Klar til Strid nr 2, 2006 - Kystartilleriets offisersforening

Tekst: Petter Manger og Magnus K Ankerstrand 

Foto: Tobias Bang Hansen 

Taktisk Båtskvadron deltok i perioden 5. 

oktober til 8. desember 2005 på øvelse 

Green Osprey utenfor kysten av Senegal i 

Afrika. Vi vil med denne artikkelen gi et 

innblikk i den norske deltagelsen i 

øvelsen, med fokus på den praktiske 

jobben som ble gjort av Taktisk 

Båtskvadron. 

De første konkrete signalene 

om norsk deltagelse i Afrika 

kom til avdelingen midten av 

mai 2005. Det ble senere 

besluttet at Norge skulle bidra 

med 4 stridsbåter, inkludert 

sanitetsbåten KNM Kjøkøy, 

organisk underlagt det 

nederlandske amfibiefartøyet 

HNLMS Rotterdam. I tillegg 

deltok NoTG med 

stabspersonell. Green Osprey 

var i utgangspunktet en øvelse, 

men både øvingsområde og 

tidspunkt var valgt med omhu. 

FN skulle samtidig trekke seg ut 

av Sierra Leone, hvor blant 

annet britene har vært involvert 

i fredsopprettende operasjoner, og det var 

Klar til Strid Nummer 

Øvelse Green Osprey 2005 

Ny logo for Kystjegerforeningen 

- Her er styrets forslag 

reelle muligheter for at øvelsen kunne gå over i 

en operasjon. Før avreise ble det imidlertid 

avklart at dette i så tilfelle ville bli en ren britisk 

affære. 

Da den offisielle avgjørelsen om norsk 

deltagelse kom rett før sommerferien, var 

detasjementet på 27 mann fra daværende 

Stridsbåt Treningsskvadron, 

Kystjegerkommandoen og NoTG plukket ut, og 

forberedelsene iverksatt. Øvelsen skulle ha 

deltagere fra 8 nasjoner og foregå i elvedeltaet 

(fortsetter på side 4) 

Norske stridsbåter på formasjon og med våpen 

bemannet under et raid på elvene i Senegal. 

Tekst: Tomas A.E. Andersen 

I forrige nummer av KTS inviterte vi 

medlemmene til å komme med forslag til 

utforming av ny crest eller logo for 

Kystjegerforeningen, for å markere 

foreningens navnendring. 

En del av våre medlemmer har delt noen tanker 

med oss, men ingen konkrete forslag er 

kommet inn. Styret har derfor, etter anbefaling 

av medlemmene Arild Breistein og Nils Johan 

Holte, bedt om hjelp fra Generalmajor (p) 

Thorbjørn Bergersen til å utforme et forslag til 

ny logo. Bergersen er spesialist innen heraldikk 

(fortsetter på side 2) 

Kystjegerforeningen 

(tidligere Kystartilleriets 

Offisersforening) 

2 - 06 

Juni 2006 

I dette nummeret: 

Øvelse Green Osprey 

2005 

Ny logo for KJF 1 

Formannen har ordet 2 

Den 7. februar 2006 i 

Meymaneh, Afghanistan 

”Från kustartilleri til 

amfibie på Västkusten” 

Offshore Raiding Craft - 

(ORC) 

Nye stridsbåtsjefer 

utdannet 

Elveoperasjoner 10 

HMNZS Canterbury 12 

Tellevik kystfort 23. mai 13 

Medlemsarrangement i Oslo 

og Bergen 

1 

3 

8 

9 

9 

14 

Saker av interesse: 

• Fokus i dette nummer er på 

elveoperasjoner, med artikkel 

fra Green Osprey, om britenes 

nye landsettingsbåt som bygger 

på erfaringer fra 

elveoperasjoner og med egen 

artikkel om elveoperasjoner. 

• Engasjer deg i logosaken. 

Bruk den vedlagte 

stemmeseddelen og si din 

mening! 

• Se baksiden for 

medlemsarrangement i både 

Bergen og Oslo i august. 

Sett av på kalenderen og møt 

opp!

Side 2 Klar til Strid 

Kystjegerpatrulje som nettopp er 

landsatt fra stridsbåt, under 

vinterens øvelse Cold Response i 

Nord-Norge. 

Kystjegerkommandoen, Taktisk 

Båtskvadron og 

Minedykkerkommandoen 

opererte sammen under denne 

øvelsen, og gjennomførte blant 

annet amfibisk rekognosering for 

den britiske amfibiestyrken. 

”...Opp av tårnet 

”stiger” dragehodet 

og symboliserer 

nåtiden…” 

Her er Bergersens forslag 

fremstilt i sort strek. 

Formannen har ordet 

I dette nummer av Klar til Strid setter vi fokus 

på elveoperasjoner, sentrert rundt artikkelen 

fra Øvelse Green Osprey i fjor. 

Denne artikkelen skulle egentlig vært 

med i forrige nummer, men dette 

skjedde altså ikke. Likevel er den 

høyst aktuell, med en masse 

lærdommer som det er sjeldent at 

den enkelte av oss får være med og 

høste. En annen situasjon som har gitt 

våre kystjegere anledning til å høste 

erfaring, er trefningen i Meymaneh 

tidligere i år. Ordet helter har vært 

tatt i bruk etter dette, selv om de 

fleste av oss nordmenn har litt 

vanskelig for å bruke ordet. Som jeg peker på i 

artikkelen på neste side, var flere av disse 

heltene kystjegere, noe som kanskje ikke alltid 

har kommet klart frem, men som alle kan se 

ved å legge sammen tilgjengelig informasjon. Så 

får vi få den hele og fulle historien en gang i de 

neste 5 til 30 årene, når sensitiviteten tilsier at 

hele historien kan fortelles. 

Når det gjelder Kystjegerforeningens virke 

håper jeg at alle engasjerer seg i logosaken og 

avgir sin stemme. På den måten får vi et bredest 

(Fortsatt fra side 1) 

og Forsvarssjefens rådgiver ved utforming av 

nye avdelingsmerker. Bergersen var blant annet 

mannen bak Sjøforsvarets nye våpenvinger for 

et par år siden, deriblant Kystjegervingen. 

Den nye logoen har to hovedsymboler, 

dragehodet og tårnet. 

Tårnet er St Barbaras tårn, 

som er et gammelt 

Kystartillerimerke og som 

vi også har i vår 

nåværende crest. Tårnet 

representerer fortiden og 

forankringen i Festnings– 

og Kystartilleriet. For å få 

plass inne i skjoldet, 

sammen med dragehodet, 

har tårnet måttet tegnes 

noe lavere. Opp av tårnet 

”stiger” dragehodet og 

symboliserer nåtiden. 

Dragehodet er det samme 

som benyttes i 

Kystjegervingen og i 

Kystjegerkommandoens 

crest. Tårnet og 

dragehodet er tegnet inne i et skjold, som er 

med å vise at dette er relatert til Forsvaret, 

men det er ikke krone over skjoldet. Vår 

mulig demokratisk grunnlag for beslutning. Se på 

den vedlagte stemmeseddelen og besvar den i 

dag! 

På baksiden kan du lese om to planlagte 

aktiviteter som foreningen har i august, i 

henholdsvis Bergen og Oslo. Spesielt våre 

medlemmer i Oslo og omegn håper jeg nå 

kjenner sin besøkelsestid og stiller opp. Vi har 

ikke hatt noe medlemsarrangement i Oslo eller 

på Østlandet på minst 4 år. 

Ellers fikk jeg nylig bekreftelsen fra Befalsskolen 

for Sjøforsvaret (BSS) at vår pris til beste elev i 

skyting og våpentjeneste ikke lenger er aktuell, 

grunnet omleggingen av utdannelsen ved BSS. 

Styret vil følge dette opp etter sommeren og se 

på en alternativ bestemanns pris fra KJF, 

primært til en målgruppe innen Marinens 

Jegervåpen. Et endelig forslag til statutter vil 

antagelig bli fremmet i forbindelse med neste 

Generalforsamling. 

Da vil jeg til slutt få ønske alle våre medlemmer 

en riktig God Sommer! 

nåværende crest har dette, men denne er en 

kopi av Kystartilleriets gamle merke fra 1938. 

Kongekrone over skjoldet kan kun benyttes av 

offentlige etater, og er derfor ikke tatt med. 

Som en videre identifisering er foreningens navn 

skrevet på en banderole under skjoldet. Denne 

er også etter kopi av vår nåværende crest, som 

har tilsvarende banderole under skjoldet. 

Når det gjelder fargene, som dessverre ikke 

fremkommer i papirutgaven, gjenbruker vi våre 

og artilleriets gamle farger, rødt og gull. Skjoldet 

har rød bunn mens tårn, dragehode og 

banderole er i gull. Dette er altså de samme 

fargene vi har i dagens crest, og kystjegerne har 

også arvet disse fra Kystartilleriet gjennom 

gullfarget anker på karmosinrød bunn som 

merke i bereten. 

Styret ønsker nå medlemmenes dom over ny 

logo for foreningen. Siden vi kun har ett 

alternativ å legge frem, blir avstemmingen over 

om man godtar forslaget eller ønsker at det skal 

utredes videre og flere forslag skal fremlegges. 

Vedlagt dette nummer av KTS finner dere en 

stemmeseddel som kan returneres til styret pr 

post, eller man kan avgi stemme elektronisk ved 

å sende e-post til formannen i FIS/Basis. Som 

tidligere kan vi dessverre ikke godta stemme 

gitt via sivil e-post, siden styret ikke kan 

verifisere hvem avsender er. 

Her er forslaget - sørg for å stemme!

Den 7. februar 2006 i Meymaneh, Afghanistan 


Den 7. februar i år ble det norsk ledete 

PRT (Provincial Reconstruction Team) i 

byen Meymaneh i Afghanistan angrepet 

av en hissig folkemasse. Som de fleste av 

våre medlemmer er klar over, er dette 

den styrken hvor Kystjegerkommandoen 

(KJK) har et fast bidrag. Kystjegerne ser 

ut til å ha utgjort kjernen i det vel 6 

timer lange forsvaret av basen. 

