliggjande mark, ialt 17 da. Dette skal etter 

kontrakten “settes i stand og oppgraderes av Turlaget”. Sidan er det utført ein formidabel 

innsats ved restaurering av samtlege ni bygningar på tunet og kvernhuset ved elva. Tunet blir 

i dag drive som ei betent turisthytte i sommarsesongen og ubetent resten av året. I 1997 hadde 

Avdalen om lag 600 overnattingar. 

Bygningar 

Der det er brattlendt, er det føremålstenleg å plassera bygningane langs ei tungate. Denne 

typen organisering av bygningar er vanleg i Utladalen (Geiran og Krogh 1966): “I Utladalen 

er Avdalstunet det klareste eksempel på en slik organisering. Stova ligger på nedsiden av 

tungaten, og tett inntil finner man stabburet. På nedsiden ligger også fjøset. Stall, saue- og 

geitefjøs og løe ligger på oversiden. Forøvrig finnes det på Avdal også en kornlåve som er 

trukket noe ut fra tunet. Det samme gjelder bekkekvern, eldhus, turkestove og utløer.” 

Tidlegare var det 10 bygningar i Avdalstunet, stovehus, 2 stabbur, fjøs, eldhus, smalehus, 2 

løer, utedo og turkestove. I dag er låni rett ovafor stovehuset borte, medan dei andre 

bygningane er restaurerte dei seinare åra. 

Stovehuset på Hagaberg er no sett i stand av Petter Løvdahl, som leiger staden av Per Avdal. 

Kulturmarka. 

Innmarka i Avdalen er om lag 40 da og er avgrensa med steingard, stup mot Utladalen og 

Avdøla. Det har vore drive eit omfattande skjøtselsarbeid i dette området dei tre siste åra, og 

vel 100 geitekillingar er på beite i Avdalen kvar sommar. Kulturmarka omfattar område med 

slåtteeng, beitemark og kulturskog frå og med Slette (250 moh) under Hagaberg til og med 

vårstølen (600 moh) og fjellstølen i Gravdalen (840 moh). Kvart område er svært forskjellig. 

Det meste av arealet har sterkt hellande terreng, der grove, turkesvake lausmassar er 

kombinert med vassårer og fuktsig. Berg eller store blokker stikk opp i dagen. Stein er lagt i 

haug eller brukt til terrassering. Resultatet er små fuktige eller større, veldrenerte område med 

grove eller fine massar av mineralsk eller organisk opphav. Surleiksgrad og tilgang på 

plantenæringsstoff kan difor variera mykje innafor ein kvadratmeter. 

Ferdselsvegar 

I lang tid var Avdalsskori einaste tilkomstvegen for folket i Avdalen, men rundt 1900 vart det 

bygd ny kløvsti rett opp lia på nordsida av Avdalsfossen. Då garden var i drift, gjekk denne 

kløvstien langs steingarden forbi tunet, medan folk i dag går gjennom tunet. Dette var vegen 

til støls for dei som ikkje høyrde til garden eller som ikkje hadde ærend inne på tunet. Ved

Vårstølen kryssar stølsvegen elva, som kjem ned frå Slufsedalen og går vidare opp til 

fjellstølen i Gravdalen. Ein annan sti tek av ved Vårstølen, går opp den bratte lia mot 

Fuglenosi og vidare innover til Storebekken, der han kjem inn på kløvstien frå Fardalen, over 

Gravdalen og Slufsedalen til Stølsmaradalen. 

Frå tunet i Avdalen går det også ein veg gjennom skogen nordover til Furuhaugen. Langs 

denne vegen er det restar etter fleire små, oppmura åkrar. Vegen går fram til Haugalømyri, 

tidlegare slåtteeng, vidare ned mot Hagaberg og inn på kløvstien opp til garden. 


Det er av stor verdi for gardens heilskaplege miljø at det omkringliggjande kulturlandskapet 

blir halde i hevd. Skjøtselstiltak bør ha som målsetjing å oppretthalda innmarkas opne preg 

med tydeleg avgrensing mot utmark, og stimulera til eit biologisk mangfald. 

C1): Slått av engog beitemark må utførast slik at ein tek vare på dei urtene som set frukt for 

å oppretthalda og stimulera mangfaldet i vegetasjonen. Slåttetidspunktet bør derfor leggjast 

seint på sommaren, i slutten av juli. For område med nitrofile artar rundt tunet bør ein slå så 

tidleg som råd, og seinare med 2 -3 vekers mellomrom (sjå elles under Skåri). Beite saman 

med slått er med på å oppretthalda slåtteeng og beitemark. Sambeiting vil ofte vera ein fordel 

sidan dyra har ulike beitepreferansar. Trakk av husdyr er også ein naturleg del av det å halda 

ein ønskjeleg artssamansetnad. Det bør arbeidast aktivt for å skaffa sau på beite i Avdalen, i 

tillegg til geit. Dette vil krevja noko inngjerding for å kontrollera beitetrykket. 

C2): Dei siste to åra er det utført eit omfattande arbeid med restaurering av mange gamle 

almestuvar. Det er også rekruttert ein god del nye lauvingstre av alm. Arbeidet er utført av ein 

profesjonell trepleiar i samarbeid med ryddemannskap. Dette er eit arbeid som gjer mykje av 

seg i landskapet, da mange av desse almetrea står inne på innmark og langs ferdselsvegar. I 

Avdalen vart det lauva fram til starten av 1950-åra, og lauving i dag vil vera viktig for å 

dokumentera kulturhistoriske verdiar. Trea bør lauvast kvart 4. – 7. år. I samband med kurs i 

stell av styvingsskog eller undervisning kan ein syna korleis lauvet vart lagra i rauk 

(lauvstakkar), anten på bakken eller oppe i trea. 

C3): Det er utført mykje hogst og krattrydding dei seinare åra. Dette har opna tidlegare engog 

beitemark. Det er lagt mest vekt på årleg tynning for å minska rotoppskot i stor stil. Dette 

er eit arbeid som bør vidareførast kvart år. Det er elles behov for ein god del ved til drift av 

turisthytta. 

C4): Ein potetåker høyrer med til garden i dag også. Dette sparer ein del bører med poteter 

opp lia seint i turistsesongen. Elles syner ein åker variasjonane i drift og landskapsbilete. 

C5): Restaurering av steingardar bør vera ei prioritert oppgåve i åra framover. Dette er eit 

vanskeleg arbeid som bør utførast av røynde folk. 

C6): Vedlikehald og rydding av ferdselsvegar bør prioriterast. Vegane blir årleg utsette for 

steinras, jordsig, trefall, erosjon og utvasking, og ein bør derfor utføra “vegarbeid” med 

jamne mellomrom. Rydding av krattskog langs vegane lettar ferdsel og transport til fots. 

C7): For framtida vil det vera ønskjeleg å attskapa heilskapen i tunet ved å gjenreisa den 

manglande bygningen løa/låni, for å tetta att det store mellomrommet i bygningsrekkja på 

oversida av tungata. Den låg rett ovafor stovehuset og var i to etasjar med svalgang inn mot 

tunet. I 1. etasje var det vanleg låve med to brot, og under var det stall og geitefjøs. 

Turkestova i utkanten av tunet var også eit viktig ledd i gardens eksistensgrunnlag og bør 

derfor koma på plass att. 

C8): Steinmuren under fjøset ser ut til siga ut. Denne må sjekkast og evt. reparerast.

C9): Krattrydding og noko slått av vegetasjon på vårstølen og fjellstølen vil halda området 

rundt husa opne. 

C10): Ein vidare innsats på bygningar som høyrer Avdalen til, bør konsentrerast om 

husmannsplassen Hagaberg, stølane og dei utmarksløene som står i dag. Elles må det gjerast 

vanleg vedlikehald på dei bygningane som er restaurerte på tunet. 

5.5 (D) Vetti: Heilskapleg kulturlandskap 


Dei tre gardsbruka i Vetti, med heimestølen Vettismorki og fjellstølen i Fleskedalen utgjer eit 

heilskapleg kulturlandskap, representativt for Utladalen. Tidlegare var Vetti eit av Noregs 

mest isolerte gardsbruk om lag elleve kilometer framme i Utladalen, men no sikrar den vel 

fem kilometer lange “Folkevegen” samband med omverda. Når ein kjem fram til Vetti, opnar 

dalen seg etter at ein har gått gjennom ville juv og langs bratte fjellsider frå Hjelle. To små 

fjellhaugar pressar her elva mot vest og gjev rom for ei lita grend på austsida av elva. I det 

mektige landskapet blir gardshusa småe, men er likevel godt synlege med kulturmarka kring 

seg. 

Historie 

Namnet Vetti vitnar om at garden er særs gamal, og dei første dokumenterte kjeldene om 

busetnad i Vetti skriv seg frå 1120. Utover 1600 og 1700-talet var garden kyrkjegods. I denne 

tida var garden på mange hender, og i 1666 kunne garden fø “8 nød og 1 øg og så 2 tønder 

korn” ( Laberg 1932 ). I 1775 vart Vetti sjølveigande,og hadde på 1800-talet to 

husmannsplassar, Lauvhaugen og Flaten under seg. Gjennom det isolerte vinterhalvåret måtte 

brukarane vera sjølvforsynte, og i tillegg til gardsdrifta var jakt og fiske viktige tilskot til 

hushaldet. Vinterfor til buskapen henta dei frå delar av innmarka, frå utslåttar i dei bratte 

liene og frå heimestølen Vettismorki. Frå 1875 fekk Vetti gard status som turiststasjon, og 

fotturistane gav eit godt tilskot til drifta. 

Vetti Gard og Turiststasjon har no teke imot turistar i vel 120 år. Verksemda er i dei seinare 

åra utvida med ei stor sjølbeteningshytte, Ingjerdbu, oppe på Vettismorki. I dei seinare åra har 

overnattingstalet for Vetti/Vettismorki vore rundt 1000 pr år. 

Bygningar 

Gardstunet på Vetti gard er samansett av ti små og store hus. Tre av husa er stovehus, tre er 

knytte til dyrehald og resten er småhus som stabbur, eldhus m.m. Den eine løebygningen har 

ein særeigen byggestil med svalgang langs eine langsida, ein byggestil som var vanleg i 

Utladalen, men ikkje vestom Årdalsvatnet (Ve 1971). Nede ved elva står ein løebygning som 

tilhøyrer garden. Den er kledd med blekkplater. Oppe på haugen sør for Lauvhaugen står ein 

løebygning i laft/reisverk i tilknyting til dyrka mark. Denne er i god stand. 

Flaten er gardstunet nærast elva. Det ligg i overkant av den store, flate sletta, og er samansett 

av fem hus. Alle bygningane er lafta og utgjer ei heilskapleg eining. Stovehuset frå 1850 har 

akershusisk stoveform, som er uvanleg på Vestlandet. Akershusisk stoveform er kjenneteikna 

ved direkte inngang til stova utanfrå, og denne døra står omtrent midt på langveggen. Ofte er 

det ein reisverksval utafor inngangen. Ved sida av stova er det eitt eller to kammer. 

Stovehuset i Skåri, i Avdalen og Hagaberg har også akershusisk form. 

Gardstunet på Lauvhaugen er samansett av sju - åtte hus i ulike byggetrinn. Samanlikna med 

dei to andre tuna har dette eit mindre heilskapleg ytre. Både på Lauvhaugen og Flaten er løeog 

fjøsbygningen plassert i bakkant av tunet, i motsetnad til Vetti, der desse husa ligg ned 

mot bøane.

Oppe på Vettismorki og i Fleskedalen har dei tre bruka i Vetti stølshus, og i tillegg leigde 

nokre plassbruk i Årdal støl her. På det meste hadde stølen 7 -8 brukarar. I samband med 

uttak av furu vart det bygd ei sag på stølen. Tømmer til stølsbygningane vart saga her. 

Vettismorki har om lag 18 bygningar og nokre få tufter etter stølshus. Stølsbygningane er ei 

blanding av gamle stølshus og nye hytter med tilhøyrande uthus. Dei nye hyttene ligg i 

utkanten av stølsvollen. Hyttene har ei form og ein storleik som skil dei frå dei tradisjonelle 

stølshusa, men glir likevel nokså godt inn i miljøet på stølsvollen. Fleskedalen har fire 

stølshus som dei seinare åra er sette i stand. 

Kulturmarka 

Det oppdyrka arealet på vel 50 da av eit samla eigedomsareal på vel 50.000 da ligg langs med 

elva, og strekkjer seg oppover mot/på dei to fjellhaugane bak Vetti og bak Lauvhaugen. 

Engarealet ligg på relativt steinfri jord, og derfor er det få innslag av steinryddingar og 

steingardar. Dei to haugane som tidlegare har vore opne jordbruksareal, gror no til med 

krattskog. 

Dei to siste åra er det utført eit omfattande skjøtselarbeid på det meste av innmarksarealet 

rundt dei tre gardsbruka. Mykje skog og kratt er tynna ut og fjerna for å opna opp langs vegen 

og ved overgangen til utmarka. Storparten av engarealet er slått med slåmaskin og motorljå, 

og graset er transportert vekk frå enga. I tillegg var sau og hest på beite i Vetti sommaren 

1997 etter at innmarka ved Lauvhaugen og engstykket nord for Vetti gard vart inngjerda med 

sauegjerde. 

Styvingstre av bjørk og alm står spreidde i liene, særleg bortover mot Vettisfossen. I 

Hellerihalsen, før Vetti, er dei bratte liene prega av mange styvingstre av alm. Oppe på 

Vettismorki er det 20 da store stølsområdet i ferd med å gro att med kratt av bjørk, vier og 

einer. Dei to siste åra er det lagt ned mykje arbeid i krattrydding her. 

Ferdselsvegar 

Frå Vetti gard ( 330 moh ) går vegen opp den bratte lia til heimestølen ( 680 moh ) og derifrå 

vidare nordover og oppover til Fleskedalen ( 970 moh ). Denne gamle kløvstien er ein mykje 

nytta tursti, da dette er delar av “hovudferdselsåra” mellom Vetti og Skogadalsbøen 

turisthytte. Oppe på toppen av lia deler stien seg, og ein kan då velja om ein vil gå stien 

bortom Vettisfossen fram til Vettismorki eller følgja elva Morka-Koldedøla fram til stølen. 

Båe stiane kryssar elva på solide bruer laga av malma furustokkar. Ved elva, oppe ved øvste 

brua, tek stien av og går sørover via Morkaskaret til Hjelledalen. 

Frå tunet i Vetti går ein sti nordover dalen, langs elva, fram til foten av Vettisfossen. Her går 

ein jamn straum av fotturistar om sommaren. Dei vil inn for å nyta synet av Noregs høgste 

foss i fritt fall. Frå denne stien kan ein også kryssa Utla via hengjebru og følgja stien opp den 

bratte Brendeteigen til Stølsmaradalen. 

Mellom Vetti gard og Lauvhaugen går ein gamal ferdselsveg sørover opp langs skogkanten til 

jordbruksarealet oppe på haugen. Her er fleire område med gammal eng og åker. Vegen går 

over haugen og vidare i sikksakk ned lia ved Høljabakken. Denne vegen vart rydda hausten 

97/våren 98 i samband med skogskjøtsel i lia ned mot elva. 


D1): Det vil vera aktuelt å gjerda inn enda meir engog beiteareal til sau- og hestebeite. Vetti 

gard har no eigen hest, og det vil også vera aktuelt å leiga ut beite til hestar frå bygda, då 

hestetalet i Årdal er aukande. Eit engstykke oppe på haugen ved løa vil vera aktuelt å nytta 

som beite, og like eins den store enga nedafor husa på Vetti gard. Den flate enga nede på 

sletta ved Flaten bør haustast ved å hesja graset. Høyet kan deretter lagrast inne i løa som står 

ute i enga og sidan nyttast som hestefor. Elles må ein slå område med nitrofile artar så tidleg

som råd om sommaren og seinare med 2 -3 vekers mellomrom. Dette er spesielt viktig ved 

dei tre tuna. 

D2): I dag er det berre Lauvhaugen som har potetåker. Opparbeiding av potetåkrar ved Vetti 

og Flaten vil vera ønskjeleg for å syna variasjonane i drift og landskapsbildet. Dette avheng 

naturlegvis av behovet til brukarane. 

D3): Steingarden i kanten av innmarka mot lia bør synleggjerast betre ved at skogen blir 

tynna ut og beiteområdet anten inngjerda som sauebeite eller slått med motorljå. 

D4): Stiane opp til Vettismorki og Stølmaradalen treng årleg vedlikehald og rydding. 

Stien fram til hengjebrua over Utla blir kvar vinter utsett for utrasing og må gravast fram kvar 

vår. Det er spesielt to område som er problematiske der stien kryssar to gruskjegler. Elles er 

delar av stien sikra med stolpar og vaier for å hindra folk å gå utfor bratte skrentar. Dette 

sikringssystemet treng jamleg ettersyn og vedlikehald. 

Den gamle ferdselsvegen mellom Vetti og Høljabakken over haugen bør ryddast og skiltast. 

Stien er delvis mura opp med stein i lia ved Høljabakken. Dette vil kunna bli ein alternativ 

trase for dei som tek turen inn til Vetti eller Vettisfossen. Stien går forbi den velhaldne løa 

oppe på haugen og hestar på beite vil vera eit interressant innslag undervegs. Oppe i lia ved 

Høljabakken er utsynet over til Høljafossen i Utla svært fint. Skogen er her tynna ut slik at 

fossen er godt synleg frå vegen. 

D5). Fleire bygningar treng omfattande vedlikehald. Dette gjeld i første rekkje løa og 

eldhuset på Vetti gard og løa og det eine buret på Lauvhaugen. Men også løa på Flaten treng 

noko vedlikehald dei næraste åra. Elles vil vanleg ettersyn og vedlikehald vera naudsynt på 

dei andre bygningane. 

D6): Dei siste to åra er det utført eit omfattande arbeid med skogtynning og krattrydding. Det 

vil vera viktig å halda fram med dette arbeidet både på og ved innmark og oppe på 

heimestølen Vettismorki. 

D7): Den vassdrivne saga oppe på Vettismorki har ein viktig funksjon i samband med at 

materialar til vedlikehald av stølsbygningane blir saga her. Saga syner ein teknologi som er 

gått ut av vanleg bruk, og det vil derfor vera viktig å halda denne saga i god stand. 

5.6. Andre tiltak 

I Stølsmaradalen ligg fjellstølen til garden Haug i Fardalen. I 1975 vart dei to stølshusa 

utleigde til Den Norske Turistforening, som nyttar sela som ubetent turisthytte. Kulturmarka 

rundt stølen er no prega av mangel på slått og beite, og ein ser ei utvikling i retning av hei, 

lyngmark og vierkratt. Stølen er eit heilskapleg miljø i dette storslåtte landskapet i 

Stølsmaradalen med nær kontakt mellom husa og stølsvollen. Arealet rundt sela bør derfor 

slåast med jamne mellomrom og krattoppskot ryddast bort. Skjøtselsarbeidet kan med fordel 

utførast i samarbeid mellom dugnadsgrupper frå DNT og innleigd skjøtselsmannskap i 

samband med anna skjøtselsarbeid i området. 

Den nye parkeringsplassen ved grensa for landskapsvernområdet ved Hjelle var ferdig til 

bruk sommaren 1997. Rundt parkeringsområdet ser ein restar etter steingardar og åkrar. Det 

vil vera viktig å få framheva inntrykket av gamal kulturmark rundt dette området ved å 

synleggjera steingarden og kulturmarka ved krattrydding, tretynning og grasslått. Dette 

arbeidet kan med fordel utførast av innleigd skjøtselsmannskap i samband med oppdrag 

innafor landskapsvernområdet.

Frå parkeringsplassen ved Hjelle vil det vera råd å leggja ein sti frå brua over Hjelledøla, 

langs Utla og fram til brua ved Skåri dersom grunneigaren samtykkjer. Dette vil kunna vera 

ein alternativ trase for folk som følgjer vegen innover dalen. 

5.7. Prioritering av tiltak 

Gruppe I: 

Tiltak i denne gruppa vil i første rekkje gjelda bygningar og andre tiltak som bør iverksetjast 

så raskt som råd: 

A4: Restaurera dei stølshusa som i dag står til forfalls på heimre Hjelledalen. 

B6: Setja steinmuren under uthuset og stovehuset på Skåri i brukbar stand. 

C6: Vedlikehald og rydding av ferdselsvegar i Avdalen bør prioriterast. 

C7: Steinmuren under fjøset i Avdalen ser ut til å siga ut. Reparasjon truleg naudsynt. 

Dl: Gjerda inn enda meir beiteareal i Vetti. Hesja graset på Flaten og slå rundt tuna. 

D5: Fleire bygningar på Lauvhaugen og i Vetti treng omfattande vedlikehald. 

Gruppe II: 

Vil for det meste omfatta skjøtsel av kulturmark som er viktig for heilskap, ferdsle og 

opplevingstilbod i Utladalen: 

A1: Halda fram arbeidet med restaurering av gamle, styvde lindetre ved Hjelle. 

A2: Vegetasjonsskjøtsel på heimestølen og fjellstølen i Hjelledalen. 

A5: Setja opp skilt der stien til Hjelledalen tek av frå Vettisvegen. 

Bl: Slått av innmark ved tunet på Skåri. Hyppig slått av nitrofile artar og hesjing av gras. 

B3: Halda fram med sauebeiting av inngjerda areal på Skåri. 

B5: Vedlikehald og rydding av stien opp Avdalsskori. 

B7: Dei planta grantrea inne på innmark på Skåri bør fjernast. 

C1: Slått av eng og beitemark i Avdalen 

C2: Halda fram arbeidet med restaurering og stell av styvingstre i Avdalen. 

C3: Halda fram med tynning av skog og kratt rundt innmarka i Avdalen. 

C5: Restaurera steingardar rundt innmarka i Avdalen. 

C7: Gjenreisa dei to husa som manglar på tunet i Avdalen, låni og turkestova. 

C9: Krattrydding og noko slått på Vårstølen og fjellstølen i Gravdalen. 

D3: Steingarden i kanten av innmark mot lia i Vetti bør synleggjerast og restaurerast. 

D4: Vedlikehald av ferdselsvegar i Vetti og istandsetting og skilting av “ny” turveg. 

D6: Vidareføra arbeidet med skogtynning og krattrydding i Vetti og på Vettismorki. 

Gruppe III. 

Sikring av kulturspor, utfyllande skjøtselstiltak: 

A3: Steingarden rundt stølsområda i Hjelledalen treng restaurering. 

C4: Halda fram med dyrking av poteter ved tunet i Avdalen. 

C10: Vedlikehald av bygningar på Hagaberg, Avdalen, vårstølen og fjellstølen. 

B2: Planta inn nye frukttre ved Skåri. 

B4: Setja opp att ein løypestreng på Skåri. 

D2: Vurdera oppattaking av potetåker ved Vetti og Flaten. 

D7: Vedlikehald av den vassdrivne saga oppe på Vettismorki. 

6. Informasjonstiltak 

Det er viktig med informasjon til dei som skal inn i området, og dette er det arbeidd med ein 

god del dei seinare åra. 

Informasjonstavler og brosjyrar 

Det er ei stor informasjonstavle i tre ved den gamle parkeringsplassen ved Hjelle. Tavla vart 

sett opp i samarbeid mellom Oppsynstenesta i Jotunheimen, Årdal kommune og Hydro Årdal.

Her vil ein finna informasjon om verneområda i Jotunheimen, praktiske opplysningar om 

overnattingsstader, busstider m.v., og informasjon om den tidlegare skogdøden i dalen 

forårsaka av utslepp av fluor frå verket. Tavla bør no flyttast over vegen, til den nye 

parkeringsplassen, og informasjonen bør oppdaterast. 

Årdal Turlag har gjeve ut ei turhandbok der dei presenterer Avdalen og Avdalsprosjektet og 

der det blir informert om turforslag i området. I tillegg har dei no gjeve ut ein liten brosjyre 

som informerer om Avdal gard som overnattingsstad. 

Oppsynstenesta har i samarbeid med Fylkesmannen i Sogn og Fjordane og Direktoratet for 

naturforvaltning gjeve ut ein informasjonsbrosjyre om landskapsvernområdet på norsk, tysk 

og engelsk. I tillegg er det ein eigen brosjyre om Jotunheimen nasjonalpark. 

Utladalen Naturhus. 

Utladalen naturhus er det offisielle namnet på dei to bygningane på bruket Skåri som no er 

restaurerte og innreia som utstillingslokale i uthuset og kontor/møterom i stovehuset. Staden 

er tenkt å vera ein samlingsstad og “døropnar” til natur- og kulturhistoria i Vest-Jotunheimen. 

