Erling Dokk Holm Berit har en diger tatovering på over

Moderne identiteter –er individualitet mulig og kan forbruk gi mening?
Erling Dokk Holm
Berit har en diger tatovering på overarmen. Skrevet i rødt står det V.I.F og bokstavene er omkranset av
en blå ring som angir fødselsdatoen 29-7-13. For alle i Oslo er denne logoen klokkeklar, det er
Vålerenga Idrettsforening. Byens mest elskede fotball-lag, ikke alltid med sportslig suksess, men med
alt annet. Tatoveringen er usedvanlig fargesterkt og fin, og man kunne mistenke at den var tegnet på
med fettstift, men den gang ei. Og jenta som bærer den bedyrer at det ikke finnes noen retur. ”Å fjerne
denne her med laser lar seg ikke gjøre. Den siter dypt”, sier hun og påpeker at det rent teknisk er
umulig å fjerne så gode tatoveringer og at det dessuten aldri vil være en problemstilling. Sånt gjør man
bare ikke. ”Klubben i mit hjerte”, sier Berit på klokkeklart nordnorsk. Hun er i begynnelsen av 20-
årene og fra Mo i Rana. ”Vi nordlendinger er tiltrukket av Vålerenga. Det er mange av os i Klanen
(supporterklubben til Vålerenga). Østkantlynne er lit likt det nordnorske, skvært og usnobbete.”
Merkverdig, ikke sant. At man kan komme fra et sted langt i nord, og så tatovere seg inn i
arbeiderklassestoltheten fra Oslo Øst. Første gang jeg opplevde dette fenomenet –at velpleid
middelklasseungdom fra distriktene kommer inn til Oslo og i løpet av to måneder er mer Oslodrevne
enn vi som er født her –fant jeg det nesten uvirkelig og parodisk. Etter hvert har jeg merket meg at
dette er ytterst normalt. Det er selvsagt ikke forbehold Oslo, det skjer mange steder på kloden etter
omtrent samme mal. Å skifte ham, å tre in i nye klær, talemåter og vaner er for en rekke mennesker
ikke et problem, men en måte å takle tilværelsens ustabilitet på. Ikke alle opplever at alt flyter, at
oppvekst og voksenliv innebærer stadig nye skifter av omgivelsene. Svært mange mennesker lever
stabile liv, men den andelen som er nødt til å lære seg å være i flyt er sterkt økende. Økonomisk
ustabilitet og økende urbanisering gir drastiske utslag på enkeltmenneskers liv. Berit er en typisk
representant for en mennesketype som med en form for ubesvær trer inn i nye sammenhenger og raskt
finner en plass. Men denne fleksibiliteten kan synes å være balansert av en enorm innlevelse i den nye
posisjonen. En innlevelse som mest av alt tyder på at Berits egentlige formål er skape seg en troverdig
identitet. Det hun forsøker er å skape mening i med utgangspunkt i den kulturen som Vålerenga –både
fotballen, strøket og all garnityren –utgjør. Berit demonstrer med stor presisjon at det er evne til å gi
visse kulturelle uttrykk prioritet fremfor andre som gjør at hennes arbeid med å skape seg en identitet
blir så overbevisende.
Berits vei fram til å bli klanmedlem med tatovering på overarmen er et eklatant eksempel på at identitet
for noens vedkommende er å betrakte som en vare man kan velge og tre inn i løpet av ganske kort tid.
Årsaken til at jeg ble kjent med Berit ligger i at hun gjennom å brennemerke sin egen kropp
signaliserer hvem hun er. Ideen om at vi gjennom vårt ytre skal fortelle en gjennomarbeidet fortelling
om oss selv utgjør grunnlaget for Berits handlemåte.
i ”Identitet …forstår jeg som prosesen med å konstruere mening på basisen av kulturele atributer …,
som er gitt prioritet over andre kilder til mening i ”, skriver sosiologen Manuel Castels.Castells,
Manuel. The Power of identity. S. 6, min egen oversettelse.

Etter mitt skjønn er Berits reise inn i Vålerenga universet et godt eksempel på hva jeg mener med
begrepet Instant Identity. Det er en beskrivelse jeg har benyttet av en viss type identitet som oppstår i
gentrifiserte områder ii . I Vestens storbyer raser middelklasseungdom inn, uten røtter til de stedene de
bor og lever i er de åpne for nye forankringspunkter. ”…decide who you are, and the city wil again
assume a fixed form around you. Decide what it is, and your own identity wil be revealed.” 1
De ikler seg raskt seg en form for strøkshistorisme, og danner et eget dannelsesideal, som rendyrker
spesifikke kulturele særtrekk. En form for ”stammefisering” der kodene er beinharde og klare, men der
de praktiserende med letthet påstår at de ikke finnes.
Berit fra Mo i Rana som har tatovert inn logoen til Vålerenga på overarmen har tilsluttet seg et
fullstendig gjennomarbeidet identitetskonsept. Hennes bakgrunn, hennes opprinnelige tilhørighet er
vanskelig, om ikke umulig å finne. Hennes engasjement for en fotballklubb, dens sosiale rammer, og
dens geografiske arnested har ingen selvsagt korrespondanse med hennes bakgrunn. Hun har via
tilfeldigheter funnet frem til dette konseptet, og det har gitt henne mening, en fullbooket fritid og masse
venner. Det begynte i det små, at hun gjennom arbeidet ble kjent med noen som var ivrige medlemmer
av Klanen og som tok henne med på kamp. I løpet av en kort høst var hun frelst, hun var blitt en ivrig
fan og deltok i alt som hun kunne delta i. Hennes gamle venner er skjøvet i bakgrunnen og nå henger
hun mest sammen med andre i Klanen: ”Det er som om jeg ikke tenker mer på det gamle livet mit.
Dette er så mye bedre. Det er her jeg hører til.”
Slik som Nescafé bare skal tilsettes vann før den blir kaffe, er det også noe veldig instant over hvordan
Berits identitet er skapt. Hun forteller at det tok henne under tre måneder å forlate sitt gamle jeg. Nå
tror ikke jeg at Berit har ikke bærer noe med seg av sitt tidligere liv, men hun vektlegger i sterk grad
det nye som har skjedd. Det er som om dette nye har tatt over hennes virkelighetsforståelse. Det har gitt
henne noe hun savnet, en trygghet og en sosial konstellasjon hun kan gå opp i.
Det er kanskje ikke så merkverdig at det er Vålerenga som klarer å skape en så troende forsamling av
tilhengere. Hvis man først skal holde med et fotballag –nå tror ikke jeg at det var fotballen i seg selv
som lokket Berit –som spiller i den øverste divisjonen er alternativet Lyn. Lyn er en klubb med mange
meritter og en fin historie, men den mangler den massive kulturelle formuen Vålerenga er i besittelse
av.
Denne formuen er hver eneste dag synlig i gatebildet. Flaggene vaier overalt på Vålerenga, Tøyen og
Etterstad. En av klubbens mest ihuga fan er sogneprest Einar Gelius. Han har tatovert inn korset og
”Vålerenga i mit hjerte” på høyrearmen 23 og laget en egen mikstur der fotball og kristendom smelter
ii Med gentrifisering mener jeg "… en prosess som er kjennetegnet av at eldre byområder endrer
karakter, får nye funksjoner og blir tilskrevet ny estetisk og kulturell mening." (Aspen og Pløger s.367)

