Vi har ikke fått humor for moro skyld

Vi har ikke fått humor for moro skyld
Humor er et mektig våpen som det gjelder å bruke med hjerte og forstand. Vi trenger
komikerne i dagens samfunn, men vi trenger komikere som tør å stå for noe og som rører oss.
Som får oss til å stoppe opp og som gir oss noen nye tanker.
Skrevet av Sølvi J. Dahlen Lauvsnes til Revymagasinet/2005
I løpet av de siste årene har vi vært vitner til humordebatter som har overgått selv de mest
opphetede politiske debatter i engasjement og intensitet. Otto Jespersens
statsministermonolog fra Torsdagsklubben og alt den avstedkom, er det første som slår meg
når jeg tenker på hva som er henholdsvis god og dårlig humor. Otto Jespersen kommenterte
Statsministerens psykiske helsetilstand på en lite flatterende måte, men ikke nok med det, i
tillegg antydet han at vi burde importere Olof Palmes antatte drapsmann til landet. Sånt blir
det overskrifter av, og det ble det. Dette var på også på denne tiden at Norge var i krig – ja, i
krig! Men hva var det som preget norske avisforsider? Det var ikke krigen, men en norsk
komiker som hadde slengt med leppa, og ikke engang i beste sendetid. Det var den
statsministerfiendtlige Otto Jespersen som gliste mot oss i avisstativene. Hans famøse utsagn i
Torsdagsklubben hadde skapt humorhistorie - ikke nødvendigvis på grunn av sin injurierende
kraft, men fordi statsministeren faktisk tok til motmæle. Dette var visstnok første gang en
norsk statsminister ga seg til å krangle med en komiker i full offentlighet. Sjelden har vel
humor greid å sette sinnene i kok på en slik måte. Og uansett hva man måtte mene om
Jespersens innslag, var i alle fall det økte engasjementet et positivt resultat. Det er fantastisk
gledelig for et bankende humorhjerte at humorens betydning kommer så tydelig frem, men at
Otto Jespersen skulle være selveste ondskapens yppersteprest da gitt? Og her hadde vi sittet i
sofaen og ledd av fyren i flere uker, og så viser det seg rett og slett at han er ond. Det må vel
bety at vi har litt av ondskapen i oss vi andre også?
Humoren forteller oss noe om det samfunnet den er en del av, og endringer i humoren er
påvirket av andre endringer i samfunnslivet. Man har alltid brukt humor for å fremme
meninger, både politiske og andre, og ubarmhjertig personfokusering i humoren er slettes ikke
noe nytt for vårt moderne samfunn. Selv eiegode Leif Juster kunne være ganske nådeløs.
”Moot norrmalt”, glefset han, og brukte meteorologstanden som kanonføde.

Fjernsynets betydning
Det har alltid blitt fremført rå og grovkornet humor. Det nye i våre dager er at den kan
fremføres så åpent, og at den når ut til så mange flere, spesielt gjennom fjernsynet. Dette har
medført at humorformen har forandret seg. Kanskje var den snillere og mildere tidligere,
kanskje har fjernsynet gjort den mer brautende og støyende.
Det sies at vi ler mer og mer i den vestlige verden, av den konstruerte industrihumoren
vel å merke. I USA har mer enn 70 % av alle fjernsynsprogrammene elementer av humor i
seg. Riktig så ille (eller bra) er det ikke i Norge, men en rask titt i programoversikten en
vanlig hverdag viser at humorprogrammene er godt representert i de fleste kanaler hos oss
også. Og når alle snakker om Team Antonsen, må man jo følge med for å kunne delta i
samtalene rundt lunsjbordet.
Humor er en kommunikasjonsform som det er lett å overføre mellom ulike medier, og
den er også forholdsvis enkel å tilpasse til lokale uttrykksformer. Virkemidlene kan nok
variere fra kultur til kultur, men tematikken er ofte universell, slik som overraskelse,
inkongruens (uoverensstemmelse), overlegenhet/underlegenhet og gruppetilhørighet, ”vi” og
”de andre”. Det er disse egenskapene ved humoren som har gjort den til en så viktig del av
den moderne, globale massekulturen. Man trenger ikke være engelsk for å forstå Mr. Bean.
God eller dårlig humor?
Var statsministermonologen dårlig humor? Hva er egentlig god humor og dårlig humor? Er
det i det hele tatt mulig å gi et svar? Er ikke spørsmålet om hva som er godt og dårlig et dypt
personlig og etisk spørsmål, eller kanskje det handler mest om estetikk, om smak og behag?
Jo da, men humoren står også i et eller annet forhold til de allment aksepterte normene i
samfunnet. Det er disse normene som utgjør målestokken for oss når vi bedømmer hva som er
godt og dårlig. Å bryte samfunnets normer og regler, å tøye grenser, er noen av humorens
viktigste virkemidler, og da blir normene målestokken for hvor langt man kan tillate seg å gå,
eller snarere, blir tillatt å gå, før folk reagerer negativt. Men det er ikke sånn at vi venter med
å le til vi har sjekket ut om det er moralsk akseptabelt. Latter er en spontan aktivitet, en slags
reflekshandling, og før man vet ordet av det, kommer den settende.
Humoren er et speilbilde av samfunnet, og er humoren dårlig, gjelder det også for
samfunnet. Mye av svaret på hva som er god og hva som er dårlig humor, ligger derfor i
hensikten. Hva er formålet, hva er det man ønsker å si, hvilket budskap skal humoren
formidle?

