Kristian William Samuelsen Vissen rose ”Hvis det er sånn du føler ...

Vissen rose
Av Kristian William Samuelsen
Kristian William Samuelsen
”Hvis det er sånn du føler det, syns jeg du skal ta det opp med ham”. Kanskje et av de mest
brukte standardsvarene til samlivsekspertene i diverse kvinneblader. Naomi Kim la fra seg
samlivsspalten i KK. Hun leste sjeldent slike blader, men av og til snek hun et ned i vesken mens
hun satt på venterommet hos tannlegen. Naomi Kim var vakthavende rettsmedisiner. Den svarte
mobiltelefonen ringte. Hun måtte gjøre seg klar for å dra på jobb. En mann på frogner var blitt
funnet død.
Direktør Henrik Bakkevig-Orslum hadde kommet sent hjem fra jobb natt til fredag den 6 juli.
Lysene i luksusleiligheten var alltid påslått. Kunstdirektør Henrik Bakkevig-Orslum hadde lønn
nok til å sløse. Han tittet ut på regnværet som ga byen et grått slør av høst midt på sommeren. Det
var i denne stillheten at han hentet seg isbiter, og helte 20 år gammel whisky i glasset, som skulle
nytes sakte i biblioteket. Rommet som kaltes biblioteket besto av en hvilestol i skinn, og mørke
hyller med ulike samlede verker, og kunstleksikon som Bakkevig sjeldent hadde lest i. Men det så
unektlig pent ut. Det var det eneste rommet av de ni rommene i leiligheten hvor han kunne slappe
av og la tankene flyte vekk fra jobben, og de stadige bekymringene om kunstkuttene i budsjettet
fra Erna Solberg og Siv Jensen.
Han lente seg tilbake, men en lyd fikk han likevel til å se seg kjapt omkring. Kanskje var det
vinden? Kanskje det var det store amerikanske kjøleskapet i børstet stål som kalibrerte seg? Igjen
lente han hodet bakover. Lukket øynene, for sekunder senere befinne seg i den absurde
situasjonen man bare så på film: Han stirret rett inn i en pistolmunning. Whiskyglasset falt i
gulvet, han ville skrike, skrekken lammet han.
Det falt to skudd denne natten. Effektivt og raskt. Nesten som en henrettelse. Men det skulle enda
gå to dager før direktør Bakkevig ble funnet død i sengen sin av sin sønn Magnus Bakkevig-
Orslum. Telefonen til etterforsker Andreassen i drapsavsnittet ringte klokken 2242, og hele
Grønlandsreiret ville våkne ut av høstdvalen, mens media fråtset som sultne ulver på jakt etter alle
mulige opplysninger. Det var ikke akkurat hverdagsstoff at den steinrike kunstdirektøren av
Samtidsmuseet ble tatt av dage.
Det var i ferd med å bli en lang natt for noen av etterforskerne og betjentene i Oslo politidistrikt.

Kristian William Samuelsen
Den sølvgrå Mercedesen stoppet utenfor de oppsatte sperringene i Bygdøy Allé. En ung kvinne
med asiatisk utseende fant frem rendrakt, hansker og skoposer fra bagasjerommet, og krysset
politiets sperringer. Noen av betjentene hadde hun sett da hun holdt forelesning om rettsmedisin i
auditoriet på politiskolen. Noen av dem var omtrent like bleke som da hun viste dem halvråtne lik
på lerretet. I øyenkroken så hun noen blitzlamper som blinket. De helvetes fotografene. Hun ville
nødig havne som på forsiden av tabloidene til gribbene i Akersgata. Hun skyndte seg opp i
oppgangen, og gikk trappene til 4 etasje der Bakkevig bodde. Hun gruet seg til dette. Hele
bøtteballetten med etterforskere, fotograf og betjenter med lommelykter trødde rundt på det som
nå var et åsted. Hun gikk umiddelbart bort til etterforsker Andreassen.
- Hei. Dr Mowinckel her. Rettsmedisinsk.
Andreassen presenterte seg på en tørr og formell måte.
- Jeg trenger arbeidsro. Jeg vil ha alle ut. Åstedet blir ødelagt, sa Naomi Kim skarpt.
