KirkeNytt - Tromsø kirkelige fellesråd

En lang vei…
Han: Nesten skallet isse. Det håret han
har igjen som omkranser hodet, bølger
grått og fyldig ned mot nakken og den
kritthvite snippen. I knapphullet; ikke en
nellik, men kanskje en stor hvit lilje.
Blomsten brer sine kronblader ut over
jakkeslaget.
Hun: Langt blondt hår i kaskader fra
hodet. I det nesten rynkefrie ansiktet
ligger et litt sjenert smil. En ungpikeaktig
rest? Kjolen føyer seg mykt og gammelrosa
til kroppen der hun skrider opp
kirkegulvet mot koret der han står og
venter.
En litt kioskromanaktig fortelling? En
eldre herre som har kapret en yngre kvinne,
en bimbo han kan ha sin glede og lyst
i?
Ikke helt. Scenen er Elverhøy kirke i Tromsø
lørdag 27. februar. Mannen i moden alder er biskop
i Nord-Hålogaland, Per Oskar Alfred Kjølaas, som
domprost Herborg Finnset Heiene sier, der hun
spør om han vil ha til ektemake henne som står ved
hans side. Og der, ved hans side; Jill Yvonne Sæterbø,
diakon i Grønnåsen menighet. Domprosten får
ja på begge de obligatoriske spørsmål, og hun gjør
som hun skal etter boken: Erklærer de to for rette
ektefolk å være.
Slik inngikk biskop Per Oskar sitt andre ekteskap.
En kirkehistorisk begivenhet. Ingen biskop i Den
norske kirke før han har latt seg skille. Ingen biskop
før han har giftet seg på nytt.
Da nyheten ble kjent for et par år siden –
biskopen var blitt separert, ja, ikke bare det, han
hadde en venninne han møtte på kafé og drakk kaffe
sammen med, var det ikke bare den nordnorske kirken
som holdt pusten. Hele kirken ventet på reaksjonene.
Men stormen uteble.
Det er ikke mange år siden en slik nyhet ville av-
2 | KirkeNytt FOR TROMSØ
stedkommet et rop om at kirken måtte rive bispekorset
av hans hals og kaste ham ut i kulden. Nå
kunne vi lese en og annen liten anonym notis på de
avissidene der redaktørene har abdisert og anonyme
innlegg hver dag forsurer og forsøpler samfunnsdebatten.
Biskop Ola Steinholt og hans kollega i Agder,
Sigurd Osberg, brøt også barrierer med sine ja til
homofilt samboende i vigslede stillinger i kirken.
Oslo-biskop Gunnar Stålset vigslet sågar en homofilt
samlevende teolog til prest i Majorstuen kirke i
Oslo. Det har skjedd mye i Den norske kirke de siste
30 år, og kanskje begynte det i Balsfjord da Børre
Knudsen og hans meningsfeller gjorde opprør.
Den gang var det abortloven som utløste det hele.
Men hadde ikke den kommet, ville helt sikkert
spørsmålet om homofile utløst samme reaksjon, for
ikke å snakke om en gjengiftet biskop.
Noen kaller det Kirkens forfall, mens vi andre ser
at kirken i stadig større grad blir en kirke som vil
snakke og forstå menneskene, og som ikke lenger vil
være kontrollerende og regelorientert med et særlig
fokus på folks kjønnsorganer og seksualitet.
Det er i det hele noe usunt og absurd over prester
som ennå bruker mye av sin makt og kraft til å tenke
på sex og hvordan man kan hindre at menneskene
lever ut sin kjærlighet.
Helt siden apostlenes og Paulus tid har kirken
forandret seg i takt med samfunnsendringene. Det
må den selvsagt fortsette med. De gamle svar er enten
vil liker det eller ikke en forenkling i en verden
som er blitt langt mer komplisert enn den var da
ordene ble skrevet, og i hele sin historie har kirken
lett etter det som kan være de rette svar til rette tid.
Synden eller umoralen, kall det hva du vil, er
enkel og lett å se. Ingenting er enklere enn å se de
dårlige sidene ved naboen eller arbeidskollegaen.
Alle feil og mangler trer tydelig frem. Ingen av oss
må tenke lenge før vi kan baksnakke noen.
Har du tenkt på det?
Redaktør Svenn A. Nielsen
Kanskje er Tromsø og Nord-Norge det rette
stedet for å skrive kirkehistorie av den typen Per Oskar
og Jill har gjort. I en av menighetene i Tromsø
ledes menighetsrådet av en mann som lever i sitt
fjerde ekteskap, og to av prestene i byen har vært gift
tre ganger uten at det har avstedkommet reaksjoner
av det sporbare slaget.
En syndens bule denne Ishavsbyen? Et sted der
moralen for lengst har forfalt til Sodoma- og
Gomorra-standard? Kanskje er det heller slik at
kirken, i alle fall i nord, har skjønt at saligheten ikke
er avhengig av at presteskapet kan kontrollere folks
underliv og seksualvaner.
Selv snakket både Jill Sæterbø og biskopen etter
vielsen, både om smerten ved skilsmissene de begge
har vært igjennom, og den vei de har gått før de
kunne gi hverandre sitt ja for ”Guds åsyn og i denne
forsamlings nærvær”. De ønsket at pressen skulle
skrive om den glede de begge var fylt av på bryllupsdagen.
De ble bønnhørt, selv om det også handlet om en
biskop og en diakon som har gått en lang, og kanskje
til tider tung vei. Det har imidlertid også Den norske
kirke gjort, og biskop Per Oskar har ikke minst
dratt den ett skritt videre gjennom en åpenhet han
kanskje ikke var tvunget til om spørsmål som for de
fleste av oss er veldig private.
Det er ikke så forferdelig lenge siden presten, Per
Oskar, selv slet med spørsmålet om skilsmisse og
gjengifte. Kirken hadde som prinsipp bare å tillate
vigsel av den såkalte uskyldige part. Den man kunne
tildele offerrollen ved en skilsmisse. Etter sin egen
vigsel nummer to sier biskopen: ”Jeg kom frem til at
jeg bare har viet skyldige. Etter en skilsmisse er det
ingen som kan toe sine hender.”
Slik kan man bli biskop, ikke bare for de fromme,
de rene og uplettede, men også for menneskene.
Foto: Yngve Olsen Sæbbe