Monty Pythons humor var både pussig og ”silly”, men samtidig var den også
intellektuell og politisk: den var barnslig og dum, men hylende morsom. Tramteatret var også
morsomme, men sammenlignet med MP, var kanskje budskapet deres vel tydelig, selv om
virkemidlene var tullete nok.
Det som er viktig når vi snakker om god eller dårlig humor, er hva humoren gjør med
oss. Den dårlige humoren underbygger fordommer og etablerte maktstrukturer, mens den
gode humoren sprenger dem og lærer oss noe nytt. Men det er ikke alltid så lett å se forskjell,
det er ikke alltid vi rekker å finne ut hvem som underbygger fordommer og hvem som lærer
oss noe nytt. Det går veldig fort nå for tiden, og før vi vet ordet av det har vi brutt ut i latter.
Den sanne humor er full av ettertanke og medfølelse, men samtidig bør komikeren
tørre å legge seg ut med verden, han skal være en opprører og rette knyttnevene mot makten,
myndighetene og dobbeltmoralen i samfunnet. Men for at noe skal være morsomt, må man ha
nærhet til det man lager humor om. Når den sanne humoren har vært på ferde, er det bare det
avkledde mennesket, med alle sine svakheter, som står tilbake. God humor er hjertevarme og
selvironi, mens satire og ironi ofte skaper avstand til temaet.
Stutum vs. OJ
På 70-tallet hadde vi Stutum, men vi greide da å skille mellom ham og Bjørn Sand, gjorde vi
ikke det da? OJs rollespill er kanskje av en litt annen art, og forskjellene mellom OJ og Otto
Jespersen er kanskje ikke så iøynefallende? Da er det enklere å skille mellom Otto og Birger,
og Otto og Tårnfrid for eksempel. De har mange fellestrekk OJ og Stutum. De overdriver og
karikerer en rå, enkel og unyansert uttrykksform, der fornærmelsene oppfører seg som
argumenter. Men hvem er det vi ler av? Ler vi av de som argumenterer på denne måten? Ler
vi av de som fornærmes? Eller ler vi rett og slett av oss selv og vår egen selvhøytidelighet?
Hvem bestemmer hva som er god humor?
I bunn og grunn er humor en livsbetingelse og en måte å håndtere og betrakte livet på, men
det er også en kunstart. Da tenker jeg på den konstruerte humoren, ikke den
mellommenneskelige hverdagshumoren, men den vi betaler for å oppleve, enten det er
gjennom TV-lisensen, eller ved at trangen til en god latter lokker oss mot billettluka. Når det
gjelder andre kunstarter, som for eksempel musikk og billedkunst, finnes det faglige
standarder for hva man regner som godt og dårlig, det er satt visse krav til kvalitet, blant annet
gjennom utdanning og tekniske ferdigheter. Slik er det ikke for humoren, det finnes ingen