Opptakten til angrepet var som kjent forårsaket 

av raseribølgen over Muhammed-tegningene 

som på denne tid gikk gjennom deler av den 

muslimske verden. At dette skulle medføre en 

form for demonstrasjon mot norske soldater i 

Afghanistan er kanskje ikke så vanskelig å forstå, 

men at dette utviklet seg til et angrep med 

våpen stiller en del spørsmålstegn. Selvsagt får vi 

ingen offentlig vurdering frigitt av dette, da 

dette ennå langt fra er blitt historie. Det er 

fortsatt en del av den aktuelle politiske 

situasjonen i Afghanistan, selv om forholdene i 

Meymaneh i dag er tilbake til normalen. Det bør 

likevel pekes på makten som de lokale 

krigsherrer prøver å opprettholde, og denne 

makten koblet med narkotikaproduksjonen. Det 

er et utalt mål for NATO på sikt å få bukt med 

denne narkotikaen, noe som selvsagt vil ”skade” 

mange økonomiske interesser. 

Jeg skal i denne artikkelen ikke prøve å 

gjenskape selve trefningen i Meymaneh steg for 

steg, der henviser jeg leserne til kildene som 

står listet nedenfor, men derimot oppsummere 

følgende fakta: 

- en fredelig demonstrasjon forflytter seg mot 

PRT-leiren, som ligger i en gammel bankbygning 

i sentrum av Meyaneh 

- deler av folkemengden (kanskje 2-300 av over 

1000) starter å kaste stein inn i leiren 

- denne mengden stein forårsaker allerede tidlig 

de første skadene på det norske personellet 

som dekket fronten med hovedporten 

- angrepet øker når også håndgranater kastes 

inn i leiren i tillegg til stein 

- laget ved porten blokkerer denne med et 

kjøretøy, samt bruker tåregass for å spre 

massen 

- massen benytter brannbomber og setter blant 

annet fyr på det norske kjøretøyet som dekker 

porten 

- automatvåpen avfyres mot de norske 

stillingene, i en periode også fra hull som ble 

slått ut i veggen til nabobygningen 

- det norske personellet skyter sperreild 

flankerende på porten, for å signalisere at ingen 

får anledning til å entre leiren (i så fall var 

konsekvensen klar) 

- totalt avfyrer det norske personellet rundt 

400 skudd 

- over 60 skadede Afghanere skal ha blitt 

behandlet på det lokale sykehuset under eller 

Nummer 2 - 06 

etter angrepet, de fleste av dem for problemer 

etter å ha blitt utsatt for tåregass (CS-gass) 

- fire afghanere oppgis å ha blitt drept i 

angrepet, alle kan med stor sannsynlighet påstås 

at hadde en aktiv rolle ved at de avfyrte våpen 

mot leiren eller prøvde å trenge seg 

inn 

- Forsvarsdepartementet har 

innrømmet at det er sannsynlig at 

norske soldater kan ha drept noen av 

dem, men lar dette stå åpent siden 

også Afghansk politi skal ha skutt mot 

mengden 

- Graderte dokumenter ble på et 

tidspunkt beordret makulert i leiren, 

grunnet uvisst utfall 

- Forsvarssjefen, General Diesen, 

bekrefter at den norske styrken 

hadde full rett til å benytte makt 

- 6 soldater har fått tildelt Forsvarets medalje 

for sårede i strid, 5 av disse er Kystjegere 

- en eller flere av soldatene som forsvarte leiren 

var tenkt innstilt til det nye 

Stridsfortjenestekorset, som Forsvarssjefen 

derimot fikk avslag på å innføre 

- Generalinspektøren for Hæren har 

gitt sin årlige pris for Mot til en av 

soldatene fra Meymaneh som viste 

”forbilledlig personlig mot og god 

situasjonsforståelse”. Selv om det ikke 

er bekreftet formelt, antas dette også å 

være en Kystjeger 

Selv om dette bare kort oppsummerer 

noen av de viktigste punktene rundt 

trefningen i Meymaneh, vil jeg for egen 

regning trekke følgende konklusjoner 

(som flere deler med meg): 

- Kystjegerne var sentral i forsvaret av 

basen, siden det er de som har tatt 

størstedelen av skadene 

- Soldatene som forsvarte PRT 

Meymaneh fortjener stor ros (noe de 

også har fått fra mange hold) ikke bare 

for å vært i strid og overlevd eller for å 

ha evnet å forsvare leiren, men rett og 

slett for å samtidig ha holdt hodet så 

kaldt at de ikke eskalerte eller påførte 

menneskemengden større skader eller 

tap 

Denne artikkelen yter langtfra 

situasjonen og de som var innblandet 

full respekt, men oppsummerer bare 

de viktigste punktene, samt 

understreker at det var Kystjegerne 

med sin grundige trening og høye 

standard som ble valgt til å ta støyten 

da det smalt. Og den støyten tok de! 

Kilder: 

Side 3 

Bilde inne fra PRT leiren i 

Meymaneh under kampen. I 

bakgrunnen sees røyk fra en 

brann som er påtent av massen. 

Foto: PRT Meymaneh 

Aftenposten 14. mars 2006, Sveinung Berg 

Bentzrød, Reddet livet i siste liten 

Dagbladet 24. mars 2006, Brigader Geir 

Anda, Trefningen i Meymaneh 

Vi menn nr 11, 2006, Håkon Bonafede, 

Dramaet i Afghanistan: Vi kjempet for livet 

Forsvarets Forum nr 3, mars 2006, Jahn 

Rønne, Skuddene i Meymaneh (Vi var ikke i 

tvil om at de ville ta livet av oss) 

Aftenposten 25. april 2006, Ole Magnus 

Rapp, Store tap om vi hadde brukt makt 

Troms Folkeblad 25. april 2006, Olav Røli, 

Skjøt for å berge livet 

Forsvarsnett 25. april 2006, Lars Magne 

Hovtun, - Meymaneh-soldatene er forbilder 

Aftenposten 9. juni 2006, Tor Arne 

Andreassen, De norske skuddene i 

Afghanistan 

Forsvarsnett 16. juni 2006, Lene Jacobsen, 

Mye mer enn våpen 

Aftenposten 17. juni 2006, Henrik Hovland, 

Tausheten etterpå 

Aftenposten 20. juni 2006, Brigader Geir 

Anda, Etter kampen i Meymaneh 

Aftenposten 23. juni 2006, Kjell Dragnes, 

Såret i strid får ikke ny heltemedalje


Bildet viser litt av de geografiske 

og hydrografiske utfordringene 

man møtte i elvedeltaet. 

”Kartgrunnlaget for 

Diomboss River 

Delta var svært 

dårlig, og dekket 

stort sett bare 

innløpene og den 

største elven. 

Kartene kunne ikke 

regnes som 

pålitelige…” 

Stridsbåt heises om bord i 

fraktefartøyet Baltic Sea for den 

første delen av ferden, fra Norge 

til Nederland. 


Diomboss på grensen mellom Senegal og 

Gambia. 

FORBEREDELSER 

En av de første utfordringene i denne fasen var 

å identifisere hva slags forberedelser det var 

behov for og hvilke man faktisk kunne 

gjennomføre med tanke på tiden tilgjengelig. 

Det ble tidlig klart at den offisielle avgjørelsen 

på norsk deltagelse 

på øvelsen ville la 

vente på seg, men 

endringer i fastsatt 

årsprogram og 

aktiviteter ble 

iverksatt 

umiddelbart, slik at 

mest mulig relevant 

trening og 

forberedelser ble 

gjennomført. Det ble 

besluttet å forberede 

øvelsen som en 

operasjon, sett i lys 

av at forholdene rundt intervensjon i Sierra 

Leone ikke var avklart. Forberedelsene kunne 

deles inn i 3 hoveddeler, tekniske og 

materiellmessige forberedelser, operativ 

planlegging og trening av personell. 

Materiell og tekniske forberedelser 

På fartøyssiden var fokuset lagt på å fullføre den 

allerede påbegynte ombygningen i forhold til 

tekniske forbedringer, HMS-tiltak og endringer 

for å utvide fartsområde til R3. Dette innebar 

blant annet nye, forbedrede oljekjølere, flytting 

av navigasjonssystem, nytt hjelpemaskineri og ny 

brannpumpe. I tillegg ble det gjennomført en 

enkel tropikalisering av fartøyene, med maling i 

ørkenkamuflasje og installering av aircondition. 

På materiellsiden fikk fartøyene utvidet 

bestykning til utprøving med en MG3 i tillegg til 

12,7 mm. Det ble testet ut forskjellige 

monteringsløsninger, både med montering på 

baugen og på styrbord og babord rekkestøtte. 

Sambandsmessig fikk fartøyene installert UHF 

og satellittelefon. 

Hensikten var å øke 

sambandsdekningen, 

spesielt med tanke på 

nødsituasjoner, men 

også å få tilgang på 

taktiske nett som vi ikke 

hadde kunnet lytte 

under tidligere øvelser. 

Det ble i tillegg anskaffet 

forbedret nattoptikk i 

form av Night Vision 

Goggles. 

Det ble også besluttet å 

anskaffe en redusert bekledningssats ørken til 

enkeltmann. Satsen ble utarbeidet på bakgrunn 

av bekledning og utstyr som ble ansett praktisk 

om bord i ekstrem varme, og redusert med 

tanke på at behovet for utstyr er mindre om 

bord på stridsbåt enn det er for personell som 

oppholder seg kontinuerlig i felt. Det ble også 

tatt høyde for at satsen skulle være så 

omfattende at den skulle være mulig å benytte i 

en Escape and Recovery-situasjon, (E/R), og at 

avdelingen skulle kunne etablere en FOB på 

land. 

