Last ned katalog! - Rockheim
Last ned katalog! - Rockheim
Last ned katalog! - Rockheim
Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
Let’s go way out…<br />
really far out…<br />
above and beyond<br />
the organized world of reality<br />
to…<br />
DREAMSVILLE
Dreamsville<br />
The Monn Keys på amerikaferd<br />
Utstillingen er laget i samarbeid mellom <strong>Rockheim</strong> og kulturhistorikerne<br />
André Larsen Avelin og Erik Castberg Tresselt.<br />
André og Erik har vært interessert i Dreamsvillealbumet en god<br />
stund. Interessen startet med et tilfeldig møte. I 1998 var André på<br />
ferie i Istanbul. En kveld møtte han kunstnerne Rob og Toby, begge<br />
reisende bosatt i San Fransisco. Da André fortalte at han var norsk<br />
ble kunstnerne ivrige. De hadde noe de måtte vise ham, en spesiell<br />
mixtape som de hørte mye på. André ble veldig overrasket da han<br />
leste hva som sto skrevet på tapen: “Norske favoritter nr 2 / Sølvi<br />
Wang” på den ene siden, og “DREAMSVILLE the Monn Keys” på<br />
den andre siden. Slik gikk det til at André ble kjent med kunstnerkollektivet<br />
the Tarthouse, fra the Mission District i San Fransisco,<br />
og deres forhold til Dreamsville.<br />
The Monn Keys var på mange måter pionerer med denne utgivelsen:<br />
Coveret virker futuristisk og eksperimentelt sammenlignet med<br />
covrene vi kjenner fra deres norske utgivelser. Flere av sangene,<br />
skrevet av kjente amerikanske komponister og i ettertiden tolket av<br />
mange artister, var tidlige fremføringer. Det ble produsert musikkvideo<br />
til to av låtene, selv om disse var laget som del av NRK<br />
programmet Prospekt kortet fungerer de også som uavhengige<br />
musikkvideoer. De var tidlig ute med å gi ut stereoplate, panorering<br />
av vokalsporene var blant studioeffektene som ble tatt i bruk – et<br />
bonus for de som skaffet seg stereoutgaven. Albumet var en såkalt<br />
trick-recording, orkesterstemmene ble spilt inn i USA, mens vokalen<br />
ble lagt på i Oslo for deretter å mastres og lanseres i USA i 1960.<br />
Over 30 år etter utgivelsen ble Dreamsville gjenoppdaget av et<br />
kunstnerkollektiv i San Fransisco. Denne gruppen kunstnere fikk<br />
hverken med seg grungen eller andre samtidige nyskapninger på<br />
90tallet. I stedet gikk de på Frelsesarmeen og leitet etter glemte<br />
skatter. Det var coveret med de flytende hodene som først vakte<br />
interesse, etter hvert ble også musikken viktig – den ble brukt som<br />
inspirasjon til fotoshoots, som bakgrunnsmusikk på interne dragshows<br />
og som lydspor på kunstfilmer de filmet med super8 kamera.<br />
Denne lille historien er et eksempel på hvordan musikk lever sitt<br />
eget liv og stadig er utgangspunkt for nye møter og inspirasjoner<br />
– på tvers av intensjoner, tid og sted!<br />
Vigdis Sjelmo, <strong>Rockheim</strong><br />
1
THE MONN KEYS’<br />
DREAMSVILLE
The Monn Keys i studio, Oslo 1957 · Foto: NTB Scanpix<br />
Av André Larsen Avelin<br />
og Erik Castberg Tresselt<br />
Sankthans 1961. I Store studio på Marienlyst står programleder Erik<br />
Diesen ulastelig antrukket i nystrøket dress og med tidsriktig pomadisert<br />
frisyre. Han ser rett i kamera og henvender seg til hundre tusener<br />