Staden blir driven som ei stifting og vart offisielt opna våren 1998. Kostnadsramma for 

istandsetting av bygningar og utarbeiding av ei permanent utstilling var sett til ca 1 million 

kroner, og midlar er gjevne av Årdal kommune, Hydro Årdal, Fylkesmannen i Sogn og 

Fjordane, Årdal prosjektutvikling og Årdal reiselivslag. Det er elles nedlagt eit vesentleg 

dugnadsarbeid i arbeidet med restaureringa av bygningane. 

I tillegg til den permanente utstillinga vil vernestyresmakta ved Oppsynstenesta og DNT ha 

eigen informasjon i naturhuset. I stovehuset vil Årdal Turlag og Oppsynstenesta ha kontor. 

Naturhuset skal formidla kunnskap og haldningar og gje rom for aktivitetar. Det er eit ønskje 

at naturhuset skal vera eit tilknytingspunkt for lokalfolket sin bruk av dalen i tillegg til å gje 

god og nyttig informasjon til turistar som kjem til dalen. Det vil derfor vera viktig å knyta 

ulike arrangement til naturhuset i framtida, som t.d. kunstutstillingar, vandreutstillingar, 

seminar, kurs, temadagar-/kveldar. Slike tilskipingar kan med fordel arrangerast i samarbeid 

med turistverksemdene i dalen eller skulane i regionen. Ei vidareutvikling av tilbod knytte til 

naturhuset vil derfor vera ei oppgåve som ein må koma igang med snarast råd. Eit konkret 

tiltak vil kunne vera eit undervisningsopplegg knytt til kulturlandskapet/kulturhistoria. 

Utstillinga i naturhuset har kulturhistorie og tidlegare næringsverksemd som hovudtema. I 

Norsk Fjellmuseum i Lom har utviklinga innan friluftslivet fått ein sentral plass. Fjellmuseet 

fekk i 1997 nasjonalparksenterstatus. Formålet med eit nasjonalparksenter er at det skal vera 

ein sentral del av eit heilskapleg informasjonsarbeid ved nasjonalparken. Fjellmuseet i Lom 

og Utladalen Naturhus informerer om det same fjellområdet med kvart sitt geografiske 

utgangspunkt. Tilhøva ligg til rette for at museet/sentret og naturhuset kan utfylla kvarandre 

på ein god måte. Samarbeidet bør derfor formaliserast. 

Naturhuset vil også kunna få ein viktig funksjon som fysisk utgangspunkt for gjennomføringa 

av dei konkrete skjøtselstiltaka som er lista opp i denne planen. 

7. Organisering av samarbeid og finansiering 

7.1 Eit samordna forvaltingsopplegg. 

Samarbeidspartnararane bak denne planen har valt å kalla dette prosjektet Utladalen 

kulturlandskap. Prosjektgruppa har eksistert parallelt med ei anna samarbeidsgruppe, der 

grunneigarane innan planområdet har vore representerte. Arbeidet i prosjektgruppa vil bli 

avslutta når planen er ferdig og det praktiske arbeidet vidareført gjennom ei omorganisering 

som blir skissert nedanfor. Grunneigargruppa har hatt møte før og etter kvar skjøtselssesong 

for å planleggja skjøtsel og evaluera dei tiltaka som er utførte. Dette arbeidet har vore

koordinert av Oppsynstenesta. Samarbeidet i grunneigargruppe har vore og vil vera ein 

føresetnad for eit optimalt skjøtselsopplegg. 

I dei åra dette samarbeidet har eksistert, har kvart enkelt delområde hatt ein representant som 

har vore ansvarleg for delområdets eigne skjøtselsopplegg og ansvarleg som søkjar om tilskot 

og arbeidsgjevar for lønna mannskap om sommaren. Koordinatoren frå Oppsynstenesta har 

utarbeidd søknader om tilskot i samråd med grunneigarane. For å letta arbeidet med 

planlegging av tiltak, søknader om tilskot, arbeidsgjevarfunksjon o.s.b., er det semje i 

grunneigargruppa om å samkøyra dette samarbeidet ytterlegare. Den nye samarbeidsmodellen 

er tenkt å vera ei prøveordning i eitt år før ein eventuelt satsar vidare: 

- Alle skjøtsels- og restaureringstiltak og søknader om tilskot blir utforma samla i regi av 

stiftinga Utladalen naturhus. Men alle tiltak blir øyremerkte til kvart enkelt delområde. 

- Alle tilskot blir samla på ein konto ved Utladalen naturhus. Alle kostnader som vedkjem 

skjøtselstiltak, blir finansierte frå denne kontoen. 

- Alle som blir engasjerte som arbeidshjelp, blir tilsette ved Utladalen naturhus. 

- Dersom Utladalen naturhus skal fungera som ein “sentral” for skjøtselsarbeidet i dalen, bør 

denne sentralen disponera ein del lettare utstyr og verkty som trengst i det praktiske arbeidet. 

Tyngre utstyr som t.d. traktor, traktorhengar og slåmaskin, bør det enkelte delområdet 

disponera sjølv. For dette utstyret blir driftsutgifter dekte av skjøtselsmidlar. 

- All planlegging og evaluering av tiltak skal, som tidlegare, skje i eit samarbeidsforum der 

alle grunneigarane/brukarane og Oppsynstenesta er representerte. 

- Dette samarbeidsforumet blir kalla Utladalen kulturlandskap. 

- Denne samordna planen skal vera retningsgjevande for skjøtselsarbeidet i området. 

7.2. Finansiering av tiltak. 

Det finst fleire aktuelle tilskotsordningar som kan bidra til å finansiera både skjøtsels- og 

restaureringstiltak i Utladalen. I dei seinare åra er det gjeve tilskot frå landbruks- og 

miljøvernstyresmaktene gjennom tilskotsordningane “Tilskot til spesielle tiltak i landbrukets 

kulturlandskap”, tilskot til “Tiltak som ivaretek biologisk mangfald i kulturlandskapet” og 

tilskot til “Friluftslivsformål”. I tillegg er det gjeve noko midlar over det ordinere 

forvaltningsbudsjettet for verneområda, frå Årdal kommune og Hydro Årdal. For 1997 vart 

det samla gjeve om lag kr 300.000,- i tilskot til skjøtsels- og restaureringstiltak. 

Oppsynstenesta sin representant i området, som koordinerer skjøtselsarbeidet, er lønna over 

forvaltingsbudsjettet. 

Ved søknad om tilskot blir det ved dei fleste tilfella kravd ein eigeninnsats for å få utløyst 

offentlege midlar. Noko eigeninnsats frå grunneigarane/brukarane i form av arbeid og 

materialkostnader o.l. må derfor i ein del tilfelle påreknast. 

I dei fleste tilfella vil det vera ein stor fordel, og i ein del tilfelle også krav, om ein kan visa til 

eit samlande forvaltingsorgan som kan administrera tilskotsmidlane og stå ansvarleg for å 

gjennomføra tiltaka. 

8. Litteratur. 

Helle, 1989: Kulturlandskap i Sogn og Fjordane. Bruk og Vern. Rapport nr. 8. 

Kulturlandskap og kulturmarkstypar i Årdal kommune. Sogn og Fjordane distriktshøgskule.

Helle, 1994: Enkel skjøtselsplan for Styvi-Holmo landskapsvernområde. Rapport nr. 4. 

Fylkesmannen i Sogn og Fjordane, miljøvernavdelinga. 

Aasaaren, 1993: Fjellgården Avdalen i fortid og framtid. Kandidatoppgåve i 

landskapsforvaltning og planlegging. Sogn og Fjordane distriktshøgskule. 

Den Norske Turisforening, Årbok 1997: Møte med fortidas liv, s. 135 - 141, etnolog Ingun 

Grimstad Klepp. 

Ve, 1971: Bygdebok for Årdal, band 1. 

Clemetsen, 1996: Aurlandsdalen. Samordning av landskapsskjøtsel, bygningsvern og 

utviklingstiltak i kulturlandskapet på strekningen Østerbø og Vassbygdi. 

Schwarzott, 1997, 2. utgåve, 2. opplag, Under Storen, Portrett av Utladalen og Vettisfossen, 

Grøndahl Dreyer Forlag. 

Fylkesmannen i Sogn og Fjordane, Fylkesmannen i Oppland, 1995, Forvaltningsplan for 

Jotunheimen nasjonalpark og Utladalen landskapsvernområde ( framlegg ). 

Direktoratet for naturforvaltning, 1994, Vern og forvaltning av naturvernområder. DNhandbok 

7. Førebels utgåve. 

Årdal Turlag, 1992, Turhandbok for Årdal Turlag 

Vedlegg 2. Vernereglar for Utladalen landskapsvernområde 

For landskapsvernområdet gjeld følgjande reglar. 

1. Vern skal ikkje vera til hinder for drift av gardsbruka Vetti, Lauvhaugen og Flaten, 

herunder den turistnæring som vert driven der. Vern skal heller ikkje vera til hinder for 

vanleg jordbruksdrift i utmarka. 

Planar om endra bruksformer som kan ha vesentleg innverknad på landskapets art eller 

karakter, skal godkjennast av forvaltingsstyresmakta. 

2. Alle inngrep som vesentleg kan endra landskapets art eller karakter, er forbodne, herunder 

vegbyggningar, oppføring av bygningar, anlegg m.v. 

Oppføring av gardshus m.v. som er knytt til utøving av landbruksdrifta i Vettisområdet, og 

nødvendig utviding av slike bygningar, er tillate. 

Vanleg vedlikehald av eksisterande bygningar, anlegg, vegar og kraft- og telefonlinjer er 

tillate. 

3. Miljøverndepartementet kan gi dispensasjon for anlegg av jordbruksveg for utnytting av 

beiteområda i Utladalen. 

4. Forvaltingsstyresmakta kan gi løyve til: 

a) Nødvendige tiltak i landbruket, så som oppføring av gjetarhytter, sperregjerde, taubaner 

m.v. 

b) Nødvendige tiltak for jaktog fiskenæring så som oppføring av jaktog fiskebuer. 

c) Oppføring av bygningar i medhald av fjellovas § 35. 

d) Oppføring til utleigehytter i tilknyting til landbruksdrift i Vettisområdet på grunnlag av 

plan.

e) Utviding eller ombygging av eksisterande turisthytter og istandsetting av stølshus for 

allmenn bruk i nødvendig utstrekning. 

f) Uttak av masse til vedlikehald av Vettisvegen. 

g) Merking av ei rimeleg mengd turistruter og - løyper, bygging av klopper og oppsetjing av 

nødvendige vegvisarar. 

5. Uttak av trevirke til brensel og vedlikehald av bygningar er tillate. Anna hogst kan berre 

skje i samsvar med hogstplanar godkjende av forvaltingsstyresmakta. Urskogprega furuskog 

og hole tre og stammer som er eigna som buplass for fuglar, må likevel ikkje fellast. 

6. Jakt, fangst og fiske kan føregå etter gjeldande reglar i viltstell og fiskelovgivinga. 

7. Bruksrettar og allmenningsrettar etter fjellova av 6. juni 1975 nr. 31 kan utøvast i den grad 

dei ikkje kjem i strid med vernereglane. 

8. Motorferdsel, herunder landing med luftfartøy, er forbode, unnateke til ambulanse-, 

rednings-, brannvern-, oppsyns-, forvaltings-, og politiformål. 

Forbodet gjeld ikkje: 

- motorferdsel på Vettisvegen i samsvar med “Reglar for Vettisvegen” vedtekne av Årdal 

kommunestyre 13.10.77, 

- motorferdsel på vegen i Gravdalen i samsvar med reglar vedtekne av Gudbrandsdal 

skogforvalting, 

- motorferdsel i Vettisområdet under utøving av landbruksdrift, 

- motorferdsel i samband med tilsyn og vedlikehald av Årdal og Sunndal Verk a/s sine 

regulerings-anlegg når ferdsla skjer på vinterføre, på vegane i Gravdalen og Koldedalen eller 

med luftfartøy, 

- motorferdsel til forsvarsformål når dette er i samband med operative- eller 

vernebuingstiltak, og når forvaltingsstyresmakta er varsla på førehand. 

Forvaltingsstyresmakta kan gi løyve til motorferdsel for: 

- transport av materiale til hytter, buer og klopper o.l. og brensel, proviant og utstyr til 

hyttene. 

- utøving av landbruksdrift og andre nødvendige tilfelle der særlege grunnar ligg føre. 

9. Miljøverndepartementet kan i samråd med forvaltingsstyresmakta gjera unntak frå 

vernereglane når formålet med vernet krev det, for vitskaplege undersøkingar, arbeid eller 

tiltak av vesentleg samfunnsmessig verdi, eller i særlege tilfelle når dette ikkje er i strid med 

formålet med landskapsvernområdet. 

Miljøverndepartementet avgjer kva organ som skal ha forvaltinga av vernereglane. 

I kvar kommune som har areal i landskapsvernområdet, skal det vera tilsynsutval for den 

delen av landskapsvernområdet som ligg i vedkomande kommune. Forvaltingsstyresmakta 

kan etter samråd med Miljøverndepartementet overlata til tilsynsutvalet å ta avgjerd i visse 

sakstypar. 

4.6.3. 

Avdalen 

Utdrag av 

“KORLEIS GJERE KULTURHISTORIA LEVANDE” 

av Rigmor Solem, 

semesteroppgåve i etnologi grunnfag, 

Universitetet i Bergen 1997.

Innleiing 

Eg har teke utgangspunkt i fjellgarden Avdalen i Indre Sogn fordi eg har “levd med” denne 

garden i mange år, og dette “samlivet” har nok mykje av skulda for at eg for tida studerer 

etnologi her i Bergen. Ved å vere medspelar i eit restaureringsarbeid som begynte i 1991, og 

som no har resultert i at Avdalen etter ein tornerosesøvn på om lag 30 år er i ferd med å bli 

levande att, spør eg meg ofte - kva meining har dette gamle kulturlandskapet for oss moderne 

menneske i dag? 

Avdalen i Utladalen representerer eit innhaldsrikt og heilskapleg kulturlandskap, forma av 

generasjonar før oss fram til 1962, då garden vart fråflytt. Garden si historie gjennom 

hundreåra er enda levande i dag, både i synlege merke i landskapet og i folks minne. Avdalen 

er ein av mange marginale gardsbruk i Årdal kommune som vart lagt øyde omtrent ved same 

tid som fjellbøndene anten flytta ned til eit av dei to sentra i bygda eller ut i den store verda. 

Jordbruksbygda Årdal hadde då i løpet av ein mannsalder opplevd ei total endring - Europas 

største aluminiumsfabrikk kom til å prege bygda totalt, og Årdal vart ein industristad. Når ein 

besøkjer desse gamle gardane i dag, så kan ein undre seg om “det store hamskiftet” nådde 

fram hit før gardane vart øydegardar for om lag 35 år sidan? Denne Utladalen inneheld no eit 

historisk kulturlandskap med fleire fråflytta fjellgardar. Når ein samanliknar dette landskapet 

med det urbane kulturlandskapet nokre få kilometer lenger framme i Øvre Årdal, kan ein 

tydeleg forestille seg at dei siste 100 år har skapt større endringar i bygda enn dei 1000 åra 

som har gått føre. Og,- er ikkje nettopp denne nærleiken mellom desse to vidt forskjellige 

landskapa fascinerande? Denne fysisk korte avstanden mellom modernisering og 

kulturminnevern? 

Eg meinte at eg kjende fjellgarden Avdalen godt, heilt til eg begynte å sysle med det 

“immaterielle kulturlandskapet”, summen av kunnskapen om næringstrukturar, 

handverkstradisjonar, sosiale institusjonar, språk og stadnamn, som har forma dette 

lokalmiljøet. Med Utladalen og Vest-Jotunheimen som arbeidsplass dei siste 10 åra, der 

forvaltning av kulturlandskapet har vore hovudemne dei siste åra, er dette eit landskap som eg 

kjenner meg heime i. Men når eg skal vere ærleg, så har eg vore alt for mykje forvaltar av 

naturlandskapet og oppteken av den biologiske sida av kulturlandskapet. Når det gjeld 

kulturhistoria, så må eg innrømme at her har eg enno mykje å lære, og sikkert mange med 

meg som besøkjer dette mangfaldige dalføret. 

Men korleis gjere kulturhistoria levande? Eg har ofte møtt skuleklassar på ekskursjon i denne 

dalen, ute på tur for å sjå og lære om dyre- og planteliv, og det er positivt. Men kvifor ikkje 

nytte det same området til oppdagingsferd i det historiske landskapet - ei spanande oppleving 

der ein kan bli betre kjennt med historia i sitt eige lokalmiljø? Kanskje kan nettopp det skape 

ansvarskjensle for nærmiljøet. 

For å kunne tolke det ein finn på denne oppdagingsferda, må ein gå til kjeldene, som å 

intervjue dei som har levd i dette samfunnet, finne fram til gamle fotografi og maleri, bruke 

gamle kart, undersøkje bakgrunnen for stadnamn, søkje i lokalhistorisk litteratur, lære om 

bruken av gamle reiskaper og 1ære å bruke dei m.m. 

Eg har valt å dele oppgåva i to bolkar. Første bolken omhandlar ei skildring av gardsbruket 

Avdalen, der eg prøver å forstå og tolke dei funna eg har gjort ved å gå til kjeldene. I andre 

bolken tek eg utgangspunkt i dagens bruk av Avdalen og eit konkret kulturminne, ei 

nyrestaurert bekkekvern, og filosoferer her rundt det å bevare eit slikt kulturminne i vår tid og 

for framtida. 

Metode 

Som nemnt i innleiinga, vil eg gjennom oppgåva prøve å bli betre kjent med det 

“immaterielle kulturlandskapet” i Avdalen. I skildringa av fjellgarden vil også det “materielle

kulturlandskapet”, dei fysiske elementa bli omtala, men berre for å skape ei ramme rundt 

kulturhistoria. 

For å få fram det samansette bildet av dette vesle lokalsamfunnet som Avdalen var fram til 

60-talet, har eg valt å intervjue personar som har levd der oppe, men og andre som er knytt til 

dalen. I oppgåva blir desse “andre” ikkje referert til eller omtala, men har for meg vore med å 

gjeve ei ramme rundt lokalsamfunnet Avdalen. Eg har vore så heldig å få intervjue 92-årige 

Mathilde Vetti - tidlegare husmannskone, 75-årige Jensine Skaar - tidlegare budeie og 

søskenparet Per og Kari som voks opp i Avdalen i 50-åra, då den nye tida gjorde seg 

gjeldande oppe på fjellgarden. Dette var eit bevisst utval, da eg håpa å få fram utviklinga frå 

tidleg på århundret fram til 60-talet, den nyare historia. I første bolken av oppgåva let eg 

informantane stå i sentrum ved å gjengi mangt av det dei fortalde til meg om det 

sjølvopplevde frå sitt eige lokalmiljø. Alle desse sitata er skrivne på dialekt. Nettopp desse 

beretningane har gjort denne kulturhistoria utruleg spanande og levande for meg. 

Da eg intervjua dei to eldre kvinnene, som eg i utgangspunktet ikkje kjende, fekk eg med meg 

ein som kjenner både desse kvinnene, meg og dalens historie godt. Han skulle vere med for 

“å løyse opp” stemninga og vere tolk dersom vi skulle få problem med dialektuttrykk o.l. Da 

Arvid Øygarden og eg reiste på besøk til mine informantar, var mitt utgangspunkt det same 

som den engelske “oral history” - pioneren George E. Evans har karakterisert med “plenty of 

time and plenty of tape and few questions”. Eg håpa at ved å stille nokre få spørsmål og ved å 

spe på med nokre assosiasjonsvekkjande stikkord, så skulle informanten fortelja meg alt (!), 

fortelje sitt liv. Eg må nok innrømme etterpå at det var vel optimistisk tenkt. Mange spørsmål 

og utalige stikkord vart resultatet. Etter å ha intervjua 92-åringen, så gjorde vi ein liten vri før 

eg skulle intervjue 75-åringen, nemleg eit opplegg som skulle vere samtale mellom tre 

personar. Intervjuet vart da noko vanskelegare å styre, men forma vart friare. 

Da eg intervjua desse fire personane, var eg spesielt oppteken av å få fram korleis dei hadde 

levd saman, dei sosiale institusjonane, og korleis nettopp det hadde påverka åtferda i det 

daglege livet på husmannsplassen, på garden, på stølen og elles i bygda. For å gjere bildet 

meir fullstendig har eg granska gamle kart, foto og stadnamn, som er tekne med i oppgåva. 

Alle gamle foto er utlånt av Kari Avdal Prestegård. 

Opplysningar til den historiske skildringa av garden er i hovudsak henta frå lokalhistoriske 

skrifter. 

I andre bolken, som omhandlar bruken av Avdalen i dag og restaurering av eit kulturminne, 

er eigenerfaring og observasjon kjeldeunderlag, det sjølvopplevde, og elles samtale med 

andre personar som har delteke aktivt i restaurerings-prosjektet. Her nyttar eg avisklipp og 

eigne foto som hjelpemiddel til analyseteksten. 

Før eg gjekk laus på kjeldematerialet, fann eg god støtte i det som Ehn og Løfgren seier i 

“Kulturanalys”, m.a.: 

“Alla källor er sanna! Vad människor ån säger och skriver så er det ett "uttryck" for deras 

perspektiv eller kultur… Det gäller både att forstå så mycket som möjligt av en text, en 

utsaga, ett beteende och att överskrida denna forståelse for att kunna se andra sammanhang. 

En viktig del av den kulturanalytiske tolkingsprosess består i att overraska kallmaterialet.” - 

B. Ehn & O.Løfgren 1982 ) 

Del 1 

Avdalen i fortid 

Fjellgarden før " det store hamskiftet " 

Garden er første gong nemnt i kjelder i 1603 og 1611 under namnet Affuedall, Affdall i 1666 

og Afdahlen i 1723. Namnet kjem av at det er ein “afsidesliggende dal” ( Aasen ). Kanskje

udde det folk her før Svartedauen, slik det gjorde lenger inne i Utladalen, på Vetti og heime 

i dalen på Hjelle, men det heiter at garden vart rydda på slutten av 1500-talet. Men da må ein 

hugse at Utladalen var eitt av dei dalføra i landet som var hardast ramma av pesten - alle 

strauk med. 

Den einbølte fjellgarden ligg brattlendt til, oppe på ein avsats over Utladalen. Tilkomsten var 

vanskeleg og til dels farleg før det vart bygd ny kløvveg opp den bratte lisida lenger inne i 

dalen rundt siste århundreskiftet. Gamlevegen, Avdalsskori, går opp frå plassen Skåri og opp 

i bratte fjellveggen via ei renne i fjellet. Renna er om lag eit par meter breid og 300 meter 

lang. Dette var gardsvegen og vegen til støls og fjells med krøttera for brukarane nede på 

Skåri. For å kome fram til tunet i Avdalen kryssa denne stien den strie Avdøla, like ovafor der 

elva styrtar ned fjellsida i den 173 meter høge Avdalsfossen. 

… 

Mykje slit og tunge løft måtte nok til, men Avdalen var sikkert på mange måtar ein god gard. 

Den bratte bergjorda er sørvestvendt, og sola er borte tre veker før jul og tre veker etter jul, 

medan den er vekke atten veker i Øvre Årdal. Her vart det dyrka både bygg og havre på 12 

småe åkerlappar (Matrikkelen av 1763) spreidd rundt i den om lag 40 dekar store innmarka 

som er avgrensa mot utmarka av steingardar. Det hende aldri at kornet fraus i Avdalen. 

Vatnet har også vore ein betydeleg ressurs for garden. Åkrar og engareal har fått tilført nok 

væte frå elva. Frå kvernhuset ved Avdøla, som ligg like i overkant av innmarka, vart vatnet 

leia i vatningsveiter ned på jorda. I tillegg hadde garden flott og lett tilgjengeleg furuskog, og 

det har vore to oppgangs-sager. 

Det var på det meste to husmannsplassar og to stølar på eigedomen, som i alt er på 23.000 

dekar. Tunet er eit rekkjetun med i alt sju bygningar langs ei tungate, geil. Husa ligg godt i 

landskapet 380 m.o.h., og det vert hevda at byggeskikken i Utladalen er påvirka austafrå, då 

våningshusa i Avdalen og på Hagaberg har akershusisk stoveform. 

Vanleg buskap var på det meste litt over 50 geiter og seks vaksne kyr, pluss to til tre 

vetrongar (ungdyr), to kalvar og ein okse, to griser og seks høns. Hesten Jakob, ein fjording, 

hadde brukarane saman med gardsbruket Trondteigen lenger heime i Utladalen 

Husmannsplassen Hagaberg hadde om lag 30 geiter, to kyr, ein vetrong pluss nokre kalvar, 

ein gris og nokre høner. Det som er litt spesielt i Avdalen, er dei mange namna i inn- og 

utmark. Det ser ikkje ut til at det skulle store teigen eller rusta til før plassen fekk sitt namn, 

og namnet har som regel stor tilknyting til plassen og vitnar ofte om korleis naturgrunnlaget 

vart utnytta. 