Operativ planlegging 

Det var i planleggingsfasen svært uklart hva slags 

oppgaver avdelingen ville bli brukt til i 

elvedeltaet. Avdelingen hadde opparbeidet seg 

en del kompetanse innenfor amfibieoperasjoner 

i større skala etter 4 ukers samarbeid med 

Rotterdam under Battle Griffin 2005 og med 

HMS Albion under JMC 2004, men det fantes 

liten eller ingen kompetanse på elveoperasjoner 

(Riverine ops). Arbeidet med å bygge opp 

denne startet tidlig, og hovedhjelpemidler her 

var ATP 8 (B); Doctrine for Amphibious 

Operations, og her spesielt delen om Riverine 

Operations. Utfordringen lå i å tilpasse 

utprøvde operasjonsprosedyrer og 

stridsteknikk til denne. 

Navigasjonsutfordringer og sjømobilitet var 

også et stort fokusområde i denne 

planleggingen. Operasjonsområdet var preget av 

svært varierte bunnforhold, med sandbanker 

som flyttet seg fra år til år på grunn av 

regntiden, ingen sjømerker og mangroveskog 

som vokste ut i elvene, uten konkrete objekter 

å posisjonere seg etter. Kartgrunnlaget for 

Diomboss River Delta var svært dårlig, og 

dekket stort sett bare innløpene og den største 

elven. Kartene kunne ikke regnes som pålitelige, 

eksempelvis var en 1,5 nautisk mil lang halvøy i 

ett kart en øy med farbar led på begge sider i et 

annet kart. Det ble gått til anskaffelse av alt som 

kunne kommes over av kart, Pilot Guides, sivile 

”cruising guides” for å analysere terrenget så 

godt som mulig. I tillegg fikk vi tilgang på 

satellittkart og elektroniske kart til MARIA fra 

FFI og FMGT, og mot slutten satellittkart fra 

den nederlandske hydrograftjenesten. Dette 

relativt omfattende arbeidet skulle vise seg å bli 

svært verdifullt ved ankomst til 

operasjonsområdet, og gjorde at stridsbåtene 

som eneste maritime enhet var i stand til å 

deployere rett inn i deltaet. 

Trening av personell 

Fokuset for oppøving av besetningene lå i første 

omgang på å gi en lik plattform og utgangspunkt 

innenfor enkeltmannsdisipliner. Her også var 

det tydelig at tiden ikke ville strekke til i forhold 

til alt vi mente var nødvendig å tilegne seg, og 

det ble satt som mål å oppøve hver enkelt til et 

nivå hvor han eller hun var i stand til å ta vare 

på seg selv og sitt våpen, og besitte 

grunnleggende felt- og våpenkunnskaper. Til 

oppøvingen ble det hovedsakelig benyttet 

kompetanse innefor avdelingen, og det ble laget 

et program som blant annet inneholdt 2 ukers 

grunnleggende felttrening, 2 ukers skytekurs 

G36, 1 ukes skytekurs P80, samt kurs i

nærkamp og maktanvendelse i regi av politiet. 

Samtidig ble det lagt vekt på å sette seg inn i 

Senegals kultur og historie, samt å få alle opp på 

et fysisk nivå som tilfredsstilte kravene til 

internasjonal tjeneste. 

På den maritime siden lå fokuset på å få 

besetningene opp på et sikkerhetsmessig godt 

nivå, spesielt med tanke på ombygging og bruk 

av nytt utstyr, samt slep og andre driller som 

ble ansett relevante i forhold til scenarioer i 

operasjonsområdet. Det ble i tillegg 

gjennomført skarpskytinger med 12,7 og den 

nymonterte MG3. 

DEPLOYERING 

Da Rotterdam ikke kunne komme til Norge for 

å hente fartøyene ble det i likhet med MTBdeployeringen 

til Gibraltar leid inn sivilt 

fraktefartøy. Dette fraktet fartøyene til Den 

Helder i Nederland, hvor 3 fartøy ble dokket 

inn i Rotterdam og det fjerde heist opp og 

stroppet fast i fartøyets helikopterhangar. 

Hoveddelen av personellet fløy til Nederland og 

var om bord på den 12 dager lange transitten til 

Dakar. I Southampton embarkerte B-company 

(B-coy) fra 40 Commando Royal Marines med i 

alt ca 120 mann og 30-40 kjøretøy. Disse skulle 

utgjøre landgangstyrkene fra Rotterdam, og 

hoveddelen av styrkens Landing Force. 

Tiden om bord gikk med til ytterligere 

forberedelser, periodisk vedlikehold og 

gjennomgang av operasjonsordre og direktiver 

som ble produsert fra øvingsledelsen. Det ble 

også gjennomført undervisning i sanitet for 

besetningene av den norske lege og sykepleier. 

Et behov som raskt meldte seg i planlegging 

med allierte side- og overordnede var SOP 

(Standard Operasjons Prosedyrer) for S90. 

Prosedyrene eksisterte for så vidt, men det var 

spredt over flere publikasjoner og direktiver, og 

skrevet på norsk. Det ble derfor laget 

standardiserte, likt oppsatte SOP’er på engelsk, 

som omfattet alt fra bunkring i mørke til 

kontaktdriller med flere fartøy. Dette ga allierte 

styrker noe håndfast å forholde seg til, og 

avdelingen fikk systematisert utprøving og 

testing av prosedyrer. 

Den multinasjonale Task Force begynte nå å bli 

komplett, og bestod kort fortalt av to 

hoveddeler; en Amphibious Task Force, ledet av 

skipssjefen på Rotterdam, kommandør Bindt, og 

en Landing Force, ledet av den britiske oberst 

King fra Royal Marines. ATF’en bestod av fire 

troppebærende fartøy; Rotterdam, britiske Sir 

Tristram, USS Gunston Hall og USS Swift, den 

britiske fregatten HMS Westminster og 

logistikkfartøyet Wave Ruler fra Royal Fleet 

Auxilliary. I tillegg deltok Senegal med en 

korvett og et landgangsfartøy. I LF’en utgjorde 

B-coy hoveddelen, sammen et kompani fra US 

Marine Corps med egne SWCC RIB, og et 

mindre styrkebidrag fra Italia og Spania. Av 

landgangsfartøyer var foruten stridsbåtene det 

nederlandske 2. Bootkompanie, med LCU’er 

LCVP’er og gummibåter, samt Royal Marines’ 

539. Squadron med gummibåter, underlagt 

Nummer 2 - 06 

Rotterdam. Den 15 oktober ankom styrken 

Dakar. 

OPERASJONER I DELTAET 

Akklimatisering 

Dagen etter ankomst Dakar begynte øvelsens 

innledende fase, akklimatisering og tilvenning til 

det tropiske klimaet i Diomboss River Delta. 

Det var utviklet forskjellige øvingsprogram for 

Royal Marines B-coy, landgangsfartøyene og 

den maritime flåtestyrken. 

Stridsbåtenes første oppdrag var å selvstendig 

transittere fra Dakar til deltaet, for å linke opp 

med 539-skvadronen , som hadde 

transittert med kjøretøy fra Dakar, til en 

FOB i området Toubakouta ca 30 

nautiske mil inn i deltaet. Målet var å 

etablere en sikker rute inn allerede 

første dag, for siden å deployere og 

landsette B-coy dagen etter. Denne 

dagen var stridsbåtenes første møte med 

det tropiske klimaet, og det knyttet seg 

stor spenning til hvordan de tekniske 

modifikasjonene og nymonterete 

innretninger ville fungere i praksis. I 

tillegg var det stor usikkerhet forbundet med de 

navigasjonsmessige forholdene i elvene og 

påliteligheten av satellitt- og sjøkartene. Det var 

til tross for rekognosering under planlegging av 

øvelsen ikke sikkert at Toubakouta var 

fremkommelig for S90, noe som i tilfelle ville 

føre til store operative komplikasjoner med 

tanke på den store FOB som Royal Marines 

skulle opprette der. 

Transitten ned og inn i deltaet skulle vise seg å 

gå meget bra, og det ble samtidig gjennomført 

dybdemålinger og logging og rapportering av 

farbare ruter. Allerede i denne innledende fasen 

var det tydelig at satellittkartene skulle bli et 

uvurderlig og meget nyttig hjelpemiddel i 

planlegging av senere operasjoner. Det ble også 

svært tydelig hvilken viktig rolle tidevannet ville 

spille med tanke på landsettinger og 

uttrekninger. Toubakouta var en meget egnet 

FOB for stridsbåtene, med muligheter for 

fortøyning og oppankring inn mot 

mangroveskogen. I tillegg var den nære 

beliggenheten til britenes base gunstig med 

tanke på kortere reaksjonstid, og tilgang på 

vann. Det nederlandske 2. 

Bootkompanie etablerte 

ledelseselemenete sitt på land 

her, noe som åpnet for 

muligheten for en felles 

nederlandsk-norsk 

kommandoplass. 

Heten og den ekstreme 

fuktigheten begynte tidlig å bli 

svært plagsom for personell både 

ombord og på land, og 

innvirkning på både psykisk og 

fysisk form og stridsevne var tydelig. 

Dagtemperaturen lå på omkring 36 grader, med 

en luftfuktighet på opptil 90 %. Dette kombinert 

(Fortsetter på side 6) 

Side 5 

Administrativ utdokking av 

stridsbåter fra HNLMS 

Rotterdam. 

”...var det tydelig at 

satellittkartene skulle 

bli et uvurderlig og 

meget nyttig 

hjelpemiddel i 

planlegging av 

senere 

operasjoner…” 

Typisk mangrove vegetasjon langs 

elvebredden. Mangrove trærne 

strekker seg ut i elven og 

vanskeliggjør landsetting.


Sjefen for STS, Petter Manger, 

planlegger neste landsetting med 

personell fra 539 Assault 

Squadron Royal Marines (ASRM). 

”...stridsbåten ble 

brukt som 

innsettingsplattform 

og ildstøtte for 

troppene under 

landsetting…” 

Ekstra våpenstativer for MG-3 om 

bord ble prøvet ut i forbindelse 

med øvelsen. 


med en del mindre tekniske problemer, 

herunder sviktende klimaanlegg ombord, gjorde 

sitt til at selv et rimelig rolig program de første 

dagene var en stor påkjenning på besetningene. 

