Hele nummeret - skrift.no.

Crescendo i
Seilduksgata
Vi er på jakt etter hovedpersonen i den norske samtidslitteraturen.
Hvor bor hun? Hva jobber hun med? Hva spiser hun til frokost? Og hva
synes hun egentlig om gårsdagens romanhelter?
Av Bendik Wold
Oslo ved senit
Oslo, Grünerløkka, i krysset Seilduksgata-Markveien:
Inn fra venstre kommer Morten Abrahamsens Martin
travende, i kakibuksene sine, leiende på en jente, hun har
på seg høye støvletter og smale, svarte plastbriller uten
styrke i glassene, kanskje de er på vei til Bar Boca, eller
Fru Hagen, eller Mir, for et par øl og et kjapt knull på toalettet?
Vet ikke, vet ikke, men inn fra høyre: Erlend Loes
navnløse brosjyreskaper,med en bekymret rynke mellom
øynene, for var det ikke her, i Seilduksgata, at han satte
fra seg sin røde Citröen, for bare en liten uke siden?, og
det passer ham riktig dårlig at bilen er borte akkurat i
dag, når han for en gangs skyld er på vei til et jobbintervju,til
og med ved den finske ambassaden,men i hvert fall:
Fra bunnen av Markveien kommer Nikolaj Frobenius'
Christopher tuslende, på vei hjem til sin altfor dyre
toromsleilighet, smakfullt innredet av dekoratørkjæresten,
i hodet har han replikkene til en rolle som ikke
passer ham, i baklomma en andel av forsikringspengene
etter farens bortgang, eller forsvinning(?), men det er en
annen historie: For her kommer Tine Kjærs Karl,åja,han
også; med favnen full av gamle klær, skuer vi en utvasket
Tom Waits-skjorte?, han er på jakt etter en UFF-container,
han skal kvitte seg med alt dette som gjør ham til
en uferdig mann, det skal skje nå og ikke siden, og mon
tro om det ikke finnes en container nederst i
Birkelunden?, men akkurat nå står han i krysset
Seilduksgata-Markveien og holder visst på å kollidere
med tre andre hovedpersoner (og én bifigur, Silje,med
smale, svarte plastbriller uten styrke i glassene) fra høstens
nye, norske romaner.
Hva skjer? De fire mennene måler hverandre med
øynene. Martin smiler forsiktig, den navnløse brosjyreskaperen
banner lavt, mens Christopher spytter til siden
27
og Karl strever med å kikke over klesberget han bærer på.
– Satan, forandring nå igjen, sier den navnløse
brosjyreskaperen plutselig.
– Jeg gikk omkring og trodde at alt var i orden, at
verden hang sammen på en logisk måte, sier Christopher.
– Klart det er tøft, men jeg lærer vel noe av dette også,
sier Karl.
– Kanskje jeg burde ta deg i toern en dag, sier Martin.
Oslo ved senit, II (bakvendt)
Oslo sentrum, i krysset Karl Johans gate-Universitetsgaten:
Nedover Slottsbakken, med solen i øynene,
kommer Knut Hamsuns Anders Tangen spankulerende, i
bare skjorteermene og med skitne bukseknær; han stikker
en pekefinger i været og konstaterer at det endelig
nærmer seg Spadsertiden, at byen er i ferd med å komme
på beina, at Karl Johan blir en eneste bølge av hilsende og
leende mennesker; ved Universitetsplassen er han nødt
til å klemme albuene i siden og gjøre seg liten for å slippe
forbi noen bekjente – men det hjelper jo så lite,så lite,når
han likevel støter mot skjortebrystet til Arne Garborgs
Daniel Braut,en tynnhudet tamp som nettopp har lært
seg å røyke pipe, som gjemmer seg på et loft i Akersgata
og rapporterer til sin rurale familie, i brevs form, at han
leser så mye at det heiltupp røyner paa Helsa,som – kort
fortalt – i ett og alt er en bondestudent,en eventyrer i storbyens
krambuer og tobakkshandler og frøkenflokker,
men stopp en hal, stopp en hal: Inn fra venstre skjener
Hans Jægers Hans Jæger,en forhutlet skikkelse med små,
gjespende øyne og besværlig gange; han er på vei til doktor
Øwres kontor for å få påvist sin syfilis, syfilis!, men
under den tunge hatten finnes bare bildet av denne forrigenatts
kattemyke pike med det rare, pikante ansiktet;