Artikkel som pdf - Utdanningsforbundet

62 

Kompetanse på lavere nivå 

– en underutnyttet mulighet 

av eifred markussen og nina sandberg 

Kompetanse på lavere nivå har eksistert som én av tre kompetanseformer innenfor videregående 

opplæring siden 1994. Fortsatt er kompetanseformen nærmest en hemmelighet, og altfor få 

ungdommer er inne i et planlagt løp mot kompetanse på lavere nivå. Økt bruk av kompetanse på 

lavere nivå kan føre til at færre slutter i videregående opplæring og at flere kan forlate videregående 

med et papir som viser hva de kan. 

Opplæringslova defi nerer tre kompetanseformer: 

«Den vidaregåande 

opplæringa skal føre fram til studiekompetanse, 

yrkeskompetanse 

eller kompetanse på lågare nivå» 

(Opplæringslova §3-3). 

Forskrift til Opplæringslova 

defi nerer hvordan kompetanse på 

lavere nivå skal forstås: 

Kompetansebevis blir utferda 

som dokumentasjon for vidaregåande 

opplæring i dei tilfella vilkåra 

for å få vitnemål eller fag-/sveinebrev 

ikkje er oppfylte. Kompetansebevis 

blir utferda som dokumentasjon 

for modular og fag der det blir 

gitt standpunktkarakter og/eller eksamenskarakter. 

Kompetansebevis 

blir òg utferda som dokumentasjon 

for gjennomgådd opplæring (Forskrift 

til opplæringslova § 4.26). 

bedre skole 4 • 2005 

Kompetanse på lavere nivå er 

dermed defi nert som den kompetanseformen 

man får når man ikke 

oppnår studie- eller yrkeskompetanse, 

og kompetansen skal dokumenteres 

med kompetansebevis. 

Kompetanse på lavere nivå kom 

inn i lovverket og ble en del av 

videregående opplæring med Reform 

94. Opprinnelig het det ’dokumentert 

delkompetanse’, deretter 

’delkompetanse’ og fra og med januar 

2001 fi kk kompetanseformen 

betegnelsen ’Kompetanse på lavere 

nivå’ (Besl.O.nr.106 (1999-2000). 

hvordan oppnår man 

kompetanse på lavere nivå? 

Kompetanse på lavere nivå kan 

i hovedsak oppnås på to måter, 

planlagt eller uplanlagt. 

Planlagt kompetanse på lavere 

nivå oppnår man ved å gjennomføre 

videregående opplæring med 

reduserte læreplanmål. Man har 

allerede fra starten sett at sjansen 

er liten for å klare de vanskelig 

kravene til studie- eller yrkeskompetanse, 

og man jobber for å 

tilegne seg deler av læreplanens 

mål og moduler. Ungdom som 

sikter mot kompetanse på lavere 

nivå innenfor et yrkesfag inngår en 

opplæringskontrakt i stedet for en 

lærekontrakt, de får en opplæringsplass 

i stedet for en læreplass, de er 

lærekandidater og ikke lærlinger 

og de går opp til kompetanseprøve 

i stedet for fag-/svenneprøve. Og 

kompetansen dokumenteres altså 

med et kompetansebevis, som viser 

hvilke elementer i læreplanverket 

2381-BedreSkole-Artikler.indd 62 28-11-05 14:22:36

ungdommen har arbeidet med og 

oppnådd kompetanse i. Det betyr 

at kompetansebeviset viser hva 

ungdommen faktisk kan. 

Uplanlagt kompetanse på lavere 

nivå oppnår man når man har 

hatt studie- eller yrkeskompetanse 

som målsetting, men ikke klarer å 

innfri alle læreplanens krav, slik at 

man ender opp med ikke å bestå 

i alle fag. Uplanlagt kompetanse 

på lavere nivå kan dokumenteres 

med kompetansebevis, men det 

er nok minst like vanlig at dokumentasjonen 

er et vitnemål påført 

strykkarakter(er). 

Et eksempel illustrerer dette: Per 

går i ungdomsskolen. Han liker å 

arbeide med tre og vil bli snekker. 