Akklimatiseringen skulle imidlertid vise seg å 

fungere meget effektivt. Etter kun noen dager 

var mesteparten av de tekniske utfordringene 

løst tilfredsstillende, og besetningene var i stort 

grad blitt tilvendt det tropiske klimaet. For 

eksempel kan det 

nevnes at et daglig 

vannkonsum på inntil 

10-12 liter pr mann var 

blitt redusert til 4-5. 

Mens Royal Marines 

hadde sitt eget 

øvingsprogram på land i 

denne perioden, brukte 

stridsbåtene tiden i all 

hovedsak til å 

rekognosere deltaet. 

Flere hundre mil med 

elv ble rekognosert på 

forskjellig tidevann, og et stort antall beachrecce 

og route reports ble utarbeidet etter 

nederlandske formater. Disse skulle imidlertid 

vise seg å først å fremst bli et uvurderlig 

grunnlag for vår egen planlegging av senere 

operasjoner. Rekognosering og navigering ble i 

bunn og grunn foretatt etter de prinsipper som 

gjelder hjemme i Norge, med høye hastigheter 

i kjente områder eller områder med pålitelige 

kartdata, og rolig fart og forholdsregler når 

bunnforhold og farevannets beskaffenhet krever 

det. Disse prinsippene ble fulgt under hele 

øvelsen, og resulterte i at en høy 

gjennomsnittshastighet kunne benyttes under 

operasjoner, samtidig som at vi unngikk 

personell- og materiellskader som følge av de 

grunnberøringer som var uunngåelige sett i lys 

av det krevende farevannet, dårlige 

kartgrunnlaget, og de operative kravene som 

fulgte i CET/FIT-fasen og LIVEX-delen av 

øvelsen. Riktignok bestod elvebunnen av sand 

og leire, noe som 

reduserte omfanget av 

grunnberøringer 

betraktelig. 

KNM Kjøkøy var allerede 

i denne fasen en 

uvurderlig ressurs for 

samtlige styrker med sin 

lege og sykepleier, og 

begrenset 

operasjonskapasitet 

(ROLE 1+). På grunn av 

tekniske problemer og 

lite flytid på styrkens to 

helikoptre, var Kjøkøy 

under store deler av øvelsen eneste kapasitet 

øvingsledelsen hadde for å evakuere skadet 

personell ut av deltaet. Stridsbåten ble også 

brukt i flere skarpe casevac, og dens 

tilstedeværelse var en forutsetning for at 

landstyrkene ville øve i mørket. 

CET/FIT-fase 

Akklimatiseringsfasen ble avsluttet med en 

taktisk backload av B-coy, som skulle 

omgruppere for CET/FIT-fasen. Denne fasen var 

de to styrkesjefene, Commander Amphibious 

Task Force (CATF) og Commander Landing 

Force (CLF), mulighet til å forberede styrken på 

de oppdrag de forventet å motta fra 

øvingsstaben i den påfølgende LIVEX. I denne 

fasen eksisterte det to øvingsprogrammer, et 

amfibisk program som omfattet LPD’ene, Royal 

Marines og 2. Bootkompanie og et maritimt 

som omfattet hele flåtestyrken. Stridsbåtene var 

i likhet med landgangsfartøyene inkludert i 

begge programmene, noe som skulle vise seg å 

være svært utfordrende. Dette svært kort 

mellomrom mellom landsetting og raids i 

deltaet, og Force Protection oppdrag opptil 70- 

80 nautiske mil ut i Atlanterhavet. Det tosidige 

øvingsprogrammet førte også til at 

transittavstanden for de forskjellige amfibiske 

operasjonene til tider ble unaturlig lange, noe 

som medførte at tidsaspektet i operasjonen ble 

kraftig forlenget og de første bølgene i 

landsettinger hvor det måtte gjennomføres flere 

run ble stående unødvendig sårbare i påvente av 

forsterkninger. 

I denne fasen fikk stridsbåtene for første gang 

drevet samtrening på egne Stående 

Operasjonsprosedyrer (SOP) med Royal 

Marines. Etter å først ha drevet rekognosering 

ble det planlagt raid mot brohoder hvor 

stridsbåten ble brukt som innsettingsplattform 

og ildstøtte for troppene under landsetting, 

mens 539-squadron samtidig gjennomførte 

ytterligere innsettings-run med de resterende 

styrkene. Denne samtreningen var meget nyttig 

mulighet for å få testet ut nyetablerte SOP’er, 

men også et godt grunnlag for videre samarbeid 

med Royal Marines. Stridsbåtens fart og ildkraft 

fra 12.7 og MG3 var svært ettertraktet av 

britene for denne typen operasjoner, og 

fartøyet har et stort potensiale her, selv om det 

stilles store krav til trening og ildkoordinering, 

internt mellom fartøyene og eksternt med LF. 

Dette var meget spennende og svært lærerike 

erfaringer. 

I det maritime programmet ble stridsbåtene i 

denne fasen brukt i FP-øvelser sammen med 

den maritime styrken. Disse øvelsene ble ledet 

av HMS Westminster, hvis sjef var ASuWC for 

styrken. Screenet ble som regel organisert i en 

ytre og indre perimeter, hvor stridsbåtene 

utgjorde nærsikring av HVU’en, men også på 

kort varsel kunne rykke ut for å drive 

nærsikring av andre fartøy i screenet, eller 

forfølge angripende FIAC. Posisjonering i 

forhold til HVU ble gjort ved hjelp av et meget 

enkelt og effektivt ”posisjoneringshjul” hvor 

båtene ble plassert i kvadranter og avstand. 

Dette fungerte meget bra, og avdelingens SOP 

ble benyttet av hele styrken under FP. 

Utfordringene for stridsbåtene lå i utnyttelse av

fartsoverskuddet for å posisjonere seg i forhold 

til angripende fartøy, og i å holde kontroll på 

den omfattende sambandstrafikken med en liten 

besetning. 

Livex 

For den avsluttende Livex, ble hele styrken 

trukket tilbake til LPD’er for planlegging og 

ordremøter. Situasjonen den multinasjonale 

styrken ble stilt ovenfor, var et lite afrikansk 

land med motstridende folkegrupper, hvor en 

voldelig minoritetsgerilja, ”Combat Cobras”, 

hadde tatt kontroll over mineralressurser i 

elvedeltaet, og drev systematisk terrorisering av 

lokalbefolkningen. Geriljagruppen hadde i tillegg 

støtte fra et naboland med egen hær og marine. 

Oppdraget var å ta kontroll over deltaet og 

mineralressursene, eliminere geriljagrupperinger 

og overlate kontrollen til nasjonale 

myndigheter. 

For å oppnå dette var CLF avhengig av å 

etablere en FOB inne i deltaet. Planen var å 

etablere en FOB på en av de første øyene i 

deltaet som fungerte som en ”HUB”, hvor 

tropper og forsyninger ble fraktet inn og spredt 

videre inn i deltaet. CLF forventet å måtte 

nedkjempe fiendtlige styrker både ved FOB og 

ved en strand nord for den. Samtidig ble det 

landsatt styrker på to andre gerilja 

”strongholds” for nedkjemping av disse 

styrkene. I tillegg til de meteorologiske og 

oseanografiske utfordringene, var CATF i 

landsettingsplanleggingen stilt ovenfor 

utfordringen at de amerikanske styrkene ikke 

ville angripe i mørke, av sikkerhetsmessige 

årsaker. Et stort antall personell og materiell 

skulle landsettes i løpet av et kort tidsvindu, og 

det var en formidabel oppgave for STOM-cellen 

(Ship To Objective Manouver) å koordinere 

landgangsfartøyene. FOB og brohodet etablert i 

løpet av første dag, og stridsbåtene ble i denne 

fasen brukt til ren troppetransport og transport 

av forsyninger. 

Etter hvert som operasjonen skred frem og den 

internasjonale styrken rykket innover i deltaet, 

spilte stridsbåtene en viktig rolle i innsetting av 

B-coy og for etterforsyning ut fra FOB til 

styrkene. En av de mest omfattende 

operasjonene i denne perioden var en NEOoperasjon 

(Non Combattant Evacuation 

Operation) hvor stridsbåtene spilte en viktig 

rolle i alle faser. På dette tidspunktet hadde CLF 

valgt å flytte sin stab inn i deltaet, og valgte 

KNM Malmøya som sin plattform. På denne 

måten fikk han utnyttet den økte rekkevidden 

stridsbåtens samband kunne gi, og var også 

svært mobil i forhold til de pågående 

operasjonene. Til tross for at det var meget 

trangt ombord, fungerte denne løsningen 

tilfredsstillende når man fikk laget effektive 

systemer for vakthold, planlegging og hvile. 

I denne avsluttende delen av øvelsen var 

operasjonene i deltaet stort sett styrt av CLF og 

Royal Marines. Samtreningen tidligere i øvelsen 

og det positive inntrykket oberst King hadde av 

stridsbåtene, resulterte av vi fikk ta stor del i 

Nummer 2 - 06 

både planlegging og gjennomføring i denne 

delen. I tillegg til å fungere som ledelsesbåt, tok 

stridsbåtene del som ildstøtte til angrepet på 

byen Fondiougne, som skulle gjenerobres og 

sikres for å evakuere ut vestlige sivile i 

NEO-operasjonen. Angrepet var 

komplekst, med nedkjemping av 

geriljastyrker på tre forskjellige 

beacher, og tidskoordinerte 

landsettinger fra stridsbåt, LCU og 

gummibåt og med NGS fra HMS 

Westminster og 12,7 ild fra 

stridsbåtene. Dette var en av de mest 

utfordrende operasjonene avdelingen 

har deltatt i, og var en unik mulighet 

til å teste ut gjeldende SOP’er og ga et 

godt grunnlag for å utvikle nye. 

Backload og redeployering 

Da LF hadde gjennomført sitt siste 

angrep og stabilisert regionen ble det 

gjennomført en taktisk backload ut fra 

deltaet. Stridsbåtene transitterte så til 

Dakar for egen maskin, og tok del i en 

større administrativ backload før 

styrken transitterte redeployerte via Las Palmas 

til Nederland. Det norske detasjementet deltok 

også i en større militærparade i byen Fatickque, 

som var en meget spesiell og fargerik 

opplevelse. 