Andreassen hadde hørt om Naomi Kim. Ryktet skulle ha det til at hun var en av de beste
rettsmedisinske ekspertene som hadde flyttet fra likhuset i Los Angeles til lille Oslo. Hvorfor ante
ingen. Det var slik hun arbeidet. Alene. Han skjønte det. Andreassen klappet i hendene, og
beordret alle ut.
Han lot Naomi Kim arbeide i fred. Alene. Der inne med døden.
Kanskje burde hun latt være å ta telefonen. Hun skulle ha slått den av. Da hadde hun sluppet dette
styret og jobben som hun både hatet og elsket. Slik ble hun stående noen minutter. Tenkende.
Lytte og lukte. La sansene bli kjent med åstedet før hun gikk i gang med det møysommelige
arbeidet som lå foran henne. Hun gikk en runde i leiligheten. Alle de ni rommene. Rommene var
preget av designinteriør, dyre gardiner kanskje fra Italia, men også friske blomster. Ikke engang
høykvalitetsserien Stockholm fra IKEA ville passet inn her. Kanskje hadde direktøren en hushjelp
som ordnet med rengjøring og de vakre blomstene. Hun skriblet noen ord på notisblokka si. Hun
gikk inn på kontoret. På bordet sto en notebook påslått. Døra til soverommet vegg i vegg sto åpen.
Sengen hulter i bulter. Så merkbart forskjellig fra den ellers plettfrie leiligheten.
Naomi Kim så seg rundt på veggene. Alle dekket av malerier på veggene. Noen fra fornemme
kunstnere som Sand og Bleken samt mer eksperimentell kunst hang på veggene fra ulike ismer.
På biblioteket hang det bare et bilde sammenklemt mellom bokhyllene. Det var så annerledes i
forhold til de andre. En underlig mann med krøllete hår, malt i renesannsedrakt fanget
oppmerksomheten til Naomi Kim. Hun gikk nærmere maleriet, stirret dypt inn i fargene. Lot
øynene gli over de håndmalte detaljene. Hun la merke til øynene til den mystiske mannen. Det var
som de stirret i retning der direktøren hadde ligget bare 24 timer tilbake fra nå. Hva hadde

Kristian William Samuelsen
direktøren egentlig sett i dette maleriet egentlig? Det var så annerledes. Så veldig annerledes fra
de andre.
Politiførstebetjent Monica Hemningrød holdt opp førstesida fra VG: "Kunstdirekør brutalt
myrdet" sto det med feite krigstyper. Hun leste "Direktør for samtidsmuseet ble funnet drept i sin
leilighet på frogner natt til mandag. I følge sikre kilder i politiet ble den velstående direktøren
skutt med to skudd mot hodet". Hemningrød gjentok ordene sikre kilder i politiet. Det ble stille
rundt bordet.
- Denne gangen har den såkalte sikre kilden iallefall ikke bommet på antall skudd, sa en ung
betjent fra politihøgskolen som satt i andre enden av bordet. Andreassen humret og de
oppsummerte.
- Altså Bakkevig Orslum ble funnet drept av sin sønn i går kveld. Sønnen hadde ganske god
kontakt med faren sin, og hadde nøkkel til leiligheten. I følge Dr Mowinckel må liket ha ligget der
i to dager, forutsatt stabil romtemperatur. Det vil si at Bakkevig-Orslum ble myrdet torsdag den 6
juli, etter at han kom hjem fra jobb. Sønnen har alibi.
Telefonen til Andreassen ringte. Det var Naomi Kim. Den foreløpige obduksjonsrapporten var
klar, og tikket inn på telefaksen om få minutter. Det var så mye som var uklart. Det var et drap og
mange muligheter. Andreassen hentet rapporten i faksmaskinen, og tok med bunken av papirer
inn på møterommet.
- La meg gjette. Rapporten fra Mowinckel?, sa Hemningrød
- Jepp. Den dama er kjapp. Slipper å vente. Andreassen bladde opp på side 22 der konklusjonen
sto. Han skumleste.
