barnas krig i kristiansund

Hvor mange dager det gikk vet jeg ikke, men en dag dukket Olav
plutselig opp. Han var kommet velberget fra krigen! Gud skje lov! Nå
var vi alle fem sammen, og det var alt som betød noe nå.
Olav kom i full uniform og med våpen. Jeg husker ikke om Olav
ble på Årsund, men jeg tror han forlot oss igjen samme dag som" han
kom. Han tok av uniformen og byttet om i sivile klær som far hadde
berget ut fra brannen. Våpnene grov han ned i skogholtet bak huset.
Så fikk han låne en robåt. Han måtte prøve å finne sin Berta som han
ikke visste hvor oppholdt seg. Men han syntes det var naturlig at hun
var i Valsøyfjorden der foreldrene hennes kom fra. Det fikk han nok
rett i. Så ble også de to forenet igjen.
Resten av denne våren er borte i hukommelsen. Men jeg vet vi hav-
net i Surnadal igjen, sikkert da far fikk ferie og ble der til skolen
begynte i august.
Men hvor skulle vi bo? Jo, det hadde far ordnet. Han hadde fått leid
et gammelt bedehus på Dale. Langt syntes jeg, for oss som skullepå
arbeid og skole hver dag. Men kanskje det var enda verre for mor som
måtte gå der alene hele dagen.
Vi reiste fra Surnadal en søndagskveld med fjordabåten, kanskje
"Statsråd Riddervold"? Den la til på Nordlandskaia, og en lastebil
fraktet oss til bedehuset. Hva vi hadde med oss av møbler og andre
varer, det husker jeg ingen ting av. Aller helst måtte vi greie oss med
det som fantes i bedehuset. Jeg vet at far og mor hadde bestilt et spise-
stuemøblement og soveromsmøblement hos Kristian Sæter på Øra,
men det var jo ikke ferdig enda, og heller ikke hadde vi noe å betale
med. Assuransen etter tapet ved brannen var nok på langt nær i orden.
Så ankom vi bedehuset, gammelt, høyt under taket, kaldt og utrive-
lig. Mor satte seg bent ned på kjøkkenet på en pinnestol og gråt. Da
var det jeg som trøstet henne husker jeg. "Bare vent nå mor", sa jeg,
"til vi får ordnet opp og pyntet litt, så blir det nok koselig".
Bedehuset bestod av en storsal som vi brukte til spiskammer, et sted
til å sette fra oss på. Så var det en "litjsal". Den husker' at jeg bruk-
te til soverom, kanskje de andre også? Det husker jeg ikke. Kjøkkenet
ble oppholdsrommet. Der var det en stor svart komfyr. Så det ble da
varmt når vi fyrte godt, selv om det var høyt under taket.
Fra bedehuset på Dale gikk jeg da den lange veien til Nordlandskaia
der jeg tok sundbåten over til Kirklandet og derfra opp Langveien til
skolen som heldigvis ikke var brent opp. Jeg husker jeg var redd der
16
jeg gikk alene i mørket om morgenene. Tyskere var det jo overalt.
Sommeganger holdt jeg følge med far. Han skulle jo og på arbeid
hver morgen på Lars Hansens konfeksjonsfabrikk, som heller ikke var
gått tapt under brannen. Men far begynte tidligere enn meg, så det var
ikke så kjekt det heller.
Engang husker jeg at føttene slo feil. Skotøyet var jo dårlig så jeg
fikkgnagsår. Det satte seg betennelse i sårene så jeg måtte være hjem-
me til alt ble bra igjen.
En dag i skoletida ble vi skremt av en voldsom eksplosjon ved Stor-
vik mekaniske verksted. Dette verkstedet lå rett ved bedehuset. Nå var
det ikke greit å være Odlaug igjen. Hvordan hadde det gått med mor
som var alene hjemme? Det viste seg da også at det var en tysk båt
med ammunisjon som hadde gått i lufta, og vinduene i bedehuset hadde
blåst ut, og mor måtte flykte sammen med andre i nabolaget nesten
i bare nattøyet. Jeg vet ikke hvor lenge vi ble i bedehuset. Olav giftet
seg den 9. november, med bryllup på Skorpa, i Bertas hjem.
Etter hvert ble det bygd opp hus rundt omkring i byen, "tyskerbrakker",
kalte vi dem. Vi fikk leie en leilighet i et av dem på Gomalandet.
Leiligheten besto av to rom og kjøkken. Far og mor lå på soverommet,
jeg på stua og Anders på kjøkkenet. Jeg husker en spesiell
hendelse fra denne tida: Jeg hadde røde hunder og lå på stua. Da kom
en tysker for å inspisere. Da han fikk se meg ligge der med mye rødt
utslett, snudde han på flekken og forsvant ut av døra, heldigvis!
Hvor lenge vi ble boende i denne brakka husker jeg ikke, men jeg
ble konfirmert den 11. mai i 1941, og da hadde vi flyttet til "Gurines
Fryd" på Gomalandet, et hus som hadde "overlevd" bombinga, og
som Olav hadde kjøpt til seg og Berta. Der var det litt koseligere å bo
og litt nærmere sentrum.
Sent om høsten 1941 ble Olav arrestert angivelig for å ha deltatt i å
vært med og gitt ut illegale aviser. De som var arrestert ble fraktet med
en båt til Ålesund (tror jeg). Mor og jeg så en båt som svingte innover
Vågen, sundet mellom Gomalandet og Kirklandet. Et hvitt lomme-
tørkle som vinket ut gjennom "koøyet" på båten, mente vi var Olav
som vinket til oss. Senere ble Olav og de andre arresterte sendt til
Trondheim. De ble installert på en celle alle sammen. Det som møtte
dem i cella var et overfylt do som var så fullt at det rant over. De fikk
ikke lov til å sette seg ned i løpet av dagen. Da kom en tysk soldat
2
17