LÆRDOMMER 

Teknisk 

Det viste seg at tropikaliseringen av fartøyene 

var svært nødvendig og effektiv. Til tross for at 

kamuflasjemalingen var omdiskutert i forhold til 

terrenget, medførte den en vesentlig reduksjon 

av kjernetemperaturen om bord. Dette hadde 

selvfølgelig mye å si for stridsdyktigheten til 

besetningene, men var også helt kritisk i forhold 

til utholdenheten til det elektriske anlegget. 

Effekten av airconditionanlegget ville også blitt 

vesentlig redusert dersom kjernetemperaturen 

hadde vært høyere, da dette ikke var 

dimensjonert for den høye temperaturen i 

elvene (32 grader C). 

Fra et logistisk synspunkt fikk vi bevist at det er 

mulig å gjennomføre tungt vedlikehold i et 

operasjonsområde, da det ble gjennomført en 

fullstendig utskiftning av hovedmaskin på en av 

båtene, på dekket til USS 

Gunston Hall i løpet av 8 

timer! Dette synliggjorde 

også viktigheten av å 

medbringe et kompetent 

logteam og ha stor 

redundans på 

reservedeler. 

Rekvirering av 

reservedeler fra Norge 

ble også gjennomført, og 

logistikkjedene må sies å fungere 

tilfredsstillende. 

Personell 

(Fortsetter på side 8) 

Side 7 

Sanitetspersonellet fra KNM 

Kjøkøy øver CASEVAC (Casualty 

Evacuation). 

”...det ble 

gjennomført en 

fullstendig utskiftning 

av hovedmaskin på 

en av båtene, på 

dekket til USS 

Gunston Hall i løpet 

av 8 timer! ” 

Landsetting av tropper. Merk at 

soldatene må vasse i land den 

siste delen, siden langgrunnen 

hindrer stridsbåten å gå helt inn.


En prat med lokale fiskere. Slike 

båter var en utfordring i mørke. 

Det ble derfor delt ut lysstaver til 

flere av dem for at de skulle 

merke båten sin i mørket. 

Tittel: Från kustartilleri til 

amfibie på Västkusten 

Forfattere: Lennart 

Hammarstrand (red) med 

flere 

Utgiver: Gøteborgs 

Garnisons Kamratförening 

ISBN: 91-631-8168-1 

Sider: 167 

Pris: 275,- SKr 

Mer informasjon: 

www.amf4.mil.se 

Forsiden på boken om Amf 4. 

(Fortsatt fra side 7) Taktisk 

Erfaringen fra øvelsene viser at det må stilles 

strenge fysiske krav for deltagelse i operasjoner 

og øvelser i denne typen miljø. Personellet 

utsettes for store fysiske belastninger i 

forbindelse med lange transitter i åpen sjø, og 

god fysisk form er en forutsetning for å unngå 

ryggskader. I tillegg er god fysisk form 

nødvendig for å takle de påkjenningene høy 

temperatur og ekstrem fuktighet medbringer. 

Dessverre ble det ikke anledning til å trene E/R 

under øvelsen annet enn på planleggingssiden. 

Likevel viste terrenget, 

operasjonene og ikke minst 

treningsnivået til allierte styrker at 

et høyt fysisk og stridsteknisk nivå 

vil være helt nødvendig for å delta i 

en skarp situasjon hvor personellet 

skal ta vare på seg selv i enhver 

situasjon. 

Det omfattende 

vaksinasjonsprogrammet og det 

høye fokuset på hygiene og risikoen 

for tropiske sykdommer vi hadde 

helt fra avreise Norge, gav meget gode 

resultater. Sykdomsprosenten var null gjennom 

hele øvelsen, og stod i skarp kontrast til de 

andre nasjonene som var sterkt plaget av både 

diarésykdommer og feberlignende sykdommer. 

Man kommer ikke vekk fra det faktum at det i 

en så stor øvelse som Green Osprey, med 

deltagelse fra 8 nasjoner og minst like mange 

våpenarter, blir svært vanskelig å få trent egne 

prosedyrer og SOP’er i den grad man ønsker. 

Stridsbåten har et svært stort bruksområde, og 

ble dessverre under store deler av øvelsen satt 

til å utføre oppgaver av rent administrativ art, 

som gav minimalt utbytte for besetningene. 

Dette bedret seg imidlertid noe etter at 

forholdet ble tatt opp på ledelsesnivå. 

Likevel fikk avdelingen gode erfaringer fra 

samarbeidet med Royal Marines, og et felles 

samarbeidsgrunnlag for fremtiden ble lagt under 

øvelsen. Utvikling, nedskriving og utprøving av 

SOP’er gav verdifull dokumentasjon som 

avdelingen vil jobbe videre med. 

Totalt sett gav øvelsen et meget godt utbytte all 

den tid at Taktisk Båtskvadron fikk bevist at vi 

er deployerbare på relativt kort varsel, selv om 

flere kritiske faktorer og ”showstoppere” må 

utbedres i forbindelse med en skarp operasjon. 

Gjennom mer en 6000 utseilte mil pr fartøy fikk 

vi bekreftet at navigasjon under alle forhold er 

noe stridsbåtmiljøet er svært gode på, og at de 

omfattende forberedelser som ble gjort i 

Norge, og under transitten til øvingsområdet 

var en helt kritisk suksessfaktor for operasjoner 

i et tropisk klima. 

”Från kustartilleri til amfibie på Västkusten 

Bok anmeldelse Tekst: Tomas A.E. Andersen 

Denne boken ble gitt ut i 2005 i 

forbindelse med at den svenske 

Amfibiekåren la ned Amfibieregemente 4 

(Älvsborgs Amfibieregemente (Amf 4) 

tidligere Älvsborgs 

Kustartilleriregemente (KA 4)) i 

Gøteborg, og dermed samlet all 

Amfibieutdanning utenfor Stockholm. 

Selv om boken starter med 

kystartillerihistorien, er den ikke minst 

interessant fordi den viser flere sider ved 

amfibietjenesten i Sverige helt frem til 

våre dager. 

Boken starter selvsagt med 

kystartillerihistorien, men siden denne blant 

annet er dokumentert godt fra før, nøyer 

forfatterne seg med bare et par sider før de 

begynner å beskrive veiene frem mot dagens 

amfibietjeneste. Noe plass vies selvsagt politisk 

kamp for å beholde avdelingene i Gøteborg, 

tradisjoner, garnisonsplasser (festninger) og 

administrative sider ved regimentet, men 

størstedelen omhandler forskjellige tema rundt 

gårsdagens og dagens amfibieutdanning. 

Inngående beskrives utviklingen av 

amfibiebataljon på 1990-tallet og planer, øvelser 

og erfaringer som ble trukket. Et lite kapittel er 

satt av til å beskrive hvert av kompaniene i 

bataljonen mer i detalj, inkludert de to 

kustjägarkompaniene som inngikk i bataljonen. 

Videre beskrives utdannelsen av besetninger til 

stridsbåt 90, herunder også hvordan man tidlig 

tok i bruk elektroniske sjøkart, produsert av 

russerne. 

Siste utdanningsår (2004-05) for hvert av 

utdanningskompaniene i regimentet beskrives av 

den enkelte kompanisjef, og gir et innblikk i 

dagens fokus og utfordringer. Et kapittel 

beskriver internasjonale øvelser og samarbeid 

som regimentet har deltatt på i de seinere 

årene. Fra PfP, NATO og bilaterale øvelser i og 

rundt Østersjøen til troppeforsøk for 

Kystforsvarsavdeling (forløperen til KJK) i 

Norge. Et av de siste eksemplene er fra en felles 

oppvisningsøvelse med elementer av den 

russiske 336. Marineinfanteribrigade i 

Gøteborgs havn, der stridsbåter og BTR-80 

transportpanservogner landsatte side om side. 

Det siste kapittelet, skrevet av den siste 

Regimentssjefen, oppsummerer mye av fokuset 

fra de seinere årene og retter blikket fremover 

mot de utfordringer og muligheter som den 

gjenstående del av Amfibiekåren har. 

Selv om boken først og fremst er ment som en 

minnebok over regimentet, gir den et godt 

innblikk for oss i dagens svenske Amfibiekår. 

Bak i boken er det også lagt med en CD-ROM 

som viser både historiske filmklipp fra 

kystartilleritiden, så vel som amfibietjeneste fra 

de seinere årene.

Offshore Raiding Craft (ORC) 


Ny innsettingsbåt for Royal Marines 

bygger på nylig vunne erfaringer fra 

elveoperasjoner. 

I mai i år fikk Royal Marines (RM) overlevert 

den første nye innsettingsbåten av en serie på 

46 fra Holyhead Marine Services Ltd. 

Kontrakten lyder på i overkant av 10 millioner 

pund, altså over 120 millioner kroner. Båten har 

fått tittelen Offshore Raiding Craft (ORC) og 

skal erstatte de eldre Rigid Raiding Craft (RRC), 

som har vært benyttet i nærmere 30 år. Det er 

539 Assault Squadron RM (ASRM) som får 

ansvaret for de nye ORC båtene. 539 ASRM er 

innenfor RM ansvarlig for å operere alle mindre 

landsettingsbåter og -farkoster. 

ORC er en forbedring i forhold til RRC på de 

fleste områder, med større fart, større last, 

lenger rekkevidde, bedre sjøegenskaper og ikke 

minst en mulighet til å montere våpen og ekstra 

beskyttelse. RM har tatt med seg en masse 

lærdommer fra kampene rundt Basrah i Irak for 

et par år siden, der man blant annet benyttet 

elveløpene til innsetting og forflytting. Spesielt 

kravet om muligheten til å feste ekstra 

beskyttelse stammer fra disse erfaringene, noe 

vi bør bite oss merke i. ORC er i 

utgangspunktet uten pansring, men på vel 2 

timer kan man feste paneler som gir ballistisk 

beskyttelse for personellet mot 7,62 mm 

prosjektiler avfyrt på inntil 20 meters hold. 