Etter en stund brøt han stillheten. – Altså Bakkevig-Orslum ble drept av to kuler. Begge kulene
sitter fast i hjernevevet. Noe som tyder på at våpenet i seg selv ikke var spesielt kraftig. Vi skal
prøve å finne om noe er stjålet fra leiligheten, men det ser intakt ut.
Monica stirret ned i sine egne papirer før hun hevet stemmen. – Noen bør sjekke arkivene om
lignende drap. Andreassen tar med betjent Morten, og besøker Samtidsmuseet. Avisene og tv
kommer ikke til å gi oss fred, men la oss vente med å gå ut med noe inntil vi har noe mer håndfast
å komme med. Hold meg orientert avsluttet Monica og reiste seg. Møtet var slutt.
Dr Mowinckel hadde ikke sovet siste døgn. Hun hadde tatt noen nektariner til lunsj før hun
fortsatte med obduksjonen av Orslum. I kjelleren på rettsmedisinsk institutt var det sterilt og
kjølig. Naomi Kim sto lent over hodet til Bakkevig-Orslum. Hun tok frem sagen, og sagde opp

Kristian William Samuelsen
hodeskallen, for å kunne klare å trekke ut de to kulene som satt fast i vevet under pannelappen.
Hun holdt en av kulene opp mot det skarpe, grå lyset. En slik kule hadde hun sett engang. De var
sjeldne og vanskelig å få tak i. Det måtte bety noe, tenkte hun før hun gikk i gang med y-snittet
for å rutinemessig sjekke de indre organene. Direktøren så ut til å være en mann i god form, på
tross av at han sikkert hadde potensiale for å jobbe seg i hjel. Naomi Kim ble tankefull. Det var
noe med det maleriet som kvernet rundt i hodet hennes. Hun gikk bakover i den fotografiske
hukommelsen sin. Sakte demret bildet som om det skulle vært rett foran henne.
Det var noe med signaturen og datoen ved siden av. Ja visst. Datoen. – Datoen for helvete, ropte
hun ut i det tomme rommet så det gjallet mellom veggen. 6.6.1006 med signert G. D.
Direktør Bakkevig Orslum ble drept den 6.6.2006. Hun visste godt hva tre sekstall betydde.
Kunne det være tilfeldig? Maleriet kunne vel umulig være så gammelt? Mannen var jo kledd i
renessansedrakt. Ingenting rimte, men tilfeldighetene var skremmende uhyggelig. Var det
vesentlig for etterforskningen? Nei. Hun skulle ikke rapportere dette. Hun hadde ikke noe
håndfast å komme med. Hun pakket sammen, og fant frem noen av fotografiene fra leiligheten der
maleriet var avbildet. Hun tok det med seg. Inn i bilen. I retning biblioteket i nasjonalmuseet for
kunst, og forvaltning av kvaliteten i kunsten, tenkte hun for seg selv.
Hun parkerte halvveis over fortauskanten ved det grønne bygget på Tullinløkka. Dette var en
hastesak. Biblioteket lå i første etasje, og hadde moderne belyste hyller i glass og stål. De
velkjente Deweykodene var påklistret med dymolapper. Alt så systematisk, men likevel
tilsynelatende kaotisk å finne frem i. Dette hadde hun ikke tid til, og gikk bort til skranken for å få
hjelp av bibliotekaren. Naomi Kim kremtet. – Hva kan jeg hjelpe deg med, sa den unge kvinnen
bak skranken, og rettet på Christian Dior innfatningene sine.
– Jeg jobber med en sak. En politisak. Jeg lurte på om du kjenner til noen bøker som kanskje har
dette maleriet avbildet. Et eller annet i allefall, sa Naomi Kim og ga fra seg fotografiet.
Bibliotekar Ania Bauer tenkte seg om. La merke til detaljene, fargene og pensesstrøkene.
– Jeg tror jeg kanskje har sett det før. Et eller annet sted. Jo. Vi har en bok om glemte malerier i
magasinet. Må ned i kjelleren. Ania forsvant ut døren og ned trappen, og Naomi Kim tittet seg litt
rundt. Ja nærmest gresset i hyllene av Vang Gogh, Rembrandt og Michelangelo bøker. Samt vår
egen Munch og Vigeland. Ja alle var her. Tatt vare på av biblioteket. Bevart for ettertiden, og for
fremtiden tenkte hun, og ventet utålmodig på at Bauer skulle komme tilbake.