Tradisjonell livsform i grannelagssamfunnet 

på overgangen til den nye tida 

Mathilde Vetti vart fødd i 1905 på husmannsplassen Hagaberg under Avdalen. Ho og mannen 

Ingvar overtok plassen og var husmenn heilt til dei flytta ned til bygds i 1950. Søskenflokken 

var stor, 5 jenter og 5 gutar, men berre ein gut levde opp. Mathilde var berre 10 år da mora 

døydde. Ho var den siste her i landet som var spedalsk, men ho fekk bu heime hjå familien, 

og slapp å vere pasient ved leprasjukehuset i Bergen. Mora levde med denne spesielle 

sjukdomen heime hjå sine i det daglege livet, sjølv om vilkåra for at ho kunne bu heime var at 

ho måtte vere isolert i eit eige rom, utan fysisk kontakt med andre. Men inne på dette 

einrommet sat ho berre når det kom besøk frå sjukehuset for å sjekke forholda. Da kom det 

ilbod opp frå bygda om at kontrollen var i anmarsj. Denne vesle historia synest eg har både ei 

mørk og ei lys side, og det er den lyse sida eg synest er viktig å ta fram her, ei historie som 

illustrerer samhald og omtanke i heim og grend. Og nettopp det er det eg synest går att i 

mangt som informantane mine fortel om livet i Avdalen fram til avviklinga på 50-60-talet. 

Mathilde fylte 45 år det året dei flytta “heim te bygdi”, og ho hadde då levd store delar av sitt

arbeidsliv som husmannskone. For meg verkar det nærmast uverkeleg at eit nolevande 

menneske har opplevd så store omveltingar i levemåte som hennar livshistorie tortel om: 

“Nei. men etter tiden så va det vel som andre stadn det va vel ikkje så voldsomt. Vi 

klarte oss da...... Vi va vane med det, så det gjekk bra. Men, det va vanskeleg ofte det 

va det. Ikkje hest hadde me, alt på ryggen, håde heim og fram......Det va slik 

gamaldags då, slo med ljå og stuttorv, det va ikkje slik så no.” - (Mathilde) 

Vidare fortel ho om faren som kom i frå husmannsplassen Flaten i Vetti, og som ei stund 

tenkte på å emigrera til Amerika: 

“Dei hadde ikkje nokon heim da, og så tenkte dei på kor dei skulle busetta seg helst, 

så valde dei Hagaberg då. La øksi på fri voll sa dei, ikkji nokke slag veit du te å 

begydna med, det va ikkje så greitt.” - (Mathilde) 

For det arbeidet dei la ned på Hagaberg, fekk dei diplom frå Det Kongelege Norske 

Landbruksdepartement. Det kan tyde på at staten på den måten ville visa at dei sette pris på 

dei som no valde å bli verande i landet framfor å reisa ut. 

Alt arbeidet på husmannsplassen i Mathilde si tid vart gjort med handemakt, ei driftsform 

med røter attende i vikingetida. Oppe på garden brukte dei hest til kløvjing og sledekøyring 

etter høy, det var eit “øyk” dei hadde på deling i lag med slektningar nede på garden 

Trondteigen. Mathilde begynte som budeie på stølen da ho var 15 år, og på vårstølen og 

fjellstølen hadde ho kvar sommar eit arbeidsamt, men fritt og godt liv i vel 4 månader i lag 

med fleire andre budeier. Det var på det meste 5-6 bruk som stølte saman, Avdalen, 

Hagaberg, Skåri, Trondteigen, Svalheim og Teigen, og slik foregjekk buføringa til støls: 

“På Vårstølen, fyste stølen me budde, buførte me vel i fyst i juni eller slutten av mai. 

Det va na ette så veret va te. Det hugsa eg ikkje så grannt. So va me da i 14 daga der. 

So fløtte me te Gravdalen. So va me der i 7-8-9- veke, so fløtte me ned atte. Vi va 

nede på Vårstølen ein 14 dagar og vel so det, ette so veret va. Me kom nedatt ve 

Mikkjilli so me seie. - (Mathilde) 

Jensine Skaar var 13 år gamal da ho sommaren 1935 var budeie oppe på Gravdalen for 

garden Svalheim, største garden i bygda på vel 150 dekar flatlendt innmark. Ho og ei anna 

budeie buførte 12 kyr og bortimot 60 geiter opp frå bygda, forbi innmarka i Avdalen og opp 

på fjellstølen. Stølsvegen gjekk altså utanom innmarka, for ein kunne ikkje gå innom tunet i 

Avdalen når dei buførte alle “beisti”. Men elles også, fortel Jensine, var det ikkje vanleg å gå 

innom tunet for dei “så ikkje høyrde te der”, for vegen låg “likså bak den muren”: 

“Me gjekk opp lengi før me kom te husi. Det va vel eit lite stykkje etter at me va 

komne ifrå Hagaberg. For du veit me vanlege folk som ikkje høyrde te i Avdalen dei 

gjekk ikkje igjønnå tunet, dei gjekk bak den muren der. Der va vegen da, så det va 

ikkje vanleg at me gjekk igjønnå tunet i Avdalen på den tid… Men, dei som stølte i 

Gravdalen, det va no berre slektninga, dei så va på Hagaberg og dei så va på 

Trondteigen. Dei va same folki, så dei gjekk vel selvfølgeleg innom Avdalen, men dei 

så va på Svalheim og Skåri og selvfølgeleg, så gjekk dei utenom.” - (Jensine) 

Men når dei var saman oppe på stølen, så var dei ein gjeng alle budeiene, og det var eit godt 

forhold mellom alle, anten dei var husmannsfolk eller gardmannsfolk. Iallfall var det ingen 

forskjell på folket i Avdalen:

“Dei va på like fot, dei va jo dei beste venna av verden dei i Avdalen og dei på 

Hagaberg - dei va jo så nær slekt og veit du at. Ho Mathilde va jo syste te ho kona i 

Avdalen. Så der va det ikkje noke slags probleme. - (Jensine) 

“Me hadde det koseleg oppi Gravdalen. Hadde ikkje løst ned att om haustadn.” - 

(Mathilde) 

På stølen gjekk det i mjølking, vasking, ysting og noko gjeting. Ein vanleg arbeidsdag på 

Gravdalen kunne arta seg slik sommaren 1935: 

“Det va jo te å stå tidleg opp klokka halv fem om morgonen, og så ut å mjølka, det va 

det fyste. Fyst geitene og så kydn. Og så innatt og separera før det fyste. Og så va det 

da å få mjølki opp i den store gryta og begjydna med osten om dagen. Og så va det då 

det vanlege, te å vaske opp alle mjølkebidni og gå i elvi og skura bøtte og butta og alt 

som høyrde te med mjølkegreiidn. Og så fyst på dagen då va det te å lage den osten, 

det gjikk jo ein 5-6 tima, te å fyre unde denne gryta og få osten ferdig. Og så va det te 

å røra denna osten, te å få han kald og legge han i forme, og ja - det va den fyste delen 

av dagen. Så va det litt kviletid da te ein skulle utatt å mjølke og då henta og begjydna 

med kveldsstellet, og da va det mjølking av geite og kyr og ja - det va no 

hovedsakeleg det da, og separering og vasking og ikkje å gløyme sprakelåg som me 

måtte koka kvar einaste dag, det va no egentleg det det stod i heile dagen.” - (Jensine) 

Elles hadde budeiene mykje besøk på stølen, av ungdommar som kom opp i helgane, men og 

av folk som kom opp for å henta heim osten og smøret. Og da vart osten for det meste frakta i 

spesielle kassar, kløvkassar, som dei bar på ryggen: 

“Dei hadde spesielle kassa, laga etter størrelsen på osten slik at osten ikkje skulle gli 

når dei hadde han på ryggen. Ostekasse i tåg. Dei hadde ikkje slik som ryggsekk eller 

meisa. Rett og slett tåg. Dei som va vande med å bera i tåg dei ville ikkje ha noke 

anna å bera i. Det va festa rundt kassen og så eit tåg rundt, og så hadde dei ei hedla 

bakpå så dei stramma tåget i hedla. Ei tåge-hedla heite det. Ho va laga ta sprake. Du 

tok tåget dubbelt og så sette du hedla på midten då i lykkja, og så tredde du tåget 

igjønnå den hedla og rundt kassen og så rundt ekslidn.” - (Arvid) 

Det gjekk i det vanlege, med mykje arbeid og litt kvile, men det var sikkert ei fin tid med 

godt samhald mellom budeiene. Noko direkte møte med “dei underjordiske” eller 

“huldehistorie” hadde ikkje Mathilde eller Jensine å fortelja, eller var det huldra som var der 

den eine kvelden på Vårstølen… 

“Men eg hugsa at det lo oppe over sengi vår. På Vårstølen. Ja, det skratta oppåøve 

taket likåleine. Nei, me trudde det va hulder. Veit ikkje…” - (Mathilde) 

Når dei kom ned frå stølen om hausten, så vart arbeidet meir allsidig, for da kom alle dei 

andre arbeidsoppgåvene som høyrde til i heimen i tillegg til fjøsstellet og ystinga. Mathilde 

fortel at hausten var den rolegaste tida, for geitene mjølka ikkje då fram til dei skulle kjea 

tidleg på vinteren. Det var det som var mest arbeid, å laga geitost. Men sjøl om det var 

mindre å gjera om hausten, så var det nok å henga fingrane i: 

“So god tid hadde me ikkje at med ikkje hadde noko å gjera.” - (Mathilde) 

Per Avdal, dagens grunneigar, var 15 år da familien flytta ned frå Avdalen i 1962. Han og tre 

søsken tilhøyrer dermed den siste generasjonen som vaks opp i Avdalen. Da han begynte på 

skulen midt på 50-talet, vart han og broren innkvartert hjå slektningar nede i Øvre Årdal på 

garden Midttun, medan dei to søstrene budde hjå ei tante frampå torget i bygda. Dei var da 

dei einaste frå Utladalen som gjekk på skule nede i bygda. Ungane frå Vetti gjekk på skule

framme i Utladalen, for da kunne dei bu hjå slektningar på garden Hjelle. Her er det igjen 

dette med slekt som blir trekt fram, samhaldet innan den nære slekta. 

“Ja, vi va veldig ner knytt te kvarandre alle, så det va innan slekta ..det var veldig 

gjevt når me fekk besøk frå dei næraste då.” - (Per) 

“Å ja, me og dei oppå garden ja, me va på besøk heile tidi - va sammen julehelgi og 

heile tidi.” - (Mathilde) 

Slekta var grunnstamma i det sosiale livet både for 90-åringen og 50-åringen, og når Mathilde 

fortel om julefeiringa i Avdalen, der alle var samla tre dagar til ende, så blir ho varm og ivrig 

i stemma: 

“Ja, me møtte der når joli begjødna i 6-tida etter at me hadde ferda oss heime før me 

reste. Og, maten den va no fysteklasses hjå na Kari. Det va sølta og alt slag, kaffi og 

vaffle. Det går ikkje an å rekne opp alt det... Me va i samen tre kvelda for han Olai i 

Avdalen og Magda budde der og då, so me va hjå Kari og han Per joleefta og hjå oss 

joledagskvelden og hjå dei andredagskvelden, og da låg me der og, fekk kaffi på 

sengi. Me va nedatt og såg etter og så oppatt og låg der, og so va me nedatt å stellte og 

so va me oppatt og åt middag.” - (Mathilde) 

Men korleis var det å vera smågut i Avdalen og skulegut nede i bygda på 50-talet, ei tid då så 

mangt var i endring? Følte han seg framand i lag med ungane nede i bygda, og var det stor 

forskjell på driftsforma mellom Avdalen og gardane på Farnes der han budde hjå 

slektningane? 

“Det var nok litt uvant te å begydna med, men me vart fort vener med onga i 

nabolaget der me budde når me gjekk på skulen.. Vi følte alder at vi vart mobba. Her 

nede hadde dei traktora både te pløying og når dei skulle slå. Me oppe i Avdalen 

brukte ljåen så og grov med grev når me skulle ha opp potete og det gjorde ikkje dei 

her nede, dei brukte maskinellt redskap… Det va te å bera på ryggen det. Litt kløyving 

og då, men det va for det meste bering på ryggen. Kløyvingi, det va ned med ost det, 

og det som hadde med produkt tå ost å gjera. Men, me va sjølforsynte, det va me. 

Spesiellt med grønsake og bær.” - (Per) 

Men så vart det skaffa motorslåmaskin i 1956, og Kari Avdal Prestegård, som da var vel 6 år, 

hugsar levande den dagen: 

“Ja, eg hugsa at dei bar ho opp, og eg hugsa at dei dreiv å sette ho isammen og me va 

så redde denna lyden, spesiellt når ein skulle starta henna veit du, det va da så 

skremande… Drog i sånn snøre veit du, fleire gonge ofta før ein fekk start på dette der 

levenet.” - (Kari) 

1 1962 vart Avdalen fråflytt, og både Per og Kari hugsar den tida godt, da fluor-ureininga frå 

“Verket” i lengre tid hadde verka inn på planter og dyr, beista vart sjuke og furuskogen 

døydde på rot. Foreldra var og slitne etter mange år med hardt arbeid, og mora var sterkt 

plaga med føtene, tolte ikkje å gå i gummistøvlar. Men verst opplevde nok både vaksne og 

ungar det at buskapen vart så hardt plaga (fluorose): 

“Eg hugsa at me mista fire beist siste vinteren, tre kalva som var døfødd. Pluss ei kyr. 

Det va så nifst. Hugsa dyrlegen, eller ein som fungerte som dyrlege, gjikk inn og 

prøvde å dra fram, dreiv på med ei sånn tang i kyri, og så kom ho seg att, men neste 

morgo så låg ho død allikevel. Og eg hugsa då dei skulle ha den ut av fjøsen, det va 

fælt… Det va tennene då på geitene som gjikk. Det va vel kjeven da som ikkje 

fungerte så han skulde.” - (Kari)

Men sjølv om det var vemodig å flytta frå Avdalen, så opplevde nok spesielt dei unge at det 

var godt å få bu alle samla på ein plass og få vera med på alt som skjedde “heime i bygdi”. 

Mora vart da heimeverande husmor i den nye heimen, og faren fekk jobb som laborant på 

fabrikken: 

“Og det va ikkje mange dagadn me budde her før far min begynte i arbeid. Han fekk 

ikkje mange dagadn, men det va berre greitt det. Eg trur ikkje det va meir enn ein 10-ll 

daga så begynte han i arheid på Verket.” - (Per) 

Del 2 

Avdalen i notid 

Den “afsidesliggende” dalen i dag 

Dei som tok turen opp i Avdalen for vel 7 år sidan, og det var ikkje mange som fann vegen 

dit da, opplevde ein gamal fjellgard prega av sterkt forfall og attgroing. Mange av bygningane 

låg heilt i kne, og skogen var på rask frammarsj rundt innmarka. Me var fleire som begynte å 

sjå oss rundt etter høve til å få restaurert iallfall ein del av bygningane før det var for seint. 

For å gjera ei lang historie kort: mange gode krefter tok til å samarbeida, pengar vart skafta 

og kyndige handverkarar vart engasjerte. Allereie hausten 1991 var mange av bygningane på 

Avdalstunet redda. I dag er heile tunet og våningshuset på husmannsplassen Hagaberg sett i 

stand, og Årdal Turlag står som leigetakar av tunet og 17 dekar jord i 75 år framover. 

Grunneigaren har fast plass i styret, som står for drifta av garden, som er teken i bruk som 

turisthytte for fotvandrarar og andre besøkande. 

For vel to år sidan vart det laga ein enkel skjøtselsplan for kulturmarka i Avdalen. Pengar vart 

skaffa gjennom diverse tilskotsordningar, og det vart innleigd mannskap til å utføra det 

praktiske arbeidet ute på bøane. Dette skjøtselsarbeidet har no utvikla seg til også å omfatta 4- 

5 andre gardsbruk i Utladalen. Eit grunneigarsamarbeid har vakse fram att, og sist sommar 

var 9 studentar engasjert som “fjellbønder” rundt om på dei ulike gardsbruka. Studentane, frå 

universitetet i Bergen, landbrukshøgskulen på Ås og høgskulen i Telemark, samarbeider 

vidare om å driva Avdalen som turisthytte i tillegg til utearbeidet. No finn fleire og fleire 

vegen opp i Avdalen, og særleg skuleklassar er flinke til å bruka fjellgarden som no har vakna 

til nytt liv att. 

Det som har skjedd og som no skjer i Avdalen og elles i dalen, er truleg ikkje noko 

eineståande. Tilsvarande prosjekt finst det fleire eksempel på rundt om i landet. Men kva er 

det denne nyvekte interessa for det “historiske landskapet” signaliserer i vår moderne tid? 

Finn ein årsaka i det som etnologen Vibeke Mohr skriv om i tidsskriftet “Fortidsvern“ 1/96, i 

ein artikkel om “kulturminner i en kommunal virkelighet”, der ho brukar uttrykket 

antimodernisme, som ho reknar som ein menneskeleg reaksjon på ei raskare teknologisk, 

kulturell og sosial utvikling enn me klarar å følgja med på. 

“For antimodernistene er kulturminnene også symboler på viktige verdier i det førindustrielle 

samfunn som nå er tapt.” - (Mohr 1996) 

Eg trur nok me kan finna fleire ulike motiv for vårt engasjement i Utladalen blant oss som er 

med i det som me har valt å kalla “Utladalen Kulturlandskap”, men meir om det når eg no vil 

fortelja om da den siste bygningen i Avdalen fekk nytt liv att, kvernhuset frå første halvdelen 

av 1700-talet: 

Om å restaurera ei bekkekvern 

eller om fenomenologi, 

ein empirisk metode

Me begynte så smått å tenkja på denne bekkekverna for eit par år sidan, etter at dei 7 

bygningane nede på tunet var sett i god stand. “Hadde det ikkje vore ein ide å få bygd opp att 

dette kvernhuset”, sa me, og dess meir me tenkte på det, dess meir sjølvsagt verka ideen. 

“Kvernhuset må opp att, det høyrer med til garden” var omkvedet mot slutten av 

planleggingstida. Og da det dukka opp sjanse til å få tak i gammalt tømmer frå ein låve borte i 

Vang, så var det berre å setja i gang. Å nytta gammalt tømmer syntest me var naturleg, då 

mest alle mindre bygningar i dalen er bygde av “gjenbrukstømmer” ,og dessutan var 

tømmeret nærmast gratis. Her var det altså ikkje snakk om å restaurera eit eksisterande bygg 

ved å skifta ut eit par rotne stokkar, for av gamle kvernhuset stod berre nedste omfaret att, og 

det var i dårleg forfatning. Ein stokk av det gamle vart nytta i det nye huset, og ny kvernkall 

vart laga etter mal av den gamle; elles er kverna bygd opp av nytt eller ny-gammalt materiale. 

Pengar vart enda ein gong skaffa på ymse vis, og kompetente handverkarar vart sett på 

oppdraget. Igjen var det samarbeid og dugnadsånd som prega innsatsen i Avdalen, slik det har 

vore i alle desse sju åra. Ut på seinsommaren -95 stod kvernhuset på plass på den gamle 

muren, og me begynte å sjå oss om etter fagfolk som kunne innreia huset med alt som skulle 

til for å få kverna i drift. I tillegg måtte me få bygd vassrenne der gamlerenna hadde vore. 

Enda ein gong fekk me fatt i gode handverkarar, og sommaren -96 var alt montert og klart for 

prøvekøyring. Ein pensjonert møllar frå Danmark(!) med meisterbrev vart hyra med i 

innspurtsfasen for at han med si lange erfaring skulle styra det heile denne store dagen da 

vatnet skulle sleppast ned renna. Handverkarane hadde jobba lange dagar (og netter) mot 

slutten for å få på plass alle smådetaljar. Dei hadde brukt berre handverktøy i 

innreiingsarbeidet fordi det var mest praktisk når alt måtte berast opp frå bygda. Me var 

mange som stod langs vassrenna da vasslåsen øvst i renna vart opna og vatn frå Avdøla 

nærmast fossa ned renna og rett på kvernkallen. For ei kraft og for ein vass-sprut rundt 

kvernkallen da den begynte å skyta fart. Møllaren og eksperten var raskt på plass inne i 

kvernhuset for å justera steinane og strø korn i kvernauga. Han hadde med seg kveite frå eiga 

avling heime i Danmark. Møllaren lytta på steinane, justerte, og snart begynte mjølet å koma 

fram mellom steinane, fint sammale kveitemjøl. Kort tid etter stod me der med kveitemjøl i 

nevane og tenkte på at det var 70-80 år sidan sist korn vart til mjøl mellom kvernsteinane i 

Avdalen. 

Om kvelden fekk me prøvesmaka det første brødet laga av Avdalsmjøl da me sat rundt 

langbordet i stova og prata om dagens store hending. Og da var det også tid for å reflektera 

over kva som hadde fått oss til å gjennomføra dette, å byggja opp att ei bekkekvern som 

hadde vore ute av drift i ein mannsalder. Kva var våre motiv, og var me eigentleg heilt bevisst 

våre motiv? Vår danske møllar, Søren Hübschmann, var ikkje i tvil om at dette var eit 

verdifullt tiltak. Han meinte at me denne dagen hadde fått prov for at me moderne menneske 

hadde liten kjennskap til denne gamle teknologien som hadde vore i bruk her i landet sidan 

1200-talet, det å utnytta vasskraft på ein slik eminent måte. Når me som hadde vore vitne til 

det som skjedde denne dagen kunne bli såpass overvelda, me som i utgangspunktet kjende ein 

del til korleis ei bekkekvern fungerte, da vil det vera verditullt å få vist dette til dei som er 

meir “uvitande” enn oss, meinte møllaren. Leiaren i styret for Avdalsprosjektet, Petter 

Løvdahl, sa det slik til journalisten frå Sogn Avis som var til stades: 

Dette er ein stor dag for oss. Eg følte då vatnet vart sett på mølla at me kom 70-80 år 

tilbake i tida. Litt venodig og rart var det då me tok mjølet frå mølla og bar det ned til 

garden og byrja å baka brød. Då trur eg det var sterke kjensler i sving hjå mange. Det 

er liten tvil om at Avdalen med eit kvernhus i drift er tilført ein ny dimensjon.” - ( 

Sogn Avis 4. september 1996 ) 

Dette synest eg seier litt om korleis “fenomenet” vart opplevd av fleire av dei som var til 

stades denne dagen. Lena Gerholm seier i Nord Nytt 25 at revitalisering er tendensen til å 

orientera seg mot eit ubestemt “förr”. Ho skriv i artikkelen sin om ulike behov som ligg til 

grunn for at folk i dag er aktivt med i ulike revitaliseringsaktivitetar, og at ein ikkje kan peika

på eitt konkret behov eller motiv som gir eit godt svar på “fenomenet revitalisering”. Lena 

Gerholm peiker vidare på høvet etnologen har til å sjå på eit fenomen frå innsida, 

fenomenologisk metode: 

“Kanskje kan fenomenologisk metod erbjuda en möjlighet att dels fånga en helhet 

som är något mer enn summan av sina delar och dels ge en insidesforståelse av 

revitaliseringen.” - (L.Gerholm) 

Den dagen bekkekverna vart sett i drift i Avdalen, står for meg som noko særskilt fordi me 

som var til stades opplevde dette som noko utruleg stort, utan omsyn til kva for motiv me 

hadde for å engasjera oss i tiltaket. Kanskje var det så eineståande fordi det gav oss ei kjensle 

av ei kort stund å ha direkte kontakt med fortida, eit samliv med fortida? Eg trur at nettopp 

slike opplevingar gjer livet rikare, og da har det ei meining som er eit godt nok argument for å 

gjennomføra slike tiltak. Vidare ser eg for meg at bekkekverna vil kunna ha ein funksjon i 

Avdalen i dag slik som den hadde i si tid. Det blir baka brød i Avdalen for turistane, kvar dag 

heile sommaren. Studentane ber dette mjølet opp frå bygda i ryggsekk. Ein kan likså vel bera 

opp korn, mala dette på kverna og dermed få eit brødmjøl som ikkje minst er ferskt og 

dermed gir eit betre brød. Ved til dømes ein fast kverndag i veka vil ein kunna demonstrera 

kornmaling på ein realistisk måte. Då vil kverna kunna ha ein funksjon som vil vera til nytte 

også, ikkje berre vitna om ei tid som er forbi. 