Selve skroget ligner en del på de gamle RRC, 

med et aluminiumsskrog forsterket med et 

plastrør fylt med skummateriale rundt rælingen, 

for å gi ekstra oppdrift. 

Det er mulighet for å sette på stativ for inntil 3 

våpen, enten 7.62 mm maskingevær, 12.7 mm 

mitraljøse eller 40 mm automatisk granatkaster, 

samt inntil 2 røykutskytningsrør. 

Tekniske data for ORC: 

Lengde 9.1 meter. 

Bredde 2.9 meter. 

Vekt 3.6 tonn. 

Nye stridsbåtsjefer utdannet 

I slutten av april fikk Marinens Jegervåpen 4 nye 

skipssjefer til stridsbåt 90. Disse har gått et 

langt utdanningsløp. Alle 4 som bestod har 

tidligere fullført kystjegerlinjen ved 

Sjøkrigsskolen, og har altså nå også fullført 

skipssjefsutdannelsen ved Taktisk Båtskvadron. 

KJF stiller seg i rekken av gratulanter! 

Nummer 2 - 06 

Dyptgående 60 til 75 cm, avhengig av last. 

To Steyr 250 hk dieselmotorer. 

To Rolls Royce vannjetaggregat. 

Fart 36 til 40 

knop, avhengig av 

last. 

Fra 0 til 30 knop 

på 15 sekunder. 

Rekkevidde over 

200 nautiske mil. 

Hovedtank 550 

liter, reserve tank 

90 liter. 

Tar 8 soldater i 

tillegg til mannskap 

på 2. 

Plass til 150 kg 

utstyr for hver 

mann. 

Skal kunne 

landsette i opp til 

2 meter bølger. 

Opererer i lufttemperatur fra -10 til +50˚C. 

Opererer i vanntemperatur fra -4 til +40˚C. 

Utstyrt med maritim VHF og GPS. 

Kilder: 

www.navynews.co.uk 

www.holyhead.co.uk 

De fire nye 

stridsbåtsjefene, fra 

venstre 

Ankarstrand, Bang- 

Hansen, Tofte og 

Hayes. 

Foto: KE 

Side 9 

ORC under full fart med 

mannskap og soldater sittende i 

setene. 

ORC med ekstra ballistiske plater 

festet på sidene, samt 12,7 mm 

mitr på sidene og 7.62 mm 

maskingevær forut.


Amerikansk patruljebåt i Vietnam 

har feilnavigert i elvedeltaet og 

står helt tørt inne på rismarken. 

”...både den 

landmilitære sjefen 

(land component 

commander – LCC) og 

den maritime sjefen 

(maritime component 

commander – MCC) 

kan føre kommando 

over 

elveoperasjoner…” 

Patrulje fra US Army 

gjennomfører patrulje på elven 

Tigris, som en del av de pågående 

operasjonene i Irak. 

Elveoperasjoner (Riverine Operations) 

Amfibieoperasjoner - del 9 Tekst: Tomas A.E. Andersen 

Denne gangen ser vi nærmere på 

elveoperasjoner, eller riverine 

operasjoner, som de betegnes på engelsk. 

Elveoperasjoner utgjør en tildels særegen 

form for amfibieoperasjoner, og som vi 

setter fokus på i dette nummer, blant 

annet også i artikkelen fra øvelse Green 

Osprey. 

Elver og vassdrag finnes over hele 

verden, og ansees sikkert av mange i 

dag som hindringer. Men mange 

steder har elvene fungert som viktige 

ferdselsårer, i hvert fall frem til 

togets og bilens tidsalder. I mange 

land og områder med mindre utviklet 

infrastruktur, utgjør elver den dag i dag fortsatt 

en av de viktigste transportårene. Elver som 

fremkomstveier har i alle tider vært utnyttet av 

militære styrker. 

Kommando og kontroll (K2) 

K2 i elveoperasjoner genererer ofte 

utfordringer, siden dette ikke bare er 

overgangen mellom sjø og land, men også 

innebærer vannveier som definitivt skjærer langt 

inn i landstyrkenes operasjonsområde. Dette 

medfører at man både i historien og i gjeldende 

doktrine finner eksempler på at både den 

landmilitære sjefen (land component 

commander – LCC) og den maritime sjefen 

(maritime component commander – MCC) kan 

føre kommando over elveoperasjoner. Når 

elveoperasjoner styres av den landmilitære sjef, 

er dette oftest i forbindelse med 

innenlandsvannveier og oppgaven settes ofte 

bort til ingeniøravdelinger. Elveoperasjoner 

ledet av den maritime sjef forekommer normalt 

når amfibiestyrker kan nytte elver som renner 

ut i havet, for på den måten å rykke fortere 

innover i landet. 

Planleggingsfaktorer 

Ved bruk av elver for forflytting og 

militære operasjoner, må man ta 

hensyn til en rekke faktorer. 

Hydrografi er selvsagt viktig, slik 

som dybde og bredde på elven. 

Bunnens og elvebreddens 

beskaffenhet, strømmer samt også 

tidevann i lavere deler av en elv 

som renner ut i havet. Ofte er man 

avhengige av oppdaterte data, da 

løsmasser som sand og grus, stadig flyttes på av 

strømmen. Dette medfører at elven over tid 

endrer løp og at grunner stadig flytter på seg. 

Videre må man ta hensyn til hyppigheten av 

naturlige hindere som kan dukke opp, spesielt 

trær som blir vasket ut og flyttet nedover elven. 

I bebodde områder finnes kunstige hindere som 

broer, fiskeredskaper, søppel, moloer og 

lignende. Man må også tenke på hindere i 

høyden ved ferdsel på elvene, ikke bare høyde 

under broer men også høyde under 

strømledninger, som er med på å bestemme 

maks høyde på farkoster som kan benyttes. 

Kunstige kanaler er ofte laget i tilknytting til 

elver og kan dermed øke fremkommeligheten, 

mens sluser ofte kan hindre fremkommelighet 

hvis fienden sprenger eller minelegger disse. 

I mer tempererte strøk kan man vinterstid 

oppleve is eller isflak som driver nedover, mens 

man i varmere strøk ofte vil oppleve store 

ansamlinger med insekter langs elvene med 

dertil hørende smittefarer. 

Planlegging av elveoperasjoner må alltid ta 

høyde for sivil ferdsel langs og på elvene. 

Landsbyer og byer ligger ofte langs elvene, siden 

dette er ferdselsveien, og alt dette medfører 

stor sannsynlighet for kompromittering og 

kollisjon når man søker å utnytte skjul og 

mørke. Ofte blir sivile elvebåter tatt i bruk som 

improvisert transport og patruljebåter av en 

motpart, noe som kan medføre vanskeligheter i 

å skille mellom sivile og lovlige militære mål. 

En elv er normalt ikke så bred og må derfor 

regnes som sterkt kanaliserende farvann. Til 

dels kan man si at å ferdes på elver taktisk sett 

gir mange like utfordringer som å ferdes langs 

vei med hjulkjøretøy, noe som medfører at de 

to mest aktuelle fiendtlige mottiltakene er bruk 

av miner og bakhold. Trange passasjer i elven er 

lett å minere, enten man benytter fullverdige 

sjøminer eller improviserte ladninger med 

avfyring fra land. I tillegg vil slike flaskehalser 

være lette å sperre for ferdsel med kunstige 

hindere, slik som å senke et fartøy, sprenge en 

bro eller lignende. Korte skuddhold og åpne 

skuddfelt over elvens overflate medfører at 

elvestyrken er utsatt for mulig fiendtlig ild fra de 

fleste typer våpen. En fiende vil normalt utnytte 

dette i kombinasjon med skjul og dekning langs 

elvekanten for å gjennomføre bakhold på 

elvestyrken. Ved å utnytte svinger i elven kan 

man isolere ett eller noen få mål, uten å bli 

utsatt for ild fra hele elvestyrken. 

Som et resultat av trusselen velger man ofte å 

benytte bevæpnede fartøyer med ballistisk 

beskyttelse (pansring), slik at man oppnår 

beskyttelse samtidig som man kan legge 

nedholdende ild på en bakholdsstyrke. Tyngre 

våpen om bord vil selvsagt også nyttes som 

ildstøtte ved regulære landsettinger. 

Landsettingsstrender tas normalt ut likt som 

ved regulære amfibieoperasjoner. Mens selve 

strandens beskaffenhet ofte ikke er noe 

problem, er derimot muligheten for å finne en

åpning i vegetasjonen som både muliggjør 

landsettingen og videre fremrykning over land, 

en større utfordring. Spesielt i jungelområder 

opplever man en tett vegetasjon som hindrer 

videre ferdsel, og i mange tilfeller går 

vegetasjonen utover elvebredden, slik at 

landgangsstyrken må vade inn. 

Foruten å benytte elvestyrker til rene 

amfibielandsettinger eller raid, kan de blant 

annet også benyttes til å omgruppere styrker, 

transportere forsyninger, gjennomføre 

oppklarings- og sikkerhetspatruljer på elven, 

samt være mobil hjelpeplass for sårede. 

Utvikling av egne fartøy for 

elveoperasjoner 

I en del konflikter opp gjennom historien har 

behovet for å kontrollere og utnytte elvene 

medført at man har utviklet egne fartøy eller 

båter til bruk på elver. 

Elementer som ofte går igjen i slike 

modifikasjoner er ballistisk beskyttelse 

(eventuelt høy fart for å kompensere manglende 

beskyttelse), tung væpning siden man ikke bare 

skal slåss mot andre fartøy men også 

landbaserte enheter, lite dyptgående for å 

lettere kunne seile i trange og grunne elver, 

kapasitet til å underbringe både mannskap og 

landgangsstyrke om bord over en viss tid, siden 

etablering av base på land er både tid– og 

ressurskrevende. 

Krigen i Vietnam er kanskje det beste 

eksempelet på bruk av elvestyrker i stor skala i 

nyere tid. Dette gjaldt både franskmennenes 

kamp i det de kalte Indokina i tiden 1945-54, og 

seinere USAs involvering på Sør-Vietnams side. 