Plutselig var hun der. - Her!, sa hun med en viss stolthet. Hun pekte på et bilde med samme
signatur. Fransk kunstner. En ukjent kunster. I skyggen av alle de store. Renessanse maler, og

Kristian William Samuelsen
portrettmaler i Sør Frankrike. Naomi Kim følte seg lettet. – Kan jeg få en kopi av den? Bauer
forsvant inn i et siderom, og ordnet superfine kopier som reddet dagen for Naomi Kim. Nå måtte
hun bare finne ut hva hun skulle gjøre. I det hun gikk inn i bilen ringte telefonen hennes. – Ja? Det
var etterforsker Andresassen som ringte. – Noe nytt?. Naomi Kim følte seg fristet til å fortelle om
maleriet, men fortalte heller at drapsvåpenet var gammelt. Sjeldent. – Kuler som dette fås bare på
auksjon. Hvis de ikke er spesiallagede. – Ok. Skal få noen til å sjekke de siste auksjonene, samt
brukthandlere. Ha det så lenge.
Naomi Kim kjørte direkte til Bakkevig-Orslum sin leilighet. Hun måtte se maleriet på nytt. Hun
stilte seg foran maleriet. Det var ikke slik hun husket det. Hadde det endret seg? Var fargene
annerledes? Hun så på fotografiet av åstedet. Jo det var noe der, men kanskje det var lyset?
Kanskje var det stresset. Hun hadde lest om det farlige stresset i KK som en burde passe seg for.
Virkeligheten som bryter sammen. Men hun hørte ikke stemmer. Jeg er da helt frisk sa hun til seg
selv, og så på maleriet som virket mørkt og nå så mye mer dystert. Hun tok frem kopien fra
nasjonalmuseet. Hun skummet nok engang gjennom det. Ukjent kunstner. Lokalt kjent i
Toulousedistriktet i Frankrike. Malte portretter for adelen. Hun tenkte seg om. Nederst sto en
adresse til et museum. Hun så på maleriet igjen. Hun måtte ha svar, og nå hektet hun maleriet ned
fra spikeren. Hun skulle ikke stjele. Bare låne. Leiligheten ville da uansett stå tom en stund. Hun
ville få det tilbake når hun var tilbake. Men først måtte hun bestille billetter til Sør Frankrike. Hun
tok med seg bildet, og hastet tilbake til kontoret for å gjøre ferdig den endelig
obduksjonsrapporten. Hvilket som ville ta omtrent fem nektariner og to drueklaser målt etter
matinntak.
Mandag den 10 juli hadde hun fått billetter med SAS og Star Alliance. Hun leverte
obduksjonsrapporten til sin omsorgsfulle sekretær, Marita som ville ta seg av de praktiske mens
hun var borte. – Jeg drar bort noen dager. Skal hjelpe min tante i Frankrike. Hun er blitt veldig
syk, løy Naomi Kim. Hun likte det ikke. Men måtte nesten gjøre det. Marita smilte medfølende og
sukket lavt. – Eg skal sei i frå til dei på kammeret. Rapporten er jo klar. Så det burde gå bra.
Naomi Kim nikket: – Jeg har med mobiltelefonen. Den nye Sony Ericsson med diamanter på, sa
Naomi Kim og smilte. Marita humret. Litt luksus bør man unne seg når man jobbet med døde
mennesker. – Send postkort!, ropte Marita da Naomi Kim forsvant ut døra.
Andreassen fikk obduksjonsrapporten samtidig med beskjeden om at Naomi Kim var reist til sin
syke tante. – Syk tante. Midt i en drapsak. Hva om det dukker opp spørsmål . Ja hva om? Marita

Kristian William Samuelsen
gjorde sitt beste for å berolige Andreassen over telefonen. – Rapporten til Dr Mowinckel er
særdeles utfyllende. Til siste detalj. Om du lurer på noe så ring henne eller spør noen her på huset.