Vedlegg 1 

Stadnamnliste 

1. Hjelle gard, tjørebrenning 

2. Skåri gard, tidlegare husmannsplass 

3. Løesletta står ei løe der 

4. Jogalden Jo slo seg ihel der 

5. Avdalsskori Skora opp til Avdalen 

6. Ekra slåtteeng under fossen 

7. Skytjeløneset lite nes med løe 

8. Vegnasjelet der vegen til Avdal tek av 

9. Avdalsfossen foss ved Avdalen 

10. Ekrebakkane opp frå ekra 

11. Slette slåtteteig 

12. Kleivi trong kleiv 

13. Dalarsteigen 1 dalar i løn for slått 

14. Hagaberg plass under Avdalen 

15. Myrig slåttemark 

16. Furehaugen haug med furuer 

17. Kalvedalen hamnelykkje for kalvar 

18. Tverrbergi skor der geitene beita 

19. Haugalømyri slåttemark 

20. Husmannsøynadn slåtteteig for husmenn 

21. Teigen slåtteteig for husmenn 

22. Ekrene slåtteekrer og to åkrar 

23. Galdhola hole like ved vegen 

24. Mehagen midtdelen av eit hamnestykkje 

25. Slåtteberget slått ved foten av berget 

26. Kidlingkåradn killingane gjekk der 

27. Gjerde inngjerda med mur 

28. Dretestoffsteigen mykje fuktig jord der 

29. Brubakken ved bru over Avdøla 

30. Petersalsadokki åkerstykkje det går 1 såld såkorn til 

31. Smieflaten flate med gammal smie like ved

32. Røysaåkeren røys i enden av åkeren 

33. Langebakken nedafor husa i Avdalen 

34. Meleslandet åkerstykke det går eit mål såkorn til 

35. Turkestovåkeren åker ved turkestova 

36. Lee stod eit le der 

37. Stølshaugen vegen til støls startar her 

38. Klonken ein mann sat der og klunka på fela 

39. Kvile tidl. husmannsplass under Avdal 

40. Kvednhusdammen dam ved kverna 

41. Åmot elvemøte Gravdøla og Slufsedøla 

42. Vårstølen heimestølen 

43. Syne ser Gravdalsstølen herifrå 

44. Kvei slåtteteig på stølen 

45. Gravdal dal med reinsgraver, fjellstøl 

46. Utla elva som renn ut

4.6.4. 

Vegetasjon 


“ENG/INNMARKSOMRÅDER I UTLADALEN LANDSKAPSVERNOMRÅDE, 

REGISTRERINGER AV VEGETASJON OG SKJØTSELSANBEFALINGER” 

AV TANAQUIL ENZENSBERGER 

FYLKESMANNEN I SOGN OG FJORDANE 1997 

[Red mrk.: Det er føreteke nokre endringar frå rapporten. Latinske namn er utelatne med 

unntak av i tabellen som viser alle registrerte planter. I tabellane er plantene ordna alfabetisk 

etter dei norske plantenamna, mens dei i den opprinnelege rapporten var ordna alfabetisk etter 

dei latinske namna]. 

Forord 

Denne rapporten er utført på oppdrag fra Prosjektgruppa Utladalen kulturlandskap ved 

Rigmor Solem. Sistnevnte må takkes for en god innføring i landskap og overordnete 

problemstillinger knyttet til prosjektet. De konkrete spørsmålsstillingene og 

problemområdene knyttet til vegetasjonen og vegetasjonsutvikling har det vært ønskelig å 

stille i denne rapporten. Takk går til Hege Nordstrand og Brit Johnson, som var assistenter 

ved feltarbeidet, registreringer av vegetasjonen. En takk går også til Berit Vetti, som vi traff i 

forbindelse med feltarbeidet. 

Vang, 16.12.97 Tanaquil Enzensberger 

1. INNLEDNING 

2. OMRÅDEBESKRIVELSE 

2.1 Beliggenhet, geologi, klima og flora 

2.2 Kultur- og jordbrukshistorie 

2.3 Flourforurensning 

3. REGISTRERINGER 

3.1 Metode 

3.2 Funn 

4. SKJØTSEL OG VEDLIKEHOLDSTILTAK 

4.1 Arealinndeling 

4 2 Tun, hage og åpen åker 

4.3 Eng og beite 

4.4 Slått 

4.5 Andre skjøtselstiltak 

5. LOKALE ANBEFALINGER 

5 1 Vetti og Lauvhaugen 

5.2 Hagaberg 

5.3 Avdalen 

5.4 Kvile 

5.5 Skåri 

6. LITTERATUR 

VEDLEGG: Registreringslister 

1. INNLEDNING

Kulturlandskapet som tilhører gårdene og plassene i Utladalen landskapsvernområde, 

representerer en betydelig kulturhistorisk og naturhistorisk verdi.Området tilhører 

inngangspartiet til Vest-Jotunheimen, og blir besøkt av mange mennesker. 

Landskapets særegne historie har ført til at moderne driftsformer i jordbruket har hatt liten 

innflytelse. Utbygging av aluminiumsindustrien i Årdal ved begynnelsen av 60-tallet 

medførte at husdyrproduksjonen opphørte. Jordbrukslandskap er ellers sterkt preget av 

moderne kunstgjødselbruk, bruk av herbicider, bakkeplanering og lukking av bekker, og 

spesialisering av produksjonen. Nedleggelse av jordbruksproduksjonen har også medført 

gjengroing av åker og eng og endret artsammensetning. 

Et mål er derfor å undersøke den nåværende tilstanden til vegetasjonen Et annet mål å er å 

vurdere hvilke vedlikeholds- og skjøtselstiltak som er aktuelle å sette inn for å oppnå en 

ønsket framtidig utvikling av landskapet. 

Områdets botanikk er tidligere godt undersøkt. Ved registrering av verneverdier i 

Utlaområdet utga Odland (1980) en studie som blant annet inneholdt en oversikt over alle 

plantearter som er registrert i nedslagsfeltet til Utla-vassdraget. 

2. BESKRIVELSE AV OMRÅDENE 


Opplysninger i dette avsnittet er hovedsakelig gjengitt etter Odland (1981), Solem (1995) og 

Aasaaren (1993). De undersøkte arealer ligger mellom 100 og 475 meter over havet (Skåri 

100, Vetti/Lauvhaugen 329, Avdal 380, og Kvile 475 meter over havet). 

Berggrunnen består nederst i Utladalen av hornblendegranitt og fra Hjellefossen hovedsakelig 

av gabbro. Hornblendegranitt er en relativt sur, næringsfattig bergart, mens gabbro er kalk- og 

næringsrik. Jordsmonnet er preget av at det bratte dalføret har mineral- og humusblanda 

rasjord. 

Vetti har en gjennomsnittlig årsnedbør på 792 mm, som er lite i vestlandssammenheng. 

Klimaet har også andre kontinentale trekk, med relativt lave vintertemperaturer og høye 

sommertemperaturer. Orienteringen og utformingen av dalføret gjør at det kan bli ekstra 

varmt og lunt i vekstsesongen. Det er også godt snødekke om vinteren, noe som har 

betydning for overvintringen til en del varmekjære vekster. 

De undersøkte områder hører til lavlandssona og er karakterisert med innslag av varmekjære 

vekster; gras og edelløvskog (dominans av relativt varmekjære lauvtreslag, inkludert 

gråorheggeskoger, Hesjedal 1973). Det er også innslag av prealpin og alpin flora, med 

høgstaudeog bregnesamfunn. På Kvile er et lyngdominert område. Det er også innslag av 

fjellflora. 

2.2 Kultur- og jordbrukshistorie 

Lauvhaugen har vært husmannsplass under Vetti, Kvile og Hagaberg under Avdal, og Skåri 

var husmannsplass tilhørende garden Hjelle. 

Brukshistorien i Utladalen går tilbake til jernalderen. Vetti, Avdal og Hjelle var bebodde 

omkring år 1300, men har siden stått tomme, kanskje i forbindelse med Svartedauden. 

Avdalen er nevnt i kilder fra begynnelsen av 1600-tallet. Kvile og Hagaberg ble innrettet etter 

1800. 

Hagaberg ble forlatt i 1950, og Avdal ble fraflyttet i 1962. Fra 1960 var dyrehold ikke 

forsvarlig i Utladalen på grunn av flour-forurensning fra aluminiumsverket i Årdal. Beiting 

og slått opphørte. Alle tun unntatt Vetti er i dag fraflyttet.

2.3 Flour-forurensning 

Utslippene fra aluminiumsverket i Årdal har hatt stor innflytelse på vegetasjonen i området, 

noe som er dokumentert i en grundig studie (Norsk aluminiumsindustri og miljø 1994). 

Sterkest effekt av utslipp skjedde på 60- og 70-tallet, da furuskogen mellom Eldegard (5 km 

fra aluminiumsverket) og Vetti nærmest ble utryddet. Osp og bjørk ble sterkt skadet eller 

drept. Rogn hadde også sviskader, men har overlevd i stor grad. 

Utslippene ble redusert fra 20 til 14 kg F per time (årsgjennomsnitt) fra 1991 til 1993. I dag er 

det god gjenvekst av furu, og gjenveksten av lauvskog er til dels så sterk at den kan forhindre 

nyvekst av furu. I studien ble det funnet nye flouridskader på furu ved Hjelle, mens det lenger 

inne i Utladalen (Vettismorki) ikke ble funnet skader som er av nyere dato enn 1990. Det ble 

også funnet bladskader på rogn og osp fram til Vetti. 

Skader på planter viser seg ved bladskader, vekstreduksjon, endret vekstform og plantedød. 

De første synlige tegn på skade er svidde bladrender (nekroser og kloroser). Perikum og 

liljekonvall viser slike bladskader allerede ved mildere eksponering for luftbårne flourider. 

Flerårige planter kan akkumulere flourid gjennom flere år. Hos furu gir dette tidlig død av de 

normalt mangeårige nålene, slik at greinene gradvis dør. Det er også funnet indikasjoner på at 

frost- og tørkeskader opptrer oftere på flouridbelastet flerårig vegetasjon. Hos trær er det 

funnet sterk sammenheng mellom årringtykkelse og forurensningsgrad. Det er også påvist at 

endeknoppene kan dø, noe som medfører at trærne får en tett, busket vekstform. Studien viste 

at nitrogenfikserende arter tar opp betydelige flouridmengder gjennom jord, og det er vist i 

vegetasjonsregistreringer og vekstforsøk at disse artene lett går ut i flouridbelastet jordsmonn. 

Det har vært antatt at opptak til planter av skadelige forbindelser (fluor og aluminium) 

hovedsakelig skjer fra lufttilførte partikler, men opptak gjennom røtter er blitt påvist. 

Jordprøver viste at det var klart forhøyede verdier av flourid i Hjelle, Avdalen og Vetti. 

3. REGISTRERINGER 

3.1 Metode 

Registreringer ble foretatt i juli og august 1996 og i juni 1997 på disse gårdene og plassene: 

Vetti, Lauvhaugen, Hagaberg, Avdalen, Kvile og Skåri. Områdene som ble undersøkt, var 

hovedsakelig eng og kulturpåvirket mark. Noen områder med mer utmarkspreg ble også 

undersøkt. 

Registreringene er utført som en ren opptelling av arter. Det er ikke gjort forsøk på 

kvantifisering av utbredelse ved frekvenstellinger eller måling av dekningsgrad. Selv om 

nyere arbeider (Gaarder & Jordal 1995) har vist at kartlegging av lav, sopp og mose er av stor 

interesse, er her bare karplantefloraen undersøkt. På tidspunkt for registrering var enkelte 

arter vanskelige å bestemme eller kjenne igjen. Hos vårblomstrende arter kan overjordiske 

plantedeler være trukket tilbake så sent på sommeren. Andre planter kan også være mindre 

tydelige på et valgt tidspunkt. Innen enkelte slekter, særlig innen gras, var artsbestemmelse 

problematisk fordi disse ikke var kommet i blomst enda. 

Norske og botaniske navn i registreringslistene er etter Mossberg & Stenberg (1995). Av 

praktiske grunner er det brukt artsbetegnelser, mens betegnelser på underarter og varieteter er 

utelatt. Som stedsangivelser er det i størst mulig grad brukt gamle stedsnavn som er blitt 

kartlagt ved stedsnavnregistrering, gjengitt av Aasaaren (1993) og Solem (1995). 

På grunn av områdenes karakter er en inndeling i vegtasjonstype utover svært generelle 

beskrivelser vanskelig. De mest brukte klassifikasjonssystemene (Hesjedal 1973, Fremstad & 

Elven 1991) er dessuten grovmaskede hva angår kulturmark. Austad & Hauge (1989) har 

laget en klassifisering av landskapsøkologiske enheter, som til en viss grad kan brukes i vårt 

tilfelle.

3.2 Funn 

Tabellen nedenfor viser oversikt over alle arter som er registrerte. I vedlegg er registrerte 

arter ført i forhold til funnsted. 

Tabell: Alle registrerte plantearter. 

Typiske arter for eng er delt i tørrengarter og arter som trives i fuktigere miljø. For typiske 

refugie-arter eller plantearter som er vandret inn fra utmark, er det satt kryss i rubrikken 

utmark. Arter som regnes som plagsomme åkerugras i jordbruket, er merket med U. Nitrofile 

arter er merket med N. Kulturplanter som er plantet, er merket med K. 

engplante utmark 

tørt fuktig 

alm Ulmus glabra x x 

bakkeforglemmegei Myosotis ramosissima x 

beitesveve Hieracium vulgata x 

bittekonvall Maianthemum bifolium x x 

bleikstarr Carex pallescens x 

blokkebær Vaccinium uliginosum x x 

blåbær Vaccinium myrtillus x x 

blåklokke Campanula rotundifolia x 

blåknapp Succsia pratensis x 

blåkoll Prunella vulgaris x 

blårapp Poa glauca x 

blåtopp Molinia caerulea x 

brennesle Urtica dioica x N 

bringebær Rubus idaeus x N 

bårfrytle Luzula pilosa (x) x 

dunbjørk Betula pubescens x x 

einer Juniperus communis x x 

einstape Pteridium aquilinum x x 

engfiol Viola canina x (x) 

engfrytle Luzula multiflora x 

enghumleblom Geum rivale x 

engkvein Agrostris capillaris x 

engrapp Poa pratensis x 

engreverumpe Alopecurus pratensis x 

engsmelle Silene vulgaris x 

engsnelle Equisetum arvense x 

engsnelle Equisetum pratense x 

engsoleie Ranunculus acris x 

engsyre Rumex acetosa x 

eple Malus ssp. K 

finnskjegg Nardus stricta x 

firkantperikum Hypericum maculatum x 

fjellforglemmegei Myosotis decumbens x 

fjellmarikåpe Alchemilla alpina x 

flekkmarihand Dactylorhiza maculata x 

fugletdg Gymnocarpium dryopteris x 

fuglevikke Vicia cracca x 

geiterams Epilobium angustifolium x N 

gjeldkarse Pimpinella saxifraga x x 

gjerdevikke Vicia sepium x 

gjøkesyre Oxalis acetosella x x 

grasstjerneblom Stellaria graminea x

groblad Plantago major x U 

grov nattfiol Planathera chlorantha x 

gråor Alnus incana x x 

gråstarr Carex canescens x x 

gulaks Anthoxantkum odorafum x 

gullris Solidago virgaurea x (x) 

gulmaure Galium verum x 

gulstarr Carexflava x x 

hanekam Lychnisflos cuculi x 

harerug Bistorta vivipara x 

harestarr Carex ovalis x 

hegg Prunus padus (x) x x 

hengebjørk Betula pendula x x 

hengeving Phegopteris connectilis x x 

hjertegras Briza media x 

humle Humulus lupulus K 

hundegras Dactylis glomerata x 

hundekjeks Anthriscus sylvestris x 

hvitbergknapp Sedum album x x 

hvitbladtistel Cirsium heleonides x 

hvitkløver Trifolium repens x 

hvitpil Salix alba x K 

hårsveve Hieracium pilosella x 

jonsokkoll Ajuga pyramidalis x 

karve Carum carvi x 

kattefot Antennaria dioica x 

kirsebær Prunus ssp. K 

knereverumpe Alopecurus geniculatus x 

kornstarr Carex panicea x 

krattmjølke Epilobium montanum U 

krekling Empetrum nigrum x 

krypsoleie Ranunculus repens x U 

kvastsveve Hieracium cymosum x 

kveke Elyrnus repes U 

kvitmaure Galium boreale x 

legeveronika Veronica officinalis x 

lodnebregne Woodsia ilvensis x x 

lundrapp Poa nemoralis x 

løvetann Taraxacum officinalis x U 

maigull Crysosplenium al•ernifolium x 

marikåpe Alchemilla sp. x 

marinøkkel Botrychium lunaria x 

markjordbær Fragaria vesca x 

meldestokk Chenopodium album U 

mjødurt Filipendula ulmaria x N 

myrfiol Viola palustris x x 

myrhatt Potentilla palustris x x 

mørkkongslys Verbascum nigrum x 

nyseryllik Achillea ptarmica x 

ormetelg Dryopteris filix-mas x x 

osp Populus tremula x (x) x 

pengeurt Thlaspi arvense x U 

prestekrage Leucanthemum vulgare x 

redkløver Trifolium pratense x 

rips Ribes ssp. K

ogn Sorbus aucuparia x 

rose Rosa sp. x (x) 

rosenrot Sedum roseum x x 

ryllik Achillea millefolium x 

rød jonsokblom Silene dioica x 

rødknapp Knautia arvensis x (x) 

rødsvingel Festuca rubra x 

røsslyng Calluna vulgaris x 

sandarve Arenaria serpyllifolia x x 

sauesvingel Festuca ovina x 

selje Salix caprea x 

seterstarr Carex brunnescens x x 

sisselrot Polypodium vulgare x x 

skogburkne Athyrium filix-femina x 

skogfiol Viola riviniana x 

skogrørkvein Calamagrostis purpurea x 

skogsnelle Equisetum sylvaticum x 

skogstjerne Trientalis europaea x x 

skogstjerneblom Stellaria nemorum x x 

skogstorkemebb Geranium sylva•icum x 

skogsvinerot Stacys sylvatica x 

slirestarr Carex vaginata x x 

sløke Angelica sylvestris x 

slåttestarr Carex nigra x 

smyle Deschampsiaflexuosa x 

småbergknapp Sedum annuum x 

småengkall Rhinanthus minor x 

smårapp Poa pratensis ssp. subcaerulea x 

småsmelle Silene rupestris x x 

småsyre Rumex acetosella x 

snauveronika Veronica serpyllifol.ia x 

springfrø Impatiens noli-tangere x 

stemorsblomst Viola tricolor x (x) 

stivstarr Carex bigelowii x 

stormaure Galium album x 

strandrør Phalaris arundinacea x 

sumpmaure Galium uliginosum x x 

svartvier Salix myrsinifolia x 

sølvbunke Deschampsia cesposita x 

sølvmure Potentilla argentea x 

teiebær Rubus saxatilis x x 

tepperot Potentilla erceta x 

tettstarr Carex spicata x 

timotei Phleum pratense x K 

tiriltunge Lotus meliotus x 

torskemunn Linaria vulgaris x 

trefingerurt Sibbaldia procumbens x 

trådsiv Juncus filiformis x x 

tunarve Sagina procumbens x U 

tunrapp Poa annua x (x) U 

tveskjeggveronika Veronica chamaedrys x 

tyrihjelm Aconitum septentrionale x 

tyttebær Vaccinium vitis-idaea (x) x x 

tårnurt Arabis glabra x x 

ugrasbalderbrå Matricaria perforata x (x) U,N

vanlig arve Cerastium fontanum x 

vanlig høymole Rumex longifolius (x) x U 

vassarve Stellaria media x U,N 

vassdå Galeopsis tetrahit U 

veitistel Clirsium vulgare U 

vendelrot Yaleriana .sambucifolia x 

vårskrinneblom Arabidopsis thaliana x 

øyentrøst Euphrasia sp. x 

åkerforglemmegei Myosotis arvensis x (x) U 

åkertistel Cirsium arvense U 

Det ble funnet 163 arter. I Utladalen som helhet er det i tidligere registreringer funnet 397 

arter (Odland 1981). 

Funnene overensstemmer på mange steder med Austad & Hauge (1989) sin karakterisering 

av slåttenger i fjord-kulturlandskap i kategorien friskere mark (skogstorkenebb, 

firkantperikum, marikåpearter, engsoleie dominerer). De andre kategoriene herfra 

overensstemmer ikke med funn. 

Svært mange arter som i følge Fremstad og Elven (1990) indikerer kulturpåvirkning er funnet 

(23 av 39). I følge samme er mange av artene karakteristiske for forskjellige engtyper: Det er 

funnet mange karakteristiske arter for kalkfattig fukteng (9 av 20). Av planter som 

karakteriserer kalkfattig tørreng, er de aller fleste arter som karakteriserer ryllik-engkveintypen 

representert (25 av 28). Noen få arter som karakteriserer tjæreblomengnellik-typen er 

også funnet (gulmaure, rødknapp, torskemunn). Blant arter som indikerer rik fukteng er 

funnet: Sløke, vassrøyrkvein, skogrøyrkvein, hundegras, sølvbunke, mjødurt, enghumleblom, 

strandrør, stornesle, vendelrot. Blant arter som indikerer kalkrik, vekselfuktig eng er funnet: 

kornstarr, grov nattfiol, blåknapp. Nyperose-arter, gulmaure, rødknapp,gjeldkarve og 

sølvmure er arter som er funnet, og som er karakteristiske for kalkrik tørreng. 

Som det framgår av registreringene, er ofte karakterarter for forskjellige vegetasjonssamfunn 

funnet innenfor samme område. Bakgrunnen for dette er først og fremst at hver enkelt eng byr 

på svært varierende forhold. Det meste av engarealet i Utla har sterkt hellende terreng, hvor 

grove, tørkesvake løsmasser er kombinert med vassårer og fuktsig. Berg eller store blokker 

stikker opp i dagen. Stein er lagt i haug eller brukt til terrassering (Vetti, Lauvhaugen, 

Hagaberg). Resultatet er små fuktige eller tørre, veldrenerte områder med grove eller fine 

masser av mineralsk eller organisk opphav. Surhetsgrad og tilgang på plantenæringsstoffer 

kan derfor variere enormt innenfor en kvadratmeter. Gjengroingsprosessene som preger 

engarealene, medfører at arter som er tilpasset mindre soleksponerte vokseforhold, kan slå 

seg til ved siden av at tre- og buskartene som vandrer inn, også øker artsantallet. Gjengroing 

er en prosess som tar tid, og som skjer fra utkantene av åpne areal (Frivold 1994). I stadiene 

før fullstendig gjengroing medfører prosessen større artsmangfold. 

På Hagaberg finnes et engområde som er fullstendig dominert av en art (skogrøyrkvein). 

Dette området ligger i en forsenkning i berggrunnen med vasstilsig. Jorda har høyt 

humusinnhold og er ensartet. Her er forholdene så jamne at et bestandsdannende og spesielt 

tilpasset planteslag har vunnet konkurransen. På Hagaberg finnes også et felt hvor røsslyng er 

framherskende art. Vekstforholdene her er bestemt av at løsmassene hovedsakelig er organisk 

jord i tynne skikt på den sure berggrunnen. 

Enkelte steder (Heikammaren, Avdal, slitasjeområder ved stier og etter geitene i Avdal) er 

jorda i bevegelse fordi terrenget er ekstra bratt, eller fordi vannløp fra vårsmeltinga åpner 

jorda. Dette medfører at en del ett- og toårige arter, som ellers ikke har gode forhold i enga, 

kan slå seg til. Eksempler på slike arter er småbergknapp, hvitbergknapp, vårskrinneblom og 

tårnurt. Ved stilitasje er det typisk at det korte, ettårige graset tunrapp slår seg til.

Ved steinhauger, langs veger og på steder med svært tynt jordsmonn trives arter som ellers 

ville bli for forstyrret av slått eller beite til å vokse i eng, men som er lyskjære (refugiearter). 

Et eksempel på en slik plante er teiebær. 

Det høye antallet arter skyldes også at det er registrert mange planter som hører til utenfor 

innmark/eng. Dette skyldes til dels at registreringer er utført på andre områder (sti, Kvile, og 

ekstensive områder på Avdal og Skåri). Typiske utmarksarter er de registrerte bregneartene 

(skogburkne, ormetelg, fugletelg, sisselrot, einstape, broddbregne), som hører hjemme i et 

stabilt skogstrølag, de fleste starrartene, som forsvinner ved tilførsel av nitrogen eller 

drenering, og lyngslagene (krekling, blåbær, tyttebær, blokkebær), som trives i humusstrø 

med lav pH og liten næringstilførsel. Fjellmarikåpe, bittekonvall og trefingerurt hører også til 

på slike steder. På engarealene merkes ofte disse artene som innvandrere fra omliggende 

utmark, og må sees i sammenheng med gjengroingsprosessen. Busker og trær som vandrer 

inn i innmarka (gråor, hengebjørk, dunbjørk, einer, osp, nyperose, selje, rogn, bringebær) gjør 

seg sterkt gjeldende. 