sammen. Som prest benytter han en hver anledning til å gå i forbønn for klubben, og gudstjenestene i
Vålerenga kirke er en integrert del av fotballklubbens kulturelle aktiviteter.
Å elske Vålerenga og å være medlem av Vålerengas supporterklubb kan være en oppslukende hobby.
Klubben tilbyr tilsynelatende alt, sosiale arrangementer, eget utested, egen uniform, egen sanger og
egne ritualer. Hver gang klubben spiller kamp er det høytidsdag, og folk kledd i med de blås trøyer,
drakter, skjerf og capser døper byens gater i sin virksomhet. ”Det er her jeg hører til”, sier Berit og
legger ut om den gode følelsen av å tilhøre et felleskap.
Interessant nok er selve territoriet som heter Vålerenga svært lite. Det er en bydel som utgjør et par
kvartaler. De rent historiske assosiasjonene til denne fotballklubben er sterke. Laget var befolket av
fotballspillere som ikke var av de mest arbeidsomme, men som kompenserte med kreativitet og sjarme.
Slike fotballklubber finnes i alle større europeiske byer og de har publikumstekke som ikke sjelden
overskrider den sportslige suksessen. Årsaken ligger i at de tilbyr lokal forankring for unge mennesker
som kommer fra helt andre steder, med effektiv bruk av historien skapes denne tilhørigheten gjennom
en nærmest ideologisk forståelse av selvets rolle i den urbane sfæren. Som medlem av noe som er
egentlig, opprinnelige, av noe som alltid slåss mot en større og finere overmakt er Vålerenga en klubb
som vinner hver gang. Individet plasseres i en ramme der klubbens sportslige prestasjoner er
underordnet. Vålerengas reelle sportslige tap blir lett konvertert til moralske seire, man har den statusen
bare en historie full av fattigdom og opprør gir.
Vålerengas største attributt er at klubben tilbyr identitet. Mer enn det er en fotballklubb, er det en aktør
på tilbudssiden i den moderne symbolske økonomiens matrise. Den opererer først og fremt som en
merkevare, og som også reklamebyrået som profilerer Vålerenga formulerer det: ” Til tros for variable
sportslige resultater er Vålerenga landets kanskje sterkeste fotball-brand” 4 .
SIMULERT FRA ENDE TIL ANNEN
Tradisjonelt var Vålerenga en svært fattig bydel. Under industrialiseringen av Oslo på slutten av 1800-
tallet flyttet folk fra landbruksdistriktene inn til utbytting og boliger bygd for spekulasjon. Men 100 år
senere førte beboeraktivisme, trafikksanering, kommunal opprustning og generell velferdsøkning til en
velpleid, om enn ikke rik bydel. I dag er det et etnisk og sosialt heterogent område. Arbeidere,
akademikere, håndverkere, selgere og sosialklienter fyller opp husene og gårdene. Gatebildet er langt
fra hvitt, folk fra Asia og Afrika utgjør et betydelig innslag. De som bor i bydelen har det bedre enn
tidligere, men de har også færre felles erfaringer. Tapet av kollektiv mening og felles arenaer er
betydelig. Mannfolkene flest og mange av kvinnene sognet den gangen til noe få svære
industriarbeidsplasser i umiddelbar gangavstand. I dag sogner de ikke til annet enn det de selv skaper
av felles møtesteder. Og det er nettopp det folk gjør. Gjennom lokalhistorie, et aktivt vel, skolekorps,
fotball og mange andre foreninger og lag sveises bydelens innbyggere sammen på en måte som ingen
kan unngå å se. Når Vålerenga spiller kamp henger det Vålerenga-flagg fra annet hvert hus. 17.mai

mobiliserer ikke på langt nær så mange norske flagg som en hvilken som helst søndag i
fotballsesongen.
En gang i tiden kom det fotballspiller fra disse gatene som spilte fotball i Vålerenga idrettsforening. I
dag er spillerne fra andre deler av landet og andre deler av verden. Fra Estland og Sverige, fra
Romsdalen og Bodø. Men det betyr ingenting for lojaliteten til klubben. De er ingen medlemmer av
Klanene som reagerer negativt på at den lokale forankringen ved spillerne er gått tapt og at klubben er
blitt et kommersielt foretagende iii .
Det var også slik at de som bodde på Vålerenga gjorde det fordi de ikke hadde råd å flytte andre steder.
I dag er boligprisene i området på vei opp. Som alle andre sentrumsnære områder blir Vålerenga offer
for økende popularitet og i løpet av ett tiår eller to vil alle de med minst økonomiske ressurser være
flyttet lenger ut fra bykjernen. Men det er liten tvil om at området også er omgitt av en spesiell
kundegruppe, nemlig slike som Berit. I dag bor Berit på i en 1-roms på Ammerud, men det skal ikke
fortsete. ”Det er ganske vanlig at folk som holder med Enga, sånne som meg, etterhvert flytter til
Vålerenga: Det er i hvert fal min plan, på lit sikt. Gi meg er par år så er jeg der”.
Motivet for å bo i en bydel er at den er arnestedet til klubben i ens hjerte. At de magre trehusrekkene og
det to snesene med murgårder mellom Kampen og Lodalen skal bli et eneste belte av sanne troende
Vålerengafan med tatoveringer fra tå til topp, kledt i supporteruniformer og evig syngende
”Vålerenga!” kan for noen arte seg som den ultimate tilstand her på jorden.
Berits plan om å flytte inn på selve Vålerenga illustrer hvordan skapelsen og vedlikeholdet av den
lokale identiteten de siste årene har blitt snudd på hodet. De som for 30 år siden hadde sin identitet
knyttet til Vålerenga hadde ikke foretatt et fritt valg. Den identiteten var skapt på basis av at man bodde
og levde der. Man hadde og et stort monn av felles arbeidsplasser, og lokale lag og foreninger. I dag lar
de samme kvalitetene seg realisere fordi et stort antall av landets innbyggere oppfører seg som om de
lever i supermarked som forhandler identitet. Å flytte til Vålerenga –enten rent fysisk eller mentalt
gjennom for eksempel, medlemskap i Klanen –er i en viss forstand å flytte inn i en fortelling der du
allerede har sett 100 episoder. Det er å leve seg inn i et identitetsprosjekt som markedsføres daglig i
flere av landets medier, der fortiden er lysende, og fremtiden full av varme og fellesskap.
NÅR DET YTRE BLIR DET INDRE
You are what you wear
iii Den kommersielle tilknytningen har riktignok et snev av lokal koloritt over seg. En av Norges rikeste
mennesker har aksjemajoriteten, han vokste opp i disse gatene, selv om han visstnok ikke har vært i
strøket på 30 år. Men selv denne pekuniære lokale forbindelsen det trenger ikke vare. Aksjer kan som
kjent omsettes.