av seere som denne lørdagskvelden sitter samlet foran TVskjermene<br />
for å følge Slagerparaden, i samtiden omtalt som Skandinavias mest<br />
nyskapende underholdningsprogram, et show for hele familien om<br />
musikkens utvikling, om de trendy artistene, de populære låtene<br />
og den nye lyden. «Ja, dermed er vi i gang, det gjelder bare å slå<br />
an den riktige akkorden. Ja, for dere vet, hver eneste tidsepoke har<br />
sin egen toneart».<br />
Våren 1961 syder fremskrittsoptimismen. Sovjet har sendt det første<br />
mennesket i bane rundt jorden og president Ken<strong>ned</strong>y erklærer at<br />
USAs store ambisjon er å putte en mann på månen. Programleder<br />
Diesen loser TVseerne gjennom kveldens musikalske repertoar<br />
med lette fabuleringer om flygende tallerkener, fremmede kloder<br />
og erobringen av det ytre verdensrom.<br />
Det hele ender i full <strong>ned</strong>telling, en count down: 10 9 8 7 6 5 4 3 2 1.<br />
Et orkester begynner å spille, en romrakett ses i det den sendes opp<br />
mot himmelen og i neste scene kan TVpublikum gjenkjenne fire<br />
glade fjes inni cockpiten. Med grepet om rakettspakene sitter vokalgruppen<br />
the Monn Keys mens de synger entusiastisk: «Vi svever!».<br />
Romalderen, the space age, hadde definitivt kommet til Norge.<br />
3
4<br />
Store i Skandinavia<br />
Det var neppe noen tilfeldighet at nettopp the Monn Keys fikk æren<br />
av å skytes mot stjernene i beste sendetid. Året 1961 markerte topppunktet<br />
på vokalgruppens lange stigning mot posisjonen som den<br />
uten sammenligning mest populære musikkgruppen i norsk revy og<br />
underholdningsliv, med et ry og rykte som gjorde seg gjeldende<br />
også i utlandet.<br />
Blant de prominente medlemmene figurerte særegne artister som<br />
Sølvi Wang, Per Asplin, Oddvar Sanne og Arne Bendiksen, i en lengre<br />
periode også Nora Brockstedt og Fredrik Conradi. I kulissene stod<br />
alltid gruppens musikalske leder og arrangør, Egil MonnIversen,<br />
trolig den mektigste enkeltpersonen innenfor norsk musikkbransje<br />
noen sinne. Nevnte Erik Diesen fungerte som både tekstforfatter<br />
og promotør.<br />
Allerede på nyåret 1960 kunne Aftenposten berette om the Monn<br />
Keys: «De har nu fått festlig fart over sine prestasjoner, som alltid<br />
er på det solideste musikalsk underbygget, og kan nu ta opp<br />
konkur ransen med de virkelig store internasjonale berømmelser».<br />
Og kvartetten var virkelig blitt en vokalgruppe av internasjonalt<br />
format, noe som ble bekreftet gjennom store suksesser i Skandinavia,<br />
samt turneer til England og kontinentet, til og med i Egypt og<br />
Midtøsten. Med flere engelskspråklige jazzlåter oppnådde gruppen<br />
dessuten å bli spilt på Radio Luxembourg.<br />
Tilbake i hjemlandet var det likevel med et langt mer konvensjonelt<br />
revyrepertoar at gruppen klatret til stjernestatus. Med slagere som<br />
«Øllebrød», «Gøy på landet», «Dyrene i Afrika», «Marie, jeg vil hjem<br />
til deg» og «Stakkars store sterke karer», var Sølvi, Per, Oddvar og<br />
Arne blitt de folkekjære gjøglerne som kunne dukke opp med sine<br />
småskrudde spillopper nær sagt over alt. Noe de også gjerne gjorde.