Artsrikdommen er også på andre måter knyttet til brukshistorien. Moderne driftsmetoder 

innebærer sterk gjødsling med lettløselige næringsstoffer, og kanskje tidlig siloslått, og 

medfører at svært få plantearter som er tilpasset slike forhold, vil framherske. Enkelte arter er 

så ømfintlige at de vil forsvinne etter kort tid med moderne gjødsling. Blant planteslag som er 

funnet her, gjelder dette for eksempel flekkmarihand, grov nattfiol og marinøkkel. 

På alle registrerte områder forekom firkantperikum, som viste karakteristiske nekroser på 

grunn av flouridskader. 

Det ble funnet få arter av planter med nitrogenfikserende symbioser. Fem av disse tilhørte 

erteblomstfamilien (tiriltunge, rødkløver, hvitkløver , fuglevikke, gjerdevikke). Den sjette er 

gråor, som vokser i hele området. Av erteblomstrende planter hadde imidlertid hver art liten 

utbredelse; ofte ble det kun funnet en enkelt plante på et engstykke. Ut fra sammenligning 

med vegetasjon i lignende områder ville en forventet langt større innslag av slike. Dette 

overensstemmer med resultater i studiene som er gjort over effekter av utslipp fra 

aluminiumsverket (Norsk aluminiumsindustri og miljø 1994). 

En plantegeografisk inndeling av arter som er funnet, kan sees i sammenheng med studien til 

Odland (1980). Her refereres funn av 7 typiske kystplanter i Utlavassdraget (i Norge 156 

arter). Av disse er blåknapp den eneste som forekommer på kulturmark. Den er også funnet i 

registreringene. Blant sørlige-sørøstlige planter (til sammen 29 arter, 21 tidligere funn i 

området) er gulmaure, vårskrinneblom, prikkperikum, mørkkongslys, hvitbergknapp, 

sølvmure, alm og krattfiol funnet i registreringene. Blant østlige-nordøstlige planter finnes 

planter som har sin hovedutbredelse i kontinentale strøk og skyr det vestlandske kystklima. 

Til denne gruppen hører tyrihjelm, som har stor utbredelse i området. Ingen av de andre 10 

artene i gruppen er funnet i registreringene. Odland har funnet at 73 arter som kan regnes som 

fjellplanter i Utlavassdraget. Blant disse er kun gulstarr funnet i våre registreringer, som alle 

er utført nedenfor alpine områder. 

Ved sammenligning med tidligere registrerte arter i området viser det seg at kun 5 av de 

registrerte arter ikke er funnet tidligere. Av disse er to arter typiske ugrasslag for åpen åker 

(meldestokk og bakkeforglemmegei), en art som her er utenfor sitt hovedutbredelsesområde 

(grov nattfiol) og to arter som er forventelig å finne i området, selv om den ikke er tidligere 

registrert (marinøkkel og småhjertegras). 

Det høye antallet arter i engene gjenspeiler stort mangfold. Plantefelleskap med så stor 

artsrikdom som her er dokumentert, er utrolig rik på farger og former, og representerer en 

verdifull naturressurs, som begynner å bli knapp.

4. SKJØTSEL OG VEDLIKEHOLD 

Målsetning med vedlikehold og skjøtsel på registrerte områder kan oppsummeres i 

nedenstående, til dels sammenfallende punkt: 

1. Opprettholde og stimulere mangfold i vegetasjonen 

2. Sikre opplevelsesverdi for et størst mulig publikum 

3. Dokumentere og bevare jordbruksmessige (kulturhistoriske) verdier. 

I tillegg til de naturgitte vekstforholdene på stedet (og i vårt tilfelle utslipp fra nærliggende 

industri), vil driftsformens virkemidler være de viktigste faktorer som bestemmer utviklinga 

til vegetasjonen. Viktigst av disse er beiting og slått. Ulike metoder for å verne eller minke 

innslag av uønskede arter bør vurderes. 

4.1 Arealinndeling 

En inndeling av områdene i hensiktsmessige enheter må ligge til grunn for vedlikehold og 

skjøtselstiltak. Felt som skal opprettholdes som eng, beiteland eller åker, må defineres. Disse 

må til dels fortsatt restaureres ved krattrydding og ny åpning. Det er også viktig at 

ferdselsveger og stier fastlegges og sikres. Dette både for å gi publikum størst mulig 

opplevelsesmessig verdi, og for å hindre slitasje og skader av ferdsel. Nært opp til, og noen 

ganger omgitt av åpen innmark, ligger en del steder (Avdalen, Kvile, Skåri) gamle 

styvningstrær og andre lignoser med stor verdi. Disse blir i dag kartlagt og restaurert av 

fagkrefter. En plan for framtidig vedlikehold (rydding av omkringliggende vegetasjon, 

beskjæring, styving, lauving) bør legges. 

4.2 Tun, hage og åpen åker 

En del plantearter som ble funnet, har opphav i gammel kultur. Disse framkommer bare 

delvis i registreringslister. Det gjelder frukttrær og bærbusker i Avdalen, Vetti, Lauvhaugen 

og Skåri. Frukttrær og bærbusker er en del av kulturlandskapet som hørte med rundt hus og 

tun, og bør stelles med og tas vare på som miljøfaktorer. De er sårbare for beiting og bør 

gjerdes i frukthage, hvor graset slås. Årlig beskjæring er nødvendig. For nyplanting bør det 

legges vekt på å bruke gamle kultivarer, podet på rasktvoksende grunnstammer, for å oppnå 

den karakteristiske frukttreformen som ble brukt tidligere. Slike kan i dag skaffes fra 

planteskoler på Vestlandet. Det kan også være interessant å bruke kvist av trær som finnes på 

stedet som podemateriale til nye planter. I Skåri er det også plantet lind, og på Lauvhaugen 

hvitpil. I Avdalen finnes fortsatt en restbestand av humle, som har vært påbudt dyrket i Norge 

i middelalderen og gjentatt på 1700-tallet, og deretter mange steder var dyrket fram til 50tallet 

(Høeg 1976). Plantemateriale herfra kan med fordel tas ut og dyrkes på et sted med 

gunstigere vekstbetingelser og mindre slitasje. Tuna på Vetti og Lauvhaugen gir et velstelt 

inntrykk med bed og blomsterplantinger. Reetableringer av slike er aktuelt også på Skåri og i 

Avdalen. 

Åpen åker er en del av kulturlandskapets innmark og økologi som er ønskelig å bevare. Det er 

aktuelt å bruke små areal (20-30 kvadratmeter) til potetland i Vetti, Avdalen og Skåri. Med 

dette vil en oppnå en opplevelse av jordbrukslandskap (visuelt, kanskje også kulinarisk!). Det 

finnes mange steder spor etter slike åkrer, som har blitt anlagt i enga. Åkeren bør plasseres 

nær tun og hus. Åker bør i størst mulig omfang brukes som vekstskifte. Åpning av jorda vil gi 

innslag av andre planter enn de som forekommer i varig eng. Potetdyrking kan også brukes 

bevisst som vegetasjonskontroll; hardnakkede flerårige ugress (bringebær, brennesle, 

storbregner) vil måtte vike plassen. Ved gjenlegg av tidligere åkerland kan en bruke 

frømateriale fra slått eller fôrlager, eller naturlig vegetasjonsinnvandring. Ved såing bør lokalt 

frømateriale benyttes, for de fleste genotyper som markedsføres i såfrø, hører ikke hjemme i 

landskapsbildet. Bøss fra høyløa er godt engfrø dersom ondartet ugras ikke forekommer. En 

annen metode er å bakketørke slått gras med modnende frø på åkerstykket. 

4.3 Eng og beite

Åpne områder bør i hovedsak behandles som varig eng og beite, det vil si at områdene ikke 

pløyes. I moderne jordbruk foregår slått og beite oftest på adskilte områder, men ved de 

driftsformer vi ønsker å holde i hevd her, brukes enga både til slått og til beite, noe som 

medfører at vegetasjonen får et mer variert tilbud av vekstfaktorer, og dermed større 

artsrikdom (Kremer 1991). Varig eng, som ikke åpnes ved ulike kulturtiltak, er dominert av 

flerårige grasarter og stauder. 

Fukteng regnes som en truet vegetasjonstype på grunn av vassdragsreguleringer og 

oppdyrking. Dersom Hagaberg hadde ligget i et konvensjonelt jordbruksområde, ville 

fuktenga vært drenert. Enga bør slås og plantematerialet føres bort. 

Beiting påvirker landskapet ved at næringssyklus går raskere. Beiting bidrar til å hindre 

gjengroing med kratt og trær, slik at feltsjiktet kan inneholde arter som trenger lys. Dyrene 

sørger for seleksjon. Flerårige plantearter med organer for lagring av næring, lavt vekstpunkt 

og evne til å danne sideskudd, fremmes. Viktig for resultatet av beiting er valg av husdyrslag, 

beiteperioder og hvor hardt beitepress som settes inn. De fleste opplysninger om dette er 

gjengitt etter Nedkvitne (1996) og Skurdal (1997). 

Dyrene beiter selektivt, det vil si at de velger ut de plantene de liker best. Det er vanligvis det 

plantematerialet som har høyest næringsinnhold i forhold til hvordan dyra fordøyer fôret. 

Forskjellige dyreslag har ulikt plantevalg og beitemåter, og beiting med flere dyreslag gir ofte 

bedre beiteskjøtsel. Storfe bruker tunga for å samle beitet før avtygging. Småfe er utstyrt slik 

at de kan sortere plantematerialet i større grad. Når sau og storfe beiter sammen, napper sauen 

ut det mest næringsrike og saftige materialet, mens storfe får med seg både strå og tørre aks. 

Sauen kan sortere ut enkeltstrå og blad ved gjødselhauger, mens både hest og storfe unngår å 

beite på slike steder. Likeledes kan storfe vanskelig beite inntil hindringer i terrenget, slik at 

storfebeiter ofte ser “uryddige” ut. Marka får gjerne tuestruktur. Hest passer bra til 

skjøtselsbeiting sammen med både sau og storfe. Sølvbunke kan ta overhånd på udrenert eng. 

Dette graset er stivt på grunn av akkumulert silisium, slik at både småfe og kyr helst unngår 

det. Sølvbunke beites gjerne av hest. 

Beiting er et aktuelt tiltak mot gjengroing. Ved god beitetilgang vil ku, hest og sau ikke 

benytte annet enn myke, urteaktige skudd hos lauvtrær, og unngå å beite bartrær. En effekt i 

landskapet er at etablerte trær blir “stammet opp” i karakteristisk høyde, slik at de oppnår en 

typisk kronefasong og kan brukes som skyggetre. Ved forsvarlig tilgang på fôr vil derfor 

beitingen ikke fjerne treaktige vekster fra beitene, men i stor grad hindre videre gjengroing av 

lauvtre. I motsetning til dette står beitemønsteret til geit, som beiter mer av kvist og grein, og 

ofte kan skade trær med barkgnag. Geit vil også beite einer og andre bartrær. 

Beitemønsteret forandrer seg om tilgang på næring blir liten for dyrene. De blir da tvunget til 

å beite materiale som de ellers ville ha vraket. Om dyretallet er konstant fra vår til høst, beiter 

de først bare en del av planteveksten. Senere brukes den delen av fõret som står igjen, ofte 

trevlerike stengler. Slippes dyrene sent i vekstsesongen på større beiteområder, vil de bevege 

seg lenger for å unngå å beite slikt. 

For hardt beitepress medfører utgang av mange arter i enga. Kjent er overgang til stort innslag 

av finnskjegg på tørre enger og på lyngbeite, og økende dominans av sølvbunke på fuktige 

enger. 

For å kunne kontrollere beiting vil det være nødvendig å sette opp gjerder eller vurdere 

gjeting som tiltak. Der det er ønskelig å avspeile eldre driftsformer i landskapet, er det 

interessant å studere tradisjoner for byggeskikk og materialvalg for gjerding og grinder. Disse 

har stor effekt for helheten i landskapsbildet (Kyllingstad 1984). Det finnes lite tilgjengelig 

litteratur om gjerdetradisjoner, men Sandberg (1997) har utgitt en oversikt.

I Skåri, Avdalen og på Hagaberg er en del av beiteområdene typisk hagemark. Begrepet 

hagemark er knyttet til busk- og tresatte beiter (Austad & Hauge 1989). På Hagaberg går 

styvede almetrær inn på de nederste engene. Ellers gir nyperose, einer, hegg og rogn 

hagemarken sitt karakteristiske utseende. Einer finnes i vårt område i stor formvariasjon. 

Søyleformer ble tidligere regnet som en verdifull ressurs for gjerde- og hesjestaur, og i 

klassisk einerbakke ble einer med utbredde vekstformer tatt ut. For å ta vare på 

hagemarkspreget, bør busker og trær beholdes med rimelig avstand. Ved fjerning av einer, 

bør det selekteres etter form. 

4.4 Slått 

På alle de aktuelle områdene er slått et aktuelt tiltak, som delvis allerede gjennomføres. 

Slåttetidspunkt, antall slåtter, og valg av slåttemetode (ljåslått - maskinslått - rydningssag) må 

velges. 

Innen moderne jordbruk slås enga tidligere på året enn vanlig i tidligere tider. Tidlig slått 

kombinert med sterk gjødsling bidrar til at mange arter forsvinner fra slåttenga. Slått bør 

utføres så seint at engplantene kan avgi noe modent frø, men så tidlig at enga kan regenerere 

seg (andre blomstringsperiode). Det bør også tas hensyn til at produktet skal være høy med en 

viss fôrverdi. Tidspunkt for slått vil derfor variere fra år til år. På den enkelte gard har ofte 

bestemte utviklingsstadier hos plantene vært tegnet på at slåtten skal i gang. Kremer (1991) 

oppgir tidspunkt for hovedfloret til engsoleia som aktuelt merke; da vil også andre engvekster 

ha nådd det rette stadiet. 

Det er dessverre ikke registrert om og hvor det ble slått to ganger (hovedslått og håslått) på 

noen av gardene. Foreløpig anbefales som hovedprinsipp en sein slått, men ekstra tiltak på 

steder hvor nitrofil flora har tatt overhånd. 

Slåttemetoden innvirker sterkt på sammensetningen av plantesamfunnet. Jevn og lav 

klippehøyde medfører utgang av en del arter fordi det gir konkurransefordeler for arter med 

lavt vekstpunkt. I tillegg vil slåttemetoder som trevler opp plantematerialet, medføre økt fare 

for sykdomsangrep eller tørkeskader. Bruk av rydningssag bør derfor helst begrenses til 

områder hvor det allerede er få arter og hvor det er viktig å holde veksten nede. Ved 

maskinslått bør det legges vekt på å unngå lav klippehøyde. Ljåslått krever en del trening, 

men burde kunne utføres på mindre stykker. En del av marka har stein i dagen, og ljåslått er 

mer aktuelt enn maskinslått. 

4.5 Andre skjøtselstiltak 

Bråtebrann og sviing kan være aktuelle tiltak der gammel plantemasse har hopet seg opp. Det 

bedrer lystilgangen til marksjiktet og letter ny etablering. Næringsstatus endres av brann. 

Nitrogen fra organisk materiale vil tapes i gassform, og kalium blir lettere tilgjengelig. 

Brenning er aktuelt på steder hvor bestander av nitrofil flora har lagt igjen et tykt strølag, og 

kanskje på steder hvor gammel slått ligger igjen. Brann er også en gammel 

vedlikeholdsteknikk for lyngmarksbeiter. Lyngbrenning medfører at det dannes urteaktige 

(beitbare) nyskudd, og utføres omkring hvert 5. til 7. år. Oftere brenning går ut over annen 

vegetasjon. Andre tre og busker enn lyng vil bli skadd av lyngbrann. 

Tilgang av plantenæringsstoffer er en viktig faktor for suksesjon. Sammenheng mellom 

nitrogen tilgang og etablering av nitrofil flora er godt kjent, og det er vist at blant annet 

endringer i fosfor- og kaliumnivå kan ha stor betydning for nyetablering (Håbjørg 1981). 

Plantenæringsstoffer i større mengder frigjøres fra gamle gjødsellagre/dynger rundt 

driftsbygningene. Opphopninger av plantemasse fra slått er en annen kilde. Beiteformen i 

Avdalen, hvor geitene streifer i utmarka om dagen og trekker ned i nærheten av tunet om 

natta, medfører at næringsstoffer fra et stort område samles her. Dette har vært et viktig 

innslag i tidligere tiders driftsformer.

Gjødsling på enga vurderes som unødvendig. Det ville medføre nedgang i artsrikdommen, og 

de fleste stedene er økt fôravling ikke ønskelig. På åker og inntun er bruk av moderate 

gjødselmengder aktuelt. Det bør utføres jordanalyser, og kun gjødsles om disse viser at det er 

nødvendig. 

Bruk av lettløselige gjødselslag (“kunstgjødsel”) anbefales ikke. De negative effektene på 

plantesamfunnet forsterkes ved raskere omsetning av plantenæring. 

Slått er foreløpig et rent skjøtselstiltak fordi fôr fra slått ikke utnyttes. Resultatet er at 

plantemasse fra slåtten blir et avfallsproblem, særlig når det søkes å unngå videre utbredelse 

av nitrofile vekster. Mislykket slått og en viss mengde annet planteavfall har forekommet til 

alle tider. Slåtteavfall foreslås derfor deponert på egnete steder med tynt jordsmonn. I 

Avdalen er det for eksempel nedlagt mye arbeid i å terrassere og samle jord, og ved å legge ut 

slåtten i dynger på utpekte steder kan arbeidet fortsette. Organisk husholdningsavfall bør 

samles i komposthaug. Kompost kan benyttes til åker og innhage. 

Styring av vassløp og drenering var en viktig syssel på en fjellgard. Dette er særlig aktuelt når 

de største mengdene av smeltevann kommer ned om våren. Bekker og vassig blir holdt på 

plass ved steinsettinger og ved at hindringer som kan demme og endre retning for vassløpet 

ryddes bort. Dette er et arbeid som må utføres, eller i det minste planlegges, før sesongen tar 

til. 

Ugras defineres i jordbruket som planter som gjør skade ved å konkurrere med kulturvekstene 

om vekstfaktorene, eller er en vekst på feil plass (Fykse 1979). I områdene nærmest tun og 

hus forekommer en del nitrofil vegetasjon (nitrogenelskende). I forhold til fuktighetsforhold 

kan det være brennesle, bringebær eller mjødurt. Disse danner store bestander som 

utkonkurrerer andre arter. Her trives de på næringsholdig sig fra gjødsellager eller andre 

opphopninger av organisk materiale. Dette er planter som tåler beiting og slått dårlig, og 

konsentrert tidlig slått av disse vil ha effekt. Beitedyr vil kun forsyne seg av disse tidlig om 

våren, men senere i vekstsesongen, da disse plantene forsvarer seg godt mot beiting, tåler de 

dårlig å få fjernet sin bladmasse. Dette gjelder også tyrihjelm, som forekommer i større 

mengder på fuktige steder, og som motstår beiting fordi den er giftig. Den forsvinner 

merkbart fort etter slått. 

Gjengroing med trær og busker utføres i dag ved barking. Direkte avhogging av lauvtær er 

ikke et aktuelt virkemiddel på grunn av faren for at de vil sette rot- og stubbeskudd. I skog og 

jordbruk benyttes sprøyting eller bestrykning av stubben med glyfosat mot oppskott av 

lauvtre (Frivold 1994). Sprøyting regnes imidlertid som en lite aktuell metode i området. 

Fordi plantene akkumulerer opplagsnæring ved fotosyntese i løpet av vekstsesongen, er det 

mindre sjanse for oppskott ved hogging tidlig om sommeren (kort etter lauvsetting). Ved 

barking hindres plantene i å trekke opplagsnæring til røtter og rothals, mens saftstrømmen til 

blad er ubrutt. Barking innebærer derfor tyning av vegetasjonen, slik at en unngår oppskott. 

En viss ugrasflora hører hjemme i åkerbruket, og vil alltid være til stede. Det gjelder særlig 

ettårige arter. Men for å ta vare på inntrykket av velstelt bruk bør luking utføres jevnlig. Blant 

registrerte flerårige arter er det i dag de nitrofile ugrasslagene som særlig bekjempes (se 

ovenfor). En art, vanlig høymole, har stort spredningspotensiale, og bør bekjempes særskilt. 

Det foreslås å trekke opp alle enkeltplanter ved hjelp av greip. 

Stor turisttrafikk medfører en ekstra konkurransefaktor i vegetasjonsbildet. I områder nær 

hustufter og gårdsanlegg bør opplegg for å styre ferdsel på stier vurderes. På steder hvor det 

periodevis er vått, kan ferdsel styres ved å legge klopper eller steinsettinger. På områder hvor 

det er tynt jorddekke, bør en vurdere å legge “naturlige” hindringer (stein, tornekratt, trær) i 

veien der stien lett kan flyte ut.

5. LOKALE ANBEFALINGER 

5.1 Vetti og Lauvhaugen 

Vår- og høstbeiting med sau ville vært interessant, men er antagelig ikke aktuelt i nåværende 

situasjon. Beiting med hest foretas på enga ovenfor tunet. En kombinasjon av sau og hest 

kunne kanskje være realistisk å få til. På de større engstykkene bør slått gjennomføres dersom 

en ikke kan få beitet. Det ligger til rette for at arealene kan slås med traktorslåmaskin. De 

fuktige deler av enga nedenfor tunet på Vetti har stor masse, og dersom det ikke beites her i 

deler av vekstsesongen, vil to slåtter antagelig være aktuelt - primo juli og slutten av august. 

Ideelt sett burde den delen som er tørreng slås kun en gang; omkring slutten av juli. Dermed 

ville en oppnå to flor og mulighet for frøsetting, samtidig som enga ble holdt åpen. 

5.2 Hagaberg 

Randområdene rundt engarealene ligger naturlig til rette for beitebruk. Her bør landskapet 

holdes åpent, og vegetasjonsonen som er dominert av røsslyng og (innenfor lyngbeltet) med 

mange starrarter, bør bevares. Kuturmarkstypen lyngmark er avhengig av jevnt og strekt 

beitepress for å opprettholdes, samtidig som unge skudd utgjør den viktigste beiteressursen. 

Det er sannsynlig at småfe tidligere ble sluppet ut om vinteren for å beite her. Gammel 

lyngmark som ikke er utsatt for tilstrekkelig høyt beitepress, bør svies av hvert 6.-8. år i 

perioder med god fuktighet, jevn tele og vindstille vær (Statens fagtjeneste for landbruket 

1990). 

Ved opprustning av Hagaberg vil det være naturlig å anlegge potetåker på de flate områdene 

ved tunet. Foreløpig er det viktigste tiltaket her kampen mot gjengroing. Alt i alt vil beiting, 

gjerne med geit, være en god måte både å ivareta eng, lyngbeltet utenfor, samt å bekjempe 

lauvkratt. Dersom det er mulig, ville en inngjerding kombinert med hensiktsmessig stengsel 

(slik at ferdsel er mulig) være en god måte å ivareta landskapet. 

Et unntak er enga i Hagaberg, som er dominert av skogrøyrkvein. Denne bør slås en gang 

årlig, og plantematerialet bør fjernes. Bakketørking av høy er umulig her, og hesjing kan være 

vanskelig å gjennomføre. Her kan kanskje terrasseringsarbeidet som har vært utført av 

brukerne, fortsette; ved å legge ut slått plantemateriale på en hylle lengre ute vinnes mer jord. 

5.3 Avdalen 

Her beites i dag usystematisk med geit. Tun og innhage er gjerdet unna. Det er utført et stort 

arbeid med slått og rydding av de næringsrike engene nærmest tun. Det er også innført 

potetåker. Et problem har vært felt med nitrofil vegetasjon; tette bestander av bringebær og 

brennesle, avløst av mjødurt der det er fuktig. Disse artene vil begrenses ved årlig slått 

(selvfølgelig kombinert med fjerning av slåtten). Imidlertid danner både brennesle- og 

bringebærbestander et tett strødekke av gammelt plantemateriale, som hindrer frøetablering 

av andre planter. For å endre konkurransesituasjonen kombineres hyppig slått med å fjerne 

dette strødekket manuelt eller ved brenning. Det anbefales en årlig slått i slutten av juli i de 

ekstensive områdene hvor enga har liten bladmasse og hyppig slått (to - tre ukers mellomrom) 

der en vil minke den nitrofile vegetasjonen. 

Det ble registrert enkeltplanter av høymole. Dette er et jordbruksugras med stort 

spredningspotensiale, som dårlig kan bekjempes med driftsmåten (ikke siloslått, selektiv 

sprøyting). Det anbefales at hver enkelt plante tas opp med rot og destrueres. I tun og innhage 

finnes bærbusker og frukttrær, som til dels er skadet av geit. Det er ikke kjent hvilke 

genotyper det dreier seg om her. Kirsebær- og eplekultivaren bør kartlegges og fornying av 

plantene vurderes. Eksisterende planter må beskjæres og gjødsles. Plantemateriale av 

humlebestanden som finnes flere steder i Avdalen, bør oppformeres, og aktive planter bør få 

et skjermet sted nærmere tunet. 