formell utdanning for humorister og komikere, og ser man på deres bakgrunn, er nok
forskjellene større enn likhetene.
Ofte fremstilles humorverdenen som noe omvendt av samfunnets normer, men når
humoren snur alt på hodet, kan det være vanskelig å fange inn dens egentlige ”mening”. Dette
kan virke forvirrende og skape usikkerhet om humoristens hensikter – mener vedkommende
dette bokstavelig, eller er det heller tvert imot? Når humoristen sier at ”dette var jo bare en
spøk”, viser det hvor mangetydig humoren kan være og hvor uklar den kan fremstå i måten
den formidles og tolkes på. Har man personlig kontakt, kan den humoren går ut over ta til
motmæle, men når humoren fremføres gjennom fjernsynet eller andre medier, må vi som
publikum ta imot det som blir servert, ikke bare selve humorproduktet, men også de
holdninger og verdier som blir formidlet. Vi blir på sett og vis prisgitt de profesjonelle
underholdernes vurderinger av hva som er god humor og ikke minst hva det er akseptabelt å
spøke med. Men så kan vi jo bare lete oss frem til av-knappen da, hvis vi syns det blir for ille.
Krav til god humor
Det finnes ingen entydige svar på hva som er god og dårlig musikk, god og dårlig kunst eller
god og dårlig film. Minst like lite finnes det svar på hva som er god og dårlig humor.
Kunstens oppgave er ikke først og fremst å behage eller være snill, men å røre ved noe i oss,
få oss til å tenke, diskutere, smile, bli provosert og ta stilling til det vi opplever. På samme
måte ønsker også humoren å røre ved noe i oss, den ønsker å nå frem til følelsene våre, og
kanskje kan nettopp det at humoren rører oss, være ett av de kriteriene vi kan sette opp som
kjennetegn på god humor.
På attenhundretallet hadde man mye moro av å se på mennesker som var født med
ulike skavanker. Mennesker med defekter ble stilt ut til allmenn latter. Man lo av kvinner med
skjeggvekst og andre merkelige utvekster, av dverger og av folk med morsomme avvik.
Det er ikke sikkert vi har kommet så mye lenger i dag heller. Ofte virker det som det er den
enkleste formen for humor som slår best an, enten det gjelder å slå komisk mynt på folks
utseende, kroppsform eller måte å snakke på. Dette er humor som henvender seg til våre mest
primitive sanser. Det defekte, det uproporsjonerte, det som ikke stemmer helt med våre
forestillinger om det normale, det er alltid morsomt. Kanskje har all humor et element av
skadefryd i seg. Vi ler oss jo skakke av den sosialt uintelligente og innadvendte Mr. Bean når
han roter seg opp i de merkeligste situasjoner, ofte fordi han har store problemer med å
forholde seg til andre, normale, mennesker. Han er jo så rar, og vi ler. Er ikke det også litt
slemt da?

Humoren har alltid skapt debatt. La oss gå 40 år tilbake i tid. Sommeren 1965 lanserte
Rolv Wesenlund sitt program for fornyelse av norsk revyhumor: den skulle være tøff,
ondskapsfull og tabuoverskridende, og ett år senere diskuterte Stortinget en Wesenlund-sketsj,
som man hevdet krenket både fedrelandskjærligheten og kongehuset på det groveste.
Narrer før og nå
Fra tid til annen blir også dagens komikere omtalt som narrer. Narren fungerte som folkets
lufteventil overfor makten, og kunne tillate seg å si ting som ingen andre ved hoffet verken
kunne eller torde, og på mange måter fungerte han som en motvekt til makten. Han tok tak i
og kommenterte sider av kongens styresett, men det var kun innenfor klart definerte rammer,
innenfor sin rolle som narr, at han kunne utøve sin gjerning. Trådte han utenfor disse
rammene, var ikke toleransen for hva han kunne tillate seg høyere enn for en hvilken som
helst annen samfunnsborger. Å bevege seg utover rammene var bokstavelig talt en hodeløs
handling. OJ derimot, tok utgangspunkt i private sider ved statsministeren og fremførte dette i
det offentlige rom. Dersom Otto Jespersen virkelig hadde levd som en av fortidens hoffnarrer,
ville nok livet hans blitt relativt kortvarig. Dersom ikke fyrsten moret seg, hadde narrens
fremtid dårlige odds. Kanskje var det enklere å være narr den gangen, det var i alle fall
enklere å peke ut fyrsten. Hvem er den egentlige fyrsten i vår tid? Hvem er det som sitter på
den reelle makta? Hvem skal vi le av? Er det av Kjell Magne Bondevik? Av Kjell Inge Røkke
eller Stein Erik Hagen? Tja, si det.
Dersom OJ virkelig mente å angripe makten, burde han vel strengt tatt sett på
statsministerens politiske rolle fremfor hans privatliv. Men på den annen side, er jo
statsministerens helsetilstand, både fysiske og ikke minst den psykiske, av stor betydning for
de fleste av oss.
Hva kan vi le av?
Vi ler dypt og inderlig når den ene ridderen i Monty Python-sketsjen kapper av den andres
armer og bein, ikke av selve handlingen, den er jo ganske grotesk, men vi ler av den ukuelige
stå-på-viljen, det er så absurd at det er hylende morsomt. Like greit var det ikke å le av
Kristophers Schaus bemerkning om Arve Opsahls effektive slankekur for noen år tilbake. Hva
er det som gjør at det er greit å le av den ene amputasjonen, men ikke fullt så akseptabelt å le
av den andre? Humor er ofte avhengig av at forteller og tilhører opprettholder en viss distanse
til emnet, siden sterk identifikasjon og innlevelse motvirker latter. Grunnen til at det ble så
ugreit med Arve Opsahl var kanskje at det var snakk om en helt konkret person, en person vi