Utsagnet stammer fra Adidas og en reklamekampanje i 2001, og topper to tiår der identitetsbegrepet
har gått fra å være reservert forskere og spesialister til å bli allment. I dag oppviser ukebladene og
samlivspaltene et hyppig forbruk av ordet ”identitet”, ordet er en gjenganger i reklamer for
inredningsartikler, møbler, reiser, biler, ja stort set det meste. Ale spørsmål om ”hvem vi egentlig er”
besvares med bruk av begrepet identitet. Dessuten har fremveksten av det vi kan kalle identitetspolitikk
medført en spredning av begrepet også inn i politikken og nyhetsdekningen. Kvinner, urbefolkning,
etniske og seksuelle minoriteter er alle grupper som fikk satt dagsorden for sine saker og alle hadde de
ett fellesstrekk: De ville være en del av det store samfunnet, samtidig som de ønsket å utvikle, pleie,
berømme og til og med utvikle egne særtrekk. Det hele ble et spørsmål om identitet. Om hva de
egentlig var, helt innerst inne. Det handlet om forholdet mellom det autentiske, om kjernen og alt det
andre, det uklare. Det som fanget dem, eller som hindret realisering av denne opprinneligheten.
Forestillingen Adidas overleverer er at det ytre blir det indre, det vil si at man virkelig skal kunne skue
hunden på hårene. Denne anskuelsen er ikke original, tvert i mot speiler det en utbredt holdning. Det er
ikke slik at kun reklamemakerne og merkevareprodusentene sier seg enig i dette perspektivet. Også
store ungdomsgrupper anmerker det 5 . Det virker som om ideen om å se det ytre som et presist avtrykk
av det indre er blitt ett av grunnmodusene i allmennkulturen. Går vi til skjønnlitteraturen åpnes
erfaringsfeltet med mye bravour og helt uten skam. I Douglas Coplands roman Planet Shampoo sies for
eksempel følgende:
“Hair is important. Figuring out your daily hair is like figuring out whether to use
legal- or letter-size paper in a copy machine. Your hair is you - your tribe - it’s
your badge of clean. Hair is your document. What’s on top of your head says
what’s inside your head.” (Planet Shampoo. Douglas Copland. 1992)
Douglas Coplands kjappe og uhyre presise observasjoner av verden av i dag rører ved en vesentlighet:
selvrealiseringen. Ideen om selvrealisering er et av premissene for den typen økonomi vi lever med.
Selvrealiseringens rolle i vestlig kultur har gradvis vokst i styrke og har i dag et omfang og en intensitet
som overgår dens posisjon i alle tidligere historiske perioder.
Imidlertid vil tradisjonell samfunnsforskning ha en tendens til å bare være enig i slike postulater i den
grad det ytre er en refleks av andre strukturelle mønstre. Pierre Bourdieu og forskere i hans skole finner
at forbruk korrelerer med hvor den enkelte er plassert i samfunnets kulturelle og økonomiske matriser.
Forbruk vil derfor ikke være en selvstendig ytring som forandrer identitet, men en ytring som bekrefter
denne.
En om mulig enda sterkere avvisning av Addidas sitt slagord kommer fra filosofen Charles Taylor.
Taylor går ikke som Bourdieu empirisk til verks, men anlegger rene teoretiske forklaringer. Han hevder
at mennesket er et vesen som skaper seg selv gjennom de valg det tar, og hvordan det selv tenker
omkring disse valgene. Det er gjennom en permanent selvfortolkning at mennesket skaffer seg en egen
identitet. Denne selvfortolkningen vil imidlertid Taylor hevde først og fremst mobiliseres i møte med
store og alvorlige valg. Det er i disse prekære situasjonene at vår evne til å lage oss selv, til å være

selvkonstituerende, blir avgjørende og tydeligst. For det er gjennom et betydelig alvor vi skaper vår
identitet, den er ikke konstruert på sandgrund eller på basis av vindene som løper gjennom gatene. Det
er i de prekære øyeblikk i livet at vi møter om ikke oss selv, men den vi vet vi bør være. Det er i kriser
eller ekstreme utfordringer at vi blir nødt til å stille oss spørsmålet: hvem er jeg egentlig?
Taylor skiller derfor mellom det han kaller sterke og svake verdivurderinger, og hevder at det er
gjennom de sterke at vår identitet blir til. Følgelig mener han at vi ikke danner vår identitet gjennom å
være åpen for skifter i motens luner. Svake vurderingene er preget av det Taylor kaller utkomme, altså
en form for kost/nytte-analyse. Her er det rene kalkulative egenskaper som settes i sving. Sterke
verdivurderingen gjør vi derimot i møte med fenomener som krever det etiske av oss, det er her vi
hamrer ut vår identitet. Vår motivasjon vil i disse tilfellene være av dypere karakter og den baserer seg
derfor på verdivurderinger. 6
Hvis vi for eksempel er i den situasjonen at vi uten risiko kan begå en kriminell handling som er til stor
økonomisk glede for oss selv, og likevel ikke gjør det, er det fordi vi foretar en etisk avveining. Vi
velger å mobilisere alvoret i oss og dette får den konsekvens at vi i fremtiden lettere vil oppfatte oss
selv som et klart og tydelig individ som har sin identitet nettopp gjennom å være hederlig.
Valgene kan selvsagt være atskillig mindre dramatisk, og for det meste er de også det. Når vi foretar
valg av utdannelse er det ikke sjelden motivert av en etisk overbevisning. Det er ikke bare prester som
er drevet av kallet. Nesten alle som arbeider innen omsorgsyrker vil betone ønsket om å gjøre noe for
andre som vesentlig motivasjon når de valgte utdannelse. Likeledes er valget av livsledsagerske
sannsynligvis noe av det mest alvorlig vi gjør. I den vestlige kulturkrets blir de aller fleste ekteskap
inngått i eller av forelskelse. Men siden grunnlaget er så vidt skjørt som våre egne eller en annens
følelser, går mange ekteskap i stykker. Hvis vi velger å bli hos vår partner selv om vi ikke elsker denne
lenger, av hensyn til barna, fordi det er økonomisk lønnsomt eller kulturelt mer akseptabelt, da tar vi et
substansielt valg. Dette valget ikke bare sier noe om oss som mennesker, om hvem vi er, og gjør oss til
de vi blir. Den personen som blir i et dødt ekteskap på grunn av barna vil sannsynligvis si det er et dypt
moralsk valg. Da velger han eller hun ut fra barnas ve og vel. iv Dette valget konstituerer den som velger
og legger lag til den legeringen identitet er. Det er et valg som avgjør hvem du ser deg selv som.
Hvis det skulle vært slik at jeg utforsket min identitet gjennom kjøp og adferd på livsstilsmarkedet,
ville det i følge Taylor ikke være noen reell utforskning av min personlighet, men kun en overfladisk
og mer sanselig utforskning, det Taylor vil benevne som ”nytelse” 7 . For som Frode Nyeng skriver i et
essay om den postmoderne forbruker der han utførlig behandler Taylors syn på identitetsdannelsen, så
fordrer identitetsbyggingen at man har møt ”seriøs motstand” 8 . Taylors filosofi vektlegger det etiske
alvoret, men ikke bare det, den beskriver også en verden der dette alvoret primært finnes gjennom våre
opplevelser og handlinger som sosiale individ. Det er størrelser som vennskap og kjærlighet som
iv Det er selvsagt mulig å gå ut av et ekteskap med barnas ve og vel som motivasjon. Poenget er at det
tas et valg som er forankret i en verdimessig vurdering.