Men han har faglige vansker, og 

kontaktlærer og rådgiver drøfter 

hans valg av videregående opplæring 

med foreldrene. Sammen kommer 

de frem til at han sannsynligvis 

mangler de faglige forutsetningene 

som skal til for å tilfredsstille de 

nødvendige teoretiske og praktiske 

kravene for å kunne oppnå snekkerfagbrevet. 

Han veiledes derfor inn i 

et løp som leder mot kompetanse 

på lavere nivå innenfor trearbeidsfaget, 

og arbeider med reduserte 

læreplanmål tilpasset hans evner, 

forutsetninger og interesser. Han 

fullfører utdanningen, går opp til en 

kompetanseprøve og får sitt kompetansebevis. 

Dette viser hva kan faktisk 

kan, hvilke elementer innenfor 

læreplanverket i trearbeidsfag han 

behersker. Etter avsluttet utdanning 

får han seg jobb som kundeveileder 

på et lokalt trevareutsalg. 

Den alternative fortellingen er 

slik: Per går i ungdomsskolen. Han 

liker å arbeide med tre og vil bli 

snekker. Han har faglige vansker, 

noe både kontaktlærer, rådgiver og 

foreldre kjenner til. Likevel søker 

han seg inn på ordinært grunnkurs 

trearbeidsfag, og får plass. Utpå 

høsten begynner han å slite faglig, 

han får svake karakterer, mistrives 

og begynner å skulke. Etter hvert 

blir et beskjedent fravær til et større 

fravær, det blir enda vanskeligere å 

henge med og fraværet øker. Han 

fullfører første året, men når det 

andre skoleåret starter opp er ikke 

Per lenger elev. Han har sluttet, 

og går arbeidsledig, og det eneste 

papiret han kan vise for seg er en 

vitnemålsutskrift full av nuller og 

huller. 

4 • 2005 bedre skole 63 


64 

bruk av planlagt kompetanse 

på lavere nivå i 2005 

NIFU STEP gjennomfører for tiden 

en omfattende studie av et kull 

ungdommer på Østlandet. Ungdommene 

gikk ut av grunnskolen 

våren 2002, og i prosjektet følges de 

gjennom fem år i videregående opplæring, 

dvs. til våren 2007. Når dette 

skrives i oktober 2005, er majoriteten 

av disse ungdommene ferdig 

med videregående. Men fortsatt er 

Kompetanse på lavere 

nivå kan i hovedsak 

oppnås på to måter, 

planlagt eller uplanlagt. 

mange innenfor, enten i et ordinært 

lærlingløp eller de bruker lengre tid 

enn tre år i skole av ulike årsaker. 

Det rapporteres årlig fra prosjektet, 

og foreløpig siste rapportering 

(Markussen og Sandberg 2005) har 

kartlagt ungdommenes vandring 

gjennom to og et halvt år i videregående 

opplæring. Her vises også hva 

de gjorde ved årsskiftet 2004-2005, 

midt i det tredje skoleåret. I neste 

rapport, april 2006, vil ungdommene 

være fulgt et år lengre frem i 

tid, til årsskiftet 2005-2006. 

Rapporten viser at 0.2 prosent 

av ungdommene som gikk ut av 

grunnskolen på Østlandet våren 

2002 var lærekandidater i et planlagt 

løp mot kompetanse på lavere 

nivå i sitt tredje år i videregående 

opplæring (Markussen og Sandberg 

2005:30). 


andelen som oppnår reel 

kompetanse på lavere nivå 

Studien viser at 65 prosent av kullet 

hadde normert progresjon (de var 

på VK2-nivå i skole eller bedrift og 

hadde bestått alle fag på grunnkurs 

og VK1) midt i det tredje skoleåret 

etter at de gikk ut av grunnskolen 

(om lag 50 prosentpoeng på vei 

mot studiekompetanse, og om 

lag 15 prosentpoeng på vei mot 

yrkeskompetanse). 13 prosent var 

sluttere (de var ikke lenger i utdanning), 

13 prosent strykere (de hadde 

med seg ett eller fl ere stryk inn på 

VK2-nivå – som oftest i matematikk) 

og 9 prosent var forsinkete (de 

var på grunnkurs- eller VK1-nivå). I 

alt var det dermed 35 prosent som 

ikke hadde normert progresjon. 

