Finanskrisenes teori. - Res Publica

Her er det viktig å forstå Schumpeters kapitalteori: dersom det ikke skjer noe nytt i verden
(innovasjoner) er kapitalen teoretisk verdiløs. Inntar vi igjen bokføringsperspektivet – som er
helt nødvendig for å forstå finanskriser – ville alle investeringer i en verden uten innovasjoner
kunne dekkes av avskrivninger. Det er altså innovasjonene som gir kapitalen verdi. I seg selv
er kapital steril (kfr. Kong Midas / de nedgravde talentene).
Finanskriser oppstår når finanssektoren slutter å fungere som brobygger i tid for
realøkonomien, men begynner å tjene penger på seg selv i pyramidespill-lignende
konstruksjoner. Vi skal diskutere dette i avsnittet om Hyman Minsky. I Tyskland i
mellomkrigstiden skilte man mellom schaffendes Kapital (kapital som skaper noe) og
raffendes Kapital (kapital som bare krafser til seg penger uten å skape noe). I dag skiller den
amerikanske økonomen Bill Lazonick mellom verdiskapning (wealth creation) og verdiuttak
(wealth extraction). I sin Treatise on Money (1931) ser Keynes depresjonen komme når
pengene skifter fra å være i industrial circulation til å være i financial circulation. Noen år
senere, i 1936, klaget en annen konservativ engelskmann, senere statsminister Harold
Macmillan over at hans eget parti var dominert av casino capitalism.
Selv om Lenin som sagt mente at finanskapitalens dominans ville være det siste stadiet i
kapitalismen, har altså skepsisen til finanssektoren – ja til hele banksystemet – vært stor også
blant konservative. Thomas Jefferson, den mest konservative av USAs founding fathers, var
også den som var klart mest kritisk til bank- og finansvesen. Det å være konservativ
(’høyrevridd’) betød for Torkel Aschehoug at han ville beskytte realøkonomien fra
ødeleggende spekulasjon, nå betyr det å være nyliberal (’høyrevridd’) å mene at markedet
ikke kan ta feil. At konservative tenketanker – både internasjonalt og her hjemme – opptrer
som heiagjeng for finanssektoren er et helt nytt fenomen. Nyklassisk økonomi og
nyliberalisme har nå erstattet de konservative politiske røster som tradisjonelt har dannet et
viktig bolverk mot finans- og spekulasjonsøkonomien. Det er all grunn til å tro at dette vil
gjøre krisen både dypere og lenger.
Konklusjon: Å ha et system som tillater rentesrente gjør – alene – at man før eller siden er
nødt til å få finanskriser, noe historien til fulle har vist. Historikeren Reinholdt Mueller ved
Universitetet i Venezia forteller at det gikk få år fra et finanssentrum hadde etablert seg ved
Rialto-broen til hele systemet på 1200-tallet måtte reddes av den venezianske staten.
Kapitalismen måtte altså reddes av staten allerede rett etter sin fødsel. Finanskriser har siden
vært svært hyppige i kapitalismen, og – slik det er illustrert i figur 2 – kan man finne dem
også ved å telle antall bokutgivelser i økonomifaget. Den første internasjonale finanskrisen i
1720 – som traff de store finanssentrene Paris, London, og Amsterdam samtidig – viser det
samme mønster som dagens krise viser.
Boken This time is different. Eight centuries of financial folly av Carmen Reinhart og Kenneth
Rogoff (2009) bygger ut det historiske perspektivet på finanskriser. Boken innholder likevel
mer data enn teori og analyse.
4