Du hadde helt sikkert gjort det samme om din tante var syk. Andreassen slurpet i seg kaffe. – jo
visst. Sikkert. Men det passer dårlig. Vi står fast. Vi er som strutser som har stukket hodet ned i
jorda. Marita smilte litt. – vel. Les rapporten. Kanskje løsningen finns et sted mellom linjene eller
dypt i jorda. – Mellom linjene? Ja vi skal prøve, sa Andreassen og la på røret. Fremdeles litt
frustrert, men ikke forbannet. Det hadde de ikke tid til nå. Det var blitt 10 juli, og midt i agurktida
så fråtset media i drapssaken tiltrukket som fluer etter dasspapir.
Naomi Kim slappet av med et glass vin i Boeingflyet fra Oslo til Nice. Akkurat nå var det deilig å
slippe den grå og mørke kjelleren på likhuset. Maleriet lå i lasterommet som spesialbagasje.
Omstendelig pakket inn og med streng beskjed om at det skulle behandles forsiktig. Hun hadde
fått tak i tollpapirene som sa lot henne føre det antikke maleriet inn i landet uten for mye
oppmerksomhet. Tross alt var det jo her det hørte hjemme, selv om det kanskje var en brikke i en
drapsetterforskning i Norge. ”Ding. Vi nærmer oss Aeroporte Nice Côte D’Azur. Vær vennlig rett
opp stolsetene og slå opp bordene”, sa en monoton høytalerstemme. Naomi Kim bælmet resten av
vinen før hun stålsatte seg.
Flyet landet i det som var en lun ettermiddag i Frankrike. Etter å ha fått med seg maleriet gjennom
tollen fant hun frem til sjåføren hun hadde leid. Hun ville ikke ta sjansen å rote seg bort på
landsbygda i Frankrike selv om folk sikkert var gjestfrie. Hun ville strakeste veien fra A til B, og
betalte heller litt ekstra for det. Den eldre mannen hilste på gebrokkent engelsk og viste henne til
bilen. En Peugeout 207. Rød. Veldig rød. Mannen forklarte at han hadde lånt bilen av sønnen
siden det kom fint besøk av en doktor fra utlandet. Naomi Kim følte seg nærmest smigret. Han
plasserte maleriet trygt i baksetet og tok for sikkerhets skyld setebeltet rundt det slik at det ikke
ble skadet i de brå svingene på landeveien, forklarte han. Turen vil ta to timer sa mannen som het
noe så fransk som Pierre Montriaue. ”You sleep. I’ll drive”. Naomi Kim smilte og lente seg
tilbake. Og overraskende falt hun i søvn etter kort tid.
Den franske landsbyen, Arles de Monteron, lå i en liten dal nedenfor fjellet Mount Pelat.
Avsondret fra den moderne verden. Naomi Kim hadde våknet og telte kanskje rundt femti hus. Et
torg. En stor kirke, og noe som kunne være rådhuset. Den gamle mannen stoppet utenfor
Giosueppe DiFranco museet. En liten, noe nedslitt bygning, lagd i solid betong malt i gult og rødt.
Det var kanskje her hun kunne få noen svar om maleriet. Hun tok forsiktig ut maleriet, og betalte
mannen en anseeling sum penger. Hun ble stående framfor bygningen. Lytte og trekke inn den

Kristian William Samuelsen
friske lufta. Alt annerledes fra det klaustrofobiske Oslo. Hun hørte en hest og kjerre et sted, som
skrapte seg langs brosteinene. Noen barn som lekte og et og annet dyr som lagde lyd. Det må
være kyr, tenkte hun før hun banket på døren til DiFranco museet. En gammel mann åpnet. Han så
noe forundret ut over det uventende besøket. Naomi Kim presenterte seg på engelsk. – Dr. Naomi
Kim Mowinckel. Can I come in. Mannen nikket, og slapp henne inn i gangen. – Velkommen. Hva
kan vi hjelpe deg med? – Dette. Kanskje. Naomi Kim ga pakken til mannen, som sakte begynte å
fjerne papiret. Han gispet da han så hva det var, og det så ut som han skulle kollapse, men han tok
seg inn, og tok et dypt åndedrett før han gikk bak skranken for å ringe noen. Han snakket med en
opphisset stemme. Naomi Kim undret seg over hvordan noen kunne forstå det han sa. For henne
hørtes det ut som den bisvermen som hadde satt seg fast på hytta nederst i Oslofjorden. Det var noen
år tilbake. Hun husket de hadde måttet røyke dem ut. En uforståelig summing. Avbrutt av noen
lydord som lød begeistret. Det ville gå ytterligere to minutter før kirkeklokkene i den fredelige
landsbyen begynte å ringe. Stillheten var nå brutt, og utenfor kunne hun høre stemmer. Hun følte
at hun hadde havnet oppi noe surrealistisk. Noe som lå utenfor hennes kontroll. Hva var det som
foregikk? Hvem var egentlig DiFranco? Hva var så spesielt med dette maleriet?