vektlegges. Vi kan imidlertid tenke oss at forbruk er en kompositt i denne typen relasjoner. Siden det
moderne mennesket bruker en stadig større andel av sin tid til konsum og siden forbruk ikke bare er der
for å dekke opp for rene materielle behov blir forbruket en arena også for alvoret.
Studier av ungdomsgrupper viser at klesdrakt effektiv adresser individene inn i sosiale rammer, og at
klær ikke bare er et spørsmål om å føle seg ok, men også om å være med, om å ikke falle ut. Klær er
sosiale adgangskort 9 . Akkurat den observasjonen er ikke forbeholdt forskere, de aller fleste har opplevd
det selv.
Det enkelte objektet er ikke til kun for å skinne og pryde det enkelte individ, men som en billett til de
sosiale sammenhengene du ønsker å være i. Der du kan oppleve alvoret, der du kan komme i posisjoner
til å ta dype og viktige valg som avgjør hvem du er. Taylors åpenbart puritanske forhold til det estetiske
feltet og til konsumet, og da spesielt konsumet av symboler, bærer trekk av å ikke bare være en
deskriptiv analyse av hvordan identitet dannes, men også av å ha noen normative trekk. Den viser også
hvordan Taylor helst ser at vi handler og utvikler oss som mennesker.
For de aller fleste av oss virker Taylors tanker om identitetskonstruksjon som fornuftige. Det er
vitterlig slik det er her i livet: Du tar noen valg som er alvorlige og tunge, og det er de valgene som gjør
deg til den du er, ikke hvilke sko du faller for. Det er imidlertid lett å se at det kan finnes mer intrikate
versjoner av hva det betyr å forbruke. Det er neppe forbruket i seg selv som er avgjørende for din
identitet, men det at forbruket er et vitne om hva du ønsker. Konsumhandlingen kan være den
gjerningen som melder deg inn i et fellesskap som gir deg alle de rituelle attributtene du trenger for å
være en del av dette fellesskapet. Stig Grundvall har skrevet en omfattende studie av hvordan
motorsykkelmiljøene i Sverige fungerer sosialt. Hans forskning viser at klubbene tilbyr en svært sterkt
sosial sammenheng, så sterk at den faktisk blir det viktigste i livet for mange av medlemmene, den blir
” et socialt nätverk som tenderar att bli viktigare än det netverk som finns utenför klubben. 10 ” Årsaken
til at denne identiteten blir så tydelig og fast er kompleks, men i bunn av den ligger selve
inngangsbilletten: motorsykkelen. Uten den kan ingen ting annet oppleves. Grundvall skriver at det
etter hvert ikke sykkelen som er det essensielle for majoriteten av bikerne. Det er livet i klubben, og
etter hvert vokser det frem noe som er enda viktigere enn det: det vennskapet som oppstår i selve
klubben mellom dens medlemmer. Det blir sterkere og mer robust enn klubben i seg selv.
Bikermiljøets identitetsformende kraft avslører et problem i Taylors argumentasjon. En
gjennomgripende livsstil som mc-miljøet utfordrer Taylors tro på at det er en rekke individuelle valg
som gjør deg til den du er. Forskningen på bikers- og mc-klubbene indikerer at det like mye er
spørsmål om hvordan rene forbrukshandlinger er byggesteiner i et sosial fellesskap, og at når
tilkoblingen til dette fellesskapet er inntrådt blir samhold den dominerende verdien.
”Klubbmedlemskapet blir genomgripande och personens identitet kommer altmer at förknippas med
klubben. 11 ” Senere valg blir alltid valg mellom bikermiljøet og noe annet, ikke minst gjelder det for
eksempel kriminelle handlinger. Når bikerne foretar valg som betyr at de må operere på utsiden av

loven, så er det i deres egen forståelse fordi de må beskytte hverandre. Det er den indre solidariteten
som er blitt den avgjørende instansen for å vurdere om en handling er god eller ikke god, og denne
åpner ikke for en vurdering av konsekvenser av annen art. Det er selve innskrivningen i klubben som er
identitetsskapende, senere valg handler primært om å bekrefte denne identiteten.
Nå kan man innvende at de fleste konsumhandlinger ikke er så betydelig som det å kjøpe en
motorsykkel, og at bikermijøet er ekstremt. Og visserlig er det ekstremt i den forstand at det er meget
tydelig, at det er sjeldent markant i sitt sett å skape identitet på, men mekanismen bikerne lever under
er ikke unike.
Livsstilsmarkedet tilbyr nettopp et sett av klart definerte identiteter å velge mellom, de er oppbygget
med samme logikk, de former deltagerne innenfor livsstilsuniverset gjennom å avvise tydelig de
utenfor. Jo sterkere denne avvisningen er, desto skarpere identitet.
Sosiologen Manuel Castells opererer med tre ulike typer og opprinnelser for identitet, en av dem kaller
han prosjektidentitet. Denne typen identitet passer godt på bikerkulturen. Prosjektidentitet er for
Castels det som skjer ”Når sosiale spillere, på basis av et hvilket som helst kulturelt materiale som er
tilgjengelig for dem, bygger en ny identitet som redefinerer deres plas i samfunnet”, og ved å gjøre det
også forsøker å endre samfunnet som sådan 12 .
Castells er opptatt av at prosjektidentiteten handler om produksjonen av subjekter. I prosessen med å
bli et subjekt –ikke bare et individ, men et individ som er handlende –er det to grener individet kan
støte mot, den ene er at individet finner seg selv i konflikt med samfunnet rundt, den andre at individet
går opp en grense mot markedet.
Et eksempel Castells bruker er feminismen. Det er en praksis som gir deltageren en ny plass i
samfunnet og som også er et forsøk på å forandre samfunnet som sådan. Jeg vil hevde at mange
livsstilsprosjekter er av denne art. De relokaliserer deltageren i det sosiale rommet. I de tidligere nevnte
eksemplene fra bikerkulturen er dette svært synlig, etter at de inntrer i bikernes rekker får de en annen
plass. De kommer inn i samfunnets kartotek og blir ikke til å ta feil av. Bikerne er ikke en politisk
bevisst gruppe i samme grad som feministene, men også de har krav til myndighetene og
storsamfunnet. Også de har en politisk agenda som skal styrke deres virke. De ønsker at samfunnet blir
mer ”bikervennelig”. Slik er det med nesten alle livsstilsprosjekter. De har overordnede mål, de har
ikke sjelden et profesjonalisert byråkrati som ivaretar deres interesser, og deres daglige aktivitet blir
løftet opp og satt inn i en større sammenheng. I vår tid organiserer selv skateboardere, klatrere, og
bredbånds-entusiaster seg. De skaper gjennom organiseringen en front mot andre grupper og mot
samfunnet som et hele, men de foretar også en grenseoppgang mot markedet gjennom å stille politiske
krav og kreve at deres livsstil ikke skal leve på nåde fra kapitalen alene. Parallellen til Vålerenga og
Klanen er her åpenbar.

Derfor kan vi sitere Castells når han skriver at det moderne mennesket ikke må forstås som et individ
som er frikoblet i tid og rom, men som individ som gjennom deltagelsen i en kollektiv sammenheng
opplever en større mening og en helhetlig situasjon. Det er dette som gjør at de blir i stand til å se seg
selv som klart avgrenset fra andre som ikke har den samme kollektive erfaringen. Denne kollektive
erfaringen leses hos det enkelte individ inn i selvet og blir slik et uttrykk for det individualitet.
Forbrukshandlinger i en industrikultur har uunngåelig dette elementet innebygget i seg. For de fleste av
oss er det å foreta et valg i et marked noe som både oppfattes som en selvstendig handling og et valg
som deles av tusener av andre. Med andre ord er vi fanget i noen materielle rammer som vi er dømt til
å utfolde oss i, rammer som ikke gjør at fullstendig autonomi er mulig. En tenker som Zygmunt
Bauman er inne på det samme når han holder frem at det moderne mennesket ikke kan finne utløp for
sin individualitet gjennom å velge den bort 13 . Om den friheten som individualismen –når den blir
forstått som ideologi –tilbyr ikke er sann i en mer objektiv forstand, så er den oppfattet og praktisert
som sann. Den er skjebne, sier Bauman. 14
Prosjektidentitet er et begrep som impliserer at denne identiteten både er temporær og dyp. At den sitter
festet langt inne i individet, at individet oppfatter den som sann, men at den også kan forsvinne og ikke
legge så mye igjen etter seg. Den er mer en forutsetning for neste hamskifte enn den er et permanent
merke.
Er det noe som slår meg med Berit så er det at til tross for den lange reisen hun har foretatt
identitetsmessig så er hun uhyre stedfast. En kulturteoretiker som Zygmunt Bauman fremhever at det
flyktige: det å kunne bevege seg, å kunne reise, å være mobil er selve adelstegnet i vår tid, som han
kaller flytende modernitet. Mobiliteten er modernitetens ypperste modus, sier Bauman. Hans
diagnostisering av denne mobiliteten legger vekt på at det midlertidige i seg selv blir selve
livsprosjektet, og at det fysiske stedet som sådan ikke er avgjørende: ”Places we occupuy are no more
than temporary stations 15 ”. Det skilet som vokserfrem mellom de som er mobile og de som er
stedfaste blir en ny demarkasjonsline i dagens samfunn. Men kan det hende at nettopp denne
flyktigheten må håndtere en dobbelthet, at gjennom mobiliten blir savnet av det stedfaste et romatisk
anliggende, (i og med at de mobile ikke ønsker seg en absolutt stedfasthet) og at de mobile derfor søker
å overerklære sine til en hver tid boplasser som stedfastere enn noe annet. Er det derfor de gamle
arbeiderklassebydelene i London, Berlin, Paris, New York, Stockholm og i de aller andre fleste større
byer i den vestlige verden (men også en rekke byer i India og det vi liker å kalle den underutviklede del
av verden) gjennomlever en så tilsynelatende eksentrisk re-autenistiseringen. Simulasjonen av det
opprinnelige, av en tid som ikke bare er tapt for alltid, men som kanskje ikke noensinne eksisterte,
indikerer at det ligger et meningstap i mobiliteten og at raske og effektive redskaper må etableres for å
fylle opp dette vakuumet. Instant Identity blir derfor en beskrivelser av denne typen identitetsarbeide.
Det er en type arbeide som ikke bare utføres med stor lyst og glede, men som er intrikat vevet sammen
med markedsøkonomiens reformulering av eldre bysstrøks verdi, av endret
befolkningssammensetninger, og forvandlinger på makroplan både innen økonomisk politikk,