Under denne perioden ble det utviklet eller 

forbedret en rekke fartøyer til bruk på elvene, 

som jeg avslutter denne artikkelen med å gi et 

par eksempler på. 

Monitor 

Monitor båtene var basert på et LCM (Landing 

Craft Medium) design, men der man byttet ut 

plassen til tropper om bord med plass for 

tyngre våpen. Monitorene ble tatt i bruk av 

franskmennene først, men de var produsert i 

USA. Her gjengir vi hvordan monitorene 

normalt var utrustet under amerikanernes bruk 

av dem. Forut var et stort tårn med en 40 mm 

L/60 kanon og en 12,7 mm mitraljøse. Mellom 

tårnet og styrhuset var det montert en 81 mm 

bombekaster og et 7,62 mm maskingevær. Bak 

broen var det en 12,7 mm på hver side i et 

enkelt pansret tårn, og i midten akter en 20 mm 

maskinkanon i tilsvarende enkelt tårn. En 

monitor hadde vanligvis et mannskap på 11, 

dieselmotorer som drev vanlige propeller, 

navigasjonsradar og radiosett. 

En variant for kommando og kontroll ble også 

benyttet, der man satte inn et lite 

operasjonsrom i brønnen midtskips, isteden for 

bombekaster. Denne versjonen ble kalt 

Nummer 2 - 06 

Command and 

Communication Boat 

(CCB). 

Assault Support Patrol 

Boat (ASPB) 

Dette var en raskere båt, 

som i forhold til 

monitorene hadde byttet 

pansring mot fart. 

Bevæpningen bestod av en 

12,7 mm i tårn forut, en 20 

mm i tårn bak styrhuset og 

en 81 mm bombekaster 

akter. I tillegg var gjerne to 

eller flere 7,62 mm maskingevær montert på 

dekk med pivotlåser. Mannskapet var på 6 til 8 

mann. Disse båtene ble ofte benyttet som 

minesveipere i elvene, selv om amerikanerne 

hadde egne mindre båter og fjernstyrte droner 

som primært sveipte miner. 

Andre typer 

Andre typer 

båter var igjen 

utstyrt med 

flammekastere 

eller 

vannkanoner. 

At 

flammekastere 

ble brukt til å 

sette fyr på 

vegetasjon og 

fienden sier 

seg selv, mens 

vannkanoner 

ble brukt til å 

spyle ned 

elvebredden 

og nedgravde 

stillinger. 

I tillegg kom selvsagt mer regulære 

landsettingsbåter som primært forflyttet 

troppene, men disse hadde ofte tyngre pansring 

enn det som var normalt 

ved vanlige 

amfibieoperasjoner. 

Kilder: 

Ronald L. McAbee, Brown 

Water Navy, Spartanburg, 

South Carolina, 2001 

Merrill L. Bartlett m. Fl., 

Assault from the sea, 

Annapolis, Maryland, 1983 

http://brownwater-navy.com/ 

I neste nummer ser vi nærmere på bruken av 

skipsartilleri ved landsettinger (naval gunfire 

support—NGS). 

Side 11 

Amerikansk monitor. Man ser 

tydelig tårnet forut med 40 mm 

kanon, mens brønnen bak med 81 

mm bombekaster er dekket til 

med presenning. 

En amerikansk ASPB. 

Amerikansk elvebåt med 

flammekaster, setter fyr på 

vegetasjonen. Disse båtene fikk 

kallenavnet Zippo.


En modell av HMNZS Canterbury 

som viser helikopterdekk akter, 

styrbord kran med LCM under og 

kjøretøyrampe på styrbord side 

for utlasting langs kai. 

”...fartøyets tiltenkte 

oppgaver, som 

foruten sjøtransport 

også vil omfatte 

patruljering, 

skoleskip og 

støttefartøy ved 

katastrofer…” 

En LCM er kommet på vannet 

ved verftet i Nederland. MRV vil 

ha to slike LCM (Landing Craft 

Medium) for landsetting av 

tropper og kjøretøy. 

HMNZS Canterbury: New Zealands Marine 

kombinerer sjøtransport med andre oppdrag 


New Zealand kombinerer mange 

funksjoner inn i et rimelig amfibiefartøy, 

som skal kunne sette inn en 

kompanistridsgruppe med kjøretøyer når 

havnefasiliteter ikke er tilstede. 

Royal New Zealand Navy 

(RNZN) har for tiden ett 

større moderniseringsprogram 

gående for sin lille marine, kalt 

”Project Protector”. Innenfor 

rammene av prosjektet skal 

totalt 7 fartøy leveres. Dette 

omfatter 2 ”Offshore Patrol 

Vessels (OPV)”, 4 ”Inshore 

Patrol Vessels (IPV)” og sist 

noe man har valgt å kalle et 

”Multi Role Vessel (MRV)”. 

Denne MRV, som vil bli døpt 

HMNZS Canterbury og få 

pennant nummer L 421, er en rimelig 

kombinasjon av flere fartøystyper i ett. MRV 

bygges for tiden i Nederland ved Merwede 

skipsverftet for firmaet Tenix i New Zealand, 

som har oppdraget med å fullføre og levere 

fartøyet til RNZN. Fartøyet er basert på en 

design for et sivilt ro-ro (roll on-roll off) fartøy 

som opererer i Irskesjøen. Fartøyet er ikke 

bare et rent anliggende for den newzealandske 

Marinen, siden fiskeri-, toll-, handels-, 

immigrasjons- og skipsfartsmyndighetene også 

har sin lille del i fartøyet. Dette gjenspeiles i 

fartøyets tiltenkte oppgaver, som foruten 

sjøtransport også vil omfatte patruljering, 

skoleskip og støttefartøy ved katastrofer. For 

patruljering (kystvaktoppgaver) innen New 

Zealands økonomiske sone skal fartøyet også 

kunne dekke sørlige havområder opp mot 

Antarktis, noe som medfører at fartøyet vil bli 

isforsterket til klasse 1C, altså kunne bryte inntil 

40 cm is. Oppgaven som skoleskip for den 

newzealandske Marinen er en oppgave som er 

tenkt løst parallelt med andre oppdrag, siden 

det er klargjort for opptil 35 ”faste” elevplasser 

om bord. Tanken er antagelig å ha med elever 

selv når fartøyet løser sine andre 

hovedoppdrag, og dermed unngå å måtte ta ut 

fartøyet for kun å drive skoleseilas. Rollen som 

støttefartøy i forbindelse med katastrofer 

bygger naturligvis på mange av de kapasitetene 

fartøyet allerede vil inneha for sin amfibiske 

rolle. Det er vanlig i de fleste land som har 

amfibisk kapasitet at større amfibiefartøy 

primært benyttes ved naturkatastrofer, grunnet 

sin lastekapasitet for nødhjelp, evne til 

vannproduksjon, kapasitet til underbringelse, 

mulighet for å operere helikopter, kommando 

og kontroll osv. Men det er fartøyets tiltenkte 

hovedoppdrag som gjør at vi her skal vie det litt 

oppmerksomhet, nemlig den tiltenkte rollen 

som taktisk sjøtransport for Hæren i New 

Zealand. MRV bygges ikke med intern dokk og 

avviker derfor fra det som er vanlig for 

amfibiefartøy. Isteden er tanken at fartøyet skal 

sette sine egne landgangsfarkoster på vannet 

med kran, for så å overføre kjøretøy og 

materiell til dem mens de ligger på vannet. For 

dette formålet vil fartøyet bli utrustet med 2 

landgangsfarkoster av typen Landing Craft 

Medium (LCM). LCM kan lastes mens det ligger 

på vannet, enten via fartøyets to kraner eller 

ved å koble seg til fartøyets akterrampe. I tillegg 

har MRV en rampe på hver side for hurtig 

lasting og lossing langs kai. Ved bruk av LCM 

inntil rampene utvikler man et eget låsesystem 

for å holde LCM tett inntil, slik at kjøretøy kan 

lastes over. De to kranene på MRV kan hver 

løfte 60 tonn, noe som først og fremst er 

dimensjonert for å kunne sette de to LCM på 

vannet, da disse hver veier ca 59 tonn. De to 

LCM spesialbygges for bruk med MRV av 

Swijnenburg Maskinfabrikk i Nederland. De er 

23 meter lang, 6.4 meter bred, har flat bunn, 

kan ta en last på 50 tonn og har ett mannskap 

på 3 mann. Fremdriften på LCM består av to 

315 hk Scania Diesel motorer koblet til hver sin 

dreibare propell. Dette muliggjør bevegelse i 

alle retninger men farten blir ikke særlig mer 

enn 9 knop. LCM har en maksimum rekkevidde 

på ca 215 nautiske mil. Eget system med 

ballasttanker er med å gjøre landsetting og 

uttrekning fra stranden enklere, sammen med 

en vinsj akter som kan trekke LCM ut fra 

stranden etter et anker som droppes på vei inn. 

Går vi tilbake til selve fartøyet igjen, så vil det 

ha et displassement på vel 9000 tonn, lengde 

131 meter, bredde 23.4 meter og dyptgående 

5.6 meter. Fremdriftssystemet er dieselelektrisk 

med en maksfart på 19 knop og en 

rekkevidde på 8000 nautiske mil ved 16 knop 

marsjfart. Fartøyet vil få en fast besetning på 70 

mann, hvor 53 er selve skipsbesetningen fra 

Marinen, 10 mann er helikopter støttepersonell 

fra Luftforsvaret og 7 mann fra Hæren som har 

ansvaret for amfibierelaterte oppgaver 

(embarkering og debarkering). I tillegg til 

mannskap på 70 og 35 elever, kan fartøyet 

normalt ta 250 tropper som forlegges i 12 

mannslugarer. Alle korridorer er gjort brede 

nok til at soldater med full oppakning kan 

bevege seg gjennom skipet på vei fra lugar til 

helikopterdekk eller lasterampe. For å lette 

hverdagen for de embarkerte troppene blir det 

installert treningsrom, våpen- og 

ammunisjonslager, eget administrasjonskontor 

og verksteder som de kan benytte. Man vil også 

ha en begrenset sanitetsavdeling om bord, med 

3 sengeposter. Kjøretøydekket kan lastes med 

inntil 40 kjøretøy av typen LAV III, som er en 

hjulgående transportpanservogn som benyttes 

av New Zealand Hær. I tillegg til kjøretøyene

har man lasteplass til 33 stk 20 fots containere, 

hvorav 8 kan være lastet med ammunisjon. 