Ut fra en studie av det første 

Reform 94-kullet seks år etter at 

de begynte i videregående (Grøgaard, 

Markussen og Sandberg 2002, 

Markussen og Aamodt 2003), er 

det rimelig å forvente at nesten 

halvparten av slutterne, strykerne 

og de forsinkete vil vende tilbake og 

ta igjen det tapte slik at de oppnår 

studie- eller yrkeskompetanse. Vi 

anslår derfor at om lag 15 prosent 

uten normert progresjon, vil klare å 

fullføre videregående opplæring når 

de får ta tida til hjelp, og at dette 

fordeler seg med 10 prosentpoeng 

på yrkeskompetanse (det er langt 

fl ere innenfor yrkeskompetansegivende 

enn innenfor studieforberedende 

løp som er strykere, sluttere 

og forsinkete) og 5 prosentpoeng 

på studiekompetanse. Da ender 

vi opp med at 55 prosent av kullet 

oppnår studiekompetanse, 25 

prosent oppnår yrkeskompetanse 

og de resterende 20 prosent oppnår 

kompetanse på lavere nivå. 

Denne prognosen, som vi mener 

er sannsynlig, er identisk med 

kompetanseoppnåelsen i det første 

Reform 94-kullet seks år etter at de 

begynte i videregående opplæring 

(Grøgaard, Markussen og Sandberg 

2002, Markussen og Aamodt 2003). 

Siden dette er en prognose, vet vi at 

den ikke treff er nøyaktig, men vi mener 

likevel å dokumentere nærmest 

identisk kompetanseoppnåelse for 

to kull som begynte i videregående 

opplæring med åtte års mellomrom. 

Selv om tallene fra 1994-kullet bygger 

på fl ere undersøkelser, deriblant 

landsomfattende registerdata, mens 

tallene for 2002-kullet bygger på en 

svært omfattende undersøkelse på 

Østlandet, mener vi at tallene kan 

sammenlignes. 

Spørsmålet er om dette er en slags 

’normalfordeling’ i årskullene: 55 

prosent studiekompetanse, 25 prosent 

yrkeskompetanse og 20 prosent 

kompetanse på lavere nivå. Det kan 

ikke vi ta stilling til på bakgrunn av 

våre funn og analyser. Det som er det 

sentrale, etter vår vurdering, er at en 

betydelig andel av årskullene, kanskje 

så mye som hver femte ungdom av 

ulike årsaker ikke har de nødvendige 

forutsetninger som skal til for å 

oppfylle de vanskelige kravene som 

læreplanene stiller for å oppnå studie- 

eller yrkeskompetanse. 

hva skolen gjør 

Løsningen på denne utfordringen 

ligger ikke i å nedjustere læreplanenes 

krav for at fl ere skal slippe 

gjennom. De praktiske og teoretiske 

kravene som stilles for å bli elektri- 


Den muligheten som ligger i kompetanse på lavere nivå er kraftig underutnyttet. Foto: Yrke/Petter Opperud 

ker, kokk eller snekker er i samsvar 

med de kvalifi kasjoner som trengs 

for å jobbe i disse yrkene. Det kan 

man ikke lempe på. Når vi får en 

elektriker hjem for å sjekke det 

elektriske anlegget, vil vi være sikre 

på at han har en god fagutdanning 

slik at han er kvalifi sert for å gjøre 

det han gjør. 