innvandrings- og intergrasjonspolitikk, og som mer enn noe annet er å se på som funksjoner av
kapitalismen på dens nåværende stadium.
Å postulere at all identitet er flytende og at all mening enkeltindividene oppfatter som sin egen hele
tiden er underkastet redispoisjoner og at selvet ikke eksisterer som annet enn en evig forandrerlig
størrelse, kan synes som både en radikal og noe innsnevret oppfatning. Det er ikke slik at folk flest
bytter ut sin selvforståelse med en annen over natten, og det er heller ikke slik at de mange skiftene i
konsumverdenen slår inn med ett 1-til-1-forhold på hver enkelt av oss. Derimot er det slik at i samfunn
der endringstakten er høy, blir de enkelte borgere tvunget til å forholde seg til mektige forandrende
krefter. For de færreste er det mulig å holde seg utenfor den materielle omveltningene, og den
fleksibiliteten som er nødvendig for å ikke stivne i en fortidig form, vil med en viss grad av automatikk
blir opplevet som naturlig. Eller som Berit sier det: ”Jeg har egentlig altid vært Enga-fan, jeg bare
viste det ikke.”
Det er ikke gitt at de store skiftene hver en av oss gjennomgår blir oppfattet av oss selv som
omfattende, ganske enkelt fordi bevegelse og forandring er relative størrelser. Det er ikke hva den
enkelte gjør som teller, men hvilket forhold det er mellom den enkeltes erfaring og alle andres endring.
SELVET ER ALT
”Jeg vil ikke være som de andre, jeg vil være meg selv. Og jeg er faktisk lit spesiel, jeg var kanskje
ikke det før. Men nå er jeg det. Jeg er i hvert fall på vei til å bli det. Jeg har en stil som er min egen, og
det … det er fordi jeg er annerledes. Ikke sant. Ikke en sånn streiting, jeg er lit mer laidback, ikke sant.
Jeg er opptatt av andre greier, jeg tenker mer over saker og ting. Du kan si jeg er meg selv. Ganske
enkelt. Det er det ikke mange som er.”
Thomas er 22 år og kommer fra ressurssterke kår på Oslos vestkant. Han tar en av de mest allmenne
høyere utdannelsestypene på kloden, ser normal ut, snakker normalt, oppfører seg som forventet. Er på
alle vis en ekstremt normal fyr. Men ikke i sine egne øyne. Thomas mener han er annerledes enn de
andre, fordi han har sin ”egen stil” og fordi denne egenheten i det ytre avspeiler hans indre. Også der er
han annerledes. Han er ikke ”streit”, han er mer avslappet og derved mer ærlig. Det Thomas postulerer
er at det finnes en forbindelse mellom hans indre og ytre som er preget av konsistens, og at de aller
fleste andre ikke er i nærheten av å ha en slik posisjon. ”De andre” er i motsetning til Thomas selv ikke
like ærlige, de er derved ikke seg selv. De er i hans forståelse uinteressante nettopp fordi de er normale:
”De andre, det er jo selve gruppen, ikke sant. Det er de som ikke har funnet seg selv kan dusi, de som
fortsatt tror at det er ditt og datt de må gjøre og sånt. Som tror at dem må strebe etter idealer andre har
satt opp for dem, de forsøker å kopiere hele tiden. Men det er jo ikke slik det bør være, det er jo om å
gjøre å være sann mot seg selv. 100 prosent. Og det betyr at du ikke kan tilhøre et kollektiv. Det er jo

per def anti-individualistisk, og derfor kan du aldri være en del av en gruppe hvis du virkelig har noe i
deg. Det er jo logisk, ikke sant.”
Thomas forstår verden som et sted der individer kjemper mot konformitetspress, mot strigling, mot
ensreting. Han observerer at ”de andre” er de ufrie, og at dete skyldes at de er låst inne i et regime der
etterligning av andre er selve essensen, ikke det å søke sine egne egenskaper eller ambisjoner.
Thomas´ syn på verden er ikke unikt, kanskje tvert i mot. Nettopp det at Thomas ser seg selv om unik
er ekstremt konvensjonelt. Det er den nye malen i massekulturen.
I Sam Mendes mollstemte film American Beauty faler følgende ord: ”Du er ikke pen. Du er ordinær.
Det er ingen ting som er så ile som å være ordinær” 16 . Det er som å høre Thomas. Å være ordinær blir
sett på som den største av alle tragedier. Det normale, det vanlige, det som ikke skiller seg ut blir en
negativ kategori. I American Beauty møter vi tre forstadsungdommer som alle lever et ganske normalt
øvre middelklasseliv. De skiller seg egentlig ikke så mye fra Thomas fra Oslo vest. De kjeder seg en
del, har foreldre som ikke skjønner dem, og vet ikke helt hva de skal bli når de blir voksne. De er ikke
spesielt interessert i verdens store problemer, de største problemene de har er med seg selv: Hvem er
de, hvorfor lever de som de lever, og hva er meningen med livet? Sett fra utsiden er de imidlertid alle
tre ytterst ordinære. Selv om de har ulike roller vis a vis hverandre, og som deltager på plassen der de
bor, er de i bunn og grunn svært normale ungdommer.
De har dypest sett svært trygge liv, rent materielt mangler de ingenting, men de har likefullt store
eksistensielle problemer. Problemer som ikke alene kommer av at det er grunnleggende vanskelig å
leve og finne mening i det jordiske. Spørsmålene de stiller seg er ikke minst utledet av den ideologiske
strukturen de lever under. I et samfunn som daglig proklamerer betydningen av individets styrke, der
selvrealiseringen er ale tings endelig mål, er begrepet ’ordinær’ blit et skjelsord. Da nærmer
selvforakten seg med store skritt, hvis de selv er vanlige og på ingen vis spesielle er de også ynkelige
tapere. Ergo må de bryte løs, enten ved å oppfylle selvrealiseringsdogmet og forlate posisjonen som
normal, eller ved å gjøre opprør mot selve definisjonsmakten. Den siste strategien –å insistere på at
selvrealiseringsidealet er et uegnet og dårlig ideal –er knapt mulig. Det krever en innsats som er
formidabel, nemlig at man stiller seg i opposisjon mot en massekultur.
I vår kultur er det få som gjør opprør mot ideen om at selvrealisering er den beste av alle tilstander.
Marianne Gullestad viser i sin bok Hverdagsfilosofer 17 at ”det å være til nyte” en gang for ikke så
lenge siden var det reelle idealet for livet, men at det i løpet av den siste generasjonen i stor grad er
byttet ut med ideen om å realisere seg selv. Gullestads observasjoner passer som hånd i hanske på det
kulturelle bakteppet som rulles ut i American Beauty og den logiske konsekvensen av
selvrealiseringsidealet blir at enkeltindividet etter hvert mister alle sperrer i jakten på å være et tydelig
selv. Et selv som skiller seg fra de andre, et selv som er hevet over de andre.

