Diamant i mørket - Anders Sellevold Aaseth

Om potensiale og entropi, kvalitet og brahet, arkitektur og urbanisme.
Man bestemmer seg for å studere
fortetting. Man leser Jan Gehl. Man
leser kritikker av “gehlianismen”.
Man leter etter steder å fortette,
og man finner steder: uferdige -
påbegynte - ferdige. Hvordan kan
forskjellige arkitektoniske grep gi
en høyere tetthet uten at det går på
bekostning av gode boliger og byrom?
Så høyt? Litt lavere? Hvor mye må
til for å dekke behovet?
Sakte men sikkert oppdager man
at “fortetting”, som jo er et
substantiv, egentlig ikke handler
utelukkende om substans eller
resultat. Det handler om endring.
Hva muliggjør fortetting?
Potensiale. Potensiale for hva,
egentlig? Hvordan forvalter vi et
slikt potensiale? Byen fortettes, vi
fortetter. Dette er verb. Fortetting
er en prosess, ikke en tilstand; det
er morfologi, ikke typologi.
Hva er samfunnets behov? Hva er
stedets behov? Hvordan kan de
forenes? På Frogner ser vi et
problem - det er ikke rom for å
løse problemer her. Det ferdiges
problem - soliditet, høy bokvalitet,
trygghet, og varighet - blokkerer
innpass for byens evne til å ta
opp i seg endringer i samfunnets
behov. Det finnes ikke potensiale for
endring. Potensialet som en gang
var ble brukt opp. Nå må man finne
opp nytt potensiale eller la være å
gjøre noe her.
TS Eliot skriver om liv og entropi
i The Hollow Men. “Between the
potency and the excistence
falls the shadow.” Det ligger
et bebyggelseskart over Oslo på
bordet, det har tusjing og notater
på seg. Eliots ord skribles på
noen brune lapper som klistres
midt på arket. Helomvending.
“Fortettingsproblematikken” er ikke
basert på et kvantitativt mål,
den springer ut fra en mangel på
kvalitative muligheter. Kan dette
være vår oppgave?
“If there is
to be a “new urbanism”
it will not be based on the twin
fantasies of order and omnipotence; it
will be the staging of uncertainty; it will no
longer be concerned with the arrangement of more
or less permanent objects but with the irrigation of
territories with potential;
it will no longer aim for stable configurations but for the creation
of enabling fields that accommodate processes that refuse to be
crystallized into definitive form; it will no longer be about meticulous
definition, the imposition of limits, but about expanding notions,
denying boundaries, not about separating and identifying entities, but
about discovering unnameable hybrids; it will no longer be obsessed
with the city but with the manipulation of infrastructure for endless
intensifications and diversifications, shortcuts and redistributions
– the reinvention of psychological space. Since the urban is
now pervasive, urbanism will never again be about the
new only about the “more” and the “modified.” It
will not be about the civilized, but
about underdevelopment.”
What Ever Happened To Urbanism?
S, M, L, XL - O.M.A., R. Koolhaas, Bruce Mau
010 Publishers, 1994
22 23