Den glemte historien<br />
I norsk musikkhistorie er det skrevet lite om the Monn Keys’ virke<br />
i utlandet. Dette til tross for at gruppen i tidsrommet 1957–1961<br />
gjorde flere ambisiøse fremstøt på den internasjonale musikkscenen.<br />
Få, om noen, norske artister hadde til da nådd like langt som the<br />
Monn Keys i sin søken etter å krysse både landegrenser og sjangre<br />
med sin musikk.<br />
Den glemte siden av historien handler særlig om hvordan vokalgruppen,<br />
alltid med Egil Monn Iversen og hans orkester i kulissene,<br />
etter hvert vant innpass blant verdens fremste musikere, impre sarioer<br />
og komponister innen jazzen, sjangeren som fremfor alle andre<br />
definerte samtidens young, hip and cool. Med velutviklet gehør for<br />
tidens skiftende trender tok the Monn Keys tidlig til seg de nyeste<br />
impulsene, særlig fra jazzscenen på den amerikanske vestkysten.<br />
I tillegg til å være dyktige sangere, var alle medlemmene godt trente<br />
og allsidige musikere. Både Bendiksen og Asplin ble regnet som<br />
jazzinstrumentalister av høy klasse, og kanskje er det derfor ikke<br />
overraskende at størrelser som Ella Fitzgerald og Dizzy Gillespie<br />
overvar et av the Monn Keys’ show på Chat Noir, senere etterfulgt<br />
av en jamsession.<br />
I dag er det lett å se at den nasjonale revysuksessen hadde sin<br />
pris. The Monn Keys er for ettertiden mer kjent for å videreføre en<br />
kommersiell varieté og underholdningstradisjon, og i langt mindre<br />
grad anerkjent som originale innovatører i den moderne populærmusikkens<br />
pionérår. I det minste har musikkhistorikere hatt lett for<br />
å overse at gruppen faktisk var stilskapende i en viktig popkulturell<br />
brytningstid, med et musikalsk og visuelt uttrykk som vakte oppsikt<br />
og bifall utenfor Skandinavia.<br />
5
Platekontrakt i USA<br />
Et slags høydepunkt i jakten på internasjonal anerkjennelse kommer<br />
idet Egil Monn Iversen inngår et samarbeid med musikeren, komponisten<br />
og orkesterarrangøren Allyn Ferguson, en jazzlegende som<br />
senere er blitt omtalt som en av de ledende eksponenter for the<br />
west coast style. I november 1959 kan man lese i det amerikanske<br />
magasinet Billboard at the Monn Keys har signert kontrakt med<br />
Omega Records i Los Angeles, California, og med Ferguson på<br />
laget gir gruppen seg snart i kast med en rekke nytolkninger av<br />
låtmateriale fra samtidens cuttingedge komponister, som Henry<br />
Mancini, André Previn og Horace Silver.<br />
Nyutviklet teknologi, såkalt trick-recording, muliggjorde at vokalen<br />
kunne legges på i Oslo mens den instrumentale delen og mastringen<br />
ble gjort i et studio i Hollywood. I dag er slikt ofte rutinen,<br />
i 1960 var dette nybrottsarbeid som dels ble gjort for å spare tid<br />
eller penger, men som samtidig åpnet opp for uante muligheter og<br />
nye forbindelser.<br />
I mai 1960 slippes de to første singlene til pene kritikker i USA, der<br />
Billboard slår fast at utgivelsene har «Good sales potential». Kort<br />
tid senere foreligger fruktene av samarbeidet med Allyn Ferguson:<br />
Dreamsville, et LPalbum som av flere grunner må sies å være unikt<br />
i den norske populærmusikkens historie.<br />
The Monn Keys’ album blir i første omgang distribuert til et amerikansk<br />
publikum, først på det nokså sjeldne feinschmeckerformatet<br />
reeltoreel (magnetbånd) og deretter trykket opp i vinyl. Etter<br />
hvert blir distribusjonen overtatt av det prestisjetunge selskapet<br />
Warner Bros., som så sender Dreamsville ut på det globale markedet,<br />