Siden denne forrangen for individet er en vesentlig komponent i moderniteten finner denne
dynamikken også sin plas i språket. Begrepet ”ordinær” er symptomatisk nok på vei til å bli et ladet
begrep. Ordinær er i utgangspunktet ikke annet enn en beskrivelse av noe som er kjent og regulert, slik
som at det finnes en vis lengde på en fotbal kamp, ”ordinær spiletid” etc. Med andre ord det som er
”normalt”, det som er ”vanlig”. Men når ordet nå blir asosiert med det triste og det kjedelige tyder det
på at språket har fanget opp og blitt farget av et bestemt perspektiv på tilværelsen.
Å være ordinær er synonymt med å være uinteressant. I populærkulturen speiles denne utviklingen med
raffinement, eller som det sies i American Beauty: You are ordinary. Nobody. Ingen! Du er ingen fordi
du er ordinær, fordi den normale går tapt i det store bildet, ”du er en i masen”, og kan ikke synes. Det
som ikke skiller seg ut, det som ikke synes, er også fratatt selve statusen som et individ. Står du ikke
frem, finnes du ikke.
Betegnende nok blir ”ordinær” ofte eterfulgt eler kombinert med ”kjedelig”. Når leste vi sist
setningen ”hun var en ordinær og interesant jente”? ”Ordinær og kjedelig” derimot er et alment
utrykk. Det ordinære impliserer det uinteressante og ubetydelige. Og akkurat som den ordinære er
kjedelig er ”masen” altid ”grå”. Vi hører aldri utsagnet: ”han er bare en i den fargerike masen”. Det
som har skjedd er selvsagt ikke at massen er blitt gråere (massen kan faktisk være fargerik, og reelt sett
er massen i de vestlige land mer fargerik enn noensinne). I alle sammenhenger og i alle diskurser virker
det som om begrepet selvrealisering er blitt en udiskutabel størrelse. Det gjelder ikke bare de klassiske
forbruksarenaene, men også i den enorme skogen av terapautiske tilbud. Der er selvrealisering selve
salgsargumentet.
Grenselandet mellom religion, psykologi og karriererådgivning er formidabelt og voksende, og her er
det selvets mulighet og fremtidige lykke som er selve fellesnevneren (Rothstein 1991). Selvrealisering
benyttes som salgsargument i alt fra yoga til merkevarebygging av det enkelte individ med det formål å
bli bedre og mer suksessfull på arbeids- og ekteskapsmarkedet. I USA er mengden som ser på seg selv
om ”new born christian” betydeligog økende, og her har vi et eksempel på innen moderne
evangeliserende kristendom kobles personlig lykke og suksess med troen på at Jesus er frelseren (Godø
2001).
Selvrealisering er et prosjekt som både venstre- og høyresiden i politikken omfavner. Gode gamle
Arbeiderpartiet, på jakt etter den moderne illojale velger har gitt opp å formulere et kollektivt svar.
Tvert imot, å lese taler av partiets fremste talsmenn i våre dager er å få en innføring i selvrealiseringens
gleder og også moralske posisjon: ”…du skal ha rett til å bli den du er, og [] du skal ha rett til å bli den
du kan bli. 18 ”
Selvrealisering er noe så vel kirken som humanetikerne og ateistene forsones om, det er grunnlaget for
moderne oppdragelse og et av de sett gitt sannheter skoleverket hviler sin autoriteter og selvforståelse
på (i Lærerplanen av 1997 sies det: ”Sluttmålet for opplæringen er å anspore den enkelte til å realisere

seg selv…”,) det er yrkeslivets mening, samlivets forutsetning og mål, og en hver hobby eller livsstils
egentlige mening. Fra de mer okkulte selvrealiseringskurs, fra new age-miljøene til universitetene og
kunstens mest autoritative institusjoner er det dette som gjennomsyrer og som forener dem alle: at et
hvert individ er fritt og derfor også pålagt å finne og realisere sitt innerst slik at det kan utfolde sine
evner og siden leve lykkelig og lenge.
Det henter sin næring fra to sterke og bestandige konsepter i vestens historie. Det ene om individets
autonomi, det andre om at mennesket bærer i seg en ekthet og opprinnelighet som bør transcendere det
daglige livet og skinne gjennom alle fasader og roller.
Slik sett kan selvrealiseringen sies å være et av vår tids dogmer. Der vi tidligere hadde dogmet om
oppofrelse eller solidaritet, opplever vi at det er ideen om å fullendes som menneske som er gitt
autoritativ status. Å ta alle sine talenter i bruk, å fjerne alle stengsler mellom ens indre og ytre levde liv,
det er den mest attråverdige av alle menneskelige tilstander.
Det finnes knapt det menneske i den vestlige kulturkrets som ikke vil si at de ønsker ”realisere seg
selv”. En hver undersøkelse av dete fenomenet viser at ideen om å forfølge sine egne mål med livet
ikke bare står sterkt, men at den stadig øker sin betydning som positiv verdi 19 .
Det er fullt ut mulig å tolke europeiske historie fra middelalderen og frem til vår tid som et permanent
autoritetsopprør. De fleste institusjoner som har stått i veien for at individet skal nå sitt potensial er
etter hvert blitt nedkjempet. På makroplan har standssystemet, aristokratiet, kirken og militære måttet
vike, på mikroplan har den patriarkalske familiestrukturen forvitret, kjønnets makt har blitt svekket og
det enkeltes individs posisjon som rettssubjekt blitt styrket.
Kravet om at vi skal ta i bruk våre egne evner er i dag ikke en del av en liberal frigjøringstale, men
inkorporert i det norske systemets mest tunge og samfunnsbevarende institusjoner, og interessant nok
er det koblet opp mot en dekonstruksjon av tradisjonelle strukturer:
”Tidligere var klase og tilhørighet bestemt av arbeidets tøfe hverdag. Av sosiale skiler. … De kan nå
gjøre valg ut fra sine egne ønsker. De har i dag likeverdige muligheter til å ta sine evner i bruk. Det er
frigjøring. 20 ”
Postulatet om at klasseforskjellene nå er så svekket at nesten alle kan gjøre hva de ønsker med sine liv,
er ikke hentet fra en ideolog på høyresiden, men fra en gjenganger i dette kapitlet, Det Norske
Arbeiderpartiets ledende politiker, Jens Stoltenberg 21 . Når selv et erklært sosialdemokratisk parti påstår
at majoriteten av befolkningen er kommet dit hen at de er reelt sett satt fri, hvor skal man da gå for å
finne alternative forståelser på i det store mediebildet. Hvem er det da man kan finne støtte for med sin
eventuelle tvil? v
v . Interessant nok kan det virke som om partiet er mer liberalistisk i retorikken enn i selve det politiske
feltet. I praksis holder partiet fast i en del sosialdemokratiske politiske tradisjoner –for eksempel