5.4 Kvile

Innenfor steingard bør alle tre og busker fjernes, og enga bør slås årlig. Innslag av tyrihjelm 

vil minke ved slik behandling. Det er lett å oppnå god fôrkvalitet på denne enga etter kort tid. 

Steingarden er ikke tilstrekkelig høg (selv etter restaurering) til å holde på beitedyr. I tidligere 

tider ble slike steingarder forhøyet ved hjelp av annet materiale (halvskigard), noe som kunne 

gjøre at kombinasjon beite/slått kanskje kunne iverksettes. 

Stiområdet utenfor steingarden har variert og interessant vegetasjon, hvorfra stykket innenfor 

steingarden oppleves som et kultivert “rom”. Vegetasjonen er svak for slitasje på grunn av 

grunt jordsmonn. Stitraséen bør ledes slik at opplevelsen av området beholdes, ikke minst 

inntil kvilesteinen, mens slitasjeskader unngås. 

5.5 Skåri 

I stor grad er kratt og gjenvekst ryddet ved hjelp av barking. Denne prosessen må følges opp, 

eventuelt må mer av trær og busker fjernes. Enkeltstående nyperoser, opprette einere, rogn og 

hegg gir hagemarkspreg i utkanten av feltet og på det høyeste partiet, og bør få stå. 

Behandling av områder med nitrofil vegetasjon, se avsnittet om Avdalen. Hvis slått er aktuelt, 

bør denne utføres på sent slåttetidspunkt (omkring slutten av juli). Oppgradering av tun med 

kulturplanter (se ovenfor) er aktuelt. 

6. LITTERATUR 

Aasaaren, A.M. 1993. Fjellgården Avdal - fortid og fremtid. Kandidatoppgave, Sogn og 

Fjordane Distriktshøgskule, Sogndal.63 pp. 

Austad, I & L. Hauge 1989. Kulturlandskap og kuturmarkstypar i Sogn og Fjordane. Sogn og 

Fjordane distriktshøgskule Skrifter 1989: 12. 83 pp. 

Fremstad, E. & R. Elven (red.) 1991. Enheter for vegetasjonskartlegging i Norge. NINA 

utredning 28. 

Frivold, L. H. 1994. Trær i kulturlandskapet. Landbruksforlaget. 224 pp. 

Fykse, H. 1979 Forelesningar i herbologi. I. Ugras. Biologiske og økologiske eigenskapar. 

Landbruksbokhandelen, Ås 135 p. 

Garder, G. & J. B. Jordal 1995. Biologiske undersøkelser av noen kulturlandskap og en 

edellauvskog i Sogn og Fjordane i 1994. Fylkesmannen i Sogn og Fjordane, 

miljøvernavdelinga. Rapport nr. 3, 1995. 50 pp. 

Hesjedal, O. 1973. Vegetasjonskartlegging. Landbruksbokhandelen, NLH. 188 pp. 

Høeg, O.A. 1976. Planter og tradisjon. Universitetsforlaget, Oslo, Bergen, Tromsø. 751 pp. 

Håbjørg, A. 1981 Landskapspleie. Vegetasjonsbruk, -etablering og vedlikehold ved tekniske 

inngrep i landskapet. Landbruksbokhandelen, NLH. 38 pp. 

Kremer, B. 1991. Wiesenblumen kennen, erleben, schützen. Gräfe & Gunzer, München. 

151pp. 

Kyllingstad, R. 1984. Tun og gardshage. Landbruksforlaget. 143 pp. 

Mossberg, B. & L. Stenberg (1995): Gyldendal store nordiske flora. Gyldendal, Oslo. 695 pp. 

Nedkvitne 1996. Beitedyr i kulturlandskapet. Landbruksforlaget

Norsk Aluminiumsindustri og miljø. 1994. Prosjekt for effektstudier av industriutslipp fra 

primæraluminiumverk i Norge. Sammendragsrapport. Hydro Aluminium, Oslo. 96 pp. 

Odland, A. 1981. Botaniske undersøkingar i Utlavassdraget. Rapport. Botanisk institutt, 

Universitetet i Bergen. 14 pp. 

Sandberg, M. 1997. Gjerder før og nå. Eget forlag, Heggenes. 111 pp. 

Skurdal, E. 1997. Beiting i utmark i praksis og plansammenheng. Landbruksforlaget. Rev. 

utg. 56 pp. 

Solem, R. 1995. Skjøtselsplan for plassen Skåri i Utladalen landskapsvernområde. Upublisert 

EEU-semesteroppgave, Norges landbrukshøgskole. 13 pp. 

Statens fagtjeneste for landbruket 1990. Skjøtsel av kulturlandskap. Praktisk veileder. Ås. 24 

pp. 

VEDLEGG TIL RAPPORT 

Registreringslister 

VETTI 

Det ble regisrert på den store enga som går hele vegen fra tunet og ned til veg. Områder som 

ble skilt ut var: inngjerdet beite (“hestebeitet”) på oversiden av tunet (1), feltet nedenfor og 

inntil tunet (2), det bratteste, øverste partiet (3) av enga, vegetasjonsområder hvor vass-sig 

strekker seg nedover hele enga (4), og det nederste, relativt flate området (5). 

1. “Hestebeitet” overfor tunet. 

Området benyttes nå til beite for hest. De øvre delene av beitet har store steinblokker. Langs 

kantene er det treskygge fra omkringliggende skog. 

Registrerte arter: 

bittekonvall 

blårapp 

brennesle 

bringebær 

einstape 

enghumleblom 

engreverumpe 

engsnelle 

engsoleie 

engsyre 

firkantperikum 

fugletelg 

fuglevikke 

geitrams 

grasstjerneblomst 

hengeving 

hundegras 

hundekjeks 

hvitbladtistel 

hvitkløver 

høymole 

krypsoleie 

kveke 

løvetann 

marikåpe

mjødurt 

ormetelg 

ryllik 

rød jonsokblom 

skogsnelle 

skogstjerne 

skogstorkenebb 

smårapp 

snauveronika 

stemorsblomst 

stormaure 

sølvbunke 

tveskjeggveronika 

vanlig arve 

vassarve 

2. (feltet nedenfor og inntil tunet) Kveke er dominerende gras i den øverste delen av jordet. 

Øverst ved gårdstunet finnes en del nitrofil ugrasflora. Inntil husene er det store 

brenneslekratt. 


brennesle 

kvassdå 

kveke 

vanlig høymole 

3. Det øverste, bratteste partiet har også delvis tynt jordsmonn hvor fjell stikker opp i dagen 


blåklokke 

blåknapp 

blårapp 

einstape 

engfiol 

enghumleblom 

engrapp 

engreverumpe 

engsmelle 

engsoleie 

engsyre 


fjellmarikåpe 

fugletelg 

gjeldkarve 

grov nattfiol 

gulaks 

gullris 

harestarr 

hundegras 

hundekjeks 

hvitbergknapp 

hårsveve 

karve 

kvastsveve 

kvitmaure 

legeveronika 

lodnebregne

lundrapp 

løvetann 

marikåpe 

markjordbær 

ormetelg 

osp 

prestekrage 

ryllik 

rød jonsokblom 

rødsvingel 

sauesvingel 

slåttestarr 

småbergknapp 

småengkall 

smårapp 

småsmelle 

småsyre 

stemorsblomst 

stormaure 

sumpmaure 

sølvbunke 

sølvmure 

teiebær 

tepperot 

timotei 

torskemunn 


vanlig arve 


åkerforglemmegei 

4. Vass-sig i enga. 


brennesle 

bringebær 

enghumleblom 

engreverumpe 

engsyre 

fugletelg 

geitrams 

grasstjerneblom 

hundegras 

hundekjeks 


hvitkløver 

krypsoleie 

kvassdå 

løvetann pengeurt 

marikåpe 

meldestokk 

mjødurt 

ormetelg 

rose 

rødkløver 

skogstorkenebb

strandrør 

sølvbunke 

tyrihjelm 

ugrasbalderbrå 

vanlig 


vendelrot 


5. Helt nederst i enga er en feit åkerrein dominert av brennesle, mjødurt og kveke. 


brennesle 

enghumleblom 

engsnelle 

kveke 

mjødurt 

skogrørkvein 

sløke 

springfrø 

LAUVHAUGEN 

Til Lauvhaugen regnes enger og kulturmark som finnes rundt garden Lauvhagen, avgrenset 

av skog i tre retninger og av veg på nedsiden. Registreringer ble utført på de åpne 

slåtteengene øverst i dalsiden (1), langs et vass-sig som drar seg gjennon engene (2), og på 

steinhauger som er lagt opp mellom slåttemarkene (3). Det ble også registrert arter på en liten 

branntuft som ligger ovenfor tunet (4) og i bekkeveita som skjærer seg gjennom enga (5), 

selve tunet og området fra tunet ned mot veien (6). Det var naturlig å registrere slåtteteigene 

som ligger nærmest Vetti for seg selv (7). 

1. Øverst der engene begynner, ligger ei gammel løe. De enkelte slåtteteigene er stort sett 

avgrenset med steingarder eller antydninger av steingarder. Øverst har rogn og bjørk begynt 

innvandrina i enga. Det dominerende grasslaget er sølvbunke. 


blåknapp 

blårapp 

brennesle 

bringebær 

engrapp 

engsnelle 

engsoleie 

engsyre 


fjellforglemmegei 

flekkmarihand 

fugletelg 


gulaks 

gullris 

hundegras 

hundekjeks 

hvitmaure 

krattmjølke 

legeveronika 

lundrapp 

marikåpe

ormetelg 

ryllik 

rødsvingel 

skogstjerneblom 


sløke 

smyle 

sumpmaure 

sølvbunke 

timotei 


tyrihjelm 

2. Et vass-sig drar seg mot dalbunnen. 


brennesle 

bringebær 

enghumleblom 

engsnelle 

engsoleie 

engsyre 

geitrams 


hundekjeks 


jonsokblom 

lundrapp 

marikåpe 

mjødurt 

ormetelg 

rød 


3. Slåttengene er egentlig en hel rekke småenger, hvor stein og rask er lagt i hauger i mellom, 

kanskje der berg stikker opp i dagen. 


bjørk 

engrapp 

engreverumpe 

selje 

svartvier 

teiebær 

4 Liten branntuft (etter løe/smie?) rett over tunet. 


løvetann 


skogsvinerot 

5. Bekkeveit 


gjøkesyre 

harerug 

kvassdå 

maigull

myrfiol 

myrhatt 

skogburkne 

6 På oversiden av tunet går enga fint over i tun. På inntunet er grasdekket slått, og det er 

etablert små blomsterbed inntil husene. På nordsiden av tunet er et lite potetjorde og et kratt 

med rotekte kirsebær. I bekkefaret står en stor, plantet hvitpil. På nedsiden er bakken svært 

bratt ned til vegen. Her står frukttrær og bærbusker som ikke er beskåret eller stelt, omgitt av 

brennesle, mjødurt og ormetelg. 

7. Nærmest Vetti ligger flere små slåtteteiger, som i stor grad har blitt gjenvokst av kratt. 


bittekonvall 

bjørk 

gjøkesyre 

gråor 

gullris 

hegg 

legeveronika 

markjordbær 

ormetelg 

sisselrot 


smyle 

AVDALEN 

Når en kommer fra Kvile retning Avdalstunet, er den overflatedyrka marka markert med 

steingarder. Øverst ligger Meleslandet, et relativt tørt område ovenfor tunet (1 ) og et 

fuktigere område, Turkestuvåkeren, nærmere elva (2). Engene nedenfor og i høgde med tunet, 

Røysåkeren og Langebakken, henger grovt sett sammen i ei eng (3). Ut mot elva er et mer 

naturpreget område, Brubakken, som heller sammenhengende nedover (4). Både enga og 

beitet på siden avgrenses og deles opp nedover av berg som stikker opp i dagen, blant annet 

Heikammaren (5). Nedenfor dette finnes neste engplatå. Her er et fuktig område, Gjerde, som 

avgrenses i retning stien av almetrær (6). Lenger bort ligger en overgangssone mellom fuktig 

og tørrere eng, Nyløeteigen (7), og en tørrere del, Slåtteberget, nærmere elva (8). Her finnes 

en steinrøys (9). Det er også et spesielt vegetasjonsområde helt ytterst på Slåtteberget mot 

fossen, der fuktighet slår opp (10). 

1. Meleslandet. Den tørreste siden ovenfor og i høgde med tunet. Marken har steinblokker og 

er antagelig brukt som beite, mens smålapper kan ha vært slått. 


enghumleblom 

engsoleie 

fugletelg 

hundekjeks 

mjødurt 

mørkkongslys 

ormetelg 


sølvbunke 

tyrihjelm 

veitistel 

2. Turkestuvåkeren. Den fuktige delen av området ovenfor tunet.på tunplatået mot fossen. 

Også her blokker og fjell i dagen. Kun små slåtteteiger, egnet til beite.


brennesle 

engsmelle 

engsnelle 

engsyre 



hundegras 

hundekjeks 


jonsokblom 

knereverumpe 

kvassdå 

kvitmaure 

legeveronika 

lundrapp 

markjordbær 

rød 

rødsvingel 


småengkall 


3. Røysåkeren og Langebakken. Slåttengområder ved tun. Jorda overflatedyrka. Dominert av 

brennesle og strandrør. Mye hundekjeks og ugrastistel. Disse er slått ned. Ovenfra er det svak 

innvandring av rapp og hundegras. 

4. Brubakken. Mellom slåttengene og elva er et langstrakt område som ikke er overflatedyrka, 

og hvor berg stikker opp i dagen. 


blåklokke 

brennesle 

bringebær 

engfiol 

engsmelle 

engsnelle 

engsyre 


fuglevikke 

geitrams 


gråstarr 

gulaks 

gulmaure 

hanekam 

hengeving 

hundegras 

hundekjeks 


høymole 

hårfrytle 

fellmarikåpe 

kvassdå 

kvitmaure 

legeveronika

lodnebregne 

markjordbær 

mjødurt 

ormetelg 

rose 

ryllik 

rødknapp 

sauesvingel 

sisselrot 

skogstjerne 

skogstorkemebb 

sløke 

slåttestarr 

smyle 

småengkall 

småsyre 

stemorsblomst 

sølvbunke 

tepperot 

tettstarr 

torskemunn 

tunarve 


tyrihjelm 

vanlig 

5. Heikammaren o.a. Slåttenga er delt opp og avgrenset nedover av berg som stikker opp i 

dagen. Her er det bevegelse i jorda og plass for 1- og 2-årige planter. Det er lite jord, men 

antagelig kommer vannårer ut her. 


bakkeforglemmegei 

blårapp 

brennesle 

engsnelle 

knereverumpe 

kvitmaure 

lodnebregne 

mjødurt 

ryllik 

stemorsblomst 

tårnurt 

6. Gjerde. Nederste trinn med eng, fuktig del nærmest sti. Det går vass-sig nærmest stien og 

styvningsalmer. Her er det funnet få arter: 


alm 

brennesle 

bringebær 

mjødurt 

ormetelg 

tyrihjelm 

7. Nyløeteigen. Nærmere elva på nederste trinn er en overgangssone mellom tørr og fuktig 

eng. 

Registrerte arter:

engkvein 

hundegras 

kveke 

sølvbunke 

8 Slåtteberget. Nærmest elva på nederste trinn er det nærmest tørreng. Engkvein og svingel 

dominerende grasslag. 


blåklokke 

blåknapp 

blårapp 

engkvein 

engsmelle 

engsoleie 


fugletelg 

gjerdevikke 

gulaks 

humle 

hundegras 

hundekjeks 

hvitmaure 

legeveronika 

lundrapp 

markjordbær 

ryllik 

rødkløver 

sauesvingel 


slåmestarr 

småsyre 

stemorsblomst 

torskemunn 



9. Slåtteberget, steinrøys. På en bratt del er det lagt opp steinhaug. Her stikker også fjell opp i 

dagen. 


lodnebregne 

sandarve 

småbergknapp 

10. Slåtteberget, (fossery, berg). Ytterst ut mot elva/fossen på nederste trinn av enga. 


rosenrot 

vendelrot 

KVILE 

Turstien fra Avdalen og til fjells går forbi Kvile. Det ble registrert langs stien i høgde med 

jordet/enga (1). Rundt jordet er det lagt opp steinmur. Denne har særegen vegetasjon på 

oversiden av jordet og mot den siden stien (2). Steingarden på nedsiden av jordet har 

fuktigere forhold (3). Selve jordet har temmelig ensartet engvegetasjon (4), men denne skiller 

seg ut i et klart avgrenset rektangulært felt inne på jordet (5).

1. Mellom sti og slåttenga er et interresant område som er avgrenset av skogsvegetasjon på 

siden mot bekken, og av steinmuren mot enga på den andre siden. Rabber stikker opp i dagen. 

Fra løvtrekrattet vandrer einstape inn. 


beitesveve 

bjørk 

bleikstarr 

blokkebær 

blåbær 

blåklokke 

blåkoll 

blåtopp 

bringebær 

einer 

einstape 

engfiol 

engsmelle 

engsoleie 

engsyre 

finnskjegg 


fuglevikke 

gjeldkarve 

gjøkesyre 

gulaks 

gulstarr 

harestarr 

hegg 

hengeving 

hundegras 

hvitmaure 

hårfrytle 

hårsveve 

jonsokkoll fjellmarikåpe 

kattefot 

kornstarr 

krekling 

legeveronika 

lodnebregne 

marikåpe gråor 

marinøkkel 

markjordbær 

myrmaure 

ormetelg 

rogn 

rose 

ryllik 

rødkløver 

rødknapp 

rødsvingel 

røsslyng 

sauesvingel 

skogfiol 

skogstjerne 

skogstorkenebb

smyle 

småengkall 

småsmelle 

småsyre 

sølvbunke 

tepperot 

trefingerurt 


tyttebær 

øyentrøst 

2. Steingard på overside og mot sti. 


brennesle 

engrapp 

engsmelle 

engsnelle 

engsyre 


hundekjeks 


hvitmaure 

jonsokblom 

kvassdå 

legeveronika 

lundrapp 

markjordbær 

rød 

rødsvingel 


småengkall 

småsmelle 


3. Nedkant av jordet har fuktige forhold. Inntil steingarden: 


enghumleblom 

engsoleie 

hundekjeks 

mjødurt 

ormetelg 


sølvbunke 

tyrihjelm 

åkertistel 

4. I enga innenfor steingard er dominerende grassslag sølvbunke, med innslag av smyle og 

hundegras. Øverst i dette området er det oppslag av einer og rognekratt. Det er også enkelte 

vel etablerte brenneslebestand og innslag av kvassdå. 


blåklokke 

brennesle 

bringebær 

einer 

enghumleblom

engkvein 

engrapp 

engsyre 


fuglevikke 

gjeldkarve 

gulaks 

hundegras 

hvitmaure 

marikåpe 

markjordbær 

myrmaure 

rogn 


smyle 

småengkall 

småsyre 

stemorsblomst 

sølvbunke 


tyrihjelm 

vassdå 

5. Midt i jordet er et firkantet felt som kan ha vært slått. Feltet er markert ved at svingel er 

dominerende grasslag. 


blåklokke 

blåknapp 

engsmelle 

hundegras 

ryllik 

småmaur 

smårapp 


HAGABERG 

Registreringene er utført i retning langs stien som tar av fra hovedsti mellom dalen og 

Avdalen. Den første enga, Ekre, er bygd opp som en terrasse mot hovedstien. Det ble 

registrert på murkanten (1), i enga nærmest terrassen (2) og i den tørrere delen av enga, 

Ekrebakkane, hvor berget skrår mot Utladalen (3). Deretter ble stien fulgt til neste område, 

som er delvis gjengrodd av kratt (4), og området på utsiden (retning Utladalen) av dette (5). 

Dalen eller jordflatene snevrer seg inn i området rundt selve tunet på Hagaberg (6), men også 

her finnes tørrere partier på utsiden (7). Det ble videre registrert langs stien som fortsetter 

forbi tunet (8) og på jordstykket som ligger innerst, Myri (9). 

1. Ekre, ved terrassemur. På nedsiden av terrassemuren går det en drensbekk. Her er 

vegetasjonen dominert av kveke og brennesle før lauvskogen overtar. På selve muren ble 

disse arter registrert: 


groblad 

maigull 

snauveronika 

vårskrinneblom

2. Ekre, nærmest terrassemur. Enga er preget av å ha tilgang på fuktighet i de mest 

lavtliggende områdene ved terrasse og bekkesig (nærmere Hagaberg). Sølvbunke dominerer 

som gras. 


bringebær 

engrapp 

engsnelle 

engsoleie 

engsyre 

gulaks 

hanekam 

hundegras 

hundekjeks 

kvassdå 

kvitmaure 

lundrapp 

mjødurt 


sløke 

sølvbunke 

torskemunn 

tyrihjelm 

3. Ekrebakkane. Den mest høytliggende delen av denne enga er tørrbakke, hvor grasdelen 

domineres av smyle. 


bleikstarr 

blåklokke 

gulaks 

harestarr 

hårsveve 

legeveronika 

sauesvingel 

skogstjerne 

smyle 

småsyre 

stemorsblomst 

tepperot 

4. Nærmere Hagabergtunet kommer et område hvor det er etablert ungtrær av bjørk og rogn 

og einer mellom rabbene. 


bittekonvall 

bjørk 

blåbær 

blåtopp 

einer 

fugletelg 

myrfiol 

rogn 

røsslyng 

skogstjerne 

slåttestarr 

småengkall 

stivstarr

tyttebær 

5. Den mest høytliggende delen av enga går over i lyngvegetasjon før terrenget faller ned mot 

Utladalen. Her er det svært tynt jordsmonn, som består av surt humus-strølag. Det stikker 

svaberg opp i dagen. Røsslyng og annen lyngvegetasjon dominerer i de lyseksponerte 

skortene. 


bittekonvall 

bleikstarr 

blåbær 

blåklokke 

blåtopp 


gulaks 

harestarr 

hårfrytle 

kattefot 

legeveronika 

markjordbær 

myrfiol 

ryllik 

rødknapp 

røsslyng 

sauesvingel 

seterstarr 

slåttestarr 

småsyre 

smyle 

småbergnapp 

småsmelle 

sumpmaure 

tepperot 

tettstarr 

6 Hagabergtunet. Rundt husene er flateområdet trangere, med våtere eng, hvor sølvbunke 

dominerer. Det er også partier med svingel. Rundt tidligere drifsbygning store brenneslekratt. 


brennesle 

engrapp 

engsnelle 

engsoleie 

engsyre 

gråstarr 

humle 

hundegras 


krypsoleie 

kvassdå 

mjødurt 

sauesvingel 

sølvbunke 


tyrihjelm

7. Hagabergtunet mot dalføret. Mot dalføret stikker det også her opp rabber med tørketålende 

vegetasjon. Rundt og på disse: 


bleikstarr 

engfrytle 

harestarr 

seterstarr 

slirestarr 

slåttestarr 

sumpmaure 

trådsiv 

8. Stien fortsetter inn til det innerste jordet. 


engsnelle 


mjødurt 

sølvbunke 

9. Myri. Det innerste jordet er dekket av kun en art (skogrøyrkvein). Det er et jevnt fuktig 

område, hvor berggrunnen danner et basseng som lagrer vann. Her har det vært slått, men 

høstet plantemateriale er ikke fjernet, og ligger i såter ute i jordet. I såtene oppslag av snelle. 


engsnelle 

skogrøyrkvein 

SKÅRI 

Det ble registrert i de to engene ved Skåri; en eng ligger rett ved tunet og kan deles i en nedre 

del (1) og en øvre del (2). Øverst stikker berg opp i dagen (3) og en går over i den andre enga, 

Haugane, som går langs vegen og elva. Denne enga er relativt flat der den går langs vegen 

(4), men heller mot elva på den andre siden (5). 

1. Eng nærmest tun. Enga har fall ned mot tunet. 


blåklokke 

blåknapp 

brennesle 

bringebær 

engfiol 

engrapp 

engsyre 



gjeldkarve 


gulaks 

gulmaure 

harestarr 

hundegras 

hvitkløver 

hvitmaure 

hårfrytle 

hårsveve 

kjøttnype 

kornstarr

krypsoleie 

kvassdå 

legeveronika 

marikåpe 

markjordbær 

mjødurt 

myrfiol 

prestekrage 

rødsvingel 


sløke 

smyle 

småengkall 

sølvbunke 

tepperot 


øyentrøst 

2. Øvre del av enga er tørrere enn nedre del. Det stikker bergnabber opp øverst. Vegetasjonen 

er preget av de tørre forholdene, og det forekommer mye gulaks og kornstarr. 


bittekonvall 

blåbær 

blåklokke 

engrapp 

engsyre 

fugletelg 



gulaks 

harerug 

hundegras 


hvitmaure 

kornstarr 

legeveronika 

marikåpe 

myrfiol 

prestekrage 

rødknapp 

rødsvingel 

skogfiol 

skogstjerne 


sløke 

smyle 

småengkall 

sumpmaure 

tepperot 


tyttebær 

3. Den øverste delen av enga går over i fjell-blokkmark. Her er en del blåbærlyng og 

vegetasjon son ikke er slått. Dominerende gras er smyle. 