nå med nytt cover og ny tittel; Here are the Monn Keys (1961).<br />
Allyn Ferguson, United Studio 1961 Foto: Privat
Vestkystjazz og space age<br />
Lydbildet, sounden, arrangementene og vokaliseringen på Dreamsville<br />
platen bærer flere kjennetegn fra såkalt west coast jazz. Begrepet<br />
refererer til ulike stilarter innen jazzen som vokste frem i California på<br />
femtitallet, der film, plate og underholdnings industrien gjorde det<br />
mulig for mange å virke som musikere på heltid. Vestkystjazzen kan<br />
betegnes som undersjanger cool jazz, en mindre frenetisk, mykere<br />
stil sammenlignet med stilartene som dominerte i New York og på<br />
østkysten av USA, som bebop og hardbop. I tillegg skiller stilen seg ut<br />
gjennom klarere regi, typisk for klassisk musikk der nøye utarbeidete<br />
arrangementer står i fokus snarere enn øyeblikkets improviserte toner.<br />
Det vitale jazzmiljøet i Los Angeles bestod blant annet av størrelser<br />
som Gerry Mulligan, Chet Baker, Stan Getz, André Previn og Dave<br />
Brubeck. I tillegg finner vi en rekke berømte bandledere, som Stan<br />
Kenton og Woody Herman. Og midt blant disse jobbet de to unge<br />
komponistvennene Henry Mancini og Allyn Ferguson, begge med<br />
ambisjoner om å sette sitt preg på samtidens populærmusikk, både<br />
på plate og på filmlerretet. Mancini ble snart en verdenskjent filmkomponist,<br />
men Ferguson var ingen dårlig nummer to: I løpet av<br />
60tallet gjør han arrangementer for stjerner som Doris Day, Johnny<br />
Mathis, Sarah Vaughn og Julie Andrews. Han blir flere ganger nominert<br />
til prisene Grammy og Emmy, og vinner etter hvert begge.<br />
Fergusons første kommersielle studiojobb var imidlertid samarbeidet<br />
med vokalgruppen the Monn Keys.<br />
Eksempler på space age-cover fra Omega Records:<br />
8
The Monn Keys fremføringer kan på mange måter sammenlignes<br />
med kjente amerikanske vokalgrupper som the Four Freshmen,<br />
the Hilo’s og the Pide Pipers, men de gjør det hele med en nokså<br />
distinkt sound. Med sine underlig stemte harmonier spenner den<br />
norske kvartetten opp et klangbilde som fremstår svevende, drømmende,<br />
melankolsk og ganske eksperimentelt.<br />
Dreamsville ble spilt inn i en periode der mange satt med opplevelsen<br />
av å stå overfor en ny tidsalder som følge av den rivende teknologiske<br />
utviklingen i etterkrigstiden, særlig innen romfart. Coveret<br />
på the Monn Keys’ album tjener i så måte som en talende illustrasjon<br />
på innslaget av space ageestetikk i 60tallets musikkliv: Tittelen i et<br />
spekter av farger er plassert over en galakse som strekker seg vidt<br />
fra ytterkant til ytterkant, og i forgrunnen svever fire rosa ansikter,<br />
såkalte floating heads; Sølvi, Per, Arne og Oddvar.<br />
Man kan vanskelig få grep om The Monn Keys’ album uten å nevne<br />
innflytelsen musikere som Lex Baxter og Esquivel utøvde i Cali fornia<br />
fra midten av 50tallet. I deres låtmateriale fløt nemlig space age<br />
musikken sammen med en ny interesse for «det eksotiske»; uvanlige<br />
klanger, særegne rytmer, spesielle instrumenter, ofte hentet fra<br />
karibisk og latinamerikansk folkemusikk. Resultatet ble en mer<br />
smygende, smooth og avdempet musikkstil, easylistening ment for<br />
inntak av cocktails i dunkelt opplyste loungebarer. Flere av låtene fra<br />
Dreamsville beveger seg innenfor det samme landskapet, tydeligst<br />
uttrykt på sporet «Senor Blues». Her blir for øvrig den nyankomne<br />