At vi hele tiden viser hvem vi ”egentlig” er, som troen hos den fromme lutheraner som skal vise seg i
gjerninger, må selvet vise seg –i ordets egentlige forstand –i individet. De færreste av oss maler egne
bilder, komponerer egne sanger og brødfør oss av å sublimere vår egen psyke. Likefullt lever vi under
den samme himmelen, vi må også eksponere vårt indre. Så vi gjør det gjennom aktive valg der valgene
er mulige: I markedet, og markedet responderer helt fornuftig, det selger oss det vi vil ha, det
selvbekreftende ideologiske svaret: Individualitet. Som et knippe kjente norske kvinner formulerte det:
”Før presenterte vi os med vår manns titel, nå forteler vi hvilken bil vi kjører” 22 . Utsagnet beskriver
en type varegjøring av selvrealiseringen som er symptomatisk for dens form når den kun utøves i
markedet. Det er blitt helt comme foux å hevde at det å kjøpe en bil som er laget i 4 millioner
eksemplarer er å fortelle noe om sitt indre, og på toppen av det hele hevde at det er et utrykk for
individualitet. Men her finnes kanskje en skinnopplevelse, sannsynligvis er det heller slik at denne
formen for konsumhandlinger er å betrakte som ytringer som signaliserer medlemskap i større
bevegelser.
ANGST FOR DET KOLLEKTIVE
Som nevnt kan vår nære historie og derved også moderniteten leses som en eneste lang kamp mot
autoriteter og for individets selvbestemmelsesrett. Kravet om individets autonomi er i siste instans det
kravet som begrunner menneskerettighetene. Selv om enkelte av og til gjør forsøk på å diskutere
gyldigheten av denne måten å tenke om verden på, er det vanskelig å oppfatte dette tankesystemet som
noe annet enn naturlig. Vi anser at individets autonomi er grunngitt hinsides normal argumentasjon, vi
har svelget devisen ”man is born free” så omhyggelig at vi ikke lenger finner åkunne diskutere den.
Det er sannsynligvis bra. Individets frihet bør være ukrenkelig og hellig. Politiske systemer som har
forsøkt andre tolkninger av individets plass har resultert i ruin på alle tenkelige felt. Imidlertid gjenstår
det å fylle dette autonomibegrepet med mening vi . Dagens alle tilstedeværende postulater om
”individualisering” impliserer at dete er noe fundamentalt talt nyt. Men det er neppe tilfelet, derimot
er intensiteten og utbredelsen av det mye sterkere enn tidligere. Når vi bruker begrepet
”individualisering” mener vi først og fremst at de valgene vi tar utrykker våre ønsker mest mulig fult
ut, og at vi handler på vegne av oss selv, men enn av andre. Den individualiseringen som skjer gjennom
markedet er først og fremst den som dyrker ideen om at tjenester og produkter skal være tilpasset den
omfordeling. At det ideologiske idealet er blitt rent liberalistisk indikerer at partiet ikke har en
selvforståelse som er i nærheten av å være avklart.
vi Det burde være en oppgave for sosialt orienterte politiske bevegelser å gi innhold til
autonomibegrepet. Den klassiske liberale frihetsdefinsisjonen –frihet fra inngrep –står i dag sterkt
gjennom at den brukes i forsvaret av den enkelte borgers rettigheter mot inngrep fra staten, men den er
i liten grad i bruk for å beskytte individet fra aktører i markedsøkonomien. Det er umulig å verne seg
mot reklame og kommersielle budskap. De er i våre dager overalt.

enkelte borger og forbrukers ønske. Etterspørselen etter individuelt tilpassede løsninger er ikke bare
noe som gjelder kjøkkeninnredninger og hus, men også helsetilbud og rene medisinske inngrep.
Imidlertid er det ikke sikkert at markedet dekker en etterspørsel som er genuin, like meget kan det
tenkes at markedet i seg selv skaper en etterspørsel etter individuelle løsninger. I
markedsføringslitteraturen finnes det mange og gode eksempler på hvordan kommersielle
entreprenører lager etterspørselsstrukturer i befolkningen, gjerne etter produkter det i utgangspunktet
ikke finnes reelle behov etter og i hvert fall ingen kjent etterspørsel etter 23 .
Det behovet folk føler for ulik typer tilbud som er tilpasset dem og som tar hensyn til deres potensielle
ønsker, trenger imidlertid ikke være nytt. Det kan meget vel hende at det alltid har vært en svært stor
variasjon i hvilke smakstilsetninger mennesker ønsker å bli tilbudt når de skal ha leverpostei, poenget
er at de aldri har kunnet artikulere disse ønskene. Og hvis de har ønsket å artikulere individuelle behov
så har de sett rundt seg og sett at de har tilhørt en gruppe eller klasse som har hatt en form for uformelt
ytringsforbud.
Alle underprivilegerte klasser, stender og grupper i historien har hatt som erfaring at individuell lykke
kun nås gjennom kollektivet. Arbeiderbevegelses og kvinnebevegelsens kamp som er ført i navn av det
store kolektive ”vi”, men det betyr ikke at dise frigjøringsforsøkene var kollektive prosjekter i ett og
alt. De strukturelle betingelser for å handle individuelt var ikke tilstede selv om motivene for å føre
disse frigjøringskampene ofte nettopp vektla det aspektet.
Det var kvinnen som individ som selv kunne velge fritt, som kunne avgjøre hvordan og når hun skulle
formere seg, som selv skulle ut i pengeøkonomien for å få kontroll over sin egen posisjon vis´ a vis
mannen og storsamfunnet. Arbeiderbevegelsen var et kollektivt svar til ideen om at alle skulle kunne
realisere seg selv. Marx´ visjon om at vi alle skulle kunne gjøre en del av det vi ønsker i løpet av en
dag, men også noe pliktarbeid slik at de nødvendige goder ble skaffet tilveie, er en visjon som nettopp
baserer seg på forestillingen om individets frihet.
I dag er ideologen om individets frihet etter hvert blitt ekstremt tett koblet til den økonomiske
liberalismen, som ikke lenger kan kalles å være en av de mange ideologiene vi blir tilbudt av
politikerne, men den fundamentale som gjennomsyrer hele samfunnet. Fra bunn til topp.
Denne liberalismen har i dag en tilnærmet teologisk posisjon i de vestlige moderne samfunn, og i alle
de herskende institusjonene ellers på kloden. Dens status ligner pavekrigens versjon av kristendommen
i middelalderen.
Valgfriheten skulle i teorien gjøre at vi valgte mellom alternativer. Men alternativene er blitt færre. I
politikken kan vi observere at forskjellen mellom de ulike partiene blir mindre og mindre. Hvis man
studerer de norske politiske partiene som er representert på Stortinget og sammenligner deres

partiprogrammer fra 1981, med de som blir brukt i år 2001 vil man observere at de på en rekke sentrale
punkter mener det samme. Det er ingen innsigelser på den private eiendomsretten, det er ingen
innsigelser på medlemskapet i Nato, det er ingen uenighet i om at butikker skal få holde åpent til sent
på kveld og pengene skal avgjøre hvilken bolig den enkelte skal ha, helt uavhengig av folks ulike
behov, slik som antall barn med mer. Slik var det ikke i 1981, da var det atskillig flere stengsler mot at
den private økonomi skulle avgjøre den enkeltes lykke.
Men arenaer for kollektivet finnes fortsatt, de bare ser annerledes ut. For hvorfor finnes det fortsatt
mote i et samfunn som bejaer individualismen? Hvorfor kler vi oss så likt, hvorfor bytter vi for
eksempel ut en type snitt med et annet fra det ene året til det andre? Denne ensrettingen av det ytre,
denne estetiske konformismen er ikke sjokkerende, vi forventer den, vi godtar dens repetive
grunnmodus. Det som gjør moten til mote er netopp at vi ”følger moten”. Det er selve motens kjerne.
Den dagen vi gjør som vi selv vil (hva nå enn det måtte være) vil vi da søke å utrykke vår personlighet
gjennom hvordan vi ser ut?. I undersøkelser om hvorfor folk kler seg som de gjør svarer de jevnt over
at de vil utrykke sin personlighet, sin individualitet og at de egentlig bare er ”seg sjæl” eler at de ikke
skal misforstås. Eller at de vil tilhøre en synlig distinkt gruppe. En skater vil ikke bli tatt som en blader
etc 24 . Men sett fra observasjonsposten så ser vi alle like ut samtidig.
Selvrealisering er den moderne vestlige formen for personlig livsinnhold. Selvrealiseringen har overtatt
for sosialismen og kristendommens krav om realisering av kollektive størrelser, være seg Guds rike på
jorden, i det hinsidige eller det klasseløse samfunn. Kollektive anstrengelser for kollektive mål er byttet
ut med individuell streben etter individuell lykke. Virkemidlene er de samme, men nå anvendes de på å
heve den enkelte opp til sitt absolutte maksimum. Det meriterende samfunnet, der karakterer og lønn
avspeiler våre talenter, blir oppfatet som den ”naturlig” –og den mest anerkjente definisjonen av frihet
er den liberalistiske, ikke frihet til, men frihet fra 25 .
MOTELØVER OG KOLLEKTIV IDENTIET
Selvrealiseringen kjemper hele tiden med våre ønsker om å inngå i fellesskap, fellesskap som nettopp
artikuleres gjennom å tre frem som like, gjennom å se like ut. Det åpenbart motsetningsfylte mellom
individualiseringen og gruppeprosessene manifesterer seg tydeligst i moten. Gjennom den viser vi både
at vi tilhører noe eller noen, samtidig som vi skiller oss ut fra alle de andre som vi ikke deler dette
fellesskapet med. Georg Simmel skrev på begynnelsen av 1900-tallet om hvordan moten nettopp var et
tvetydig medium. Gjennom den ble individets innmeldt i en gruppe, samtidig som det kunne formulere
en egenhet og selvstendighet. Vi kunne tenke at et fenomen som mote er en indikasjon på at total
individualisering ennå ikke er oppnådd. Selve fenomenet mote forutsetter et visst monn av kollektiv
identitet. Den som ikke følger moten, som bare handler ut fra seg selv vil ikke bli oppfattet som en
avantgardistisk moteløve, fordi han eller hennes ytre ikke har noen referanser til et felles estetisk
univers. Tvert i mot vil en person som bryter med alle koder og sjangere bli sjaltet ut som syk, rar eller