Det var natt til tirsdag 11 juli. En dame satt alene på alene på en brun pub i Oslo sentrum, og
drakk sin siste øl. Om noen timer skulle livet hennes avsluttes. Hun hadde bestemt seg. Dog var
hun ikke sikker på om det var henne som tok beslutningen. Det var som en kraft, en påvirkning
hadde begynt å styre tankene hennes. Hun gjorde ting andre ikke forsto. Hun hadde fått store hull
i hukommelsen. Men det var greit nok. Hun hadde ikke så mye å leve for. Pengene hun hadde
tjent det siste døgnet kom fra en ”bangbang” i Bærum. Hvor mange de var visste hun ikke. Men
det var snakk om mye penger. Mer enn det hun tjente hos sine faste klienter på Oslo vestkant.
Foretningsfolk og skuespillere. Hun blåste røyken sin ut, og vandret ut i den kalde Oslonatten for
å senere bli funnet død av en nysgjerrig seksåring som skulle hente ballen sin i Tøyenskogen. Nok
en gang ringte dermed telefonen til Andreassen, og hele maskineriet var i gang igjen. Dette var en
dårlig sommer, tenkte Andreassen mens han satt i bilen på vei til Tøyen.
Det banket på døren til DiFranco museet. Den eldre mannen slapp inn to menn. De så ut til å være
like gamle. En av dem var prest. Han andre så ut som en bokholder. Og helt riktig, han hadde dratt
med seg en stor gammel bok. Muligens fra byarkivet. De forsvant inn i et bakrom. Naomi Kim ble
stående der. Fremdeles forvirret. Og likeledes forundret. Hva nå da? De tre mennene kom ut fra
rommet etter en ti minutter. De tittet på henne. Både med forundring og ærefrykt. En av de løftet
opp maleriet og tok det i nærmere betraktning. – Hvor fra? – Norge. Det ble funnet i en leilighet.
Mannen som eide det er død. Myrdet. De tre mennene ble alvorlige, og de slitne ansiktene

Kristian William Samuelsen
mørknet. – Jeg heter Michael DiFranco og driver dette museet. De to andre er Fader Incentio
Fernaccas, og arkivar Sergio Pernadotte. Vi er maleriets voktere. Det ble stille i det lille rommet.
Naomi Kim prøvde å samle tankene. Men var omtrent like forvirret, og kanskje enda mer. – Kom
inn. Drikk te med oss. Dr Mowinckel. Dette er først og fremst vår historie. Om du velger å tro på
den eller ikke, er opp til deg.
I Tøyenskogen tråkket etterforsker Andreassen forsiktig inn på området der den unge kvinnen var
blitt funnet. Hun lå opp mot et tre. Kledd i en vakker rød kjøle med noen blodflekker på med
beinene fra hverandre.. Ansiktet var stelt. I handa lå en kniv. – Dette er nok et selvmord, sa
Andreassen og betraktet de oppskårne håndleddene. Men et merkelig et. Hvem er hun? – Vi vet
ikke. Hun har ingen papirer på seg. Bare denne kjolen, og kniven, svarte fotografen. – I alle fall
tragisk, sa Andreassen. Dette hadde han ikke tid til. Et selvmord kan noen andre ta seg av tenkte
Andreassen og ringte ordensavsnittet. De kunne kanskje finne ut hvem denne kvinnen var.