stereoeffekten demonstrert til fulle, ved panorering av vokalspor<br />
mellom høyttalerne.<br />
9
Fra filmatisering av ”Too Close for Comfort”, vist på TV-programmet Prospektkortet 1963<br />
Foto: NTB Scanpix<br />
10<br />
Antikvert sjanger<br />
Platen Dreamsville / Here are the Monn Keys ble ingen publikumssuksess<br />
på hjemmebane. Det nærmeste måtte i så fall være at<br />
fremføringen av to låter fra albumet senere ble filmet og vist på den<br />
populære programposten Prospektkortet i 1963. I dag er det mulig<br />
å hevde at disse filmene, «Too Close for Comfort» og «Like Young»,<br />
bærer flere av kjennetegnene til et populærkulturelt fenomen som<br />
først for alvor ble etablert på 1980tallet, nemlig den moderne<br />
musikkvideoen.<br />
Paradoksalt nok spilte ikke fremtiden på lag med the Monn Keys.<br />
Vokalgruppen beholdt riktignok en dominerende posisjon i norsk<br />
musikkliv helt til den ble oppløst i 1964, men parallelt vokste det<br />
frem en mengde nye populærkulturelle uttrykk som kom til å definere<br />
et sterkt skille mellom gammelt og nytt, mellom det som var<br />
ute og det som var inne. I front for utviklingen stod rocken, snart<br />
var det Beatles og Stones som inntok de unges platespillere. På linje<br />
med eldregenerasjonens skillingsviser ble space agejazzen raskt<br />
redusert til en antikvert sjanger.<br />
Slik kunne selvfølgelig historien om Dreamsville ende, som fortellingen<br />
om nok en glemt musikalsk prestasjon, et obskurt produkt<br />
fra en kulturell epoke som ikke lenger svarte til fremtidens skiftende<br />
smakspreferanser. Imidlertid skulle det vise seg at the Monn Keys’<br />
album fikk en resepsjonshistorie litt utenom det vanlige.
Ny heyday i California<br />
Stedet er the Mission district i San Francisco, engang på begynnelsen<br />
av 1990tallet. Craig Goodman er innom Frelsesarmeens<br />
bruktsjappe og blar gjennom gamle vinylplater, og der står den,<br />
the Monn Keys’ Dreamsville. Med et cover som er «far out of this<br />
world». Slik har det seg at platen finner veien til the Tarthouse, inn<br />
i et kunstnerkollektiv som ikke bare får sans for den norske vokalgruppen,<br />
men som rett og slett adopterer Dreamsville som en slags<br />
musisk inspirasjonskilde for sitt kreative arbeid over flere år.<br />
At tarthousemiljøet plukket opp nettopp Dreamville var kanskje en<br />
tilfeldighet, men det var neppe tilfeldig at platen ble plukket opp i<br />
San Francisco. Byen har lenge vært kjent for sine alternative sub og<br />
motkulturelle bevegelser, etter hvert med det kreative homsemiljøet<br />
sentralt plassert i bylivet. På begynnelsen av nittitallet oppstod det<br />
her og andre steder i California en gryende oppmerksomhet rundt<br />
det glemte, «obskure» og «eksotiske», en slags retro bevegelse<br />
drevet frem av unge folk på nostalgisk søken etter kunstneriske<br />
uttrykk og stilarter som var neglisjert av mainstreamkulturen. I<br />
dette miljøet fikk særlig populærmusikken fra en viss epoke stor<br />
betydning, nemlig sjangrene space age og exotica, nå kalt lounge.<br />
The Monn Keys’ renessanse i the Tarthouse i San Francisco kan i<br />
så måte ses som uttrykk for noe mer. Som tarthousekunstneren<br />
Robert Vedar beskriver det: «In our mid 20’s, restless, and curious as<br />
cats in space, we ‘tu<strong>ned</strong> out’ of the outside world of television/pop<br />
music/culture and tu<strong>ned</strong> into finding lots of fun records to listen/<br />
dance/sing to, kitsch, wigs, photography, videos, super8, psychedelics,<br />
