Linn Carina Nerli Obstfelder og det nye mannsidealet Mannlige ...

Recommendations

Info

Borgerskapet på 1800-tallet krevde beherskelse av sine følelser, de mente at en mann styrt av sine følelser ville transformeres til et dyr styrt av sine instinkter; han ville bli degenert og umandig. På 1890-tallet ble derimot tanken om subjektets sinn mer interessant. Kunstnere begynner å granske det ubevisste sjeleliv, det er menneskets indre som skal undersøkes. Det er nettopp dette Obstfelder utforsket i sin diktning. Han står som et eksempel på en ny mannstype. Han er den sensitive kunstneren som velger selv å stille seg på sidelinjen, utenfor samfunnets rådende normer. Dette trenger derimot ikke å være en negativ ting. I en tid hvor mandighet var synonymt med rasjonalitet skriver Obstfelder fra et irrasjonelt perspektiv, og faller dermed utenfor mannlighetskategorien. Han er berømt for å bruke jeg-formen, som er ny i denne perioden. Med denne formen får han representert det indre sjelelivets kompliserte følelser. I følge Jørgen Lorentzen finnes det to betydninger av uttrykket ”avmaskulinisering”: Avmaskulinisering har hos Lorentzen dubbel betydelse. Å ena sidan finns det en positiv aspekt genom vilken män faktisk önskar att distansera sig från sin etablerade, ofta patriarkala, manlighet, för att komma närmare livet. Å den andra kan den förstås som en negativ aspekt där avmaskulinisering innebär ett avfall från maskulinitetskategorin. ii Avmaskulinisering får derfor en innebygd dialektikk hvor termen på den ene siden betyr et tap av kjønnsidentitet, mens den andre siden har en mer positiv betydning med et ønske om forandring av samtidens maskulinitetsbetegnelse. Jeg ser, et fragment av sjelelivet I Jeg ser er det subjektets indre sjeleliv som har fokuset. Det lyriske jeget observerer verden fra en ukjents øyne. Allerede i den første strofen kan man ane det lyriske jegets undertrykte angst idet han ser opp på himmelen og bare ser de ”gråblå skyer” og ”den blodige sol”. iii Skyene er mørke, illevarslende stormskyer og solen, som oftest representer varme følelser, blir blodig og truende. Naturen gjenspeiler her de indre følelsene til det lyriske jeget. Litteraturen på 1890-tallet vendes innover som en reaksjon på tidligere realisme og naturalisme, menneskesinnet blir nå intimt forbundet med naturens eget liv. For å uttrykke denne kontakten mellom sinnet og omverden skildrer dikterne på slutten av 1800-tallet et stykke natur som et bilde på det som rører seg i menneskets indre. iv Det lyriske jeget viser angsten han opplever i måten han erfarer naturen rundt seg på. Dette understreker videre diktets tre strofer bestående av
én linje, hvor været utvikler seg fra en enkel regndråpe til mørke, tunge skyer som gir assosiasjoner til storm. Strofe to og tre i diktet viser fremmedfølelsen som diktet er så berømt for. Det lyriske jeget konstaterer nesten litt overrasket, ”Dette er altså verden./ Dette er altså klodernes hjem”, v Det hele er for ham som en fasade, noe meningsløst. Det finnes ingen gjenkjennelse her, han føler seg ikke hjemme blant observasjonene han gjør seg. Denne fremmedfølelsen er ofte knyttet til modernitetens urbanisering, her tar derimot det lyriske jeget det irrasjonelle et steg videre, og retter angsten mot verden og kosmos. Samtidig tyder gjentagelsen av ”Dette er altså” på en rekke logiske slutninger fra et rasjonelt subjekt. vi Det lyriske jeget er nettopp en avmaskulinisert person på grunn av at han styres av sine følelser. Derimot har han ikke gitt helt opp sin rolle som mann. Denne blandingen av rasjonalitet og individets fremmedfølelse er et av modernismens paradokser. Moderniteten kan forstås som både rasjonalitet og individualisme: ”Rasjonalitet (…), fordi den aldri kan begrunne seg selv, og dermed hviler på en mer fundamental irrasjonalitet: Enhver forklaring leder uvegerlig til nye spørsmål”. vii Rasjonalismen skaper et behov for å stille spørsmål, mens mangelen på svar er en følge av det nye, moderne subjektet. De logiske slutningene, hans rasjonelle forståelse av det han ser, hjelper ikke på hans fremmedfølelse. Mangelen på beskrivelse av personer og bylandskap gir bildene et sjelløst preg som skaper et skarpt skille mellom det lyriske jeget og hans observasjoner. Det som burde være kjente bilder har fått noe ukjent over seg, og han reagerer med undring: ”Dette er altså menneskenes hjem”. viii De introduseres, men det lyriske jeget har samme reaksjon til menneskene som han har til bygningene: ”Jeg ser på de høie huse,/ Jeg ser på de tusende vinduer”. ix Det lyriske jeget har en fornemmelse av løsrivelse fra det urbane bymiljøet. Det er ingen gjenkjennelse her, han er en nøytral betrakter, han tar ikke del i sine beskuelser. Mangelen på beskrivelse av personene gir beboerne et sjelløst preg, som skaper et skarpt skille mellom det lyriske jeget og hans observasjoner. Det lyriske jeget har en fornemmelse av løsrivelse fra de gamle sosiale normene, det som før var kjente bilder har nå noe ukjent over seg. Moderniteten innebærer individets frisettelse fra det gamle samfunnets sosiale og slektsmessige sammenhenger, liksom fra kollektive normer og trosforestillinger. x Uansett om en person selv velger å ekskluderes fra mannsidealet, eller om samfunnet bestemmer det for ham, blir de satt
Page 1: Linn Carina Nerli Obstfelder og det
Page 5 and 6: dette ukjente. Det lyriske jeget er

Linn Carina Nerli Obstfelder og det nye mannsidealet Mannlige ...

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?