Registrerte arter:

låbær 

blåklokke 

blåknapp 

brennesle 


fugletelg 

gjøkesyre 


hjertegras 

hundegras 

kornstarr 

kvassdå 

kvitmaure 

lodnebregne 

ormetelg 

ryllik 

smyle 

småengkall 

tegebær 

tepperot 


tyttebær 

4. Haugane. Slåtteng som går langs vegen. Dominert av sølvbunke, i noen områder mye 

smyle, ormetelg og fugletelg. 


blåklokke 

brennesle 

bringebær 

engsnelle 


fugletelg 

fuglevikke 

harestarr 

hundegras 


hårfrytle 

kjøttnype 

krypsoleie 

kvassdå 

legeveronika 

marikåpe 

markjordbær 

myrfiol 

nyseryllik 

ormetelg 

prestekrage 

ryllik 


sløke 

smyle 

småengkall 

sumpmaure 

sølvbunke 

tepperot

torskemunn 


tyttebær 

5. Fuktig del av eng som skrår ned mot elva. I deler av skråningen er det lagt stein som er 

plukket fra jorde/eng ovenfor. 


beitesveve 

blåklokke 

brennesle 

einstape 

engsyre 


gjeldkarse 


gulaks 

gulmaure 

hundegras 

hvitkløver 

kjøttnype 

kvitmaure 

marikåpe 

markjordbær 

ormtelg 

prestekrage 

ryllik 

rødkløver 

rødknapp 


smyle 

sumpmaure 

sølvbunke 

tiriltunge 

torskemunn 


vendelrot

4.6.5. 

Sopp 

SOPPFLORAEN VED AVDAL GARD OG VETTISMORKI, UTLADALEN 

LANDSKAPSVERNOMRÅDE, SOGN OG FJORDANE AV PER MARSTAD OG TANAQUIL 

ENZENSBERGER, FYLKESMANNEN I SOGN OG FJORDANE 1998 

ILLUSTRASJONER: 

Figur 1. Undersøkelsesområdet på Avdalen Gard med Hagaberg 

Figur 2. Undersøkelsesområdet på Vettismorki. 

Forord 

Dette tiltaket kom i stand etter en samtale mellom Rigmor Solem og Tanaquil Enzensberger 

om naturgrunnlaget i Utladalen landskapsvemområde. Samtalen resulterte i at Rigmor Solem 

rettet en søknad til Fylkesmannen i Sogn og Fjordane, Landbruksavdelinga, Skogseksjonen 

om midler til å undersøke soppfloraen i området. Midlene ble bevilget. Tilsagn om deltagelse 

fra Per Marstad allerede før bevilgningen var et faktum sikret at undersøkelsen ble mulig å 

gjennomføre. 

Rigmor Solem har ved siden av å være initiativtaker også gitt velvillig bistand med praktisk 

organisering, framskaffing av kartmateriell og informasjon om undersøkelsesområdene. Berit 

Johansen Vetti har bidratt med informasjon om brukshistorien på Vettismorki. Takk går 

videre til Arvid Øygarden og vertskapet på Avdalen Gard. 

Steinar Aase har bidratt med bestemmelse av en del arter. Vi takker han for godt samarbeide. 

Gro Gulden, Botanisk museum, Oslo, har gitt verdifull informasjon vedrørende et funn av en 

art innen slekten knippesopp (Lyophyllum). 

Fotografier er tatt av Per Marstad. 

Vi håper denne undersøkelsen kan komme til nytte, både som ledd i kartlegging av de unike 

områdene i Utladalen og i forvaltningen av biologisk verdifulle miljøer. 

Tønsberg og Vang i Valdres, november 1998, Per Marstad og Tanaquil Enzensberger 

Sammendrag 

Rapporten gir en oversikt over makrosopper som ble funnet i to områder i Utladalen (Avdalen 

Gard og Vettismorki) ved en undersøkelse høsten 1998. 

Undersøkelsesområdet på Avdalen Gard består av eng/grasmark med blandet randskog. 

Gardsdrifta her opphørte tidlig på 60-tallet på grunn av sterk fluoridbelastning fra 

aluminiumsindustrien i Årdal. Området er preget av gjengroing etter driftsnedleggelsen, men 

også av at det i de seinere år har foregått utstrakt krattrydding og at området nå beites av 

geiter. 

Undersøkelsesområdet på Vettismorki består av skog, med bjørk og gammel furu som 

hovedinnslag. Furuskogen er, særlig nærmest hoveddalføret, preget av utgang som skyldes 

fluoridbelastning på 60-tallet. Det er også innslag av gadd (stående tørre furutrær).Et 

naturbeite som ble benyttet til stølsformål fram til slutten av 70-tallet ble også undersøkt. 

Det ble funnet i alt 187 sopparter/varianter. Av disse er 6 arter rødlistede. Det ble også funnet 

en trolig ubeskrevet art, men bedre belegg ved gjenfunn er nødvendig for å kunne 

dokumentere funnet.

Innen gruppen mykorrhizasopper ble det funnet mange arter knyttet til bjørk. På Vettismorki 

ble det funnet påfallende få arter knyttet til furu. Heller ingen piggsopper ble funnet på 

Vettismorki. Med datagrunnlag fra bare en soppsesong kan det ikke sies med sikkerhet om 

dette gjenspeiler den faktiske situasjonen på stedet. 

Blant vedboende sopp ble det lagt vekt på soppfloraen på gamle stammer av furu. Gadd er 

impregnert med forsvarsstoffer (harpiks), som hindrer angrep av sopp. Det ble likevel funnet 

mange forekomster av parasitten honningsopp på død furu. Parasittiske og saprofyttiske 

vedboende sopper på løv- og furutrær er listet opp. Ingen av indikatorartene for 

gammelskogslokaliteter ble funnet. Ved eventuell videre undersøkelse er det interessant å 

søke etter disse. 

Det ble gjort interessante funn av beitemarkssopp, både på Avdal Gard og på naturbeite på 

Vettismorki. Blant disse var det to rødlistede arter. Funnene kan tyde på at områdene tidligere 

har vært svært rike på beitemarkssopp. Det er også sannsynlig at flere arter kan finnes ved 

videre undersøkelse. På Avdalen Gard er det av interesse om skjøtselstiltak vil medføre en 

økning av antall beitemarkssopp. 

Innhold 

1 INNLEDNING 

2 OMRÅDEBESKRIVELSE 


2.2 Kultur og driftshistorie 

2.3 Fluorforurensing 

3 MATERIALE OG METODE 

3. l Undersøkelsesområder 

3.2 Registreringstid 

3.3 Klimadata 

3.4 Artsbestemmelse 

4 KOMMENTARER TIL FUNN 

4.1 Funnstatistikk 

4.2 Rødlistede og sjeldne arter 

4.3 Mykorrhizadannende sopp 

4.4 Vedboende sopp 

4.5 Beitemarkssopp 

4.6 Behov for videre undersøkelse 

5 LITTERATUR 

VEDLEGG 

Registreringsliste 

1 INNLEDNING 

Selv om det er kjent om kring 7000 sopparter i Norge, er dagens kunnskaper om sopp 

vesentlig dårligere enn for mange andre organismegrupper. Det antas at det forsatt er mange 

ukjente arter. Vi vet lite om soppenes biologi, om deres økologiske krav og funksjoner og 

hvilke hensyn som kreves for å bevare dem. 

Kunnskapsnivået som er oppnådd i de seneste år, innebærer forståelse for at enkelte 

soppgrupper og arter kan ha stor betydning som indikatorer for landskapets tilstand; for 

kontinuitet, artsmangfold og naturverdi. Dette gjelder i særlig grad beitemarkssopp og 

sopparter knyttet til gammelskog med stort artsmangfold. På disse områdene har 

kartleggingsprogram og vitenskapelige arbeider gitt oss redskaper for å vurdere

undersøkelsesresultater. Det er også kjent at sopp som inngår i mykhorrhizasymbiose med 

karplanter, har stor, kanskje avgjørende betydning for mange økologiske system, selv om 

mange sider av dette samspillet fortsatt er dårlig forstått. Det samme gjelder soppenes 

betydning for jordsmonnutviklingen. 

Denne undersøkelsen er en enkel inventur over de arter av makrosopp hvis fruktkropper 

kunne finnes i løpet av noen få høstdager i 1998. I Utladalen er det i forbindelse med 

aluminiumindustri og vassdragsutbygging gjennomført betydelig kartleggingsarbeid av flora 

og fauna, men det er til nå ikke utført noen undersøkelser som angår soppriket. 

Registreringer som utføres i dag, kan i tillegg til informasjon om nåtilstanden kanskje ha 

betydning i framtiden, når økt kunnskap gir oss mulighet til å tolke resultatene på nye måter. 

2 OMRÅDEBESKRIVELSE 


Opplysninger hovedsakelig gjengitt etter Odland (1981), Solem (1995) og Aasaaren (1993). 

Avdalen Gard og Hagaberg ligger 330-380 meter over havet. Vettismorki ligger fra 683 meter 

over havet ved overgangen til hoveddalføret opp til skoggrensen på ca. 1000 meter over 

havnivå. 

Berggrunnen i Utladalen ovenfor Hjellefossen består hovedsakelig av gabbro, en basisk 

bergart fra Jotundekket. Løsmassene i det bratte dalføret er preget av mineral- og 

humusblanda rasjord. 

Vetti har en gjennomsnittlig årsnedbør på 792 mm, som er lite til å være på Vestlandet. 

Klimaet i Utladalen har også andre kontinentale trekk; relativt lave vintertemperaturer og 

høye sommertemperaturer. Orientering og utforming av dalføret gjør at det kan bli ekstra 

varmt og lunt i vekstsesongen. Det er godt snødekke om vinteren, noe som er av betydning 

for overvintring hos en del varmekjære vekster. 

Områdets planteliv er tidligere godt undersøkt. Ved registrering av verneverdier i 

Utlaområdet publiserte Odland (1981) registreringer av plantearter i nedslagsfeltet til 

Utlavassdraget. Det er også utført registreringer av vegetasjonen på innmark tilhørende flere 

av gårdsbrukene i Utladalen (Enzensberger 1997). 

2.2 Kultur og driftshistorie 

Brukshistorien i Utladalen går tilbake til jernalderen. Gardene Vetti og Avdal var bebodde 

omkring år 1300, men ble siden forlatt, trolig i forbindelse med nedgangstiden etter 

Svartedauden. Drifta på Avdalen ble tatt opp igjen på begynnelsen av 1600-tallet. Hagaberg 

ble innrettet etter 1800. Hagaberg ble forlatt i 1950, og Avdal ble fraflyttet i 1962. Fra 1960 

var dyrehold ikke forsvarlig i Utladalen på grunn av fluorforurensning fra aluminiumsverket i 

Årdal. Beiting og slått opphørte. 

Vettismorki har vært bebodd fra forhistorisk tid, og det antas at hovedbølet til garden Vetti 

har ligget her. Stedet har siden blitt brukt som støl. Stølsdrift og slipp av beitedyr på 

Vettismorki fortsatte fram til midt på 1985 (Berit Johansen Vetti, pers. medd). 

På grunn av at husdyrproduksjonen opphørte, har moderne driftsformer, med blant anna 

kunstgjødselbruk, bruk av herbicider, bakkeplanering og lukking av bekker, og sterk 

spesialisering av produksjonen, ikke blitt brukt her. Opphør av beiting og slått har medført 

betydelig gjengroing. I områdene hørende til Avdal Gard har det i de seinere år blitt 

gjennomført omfattende rydding av åpne engareal og slått, og beiting med geiter både på 

utmark og innmark.

2.3 Fluorforurensning 

Utslipp fra aluminiumsverket i Årdal har hatt stor innflytelse i området, noe som er 

dokumentert i en grundig studie (Norsk aluminiumsindustri og miljø 1994). Sterkest effekt av 

utslipp skjedde på 60- og 70-tallet, da furuskogen mellom Eldegard (5 km fra 

aluminiumsverket) og Vetti nærmest ble utryddet. Osp og bjørk ble også sterkt skadet eller 

drept. Rogn hadde sviskader, men overlevde i stor grad. Utslippene ble redusert fra 20 til 14 

kg F/time (årsgjennomsnitt) fra 1991 til 1993. I dag er det god gjenvekst av furu. Gjenveksten 

av lauvskog er til dels så sterk at den kan forhindre nyvekst av furu. I studien ble det funnet 

nye fluoridskader på furu ved Hjelle, mens det på Vettismorki (lenger inne i Utladalen) ikke 

ble funnet skader av nyere dato enn 1990. Det ble også funnet bladskader på rogn og osp fram 

til Vetti. Studien viste at nitrogenfikserende arter tar opp betydelige fluoridmengder gjennom 

jord, og at disse artene lett går ut i fluoridbelastet jordsmonn. Jordprøver viste at det var 

forhøyede verdier av fluorid i Hjelle, Avdalen og Vetti. 

3 MATERIALE OG METODE 

3.1 Undersøkelsesområder 

Det ble registrert i to områder: Avdalen Gard og Vettismorki. 

Figur 1. Undersøkelsesområdet på Avdalen Gard med Hagaberg 

Området som ble undersøkt, består av mer eller mindre kulturpåvirket eng rundt tunet til 

Avdalen Gard, blandet skog mellom Avdalen Gard og plassen Hagaberg, eng rundt 

Hagaberg, samt randsoner med skog rundt engstykkene tilhørende Hagaberg. 

Utkanten av engene har vært gjengrodd, hovedsakelig med bjørk, men i de siste fem årene har 

det vært utført en betydelig ryddingsinnsats, slik at områdene i dag er åpne. Arbeidet mot 

gjengroing har også involvert beiting med geit. 

De undersøkte randområdene med skog består av blandet trevegetasjon. Mellom engstykkene 

på Avdalen Gard og Hagaberg er det et område med flere gamle styvningsalmer som i dag 

restaureres. Her finnes også lind, rogn, gråor og bjørk. I randområdene tilhørende Hagaberg 

finnes alm, hassel, bjørk, rogn, gråor, osp, einer og lengst mot nord enkeltstående furutrær. 

På Vettismorki ble registreringer foretatt fra randen av Morki og oppover i lia. Området er 

karakterisert ved vekslende åpne myrområder og moden skog med hovedinnslag av bjørk og 

furu. De eldste furutrærne skal være over 800 år gamle, og det foregår en sparsom foryngelse, 

slik at hovedinnslaget av furu er store trær (Forberg, 1994). Rogn, osp og gråor forekommer 

sparsomt. Hele området har stående gadd. Gadd er en betegnelse for gammel, helt eller nesten 

avbarket enkeltfuru på rot, som utgjør et karakteristisk innslag i landskapsbildet ved eller over 

den sammenhengende skoggrensen (Høeg 1979). Særlig i områdene nær hoveddalføret finnes 

dessuten stående furutrær som er gått inn på grunn av høy fluoridbelastning. Det ble også 

registrert i et åpent engstykke nær Ingjerdsbu og stien som går til Skogadalsbøen. Engstykket 

hadde stort innslag av finnskjegg og enkeltstående einer. 

Figur 2. Undersøkelsesområdet på Vettismorki. 

3.2 Registreringstid 

Feltregistreringene ble foretatt i 17., 18. og 19. august og 21., 22. og 23. september 1998. 

3.3 Klimadata 

For de undersøkte områder finnes ingen registreringer av temperatur og nedbør, men data fra 

Norsk Hydro sin målestasjon i Øvre Årdal foreligger. Disse gir en god pekepinn om 

forholdene på undersøkelsesområdene. (Illustrasjoner om klima utelatt her!) Soppsesongen 

1998 var nedbørsrik. Fordi undersøkelsesområdene ligger høyere enn målestasjonen i Øvre 

Årdal, antar vi at det har vært noe mer nedbør her enn på målestasjonen.

Det var mange overskyete dager i sesongen, noe som har ført til noe lavere temperaturer enn 

normalt. Da begge undersøkelsesområder ligger høyere enn målestasjonen i Øvre Årdal, er 

det dessuten grunn til å anta at temperaturene til dels har vært noe lavere her enn de gjengitte 

data forteller. Sopp ødelegges av frost, selv om det kan skje nyvekst av fruktkropper ved 

senere milde perioder. Ved vårt siste besøk i september hadde det vært kuldegrader på 

Vettismorki, men vegetasjon og sopp på bakken var ikke rammet av frost. 

3.4 Artsbestemmelse 

Registreringer ble utført ved makroskopisk artsbestemmelse på stedet der dette var mulig. 

Arter som ikke kunne bestemmes på denne måten, ble tatt med i form av kollekter. Disse 

kollekter er senere bestemt ved hjelp av mikroskopiske kjennetegn og aktuell litteratur (se 

forord). 

Vitenskapelige navn i registreringslistene er i følge Hansen & Knutsen (1992, 1997). Usikre 

navneformer er merket med “cf.” ). Norske soppnavn er ført i følge Gulden et al. (1996). 

4 KOMMENTARER TIL FUNN 

Oversikten over de arter som er funnet taler for seg selv. Vi har likevel funnet det interessant 

å knytte noen kommentarer til funnene. Kommentarene konsentrerer seg om enkelte 

økologiske grupper av sopper; rødlistede og sjeldne arter, mykorrhizadannende arter, 

vedboende sopp og beitemarkssopp. Ved siden av nevnte litteratur har Petersen (1995) gitt 

mange av opplysningene om artenes biologi og miljøkrav. 

4.1 Funnstatistikk 

Totalt ble 187 sopparter/varianter samlet og bestemt. Av disse ble 102 arter og varianter bare 

funnet i området Avdalen Gard/ Hagaberg, og 37 arter og varianter bare på Vettismorki. 48 

arter ble funnet begge steder. 

I området Avdalen Gard/Hagaberg ble 92 arter og varianter funnet ved vårt første besøk. Av 

disse ble 47 arter og varianter gjenfunnet ved andre besøk, mens det samtidig ble funnet 58 

nye arter og varianter. På Vettismorki ble 36 arter og varianter funnet ved første besøk. Av 

disse ble 29 funnet også ved andre besøk og dessuten 20 nye arter og varianter. 

Spredningen av funnene gir en indikasjon på at de valgte tidspunkt for innsamling ga et 

representativt utvalg. Ved eventuelle gjentak av undersøkelsene bør det i størst mulig grad 

velges korrelaterte tidspunkt. 

4.2 Rødlistede og sjeldne arter 

Rødlistede arter har både en sterk egen verdi ved bevaring av artsmangfold, men indikerer 

også ofte naturtyper som er truet og som ofte inneholder mange andre truede arter. 

Der ble funnet 6 rødlistede (Bendiksen et al. 1997) arter. Av disse er tre listet opp i kategori R 

(sjelden): Crepidotus epibryus, liten sotgråhatt (Lyophyllum cf. semitale) og seig østerssopp 

(Pleurotus dryinus).To arter - melrødskivesopp (Entoloma prunuloides) og skifervokssopp 

(Hygrocybe lacmus) - er listet opp i kategori V+ (hensynskrevende). 

En art, safransmåfingersopp (Ramariopsis crocea) er listet opp i kategori V (sårbar). Om 

denne forteller rødlista at det er registrert funn på 6 lokaliteter i Norge, hvorav ingen på 

Vestlandet. Arten hører hjemme i moldrik edelløvskog, og synes å være kalkkrevende. 

Det knytter seg spesiell interesse til et funn som ble gjort 16.08. i Avdalen. Ved nærmere 

undersøkelse av kollekten viste det seg å tilhøre slekten Lyophyllum (merket Lyophyllum 

PM8398), men arten er antagelig ikke registrert tidligere (pers. medd. Gro Gulden). Ved vårt

andre besøk ble soppen ikke funnet. For å fastslå om det dreier seg om en ukjent art, er flere 

kollekter nødvendige. Dette er av stor interesse å undersøke videre. 

4.3 Mykorrhizadannende sopp 

Det ble funnet mange mykorrhizasopper knyttet til de treslag som vokser i 

undersøkelsesområdene. Viktige grupper av mykorrhizasopper befinner seg i slektene 

slørsopp (Corlinarius), risker (Lactarius), kremler (Russula) og skrubb (Leccinum). Det ble 

funnet særlig mange arter som er knyttet til bjørk. 

Det ble imidlertid funnet få typiske mykorrhizasopper knyttet til furu på Vettismorki. En del 

rørsopper som kunne forventes å forekomme, ble ikke funnet. Det gjelder blant annet 

pepperrørsopp (Chalciporus piperatus), smørsopp (Suillus luteus), sumpkusopp (Suillus 

flavidus) og seig kusopp (Suillus bovinus). Det ble gjort ett funn av henholdsvis sandsopp 

(Suillus variegatus) og av fløyelsrørsopp (Boletus subtomentosus) på Vettismorki, og dette 

anses som påfallende lite. I samme området ble det funnet arter av skrubb som er knyttet til 

bjørk, myrskrubb (Leccinum niveum), brunskrubb (Leccinum scabrum), svartskrubb 

(Leccinum variicolor) og rødskrubb (Leccinum versipelle). Det ble heller ikke funnet 

piggsopper, hverken i slektene Hydnum, Hydnellum eller Sarcodon. Et funn av rødgul 

piggsopp (Hydnum rufescens) ble gjort i Avdalsområdet. Piggsopper, som er jordboende, 

mykorrhizadannende arter, er blitt sjeldne i sterkt forurensede områder, og det har vært 

mistanke om sammenheng mellom tap av piggsopper og skogdød (Gulden & Hansen 1992, 

Pegler et al. 1997). 

Det er selvfølgelig av stor interesse om forhold knyttet til den store fluoridbelastningen eller 

andre utslipp i området kan ha medført problemer for disse artene, men det må gjentas at 

besøk i området i en sesong ikke gir grunnlag for å vurdere om våre funn gjenspeiler den 

faktiske situasjonen. Selv om klimadata tilsier at sesongen 1998 skulle kunne gi god dannelse 

av fruktkropper hos disse artene, kan en eller flere faktorer ha ført til at sopp som er til stede i 

området, ikke har vært synlig. Også de valgte besøkstidspunktene kan medføre at enkelte 

arter ikke ble registrert. 

4.4 Vedboende sopp 

Det ble lagt stor vekt på å undersøke vedboende sopp på gamle furutrær. Det ble med noen få 

unntak ikke funnet kjuker eller andre nedbrytere på stående gadd. Gadd er sterkt impregnert 

med forsvarsstoffer (harpiksforbindelser) før treet dør, og brytes derfor seint ned. 

På liggende, død furu ble det heller ikke funnet mange nedbrytere. Det gjelder både stammer 

som er falt før og etter utgang på grunn av fluoridbelastning. Imidlertid ble det funnet mange 

forekomster av honningsopp (Armillaria sp.) på Vettismorki. På både stående og liggende 

stammer av døde furutrær ble honningsoppens karakteristiske mørke hyfestrenger 

(rhizomorfer) funnet. Honningsopp invaderer trær via døde eller levende røtter, og kan 

forgifte eller på annen måte drepe levende celler, hvorpå den går i gang med å oppløse død 

ved. 

Blant andre arter som lever parasittisk, men som ikke dreper vertsplanten, kan nevnes 

ildkjuke (Phellinus igniarius), funnet kun på Avdalen Gard, knuskkjuke (Fomes fomentarius), 

funnet både på Avdalen Gard og på Vettismorki, skorpelærsopp (Slereum rugosum), rødvorte 

(Nectria cinnaharina) og kreftkjuke (Inonotus obliquus). De tre siste ble funnet på 

Vettismorki. 

Blant funn av sopper som lever saprofyttisk, altså på død, ved kan nevnes: 

Tabell 1. Vedboende sopper på løvtre som er funnet i undersøkelsen. 