Det er vår vurdering at løsningen 

ligger i å erkjenne at det er forskjell 

på folk, og å gi de som ikke har de 

nødvendige forutsetningene for å 

oppnå studie- eller yrkeskompetanse 

et godt tilbud slik at de kan 

få kompetanse på lavere nivå, men 

på et så høyt nivå som mulig. At 

bare 0,2 prosent av kullet er inne 

i et planlagt løp mot kompetanse 

på lavere nivå, samtidig som 15-25 

prosent av ungdomskullene ikke 

oppnår studie- eller yrkeskompetanse, 

illustrerer at den muligheten 

som ligger i kompetanse på lavere 

nivå er kraftig underutnyttet. 

færre vil slutte 

I prosjektet ’Bortvalg og kompetanse’ 

har vi undersøkt hvilke forhold 

som har betydning for om ungdom 

velger å slutte i videregående opplæring. 

Vi har blant annet funnet at 

faglig og sosial tilpasning til skolen 

har stor betydning. De som ikke har 

tilpasset seg skolen faglig (de har 

svake faglige prestasjoner målt med 

skolens mål for dette, karakterene) 

og sosialt (de fi nner seg ikke til 

rette, mistrives, har mye fravær og 

har atferdsvansker) slutter i større 

grad enn ungdom som ikke bærer 

disse kjennetegnene (Markussen og 

Sandberg 2005). 

Dersom ungdom som har særlige 

vansker med de faglige kravene 

som stilles for å oppnå studie- el- 

ler yrkeskompetanse, i stedet kom 

i gang med et løp mot planlagt 

kompetanse på lavere nivå, ville 

de få arbeide med reduserte læreplanmål. 

For mange av disse ungdommene 

ville dette kunne føre til 

opplevelse av mestring – og ikke 

stadig nye nederlag som en evig 

fortsettelse av alle nederlagene fra 

ungdomsskolen. Faglig mestring 

kan føre til større grad av trivsel 

og sosial mestring, noe som igjen 

kan bety redusert sannsynlighet 

for at man slutter i videregående 

opplæring. 

Mange fl ere ungdommer som 

mangler de faglige forutsetningene 

for å kunne oppnå studie- eller yrkeskompetanse 

burde vært veiledet 

fra ungdomsskolen og rett inn i et 

løp frem mot kompetanse på lavere 

nivå. Der er vår vurdering at det 

ville bidra til at fl ere potensielle 



66 

sluttere ville velge å gjennomføre 

utdanningen sin frem mot en kompetanse 

på lavere nivå dokumentert 

med kompetansebevis. 

en kompetanse med verdi på 

arbeidsmarkedet 

Med et kompetansebevis i hånda, 

ville disse ungdommenes sjanser på 

arbeidsmarkedet bedres. De ville 

ha et papir å vise frem, et papir som 

viser hva de kan. Noen vil si at dette 

papiret er verdiløst; skal man få seg 

en jobb og sikre sin posisjon i arbeidsmarkedet 

må man ha fagbrev. 

Det er selvsagt riktig at fagbrevet er 

Det må være bedre å 

kunne dokumentere hva 

man kan, selv om det er 

lite, enn å vise frem for all 

verden alt man ikke kan. 

et bedre papir enn kompetansebeviset, 

men det vi ikke må glemme 

er at for de ungdommene vi snakker 

om her, så er det ikke fagbrevet 

som er alternativet. Alternativet 

for dem er, slik vi illustrerte med 

eksempelet Per foran, et vitnemål 

fullt av nuller og huller. Og det må 

være bedre å kunne dokumentere 

hva man kan, selv om det er lite, 

enn å vise frem for all verden alt 

man ikke kan. 

Og det er faktisk slik at det fi nnes 

arbeidsplasser i arbeidsmarkedet 

som ikke krever studie- eller yrkeskompetanse. 

Både Stølen (2001) og 

Larsen og Hompeland (1999) har 


vist at det er behov for arbeidskraft 

med kompetanse på lavere nivå i 

mange år fremover. Stølen (2001) 

har vist at mellom 15 og 20 prosent 

av jobbene ikke krever høyere utdanning 

enn avsluttet grunnskole 

eller grunnkurs i videregående 

opplæring. 

hvor ligger hindringene? 

Til tross for at kompetanse på lavere 

nivå har eksistert som en del 

av videregående opplæring siden 

1994 og til tross for at rundt hver 

femte ungdom ikke oppnår studie- 

eller yrkeskompetanse, er det altså 

svært få som er i et planlagt løp 

mot kompetanse på lavere nivå. 