and people to share them with.»<br />
Foto: Karla Milosevich
For mange av folkene i og rundt tarthousekollektivet ble the Monn<br />
Keys’ album ikke bare en kilde til inspirasjon og moro, det fungerte<br />
også som portal tilbake til et bortgjemt musikalsk landskap. I følge<br />
Robert Vedar opprettet the tarts en egen musikkkategori med navn<br />
Dreamsville, «of course inspired by the Monn Keys’ version as the<br />
archetypical sound for this new genre».<br />
Noe av det interessante med the tarts’ adopsjon av Dreamsville<br />
albumet er perspektivet de anlegger på de musikalske prestasjonene.<br />
På ett nivå ligner det camp, en slags ironisering over en estetikk som<br />
fremstår merkelig, corny, snodig og rar. På den annen side synes<br />
tilnærmingen å nære en dypere respekt for både viljen og talentet,<br />
for forsøket og ambisjonen the Monn Keys og Allyn Ferguson legger<br />
for dagen. Som Karla Milosevich fra the Tarthouse formulerer det i<br />
et intervju i forbindelse med Dreamsvilleutstillingen på <strong>Rockheim</strong>:<br />
«It was an ironic kind of love»<br />
Flyer til show inspirert av låta «Misty» (Dreamsville). Fotomontasje: Craig Goodman<br />
12
Det historisk eksepsjonelle ved Dreamsville ligger ikke i salgstallene,<br />
men snarere i måten platen kom i stand, i samarbeidet mellom<br />
norske og amerikanske musikere, og ikke minst i det faktum at det<br />
her lefles med noen av samtidens friskeste musikalske trender. Med<br />
Dreamsville var the Monn Keys med på å prege det helt spesielle<br />
lydbildet som oppstod i møtet mellom epokegjørende space agepop<br />
og den eksperimentelle fornyelsen av jazzen i California og<br />
Los Angeles, i en periode som kan kalles den moderne populærmusikkens<br />
pionertid.<br />
Kanskje er tiden inne for en revurdering av the Monn Keys’ musikalske<br />
prosjekt. Man kan selvfølgelig mene mangt om albumets<br />
kvalitet, men i dag må det likevel trygt kunne sies at vokalgruppen<br />
i sin tid leverte en merkverdig samling jazzlåter, et langt stykke<br />
utenfor og hinsides slagerne de er mest kjent for i ettertid. Som<br />
Omega Records skrev på baksiden av coveret: «Let’s go way out…<br />
really far out… above and beyond the organized world of reality<br />
to… DREAMSVILLE».<br />
Referanser:<br />
• Cox, Christoph & Warner, Daniel:<br />
Audio culture: readings in modern music, Continuum, 2004<br />
• Gioia, Ted: West Coast jazz : modern jazz in California, 1945 – 1960, UCA Press, 1998<br />
• Aftenposten 15. januar 1960, «En fryd for øye og øre»<br />
• Billboard Magazine, 9. november 1959 & 30. mai 1960<br />
• Slagerparaden, NRK 24. juni 1961<br />
• Variety, 27. juni 2010 «Emmy-winning composer Allyn Ferguson dies».<br />
13
The<br />
Monn Keys<br />
Engelskspråklig diskografi<br />
Radio Luxembourg Top 20 series, No 1<br />
EP: Triola TNEP 1007. Utgitt 1957<br />
Alone<br />
That’ll be the Day<br />
Puttin’ on the Style<br />
My Special Angel<br />
Radio Luxembourg Top 20 series, No 2<br />
EP: Triola TNEP 1009. Utgitt 1958<br />
Også utgitt i Sverige med annet cover<br />
Sugartime<br />
Magic Moments<br />
The Story of my Life<br />
Love me Forever<br />
Come Softly to Me/It´s Just a Matter of Time<br />
7”: Triola TN 169. Utgitt 1959<br />
7”: Karusell KFF 286. Utgitt 1959<br />
Come Softly to Me<br />
It`s just a Matter of Time<br />
Radio Luxembourg Top 20 series, No 4<br />
EP: Triola TNEP 1012. Utgitt 1959<br />
Også utgitt i Sverige med annet cover<br />
Catch a Falling Star<br />
Put a Light in the Window<br />
In Love<br />
Swingin’ Shepherd Blues<br />