i det minste irrelevant. Den reelle individualist vil hvis han finnes, ikke bli definert inn i det gode
selskap, men ut av det.
Forestilling om en totalindividualisert verden forutsetter at et fenomen som mote ikke finnes, og at noe
så standhaftig som merkevarer mister sin appell. Moten er en indikasjon på at suget etter kollektive
størrelser ikke er borte. Hos den jevne konsumenten vil vi gjenfinne denne størrelsen, da ofte som en
erfaring av et opplevet fellesskap der moten er tegnet på at du er inkludert. Thomas som vi møtte
tidligere, som ser på seg selv som en som har ”sin egen stil”, utdyper det slik: ”At jeg har en egen stil
gjør jo at jeg blir litt lagt merke til kan du si, det er sånn at en del av de kompisene jeg har, og en del av
de folka jeg vil omgås, de har mye av det samme. De er litt fresche i stilen. De går liksom ikke i ett
med masen, ikke sant.”
Hva er det Thomas egentlig sier? Sier han at hans omgangsvenner er kledd som ham? Og at han
samtidig har en stil som ingen andre har? Denne tilsynelatende motsetningsfylte tilværelsen Thomas
lever, der han på alle vis fremtrer som en del av en gruppe og følger dens kleskoder med en viss
strenghet, samtidig som han postulerer at han har en stil som han er helt alene om, er imidlertid en
klassiker innen sosiologien. Flere forbruksforskere har observert at individer har en evne til å
overvurdere sin egen grad av unikhet, samtidig som de sett fra utsiden fremtrer som uniformerte og
klart hjemmehørende innen en viss sosiokulturelle eller subkulturell gruppe. Empiriske undersøker
viser at forbruk og vennskap følges ad med stort sammenfall, man har det forbruket som ens venner
har 26 . Interessant nok finnes det også dem som primært er interessert i å være med i et
fellesskap og som har et lavt refleksjonsnivå når det gjelder deres ytre fremtoning.
”Den enkelte deltaker trenger ikke å ha beviste intensjoner om å fremtre som
distingvert, men kan være orientert mot ”tilhørighet” i en organisasjonskultur” 27 .
Den sanne individualisten blir derfor vanskelig om ikke umulig å finne, men det som derimot er et
ubestridt faktum er at variasjonene innen det ytre estetiske feltet øker. Det finnes en markant vekst i
antallet subkulturer, og denne veksten har vært sterkt helt siden 1950-tallet og etableringen av de første
moderne ungdomskulturene. Det betyr at den enkelte har fått en større valgfrihet blant ulike kollektive
identiteter. I disse praksisfeltene er muligheten alltid til stede for sende ut doble signaler, man er en del
av en distinkt gruppe, samtidig som man –hvis man har anlegg for det, lyst og interesse, og ressurser –
videreforedle uttrykket og klarer å gi det en egen klang. Individualiseringen i motebildet kan være
begrenset til å ha en et objekt ingen av dine venner har, eller svært mye av det dine venner har lite av,
det kan være rendyrkingen av en flik av gruppens vesentlige identifikasjonstegn som gir akkurat deg en
fornemmelse av å være helt annerledes enn alle andre. Den svenske klesdesigneren Charlotte Eskildsen
har sett fenomenet utspille seg til det blir ren slitasje, og i et harselas over utviklingen sier hun det slik:
Remix yourself. Remix your clothes. Remix your mother. Reconstruct your personality28.
Konsumsamfunnet har en iboende evne til hele tiden å bearbeide avviklet mellom hva vi oppfatter oss
selv som og hva vi gjør når vi handler –i dobbelt forstand. Det kan synes som om vi er flokkdyr, som i

flokk postulerer at vi er individualister. Er vi overlatt til å bruke vår valgfrihet og fornemmelse av å
være selvrealiserende individualister på virksomheter og aktiviteter som ikke skaper reell frigjøring,
men som bare hjelper til med å vedlikeholde og videreutvikle et økonomisk system som i seg selv ikke
har noen større verdier enn en stad økt avkastning? Eller er det tvert om: er frihetens tid kommet og er
vårt ytre en undervurdert, men virkelig vidunderlig verktøy for å formulere individets autonomi og
sanne innerst jeg?
Og hvis vi virkelig leter: finnes det noe sted der denne ideologien har en mer nådeløs posisjon enn i og
på våre kropper? Finnes det noen annen arena der kravet om samsvar mellom det ytre og det indre blir
mer nådeløst?
1 (Jonathan Raban. Soft City. 1974. New York: E.P. Dutton. Side 11.)
2 VG. 11. mai 2002
3 VG. 11. mai 2002
4 Hentet fra reklamebyrået Peppers hjemmeside:
http://www.pepper.no/portfolio_vif_forside.html#content
5 samme (Ungdomsundersøkelsen 2000).
6 (Charles Taylor 1996. s. 35).
7 (Taylor 1998, s. 64-65).
8 (Blindheim, Jensen og Nyeng, s. 133)
9 (Rook 1985).
10 ” (Stig Grundval: Broderskap. 2002).
11 (Grundvall 2002. s.95)
12 (s 10. (Castells 1996).
13 Bauman 2000).
14 (Bauman 2000 s. 34).
15 (Bauman: 1992)”.
16 (Mendes 1999).
17 (Gullestad 1996 ) Hverdagsfilosofer
18 (Landsmøtetale til Det Norske Arbeiderparti fra Jens Stoltenberg 10.11.2000)
19 (Ungdomsundersøkelsen,
20
(Landsmøtetale til Det Norske Arbeiderparti fra Jens Stoltenberg 10.11.2000)
21
Jens Stoltenberg: Tale til landsmøtet om den politiske situasjon. 10. november 2000.
22
Kvinner og klær. Nr. 28, 2001
23
(Ewen 1996),
24
(Storm-Mathisen 1998).
25
(Rune Bjerke og Dokk Holm. Dagens Næringsliv 29. september 2001. s 3)
26 (Haram 1994 s. 152
27 haram 1994
28 Charlotte Hissing/Eskildsen i Designers remix i en reklame for selskapet 07.06.2003