Hva skyldes det at denne muligheten 

er så sterkt underutnyttet? 

For å svare på dette må vi foreta et 

historisk tilbakeblikk, og da er det 

tre forhold som er viktige å trekke 

frem. For det første er det viktig at 

kompetanseformen ikke var en del 

av Regjeringens forslag til Reform 

94, men ble brakt inn i lovverket 

og videregående opplæring av Stortinget. 

De som skulle implementere 

Reform 94 fra nasjonalt nivå 

hadde dermed ikke noe eierforhold 

til delkompetanse/kompetanse på 

lavere nivå, noe som kan ha påvirket 

arbeidet med å ta i bruk kompetanseformen. 

Dette er grundig 

dokumentert av Markussen (1995, 

2000). 

For det andre ble delkompetanse/kompetanse 

på lavere nivå motarbeidet 

av arbeidslivets parter. En 

arbeidsgruppe som skulle utrede en 

rekke forhold rundt delkompetanse, 

og hvor LO og NHO var representert, 

la som ett av fl ere overordnete 

prinsipper til grunn, at «Det bør 

ikke utvikles nye nasjonale yrkeskategorier 

under fagarbeidernivået» 

(KUF 1994:10). Implisitt i dette lå 

at elever med delkompetanse som 

mål, ikke kunne planlegge utdanningen 

frem mot en yrkeskategori. 

Bare representanten fra det statlige 

Rådet for funksjonshemmede tok 

avstand fra dette prinsippet. 

I høringsrunden var skillelinjene 

de samme; organisasjoner som 

ivaretar interessene til funksjonshemmede 

og de som arbeider for å 

utvikle ungdommens kompetanse 

var mot dette prinsippet, mens 

arbeidslivets parter; LO, YS, KS og 

Lærerforbundet, samt Rådet for 

fagopplæring i arbeidslivet (RFA), 

hvor arbeidslivets parter er representert, 

var for. 

Dette kan tolkes som en kamp 

om posisjon på arbeidsmarkedet. 

Grupper som gjennom utdanningssystemets 

oppbygging og organisering 

har adgang til arbeidsmarkedet, 

inntar et standpunkt hvor 

de verner om egeninteresser og 

beskytter etablerte posisjoner. Nye 

yrkeskategorier under fagarbeidernivå, 

kan gi etablerte yrkesgrupper 

konkurranse. 

For det tredje fi kk kompetanseformen 

heller ikke drahjelp hos 

sentrale og fylkeskommunale myndigheter. 

I løpet av de fem første 

årene etter at delkompetanse ble 

etablert, inneholdt den statlige 

informasjonen ’Til deg som skal 

søke videregående opplæring’ ikke 

et ord om kompetanseformen. 

Også, skoleeierne, fylkeskommunene, 

informerte svært lite om 

delkompetanse. Dermed var det 


nærmest umulig for ungdom med 

svake faglige forutsetninger å vite 

at det var mulig å starte i videregående 

opplæring med et annet mål 

enn studie- eller yrkeskompetanse. 

Denne hemmeligholdelsen av delkompetanse/kompetanse 

på lavere 

nivå er grundig dokumentert av 

Markussen (1995, 1996, 2000). 

Dette historiske bakteppet, viser 

at når planlagt kompetanse på 

lavere nivå fortsatt er lite i bruk i 

videregående opplæring, kan noe 

av forklaringen være det manglende 

eierforholdt til kompetanseformen 

i det statlige og fylkeskommunale 

byråkratiet i forbindelse med implementeringen 

av Reform 94, 

arbeidslivets motstand, samt statlige- 

og fylkeskommunale myndigheters 

manglende informasjon om 

delkompetanse de første årene etter 

1994. 

hva må gjøres? 

Det er på tide å ta i bruk kompetanse 

på lavere nivå slik kompetanseformen 

skal brukes: en god, 

planlagt løsning for de mange som 

mangler forutsetninger for å oppnå 

studie- eller yrkeskompetanse. Det 

er på tide å slutte å la kompetanse 

på lavere nivå være det som svært 

mange uplanlagt og overraskende 

ender opp med. 