Naomi Kim og de tre som kalte seg maleriets voktere gikk gjennom det lille museet. Overalt hang
det små og store bilder malt av DiFranco. De kom inn på det som var kjøkkenet. Enkelt, innredet
med en komfyr, samt spisebord og trebenker i noe som så ut som gammelt eiketre dominerte. Hun
satte seg ned, mens de tre fant frem noe å bite i, og tekjelen ble satt over.
– Vi var vel kanskje forberedt på dette. At noen vil komme, sa Sergio. – Dette er liksom året. Du
har kanskje skjønt det. At det ikke er tilfeldig. At det er noe med dette maleriet, sa Michael
DiFranco spørrende. – Noe er det. Men jeg er en skeptiker. Alt kan være tilfeldig. Et underlig
sammentreff, men likevel er jeg her. Åpen og lyttende. Maleriet er rart. Jeg liker det ikke, sa
Naomo Kim. Teen ble servert.
– Jeg antar at de som doktor har et vitenskapelig syn på livet, og ikke er troende sa Fader Incentio.
Naomi Kim nikket. – Se nøye på bildet? Er det det samme bildet du så for noen dager siden. – Ja.
Men fargene. De virker mørkere. Mer dystert. Tror jeg. Jeg vet ikke. – Du har nok rett i mye, Dr
Mowinckel. Ingenting er tilfeldig, sa Michael DiFranco, og begynte å fortelle så godt han kunne
på sin noe gebrokne engelsk.
Min tipp-tipp-tipp oldefar. Distriktets mest kjente maler og kunster på 1800- tallet malte
portretter. Mange portretter for rikfolk, og tjente godt på dette. Mannen du ser på bildet er en
slektning av Bourbonerne. Greve Ricardo Narcissimo av Sanfrington Chateau. En slekt som er
sterkt hatet blant bøndene som ble undertrykt. Presset for penger, og levde under hans jernhånd
som Narcissimo og hans menn påtvang hele distriktet i de 50 årene han levde. DiFranco ble hentet
inn for å male hans portrett. Men han var vanskelig å tilfredsstille. Det ble visst laget mange

Kristian William Samuelsen
utkast. Og det finnes i alt 3 slike bilder. Du har klart å finne det siste. Det siste som han laget før
DiFranco ble myrdet. Muligens av greven selv. Naomi Kim tok seg litt te. – Men hva skjedde med
maleriet. Hvorfor er det signert 6.6.1006 når det er malt på 1800 tallet. Igjen ble det stille rundt
bordet. Uhyggelig stille. Utenfor hadde det begynt å skumre, og kjøkkenet lå badet i et
spøkelsesaktiv hvitt lys.
- Til historien sies det at DiFranco var en djeveldyrker, og drev med svart magi. Ingen vet det helt
sikkert, men det sies at han var en budbringer. Det er funnet noen bilder som ikke viser noe annet
en død, forråtnelse, flammer, og djevelskikkelser. Alle disse bildene er signert med djevelens tall,
men ingen vet hvorfor grevens portrett ble signert med de samme tallene. DiFranco var en splittet
mann. På den ene siden en respektert maler. På den andre siden hatet, lyst i bann av paven, og til
og med mistenkt for rituelle drap. Men det ble aldri bevist. Chateau Sanfrington ble etter grevens
død plyndret. Maleriet har vært borte. Men av og til har det dukket opp, men aldri uten en tragisk
ulykke. I en periode hang det i Nasjonalgalleriet i Paris. Men det ble fjernet da murstein fra taket
drepte en av kuratorene som arbeidet med bildet. Naomi Kim ble stille. Mange har eid dette
bildet, Naomi Kim. Vi vet det. Vi har prøvd å få tak i det. Lenge. Men alltid har det forsvunnet for
oss. Bare i dette århundre har bildet tilhørt Kennedy familien, og senere auksjonert bort til Al-
Fayed. Ingen av familiene har sluppet unna tragiske ulykker, eller merkelige hendelser. Men
hvordan det har kommet seg til Norge, vet vi ikke. Vi har lenge ikke visst hvor det var. Før du
kom. Og selvfølgelig etterforsker du en drapsak, avsluttet Sergio og slo sammen boken som lagde
en liten støvsky som danset i det dunkle lyset fra stearinlysene.