Vitenskapelig navn Norsk navn substrat funnsted 

A=Avdalen

V=Vettismorki 

Chondrostereum purpureum sølvglanssopp død ved A 

Fomes fomentarius knuskkjuke bjørk A,V 

Inonotus obliquus kreftkjuke bjørk V 

Lycoperdon pyriforme pærerøyksopp ved A 

Mycenaspp. hettearter flere arter A, V 

Panellus serotinus gulgrønn lærhatt gråor A 

Piptoporus betulinus knivkjuke bjørk A 

Pluteus cervinus vanlig skjermsopp ved V 

Polyporus spp. stilkkjuker rogn, bjørk A,V 

Stereum hirsutum ragglærssopp rogn, bjørk A 

Trametes hirsuta raggkjuke rogn, osp, A 

Trametes versicolor silkekjuke bjørk A, V 

Flere skjeldne arter knyttet til grove, gamle eksemplarer av edelløvskog er tidligere funnet på 

lokaliteter i Sogn og Fjordane (Gaarder & Jordal 1995). Ingen av disse ble funnet i vår 

undersøkelse, men videre undersøkelser av styvningsalmer og andre edelskogselementer på 

Avdal Gard bør foretas. 

Tabell 2. Vedboende sopparter på død ved av furu som er funnet i undersøkelsen. 

Vitenskapelig navn Norsk navn substrat funnsted 

A=Avdalen 

V=Vettismorki 

Dacromyces tortus prikktåre A 

Fomitopsis pinicola rødrandkjuke V 

Trichaptum abietinum fiolkjuke A 

Tricholomopsis rutilans rød stubbemusserong A 

I forbindelse med evaluering av gammelskogslokaliteter er det utarbeidet en liste over 

indikatorarter for slike områder (Bendiksen 1994). Vedboende sopparter med sine spesielle 

økologiske krav er særlig velegnet fordi de er avhengige av kontinuitet i tresjiktet, og er svært 

sårbare for moderne skogbruksmetoder. Ingen av artene som nevnes på listen, er funnet i 

denne undersøkelsen. Imidlertid er det av stor interesse å være på utkikk etter disse i 

eventuelle framtidige undersøkelser. 

4.5 Beitemarkssopp 

Denne soppgruppen er definert og beskrevet for Norge av Jordal (1997). Beitemarkssopp er 

en spesialisert økologisk gruppe med tyngdepunkt i naturbeitemark og natureng. Langvarig 

hevd med beiting eller slått uten gjødsling og jordbearbeiding er en forutsetning for at 

beitemarkssoppene skal opptre. Lokaliteter rike på beitemarkssopp er karakterisert ved treløs 

eller trefattig landskap, gras/urterik vegetasjon som beites eller slås og relativt stor 

dekningsgrad av mose. Beitemarkssoppene vurderes som meget gode indikatorer på biologisk 

verdifulle kulturmarksområder med lang driftshistorie. Et system for artenes indikatorverdi er 

utviklet. 

Engområdene i undersøkelsesområdene har en lang brukshistorie. Det er derfor av stor 

interesse hvordan gjengroing og opphør av beite og slått har påvirket forekomstene av 

beitemarkssopper, men også om og hvordan de nyere tiltakene krattrydding, beiting og slått 

virker inn. 

Eng- og grasmarken på Avdalen Gard bærer preg av god næringstilgang og at beiting har 

opphørt over en periode på over 30 år. Dette er nok den vesentligste årsaken til at mange 

beitemarkssopper savnes i dette området.

På Avdalen Gard ble det funnet 12 typiske beitemarkssopper. Engområdene rundt tunet på 

Avdalen Gard er fuktige og bærer preg av god næringstilgang, med til dels nitrofil vegetasjon. 

Engområdene rundt tunet på Hagaberg er i større grad tørre og næringsfattige, og skulle gi 

bedre forhold for beitemarkssopper. Det er antatt at mykorrhizasopper knyttet til bjørk 

fortrenger samfunn av beitemarkssopp. Det er derfor grunn til å anta at gjengroingen i dette 

området har ført til at mange beitemarkssopper har forsvunnet. Det er omdiskutert om mycel 

av disse soppartene overlever under slike forhold selv om de ikke fruktifiserer. I tiden 

framover er det derfor interessant om en økning av antall beitemarkssopper kan registreres. 

Tabell 3. Beitemarkssopper funnet på engområder tilhørende Avdalen Gard og Hagaberg 

Artenes indikatorverdi i følge Jordal (1997) er oppgitt. 

Vitenskapelig navn Norsk navn Indikatorverdi 

Clavulinopsis laeticolor rødgul småkøllesopp middels 

Entoloma asprellum blåstilket rødskivesopp lav 

Entoloma jubatum semsketrødskivesopp lav 

Entoloma prunuloides melrødskivesopp høy 

Entoloma sericeum beiterødskivesopp lav 

Hygrocybe ceracea skjørvokssopp lav 

Hygrocybe conica kjeglevokssopp lav 

Hygrocybe laeta seig vokssopp lav 

Hygrocybe pratensis engvokssopp lav 

Hygrocybe virginea krittvokssopp lav 

Mycena flavoalba elfenbenhette lav 

Ramariopsis crocea safransmåfingersopp - 

Uten gjentatte registreringer er det vanskelig å si noe om situasjonen på beitemarkene på 

Avdalen Gard. Tilstedeværelsen av såvidt mange arter med lav indikatorverdi kan tyde på at 

disse har hatt størst evne til å klare seg gjennom perioden hvor slått og beite ikke har vært 

utført. Disse artene har relativt vid økologi og kommer tidlig inn i utmagringsprossesen hos et 

engstykke. Forekomst av den sjeldne arten melrødskivesopp (Entoloma prunuloides) og 

rødgul småkøllesopp (Clavulinopsis laeticolor) kan antyde at området har hatt svært 

mangfoldige samfunn av beitemarkssopp. Safransmåfingersopp (Ramariopsis crocea), som 

ble funnet i randvegetasjon, har en usikker status som beitemarkssopp; se omtale av 

rødlistede arter. 

På Vettismorki ble det nærmest ved en tilfeldighet funnet samfunn av beitemarkssopp på et 

åpent område ved siste besøk. Funnene besto av sju vokssopparter (Hygrocybe). 

Tabell 4 Beitemarkssopper funnet på engområde på Vettismorki. 

Artenes indikatorverdi i følge Jordal (1997) er oppgitt. 

Vitenskapelig navn Norsk navn Indikatorverdi 

Hygrocybe ceracea skjørvokssopp lav 

Hygrocybe conica kjeglevokssopp lav 

Hygrocybe lacmus skifervokssopp middels 

Hygrocybe laeta seig vokssopp lav 

Hygrocybe laeta var. flava - 

Hygrocybe pratensis engvokssopp lav 

Hygrocybe salicisherbaceae fjellvokssopp - 

Da funnene er gjort i løpet av et kort besøk, er det meget sannsynlig at man ved nye besøk vil 

finne flere arter av beitemarkssopper på denne lokaliteten. Aktiv stølsdrift med beiting har her 

foregått fram til for ca. 20 år siden. Det er av stor interesse om antall beitemarkssopper vil gå 

ned eller om artssammensetningen vil dreie mot naturbeitemarkssopp. Lokaliteten er også av

stor interesse fordi den ligger over 600 meter over havet og dermed tilhører en 

naturbeitemarkstype som foreløpig er dårlig undersøkt i Norge. 

4.6 Behov for videre undersøkelse 

Det er umulig, på grunnlag av korte feltbesøk i en sesong, å skaffe seg oversikt over 

soppfloraen i et område. De fleste makrosopper lar seg bare registrere i en kort periode om 

høsten, når fruktkroppene kommer fram. Ikke alle arter danner fruktkropper årvisst. 

Klimafaktorene (nedbør, vind, temperatur) og samspill mellom disse vil påvirke opptreden av 

de ulike soppenes fruktkropper sterkt. Tidspunkt for undersøkelse har derfor også betydning 

for hvilke arter som registreres. I en svensk undersøkelse viste det seg over en 

undersøkelsestid på 6 år at mellom 17 og 88% av det samlede antall arter ble funnet i det 

enkelte år (Pihl 1992). Av de påviste artene ble 27% bare funnet i ett av undersøkelsesårene. 

Det er derfor sannsynlig at vår undersøkelse bare har avdekket en liten del av det 

artsmangfold som måtte være til stede. 

Tilstedeværelse av sjeldne og rødlistede sopper antyder at de undersøkte lokalitetene kan vise 

et større mangfold. 

Som nevnt kan det også tenkes at soppmycel er til stede uten at det kommer til 

fruktkroppdannelse, og at gunstige miljøendringer kan føre til ny fruktifisering. På grunn av 

skjøtselstiltak (krattrydding, restaurering av styvningstrær, slått, beiting på Avdalen Gard) er 

det mulig at tilstedeværende mycel av beitemarkssopper kan fruktifisere på nytt, dersom de 

skulle være til stede. 

Beitemarkssoppene som er funnet på Vettismorki, indiserer også muligheter for nye og 

interessante funn. Beitemarker i alpin og subalpin sone er lite kartlagt, og er truede landskap 

på grunn av endrete driftsmetoder i landbruket (opphør av stølsdrift). Fordi 

beitemarkslokaliteten på Vettismorki tilhører et landskap i endring, er det av interesse 

hvordan sammensetningen av beitemarkssoppene her vil endre seg. 

I vår undersøkelse ser det ut til å mangle en del mykorrhizaarter som normalt kunne 

forventes. Sammenheng mellom forurensningsgrad og utbredelse av ulike sopper er vanskelig 

å påvise. Dessuten er samspill mellom mykorrhiza og effekter av forurensning foreløpig 

dårlig forstått, selv om mange forskningsmiljøer arbeider med disse problemstillingene. Det 

er kjent at mykorrhiza er særlig viktig for skog i marginale habitater (Jongmans et al. 1997, 

Read 1992). Det er derfor ikke usannsynlig at dette samspillet gi noe av forklaringen for 

foryngelsesproblemene og utgang av furu på Vettismorki. Et grundig kartleggingsarbeid av 

soppfloraen kan her bidra til økt forståelse. 

5 LITTERATUR 

Aasaaren, A. M. 1993. Fjellgården Avdal - fortid og fremtid. Kandidatoppgave, Sogn og 

Fjordane Distriktshøgskule, Sogndal. 63 pp. 

Bendiksen, E. 1994. Sopp og lav - indikatororganismer for gammelskog med stort 

artsmangfold. Blyttia 52:159-166. 

Bendiksen, E., K. Høiland, T. E. Brandrud & J. B. Jordal 1997. Truede og sårbare sopparter i 

Norge - en kommentert rødliste. Fungiflora, Oslo. 221 pp. 

Enzensberger, T. 1997. Eng/innmarksområder i Utladalen landskapsvernområde. 

Registreringer av vegetasjon og skjøtselsanbefalinger. Rapport for Prosjektgruppa Utladalen 

kulturlandskap.

Forberg, S. 1994. Fluorskader på furuskog i Vettismorki. Hovedoppgave, Gjøvik 

ingeniørhøgskole, skogavdelingen. 33 pp. 

Gaarder, G. & J. B. Jordal 1995. Biologiske undersøkelser av noen kulturlandskap og en 

edellauvskog i Sogn og Fjordane 1994. Fylkesmannen i Sogn og Fjordane, 

Miljøvernavdelinga. Rapport 3-1995. 50 pp. 

Gulden, G., E. Bendiksen, T. E. Brandrud, L. Ryvarden, S. Sivertsen & O. Smith 1996. 

Norske soppnavn. Fungiflora, Oslo.137 pp. 

Gulden, G. & E.W.Hansen 1992. Distribution and ecology of stipitate hydnaceous fungi in 

Norway, with special reference to the question of decline. Sommerfeltia 13: 1 -58 

Hansen, L. & H. Knutsen (red.) 1992. Nordic macromycetes Vol. 2. Polyporales, Boletales, 

Agricales, Russulales. Nordsvamp, København. 474 pp. 

Hansen, L. & H. Knutsen (red.) 1997. Nordic macromycetes Vol. 3. Heterobasid, 

aphyllophorid and gastromycetoid Basidiomycetes. Nordsvamp, København. 444 pp. 

Høeg, O. A. 1976. Planter og tradisjon. Universitetsforlaget, Oslo, Bergen, Tromsø. 751 pp. 

Jongmans, A. G., U. Lundström, P. A. W. van Hees, R. D. Finlay, M. Srinivasan T. Unestam, 

R. Giesler, P. A. Melkerud & M. Olsson 1997. Rock-eating fungi. Nature Vol 389: 682-683. 

Jordal, J. B. 1997. Sopp i naturbeitemarker i Norge. En kunnskapsstatus over utbredelse, 

økologi, indikatorverdi og trusler i europeisk perspektiv. Utredning for DN 1997-6. 

Direktoratet for naturforvaltning. 

Norsk Aluminiumsindustri og miljø. 1994. Prosjekt for effektstudier av industriutslipp fra 

primæraluminiumverk i Norge. Sammendragsrapport. Hydro Aluminium, Oslo. 96 pp. 

Odland, A. 1981. Botaniske undersøkingar i Utlavassdraget. Rapport. Botanisk institutt, 

Universitetet i Bergen. 14 pp. 

Pegler, D. N., P .J. Roberts & B. M. Spooner 1997. British chanterelles and tooth fungi. 114 

pp. 

Petersen, J. H. 1995. Svamperiget. Faculty of Natural Sciences, Århus Universitet. 343 pp. 

Pihl, R.1992. Präsentation av två biotoper i Södra Älvsborg. Jordstjärnan 13: 23-28. 

Read, D. J. 1992. The mycorrhizal fungal community with special reference to nutrient 

mobilization. In: Carrol, G. C & D. Read: The fungal community. Its organization and role in 

the ecosystem. Mycology vol 2. Dekker, New York: 613-652. 

Solem, R. 1995. Skjøtselsplan for plassen Skåri i Utladalen landskapsvernområde. Upublisert 

EEUsemesteroppgave, Norges landbrukshøgskole . 13 pp. 

REGISTRERINGSLISTE 

Makrosopper funnet ved Avdal gard og på Vettismorki i Utladalen landskapsvernområde, 

Årdal kommune, Sogn og Fjordane fylke. Lokalitetene ble besøkt 17. -19. 08. og 21.-23. 09. 

98, angitt som besøkstid 1 og 2. Rødlistede arter er uthevet med fet skrift. 

Vitenskapelig navn Norsk navn Økologi 

ASCOMYCETER SEKKSPORESOPPER

Bisporella citrina gult dvergbeger kvist 

Encoeliafurfuracea lærskål gråor 

Leotia lubrica slimmorkel blandingsskog 

Mitrula paludosa sumpklubbemorkel myr 

Nectria cinnabarina rødvorte kvist 

Rutstroemiafirma bruntkvistbeger kvist 

Vibrissea truncorum vårbekksopp på/ ved/ i bekk 

BASIDIOMYCETER STILKSPORESOPPER 

Agaricus comtulus dvergsjampinjong beite 

Agrocybe praecox våråkersopp beite 

Amanita crocea gul ringløs fluesopp bjørk 

Amanita fulva brun ringløs fluesopp bjørk 

Amanita muscaria rød fluesopp bjørk 

Armillaria sp. honningsopp rogn og bjørk 

Basidioradulum radula tannsopp rognegrein 

Bolbitius titubans halmsopp beite 

Boletus subtomentosus fløyelsrørsopp bjørk og vier 

Bovista nigrescens stor eggrøyksopp beite 

Calocera cornea dverggaffel rogn 

Cantharellus cibarius kantarell bjørk 

Cantharellula umbonata navletraktsopp beite 

Chalciporus piperatus pepperrørsopp blandingsskog 

Chondrostereum purpureum sølvglanssopp ved 

Chroogomphus rutilus rabarbrasopp furu 

Clavulina cristata kamfingersopp skogbryn 

Clavulinopsis laeticolor rødgul småkøllesopp beite 

Clitocybe candicans krittraktsopp blandingsskog 

C clavipes klubbetraktsopp bjørk og furu 

C dealbata lumsktraktsopp beite 

C gibba sommertraktsopp skogbryn 

C metachroa gråtraktsopp blandingsskog 

C. odora grønn anistraktsopp blandingsskog 

C phyllophila løvtraktsopp blandingsskog 

C vibecina gråmeltraktsopp gråor 

Collybia cirrhata snylteflathatt råtten sopp 

C. confluens klyngeflathatt bjørk og hassel 

C. dryophila blek flathatt beite og blandingsskog 

Conocybe blattaria tosporet ringkjeglesopp beite 

Coprinus plicatilis hjulblekksopp beite 

Cortinarius alnetorum hvitbeltet oreslørsopp gråor 

C anomalus bjørkeslørsopp bjørk 

C. armillatus rødbeiteslørsopp blandingsskog, bjørk 

C. cf. biformis liten glimmerslørsopp blandingsskog 

C. croceus sennepslørsopp beite, bjørk 

C delibutus gul slørsopp blandingsskog 

C. gentilis gulbelteslørsopp furu 

C. mucosus sleipslørsopp blandingsskog 

C. multiformis moltegul slørsopp blandingsskog 

C. obtusus jordslørsopp furu 

C. pholideus brunskjellet slørsopp blandingsskog 

C semisanguineus rødskivekanelslørsopp furu og bjørk 

C. traganus brunkjøttbukkesopp bjørk, vier, furu 

C. umbrinolens jordslørsopp bjørk 

Crepidotus epibryus rogn 

Cystoderma amianthinum okergul grynhatt beite og blandingsskog

Cystoderma carcharias blekrød grynhatt beite og blandingsskog 

Dacrymyces tortus prikktåre død furu 

Datronia mollis skorpekjuke gråor 

Entoloma cf. alpicola fjellrødskivesopp beite 

Entoloma asprellum blåstilket rødskivesopp beite 

Entoloma conferendum stjernesporet rødskivesopp blandingsskog 

Entoloma cf fernandae beite 

Entoloma jubatum semsket rødskivesopp beite 

Entoloma prunuloides melrødskivesopp beite 

Entoloma sericeum beiterødskivesopp beite 

Exidia glandulosa svartbevre gråor og bjørk 

Flammulina velutipes vintersopp ved 

Fomes fomentarius knuskkjuke bjørk 

Fomitopsis pinicola rødrandkjuke furu 

Galerina marginata flatklokkehatt bjørk 

Gymnopilus picreus furubittersopp furu 

Hapalopilus nidulans kanelkjuke rogn 

Hebeloma crustuliniforme vanlig reddiksopp beite, bjørk 

Hohenbuehelia reniformis alm og rogn 

Hydnum rufescens rødgul piggsopp bjørk 

Hygrocybe ceracea skjør vokssopp beite 

Hygrocybe conica kjeglevokssopp skogbryn 

Hygrocybe lacmus skifervokssopp beite 

Hygrocybe laeta seig vokssopp beite og blandingsskog 

Hygrocybe laeta var.flava beite 

Hygrocybe pratensis engvokssopp beite og blandingsskog 

Hygrocybe cf. fjellvokssopp beite 

salicisherbaceae 

Hygrocybe virginea krittvokssopp skogbryn 

Hypholoma capnoides vanlig svovelsopp ur 

Hypholoma longatum gul myrsvovelsopp myr og beite 

Hypholoma myosotis oliven svovelsopp beite 

Inocybe geophylla silketrevlesopp landingsskog 

Inocybe hystrix spisskjellet trevlesopp blandingsskog 

Inocybe lanuginosa skjelltrevlesopp bjørk og hassel 

Inocybe napipes mørk trevlesopp blandingsskog 

Inocybe rimosa spiss trevlesopp blandingsskog 

Inonotus obliquus kreftkjuke bjørk 

Laccaria laccata vanlig lakssopp blandingsskog 

Lactarius camphoratus duftriske bjørk og furu 

Lactariusflexuosus bølgeriske bjørk 

Lactarius glyciosmus kokosriske bjørk 

Lactarius helvus lakrisriske blandingsskog 

Lactarius mitissimus branngul riske blandingsskog, bjørk 

Lactarius obscuratus oliven oreriske gråor 

Lactarius pyrogalus hasselriske hassel 

Lactarius rufus rødbrun pepperriske blandingsskog, furu 

Lactarius spinosulus skjellriske bjørk 

Lactarius thejogalus gulmelksøtriske blandingsskog, bjørk 

Lactarius torminosus skjeggriske blandingsskog, bjørk 

Lactarius trivialis hulriske blandingsskog, bjørk 

Lactarius utilis blek hulriske blandingsskog 

Lactarius uvidus gråfiolett riske blandingsskog 

Lactarius vietus gråriske blandingsskog, bjørk 

Leccinum niveum myrskrubb blandingsskog, bjørk

Leccinum scabrum brunskrubb blandingsskog, bjørk 

Leccinum variicolor svartskrubb blandingsskog, bjørk 

Leccinum versipelle rødskrubb blandingsskog, bjørk 

Lepista cf. ovispora brun knipperidderhatt beite 

Lycoperdon nigrescens mørk vorterøyksopp blandingsskog 

Lycoperdon perlatum vorterøyksopp blandingsskog 

Lycoperdon pyriforme pærerøyksopp råtten ved 

Lyophyllum ozes melgråhatt _ beite 

Lyophyllum sp. PM83-98 alm, bjørk, rogn 

Lyophyllum palustre myrgråhatt myr 

Lyophyllum cf. semitale liten sotgråhatt belte 

Macrocystidia cucumis agurkhatt beie 

Marasmiellus ramealis greinseigsopp vist 

Marasmius epiphyllus løvseigsopp blandingsskog 

Mycena epipterygia flåhette beite og blandingsskog 

Mycenaflavoalba elfenbenhatte beite 

Mycena galericulata rynkehette råtten ved 

Mycena leptocephala liten luthette beite 

Mycena pura reddikhette blandingsskog og beite 

Mycena sanguinolenta kantblodhette rogn 

Naucoria escharioides lys orebrunhatt gråor 

Omphalina ericetorum torvnavlesopp torv 

Panaeolus acuminatus slank flekkskivesopp beite og blandingsskog 

Panellus serotinus gulgrønn lærhatt gråor 

Paxillus filamentosus orepluggsopp gråor 

Paxillus involutus pluggsopp blandingsskog 

Phellinus igniarius ildkjuke bjørk 

Phlebia tremellosa gelenettsopp gråor 

Pholiota alnicola oreskjellsopp bjørk 

Pholiota astragalina safranskjellsopp råtten furu 

Pholiotaflammans svovelskjellsopp furu 

Pholiola lenta slimskjellsopp furu og bjørk 

Pholiota mutabilis stubbeskjellsopp bjørk 

Piptoporus betulinus knivkjuke bjørk 

Pleurotus dryinus seig østerssopp bjørk 

Pleurotus ostreatus blågrå østerssopp hegg 

Plicatura nivea hvit rynkesopp kvist 

Pluteus cervinus vanlig skjermsopp blandingsskog 

Polyporus brumalis grovporet vinterstilkkjuke kvist 

Polyporus melanopus svartstilkkjuke rogn 

Polyporus varius sokkjuke bjørk 

Psathyrella candolleana hvit sprøsopp blandingsskog og beite 

Pseudoclitocybe cyathiformis kaffebrun traktsopp beite 

Psilocybe semilanceata spiss fleinsopp beite 

Pycnoporus cinnabarinus sinoberkjuke bjørk 

Ramaria abietina grønntuppkorallsopp blandingsskog 

Ramarina eumorpha grankorallsopp blandingsskog 

Ramariopsis crocea safransmåfingersopp blandingsskog 

Rickenella setipes fiolett nålehatt beite 

Russula aeruginea grønnkremle blandingsskog, bjørk 

Russula aquosa sumpkremle blandingsskog, bjørk 

Russula betularum blek giftkremle blandingsskog, bjørk 

Russula claroflava mild gulkremle blandingsskog, bjørk 

Russula decolorans gulrød kremle blandingsskog, furu 

Russula emetica giftkremle blandingsskog, bjørk

Russula fragilis skjørkremle blandingsskog, bjørk 

Russula nitida liten bjørkekremle blandingsskog, bjørk 

Russula paludosa storkremle blandingsskog, furu 

Russula sphagnophila torvmosekremle landingsskog, bjørk 

Russula xerampelina coll. sildekremle blandingsskog 

Stereum hirsutum ragglærsopp rogn og bjørk 

Stereum rugosum skorpelærsopp ved 

Stropharia aeruginosa irrgrønn kragesopp blandingsskog 

Slropharia cyanea blågrønn kragesopp beite 

Stropharia hornemannii stor kragesopp bjørk og furu 

Stropharia semiglobata sitronkragesopp elgmøkk 

Suillus variegatus sandsopp furu 

Thelephora terrestris frynsesopp beite, bjørk 

Trametes hirsuta raggkjuke osp 

Trametes versicolor silkekjuke rogn og bjørk 

Tremella foliacea bladgelesopp gråor 

Trichaptum abietinum fiolkjuke furu 

Trichaptum cf. biforme hegg 

Tricholoma album reddikmusserong bjørk 

Tricholoma fulvum bjørkemusserong bjørk 

Tricholomopsis rutilans rød stubbemusserong stubbe 

Tubaria confragosa ringpinnehatt råtten ved, furu 

Tubaria conspersa rogn 

Tubariafurfuracea pinnehatt blandingsskog

4: Kulturlandskapet.pdf

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?