Sommerprogram - Hankø Vel

Et lite pikebarn som satte sine små, nesten nyfødte øyne på øya for første gang i sitt
liv. Det var i 1918, året før freden i Versailles!!
Tiden går, sa Johansen!
Det lyser av sol rundt henne, det lyser sol av henne, der hun fremtrer i en solgul
genser, slank, elegant, svært imøtekommende, for å snakke med oss.
Går det an? Å se ut som «en liten pike i lave sko» når hun er 90? Hvorledes får man
til slike saker og ting? Hun tror det handler om å gå, gå mye! (Under dette intervjuet
har jeg slitt ut et par joggesko, men mon om resultatet blir det samme, se det, det
gjenstår å se. Det er lenge til man blir 90, hvis man i det hele tatt rekker dit!)
Vel, slik er livet for noen, og livet på Hankø har vitterlig ikke vært ubehagelig for
Liv Hagelund etter den første spede ankomst 25 dager gammel.
Det første året ble tilbrakt hos besteforeldrene på «Fredheim», sammen med mor, far
og en barnepleierske. Utbygget ved sideveggen av «Fredheim» slik vi ser det i dag,
skriver seg fra den gangen bestefar og bestemor så at man trengte plass til flere, nu
når den unge familien var blitt et medlem større. Et tilbygg fant sin begrunnelse.
Men man flytter på seg, først til «Hankø Plass», deretter til «Villa Solfald», før eget
sommerhus bygges. Året er 1925, navnet blir «Skjærgården», og der står det den dag
i dag, solgult, hvitmalte karmer, og med en trapp til «fjellet» under, til svaberget, til
solnedgangen og havet. Himmel og hav går nesten i ett, det er vakkert. Det hele
fremstår som et bilde fra min første ABC- bok, et bilde om Norge, om sol, sommer
og flaggstang, et landskap hvor verden bare er sunn, frisk, god.
Og i dette sommerhjemmet, sammen med mor, far, hushjelp og kokke, vokser det
opp to piker, to søstre som sammen med barndomsvennen, nabogutten Knut Halle,
kusine Eva og alle de som kommer på besøk, år om annet kan fryde seg over bare det
å være sammen. Det var «alltid» gjester på besøk, man omgikk hverandre i de tider,
barn som voksne. Man spilte mye kort, ofte tok man i bruk hele spisestuebordet,
«alle» skulle være med. Man hadde lek, sang, musikk, ikke minst egenproduserte
teaterforestillinger sammen. Teaterscenen var låven til Meidell, hvis man da ikke
hadde utendørsforestillinger bak et pledd, hengt opp i et tre som sceneteppe, sydd
for anledningen av en hjelp i huset. Det var ikke de store publikumsmassene rundt
arrangementet, men på den annen side, man kan si forestillingen var «fullbooket»,
alle foreldre stilte opp til forestillingen. Premiereforestillingen hadde tittelen
«Fr. Hansens Pensjonatskole». Engasjerte «ansatte», det var som regel 3 – Liv, lillesøster
(Lillesiss, 2 år yngre) og Knut Halle, hvis da ikke en venn forsterket laget. Fest var det,
utholdenheten til publikum sikret man seg ved salg av rips i sølvpapirdreide kremmerhus.
Ripsen forstått, kom fra Halles have.
Og hvorfra kommer denne ideen om teaterforestillinger? Vel har barn nesten til
enhver tid funnet på slike ting, men denne familien har en mor som er svært glad
i musikk, teater, sang. Hun var svært glad i piano og flygel. En ting er at man bringer
ut et piano med båt hver sommer, men sakene får en litt større dimensjon når
flygelet «tar seg sommertur hvert år til Hankø» fra Fredrikstad om bord på en båt,
20