Naomi Kim ble stille. Dere mener at bildet drepte kunstdirektør Bakkevig Orslum? – Vi vet ikke.
Men se på sammentreffene, Dr Mowinckel. Det er da underlig? Bokholder Sergio åpnet boka si.
– Hva eller hvem som drepte direktør Orslum vil ikke leve lenge selv. Se etter merket, Dr
Mowinckel. Kanskje i form av et utslett, eller svimerke. En vissen rose. Et eller annet, og du har
funnet morderen din. Men hold det hemmelig. Bare slik kan forbannelsen brytes. Det må ikke
føres videre. Verken historien eller viten om dette bildet, sa Sergio i en alvorlig tone. – I morgen
finnes ikke dette bildet mer. Det skal brennes oppe ved de gamle kirkeruinene. Slik vil det kanskje
bli slutt på denne ondskapen som har fulgt dette bildet. Du bør komme innom kirken og delta i
nattverden. Naomi Kim nikket. Hun skjønte nå at dette var langt utenfor hennes kontroll og
forståelse. Dette var kloke menn. Kanskje var de blitt gale. Gale av maleriet og mytene og
overtroen. Men det var best slik. Hun visste ikke helt hva hun skulle tro. Men hun var her. Hun
hadde fått svar. Hun kjente at hun ble roligere av dette.

Kristian William Samuelsen
To dager senere reiste Dr Mowinckel tilbake til Oslo med visshet om at hun ikke kunne fortelle
dette til noen. Og hvis hun gjorde det ville hun antagelig bli hentet av hvite menn i frakker, og
erklært tjenesteudyktig. Med seg i lasterommet hadde hun fått en replika av maleriet av greven.
En kopi. Som hun samme kveld hang tilbake i den tomme leiligheten til Bakkevig Orslum. Hun så
seg rundt. Hun gikk langs bokhylla, og tittet på de mange kunstbøkene. Her var ingen historier om
onde grever eller djeveldyrkeren DiFranco. Bare det trygge. De vanlige kunstbøkene og andre rare
ismer hun ikke forsto seg på. Hun trakk ut en svart bok. Hun bladde i den og et bilde falt på
gulvet. Det var en utskrift. Fra nettet. En kontaktside. Eskorteside? Bildet viste en kvinne. En
dame i rød kjole. Hun tenkte ikke over det før hun gikk på jobb neste dag. Ny dag med død,
nektariner og druer. Hun trakk frem et lik fra kjølerommet. Under lakenet lå damen i rødt. Den
døde kvinnen på bildet. Var det henne? Var hun den visne rosen. Dødens rose. Hun la damen
forsiktig på stålbordet, og klippet opp den silkeglatte kjolen. Hun studerte den nakne huden, og
stoppet nederst ved mageregionen. Hun så noen risp i huden. De var ikke tilfeldige. De dannet et
slags mønster. En vissen rose? Slik som Sergio sa? Det var henne. Direktør Bakkevig-Orslum
hadde blitt drept av en hore. Drevet av ondskapen i et maleri.
Morgendagen lysnet og Andreassen hadde fått telefonen fra Naomi Kim. De burde sjekke
leiligheten til damen i rødt. Nå kjent som Tanya Erlandsen. Luksusprostiturert og våpensamler.
For en bisarr kombinasjon. Men samlingen var visstnok arvet fra faren sin. Etterforsker
Andreassen følte seg frustrert. Saken var løst. Men ikke av han. Naomi Kim Mowinckel lå alltid
foran ham. Han burde snart slutte i jobben tenkte han mens han betraktet det endelige bindeleddet
mellom Erlandsen og Bakkevig-Orslum. En gammel pistol fra den andre verdenskrig, med det
som var hjemmelagde kuler. Han dro tilbake til det lille kontoret for å skrive de siste rapportene.
Case closed, tenkte etterforsker Andreassen mens han samtidig lot tankene flyte til ferien han
skulle ha om to uker.
Slutt

En tekst fra:
Kristian William Samuelsen
Med nærhet til teksten
Kristian William Samuelsen