Vi påstår ikke at dette er lett; 

mange barrierer må brytes. Sentrale 

og fylkeskommunale utdanningsmyndigheter 

må ta kompetanse 

på lavere nivå på alvor, og starte et 

arbeid for at dette skal bli en reell 

mulighet innenfor videregående 

opplæring over hele landet. Og arbeidslivet 

må ta sin del av ansvaret, 

både når det gjelder å ta imot lærekandidater 

under utdanningen og å 

ansette personer med kompetanse 

på lavere nivå dokumentert med 

kompetansebevis. 

Tar man ikke i bruk planlagt 

kompetanse på lavere nivå i langt 

større utstrekning, svikter man en 

femtedel av ungdomskullene; mange 

slutter i videregående opplæring 

litteratur 

besl.o. nr. 106 (1999–2000), Lov om endringer 

i Lov 17.06.98 nr.61 om grunnskolen og 

den vidaregåande opplæringa (opplæringslova) 

m.m. 

Forskrift til Opplæringslova.. Kirke-, utdannings- 

og forskningsdepartementet. 

grøgaard, j. b., e. markussen og n. 

sandberg (2002). Seks år etter. Om kompetanseoppnåelse 

og overgang til arbeid og 

utdanning for det første Reform 94-kullet. 

NIFU rapport 3/2002 Oslo: NIFU 

kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet 

(1994–96), Til deg som skal 

søke videregående opplæring, Gyldendal, 

1.– 5. utgave. 

kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet 

(1994b). Utredning av 

delkompetanse i arbeidsliv og opplæring. 

Innstilling fra en arbeidsgruppe. 

larsen, k. a. og a. hompeland (1999). 

Trender i arbeidslivet Oslo: Econ senter for 

analyse 

lov 17.06.98 nr. 61 om grunnskolen og den 

vidaregåande opplæringa (opplæringslova) 

og mange blir dårligere kvalifi sert 

for arbeidsmarkedet enn de kunne 

vært. Noen har sagt at kvaliteten på 

et utdanningssystem kjennetegnes 

ved hvordan man behandler de som 

har svakeste forutsetningene. Her 

har utdannings-Norge sjansen til å 

vise seg frem. 

markussen, e. (1995). Dokumentert delkompetanse: 

sesam, sesam eller en ny illusjon? 

I: Haug, P. (red.) Spesialpedagogiske 

utfordringer, Universitetsforlaget 

markussen, e. (1996). Delkompetanse 

- hemmeligheten i Reform 94. Kronikk Aftenposten 

28.mars 1996 

markussen, e. (2000). Særskilt tilrettelagt 

opplæring i videregående - hjelper det? Om 

segregering, inkludering og kompetanseoppnåelse 

i det første Reform 94-kullet. Fafo-rapport-341. 

markussen e. og n. sandberg (2005). 

Stayere, sluttere og returnerte.. Om 9756 ungdommer 

på Østlandet, deres vei gjennom, ut 

av, eller ut og inn av videregående opplæring, 

og om deres prestasjoner to år etter avsluttet 

grunnskole. NIFU STEP skriftserie 4/2004 

markussen, e. og p. o. aamodt (2003). 

Gjennomstrømning i utdanningssystemet. I 

Utdanning 2003 – ressurser, rekruttering og 

resultater. Statistiske analyser 60. Statistisk 

sentralbyrå. 

stølen n. m. (2001) Tilbud og etterspørsel 

for ulike typer arbeidskraft. Økonomiske 

analyser 6/2001. SSB, p.52-58. 

Eifred Markussen er sosialpedagog 

og arbeider som 

forskningsleder ved NIFU 

STEP (Studier av innovasjon, 

forskning og utdanning). 

Nina Sandberg er statsviter og 

arbeider som forsker ved NIFU 

STEP (Studier av innovasjon, 

forskning og utdanning).

Artikkel som pdf - Utdanningsforbundet

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?