Fartøyets osmose anlegg kan gjøre om sjøvann 

til 100 tonn ferskvann pr døgn. 

Helikopter dekket har to spotter, dvs at to 

helikoptre kan klargjøres og ta av samtidig. 

Fartøyet vil normalt ha med seg ett SH-2G 

helikopter selv, men kan ta med inntil fire NH- 

90 helikoptre til bruk for luftlandsetting. For 

selvforsvar vil fartøyet få en 25 mm 

maskinkanon samt to 12,7 mm mitraljøser. I 

tillegg til fartøyets eget operasjonsrom, blir det 

innredet et joint operasjonsrom for ledelse av 

landsetting og helikoptre, samt et eget 

ledelsesrom for andre statlige myndigheter når 

de bruker fartøyet på oppdrag. Fartøyet vil også 

få to 7.4 meter lange RHIB (Rigid Hull Inflatable 

Boat) som primært skal benyttes til bording. 

RHIB’ene vil ha en fart på 25 knop og 

rekkevidde på 100 nautiske mil. 

Kravene som er stilt til fartøyet tilsier at det 

skal kunne foreta administrativ utlasting over kai 

i seastate 3 (opp mot 1.5 meter høye bølger), 

helikopter skal kunne ta av med last i sea state 

5 (opp mot 4 meter høye bølger) og LCM skal 

kunne sjøsettes og føre tropper fra fartøy til 

strand i sea state 3. 

Fartøyet bygges i henhold til Lloyds 

skipsregisters regler og IMO-krav, dvs at det er 

sivile krav til fartøyets utforming. Hele fartøyet 

er planlagt ferdigstilt i løpet av 22 måneder. 

Kjølen ble strukket den 6. september 2005 og 

det ble sjøsatt den 11. februar i år. Fartøyet 

forventes å overleveres til New Zealand Marine 

i januar eller februar 2007. 

New Zealand er i dag engasjert i FN 

fredsbevarende operasjoner i Timor, og det er 

ikke utenkelig at det er til støtte for disse 

styrkene at fartøyet får sitt første oppdrag. Når 

det gjelder kostnadene ser det ut til at dette 

fartøyet kommer på ”bare” 650 millioner NKr. 

Men, man må huske på at dette ikke er et 

amfibiefartøy bygget etter malen for krigsskip, 

og bør derfor ikke benyttes i frontlinjen. Men, 

for New Zealand, så dekker dette behovet for 

ett fleksibelt logistikk fartøy for hærstyrker. 

Kilder: 

www.navy.mil.nz 

www.tenix.com 

www.merwede.com 

www.zwijnenburg.nl 

Besøk på Tellevik kystfort 23. mai 2006 

Tekst: Tomas A.E. Andersen Foto: Jone Myhr Erichsen 

Som annonsert i forrige nummer av Klar 

til Strid, så var Kystjegerforeningen 

denne dagen invitert av Stiftelsen Tellevik 

kystfort til omvisning og brief. Dessverre 

møtte kun 6 mann, men disse fikk like 

fullt ut en varm mottakelse av to av 

stiftelsens ildsjeler, brødrene Tor Inge og 

Dag Bjørnar Mjelde. 

Vi ble vist rundt i fortets forskjellige anlegg og 

gitt en grundig brief om dem. Tellevik ble bygget 

av tyskerne under andre verdenskrig, men det 

var gamle norske planer som lå til grunn, selv 

om disse ikke var realisert tidligere. Det må 

bemerkes at det er imponerende å se den 

innsats som har vært gjort både med å grave 

Inne i en forlegningsbunker. 

Nummer 2 - 06 

frem igjen og ta vare på 

fortifikasjoner, samle inn og 

vedlikeholde utstyr og arrangere 

dette på en illustrerende måte 

for de besøkende. Stiftelsen har 

holdt på med dette arbeidet i vel 

10 år, og blant medlemmene 

finner man også noen 

kystartillerioffiserer. Foruten å 

jobbe med Tellevik kystfort, har 

også stiftelsen engasjert seg en 

del i de eldre 

kystartillerianleggene rundt 

Bergen. I fjor, under 100 års 

markeringen for 1905, holdt Stiftelsen 

arrangementer for publikum både på 

Hellen, Kvarven og Håøya 

forter i samarbeid med 

Bergen Turlag og Bergen 

og Omland Friluftsråd. Da 

stilte de til og med i 

tidsriktige 1905-uniformer. 

Anlegget på Tellevik har 

ennå ikke faste 

åpningstider, men er åpent 

de fleste helger i 

sommerhalvåret. Fortet 

ligger like ved bropilarene 

til Nord-Hordalandsbroen 

på Bergenssiden, og er lett 

å finne frem til. 

For de som er i Bergensområdet, 

anbefales en tur innom! 

Side 13 

På bildet sees en modell av 

hvordan LCM går inntil MRVs 

akterrampe og kobler seg fast, for 

overføring av kjøretøy og 

personell når kaifasiliteter 

Dag Bjørnar Mjelde og formannen 

tar en prat etter omvisningen. 

Man har flere kanoner på Tellevik 

i dag, blant annet en 105 mm fra 

Korsnes fort.

Kystjegerforeningen 

(tidligere Kystartilleriets 

Offisersforening) 

KJF 

P.b. 65 Haakonsvern 

5886 Bergen 

E-post: kontakt@kof.no 

Klar til Strid 

Frist for innspill til neste nummer: 30/8-06 

Vi er på internett: 

www.kof.no 

KJF aktivitet til høsten 1: 

Foredrag om Kystartilleriinspektoratets historie i Oslo 

Allerede i nummer 3/2005 ga vi en 

forhåndsomtale av Roy Andersens bok om 

Kystartilleriinspektoratet. Nå har vi invitert 

ham til å holde foredrag basert på sitt 

arbeid. 

Roy Andersen har utgitt flere historiske bøker 

tidligere, og er mest kjent for sin bok ”1905 - 

spillet bak kulissene”. Boken ”Striden om 

strandsonen” startet som oppdrag fra 

Kysteskadren, men har av forskjellige grunner blitt 

fullført av forfatteren, uten Sjøforsvarets 

involvering. Boken ser primært på Kystartilleriets 

posisjon i Forsvaret opp gjennom årene i forhold 

til bevilgninger og påvirkningskraft. En del nye 

momenter kommer frem og ting sees i et annet 

perspektiv enn tidligere, da de fleste andre bøker 

om KA har vært skrevet av våre egne. 

Om Kystjegerforeningen: 

Kystjegerforeningen ble stiftet 6. november 1911, under navnet 

Fæstningsartilleriofficerenes Forening. Foreningen ble stiftet da medlemmene 

splittet seg fra Artillerioffiserenes Forening, som var stiftet allerede 28. februar 

1896. Fra 1959 og frem til februar 2006 var foreningens navn Kystartilleriets 

Offisersforening (KOF), og da endret foreningen navn til Kystjegerforeningen, 

for å gjenspeile utviklingen av våpenet. 

Foreningens formål (§3 i KJFs lover) er å: 

• Arbeide for Kystjegerkommandoens og Taktisk Båtskvadrons fremtidige 

utvikling og plass innenfor Forsvaret og Sjøforsvaret 

• Arbeide for å heve medlemmenes faglige nivå og fremme deres interesse 

for militære, militærvitenskapelige og militærteknologiske forhold 

• Arbeide for å styrke korpsånden blant våpenets befal 

• Arbeide for å styrke Kystjegerkommandoens og Taktisk Båtskvadrons 

anseelse utad og innad i forsvaret. 

• Arbeide for å ivareta Kystartilleriets historie og tradisjoner, herunder 

båndet mellom KA og Kystjegerne 

For å leve opp til foreningens formål, gjennomføres blant annet; 

Medlemsmøter med faglige og organisasjonsmessige tema 

Medlemsarrangementer med sosiale formål 

Informasjonsarbeid gjennom medlemsblad (Klar til Strid) 

Informasjonsarbeid opp mot aktører i både Forsvarets ledelse og 

Forsvarspolitikken 

I Norsk Militært Tidsskrift nr 5/2006 anmelder 

Generalmajor Gullow Gjeseth boken og avslutter 

med: ”For gamle kystartillerister har nok 

utviklingen vært tung å svelge, og man skulle 

nesten tro at boka var en del av ”sorgarbeidet”. 

Det får nå være som det vil, boka er godt og 

levende skrevet. Roy Andersen, forfatter og 

journalist, har vist at han kan sitt yrke.” 

Dag: Onsdag 23. august 2006 

Tid: klokken 1930 - 2100 

Sted: Forsvarsstabens kantine, Bygning 64 

på Akershus (bak Forsvarsmuseet). 

Enkel servering. 

Møt opp til et interessant foredrag! 

KJF aktivitet til høsten 2: 

Kystjegerlunsj ved TBS på Haakonsvern 

Dag: Onsdag 9. august 2006 

Tid: klokken 1145-1215 

Sted: TBS lokaler, HOS 

Denne dagen holder vi en kort Kystjegerlunsj hos 

Taktisk Båtskvadron (TBS) på Haakonsvern, der 

hovedmålet er å informere om foreningen og 

eventuelt rekruttere noen nye medlemmer. 

Foruten personellet ved TBS er selvsagt alle våre 

medlemmer på Haakonsvern velkommen til å ta 

turen innom. Vi stiller med boller og noe å drikke. 

Forsiden på Roy Andersens bok 

om Kystartilleriinspektoratet. 

Les mer om forfatteren og hans 

bøker på: 

http://home.online.no/~roya5/

Klar til Strid nr 2, 2006 - Kystartilleriets offisersforening

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?