føler vi kjenner personlig og som vi har sterk sympati for. Ungdommer vil muligens oppleve
det annerledes, det er ikke sikkert de har hørt navnet hans engang, og da blir han som en
hvilken som helst person for dem, akkurat som ridderen i Monty Python-sketsjen er for oss
andre.
Lytehumor
Schaus Opsahl-kommentar regnes til det vi kaller lytehumor. Det er når man ler av en eller
annen menneskelig skavank. På attenhundretallet forlystet man seg, som vi har sett, med
mennesker med ulike skavanker og defekter. Lytehumor er altså ikke noe nytt for vår tid, og
er lytehumor alltid uakseptabelt? Jeg må jo med skam bekjenne at jeg flere ganger har ledd av
Cato Zahl Pedersen-vitser. Jeg lo visst av Arve Opsahl-kommentaren også, og jeg sluttet ikke
å le før jeg skjønte at Arve Opsahl følte seg såret. Da satte latteren seg fast i halsen. Sånn er
det nok for mange av oss, vi ler først, og så legger vi automatisk til et ”uff” etterpå. Det var
morsomt, men vi burde kanskje ikke ledd av det.
Lytehumoren har stor plass i vår kultur, og vi ler også gjerne av dem som har litt
mindre ressurser enn gjennomsnittet. Ta Marve Fleksnes for eksempel: ”Deeej-jååå”, han var
vel ikke så veldig bra intellektuelt utrusta, var han vel? Og det ville vel vært ganske glissent
på en del norske revyscener også uten en del hjemløse fylliker og narkomane med kneknekk.
Og er det god humor å drite ut sauebønder? Man kan si mye om humoren til Are og
Odin også, men den er i alle fall utført med hjertevarme. De er jo bare snille. Med alle
sammen. De angriper ingen andre enn seg selv, og la gå at sauebøndene fremstår som
enfoldige, men det er i alle fall ikke noe ondt i dem. De vil alle vel. De vil ha fred i sauefjøset
og fred i verden. Det er ingen som føler seg angrepet av slikt. Jeg har i alle fall ikke registrert
at sauebøndene har tatt til motmæle.
Kanskje er vi her inne ved kjernen av det som er kravet til god humor, nemlig at den
skal fremføres med hjertet. Kanskje det var derfor vi mislikte OJs Bondevikhets og Schaus
Opsahl-vits. Vi opplevde ingen hjertevarme, kun kald kynisme. Den gode humoren skal gå
rett til hjertet, men etterpå bør den snarest gå til hjernen. Are og Odin er uttrykk for livsglede,
mens Kristopher Schau kanskje oppfattes mer som en talsmann for livsleden, en ung sint
mann, misfornøyd med det meste og i opposisjon til de fleste. Det samme kan man for så vidt
si om OJ, ikke fullt så ung kanskje, men det virker ikke som livet gir ham så mye å glede seg
over akkurat. Han er en av dem som leter og finner frem til det verste i folk og oppleves lett
som både aggressiv og kynisk. Og i den grad han trekker på smilebåndet, er det gjerne et
hånflir han viser oss. Men derifra til å si at OJ er ond, mens Are og Odin bare er snille og

gode, det blir ikke riktig. De har bare valgt ulike former, ulike måter å fremføre budskapene
sine på. Are og Odin er livsbejaende og konstruktive, de prøver å finne løsninger på ting. De
er ikke ute etter å ta noen, de leter og finner det gode i alle mennesker, mens OJ slår rundt seg
i mange retninger.
Hvis humor kan bidra til at verden blir et bedre sted å leve i for de mange, spiller da
formen noen rolle? Er det ikke like greit med en enfoldig og godhjertet sauebonde som med
en sint og hardtslående urbanist? Det viktigste er at humoren tør å stå for noe.
Så trenger vi narrer i dag? Ja, det gjør vi absolutt, vi trenger dyktige narrer som tør å
stå for noe. Uten narrene får fordommene råde grunnen alene, men en dyktig narr sparker
alltid oppover, aldri nedover. Humor er et mektig våpen, som det gjelder å bruke med hjerte
og forstand. Den amerikanske komikeren Groucho Marx sa det slik: ”Vi har ikke fått humor
for moro skyld”, og det sier vel det meste?
© Sølvi J Dahlen Lauvsnes – www.komtekst.no