Milk Shake/Swingin’ Shepherd Blues<br />
7”: Triola TX-500. Utgitt 1960<br />
Milk Shake<br />
Swingin’ Shepherd Blues<br />
Dreamsville<br />
LP: Omega Records OSL-56 (Stereo). Utgitt 1960<br />
LP: Omega Records OML-1056 (Mono). Utgitt 1960<br />
Dreamsville<br />
Like Young<br />
The Song is You<br />
Bye Bye Blackbird<br />
The Bad and the Beautiful<br />
Misty<br />
Soothe Me<br />
Too Close for Comfort<br />
Senor Blues<br />
Day Dream<br />
The Monn Keys Favorites<br />
Reel-to-reel: Manufactured by AB EUROPA FILM Phonoband D<br />
5044 NCB. Utgitt 1960<br />
Samme innhold som LP: Dreamsville<br />
14
Dreamsville/Early Bird<br />
Reel-to-reel: Omega Records ST 4024<br />
Mest sannsynlig utgitt i 1960<br />
Dreamsville<br />
Bye Bye Blackbird<br />
The Bad and the Beautiful<br />
Like Young<br />
Señor Blues<br />
Misty<br />
Too Close for Comfort<br />
Soothe Me<br />
The Song Is You<br />
Day Dream<br />
Early Bird<br />
Come Softly to Me<br />
Wedding Day<br />
The Lady with the Alligator Purse<br />
All of My Life<br />
Catch a Falling Star<br />
In the Middle of an Island<br />
My Special Angel<br />
<strong>Last</strong> Train to San Fernando<br />
Puttin’ on the Style<br />
Love Me<br />
Why Must I Be Alone<br />
Early Bird/Wedding Day<br />
7”: Omega OSRS 705. Mest sannsynlig utgitt 1960<br />
Early Bird<br />
Wedding Day<br />
Wedding Day/Early Bird<br />
7”: Triola TN 217. Utgitt 1960<br />
Wedding Day<br />
Early Bird<br />
The Monn Keys<br />
EP: Karusell KSEP 3208. Utgitt 1960<br />
Early Bird<br />
All of my Life<br />
Wedding Day<br />
The Lady with the Alligator Purse<br />
<strong>Last</strong> Train to San Fernando/Puttin’ on the Style<br />
7”: Omega OSRS 177. Mest sannsynlig utgitt 1960<br />
<strong>Last</strong> Train to San Fernando<br />
Puttin’ on the Style<br />
Here Are The Monn Keys<br />
LP: Warner Bros. NL 30000. Utgitt 1961<br />
Dreamsville<br />
Like Young<br />
The Song is You<br />
Bye Bye Blackbird<br />
The Bad and the Beautiful<br />
Misty<br />
Soothe Me<br />
Too Close for Comfort<br />
Senor Blues<br />
Day Dream<br />
15
16<br />
DREAMSVILLE<br />
Utstillingen Dreamsville er laget i samarbeid mellom<br />
<strong>Rockheim</strong> og kulturhistorikerne André Larsen Avelin<br />
og Erik Castberg Tresselt. Utstillingen er produsert<br />
av <strong>Rockheim</strong>.<br />
Kurator ····················································· Vigdis Sjelmo<br />
Innsamling ····································André Larsen Avelin<br />
Erik Castberg Tresselt<br />
Terje Nilsen<br />
Bjørnar Bruket<br />
Essay/videointervju ·····················André Larsen Avelin<br />
Erik Castberg Tresselt<br />
Redigering·············································Kriss Stemland<br />
Utstillingsdesign ··································· Tore Strønstad<br />
Montering ··························Glenn Erik Falch Jacobsen<br />
Per Jan Klokkervoll<br />
Utvikling ········································ Lars Gunnar Eggen<br />
Grafisk design ···········································Olav Åsheim<br />
Trykk ···························································Trykkpartner<br />
Takk til Nasjonalbiblioteket for lån og klargjøring av<br />
musikkmanuskripter, lydfiler, og annet arkivmateriale.<br />
Takk til:<br />
Nasjonalbiblioteket, Fond for lyd og bilde,<br />
NRK, Arne Bendiksen Records AS,<br />
Bitte Monn Iversen, Karl Erik Nederhoel,<br />
Karla Milosevich, Craig Goodman, Ruth Price,<br />
Robert Vedar, Dan Ferguson, Jillian Ferguson,<br />
Steven Cerra, Richard S. Ginell.
Change language